2 Definisjoner, bakgrunn/avgrensninger

2.1 Medienes samfunnsrolle

2.1.1 Medienes funksjon

Maktutredningen (NOU 1982:30) hadde en egen rapport om mediene. Medienes grunnleggende oppgaver oppsummeres der i fire punkter:

  • Informasjonsfunksjonen

    Mediene skal gi den nødvendige informasjon slik at folk kan ta stilling til spørsmål i samfunnet. Mediene skal også gi informasjon fra publikum til politikere, offentlig ansatte og folk i ledende stillinger.

  • Kommentarfunksjonen

    Fra sitt ideologiske ståsted skal mediene kommentere og analysere samfunnsforholdene.

  • Overvåkningsfunksjonen

    Mediene skal granske og kontrollere dem som har innflytelse i samfunnet.

  • Gruppekommunikasjonsfunksjonen.

    Mediene skal fremme kommunikasjon innen og mellom politiske, faglige og ideelle grupper i samfunnet.

Disse oppgavene står fast, men etter at maktutredningen ble skrevet har mediene gjennomgått en meget sterk utvikling. De har vært gjenstand for profesjonalisering, men også avideologisering. Journalistikken er blitt mer personorientert, og grensene mellom nyhetsformidling og underholdning viskes ut.

2.1.2 Samfunn, medier og mediepolitikk

Ett av hovedmålene i norsk mediepolitikk har vært å legge til rette for en differensiert mediestruktur. Med etableringen av pressestøtten på slutten av 60-tallet ønsket Stortinget å sikre en variert avisflora med konkurranse på flest mulig steder. Momsfritaket for store deler av trykt skrift er begrunnet ut fra ønsket om å verne om det skrevne ord.

Ved begynnelsen av 80-tallet begynte en oppmykning av kringkastingsmonopolet. Ønsket om sterkere konkurranse også på kringkastingssektoren førte til opprettelsen av TV2 ved starten av 90-årene.

Regjeringen kommenterer den sterke medieutviklingen i Stortingsmelding nr. 32 (1992-93) Media i tida:

«I ein periode der medieutviklinga er uvanleg sterk, er det ei utfordring å utvikle ein politikk som tek vare på og styrkjer ytrings- og informasjonsfridomen samtidig som han avveger forholdet til andre interesser som ein føresetnad for ein ansvarleg samfunnspolitikk.»

I stortingsmeldingen drøftes også hva slags kontroll samfunnet skal ha over mediene. Departementet sier følgende:

«Det er likevel ei erfaring frå stadig fleire europeiske land at utviklinga går i retning av fleire reglar for medieverksemd snarare enn færre. Grunnleggjande prinsipp som tidlegare kunne liggje underforstått mellom styresmakter og programselskap, må no i staden spesifiserast i eit eige regelverk og følgjast opp med kontrollorgan og sanksjonssystem.»

I mediemeldingen understrekes behovet for at mediene fortsatt ivaretar sine funksjoner i et demokratisk samfunn.

«Det er derfor viktig at både styresmakter og medium er medvitne om kva for rolle media har i ulike situasjonar. Like viktig er det at begge partane er medvitne om ansvaret sitt:Media i forhold til styresmaktene, styresmaktene i forhold til media. For å sikre eit levande demokrati i eit mediesamfunn som vårt, trengst det ein gjensidig respekt mellom styresmakter og medium.»

Regjeringen sier i meldingen at de mediepolitiske virkemidlene må vurderes i forhold til målsettingen om et mest mulig variert mediebilde som ivaretar det behovet individet har for samfunnsinformasjon og opplevelser.

Regjeringens mediepolitikk er nedfelt i Stortingsmelding nr. 32 (1992-93) Media i tida. Her heter det blant annet:

«Utgangspunktet for regjeringas mediapolitikk er:

  • å sikre ytringsfridomen som den grunnleggande føresetnaden for eit levande demokrati

  • å sikre sakeleg og god informasjon til alle som bur i landet

  • å styrkje norskspråk og kulturell indentitet

For å nå disse måla trengst:

  • eit differensiert mediebilete - ideologisk og geografisk

  • eit variert mediebilete - med eit mangfald av kanalar og utgivingar

  • eit medietilbod med høgt kvalitetsnivå - språkleg og med omsyn til innhald

  • eit medietilbod med god etisk standard

  • eit medietilbodsom ivaretek informasjonsbehovet for alle grupper - aldersmessig, sosialt og ut frå interesser

Dette krev ein politikk som vil:

  • oppretthalde eit mangfald av utgivingsstader for aviser

  • gi almennkringkastinga gode kår

  • tilretteleggje rammetilhøva slik at ulike medium får mest mogleg like konkurranseforhold

  • stimulere til auka innsats for norske audiovisuelle produksjonar

  • styrkje samarbeidet på tvers av dei mange sektorane mediepolitikken femner om

  • bidra til auka samordning av kunnskap og forskingsresultat på medieområdet for å sikre eit meir kvalifisert grunnlag for det framtidige mediepolitiske arbeidet

  • styrkje deltaking i nordisk og internasjonalt mediesamarbeid.

  • styrkje mediekunnskapen hjå barn og unge.»

Behandlingen av meldingen i Stortinget viste at det var bred politisk enighet om målene. Arbeidsgruppen legger dette til grunn for sitt arbeid.

2.1.3 Utvalg som arbeider med tilgrensende saker

21. februar 1995 framla det såkalte eierskapsutvalget sin innstilling (NOU 1995:3, Mangfold i media).

Utvalget foreslår en ny medielov som setter begrensninger for hvor mye en aktør kan eie innen meningsbærende mediegrupper. Samtidig vil utvalget ha bestemmelser inn i loven om redaksjonell frihet i massemedia. Utvalget understreker betydningen av at ytringsfriheten vernes, og stiller spørsmål om det lovbestemte vernet er tilstrekkelig.

Utvalget foreslår å lovfeste et prinsipp om redaksjonell frihet i alle medievirksomheter innen dagspresse, ukepresse, tidsskrifter, fagpresse, forlag og kringkasting.

