NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 9
Samisk befolkning, rettighetsforhold og bruk av naturen i Sør-Troms fra jernalder til ca. 1750

Lars Ivar Hansen

Forord

Den prosjektbeskrivelsen som er utarbeidet for de utredningene som gjennomføres for Samerettsutvalget når det gjelder kartlegging av samiske bruksområder og samiske sedvaner i utvalgets mandatområde, legger vekt på en beskrivelse av den samiske befolkningen, dens rettighetsforhold og dens bruk av naturen i historisk perspektiv. 1 Et seinere utarbeidet forslag til felles opplegg for utredningene trekker opp en del sentrale punkter utredningene bør fokusere på, blant annet:

  • kartlegging av kunnskapsstatus når det gjelder demografisk utvikling og bosetningsmønstre innenfor de enkelte geografiske områdene , herunder relasjoner mellom forskjellige folkeslag og forholdet mellom sedentær samisk bosetning og nomadisk tilstedværelse

  • hovedtrekk ved ressursutnyttelsen for disse gruppene gjennom ulike kronologiske perioder, samt kartlegging av de sosiale rammene og organiseringen som ressursbruken skjer innenfor

  • gjennomgang av de særskilte rettslige vilkårene som de ulike samiske tilpasningsformene har utviklet seg i forhold til, herunder både mulige interne sedvaner, vilkår og reguleringer, samt håndtering fra statlige myndigheters side – med både eventuelle forskjellige former for rettsvern og eventuelle innskrenkende vilkår etablert fra myndighetenes side

I den grad slike spørsmål er blitt drøftet og behandlet i eksisterende forskningslitteratur legger den følgende delrapporten vekt på å kartlegge samisk bosetningsmønster og befolkningsutvikling gjennom de forskjellige hovedperiodene fram til ca. 1750 – ulike relasjoner både mellom den samiske og norske befolkningen, og mellom den sedentære, kystsamiske befolkningen og nomadene – hovedtrekk ved ressursutnyttingsmønstret for disse gruppene – samt det er som er kartlagt om særskilte rettighetsforhold, især det rettsvernet som den såkalte «finneodelen» i en periode på 1600-tallet synes å ha innebåret i forhold til en del av kystsamenes boplasser og ressursnisjer. I denne delrapporten følges disse emnene fram til 1700-tallets første halvdel. Det seinere forløpet, fram til ca. 1900, er oppsummert av Janicken E. Olsen i hennes delrapport: Samisk befolkning, rettighetsforhold og bruk av naturen i Troms og Nordland (Ofoten) ca. 1700–ca. 1900 (Tromsø 2006). Det har således vært en kronologisk arbeidsfordeling mellom de to forfatterne, og de to delrapportene må sees i sammenheng.

Av denne tilskjæringen av tema som er relevante for utredningen, følger at en rekke interessante aspekter ved samisk tilstedeværelse og levevis i området er blitt holdt utenfor, ikke minst alt det som knytter seg til religion og verdensanskuelse, og som for så vidt bør sees i sammenheng med ulike former for ressursutnytting og som dessuten må sies å knytte seg til statsmaktens politikk og etablering av rammevilkår for den samiske befolkningen – ikke minst gjennom misjonsoffensiven på 1700-tallet. For disse emnene må derfor henvises til forskningslitteraturen, både lokalhistoriske arbeider for regionen og spesialartikler. 2

1 Utvikling av samisk etnisitet i løpet av det siste årtusenet før Kristi fødsel – kulturdualisme i nord

Helt fram til 1970-tallet satte kulturforskerne utviklingen av ulike kulturer på Nordkalotten i forhistorisk tid oftest i samband med ulike hypoteser om innvandring – både når det gjaldt den samiske og den nordgermanske (etter hvert: norrøne) kulturen. Men med sosial­antropologen og arkeologen Knut Odners bok Finner og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinavia fra 1983, kom til det til et gjennombrudd for en ny måte å oppfatte den eldre kulturutviklingen på Nordkalotten på. Odner lanserte det synet at de seinere, historisk kjente etniske gruppene på Nordkalotten var oppstått på grunnlag av de forskjelligartede gruppene av jeger- og sankerfolk som allerede hadde tilhold i det nordre Fennoskandia fra steinalderen og tidlig metalltid (1800 f.Kr.–år 0), men som muligens opererte med helt andre inndelinger og kategoriseringer seg imellom enn de etniske skillelinjene vi kjenner fra historisk tid. Med utgangspunkt i ­Fredrik Barths syn på etniske relasjoner og sosialantropologisk forskning omkring etnisk identitet i andre områder, hevdet Odner at befolkningen i nordre Fennoskandia kunne ha gjennomløpt en kulturell differensierings­prosess , der samisk etnisk identitet var blitt utviklet i samhandling og vekselvirkning med andre former for etnisk identitet som vokste fram – både hos forløperne til de seinere finnlenderne og hos de gruppene som søkte mot en nord-germansk og seinere norrøn etnisk identitet. Mens enkelte grupper holdt fast ved jakt- og sankertilpasningen og utviklet en identitet i samband med dette, slo andre grupper inn på jordbruk og definerte seg selv på dette grunnlaget. Slike prosesser skal ha funnet sted både i de sørligere delene av nåværende Finnland, og dels i vestre del av nordre Fennoskandia, der enkelte grupper knyttet kontakt og solidariserte seg med sørskandinaviske jordbrukskulturer. Den endelige utformingen av disse skilte etniske tilhørighetene skulle ifølge Odner ha funnet sted i de første århundrene etter Kristi fødsel (Odner 1983: 101–110).

Det tiltalende ved Odners tilnærmingsmåte var at den tillot en å studere kulturutviklingen i nordre Fennoskandia med utgangspunkt i de befolkningsgruppene som allerede var bosatt i regionen, og således slapp en å forestille seg den ene og andre innvandringsbølgen som plausible «forklaringer» på de kulturendringene som kunne iakttas. Slik videreførte denne måten å nærme seg oppkomsten av de etniske skillelinjene på, i mangt og meget en stillingtaken som allerede tidligere var blitt antydet av arkeologen Povl Simonsen. Allerede i 1959 hadde Simonsen formulert seg slik:

Ut fra dette kommer man til, at det centrale spørgsmål: «Hvornår innvandrede samene?» muligens er helt forkert stilllet, og at man i stedet bør spørge: «På hvilket tidspunkt opsto der et begrep, som vi har lov at kalde samisk?» (Simonsen 1959: 17)

Siden Odner utga sin bok i 1983, har imidlertid oppfatningene innenfor forskersamfunnet endret seg noe. Mens Odner la avgjørende vekt på de fordelaktige transaksjonene og strukturerte bytte­relasjonene mellom spesialiserte fangstfolk og begynnende jordbrukere, som en inndeling i disse kategoriene kunne åpne for – og derved anla en relativ instrumentell tolkning av identitetsforskjellene – har flere forskere seinere sett det slik at økt samhandling mellom de ulike gruppene med forskjellig tilpasning ga grobunn for en skjerpet problematisering av «egen kulturform» i forhold til de andre gruppenes, og dermed en klarere identitetsmessig grensedragning mellom «oss» og «de andre». Samtidig er tidspunktet for kulturdifferensieringen trukket bakover i tid, fra de første århundrene av vår tidsregning til det andre årtusenet før Kristi fødsel (Hansen & Olsen 2004: 36–42).

En måte man har ment at denne gjensidige kulturforskjellen ga seg uttrykk på, er innenfor forskjelligartet utsmykning av keramikken . Alt etter utformingen skjelner en mellom såkalt Risvik- og Kjelmøytype keramikk (Hansen & Olsen 2004: 38–40; 53–56). I perioden som omfatter de siste to årtusenene før vår tidsregning, regner man derfor i dag med en kulturdualisme (Jørgensen 1986). Ornamentikken på Kjelmøy-keramikken har klare likhetstrekk med ornamentikk på bronseøkser produsert innenfor den såkalte Ananjino-kulturen i Øst-Russland, som synes å ha vært en viktig samhandlingspartner for deler av fangstsamfunnene på Nordkalotten i tidsrommet før Kristi fødsel. Dette har vært tolket som uttrykk for et ønske om å signalisere både tilknytning og forskjellighet i forhold til denne østlige kulturen.

2 Samisk og norrøn/norsk sameksistens i Sør-Troms i yngre ­jernalder og tidlig middelalder

Det er først når en kommer fram til jernalderen og særskilt yngre jernalder (ca. 570–900 e.Kr.) at det er mulig å øyne nærmere konturer av henholdsvis den norrøne (norske) og den samiske tilstedeværelsen i Sør-Troms, de uttrykksformene disse samfunnene ga seg, og den samhandlingen som synes å ha foregått mellom dem. Dette er basert på analyser av

  • det arkeologiske materialet (framfor alt gravminner og gårdshauger),

  • forekomsten av samiske og norske stedsnavn i området, og deres gjensidige påvirkning på hverandre,

  • samt analyse av det middelalderlige jordegodset og spredningen av det jordegodset som var skjenket til de middelalderlige lokalkirkene i regionen.

Mens grensen mellom den norrøne og samiske bosetningen i Troms tradisjonelt hadde vært betraktet som økologisk determinert – ut fra hvilke områder som bød på klimatiske betingelser for korndyrking eller ikke – påviste arkeologen ­Audhild Schanche midt på 1980-tallet hvordan fjordene i Sør-Troms (f.eks. Gratangen, Lavangen og Salangen) hadde gode vilkår for korndyrking, men likevel få spor etter norrøn bosetning (Schanche 1986). Fordelingen av graver og gravhauger som ut fra formmessige trekk regnes for norrøne (eller nordiske), viste en sterk konsentrasjon til Bjarkøya, Sandsøya, Grytøya samt østsida av Hinnøya og nedover Tjeldsundet (figur 2.1), altså områder som lå sentralt i forhold til de norrøne/norske høvdingesetene som er kjent fra skriftlige kilder ved overgangen til historisk tid, i første rekke Snorres kongesagaer. I stedet for å basere seg på den gjengse økologiske tolkningen, oppfattet ­Schanche fordelingen av norrøne graver som et uttrykk for en grensesetting mellom norske og samiske områder. Fordelingen av den norrøne bosetningen (og gravene) ga dermed en indirekte avgrensning av det samiske områdets utbredelse.

Denne etniske grensen er seinere blitt bekreftet og videre konkretisert gjennom undersøkelser av den gjensidige fordelingen av samiske og norske stedsnavn , samt jordegodsfordelingen til Trondenes kirke og de andre lokalkirkene i Sør-Troms i middelalderen (Hansen 1990a).

Figur 2.1 Fordelingen av norrøne/norske jernaldergraver
 i Astafjord og tilstøtende områder (gjengitt etter
 Schanche 1986)

Figur 2.1 Fordelingen av norrøne/norske jernaldergraver i Astafjord og tilstøtende områder (gjengitt etter Schanche 1986)

I tillegg har L.I. Hansen påvist forekomsten av lokaliteter med navnet «Laberg» (dvs. lasteplass, omlastningssted) i hver av innfjordene, knyttet til klippemessige fremspring med gode landingsmuligheter for båt. Ved én av lokalitetene – Laberg i Grovfjorden – er det dessuten påvist en gammetuft med ildsted datert til tidsrommet 410–650 e.Kr. (Hansen 1990a: 164–170; Hansen 2000b: 77). I tråd med skriftlige beretninger om hopehavet og de økonomiske båndene mellom den norrøne høvdinge­eliten og de samiske samfunnene – som i Ottars beretning og Snorres kongesagaer – tolker Hansen derfor «labergene» som institusjonaliserte møteplasser for samene og representanter for den norske høvdingeslekten med sete på Bjarkøy og Trondenes. Ved disse møteplassene er det trolig blitt drevet organisert bytte av fangstprodukter (pelsverk) mot varer samene var interessert i (korn, mel, salt, jern samt edelmetaller som bl.a. tinn). At området innenfor det norrøne gravområdet ikke var folketomt i yngre jernalder, bekreftes likeledes av flere dateringer fra det indre fjordområdet – således fra bunnlag i gårdshauger på Innergård i Salangen (570–660 e.Kr.) og i Foldvik i Gratangen (660–885 e.Kr.) (Hansen 2000b: 52; 77).

