NOU 2006: 16

Strukturvirkemidler i fiskeflåten

Til innholdsfortegnelse

10 Kystkvotemodeller i strukturpolitikken

Som en reaksjon på den økende konsentrasjon og sentralisering av rettighetene til de norske fiskekvotene og regjeringen Bondeviks lansering av drifts- og strukturordninger i kystflåten, har det i Finnmark Fylkeskommune (FFK) og Norges kystfiskarlag (NKF) de siste 3 årene vært arbeidet med alternative modeller for forvaltning av de nasjonale fiskekvoter som i større grad er tilpasset politiske ønsker for bærekraftig verdiskapning i kystsamfunnene som historisk sett er basert på fiskeriene. Felles for disse initiativene har vært å få frem alternativer løsninger som kan dempe de negative effektene av drifts- og strukturordningene mer enn en beskrivelse av optimale reguleringsforslag for hele flåten.

Konkrete forslag til nye modeller er fremmet av FFK om kvoteforvaltning med regional deltakelse og av NKF om kystkvoter og fangstlag. Arbeiderpartiet har også en programformulering om distriktskvoter. Dette reflekteres i Soria Moria erklæringen som fokuserer sterkt på at forvaltningen av fiskeressursene skal inngå som en integrert del av en kystpolitikk som skal gi grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten.

Det nye i disse forslagene er at det næringsøkonomiske styringsfokus i større grad flyttes fra blind kapasitetsnedbygging styrt av sterke næringsaktører og finansinstitusjoner til en samfunnsmessig rettferdig og fornuftig fordeling av fiskerettigheter og kvoter med større grad av samfunnsmessig kontroll.

Felles for forslagene til både FFK og NKF er at en del av de nasjonale kvoter legges inn i kollektive organer som fiskerne kan disponere enten gjennom leie fra ressursselskap eid av kommuner og fylkeskommuner (FFK’s forslag), eller gjennom deltakelse i fangstlag administrert av fiskesalgslagene (NKF’s forslag).

FFKs forvaltningsmodell er presentert i figur 10.1 Forvaltningsmodell med regional deltakelse.

Figur 10.1 Forvaltningsmodell med regional deltakelse

Figur 10.1 Forvaltningsmodell med regional deltakelse

FFKs forslag er å skille ut deler av de nasjonale kvotene til fordeling til regionale ressursselskaper enten indirekte gjennom adgangsrettigheter/konsesjoner eller som en direkte andel av totalkvoten (TAC -Total Allowable Catch) for hver enkelte fiskebestand. De regionale ressursselskapene skal kunne kontrolleres av fylkeskommuner/kommuner på samme måte som de kontrollerer de regionale kraftselskapene, dvs. gjennom eierskap og retten til å utpeke styremedlemmer. Etter forslaget skal ressursselskapene på samme måte som kraftselskapene, drives profesjonelt etter politisk vedtatte retningslinjer og regler hvor alle fiskeriaktører i prinsippet skal ha samme muligheter til å konkurrere om de kvoter som kan leies ut. Det er altså ikke foreslått at politikere skal fordele kvoter på egen hand etter personlige preferanser. Fordeling av kvoter skjer gjennom utleie til rederier og fangstlag. Utleie kan både skje mot betaling eller gjennom spesielle samfunnskrav som leveringsplikt i spesielle regioner, tidspunkt på året eller til spesielle anvendelser. Leiekontraktene kan angi en andel av totalkvote for enkelte sesonger eller over flere år eller angi et bestemt kvotekvantum. Forvaltningsretten til disse fiskerettighetene ligger hele tiden i Ressursselskapet og kan ikke omsettes. Selve utleievirksomheten kan i prinsippet både drives gjennom et auksjonsmarked eller et administrert marked for leiekontrakter av både sesongkvoter og mer langsiktige kvotekontrakter, hvor alle fiskerne forhåndskvalifiserte fiskere kan konkurrere om tidsbegrensede kvoterettigheter.

Koplingspunktet mellom modellene er ifølge forslaget fra FFK at fangstlag kan være en mulig leietaker av kvoter.

NKFs kystkvotemodell er presentert i figur 10.2 Kystkvotemodell.

