NOU 2001: 7

Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven— Planlovutvalgets første delutredning

Til innholdsfortegnelse

6 Energisektoren

Olje- og energidepartementet

6.1 Innledning

Et moderne samfunn er avhengig av sikker tilgang på energi. Dette er en forutsetning for næringsutvikling og velferd. Energiforsyningen representerer en av samfunnets viktigste infrastrukturer gjennom et integrert og landsdekkende system for produksjon og distribusjon.

På grunn av rikelig tilgang på vannkraftressurser har elproduksjon fram til nå hatt en dominerende rolle i Norge. I framtiden vil andre energikilder og energibærere trolig spille en større rolle. Dette kommer til uttrykk blant annet gjennom St.meld. nr. 29 (1998-99) Om energipolitikken, der det ble lagt opp til en omlegging av energibruk og -produksjon. I St.prp. nr. 1 (2000-01) foreslår Regjeringen at naturgass skal omfattes av omleggingen.

Olje- og energidepartementet har det overordnede ansvaret for at energiforsyningen skal være både sikker og effektiv. Dette skal skje innenfor rammene som er satt for å ta være på miljøet. En sentral styring er nødvendig for å kunne oppnå de overordnete målene. Utvikling av energisystemet må derfor være et nasjonalt anliggende. Innenfor de nødvendige nasjonale rammer vil lokale og regionale myndigheter ha et vidt spillerom til å formulere egne prioriteringer, for eksempel når det gjelder lokal energiplanlegging.

For å kunne ivareta det ansvaret som er lagt på Olje- og energidepartementet for en sikker og effektiv energiforsyning som er forenlig med miljømål, er konsesjonslovene og monopolkontrollen nødvendige virkemidler.

6.2 Særtrekk ved energisektoren

Et markedsbasert kraftsystem

Før innføringen av energiloven i 1991, var en av bransjens hovedoppgaver å skaffe nok strøm til alle. Det enkelte elektrisitetsverk hadde en plikt til å sørge for strøm til alle brukerne i sitt konsesjonsområde, den såkalte oppdekningsplikten. Ved innføringen av energiloven ble det etablert et system med markedsbasert omsetning og fri konkurranse i produksjon og omsetning av kraft. For at markedet skal fungere som forutsatt av Stortinget, må aktørene kunne operere ut fra forretningsmessige vurderinger og i hovedsak innenfor like rammevilkår.

Statlig styring av rammevilkårene både for bygging, drift, vedlikehold og bruk av nettet er grunnleggende i et markedsbasert kraftsystem, fordi nettet utgjør den fysiske rammen for kraftmarkedet. Utøvelsen av et slikt ansvar fordrer sterk statlig, helhetlig og koordinerende styring fra produksjon til fordeling og bruk av energi, herunder spesielt ved etablering og fornyelse av infrastruktur innenfor produksjon og overføring.

Et karakteristisk trekk ved elektrisk energi er at den brukes idet den produseres. I et kraftsystem må det derfor til enhver tid være momentan balanse mellom den samlete produksjon og den samlete bruk av kraft. Siden energitilgang som angitt innledningsvis er en forutsetning for næringsutvikling og velferd, er det et grunnleggende ansvar for energimyndighetene i et markedsbasert kraftsystem å sørge for at leveringssikkerheten og leveringskvaliteten opprettholdes. Blant annet er det viktig at begrensninger i nettets overføringsevne ikke må medføre svekket leveringskvalitet eller systemsikkerhet.

Konsesjonssystemet

Energisektoren har flere egne virkemidler for å styre ressurs- og arealbruken. Viktigst er konsesjonssystemet.

Det er i dag et omfattende konsesjonsrettslig rammeverk for utnyttelsen av energikilder til kraft- og varmeformål (kraftverk, reguleringer, kraftledninger, fjernvarme, vindkraftverk m.v.) med statlig styring og kontroll av de fleste tiltak.

Den mest omfattende behandlingen skjer i forbindelse med etablering av ny vannkraftproduksjon, men grundigheten og saksbehandlingsprosedyrene er i store trekk lik for alle tiltakene. Den viktigste forskjellen er at saker som behandles etter energiloven (elektriske anlegg, kraftledninger, fjernvarme, vindkraft m.m.) ikke forelegges for Stortinget som ledd i behandlingen, og at sakene behandles av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som førsteinstans med departementet som klageinstans.