Den påviste etniske grensen har vært tolket slik at høvdingmakten, representert av sentra som de på Bjarkøy og Trondenes, ut fra sin interesse for de kostbare prestisjevarene de fikk tilbyttet seg fra samene, har sørget for at de samiske bruks- og bosetningsområdene forble mest mulig intakte, og derfor forhindret innblanding fra norrøne/norske jordbrukere som måtte være interessert i å ta opp gårdsbruk i innfjordområdet. Mens Schanche regnet med at den etniske grensen holdt seg stabil fram til vikingtida, peker Hansens nøyere studium av bosetningsutviklingen gjennom middelalderen i retning av at grensen mellom kulturområdene stod ved lag noe lenger, omtrent fram til midten av 1200-tallet. Først da – om lag 200 år etter at de nordnorske høvdingene var slått av det ekspanderende norske rikskongedømmet – ble bosetningsgrensen overskredet av individuelle norske jordbrukere som ønsker å ta opp permanent gårdsbruk i de fjordområdene som tidligere var eksklusivt utnyttet av samene (Hansen 1990a: 222, Hansen 2000b: 216, 348). Det tidsrommet grensen synes å ha gyldighet for, strekker seg dermed fra overgangen til yngre jernalder (rundt 600 e.Kr.) og fram til et stykke inn i høymiddelalderen (figur 2).

Figur 2.2 Etnisk/kulturell skillelinje mellom hovedsakelig norsk
 og hovedsakelig samisk bosetnings- og bruksområde i Astafjord
 gjennom yngre jernalder / tidlig middelalder (Hansen 1990)

Figur 2.2 Etnisk/kulturell skillelinje mellom hovedsakelig norsk og hovedsakelig samisk bosetnings- og bruksområde i Astafjord gjennom yngre jernalder / tidlig middelalder (Hansen 1990)

En slik «kulturell geografi» lar seg også avlese i det norske stedsnavnmaterialet, f.eks. i fjordlandskapene rundt Vågsfjordbassenget. Sundet mellom øyene Andørja og Rolla går fra gammelt av under betegnelsen «Bygden» , og indikerer m.a.o. sentret for det kultiverte, «temmede» landskapet sett fra norsk synspunkt. I fjordområdene innenfor, som hadde utgjort rent samiske bruks- og bosetningsområder i vikingtid og tidlig middelalder, finner vi en rekke navn som bærer bud om seinere norsk ekspansjon ut i det som opprinnelig var betraktet som «ødemark»; som gårdsnavn som Lia og Reite (= avgrenset, dyrket jordflekk) og navn med etterledd som -skog og -voll (Hansen 2000b: 77).

Fordelingen av et hovedsakelig norrønt/norsk-dominert landskap i et ytre område og den samiske bosetningen i de indre områdene – fra innfjordene, oppetter dalgangene og opp i høyfjellet – stemmer også bra overens med den topografiske og bosetningsmessige skissen vi finner i en latinsk-språklig norgeshistorie som ble til i løpet av andre halvdel av 1100-tallet. Historia Norvegiae , som verket heter, deler Norge inn i tre langsgående soner: den maritime sonen, den midtre sonen og skogssonen. Nordmennene sies å bo i den maritime sonen, mens samene holder til i skogssonen. Men samtidig er dette historieverket noe tvetydig når det gjelder å lokalisere den samiske bosetningen: På den ene siden oppfattes «Finnmork» – det vil si Sameland – som et område østenfor og nordenfor «nordmennenes land», og som tilgrensende til «Norges konges rike». På den andre siden fortelles det at de norske innbyggerne på Hålogaland «for en stor del bor sammen med finnene og driver handel med dem», slik at det synes å ha vært blandet norsk-samisk bosetning i selve det området som ut fra norsk synspunkt var underlagt norsk myndighet (Salvesen 1969: 20).

Et liknende øst-vest-skille – mellom norrøn/norsk bosetning i de ytre regionene og samisk i de indre – er i de seinere år også blitt påvist av bosetningshistoriske undersøkelser i andre, tilstøtende deler av Nord-Norge, fra Helgøy/Karlsøy-området i nord til Steigen/Nordfold i sør (figur 2.3). Bl.a. har arkeologen Oddmund Andersen påvist et tilsvarende skille i Ofoten gjennom yngre jernalder og middelalderen, med samisk bosetning i indre del av fjorden og norsk i ytre del (Andersen 1992: 100–110; 118–128 og 137–157). Undersøkelsen dokumenterer at den samiske bosetningen i indre del av hovedfjorden også delvis har satt spor etter seg i form av såkalte gårdshauger (Andersen 1992: 147–148) – det vil si relativt tykke kulturlags­akkumulasjoner som følge av jordbruk i kombinasjon med fiske. Framveksten av kystsamiske gårder kan altså delvis følges gjennom oppkomsten av gårdshauger, noe Andersen setter i samband med en stabilisering av bosetningen, som følge av større vekt på jordbruk, februk og fiske, men også ønsker om å nyttiggjøre seg handelskontakter. Dermed rokkes det ved en annen av de stereo­typene vi finner om samene i historieverket Historia Norvegiae ; nemlig at samene ikke skulle ha drevet med jordbruk i tidlig middelalder. Der heter det nemlig: «den tredje sonen er full av skoger hvor finnene bor, uten å pløye jorden» (Salvesen 1969: 19).

Figur 2.3 Rekonstruerte grenser mellom hovedsakelig samiske og norske
 bosetningsområder i yngre jernalder / tidlig middelalder
 (basert på undersøkelser av Bratrein 1984 & 1989,
 Hansen 1990, Andersen 1992, Nielssen 1990, Guttormsen 1983, Bertelsen
 1985 ...

Figur 2.3 Rekonstruerte grenser mellom hovedsakelig samiske og norske bosetningsområder i yngre jernalder / tidlig middelalder (basert på undersøkelser av Bratrein 1984 & 1989, Hansen 1990, Andersen 1992, Nielssen 1990, Guttormsen 1983, Bertelsen 1985 og Stensland 1979)

Kilde: Tegning ved Ernst Høgtun

Men selv om en slik øst-vest-fordeling av bosetningen etter etniske skillelinjer er påvist i flere indre fjordregioner, behøver det ikke å være feil når Historia Norvegiae samtidig skriver at nordmenn og samer bor side om side i Hålogaland. Gjennom bosetningshistoriske undersøkelser er det f.eks. dokumentert samisk middelalderbosetning i Vesterålen (Guttormsen 1983), som for så vidt ligger utenfor den bosetningsgrensen som strakk seg over øyene Rolla og Andørja i Sør-Troms. Forholdet ser imidlertid ut til å være at det etniske fordelingsmønstret som kan konstateres på ett nivå i fjordlandskapene med større dimensjoner, også kan gjenfinnes i mindre målestokk på lavere nivåer, for eksempel innenfor enkelte øyer. Dette er blitt påpekt av Audhild Schanche: «På samme måte kan et landskap ut fra en bestemt synsvinkel sies å bestå av deler som i mindre målestokk gjentar de former og strukturer som klassifiserte landskapet som helhet. For eksempel kan en øy, som ut fra en regional klassifisering tilhører ytterkysten, i seg selv inndeles i ytterkyst, fjorder og innland. De samme forhold som ligger bak det kulturgeografiske spredningsmønstret innenfor en region totalt, vil inntil et visst nivå kunne etterspores på f.eks. de enkelte øyer i regionen.» (Schanche 1989: 179)

For Sør-Troms og Ofotens vedkommende er bildet av samisk bosetning og den sannsynlige variasjonen i de samiske tilpasningsformene i yngre jernalder og middelalder blitt ytterligere modifisert som følge av forskningen de seinere år. Dette har reist ytterligere spørsmål ved noen av de gjengse, stereotypiske oppfatningene av den lokale samiske historien; både når det gjelder deres status som et rent jeger- og fangstfolk på denne tida, og når det gjelder opphavstidspunktet for deler av den såkalte markebygdsbosetningen. I sin doktoravhandling fra 2002 , Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og nordre Nordland , presenterer Oddmund Andersen en del data som har betydning både for vurderingen av samisk gårdsdrift og reindrift ved overgangen mellom jernalder og middelalder. Det første dreier seg om vegetasjonsendringer påvist gjennom pollenanalyser, knyttet til to gårder som seinere er kjent for markasamisk bosetning – Skolpie (Kalvåsen) i Ballangen og Hoantas (Nipen) på Skånlandshalvøya. Pollenanalysene viser økte mengder gresspollen og tilbakegang for skogen, noe som synes å kunne dateres til seinmiddelalder eller tidlig nytid for Skolpie (Kalvåsen), og til 1100-/1200-tallet for Hoantas (Nipen). På sistnevnte øker også samtidig innslaget av arter som kan knyttes opp mot korndyrking (åkerugress), uten at korndyrking i seg selv kan påvises. På Hoantas kan det dessuten ha forekommet slått eller beite allerede i yngre jern­alder (Andersen 2002: 404–406).

Selv om pollenanalysene indikerer høymiddelaldergårder med jordbruk, gjenstår spørsmålet om bosetningens etniske tilknytning. Andersen mener likevel at sannsynligheten er størst for at gårdene er blitt etablert av samer. Til støtte for dette vektlegger han at den norrøne bosetningen tradisjonelt har vært bundet til kysten, og at begge gårder har separate samiske navn – gitt uavhengig av de norske betegnelsene – samtidig som disse samiske navnene trolig har røtter langt tilbake i tid, fordi betydningsinnholdet ikke lenger er kjent i samisk. Dessuten trekker han paralleller til de tidligere omtalte kystsamiske høymiddelaldergårdene langs Ofotfjorden (Andersen 2002: 423–427).

Samtidig har Andersen vist at flere boplasser i høyfjellet, som med stor sannsynlighet må knyttes til reindrift ut fra det en fra seinere tid kjenner til av trekkveier og beiteområder – faktisk dateres tilbake til siste del av høymiddelalderen eller seinmiddelalder / tidlig nytid. Dette gjelder Beikaláhku i Skånland (AD 1220–1285), Riebevágge øst for Grovfjorden i Skånland (AD 1310–1440) og Áivevárrie/Håfjellet i Ballangen (AD 1320–1630) (Andersen 2002: 246).

I sum synes disse funnene å peke i retning av at den samiske befolkningen langs kysten i yngre jernalder og middelalderen har slått inn på en rekke forskjellige økonomiske og sosiale strategier – i ulike former for samspill og samvirke med andre partnere i regionen – og ikke har vært bundet til en så ensidig jakt- og fangsttilpasning som man tidligere har forestilt seg. Ikke bare støtter dateringene fra høyfjellsboplassene opp om det synet som i stadig økende grad vinner oppslutning blant forskerne i dag, nemlig at reinpastoralismens røtter må søkes lengre tilbake enn tidligere antatt, selv om det fortsatt kan diskuteres hvilket omfang denne tidlige reindriften har hatt, og hvor omfattende rolle den spilte innenfor den samlede økonomiske aktiviteten. Dateringene viser også hvordan denne begynnende reindriften ga seg uttrykk i Sør-Troms/Ofoten-regionen. På den andre siden viser pollenanalysene fra seinere kjente markebygdsgårder at den tradisjonelle oppfatningen av bosetningsrøttene i disse områdene også må modifiseres noe, selv om utviklingen av disse bygdene fra siste halvdel av 1600-tallet og fremover fortsatt må settes i samband med de demografiske og sosiale prosessene i dette tidsrommet primært.

Ut fra det som kommer fram i seinere tids kilde­materiale – som skattelister og skyld­settings–/ut­skillings­forretninger når slike kilder blir aktuelle fra 1700-tallet og fremover – er en rekke av markebygdsgårdene blitt betraktet som enten: 1) utskillinger i utmarka til de strandnære gårdene, som ansees etablert allerede i middelalderen eller forhistorisk tid («liggende på deres "leiermål») eller: 2)etablert på statens grunn . Dette gjelder fremfor alt gårdene i de sammenhengende markebygdene i de indre delene av Stuorranjárga/Skånlandshalvøya, som Sandemark, Trøssemark, Kvitfors og Snubba, og kom bl.a. fram under arbeidet til den såkalte Distriktsmatrikuleringskommisjonen i årene 1819–20 (jf. NOU 1981: 20, s. 12–34). Sett i forhold til dette perspektivet fortoner det seg interessant at nyere forskning synes å kunne påvise at det har vært tatt opp jordbruksaktiviteter i tilknytning til noen av disse områdene på et langt tidligere tidspunkt enn hittil antatt. Dette kan tenkes å ha implikasjoner for hvordan man vurderer det kronologiske forholdet mellom ulike typer jordbruksbosetning – langs sjøen og «oppe i marka» – og dermed også for vurderingen av sentrale og hevdvunne oppfatninger av bosetningsutviklingen som ble lagt til grunn den gang en rekke av markebygdsgårdene ble skyldsatt.

