Meld. St. 22 (2012–2013)

Verdens fremste sjømatnasjon

Til innholdsfortegnelse

4 Marint kunnskapsløft

Figur 4.1 

Figur 4.1

Foto: Heidi Widerø, Innovasjon Norge

Hvordan Norge skal klare å hevde seg i den internasjonale konkurransen er tema for dette kapittelet. Tilgang på kunnskap, kompetanse og kapital er kritiske faktorer for videre utvikling av sjømatnæringen, og muligheten for å sikre vår konkurranseevne som sjømatnasjon.

Regjeringens ambisjoner er at Norge skal:

  • ha internasjonalt ledende marine klynger

  • være i forskningsfronten på strategisk viktige områder for marin næringsutvikling og forvaltning

  • ha en sjømatnæring som arbeider systematisk med å bygge kompetanse i hele verdikjeden

  • tilby attraktiv og tilgjengelig marin utdanning

  • ha kompetente og velfungerende marine kapitalmiljøer

Bedrifter og virksomheter som konkurrerer internasjonalt og er lokalisert i Norge, må ha produkter og tjenester som kan bære det høye norske kostnadsnivået. Norges langstrakte kyst og tilgang til fantastiske råvarer gir oss konkurransefortrinn. Vår evne til å bygge kunnskap rundt våre sjømatressurser vil likevel være det som vil gi lønnsomme fremtidige arbeidsplasser i Norge. For Norge, som sjømatnasjon, er det viktig å være kunnskapsledende på områder av strategisk betydning for videre utvikling og vekst av norske sjømatselskaper og sjømatproduksjon lokalisert i Norge. Norge må fortsatt lede an i den globale kunnskapsutviklingen om en bærekraftig forvaltning av hav- og kystområder, og ta en aktiv rolle i utviklingen av kunnskap om bruk av nye ressurser i havet.

Som et lite land må Norge prioritere å utvikle kunnskap innenfor områder hvor vi har forutsetninger for å lykkes i den internasjonale konkurransen. Regjeringen vil derfor legge til rette for et marint kunnskaps- og kompetanseløft.

Figur 4.2 Marin kunnskap og kompetanse er avgjørende for å nå visjonen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon.

Figur 4.2 Marin kunnskap og kompetanse er avgjørende for å nå visjonen om Norge som verdens fremste sjømatnasjon.

Foto: Havforskningsinstituttet

4.1 Forskning

Forskningsbasert kunnskap er avgjørende for å løse forvaltningsmessige utfordringer og legge til rette for verdiskaping. Forskning, analyse og overvåking er grunnleggende elementer i en fremtidsrettet sjømatpolitikk og er derfor vektlagt i alle kapitlene i denne meldingen.

4.1.1 Marin forskning i Norge

Norge har i dag et betydelig omfang av marin forskning og utvikling, inkludert forskningsinfrastruktur og overvåkingssystemer. Virksomheten er både offentlig og privat finansiert. Ifølge NIFUs rapport «Marin FoU og havbruksforskning 2011; Ressurser og resultater» (NIFU, 2013) ble det i 2011 brukt nær 3,2 milliarder kroner til marin forskning og utvikling.

Marin forskning omfatter forskning som grunnlag for forvaltning og næringsutvikling. Sentrale marine fagområder er marinbiologi, oseanografi, klimaforskning, økologi og miljøforskning, teknologi for overvåking og estimering av levende marine ressurser, bioøkonomi, havbruksforskning, marin og maritim teknologi, marin bioteknologi, forskning innen næringsmidler og foredling og forskning på marked, samfunn og rammebetingelser, samt kystsoneforvaltning og helhetlig havforvaltning.

Tabell 4.1 Totale utgifter til marin FoU etter utførende sektor og hovedfinansieringskilde i 2011 (millioner kroner og andel i prosent)

Finansiering

Universitets- og høyskolesektoren

Instituttsektoren

Næringslivet

Totalt

Andel finansiering

Offentlig finansiert

543

1 432

53

2 028

64 pst.

Næringslivet

11

177

613

801

25 pst.

Utlandet

31

124

7

162

5 pst.

Andre kilder

15

123

65

198

6 pst.

Sum marin FoU

595

1 856

738

3 189

100 pst.

Andel utført marin FoU

19 pst.

58 pst.

23 pst.

100 pst.

Kilde: NIFU, Rapport 13/2013.

Marin forskning utgjorde i 2011 om lag sju prosent av den samlede forskningen i Norge. I perioden 2001 til 2011 var det en gjennomsnittlig årlig realvekst i investeringene i marin forskning på sju prosent.

Tabell 4.1 viser at det offentlige finansierte 64 prosent av den samlede marine forskningsinnsatsen. Næringslivet stod for 25 prosent av denne innsatsen.

Nesten 44 prosent av total marin forskning er havbruksforskning. Innenfor havbruksforskningen er den offentlige andelen 48 prosent, noe som er på nivå med gjennomsnittet for offentlig andel forskningsfinansiering.

Nær halvparten av den offentlige finansieringen bevilges over budsjettet til Fiskeri- og kystdepartementet. Kunnskapsdepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet er andre viktige bidragsytere. Over en tredjedel av den offentlige innsatsen ble fordelt gjennom Norges forskningsråd.

I tillegg til egenfinansiert forskning betaler næringen en FoU-avgift på eksporten av all sjømat på 0,3 prosent. Disse midlene forvaltes av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og skal benyttes til forskning som hele eller deler av næringen har nytte av. FHF hadde i 2012 et budsjett på 219 millioner kroner.

Finansiering fra utlandet av forskning i Norge utgjorde fem prosent av samlet finansiering i 2011.

Instituttsektoren er en stor aktør som står for nesten 60 prosent av den marine forskningen. Den forvaltningsrettede forskningen som finansieres gjennom Havforskningsinstituttet, NIFES, Veterinærinstituttet og til dels gjennom Norges forskningsråd er en grunnpilar i den marine forskningen.

Marine forskningsinstitusjoner er lokalisert langs hele norskekysten, med et klart tyngdepunkt på Vestlandet. Særlig Havforskningsinstituttet, men også store miljøer som NIFES, Uni Research og Nofima, bidrar til landsdelens dominerende posisjon.

I universitets- og høyskolesektoren er universitetene i Bergen og Tromsø de største aktørene. Universitet i Bergen utførte marin FoU for 191 mill. kroner i 2011 og tilsvarende tall for Universitetet i Tromsø var 157 millioner kroner (NIFU 13/2013).

Boks 4.1 De største marine forskningsinstituttene

Havforskningsinstituttet er en sentral leverandør av forvaltningsrettet forskning og overvåking av det marine miljø, de levende marine ressursene og havbruk. Instituttet har også viktige forskningsoppgaver innen metode- og redskapsutvikling og skal blant annet gi råd om økosystembasert ressursforvaltning og en bærekraftig forvaltning av havbruksnæringen. Instituttet skal fremskaffe data og være en viktig bidragsyter til kvoterådgivningen gjennom Det internasjonale råd for havforskning (ICES).

Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES)driver forskning knyttet til havbruk innenfor områdene grunnleggende fiskeernæring, fôrråstoff og samspill mellom fremmedstoff og næringsstoff. Innenfor næringsmiddel- og annen foredlingsindustri forsker instituttet på sjømat og helse, trygg sjømat, samspill mellom fremmedstoff og næringsstoff samt overvåking.

Veterinærinstituttetdriver forskning, diagnostikk og rådgivning på smittespredning, helse og sykdom i oppdrett. Instituttet er et nasjonalt og internasjonalt referanselaboratorium for fiskehelse og epidemiologi.

NINA er et kompetansesenter innen fagområder som forvaltning av biologiske ressurser, høsting og bærekraftig bruk av vilt- og fiskebestander (villaks, ferskvann), miljøovervåking og miljøkonsekvenser.

NIVA er et forskningsinstitutt innen biologisk mangfold, miljøgifter, klimaeffekter, klimatiltak og miljøovervåking.

Nofima er et næringsrettet institutt som driver forskning og utvikling for fiskerinæringen, havbruksnæringen og matindustrien.

SINTEF Fiskeri- og havbruk er et institutt i SINTEF-gruppen som driver teknologisk forskning og utvikling innen hovedområdene fiskeriteknologi, havbruksteknologi og prosessteknologi.

Figur 4.3 Marin forskning fordelt på regionnivå.

Figur 4.3 Marin forskning fordelt på regionnivå.

Kilde: NIFU

4.1.2 Forslag til FoU-strategi for det marine feltet fra Hav21

Strategigruppen Hav21 ble etablert høsten 2011 av regjeringen. Mandatet for Hav21 var å utarbeide et forslag til en helhetlig forskningsstrategi (offentlig og privat finansiert forskning) for hele det marine fagfeltet som kan bidra til en mest mulig målrettet og effektiv bruk av marine forskningsressurser. Strategigruppen skulle kun vurdere innretningen av den offentlige forskningsinnsaten innenfor gjeldene budsjettrammer. Mandatet var utarbeidet av Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet, Utenriksdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet. Hav21 har hatt medlemmer fra næring, forvaltning og forskning. Strategigruppen la frem sin rapport «FoU-strategi for en havnasjon av format» 7. november 2012.

