Meld. St. 22 (2012–2013)

Verdens fremste sjømatnasjon

Til innholdsfortegnelse

9 Sjømatindustrien

Figur 9.1 

Figur 9.1

Foto: Salmar

Kapittelet omhandler sjømatindustriens vilkår for lønnsom drift i Norge, og diskuterer hvilken rolle industrien kan fylle i regjeringens visjon om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Kapittelet gir først en beskrivelse av dagens sjømatindustri, for deretter å drøfte ulike virkemidler for å styrke industrien.

Regjeringens ambisjoner er at Norge skal:

  • ha høyest mulig verdiskaping basert på våre marine ressurser

  • bygge sjømatindustrien på vårt fortrinn med tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet

  • ha en innovativ og lønnsom sjømatindustri

  • tilby konkurransedyktige rammebetingelser

  • ha bedre spredning av råstoff gjennom hele året

  • legge til rette for at verdiskapingen kommer kystsamfunnene til gode

9.1 Norsk sjømatindustri

Sjømatindustrien defineres her som virksomhetene som tar hånd om fisken etter at den er fisket eller oppdrettet, foretar eventuell bearbeiding og deretter omsetter fisken nasjonalt eller internasjonalt. Sjømatindustrien består av ca. 475 bedrifter som totalt gir rundt 10 000 årsverk. De tre største sektorene i den norske sjømatindustrien er laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk.

Den totale norske sjømatproduksjonen, fangst og oppdrett, var i 2012 på rundt 3,4 millioner tonn. I tillegg importerte norsk industri ca. 288 tusen tonn råstoff. Om lag 95 prosent av fisken som fanges, oppdrettes eller importeres blir eksportert. Mellom 35 og 40 prosent av det tilgjengelige fiskeråstoffet blir bearbeidet i Norge før eksport. Resten blir eksportert uten videre bearbeiding, enten ferskt eller fryst. Det er stor forskjell i andel råstoff som bearbeides av de ulike fiskeslagene.

Godt utgangspunkt

Den norske sjømatindustrien har et godt utgangspunkt med nærhet til store fiskeressurser fra fiskeri og havbruk, kombinert med kort vei til godt betalende markeder i Europa og Russland. Samtidig opererer sjømatindustrien i markeder som preges av sterk konkurranse både i råvare- og ferdigvaremarkedene. Lave transportkostnader bidrar til at fryst fiskeråstoff har blitt en global handelsvare, og sjømatindustrien opplever økt konkurranse fra land med lavere lønns- og kostnadsnivå samt fra oppdrett av nye hvitfiskarter.

Industrivirksomhet i et høykostland stiller særlige krav til markedsorientering, teknologiutvikling og utnyttelse av naturlige fortrinn. Produktene fra den norske sjømatindustrien ender i stor grad i hyllene til store, ofte multinasjonale dagligvarekjeder, som stiller strenge krav til sine leverandører. For å tilfredsstille nye forbrukerkrav kreves det kontinuerlig innovasjon og koordinering gjennom hele verdikjeden, fra fisker/oppdretter og helt frem til forbrukeren.

Tradisjonelt har den norske sjømatindustrien, særlig filetindustrien i Nord-Norge, hatt en viktig distriktspolitisk rolle. Sjømatindustrien bidrar med viktige arbeidsplasser i mange kystsamfunn. Utfordringen fremover blir å utvikle en mer konkurransedyktig sjømatindustri.

Lønnsomme bedrifter

Både sjømatindustrien og sjømatnæringen for øvrig er avhengig av lønnsomme bedrifter for å kunne sikre fremtidig utvikling og vekst. Dette er grunnlaget for regjeringens sjømatpolitikk. Norges fiskeressurser skal anvendes på en måte som er tilpasset næringens konkurransesituasjon, og som bidrar til høyest mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden.

Myndighetene vil legge til rette gjennom konkurransedyktige rammebetingelser, men det er bedriftenes ansvar å utnytte mulighetene for økt verdiskaping. Fiskeri- og havbruksforvaltningen er viktig for å sikre sjømatindustrien kontinuerlig tilgang på råstoff, næringspolitikken skal bidra til innovasjon og lønnsomhet, og handelspolitikken er avgjørende for å sikre god markedsadgang.

9.1.1 Laksefisk

Den norske produksjonen av oppdrettsfisk har vokst kraftig. Mellom 15 og 20 prosent av laksen som produseres i Norge blir foredlet før eksport, og andelen har ligget på samme nivå over flere år. Det betyr at volumet av bearbeidet laks har økt i takt med veksten i oppdrettsproduksjonen. Veksten har bidratt til økt sysselsetting, selv om det samtidig har foregått en kraftig rasjonalisering. Slakting og foredling av laks og ørret representerer i dag nærmere 3 900 årsverk, det vil si mer enn 35 prosent av alle som er sysselsatt i norsk sjømatindustri. Det eksisterer ca. 50 lakseslakterier i Norge, og rundt 15 av disse driver også videreforedling. I tillegg finnes det ca. 20 rene foredlingsbedrifter.

Lønnsomhet

Foredling av laks og ørret har hatt relativ lav lønnsomhet. Lønnsomheten i bearbeidingsdelen ser ut til å variere i takt med prisen på fersk hel laks. I perioder med høye laksepriser er det vanskelig å ta ut tilsvarende prisøkning på ferdige produkter. Foredling av laks og ørret er først og fremst filetproduksjon, men det produseres også mer bearbeidede og konsumpakkede produkter som hovedsakelig blir solgt på hjemmemarkedet. Foredlingsindustrien oppnår bedre marginer på slike produkter enn på fileter.