Der det er tale om vassdragsreguleringer (etableringer av reguleringsmagasiner eller overføringer av vann for kraftutbyggingsformål) eller etablering av vannkraftanlegg med en produksjon over 40 GWh/år, skal tiltaket behandles etter vassdragsreguleringsloven av 1917. Konsesjon gis av Kongen. Dersom reguleringen vil øke vannkraften i vassdraget med minst 20 000 naturhestekrefter, eller der betydelige interesser står mot hverandre, gis ikke konsesjon før saken har vært forelagt Stortinget.

Arealdisponering inngår som et viktig element ved behandling av saker etter vassdragsreguleringsloven. I de aller fleste saker må det foretas konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven, og saken blir dermed sendt på høring flere ganger mens saken er til behandling hos vassdragsmyndighetene. Kommuner, fylkeskommuner, andre offentlige instanser, grunneiere og andre berørte får anledning til å uttale seg i alt fire ganger; først i forbindelse med fastsettelse av konsekvensutredningsprogram og ved godkjenning av utredningen, deretter to ganger i forbindelse med selve konsesjonsbehandlingen/klagebehandlingen.

I slike saker om vannkraftutbygging foretar NVE den forberedende behandling av søknaden og avgir innstilling til Olje- og energidepartementet.

I saker om bygging og drift av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg fatter NVE selv normalt vedtak etter energiloven som førsteinstans, men med klageadgang til departementet. For mindre elektriske anlegg koples NVE som førsteinstans først inn dersom det reises vesentlige innvendinger mot anlegget, og behandler i så fall saken etter de samme regler som for anleggskonsesjonssakene. Under klagebehandlingen avholdes møter med kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, grunneiere og berørte parter før vedtak fattes.

I vurderingen av om konsesjon skal gis, foretas en fordels- og ulempevurdering. Det legges vekt både på lokale, regionale og nasjonale hensyn. Myndighetene skal ikke bare vurdere de enkelte prosjektene eller tiltakene, men sette slike opp mot hverandre for å finne optimale løsninger. Foruten en rekke standardvilkår, i vannkraftsaker blant annet om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft til utbyggingskommunen, gis tiltakshaverne pålegg om å iverksette avbøtende tiltak for å minske eventuelle skader og ulemper. Miljøvirkninger og hensynet til en bærekraftig utvikling er blitt av de viktigste hensyn i konsesjonsprosessen.

Det legges stor vekt på kommunenes og fylkeskommunenes syn i slike konsesjonssaker. Dersom det likevel gis en konsesjon i strid med lokale eller regionale ønsker, vil dette være begrunnet i andre viktige samfunnshensyn og helhetlige nasjonale vurderinger. En vanlig utfordring for energimyndighetene er at fordeler og ulemper av større tiltak, som for eksempel større reguleringer og kraftledninger, kan være ulikt fordelt mellom kommuner, og at en helhetlig statlig vurdering og avveining av fordeler mot ulemper derfor er nødvendig.

Når NVE, departementet, Kongen, eller Stortinget fatter sitt vedtak, tas det stilling til prosjektene helt ned til minste detalj. I vannkraftutbyggingssaker vil dette si både plassering av dam, kraftstasjon, anleggsveier, tipper m.m. For elektriske anlegg tas det stilling til valg mellom luftledning og kabling, mastetyper, teknisk løsning for øvrig, avklaring av konflikter knyttet til f.eks. fugl, rein, øvrige arealbruksinteresser som boliger, vernede områder m.v. Lokalisering og arealutnyttelse spesielt i kraftutbyggingssaker vil som regel være gitt i all hovedsak, og danne grunnlag for realisering av selve prosjektet.

Samlet plan for vassdrag

Samlet plan angir en prioritetsrekkefølge for hvilke kraftutbyggingsprosjekter som kan konsesjonsbehandles. Prioriteringen av de ulike prosjektene er gjort ut fra samfunnsøkonomiske og konfliktsmessige vurderinger, der også kommunen har en viktig rolle. Dette betyr at man legger opp til at de billigste og minst miljøinngripende prosjekter kan konsesjonsbehandles først. Det er ingen lovfestet plikt for planmyndigheten til å respektere prioriteringene i planen. Dersom kommunen planlegger tiltak som vil komme i strid med et prioritert utbyggingsprosjekt, må vassdragsmyndigheten derfor sørge for å fremme innsigelse.

