3 Gjeldende rett

3.1 Oversikt

I kapitlet her behandles straffelovens bestemmelser av betydning for rikets sikkerhet, først og fremst bestemmelsene i kapittel 8 og 9. Dessuten behandles lov om forsvarshemmeligheter og militær straffelov. Endelig gis en oversikt over enkelte andre lover av betydning for rikets sikkerhet.

Gjeldende regler om etterforskingsmetoder behandles ikke i kapitlet her, men i tilknytning til de enkelte spørsmål som tas opp i kapittel 8.

3.2 Straffeloven kapittel 8 og 9

3.2.1 Generelt

3.2.1.1 Innledning

Straffeloven kapittel 8 omhandler forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og inneholder blant annet bestemmelser om landsforræderi, spionasje, ulovlig etterretningsvirksomhet og utilbørlig samkvem med okkupasjonsmakten. Straffebudene verner hovedsakelig norske interesser.

Straffeloven kapittel 9 omhandler forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode. I tillegg vernes statsorganene, både de øverste og mer underordnede. Også andre institusjoner som er sentrale deltakere i det politiske system, vernes.

Tradisjonelt har det vært sagt at kapittel 8 verner rikets ytre sikkerhet, mens kapittel 9 verner rikets indre sikkerhet. Dette skillet er imidlertid ikke konsekvent gjennomført.

Utvalget behandler i det følgende visse generelle spørsmål i tilknytning til kapittel 8 og 9, og skal deretter si noen ord om de mest sentrale bestemmelsene. Utvalget gjennomgår i atskillig utstrekning gjeldende rett i kommentarene til de nye straffebestemmelsene som foreslås. For en nærmere redegjørelse om gjeldende rett vises blant annet til Straffelovkommentaren side 1-86. 1

3.2.1.2 Rettspraksis

Flere av bestemmelsene i kapittel 8 og 9 har etter det utvalgets er kjent med aldri vært benyttet. Dette gjelder straffeloven §§ 85, 87, 88, 89, 92, 93, 97a, 97b, 99, 99a, 100, 101, 102 og 103. Bestemmelsen i § 91a har vært brukt én gang.

Fra rettsoppgjøret etter Den annen verdenskrig foreligger det betydelig rettspraksis vedrørende straffeloven § 86 om landsforræderi, slik bestemmelsen lød før lovendringen av 15. desember 1950. Endringen innebar ingen særlig realitetsendring. I flere av disse sakene ble også de skyldige dømt etter straffeloven § 98 om høyforræderi. Når det gjelder straffeloven §§ 90, 91 og 94 er disse behandlet i flere rettssaker om spionasje etter Den annen verdenskrig. Andre bestemmelser har sporadisk vært brukt i Høyesteretts praksis.

3.2.1.3 De vernede interesser, herunder begrepet «rikets sikkerhet»

Bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9 verner i det vesentlige den norske stats interesser, herunder statsterritoriet, statsforfatningen og statsmyndighetenes handlefrihet. Straffeloven § 91a verner også enkeltpersoners liv, helbred, frihet og eiendom. Også allierte stater og visse andre utenlandske interesser er vernet av enkelte bestemmelser.

Begrepet «rikets sikkerhet» er benyttet i flere straffebud i straffeloven kapittel 8, nærmere bestemt §§ 90, 93 og 97b. I tillegg er begrepet av betydning for rekkevidden av straffeloven §§ 91 og 94. Det nærmere innhold av begrepet er ikke helt avklart, og det behøver ikke nødvendigvis ha den samme betydning i samtlige bestemmelser.

Straffeloven § 90 rammer den som rettsstridig bevirker eller medvirker til at noe åpenbares som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Tidligere var det et vilkår at åpenbaringen galdt opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet «ligeoverfor anden stat». Vilkåret innebar blant annet at straffebudet ikke rammet opplysninger som burde holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet i forhold til andre enn stater, eksempelvis terroristgrupper og ekstremistiske organisasjoner. Ved lovendring 3. desember 1999 nr. 82 ble sistnevnte begrensning fjernet. Etter gjeldende rett er det uten betydning overfor hvem opplysningene bør holdes hemmelig. En konsekvens av lovendringen synes å være at begrepet «rikets sikkerhet» ikke lenger er begrenset til rikets ytre sikkerhet. Gjeldende rett i forhold til straffeloven §§ 90 og 91 er nærmere drøftet i kapittel 7, jf. især 7.1.2 og kommentarene til §§ 17-11 og 17-13 i 7.2.2.

Straffeloven § 93 bruker uttrykket «rigets sikkerhed eller velferd». Dette favner videre enn begrepet «rikets sikkerhet» alene. Med rikets velferd må forstås landets politiske eller finansielle interesser. I straffeloven § 89, som rammer såkalt diplomatisk landsforræderi, er uttrykket «Norges tarv» benyttet. Dette er en vid angivelse av interesser og omfatter blant annet militære, politiske og finansielle interesser overfor annen stat. Straffeloven § 91a retter seg mot etterretningsvirksomhet til fordel for fremmed stat. Bestemmelsen bruker uttrykket «Norges interesser». Straffeloven § 99a på sin side bruker formuleringen «for øvrig setter betydelige samfunnsinteresser i fare», mens straffeloven § 97b bruker formuleringen «rikets indre eller ytre sikkerhet».

3.2.1.4 Særlig om straffebudenes anvendelsesområde i tid

De fleste bestemmelsene i kapittel 8 og 9 kommer til anvendelse både i freds- og i krigstid, mens enkelte straffebud er begrenset til å gjelde i krigstid og under lignende forhold. Andre straffebud gjelder under en påtvunget besettelse av norsk område.

Straffeloven § 86 om landsforræderi gjelder i krigstid eller med krigstid for øye. Straffebudet får også anvendelse såfremt handlingene er foretatt når det er innledet militære kamphandlinger mot Norge eller forsøk fra fremmed makt på å besette eller angripe norsk område eller med slike forhold for øye, jf. bestemmelsens annet ledd. Annet ledd representerer en utvidelse i forhold til første ledd ved at enkelte handlinger før krigstid omfattes. Det må imidlertid være en organisert militær operasjon. En tilfeldig skuddveksling mellom grensevakter omfattes eksempelvis ikke.