Figur 9.2 viser utviklingen i ordinært resultat før skatt innen slakting og foredling av laks. Foredlingsindustrien hadde sitt beste år i 2003, sammenfallende med at prisen på fersk hel laks var på sitt laveste i perioden.

Boks 9.1 Regjeringens ferskfiskstrategi

Regjeringens ferskfiskstrategi ble varslet i Soria Moriaerklæringen og lagt frem i august 2007. Strategien tok utgangspunkt i at forbrukere er villige til å betale en høyere pris for ferske enn for frosne produkter. Dette gir muligheter for økt verdiskaping og stabile arbeidsplasser i kystdistriktene på grunnlag av naturlige fortrinn som:

  • nærhet til rike fiskefelt

  • rent og kaldt hav

  • nærhet til de store europeiske markedene

Fiskebestandenes vandringsmønster gir et fangstmønster med store sesongvariasjoner. Dette gjør det utfordrende å lykkes i ferskproduktmarkedene. I tillegg er Norge et høykostland som konkurrerer globalt i handelen med fisk og fiskeprodukter.

Ferskfiskstrategien hadde som mål – med konkrete tiltak – å bidra til:

  • kontinuitet gjennom økt og jevnere tilførsel av råstoff gjennom hele året

  • å fremme høy kvalitet på råvaren og produktene som tilbys i markedene

  • økt samarbeid innenfor og mellom oppdrettsnæringen og fiskeriene

FKD har fulgt opp strategien gjennom tiltak som stimulering av levendelagring, leverings- og bearbeidingsplikt, kvalitetsstandarder på sjømatprodukter og dialog mellom leddene i verdikjeden.

Regjeringens ferskfiskstrategi vil fortsatt være førende for regjeringens politikk.

Foredling

Mye av den norske laksen blir filetert i mottakerlandene. Laksefileter får imidlertid vesentlig bedre ferskhetsgrad ved såkalt pre-rigor filetering, det vil si filetering umiddelbart etter slakting. Pre-rigor filetering må skje i Norge, nært produksjonsanleggene. Det antas at filetproduksjonen kan økes dersom en lykkes med å utvikle teknologi for maskinell beinnapping av pre-rigor fileter.

Om lag 66 prosent av laksen som eksporteres fra Norge går til EU. EUs tollsatser på bearbeidede produkter av laks spiller derfor en viktig rolle. Tollbelastningen på henholdsvis røkt og saltet laks er i dag på 13 og 15 prosent, mens hel fisk og fersk og fryst filet fortolles med to prosent. I dag er foredlingsindustrien i Europa innrettet mot import av fersk hel fisk fra Norge som fileteres og bearbeides før den sendes videre ut i markedet.

Økt foredling i Norge kan gi grobunn for industri som benytter restråstoff til produksjon av f.eks. marine helseprodukter. Slik produksjon krever ferskt råstoff av høy kvalitet, noe som gir store muligheter for integrasjon mot slakterier og foredlingsanlegg i havbruksnæringen. Betydelige investeringer i prosesstekniske løsninger er nødvendig, samtidig som det ofte stilles strenge og kostbare krav til dokumentasjon av helseeffekter i de best betalende markedene. Den marine ingrediensindustrien har et betydelig potensial for vekst, og omsetter allerede i dag for milliardbeløp.

9.1.2 Hvitfisk

Den norske hvitfiskindustrien består av ca. 220 bedrifter med totalt ca 3300 årsverk. Sektoren omfatter to hovedgrupper:

  • Konvensjonell sektor som produserer klippfisk, saltfisk, tørrfisk og/eller tar i mot og videreselger fersk hel fisk (210 bedrifter med 2500 årsverk).

  • Filetindustrien som produserer fersk og fryst filet (10 bedrifter med 800 årsverk).

Hvitfiskindustrien har gått gjennom kontinuerlig rasjonalisering og omstrukturering, hvor antall filetbedrifter har blitt kraftig redusert. Den negative utviklingen har imidlertid stanset opp, og hvitfiskindustrien opplevde noe økt aktivitet og sysselsetting både i 2011 og 2012. Økte kvoter på torsk og bedre lønnsomhet bidro til den positive utviklingen. Flere filetbedrifter sliter imidlertid fortsatt med lav lønnsomhet.

Konvensjonell sektor har økt sin andel av produksjonen, og klippfisk er nå det viktigste hvitfiskproduktet målt i eksportverdi. Det har også vært en kraftig økning i eksporten av fryst ubearbeidet hvitfisk. Figur 9.3 viser utviklingen i bearbeiding av torsk, hyse og sei de siste 16 årene.

Figur 9.2 Ordinært resultat før skatt i prosent av omsetning.

Figur 9.2 Ordinært resultat før skatt i prosent av omsetning.

Kilde: Nofima

Klippfiskindustrien har vokst betydelig det siste tiåret. Samtidig har det skjedd en konsentrasjon i produksjonsleddet, der tre-fire store aktører nå står for om lag 60 prosent av produksjonen. Norge eksporterer fortsatt mye saltfisk, men denne andelen synker i takt med at mer av saltfisken går til klippfiskproduksjon i Norge. Svak lønnsomhet i produksjon og eksport av saltfisk har de siste årene bidratt til flere nyetableringer av klippfisktørkerier i Norge. Til sammen er det i dag i underkant av 35 klippfisktørkerier i Norge. Klippfisken eksporteres av mellom 35 og 40 eksportører, der de fem største står for ca. 60 prosent av mengden.

I overkant av 100 bedrifter produserer saltfisk, enten for salg til norske klippfiskprodusenter eller for eksport, men de er i gjennomsnitt langt mindre enn klippfiskprodusentene. De fleste selger også fersk sløyd fisk, noen fersk filet og en del også tørrfisk.