Innstillingen fastslår at redaksjonell frihet innebærer et redaksjonelt ansvar og vern.Utvalget ønsker at bestemmelsen om redaksjonelt ansvar i straffeloven skal legges inn i en eventuell ny medielov.

Eierskapsutvalgets innstilling er ikke ferdigbehandlet i Stortinget.

Norsk Redaktørforening og Den norske Advokatforening har i fellesskap bedt om at Regjeringen oppnevner en ytringsfrihetskommisjon med sikte på en styrking av vernet om ytringsfriheten. En slik kommisjon er foreløpig ikke oppnevnt, men statsrådene i både Justis- og Kulturdepartementet har signalisert at de ønsker å oppnevne en slik kommisjon.

2.2 Stortingets behandling

I forbindelse med kulturministerens mediepolitiske redegjørelse i Stortinget 14. februar 1992 ble følgende forslag satt fram på vegne av Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet:

«Det henstilles til Regjeringen, bl.a. ut fra erfaringene i Sverige og Danmark å vurdere forslag om medieombud og medieansvarslov i den varslede mediemeldingen.»

I mediemeldingen, St. melding nr. 32 (1992-93), gikk ikke regjeringen inn for dette, men satte «eit medietilbod med god etisk standard» som en forutsetning for at de øvrige mediemål kan nås.

2.2.1 Medieetikk i mediemeldingen

I meldingen oppsummeres arbeidet med medieetikken på følgende måte:

«Departementet meiner det er behov for ei styrking av det medieetiske arbeidet i Noreg, ikkje minst på bakgrunn av dei mange klagene som er blitt retta mot media dei siste åra. I første omgang er departementet innstilt å byggje vidare på dagens ordningar - Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Departementet vil ikkje tilrå at det blir oppretta eit medieombod.

Departementet vil heller ikkje tilrå ei lovfesting av dei presseetiske reglane, men vurdere utviklinga nøye i tida framover og kome tilbake til spørsmålet om lovgiving på området dersom det skulle vise seg nødvendig.

Departementet vil samarbeide med partane for å få gjennomført følgjande tiltak:

  • Både PFU og Klagenemnda bør omorganiserast og styrkjast og få eit sams sekretariat, som samtidig kan fungere som eit «rådgivingskontor» for personar som meiner seg urett behandla av eit medium.

  • PFU bør få like mange representantar frå allmenta som frå media.

  • Representantane frå allmenta til PFU og Klagenemnda for kringkastingsprogram bør utpeikast av eit offentleg organ, til dømes Sivilombodsmannen dersom Stortinget finn at det er ei god løysing.

  • Sekretariatet bør kunne yte direkte hjelp til personar som meiner seg urettbehandla av eit massemedium, mellom anna ved å prøve å få saker løyste gjennom minneleg ordning («Medieetikk på direkten»).

  • Klagenemnda for Kringkastingsprogram bør omorganiserast og utvidast, slik at ho får representantar frå kringkastingselskapa.

  • Utvala bør sjølve kunne ta initiativ i saker av prinsipiell interesse.

  • Presseorganisasjonane blir oppmoda om å vurdere alternative sanksjonsformer.»

2.2.2 Sammenfatning av Stortingets behandling

Et flertall i daværende Kirke- og undervisningskomite var enig med departementet i at det ikke bør opprettes et medieombud uten en nærmere utredning. Komiteen gav imidlertid uttrykk for at et medieombud kan være et hensiktsmessig organ, og bad Regjeringen utrede spørsmålet og komme tilbake til Stortinget med saken.

I Innst. S. nr. 223 (1992-93) sier komiteen følgende:

«Flertallet vil understreke at det må være samfunnets oppgave å sette klare grenser for hvor langt det er akseptabelt å gå i ytringsfrihetens navn, særlig når det gjelder krenking av privatlivets fred og det enkelte menneske. Flertallet mener det er grunn til å peke på at det finnes grelle eksempler på overtramp når det gjelder dette, som f.eks. deler av ukepressen og løssalgsavisene har gjort seg skyldig i.»

I innstillingen sies det videre:

«Komiteen har merket seg at departementet ikke har funnet grunn til å gå inn for en medieansvarslov. Komiteen mener det er riktig som departementet fastslår, at man må komme fram til virkemidler som er hensiktsmessige, og som er mest mulig i tråd med det pressens organer selv ønsker. Komiteen mener det arbeid Pressens Faglige Utvalg har gjort når det gjelder presseetisk arbeid den senere tid, er positivt.»

Ansvaret for behandling av mediesaker er fra høsten 1993 overlatt familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Stortinget. I Innst.S. nr.190 (1994-95) Kringkasting og dagspresse 1994 m.v. sier komitéflertallet følgende:

«Flertallet vil understrekede argumenter flertallet den gang la vekt på når de ba om en nærmere utredning av medieombudsordningen.

Flertallet kan ikke se at utviklingen i norske media har endret seg på en slik måte at disse merknadene nå har blitt mindre aktuelle.

Flertallet ser derfor fram til resultatet av den utredning departementet nå foretar og håper at de vurderinger flertallet framførte i Innst. S. nr. 223 blir vektlagt når konklusjonen skal fattes.»

Komitémedlemmene fra Høyre og representanten Roy N. Wetterstad støttet ikke opp om denne innstillingen. De gikk i mot at det skal etableres et medieombud med begrunnelse at dette ville undergrave Pressens Faglige Utvalg.

Fra flere hold har det vært ytret ønske om å slå sammen Pressens Faglig Utvalg og Klagenemnda for kringkastingsprogram. Kulturdepartementet og Norsk Presseforbund har hatt kontakt om dette spørsmålet.

Spørsmålet om et nærmere samarbeid mellom PFU og Klagenemnda for kringkastingsprogram ble tatt opp i Stortingsmelding nr. 32 Media i tida (1992-93). Kulturdepartementet gikk i meldingen inn for at de to utvalgene skulle få et felles sekretariat. Etter Stortingsbehandlingen arbeidet departementet videre med dette spørsmålet.

