2 Utredning om personvern ut fra en journalistisk synsvinkel

av amanuensis Svein Brurås

Personvernet i presseetikken er først og fremst ivaretatt gjennom «Vær Varsom-plakaten»s publiseringsregler. Men også i journalistikkens undersøkelsesfase, i research og kildearbeid, stilles det etiske krav som har som formål å ivareta personvernet.

På en rekke punkter gir presseetikken et sterkere personvern enn lovverket. Dette gjelder f.eks. «Vær Varsom-plakaten»s advarsler mot unødig identifiksjon i kriminalsaker og i barnevernssaker, retningslinjene for ulykkesreportasje,bestemmelsen om å «beskytte kilden mot seg selv», kravet til kildevern osv.

Først av alt er det grunn til å peke på «Vær Varsom-plakaten»s litt runde og generelle - men likevel meningsfulle og anvendbare - formuleringer om «saklighet og omtanke».

1 «SAKLIGHET OG OMTANKE»

En grunnstein i det presseetiske regelverket er formulert i «Vær Varsom-plakaten»s paragraf 4.1:

«Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon».

I begrepet «saklighet» ligger en oppfordring til å legge vekt på det vesentlige, på de informasjonene som det er viktig for publikum å vite - og ikke på det spekulative, det som publikum gjerne er nysgjerrig på, men som faller utenfor et offentlig informasjonsbehov.

Å vise omtanke betyr i denne sammenheng å unngå unødig krenkelse av menneskers følelser. For pårørende etter ulykker, kriminelle handlinger osv. kan det være viktig at en del detaljer omkring hendelsen er og forblir private. Det føles krenkende om slike detaljer blir en del av den offentlige informasjonen.

Ved revisjonen av «Vær Varsom-plakaten» i 1994 ble for første gang begrepet presentasjon tatt med i det presseetiske regelverket. Til grunn for dette ligger en lang diskusjon, og det har vært delte meninger blant journalister og redaktører om avisers valg av layout, dimensjonering o.l. overhodet har etisk relevans. Et problem har også vært manglende kriterier for hvordan denne siden ved journalistikken kan vurderes etisk. Men det er i dag en erkjennelse i pressen av at ikke bare innholdet, men også måten en sak slås opp på har stor betydning for hvordan oppslaget oppleves av publikum generelt og av de berørte spesielt. Dimensjonering, bildebruk, typografi og oppslagets samlede uttrykk skal etter det nye regelverket tilfredsstille kravet til saklighet og omtanke.

Forøvrig er det nettopp kravet til saklighet i bildebruk som ligger bak formuleringen i «Vær Varsom-plakaten»s pkt. 4.10:

«Vær varsom med bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige».

Bruk av arkivfoto i aviser eller illustrerende filmklipp i TV-nyheter gir muligheter for manipulasjon av publikum og misbruk av objektet. Men det er brudd på god presseskikk å vise bilde av en smilende ordfører til en sak om sosial nød i kommunen - han smilte sikkert ikke da han ble intervjuet om saken, og skal slippe å bli urettmessig fremstilt som en kald og kynisk person.

Hva «Vær Varsom-plakaten» forstår med begrepet «saklighet og omtanke» får vi også et signal om i paragraf 4.3:

«Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».

«Identitet, rase, nasjonalitet...»

«En 70 år gammel kvinne ble slått ned og ranet for 1.000 kroner i Trondheimsveien i Oslo ved 18-tiden lørdag ettermiddag. Politiet pågrep kort tid etter to vietnamesere i 20 års-alderen som vil bli fremstilt i forhørsretten i dag...».

Det kommer fra tid til annen kritikk mot pressen fordi opplysninger om nasjonalitet blir tatt med i nyhetsmeldinger som dette. Kritikerne mener at slike opplysninger kan styrke fordommer i folket, og i verste fall fremme rasisme.

Dette er en viktig diskusjon. Når formuleringen i pkt. 4.3 er tatt med i «Vær Varsom-plakaten», må det være nettopp fordi pressen vil bidra til respekt for minoriteter av alle slag, og bekjempe fordommer mot disse.

For pressen er det imidlertid viktig å forbeholde seg retten til å gi alle vesentlige og relevante opplysninger om en sak, også om en forbrytelse har utspring i bestemte sosiale, etniske eller andre typer miljøer.

For en tid siden skrev en rekke aviser om sammenstøt og konflikter mellom ungdomsgjenger i Oslo. Det var ungdommer med pakistansk bakgrunn som støtte sammen med vietnamesiske ungommer o.l. Det vil være urimelig å kreve at pressen skal unnlate å gi opplysninger om etnisk tilhørighet når dette er nødvendig for å forstå bakgrunnen for saken.

Forutsetningen er selvsagt at opplysningene om nasjonalitet o.l. er korrekte. God journalistikk unngår formuleringer av typen «trolig utlending...». Dernest er det all grunn til å minne journalistene om at mange av dem som på folkemunne omtales som «utlendinger» er norske statsborgere, de er kanskje født og oppvokst i Norge, og må behandles og omtales som dette.

«Respekt for menneskers privatliv»

I presseetikken som i jussen kan det være vanskelig å trekke opp klare grenser for hva som hører privatlivet til i den forstand at det er utenfor offentlighetens interesse. Pressens Faglige Utvalg har i en rekke klagesaker gitt signaler om hvordan denne grensen bør trekkes. I flere konkrete klagesaker har PFU gitt uttrykk for at saken i seg selv berettiger omtale, men avisen har også trukket inn private forhold som er unødvendig for å belyse sakens faktiske sider, og dette er brudd på god presseskikk.

I forbindelse med en undersøkelse om bruk av navn og bilde i svensk presse har Britt Børjesson og Lennart Weibull presentert en modell som synliggjør ulike typer sakers forhold til privatliv og offentlighet. Deres perspektiv er velegnet til å forklare også norsk presses sedvane og praksis på dette feltet. Modellen tar utgangspunkt i motsetningene «offentlig» og «privat» både når det gjelder personen og når det gjelder i hvilken sfære (arena) begivenheten finner sted i.

PERSON ARENA
Privat Offentlig
Privat (1) «Sjalusien ødela ekteskapet vårt» (2) «30-åring omkom i bussulykke»
Offentlig (3) «Statsministeren stoppet i fartskontroll» (4) «Stortinget diskuterer fiskeristøtten»

Saker som hører hjemme i rutene 1 og 4 er rimelig enkle å håndtere med hensyn til menneskers privatliv. Problemene oppstår i rute 2 og 3. Vi skal kort kommentere alle de fire «sonene».

Det meste av nyhetsjournalistikken skjer innenfor rute 4. Offentlige personer opptrer på den offentlige arena, og sakene kommer ikke i berøring med den private sfære.

Fra tid til annen kan journalistikken også bevege seg i rute 1, der private personer befinner seg på den private arena. Når slike saker blir vurdert som nyhetsmessig interessante, skjer omtalen av de involverte normalt med full anonymitet.

Men også her kan det skje at noen ønsker å «stå fram» med problemer som er høyst private, og eksponere seg med navn og bilde for offentligheten. Det kan være gode motiver for dette, for eksempel å hjelpe andre som sliter med lignende problemer. Men forutsetningen må være at dette skjer frivillig og etter eget ønske, og at journalisten og redaksjonen finner det forsvarlig, forsikrer seg om at det skjer etter moden overveielse og at de involerte er klar over eventuelle konsekvenser av å utlevere seg selv og sin situasjon.

I rute 2 blir problemstillingen om privatlivets fred mer innfløkt. Her gjelder det saker der «private» personer befinner seg på den offentlige arena.