I likhet med reduksjonen i den øvrige hvitfiskindustrien har det også blitt færre tørrfiskprodusenter det siste tiåret. I dag er det rundt 50 bedrifter som produserer tørrfisk, mot over 80 for ti år siden. Likevel har produksjonen økt de siste årene. Eksporten skjer i regi av rundt 40 eksportører, der de fem største står for i underkant av 50 prosent av kvantumet.

I første rekke er det mer bruk av sei som har gitt økt tørrfiskproduksjon. Samtidig er eksporten av tørkede biprodukter (hoder, ørebein, kapp) økende. Eksport til afrikanske markeder har økt fra 5 til 30 prosent i verdiandel på ti år, men tørrfisknæringen er fortsatt veldig avhengig av Italia for de best betalte produktene. Tørrfiskproduksjonen har de siste 25 årene vært konsentrert om Lofoten, men med utviklingen mot sei og biprodukter ser vi også at bedrifter i andre regioner produserer mer. Den største tørrfiskprodusenten holder til i Finnmark.

Lønnsomhet

Lønnsomheten i hvitfiskindustrien har over lang tid vært svak, særlig innen filetindustrien. Driftsundersøkelsen for fiskeindustrien viser at filetindustrien bare har hatt positivt resultat i to av de siste 12 årene. Dette er imidlertid gjennomsnittstall, og det er stor variasjon i lønnsomheten mellom ulike bedrifter. Figur 9.4 viser ordinært resultat før skatt i filetindustrien de siste 18 årene, sammenliknet med konvensjonell sektor (tørrfisk-, klippfisk- og saltfiskproduksjon).

Figur 9.3  Relativ andel ut i fra beregnet råstoffvekt.

Figur 9.3 Relativ andel ut i fra beregnet råstoffvekt.

Kilde: Nofima

Det er flere årsaker til den lave lønnsomhet i filetindustrien. Industrien opplever sterk konkurranse fra lavkostland hvor arbeidskostnadene er langt lavere enn i Norge, samt konkurranse fra nye og billige hvitfiskarter fra oppdrett. For å møte konkurransen har filetindustrien gjennom flere år forsøkt å utvikle et konkurransefortrinn ved å legge om produksjonen fra fryste til ferske produkter. Prisen på ferskt råstoff har imidlertid ligget under prisen på frossent. Holdbarhet på råstoffet og fleksibilitet i produksjon ved anvendelse av frossent råstoff viser seg vanskelig å overgå gitt at den overveiende største andelen av hvitfisken fanges i vintermånedene.

Overkapasitet er en annen faktor som har bidratt til lav lønnsomhet i hvitfiskindustrien. Ledig produksjonskapasitet deler av året fører til at industrianlegg ikke drives optimalt, og bidrar i perioder til å drive opp prisen på råstoff. Økt bearbeiding av de norske fiskeressursene før eksport kan gi bedre utnyttelse av produksjonskapasiteten. Dette forutsetter imidlertid at det er lønnsomt å bearbeide fisken.

Råstofftilgang

Det er en utfordring for sjømatindustrien å få tilgang til ferskt råstoff av god kvalitet gjennom hele året. Produksjon av fersk filet av høy kvalitet krever at produksjonen foregår relativt kort tid etter fangst, mens markedet krever helårige leveranser. Mens filetindustrien tidligere i stor grad baserte seg på råstoff fra trålerflåten, ser vi i dag at det er vanskelig å dekke filetindustriens krav til ferskhet og kvalitet med fisk levert fra denne delen av flåten. Trålerne har også i stor grad gått over til å fryse fangsten på havet. Mye av dette råstoffet eksporteres uten bearbeiding, mens en del går til klippfiskproduksjon i Norge. Landingsmønsteret i torskefiskeriene er sesongpreget, og spesielt kystflåtens landinger styres av fiskens vandringsmønster og tilgjengelighet. Tiltak rettet mot fiskeflåten for å utjevne landingsmønsteret er nærmere omtalt i kapittel 10.

En økning i andelen torsk som fanges for levendelagring og fangstbasert akvakultur vil kunne bidra til å innfri markedets etterspørsel etter ferske kvalitetsprodukter kontinuerlig gjennom året, og det vil kunne bidra til at arbeidsplassene i fiskeindustrien blir mindre sesongbetonte. Det er utfordringer knyttet til oppfôring av villfanget torsk, og det vil være nødvendig å intensivere forskningsinnsatsen dersom det skal være mulig å fôre torsk i større kvanta. I 2011 ble om lag 1 500 tonn torsk lagret levende, av en total torskekvote på 340 000 tonn, og virksomheten er fortsatt i en forsøksfase. For å styrke kompetansen i arbeidet med lagring av levende torsk opprettet Fiskeri- og kystdepartementet i 2010 et nasjonalt kompetansesenter for fangstbasert akvakultur ved Nofima i Tromsø. Senteret utfører grunnleggende og anvendt forskning innen fangst, transport og lagring av fisk og skalldyr, og samarbeider nært med næringen. Aktivitetene skal ha verdikjedeperspektiv og utvikle produkter og metoder som bidrar til økt verdiskaping. Gjennom fortsatt samarbeid mellom myndigheter, næring og forskningsinstitusjoner kan det være potensial for en betydelig økning i andelen torsk som fanges for levendelagring. Fiskeri- og kystdepartementet vil gå gjennom regelverket på området, og se levendelagring og fangstbasert akvakultur i sammenheng.