Hva som menes med krigstid, må i hovedsak forstås i samsvar med den folkerettslige forståelsen av begrepet. I tillegg vises til legaldefinisjonen i straffeloven § 8 som angir at det som er foreskrevet for krigstid også gjelder når den væpnede makt eller noen del av den er besluttet satt på krigsfot. Det som gjelder for krigstid, vil derfor gjelde allerede ved hel eller delvis mobilisering, selv om kamphandlinger ikke har inntrådt. Krigstid antas å foreligge straks de militære krigsoperasjoner begynner. Uttrykket «satt på krigsfot» omfatter ikke mobilisering som foretas i øvelsesøyemed. På den annen side omfattes mobilisering i anledning av at krig truer.

Straffelovens krigstidsbegrep er muligens ikke helt sammenfallende med det tilsvarende begrep i den militære straffelov, jf. Ot.prp. nr. 79 1950 side 6 første spalte. Militær straffelov rammer ikke handlinger foretatt «med krigstid for øye». I beredskapsloven av 15. desember 1950 nr. 7 tales det om «krig, krigsfare og liknende forhold».

Hva som ligger i uttrykket «med krigstid for øye» er også uklart. I Straffelovkommentaren 2 side 11 er det om grensedragningen uttalt at det avgjørende antakelig vil være om gjerningspersonens hensikt med handlingen er å utløse krig eller mobilisering.

Straffeloven §§ 87, 88 og 92 gjelder kun handlinger begått i krigstid, men ikke med krigstid for øye. Straffeloven §§ 86b og 97 på sin side gjelder under en påtvunget besettelse av norsk område.

Straffeloven § 86b rammer åpenbart utilbørlig bistand til fienden eller medvirkning til dette ved okkupasjon utenfor krigstid, mens straffeloven § 97 rammer utilbørlig samkvem med okkupasjonsmakten og setter straff for den som søker eller utnytter forbindelse med eller beskyttelse av okkupasjonsmakten eller dens hjelpere, for å skaffe seg eller andre en fordel eller å fremme andre formål.

Situasjoner som omfattes av § 86b kan oppstå ved at Norges regjering finner at den må bøye seg for et krav om besettelse uten å gå til krig eller ved et lynoverfall der regjeringen settes ut av spill, slik at krigstid i straffelovens forstand ikke utløses.

Når det gjelder straffeloven § 97 er det i Ot.prp. nr. 79 1950 på side 13 uttalt at «bestemmelsen gjelder både for den vanlige krigerske okkupasjon og for den «fredelige» form for okkupasjon som omhandles i § 86b».

For begge bestemmelser er det utilbørligheten som er avgjørende for grensen mellom det tillatte og det straffbare samarbeid med okkupasjonsmakten. Kravet innebærer et klart avvik fra det som er akseptert av den alminnelig nasjonalsinnede nordmann. Hvilket samkvem som tillates, avhenger også av det standpunkt som inntas av landets lovlige myndigheter. Nøyaktig hvor langt straffebudene rekker, er imidlertid noe uklart og hvilke handlinger som vil rammes, er vanskelig å forutsi.

3.2.1.5 Forholdet til ytringsfriheten

Hensynet til ytringsfriheten er av betydning for flere av straffebudene i straffeloven kapittel 8 og 9. Eksempelvis kan flere av bestemmelsene overtres ved ytringer alene. Ytringsfriheten er i flere sammenhenger begrenset av hensyn til rikets sikkerhet. Etter EMK artikkel 10 anses det som legitimt for en stat å gjøre inngrep i ytringsfriheten for å beskytte statens indre og ytre sikkerhet. Begrensningen må imidlertid være nødvendig i et demokratisk samfunn.

I rene spionsaker reiser ikke ytringsfriheten større problem. Dersom begrensningene gjøres gjeldende overfor den sikkerhetspolitiske opposisjon, blir spørsmålet atskillig vanskeligere. Høyesterett har imidlertid ikke sett Grunnloven § 100 som hinder for domfellelse i saker om offentliggjøring av hemmelige opplysninger, fremkommet ved sammenstilling av en rekke enkeltopplysninger som hver for seg ikke er hemmelige.

I sin utredning, NOU 1999: 27 Ytringsfrihed bør finde Sted, har Ytringsfrihetskommisjonen vurdert deler av ytringsfrihetsproblematikken i forhold til straffeloven §§ 86, 90, 91, 94, 95, 96, 97a, 97b, 98, 101 annet ledd, 102 og 104 annet ledd. Utvalget kommer tilbake til dette i forbindelse med sine konkrete vurderinger.

3.2.1.6 Ansvar for forsøks- og forberedelseshandlinger

Forsøks- og forberedelseshandlinger er av særlig betydning når det gjelder forbrytelser omhandlet i straffeloven kapittel 8 og 9.

Straffeloven § 49 er den alminnelige regelen om straffansvar for forsøk som bestemmer at straffbart forsøk foreligger når en forbrytelse ikke er fullbyrdet, men når det er foretatt en handling hvorved dens utførelse tilsiktedes påbegynt.

I flere av straffebestemmelsene i kapittel 8 og 9 er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse – såkalt fremskutt fullbyrdelse. En konsekvens av dette er at straffeloven § 50 om straffri tilbaketreden fra forsøk ikke kommer til anvendelse. Straffeloven §§ 83, 91a, 98 og 99 bruker eksempelvis uttrykket «søker å».

Hovedregelen i norsk rett er at forberedende handlinger ikke er straffbare. Det finnes imidlertid unntak fra dette prinsippet, blant annet straffeloven §§ 94 og 104 som setter straff for visse forberedende handlinger til særskilt angitte forbrytelser nevnt i straffeloven kapittel 8 og 9. Straffeloven § 94 første ledd gjør det straffbart å inngå forbund, det vil si avtale, med en eller flere andre med formål å begå nærmere angitte forbrytelser omhandlet i straffeloven kapittel 8, mens paragrafens annet ledd setter straff for nærmere bestemte forberedende handlinger til de nevnte forbrytelser eller i slik hensikt som beskrevet i første ledd. Straffeloven § 104 bestemmer at handlinger av det slag som er nevnt i straffeloven § 94, straffes med hefte eller fengsel inntil 10 år dersom hensikten var å forøve forbrytelse mot straffeloven §§ 98, 99 eller 99a, men med fengsel fra 1 til 12 år dersom hensikten var å begå forbrytelse mot straffeloven § 100 eller mot den militære straffelov § 81a, jf. straffeloven §§ 98 og 99.

