4 Utenlandsk rett

4.1 Innledning

Det er et kjennetegn ved alle suverene stater at de har straffebestemmelser til vern om rikets selvstendighet og sikkerhet, forfatningen og de øverste statsorganene. I forbindelse med sitt arbeid har utvalget som et idétilfang innhentet opplysninger om lovgivningen i et begrenset antall andre land. Det er selvsagt visse ulikheter så vel i systematikk som i reglenes innhold i disse landene, men gjennomgående er likhetene i lovreguleringen store på dette området, særlig i de nordiske landene.

Det ville føre for langt å fremstille det nærmere innholdet i reglene i de ulike landene. Utvalget nøyer seg derfor med å gi en summarisk oversikt over dansk, svensk, finsk og tysk rett. På enkelte punkter pekes det dessuten på forskjeller fra norsk rett.

Utvalget gir i det følgende bare en oversikt over materielle straffebestemmelser. Regler om etterforskingsmetoder for saker som angår rikets sikkerhet mv. behandles ikke. I 8.2.3 gis imidlertid en oversikt over utenlandsk rett om romavlytting.

4.2 Danmark

Reglene i den danske straffeloven om rikets sikkerhet og selvstendighet ble gitt omtrent samtidig med revisjonen av de norske bestemmelsene i 1950. Det danske lovforslaget på området var en del av grunnlaget for forslagene i Ot.prp. nr. 79 1950, og de norske reglene har store likhetstrekk med de danske.

Den danske straffeloven kapittel 12 retter seg mot handlinger som angriper eller truer den danske stats selvstendighet og sikkerhet, mens kapittel 13 retter seg mot forbrytelser mot den danske statsforfatningen og landets øverste statsmyndigheter, herunder handlinger som angriper den demokratiske statsordenen. Som Norge har Danmark en egen militær straffelov.

Det danske straffebudet om suverenitetskrenkelse, jf. § 98, krever at handlingen er skjedd med utenlandsk bistand, maktanvendelse, eller trussel om dette. Tilsvarende vilkår gjelder ikke etter norsk rett, jf. den norske straffeloven § 83.

Det danske straffebudet om høyforræderi, jf. § 111, krever at handlingen er skjedd med utenlandsk bistand, maktanvendelse, eller trussel om dette. Etter norsk rett kreves at høyforræderiet er skjedd ved ulovlige midler, jf. den norske straffeloven § 98.

Den danske hovedbestemmelsen om spionasje, jf. § 107, favner videre enn den norske. Det kreves at de aktuelle opplysningene skal holdes hemmelig av hensyn til danske stats- eller samfunnsinteresser. Etter den norske straffeloven § 90 kreves at opplysningen skal holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Videre er det etter dansk rett et vilkår at gjerningsmannen handler i fremmed makts eller organisasjons tjeneste eller til bruk for personer som virker i slike tjenester. Typen opplysninger som vernes, er også noe mer omfattende enn etter norsk rett. Ikke bare militære hemmeligheter og statshemmeligheter beskyttes, men også hemmeligheter på et lavere nivå vedrørende Danmarks forbindelse med fremmede makter, økonomiske, handelspolitiske og forsyningsmessige interesser. I motsetning til norsk rett er det ikke noe vilkår at opplysningene som spionasjen gjelder, er riktige.

Det danske straffebudet om ulovlig etterretningsvirksomhet, jf. § 108, krever ikke at det foreligger noen krenkelse av danske interesser. Spionasje rettet mot andre stater og som ikke direkte vedrører danske stats- eller samfunnsinteresser, samt etterretningsvirksomhet rettet mot danske interesser, men som angår forhold som ikke skal holdes hemmelig, rammes. Den danske straffeloven har også en bestemmelse om åpenbaring av statens hemmelige forhandlinger, rådslagninger og beslutninger i saker som gjelder statens sikkerhet eller rettigheter i forhold til fremmede makter, jf. § 109.

Den danske straffeloven har ingen bestemmelser som direkte svarer til den norske straffeloven §§ 94 og 104 om forbud mot å inngå avtale om å begå visse forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet og straffansvar for visse forberedende handlinger til slike forbrytelser. Den danske straffeloven har imidlertid en temmelig vid medvirkningsregel. I tillegg defineres straffbart forsøk videre enn i Norge, slik at det omfatter en rekke handlinger som etter norsk rett oppfattes som forberedende handlinger. Grensen for det straffbare vil i det vesentlige avhenge av gjerningspersonens subjektive forhold.

