Meld. St. 22 (2012–2013)

Verdens fremste sjømatnasjon

Til innholdsfortegnelse

3 Globalt, nasjonalt og regionalt perspektiv

Figur 3.1 

Figur 3.1

Foto: Dale Curtis, Norges sjømatråd

I dette kapittelet ser vi nærmere på forhold og trender globalt og nasjonalt som er av betydning for videre vekst i norsk sjømatnæring.

3.1 Globale utviklingstrekk og trender

Verdens befolkning er ventet å øke til ni milliarder mennesker frem mot 2050, før veksten vil avta. Dette innebærer store utfordringer med hensyn til å ta vare på miljøet, skaffe nok energi og nok mat til alle. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) bidro fisk i 2009 i gjennomsnitt med drøyt 16 prosent av animalsk protein i kosten for verdens befolkning. Andelen er økende, og sjømat vil spille en større rolle etter hvert som verdens befolkning vokser og etterspørslen etter mat øker. Samtidig må vi unngå å utarme havet eller skade havets evne til å fornye sine ressurser.

Helse, bekvemmelighet, miljø og etikk er megatrender som blir viktige for fremtidens matproduksjon.

Middelklassen, særlig i Kina, India, Brasil og Russland, forventes å vokse. Erfaringsmessig prioriterer middelklassen sunn mat av høy kvalitet. En økonomisk stagnasjon i Europa og USA vil samtidig kunne medføre økt etterspørsel etter rimeligere mat.

For sjømat går trenden i retning av flere bearbeidede ferdigprodukter, både ferske og frosne. Forbrukerne vil ha hurtig, enkel ferdigmat som smaker godt. Denne utviklingen registreres i alle industrialiserte land. Ønsket om å spise sunt opptar stadig flere grupper av forbrukere. Et sunt kosthold knyttes til god helse og et langt liv, til skjønnhet, velvære og nytelse.

Samtidig som oppmerksomheten rundt miljø og bærekraft øker, blir spørsmål knyttet til mattrygghet og etisk forsvarlig matproduksjon viktigere for kjøpesterke grupper i mange av markedene. Oppmerksomhet rundt klimaendringer og knapphet på matressurser kan gi miljødimensjonen ved maten vi spiser økt betydning. I tillegg ser vi en tendens til at forbrukere i økende grad ønsker å utrykke sine holdninger og sin identitet gjennom valg av mat med bestemte kvaliteter. Dette kan gi økt etterspørsel etter matvarer som er økologiske, kan vise til god dyrevelferd eller etisk produksjon. Tradisjonelle matretter og kortreist mat er også markedssegmenter i vekst.

Figur 3.2 14 millioner måltider laks eksporteres fra Norge hver dag.

Figur 3.2 14 millioner måltider laks eksporteres fra Norge hver dag.

Foto: Siv Nærø, Innovation Norway

3.2 Global produksjon av sjømat og internasjonal konkurranse

Verdens sjømatproduksjon har økt fra ca. 60 millioner tonn i 1970 til over 148 millioner tonn i 2010. Norge står for ca. tre millioner tonn av denne produksjonen. I 1970 hadde akvakultur en andel på rundt fire prosent av verdens sjømatproduksjon, i 2010 var denne steget til 40 prosent.

Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) var akvakultur verdens raskest voksende form for matproduksjon i denne perioden. Akvakultur har tusenårige røtter i Kina, men det har skjedd dramatiske endringer siden 1970-tallet, med ny teknologi som har økt kontrollen med produksjonsprosessene og produktiviteten. Dette har gjort akvakultur til en svært konkurransedyktig tilbyder av protein til både fattige og rike husholdninger i verden. Konkurranseevnen til akvakultur har også blitt styrket gjennom produktutvikling og bedre logistikk som har skapt et forutsigbart tilbud av mat med jevn kvalitet.

Produksjonskapasiteten i utviklingsland innenfor akvakultur og bearbeiding øker kraftig. Produksjonen er preget av billig arbeidskraft, kapital og moderne teknologier fra industrialiserte land, og tilpasning til internasjonale standarder (HACCP m.m.). U-landenes eksport av sjømatprodukter har økt vesentlig raskere enn i-landenes eksport de siste 20 årene.