I tillegg nevnes straffeloven § 91 som rammer det å sette seg i besittelse av hemmeligheter som nevnt i § 90. Videre kriminaliserer lov om forsvarshemmeligheter § 6 visse forberedende handlinger til overtredelse av straffeloven §§ 90 og 91. I tillegg kan enkelte andre selvstendige forbrytelser ses som forberedende handlinger, jf. eksempelvis overtredelser av straffeloven § 104a.

3.2.1.7 Forholdet til særlovgivningen

Flere av straffebudene i straffeloven kapittel 8 og 9 har nær tilknytning til lov 18. august 1914 om forsvarshemmeligheter og til krigsartiklene i militær straffelov 22. mai 1902 nr. 13.

Militær straffelov § 81 første ledd er en bestemmelse om straffeskjerpelse for visse forbrytelser omhandlet i den alminnelige borgerlige straffeloven når disse er begått av personer som omfattes av militære straffelov, jf. lovens § 9 nr. 1 til 5, jf. § 10.

3.2.2 De enkelte straffebud

3.2.2.1 Generelt

Straffebudene i straffeloven kapittel 8 og 9 kan deles inn i syv grupper:

  1. Bestemmelser som verner Norges territorium, selvbestemmelsesrett og statsforfatning,

  2. bestemmelser som verner statsmaktene og deres handlefrihet, samt folkestyret,

  3. bestemmelser om landsforræderi,

  4. bestemmelser om spionasje, ulovlig etterretningsvirksomhet mv.,

  5. bestemmelser som verner Kongen og medlemmer av Kongehuset,

  6. bestemmelser som verner utenlandske interesser og

  7. øvrige straffebestemmelser – det vil si bestemmelser som ikke naturlig faller inn under noen av de øvrige gruppene.

Straffeloven § 86b, 94, 97 og 104 er behandlet under 3.2.1.

3.2.2.2 Bestemmelser som verner Norges territorium, selvbestemmelsesrett og statsforfatning

Denne gruppen straffebud omfatter straffeloven §§ 83, 84 og 98. Samtlige bestemmelser gjelder både i freds- og i krigstid.

Straffeloven § 83 er en faneparagraf som må ses i sammenheng med Grunnloven § 1. Straffebudet omhandler krenkelse av Norges statsrettslige stilling og statsområde. Bestemmelsen verner statsmyndighetenes herredømme over Norges territorielle utstrekning.

Straffeloven § 84 beskytter freden og verner Norge og Norges allierte mot å bli utsatt for krig og fiendtligheter, mens straffeloven § 98 rammer høyforræderi. Bestemmelsen verner statsordningen.

3.2.2.3 Bestemmelser som verner statsmaktene og deres handlefrihet, samt folkestyret

Til denne gruppen hører straffeloven §§ 99, 99a og 104a. Bestemmelsene gjelder både i freds- og i krigstid.

Straffeloven § 99 rammer hindring av representanter for de øverste statsmaktene i deres virksomhet. Bestemmelsen verner Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget og dets avdelinger, Høyesterett og Riksretten. Etter endring ved lov 28. juli 2000 nr. 73 ble passusen «fri utøvelse av sin myndighet» endret til virksomhet, noe som førte til at bestemmelsen fikk et noe utvidet anvendelsesområde, blant annet at de nevnte statsorganers forretningsvirksomhet ble vernet. Politisk virksomhet omfattes også.

Straffeloven § 99 suppleres av straffeloven § 99a som omhandler hindring av offentlig myndighetsutøvelse. Bestemmelsen rammer også den som foretar alvorlig overgrep mot offentlige tjenestemenn, pressen, foreninger eller institusjoner, samt den som for øvrig setter betydelige samfunnsinteresser i fare.

Straffeloven § 104a første ledd setter et forbud mot deltakelse mv. i privat militær organisasjon, mens annet ledd retter seg mot den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender, når foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet. Straffebudet suppleres av straffeloven § 330 som kriminaliserer det å stifte og delta i en forening som er forbudt ved lov.

3.2.2.4 Bestemmelser om landsforræderi

Straffeloven § 86 er den alminnelige bestemmelsen om landsforræderi, mens straffeloven § 86a setter straff for den som grovt uaktsomt begår en handling som er nevnt i § 86. Bestemmelsene er begrenset til å gjelde i krigstid eller med krigstid for øye, og når det er innledet militære kamphandlinger mot Norge eller forsøk fra fremmed makt på å besette eller angripe norsk område eller med slike forhold for øye.

Straffeloven § 86 rammer den som rettsstridig yter fienden bistand mot Norge eller svekker Norges motstandsevne. Paragrafen dannet hovedgrunnlaget for rettsoppgjøret etter Den annen verdenskrig. Straffebudet må ses i sammenheng med krigsartiklene i militær straffelov, spesielt §§ 80 til 86. De viktigste forræderihandlingene er spesifisert i nr. 1 til 9. Oppregningen er imidlertid ikke uttømmende. Forræderske handlinger som ikke går inn under noen av de nevnte forhold, kan rammes av sekkebestemmelsen i nr. 10. Også bestemmelsene i §§ 87 og 88 som gjelder visse skadelige handlinger i krig, kan ses i sammenheng med § 86.

3.2.2.5 Bestemmelser om spionasje, ulovlig etterretningsvirksomhet mv.

Denne gruppen omfatter §§ 90, 91, 91a, 92 og 97b. Samtlige bestemmelser gjelder både i freds- og i krigstid, med unntak av straffeloven § 92 som er begrenset til å gjelde i krigstid.