I strategien peker Hav21 på forsknings- og kunnskapsbehov som må løses for å utvikle den marine sektoren i retning av regjeringens visjoner om å være verdens fremste sjømatnasjon, sikre et rent og rikt hav for kommende generasjoner og å drive helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene. Hav21 slår fast at det er klokt å satse videre på marin sektor som er et område der Norge gjør det godt. Gjennom en hovedrapport gir strategien et bidrag på overordnet nivå til helhetstenkning og konsentrasjon innenfor marin forskning og utvikling, og på fagnivå gjennom fire spesifikke rapporter for forvaltning, fiskeri, havbruk og mat. Det anbefales at både offentlig og privat finansiering av forskning økes markert. Strategigruppen påpeker at hovedansvaret for forvaltningsrettet forskning er offentlig. Til tross for en økning i midler til FoU og infrastruktur, vil tilgangen til slike midler også i fremtiden være en begrensende faktor. Strategigruppen understreker derfor nødvendigheten av å prioritere.

Strategigruppen anbefaler sju prioriterte hovedområder: samfunnsforhold, kunnskap om økosystemet, nordområdene, høsting og kultivering av nye marine råvarer, fiskehelse og bærekraftig, sunn og trygg sjømat, mat og marked og teknologi (se boks for nærmere presentasjon). Hovedprioriteringene er ikke rangert.

Boks 4.2 Hav21s anbefalte hovedprioriteringer

Samfunnsforhold: Forskningsbasert kunnskap må ligge til grunn for nasjonale og internasjonale lover og regler om bruk og vern av marine ressurser, næringsvirksomhet og ferdsel i hav- og kystområdene. Det er behov for kunnskap og harmonisering av nasjonalt lov- og regelverk, også mot internasjonal regulering og traktater, med sikte på å effektivisere beslutningsprosessene. Det anbefales å styrke rettsvitenskapelig forskning relatert til kyst- og havområdene og å etablere en tverrfaglig forskningssatsing om fremtidige forvaltningsprinsipper og organisering av hav- og kystforvaltningen.

Kunnskap om økosystemet:Langsiktig forskning på forståelse av liv og prosesser i havet anbefales, og det må legges økt vekt på å innhente kunnskap om de sentrale driverne for endring: klimaeffekter, forsuring, høsting av biologiske og andre ressurser, forurensning og annen menneskelig aktivitet, i tillegg til samlet effekt av ulike typer påvirkning.Norge har lange tradisjoner for bruk av avansert marin infrastruktur som forskningsfartøy, forskningsstasjoner, bøyer, satellitter, bunninstallasjoner, fly og modeller for å forstå og overvåke økosystemet. Kontinuerlig investering i og koordinering av marin infrastruktur må opprettholdes og ses i internasjonal sammenheng for å øke kvaliteten og effektivisere datainnsamling og overvåking.

Nordområdene: Nordområdenes geopolitiske, sikkerhetspolitiske og strategiske betydning er økende. Forvaltning og utnyttelse av ressursene, hensyn til lokalsamfunn og forståelse av områdets betydning for global klimautvikling må bygges på tverrfaglig kunnskap. Marin forskning i nordområdene må styrkes i tråd med regjeringens nordområdesatsing.

Høsting og kultivering av nye marine råvarer:Kultivering av marine råvarer for anvendelse til fiskefôr, energi og human ernæring, kan bli en ny og betydelig vekstnæring langs kysten. Det anbefales forskning for å belyse potensialet og kunnskaps- og teknologibehovet, og å utvikle en strategi for satsing på nye marine råvarer.

Fiskehelse og bærekraftig, sunn og trygg sjømat: Reduksjon av fiskesykdommer er en nøkkelfaktor for havbruksnæringens lønnsomhet, bærekraft og omdømme. Dokumentasjon av sammenhengen mellom sjømat og human helse er viktig, også som et positivt element i markedsføringen av norsk sjømat nasjonalt og internasjonalt. Forskning på fiskehelse og bærekraftig produksjon av sjømat må videreføres på et høyt nivå. Det må også satses videre på forskning for å dokumentere bærekraft og kvalitet.

Mat og marked: Norsk eksport av sjømat er allerede betydelig, men kan fortsatt økes. Videre utvikling er avhengig av kunnskap om markedene og forbrukerne. For å bygge opp et forskningsmiljø av høy internasjonal standard, anbefales en satsing på markeds- og distribusjonsforskning, merkevarebygging og forbrukeratferd relatert til sjømat.

Teknologi:Ny teknologi er en forutsetning for å videreutvikle levende kystsamfunn og møte eksisterende og nye miljøutfordringer, og kan også gi grunnlag både for å videreutvikle eksisterende marin næringsvirksomhet, og å sette i gang ny. Det anbefales en felles satsing på teknologi innenfor fiskeri- og havbrukssektoren som drar nytte av erfaring fra teknologiutvikling i maritim sektor og offshorenæringen, og som inkluderer bioteknologi, nano-/materialteknologi og informasjonsteknologi.

Figur 4.4 Hav21s anbefalinger.

Figur 4.4 Hav21s anbefalinger.

Kilde: Et kunnskapsbasert Norge, Torger Reve og Amir Sasson, 2012

Hav21 peker også på nødvendigheten av mer tverrfaglig forskning og satsing på utdanning og kommunikasjon av forskning. Strategigruppen har ikke vurdert selve strukturen i forskningssystemet, men peker på at konsentrasjon i tilstrekkelig store enheter er viktig for å unngå fragmentering. Tverrfaglige og tverrsektorielle prosjekter mellom naturvitenskap, teknologi, samfunnsforskning og humaniora anbefales, og den brede norske kunnskapsbasen innenfor offshore og maritim sektor må utnyttes bedre.

De peker videre på at norske universiteter må tilby en solid grunnutdanning i marine disipliner. En nasjonal arbeidsdeling bør etableres med basis i institusjonenes styrkeområder, og omfatte både grunnleggende marine disipliner så vel som anvendte disipliner knyttet til forvaltning, fiskeri, havbruk og mat. Økt satsing på faste forskerstillinger og post.doc.-stillinger vil gjøre en forskerkarriere mer forutsigbar og attraktiv.

Forskningsresultater blir i dag ikke utnyttet godt i næring og forvaltning, blant annet fordi det mangler planer og systemer for kommunikasjon. Forskerne må generelt satse mer på formidling av kunnskap og resultater, og kommunikasjon med forskningens brukere og allmennheten. Evne og kapasitet til å ta i bruk forskningsresultater og forskningsbasert kunnskap må bedres både i forvaltningen og i næringslivet.

4.1.3 Styrking av marin forskning

Flere analyser og evalueringer peker på mulighetene for økt marin verdiskaping gjennom en styrket satsing på kunnskapsbasert utnytting av marine ressurser. Studien ’Et kunnskapsbasert Norge’ (Reve og Sasson, 2012) peker på sjømatnæringen som én av tre næringer som har et vekstpotensial i Norge og der vi ligger i kunnskapsfronten internasjonalt på utvalgte områder.

Rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050» fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (2012) viser at Norge potensielt kan seksdoble den marine omsetningen innen 2050. Rapporten anslår at nesten halvparten av omsetningen i 2050 vil komme fra leverandørindustrien og næringer som utnytter nye ressurser fra havet. Også i slutterklæringen fra Rio+20 løftes havet frem som en viktig ressurs for fremtidig matproduksjon. Forutsetningen i alle analysene er økt investering i kunnskap, og styrket evne til å ta i bruk kunnskapen. Hav21 har gjennom sitt arbeid også påvist et stort behov for mer kunnskap for å kunne videreutvikle næring og forvaltning.

Figur 4.5 Den offentlig finansierte marine forskningen skal styrkes.

Figur 4.5 Den offentlig finansierte marine forskningen skal styrkes.

Foto: Nofima

Stort behov for forvaltningsrettet forskning, overvåking, grunnleggende kunnskap, en næringsstruktur med mange små virksomheter og utvikling av nye næringer tilsier at det offentlige fortsatt finansierer en stor del av marin forskning. Den marine forskningen krever også tunge investeringer i infrastruktur og utstyr, som forskningsfartøy og havbruksstasjoner.

Regjeringen foreslår derfor en styrking av offentlig finansiert marin forskning. Både grunnforskning og anvendt forskning knyttet til biologiske, miljømessige, markedsmessige, teknologiske og samfunnsvitenskapelige spørsmål må omfattes av en styrket offentlig forskningsinnsats. Det er også nødvendig å styrke kunnskapsgrunnlaget for fiskeri- og havbruksforvaltningen, og forskningen på områder som bærekraftig forvaltning, fiskehelse, bærekraftig fôr, overvåking, sunn og trygg sjømat.