Enkelte norske straffebestemmelser som gjelder rikets sikkerhet og selvstendighet, har ingen direkte parallell i den danske straffeloven. Dette gjelder eksempelvis § 97a om ulovlig påvirkning av allmennhetens mening og § 97b om utbredelse av falske rykter av betydning for rikets sikkerhet. I motsetning til norsk rett som kriminaliserer grovt uaktsomt forræderi, jf. den norske straffeloven § 86a, rammer ikke dansk rett noen form for uaktsomt landsforræderi.

4.3 Sverige

De svenske straffebestemmelsene på området finnes først og fremst i Brottsbalken, BrB. Kapittel 18 retter seg primært mot forbrytelser som innebærer et angrep på Sveriges eksistens og det svenske statsoverhodet. Kapittel 19 inneholder sentrale bestemmelser av betydning for Sveriges sikkerhet. Bestemmelsene i kapittel 18 og 19 gjelder i freds- og krigstid. Kapittel 22 omhandler landsforræderi og brudd på folkeretten, og flertallet av bestemmelsene kommer ikke til anvendelse under vanlige fredsforhold. Sverige har ingen militær straffelov. BrB kapittel 21 har imidlertid bestemmelser som retter seg mot forbrytelser begått av krigsmann og kommer bare til anvendelse når Sverige er krig, i krigsfare eller under overordentlige forhold.

Straffebudene om landsforræderi er inndelt i landsforræderi og en mildere form, landssvik, jf. kapittel 22 §§ 1 og 2. Begge lovbruddstyper er straffbare i uaktsom form. Norsk rett rammer bare grovt uaktsomt landsforræderi.

Som den norske straffeloven kriminaliserer BrB utbredelse av falske rykter av betydning for rikets sikkerhet, jf. kapittel 22 § 5. Den svenske bestemmelsen gjelder imidlertid kun i krigstid, mens det tilsvarende norske straffebudet i straffeloven § 97b, gjelder både i freds- og i krigstid.

BrB har straffebestemmelser som rammer brudd på folkeretten, ulovlig befatning med kjemiske våpen og ulovlig befatning med miner, jf. kapittel 22 §§ 6, 6a og 6b. Den norske straffeloven inneholder ingen tilsvarende bestemmelser, men ulovlig befatning med kjemiske våpen og antipersonellminer er straffbart etter særskilte lover, jf. lov 5. mai nr. 10 1994 om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei og lov 17. juli 1998 nr. 54 om gjennomføring av Konvensjonen om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner. I tillegg rammer militær straffelov § 107 den som bruker våpen eller stridsmidler som er forbudt ved internasjonal overenskomst, som Norge har tiltrådt, mot fienden.

BrB kapittel 18 § 1 kriminaliserer opprør og verner statsformen, samt statssjefens, regjeringens, riksdagens og den høyeste dommermaktens handlefrihet. Paragrafen suppleres av kapittel 19 § 1 som er den alminnelige bestemmelsen om høyforræderi. Førstnevnte straffebud krever bruk av våpenmakt eller andre voldsomme midler, mens sistnevnte krever bruk av voldsomme eller lovstridige midler eller utenlandsk bistand. Den norske bestemmelsen om høyforræderi, jf. § 98, krever at handlingen er skjedd ved ulovlig midler.

BrB har bestemmelser til vern om demokratiet, herunder kapittel 18 § 5 som særlig beskytter ytrings-, forsamlings- og foreningsfriheten. Det straffbare er å utøve ulovlig tvang og trusler i hensikt å påvirke den allmenne meningsdannelsen og å gjøre inngrep i handlefriheten til politiske organisasjoner eller yrkes- og næringssammenslutninger. Den norske straffeloven inneholder ingen direkte parallell bestemmelse.

Kapittel 19 § 2 verner freden og kriminaliserer krigsstiftelse. Til forskjell fra norsk rett, jf. straffeloven § 84, er det et vilkår at handlingen skjer med voldsomme midler eller med utenlandsk bistand.

For å dømmes etter den svenske hovedbestemmelsen om spionasje, jf. kapittel 19 § 5, kreves at gjerningspersonens hensikt er å gå fremmed makt til hånde. Dette er ikke et vilkår etter den norske straffeloven § 90. Videre må opplysningen gjelde forhold hvis åpenbaring for fremmed makt kan medføre skade for totalforsvaret eller Sveriges sikkerhet. I motsetning til norsk rett er det ikke et vilkår at de aktuelle opplysningene er riktige. Dersom gjerningspersonen ikke har til hensikt å gå fremmed makt til hånde, kan handlingen etter omstendighetene bedømmes som uberettiget befatning med hemmelige opplysninger, jf. kapittel 19 § 7.