Straffeloven § 90 omhandler åpenbaring av statshemmeligheter. Paragrafen er straffelovens hovedbestemmelse om spionasje i fredstid. Straffeloven § 91 omhandler tilegnelse av hemmelige opplysninger som nevnt i § 90. Hovedbegrunnelsen for § 91 er at hensynet til å beskytte opplysninger som bør holdes hemmelige av hensyn til rikets sikkerhet tilsier at det vil være for sent å sette inn det strafferettslige vern først når opplysningen er røpet. Bestemmelsene suppleres av lov om forsvarshemmeligheter. I tillegg setter straffeloven § 121 straff for åpenbaring av tjenestehemmeligheter.

Et sentralt vilkår for at §§ 90 og 91 skal kunne komme til anvendelse er at opplysningene er hemmelige. I Rt 1980 side 113 er det uttalt følgende:

«Straffeloven § 90 kommer til anvendelse når handlingen gjelder forhold som på forhånd er så lite kjent at det kan betraktes som en hemmelighet, og når åpenbaring av denne hemmelighet vil være til skade for rikets sikkerhet.»

En hemmelighet i lovens forstand omfatter også summen av opplysninger innsamlet fra åpne kilder når de er satt sammen på en slik måte at de kan gi innsikt i et ellers hemmelig forhold.

Et vilkår som ikke uttrykkelig fremgår av ordlyden, er at de aktuelle opplysningene må være riktige.

Det avgjørende etter §§ 90 og 91 er Norges sikkerhet. Kompromittering av opplysninger som gjelder sikkerheten til Norges alliansepartnere, er ikke beskyttet med mindre også norske sikkerhetsinteresser rammes.

Straffeloven § 91a rammer etterretningsvirksomhet om politiske eller personlige forhold til fordel for fremmed stat som kan skade Norges interesser eller volde fare for enkeltpersoner. Oppdragsgiveren behøver ikke være slik stat. Tilsvarende virksomhet til fordel for terroristorganisasjoner og etniske grupper omfattes ikke. Bestemmelsen krever ikke at de aktuelle opplysningene er hemmelige, og omfatter etter ordlyden opplysninger til skade for Norges interesser i sin alminnelighet.

Den delen av straffebudet som retter seg mot å volde fare for enkeltpersoner, rammer såkalt flyktningspionasje, det vil si det fenomen at enkelte stater driver etterretningsvirksomhet mot egne borgere som befinner seg i utlandet, i den hensikt å utøve kontroll over dem og legge press på dem i ulike sammenhenger.

Straffeloven § 92 verner den norske krigsmakten og rammer krenkelse av den militære sensur, mens straffeloven § 97b omhandler såkalt desinformasjon og rammer utbredelse av falske rykter av betydning for rikets sikkerhet.

3.2.2.6 Bestemmelser som verner Kongen og medlemmer av Kongehuset

Denne gruppen omfatter straffeloven § 100 om drap av Kongen eller regenten, straffeloven § 101 om vold, legemsfornærmelse og ærekrenkelse mot Kongen og regenten, straffeloven § 102 om visse forbrytelser mot medlemmer av Kongehuset, samt straffeloven § 103 om påtalen ved ærekrenkelser etter straffeloven § 101 og 102. Bestemmelsene gjelder både i freds- og i krigstid. Straffelovkommisjonen har i NOU 2002: 4 Ny straffelov foreslått ikke å videreføre straffeloven §§ 100, 101 og 102, som alle er bestemmelser om straffeskjerpelse.

3.2.2.7 Bestemmelser som verner utenlandske interesser

Som tidligere påpekt verner de fleste straffebud i kapittel 8 og 9 norske interesser. Enkelte bestemmelser beskytter imidlertid også utenlandske interesser. Straffebudene kan inndeles i to grupper. For det første de som eksklusivt verner utenlandske interesser. Dette gjelder straffeloven § 95 om forhånelse om fremmed stats flagg og representant mv. og straffeloven § 96 om straffeskjerpelse ved nærmere bestemte forbrytelser mot fremmed stats statsoverhode og representanter. Det kan imidlertid hevdes at disse bestemmelsene indirekte verner norske interesser idet slike straffbare handlinger kan virke kompromitterende for Norges forhold til andre stater.

Straffelovkommisjonen har i NOU 2002: 4 foreslått ikke å videreføre § 95 første ledd. Ytringsfrihetskommisjonen har også foreslått bestemmelsen opphevet, jf. NOU 1999: 27. Straffelovkommisjonen har imidlertid foreslått straffeloven § 95 annet ledd videreført i nytt kapittel 20 om vern av den offentlige ro og orden, jf. utkastet § 20-3 om ordenskrenkelse mot fremmed stat. Bestemmelsen er ansett nødvendig for å oppfylle kravene i Wienkonvensjonen 18. april 1961 om diplomatisk samkvem.

Den andre gruppen straffebud som verner utenlandske interesser, er de som verner «noen med Norge i krig forbundet stat». Dette innebærer at Norge og Norges allierte er beskyttet på lik linje. Dette gjelder straffeloven § 84 hvor uttrykket «nogen med Norge under en utbrudt krig forbunden stat» benyttes og straffeloven §§ 86, 87, 88 som bruker passusen «en stat som er i forbund med Norge eller i krig med en felles fiende».

3.2.2.8 Øvrige bestemmelser

Straffeloven kapittel 8 inneholder også enkelte straffebud som ikke naturlig faller inn under noen av de ovennevnte grupper. Dette gjelder § 85 om nøytralitetsbrudd, § 89 om diplomatisk landsforræderi, § 93 om ødeleggelse av dokumenter og lignende av betydning for rikets sikkerhet i fredstid og § 97a om ulovlig påvirkning av allmennhetens mening.

3.3 Andre bestemmelser i straffeloven

3.3.1 Oversikt

Enkelte straffebud i andre kapitler i straffeloven har tilknytningspunkter til bestemmelsene i straffeloven kapittel 8 og 9. Her vil utvalget spesielt peke på straffeloven § 139, de nye straffebestemmelsene mot terrorisme, flere av straffebudene i straffeloven kapittel 14 samt straffeloven §§ 133, 134 og 135.