Det skjer daglig at tilfeldige privatpersoner som ikke på noen måte ønsker å komme i offentlighetens søkelys, plutselig blir interessante objekter for pressen. Det skjer ved begivenheter som kan ha både negativt og positivt fortegn, det skjer når noen rammes av en ulykke eller en forbrytelser, det skjer når en person utfører en heltedåd, når noen faller utenfor velferdsstatens støtteordninger, mister sin arbeidplass eller skoleplass, eller vinner rekordgevinsten i Lotto.

Hovedregelen må være at begivenheten som sådan fritt må kunne omtales, men at en eventuell eksponering av involverte enkeltpersoner i de fleste tilfeller er opp til hva de selv ønsker.

Både ulykker og forbrytelser er begivenheter som skjer i den offentlige sfære, og som dermed berettiger omtale i pressen. Men presseetiske hensyn krever at omtalen tar hensyn til privatlivets fred for de involverte - noe som svært ofte betyr anonymisering. (Se forøvrig nedenfor om kriminal-journalistikk og om ulykkesjournalistikk).

På dette punkt har det forekommet grove brudd på god presseskikk de senere år, ikke minst i forbindelse med omtale av forbrytelser. Enkelte presseorganer har omtalt og slått opp kompromitterende sider ved offerets privatliv på en måte som både har ført til fellende uttalelser i PFU og sterk kritikk fra pressekolleger.

På den annen side kommer det også kritikk fra publikum på presseomtale som pressen selv vil mene er berettiget. Noen reagerer f.eks. på at aviser gjengir utdrag fra lignings-protokollene, og hevder at enkeltpersoners inntekt og formue hører privatlivet til. Mot dette vil journalister og redaktører flest for det første hevde at skatteligningen er offentlig, for det andre at slike informasjoner kan fortelle mye om posisjoner og maktforhold i et lokalsamfunn og derfor bør avdekkes, og for det tredje at slike opplysninger har dokumentert svake sider ved vårt skattesystem og bidratt til forbedringer.

«Offentlige personer»

Det gjenstår èn rute i modellen ovenfor - nemlig rute 3 som gjelder «offentlige personer» som opptrer på den private arena. Kanskje er det i slike saker det er aller vanskeligst å finne den rette avveiningen mellom hva som er privat og hva som er offentlig. Hvor tett innpå offentlige personer er pressen berettiget til å gå? I hvor stor grad har private affærer relevans for utøvelsen av deres offentlige oppdrag? Hva med offentlige personers familie? Og hvem er egentlig «offentlige personer»?

Både fra en juridisk og en presseetisk synsvinkel kan vi slå fast at noen personer har mindre krav på beskyttelse av sitt privatliv enn andre. Dette gjelder de som går under det noe ulne begrepet «offentlige personer».

Med det menes personer som sitter i stillinger eller verv som i sin karakter er offentlige, og der det faktisk er en del av stillingen å opptre offentlig. Dette gjelder f.eks. politikere som simpelthen må gå inn i en slik rolle for i det hele tatt å bli valgt. Det gjelder embedsmenn og offentlige tjenestemenn i fremskutte posisjoner. Det gjelder ledere i næringsliv og organisasjonsliv, og kanskje også aktive deltakere i den offentlige debatt.

Et fellestrekk ved dem vi kaller «offentlige personer» er at de selv har valgt å søke offentlighetens lys. Som regel innehar de også betrodde stillinger og verv som de forvalter på vegne av felleskapet. De må derfor finne seg i en offentlig oppmerksomhet og medieinteresse i større grad enn andre mennesker.

Pressens Faglige Utvalg har forøvrig i en prinsipp-uttalelse fra 1992 trukket et skille mellom «offentlig person» og «kjent person». «Offentlige personer» innehar betrodde stillinger eller verv, mens en «kjent person» kan være en artist, en idrettsstjerne eller andre som mer eller mindre er blitt folkeeie.

I forbindelse med straffbare forhold kan det ifølge PFU være større grunn til å identifisere en «offentlig person» enn en «kjent person».

Når det gjelder saker som går på privatlivets fred, så har Pressens Faglige Utvalg i en rekke uttalelser slått fast at personer som selv søker offentlighetens søkelys må tåle en nærgående oppmerksomhet fra massemedienes side. Dette synes å gjelde både «offentlige» og «kjente» personer. Men dette må ikke forstås som at «kjendiser» av ulike kategorier skal måtte finne seg i å blottlegge hele sitt privatliv for offentligheten. Også for disse gjelder prinsippet om en «privat sfære» som de skal ha lov til å holde utenfor offentlighetens rampelys. Ikke minst gjelder dette kjendisenes familie-medlemmer - de skal kunne forbli anonyme hvis de ønsker det.

I mange tilfeller dreier dette spørsmålet seg om hva personen selv gir samtykke til. Noen kjendiser er mer enn villig til å slippe pressen inn i sitt hjem. Andre setter grensen ved dørtrappa, og har selvsagt krav på respekt for det.

Sammenlignet med pressen i andre land har norsk presse i stor grad respektert kjendisers ønske om å holde sitt privatliv utenfor offentlighetens rampelys. Et nærliggende eksempel er kongefamilien som her i landet har et betydelig mer beskyttet privatliv enn f.eks. i England. Et annet eksempel er amerikansk presse sin opptatthet av politikernes eventuelle utenomekteskapelige affærer, noe som vi hittil har vært spart for her i landet.

En konklusjon må være at alle mennesker har en «privat sfære» der de skal ha rett til å være skjermet for offentlig innsyn. Noen må tåle mer innsyn og nærgående oppmerksomhet enn andre, men alle har rett til et privatliv som bare er deres, der ingen har adgang uten å være invitert. Det kan være grunn til å understreke at dette gjelder også forbrytere, uansett hvor stor forbrytelse de måtte ha begått. Hvis pressen mener seg berettiget til å blottlegge alle sider av deres privatliv, da berøves de sitt menneskeverd.

Insinuasjoner og injurier

Ikke bare lovverket, men også presseetikken er opptatt av injurier og insinuasjoner.

Presseetikkens utgangspunkt er pressens informasjons-oppgaver. «Vær Varsom-plakaten» slår fast at det er pressens rett å avdekke kritikkverdige forhold (pkt.1.4). Dette vil nødvendigvis føles ubehagelig for noen. Pressen skal også legge til rette for åpen debatt og samfunnskritikk.

I debatt- og kommentarartikler skal det være rom for både nærgående kritikk og sterk språkbruk. Pressen har en forpliktelse til å sørge for stor takhøyde og vide grenser for offentlig debatt. Personer som opptrer i offentlige sammenhenger må og skal tåle sterk kritikk. Ikke minst gjelder dette politikere og offentlige myndigheter. Her må tålegrensen for kritikk være videre enn det som gjelder for andre mer anonyme personer og grupper.

Ofte føler imidlertid en angrepet part seg tråkket på og urettferdig uthengt. PFU får en rekke klagesaker som går på injurier og insinuasjoner. Ikke sjelden har disse sakene sitt opphav i lederartikler og leserbrev.

Det er ikke PFUs oppgave å foreta en juridisk avveining omkring injuriegrensene. Det er domstolenes oppgave. Men utvalget har slått fast visse prinsipper for hva som er presseetisk akseptabelt i denne type saker:

* Alvorlige beskyldninger om f.eks. lovbrudd, korrupsjon og uhederlighet bør ikke settes på trykk uten at de er dokumentert og underbygget. I slike tilfeller har avisen plikt til å forvisse seg om at beskyldningene har et rimelig grunnlag i faktiske forhold. Dette gjelder også leserbrev og innlegg - også slikt stoff hører som kjent inn under redaktøransvaret.

* Personer som blir utsatt for angrep og kritikk skal få anledning til å komme til orde med sine synspunkter samtidig som angrepet fremsettes.