Markeds- og teknologiforskningen anses å være særlig viktig framover. Sjømatnæringen selger sine produkter til mer enn 130 land. Dette stiller store krav til markedskunnskap og evne til å tilpasse seg forbrukernes ulike ønsker. Det er gode muligheter for å hente ut større verdier av sjømaten gjennom en mer markedsorientert produksjon innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Videre satsing på teknologi er avgjørende for å bidra til å løse bærekraftsutfordringer i havbruksnæringen, sikre god kvalitet på produkter, redusere kostnader i videreforedlingsindustrien i Norge og for å utnytte muligheter som ligger i vekst av nye marine næringer. Norge har i dag flere verdensledene teknologileverandører til havrelaterte virksomheter innenfor marin, maritim og olje- og gassindustrien, og leverandørindustrien utgjøre en voksende del av verdiskapingen i disse næringene.

Forskningsinstituttene og universitets- og høyskolesektoren spiller på hver sine måter sentrale roller i kunnskapsutviklingen på det marine området. Forskningsinstituttene er hovedsakelig opprettet for å dekke konkrete kunnskapsbehov i forvaltning og næringsliv. Universitetene og høyskolene bidrar med en større grad av nysgjerrighetsdrevet og grunnleggende forskning, og ikke minst gjennom utdanning av kandidater til sektoren innenfor et bredt spekter av fagdisipliner.

Samfunnet kan ikke alltid definere hvilken kunnskap det vil bli behov for i fremtiden. Derfor er det også viktig å investere i utviklingen av fri, langsiktig grunnforskning og strategisk grunnforskning. Mange forskningsmiljøer som lykkes i å få frem overraskende, nye resultater er kjennetegnet ved evnen til å knytte de beste hodene fra ulike fagdisipliner sammen i tverrfaglig samarbeid. Virkemidlene bør tilpasses en slik utvikling. Det må også sikres en god balanse mellom de midlene som tildeles direkte til institutter og universiteter, og de midlene som går gjennom Norges forskningsråd.

Parallelt med økte offentlig investeringer er det et mål å øke næringslivets finansiering av forskning. Det foreslås derfor å styrke Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond gjennom å øke forskningsavgiften. Det vil parallelt bli lagt til rette for at denne avgiften også kan benyttes til kompetansehevende tiltak og rekruttering til utdaning for næringen. Et forslag om dette vil bli sendt på høring i løpet av 2013.

Handlingsplan for marin forskning og kompetanse

Mange utfordringer knyttet til bruk av hav- og kystområdene krever en samlet og koordinert forskningsinnsats fra både næring og forvaltning. Hav21 påpeker at et bredt engasjement er en viktig forutsetning for videre kunnskapsutvikling og vekst i næringen.

Til tross for en økning i midler til FoU og infrastruktur, vil tilgangen til slike midler også i fremtiden være en begrensende faktor. En målrettet og prioritert forskningsinnsats må ta utgangspunkt i tett dialog på tvers av sektorer, forvaltningen og mellom næringen og det offentlige for å sikre en god arbeidsdeling mellom offentlig og privat finansiert forskning.

Regjeringen vil derfor utarbeide en handlingsplan for marin kompetanse- og forskning, blant annet på bakgrunn av Hav21. Denne handlingsplanen må i tillegg til forskning omfatte hvordan vi kan sikre at kunnskapen tas i bruk i næring og forvaltning, og tiltak for å styrke utdanning, rekruttering og kompetanse. I arbeidet med handlingsplanen vil næringen inviteres til å delta.

4.1.4 Kvalitet og relevans i marin forskning

Målt i antall vitenskapelige publikasjoner har forskningsproduksjonen relatert til sjømatnæringen nesten doblet seg fra 2000 til 2009 (Reve og Sasson, 2012). Nyere evalueringer viser også at en betydelig internasjonalt ledende forskningskapasitet står til disposisjon for både næring og forvaltning (se omtale i bokser).

Det siste tiåret er det tatt i bruk flere virkemidler for å styrke forskningsfaglig kvalitet. Sentrene for fremragende forskning (SFF) og Sentrene for forskningsdrevet innovasjon (SFI) har bidratt til å bygge sterke miljøer, som evner å utvikle ny kunnskap og nye løsninger. På det marine området er det etablert flere relevante sentre, bl.a. SFF innen laksefôr (UMB) klimaendringer (UiB), økologi og evolusjonsbiologi (UiO) og marine konstruksjoner (NTNU), og SFI innen statistikk (Norsk Regnesentral), havbruksteknologi (SINTEF Fiskeri og havbruk AS), målevitenskap- og teknologi (Chr. Michelsen), marin bioprospektering (UiT), fangstteknologi (Havforskningsinstituttet) og lakselusforskning (UiB). Det er også innført resultatbaserte omfordelingsmekanismer i grunnfinansieringen av universiteter og høyskoler, for å stimulere til økt vitenskapelig publisering. Tilsvarende er det for instituttsektoren innført et resultatbasert finansieringssystem som premierer kvalitet og relevans.

Boks 4.3 Sea Lice Research Centre (SLRC)

Sea Lice Research Centre – Senter for lakselusforskning – ble etablert som SFI i 2011. Vertsinstitusjon for senteret er Universitetet i Bergen, og flere forskningsinstitusjoner og bedrifter er partnere. Senterets hovedmål er å bli det ledende senteret i verden innenfor forskning på lakselus og lignende parasitter, blant annet ved å korte ned på tiden fra forskning og utvikling til anvendbare produkter. Senteret vil bidra til økt verdiskaping innenfor havbruksnæringen gjennom å finne en god og bærekraftig løsning på et alvorlig sykdomsproblem.

Høy forskningsfaglig kvalitet er avgjørende for at forskningen skal ha verdi for næring og forvaltning. En forskningsbasert forvaltning må i størst mulig grad bygge på solid, vitenskapelig kunnskap og fagfellevurderte forskningsresultater. Når rådene er basert på tilgjengelige vitenskapelige publikasjoner bidrar dette også til en faktabasert og åpen offentlig debatt.

Det legges vekt på kvalitet i forskning i departementets etatsstyring av forskningsinstituttene. Det er nylig opprettet faglige råd for både Havforskningsinstituttet og NIFES. Disse rådene skal bidra til faglig kvalitet og utvikling innenfor instituttenes virksomhet. Fiskeri- og kystdepartementet har nylig gjennomført helhetlige evalueringer av Havforskningsinstituttet (2011) og NIFES (2012). Disse forskningsinstituttene har betydelige rådgivnings- og forvaltningsstøtteoppgaver.

Boks 4.4 Biofagevalueringen

En nylig gjennomført evaluering av biofagene i Norge bekrefter at vi har mange sterke forskningsmiljøer innenfor marine fag (Norges forskningsråd, 2012). De marine fagmiljøene som får høyest vurdering ligger innenfor universitetene og omfatter felt som fiskehelse, marin økologi og mikrobiologi og genomforskning. Innenfor instituttsektoren får også mange faggrupper gode til svært gode vurderinger, men en del faggrupper ved instituttene blir også vurdert som relativt svake. Fordi evalueringen har vurdert faggruppene ut fra vitenskapelig publisering vil imidlertid faggrupper som i stor grad utfører oppdrag for forvaltning eller næringsliv komme dårligere ut enn grunnforskningsorienterte faggrupper.

Evalueringen av NIFES viser at instituttet skårer høyt på kvalitet og relevans både fra brukernes ståsted og ut fra vitenskapelige publikasjoner. Evalueringen av Havforskningsinstituttet slo fast at instituttet er ledende internasjonalt. Instituttet leverer råd av gjennomgående høy kvalitet og med stor gjennomslagskraft til den norske forvaltningen. Instituttets rolle og faglige bidrag til forvaltningsrådgivning er imidlertid mer omdiskutert på nyere arbeidsområder som akvakultur-, miljø- og petroleumsrelaterte spørsmål. Basert på Forskningsrådets biofagevaluering ble det samtidig pekt på at den vitenskapelige kvaliteten i noen av faggruppene bør styrkes.

Evalueringene inneholder også anbefalinger knyttet til organisering, finansiering og departementets styring. Departementet følger opp evalueringene i dialog med de berørte instituttene.

Nofima ble etablert i 2008, gjennom en sammenslåing av flere mindre, og til dels konkurrerende institutter for å styrke næringsrettet matforskning både innenfor blå og grønn sektor. Målet med omorganiseringen var å skape bedre koordinering og tettere forskningsfaglig samarbeid mellom de fiskeri-, havbruks- og landbruksvitenskapelige forskningsmiljøene, samt styrke instituttenes forskningsaktivitet og internasjonale konkurranseevne ved å etablere større og mer robuste forskningsmiljøer. Nofima er i dag Europas største næringsrettede forskningsinstitutt innen fiskeri og matindustri. Instituttet har forskningsaktivitet på Ås, i Tromsø, Bergen, Stavanger, Sunndalsøra og på Averøya. Instituttets hovedkontor ligger i Tromsø. Instituttet samarbeider tett med næring og myndigheter gjennom en aktiv formidling og implementering av forskningsresultater. Landbruks- og matdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet vil i løpet av 2013 ta sikte på å igangsette en evaluering av Nofima og hvilke effekter sammenslåingen har hatt for den blå-grønne forskningen i Norge.