3.3.2 Straffeloven § 139

Straffeloven § 139 kriminaliserer unnlatt anmeldelse eller annen avvergelse av forbrytelser mot særskilte angitte straffebud i straffeloven, herunder flere bestemmelser i kapittel 8 og 9. Dette gjelder §§ 83, 84, 86, 87 nr. 2, 90, 91, 92, 93, 94, 98, 99, 99a, 100 og 104a. Bestemmelsene kriminaliserer også unnlatt anmeldelse eller annen avvergelse av overtredelser av §§ 1, 2, 3 og 4 i lov om forsvarshemmeligheter, samt et etter militær straffelov straffbart mytteri, krigsforræderi, spionasje og forbund mot rømming, det vil si denne lovs §§ 50, 52, 80, 81, 91 og 96.

3.3.3 Straffebestemmelser mot terrorisme

Ved lov 28. juni 2002 nr. 54 ble det vedtatt nye straffebestemmelser mot terrorisme, jf. straffeloven §§ 147a og 147b.

I § 147a første ledd fastsettes at dersom nærmere bestemte forbrytelser er begått med såkalt terrorforsett, skal handlingen bedømmes som en terrorhandling. Strafferammen er fengsel inntil 21 år. Bestemmelsen i første ledd er i realiteten en bestemmelse om straffeskjerpelse. Tredje ledd kriminaliserer trusler om å begå en terrorhandling, mens fjerde ledd rammer forbund om å begå en terrorhandling.

Forbrytelsene som det kan være aktuelt å bedømme som terrorhandlinger, er handlinger omhandlet i straffeloven §§ 148, 151a, 151b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152a annet ledd, 152b, 153 første til tredje ledd, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, og 233.

Terrorforsett er beskrevet som a) å forstyrre en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern, b) å skape alvorlig frykt i en befolkning eller c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.

Straffeloven § 147b første ledd kriminaliserer det å fremskaffe og samle inn penger og andre formuesgoder, med det forsett at formuesgodene helt eller delvis skal finansiere terrorhandlinger eller andre overtredelser av § 147a.

Etter § 147b annet ledd straffes den som stiller penger eller andre formuesgoder, eller banktjenester eller andre finansielle tjenester til rådighet for a) en person eller foretak som begår eller forsøker å begå en terrorhandling, b) et foretak som noen nevnt i bokstav a eier eller har kontroll over, eller c) et foretak eller en person som handler på vegne av eller på instruks fra noen som nevnt i bokstavene a eller b.

For en nærmere redegjørelse for bestemmelsene vises til Ot.prp. nr. 61 (2001-2002).

3.3.4 Allmennfarlige forbrytelser

Straffeloven kapittel 14 gir et strafferettslig vern mot ulike allmennfarlige forbrytelser. Slike handlinger kan ofte begås som ledd i forbrytelser mot straffeloven kapittel 8 og 9. Utvalget peker her på noen av disse.

Straffeloven § 148 retter seg mot forvoldelse av ildebrann, sammenstyrting, sprengning, oversvømmelse, sjøskade, jernbaneulykke og luftfartsulykke. Kapring av fly og skip rammes av straffeloven § 151a.

Sabotasje mot informasjonssamling, anlegg for energiforsyning, kringkasting og samferdsel rammes av straffeloven § 151b. Bestemmelsen verner samfunnets infrastruktur, men ikke alle typer infrastruktur er omfattet. Dette gjelder blant annet vann- og matforsyningen.

Straffeloven § 152 kriminaliserer forurensning av drikkevann, mens ulovlig befatning med nukleært materiale rammes av straffeloven § 152a. Straffeloven § 153 rammer blant annet ulike former for gifttilsetning, og straffeloven § 153a rammer befatning med bakteriologiske substanser og våpen.

Straffeloven § 159 er en forbundsbestemmelse og kriminaliserer det å inngå forbund i hensikt å forårsake ulike allmennfarlige forbrytelser, nærmere bestemt straffeloven §§ 148, 151a, 151b første ledd, 152 annet ledd, 153 første, annet og tredje ledd og 154.

3.3.5 Andre bestemmelser

Andre straffebud som har tilknytning til straffeloven kapittel 8, er blant annet straffeloven § 133 om ulovlig verving av mannskap til fremmed krigstjeneste og straffeloven § 134 om lemlestelse for å unngå verneplikt og opphisselse til uvilje mot militærtjeneste.

Straffeloven § 135 omhandler det å utsette den alminnelige fred for fare ved offentlig å forhåne eller opphisse til hat mot statsforfatningen eller noen offentlig myndighet eller ved offentlig å opphisse en del av befolkningen mot en annen.

3.4 Lov om forsvarshemmeligheter

3.4.1 Generelt

Lov om forsvarshemmeligheter ble vedtatt og trådte i kraft 18. august 1914. Loven er i store trekk innrettet mot tradisjonell spionasje, og supplerer blant annet straffeloven §§ 90 og 91. Lov om forsvarshemmeligheter bærer preg av å ha blitt til under andre samfunnsforhold.

I § 1 gis en forskriftshjemmel, §§ 2-7 er materielle straffebestemmelser, mens § 8 er en ren straffeprosessuell bestemmelse om pågripelse og varetektsfengsling ved forbrytelse mot lovens § 5 eller mot lov om telekommunikasjon § 10-4. Alle bestemmelsene, med unntak av §§ 5 og 8, rammer medvirkning. Straffeloven § 139 setter straff for unnlatt anmeldelse eller annen avvergelse av forbrytelse mot lovens §§ 1 til 4.

Det foreligger lite rettspraksis omkring lov om forsvarshemmeligheter, men det er avsagt enkelte avgjørelser omkring lovens §§ 1, 3 og 4. Flere av bestemmelsene har etter det utvalget kjenner til aldri vært anvendt.

Bestemmelsene i lov om forsvarshemmeligheter angir forholdsvis lave strafferammer. Overtredelse av §§ 1, 3, 4 og 6 kan straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 1 år, mens §§ 5 og 7 har en strafferamme på bøter eller hefte eller fengsel inntil 6 måneder. I § 2 er strafferammen fengsel inntil 2 år.