2 RETTS- OG KRIMINALJOURNALISTIKK

Tradisjonelt har retts- og kriminalreportasjen vært et hovedanliggende for presseetikken. Den første «Vær Varsom-plakaten» som ble vedtatt i 1936 var for en stor del viet kriminaljournalistikken. Opp gjennom årene har debatten om personvernet i pressen i stor grad vært knyttet til dette stoffområdet.

I en omtale av kriminal- og rettsreportasjen i pressen må det først av alt slås fast at pressens informasjonsoppgaver i høyeste grad omfatter også dette stoffområdet. Kriminaliteten i samfunnet angår alle, og rettspleien er en bærebjelke i vårt organiserte samfunnsliv. Folket skal sikres både innsyn i og demokratisk kontroll av denne delen av samfunnslivet. Dette har å gjøre både med stabiliteten i samfunnet og tryggheten for den enkelte, og publikum har derfor krav på bred informasjon fra dette saksområdet.

Vi har et prinsipielt åpent rettssystem her i landet, der hvem som helst kan møte fram og følge forhandlingene i rettssalen (med unntak for visse typer saker).

Pressen skal altså rapportere både om enkeltforbrytelser som finner sted, om straffeforfølging, om utviklingen av kriminaliteten generelt, om forebyggende arbeid, om kriminologi og kriminalpolitikk osv.

Sivile rettstvister hører ikke hjemme under begrepet kriminaljournalistikk, men de hører i høy grad med til rettsjournalistikken. Dette er gjerne saker som har direkte nytte for publikum. Det er god folkeopplysning å rapportere om rettstilstanden på saksområder der det oppstår konflikter mellom enkeltmennesker, mellom institusjoner, mellom borgere og det offentlige osv.

Kikker-mentalitet?

Kriminalstoffet har trolig en salgbarhet som overstiger de fleste andre stoffområder. Pressen vet dette, og prioriterer kriminalstoffet deretter. Dette stoffet er en konkurransefaktor aviser og TV-stasjoner imellom. Krimstoffet blir utnyttet kommersielt - og faren oppstår for at pressen går utover sin informasjonsplikt og de berettigede informasjonskrav og inn i det spekulative. Man ønsker ikke bare å tilfredsstille et berettiget informasjonsbehov, men også den kikkermentaliteten som finnes blant publikum, den usunne nysgjerrigheten overfor både andres ulykke og de groteske og oppskakende detaljer i en grov forbrytelse.

Hans Andreas Ihlebæk har pekt på en forklaring på pressens opptatthet av kriminalstoff, ikke minst når det gjelder alvorlige voldsforbrytelser og større økonomiske lovbrudd. Han viser til den litterære tradisjonen som journalistikken hviler på. «Skildringen av det dramatiske, gruoppvekkende og spenningsfylte, jakten på mennesker og skjebner, brikker som politiet møysommelig setter sammen til en mosaikk, alt er litterære elementer med sterk appell til publikum.»

I «Vær Varsom-plakaten» er to paragrafer spesielt viet retts- og kriminalreportasjen. Den ene advarer mot forhåndsdømming, den andre advarer mot unødig identifikasjon av lovovertredere. Indirekte er også en rekke andre paragrafer relevant for dette stoffområdet.

Vær Varsom-plakaten, pkt. 4.5:

«Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom. Det er god presseskikk å omtale en rettskraftig avgjørelse i saker som har vært omtalt tidligere.»

Forhåndsdom

Enhver form for forhåndsdom er en trussel mot rettssikkerheten. Hele vårt rettssystem bygger på at det er domstolen som avgjør skyldsspørsmål - etter en grundig og forsvarlig gjennomgang av saken og etter at rimelig tvil er kommet tiltalte til gode. Inntil rettskraftig dom er falt i en sak, skal enhver ansees som uskyldig.

På dette punkt har norsk presse adskillig å svare for. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på klar forhåndsdømming i pressens kriminalreportasjer.

Både pressens etiske regelverk, uttalelser fra PFU og journalistutdanningen her i landet tar imidlertid dette problemet alvorlig. Man er bevisst på at dersom mediene omtaler en kriminalsak på en måte som konstaterer skyld før dom er falt, så kan det få svært uheldige følger for en mistenkt, siktet eller tiltalt. Om vedkommende senere skulle bli frikjent, vil en slik omtale ha skadet ham sosialt, ødelagt hans omdømme, rammet uskyldige familiemedlemmer osv. En annen side ved begrepet «forhåndsdom» er at det kan påvirke domstolen og bidra til at jury og dommere blir forutinntatt, og slik øke risikoen for en uriktig dom i saken.

Både «Vær Varsom-plakaten» og uttalelser fra PFU understreker betydningen av at det brukes presise begreper og formuleringer i omtalen av kriminalsaker. Å omtale en bestemt person som gjerningsmann og lovbryter før rettskraftig dom foreligger er en klar forhåndsdom - og kan være strafferettslig injurierende i tillegg til at det er brudd på god presseskikk. Men selv om det i en nyhetsmelding eller reportasje brukes riktige begreper og man formelt unngår å peke ut en mistenkte som skyldig, så kan publikum likevel sitte igjen med dette inntrykket. Også da har journalisten og redaksjonen bidratt til forhåndsdømming. Målet må være at også den leseren, lytteren eller seeren som både er juridisk ukyndig og ureflektert skal ha klart for seg at den mistenkte eller tiltalte som er omtalt er uskyldig inntil det motsatte er bevist og dom er falt.

Anmeldelser

Pressen skriver normalt ikke om anmeldelser som blir levert til politiet. Årsaken er at det forekommer mange merkverdige anmeldelser som det overhodet ikke er hold i, og som politiet uten videre henlegger. Det kan være både ubehagelig og til skade for en person som blir ubegrunnet anmeldt dersom dette blir omtalt i pressen. Derfor er nyhetsmediene som regel ikke interessert når en tipser bekjentgjør at nå har han gått til anmeldelse av en eller annen. Hvis politiet eventuelt bestemmer seg for å etterforske saken, er det noe større grunn til å anta at det er hold i den.

Enkelte anmeldelser vil likevel ha offentlig interesse. Det kan gjelde når spesielle personer er involvert, når saken tidligere har vært omtalt, eller den er nyhetsverdig på andre måter. Når saken er av en slik karakter, hender det at også en anmeldelse blir omtalt.

I den utgaven av NRK's programregler som gjaldt inntil 1990 het det: «Politianmeldelser omtales ikke før det eventuelt er innledet straffeforfølgning, dersom ikke særlige grunner gjør det forsvarlig.»

Denne passusen ble imidlertid fjernet da programreglene ble revidert i 1990. Fortsatt står imidlertid følgende i kommentarene til programreglene: «Vær tilbakeholden med å omtale politianmeldelser og søksmål. Trusler om anmeldelser og søksmål skal som hovedregel ikke omtales.»

«Vær Varsom-plakaten» inneholder ingen slike krav til ekstra tilbakeholdenhet ved omtale av anmeldelser.

I Danmark heter det i den nye Medieansvarsloven om politianmeldelser: «Meddelelse herom bør som regel ikke bringes, før anmeldelse har medført indgriben fra politiets eller anklagemyndighedens side». I de svenske «Etiska regler för press, radio och tv» sies det slik: «Publicera inte anmälan om brott utan at noga pröva om anmälan kan anses grundad.»

Politiet som eneste kilde

Når det blir innledet etterforskning, så har pressen i mange tilfeller bare en kilde, nemlig politiet. Det innebærer i seg selv en fare. Saken kan bli ensidig fremstilt.

Ansvarlige journalister er seg bevisst at fra en side sett er politiet og påtalemyndighet part i saken. Dette gjelder fullt ut når saken er kommet så langt at den har nådd domstolen og påtalemyndigheten gjerne vil se det som sin oppgave å få den tiltalte dømt. Men også på et tidligere stadium kan det fra politiets side være knyttet prestisje til saken. Helt fra det øyeblikket det har skjedd en pågripelse vil politiet ha et behov for å forsvare og begrunne sine handlinger, og de informasjonene politiet gir kan være preget av dette. Derfor er det nødvendig at pressen inntar en ordinær kildekritisk holdning også overfor politiet.