3 Kystsamiske og innlandssamiske tilpasningsformer 1560–1670 med gjensidig kontaktflate

3.1 Kystsamisk tilpasning 1550–1670

Den neste perioden der kildegrunnlaget åpner for en kartlegging av samisk tilstedeværelse og tilpasningsformer i Sør-Troms, er andre halvdel av 1500-tallet. For jernalderens og middelalderens vedkommende har vi sett at det i første rekke er det arkeologiske materialet man må ta utgangspunkt i, med de registreringene og relativt få utgravningene / arkeologiske undersøkelsene som er utført – ved siden av det som er mulig å foreta av retrospektive slutninger på basis av stedsnavn- og jordeiendommaterialet. Fra andre halvdel av 1500-tallet og fremover er det imidlertid i stor grad bevart lister og regnskaper fra den skatteleggingen og den handelen som begge statsmaktene – både Danmark-Norge og Sverige – utøvet i forhold til den samiske befolkningen. I den utstrekning listene er dekkende for den samiske befolkningen, står en derfor i en mye bedre stilling når det gjelder å kartlegge bosetningen i større detalj, komme inn på navngitte enkeltindivider og få inntrykk av samenes økonomiske tilpasning, slik den til dels ble reflektert i de varegruppene de betalte skatten med, og de produktene som handelsmenn utenfra kjøpte opp hos samene.

I dette kildematerialet fra midten av 1500-tallet og utover fremstår samene langs kysten og i innlandet som to klart atskilte grupper, hver med sin særpregede livsform, sitt spesielle næringsliv og sin særskilte økonomi. Kystsamene – eller sjø­samene – synes hovedsaklig å ha vært innrettet mot havets, fjordenes og kystlandskapets ressurser. De drev februk, fiske og fangst av kobbe og sel. Som vi har drøftet i forrige avsnitt, kan de også fra slutten av middelalderen ha drevet en viss form for reindrift i kystlandskapet. Dessuten kan de ha dyrket litt korn der dette var mulig. Innlandssamenes økonomi synes hovedsaklig å ha vært basert på jakt, fangst og innsjøfiske. I tillegg praktiserte de en viss reindrift, men denne hadde et svært begrenset omfang (se nedenfor, s. 314ff.).

Til tross for at kyst- og innlandsamer hadde forskjellig næringsprofil, var likevel begge grupper knyttet til den internasjonale markedshandelen. Mens innlandssamene i første rekke leverte pelsverk sørover og østover, var kystsamene sterkt knyttet til tørrfiskhandelen over Bergen på samme måte som nordmennene. Et synspunkt på utviklingen av samiske bosetnings- og tilpasningsformer i Sør-Troms fra seinmiddelalderen og frem gjennom 1500-tallet går ut på at samene langs sjøen i løpet av seinmiddelalderen ble mer og mer tilpasset ­bergenshandelen (på samme måte som de norske fiskerbøndene) og derfor i økende grad vendte seg mot havets og fjordenes ressurser; mens det var samene i innlandet som fortsatt holdt oppe handelen med pelsverk, men nå vendt mot interesserte oppkjøpere i sør og øst – dvs. kjøpmenn som opererte innenfor de svenske og russiske handelsnettverkene. Siden de to store dominerende samfunnsmaktene i vest – det norske middelalderkongedømmet og den universelle katolske kirken – la vekt på å bygge ut sitt inntektsgrunnlag i form av jordleie, og overskuddet fra de kommersielle fiskeriene som fant et marked hos hanseatene i Bergen, hadde de relativt sett mindre interesse i pels­verkhandelen. De samiske samfunnene som fortsatt ville selge pelsverk, måtte dermed vende seg mot den økte etterspørselen fra kjøpmenn på svensk og russisk side (Hansen 1990a: 193–197).

Som følge av denne lange omstillingsprosessen ble trolig ulikhetene mellom innlandsamene og kystsamene utdypet i løpet av seinmiddelalderen. I vest ble den dominerende etterspørselen etter tørrfisk avgjørende for det kystsamiske levesettet. I innlandet førte etterspørselen etter pelsverk til at jakt og fangst forble et av de viktigste elementene i næringstilpasningen. Når samene langs kysten satset på deltakelse i fiskeriene, stod de også friere m.h.t. hvor de ville velge å slå seg ned. Fremveksten av bergenshandelen åpnet for at kystsamene kunne slå seg ned helt på ytterkysten, dersom de valgte å spesialisere seg ensidig på fiske. Så snart kildesituasjonen gir oss oversikt, ser vi at kystsamene var bosatt over hele Senja len, så vel på yttersida som i de mellomliggende fjordpartiene og inne i fjordene , (se figur 3.2, s. 305). Den klare bosetningsgrensen fra tidlig middelalder – med samisk bosetning og bruk fra innersida av øyene og innover i fjordene – var gått i oppløsning. Bak endringen lå det flere årsaker. På den ene siden ga fiskeriene livberging og en sterkere samisk bosetning på ytterkysten, samtidig som norske fiskerbønder trakk innover i fjordene. På den andre siden kan noen av samene langs kysten ha brutt opp og sluttet seg til befolkningen i innlandsbyene, for å dra nytte av pelsverkeksporten østover til Botnviken. Dermed fremstod det to næringstilpasninger med atskilte særtrekk innenfor ett og samme folkeslag.

3.1.1 Skattelistene

På norsk side finnes det en enkeltstående liste over såkalt «finneskatt» i lensregnskapet fra 1566/67. Mer sammenhengende lister fra år til år er bevart fra begynnelsen av 1600-tallet. På svensk side finnes det skattelister over samene i de såkalte fogderegnskapene . Disse listene, som starter opp på 1550-tallet og fortsetter årlig fram til 1607, dekker også den samiske befolkningen langs «Vesterhavskysten» som svenskene kalte området, fordi den svenske kongen midt på 1500-tallet slo inn under seg en del av de rettighetene som de såkalte birkarlene hadde hatt. Disse handelsmennene fra svensk side, fikk ikke lenger handle fritt med samene. Virksomheten skulle i steden gå i regi av den svenske kronen.

Kurven i figur 3.1 gir en oversikt over de kystsamiske skattyterne som ble registrert i de svenske skattelistene. I det følgende skal det gis en kommentar til omfanget av den samiske bosetningen i Sør-Troms og den sosiale organiseringen av det kystsamiske samfunnet, så langt skattelistene kan brukes til å trekke slutninger. Det er da viktig å være klar over at vi i første omgang ikke får tak i den fjordsamiske bosetningen i Kvæfjord, fordi de svenske skatteoppkreverne ikke nådde inn til dem og fikk oppkrevet skatt. Sannsynligvis hindret den norske fogdegården på Ervik ved Trondenes at de svenske skatteoppkreverne fikk seile rundt Elgsnes og inn i Kvæfjorden. Kvæfjordsamene kommer altså først med i det norske regnskaps­materialet fra 1590-årene og fremover.

Figur 3.1 Antall registrerte kystsamiske skattytere i Sør-Troms,
 1555–1661

Figur 3.1 Antall registrerte kystsamiske skattytere i Sør-Troms, 1555–1661

På grunnlag av de svenske skattelistene ser det altså ut til at det maksimalt var mellom 50 og 60 samiske skattytere i kystregionen i Sør-Troms som jevnlig betalte skatt til den svenske kronen, og som kan oppfattes som hovedpersoner i hvert sitt hushold. Med tillegg av omtrent fem samiske hovedpersoner i Kvæfjord – som vi altså først finner omtalt seinere, i andre kilder – kan det samlede antallet kystsamer i Sør-Troms (fra Malangen til grensen mot Ofoten) ha utgjort om lag 200–250, dersom vi regner med en gjennomsnittlig husholdsstørrelse på mellom 3,5 og 4,5 personer ­(Hansen 2000b: 285). Antallet skattytere/hovedpersoner pendlet mellom omtrent 15 og 30 i Gisund tinglag, fra åtte til ti og opp i 15–18 i Dyrøy ting­lag, og fra 10–15 og opp i 20 i Astafjord tinglag. I tillegg fantes også litt mer spredt samisk bosetning, med en del samiske hushold i Sand tinglag, og i Berg og Gryllefjord på yttersida av Senja.

Ved å sammenholde de svenske skattelistene med de tilsvarende norske fra noe seinere tid, lar det seg avdekke interessante trekk når det gjelder kystsamenes bosetning og sosiale organisering i andre halvdel av 1500-tallet. To hovedtrekk er fremherskende:

  1. Samene i indre del av Sør-Troms – i fjordene og langs sundene – utgjorde på dette tidspunktet fire grupper , hver med sitt eget sosiale nettverk og med mer begrenset og sporadisk kontakt til de øvrige.

  2. Hver gruppe rådde over flere oppholdssteder med ulikt ressursgrunnlag , og husholdene innenfor hver gruppe pendlet år om annet mellom disse boplassene.

Regnet nordfra møter vi først én gruppe på sørsida av Malangen , som bruker boplassene ved munningen av Målselv- og Rossfjorden, samt i Lysbotn og Stønnesbotn på Senja. Dernest finnes en gruppe med hovedbase på Seter i Dyrøy . Denne gruppen veksler mellom boplasser i Sørreisa, i Faksfjord og på en rekke steder på innersida av Senja – fra Laukhella i nord til Å og Lonkan på vestsida av Stonglandshalvøya i sør. Deres søndre naboer var samene i Astafjord . De holdt først og fremst til i Siellat/Salangen, men hadde også tilknytning til boplasser i Lavangen og Gratangen. Den siste gruppen i lenet var altså Kvæfjord-samene . I de norske kildene kalles disse fire grupperingene jevnlig «Malangens», «Setters», «Salangens» og «Kvæfjords finner».

I tråd med den begrepsbruken som er vanlig i analyser av det samiske jakt- og fangst­samfunnet, og ved analyser av reindriftsenheter, er det naturlig å oppfatte disse grupperingene av et visst antall familier som holder sammen i et sosialt fellesskap og som høster ulike ressurser innenfor et avgrenset område, for en siida . Vi kan dermed gå ut fra at det i Sør-Troms fantes fire slike siidaer gjennom siste halvdel av 1500-tallet . Skattelistene viser at de enkelte skattyterne flyttet relativt hyppig mellom de boplassene som den enkelte siida disponerte. Men det var heller sjelden at et hushold fra én siida brøt opp og bosatte seg innenfor ressursområdet til en annen siida. Men samtidig fantes det innenfor lenet noen samiske hushold som bodde enkeltvis og ikke var tilsluttet noen siida. Slike enkeltbosetninger fantes særlig på yttersida og nordsida av øya Senja. I Astafjord hadde Salangs-siidaen hovedbaser på Innergård og i Rotvik/Salangerdal, men siidaen brukte tidvis også boplasser i Lavangen og Gratangen. I sistnevnte fjord var Tjuvskjær et tilknytningspunkt.

Innenfor Siellat- eller Salangs-siidaen ser det også ut til at samene disponerte sine boplasser på mer kollektiv basis enn hva som var tilfelle blant de norske fiskerbøndene. Dette går fram av en bygselliste i lensregnskapet fra 1567. Mens nordmennene betalte landskylda og bygselavgiftene for sine gårdsbruk individuelt , stod fire samer kollektivt ansvarlige for førstebygselsavgifta på Innergård : «finnelensmannen» Kristoffer Olsen, Jakob Torsen samt Erland og Halvor Anderssen. Innførselen kan tyde på at samene i Salangen fram til denne tid hadde stått utenfor det ordinære norske systemet med bygsling og leie av jord, men at myndighetene nå forsøkte å innlemme Innergård i bygselsystemet. Men fortsatt knyttet det seg et sterkt kollektivt aspekt til samenes disposisjonsrett, mens de norske husholdsoverhodene opptrådte enkeltvis, som individuelt ansvarlig for hvert sitt leilendingsbruk. Dette tyder på at boplassene fra samisk side ble disponert av siidaen i fellesskap og ikke av de enkelte familiene.