3.4.2 Særlig om §§ 1 og 3

Etter § 1 kan Kongen eller den han har gitt fullmakt av forsvarshensyn forby uvedkommende adgang til ulike bygninger, anlegg, krigsskip eller lignende hvor gjenstander av interesse for rikets forsvar fremstilles, istandsettes eller oppbevares eller til å overvære militærøvelser eller forsøk. Formålet med bestemmelsen er å etablere såkalte «forbudte områder» av forsvarshensyn. Ved kongelig resolusjon av 6. november 1914 er Forsvarssjefen gitt myndighet til å fastsette slike forbudte områder. Slike forbud omfatter helt eller delvis adgangsforbud, forbud mot fotografering og lignende.

Etter § 3 nr. 1 rammes opptak, mangfoldiggjøring og offentliggjøring av kart, fotografier, skisser og lignende over festningsverk uten samtykke av Kongen eller den han har gitt fullmakt. Etter nr. 2 rammes innsamling av ikke-hemmelige opplysninger som kan antas å være til nytte for rikets fiende i krigstilfelle under forutsetning av at det etter omstendighetene ikke er grunn til å anta at handlingen er foretatt i berettiget øyemed. Det kreves ikke bevis for at handlingen er foretatt i hensikt å tjene fienden i krigstilfelle eller at opplysningene er skadelig for rikets sikkerhet. Formålet med § 3 er å ramme innsamling og meddelelse av opplysninger om rikets forsvar som kan være til nytte for fienden i en krigssituasjon og gi Forsvarets interesser et videre vern enn det som følger av straffeloven §§ 90 og 91. Bestemmelsen kan imidlertid ikke anvendes i idealkonkurrens med straffelovens bestemmelser om spionasje.

For at noen skal kunne dømmes etter § 3 er det ikke et vilkår at det er røpet en hemmelighet i straffelovens forstand, at offentliggjøringen kan være til skade for rikets sikkerhet eller at handlingen er foretatt i spionasjehensikt. I en sak om fotografering, inntatt i Rt 1982 side 586, legger Høyesterett til grunn at forbudet ikke gjelder uten hensyn til arten av det eller de objekter som fotograferes. Det avgjørende er om fotografiet alene eller i sammenheng med andre opplysninger viser noe som ut fra Forsvarets interesse ikke bør avbildes. På den annen side er ikke bestemmelsen begrenset til å gjelde militæranlegg for ildgivning og operative våpensystemer, men omfatter også anlegg hvis hovedformål er å sikre mobilisering av de væpnede styrker.

3.4.3 Øvrige bestemmelser

Etter § 2 rammes den som ved svikaktig adferd, eksempelvis ved å oppgi uriktig navn, nasjonalitet eller stilling, har skaffet seg eller andre adgang til bygninger, anlegg, krigsskip eller andre tilsvarende områder hvor gjenstander av interesse for rikets forsvar fremstilles, istandsettes eller oppbevares, eller til å overvære militære øvelser eller forsøk.

Bestemmelsen i § 4 setter straff for den som ved etterretninger medvirker til noe som han vet eller bør forstå har spionasje til fordel for fremmed stat til formål. I motsetning til §§ 90 og 91 i straffeloven er § 4 i lov om forsvarshemmeligheter også anvendelig for spionasje rettet mot fremmed stat. Det kreves heller ikke at de aktuelle opplysninger omfatter hemmeligheter i egentlig forstand, men etterretningene må ikke ligge utenfor hva som fornuftigvis kan være gjenstand for spionasje.

Etter § 5 settes straff for den som nekter å oppgi personalia mv., herunder navn og nasjonalitet, overfor en offentlig tjenestemann eller militær befalingsmann i tjenesten, dersom han treffes under slike omstendigheter som kan gi grunn til mistanke om at vedkommende har foretatt eller akter å foreta en handling som er straffbar etter lov om forsvarshemmeligheter, straffeloven §§ 90 og 91 eller lov om telekommunikasjon § 10-4. Bestemmelsen har sammenheng med straffeloven § 333 som gjelder plikt til å oppgi personalia.

Bestemmelsen i § 6 er en regel om straffansvar for forberedende handlinger og rekker meget langt. Det straffbare er å inngå avtale eller på annen måte søke å forberede en straffbar handling etter lov om forsvarshemmeligheter §§ 1 til 4 eller straffeloven §§ 90 og 91.

I § 7 kriminaliseres offentlige meddelelser som gjerningspersonen vet eller bør forstå kan være til fare for etterforskingen av en forbrytelse mot lov om forsvarshemmeligheter eller mot straffeloven §§ 90, 91, 92, 93 og 94.

Bestemmelsen i § 8 er en straffeprosessuell regel.

3.5 Militær straffelov

3.5.1 Generelt

3.5.1.1 Innledning

Militær straffelov 22. mai 1902 nr. 13 er delt i tre. Del I omhandler alminnelige bestemmelser, del II retter seg mot militære forseelser og forbrytelser, mens del III omhandler krigsartiklene. Etter militær straffelov § 1 kommer den alminnelige straffelovens første del til anvendelse.

Krigsartiklene får kun anvendelse på handlinger som begås i krigstid, jf. lovens § 3. I tillegg kommer noen forbrytelser som også er aktuelle i fredstid, men som bedømmes strengere i krigstid. Kapittel 8, jf. §§ 80 til 94, inneholder bestemmelser om krigsforræderi og om blottstillelse av krigsmakten. Bestemmelsene i kapittel 9, jf. §§ 95 til 99, skjerper straffen for en rekke bestemmelser i militær straffelov annen del begått i krigstid. Kapittel 10, jf. §§ 100 til 108, inneholder bestemmelser om plyndring og andre forbrytelser mot person og gods. Slike forbrytelser kan være rettet både mot landsmenn og mot fiendeborgere.

Straffeloven § 139 setter straff for unnlatt anmeldelse eller annen avvergelse av forbrytelse mot den militære straffelovens bestemmelser om straffbart mytteri, krigsforræderi, spionasje og forbud mot rømming.

For en nærmere redegjørelse av den militære straffeloven vises til C. J. Fleischer: Den militære straffelov, 1956.

