5 Straffelovkommisjonens utredning – betydningen for utvalgets arbeid

5.1 NOU 2002: 4 Ny straffelov

Straffelovkommisjonens utredning forelå 4. mars 2002. I utredningen fremmes utkast til ny straffelov med en Første del som omfatter Alminnelige bestemmelser og Andre del som omfatter De straffbare handlingene. Mens kommisjonen i Første del har utformet konkrete lovbestemmelser, har den i Andre del gitt anvisninger på bestemmelsenes innhold, men ikke utformet forslag til lovtekst. Kommisjonens utredning legger viktige føringer for utvalgets arbeid. I det følgende vil utvalget kort peke på noen generelle deler av utredningen som er av særlig betydning for utvalgets arbeid, og si noe om betydningen av utredningen for de forslag som fremmes av utvalget.

5.2 Kriminalisering

5.2.1 Generelt om hvilke handlinger som bør belegges med straff

Straffelovkommisjonen mener generelt at det bør vises tilbakeholdenhet med bruk av straff. Det tas utgangspunkt i et skadefølgeprinsipp som innebærer at straff bare bør brukes som reaksjon mot handlinger som medfører at noe eller noen påføres skade eller fare for skade. Prinsippet bygger på at individet i størst mulig grad bør kunne handle fritt, og at straff bare bør benyttes når tungtveiende grunner taler for det. Kommisjonen mener det unntaksvis kan være berettiget å kriminalisere adferd som ikke i seg selv har skadevirkninger.

Straffens begrunnelse, berettigelse og hensiktsmessighet er hensyn som må vurderes når kriminaliseringsspørsmål behandles. Både rettferdighetsbetraktninger og straffens nyttevirkninger kan begrunne bruk av straff. Særlig utgjør straffens evne til å forebygge farlig eller skadelig adferd en begrunnelse for straff.

Bruk av straff krever en moralsk berettigelse utover straffens nyttevirkninger. For at samfunnet skal være berettiget til å bruke straff som virkemiddel, må det kreves at en straffereaksjon fremstår som rettferdig og nødvendig. Ved vurderingen av hvilke handlinger som skal belegges med straff, må nyttevirkningene holdes opp mot straffens omkostninger. Det vil være naturlig å ta utgangspunkt i gjeldende rett. Kommisjonen mener at det bør vises tilbakeholdenhet med nykriminalisering og at en betydelig avkriminalisering er mulig. Kan skadelig atferd avverges med andre og mindre inngripende virkemidler – eksempelvis administrative sanksjoner 1 – bør straff ikke brukes.

5.2.2 Kriminalisering av uaktsomme handlinger

Straffansvar for uaktsomme handlinger reiser to hovedspørsmål: Om uaktsomme handlinger overhodet skal kriminaliseres og hvilken grad av uaktsomhet som eventuelt skal kreves.

Kommisjonens utgangspunkt er at uaktsomme overtredelser er vesentlig mindre straffverdige enn forsettlige. Den klare hovedregel bør være at forsett er skyldkravet i straffebestemmelser, både i straffeloven og i den strafferettslige særlovgivningen. Straffansvar for uaktsomhet krever en særlig begrunnelse. Et viktig moment i denne vurderingen er om atferden innebærer fare for alvorlig skade. Videre vil effektivitetshensyn kunne tale for et uaktsomhetsansvar for brudd på straffesanksjonerte plikter. Dette gjelder blant annet for lovbrudd der bevissituasjonen gjennomgående er vanskelig. Kommisjonen er imidlertid kritisk til strafflegging av uaktsomhet for å ramme såkalt skjult forsett.

Etter kommisjonens oppfatning er det skjedd en for omfattende kriminalisering av uaktsomme handlinger, og den foreslår at forsett som hovedregel skal være skyldkravet i hele straffelovgivningen, slik at behovet for uaktsomhetsansvar vil måtte vurderes konkret for hvert enkelt straffebud. Kommisjonen foreslår forsett som skyldkrav ved en rekke lovbruddstyper som etter gjeldende rett bare krever uaktsomhet, blant annet sabotasje mot infrastrukturen, straffeloven § 151a, og ulovlig befatning med kjemiske våpen, jf. lov 6. mai 1994 nr 10 § 1 første ledd, jf. § 5.