I Stortingsmelding nr. 42 (1993-94) orienterte departementet om kontakten med Norsk Presseforbund i dette spørsmålet:

«Presseforbundet gir uttrykk for at eit kontorfelleskap mellom PFU og eit lovfesta klageorgan for kringkasting ikkje er noka god løysing. Forbundet talar for å gå eit steg lenger og etablere eit felles klageorgan for alle medium med sjølvjustis som basis. Dette føreset at media sjølve kan bli samde om eit felles sett av reglar som set normer for den etiske standarden og freistar å gi klagehandsaming elles etter eit felles grunnlag, skriv Presseforbundet. Etter forbundet si meining vil dette gi allmenta eit klårare syn på korleis dei skal gå fram i høve til alle medium.»

Departementet viser til at presseorganisasjonene har vært i kontakt med de største kringkastingselskapene (NRK, TV 2, TVNorge og P4). De har alle en postiv innstilling til tanken om et felles klageorgan fundert på selvjustis. Det samme gjelder Norsk Nærradioforbund. I Stortingsmeldingen heter det videre:

«Departementet ser at ei felles presseetisk organ for alle media, tufta på sjølvjustis, har visse føremonar framfor eit system som byggjer på ei delt løysing; eit sjølvjustisorgan for pressa og eit lovfesta organ for kringkastingsmedia. Departementet er prinsipielt positivt stemt for ei slik løysing, og er derfor innstilt på ein vidare dialog med presseorganisasjonane, kringkastingselskapa og nærkringkastingsorganisasjonane om ei samordning av etikkarbeidet i dei ulike media. Føresetnaden er at eit eventuelt nytt organ stettar krava til ei tilsvarsordning på kringkastingsområdet, noko Noreg har plikt til etter Europarådskonvensjonen om fjernsyn over landegrensene og EØS-avtalen. Det er vidare ein føresetnad at kringkastingselskapa vil vere bunde av avgjerdene i eit utvida etikkutval på det same viset som dei no er i høve til Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Inntil dei prinsipielle og praktiske samordningsspørsmåla er avklarte, vil Klagenemnda for kringkastingsprogram bli oppretthalden.»

Stortingskomiteen hadde ingen kommentar til departementets syn i dette spørsmålet.

I Stortingsmelding nr. 18 (1995-96) Kringkasting og dagspresse 1994 m.v. heter det:

«Departementet følgjer den medieetiske utviklinga nøye og kjem tilbake til organiseringa av det medieetiske arbeidet i 1996, etter at utvalet som vurderer ei medieombodsløysing har lagt fram si innstilling.»

Stortinget hadde ingen bemerkninger til dette da stortingsmeldingen ble behandlet i mars 1996.

2.2.3 Uttalelser fra kulturministeren om medieetiske spørsmål

Kulturminister Åse Kleveland har ved en rekke anledninger uttalt seg om det medieetiske tilsynssystemet etter mediemeldingen og Stortingets behandling av denne. I Stortingets spørretime 18. januar 1995 fikk statsråden spørsmål om hun ville ta kontakt med pressens organisasjoner for å drøfte de medieetiske retningslinjer etter Dagblad-saken 6. januar 1995. Avisen brukte bildet av en myrdet prostituert på førstesiden. På spørsmålet svarte statsråden blant annet:

«Jeg har der også notert meg at mediene selv har reagert på klare overtramp. Her har Pressens Faglige Utvalg behandlet saken meget raskt og meget tydelig.

For øvrig ser jeg de sterke reaksjoner fra mediene og pressens medarbeidere som det beste bevis på at selvjustisen fungerer dersom den blir tatt på alvor.»

I et tilleggssvar i spørretimen sa statsråd Kleveland følgende:

«Som jeg redegjorde for i mitt første svar, kom vi med en rekke forslag til ordninger som burde gjennomføres på selvjustisens område. Mange av disse er gjennomført eller er under gjennomføring, og jeg er opptatt av at vi ser effekten av disse og ser hvordan det kan styrke selvjustisen, samtidig som vi utreder spørsmålet om medieombud, slik at vurderingen av en eventuell lovgivning på dette området blir gjort i lys av et mer effektivt og skikkelig system enn det vi hadde for to år siden.»

Statsråd Kleveland gjentok viktigheten av at massemediene gjør det klart for publikum at man tar etikken på alvor.

I Redaktørforeningens vårmøte i 1995 understreket Åse Kleveland dette ytterligere under henvisning til at TV2 nektet å publisere fellende vedtak fra Klagenemnda for kringkastingsprogram:

«Uavhengig av synet på det konkrete innholdet i Klagenemndas vedtak er jeg redd slike saker bare vil svekke tilliten til at mediene selv er skikket til å forvalte effektive selvdømmeordninger.»

Kleveland sa videre:

«Denne saken illustrerer dessuten en tiltagende og uheldig tendens til dobbeltmoral i mediekretser når det gjelder holdninger til mediepolitikkens gjennomslagskraft. Det later til å være god tone å hevde at mediefeltet lider av mangel på politisk styring. Samtidig er man vitne til at toneangivende medier neglisjerer de forsøk på styring som iverksettes. I ytterste konsekvens tjener en slik utvikling kun til å styrke de kreftene som ønsker at mer håndfaste virkemidler blir benyttet overfor mediesektoren.»

TV2 offentliggjorde kjennelsen fra Klagenemnda for kringkastingsprogrammer kort tid etter Redaktørforeningens årsmøte.

2.2.4 Lovforslag fra stortingsrepresentant Olav Akselsen

Samme dag som Redaktørforeningens årsmøte ble avsluttet, valgte TV2 og Bergens Tidende å bruke navn og bilde av den tidligere siktede i den såkalte Landås-saken. Det resulterte i at lederen for Stortingets justiskomite, Olav Akselsen, tok til orde for at det bør bli forbudt å bruke navn og bilder på personer som er siktet i kriminalsaker. 9. mai 1995 fremmet han følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringa vurdere i lovs form, eller på anna vis, korleis ein kan hindra at media offentleggjer navn og bilete på personar som er mistenkt eller sikta i kriminalsaker.

