NOU 2006: 16

Strukturvirkemidler i fiskeflåten

Til innholdsfortegnelse

2 Måling av kapasitet i norsk fiskeflåte

2.1 Torsketrål

Basert på data fra 1997 til 1999 forsøkte Asche et al (2002) å estimere kapasiteten i den norske trålerflåten gjennom å estimere flåtens kostnadsfunksjon. Denne flåten er regulert med fartøykvoter, og det antas derfor at fiskerne vil tilpasse seg slik at de minimerer fangstkostnadene, gitt kvotene. I studien antar forfatterne at kapitalen kan justeres på sikt og kan dermed beregne den optimale flåtestrukturen.

I gjennomsnitt finner studien at om lag to tredjedeler av flåten er overflødig og at med optimal kapasitet vil om lag 60 % av fangstverdien kunne realiseres som økonomisk resultat. Resultatene understøttes av en undersøkelse av islandske kvotepriser, hvor det betales mellom 72 og 84 % av salgsinntektene for kvoter.

2.2 Pelagisk flåte

Bjørndal og Gordon (2000) studerte optimal kapasitet i flåtesegmentene ringnot, trål og kystflåte i deres fiske etter sild i perioden 1994 til 1996. Også i denne studien ble kostnadsfunksjoner estimert og benyttet for å estimere kapasitet i flåten. Resultatene deres viser svakt fallende gjennomsnittskostnader for trålerne og ringnotfartøyene med økende fangst. Dette indikerer at det er relativt små skalafortrinn for disse fartøyene. For kystflåten var imidlertid kostnadsreduksjonspotensialet og overkapasiteten vesentlig større.

Nøstbakken (2004) studerte også optimal kapasitet i pelagisk flåte. Denne studien fokuserte imidlertid på perioden 1998 til 2000. Også i denne studien var metoden som ble benyttet å estimere kostnadsfunksjoner for så å benytte disse i målingen av kapasitet. I motsetning til Bjørndal og Gordon ( op cit ) finner studien klare skalafortrinn i fartøygruppene, noe som indikerer en betydelig overkapasitet og potensial for kostnadsbesparelser gjennom reduksjon av antall fartøy og overføring av kvoter.

2.3 Reketrål

En studie av Standal (2005) tar for seg kapasiteten i flåten som fisker etter kaldtvannsreke med trål i Barentshavet. Denne flåten er kanskje den enkleste å studere kapasitetsutviklingen i, da dette fisket kun er regulert gjennom lisenser for fiske. Fisket er et av de få som ikke er begrenset gjennom kvoter, verken på fartøynivå eller totalt uttak. Forutsatt at priser, kostnader og andre hensyn gir lønnsomhet, betyr dette at fartøyene kan utnytte innsatsfaktorene fullt ut. Dette er et av kravene til drift ved full kapasitet, og betyr at man kan observere kapasiteten direkte.

I artikkelen studerer Standal ( op cit ) både utviklingen i antall fartøy og utviklingen i forskjellige tekniske parametere mellom 1990 og 2002. Han finner at antall fartøy er kraftig redusert, men samtidig har det funnet sted et skift mot større fartøy med kraftigere motorer og større tråler. For beregning av kapasiteten benyttes en sammenvekting av arealmål, tonnasje, antall hestekrefter og en faktor for antall trål. Formelen for beregning av kapasitet er som følger:

Kapasitet = lengde (m) x bredde (m) x 0,4 + GT x 0,3 + HK x 0,4 x trålfaktor

Trålfaktoren for enkelttrål var 1,0, dobbelttrål 1,7 og trippeltrål var 2,1.

Med denne modellen estimeres kapasitetsendringen i flåten fra 1990 til 2002. Resultatene er presentert i tabell 2.1 og viser at selv om antall fartøy ble redusert med 31 % hadde flåten samlet en kapasitetsøkning på 98 %.

Tabell 2.1 Endring i antall fartøy og kapasitet i reketrålflåten 1990 - 2002

Antall fartøy Kapasitet Fangst
Lengde 1990 2002 Relativ endring Relativ endring Relativ endring
18 – 23,9 m 21 14 - 33 % - 34 % Ca. – 100 %
24 – 27,9 m 35 18 - 49 % - 35 % Ca. – 75 %
28 – 34,9 m 35 12 - 67 % - 41 % Ca. – 60 %
35 – 49,9 m 42 26 - 38 % + 20 % Ca. 0 %
50 – 59,9 m 8 19 + 138 % + 494 % Ca. + 275 %
60 – 69,9 m 5 12 + 140 % + 422 % Ca. + 75 %
Totalt 147 101 - 31 % + 98 % Ca. 0 %

Vår definisjonen av kapasitet klargjorde at kapasitet avhenger av bestandsnivået. Denne studien har valgt en annen tilnærming, og relaterer heller ikke kapasiteten direkte til flåtens potensielle fangst. Studien tar heller ikke eksplisitt hensyn til endringer i teknologi utenom trål. Eksempelvis har det i den undersøkte perioden vært en sterk utvikling av informasjonsteknologi, spesielt på fiskeletings- og posisjoneringsutstyr. Det er rimelig å anta at man også på fiskeutstyrssiden har hatt utvikling. Disse faktorene har også bidratt til kapasitetsøkning.

Forfatteren påpeker at bestanden av reke i perioden gikk ned med om lag 30 %. Sammen med at flåtens totale fangst er omtrent lik de to årene tolkes dette som ytterligere indikasjon på at flåtens kapasitet har økt i perioden.