4.1.5 Forskningsinfrastruktur

Marin forskning og overvåking er avhengig av et bredt spekter av infrastruktur for datainnsamling. Norge har over tid etablert en betydelig marin forskningsinfrastruktur i form av fartøy, forsøksstasjoner, laboratorier og testanlegg. I tillegg samles observasjons- og overvåkingsdata fra andre skip, bøyer, havbunn, fly og satellitter, ofte gjennom nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Disse observasjonene er grunnleggende for å bringe kunnskapsutviklingen fremover, blant annet gjennom modellering og varsling av økosystemenes dynamikk.

Marin infrastruktur er kostbart. Det er derfor et mål å sikre best mulig utnyttelse av de samlede nasjonale ressursene på dette området, og samarbeide med andre land om infrastruktur.

Ett viktig tiltak er å sikre at de dataene som samles inn gir mest mulig felles nytte. Det krever gode systemer for datahåndtering og åpen tilgang til marine data for hele forskersamfunnet. For å sikre dette utvikles nå Norsk marint datasenter i et samarbeid mellom 17 institusjoner under ledelse av Havforskningsinstituttet, og med finansiering fra Norges forskningsråd.

Bruken av de havgående forskningsfartøyene planlegges gjennom en nasjonal toktkomité, og det er også etablert et samarbeid om bruk av kostbart vitenskapelig utstyr ombord på fartøyene. Det skal foretas en gjennomgang av dette samarbeidet for å vurdere om det er muligheter for ytterligere samordning og effektivisering. I denne gjennomgangen skal det også vurderes om mindre, kystnære fartøyer kan inkluderes i samarbeidet om drift og bruk av forskningfartøy.

Fiskeri- og kystdepartementet vil også gjennomgå behovene for fartøyer av ulik størrelse og utrustning i departementets underliggende etater, sammenholdt med eksisterende kapasitet, eksisterende planer for nye fartøyer og eventuell innleie av private fartøyer.

Norges forskningsråd har siden 2009 hatt en egen ordning for finansiering av forskningsinfrastruktur. Ordningen skal sikre nasjonal koordinering og prioritering av investeringene og har finansiert flere viktige satsinger på det marine området. Foruten Norsk marint datasenter har Forskningsrådet blant annet finansiert NorARGO (bøyer for havovervåkning, del av internasjonalt samarbeid), Normap (satellittdatabase for nordområdene) og et nytt pilotanlegg for matforskning på Ås.

Beslutninger om særlig store investeringer tas av regjeringen og finansieres direkte over departementenes budsjetter. I statsbudsjettet for 2013 er det gitt endelig startskudd for bygging av et nytt isgående forskningsfartøy, som skal ha hjemmehavn i Tromsø. Investeringen vil være et stort løft for fremtidig forskningsinnsats på klima og miljø i polare strøk og for ressurskartlegging i nordområdene. Norsk Polarinstitutt, Universitetet i Tromsø og Havforskingsinstituttet vil være de største brukerne av skipet. Norsk Polarinstitutt skal forvalte eierskapet av fartøyet på statens vegne, og lede en felles styringsgruppe med representanter fra Norsk Polarinstitutt, Havforskningsinstituttet og Universitetet i Tromsø. Styringsgruppen skal utøve eierskapet av fartøyet. Havforskningsinstituttet skal ha driftsansvaret for fartøyet og lede toktutvalget.

Marine forskningsstasjoner er en sentral del av den totale infrastrukturen for marin forskning. Både institutter, universiteter, høyskoler og næringsliv eier og driver slike stasjoner. Eierforhold, finansiering og utnyttelse varierer. Kostnadene ved investering og drift av marine forskningsstasjoner er høye, og flere institusjoner opplever det som krevende å dekke kostnadene innenfor sine rammer. På bakgrunn av dette ga Fiskeri- og kystdepartementet og Kunnskapsdepartementet i 2012 Forskningsrådet et utredningsoppdrag om marine forskningsstasjoner. Formålet med oppdraget var å få råd om den samlete kapasiteten i forhold til fremtidige behov og om hvordan de offentlig finansierte stasjonene best kan organiseres for å sikre god ressursutnyttelse. Forskningsrådet leverte sin rapport 30. november 2012.

Fiskeri- og kystdepartementet har ikke ferdigbehandlet problemstillingene knyttet til organisering og finansiering av marine forskningsstasjoner. Eventuelle endringer vil bli fremmet i de ordinære budsjettdokumentene til Stortinget.

4.1.6 Internasjonalt forskningssamarbeid

Internasjonalt forskningssamarbeid er viktig for å møte store globale utfordringer, bidra til økt kvalitet og kapasitet i forskningen, og sikre Norge tilgang til kunnskap utviklet i andre land. Internasjonalt samarbeid styrker også næringslivets konkurranseevne og fremmer Norge som en ledende nasjon innenfor marin forskning og innovasjon. Det er et mål å ytterligere styrke internasjonalt samarbeid om marin forskning.

Norge har lange tradisjoner for internasjonalt samarbeid om marin forskning. I 1902 var Fridtjof Nansen en av initiativtakerne til etableringen av Det internasjonale havforskningsrådet, ICES. Norge er gjennom Havforskningsinstituttet en av de sentrale aktørene i ICES og leder flere av arbeidsgruppene. En arbeidsgruppe for havbruk blir nå etablert under ICES.

Havforskningsinstituttet har også samarbeidet med Russland i over 50 år. Samarbeidet med de to russiske forskningsinstituttene PINRO og VNIRO skal videreføres. Utvekslingen av forskere og studenter mellom Norge og Russland må videreføres. Forskning er videre en sentral komponent i Fiskeri- og kystdepartementets samarbeid med USA, Canada, Chile, Brasil og Japan. Gjennom Forskningsrådet stilles det også midler til disposisjon til samarbeidsprosjekter med andre land.

Regjeringen lanserte våren 2011 en strategi for samarbeid mellom Norge og Brasil. Målet er å utvikle strategiske partnerskap på områder der vi mener å ha særskilt styrke og kompetanse å tilby hverandre. Fiskeri og akvakultur er et slikt område, og fiskeridepartementene i Norge og Brasil har inngått en avtale om samarbeid. Bærekraftig forvaltning av fiskeri og akvakultur og utvikling av akvakultur i Amazonas-regionen blir vektlagt i samarbeidet, som vil være kunnskapsbasert og i stor grad involvere norske forskningsinstitusjoner.

Norge deltar på lik linje med EUs medlemsland i EUs rammeprogram for forskning, der det er utviklet felles finansieringsordninger for forskning. Det sjuende rammeprogrammet er nå i sin avsluttende fase og EU har bestemt at et åttende rammeprogram – Horisont 2020 – skal starte i 2014. Regjeringen vil ta stilling til en eventuell norsk deltagelse i Horisont 2020 i statsbudsjettet for 2014. Det er forventet at en økende andel av nasjonale forskningsmidler vil bli lagt ut på internasjonale konkurransearenaer, noe som innebærer økt konkurranse om forskningsmidler. Derfor er det viktig at marin forskning får en synlig plass i Horisont 2020 og at norske forskere og miljøer når frem i konkurransen om EU-midler.

Etableringen av fellesprogrammer, såkalte Joint Programming Initiatives (JPI), innebærer en styrking av det langsiktige forsknings- og utviklingssamarbeidet i Europa på områder som er viktige for å møte store globale samfunnsutfordringer. Medlemslandene i EU sitter i førersetet for arbeidet. Norge tok i 2009 initiativ til å etablere et fellesprogram innenfor marin og maritim forskning, Joint Programming Initiative on Healthy and Productive Seas and Oceans (JPI Oceans), som ble formelt etablert i september 2011. Hele 18 europeiske land deltar i samarbeidet. Norge leder sekretariatet for arbeidet og bidrar med store deler av finansieringen av dette. Fiskeri- og kystdepartementet koordinerer Norges deltakelse i JPI Oceans, men programmet dekker forskningsområder under flere departementers ansvarsområder.

Boks 4.5 JPI-Sunne og produktive hav

«Joint Programming Initiatives» (JPI) ble lansert av EU-Kommisjonen i 2008 som nye samarbeidsarenaer for medlemsland innenfor det europeiske forskningsområdet (ERA) for mer effektivt å møte felles samfunnsmessige utfordringer vi står overfor. Sunne og produktive hav (JPI Oceans) ble valgt ut som ett av ti områder for slikt samarbeid. Bakgrunnen var at havområdene ble pekt ut som et område som kan bidra til å løse flere av de store samfunnsutfordringene. Samtidig trues havområder av miljø- og klimaendringer.