Både myndighetene og næringen har i mange år gjennomført tiltak for å bedre kvaliteten på råstoffet som bringes på land. Kvalitetsforringelsen synes først og fremst å være relatert til dårlig bløgging, direkte sløying, bløt fisk og klemskader. Næringen har selv ansvaret for å sikre at kvalitetsforskriftens bestemmelser følges, mens Mattilsynet skal føre kontroll med etterlevelsen av regelverket. Tiltak vedrørende kvalitet er nærmere beskrevet i kapittel 8.

9.1.3 Pelagisk fisk

Norske fiskere har årlig fisket mellom ca. 1,4 og 2,1 millioner tonn pelagisk fisk det siste tiåret, hovedsakelig sild, makrell og lodde. Tidligere ble disse artene i stor grad benyttet til produksjon av fiskemel og fiskeolje, men i dag går hoveddelen til konsumprodukter. Høsting av ressursene på tidspunkter hvor de har best kvalitet har bidratt til stor etterspørsel etter pelagisk fisk som en relativt billig proteinkilde. Vi har de senere år også sett en økning i eksporten av bearbeidede sildeprodukter. Selv om produktene i stor grad er halvfabrikata i form av fryst filet, betyr produksjonen økt verdiskaping i norsk industri. Samtidig blir biproduktene fra denne produksjonen utnyttet i Norge. Det er fremdeles potensial for økt verdiskaping med utgangspunkt i pelagisk råstoff, både som mat og innenfor helsekostindustrien.

Fiskemel- og fiskeoljeindustrien har økt andelen av restråstoff til sin produksjon. Fiskemel og fiskeolje brukes i hovedsak i produksjon av fôr til fiskeoppdrett, mens noe går til dyrefôr. Mindre volumer høykvalitetsoljer benyttes til helsekost, tran og lignende.

Den pelagiske konsumindustrien har økt sin produksjon betydelig siden midten av 1980-tallet og gir i dag ca. 1 450 årsverk. Veksten skyldes både at kvotene for de pelagiske fiskeslagene og dermed ressurstilgangen for industrien har økt, og at en større del av de pelagiske fangstene har gått til konsum.

Lønnsomhet

Pelagisk industri har gjennom lang tid hatt lav lønnsomhet, men lønnsomheten har bedret seg de siste årene. Figur 9.5 viser ordinært resultat før skatt i pelagisk konsumindustri (sild, makrell og lodde).

Figur 9.4 Ordinært resultat før skatt i prosent av omsetning.

Figur 9.4 Ordinært resultat før skatt i prosent av omsetning.

Kilde: Nofima

En viktig forklaring på den svake lønnsomheten til konsumindustrien finner vi i konkurransesituasjonen. Markedene for både sild og makrell er preget av et begrenset antall utenlandske kjøpere.

Det har foregått en eierkonsentrasjon i pelagisk konsumindustri de siste fem årene, men antall produksjonsanlegg har vært stabilt. Dette skyldes eier- og kapitalmessige betingelser ved sammenslåingene, behov for produksjonskapasitet ved sesongtoppene, økt størrelse på lastene fra flåten og økte totale landinger til konsumindustrien frem til 2010.

Figur 9.5 viser utviklingen i antall foredlingsbedrifter av en viss størrelse, og andelen av pelagisk råstoff som kjøpes av henholdsvis den største og de tre største bedriftene.

Figur 9.5 Ordinært resultat i skatt i prosent av omsetning.

Figur 9.5 Ordinært resultat i skatt i prosent av omsetning.

Kilde: Nofima

Den eiermessige konsentrasjonen har sannsynligvis styrket industriens forhandlingsmakt i verdikjeden. At lønnsomheten i pelagisk konsumindustri har vært bedre de siste tre årene, kan slik sett ha sammenheng med at strukturendringene har gitt industribedriftene en sterkere posisjon overfor kunder og leverandører.

Pelagiske fiskeprodukter møter i utgangspunktet en tollsats på mellom 15 og 25 prosent ved eksport til EU-markedet. Norge har imidlertid forhandlet frem store tollfrie kvoter for hel, fryst sild og makrell. De tollfrie kvotene for bearbeidet sild er også økt, men tollbelastningen på bearbeidede produkter av pelagisk fisk er fortsatt en utfordring for norske sjømatprodusenter.

9.1.4 Skjell og skalldyr

Den samlede norske fangsten av skjell og skalldyr (eksklusive arktisk krill) har blitt mer enn halvert det siste tiåret og utgjorde ca 27 500 tonn i 2012. Reduksjonen skyldes i hovedsak at fisket etter reker i Barentshavet har blitt kraftig redusert på grunn av lav lønnsomhet. For krabber er de to viktigste fiskeriene taskekrabbefisket langs kysten fra Rogaland til Nordland, og fisket etter kongekrabbe i Finnmark. Den totale norske eksporten av skjell og skalldyr beløp seg til ca 800 millioner kroner i 2012.

Den norske rekeindustrien består i dag av fem bedrifter, to i Sør-Norge og tre i Troms. Sterk internasjonal konkurranse har bidratt til lav lønnsomhet, og antall bedrifter er mer enn halvert de siste ti årene. Om lag 20 mottak distribuerer ferske skallreker, rundt 25 mottak tar i mot taskekrabber og et tilsvarende antall tar i mot kongekrabber. I tillegg er det fire-fem bedrifter som kjøper skjell.

9.2 Markedsorientering

Sjømatnæringen er en av Norges mest internasjonale næringer og selger sine produkter til mer enn 130 land. Dette stiller store krav til markedskunnskap og evne til å tilpasse seg forbrukernes ulike preferanser. Sjømatnæringens internasjonale karakter gir også gode muligheter for å hente ut større verdier gjennom markedsorientering. Norsk sjømat har et sterkt omdømme i mange godt betalende markeder, noe som er svært viktig for bedrifter som ønsker å posisjonere sine produkter overfor de best betalende markedssegmentene.