3.1.2 Ressursutnytting

Livsgrunnlaget for kystsamene i Sør-Troms i denne perioden synes å ha vært ytterst variert og sammensatt: De utnyttet en lang rekke ressurser i nærområdet, dels direkte for eget underhold, og dels ved foredling og bearbeiding for salg. Helt sentralt stod fisket , som skaffet dem en markedstilknytning via bergenshandelen på linje med nordmennene. Ved siden av fisket vitner både stedsnavn og seinere tradisjoner om at samene drev selfangst og kobbeveide. I tillegg viser det beskjedne, men årvisse innslaget av pelsverk i skattelistene at jakt på pelsdyr må ha vært et fast innslag. Jakten i nærområdene kan likevel ha betydd mer enn de beskjedne forekomstene i skatten tilsier, siden sammensetningen av skattevarene vel så mye var et resultat av hva skatteoppkreverne etterspurte, som det kystsamene hadde av verdier (Hansen 1990b: 190). Pelsverk finnes også i den norske skattelisten fra 1567, trass i at de norske fogdene i første rekke var interessert i penger og tørrfisk. Som skattebetalingsvarer leverte kystsamene først og fremst skinn av oter og rødrev, dvs. pelsdyr som fantes i rikelige mengder i kystområdet . Jakten var faktisk så omfattende at den også ga grunnlag for en viss handel mellom kyst- og innlandssamer. Samene i innlandet kjøpte opp slikt pelsverk ved kysten, og solgte det videre til handelsmenn på svensk side (Hansen 1984).

Når det gjelder jordbruk, holdt kystsamene etter alt å dømme en del kyr og litt småfe . Omfanget av slikt husdyrhold kan imidlertid ha variert. Noen av kystsamenes boplasser opptrer i lensregnskapenes lister over såkalt «ostetiende» , som var en avgift på februksproduksjonen, mens andre ikke gjorde det. Dette fraværet kan også ha sin bakgrunn i at overskuddet fra husdyrholdet var så lite at det ikke var verdt bryderiet å kreve inn slik avgift. Spørs­målet om eventuell korndyrking er enda usikrere. Fra Nordland vet vi at Tysfjord-samene også drev med korndyrking i tillegg. Ut fra de økologiske vilkårene skulle dette ha vært mulig også for samene i Salangen, men kildene tyder likevel ikke på dette. Dersom vi skal tro en bevart tiendeliste fra 1664 var det ingen samer i Sør-Troms [?] som betalte korntiende, men samtidig var det også mange nordmenn som heller ikke betalte, slik at lista ikke gir noe fullgodt bevis for manglende korndyrking blant samene. Når de ikke drev korndyrking, kan det også henge sammen med at boplassenes status som «finnerydninger» var betinget av de ikke prøvde å drive fram korn. Det vil si at dersom de forsøkte seg på korndyrking, måtte de betale fulle leieavgifter eller vike plassen for nordmenn.

Som vist ovenfor peker en del dateringer av teltboplasser som det er naturlig å knytte til reindrift, i retning av at reinpastoralismens røtter går tilbake til seinmiddelalderen også i kystregionene i Sør-Troms og Ofoten. I og for seg er det mulig å tenke seg at samene langs kysten fortsatt har praktisert et visst reinhold også fremover i det tidsrommet vi her fokuserer på, men vi har ingen sikre holdepunkter for det. På den andre sida er det skriftlige kildematerialet for denne tida av en slik karakter at det er heller tvilsomt om slike aktiviteter ville kunne fanges opp. Mot slutten av 1500-tallet forekommer det likevel en del reinskinn blant de varene som kystsamene betaler som skatt til de svenske oppkreverne – i første rekke fra Ofoten, men også delvis fra Sør-Troms. Skinnene kan muligens stamme fra et begrenset reinhold. Når reinskinn bare nevnes i beskjeden grad i de tidligere skattelistene, kan det være fordi de ble nyttet av samene selv, eller fordi de ble kjøpt opp direkte av birkarlene og ikke ble brukt til å betale skatten med. Først fra andre halvdel av 1600-tallet gir det skriftlige kildematerialet oss klar beskjed om et regulært tamreinhold blant en del av samene langs kysten. Men dette er fordi det er bevart skattelister som fanger opp disse reindriftssamene fra dette tidspunktet, og det tamreinholdet som kan påvises da, må rimeligvis ha røtter lengre tilbake.

En annen aktivitet som fungerte som en tilleggsnæring, og som ga samene tilgang til et marked blant den norske kystbefolkningen, var jektebygging . Bygging av båter og skip for salg var en gammel kystsamisk tradisjon – omtalt med jevne mellomrom helt siden tronpretendenten Sigurd Slembe under sitt opphold på Hinnøya i 1138–39 fikk samene til å bygge to skuter for seg (jf. ­Nielssen 1990: 150–165; og DN VIII nr. 533 av 27.04.1525). At bygging av jekter og andre båter fortsatt var et viktig element innenfor kystsamenes økonomi, kommer klart til syne i et manntall fra 1601 over den kystsamiske befolkningen mellom Tysfjord og Varanger (Johnsen 1923: 276–290). For hver region langs kysten oppgis både hva slags skog som fantes, og omtrentlig størrelse på de fartøyene som kunne bygges. Om noen av fjordene med samiske bosetningskonsentrasjoner i Sør-Troms og Ofoten, heter det:

Sør-Reisa: «Finndis Skouff vdi forne Fiord, huorvdaf kunde byggis Jegter och Baade Paa 30 Lester.»

Salangen: «Finndis Skoffue vdi forne Fiord, huor vdaff kunnde Bygges Jegter och Baade Paa 50 og 60 Lester ...»

Ofoten: «Finndis Skoffue dersammestedz, huorvdaf kunnde Byggis Jegter och Baader Paa en 30 Lester.»

For Salangens vedkommende må det være de vidstrakte furuskogene oppetter langs Salangselvas dalføre og innover i Bardu som det siktes til. Den angitte jektestørrelsen plasserer dette området helt i toppsjiktet, ved siden av skogen i Kvænangen og Alta. Både på nordsida av Malangen og i de sørligere nordlandsfjordene ble 30–40 lester oppgitt som maksimal størrelse.

3.1.3 Handelskontakter og markeds­- til­knytning

Ved siden av penger og noe pelsverk, som er kommentert ovenfor, inneholder 1500-tallets svenske skattelister over kystsamene også en del oppgaver over andre vareslag som kystsamene betalte skatten med. En analyse av disse øvrige varetypene gir informasjon om hvilke typer handelskontakt som var aktuelle. Ved siden av gjengs mynt og pelsverk betalte samene også med gjenstander av sølv og kobber , samt importerte tøyer . Tabellene nedenfor gir beskjed om hvordan skattebetalingsvarene fordelte seg for kystsamene i Gisund, Dyrøy og Salangen (jf. Hansen 1990b: 183–185).

Tabell 3.1 Relativ andel av betalingsvarer betalt i svensk skatt: Gisund

År: Penger: % Sølv: % Kobber: % Tekstiler: % Pelsverk: % Samlet skatt (lispd hamp) Antall skattytere Gj.snittsskatt (lispd hamp)
1555
1561 24,3 26,2 26,8 22,8 4,70 6 0,78
1571 47,4 22,5 4,7 17,2 8,2 30,08 16 1,88
1576 83,3 12,5 4,3 8,19 11 0,75
1581 54,3 11,5 18,- 9,2 7,- 9,- 14 0,64
1586 97,3 2,7 10,89 19 0,57
1591 90,8 9,2 6,60 12 0,55

Skattesummene og gjennomsnittlig skattebeløp per yter er særskilt høye for året 1571, fordi de svenske skatteoppkreverne i dette året krevde inn restanser for flere år hvor de var blitt forhindret i skatteleggingen, pga. krigføringen under den nordiske sjuårskrigen 1563–70.

Tabell 3.2 Relativ andel av betalingsvarer betalt i svensk skatt: Dyrøy

År: Penger: % Sølv: % Kobber: % Tekstiler: % Pelsverk: % Samlet skatt (lispd hamp) Antall skattytere Gj.snittsskatt (lispd hamp)
1555 60,6 11,4 27,9 6,27 8 0,78
1561 26,2 49,7 24,1 2,90 5 0,58
1571 49,9 19,3 7,1 7,- 16,6 40,99 18 2,28
1576 54,6 35,3 5,7 4,4 7,95 12 0,66
1581 60,6 27,1 12,3 6,72 11 0,61
1586 68,5 7,- 10,2 14,3 5,95 9 0,66
1591 80,3 4,8 8,7 6,2 7,12 15 0,48

Skattesummene og gjennomsnittlig skattebeløp per yter er særskilt høye for året 1571, fordi de svenske skatteoppkreverne i dette året krevde inn restanser for flere år hvor de var blitt forhindret i skatteleggingen, pga. krigføringen under den nordiske sjuårskrigen 1563–70.

Tabell 3.3 Relativ andel av betalingsvarer betalt i svensk skatt: Salangen

År: Penger: % Sølv: % Kobber: % Tekstiler: % Pelsverk: % Samlet skatt (lispd hamp) Antall skattytere Gj.snittsskatt (lispd hamp)
1555 69,7 6,3 24,- 6,54 9 0,73
1561 4,6 21,8 29,2 14,4 6,59 11 0,60
1571 34,2 51,3 6,7 3,3 4,4 38,02 18 2,11
1576 43,6 34,1 6,7 10,9 4,7 11,60 18 0,64
1581 49,4 7,1 38,- 5,5 11,55 17 0,68
1586 70,4 8,3 10,7 10,5 8,10 16 0,51
1591 72,3 7,2 20,5 8,67 14 0,62

Skattesummene og gjennomsnittlig skattebeløp per yter er særskilt høye for året 1571, fordi de svenske skatteoppkreverne i dette året krevde inn restanser for flere år hvor de var blitt forhindret i skatteleggingen, pga. krigføringen under den nordiske sjuårskrigen 1563–70.

Hovedtyngden av skatten ble betalt med rede penger , sølv eller kobber . Det dreide seg ofte om mindre gjenstander, f.eks. skjeer og mindre kobberkjeler. Dessuten betalte de faktisk jevnlig en del av skatten med tekstiler . Går vi nærmere inn i skattesummene, ser vi at det dreide seg om vevde ulltøyer med opphav i kjente mellom­europeiske byer. Stoffene hadde navn etter produksjonsstedet. Det gjaldt såkalt «nersk» og «leidsk» fra de nederlandske byene Naarden og Leiden, «gørlesk» fra den østtyske byen Görlitz ved Neisse, samt ullstoffer som rett og slett ble kalt «engelsk» , «flamsk» og «bemesk » (bøhmisk) etter opphavslandene England, Flandern og Bøhmen. Disse regionene var blant de fremste når det gjaldt produksjon av tekstiler, en industri som i løpet av seinmiddelalderen hadde utviklet seg til seg å bli en av de mest dynamiske faktorene i europeisk økonomi.

Sammensetningen av betalingsvarene var typisk for kystsamene i denne perioden. På hele strekningen mellom Ofoten og Varanger benyttet kystsamene i stor grad penger, edelmetaller og importerte ulltøyer til å betale den svenske skatten med. Pengene og varene må de ha fått tilført gjennom bergenshandelen. Den høye andelen importerte varer viser at kystsamene var sterkt involvert i en markedshandel med forgreininger ned på det europeiske kontinentet. Det faste varebyttet over Bergen – i kontakt med hanseatenes nettverk – var det viktigste bindeleddet her. Derfor må ikke fraværet av tørrfisk som skatteobjekt forlede oss til å tro at kystsamene ikke var engasjert i fiskeriene og drev tørrfiskproduksjon. Tvert imot var det nettopp de omfattende tørrfiskleveransene som gjorde det mulig for kystsamene å skaffe seg en slik mengde importvarer. Beregninger ut fra det relative prisnivået peker også i retning av at kystsamenes tørrfisk ble høyere verdsatt på bryggen i Bergen enn hos de svenske oppkreverne og handelsmennene (Hansen 1990b: 193–194). Gjennom størstedelen av 1500- og 1600-tallet har sannsynligvis kystsamene sett seg best tjent med å avsette fisken sin via Bergen og bruke noen av de varene de fikk i bytte, til å betale den svenske skatten.