Det må vere mogleg å gjere unntak frå lova dersom omsynet til «åpenbare almenninteresser» eller åpenbare omsyn til tredjemann krev at identifikasjon skal oppgjevast.»

Justiskomiteen behandlet forslaget 23. november 1995. I Innst. S. nr. 45(1995-96) heter det:

«Komiteen har stor sympati for forslagsstillers intensjoner med forslaget.

Komiteen er av den oppfatning at den vanskelige balansegangen mellom ønsket om åpenhet i samfunnet og en kritisk journalistikk på den ene side, og personvernet på den annen, ikke uten videre kan løses ved et lovforbud.

Komiteen mener at mediene selv - bl.a. gjennom deres egne organisasjoner - har et særlig ansvar for å se åpent og selvkritisk på hvordan mediene dekker kriminalsaker kfr. «Vær Varsom-plakaten» med Norsk Presseforbunds etiske regler der det heter at man skal «avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav».

Komiteen vil understreke meget sterkt at nettopp medienes egne organisasjoner nå bør diskutere inngående om de senere tids til dels alvorlige overtramp i forhold tilrettsvern, bør avstedkomme initiativ fra deres side.

Komiteen vil konkludere med at forslaget oversendes Regjeringen til vurdering i forbindelse med annet pågående og planlagt lovarbeide i ytringsfrihetskommisjonen eller i annen sammenheng.»

2.3 Bakgrunn for kravet om medieombud

Informasjonsindustrien er den raskest voksende sektoren på verdensbasis. Mange aktører ønsker å gå inn på medieområdet. Det fører til økt konkurranse mediene i mellom, og i sin tur får det konsekvenser for medienes innhold. Personvernet kan bli skadelidende som følge av denne økte konkurranse.

2.3.1 Samfunnskritisk utvikling

Fra 1960-årene har samfunnsdebatten vært preget av tydeligere samfunnskritiske holdninger. Flere og større grupper i de vestlige samfunn har stilt spørsmål ved autoritetene i samfunnet, enten det gjelder politikere eller profesjonsautoriteter. Mediene var tidligere sterke autoritetsinstitusjoner, men nå stilles det spørsmål ved deres virksomhet. «Mediene kontrollerer oss, men hvem skal kontrollere mediene?», blir det spurt.

En av dem som har ytret seg om dette er professor dr. jurist Anders Bratholm. I en artikkel i Juristkontakt nr. 6/95 argumenterer han for at det må tas hensyn til personvernet når man drøfter ytringsfriheten. Han er skeptisk til den manglende kontroll med medienes virksomhet, og mener at mediefolk er for lojale mot hverandre når det gjelder kritikk av egen bransje.

«Ved på denne måten å undertrykke overtramp begått av «lauget» selv, undergraves den informasjonsfriheten som pressen og dens talsmenn ellers hevder å sette så høyt, og «den fjerde statsmakt» blir uten det korrektiv som er så viktig for den demokratiske kontrollen den skal utøve i forhold til våre stats-makter. Pressen står i den særstilling i profesjonskampen at den som regel har hele pressen på sin side, en makt den ofte bruker kynisk og arrogant.»

Bratholm konkluderer med at saker som gjelder ytringsfrihet og personvern er et rettsområde i utvikling, og at det derfor kan være behov for reformer.

«Dette gjelder enten det er tale om å styrke ytringsfriheten på områder der den i dag ikke er god nok eller å styrke personvernet hvor det i dag er for svakt utbygget. Men her som ellers må vi vokte oss for å la særlige sterke eller taleføre interessegrupper prege rettsutviklingen på bekostning av svakere grupper.»

I 1994 ble det avholdt en konferanse i Bergen der temaet var samfunnstyringen av mediene. LOS-senteret stod bak, og etter konferansen ble det gitt ut en artikkelsamling. En av bidragsyterne var den tidligere lederen av den svenske maktutredningen, dosent Olof Petersson. Han sier følgende:

«På sikt undergrävs journalisternas maktställning också av de pågående förändringarna bland medborgarna. Alle tilgängliga undersökningar pekar på at dagens medborgarare blivit mer och mer kunniga och ifrågasättande...

Men genom en historiens list blir journalisterna nu offer för sin egen seger. Medborgarnas krav stiger, inte bara på politikerna utan också på journalisterna. Det blir allt svårare för medierna att fånga uppmärksamheten med de gamla slitna metoderna som tilspetsning, förenkling, polarisering, identifisering, konkretisering och personifisering.»

Olof Petersson hevder at det er flere årsaker til denne økningen i kritisk bevissthet. Han peker blant annet på høyere utdanningsnivå, og han understreker også at kvinnenes økte selvstendighet bidrar til sterkere kritiske holdninger.

2.3.2 Etisk bevissthet

Etter noen år der sosialetiske spørsmål fikk mest vekt, har de siste årene være preget av en sterkere individualetisk tenkning. Mange vil hevde at dette er et høyst nødvendig korrektiv etter en lang period med etisk forfall. Interessen for etikk øker, og det forsterker kravet også til mediene. Etikkprofessor, dr. theol. Lars Østnor holdt høsten 1995 innledningsfordraget på høstmøtet til Norsk Redaktørforening. Her sa han:

«Press, konkurranse og tempo gjør at det er nødvendig å fokusere på det enkelte, etiske subjekt som skal overveie og velge. I media som i andre samfunnsintstitusjoner blir det stadig mer avgjørende hva slags karakteregenskaper individet har. Hva er vedkommendes dyder og motiver? Dette tilsier at medieetikken må holdes oppe ved fortsatt og intensivert holdningsdannende arbeid. Nye trekk i samtidsbildet har gjort at arbeidet med menneskers moralske kvaliteter har fått fornyet interesse. At en slik dydsetikk igjen er kommet på dagsorden, er en utfordring også for redaktører og journalister.»