3.5.1.2 Begrepet «krigstid»

Begrepet «krigstid» er ikke definert i den militære straffelov. I saken mot Quisling inntatt i Rt 1945 side 109 tiltrådte retten følgende fra lagmannsrettens dom:

«Etter rettens oppfatning tar krigstiden til fra det øyeblikk det faktisk åpnes kamphandlinger. Meningen med krigsartiklene i den militære straffelov er blant annet at ansvaret skal skjerpes under de vanskelige forhold som på mange måter oppstår straks de militære krigsoperasjoner begynner. Det er de faktiske forhold og ikke formelle betraktninger som her må være avgjørende.»

Ikke en hvilken som helst episode fører til at krigstid er inntrådt. I noen tilfeller vil det være den etterfølgende utvikling som er avgjørende for om de første timenes hendelser var en enkeltstående episode eller starten på en krig. Partenes intensjoner og ønsker i sammenheng med omfanget av og arten av de faktiske stridshandlinger må også tas i betraktning.

Krigstid omfatter også tiden fra den væpnede makt eller vedkommende avdeling er beordret satt på krigsfot. Begrepet «krigsfot» er verken definert i loven eller i forarbeidene. Det er imidlertid behandlet i Rt 1916 side 1051, riktignok med tanke på det likelydende begrep i § 3 i den daværende militære rettergangslov. Høyesterett uttalte her at marinen fra 2. august 1914 i anledning nøytralitetsvakt måtte anses å være beordret mobilisert eller satt på krigsfot i lovens forstand – «motsat hva der finder sted ved en ordre om mobilisering eller sætten på krigsfot til øvelse». Det er antatt at en avdeling er på krigsfot når den er innkalt og utstyrt med tanke på mulige nært forestående krigshandlinger.

3.5.1.3 Lovens virkekrets

Militær straffelov §§ 9 til 11 regulerer lovens virkekrets. Hvilken krets av personer loven gjelder for fremgår av § 9. Dette er hovedsakelig de som har tilknytning til det militære forsvar og er en større krets av personer enn de som er å anse som krigsmenn, jf. lovens § 4. En person er å anse som krigsmann når vedkommende er i tjeneste som militær. Tjenestemenn ved utskrivningsvesenet og det militære rettsvesen, eksempelvis krigsadvokaten, er imidlertid ikke krigsmenn. Militær straffelov gjelder blant annet også for sivilt ansatte i Forsvaret, enhver som i hvilken som helst egenskap gjør tjeneste ved de væpnede styrker eller som følger en avdeling av de væpnede styrker, samt krigsfanger som står under militær bevoktning.

Loven gjelder også enhver som gjør seg skyldig i visse militære forbrytelser på krigsskueplass. Begrepet «krigsskueplass» er verken definert i loven eller i forarbeidene. Det forutsetter imidlertid at deler av landet er berørt av krig.

I forhold til beredskapslovens bestemmelser om forholdet mellom sivile og militære myndigheter på krigsskueplass, er det fastsatt at vedkommende distriktskommando som blir berørt av et plutselig angrep, i sin helhet er å betrakte som krigsskueplass, inntil annet måtte bli fastsatt. Dette er imidlertid ikke uten videre avgjørende for avgrensningen av begrepet «krigsskueplass» i militær straffelov. Det synes rimelig å legge avgjørende vekt på om den geografiske nærhet til kamphandlingene gir den angjeldende straffbare handling et særlig farlig eller graverende preg. Krigsskueplassen kan dog ikke anses begrenset til området for de egentlige krigshandlinger, og den teknologiske utviklingen har gjort det rimelig å anta at krigsskueplassen må ha en betydelig videre utstrekning enn hva som var tilfellet da loven ble til.

Handlinger som er rettet mot allierte krigsmenn, kan straffes på samme måte som handlinger rettet mot norske krigsmenn, jf. § 10. Militær straffelov kommer også til anvendelse når den straffbare handling er begått i utlandet, jf. § 11. Dette er særlig praktisk ved FN-tjeneste i utlandet. Kongen kan bestemme at krigstidsbestemmelsene i den militære straffelov helt eller delvis skal kunne anvendes ved handlinger foretatt av en person som deltar i internasjonale fredsoperasjoner, jf. straffeprosessloven § 463 tredje ledd annet punktum.

3.5.2 De enkelte straffebud

Her behandles kun bestemmelsene om krigsforræderi og om blottstillelse av krigsmakten.

Militær straffelov § 80 er den alminnelige bestemmelsen om krigsforræderi. Grunnvilkåret er at gjerningspersonen har begått en av de handlinger som er nevnt i nr. 1 til 14 i hensikt å gavne fienden eller skade Norge eller noen med Norge forbunden krigsmakt. I tillegg må gjerningspersonen ha troskapsplikt overfor Norge. Fiendtlig propaganda som er rettet mot norske styrker, er ikke krigsforræderi for en fiendeborgers vedkommende, men kan være det for en norsk borger som medvirker til dette, eksempelvis ved spredning av løpesedler.

Bestemmelsen oppgir en rekke handlinger som er å anse som krigsforræderi. I motsetning til straffeloven § 86 nr. 10 inneholder § 80 ingen sekkebestemmelse.

I Rt 1945 side 109 har Høyesterett uttalt følgende:

«Om domfelte ut fra sin personlige innstilling har funnet det heldig for Norge på lengre sikt at han etter evne hjalp fienden til å bryte det norske forsvar, er dette etter mitt skjønn irrelevant. Den militære straffelov eller dens krigsartikler kan umulig være slik å forstå at de mest opplagte krigsforbryterske handlinger faller utenfor straffebestemmelsenes rekkevidde, for så vidt den enkelte militærperson, befalingsmann eller menig, ut fra sitt individuelle syn og i strid med militær lydighetsplikt, mener å tjene sitt lands mer langsiktige politiske eller andre interesser ved å arbeide for landets nederlag i en pågående kamp. Oppfattet man den militære straffelovs § 80 på den måte, ville det gjøre paragrafens straffebestemmelser illusoriske innenfor et vidstrakt felt.»