I den grad kravet om forsett fravikes, mener kommisjonen at hovedregelen bør være at bare grov uaktsomhet bør rammes. I forhold til mer alvorlige lovbrudd er det to motstridende hensyn som gjør seg gjeldende. På den ene side tilsier faren for alvorlige skadefølger at allerede simpel uaktsomhet bør rammes. På den annen side kan det virke urimelig å stille noen til strafferettslig ansvar for alvorlige handlinger dersom vedkommende bare i begrenset grad kan klandres for sin adferd. Kommisjonen har for en rekke straffebud foreslått at skyldkravet endres fra simpel til grov uaktsomhet, eller fra uaktsomhet til forsett.

Straffeloven kapittel 8 har flere bestemmelser som rammer uaktsomhet. Således setter §§ 86a og 97b straff for grovt uaktsom overtredelse, mens §§ 88 annet ledd, 89 annet ledd og 90 annet ledd setter straff for simpel uaktsomhet.

5.2.3 Kriminalisering av forsøkshandlinger

Strafflegging av forsøkshandlinger innebærer en vektlegging av lovovertrederens subjektive forhold, snarere enn de objektive sidene ved en handling. Den någjeldende regel i straffeloven § 49 som begrenser forsøksstraffen til forbrytelsene, foreslås opphevet. Etter kommisjonens forslag skal forsøk som hovedregel være straffbart ved lovbrudd som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder. Både for lovbrudd med høyere og lavere strafferamme enn 6 måneder må det imidlertid foretas en konkret vurdering. For bestemmelser med strafferamme høyere enn 1 år mener kommisjonen at det ikke bør gjøres unntak fra hovedregelen.

Et spørsmål er i hvilken grad forsøk og fullbyrdet forbrytelse skal likestilles, som tilfellet er for flere av straffebudene i straffeloven kapittel 8 og 9. Kommisjonen mener forsøk i de fleste tilfeller vil være mindre straffverdig enn fullbyrdet overtredelse, og går inn for å fjerne de fleste reglene som likestiller forsøk og fullbyrdet forbrytelse. Likestilling her krever etter kommisjonens syn en særlig begrunnelse. En begrunnelse kan være hensynet til et effektivt vern mot visse typer lovbrudd. Kommisjonen foreslår derfor å likestille forsøk og fullbyrdet overtredelse blant annet i utkastet § 18-1 om høyforræderi og § 18-2 om grovt høyforræderi.

Likestilling mellom forsøk og fullbyrdet overtredelse innebærer at adgangen til straffri tilbaketreden fra forsøk avskjæres. Videre bestemmer straffeloven § 51 at forsøk skal straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen går inn for ikke å videreføre regelen i § 51. Bestemmelsen foreslås erstattet av en fakultativ bestemmelse om at straffen for forsøk kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Det vil etter forslaget ikke lenger være behov for å likestille forsøk med fullbyrdet overtredelse for å kunne idømme samme straff for de mest straffverdige forsøkstilfellene som for fullbyrdet lovbrudd.

5.2.4 Kriminalisering av forberedelseshandlinger

Etter gjeldende rett er forberedelse til en straffbar handling som hovedregel ikke straffbar. Visse forberedende handlinger kan imidlertid være straffbare etter særskilte straffebud, eksempelvis straffeloven § 94 som blant annet setter straff for å inngå avtale om å begå nærmere angitte forbrytelser i straffeloven kapittel 8.