6.3 Energi- og vassdragsmyndighetene

Den sentrale energi- og vassdragsforvaltning

Stortinget og Regjeringen legger politiske føringer og formulerer overordnete mål for energisektoren gjennom behandlingen av lover, proposisjoner og meldinger.

Olje- og energidepartementet forbereder konsesjonssaker om regulering, erverv av fallrettigheter og utbygging av kraftverk og legger disse sakene fram for Kongen, eventuelt først for Stortinget i de tilfelle loven krever det. Departementet er også klageinstans for vedtak fattet av NVE med hjemmel i energiloven.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) avgir innstilling til departementet om søknader om vassdragsreguleringer og kraftutbygginger. NVE behandler i tillegg søknader om bygging av elektriske anlegg og fjernvarmeanlegg som førsteinstans etter energiloven.

NVE besitter en bred faglig kompetanse for å kunne behandle saker om arealinngrep. Her kan nevnes kompetanse i forhold til hydrologi, flomforbygging, miljø- og landskapsvern, bygg-, vassdrags- og elektroteknikk, nett- og systemanalyse, beredskap og sikkerhet. NVE har fem regionkontorer med ekspertise på en rekke av disse områdene og med bred kjennskap til lokale forhold i vassdrag og om energianlegg.

Av andre sentrale myndigheter som omfattes av konsesjonsprosessen kan nevnes Miljøverndepartementet med sine underliggende etater; Statens forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren, Kommunal- og regionaldepartementet med underliggende etater; Produkt- og elektrisitetstilsynet og Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern, Landbruksdepartementet og Fiskeridepartementet.

Regionale og lokale myndigheter

Fylkesmannen representerer statlige myndigheter på fylkesnivå. Fylkesmannsembetene har blitt tilført større ressurser og er overlatt myndighet i flere saker. Fylkesmannen har egne miljøvernavdelinger som har spesiell kompetanse i vannressursforvaltningen. Fylkesmennene har en viktig rolle i forbindelse med kartlegging av konsekvenser ved kraftutbygging og i saker som gjelder etablering av energianlegg som f.eks. kraftledninger.

Fylkeskommunene har ansvar for å utarbeide fylkesplaner etter plan- og bygningsloven, og er gjerne involvert i vannbruksplanlegging i samarbeid med berørte kommuner. I tillegg deltar fylkeskommunene i prosessene i forhold til energi- og vassdragslovgivningen i egenskap av sin myndighet innen kulturminneforvaltningen.

Kommunene er med sin lokalkunnskap og som representant for de allmenne interesser også sterkt inne i alle saker om vassdragsreguleringer, kraftutbygginger og elektriske anlegg.

Kommunene har begrenset faglig kompetanse når det gjelder vassdrags- og energiforvaltning.

6.4 Plan- og bygningsloven som styringsverktøy for energisektoren

Gjeldende rett og praksis

Kommunale myndigheter har ansvar for å planlegge sin egen arealutnyttelse. Det er imidlertid ikke tatt noen entydig stilling til alle spørsmål i forholdet mellom energi- og vassdragslovgivningen og plan- og bygningsloven. Det hevdes at disse lovene må gjelde side om side også for vannkraftutbygginger som har fått konsesjon av Kongen i statsråd eventuelt etter samtykke av Stortinget.

Slik parallell behandling etter plan- og bygningsloven og vassdragslovgivningen kan føre til at tiltak som én myndighet mener bør gjennomføres, blir blokkert av en annen myndighet. Med en slik rettstilstand vil kommunen ha utsettende veto overfor vedtak fattet av Kongen i statsråd eventuelt etter samtykke av Stortinget.

Selv om det har vært usikkert hva som er gjeldende rett har det tidligere ikke vært praksis å kreve planbehandling i tillegg til konsesjonsbehandling etter energi- og vassdragslovgivningen. I de senere år har det vært en økende tendens til at kommunene krever planbehandling. Resultatet blir dobbeltbehandling av samme tiltak.