Også på dette punkt finnes det eksempler på presseetiske overtramp. Aviser har i noen tilfeller ukritisk bragt videre informasjon fra politiet som senere viste seg å ikke holde mål - og omtalen må i etterkant vurderes som feilaktig fohåndsdom med ødeleggende konsekvenser. Eksempler som Barnefond-saken og K-banksaken har i så måte ført til selvkritikk og selvransakelse i pressen.

Forhåndsprosedyre

«Vær Varsom-plakaten» advarer som vi har sett mot forhåndsdom, men omtaler ikke faren for å påvirke retten. Det er imidlertid en viss tradisjon - både i vårt eget land og enda mer i en del andre land - for at pressen skal være tilbakeholden med å fortelle mer enn de aller mest nødvendige saksopplysninger om en straffesak som er på vei til retten. Det finnes tegn som tyder på at dette hensynet blir tillagt mindre vekt i dag enn tidligere.

I de gamle programreglene for NRK var advarselen mot forhåndsprosedyre klart uttrykt:

«Inntil det er falt dom i en sak, må nyhetstjenesten avholde seg fra å formidle ytringer som kan være egnet til å påvirke domstolen.»

Under revisjonen av programreglene i 1990 ble denne formuleringen betydelig avsvekket. I dagens programregler heter det at:

«Meldinger og reportasjer om saker som er under etterforskning av politiet eller andre offentlige instanser, må behandles med varsomhet.»

Balanse i referat

Av hensyn til rettssikkerheten har det vært en presseetisk tradisjon å stille høye krav til balansen i rettsreferatene. Pressen skal ikke favorisere eller signalisere støtte til den ene parten i rettssaken. Man skal gi begge parter en fair og likeverdig behandling, og overlate avgjørelsen til domstolen.

Enhver form for folkedomstol på siden av det offentlige rettsapparatet er av det vonde.

I kommentarene til NRK's programregler er dette understreket. Her heter det blant annet:

«Under domstolsbehandlingen skal referater og reportasjer gi et balansert bilde av rettsforhandlingene. NRK's medarbeider må være omhyggelig med å få fram begge parters fremstilling, helst så autentisk som mulig ved bruk av lyd- og bildeopptak, innenfor de begrensninger som retten setter. [---] Mens domstolsbehandlingen pågår bør forøvrig nyhetsredaksjonene avholde seg fra å bringe kommentarer og ytringer som kan være egnet til å påvirke retten på en måte som strir mot rettssikkerhetens grunnprinsipper.»

3 Navn, bilde og andre identifikasjonstegn

«Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.7:

«Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn i kriminal- og rettsreportasje. Vis særlig omtanke ved omtale av saker som er under etterforskning, og i saker som gjelder unge lovovertredere. Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.»

I de aller fleste kriminalsaker som omtales i pressen blir lovovertrederen ikke identifisert. I den store saksmengden som er resultatet av rutinemessig kontakt med retts- og politikilder, blir anonymiseringen i det store og hele ivaretatt.

Når enkelte pressekritikere gir inntrykk av at det forholder seg annerledes, skyldes det selvsagt unntakene - som ofte er de alvorlige og grove forbrytelsene som får store oppslag. I slike saker hender det at mistenkte og gjerningsmenn blir identifisert, både før og etter domfellelse.

«Vær Varsom-plakaten» slår fast at anonymisering skal være regelen, men den åpner samtidig for unntak. Advarselen mot å bruke navn og bilde er ikke kategorisk. Den åpner for unntak når «berettigede informasjonskrav» tilsier det. Det betyr at publikum har et behov for å vite hvem lovbryteren er, utover ren nysgjerrighet.

«Berettigede informasjonskrav»

I hvilke tilfeller oppstår slike «berettigede informasjonskrav» - som er så sterke at de går foran personvernet? Når pressen i noen saker bruker navn og bilde, skjer det ut fra ulike begrunnelser:

* Når personen er saken. I en mindre smuglersak vil navn normalt ikke brukes, men hvis lovbruddet er begått av en politimester vil navnet bli oppgitt.

* Ved særlig grove lovbrudd. F.eks. brukes navn i noen større narkotikasaker, ved økonomisk kriminalitet og i enkelte drapssaker.

* For å hindre at uskyldige skal bli mistenkt, og at det skal oppstå rykter. Dersom «en advokat i Molde» blir siktet for økonomiske misligheter, så er den aktuelle gruppen så fåtallig at uskyldige kan bli mistenkt dersom ikke navnet blir offentliggjort.

* For å hindre at publikum blir offer for nye lovbrudd. Aftenpostenjournalisten Knut Falchenberg har formulert sitt poengterte spørsmål slik: «Skal en familie få vite at eiendomsmegleren de akkurat skal gi sparepengene til, er mistenkt for underslag og står på konkursens rand?» Det kan i visse saker være riktig å advare offentligheten mot bestemte personer. Dette ligger til grunn for at det f.eks. blir akseptert å bringe navn på lovbrytere i alvorlige narkosaker.

* Av «generalpreventive hensyn». Tanken på å bli omtalt offentlig som forbryter er skremmende for folk flest, og kan i seg selv hindre enkelte i å begå lovbrudd.

Når pressen i andre land, f.eks. i USA, skal begrunne sin langt mer liberale praksis på dette feltet, skjer det med et hovedargument som har vært lite framme i norsk debatt. I USA blir lovbrytere av alle kategorier som regel identifisert i mediene, fordi man mener at en slik praksis er en effektiv kontroll av politi og rettsapparat og en garanti mot vilkårlig fengsling. Den som blir arrestert skal være trygg på at samfunnet følger med i hva som skjer og påser at vedkommende får en rettferdig behandling.

Skadevirkningene

Er dette grunner gode nok for å la personvernet vike og identifisere lovbrytere?

For å vurdere det må vi ta hensyn til skadevirkningene som presseoppslag kan få for dem som blir identifisert. Det er ingen tvil om at de kan være store.

For det første: Omtale med identifisering innebærer en tilleggsstraff. Mennesker som er dømt etter lovbrudd har uttrykt at presseomtalen var en vel så stor belastning som den fengselsstraffen de måtte sone. Vårt rettssystem bygger på at det er domstolen - og bare den - som dømmer og som foretar straffeutmåling. Ingen har rett til å øke den straffebyrden som domstolen har pålagt.

For det andre: Omtale med identifikasjon kan gjøre straffen langvarig. Presseomtalen vil bli husket når straffen er ferdig sonet. Et fundament for en menneskeverdig strafferettspleie er at når en lovbryter har sonet sin straff, så skal han være ferdig med den, klar til å begynne på nytt. Presseomtale kan gjøre det vanskelig - kanskje umulig - å starte et nytt liv. Den kan ødelegge mulighetene for rehabilitering.

For det tredje: Omtale med identifikasjon rammer pårørende. Det rammer lovbryterens ektefelle, barn, foreldre, søsken - helt uskyldige mennesker. For dem vil dette være en tung byrde i tillegg til påkjenningen ved selve saken.

For det fjerde: En mistenkt, siktet eller tiltalt kan som kjent bli frikjent. I så fall skal vedkommende selvsagt regnes som uskyldig. Det er en skamplett på et folks kultur og moral når det fra tid til annen skjer at folkesnakk og rykter fortsatt holder en person for å være skyldig i en forbrytelser etter at vedkommende er frikjent av retten. Men presseomtale kan bidra til at slikt skjer. Den kan ødelegge en uskyldig persons navn og rykte.