Kommisjonen har drøftet spørsmålet om kriminalisering av forberedelseshandlinger på bakgrunn av en utredning skrevet av professor Erling Johannes Husabø ved Universitetet i Bergen. Husabø mener at det ikke er dokumentert tilstrekkelig behov for en så vesentlig utvidelse av straffeansvaret som et generelt forberedelsesansvar vil innebære. Et slikt ansvar vil medføre uheldige innskrenkninger i handlefriheten med øket vekt på straffverdigheten av rent subjektive forhold – gjerningsmannens sinnelag – noe som skaper bevisvanskeligheter og øket risiko for uriktige domfellelser. Et utvidet ansvar for forberedende handlinger innebærer også utvidet adgang til å anvende straffeprosessuelle tvangsmidler på et tidlig stadium, noe som blant annet vil gi større mengder overskuddsinformasjon. Erfaringer fra andre land viser dessuten at en generell regel om straff for forberedelseshandlinger lett vil bli abstrakt og upresis. Ifølge Husabø rammer ikke innvendingene i samme grad en eventuell generell regel om kriminalisering av avtaler om lovbrudd. Men også et slikt ansvar vil gjøre innhugg i den private handlefrihet og vil åpne for mer kontroll av privatlivet.

Kommisjonen finner, i tråd med professor Husabøs syn, ikke grunn til å innføre et generelt straffebud rettet mot forberedelse av straffbare handlinger, heller ikke begrenset til visse typer forberedelseshandlinger, som avtaler om å begå lovbrudd. Kommisjonen mener at kriminalisering av forberedelseshandlinger bør avgrenses til visse typer alvorlige rettsbrudd der fullbyrdelse lett kan føre til ubotelig skade. Dersom forberedelseshandlinger skal strafflegges, bør det skje på grunnlag av en konkret vurdering i tilknytning til det aktuelle straffebud. Når det gjelder hvilke handlinger som i tilfelle skal utgjøre straffbar forberedelse, går kommisjonen stort sett inn for bare å ramme inngåelse av avtale om å begå lovbrudd.

Bestemmelser som retter seg mot forberedelseshandlinger, foreslås blant annet i utkastets § 18-6 om forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner, og i utkastets § 20-12 om avtale om sabotasje mot infrastrukturen.

5.3 Strafferammer

5.3.1 Sett av strafferammer

Domstolenes grad av frihet ved straffutmålingen vil i prinsippet være avhengig av i hvilken grad strafferammene utgjør skranker for dommerskjønnet. Kommisjonen bemerker at dagens øvre strafferammer sjelden har utgjort noen praktisk begrensning i domstolenes frihet.

I dagens straffelov har man, ved siden av bot og hefte, 16 sett av fengselsstrafferammer. Dersom man tar med strafferammer som følger av en kombinasjon av ulike regler, får man enda flere sett. Dette gjelder også for straffeloven kapittel 8 og 9. Kommisjonen foreslår at strafferammesystemet gjøres enklere. Det foreslås 8 sett av fengselsstrafferammer, nærmere bestemt fengsel inntil 6 måneder, samt fengsel inntil 1, 2, 3, 6, 10, 15 og 21 år.

Kommisjonen har gitt anvisning på en strafferamme i «det lavere sjiktet» når den mener strafferammen bør være bot eller fengsel i 1 år eller lavere, eventuelt bare bot. I det lavere sjikt foreslås kun 2 sett av strafferammer – fengsel i 1 år og fengsel i 6 måneder.

Den generelle bestemmelsen om lengstestraff på 15 år, jf. straffeloven § 17 første ledd litra a, foreslås ikke videreført. Lengstestraffen skal alltid angis i det enkelte straffebud.

5.3.2 Minstestraffer

Kommisjonen ser ikke behov for å gjøre endringer i den ordinære minimumsstraffen på fengsel i 14 dager.

Straffeloven inneholder imidlertid mange paragrafer som gir anvisning på en minstestraff som overstiger den ordinære minstestraffen. Flere av disse er bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9, nærmere bestemt §§ 83, 84, 86, 89, 90, 93 og 94, 98, 99a,101 og 104. Kommisjonen mener minstestraff er uheldig fordi dette kan tvinge aktørene i rettsapparatet til å måtte velge mellom å fatte avgjørelser de selv finner urimelige eller treffe juridisk tvilsomme avgjørelser. Kommisjonen foreslår derfor å oppheve de fleste av dagens minstestraffer.