Han uttalte videre:

«Parallelt med dette vil jeg mene at det er nødvendig i større grad å tenke kollektivt og institusjonelt når dagens og morgendagens etiske problemer skal avklares. Hittil har man ensidig fokusert på «Journalisters yrkesmoral og selvjustis» (O. Raaum 1986), så viktig det enn er. Morgendagens medieetikk må inkludere et kollektivt medansvar for mediesektoren som helhet fra alle dens aktører.»

Det er grunn til å tro at den generelt økende interesse for etikk i opinionen påvirker publikums forventning om en høy etisk standard i mediene.

2.3.3 Økt konkurranse og kamp om oppmerksomhet

Det er bred enighet om at konkurransen mellom mediene har hardnet til også i Norge. Det er ikke bare en økonomisk konkurranse, men også en konkurranse om oppmerksomhet - mellom mediene og den enkelte redaksjonelle medarbeider.

Jounalisten Ebbe Ording satte ord på dette i et debattmøte mellom journalister i Oslo høsten 1995. Overskriften for møtet var begrepet «infotainment» - forestillingen om at all informasjon kan gjøres til underholdning. Ifølge fagbladet Journalistens referat (nr. 18-1995) sa han følgende:

«En skjebne verre enn døden for en journalist er ikke å bli lagt merke til (først og fremst av kolleger, merkelig nok). Det er en slags sjukdom, og når den basillen rir oss, våger vi oss stadig lenger utpå for å synes.»

Den økte konkurranse mellom mediene kan føre til at personvernet skades. I samme nummer av «Journalisten» refereres det fra et møte i Bergen, der medienes dekning av den såkalte Landås-saken ble diskutert. Møtet ble holdt etter at politiet frafalt siktelsen. En av dem som kom til orde var hjelpepleierens forsvarer, Morten Kjensli:

«Nå som ofte før trampet mediene uhemmet med svære føtter over enkeltmenneskers liv og skjebne. Men jeg hadde faktisk trodd at den mediemessige henrettelsen av den siktede kvinnen skulle blitt mer omfattende. Bergens Tidende prøvde, men angret. TV2 driver på enda. Hvorfor? Jeg mener at en del pressefolk lider av en langt framskreden mangelsykdom. Det de mangler er evnen til å sette seg inn i andre menneskers liv og følelser. Denne mangelen opptrer gjerne sammen med begjær, begjær etter oppmerksomhet, status, penger, flere lesere, større dekningsgrad i eteren og voksende reklameinntekter.»

Arbeidsgruppen mener at denne oppfatning deles av mange. De siste årene har det vokst fram en stadig mer mediekritisk holdning hos det brede publikum. På samme måte som politikerforakten utviklet seg for noen år siden, ser vi nå klare tendenser til medieforakt. Publikum reagerer særlig på det de hevder er en dobbeltmoral i mediene: De er ute etter å tjene penger under et skinn av ideell målsetting. Kravet om stadig bedret lønnsomhet gjør at mediene strekker de journalistiske grensene, noe som i sin tur går ut over personvernet.

De siste årene er det kommet flere bøker som behandler enkeltpersoners brutale møte med mediene. Torill Kvalheim Nygård ga i 1994 ut boken om den såkalte taktekkersaken i Bergen. I en rekke reportasjer i Bergens Tidende ble det framsatt påstander om at Kvalheim Nygårds mann var delaktig i korrupsjon i forbindelse med leveranser til Haakonsvern festning. Boken er et sterkt vitnesbyrd om hvilken konsekvens hyppig og kritisk presseomtale fikk for hele familien.

Journalist Gunnar Ringheim har gitt ut boken «I pressens vold». Han lar oss møte en rekke personer som føler seg misbrukt av mediene. Ofrenes beretninger er tildels rystende lesning.

Den mediekritiske opinionen lot høre fra seg i kjølvannet av den famøse Dagblad-saken i januar 1995 da Dagbladet brakte et bilde av av en myrdet, prostituert kvinne på førstesiden. Kvinnen var halvnaken, og bildet var hentet fra hennes egen markedsføringskatalog. Avisen mottok svært mange reaksjoner på oppslaget, og Pressens Faglige Utvalg uttalte kort tid etter at Dagbladet hadde brudt god presseskikk i denne saken.

Kravene til lønnsomhet i mediene øker, og det er mange aktører på samme marked. Det er all grunn til å tro at den generelle kommersialiseringen av mediene gir en mediasituasjon som skader personvernet.

2.4 Medieorganisasjonenes synspunkter

Medienes redaktører og organisasjoner har til nå tatt avstand fra et offentlig oppnevnt medieombud fordi de hevder at et slikt ombud vil svekke ytringsfrihetens kår.

En av de presseorganisasjonene som har vært mest aktive i forsvaret av ytringsfriheten, er Norsk Redakørforening. I handlingsprogrammet for 1995/96 heter det:

«I debatten om ytringsfrihetsvernet framstilles ofte ytringsfriheten og personvernet som to motstridende interesser som må veies opp mot hverandre. NR ser at det er situasjoner hvor det kan oppstå konflikt mellom ytringsfriheten og personvernet, men vil hevde at i utgangspunktet er ytringsfriheten den viktigste delen av personvernet. Det finnes imidlertid situasjoner hvor bruk av ytringsfriheten passerer grensen for et nødvendig personvern. Hvor grensen i det enkelte tilfellet går, blir først og fremst et etisk spørsmål.»

Norsk Redaktørforening påpeker at det har vært en journalistisk og teknologisk utvikling som betyr nye utfordringer på det presseetiske området, og som har skapt behov for nye grenseoppganger. Det gjelder blant annet bildemanipulering og bruk av skjult mikrofon og kamera.

Et viktig mål for Norsk Redaktørforening er:

«Bidra til å styrke et felles etisk arbeid i alle mediene basert på en ordning med selvjustis.»