I havbruk øker produksjonen på verdensbasis, og flere arter blir tilbudt i markedet. Det forventes også en fortsatt økning i antallet fisk- og skalldyrarter med relativt lave produksjonskostnader, som blir omsatt gjennom globale distribusjonssystemer.

Sjømatnæringen er en del av en større internasjonal matvareindustri, der stadig mer av produktene ender i hyllene til store, ofte multinasjonale, dagligvarekjeder. For å være leveringsdyktige må leverandørene tilfredsstille et bredt spekter av krav knyttet til for eksempel volum, forutsigbare leveranser, jevn og god kvalitet, sporbarhet og dokumentasjon av miljøkrav.

Det er interkontinental konkurranse i produksjonen av frossent råstoff og ferdige frosne sjømatprodukter. Transportkostnader på 1-2 kr/kg for frossen sjømat mellom ulike verdensdeler gjør at transportavstand ikke representerer en betydelig ulempe for kjøpere og selgere som befinner seg langt fra råstoffkilder og markeder. For ferske sjømatprodukter er transportavstand imidlertid viktig. For produsenter som kan frakte produktene til markedet i løpet av noen få dager, med transportkostnader på 1-3 kr/kg, utgjør dette et vesentlig konkurransefortrinn. For produsenter som er avhengig av flyfrakt ligger transportkostnadene på 10-17 kr/kg.

Den globale havbruksnæringens evne til å tilfredsstille kundenes krav legger i økende grad også premisser for krav til villfanget fisk og til fangstbaserte verdikjeder. De profesjonelle kjøperne ønsker større forutsigbarhet for volum og regularitet i leveransene av villfisk, større likhet i kvaliteten på sjømaten og bedre dokumentasjon på flere områder.

Villfisk og oppdrettsfisk konkurrerer i det samme markedet. Hvitfisksektoren var inntil nylig dominert av villfanget fisk, men oppdrettsarter som tilapia og pangasius har inntatt markedet med betydelige volum. Figuren ovenfor viser inntredenen av nye arter i hvitfiskmarkedet siden 1990.

Figur 3.3 Global produksjon av oppdrettet fisk og uttak av vill fisk.

Figur 3.3 Global produksjon av oppdrettet fisk og uttak av vill fisk.

Kilde: Courtesy of the Food and Agriculture Organization of the United Nations, The State of World Fisheries and Aquaculture 2012, (adapted from Figure 1)

Sjømatnæringen er en del av en større internasjonal matvareindustri dominert av store næringsmiddelselskaper som Nestlé, Kraft og Unilever. I tillegg konkurrerer sjømatindustrien med store, spesialiserte leverandører av kjøttprodukter.1

De store næringsmiddelselskapene har utviklet konkurransefortrinn på flere områder. De har en effektiv distribusjon og begrenset risiko gjennom at de kjøper råstoff fra et stort antall produsenter, og bruker kontraktsformer og finansielle instrumenter for å redusere risikoen. Selskapene investerer store ressurser i markedskunnskap, produktutvikling og markedsføring og arbeider systematisk og langsiktig med å utvikle nye produkter. Som et resultat har de ofte ledende varemerker.

Store, internasjonale leverandører av kjøtt utvikler sine produkter gjennom forskning og utvikling på genetikk og fôr samt omfattende samarbeid med bøndene. Videre har de effektive prosesser for bearbeiding og distribusjon med gode systemer for å utnytte skalafordeler. Produktspekteret er differensiert og spenner fra råvarer til ferdigbearbeidede produkter.

Det vokser nå frem selskaper i sjømatnæringen som kan betegnes som «bredsortimentsforetak». Selskapene kjøper råvarene i spotmarkeder og gjennom mer langsiktige avtaler. Ofte er de rene distributører av noen produkter, samtidig som de selv bearbeider andre produkter og forvalter en rekke ledende varemerker. Slik utvikler de spisskompetanse på global distribusjon av sjømat, og tilpasser seg dagligvarekjedenes krav, og trender i konsumentetterspørsel og produktutvikling. Samdriftsfordeler utnyttes i alle ledd fra innkjøp til bearbeiding og distribusjon, som skjer direkte til dagligvarekjedene. Den store bredden av leverandører, fiskeslag og produkter gjør at slike foretak bærer mindre økonomisk risiko enn de mer spesialiserte selskapene i sjømatindustrien.