3.2 Innlandssamene og deres over­flyttinger til kystregionen i vest

Tidlig på 1600-tallet har vi regelmessige opplysninger om at innlandssamene kom flyttende over til «Vesterhavskysten» med både rein og reindriftsprodukter som de solgte til kystbefolkningen. (I tabellen nedenfor er det gitt en oversikt over antallet skattlagte innlandssamer i de to innlandsområdene som ligger på høyde med og grenser inntil Sør-Troms.) I de norske lensregnskapene refereres det til «lapperne som Er Kommne Offuer Fieldet, med Huis Ringe Kiøbmandschab, dj haffuer att selge i fiorrene» (Hansen 2000b: 279–281). Selv om kildesituasjonen ikke gir oss anledning til å etterspore slike bevegelser tidligere, virker flyttingene allerede godt innarbeidet på dette tidspunktet. Opphavet kan derfor trolig strekke seg tilbake til en gang på midten av 1500-tallet.

Tabell 3.4 Skattytertall i innlands-siidaer tilgrensende Sør-Troms

  1561 1571 1581 1586 1591 1596
Diggevárri 15 24 27 25 26 33
Siggevárri 23 31 33 27 26 33

Det er likevel et spørsmål om innlandssamene på dette tidspunktet drev en såpass spesialisert reindrift at hensynet til varierte beiter for reinhjordene var den primære grunnen til disse overflyttingene. Det samtidige skriftlige kildematerialet inneholder faktisk flere sammenfattende karakteristikker av innlandssamenes næringstilpasning på tidlig 1600-tall. Det bildet disse kildene tegner, synes å peke i flere retninger og peke i retning av flere og sammensatte motiver for flytting til kystlandskapet. For det første er de varene innlandssamene betalte i skatt til norske myndigheter , relativt sammensatte: Dels leverer de såkalte «lappesko» og «lappestøvler» (trolig komager, skaller og bellinger), og dels hansker og reinkalvskinn – alt sammen varer som bærer bud om økt satsing på reinen. Men samtidig forekommer det i utstrakt grad fjær/dun samt noen få pelsvarer , som viser at dunsanking og småviltjakt fortsatt utgjorde bestanddeler av innlandssamenes næring. 3

I en stor rapport om bosetningsforhold og skattelegging av samene som lensherren i Nordlandene, Hartvig Bille, ble pålagt å utarbeide for det dansknorske riksstyret, understreket han – på samme måte som notatene i lensregnskapene – hvordan «fielldfinderne» eller «fielldlappene» pleide å drive «stort kjøpmannskap»:

... saa well om høsten, om allehelgen thiidde, m(ed) Reenner thill att Slagthe, ssom om sommeren, om S.Hans thiide, m(ed) fædder, benckedynner, lappetøigh, och wndertiidenn nog(et) liid(et) Kedellkobber ... 4

Innlandssamene kunne altså tilby slakterein, men også en rekke andre varer. Samtidig betoner andre kilder innlandssamenes handel med pelsvarer fra kystregionen og deres ønske om å drive fiske i sjøen. I en betenkning som svenskekongen Karl 9. fikk utarbeidet før et grenseforhandlingsmøte i 1603, heter det:

... Så äre och Lapperne icke något fastboende folch såsom Baggarne [= nordmennene]; vthan the medh theres Kåthor och Waijor [= simler] flijte af och til vndertijden up i Lapmarcken vnder tijdhen til Siösidhen efter Fisk och Skinwaror. Tij räfwar och vttrar fhå the mest vth medh hafuedh, (Fellman IV, s. 99).

Deltakelsen i fisket blir også bekreftet i Hartvig Billes rapport, der han slår til lyd for å nekte innlandssamene å fiske langs kysten under sommeroppholdene, med mindre de vil slå seg ned og bosette seg fast langs kysten, side om side med sjøsamene. I tillegg beretter andre kilder at innlandssamene drev en del mellomhandel med andre produkter enn sine egne; det vil si at de kjøpte opp bestemte varer blant handelsmenn eller i bygdene og fraktet dem over fjellet for å selge dem til lokalbefolkningen på den andre siden. I første rekke gjaldt dette gjenstander av jern og kobber, som var produsert på svensk side. Innlandsssamene kunne tilby kystbefolkningen kobberkjeler, økser, feller og sigder som var innkjøpt hos handelsmennene på svensk side, og førte i retur reve- og oterskinn for videresalg til de samme handelsmennene. Under sitt opphold ved kysten etterspurte de også en del forsyningsvarer som var ført nordover med bergenshandelen, som mel, smør, salt og tekstiler (Hansen 1984: 56–57; jf. Bergling 1964: 146–156). På denne måten tok altså innlandssamene hånd om og videreførte en formidling mellom handelsnettverkene på norsk og svensk side, som tidligere hadde blitt ivaretatt av de reisende kjøpmennene fra svensk side, de såkalte birkarlene . I årene etter 1600 – og særlig etter Kalmarkrigens slutt i 1613 – var det nemlig blitt lagt sterke restriksjoner på birkarlenes trafikk både fra svensk og dansknorsk side (Hansen 1990b: 225–269). Fra noe seinere ut på 1600-tallet kjenner en også til at innlandssamene byttet til seg småfe som geiter og sauer, og undertiden noe storfeslakt som lokalbefolkningen skaffet dem. 5

I sum tyder viser dette materialet på at de av innlandssamene som på tidlig 1600-tall flyttet over om sommeren, kombinerte en rekke forskjellige næringer i samband med sommeroppholdet. I tillegg til et visst reinhold av begrenset omfang, drev de både fiske og handel, og handelen var innrettet på både å skulle dekke egne behov direkte og å spe på husholdets inntekter ved å delta i mellommannshandel. Det kan tillegges at dette varebyttet med partnere på begge sider kanskje også bidro til å gi fjellsamenes reinhjorder en egen struktur. Til forskjell fra seinere tider viser nemlig de statistiske oppgavene fra reintellingene at flokkene bestod av en overraskende stor andel okserein – over en tredjedel av de voksne dyrene. Det er rimelig å anta at dette nettopp hadde sammenheng med behovet for kjøre- og kløvrein til transporten. 6

Det må derfor være riktig å konkludere med at de av samene fra fjellsiidaene som hadde startet med reinhold rundt 1600, ennå befant seg i en overgangsfase , og at kun et fåtall av dem ville kunne bli karakterisert som «reindriftssame» ut fra kriteriene for hvor store flokker og hvor stort slakteuttak et hushold må disponere for å kunne klare seg. På den annen har de noen rein , som de blir registrert med individuelt. Reinhjordene fremstår med andre ord som privat eiendom.

3.3 Finneodel

Termen «finneodel» sikter til en særskilt juridisk eller jordeiendomsrettslig institusjon som innebar at noen av de kystsamiske boplassene i Nordland og Troms på 1600- og 1700-tallet stod utenfor det systemet for jordleie og jorddisponering som var rådende i eldre tid. For en del bestemte gårder/boplasser var samene fritatt for å betale vanlig jordleie , slik det absolutte flertallet av gårdbrukere ellers måtte, og dette innebar samtidig at de kunne rå seg friere og selv praktisere egne regler for arv og overtakelse av gårdene. Fram til langt ut på 1800-tallet var ellers det normale for det store flertallet av bønder eller fiskerbønder at de måtte leie jord av noen store jordeiere – staten, kirken eller private godseiere – for å kunne disponere jord til å dyrke fram korn eller fôr til buskapen. For denne jorda måtte de betale en årlig leieavgift («landskyld») og dessuten en særskilt avgift – innfestingsavgift eller bygsel som det ble kalt – når de inngikk leiekontrakten og startet leieforholdet. Dermed ble de leilendinger . Men for de gårdene som ble regnet som «finneodel», var altså de samiske oppsitterne fritatt for både vanlig jordleie og innfestingsavgiften (Hansen 1986a; 1986b; Hansen og Olsen 2004).

Selve opphavet til «finneodelsordningen» er for øvrig noe uklart. Under undersøkelser foretatt av lagmannen for Nordlandene på tinget i Ofoten i 1591, kom det fram vitneprov om at noen samer hadde noen «privilegier», utstedt av en «koning Hagenn» (kong Håkon – Hansen 2003: 106). Undersøkelser igangsatt av Christian IV for å kartlegge dette videre, førte ikke fram. Og både i datida og i seinere diskusjoner er tidspunktet for «privilegiet» blitt knyttet opp både mot Håkon Håkonsson (1217–1263) og Håkon VI Magnusson (1343–1380). Den første identifikasjonen henger muligens sammen med en sammenblanding med en opplysning i Håkon Håkonssons saga om at han skulle ha gitt noen bjarmer (fra Kvitsjøområdet) tillatelse til å slå seg ned i Malangen. Reelt sett, ut fra en vurdering av befolkningsutviklingen og antatt politikk fra riksstyrets side, synes en tilknytning til Håkon VI Magnussons regjeringsperiode etter svartedauden vel så sannsynlig (Hansen 2003: 107). Det må imidlertid fastslås at dette er ting vi neppe vil få fullstendig klarhet i, og vi må trolig nøye oss med å fastslå at «finneodel»-ordningen i praksis har fungert fra begynnelsen av 1600-tallet, i Sør-Troms i hvert fall fra og med 1615, et par år etter at Kalmarkrigen (1611–1613) sluttet. Institusjonen kan ha vært innført – eller eventuelt stadfestet, dersom man antar et tidligere opphav – nettopp i samband med denne krigen, som et tiltak for å sikre seg at kystsamene stilte seg lojale til den dansknorske staten i striden med Sverige. Et av de sentrale stridsspørsmålene til grunn for krigen dreide seg jo nettopp om herredømmet i nord, der kystsamene og deres bruksområder stod i fokus (Hansen 1986: 45–46; 2003: 107).

Tabell 3.5 Kyst-samisk bosetning i Sør-Troms gjennom 1. halvdel av 1600-tallet

Herred: Gårder med samisk og norsk bosetning Umatrikulerte plasser under andre gårder Gårder med uteluk- kende samisk bosetn. Derav «finneodel»
Kvæfjord: 5
Bjarkøy: 2
Ibestad: 2
Gratangen: 2
Lavangen: 1 2 (2)
Salangen: 8 8
Dyrøy: 2 1 1
Sørreisa: 1 1
Tranøy: 1 3 1 1
Berg: 2
Torsken: 4
Lenvik: 8 2 5 5
Hillesøy: 1
Målselv: 1 1
Sum: 28 7 19 19

Kilde: Hansen 1986: 13–20 og 146

I alt fantes det på 1500–1600-tallet 54 lokaliteter eller boplasser i Sør-Troms 7 som var tilholdssteder for kyst- eller sjøsamer. Langt fra alle disse lokalitetene ble imidlertid regnet som «finneodel». Flere av stedene med kystsamisk bosetning var gårder med kombinert norsk og samisk bosetning, dvs. at det fantes bruk med samiske og norske familier side om side på gården. Dessuten holdt noen kystsamer til på mindre plasser, som var umatrikulerte og ble regnet inn under andre gårders område og jordleie, som ordinære husmannsplasser. Men 19 boplasser utgjorde gårder som fullt og helt ble drevet av samer, og i hvert fall 17 av dem ble regnet som «finneodel» gjennom første halvdel av 1600-tallet og fram til 1661. 8 Nedenfor, i tabell 3.5 og på figur 3.2, er det gitt en oversikt over boplassenes geografiske fordeling mellom de ulike herredene i Sør-Troms. Det fremgår at mens den kystsamiske bosetningen i det store og hele var relativt spredt over hele Sør-Troms, med boplasser også i de mer spesialiserte fiskeridistriktene på yttersida av Senja, var de kystsamiske gårdene med «finneodel» i første rekke lokalisert til mer indre strøk, langs den indre leia og fjordpartiene: dels med tyngdepunkt i det gamle prestegjeldet eller tinglaget Astafjord, som dekker de seinere herredene Ibestad, Salangen, Lavangen og Gratangen, og dels i det som utgjorde Dyrøy og Gisund tinglag, og som i seinere tid dekkes hovedsakelig av herredene Dyrøy, Tranøy og Lenvik – dvs. de indre fjordpartiene nordover mot Malangen.