Kommisjonens flertall foreslår en minstestraff for tre bestemmelser, nærmere bestemt for vanlig og grovt drap og for grov seksuell omgang med barn under 14 år. Det vises til at minstestraffer vil være en nødvendig verdimarkering i forhold til disse straffebudene. Ett mindretall foreslår også minstestraff for grov brannstiftelse og annen farlig ødeleggelse.

Kommisjonen foreslår at bot som utgangspunkt angis som selvstendig straffalternativ i straffebud hvor strafferammen er fengsel i 3 år eller lavere. Straffebud med en høyere strafferamme vil som regel rette seg mot så alvorlige forhold at bot alene vil være en for mild reaksjon. Det påpekes imidlertid at det for noen straffebud kan være et stort spenn i straffverdigheten av de handlinger som kan tenkes subsumert under straffebudet. I forhold til hvert enkelt slikt straffebud må det vurderes konkret om bot skal være et selvstendig straffalternativ.

5.3.3 Inndeling av straffebudene etter grovhet

Kommisjonen foreslår for en del likeartede handlingstyper en differensiering av strafferammene etter grovhet, slik at en skjønnsmessig helhetsvurdering vil være avgjørende for når handlingen skal anses som grov. De enkelte straffebestemmelsene som foreslås, er i større utstrekning enn i någjeldende straffelov delt inn i grov, vanlig og noen ganger også liten overtredelse. Inndeling etter grovhet passer imidlertid ikke for alle handlingstyper. Det passer heller ikke alltid å operere med liten overtredelse.

Teknikken med inndeling av straffebud etter grovhet erstatter bruken av tre typer sidestrafferammer. Kommisjonen foreslår for det første ikke å videreføre «særdeles skjerpende» og «særdeles formildende» omstendigheter som kriterier for særlige sidestrafferammer i enkelte straffebud. De vurderinger som tidligere måtte foretas i tilknytning til disse kriteriene, vil måtte foretas i forbindelse med grovhetsvurderingen. For det andre går kommisjonen inn for å oppheve alle sidestrafferammer for uforsettlige følgeskader. Heller ikke videreføres sidestrafferammer for gjentakelsestilfeller.

Der grov overtredelse er skilt ut som egen bestemmelse, vil det som den store hovedregel bero på en helhetsbedømmelse om den konkrete handlingen er å betrakte som grov. Lovteksten skal angi viktige og typiske momenter ved denne vurderingen, men det at ett eller flere av momentene er til stede, skal ikke automatisk lede til at forholdet bedømmes som grovt. Bedømmelsen av om en overtredelse er å betrakte som liten beror på en tilsvarende helhetsbedømmelse.

5.3.4 Fastsettelse av strafferammen i det enkelte straffebud

Når det gjelder den konkrete fastsettelsen av strafferammene i det enkelte straffebud, har kommisjonen i stor utstrekning forholdt seg til det straffenivået som kan utledes av rettspraksis. På denne bakgrunn er det foreslått til dels vesentlige reduksjoner av de øvre strafferammene. Målsettingen har vært at strafferammene skal utgjøre realistiske skranker for domstolenes straffutmåling. Kommisjonen har imidlertid også foreslått å heve strafferammene i forhold til gjeldende rett i enkelte bestemmelser. Dette skyldes i hovedsak to forhold. For det første foreslås det i en del tilfeller å slå sammen flere straffebud som har ulik strafferamme i den gjeldende straffelov. For det andre er det enkelte bestemmelser som i gjeldende straffelov har en strafferamme som ikke foreslås som alternativ i lovutkastet, jf. kommisjonens forslag om å begrense antall sett av strafferammer.

I henhold til sitt mandat skulle kommisjonen veie de ulike lovbruddstypene mot hverandre ved fastsettelsen av strafferammene. Kommisjonen peker imidlertid på at en uttømmende sammenlikning av alle straffebud ikke er praktisk mulig, og at en sammenlikning på et høyere generaliseringsnivå av forholdet mellom ulike interesser eller lovbruddstyper er vanskelig. Strafferammen er konkret overveid for hvert enkelt straffebud. I den forbindelse har kommisjonen behandlet ulike hensyn som har gjort seg gjeldende og foretatt vurderinger i forhold til både likeartede og ulik­artede straffebud.