Vannkraftanlegg og elektriske anlegg berører ofte mange kommuner og i visse tilfeller flere fylker. Anleggene kan berøre mange interesser, og for overføringsledninger har kommunene vanligvis liten egeninteresse i anlegget. Konsesjonen omfatter samtidig alle nivå fra valg mellom hovedalternativer til detaljutforming i en avgjørelse.

Nye energi- og vassdragsanlegg må ikke være i konflikt med gjeldende arealplaner. Forholdet til planene må avklares med kommunen under konsesjonsbehandlingen. For mindre elektriske anlegg kreves normalt ikke reguleringsplan, men tiltaket kan gjøre det nødvendig med dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7.

6.5 Forhold innenfor sektoren som kan ivaretas i PBL

Gjenspeiling av sektorvirksomhet i kommunal planlegging

Det er en utfordring for plan- og bygningslovgivningen når det gjelder energi- og vassdragssektoren å få til en bedre nedfelling av alle eksisterende og planlagte energi- og vassdragsanlegg i kommunale planer, bedre informasjonsutveksling mellom kommuner og energiselskapene, og planlegging av energiforsyning samtidig med planer for nye utbyggingsområder.

Samlet plan

Planlovutvalget er i sitt mandat bedt om å vurdere hvorvidt Samlet plan skal gjøres rettslig bindende for planlegging etter plan- og bygningsloven. En slik nedfelling av prioriteringene i Samlet plan vil gi kommunen bedre oversikt over hvilke arealer i vassdragene som eventuelt kan utnyttes til andre formål.

Kraftsystemplanlegging, regional kraftsystemplanlegging og lokal energiplanlegging

Kraftsystemplanlegging er nødvendig for å få en sikker og effektiv energiforsyning som er forenlig med miljømål. NVE har i dag hovedansvaret for denne planleggingen, og skal planlegge og koordinere utbyggingen og driften av kraftsystemet ut fra samfunnsøkonomiske kriterier og sørge for planleggingen av det totale energisystemet.

Hovedformålet med planleggingen er å sikre en effektiv utnyttelse og videreutvikling av overførings- og fordelingsnettet. Det meste av planleggingen foregår i nettselskapene fordi de regionale og lokale forholdene varierer betydelig. For å sikre at nettselskapene gjennomfører langsiktig planlegging benyttes i hovedsak to typer virkemidler; inntektsrammer for nettselskapene og pålegg til nettselskaper om å drive egen planlegging.

Nettselskapene på det laveste nettnivå (områdekonsesjonærene) har ansvar for å levere strøm til kundene, såkalt leveringsplikt. Statnett SF har ansvaret for drift og utvikling av sentralnettet og har systemansvaret. Når transportkapasiteten er knapp må nettselskapene enten utvide overføringskapasiteten eller finne andre løsninger.

Det er store kostnader knyttet til bygging og drift av elektrisk nett. Inntektsrammen virker slik at nettselskapene vil lete etter rimeligere løsninger som gjør at de kan unngå å bygge nye kraftledninger, eller utsette nettinvesteringer. Det kan være aktuelt å ta i bruk lokale energikilder og stimulere til forbruksreduserende tiltak. Inntektsrammen stimulerer altså nettselskapene til effektivitet, noe som blant annet krever en langsiktig planlegging av både kraftnettet og andre energikilder og energibærere.

Inntektsrammene er fortsatt en relativt ny regulering som en har begrensede erfaringer med fram til nå. Ordningen vil bli utviklet videre, og hensynet til at nettselskapene skal få incentiver til å bidra til utvikling av en samfunnsøkonomisk optimal infrastruktur vil være et særlig viktig hensyn. Denne incentivbaserte reguleringen er også viktig for å stimulere nettselskapene til å slippe til energiløsninger som ellers kunne blitt betraktet som konkurrenter.

Ansvaret for at det skal skje en helhetlig planlegging av energiforsyningen er også regulert gjennom pålegg i energiloven. Systemansvarlig, Statnett SF, er tillagt delansvar for planleggingen av det totale energisystem. Gjennom energiloven settes det vilkår om deltakelse fra regionale og lokale nettselskaper i kraftsystemplanlegging. Kommunikasjon mellom nettnivåene er nødvendig fordi tiltak som gjennomføres på det lokale planet har en innvirkning på det totale energisystemet. I tillegg kan NVE med hjemmel i energiloven pålegge lokale nettselskaper å drive lokal energiplanlegging.