Det svenske straffebudet om ulovlig etterretningsvirksomhet, jf. kapittel 19 § 10, rammer blant annet den som anskaffer opplysninger hvis åpenbaring for fremmed makt kan medføre skade for annen fremmed stat. Den norske straffeloven § 91a krever at gjerningspersonen vet eller bør forstå at meddelelse av opplysningene til en annen stat kan skade «Norges interesser» eller volde fare for enkeltpersoners liv, helbred, frihet eller eiendom. Den norske lov om forsvarshemmeligheter § 4 verner også andre stater mot spionasje til fordel for fremmed stat.

Som Norge har Sverige en straffebestemmelse rettet mot diplomatisk landsforræderi, jf. kapittel 19 § 3. I tillegg har BrB et straffebud som rammer den som uberettiget lar seg bruke som representant for fremmed makt i diplomatiske anliggender som vedrører Sverige, jf. kapittel 19 § 4.

Enkelte straffebud i den norske straffeloven har ingen parallell i BrB. Dette gjelder blant annet straffeloven § 95 første ledd om offentlig forhånelse av fremmed stats flagg og riksvåpen. BrB inneholder heller ingen straffebestemmelse tilsvarende straffeloven § 88 om mislighold av kontrakter av betydning for det militære eller sivile forsvar i krigstid.

BrB har ingen straffebud som direkte tilsvarer den norske straffeloven §§ 94 og 104. Generelle bestemmelser om straffansvar for medvirkning, konspirasjon og forberedelse finnes i BrB kapittel 23. Imidlertid er det særskilt bestemt at som konspirasjon til høyforræderi anses også det å tre i forbindelse med fremmed makt for å forberede og muliggjøre slik forbrytelse, jf. kapittel 19 § 14. Som konspirasjon til landsforræderi og landssvik anses også det å tre i forbindelse med fienden for å forberede og muliggjøre slike handlinger, jf. kapittel 22 § 7.

4.4 Finland

Den finske straffeloven kapittel 12 retter seg i det vesentlige mot landsforræderi og spionasje. Hensikten er å beskytte Finlands suverenitet og ytre sikkerhet, samt landets nasjonale status. Kapittel 13 inneholder bestemmelser som retter seg mot høyforræderi. Formålet er å trygge den finske stats- og samfunnsordenen. Finland har i motsetning til Norge ingen særskilt militær straffelov. I stedet er slike bestemmelser inkorporert i straffeloven.

Den finske straffeloven inneholder færre straffebud vedrørende vern av rikets sikkerhet og selvstendighet enn den norske. I tillegg er den i større grad enn den norske tilpasset samfunnsutviklingen de senere år. Samtlige bestemmelser i kapittel 12 og 13 ble vedtatt så sent som i 1995. Flere forbrytelser er inndelt i vanlig og grov overtredelse.

Som etter norsk rett rammer finsk straffelovgivning kun forsettlige overtredelser dersom ikke annet er bestemt. I kapittel 12 og 13, er det bare ett straffebud som rammer uaktsomhet, nemlig kapittel 12 § 8 om uaktsom åpenbaring av statshemmelighet. Finsk rett har heller ingen alminnelig bestemmelse om forsøk. Dersom forsøk er straffbart, angis det uttrykkelig i vedkommende straffebud.

Det finske straffebudet om suverenitetskrenkelse, jf. kapittel 12 § 1, krever i motsetning til den tilsvarende norske bestemmelsen at det er anvendt vold, trussel om vold, eller at handlingen er skjedd med fremmed makts militære eller økonomiske påtrykk eller støtte.

Hovedbestemmelsen om høyforræderi, jf. kapittel 13 § 1, verner Finlands statsforfatning og statsskikk. I tillegg vernes noen av Finlands høyeste statsorganer, nærmere bestemt Finlands president, regjeringen og Riksdagen. Finsk Høyesterett og Den finske Høyeste Forvaltningsdomstolen omfattes ikke. Disse organene beskyttes av de alminnelige straffebud som verner offentlige tjenestemenn. Etter norsk rett vernes også Høyesterett av straffeloven § 99. En annen forskjell er at finsk rett krever at det er anvendt vold, trussel om vold eller urettmessig tvang. Etter norsk rett er det tilstrekkelig at handlingen er skjedd ved ulovlige midler.

Den finske straffeloven har flere bestemmelser som retter seg mot spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet. Hovedbestemmelsen om spionasje favner noe videre enn den norske straffeloven § 90. Straffebudet rammer militær, politisk, vitenskapelig, teknisk og økonomisk spionasje rettet mot Finland, jf. kapittel 12 § 5. Det som skal holdes hemmelig, må være så betydningsfullt at det kan skade Finlands forsvar, sikkerhet, utenlandske relasjoner eller samfunnsøkonomi om det åpenbares. Formålet med spionasjen må være å begunstige en fremmed stat eller å skade Finland. Bestemmelsen suppleres av straffebudet om åpenbaring av statshemmelighet, jf. kapittel 12 § 7.