Strafferammer i det lavere sjiktet foreslås der kommisjonen mener det er nødvendig å reagere med straff, men hvor straffverdigheten er relativt lav. Det samme gjelder i tilfeller der straffen er begrunnet først og fremst med kontrollhensyn.

Strafferammer på fengsel i 10 år eller mer bør etter kommisjonens syn som utgangspunkt bare fastsettes i bestemmelser som verner liv og legeme, eller staten og statsmyndighetene. For alvorlige krenkelser av disse interessene kan 15 års strafferamme benyttes. En straffetrussel på 21 års fengsel er straffelovgivningens ytterste forsvar mot de mest destruktive angrepene på slike vitale interesser.

Graden av skyld må tillegges stor vekt ved bedømmelsen av handlingens straffverdighet, og det foreslås at strafferammen for forsettlig overtredelse i utgangspunktet skal være høyere enn for en tilsvarende uaktsom overtredelse. Er skyldkravet uaktsomhet, vil en strafferamme i det lavere sjiktet som regel være tilstrekkelig. Kommisjonen mener at man bør være forsiktig med å fastsette en høyere strafferamme enn 2 år for uaktsomme overtredelser, og at det i så fall må kreves en særskilt begrunnelse.

Kommisjonen går inn for at strafferammen for avtale om å begå lovbrudd i utgangspunktet skal være lavere enn strafferammen for en tilsvarende, fullbyrdet overtredelse.

5.4 Andre forhold av særlig interesse for utvalgets arbeid

5.4.1 Medvirkning

Kommisjonen foreslår en ny generell bestemmelse om strafflegging av medvirkning, jf. utkastet § 3-2. De fleste bestemmelser i straffeloven rammer medvirkningshandlinger, og dette fremgår vanligvis uttrykkelig av lovteksten. Slike medvirkningstillegg vil i utkastet til ny straffelov være overflødige. Det presiseres imidlertid at alle bestemmelsene må gjennomgås med sikte på å avklare om det er behov for å gjøre unntak fra det alminnelige medvirkningsansvaret.

5.4.2 Standardisering av skyldkravene i straffebudene

Kommisjonen går inn for standardisering av skyldkravene i straffebudene, og at man i straffeloven i størst mulig utstrekning begrenser seg til skyldformene forsett og uaktsomhet eller grov uaktsomhet. I § 3-10 har kommisjonen foreslått en definisjon av begrepene uaktsomhet og grov uaktsomhet. Videre foreslås at man unngår særlige skyldformer som hensikt og overlegg og formuleringer som «kunnskap om», «bør forstå», «burde forstå», «skjellig grunn til å tro» og lignende. De ulike måtene uaktsomhetskravet i dag er formulert på, er dels bare forskjellige uttrykk for den vanlige aktsomhetsnorm, men kan også bety at skyldkravet avviker fra normen. Kommisjonen nevner formuleringen «eller bør forstå» i straffeloven § 91a og mener det bør vurderes om bestemmelsen skal beholdes, og om den fortsatt skal ramme uaktsomme overtredelser. I så fall bør man formulere skyldkravet ved bruk av ordet «uaktsomhet» eller «uaktsomt».

Kommisjonen går inn for ikke å videreføre krav om vinnings hensikt, og mener også at hensiktskrav som refererer seg til annet enn vinning, stort sett er unødvendig. Det bemerkes imidlertid at det i visse tilfeller kan være grunn til å beholde kravet.

Krav om skadehensikt forekommer som straffbarhetsvilkår i enkelte straffebud. Disse foreslås sløyfet. Flere bestemmelser i straffeloven krever at gjerningspersonen på handlingstidspunktet skal ha vært vitende om bestemte omstendigheter. Kommisjonen mener også at disse kvalifiserte kravene bør erstattes med et alminnelig forsettskrav.