Norske redaktører ønsker at det blir felles klagebehandling i etikkspørsmål for trykt presse og kringkasting, basert på selvjustis. NR sier i handlingsprogrammet at foreningen vil arbeide for at det ikke «opprettes en ordning med et offentlig medieombud». I handlingsprogrammet understrekes det også at mediebransjen tar ansvaret for å finansiere etikkarbeidet.

Norsk Journalistlag sier mye av det samme i sitt handlingsprogram:

«6. Å få opprettet et felles klageorgan for alle medier, basert på «Vær Varsom-plakaten» og selvjustisprinsippet, og å avskaffe den lovfestede klagenemnd for kringkasting.

7. Å motarbeide innføring av medieombud eller andre former for offentlig inngrep i pressens selvdømmeordning.»

Medienes representanter erkjenner at det blir gjort feil i mediene, men hevder at den mediekritiske opinionen overdriver. De viser til at de medieetiske overtrampene er realtivt sjeldne i forhold den store mengde som daglig publiseres. Det pekes også på at presseorganisasjonene de siste par årene har satt medieetikken på dagsordenen i enda sterkere grad. I 1993 satte Norsk Presseforbund igang en etikk-offensiv. «Vær Varsom-plakaten» er endret i 1994 og endelig har de mange mediebedriftene de senere årene gjort svært mye for å styrke det medieetiske arbeidet internt. Blant annet har nå de fleste medieetiske husregler i tillegg til «Vær Varsom-plakaten».

Organisasjoner som Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening er samstemte i at et statlig medieombud ville svekke ytringsfrihetens kår i Norge. De viser til det frivillige medieetiske arbeidet som har vært drevet i 60 år gjennom Pressens Faglige Utvalg. Presseorganisasjonene hevder at medieetikken må baseres på en selvjustisordning også i framtiden. På den bakgrunn avviser de tanken om et medieombud.

2.5 Begrepet medieetikk

Begrepet medieetikk er av ny dato og springer ut av begrepet presseetikk. Det kan deles i to:

  1. Den medieetiske normen

  2. Det medieetiske tilsynssystemet

2.5.1 Den medieetiske normen

Det viktigste dokumentet som beskriver den medieetiske normen er «Vær Varsom-plakaten».

Den første «Vær Varsom-plakaten» ble vedtatt av Norsk Presseforbund i 1936. De første ordene lød slik:

«La det ikke kunne sies med sandhet at pressen setter folk unødig i gapestokken».

Journalist Skjalg Fremo kommenterer dette på følgende måte i sin bok «Presseskikk» (1994):

«Pressemennene som utformet og vedtok «Vær Varsom-plakaten», erkjente tydeligvis at pressen kunne fungere som en gapestokk. Og de innrømmet det. Men pressens fremste tillitsmenn i 1936 - de var alle menn - vedtok ikke noe kategorisk forbud mot å sette folk i gapestokken. Det skulle ikke bare skje unødig.

Ved å bruke dette ordet i denne sammenhengen ga de samtidig klar beskjed om at det noen ganger er nødvendig for pressen å sette folk i gapestokken. Dermed formulerte de også pressens dilemma: Hvordan skal redaktører og journalister betjene dette redskapet på en human og rettferdig måte? Hvis det da finnes noen human og rettferdig måte?»

Hensikten med «Vær Varsom-plakaten» var å etablere et felles etisk regelverk for journalistisk virksomhet. Fremo hevder at plakaten er et forsøk på å finne balansepunktet mellom medienes informasjonsansvar og personvernet. Plakaten er blitt til ut fra den erkjennelse at det ikke er mulig å ivareta ytringsfriheten fullt ut og personvernet fullt ut samtidig. Disse to verdiene vil alltid måtte avveies mot hverandre.

Journalistisk virksomhet før 1936 baserte seg selvsagt på en yrkesetikk. Det nye var at denne etikken ble formulert skriftlig. I første omgang var forholdet mellom informasjonsansvar og personvern det viktigste.

I løpet av nær 60 år er «Vær Varsom-plakaten» blitt revidert mange ganger. Etterhvert har flere sider enn personvernet kommet inn i denne yrkeetiske plakaten. Det gjelder blant annet journalisters og medienes integritet, forholdet til kildene og en sterk understreking av det informasjonsansvar som mediene har.

«Vær Varsom-plakaten» er det sentrale presseetiske dokument som redaktører og journalister er forpliktet på. Naturlig nok gjaldt det de som arbeidet med det trykte ord i starten, men etterhvert ble også dette det etiske fundament som ansatte i annen medievirksomhet baserte seg på. Den rivende utviklingen på mediesektoren, med tiltagende kommersialisering, aktualiserer behovet for en samlet medieetikk.

Begrepene presseetikk og medieetikk blir brukt synonymt. Dette er ikke uproblematisk. Følgende sitat fra amanuensis Svein Brurås illustrerer det:

«En medieetikk kan i prinsippet omfatte både bokforleggere, filmimportører og databaseverter. Alle er mediefolk, men med et relativt begrenset yrkesmessig fellesskap med journalister. Vi vil istedet beholde et innarbeidet ord som «presseetikk», og innholdsbestemme det slik at det omfatter journalister i alle medier.

Et annet poeng er at «medieetikk» kan forstås som en etikk for medieinstitusjonenes totale funksjon og rolle i samfunnet. Det vil omfatte alle sider ved mediesystemet - strukturene, innholdet, den tekniske utviklingen, statens mediepolitikk, medienes makt i samfunnet, kanskje også publikums bruk av medietilbudet. «Presseetikk» er en liten bit av dette, nemlig journalisters og redaktørers yrkesetikk.»

Til tross for Brurås' innvendinger, velger arbeidsgruppen å benytte begrepet medieetikk om denne yrkesetikken. I det mandat arbeidsgruppen har fått, er det den delen av medieetikken som omhandler personvernet som er vår hovedfokusering. Forholdet til kilder og spørsmålet om medienes integritet er selvsagt viktig, men i medieombud-sammenheng er det journalistikkens innvirkning på personvernet som må stå i fokus.