Norge sammen med Belgia og Spania tok initiativet til å opprette JPI innenfor marin og maritim forskning. Medlemsskap i JPIen er åpent for alle land i Europa med marin og maritim forskning. Det er nå 18 land som deltar. «Management Board» er øverste organ og alle medlemslandene er representert. Det er også etablert et «Strategic Advisory Board» med 17 høytstående representanter fra vitenskap, industri og samfunn. Sekretariatets direktør er norsk og sekretariatet bemannes forøvrig av ansatte fra flere land. JPI Sunne og produktive hav er det eneste europeiske organet på høyt, strategisk nivå med en langsiktig og helhetlig tilnærming til utvikling av marin og maritim forskning og teknologi i Europa.

Faglige mål

  • 1: Utløse utviklingen av en kunnskapsbasert og bærekraftig marin og maritim økonomi.

  • 2: Sikre god miljøstatus i havene og optimalisere planlegging av aktiviteter i havområdene.

  • 3: Optimalisere respons på klimaendringer og redusere menneskelige påvirkningen på det marine miljøet.

For å nå målene adresserer JPI-en tre målgrupper, 1) forsknings- og teknologimiljøene i Europa, 2) industri- og servicenæringene og 3) myndighetene og samfunnsaktørene.

4.2 Rekruttering og kompetanse

For sjømatnæringen er tilgang til arbeidskraft med god kompetanse avgjørende for å lykkes med fremtidig drift og utvikling.

Figur 4.6 Kunnskap om mulighetene i norsk sjømatnæring er viktig for rekruttering.

Figur 4.6 Kunnskap om mulighetene i norsk sjømatnæring er viktig for rekruttering.

Foto: Fiskeri- og kystdepartementet

Arbeidskraft er en knapp ressurs i Norge og fremskrivninger fra Statistisk sentralbyrå viser at konkurransen om arbeidskraften vil bli enda tøffere i fremtiden.

Frem til i dag har ikke sjømatnæringen rapportert om problemer med rekruttering. Unntaket er rekruttering av maskinister, navigatører og nøkkelpersonell med høyere utdanning til bedrifter i distriktene.

En dynamisk og innovativ sjømatnæring som er internasjonalt ledende på en rekke kunnskapsområder, er sannsynligvis den beste garantist for fremtidig rekruttering av kompetent arbeidskraft.

En lønnsom sjømatsektor kan tilby attraktive karriereløp og meningsfylte arbeidsoppgaver innenfor stillinger som krever enten høyere akademisk utdanning eller spesialisert fagutdanning.

4.2.1 Kompetanse i næringen

Historisk sett har sjømatnæringen hatt en kunnskaps- og kompetansestruktur basert i større grad på realkompetanse enn på formell utdanning. Den akademiske kompetansen har befunnet seg mer i randsonen av næringen, i leverandørindustrien, fôrindustrien og de relevante FoU-institusjonene. Fremveksten av større selskapsstrukturer og økte krav til næringen både fra markedet og fra offentlige myndigheter har bidratt til at dette nå er i ferd med å endre seg. Som en følge av endringene forventes det at etterspørselen etter personer med høyere akademisk utdanning vil øke, samtidig som sjømatnæringen fortsatt vil ha et stort behov for faglært arbeidskraft.

Figur 4.7 viser en oversikt over utdanningsnivået i sjømatnæringen. Som figuren viser utgjør andelen med høyere utdanning ca. 10 prosent.

Fylket som har flest arbeidstakere i fiskeri- og havbruksnæringen med høyere utdanning er Hordaland med ca. 12 prosent, mens Finnmark har lavest andel høyere utdanning med ca. 7 prosent.

I Et kunnskapsbasert Norge (Reve og Sasson, 2012) fremgår det at sjømatnæringens største utfordring fremover er knyttet til kompetanse:

  • Sjømatnæringen har fremdeles en begrenset attraktivitet overfor nasjonale og internasjonale kunnskapsarbeidere.

  • Bedriftene i sjømatnæringen mangler intern kapasitet og kompetanse for å kunne initiere, lede og utnytte resultater fra FoU-prosjekter på vesentlige områder.

  • Nettverkene mellom næringen og offentlige universitets- og forskningsmiljøer er til dels mangelfullt utviklet. Manglende forskningskompetanse i næringen og stor grad av offentlig finansiering av forskning kan være forklaringer på dette.

  • Miljøene av internasjonalt orienterte kunnskapsbedrifter er små og spredt på en rekke områder.

Figur 4.7 Utdanningsnivå i marin sektor per 2008.

Figur 4.7 Utdanningsnivå i marin sektor per 2008.

Kilde: En kunnskapsbasert fiskeri og havbruksnæring, Ragnar Tveterås og Frank Asche, 2011(SSB)

I underkant av 140 personer med høyere utdanning var ansatt for å jobbe med FoU i de private sjømatbedriftene i 2009. Av disse hadde 32 personer doktorgrad. Det er altså et begrenset antall personer i næringen som både arbeider med FoU til daglig og har forskningskompetanse på området. Bedriftenes evne til å igangsette, utføre eller kjøpe tjenester på FoU-området, avhenger sannsynligvis av tilgang til et minimum av forskerkompetanse.

Sjømatnæringen kan tilby arbeidsplasser for høyt utdannet arbeidskraft, men samtidig er det vanskelig å rekruttere slik arbeidskraft til bedrifter i distriktene. Personer med høyere utdanning stiller høye krav og har i tillegg gjerne en partner som også ønsker en jobb som er relevant for egen høyere utdanning.

Figurene nedenfor viser rekruttering av personer med høyere utdanning til sjømatnæringen i 2000 og 2008, fordelt på småsteder og byområder.

Figur 4.8 Kunnskapsallmenningen.

Figur 4.8 Kunnskapsallmenningen.

Kilde: Et kunnskapsbasert Norge, Torger Reve og Amir Sasson, 2012

Som figurene viser har andelen med høyere utdanning i marin sektor økt, men økningen er større i byene. Andelen med høyere utdanning i storbyregioner er økt fra 18 prosent i 2000 til 25 prosent i 2008. Reve mfl. viser også til at det er en sammenheng mellom geografisk lokalisering av bedrifter og størrelsen på disse, og evnen til å rekruttere og beholde arbeidskraft med høyere utdanning.

Sjømatsektoren avhenger i økende grad av utenlandsk arbeidskraft, og ca 20 prosent av det totale antall sysselsatte har innvandrerbakgrunn. Størst er innslaget at innvandere fra de nye EU-landene i Øst-Europa som Polen og Baltikum. Det er innenfor sjømatproduksjon det er den største andelen med utenlandsk bakgrunn. Her har andelen økt fra 15 prosent i 2001 til 39 prosent i 2011. Utenlandske arbeidstakere med høyere utdanning utgjør under én prosent av arbeidsstyrken i sjømatnæringen og andelen er ikke økende. (FAFO, 2011 og Reve og Sasson, 2012).

Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å utvikle kompetansen til de ansatte i sjømatnæringen. Tiltak for å oppmuntre sjømatnæringen til å satse på kompetanse må vurderes nærmere, samtidig som en må se på hva som kan få arbeidsgiverne til å prioritere etter- og videreutdanning av sine ansatte. Både kunnskaps- og kompetansebehov, tilbudet av etter- og videreutdanning og finansieringsaspektet må kartlegges. Regjeringen ser at tilsvarende utfordringer eksisterer også i andre næringer og har igangsatt utredninger for å kartlegge og vurdere tiltak som kan møte disse kompetanseutfordringene i næringslivet.

I 2008 ble prosjektet «Sett Sjøbein» etablert av Fiskeri- og kystdepartementet i et tett samarbeid med næringens organisasjoner. Formålet med prosjektet er å bidra til økt rekruttering, etterutdanning og kompetanseheving i sjømatnæringen. De første årene har Sett Sjøbein først og fremst jobbet med å synliggjøre mulighetene for et marint karrierevalg for elever på ungdomskolen, videregående skole og i fagskoler, samt for studenter ved universiteter og høyskoler. Fremover vil prosjektet også i økende grad rette oppmerksomheten mot etterutdanning og kompetanseheving for ansatte i sjømatnæringen. Sett Sjøbein skal ikke erstatte bedriftenes eget ansvar for rekruttering og arbeid med kompetanse i egen bedrift og egen bransje.

Som følge av sjømatnæringens kompetansestruktur løses en del oppgaver i næringen gjennom fellesordninger. Eksempler på dette er Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond og Sjømatrådet som gjennomfører generisk forskning og markedsføring for næringen, og som finansieres ved en avgift av eksportverdien. På tilsvarende måte kan en se for seg fellesløsninger for næringens arbeid med rekruttering og kompetanse. Regjeringen vil åpne for at en større andel av FoU-avgiften kan benyttes til å styrke arbeidet med rekruttering til utdanning og kompetanse, for eksempel gjennom Sett Sjøbein, dersom næringen selv ønsker det.

Figur 4.9 Utdanningsnivå og lokalisering 2000 og 2008.

Figur 4.9 Utdanningsnivå og lokalisering 2000 og 2008.