For industrielle kunder som stiller store krav til kvaliteten på råstoffet, ligger det store muligheter i å tilpasse tilbudet bedre. Å kunne tilby ulike kvaliteter avhengig av bruksområde forutsetter bevissthet om at kvalitetsforskjeller kan knyttes til sesonger, redskapsvalg, fôrsammensetning og fangstbehandling. Kvalitetsarbeid og markedstilpassing må starte med fangst- og oppdrettsleddet.

Norges sjømatråd

Norges sjømatråd gjennomfører felles markedsføring av norsk sjømat og fører register over norske sjømateksportører og handelsbetingelser. Markedsarbeidet som gjøres av Sjømatrådet skal øke etterspørselen etter norsk sjømat i inn- og utland. Generisk markedsføring støtter opp under eksportørenes eget markedsarbeid, og gjennomføres i nært samarbeid med næringsaktørene. Norges sjømatråd er også næringens viktigste kilde til statistikk og handelsinformasjon om norsk sjømat, og overvåker kontinuerlig utviklingen i den norske sjømateksporten.

Sjømatrådet har utviklet en kvalitetsmerkeordning for norske sjømatprodukter. Merkeordningen er basert på frivillig og forpliktende samarbeid «fra fjord til bord», og representerer en mulighet for alle aktører i næringen til å fremme kvalitetssider ved norsk sjømat. Det er utarbeidet kvalitetsstandarder for skrei, reker, fersk torsk, fersk oppdrettskveite, fjordørret (oppdrettsørret), ishavsrøye og saltfisk. Standarder for fersk brosme og fersk lysing er under utvikling, og det planlegges standarder for blåskjell, klippfisk, tørrfisk og lutefisk.

Figuren nedenfor viser rolledeling og samarbeidsflater mellom Sjømatrådet og norske sjømateksportører.

Figur 9.6  Andel og antall aktører som kjøper pelagisk fisk til konsum (sild, makrell, hestmakrell, lodde, kolmule, inklusive utenlandske landinger i Norge).

Figur 9.6 Andel og antall aktører som kjøper pelagisk fisk til konsum (sild, makrell, hestmakrell, lodde, kolmule, inklusive utenlandske landinger i Norge).

Kilde: Nofima

Marint verdiskapingsprogram

Marint verdiskapingsprogram (MVP) ble etablert i 2006 for å bedre konkurranseevnen og lønnsomheten i norsk sjømatnæring. Programmet gjennomføres av Innovasjon Norge og retter seg mot sjømatbedrifter som ønsker å utvikle produktfortrinn gjennom strategisk og langsiktig markedsarbeid. Evaluering, gjennomført av Pöyry og ferdigstilt i 2012, viser at det ikke er noen andre virkemidler som direkte overlapper med Marint verdiskapingsprogram. Evalueringen bekrefter lav kompetanse i sjømatnæringen knyttet til markedsforhold, herunder manglende innretting av produksjon og utvikling av produkter mot marked. Det er et generelt behov for markedsorientering i næringen. Evalueringen viser også at det er behov for spissing av virkemidlene inn mot segmenter og målgrupper.

FKD har revidert rammene for MVP fra 2013. Det er bevilget 40 millioner kroner til programmet for 2013. Tilskudd til enkeltbedrifter eller nettverk som ønsker å investere i langsiktig markedsorientering vil fortsatt være kjernevirksomheten i MVP. Hvitfisknæringen vil bli prioritert. Det vil også bli gjennomført særskilte utviklingstiltak rettet mot leverandører av utstyr og teknologi til sjømatindustrien og bedrifter som satser på bedre utnyttelse av restråstoff. Tiltakene innenfor kompetanseheving får svært gode skussmål i evalueringen og blir videreført.

Figur 9.7 Samarbeidsflater mellom bedriftene og Norges sjømatråd.

Figur 9.7 Samarbeidsflater mellom bedriftene og Norges sjømatråd.

Kilde: Norges sjømatråd

Boks 9.2 Norges sjømatråd

Norges sjømatråd er et statlig aksjeselskap hvor Fiskeri- og kystdepartementet forvalter statens eierskap. Sjømatnæringen finansierer Sjømatrådet gjennom en avgift på 0,75 prosent av eksportverdien for norsk fisk og sjømat. Norges sjømatråd ledes av et styre som velges for to år om gangen. Det er opprettet rådgivende markedsgrupper for hver av de viktigste sjømatbransjene, én rådgivende markedsgruppe for hjemmemarkedet og én for miljødokumentasjon. I gruppene sitter det til sammen mer enn 70 representanter for fiskeri- og havbruksnæringen som gir Sjømatrådet innspill til prioritering av markedsinvesteringene og innretning på arbeidet. Sjømatrådets totale budsjett for 2013 er på 465 millioner kroner.

Markedsforskning

Det er avgjørende for økt verdiskaping i sjømatindustrien at forskningsmidler rettes inn mot markeds- og produktutvikling. Med en eksportandel på om lag 95 prosent er det av stor betydning at midler til slik forskning i større grad øremerkes og målrettes. Innretting av forskningsinnsats for å oppnå målet om bedre utnyttelse av restråstoff er også en målsetting.

Kunnskapsbygging på dette området er per i dag ikke tilstrekkelig vektlagt. Det er derfor viktig at forskningsmidler dreies inn mot forskning på områder som kulturforståelse og trender, markeds- og distribusjonssystemer, omsetning av sjømat gjennom matvarekjeder og øvrige salgskanaler, merkevarebygging og markedsrettet produktutvikling. Kunnskap om handelsrelaterte forhold og markedsadgang, herunder tariffære og ikke-tariffære handelshindre er også områder av betydning for markedsretting av sjømatnæringen.