Figur 3.4 Introduksjon av nye arter i hvitfiskmarkedet.

Figur 3.4 Introduksjon av nye arter i hvitfiskmarkedet.

Kilde: En kunnskapsbasert fiskeri- og havbruksnæring , Ragnar Tveterås og Frank Asche, 2011

De siste ti årene har det vært en markant økning i produksjonen av mat til matvarekjedenes egne merker, såkalte private labels. I Norge har disse bidratt til å utvikle produktkategorien for sjømat. Samtidig kan det være slik at matvarekjeder som utvikler egne merker i mindre grad vil ønske å ta inn konkurrerende produkter, men heller prioritere innkjøp av råvarer som kan inngå i produksjonen av egne varer. Sterke merkevarer vil som regel være unntatt fra dette, fordi forbrukerne forventer å finne disse i hyllene og fordi selskapene bak slike merkevarer er viktige drivere i produktutviklingen.

En oversikt utarbeidet av Norsk Fiskerinæring (2012) over verdens 20 største sjømatselskaper viser at selskaper fra Østen dominerer listen. Japan har de tre største selskapene med en omsetning på mellom 56 og 22 milliarder norske kroner. Marine Harvest rangeres på en femteplass med en omsetning på 16 milliarder norske kroner. I alt er fire norske selskaper med på listen, som ellers har selskaper fra både USA, Island og resten av Europa.

Norsk sjømatnæring er en svært eksportrettet næring, med en eksportandel på over 95 prosent. Den norske andelen av verdensmarkedet for sjømat har ligget nokså stabilt mellom 5 og 7 prosent siden slutten av 1970-tallet. Med andre ord har den norske sjømatnæringen i perioden opprettholdt sin globale konkurranseevne.

Norsk sjømateksport var i 2012 på 51,6 milliarder norske kroner, noe som tilsvarer 36 millioner måltider norsk sjømat hver dag. Havbruksnæringen sto for 61 prosent av samlet norsk sjømateksport. Som figur 3.3 viser har oppdrett blitt stadig viktigere for norsk sjømateksport siden 1998, da laks og ørret utgjorde omtrent 1/3 av eksportverdien.

Figur 3.5 Norsk eksport av sjømat fordelt på villfanget og oppdrettet.

Figur 3.5 Norsk eksport av sjømat fordelt på villfanget og oppdrettet.

Kilde: Norges Sjømatråd

3.3 Nasjonale og regionale perspektiver på norsk sjømatnæring

Kjernevirksomheten i sjømatnæringen, det vil si fangst-, oppdretts-, fiskeforedlings- og grossistleddet ga i 2010 et samlet bidrag til BNP på ca 28 milliarder norske kroner (bruttoprodukt), og sysselsatte ca 24.000 årsverk. På nasjonalt nivå skapte et årsverk i sjømatnæringen i gjennomsnitt 0,81 årsverk i andre næringer. Inkludert ringvirkningene av sjømatnæringen (leverandørindustri mv.), la næringen grunnlag for et bidrag til BNP på 46,5 milliarder norske kroner og en sysselsetting på ca. 44 000 årsverk.2

Denne aktiviteten skapte, inklusiv ringvirkninger:

  • I Nord-Norge ca. 17 000 nasjonale årsverk, hvorav ca. 12 000 årsverk i egen region.

  • I Midt-Norge ca. 14 500 nasjonale årsverk, hvorav ca. 9 300 årsverk i egen region.

  • På Vestlandet ca. 13 300 nasjonale årsverk, hvorav ca. 9 800 årsverk i egen region.

Sjømatnæringen har vært en av de store vekstnæringene i norsk økonomi de siste ti årene målt i verdiskaping. I perioden 2000-2009 var den årlige økningen i verdiskapingen for fiskeri og havbruk 5,5 prosent, mens hele landets verdiskaping i form av BNP økte med 1,9 prosent og industriens verdiskaping med 1,5 prosent.

Figur 3.6 Verdiskaping fordelt på regioner.

Figur 3.6 Verdiskaping fordelt på regioner.