Det er viktig å presisere at kraftsystemplanlegging, regional kraftsystemplanlegging og lokal energiplanlegging etter energiloven ikke er plankrav etter sektorlov rettet mot kommuner eller fylker. Kravene om planlegging er derimot rettet mot nettselskapene på sentralt, regionalt og lokalt nivå, og innebærer at nettselskapene skal planlegge utviklingen av kraftsystemet/nettet og innpasse sine planer til hverandre for å sikre en helhetlig drift og utvikling av overføringssystemet. Planleggingen retter seg innad mot kraftforsyningen, og skaper ikke krav eller forpliktelser for kommuner og fylker.

I tråd med Stortingets behandling av energimeldingen skal det framover satses mer på nye, fornybare energikilder. Disse energikildene er normalt lokale ressurser, og energi- og vassdragsmyndighetene er derfor av den oppfatning at det foreligger et potensiale for en klarere kobling mellom lokal energiplanlegging etter energiloven og kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven. Slik samordnet planlegging bør skje på kommunalt og lokalt nivå. Lokal energiplanlegging har potensiale til å være mer tiltaksorientert.

Kommunene legger viktige føringer for nettselskapenes muligheter til å bidra til å utvikle en samfunnsøkonomisk optimal infrastruktur. I mange tilfeller vil nettselskapet være avhengig av medvirkning fra kommunen for å kunne satse på for eksempel vannbåren oppvarming framfor strøm. For å komme fram til gode løsninger på infrastruktur er det nødvendig med god kommunikasjon og samspill mellom kommunene, lokale nettselskaper og andre lokale aktører.

6.6 Energi- og vassdragsforvaltningens syn på plan- og bygningsloven - ønsker og behov

Dobbeltbehandling

Konsesjonssystemet innen vassdrags- og energisektoren skal bestå. Det bør derfor være en målsetning å forenkle lovverket og unngå et tosporet system ved behandling av saker etter vassdragsreguleringsloven. Regjeringen har i den sammenheng gitt planlovutvalget i mandat å vurdere om vassdragsreguleringsloven kan erstatte plan- og bygningsloven i slike saker.

Foruten å ivareta de samme hensyn som plan- og bygningsloven med konsekvensutredninger og lokalpolitisk medvirkning, sitter myndigheten i konsesjonssaken med en bred faglig kompetanse og en plikt til å ivareta et nasjonalt ansvar for kraftoppdekningen, leveringskvaliteten og systemsikkerheten for hele landet. Ettersom kommunen ikke har noe tilsvarende ansvar vil kommunen naturlig nok prioritere lokale hensyn. Dertil kommer at ulemper og fordeler av større tiltak, typisk vil kunne være ulikt fordelt mellom de kommuner (eventuelt fylker) som berøres av tiltaket.

Det har heller ikke i særlig grad vært reist kritikk mot konsesjonsbehandlingen etter vassdragslovgivningen når det gjelder kravene til en demokratisk planprosess med bred medvirkning. I mange sammenhenger har det snarere vært framholdt at disse forhold er bedre ivaretatt enn ved planlegging etter plan- og bygningsloven. Det er medvirkning gjennom en rekke møter med de berørte, det vurderes alltid alternativer og det gis ofte pålegg om tilleggsutredninger for problemer som er reist under høringene.

På den annen side har det vært kritisert at arealavklaring innen energi- og vassdragssektoren ikke følger de normale prosedyrer for planlegging etter plan- og bygningsloven. Særlig framholdes at høringsinstansene kjenner planlovens system, men ofte er ukjent med energi- og vassdragslovsprosessene.

For en del saker om elektriske anlegg i de senere år har en praktisert både konsesjonsbehandling og kommuneplanlegging for samme sak, parallelt eller i serie. Siden det er de samme spørsmål som skal avklares og de samme parter som skal høres, betyr dette normalt dobbeltbehandling av saken. Erkjennelsen av dette gjør at kommunene vanligvis ikke finner det hensiktsmessig med regulering i tillegg til konsesjonsbehandling. Fra overordnet planmyndighet har en imidlertid framholdt behovet for planbehandling i tillegg til konsesjonsbehandlingen.