Momenter til en vurdering

En helt konsekvent og kategorisk linje når det gjelder anonymisering er vanskelig å begrunne. Men det kan være grunn til å hevde at en del av navn- og bildebruken i dagens kriminaljournalistikk ikke tilfredsstiller noe «berettiget informasjonskrav», men har kun en kommersiell begrunnelse.

Det er vanskelig å tenke seg en situasjon der pressen aldri omtaler lovbrytere ved navn. Når f.eks. offentlige personer i fremskutte stillinger eller verv begår lovbrudd som har sammenheng med deres posisjon, og som kanskje også har betydelige samfunnsmessige konsekvenser, kan det være umulig å skjule vedkommendes identitet. I slike tilfeller er det personen som er saken. Forholdet lar seg ikke omtale uten at vedkommende blir identifisert.

Men bortsett fra slike tilfeller bør det ikke være noen situasjoner der det er er opplagt og selvsagt at identifisering er riktig.

Tre viktige momenter teller med når spørsmålet om identifikasjon i den enkelte sak skal vurderes:

* Sakens samfunnsmessige betydning. Det er forskjell på nasking i butikken og alvorlig miljøkriminalitet.

* Lovbryterens posisjon. Ordføreren og industrilederen har mindre beskyttelse enn Hvermansen.

* Sakens stadium i rettssystemet. Det er enda større grunn til å anonymisere en mistenkt enn en domfelt.

Dessuten maner «Vær Varsom-plakaten» til særlig tilbakeholdenhet med å identifisere unge lovovertredere. Årsaken er selvsagt at mulighetene for rehabilitering etter soning ikke skal ødelegges. (Det kan diskuteres om dette i prinsippet ikke bør gjelde alle lovovertredere, uansett alder.)

Verken pressens etiske regelverk, uttalelser fra PFU eller journalistisk sedvane og praksis gir altså grunnlag for å trekke klare grenser for når identifikasjon aksepteres. Men følgende slutninger må kunne trekkes:

  • Forbrytelsens alvor kan ikke alene tilsi at det skal brukes navn, bilde eller andre identifikasjonstegn. Det finnes ingen grunn til å sette grensen f.eks. ved drapssaker og si at i slike tilfeller brukes navn og bilde.

  • Bør navn brukes når det er fare for at uskyldige blir mistenkt? I slike tilfeller må det gjøres en avveining der faren for dette (som lett kan overvurderes) blir veid opp mot skadevirkningene av en identifikasjon. I mange tilfeller finnes det andre måter å unngå at uskyldige blir mistenkt.

  • Det er heller ikke noen selvfølge at navn og bilde brukes så snart «kjendiser» er involvert i et lovbrudd. Men terskelen for identifisering av «offentlige personer» er lavere enn for folk flest. Politikere er nok den gruppen som i aller størst grad må finne seg i å bli identifisert når de begår lovbrudd og opptrer klanderverdig. De har på en spesiell måte bedt om - og fått - folkets tillit, og det hører med til pressens informasjonsoppgaver å avdekke eventuelle lovbrudd hos dem som ber om publikums stemmer ved valg.

  • Sakens stadium i rettsapparatet er et moment som må tillegges vekt. Men det er selvsagt ingen automatikk i at når rettskraftig dom er falt, så er argumentene for anonymisering falt bort. At rettssaken er avgjort, betyr bare at faren for en feilaktig forhåndsdom ikke lenger er til stede. Men fortsatt må et «berettiget informasjonskrav» være avgjørende for om lovbryteren skal navngis, noe som er tilfelle i de færreste sakene.

  • Hva når politiet går ut med etterlysning? I slike tilfeller kan det være et «berettiget informasjonskrav» for publikum at navn og bilde blir offentliggjort. Det kan f.eks. gjelde farlige forbrytere på flukt. Men heller ikke i disse tilfellene skal offentliggjøring skje automatisk. Det er pressens plikt å forsikre seg om at det virkelig er grunn til å gå ut med navn og bilde. Det er ikke politiet som bestemmer hva som skal stå i avisen. Det er publikums behov - og ikke politiets - som skal være avgjørende for pressen.

  • Det kan tenkes andre saker der det er grunn til å advare publikum mot f.eks. bedrageri og lureri. Dette kan være tilfeller der «næringsdrivende» henvender seg til publikum ut fra uedle motiver, og mennesker kan tape penger hvis de ikke blir advart. I slike situasjoner kan det være nødvendig å navngi «bedrageren», men det kan også være tilstrekkelig å oppgi firmaets navn.

  • Et argument som ikke holder, men som pressefolk likevel ofte benytter, er at fordi et person tidligere har vært navngitt, så gjør vi det denne gangen også. Vedkommendes navn er jo kjent fra før! Men skadevirkningene vil alltid øke for hver gang personen identifiseres. Hvis det ikke finnes andre grunner som tilsier identifikasjon, så kan ikke tidligere feilvurderinger - eller andre mediers omtale - være avgjørende.

Bare navn - ikke bilde?

Det kan være grunn til å understreke at når man eventuelt finner det nødvendig å bruke navn på lovbrytere, så er det dermed ikke sagt at man også skal bruke bilde. Dette forsterker belastninger for den det gjelder, og bildet er i langt mindre grad enn navnet nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonsbehov.

Navn og bilde av ofrene?

I omtalen av drapssaker er det vanlig at aviser identifiserer offeret ved navn, i mange tilfeller også med bilde. Det samme skjer etter større ulykker. Pårørende og andre reagerer ulikt på dette: Noen synes det er en belastning, mens andre oppfatter det positivt, som et tegn på at samfunnet bryr seg om den tragedien som har rammet dem.

Normalt kan det ikke være noe i veien for å navngi ofre for forbrytelser og ulykker. Det er opplagt at dette er vesentlig informasjon som publikum gjerne vil vite, og som hører med til en fullstendig dekning av saken. Selv om enkelte pårørende skulle føle at dette forsterker lidelsen for dem, så er det et uttrykk for at samfunnet tar tragedien alvorlig, og det gir mulighet for oss alle til å ta del i sorgen og opprøret over det som har skjedd.

Annerledes er det hvis sakens karakter er slik at offeret blir stilt i et uheldig lys eller blir kompromittert. Et eksempel er hvis drapsofferet var prostituert, eller den omkomne i bilulykken var fyllekjører. Ingen skal behøve å få tildelt et skandalisert ettermæle som for alltid vil overskygge alle personens positive sider, og som det er umulig å forsvare seg mot.

I slike tilfeller vil pressen måtte velge om den vil bringe de relevante fakta i saken, eller om den vil navngi offeret. Det er utvilsomt mest i pakt med pressens oppgaver og publikums behov å velge det første: Å forklare omstendighetene rundt hendelsen, og holde offerets identitet skjult.

Incest-saker

Det er ikke så mange år siden incest var et ikke-eksisterende tema i norsk samfunnsdebatt. Fenomenet fantes sannsynligvis i like stor grad, men tabuholdninger gjorde at slike overgrep fikk lov til å eksistere i det skjulte utenfor samfunnets oppmerksomhet.

Dette har endret seg de siste årene. I dag blir dette problemet viet stor oppmerksomhet. Og de fleste vil nok være enig i at pressens lyskaster inn i denne mørke delen av vår kultur har bidratt sterkt til at både politi og politikere er blitt oppmerksom på problemet, og ikke minst til at de som er ofre for slike overgrep våger å melde fra.

Også på dette området er det pressens oppgave å «avdekke kritikkverdige forhold» og å «beskytte enkeltmennesker mot overgrep» som det heter i «Vær Varsom-plakaten». Det er viktig at pressen vier incestproblemet oppmerksomhet. Det kan skje ved å sørge for at de som kjenner problemet - sosialarbeidere, psykologer, politi, forskere osv. - får anledning til å bringe fram opplysning om incestproblemet. Offentligheten må få kjennskap til omfanget, skadevirkninger osv. Men det skjer også ved at pressen rapporterer om enkeltstående kriminalsaker innenfor dette området, og slår disse opp som ordinære nyhetssaker.