Merking

Det generelle merkeregelverket om merking av næringsmidler inneholder krav til merking, blant annet om varebetegnelser, ingrediensliste, nettoinnhold, holdbarhet, navn eller firmanavn, adresse osv. EUs nye matinformasjonsforordning samler regelverket på matinformasjon i større grad enn før og er samtidig førende for hvilke nasjonale krav som kan fastsettes for merking av næringsmidler. Forordningen vil tas inn i EØS-avtalen og vil da erstatte dagens generelle merkeregelverk. For fisk og fiskevarer er regelverk for merking fastsatt i nasjonalt regelverk. Fisk og fiskeprodukter skal merkes i henhold til de generelle merkebestemmelsene som tilsvarer EUs krav, i tillegg er det fastsatt nasjonale krav om merking med fiskeart, produksjonsmetode (oppdrettet eller fangst), fangstområde eller opprinnelsesland samt fangst- eller slaktedato.

Det er flere frivillige merkeordninger som benyttes av sjømatnæringen. Enkelte av disse er regulert gjennom EØS-avtalen, andre er fastsatt i nasjonale forskrifter samt at det finnes en rekke private merkeordninger som er fastsatt gjennom standarder med tredjepartssertifisering

EU har utviklet et regelverk for økologisk akvakultur som foreløpig ikke er implementert i Norge. Debio sertifiserer havbruksvirksomheter etter EUs regelverk. Regelverket har blant annet strenge krav til vannkvalitet, miljøforhold, temperatur- og lysforhold, bunnforhold, tetthetskrav med spesifikke krav for ulike fiskearter, fôring, fôrsammensetning, sykdomsforebygging og sykdomsbehandling. I forbindelse med tildelingsrunden for havbrukskonsesjoner i 2009 ble 5 tillatelser øremerket økologisk havbruk.

Bruk av en beskyttet betegnelse er en annen måte å bygge merkevarer på både i Norge og i resten av det europeiske markedet. Beskyttede betegnelser reguleres av en nasjonal forskrift, som er harmonisert med EUs regelverk på området. Tre sjømatprodukter har så langt fått en beskyttet betegnelse: Ishavsrøye fra Vesterålen, Rakfisk frå Valdres og Tørrfisk fra Lofoten. Norge og EU skal se på muligheten for å komme frem til en bilateral avtale om beskyttede betegnelser. Dette vil gjøre det lettere å få produktbetegnelser beskyttet i EU.

Miljømerking er et område hvor sjømatnæringen i Norge har utmerket seg, og mange av de kommersielle villfiskartene er miljømerket. Det finnes en rekke private organisasjoner og stiftelser som har etablert sertifiseringsordninger og miljømerker for bærekraftig sjømat. Marine Stewardship Council (MSC) har i dag den mest anerkjente merkeordningen for bærekraftig villfanget fisk. Det norske fisket etter sei, sild, torsk, hyse og reker er MSC-sertifisert, noe som gjør Norge til den fiskerinasjonen i verden med størst andel miljøsertifiserte fiskerier. Det er også nylig utviklet et miljømerke for akvakultur gjennom Aquaculture Stewardship Council (ASC). Det svenske miljømerket KRAV og miljømerket Friends of the Sea Global G.A.P. er andre miljømerker den norske næringen benytter seg av.

Det er viktig med god kunnskap om preferansene i de ulike markedene for å utnytte det potensialet til merpris som ligger i merkeordningene, samt for å tilfredsstille de kravene til informasjon som forbrukerne stiller.

9.3 Kunnskap og teknologi

Bedrifter som lykkes innenfor næringsmiddelindustrien kjennetegnes av strategisk markedstenkning og kontinuerlig innovasjon. Sjømatnæringen er derfor avhengig av å rekruttere og videreutvikle medarbeidere som kan bidra til dette. Effektiv bruk av teknologi er også avgjørende for lønnsomheten i den norske sjømatindustrien. Mens man i lavkostland i stor grad behandler fiskeråstoffet manuelt, må norske bedrifter automatisere arbeidskrevende operasjoner for å være konkurransedyktige. Vi har derfor de siste årene sett en satsing på automatisering og effektivisering i viktige deler av sjømatindustrien, særlig innen pelagisk industri og lakseforedlingsindustrien.

Ifølge SINTEF Fiskeri og havbruk har det ikke vært en tilsvarende utvikling i hvitfiskindustrien. Spesielt innenfor filetindustrien er det behov for å utvikle ny og mer effektiv produksjonsteknologi. Lav lønnsomhet gjennom mange år har ført til at bedriftene bare i begrenset grad har hatt økonomisk mulighet til å investere i teknologiutvikling. Reduksjonen i tallet på foredlingsbedrifter har også gjort denne sektoren mindre attraktiv for leverandørindustrien i deres prioritering av utviklingsområder. Den nye teknologisatsingen i Marint verdiskapingsprogram vil derfor særlig rette seg mot hvitfiskindustrien.

9.4 Utnyttelse av restråstoff

I tillegg til fiskekjøtt produseres det betydelige mengder restråstoff i form av hode, mage, tarm, blod, melke/rogn, ryggbein, spore med mer. Det totale volumet restråstoff har de siste årene vært i størrelsesorden 800–900 000 tonn. Av dette utnyttes noe i overkant av 10 prosent til konsum og mer høyverdige ingredienser. 90 prosent av restråstoffet benyttes i all hovedsak til produksjon av fôr. Konsum og høyverdige ingredienser utgjør likevel om lag 50 prosent av verdien fra restråstoff. Det er derfor klart at marint restråstoff har et uutnyttet verdiskapingspotensial.