Kilde: Ragnar Tveterås og Amir Sasson, 2012

4.2.2 Marine klynger og kunnskapsnav

Den norske sjømatnæringen er i studien Et kunnskapsbasert Norge (Reve mfl. 2012) karakterisert som Norges tredje sterkeste næringsklynge etter olje- og gassnæringen og den maritime næringen. Disse tre næringene er del av globale kunnskapsnav med utgangspunkt i havet. Globale kunnskapsnav kan defineres som næringsklynger med høye krav til kunnskap som evner å tiltrekke seg bedrifter, tjenester og arbeidskraft fra hele verden.

Suksessfulle klynger kjennetegnes ved at de evner å trekke på kunnskap også utenfor klyngen. Kunnskap og kunnskapsdrevet innovasjon tilflyter bedriftene gjennom internasjonale og nasjonale leverandører, forskningsinstitusjoner, høyere utdanningsinstitusjoner, mor- og datterselskaper, og andre relevante selskaper.

I sjømatnæringen er det mange eksempler på klynger. Disse er forskjellige med hensyn til størrelse, om de primært er fiskeri- eller havbruksbaserte, plassering i verdikjeden, ansattes kompetanseprofil, innslag av offentlige FoU-institusjoner og annet. Felles for dem er at de har skapt lokale arbeidsmarkeder der kunnskapsoverføring og læring skjer på tvers av bedriftene.

Regjeringen har opprettet en rekke virkemidler for å stimulere til utvikling av kunnskapsklynger i Norge.

I følge studien Et kunnskapsbasert Norge (Reve og Sasson, 2012) vil konkurransen om å være i front kunnskapsmessig først og fremst komme fra Asia, og da særlig land som Kina, Vietnam og Thailand. Dette er land som har hatt stor vekst i oppdrettsnæringen. I fremtiden vil disse landene kunne tilby store arbeidsmarkeder for ulike typer høyt utdannet arbeidskraft. Det er også et stort tilbud av finanskapital i regionen.

Boks 4.6 Norwegian Centres of Expertise (NCE) og Arena.

Programmene gir faglig og finansiell støtte til utvikling av næringsklynger med stort potensial for økt innovasjon, internasjonal orientering og verdiskaping. Av 26 prosjekter er syv av særlig betydning for sjømatnæringen:

  • NCE-Aquaculture, havbruk, produksjon av oppdrettsfisk og sjømat, Nordland.

  • NCE-Culinology, mat og måltidssektoren, industriell fremstilling og produksjon, Rogaland.

  • NCE-Tourism, Fjord Norway, turisme med fokus på tema og opplevelsesreiser, Vestlandet.

  • Arena – Omegaland- foredling av marine oljer til humant konsum og helseprodukter, Nordvestlandet.

  • AkvARENA – Teknologiprodusenter innenfor marin sektor i Trøndelag.

  • Arena – Ocean – bærekraftige havbruk, Sørvestlandet.

  • Arena –BioTech North – bioteknologi i nord.

4.2.3 Utdanning

For en betydelig sjømatnasjon som Norge er det viktig å ha gode utdanningstilbud relevant for marin sektor. Det må investeres i kunnskap og kompetanse for de som skal skape innovasjon og verdier i sjømatnæringen.

Boks 4.7 Newton-rom

Som en del av regjeringens satsing på realfag er det opprettet såkalte Newton-rom innenfor ulike fag- og næringsområder. Newton-rom er undervisningssteder forankret i de naturvitenskapelige fagområdene i læreplanen. Målet er å gi elevene gode opplevelser gjennom praktiske aktiviteter. Rommene bidrar også til et tettere samarbeid mellom næringsliv og skole i et område. De første sjømatrelaterte Newton-rommene er under utvikling. Newton-rom lokaliseres til områder hvor både kommune, fylke og næringsliv ønsker tiltaket velkommen, og hvor alle bidrar med finansiering. Innenfor olje- og gassnæringen er det allerede etablert seks Newton-rom langs kysten.

Hovedprinsippet for dimensjonering av utdanningssystemet er at utdanningsinstitusjonene tilbyr studieplasser som det er etterspørsel etter. Dersom det er få søkere til en spesiell type utdanning vil institusjonene redusere opptaket dit, mens de vil øke opptaket for utdanninger som det er høy etterspørsel etter. Dette prinsippet legger til grunn at utdanningssøkere er informert om de muligheter de har og vil ønske seg en utdanning som de passer til og har interesse for og som det vil være gode utsikter for sysselsetting med i fremtiden. Dette gjelder særlig for høyere utdanning og fagskoler, men også til en viss grad på videregående opplæring hvor fylkeskommunene etablerer studieplasser innenfor fag som det er etterspørsel etter i regionen og/eller som ungdom etterspør. Det finnes flere unntak innen fag hvor myndighetene pålegger institusjonene aktivitetskrav som følge av en vurdering om at det må være en utdanningskapasitet av et visst omfang.

Kunnskapsdepartementet arbeider for tiden med å etablere et prosjekt som skal arbeidet med analyse og formidling av fremskrivinger av kompetansebehov. Dette skal bidra til bedre informasjon om fremtidige kompetansebehov og dermed gi bedre hjelp til utdanningsvalg. Prosjektet vil få ansvaret for fremskrivinger av kompetanse til hele arbeidsmarkedet og vil bidra til mer etterspørsel etter og tilbud av utdanninger og kompetanse som har strategisk betydning for økonomien, eksempelvis innen sjømatnæringen.

Boks 4.8 Norske hav

I jubileumsåret 2014 vil en uvanlig utstilling besøke Norges største kystbyer. «Norske hav» har som målsetning å løfte havet sterkere inn i norsk offentlighet. «Enig og tro til Dovre faller» var slagordet og fremtidsvisjonen for Norge anno 1814. Ved grunnlovsjubileet i 2014 er tiden inne for å rette blikket mot havet og mot en fremtid der havet betyr stadig mer. Gjennom multimediabasert formidling skal det norske folk generelt, og elever i videregående skole spesielt, få oppleve havet og lære om de norske havområders store rikdommer.

For de nysgjerrige og kunnskapstørste vil det være mulighet for fordypning på tre områder: havet som næringsvei, forvaltningen av havet og vitenskapen om havet. Det er summen av disse tre områdene som gjør at vi kan leve av havets ressurser i fremtiden: De driftige entreprenører og næringsdrivende, fiskere, oppdrettere og oppfinnere. De dyktige forvaltere, som evner å legge grunnlag for bærekraftig bruk i et langsiktig perspektiv. De nysgjerrige og kunnskapshungrige forskere, som stadig utvider vår kunnskap om havets hemmeligheter, og om hva som er mulig og klokt.

Sjømatnæringens behov for fremtidig arbeidskraft omfatter både spesifikke marine fagutdanninger som maskinister og fiskehelsebiologer, og personer med generell kompetanse som økonomer, jurister og kjemikere. Antallet marine fag, linjer og utdanningsretninger og marin spesialisering innenfor generelle utdanninger vil i stor grad være bestemt av antall søkere. Sjømatnæringens attraktivitet for unge mennesker er således den viktigste faktoren for å øke antallet marine utdanningslinjer, særlig i universitets- og høyskolesektoren. I videregående opplæring er bildet mer komplekst. Unge mennesker tenderer til å søke på linjer som er tilgjengelige i sitt nærmiljø og som de har kjennskap til. I praksis betyr dette at hvis et fylke ikke har tilbud om en akvakulturutdanning, vil det komme færre søkere fra dette fylket til en slik linje. Det er derfor viktig å markedsføre, finansiere og samarbeide om videregående opplæringslinjer som er relevante for næringslivet i fylket.

Omtalen av sjømatnæringen i lærebøker og annet undervisningsmateriell er til dels fraværende eller utdatert, og vektlegger i liten grad den kunnskapsbaserte og moderne delen av næringen. Det er derfor behov for å utarbeide nytt lærermateriell, særlig for grunnskolen, som synliggjør og bevisstgjør unge mennesker om Norges rolle som sjømat- og havnasjon. Fiskeri- og kystdepartemenet bidrar med støtte til enkelte slike prosjekter som beskrevet i boksene under.

Boks 4.9 LOSA – Lokal Opplæring i Samarbeid med Arbeidslivet

LOSA er et tilbud for ungdom som ønsker å gjennomføre første år på videregående skole i sin hjemkommune. Opplæringen er nettbasert, men krever et undervisningsrom og en lokal veileder. Felles klasserom for alle LOSA-elevene legger til rette for samarbeid på tvers av fagretninger. Yrkespraksis og veiledning gis av lokale bedrifter. Ordningen innebærer at eleven kan bo hjemme et år lenger, noe som har ført til at flere gjennomfører videregående skole. I Finnmark har LOSA-elevene en gjennomføringsgrad på 85 prosent mot 70 prosent for øvrige videregående skoler.

Figur 4.10 viser ulike utdanningsløp som fører frem til en marin utdanning.

Figur 4.10  Utdanningsløp i det norske skolesystemet.

Figur 4.10 Utdanningsløp i det norske skolesystemet.