Paragrafen suppleres av de etterfølgende straffebudene i §§ 81 til 86. Etter disse bestemmelsene er det imidlertid ikke noe vilkår at det er utvist slik hensikt som nevnt i § 80. Handlinger som innebærer overtredelse av militær straffelov § 81 første ledd, er også å anse som krigsforræderi. Bestemmelsen er en ren straffskjerpelses­bestemmelse for særskilt angitte forbrytelser i straffeloven kapittel 8 begått av den personkrets som faller inn under den militære straffelov.

Det å hjelpe krigsfange på flukt er straffbart etter § 82. Visse forsømmelser av tjenesteplikt rammes av § 83. Forstyrrelse av visse kommunikasjoner rammes av § 84, mens § 85 kriminaliserer omgang og brevveksling med fienden. Spredning av etterretninger som er egnet til å nedstemme krigsfolkets mot, er straffbart etter § 86.

Etter § 87 straffes den høystbefalende på festning eller befestet plass, jf. nr. 1, eller på flåte eller krigsskip, jf. nr. 3, som overgir seg uten å ha uttømt alle midler til forsvar, mens nr. 2 rammer den befalingsmann som i åpen mark overgir seg, selv om det er mulighet til å slå seg gjennom eller å få unnsetning, eller som forlater den post som er betrodd ham, uten å ha uttømt alle midler til forsvar. Det å overgi en befestet plass dersom det anses som det mest riktige av taktiske hensyn, er ikke straffbart.

Etter § 88 straffes krigsmann som under trefning selv griper til flukten, og samtidig søker å forlede sine våpenfeller til flukt, mens krigsmann som bare flykter selv, straffes etter § 89. Sistnevnte bestemmelse kriminaliserer også krigsmann som sniker seg unna, som lar seg ta til fange uten motstand og lignende. Etter § 90 rammes løslatt krigsfange som bryter betingelsene for løslatelse.

Militær straffelov § 91 rammer den som i krigstid tjener fienden som spion. Dersom spionasjen skjer i fredstid eller til fordel for nøytrale, rammes forholdet av straffeloven §§ 90 og 91. I tillegg må gjerningsmannen være en person som faller inn under den militære straffeloven generelt, eller handlingen må være begått på krigsskue­plass. Hvis spionen er fiendtlig krigsmann eller undersått, vil han bare kunne straffes for den handling som han er grepet i. Tidligere handlinger av lignende art rammes ikke. Bare en person som hemmelig eller under falske påskudd samler eller søker å samle opplysninger på krigsmaktens operasjonsfelt eller sted av militær betydning i hensikt å meddele opplysningene til fienden, er å anse som spion.

Fiendtlige parlamentærer og deres ledsagere som misbruker sin stilling til visse forbrytelser, herunder spionasje, straffes etter § 92, mens § 93 setter straff for ved unnlatt anmeldelse eller på annen måte å avverge utførelsen eller følgene av nærmere angitte krigsforbrytelser. Unnlatelse av å etterkomme pålegg om fyllestgjøring av militære rekvisisjoner mv. rammes av § 94.

3.6 Annen lovgivning

Flere andre lover har tilknytning til straffeloven kapittel 8 og 9, lov om forsvarshemmeligheter og krigsartiklene i den militær straffeloven.

Sentral er lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste med forskrifter som trådte i kraft 1. juli 2001. Loven har tre hovedformål. Det første er å motvirke sikkerhetstrusler ved forebyggende sikkerhetstjeneste. Det andre er å trygge rettssikkerheten til den enkelte borger, og det tredje er å sikre tilliten til og grunnlaget for å kontrollere sikkerhetstjenesten. Sikkerhetsloven har stor aktualitet blant annet på bakgrunn av samfunnets sårbarhet i forbindelse med ny teknologi som kan sette en angriper i stand til å utføre spionasje, sabotasje eller terrorhandlinger.

En annen relevant lov er lov 20. mars 1998 nr. 11 om etterretningstjenesten. Et av formålene med denne loven er å legge forholdene til rette slik at Etterretningstjenesten effektivt kan bidra til å kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale interesser, jf. § 1 bokstav a.

Videre vises til lov 15. desember 1950 nr. 3 om forbod mot samkvem med personer som har tilhald på fiendeområde o.a. Formålet med denne loven er å hindre forrædersk forbindelse med fienden. Loven er ellers et ledd i de økonomiske tiltak som inngår i en krig. Loven rekker vidt og setter blant annet forbud mot ethvert samkvem med personer som bor på fiendeområde. I denne sammenheng nevnes også lov nr. 4 av samme dato om fiendegods. Denne lovens formål er å etablere ordninger for å ta vare på verdier som eierne er forhindret i å ta vare på, og hindre at slike verdier benyttes til skade for Norge, samt å legge forholdene til rette for at slike verdier kommer til nytte i den norske krigsøkonomien eller at de kan brukes som erstatningsobjekter ved fredsoppgjør.

Beredskapsloven – lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold – er først og fremst en fullmaktslov. Etter § 1 gis Kongen, dersom Stortinget er avskåret fra å utøve sin virksomhet, kompetanse til å gjøre alle de vedtak som er påkrevd for å vareta rikets interesser under krigen, og å forberede overgangen til fredelige forhold. Etter § 3 gis Kongen, under nærmere angitte forhold, lovgivningskompetanse for å trygge rikets sikkerhet, den offentlige orden, mv. Videre har loven regler om rettspleie, blant annet om fravikelse av instansfølgen. Loven søker i det vesentlige sitt grunnlag i konstitusjonell nødrett, men er ikke uttømmende for de tiltak som kan besluttes i medhold av dette rettsgrunnlaget.

Avslutningsvis nevnes lov 17. mars 1916 om straffebestemmelser for utenlandske militærpersoner som er internert her i riket under krig mellom fremmede makter. Bakgrunnen for loven er at etter V Haagkonvensjon av 1907 artikkel 11 skal nøytral stat internere krigførendes tropper som tar opphold på territoriet. Slike internerte kommer ikke inn under den militære straffeloven.

En nærmere utredning av disse lovene ligger utenfor utvalgets mandat.

Fotnoter

1.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

2.

Anders Bratholm, Magnus Matningsdal (red.), Straffeloven med kommentarer: anden del: forbrydelser, Oslo 1995, ­Universitetsforlaget.

Til dokumentets forside