Arbeidsgruppen har ikke registrert noen omfattende kritikk av den medieetiske normen som gjelder. «Vær Varsom-plakaten» blir vurdert som en god medieetisk veiledning. Arbeidsgruppen har lagt til grunn at det ikke er vår oppgave å foreslå endringer i «Vær Varsom-plakaten».

2.6 Avgrensninger

Departementets mandat gir rom for fortolkninger, og arbeidsgruppen har derfor foretatt nødvendige avgrensninger slik at problemstillingen ikke blir for uhåndterlig.

Sentrale spørsmål er hvilke medier som er omfattet av utredningen og hva slags virksomhet innenfor mediene utredningen gjelder. Vi har også foretatt avgrensninger i forhold til kommersielle ytringer (reklame) og i forhold til statens kontroll med konsesjonsbaserte medier.

2.6.1 Hvilke medier?

I mandatet sies det ikke noe om hvilke medier som skal omfattes av utredningen. Den elektroniske utviklingen har gitt oss mange nye måter å formidle et budskap på, og mange av disse formidlingsformene kan defineres som et medium. Utviklingen av de nye mediene har skapt nye spørsmål og problemstillinger - også innenfor det området som vi har fått i oppgave å utrede.

Utredningen NOU 1995:3 Mangfold i media har en fyldig gjennomgang av hva som ligger i begrepet massemedia. Kort sagt er det et medium hvor et budskap produseres/redigeres og spres fra en sender til en rekke ubestemte mottakere.

For et par tiår siden var det forholdsvis enkelt å katalogisere de ulike mediene ut fra denne definisjonen. Så enkelt er det ikke lenger. Informasjonssamfunnet er inne i en sterk endringsfase.

Forskningssjef Erling Maartmann-Moe skriver følgende i Norsk medietidsskrift (1994):

«Tre grunnleggende utviklingstrekk er i ferd med å omforme vår medievirkelighet. Digitalisering av alle informasjonstyper visker ut skillene mellom ulike medier og deres tradisjonelle distribusjonsformer. Globalisering av kommunikasjon og markeder øker tilgjengeligheten av informasjon, og gjør mediestrømmen vanskeligere å styre. Deregulering av telekommunikasjonsmarkedet gir opphav til nye tjenster og nye medieformer.»

Denne utviklingen gir nye politiske utfordringer, også i de spørsmål som har med personvern og etikk å gjøre. Samtidig er mange av «de nye mediene» så uferdige og vanskelig kontrollerbare, at det ville være svært problematisk å behandle dem i en felles ramme sammen med de mer tradisjonelle mediene.

Spørsmålet om medieombud er ikke kommet opp som følge av framveksten av nye medier. Det er utviklingen innenfor de tradisjonelle mediene som har gjort at spørsmålet er blitt reist.

Arbeidsgruppen velger derfor å la utredningen omhandle de tradisjonelle mediene som med enkelte unntak driver på basis av «Redaktørplakaten». Her heter det blant annet under overskriften «Redaktørens plikter og rettigheter»:

«En redaktør skal alltid ha pressens ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»

Videre heter det:

«Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for avisens innhold.»

Redaktørplakaten er vedlagt utredningen.

Journalistisk virksomhet blir et nøkkelord når vi skal definere hvilke medier som omfattes av denne utredningen. Amanuensis Svein Brurås har i boken «Etikk i journalistikk» gitt følgende definisjon av begrepet journalistikk:

«Journalistikk er aktuell og sannferdig formidling av fakta og synspunkter, lettfattelig presentert av en uavhengig redaksjon eller journalist.»

Brurås hevder at han med en slik formulering har signalisert at nyhetsformidling er et kjerneelement i journalistikken.

«Men nyhetene skal også forklares, tolkes og settes i sammenheng - av journalister såvel som et bredt spekter av kilder.»

«Formuleringen avgrenser journalistikken i flere retninger. Journalistikken handler om fakta, ikke fiksjon. Diktning er ikke journalistikk. Den henvender seg til et bredt og sammensatt publikum, ikke til eksperter og spesielt interesserte, og må derfor være lettfattelig og underholdende. Og ikke minst: Journalistikk drives på uavhengig basis, til forskjell fra alle former for informasjons- og PR-virksomhet.»

Utvalget har valgt å konsentrere drøftingen om de tradisjonelle mediene der journalistikken fortsatt er en viktig del av virksomheten:

  • aviser

  • ukeblader

  • fagblader

  • radio

  • TV

Utfra det som er skrevet ovenfor, er denne avgrensningen ikke uproblematisk. Vi siterer igjen forskningssjef Erling Maartman-Moe:

«Opphevelsen av bindingen mellom det vi vanligvis kaller et medium og dets fysiske fremtredelsesform er selvfølgelig en sterk utfordring til medieteorien, f. eks. McLuhlan-inspirerte utsagn av typen «The medium is the message». Er mediet det «avisaktige» ved en avis, er det papiret ved en avis eller er det distribusjonsformen? Er en bok fremdeles en bok hvis den leses fra en CD-ROM? Er det distribusjonskanalen, er det redaksjonen, eller kanskje er det billedformatet som gjør TV til TV? Er det presentasjonsformen, eller er det mottakernes utstyr som bestemmer om en utsendelse er TV, data eller avis?»

Arbeidsgruppen har avgrenset utredningen til å gjelde selvstendige redaksjonelle produkter basert på journalistisk virksomhet og «Redaktørplakaten». Når stadig flere aviser nå legges inn på Internett forutsetter vi at dette først og fremst er en annen måte å distribuere avisen på, og at «Redaktørplakaten» således gjelder.

Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen generell vurdering mht. hvor langt norsk lov og «Vær Varsom-plakaten» rekker i forhold til redaksjonelle produkter på transnasjonal elektronisk formidling, som f.eks. Internett.