Alt restråstoff fra havbruksnæringen og pelagisk industri utnyttes, men rundt 15-20 prosent av restråstoffet fra hvitfisken blir fremdeles dumpet. Noe av bakgrunnen for dette er at mye av hvitfisken fremdeles sløyes på havet. Bedre mottak for restråstoffet er under oppbygging.

Den grunnleggende årsaken bak den lave utnyttelsen av restråstoff fra hvitfisk er likevel lav lønnsomhet samt det faktum at vi eksporterer mye ubearbeidet fisk, noe som begrenser tilgangen til restråstoff betydelig.

Restråstoff betraktes i dag som en ressurs, men ble historisk sett i stor grad sett på som et miljøproblem. Dette førte til at næringen i samarbeid med myndighetene i 1992 opprettet stiftelsen Rubin (Resirkulering og Utnyttelse av organiske Bioprodukter i Norge), med mål om lønnsom utnyttelse av alt restråstoff. Dette arbeidet er videreført av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond. Interessen er også økende for mer avansert utnyttelse av råstoffet, blant annet ved hjelp av bioteknologi.

9.5 Rammebetingelser

Myndighetenes generelle rammebetingelser for industrivirksomhet i Norge er viktige også for sjømatindustrien. Med en høy eksportandel er sjømatindustrien særlig sårbar overfor valutakurssvingninger. En ansvarlig økonomisk politikk er derfor avgjørende for konkurranseevnen i sjømatindustrien.

Høy eksportandel betyr også at sjømatindustrien er avhengig av god markedsadgang og gode handelsbetingelser, noe som er nærmere beskrevet i kapittel 6.

Sjømatindustrien er i tillegg avhengig av god og stabil tilgang på råvarer. Myndighetenes regulering av fiske og havbruk, i tillegg til reguleringen av førstehåndsomsetningen av villfisk, er derfor viktige rammebetingelser.

Reguleringer av fisket

Gjennom årlige reguleringer av fisket kan myndighetene styre fiskeriaktiviteten, og dermed påvirke råstofftilgangen for sjømatindustrien. Målet for reguleringene er høyest mulig verdiskaping innenfor miljømessig bærekraftige rammer. Ferskfiskordningen er et eksempel på et reguleringstiltak som bidrar positivt til å skape aktivitet langs kysten, ved å bidra til leveranser av mer ferskt råstoff. Fiskeri- og kystdepartementet vil videreutvikle denne delen av reguleringsopplegget for å sikre markeds- og industrirettede reguleringer, og bidra til at de norske fiskeressursene skaper verdier gjennom hele verdikjeden.

Deltakerloven og leveringsplikt

I norsk fiskerinæring er hovedregelen at fiskeflåten skal være eid av aktive fiskere, og dette er regulert gjennom deltakerloven. Enkelte bedrifter i hvitfiskindustrien har imidlertid fått dispensasjon fra lovens hovedregel, som en følge av filetindustriens behov for jevn og sikker tilførsel av råstoff gjennom året. Dermed fikk filetindustrien dispensasjon til å anskaffe og eie egne trålere som leverte til anleggene. Det ble etter hvert knyttet leveringsvilkår til torsketrålkonsesjonene.

Denne ordningen har som formål at trålerne sikrer fiskeforedlingsbedrifter i Finnmark, Troms og Nordland tilgang på råstoff av torsk og hyse, særlig i deler av året kystflåten ikke leverer særlig mye fangst. Ordningen har ikke fungert etter intensjonen, og departementet har hatt på høring forslag til innstramminger i bestemmelsene knyttet til leveringsplikt.

Råfiskloven

Lov av 14. desember 1951 om omsetning av råfisk (råfiskloven) regulerer førstehåndsomsetningen av villfisk. Det er forskriftsfestet at seks fiskesalgslag har enerett på førstehåndsomsetning fordelt på ulike arter og geografiske områder. Dette systemet har bestått siden 1938. Bakgrunnen for omsetningseneretten var å sikre fiskerne stabil avsetning på fisken til gode priser. Kjernen i råfiskloven er salgslagenes rett til å bestemme hvordan fisken skal omsettes, fastsette minstepriser og regulere og dirigere fangster dersom det er nødvendig for å få til en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene. Salgslagene har i tillegg en viktig rolle i ressurskontrollarbeidet.

Salgslagene har fastsatt ulike måter å organisere førstehåndsomsetningen på. Norges Sildesalgslag organiserer som hovedregel omsetningen gjennom auksjoner. I praksis melder fartøyene inn fangsten til Norges Sildesalgslag som gjennomfører auksjonen. Andre salgslag har mer varierte omsetningsregler, for eksempel tillater Norges Råfisklag at omsetningen skjer gjennom direkteavtaler mellom fisker og fiskekjøper, at en legger fangster ut på auksjonssystem eller at det skjer gjennom mer langsiktige avtaler.

Det er stilt spørsmål ved enkelte sider av salgslagssystemet, særlig omkring legitimiteten til ordningen med fastsettelse av minstepris. I henhold til loven kan de fiskereide salgslagene ensidig fastsette minstepris som er bindende for både kjøper og selger av fisk dersom det ikke oppnås enighet mellom partene. Salgslagene og organisasjonene til fiskekjøperne ble i 2005 enige om å opprette en prøveordning med en privat meklingsinstans ved slik uenighet. Regjeringen besluttet etter dette å opprette en arbeidsgruppe for å vurdere erfaringene fra prøveordningen, samt gjennomføre en teknisk gjennomgang av råfiskloven.