Fra bransjen framholdes dobbeltbehandling som en lite ønskelig løsning. En frykter uklare ansvarsforhold, dårlig framdrift og en unødig ressurskrevende prosess. Et annet hovedønske fra bransjen er å beholde én instans som hovedansvarlig for alle arealavklaringer, gjerne en instans med mye erfaring fra tilsvarende saker. I større saker ser en blant annet problemer med koordinering mellom en rekke berørte kommuner. Dette tilsier fortsatt statlig styring med hensyn til arealavklaringer for energi- og vassdragsanlegg, og at dette ikke kan overlates til kommuner og fylkeskommuner. Av hensyn til myndighetenes ansvar for system- og leveringssikkerheten i kraftsystemet og det samfunnsmessige ønsket om en helhetlig, effektiv og minst mulig ressursødende planlegging og prosess, kan heller ikke ansvaret for KU tilknyttet slike anlegg overlates til kommunalt eller fylkeskommunalt nivå.

Innsigelsesadgang og statlig reguleringsplan

Det blir ofte hevdet at plan- og bygningsloven har egne virkemidler for å ivareta hensynet til nasjonale interesser. Her blir det vist til innsigelsesinstituttet og adgangen til å fremme statlig reguleringsplan.

Fra energi- og vassdragssektorens side synes ingen av disse virkemidlene å gi noen tilfredsstillende løsning. Innsigelsesinstituttet krever en nitidig oppfølging fra sektormyndigheten. Prosessen er ressurskrevende og kan i beste fall føre til en forsinkelse av saken der nasjonale interesser likevel tilsier utbygging. Det store spørsmålet er imidlertid hva kommunen oppnår, bortsett fra å vinne tid dersom de ønsker å stanse prosjektet. Som det fremgår ovenfor tilfredsstiller konsesjonsprosessen fullt ut den lokalpolitiske dimensjon gjennom gjentatte høringer og en stor vektlegging av kommunens syn som grunnlag for den endelige vurdering.

Erfaringene med statlig reguleringsplan er at denne sjelden blir brukt. Spørsmålet er også her hva som kan oppnås i forhold til konsesjonsprosessen. En konsesjonsbehandling vil uansett måtte iverksettes og da ender man nok en gang opp i en unødvendig dobbeltbehandling. Den eneste konsekvens synes å være mer bruk av tid og ressurser, samtidig som det blir statlig myndighet som fatter den endelige beslutning i begge tilfelle.

Plan- og bygningsloven § 9-4

Det er argumentert for at energi- og vassdragslovgivningen bør få samme ordning som samferdselsmyndighetene gjennom plan- og bygningsloven § 9-4.

Det er her snakk om sektorer med få likhetstrekk, og en parallell løsning for energisektoren vil være uakseptabel. Innenfor energisektoren er det mange ulike tiltakshavere som opererer i et marked. Incentiver for disse aktørene er først og fremst økonomisk lønnsomhet. Vegmyndighetene er både tiltakshaver og myndighet med helt andre incentiver for sin virksomhet. Aktørene i energibransjen trenger forskjellig typer tillatelser og disse må gis av myndigheter med den nødvendige faglige kompetanse. Konsesjonssystemet kan ikke erstattes av en kommunal planleggingsprosess. Vegutbygging er ikke underlagt noen konsesjonsordning og det er derfor naturlig at vegsektoren må underlegges visse regler som sikrer en forsvarlig arealplanlegging. Lokalisering av veger er dessuten ikke gitt på samme måte som lokalisering av kraftverk og reguleringsanlegg, og mulighetene for kommunal medvirkning i lokaliseringsspørsmålet vil være større for veganlegg. Veger er noe de fleste kommuner ser nødvendigheten av, og det vil derfor være lettere å få aksept i kommunen for et slikt anlegg.

6.7 Konklusjon

Vassdrags- og energimyndigheten har et overordnet ansvar for en sikker og effektiv energiforsyning. Den som har ansvaret, må også sitte inne med de nødvendige virkemidler for å få gjennomført nødvendige tiltak. Det er ikke blitt påvist at egen behandling etter plan- og bygningsloven i tillegg til behandlingen etter vassdragslovgivningen gir et bedre resultat for arealplanleggingen. Dette tilsier at saker som behandles etter vassdragsreguleringsloven bør erstatte planbehandling.

Til dokumentets forside