Kilde: SINTEF rapport A23113. Regional verdiskaping i norsk sjømatnæring (2010)

I likhet med mange andre næringer har sjømatnæringen økt sin verdiskaping uten at dette har ført til en økning i sysselsettingen. Dette er vist i figur 3.6. Summen av sysselsettingen i de tre viktigste delene av sjømatnæringen har sunket med ca 13 000 personer fra 1985 til 2011.

Figur 3.7 Utvikling i verdiskaping (bruttoprodukt) i faste kroner.

Figur 3.7 Utvikling i verdiskaping (bruttoprodukt) i faste kroner.

Kilde: En kunnskapsbasert fiskeri og havbruksnæring, Ragnar Tveterås og Frank Asche, 2011(SSB)

Både fiskeri og havbruk har hatt en betydelig vekst i produktiviteten per sysselsatt målt i verdiskaping (bruttoprodukt). Havbruk har gått fra 350 000 kroner på begynnelsen av 1980-tallet til over en million kroner per sysselsatt i dag, målt i faste kroner. Fiskeriene har økt sin verdiskaping per sysselsatt i samme periode fra 360 000 kroner til nærmere 800 000 norske kroner i 2007. Fiskeindustrien har hatt en lignende produktivitetsutvikling som fiskeri, fra 280 000 norske kroner til nærmere 700 000 kroner i 2009. Fiskeindustrien har en utvikling i verdiskaping per sysselsatt som grovt sett sammenfaller med den vi ser for industrien generelt, men med noe større svingninger. Det skyldes i stor grad bestandsavhengige variasjoner i råstofftilgang og priser.

Bedriftsstrukturen i sjømatsektoren har gjennomgått endringer de siste 10-15 årene. Den norske sjømatnæringen har en differensiert struktur med små, mellomstore og store selskaper, samtidig som utviklingen er preget av konsentrasjon av selskaper, blant annet som en tilpasning til den globale konkurransesituasjonen. Dette har gitt seg utslag i større og mer automatiserte produksjonsenheter både innenfor havbruk, fiskeflåten og slakte- og videreforedlingsindustrien. På tilsvarende måte har en fått større enheter for marked og salg, FoU og logistikk.

De store norske sjømatselskapene produserer både nasjonalt og internasjonalt, med tilpasning til naturgitte forutsetninger, kunnskaps- og kompetansetilgang og kostnadsbildet. Utenlandske sjømatselskaper er også etablert med produksjon i Norge. Et havbruksselskap med norske eiere kan for eksempel produsere laks både i Norge og Skottland, videreforedle fersk laks i Norge for det europeiske markedet, mens videreforedling av frossen laks foregår i Øst-Europa.

Flere år med høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere har medvirket til et høyt kostnadsnivå i Norge. De gjennomsnittlige timelønnskostnadene i industrien i 2012 var over 60 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU.

I tillegg til dette bidrar den internasjonale konkurransesituasjonen for sjømat til økende konkurranse fra lavkostland. Dette innebærer at norske aktører må være sterke på de områdene de har konkurransefortrinn i form av kunnskap, teknologi og tilgang på naturressurser. Sjømatproduksjon i Norge må tåle et høyt norskt kostnadsnivå.

Som figur 3.9 viser er sjømatnæringen spredt langs hele kysten, både i de større byene og i distriktene. Dette er av stor betydning for sysselsetting og bosetning langs kysten og særlig i Nord–Norge.

Figur 3.8 Antall sysselsatte personer i fiskeoppdrett, fiske og fangst og fiskeindustri.

Figur 3.8 Antall sysselsatte personer i fiskeoppdrett, fiske og fangst og fiskeindustri.

Kilde: SSB, Fiskeridirektoratet og Nofima

Regjeringens politikk for sjømatnæringen balanserer hensynet til lokal og regional utvikling, hensynet til økonomisk effektivitet og hensynet til miljømessig bærekraft. Det legges vekt på alle tre elementene i bærekraftsbegrepet, og det tas hensyn til å opprettholde sysselsetting og bosetning i kystsamfunn som tradisjonelt har hatt en høy andel sysselsetting i sjømatnæringen.