Straffebudet om ulovlig etterretningsvirksomhet, jf. kapittel 12 § 9, krever at gjerningsmannen anskaffer opplysninger om en fremmed stats forsvar eller sikkerhet eller omstendigheter med umiddelbar innvirkning på dette, og derigjennom skader eller utsetter Finlands utenriksrelasjoner for fare. Gjerningsmannen må ha hatt til hensikt å skade en fremmed stat eller å begunstige en annen fremmed stat.

Norsk rett rammer forberedende handlinger i større utstrekning enn finsk rett. Den finske straffeloven har ingen bestemmelse som kriminaliserer inngåelse av avtale om å begå nærmere bestemte forbrytelser tilsvarende den norske straffeloven §§ 94 og 104. Landsforrædersk konspirasjon er straffbart først når gjerningsmannen begynner å iverksette avtalen, jf. kapittel 12 § 11. Det straffbare er å tre i forbindelse med en fremmed stat eller dens agent i hensikt å begå forbrytelse nevnt i kapittel 12.

Derimot er visse forberedende handlinger til høyforræderi straffbare, herunder det å tilvirke, skaffe, samle og lagre våpen, ammunisjon og annen tilsvarende utrustning som egner seg til voldshandlinger, jf. kapittel 13 § 3.

Flere straffebud i den norske straffeloven kapittel 8 og 9 har ingen parallell i den finske straffeloven. Dette gjelder blant annet § 88 om mislighold av kontrakt av betydning for rikets militære eller sivile forsvar i krigstid, § 95 første ledd om offentlig forhånelse av fremmed stats flagg og riksvåpen og § 89 om diplomatisk landsforræderi. Sistnevnte forhold må eventuelt bedømmes etter de alminnelige regler om tjenesteforsømmelse. Heller ikke § 99a, som blant annet verner underordnede forvaltningsorganers virksomhet, har noen direkte parallell i den finske straffeloven. Vold og trusler mot offentlige myndigheter, i den hensikt å hindre dem i deres virksomhet, bedømmes etter de alminnelige bestemmelser som verner denne personkretsen.

4.5 Tyskland

De tyske straffebestemmelsene om rikets selvstendighet og sikkerhet finnes i det vesentlige i kapittel 1, 2 og 3 i den tyske straffelovens – Strafgesetzbuch, StGB – spesielle del.

Kapittel 1 omhandler forbrytelser mot freden, høyforræderi og det å utsette demokratiet for fare. Straffebestemmelsene om høyforræderi rammer ikke bare høyforræderi i Tyskland, men også høyforræderi innen de enkelte tyske delstater.

Det finnes eksempelvis straffebud som kriminaliserer det å opprettholde partier som er erklært ukonstitusjonelle, og forbudte partier, jf. StGB §§ 84 og 85. I tillegg er det straffbart å spre propaganda for slike organisasjoner og å bruke deres symboler, jf. StGB §§ 86 og 86a.

Kapittel 1 har også bestemmelser om agentvirksomhet med sabotasje som formål, jf. StGB § 87, forfatningsfiendtlig sabotasje, jf. StGB § 88, og forfatningsfiendtlig innvirkning på landets forsvar og offentlige sikkerhetsorganer, jf. StGB § 89. Felles for bestemmelsene er at handlingen må være begått i den hensikt å motvirke Tysklands geografiske enhet, landets sikkerhet eller forfatningen.

Kapittel 2 verner Tysklands ytre sikkerhet og inneholder flere bestemmelser om spionasje, åpenbaring og overlevering av statshemmeligheter og ulovlig etterretningsvirksomhet.

Kapittel 3 retter seg mot forbrytelser mot fremmede stater, herunder legemskrenkelser mot og ærekrenkelser av fremmede staters statsoverhoder og representanter. Som etter den norske straffeloven er det straffbart å forhåne fremmede staters flagg og nasjonalemblemer, jf. StGB § 104. Tyskland kriminaliserer imidlertid også forhånelse av eget nasjonalflagg og -emblem, jf. StGB § 90a. I tillegg vernes delstatenes flagg.

Kapittel 7 som retter seg mot forbrytelser mot offentlig orden, inneholder straffebud som kriminaliserer blant annet dannelse av og støtte til bevæpnede og kriminelle grupper samt terrororganisasjoner, jf. StGB §§ 128, 129 og 129a.

Til dokumentets forside