Figur 10.2 Kystkvotemodell

Figur 10.2 Kystkvotemodell

I NKFs modell (figur 10.2) foreslås det for det første at den nasjonale fordelingen av kvoter i utgangspunktet bør skje etter verdi og ikke i kvantum som er gjeldende praksis. Begrunnelsen er at kvotefordeling reelt sett er en fordeling av økonomiske muligheter. Fiskebestandenes etterspørsel, fangstbarhet og kvoter og dermed økonomiske verdi av de enkelte fiskearter kan variere betydelig fra år til år. Fordeling av kvoter etter verdi vil derfor redusere de økonomiske variasjonene i fangstgrunnlaget som følge av de biologiske svingningene i enkeltbestandene i forhold til gjeldene praksis hvor hele variasjonen belastes det enkelte fartøy alt etter fordelingen av rettighetene til å fiske på enkeltbestander. Dette kan gjøres ved å regne om de norske totalkvoter til verdi for eksempel i torskeekvivalenter som brukes som enhet ved fordeling til enkeltfartøy, fangstlag eller til ressursselskaper som i FFKs modell. Det innebærer at variasjon i både enkeltbestandenes fangstbarhet og i markedsforhold vil bli jevnet ut for alle fiskerne gjennom kvoteomfordelinger og ikke bare for de fartøy som på det aktuelle tidspunktet har konsesjonsrettigheter i de fiskeriene hvor variasjonen er størst. For eksempel ville ekspansjonen i kolmulefisket og prisoppgangen i sild, makrell og torsk kunne komme alle fiskerne til gode, mens belastningen av nedgangen i rekeprisene ville bli tatt av alle fiskerne og ikke bare for rekeflåten. Samtidig er det i modellen lagt inn en økning i kystflåtens andel av sild og makrell i tråd med Norges Kystfiskarlags tidligere fordelings forslag, tilsvarende 35.000 tonn sild og 15.000 tonn makrell til disposisjon i Kystkvotemodellen. Når en ser hvilke enorme rettigheter ringnotflåten gjennom statlige strukturtiltak og bevilgninger er blitt tilført, er kystfiskernes frustrasjon over kvotefordelingen i dag meget forståelig. Det kan aldri ha vært Stortingets mening da disse ordningene ble innført at ringnotrettigheter skulle omsettes for inntil 110 millioner kroner («Torson» 2001). Det vil selv etter en omfordeling til kyst være god lønnsomhet i ringnotflåten. Verdien på rettighetene vil imidlertid gå ned, noe som vil være nødvendig skal denne flåtegruppen kunne forbli fiskereid også etter et generasjonsskifte.

Fangstlagene er foreslått etablert som juridiske ansvarlige enheter med egne vedtekter godkjent av myndighetene og administrert av fiskesalgslagene. Forslaget er at etablering og deltakelse i fangstlagene er basert på frivillighet på samme måte som i EU. NKF har i sin modell foreslått at fangstlagene for kystfiskefartøyer knyttes til fiskesalgslagene hvorav i Norges råfisklags distrikt på hver av de 9 prissonene. Det foreslås at fartøy med individuelle rettigheter kan ta disse med inn i fangstlag. I tillegg kan fangstlaget forhandle med myndigheter og ressursselskaper om eventuelle regionale tilleggskvoter.

Det er også foreslått at fangstlagene kan overta fangstrettigheter for eksempel når individuelle rettighetshavere går ut av fiske. Dette er vanlig praksis innen EU under begrepet «ring fencing». På denne måten kan regionale fangstlag (som for eksempel på Shetland) opprettholde kvotegrunnlaget selv om enkeltredere trekker seg ut.

I NKFs forslag fremgår det at fangstlaget kollektivt er ansvarlig for de kvoter de disponerer, inkludert at alle kvotebestemmelsene overhodes. Dette er praksis for eksempel innen EU, hvor fangstlag organisert innenfor rammen av PO (Producer Organizations) står kollektivt ansvarlig for overholdelse av fangst- og kvotebestemmelser.

Innad kan deltakerne bytte, fordele og refordele kvoter og planlegge bruk av fangstkapasitet etter hva de anser som bedriftsøkonomisk fornuftig.

Til dokumentets forside