Gårder med samisk og norsk bosetning:
Kvæfjord: 2. Finnseter, 3. Myrland, 15. Gombogen, 19. Våtvoll, 20. Gullesfjordbotn
Ibestad: 73. Miklevoll, 74. Balteskar
Gratangen: 42. Gratangsbotn, 62. Tjuvskjer
Lavangen: 9. Hesjevik
Dyrøy: 1. Finnlandsnes, 20. Faksfjord
Tranøy: 6–7. Valvåg
Berg: 11. Nordfjord, 16. Finnseter/Straumen
Torsken: 34. Sifjord, 35. Finnes, 40. Bunkan, 41. Rødsand
Lenvik: 5. Rossfjord, 6. Straumen, 50. Nordre Russevåg, 52. Laukhella lakselv, 58–60. Laukhella, 61. Vika, 88, 91–92. Lysbotn, 86. Grunnvåg
Hillesøy: 43. Stønnesbotn
Umatrikulerte plasser under andre gårder:
Bjarkøy: «Lonkan» under 2. Buvik, en plass under 21. Skarstein
Tranøy: «Å-bukta»/«Å-pollen» under 12. Å, «Anderelff» (Gammelseter) i Tranøybotn
Lenvik: 63. Grasmyrbotn, «Skognesbotn», 87. Årnes
Gårder med utelukkende samisk bosetning:
Lavangen: 18. Tennevoll, 19. Lotternes
Salangen: 16. Innergård, 20. Sjøvegan, 43. Laberg m/allmenning, 47. Salangerdal, 48. Rotvik, Rotviknes, 49. Håkavik, Tennevik
Dyrøy: 12.–13. Sæter
Sørreisa: 4. Forøya
Tranøy: 17. Vassjord
Lenvik: 2.–3. Sultindvik, 4. Måls(-jorda), 30. Kraknes, 31. Grønjorda, 32. Meskjær
Målselv: 1. Målsnes

Innholdet av finneodelsinstitusjonen ble første gang drøftet av etnologen Knut Kolsrud , i samband med den kartleggingen og analysen av samenes eldre historie i Ofoten som han foretok i boka Finnefolket i Ofoten (1947). Her konstaterte han at rettighetene som knyttet seg til en del av sjøsamenes gårder, dreide seg om to ting:

  1. at finnene tiltrådte sin jord uten at svare bygsel av den

  2. at de ikke svarte landskyld eller landbohold av sin jord, men bare «een arbitrarie Skatt og Leding aarligen», som var betydelig mindre enn de vanlige jordavgiftene (Kolsrud 1947: 26)

Kolsrud poengterte også at disse rettighetene («privilegiene») som sjøsamene nøt godt av, var en rettighet som tillå dem i egenskap av etnisk gruppe:

...…privilegiene gjaldt den etniske gruppe som senere både av embetsmenn og almue vanligvis gikk under betegnelsen finner, bufinner eller sjøfinner (Kolsrud 1947: 25)...Med hensyn til jordavgiftene,...inntar således sjøfinnene en privilegert stilling som bare tilkom dem som en egen folkegruppe og egentlig ikke heftet ved selve de jordparter de bodde på (Kolsrud 1947: 26).

Det var danske embetsmenn som utformet betegnelsen «finneodel» om denne ordningen, og den kom opp fordi de i sine innberetninger sammenlignet den med den odelsretten som var kjent innenfor det norske jordbrukssamfunnet. De snakket om boplassene eller gårdene som «... Finderne og deres børn har tilholdt sig som sit odel ...» ­(Hansen 1986: 40). Og siden rettighetene innebar at en del av sjøsamene var fritatt for leie og festeavgift for de plassene de brukte, og dermed faktisk kunne bestemme over arve- og brukerrekkefølgen på plassene selv , viste det seg at de i praksis faktisk kom ut på linje med selveiere på odelsjord slik det fungerte lenger sør i landet (Hansen 1986: 40–41). Nå har riktignok nyere forskning vist at heller ikke vanlige leilendinger stod så svakt når det gjaldt å la bruket de leide, bli overtatt av barna deres. Utover på 1600-tallet synes det å ha festnet seg en praksis som gikk ut på at det oftest var ett av barna til den tidligere leilendingen som fikk overta leieforholdet til jorda, altså et slags «arvelig leilendings-» eller «festeforhold». Men i siste instans og tvilstilfelle var det fogden, statens representant, som hadde det avgjørende ordet for krongodsets vedkommende, og en særskilt «ombudsmann» for biskopen når det gjaldt kirkens gods. Og i slike tilfeller kunne også helt andre faktorer spille inn ved avgjørelsen. De samene som satt på finneodelsgårder, stod derimot helt fritt til å rå seg selv eller praktisere egne prinsipper for arv. Sammenlikningen med den norske odelsretten var altså ganske treffende. Dette synes også å bli bekreftet i de vitne­målene som ble tatt opp på tingene i 1727, da myndighetene søkte å skaffe seg informasjon om ordningen eller «fritakene» – som på leidangsbergtinget på gården Myklebostad i Tjeldsund (Lødingen) den 21. juni dette året. På spørsmål om hva samenes «... Friiheder efter ældgammel Brug hafver bestaaed» i, svarte de at

Figur 3.2 Bosetningen i Sør-Troms (Senja len) gjennom 1600-tallet
 (Hansen 1986)

Figur 3.2 Bosetningen i Sør-Troms (Senja len) gjennom 1600-tallet (Hansen 1986)

... de hafwer tiltrædet deres Iorder uden Bøxel deraf at svare, Og deres Gaarders Brug hafver wæret arfvelig, saa at naar een er Død fra en Jord eller den paa anden maade har qviteret, er den nærmeste af hands Ædt og Familie træd igien til Iorden.

Hvilcket saaledis i u-mindelig tiid haver vedvahret, det Laugretted iligemaade Stadfæstede med dem.

Ligesaa at Finnerne icke paa anden maade Skattede og Skyldede af deres Iorder end at de Aarlign inden Tinge blefve lagte for en Skadt og Leeding hver efter deres formue, saasom deres Iorder aldrig har wæret lagde for Landskyld eller udi Matriculen indført. 9

I en undersøkelse av finneodelsinstitusjonens virkemåte i Sør-Troms har Hansen (1986) søkt å teste om ordningen faktisk kan sees å ha gitt et slikt rettsvern for samisk bruk av gårdene, som disse beretningene hevder. Resonnementet som her ble lagt til grunn, var følgende: Dersom det faktisk var slik at samene hadde myndighet til å bestemme hvem som skulle overta etter hvem («brukerrekkefølgen») på finneodelsgårdene, så måtte det også være mulig å vise at de klarte å holde på gårdene og la samiske brukere få overta – også i tider da andre (dvs. nordmenn) fattet interesse for disse gårdene og gjerne ville overta dem.

En forutsetning for å kunne klarlegge dette, var at de demografiske svingningene blant samer og nordmenn gjennom første halvdel av 1600-tallet var kartlagt i størst mulig grad, og at den konkrete brukerrekkefølgen på de samiske gårdene kunne følges fra år til år (Hansen 1986b: 16). Det viste seg at kildematerialet for de åtte finneodelsgårdene i Salangen lå særlig godt til rette for en slik kartlegging. 10

Et første trekk som viste seg, var at brukertallet på finneodelsgårdene varierte på et helt annen måte enn brukertallet blant nordmennene som satt på ordinære leilendingsgårder (Hansen 1986a: 55–68; 1986b: 16). Det så altså ikke ut til at finneodelsgårdene ble utsatt for de samme svingningene når det gjaldt varierende befolkningspress og varierende etterspørsel etter dyrkingsjord, som de øvrige, ordinære leilendingsgårdene. Og dernest viste det seg at samene i perioder kunne flytte fra gårdene sine og la dem bli liggende øde midlertidig. Så lenge samene var fraværende, kunne norske gårdbrukere tre inn og høste fôrressursene på samegårdene midlertidig. Men så snart en samisk bruker igjen viste interesse for en av gårdene, måtte den midlertidige norske bruken vike, og gården fikk igjen en samisk oppsitter . Dette viste seg særlig klart når man sammenliknet utviklingen for mindre perioder på begynnelsen av 1600-tallet, som mellom tidsrommet 1619–1624 og de siste årene av 1620-tallet. I den første perioden lå seks av de åtte samegårdene i Salangen øde. Dette var rett etter den første av flere krise-perioder på 1600-tallet, forårsaket av forsyningsvansker innen bergenshandelen. Salangssamene reagerte på vanskene med å flytte ut fra gårdene sine og søke seg til andre steder med bedre muligheter for livberging i den situasjonen som var oppstått. De flyttet ut til nabofjordene, og tok dels opp ordinære bygselbruk der det gikk an å dyrke korn til erstatning for de manglende forsyningene fra Bergen. Dels tok de også opphold som husmenn, tjenestedrenger og såkalte «strandsittere» andre steder. Noen flyttet også midlertid utover til ytre strøk (Grytøya), der mulighetene for fiske var bedre. Men i siste halvdel av 1620-tallet var alle de utflyttede tilbake i Salangen igjen, og hadde tatt opp full virksomhet på finneodelsgårdene (Hansen 2003: 113–114). Kun én av gårdene ble midlertidig høstet som underbruk av en norsk oppsitter. Situasjonen er fremstilt på de to kartene nedenfor.

De to forholdene – nemlig 1) at de generelle bølgene i folketallsutviklingen ikke slår ut i varierende etterspørsel og brukertetthet på de samiske gårdene, og 2) at samene uproblematisk har anledning til å komme tilbake til gårdene og ta opp igjen virksomheten etter å ha forlatt dem midlertidig og latt norske gårdbrukere utnytte ressursene midlertidig – er sterke indikasjoner på at finneodelen faktisk har fungert til å verne om samenes rettigheter til disse gårdene, slik at de hadde en slags forrett til å drive dem. Siden kystsamenes og nordmennenes økonomi og tilpasning til ressursgrunnlaget var såpass lik at økonomiske konjunkturer og kriser slo noenlunde likt ut, kan det ikke ha vært slike faktorer som bevirket at utviklingen på finneodelsgårdene ble forskjellig. Det tyder altså på at finneodelsgårdene har stått i en særstilling for øvrig, og det er all grunn til å tro at dette hang sammen med den spesielle jordeiendomsrettslige statusen de hadde.

Figur 3.3 Bosetningsstatus for finneodelsgårdene i Salangen
 i periodene 1622–24 og 1628–29 
 (Hansen 1986)

Figur 3.3 Bosetningsstatus for finneodelsgårdene i Salangen i periodene 1622–24 og 1628–29 (Hansen 1986)

Dersom en søker å betrakte disse gårdenes status ut fra de alternative oppfatningene som var rådende innenfor datidas norske jordeiendomssystem, burde det egentlig kun ha vært to muligheter som stod åpne når det gjaldt å avgjøre tilhørigheten til samenes gårder inne i fjordene: 1) Enten burde de kunne betraktes som «rydninger i almenning» , siden de var ryddet innenfor områder som i utgangspunktet ble betraktet som utmarksområder fra norske gårdbrukeres synspunkt. (Jf. at én av gårdene innerst i Salangen, Laberg, også omfattet et område kalt «allmenning» på norsk, der det var fin furuskog som kunne utnyttes til forskjellige formål.) 2) Eller så kunne samegårdene betraktes som utskillinger fra de etablerte bumannsgårdene i fjorden. I første tilfelle skulle de automatisk regnes som kronens eiendom siden gammel norsk rett fastslo at rydninger i allmenning tilfalt kongen (Magnus Lagabøtes landslov, Christian den 4s Norske Lov). I det andre tilfellet skulle eiendomsforholdet ved de gårdene som samerydningene ble oppfattet som utgått fra, «smitte over» på utskillingene også. Når resultatet inntil videre ikke ble noen av delene, kan det tolkes både som en imøtekommelse overfor samene og aksept/vern av deres rettigheter, og som et slags kompromiss mellom norske og samiske oppfatninger av gårdenes tilhørighet, der de ved en særskilt ordning ble «satt utenfor» (eller: «i parentes») i forhold til det ordinære jordleiesystemet. Den særskilte utformingen vi møter i Salangen, med betaling av «gressleieavgift» på åremålsbasis, uten grunnlag for å opparbeide rettigheter på lengre sikt, kan også oppfattes som et kompromiss mellom motstridende samiske og norske interesser i fjorden, der begge parter fikk tilgodesett et minimum: Fra samisk side kan avgiftsbetalingen ha tilfredsstilt et behov for å markere et eksklusivt vern om de ressursene de til enhver tid var interessert i å høste; fra norsk gårdbrukersynspunkt kan det fortonet seg som en praktisk regulering av konkurransen om utnyttelsen av plassene, i den utstrekning samene ikke oppholdt seg der og praktiserte sin førsterett. På en gård som var midlertidig forlatt av den samiske brukeren, kunne en norsk gårdsbruker få anledning til å høste fôret på lovlig vis akkurat det ene året mot å betale en mindre avgift til fogden (Hansen 1986a).