2.4 Havfiskeflåten I

SINTEF gjorde i 2003 en analyse av kapasiteten i havfiskeflåten, definert som fartøy lengre enn 28 m, for Riksrevisjonens undersøkelse av forvaltningen av fiskeressursene. Denne studien er bygget opp etter samme metodikk som analysen av kapasiteten i rekeflåten og undersøkte kapasitetsutviklingen fra 1988 til 2003.

Resultatene fra undersøkelsen er vist i tabell 2.2 og viser en nedgang i antall fartøy for alle lengdegruppene, unntatt fartøy over 60 m. Totalt utgjorde nedgangen 29 %, mens kapasiteten imidlertid økte med 72 %. For denne studien gjelder de samme begrensinger som nevnt for studien av reketrålerne.

Tabell 2.2 Endring i antall fartøy og kapasitet i havfiskeflåten 1988 - 2003

Antall fartøy Kapasitet Fangst
Lengde 1988 2003 Relativ endring Relativ endring Relativ endring
28 – 39,9 m 196 82 - 58 % - 35 %
40 – 40,9 m 105 87 - 17 % + 21 %
50 – 50,9 m 69 49 - 29 % + 26 %
60 m og større 42 76 + 81 % + 299 %
Totalt 412 294 - 29 % + 72 %

2.5 Kystflåte 0 – 28 m

I forbindelse med utarbeidelsen av St. meld. 20 (2003-2003) utarbeidet SINTEF en rapport om kapasitetsutviklingen fra 1990 til 2002 i kystflåten med lengde under 28 meter. Også denne studien er bygget opp etter tilsvarende metode. Kapasiteten beregnes som en veid sum av areal, tonnasje og motoreffekt etter følgende formel:

Kapasitet = Lengde (m) x Bredde (m) x 0,35 + BRT x 0,3 + HK x 0,35

Resultatene fra studien er oppsummert i tabell 2.3 og viser i likhet med de øvrige en stor nedgang i antall fartøy for de minste fartøyene og økning for de øvrige lengdegruppene. Totalt sett er antall fartøy redusert med 24 %. Denne nedgangen kompenseres av økning i de tekniske parametrene, og kapasitetseffekten estimeres til en økning på 30 %. Siden samme metode benyttes også her vil kommentarene også gjelde for denne studien.

Tabell 2.3 Endring i antall fartøy og kapasitet i kystflåten 1990 - 2002

Antall fartøy Kapasitet Fangst
Lengde 1990 2002 Endring 2002 Endring Endring
Under 10 m 1867 655 - 65 % 1015 - 51 %
10 – 15 m 900 1254 + 39 % 4076 + 61 %
15 – 21 m 326 336 + 3 % 2201 + 14 %
21 - 28 m 96 183 + 91 % 2436 + 149 %
Totalt 3189 2428 - 24 % 9727 + 30 %

2.6 Havfiskeflåten II

Strukturkvoteordningen ble innført for havfiskeflåten i 2005. I høringsnotatet om saken er det gjennomført analyser av kapasiteten i de forskjellige segmentene av havfiskeflåten. Beregningene er gjennom å sammenligne det observerte antall driftsdøgn med et forventet optimalt antall driftsdøgn på 330.

Denne metoden forutsetter konstant fangstbarhet over hele året, samt at fartøyene har lik fangsteffektivitet. Disse forutsetningene er ikke alltid oppfylt, og vil kunne påvirke kapasitetsmålingen. Eide et. al . (2003) 1 studerte fangstbarhetskoeffisienten over året for torsketrål og fant at denne varierte sterkt over året. Om sommeren kunne denne være ¼ av det man observerte vinterstid. Dersom man antar at trålerne vil drifte mindre i sesongen med lav fangstbarhet vil forutsetningen gi overestimering av fangstkapasiteten. Antagelsen om lik fangsteffektivitet blant fartøyene vil føre til en overestimering av den kapasiteten som tas ut av fiske dersom gjennomsnittlig mindre effektive fartøy kondemneres.

I forhold til vår definisjon av begrepet kapasitet har også metoden svakheter. Det som måles er her en driftsintensitet, og dette er et mål på overkapitaliseringen i flåten. Som nevnt er disse målene godt sammenlignbare i norske fiskerier.

Resultatene fra studien er oppsummert i tabell 2.4. Den estimerte overkapasiteten varierer sterkt fra gruppe til gruppe, størst er den hos stortrålerne med 50 % og minst hos ringnotfartøyene med kolmuletråltillatelse med bare 10 %.

Tabell 2.4 Antall fartøy, driftsdøgn og beregnet overkapasitet i havfiskeflåten

Konsesjon Ant konsesj 1.7.04 Ant fartøy 2002 Driftsdøgn Overkapasitet Ant fart kan tas ut
Torsketrål 95
- Fabrikktrål 20 17 280 15 – 20 % 3 – 4
- Stortrål 46 43 175 50 % 20
- Småtrål 40 35 250 25 % 8 – 9
Ringnot 89
- < 8000 hl 35 250 25 % 8 – 9
- > 8000 hl 269 20 % 2 – 3
- m kolmule 304 10 % 3 - 4
Grønlandsreke 17* 250 25 % 2 – 3
Konvensjonell 53* 48 275 15 – 20 % 10 – 12
Sei 12 14 245 25 % 4
Industri 54 25 % 13 - 14

* Deltageradgang

Fotnoter

1.

Eide, Skjold, Olsen and Flaaten 2003. Harvest functions: the Norwegian bottom trawl cod fisheries. Marine Resource Economics, vol 18.

Til dokumentets forside