Regjeringen har fulgt opp arbeidsgruppens rapport i Prp. 93 L (2012–2013) om lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar (fiskesalslagslova)

MTB-regimet (Maksimalt Tillatt Biomasse)

MTB-regimet innenfor havbruk setter begrensninger for hvor mye fisk innehaveren av en tillatelse til oppdrett av laks og ørret kan ha stående i sjøen til enhver tid. Gjennom at laksen vokser raskest på høsten, er det også på denne tiden av året at hoveddelen av produksjonen skjer. For bedriftene som baserer seg på bearbeiding og foredling av laks og ørret, resulterer dette i ujevn råstofftilgang hvor flere bedrifter må holde stengt i perioder av året.

Regjeringen ser nå på mulighetene for å videreutvikle dagens MTB-regime for å bidra til en mer industriell og markedstilpasset produksjon i næringen (se kapittel 11 om havbruk).

Oppretting av utvalg for å utrede sjømatindustriens rammevilkår

Det er en utfordring å utvikle en mer konkurransedyktig sjømatindustri, og samtidig sikre at verdiskaping og arbeidsplasser kommer kystsamfunnene til gode. Sjømatindustrien er avhengig av lønnsomme bedrifter for å kunne sikre framtidig utvikling og vekst. Regjeringen oppnevner derfor et offentlig utvalg som skal gå gjennom sjømatindustriens rammevilkår. Utvalget skal særlig se på forhold som er til hinder for eller kan bidra til økt lønnsomhet og verdiskaping. Utvalgets arbeid skal legge bærekraftig produksjon til grunn og ta utgangspunkt i markedsmessige forhold.

Utvalgets arbeid skal munne ut i en NOU som ferdigstilles innen utgangen av 2014.

Utvalget skal:

  • Gjennomgå mulighetene for en konkurransedyktig sjømatindustri i Norge, både innenfor bearbeiding og salg.

  • Se på særlige utfordringer eller hindringer for økt lønnsomhet og verdiskaping i sjømatindustrien i Norge, både næringsspesifikke og generelle.

  • Foreslå tiltak for sjømatindustrien som kan bidra til at fiskeressursene anvendes på en måte som gir høyest mulig verdiskaping gjennom hele verdikjeden.

  • Foreta en vurdering av regionale virkninger.

Boks 9.3 Lov om førstehåndsomsetning av viltlevende marine ressurser (fiskesalgslagsloven)

Arbeidsgruppens forslag går ut på å erstatte dagens råfisklov med en mer oppdatert lov: Lov om førstehåndsomsetning av viltlevende marine ressurser (fiskesalgslagsloven). Lovutkastet bygger i stor grad på råfiskloven, men inneholder i tillegg en god del nye elementer. I hovedsak har forslagene vært enstemmige internt i arbeidsgruppen, men på enkelte punkter har det vært dissens. Dette gjelder blant annet ordningen for fastsettelse av minstepris. Arbeidsgruppen mener at det fortsatt kan fastsettes en minstepris og at minsteprisen skal bestemmes etter forhandlinger mellom fiskesalgslaget og øvrige parter.

Det er imidlertid uenighet om hvilken ordning som skal gjelde dersom det ikke oppnås enighet mellom partene. Et forslag er å oppnevne en uavhengig tredjeperson (en oppmann) som fastsetter prisen. Et annet forslag går ut på en meklingsordning etter modell fra prøveordningen. Dette innebærer at dersom meklingen ikke fører frem blir minsteprisen fastsatt av salgslaget. Et tredje forslag er å benytte en meklingsnemnd hvor resultatet av meklingen skal være bindende for partene.

I tillegg til spørsmålet omkring fastsettelse av minstepris, foreslår arbeidsgruppen blant annet en videreføring av ordningen med at det kan fastsettes salgsvilkår og omsetningsformer. De deler seg imidlertid i synet på om kompetansen til å fastsette salgsvilkår og omsetningsformer skal ligge til salgslaget slik det er i dag, eller om det bare kan gjøres etter avtale mellom salgslaget og berørte parter. Videre foreslår arbeidsgruppen at salgslaget gis mandat til å regulere høsting og dirigering av fangstene. På dette punktet er arbeidsgruppen delt i synet på fremgangsmåten dersom berørte parter finner det nødvendig å prøve lovligheten av reguleringen.

9.6 Oppsummering og tiltak

Sjømatindustrien spiller en viktig rolle i arbeidet med å utvikle Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Produksjon av konsumferdige produkter og direkte kontakt med markedet er avgjørende for en dynamisk sjømatnæring som skal oppnå høyest mulig verdiskaping basert på våre marine ressurser.

Regjeringen vil:

  • Nedsette et offentlig utvalg som innen utgangen av 2014 skal gjennomgå sjømatindustriens rammevilkår.

  • Arbeide for reduksjon i tollsatser på bearbeidede sjømatprodukter

  • Videreføre og videreutvikle Norges sjømatråd for å sikre god profilering av norsk sjømat nasjonalt og internasjonalt.

  • Videreføre og videreutvikle Marint verdiskapingsprogram for å bidra til økt markedsorientering i sjømatnæringen.

  • Målrette forskningsmidler mot markeds-, teknologi- og produktutvikling samt bedre utnyttelse av restråstoff.

  • Sikre markedsrettede fiskerireguleringer som bidrar til økt verdiskaping i Norge, blant annet gjennom ferskfiskordningen.

  • Bidra til økt bruk av levendefangst og levendelagring gjennom økt kvotebonus ved levendefangst, revisjon av dagens regelverk og fortsatt satsing på forskning.

  • Videreutvikle MTB-systemet i havbruksnæringen for å bidra til en mer industriell og markedstilpasset produksjon (beskrives nærmere i kap.11)

Til dokumentets forside