Nå fikk imidlertid ikke finneodelsordningen stå urørt særlig lenge i Sør-Troms. I denne regionen ble den opphevet allerede i 1661, mens den både i Nord-Troms og Nordland fortsatt stod ved lag formelt fram til 1759/60 (Hansen 1986a: 23; 2003: 116; 2005 (utrykt); Nielssen 1994). Fra 1661 føres imidlertid finneodelsgårdene inn i matriklene og jordebøkene, med full jordleie og innfestningsavgift på linje med vanlig leiejord. I den såkalte «Landkommisjonens jordebok» fra det året, heter det:

Kongenss Eiendom: Skall herefter giffue Rettigheed som andre Nurmend eller Boumend. (Hansen1986a: 16; 1986b: 16; 2003: 117)

Når alle finneodelsgårdene i Sør-Troms (innenfor det gamle Senja len/fogderi) fikk sin særstatus opphevet gjennom et enkelt forvaltningstiltak i 1661 – så å si «med et pennestrøk» – kan det tenkes å henge sammen med at det gjorde seg særskilte interesser gjeldende akkurat i Salangen med hensyn til den skogen som her lå til noen av de innerste gårdene. Nettopp i de påfølgende årene, på 1670-tallet, ble det nemlig etablert et sagbruk ved én av finneodelsgårdene innerst i fjorden, på Laberg. En av initiativtakerne til denne etableringen var en Nils Mortensen, som også innehadde stillingen som biskopens «ombudsmann» og dermed var ansvarlig for administrasjonen av og avgiftsinnkrevingen fra de gårdene som var eid av kirken (Hansen 2003: 119, 314 ff.).

Tabell 3.7 Finneodelsgårdenes skjebne i andre halvdel av 1600-tallet

    Underbruk under norsk gård: Første norske oppsitter inn: Kun norsk bosetning fra:
16. Innergård 1677–89 1674 - - -
20. Sjøvegan - - - 1668 1682
43. Laberg 1682–85 1688 1688
47. Salangerdal 1688–90 1668 1691
48. Rotvik - - - 1693 1693
Rotviknes 1661, 1697–1730 … - - - - - -
49. Håkavik 1661, 1668, 1697–1702 1703 1703
Tennevik 1670–91, 1703–06 1696 - - -

Opphevingen av finneodelsinstitusjonen førte til en gradvis utskiftning av brukerfamiliene på de tidligere samegårdene (se oversikten nedenfor). I løpet av en 50-års-periode kom alle gårdene – unntatt én – på norske hender (Hansen 2003: 116–118). Og i denne perioden fulgte svingningene i brukertallet på gårdene de allmenne tendensene for hele Astafjord tinglag. Det var jo nettopp ikke noe som ga gårdene noen særlig status lenger. Den særskilte «tiltrekningsfaktoren» som avgiftsfritaket og råderetten over arv/overtakelse som finneodelen hadde innebåret, var fjernet, og de samiske brukerne kunne se seg like godt tjent med å leie jord andre steder, siden de nå måtte betale jordleie på vanlige vilkår. Det er vanskelig å kartlegge prosessen nøyaktig, men en del av dem må i hvert fall ha flyttet ut, og til dels flyttet over lange avstander. I det såkalte Adelaer-manntallet fra Finnmark på 1690-tallet kan man gjenfinne to etterkommere av en tidligere Salangs-same, som er flyttet til Varanger, tydeligvis for å slå seg på spesialisert fiske der (NNS I, 1938: 196). Endringen i jordeiendomsrettslig status ser dermed også ut til å ha hatt sosiale konsekvenser, ved at det lokale fellesskapet blant kystsamene i Salangen ble brutt ned, noe som igjen fikk betydning for hvordan man definerte og oppfattet de etniske skillelinjene i fjorden og regionen i sin helhet (Hansen 2003: 118).

4 Perioden 1670/80–1769/70: Omstillingstid

4.1 Omstillingstid

Fra midten av 1600-tallet og godt og vel et hundreår fremover gjennomlevde den samiske befolkningen i Astafjord store endringer som påvirket både næringstilpasningen, bosetningsmønstret og livsformen. Det økte presset som fulgte med stigende folketall fra 1660-årene av – både blant nordmenn og samer – ser ut til å ført til en situasjon hvor mange samer måtte søke seg nytt utkomme og delvis slå inn på nye næringsstrategier. Som vi har sett, hadde de samiske gårdene i Salangen mistet den etniske særbeskyttelsen som «finneodelen» utgjorde, og dette kom også til å spille en rolle. Dessuten kan det se ut som om noe av befolkningspresset som gjorde seg gjeldende i naboregionene, ble forplantet til Astafjord. Det kan nemlig spores en viss flytting i perioden. Bl.a. er det grunn til tro at kystsamer fra Tysfjord, Vesterålen og Ofoten har slått seg ned i Sør-Troms. Den nære kontakten med innlandssiidaene på svensk side førte også med seg en del flytting, men her foregikk bevegelsene i begge retninger, samtidig som de ofte var midlertidige. Samer fra norsk side tok opphold på svensk side i kortere eller lengre tidsrom, opptil flere år, og en del samer med opphav i innlandssiidaene flyttet permanent over til norsk side. Fram til midten av 1700-tallet synes likevel ikke tilflyttingen av samer fra svensk side å ha vært særlig omfattende (Hansen 2003: 327).

Når en skal gi en oversikt over disse prosessene, synes det best å skjelne mellom følgende fire grupper:

  1. etterkommerne av de tradisjonelle kystsamene , som er dokumentert på gårder og boplasser ved sjøen siden midten av 1500-tallet.

  2. andre samer med tilknytning til gårdssamfunnet . Det dreier seg om samer vi finner som ordinære leilendinger på bygslede gårder utenom de tidligere finneodelsgårdene, samer som opptrer som husmenn under eller som såkalte "innerster" på slike gårder, og samer som slo seg igjennom ved å kombinere slike muligheter med f.eks. tømmerdrift.

  3. reindriftssamer ; her må det skjelnes dem som i første rekke hadde opphold på norsk side , og dem som hadde vinterbosted på svensk side og foretok lange flyttinger over fjellryggen, selv om det også var tett og jevn kontakt mellom disse gruppene, og den enkelte reineier kunne skifte hovedoppholdssted flere ganger gjennom livsløpet. Dessuten kan det reises spørsmål om reindriften på dette tidspunktet virkelig var en så spesialisert næringsform som kildene vil ha oss til å tro, eller om også reinholdet ble kombinert med andre næringer, som hos de fastboende?

  4. endelig fanger vi i kildene fra denne perioden for første gang opp den gruppen av samer som etter hvert ryddet seg gårdsbruk og tok opp fast bosetning oppe i dalgangene og på eidene, og dermed dannet opphavet til markebygdsbosetninga .

Det er viktig å slå fast at perioden fram til midten av 1700-tallet må ha fortonet seg som en omstillingstid , hvor flere av samene innenfor de gruppene vi her har nevnt, i virkeligheten befant seg i en slags fase av nyorientering , og prøvde ut forskjellige former for livberging. Dermed finnes det også flere eksempler på at folk kunne veksle eller pendle fram og tilbake mellom de forskjellige næringene, eller forsøke å kombinere dem. Derfor blir også de kategoriene som myndighetene forsøkte å ta i bruk for å karakterisere den samiske befolkningen, lite tilfredsstillende. De formidler et statisk inntrykk, og tar ikke høyde for at det var glidende overganger mellom alle gruppene i den omstillings- og orienteringsfasen størsteparten av samene befant seg i. For myndighetene var det i utgangspunktet viktigst å vite hvordan de skulle behandle samene skattemessig , og her var eventuell tilknytning til jord utslagsgivende. Skulle samene skattlegges som ordinære, norske gårdbrukere på leilendingsgårder, eller skulle de skattlegges ut fra typisk samiske næringer, som jakt , fangst og reindrift ? For dette formålet ble det utviklet et helt register av kategorier: I tillegg til de gamle og tradisjonelle begrepene som «finn», «lapp», og eventuelt «reen-finn», utviklet grensekommisæren major Peter Schnitler i 1740-årene et omfattende system med begrep som «Bøxel-finner», «Jord-finner», «Boe-finner » og « Buskapsfinner », i tilegg til « Bøygde-finner». I virkeligheten kunne en person bli rubrisert under én slik gruppe i en viss fase av sitt liv, og havne i en annen seinere. En samisk gårdbruker som ganske riktig ble karakterisert som en «bygsel-finn» eller en «jord-finn» i én periode, kunne eksempelvis bli nødt til å ta losji hos andre i sin alderdom, og kunne dermed opptre som «buskaps-finn» eller «innerst». En opprinnelig «reen-finn» kunne også bygsle jord og dermed bli en «jord-finn», mens det faktisk også hendte at en «sjøfinn» ble «reen-finn». Til sist kan vi faktisk også konstatere at merkelappene «finn» og «lapp» kunne bli brukt om hverandre om én og samme person, slik at karakteristikken kunne veksle fra liste til liste. 11

4.2 Etterkommerne av de tradisjonelle kystsamene

Som vi har vært inne på, skjedde det fram mot ca. 1700 en utskiftning av de samiske brukerne på de tidligere finneodelsgårdene i Salangen. Norske brukere kom inn i økende grad fra 1670-tallet av. Som tidligere nevnt er det også vanskelig å fastslå hva som konkret hendte med de tidligere samiske oppsitterne og deres familier. Noen ser ut til å ha flyttet ut og bosatt seg andre steder – både innenfor Senja len og lenger av gårde, som i Øst Finnmark. Men andre årsaker, som økt forekomst av epidemier og dødelighet i samband med sykdommer, slik at flertallet av de gamle slektene rett og slett døde, og de få gjenværende gikk opp i den norske befolkningen eller de andre samegruppene, kan heller ikke utelukkes. Midt på 1670-tallet opptrer det nemlig en generell demografisk krise i hele landsdelen, som medførte økt dødelighet (Hansen 2003: 329).

I 1701 får vi en ny oversikt over bosetningen på de tidligere finneodelsgårdene i og med at det blir opptatt manntall dette året – dvs. en oversikt over alle menn over 1 år. 12 Av 1701-manntallet kan vi se at det er kommet inn norske brukere på alle de åtte gårdene, med unntak av én: Innergård nesten innerst fjorden, rett utenfor Sjøvegan. Alle de tre hovedpersonene som er oppgitt, var bevislig av gamle kystsamiske slekter, men det er usikkert om de hadde opphav i Salangen. Det kan også være at de var tilflyttet fra et av naboområdene, og Ofoten er her det mest aktuelle.

Men ingen av de tre hovedpersonene står oppført i 1701-lista med noen klar etnisitetsmarkering som viser at de er samer. De fremstår tilsynelatende helt på linje med andre vanlig norske oppsittere og leilendinger. Én av tre tjenestedrenger som nevnes, er derimot karakterisert som «find», men altså ingen av husholdsoverhodene som faktisk er like samiske. Men registreringen avslører et annet interessant trekk: Om både Erik og John Larssen, samt Nils Andersen, heter det at de bygger jekter . Dessuten vet vi fra andre kilder at den siste, Nils Andersen, var sterkt engasjert i finnmarksfisket og sendte egen jekt med flere båtlag til Øst-Finnmark for å drive fiske (Hansen 2003: 228, 331 og 333). Innførselen er gjengitt øverst på siden (tabell 4.1).