Kilde: Sett sjøbein

Som figuren viser tilbys marin fagutdanning både gjennom høyere utdanningsløp og gjennom mer yrkesrettet utdanning. Det er også tilrettelagt for å veksle mellom de ulike utdanningsløpene.

Til sammen tilbys det marine og maritime fag på 30 videregående skoler langs kysten fra Nordkapp til Etterstad i Oslo. For marin sektor er naturbruk, fiske/fangst og akvakultur, samt restaurant og matfag og maritime linjer de største yrkesutdanningene på videregående nivå.

Figur 4.11 viser utviklingen i antall elever som har deltatt i undervisning på Videregående kurs 2 fiske/fangst og akvakultur i perioden 2000 til 2012.

Figur 4.11  Utvikling i antall elever som har deltatt i undervisning på VK2 fiske/fangst og akvakultur i perioden 2000 til 2012.

Figur 4.11 Utvikling i antall elever som har deltatt i undervisning på VK2 fiske/fangst og akvakultur i perioden 2000 til 2012.

Kilde: Sett Sjøbein/FKD

Figuren viser at antall søkere til disse linjene varierer en del fra år til år med en nedgang i 2004/2005. Det har vært en svak økning for akvakultur de siste tre årene. Andelen jenter er lav, med henholdsvis fem prosent i fiske og fangst og 25 prosent i akvakultur i 2012. Andelen jenter som tar akvakulturutdanning har imidlertid vært økende de siste årene.

For bedre å kunne tilrettelegge for elever som bor langt fra skolene og ønsker et mer praktisk opplegg, er det utviklet praksisbaserte varianter av undervisningen.

Flere elever har fått læreplass i bedrifter de siste årene, samtidig som flere lærlinger fullfører læretiden og tar fagbrev. En økende andel av de som tar fagbrev er praksiskandidater, ansatte som etter fem års praksis i bedrift kan ta tilrettelagte teorikurs og få fagbrev.

Langs kysten finnes det en rekke fagskoler. Disse skolene tilbyr yrkesrettet utdanning utover videregående opplæring. Fagskolene er særlig relevante for flåten siden skolene utdanner skippere og maskinister. Fagskolene tilbyr også nettbasert fagutdanning som blant annet er tilrettelagt for personer som jobber i næringsmiddelindustrien. Fra og med høsten 2011 har to fagskoler tilbudt utdanning i akvakultur.

Høyere utdanning

Det er en rekke universiteter og høgskoler som tilbyr marine og maritime udanninger innenfor biologi, marinbiologi, bioteknologi, fiskehelse, økonomi, marin økologi, havbruk, akvakultur, marin teknikk, matteknologi, biomarin innovasjon, nautikk, vannkvalitet og miljø i akvatiske systemer, veterinær, avl og fôr osv.

Antall studenter i marine og maritime fag innenfor høyere utdanning har økt de siste tre årene. På landsbasis er det nå 775 studenter på bachelornivå og 568 på masternivå i fag som er klassifisert som marine. Av disse er 1/3 jenter.

Etter- og videreutdanning

Markedet for etter- og videreutdanning er komplekst med en rekke ulike aktører og modeller. Koordinering og formidling av mulighetene som finnes for sjømatnæringen innenfor dette systemet er nødvendig, sammen med eventuell utvikling av nye kurs og utdanninger.

Etterutdanning som ikke gir formell kompetanse er et vanskelig felt å kartlegge. Markedet er preget av en rekke regionale, lokale og bedriftsinterne varianter, mange kursleverandører og etstort antall kurs innenfor mange ulike fagområder.

Boks 4.10 Mastergradskandidater havbruk

Det ble rapportert uteksaminert 112 mastergradskandidater med relevans for havbruk i 2011. Dette er en betydelig økning fra 75 kandidater rapporert i 2009, og antallet innebærer en toppnotering.

Kilde: NIFU, rapport 13/2013

Eksempler er kvalitetskurs (HACCP) for industrimedarbeidere og truckførerkurs.

Også på universiteter og høyskoler finnes en rekke videreutdanningsmuligheter for ansatte i sjømatnæringen. Formalisering av kompetanse gjennom praksiskandidatordningen forekommer også relativt hyppig.

Boks 4.11 Etablering av Norges miljø og biovitenskapelige universitet

Fra 01.01. 2014 etableres Norges miljø og biovitenskapelige universitet på Ås. Det nye universitetet etableres ved at Norges Veterinæhøgskole flyttes fra nåværende lokalisering på Adamstuen og slås sammen med Universitetet for miljø og biovitenskap. Samtidig flyttes også Veterinærinstituttet til Ås, der det samlokaliseres med det nye universitetet. Selve byggeprosjektet er planlagt ferdigstilt i 2018. Prosjektet er det største byggeprosjektet under Kunnskapsdepartementet noensinne, med en kostnadsramme på nærmere 6 milliarder norske kroner, og et byggeareal på nærmere 75 000 m2. I prosjektet inngår nytt kontor og laboratoriebygg for Veterinærinstituttet, undervisningsbygg og klinikk for Veterinærhøyskolen nytt senter for husdyrforsøk, og akvarieanlegg for havbruksforskning. Det nye universitet vil få tre fakulteter, herunder et stort fakultet for biovitenskap og veterinærfag. Prosjektet representerer et nasjonalt løft, og en storsatsing for blågrønne næringer. Det vil gi Norge unike muligheter til å utvikle spennende forskning og undervisning i skjæringspunktet mellom tradisjonelle husdyrfag, havbruk, veterinærfag og næringsmiddelfag.

Det nye universitetet vil bli et verdensledende senter for fiskehelse, og også ha tung kompetanse på fiskeavl, ernæring og matrygghet. Et Veterinærtilsyn har avgjørende betydningen for eksport av norsk sjømat. Veterinærinstituttets laboratorieanlegg vil være et topp moderne og fremtidsrettet anlegg, bygget i tråd med EUs nyeste krav og standarder på området.

Fiskeri- og kystdepartementet finansierer et forprosjekt med formål om å utvikle og etablere en standarisert modell for etter- og videreutdanning for havbruksnæringen. Når modellen er utviklet er det planlagt at denne også skal kunne danne grunnlag for tilsvarende etter – og videreutdannigsløp for andre deler av næringen.

Sett Sjøbein har kartlagt etter- og videreutdanningssystemet i sjømatsektoren og fått FAFO til å gjennomføre en analyse av hvilke utfordringer utenlandsk arbeidskraft møter i sjømatnæringen. Disse analysene vil blant annet danne grunnlag for videre arbeid med kompetanse i regjeringens handlingsplan for marin forskning og kompetanse.

Figur 4.12  Utdanningssteder for høyere utdanning i Norge.

Figur 4.12 Utdanningssteder for høyere utdanning i Norge.

Kilde: Sett sjøbein

Boks 4.12 Etter- og videreutdanning

Etterutdanning: Kortere kurs for å opprettholde og oppdatere eksisterende kompetanse. Gir ikke studiepoeng eller karakter, men som oftest kursbevis.

Videreutdanning: Kurs eller programmer som gir ny og økt kompetanse innenfor et fagfelt og som kan kvalifisere til mer avanserte arbeidsoppgaver. Gir studiepoeng, karakter og vitnemål.

4.2.4 Rekruttering av nye fartøyeiere

Myndighetene ønsker å bidra til at unge og motiverte fiskere har mulighet til å etablere seg i fiskerinæringen. Prisen på fiskefartøy i flere adgangsbegrensede grupper har økt betydelig de siste årene, blant annet som følge av effektivisering i næringen. Terskelen for å komme inn som ung fisker med lav egenkapital kan derfor være høy.

For å fiske med eget fartøy kreves det en båt og et kvotegrunnlag. Fartøyet i seg selv kan være kostbart, og inngangsbilletten blir dyrere hvis det er snakk om å etablere seg i adgangsregulerte fiskerier. Som i alle andre næringer er det også etableringskostnader og risiko involvert. Kunnskap både om utøvelse av fiske og om administrative og økonomiske forhold er nødvendig.

For å få flere ungdommer inn som fartøyeiere satte Fiskeri- og kystdepartementet i 2009 i gang en treårig etableringsordning. Ordningen omfattet årlig nytildeling av 10 deltakeradganger i kystflåten til ungdom med eget fartøy (rekrutteringskvoteordningen), samt en ettårig stipendordning med tildeling av 30 stipend på inntil 250 000 norske kroner til kjøp av fartøy til både åpne og lukkede fiskerier. Kriteriene for ordningene ble utformet med tanke på å treffe en liten, men motivert gruppe av unge fiskere. Totalt har det blitt tildelt 8 stipend og 31 deltakeradganger. Stipendordningen ble bare i begrenset grad benyttet, og ordningen er ikke videreført.