2.6.2 Hvilket regelverk?

Arbeidsgruppens mandat omfatter ikke en vurdering av selve regelverket et tilsyns- / klagesystem skal forholde seg til i sin behandling av enkeltsaker.

I den selvjustismodell arbeidsgruppen går inn for ligger at det vil dreie seg om tilsyn med utgangspunkt i «Vær Varsom-plakaten». Det rettslige personvernet som følger av lovgivning og rettspraksis, vil kunne bli lagt vekt på i denne sammenheng. Men det legges ikke opp til at klagesystemet skal behandle spørsmål om erstatning til den krenkede. Slike saker forutsettes kanalisert til domstolene.

Arbeidsgruppen har ikke gått nærmere inn på om en bør lovfeste en standard for god presseskikk, på linje med den danske medieansvarslov.

Som vedlegg til arbeidsgruppens utredning følger to betenkninger. Den ene handler om personvernet fra en juridisk synsvinkel, og er skrevet av advokat Cato Schiøtz. I den andre behandles personvernet fra en journalistisk synsvinkel, basert på «Vær Varsom-plakaten» og presseetikk forøvrig. Den er skrevet av amanuensis Svein Brurås.

Samlet gir disse bidrag en oversikt over de sentrale normer som gjelder for personvernet i mediene. Når arbeidsgruppen foreslår et sterkere klage- og tilsynssystem, er målsetningen at normene skal få økt gjennomslag.

2.6.3 Kommersielle ytringer

Kommersielle ytringer, i form av reklame og sponsing, er en viktig del av medienes innhold og finansiering. Disse ytringene er regulert på mange områder. Det dreier seg til dels om regler satt ut fra produktet, som for eksempel begrensninger for legemiddelreklame, og reklameforbud for alkohol og tobakk.

Andre regler gjelder mediet spesielt, der radio- og fjernsynsreklame er undergitt særlige krav til omfang og plassering og enkelte spesielle begrensninger med hensyn til innhold. Her kan nevnes forbud mot reklame rettet mot barn, forbud mot politisk reklame og livssynsreklame samt regler for sponsing og produktvisning.

Det er ulike hensyn som ligger bak disse restriksjonene. Noen av dem gjelder sunnhet og helse. Andre gjelder hensynet til god forretningskikk og forbrukerhensyn, der markedsoversikt og krav til sannhet står sentralt.

Enkelte reklamebegrensninger har vært utsatt for kritikk ut fra Grunnloven § 100, ytringsfrihetsparagrafen. Det skjedde da forbudene mot alkohol- og tobakksreklame kom. Her er denne kritikken forstummet, og stadig flere land har innført lignende regler.

De lovsatte reklamereglene overvåkes av ulike tilsynsorganer på sine respektive områder, som Statens Legemiddelkontroll, Statens Næringsmiddeltilsyn, Rusdirektoratet og Tobakkskaderådet. På markedsføringslovens område har Forbrukerombudet det løpende tilsynet, med Markedsrådet som klageorgan. Kringkastingsreklamereglene overvåkes dels av Forbrukerombudet, dels av Statens Medieforvaltning.

Tekstreklame er omfattet av den selvjustis som drives i regi av Norsk Presseforbund.

Arbeidsgruppen anser kommersielle ytringer og tilsynssystemer i den forbindelse å ligge utenfor sitt mandat.

2.6.4 Kildevern

Den tradisjonelle presseetikken omfatter mer enn forholdet mellom ytringsfriheten og personvernet. «Vær Varsom-plakaten» er blitt revidert mange ganger, og etterhvert har det yrkesetiske området fått et større omfang. Det inkluderer blant annet journalisters og medienes integritet, forholdet til kildene og en sterk understreking av det informasjonsansvar som mediene har.

I punkt 3.4. og 3.5. i «Vær Varsom-plakaten» heter det:

«Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon. (3.4.)

Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende. (3.5.)»

Kildevernet er en form for personvern, og det handler om å skape et tillitsgrunnlag for at viktig informasjon kan tilflyte offentligheten. Å beskytte kildene er en holdning som er grunnfestet hos redaksjonelle medarbeidere.

Arbeidsgruppen mener at vern om integritet og kilder er viktige deler i et medieetisk byggverk, men vi har likevel valgt å konsentrere oss om andre sider ved personvernet. Det er ønsket om å styrke personvernet som har skapt behovet for å utrede spørsmålet om et medieombud.

Arbeidsgruppen forutsetter at mediene i egeninteresse ivaretar spørsmål om integritet og kildevern.

2.6.5 Konsesjonsovervåkning

En del etermedier driver sin virksomhet på basis av statlig konsesjon.

Statens Medieforvaltning tildeler konsesjoner til nærradioer og lokalfjernsyn, og påser at virksomhetene skjer innen rammene konsesjonsvilkårene trekker opp. Tilsynet med reklamereglene er delt mellom Statens Medieforvaltning og Forbrukerombudet.

Konsesjonsovervåkningen holdes utenfor utredningen.

2.6.6 Programvirksomheten i etermediene

NRK har som lisensfinansiert almennkringkaster særlige forpliktelser. Det hører inn under Kringkastingsrådets mandat å gi kringkastingsjefen tilbakemelding og råd om NRKs programpolitikk. På samme måte er det opprettet et programråd for TV2 og P4.

Rådenes virksomhet holdes utenfor utredningen.

2.7 Premissene for utredningen

Arbeidsgruppen arbeider ut fra den forutsetning at hensynet til ytringsfriheten og personvernet må avveies mot hverandre.

Følgende krav må settes til et tilfredsstillende medieetisk klage- og tilsynssystem:

  • Det må sikre størst mulig oppslutning fra mediene

  • Det må være forståelig, ha tillit og være tilgjengelig for publikum

Målet er at klage- og tilsynssystemet fungerer både reparerende og forebyggende. Reparerende ved at en klageordning bidrar til å dempe skadevirkningene for de involverte når personvernet krenkes. Forebyggende ved at klageordningen skaper større aktpågivenhet i redaksjonene.

Til dokumentets forside