Det er imidlertid svært viktig at pressen i slike saker ivaretar ofrenes anonymitet. PFU har påtalt flere tilfeller der aviser etter utvalgets mening har gitt for mange detaljer om gjerningsmannen, slik at det har vært mulig å identifisere ikke bare ham men også offeret.

På samme måte som ved voldtekstforbrytelser ønsker ofre for incestovergrep som regel å holde saken skjult for sine omgivelser. De føler det som en tilleggsbelastning dersom det blir offentlig kjent hva de har vært utsatt for. Journalister må sørge for å følge publiseringsregler som sikrer at ofrene blir spart for denne tilleggsbelastningen.

Vi skal også være oppmerksom på at dersom det er risiko for at avisene ikke fullt ut ivaretar ofrenes anonymitet, kan det føre til at andre ofre for seksuelle overgrep lar være å anmelde saken.

«Identifikasjonstrappen»

Vi har slått fast at det på en del saksområder kan være grunn til å skjule identiteten til dem som blir omtalt i pressen. Dette gjelder i kriminalsaker, i visse typer sosialsaker - ikke minst i barnevernsaker, i noen tilfeller i ulykkesreportasje osv.

Identifikasjon blir som regel knyttet til bruk av navn og bilde. Disse to identifikasjonstegnene er spesielt nevnt i «Vær Varsom-plakaten». Men det finnes også andre måter å røpe en persons identitet på.

Det hører med til god journalistikk å ta med konkrete detaljer som skaper nærhet og liv til historien som presenteres. Dette kan gjelde persondetaljer, som f.eks. opplysninger om de omtaltes bosted, yrke, familiesituasjon osv. Vi har også sett at både aviser og TV gjengir bilde av hjemmet til mennesker som er rammet av eller har begått forbrytelser.

Alt dette er med på å øke mulighetene for identifikasjon. Å rapportere på en detaljrik og presis måte er selvsagt noe journalister skal tilstrebe, men dette kan altså støte mot etiske hensyn og kravet om anonymisering.

Nils E. Øy ved Institutt for Journalistikk har laget en «Identitetstrapp» som et hjelpemiddel når man skal vurdere graden av identifikasjon i en sak. Hvert av de 13 trinnene i trappen betyr en økning av antall personer som har mulighet for å peke ut personen som er omtalt:

  • Kjønn

  • Alder

  • Hjemdistrikt

  • Familiestatus

  • Yrke

  • Hjemkommune

  • Arbeidssted

  • Personhistorie

  • Adresse

  • Navn

  • Personfoto

  • Boligfoto, familien involveres

  • Persondetaljer, tidligere synder

Kanskje kan det være grunn til å understreke spesielt det nest siste trappetrinnet. En del medier synes nokså ukritisk å ty til boligfoto for å komme «tett på» saken og skape nærhet. Kanskje burde de ofre en tanke på den 10-årige sønnen i huset som på skolen neste dag vil oppleve at alle vet at pappa er arrestert...

Tegninger fra retten

I de aller fleste tilfeller vil det være dårlig presseskikk å fotografere tiltalte i rettssalen eller på vei til eller fra retten. Domstolloven setter også forbud mot slik fotografering uten vedkommendes samtykke (så sant ikke retten selv gjør unntak fra forbudet).

Både aviser og TV bruker fra tid til annen en tegner i sin dekning av større rettssaker. Dette kan gi gode journalistiske poenger. Men portrettlike tegninger må selvsagt vurderes presseetisk på samme måte som fotografier når det gjelder muligheter for identifisering. Det finnes eksempler på at aviser under en rettssak har ivaretatt hensynet til anonymisering både gjennom tekst og foto, men likevel publisert tegninger som gjør det mulig å gjenkjenne tiltalte.

Vi har så langt kommentert de to paragrafene i «Vær Varsom-plakaten» som spesielt omtaler retts- og kriminaljournalistikken. En tredje paragraf er også direkte relevant for dette feltet, nemlig 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Det som gjelder ulykkesjournalistikken skal vi komme tilbake til. I kriminaljournalistikken vil denne paragrafen være et vern mot to presseetisk klanderverdige forhold:

Detaljer fra forbrytelser

Det hender at presseorganer bringer ganske så detaljerte beskrivelser av tragiske og dramatiske hendelser der enkeltpersoner er involvert. Både på åstedet for en alvorlig forbrytelse og i rettssalen er det gode muligheter for å hente informasjon til en detaljert og malende beskrivelse av forbrytelsen.

For det første hører slike detaljerte og kanskje groteske beskrivelser ikke med til publikums «berettigede informasjonskrav». Det er ikke vesentlig for publikum å få en detaljert fremstilling av en drapshandling eller en beskrivelse av offeret etter udåden. For det andre er dette unødig støtende og belastende for de pårørende. For det tredje kan det krenke avdødes minne. Det er ingen journalistisk prestasjon å bringe denne typen informasjon, og det strider mot presseetikkens krav til «saklighet og omtanke».

Eldre forbrytelser

Inntil 1987 var følgende formulering med i «Vær Varsom-plakaten»: «Vær varsom med å trekke frem eldre og sonte forbrytelser». I dagens utgave av plakaten er dette ikke nevnt. Men fortsatt hører det med til presseetikkens «saklighet og omtanke» å ikke rippe unødig opp i gamle, oppgjorte lovbrudd ved å omtale lovbrytere som kanskje forlengst har lagt tidligere synder bak seg.

Forholdet er det samme når det gjelder NRK's programregler. Inntil 1990 inneholdt de setningen: «En må være ytterst varsom med å trekke fram igjen eldre, sonte forgåelser». I de nye programreglene er dette ikke tatt med - men formuleringen er bevart i kommentarene til programreglene. Det er ikke god presseskikk når en nyhetsredaksjon gjenoppfrisker detaljer - og gjerne navn - fra gamle forbrytelser så snart det skjer en ny og lignende forbrytelse. Like presseetisk klanderverdig er det når f.eks. en langtidsfange får permisjon og avisene mener seg berettiget til å melde at nå er vedkommende på vei hjem. Ved å omtale eldre forbrytelser på denne måten kan pressen ødelegge mulighetene for rehabilitering for lovovertredere.

Men heller ikke dette kan gjelde uten unntak. Prinsippet er klart nok og bør gjelde uavkortet når det gjelder «ordinære» forbrytelser. Men enkelte forbrytelser er enten så store eller har fått så store samfunnsmessige konsekvenser at de er blitt en del av vår historie. Og historien verken kan man eller skal man fortie. Det er f.eks. uunngåelig at de store spionsakene som har vært her i landet etter krigen fra tid til annen blir omtalt både i bøker og i pressen.

Pressen og barnevernet

Pressens dekning av barnevernsaker reiser flere presseetiske problemstillinger. En side er at journalister i slike saker må forholde seg til at den ene parten i en konfliktsak har taushetsplikt og i liten grad kan uttale seg, noe som kan føre til ensidig fremstilling. En annen side er at barnevernssaker og familietvister stiller spesielle krav til personvernet.

Journalister opplever ofte at foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn er mer enn villig til å stå fram i avisen, i radio eller på TV. Det faktum at i det øyeblikk foreldrene har stått fram med navn og bilde er også barnets identitet kjent, ser ikke ut til å bekymre dem. Men det bør bekymre pressefolk.

Presseetikken slår fast at det er journalistens plikt å være varsom i møte med kilder som ikke kan ventes å være klar over virkningene av sine uttalelser («Vær Varsom-plakaten» pkt. 3.9). Og i «Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.8 heter det:

«Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»

I barnevernsaker som i andre saker er det en journalistisk oppgave å skape nærhet og dokumentasjon. Men i denne typen saker må man klare dette uten å identifisere barnet. Her betyr skadevirkningene for barnet mer enn de positive effektene ved å bruke navn og bilde.