Det skal derfor fortsatt føres en varsom strukturpolitikk for kystfiskeflåten, men det skal gjøres endringer i kvotetakene for de fartøygruppene som allerede har strukturkvoteordning. Dette er et eksempel på balansering av disse hensynene. Ved tildeling av nye havbrukskonsesjoner har en tatt en lavere pris for disse i Nord-Troms og Finnmark, og disse områdene har vært prioritert ved kapasitetsvekst i havbruksnæringen. Dette er tilfelle også ved tildeling av nye konsesjoner i 2013. Den sonebaserte arealstrukturen for havbruksnæringen videreutvikles. I den forbindelse er regjeringen opptatt av å legge til rette for at også de mindre lokale eierne skal gis gode forutsetninger for fortsatt lønnsom drift.

Målsettingen for de tiltakene som fremmes i denne meldingen, er å legge til rette for økt verdiskaping langs hele kysten. Dette skal skje gjennom satsing på nye marin næringer, som marin bioprospektering og marin ingrediensindustri, videreutvikling av leverandørindustrien, kystbasert reiseliv og økt videreforedling i Norge.

Det siste tiåret har den totale verdiskapingen og sysselsettingsveksten i Norge vært klart størst i de kompetanseintensive næringene3. Veksten i disse næringene har i første rekke kommet de store byene til gode. Mindre sentrale arbeidsmarkeder har ikke i like stor grad tatt del i denne utviklingen. For virksomheter utenfor de større byene er det en utfordring å få tilgang til kompetent arbeidskraft.

Dette gjelder også for sjømatnæringen som i stor grad er lokalisert i distriktene, og som konkurrerer om tilgang på arbeidskraft med f.eks olje- og gassnæringen.

Konkurranseutsatte næringer som opererer i et globalt marked, må være basert på lønnsom drift. Regjeringens politikk legger til rette for at denne forutsetningen ikke bare er til stede for bedrifter lokalisert i sentrale strøk og regionale senter, men også for bedrifter som velger lokalisering andre steder.

Figur 3.9 Andel sysselsatte i sjømatnæringen, (fangst og fiske, fiskeoppdrett, fiskeforedling), fordelt på kommunenivå.

Figur 3.9 Andel sysselsatte i sjømatnæringen, (fangst og fiske, fiskeoppdrett, fiskeforedling), fordelt på kommunenivå.

Kilde: SSB og Panda, kart: Kommunal- og regionaldepartementet og Kartverket

Boks 3.1 Kunnskapsinnhenting om verdiskaping i Nord-Norge

I St.meld. nr. 10 (2010-2011) Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, besluttet regjeringen å gjennomføre to kunnskapsinnhentinger.

Olje- og energidepartementet har gjennomført en kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i uåpnede deler av Nordland IV, V, VI, VII og Troms II.

Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet er i ferd med å innhente kunnskap om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping som reiseliv og fiskerirelaterte virksomheter.

  • Det geografiske området for denne kunnskapsinnhentingen er Nordland, Troms og Finnmark, med tilhørende kyst- og havområder.

  • Næringene som analyseres er reiseliv, fiskeri, havbruk og nye marine næringer, fornybar energi, mineraler, tjenesteytende næringer og annen industri.

  • I tillegg til å se på mulighetene de ulike næringene representerer, vil også ulike virkemidler for å nå næringspotensialet utredes. Herunder infrastruktur, utdanning og FoU.

  • En del av arbeidsmetoden består i å lage kunnskapsbaserte fremtidsbilder som tar hensyn til de næringsmessige utfordringene i regionen frem mot 2030 og 2050.

  • Det er igangsatt 11 delutredninger. Utredningene blir etter planen ferdigstilt i april, mai og oktober 2013 og vil bli offentliggjort forløpende.

Kunnskapen som samles inn skal kunne brukes som grunnlag for neste oppdatering av forvaltningsplanen.

Fotnoter

1.

Nestlé sysselsetter rundt 330 000 personer, har 461 fabrikker i 83 land og en omsetning på 510 milliarder norske kroner (2011). Selskapet har 29 markeds-, forsknings-, utviklings- og teknologisentre i ulike deler av verden. Danish Crown, som er en av verdens største leverandører av kjøtt har en omsetning på nærmere 50 milliarder danske kroner og 25 000 ansatte.

2.

Sintef, Regional verdiskapning i norsk sjømatnæring (2010)

3.

NOU 2011 – Kompetansearbeidsplasser drivkraft for vekst i hele landet.
Til dokumentets forside