Ved forberedelseshandlinger som i seg selv ikke er straffverdige når de ikke foretas i den hensikt straffebudet krever, mener kommisjonen at hensiktskravet bør beholdes. Dette gjelder eksempelvis straffeloven § 104, jf. § 94 annet ledd. Det understrekes at strafflegging av alle de ulike forberedelseshandlingene som omfattes av bestemmelsen, vil gjøre et altfor stort inngrep i den alminnelige handlefrihet hvis det ikke stilles krav om forbrytersk hensikt. Det uttales likevel at ved en mulig innstramming av det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven § 94, kan det bli mindre behov for hensiktskravet i straffeloven § 104.

Kommisjonen mener at overlegg ikke lenger bør nevnes uttrykkelig i noe straffebud, men at graden av planmessig utføring bør inngå som ett av flere momenter i vurderingen av om en overtredelse er grov.

5.4.3 Dolus eventualis

Straffelovkommisjonens flertall går inn for ikke å beholde skyldformen dolus eventualis i form av den positive innvilgelsesteori. Denne innebærer at forsett ikke bare foreligger når gjerningsmannen var seg bevisst at handlingen mest sannsynlig oppfylte gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, men også der han regnet dette som mulig og besluttet å utføre handlingen også for det tilfellet at gjerningsbeskrivelsen faktisk skulle være eller bli oppfylt. Flertallet mener at denne skyldformen reiser alvorlige rettssikkerhetsproblemer. Flertallet har vist til at en gjerningsmann, som bare regnet med resultatet som mulig, ofte ikke har hatt noen bevisst forestilling ut over dette. Å ta stilling til hva gjerningsmannen besluttet med sikte på en eventuell situasjon, vil dessuten by på store bevisproblemer, og det er vanskelig å formulere bevistemaet på en klar måte. Mindretallet, som vil beholde skyldformen, har vist til begrunnelsen i kommisjonens delutredning V side 118, der det fremgår at det i visse tilfeller kan være behov for den, eksempelvis ved drap og narkotikaforbrytelser der forbryteren ikke har kunnskap om stoffets art og mengde.

5.4.4 Innskrenkende tolking

En rekke straffebud inneholder en rettsstridsreservasjon, som kan være formulert som et krav om rettsstridig hensikt eller lignende, eller kort og godt som et krav om at handlemåten skal være rettsstridig. I noen tilfeller skal dette forstås som en henvisning til at handlingen må krenke andre lovbestemmelser. Men som oftest må det forstås som en henvisning til strafferettens alminnelige rettsstridsreservasjon som er uttrykk for den erkjennelse at det ikke lar seg gjøre å utforme straffebudet tilstrekkelig presist til bare å fange opp straffverdige handlinger. Det kan foreligge særlige omstendigheter eller sterke reelle hensyn som tilsier at handlinger som omfattes av ordlyden, bør være straffrie. I dag synes det å være noe tilfeldig hvilke lovbestemmelser som uttrykkelig henviser til denne alminnelige rettstridsreservasjon. Kommisjonen foreslår at den lovfestes i § 3-7. På denne bakgrunn vil det ikke være nødvendig å innta en rettsstridsreservasjon i den enkelte straffebestemmelse. Dette har betydning for flere av bestemmelsene i straffeloven kapittel 8.

5.5 Plassering av straffebud i straffeloven eller særlovgivningen

Kommisjonen foreslår at flere straffebud i særlovgivningen overføres til straffeloven. Den er også kommet til at noen av bestemmelsene i straffeloven hører hjemme i særlovgivningen. Det er videre lagt til grunn at det er uaktuelt å samle alle straffebud i straffeloven, og heller ikke alle straffebud som hjemler fengselsstraff. Kommisjonen drøfter hvilke momenter som bør tillegges vekt ved avgjørelsen av om et straffebud bør plasseres i straffeloven eller i den strafferettslige særlovgivningen.

Kommisjonen mener at lovbruddets alvorlighet bør ha stor betydning for plasseringen. De alvorligste straffebudene bør stå i straffeloven. Gjelder det mindre alvorlige overtredelser, bør hensynet til oversiktlighet og saklig sammenheng ofte være utslagsgivende.

I de fleste tilfeller vil strafferammen gi et mål på hvor alvorlig lovgiver regner lovbruddet for å være. Det legges til grunn som et utgangspunkt at alle lovbrudd med strafferamme på fengsel i 6 år eller mer hører hjemme i straffeloven.