4 ULYKKER OG KATASTROFER

Journalistisk dekning av ulykker reiser spesielle presseetiske problemstillinger, ikke minst i forhold til personvernet.

Denne delen av presseetikken ble særlig aktuell og heftig debattert etter de store katastrofene som skaket opp hele Norge i siste del av 1980-tallet; Vassdalen i 1986, Brønnøysund og Måbødalen i 1988, Scandinavian Star og Partnair-ulykken i Skagerak i 1989.

Etter flere av disse katastrofene ble det reist kritikk mot mediene for deres håndtering av hendelsene. Både helsepersonell og andre mente at pressen var for aggresiv og pågående i sine bestrebelser på å nå fram til skadde og pårørende, og at journalistene hensynsløst utnyttet og videreformidlet enkeltmenneskers sorg og fortvilelse. Ikke minst ble bildebruken både i aviser og i TV diskutert og kritisert.

Fra pressens side ble det reist kritikk motsatt vei: Helsepersonell og sykehus la unødvendige hindringer i veien for journalistenes arbeid, og viste liten forståelse for pressens informasjonsoppgave og arbeidsmåte i slike situasjoner.

Også innad i pressen ble katastrofejournalistikken diskutert, og det er nok rett å si at debatten førte til en viss selvransakelse og selvkritikk i pressens egne rekker.

I Bergens Tidende sin håndbok om lov og etikk som kom i 1989 - en av de første etiske «husreglene» i norsk presse - blir det slått fast en «utvidet beskyttelse av privatlivets fred» i katastrofe- og ulykkesreportasjer. «BTs ulykkesreportasjer skal dekke informasjonsformål - ikke ha et underholdnings- og opplagsmessig siktemål» heter det i heftet. I 1990 kom også boka «Hva har vi der å gjøre? Om metoder og etikk i katastrofe og ulykkesjournalistikk», skrevet av Arne Blix og Jo Bech-Karlsen, som gir en grundig veiledning for journalister som skal dekke ulykker og katastrofer.

I «Vær Varsom-plakaten» er dette problemfeltet spesielt omtalt i paragraf 4.6:

«Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Informasjonsoppgaven

Også i denne delen av presseetikken må utgangspunktet for vurderingene være pressens informasjonsoppgaver. En stor ulykke er ingen privatsak. Det er en samfunnssak, noe som publikum har rett til å få vite om, og som dermed klart faller inn under pressens informasjonsansvar. På den annen side har en ulykke elementer av høyst privat karakter, og derfor er det nødvendig å trekke etiske grenser både når det gjelder kildearbeid og publisering.

Offentligheten har krav på å få vite hva som faktisk har skjedd, om grunnene til at det kunne skje, og om hjelpearbeidet etter en ulykke. Den presseetiske grensen nærmer seg når private reaksjoner hos pårørende og skadde i seg selv blir viktig stoff. Og den brytes definitivt når sørgende pårørende blir oppsøkt og eksponert mot sin vilje.

På ulykkesstedet

Den etiske problemstillingen som pressefolk først møter i denne type saker gjelder opptreden på ulykkesstedet.

Journalister respekterer politiets avsperringer og anvisninger på et ulykkessted, men forventer å få slippe noe nærmere innpå åstedet enn publikum, slik at de får mulighet til å gjøre sin jobb.

Avsperringer som er begrunnet i at redningsarbeidet ikke skal bli hindret, fare for å ødelegge bevis og hindre etterforskning, eller generell fare forbundet med å oppholde seg på stedet - slike avsperringer godtar pressen uten videre. Personvernhensyn mener imidlertid journalister seg berettiget til selv å ivareta, og pressen vil vanskelig kunne akseptere generelle direktiver med slik begrunnelse fra andre.

Både på ulykkesstedet og på sykehuset må journalister selvsagt rette seg etter avgjørelser som leger og annet helsepersonell tar av hensyn til de skadde. Pressens forhold til krisepsykiatere og annet helsepersonell har imidlertid til tider vært noe komplisert.

Journalister søker å komme i kontakt med overlevende etter ulykker - og dette må være berettiget. Som førstehånds kilder er de overlevende viktige kilder for pressen - og for publikum. De kan fortelle om hendelsen bedre enn andre, de kan gi viktige detaljer. Dessuten kan både overlevende og pårørende formidle følelser og opplevelser, og dette er en del av ulykken som pressen også skal formidle. Pressen søker til kilder som kan gi reportasjene også denne dimensjonen.

Helsetilstanden til overlevende og involverte kan selvsagt gjøre en slik kontakt umulig. Som regel vil dette være åpenbart og uproblematisk - men i noen tilfeller finner helsepersonell det nødvendig å skjerme involerte for pressen fordi de er i psykisk ubalanse, i sjokk o.l. Journalistene må akseptere at helsepersonell er best skikket til å gjøre slike vurderinger, også om det i noen tilfeller er i strid med pasientens eget ønske. Kravet er at slike begrensninger i journalistenes arbeidsrom blir begrunnet i medisinske forhold, og at de ikke er basert f.eks. på et ønske om å hindre kritiske uttalelser om redningsarbeidet el.l. Hvis de klare medisinske begrunnelsene ikke er til stede, så er verken helsepersonell eller andre berettiget til å hindre intervju med overlevende og andre involverte.

Det hender at pressen blir holdt borte fra et ulykkessted av helt andre grunner - f.eks. fordi noen ansvarlige ikke ønsker innsyn av egen interesse; det kan gjelde rent fysiske forhold som er klanderverdige, man ønsker at pressen ikke skal få kontakt med øyenvitner osv. Dette kan pressen selvsagt ikke akseptere. Derfor skal begrensninger i pressens arbeid alltid kunne begrunnes. Journalister godtar f.eks. ikke en bedriftsleders ønske om å hindre adgang til brannstedet.

Forøvrig er hensynet til personer i sjokk o.l. inkludert i «Vær Varsom-plakaten»s formulering i pkt. 3.9, som omhandler journalistens plikt til å «beskytte intervjuobjektet mot seg selv»:

«Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.»

Bilder av omkomne og skadde?

Det er i strid med god presseskikk å bringe bilder av omkomne på et ulykkessted. Bilder som gjør det mulig å identifisere hardt skadde er heller ikke presseetisk akseptabelt.

Identifisering

Nyhetsmediene publiserer navn på omkomne i ulykker, fordi dette er viktig informasjon for mange av leserne, lytterne og seerne, først og fremst for dem som har behov for å få avkreftet - eller i verste fall bekreftet - om det er noen de kjenner som er rammet.

En presseetisk regel som norsk presse legger stor vekt på å etterleve er at omkomne eller savnede ikke skal identifiseres før de nærmeste pårørende er underrettet. Dette omfatter ikke bare publisering av navn, men også f.eks. bilde av en identifiserbar bil der det går fram av teksten at fører eller passasjer er omkommet.

Hvordan skildre sorg?

Ved minnehøytideligheter og begravelser etter kjente personer og etter andre dødsfall som har vakt stor offentlig oppmerksomhet har pressen en naturlig plass. På flere måter er dette offentlige seremonier, og gjennom mediene får det store publikum anledning til å delta.

Det er sjelden protester mot at journalister og fotografer er til stede ved slike seremonier, det viktige spørsmålet er hvordan de utfører arbeidet sitt. En sentral etisk problemstilling er hvor nært sorgen skal skildres, med ord, foto, lyd og levende bilder. Det handler om grensene mellom privat sorg og sorg som har offentlig interesse.