Boks 4.13 Strategi og markedsudanning

Gjennom Marint verdiskapingsprogram tilbys et kurs i strategi og marked. Norges Handelshøgskole er faglig leverandør. Programmet består av et kurs på 30 studiepoeng som gjennomføres med 6 samlinger på to til tre dager. Evalueringen av Marint verdiskapingsprogram fremhever dette som et relevant tiltak. Kunnskap om strategi og marked er viktig for å underbygge bedriftene i deres arbeid med å utvikle mer robuste markedsstrategier. Programmet har vært tilbudt 5 ganger og er utlyst også for 2013.

Regjeringen vil videreføre rekrutteringskvoteordningen og samtidig øke antallet nye deltakeradganger fra 10 til 20. Dersom søknadsmassen tilsier det kan det også vurderes å øke ytterligere til 25 deltakeradganger.

I fastsettelsen av kriteriene for rekrutteringskvoteordningen har det vært utfordrende å finne en god balansegang mellom krav til erfaring og å gi mulighet til mer uerfarne, men kompetente ungdommer. Øvre aldersgrense er satt til 30 år. I tillegg skal søkere med fullført formell utdanning og minimum tre års fartstid fra fiske rangeres først ved tildeling. Når antallet søkere som oppfylte inngangsvilkårene har oversteget antall rekrutteringskvoter, har det vært nødvendig å rangere søkerne ytterligere. Rangeringskriteriene skal bidra til å prioritere de mest motiverte og egnede kandidatene, ved å vektlegge både formell og uformell kunnskap og erfaring. Kriteriene vil bli gjennomgått og evaluert etter årets tildeling av deltakeradganger.

4.3 Kapital

Historisk har den norske sjømatnæringen vært en småskalanæring preget av lokalt eierskap med et betydelig innslag av familieeide bedrifter. Som en konsekvens av dette har kapitalbehovet i hovedsak også vært dekket lokalt. De siste 20 årene har imidlertid finansieringsmulighetene blitt vesentlig utvidet, både mot nasjonale og internasjonale finansmarkeder gjennom blant annet børsnoteringer og økt tilgang på privat risikokapital utenom børs.

Oslo Børs er i dag verdens største børs for notering av sjømatselskaper både målt i antall selskaper og verdi. Høsten 2012 var det notert 19 selskaper, herav fem utenlandske, med en samlet verdi på i overkant av 52 milliarder kroner. Børsnotering av selskaper i sjømatsektoren har flere effekter. For det første øker næringens muligheter til å skaffe egenkapital gjennom et mer likvid og velutviklet marked for aksjene. For det andre gir børsnotering økt oppmerksomhet fra kapitalmarkedet, noe som bidrar til at flere aktører analyserer sjømatnæringen og selskapene.

Norske banker har et vesentlig engasjement og god kompetanse innenfor fiskeri- og havbruk. DNB har alene en portefølje på 30 milliarder kroner, hvorav 80 prosent er norske selskaper i 2012. Sjømat vurderes som et satsingsområde for flere av de store bankene. I tillegg til å finansiere lån tilbyr bankene en rekke andre tjenester som betalingsformidling, rente, valuta- og bunkerssikring og obligasjonslån. Konkurransen bankene i mellom bidrar til å gi næringen gode finansieringsløsninger.

Den modne delen av sjømatnæringen har i dag gode muligheter til å finansiere videre vekst gjennom det private kapitalmarkedet. Kapitalstyrkeutvalget (2004) viser også til at det ikke er tilstrekkelig belegg for å hevde at det samlet sett er knapphet på kapital i norsk næringsliv. På tross av dette kan bedrifter hvor aktiva i stor grad er knyttet til immaterielle verdier oppleve utfordringer med å få finansiering i det private kapitalmarkedet, særlig når bedriftene er nystartet og innovative. Utvikling av sjømatnæringen basert på utnyttelse av nye marine ressurser vil sannsynligvis gi et økt kapitalbehov. Selskaper innenfor disse områdene vil ofte ha en høyere risiko og et mer langsiktig perspektiv på inntjeningen enn tradisjonelt drevne sjømatselskaper, blant annet som en følge av høy FoU-andel.

Tilgangen på kapitalsterke eiermiljøer varier dessuten mellom ulike deler av landet, og det finnes i dag færre kapitalsterke eiermiljøer i nord enn i resten av landet. For å bøte på disse utfordringene er det etablert en rekke offentlige virkemidler som tilbyr både egenkapital og fremmedkapital (lån og tilskudd).

Boks 4.14 Offentlige kapitalvirkemidler

Innovasjon Norge tilbyr Lavrisikolån som brukes til delfinansiering av investeringer i bygninger, driftsutstyr og fiskefartøy. Det kreves tilfredsstillende sikkerhet for lånene, vanligvis gjennom pant i fast eiendom, driftstilbehør og/eller transportmidler.

Landsdekkende innovasjonslån/distriksrettede risikolån som gir delfinansiering av bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekter, primært til nyskapende prosjekter. Ordningene finansierer prosjekter der risikoen i utgangspunktet er for høy for vanlig bankfinansiering.

Landsdekkende og distriktsrettede etablerertilskudd som skal bidra til oppstart av nye bedrifter gjennom delfinansiering av idéutviklings- og etableringsfasen.

Landsdekkende og distriktsrettede såkornordningerer fond somdrives på forretningsmessige vilkår og tilbyr bedrifter i tidlig fase risikovillig kapital og relevant kompetanse. Noen av fondene har regionale føringer.

Investinor AS er et landsdekkende, statlig investeringsselskap som opererer på forretningsmessige vilkår. Formålet med Investinor er å bidra til økt verdiskaping gjennom å tilby risikovillig kapital til internasjonalt orienterte konkurransedyktige bedrifter. Investeringsfokus er primært tidlig vekstfase, med noe fleksibilitet mot ekspansjonsfasen. 500 millioner kroner er forbeholdt investeringer i marin sektor.

Argentumer et heleid statlig forvaltningsselskap som opererer på forretningsmessige vilkår og investerer i spesialiserte investeringsfond for aktivt eierskap.

I 2012 var sjømatnæringen den nest største brukeren av Innovasjon Norges virkemidler, etter landbruksnæringen. Totalt ble det gitt tilsagn på nærmere 1,8 milliarder kroner til næringen fordelt på lån, garantier og tilskudd, hvor lavrisikolån utgjorde den klart største andelen med i overkant av 1,1 milliarder kroner.

I Meld. St. nr. 22 (2011-2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, varslet regjeringen at den vil opprette inntil seks nye landsdekkende såkornfond. Såkornfondene skal investere kapital og kompetanse i nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter.

Fondene skal ha en gjennomsnittlig størrelse på om lag 500 millioner kroner og skal finansieres i form av egenkapital med en 50/50-fordeling mellom private investorer og staten. Tilstrekkelig privat deltakelse er en forutsetning for opprettelse. For å sikre deltakelse fra private vil staten gi investorer risikoavlastning på inntil 15 prosent av statens deltakelse. I revidert nasjonalbudsjett 2012 ble det bevilget 500 millioner kroner i investeringskapital til to av inntil seks nye såkornfond. Disse fordeler seg på 425 millioner i egenkapital og 75 millioner i risikoavlastning for investorer. I tillegg ble det bevilget 148,8 millioner kroner til tapsfond til eventuelle tap av egenkapital. Ytterligere midler bevilges ved behov. Fondene må godkjennes av EFTAs overvåkingsorgan, ESA, og privat kapital må hentes inn før de er operative. Det første fondet forventes operativt første halvår 2014.

4.4 Oppsummering og tiltak

Skal vi nå målet om å bli verdens fremste sjømatnasjon må vi satse på kunnskap, kompetanse, utdanning og rekruttering. Vi må være i front på marin forskning og innovasjon av strategisk betydning for videre utvikling og vekst av norsk sjømatnæring.

Regjeringen vil:

  • Styrke den offentlige finansieringen av marin forskning.

  • Utarbeide en handlingsplan for marin forskning og kompetanse, blant annet på bakgrunn av Hav21.

  • Styrke næringens forskningsfinansiering gjennom økt forskningsavgift og åpne opp for at denne også kan benyttes til kompetansehevende tiltak og rekruttering til utdanning.

  • Styrke det internasjonale samarbeidet om marin forskning.

  • Bygge et nytt isgående forskningsfartøy for forvaltningsrettet forskning i nordområdene.

  • Foreta en gjennomgang av samarbeidet mellom eiere og brukere av havgående forskningsfartøy for å vurdere om det er muligheter for ytterligere samordning og effektivisering.

  • Etablere et prosjekt som skal arbeide med fremskrivinger av kompetansebehov, og gi grunnlag for bedre informerte utdanningsvalg og mer etterspørsel etter og tilbud av utdanninger og kompetanse som har strategisk betydning for økonomien, for eksempel innen sjømatnæringen.

  • Bidra til at marine temaer og sjømatnæringen blir mer synlige i skolen.

  • Videreføre og styrke rekrutteringsordningen for fiskere ved at den økes til 20 rekrutteringskvoter. Dersom søknadsmassen tilsier det kan den også økes til 25.

  • Opprette inntil seks nye såkornfond, herunder ett i nord.

Til dokumentets forside