Hensynet til å sikre oversiktlighet i regelverket ved at regler som saklig sett hører sammen, også plasseres i samme lov, er etter kommisjonens syn et tungtveiende moment ved vurderingen av plasseringsspørsmålet. Hvorvidt dette momentet tilsier plassering i straffeloven eller en særlov, må imidlertid vurderes konkret. Hensynet til å gjøre et straffebud kjent for dem det gjelder, og dermed sikre straffebudets allmennpreventive virkning, kan etter omstendighetene være et relevant argument for at straffebudet bør plasseres i en særlov.

For øvrig mener kommisjonen at plasseringsspørsmålet ikke har noen nevneverdig betydning for den kriminalpolitiske innsats. Den er også av den oppfatning at man ved en gjennomgripende reform må stå relativt fritt til å endre den nåværende plasseringen av et straffebud.

5.6 Paragrafnummerering

Kommisjonens flertall foreslår at paragrafnummereringen i en ny straffelov skal være to-leddet, og de enkelte straffebud er gitt en tittel, eksempelvis § 18-1. Høyforræderi.

5.7 Betydningen av Straffelovkommisjonens utredning for utvalgets arbeid

I henhold til sitt mandat er utvalget organisert som et utvalg under Straffelovkommisjonen. Som det fremgår under 1.2 må utvalgets mandat anses endret etter vedtakelsen av straffeloven §§ 147a og 147b ved lov 28. juni 2002 nr. 54. Dette innebærer blant annet at det ikke foreligger noe presserende behov for ny lovgivning som tilsier endringer i någjeldende straffelov uavhengig av den generelle lovbehandling av Straffelovkommisjonens innstilling. Utvalgets forslag til nye lovbestemmelser til erstatning av bestemmelsene i kapittel 8 og 9 i straffeloven er således tilpasset kommisjonens lovforslag. Konkret betyr dette at utvalgets lovforslag baserer seg på kommisjonens utkast i Første del – Alminnelige bestemmelser og inngår som kapittel 17 i utkastets Andre del – De straffbare handlingene.

Kommisjonen har i kapittel 4 til 8 i sin utredning vurdert og tatt stilling til en rekke generelle og prinsipielle spørsmål i forbindelse med fremleggelsen av forslaget til ny straffelov. Utvalget har i og for seg ikke sett seg avskåret fra å innta andre standpunkter enn Straffelovkommisjonen i slike spørsmål så langt det er naturlig at de vurderes av utvalget innenfor rammen av mandatet. Noen av spørsmålene vil også bli nærmere drøftet. Utvalget kan imidlertid i det alt vesentlige slutte seg til Straffelovkommisjonens prinsipielle vurderinger og legger utvalgets forslag til alminnelige bestemmelser til grunn.

Med unntak for bestemmelsen i § 95 som er foreslått opphevet, er kapittel 8 i gjeldende straffelov ikke behandlet av kommisjonen ut over en kort omtale. Kommisjonen har gitt uttrykk for at en revisjon av kapitlet må ses i sammenheng med militær straffelov og lov om forsvarshemmeligheter. Kommisjonen mener at også en eventuell revisjon av straffeloven § 134 bør foretas i tilknytning til revisjon av den militære straffeloven. Videre er det pekt på at lov 17. mars 1916 om straff for internerte militære med fordel kan vurderes i denne sammenheng.

Kommisjonen har vurdert bestemmelsene i straffeloven kapittel 9 på linje med andre bestemmelser i kommisjonsutkastet: Det er gitt anvisning på det innhold bestemmelsene etter kommisjonens mening bør gis, uten at det er utformet forslag til lovtekster.

I henhold til sitt mandat har utvalget på fritt grunnlag vurdert bestemmelsene i kapittel 9. Som det fremgår under beskrivelsen av utvalgets mandat, har utvalget hatt som oppgave å utforme forslag til lovtekst.

Fotnoter

1.

Jf. også Sanksjonsutvalgets utredning, NOU 2003: 15 Fra bot til bedring.

Til dokumentets forside