I boka «Hva har vi der å gjøre?» skriver Arne Blix og Jo Bech-Karlsen: «Personvernet må være sterkt under en begravelse. Selv om en begravelse er en offentlig handling, er anledningen privat og intim for mange av de deltakende. [---] Nærbilder av sørgende ansikter vil normalt være en krenkelse av personvernet.»

Kanskje er det fornuftig å skille noe mellom de som deltar av private grunner og de som deltar som representanter for det offentlige. Fjernsynet viste en gråtende statsminister etter Torghatten-ulykken. Dette er neppe brudd på personvernet. Statsministeren opptrådte på vegne av oss alle, hun gav uttrykk for nasjonens følelser. Men det er annerledes med pårørende. Deres reaksjoner er private. Der må regelen gjelde om å unngå nærbilder av personer som viser sterke følelsesutbrudd. Det samme gjelder i tekst: Å ikke knytte sorgreaksjoner til navn eller bestemte personer.

5 SELVMORD

Om selvmord heter det i «Vær Varsom-plakaten»s paragraf 4.9:

«Selvmord og selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales.»

Norsk presse følger hovedregelen om ikke å omtale selvmord og selvmordsforsøk. Begrunnelse er at det som regel er personlige tragedier og ikke offentlig interessante samfunnsproblemer som ligger bak et selvmord. Personer som er død for egen hånd har krav på vern mot offentlig publisitet. Videre veier hensynet til de pårørende tungt.

En viktig grunn til å være tilbakeholden på dette punkt er også at det blant publikum kan være enkeltpersoner som er i en svært vanskelig livssituasjon, og som kan oppleve en omtale av selvmord som en tilskyndelse til selv å ta det samme skritt.

«Vær Varsom-plakaten»s formulering er imidlertid ikke kategorisk, den inneholder uttrykket: «...som hovedregel...». Det betyr at det kan tenkes unntak. Det kan være tilfeller der man av flere gode grunner finner å måtte omtale selvmordet, kanskje også identifisere den det gjelder.

Det kan f.eks. være tilfeller der selvmordet har sammenheng med et samfunnsproblem, eller tilfeller der en offentlig person dør for egen hånd. Man finner å måtte skrive om saken for å hindre ryktedannelse.

Pressens Faglige Utvalg har i en uttalelse også sagt at når selvmordet er et vesentlig element i en sak som allerede er kjent for offentligheten, bør det kunne omtales.

Det kan også tenkes at presse, radio eller TV ønsker å sette et søkelys på selvmord som fenomen; årsaker, belastningen for pårørende, hjelpeapparat i slike tilfeller osv. I et grundig og seriøst arbeid med dette stoffet kan det hende at journalisten finner det tjenlig å belyse problemet ved hjelp av et konkret tilfelle, noe som kan være fullt ut etisk forsvarlig.

I USA og England - hvor presseomtale av selvmord er mer vanlig enn hos oss - er det gjort studier for å kartlegge en eventuell sammenheng mellom selvmordfrekvens og pressens omtale av selvmord. Flere undersøkelser dokumenterer en slik sammenheng. Forskere har også pekt på at i de tilfellene der pressen har fortalt på hvilken måte selvmordet fant sted, har frekvensen på nettopp denne typen selvmord økt i dagene etter presseomtalen. Amerikansk presseetisk litteratur konkluderer med at når pressen velger å omtale et selvmord, så bør man under alle omstendigheter unnlate å gi detaljer omkring hendelsen.

6 PERSONVERN I KILDEARBEID OG RESEARCH

Denne omtalen av personvernet i presseetikken har så langt stort sett vært konsentrert om ett ledd av den journalistiske arbeidsprosessen, nemlig publiseringen. Men presseetiske problemstillinger omkring personvern er også aktuelt i journalistisk kildearbeid.

Skjulte metoder og skjult identitet

Journalisters bruk av såkalte skjulte metoder og skjult identitet kan støte mot fundamentale personvernhensyn. Begrepet «wallraffing» (etter den berømte tyske journalisten Günter Wallraff) brukes når pressefolk unnlater å gjøre sine kilder oppmerksom på at de er journalister, i den hensikt å få ut mer informasjon, eller når de i ekstreme tilfeller opptrer under falsk identitet.

Enhver journalist vil før eller siden komme i en situasjon der han eller hun vil måtte vurdere å skjule sin identitet og sitt egentlige ærend. Dette gjelder et stort spekter av situasjoner. Det kan på den ene siden f.eks. gjelde en sak der man vil sjekke priser og sammenligne ulike butikker, og presenterer seg kun ved navn som en ordinær kunde - noe som bør være helt kurant. På den annen side kan det gjelde rene provokasjoner der man går inn i en rolle med falsk identitet for å utløse en kritikkverdig handling hos dem man skal «avsløre». Mellom disse to ytterpunktene er det en glidende skala av ulike situasjoner der skjulte metoder kan tenkes.

«Vær Varsom-plakaten» har to paragrafer som omtaler dette spørsmålet. Hovedprinsippet for alt journalistisk kildearbeid er slått fast i paragraf 3.3:

«Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter.»

Mulige unntakssituasjoner fra dette hovedprinsippet er omtalt i «Vær Varsom-plakaten»s paragraf 3.10:

«Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»

Både publikum og mediene selv vil være tjent med at pressen fortsatt utøver sin virksomhet i full åpenhet, og at journalistene spiller med åpne kort. Men presseetikken åpner altså for unntakssituasjoner der skjulte metoder kan aksepteres. Det stilles to krav for at slike metoder skal kunne brukes: for det første at det dreier seg om informasjon av stor samfunnsmessig betydning, for det andre at denne informasjonen ikke kan fremskaffes og dokumenteres ved bruk av vanlige journalistiske metoder.

Kildevernet

Personvernet i journalistisk kildearbeid omfatter også prinsippet om kildevern. Enhver som bidrar med informasjon til en redaksjon - enten det skjer på eget initiativ eller etter forespørsel - og som ønsker anonymitet overfor offentligheten, skal være trygg på at norske journalister beskytter sine kilder.

På dette punktet er presseetikken i vårt land kategorisk og kompromissløs. Kildevernet skal være absolutt.

Begrunnelsen for denne kategoriske holdningen er ganske enkelt at det i en del tilfeller er nødvendig å love anonymitet for å få fram viktig informasjon. Enkelte kilder løper en risiko ved å gi opplysninger om betydningsfulle saksforhold. Men enhver skal vite at man ikke risikerer noe ved å henvende seg til en journalist eller en nyhetsredaksjon.

Kildevernet er berørt i flere paragrafer i «Vær Varsom-plakaten». Mest sentral er paragraf 3.4:

«Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.»

Litteratur:

Blix, Arne og Bech-Karlsen, Jo: «Hva har vi der å gjøre? Metoder og etikk i katastrofe- og ulykkesjournalistikk». Institutt for Journalistikk, Fredrikstad 1990.

Brurås, Svein: «Etikk i journalistikk». Institutt for Journalistikk, Fredrikstad 1994.

Christians, Clifford G.; Rotzoll, Kim; Fackler, Mark: «Media Ethics. Cases and Moral Reasoning». Longman, New York 1991.

Falchenberg, Knut: «Kriminaljournalistikk - mer enn blod og blålys», Lov og Rett 1986.

Fremo, Skjalg: «Presseetikk». Institutt for Journalistikk, Fredrikstad 1994.

Ihlebæk, Hans Andreas: «Lov og etikk i journalistikk». Institutt for Journalistikk, Oslo 1977.

Ringheim, Gunnar: «I pressens vold». Gyldendal, Oslo 1993.

Wolland, Steingrim og Øvrum, Rolf: «Budbringerens dilemma». Institutt for Journalistikk, Fredrikstad 1992.

Øy, Nils E.: «Hvorfor ikke navn eller bilde?» Artikkel i Dagspressen nr. 14/1989.

Til dokumentets forside