Tabell 4.1 

Opsidernis eller Leilendingers Nafne Deris alder Sønnernes Nafne Deris alder Tieniste Karle og Drengis Nafne Deris alder
Ion Laurszen er og Iegtebygger 36 Erich Ionszen 6
Erich Laurszen byger Iegte I blant 44 Ion Erichsen find 26
Erich Iacobsen 7
Laursz Omundszen 12
Nielsz Anderszen i lige Maade 48

Nå var som kjent bygging av båter og jekter en gammel kystsamisk tradisjon – et kulturtrekk som har gått igjen ved den kystsamiske befolkningen i århundrer, helt siden tronpretendenten Sigurd Slembe på 1100-tallet fikk samene til å bygge to skuter for seg i samband med sin overvintring i en fjord på Hinnøya (Nielssen 1990:150–165). I sin undersøkelse av eldre samisk bosetning og næring i Ofoten har også Kolsrud trukket fram en rekke indikasjoner på at båtbygging var en viktig aktivitet blant kystsamene, bl.a. ut fra redskapsinventaret som opplistes i samiske skifter og andre kilder (Kolsrud 1947: 135–141). Det kjente «manntallet over Sjøfinnene» fra 1601 gir en rekke opplysninger om vilkårene for samisk båt- og jektebygging i de ulike kystsamiske bosetningsområdene ­(Johnsen 1923: 276–290), og fra midten av tingbøkene inneholder tingbøkene fra Senja sorenskriveri tallrike notiser om kystsamer som har fått utvirket tømmer fra allmenningsskogene i regionen i samband med båtbygging (Hansen 1986a: 157). I Salangen lå også forholdene svært godt til rette for slik virksomhet, med furuskogen oppetter dalgangene langs Salangselvas løp, oppover Labergseidet og innover i Bardu. Midt på 1670-tallet kom det også i gang organisert sagbruksdrift her innerst i fjorden – nettopp på Laberg, en av de gamle finneodelsgårdene. En nordmann kalt Svend Sagmester i kildene, etablerte seg her, og kontrollerte snart halvparten av de gamle finneodelsgårdene ved at han fikk plassert sine sønner som oppsittere på dem (Hansen 2000a: 44; Hansen 2003: 314–325). Sagbruksdriften satte snart sitt preg på hele indre Salangen: Navnet «Saga» festet seg raskt som alternativ betegnelse på Laberg-gården – både i norsk og samisk språkbruk («Sahka»), og den indre delen av Salangenfjorden ble hetende Sagfjorden, et navn den bærer den dag i dag.

I denne situasjonen er det ikke til å undres over at de samiske oppsitterne på Innergård engasjerte seg slik i båt- og jektebygging. Det som er mer bemerkelsesverdig er at presten som stod for manntallsføringen i 1701, fant grunn til å fremheve dette trekket ved deres næringstilpasning, og ellers forbigikk i stillhet det faktum at de var samer. Dette fenomenet kan tolkes som et uttrykk for at kriteriene for myndighetenes etniske klassifisering var i ferd med å bli endret. Under inntrykk av den omstillingsprosessen som er i gang blant samene, kan det se ut til at andre samegrupper – som reindriftsnomadene og den gryende markebygdsbefolkningen – har kommet sterkere i myndighetenes fokus, slik at det er disse andre gruppene som nå i første rekke omtales og registreres som samer fra myndighetenes side. Nettopp fordi næringstilpasningen til kystsamene gjennom lengre tid hadde fremstått som såpass lik nordmennenes, kan det ha fortonet seg som mindre interessant for myndighetene å klassifisere dem som samer. Når også finneodelsinstitusjonen var opphevet, var det ingenting som skilte etterkommerne av de tradisjonelle kystsamene fra nordmennene i skatte- og avgiftsmessig henseende, og for myndighetene som primært var opptatt av denne fiskal siden, kunne det fortone seg som mindre relevant å opprettholde den gamle etniske klassifikasjonen. En må likevel spørre seg om markeringen i 1701-manntallet kan forståes som en slags dulgt, «omskrevet» form for etnisitetsmarkering for disse kystsamiske etterkommernes vedkommende. De ble tilsynelatende oppført som nordmenn (= ikke-samer), men det heftet noe særskilt ved dem : De ernærte seg til dels ved jektebygging, som nettopp var et tradisjonelt kulturtrekk ved kystsamene. Avviklingen av den eldre kategoriseringen var likevel ikke definitiv og avgjort med ett slag ved inngangen til 1700-tallet. Så seint som i 1733 får vi gjennom et arveoppgjør vite at én av sønnene til de tradisjonelle kystsamene faktisk ble karakterisert som «find» så seint. Dette kan både forståes som at selvoppfatningen til etterkommerne av kystsamene ikke endret seg så raskt som myndighetenes oppfatning, og at det samtidig fantes en bevissthet om de eldre kategoriseringene i lokalsamfunnet, slik at folk på lokalplan fortsatt hadde de tradisjonelle etniske skillelinjene klart for seg (Hansen 1986a: 120; 2003: 336).

4.3 Samiske bygselfolk, husmenn og innerster i tilknytning til det ­etablerte gårdssamfunnet

Det var også andre og mer tallrike grupper av samer som i tiårene rundt 1700 spilte en rolle i forhold til det etablerte gårdssamfunnet, enn etterkommerne etter de lokale kystsamene. I Astafjord tinglag var det fra 1670-tallet i alt et titalls samiske oppsittere som leide jord som ordinære leilendinger. Det var denne gruppen som ifølge Schnitlers inndelingsmåte ble betegnet som «Jord-finner» eller «Bøxsel-finner». 13 Noen av disse kan ha vært tilflyttende kystsamer fra andre områder. Både Dyrøy og Kvæfjord opplevde en betydelig tilflytting av kystsamer fra Ofoten, Vesterålen og Tysfjord, og dette kan ha vært tilfelle i Astafjord også. Med voksende norsk befolkning og stigende etterspørsel etter jord var det oppstått et press mot de samiske boplassene og «finneodelen» også i disse områdene. Presset satte likevel inn til ulik tid. I Tysfjord ble flere finneodelsgårder overtatt av nordmenn gjennom de første tiårene av 1600-tallet. Likevel sto samenes rettigheter til de gjenværende gårdene relativt sterkt rundt 1660 (Nielssen 1990: 454–464). For Ofotens vedkommende har Knut Kolsrud påvist at samene solgte noen av finneodelsgårdene til embetsmenn og handelsmenn på 1680-tallet (Kolsrud 1947: 27–35). Denne prosessen akselererte fremover mot de par første tiårene av 1700-tallet, og de tradisjonelle kystsamene i Ofoten ble presset innover i fjordene av den tilflyttende norske befolkningen. Kolsrud har imidlertid vist hvordan deler av Ofoten – især Herjangen – hadde «bakdøra åpen». Dersom kystsamene i Ofoten ble for hardt presset, kunne de trekke over Gratangseidet til fjordene i Sør-Troms. I det hele later det til at det har foregått en etappevis flytting nordover. Når presset mot samiske næringer ble for sterkt også i Astafjord, ser det ut til at noen kystsamer flyttet videre til Dyrøy . Så mye som 3/5 av den kystsamiske befolkningen på gårdene i Dyrøy oppgis i 1701-manntallet å være født i Ofoten eller i Astafjord (Hansen 2003: 337).

De samene som på denne måten ble en mer integrert del av det generelle gårdssamfunnet, kan inndeles i tre undergrupper:

  1. En gruppe som bygsler (leier) hele gårder – enten etablerte, tradisjonelle gårder eller nyrydninger, som til dels kan være anlagt på steder brukt av samiske reindriftsnomader.

  2. En gruppe som tidvis leier bruk på allerede etablerte gårder, gjerne som naboer til norske leilendinger som leier andre bruk på de samme gårdene.

  3. Og for det tredje en gruppe som forsøker å slå seg gjennom som husmenn og innerster , altså ved at de bodde på området til eller var innlosjert på gårder/bruk drevet av andre, og uten å leie jord selv.

I Astafjord tinglag finner vi den første gruppen – som bygslet hele gårder – både på etablerte gårder som hadde hatt kystsamisk bosetning tidligere 14 , og på nyrydninger som ble tatt opp i løpet av de første to–tre tiårene av 1700-tallet 15 . Noen av disse av disse «nyrydningene» – som Øvre og Nedre Skårvik i Salangen og Oppdal i Grovfjord – hadde i virkeligheten tjent som sesongboplasser for reindriftssamer tidligere, slik at grunnen var vel beredt for dyrking. Den andre gruppen samiske gårdbrukere – som opptrådte side om side med norske brukere på de samme gårdene – finner vi gjerne på gårder som tidligere hadde tjent som boplasser for de tradisjonelle kystsamene, eller som lå i områder med tidligere kystsamisk bosetning. 16

Disse samene, som gikk inn som ordinære leilendinger på bygslede bruk, ser altså ut til å ha søkt seg først og fremst til områder hvor det også tidligere hadde vært samisk bosetning. Det er verdt å reise spørsmålet om det kan ha eksistert et slags sosialt nettverk som gjorde det mer attraktivt for disse samene å prøve å slå seg ned her enn andre plasser. Det samme kan ha vært tilfelle for den gruppen som slo seg gjennom som husmenn og innerster . Også disse ser ut til primært å ha søkt seg til slike etablerte samiske områder, kanskje for å ha det sosiale nettverket som en sikkerhet. Det er er altså denne gruppen Schnitler i 1743 kaller «buskaps-finner» . De kan ha eid noen kyr, som kanskje fikk beite i utmarka, og har trolig livnært seg ved fiske og forefallende arbeid for gårdsbefolkningen. For Astafjords vedkommende kan de ha utgjort mellom fem og ti personer på 1720-tallet, og etter Schnitlers oversikt i 1743 kan antallet ha steget til ca. 15. 17 For noen kan denne livsformen ha vært mer varig, men for mange var det nødvendighet som tvang seg fram på grunn av alder, sykdom eller vanførhet. På grunn av deres løse tilknytning til gårdssamfunnet ble imidlertid ikke alle fanget opp kontinuerlig gjennom de skattene som skulle dekke gårdsbefolkningen. Når de stundom faller ut av listene, er det indikasjon på at de har søkt å slå seg igjennom på annet vis, eller eventuelt har hatt midlertidig opphold utenfor soknet. Ellers er det et fremtredende trekk at de flytter relativt ofte mellom gårder med samisk tilknytning i de ulike fjordene/bygdelagene, og ofte har kortvarige opphold på to–tre år før de flytter videre. Andre kan imidlertid holde til på en og samme plass i opptil åtte–ti år. 18

4.4 Reindriftssamene

Innenfor denne gruppen må vi også skille mellom to undergrupper: 1) de reindriftsutøverne som drev med langdistanseflyttinger fra vinterbosteder i innlandet (på seinere svensk side) og over til landskapene vest for fjellryggen, og 2) de som året rundt holdt seg i dette kystlandskapet på vestsida.

De førstnevnte var etterkommere etter de innlandssamene som allerede tidlig på 1600-tallet ble registrert i skattelistene som flyttende over på norsk side. (se punkt 3.2.). Sammen med de samene som etter hvert slo seg ned permanent i de fremvoksende markebygdene (se nedenfor), fanges begge disse gruppene av reindriftssamer opp i listene over den såkalte «Finde- og Lappeskatten» som finnes bevart fra 1686 og fremover på 1700-tallet 19 . Men i skattelistene føres bare navn og skattesummer, slik at det ikke spesifiseres hvem som holder til hvor, hva slags flyttinger de foretar, og om de eventuelt er i ferd med å ta opp fast bosetning i det som etter hvert ble markebygdene. Opplysninger som kan gi indikasjon om slike forhold på detaljplanet, og som kan knyttes til enkeltindivider eller –familier, får vi først med de manntallene og oversiktene som ble utarbeidet i samband med de undersøkelsene major Peter Schnitler ledet i 1740-årene for å forberede den endelige grensedragningen mellom Norge og Sverige. I den forbindelse fikk han – med hjelp av misjonærer, skoleholdere og sorenskrivere – utarbeidet og innhentet en rekke oversikter og manntall over den samiske befolkningen, både den stedegne og den nomadiserende (Schnitler II, s. 229–247, 259–269 og 413–418). I tillegg ble som kjent også en rekke samiske reindriftstøvere – både med vinterbosted på svensk side og mer stasjonære på vestsida av fjellryggen – innkalt for å avlegge vitneprov om topografiske og bruksmessige forhold.

I takt med at reinnomadismen grep om seg blant innlandssamene, gikk de gamle siida­områdene som var utviklet under jakt- og fangsttilpasningen – og som oftest var avrundede i utstrekning, og i stor grad definert ut fra vassdragene – i oppløsning. I steden ble det – ut fra den økte vektleggingen på flytterutene som ble utviklet på grunnlag av reinens behov – skapt nye, langstrakte siidaområder som var orientert NV–SØ (Manker 1953: 5; Vorren 1980: 258). Disse nydefinerte områdene brøt radikalt med avgrensningen av de tidligere siidaområdene, og førte til en lang rekke interne samiske konflikter om beiterettigheter og -områder, som særlig avspeiler seg i tingbokmaterialet på svensk side fra 1730- og 1740-årene (Hultblad 1968; Arell 1977). For overflyttingene til Troms fikk det særlig betydning at de tidligere veidesiidaene Tingevarre, Siggevarre og Rounala delvis gikk i oppløsning og ble omdannet til flere nye reindriftssiidaer; regnet sørfra: Kaalasvuoma , Rautasvuoma , Talma , Saarivuoma og Lainiovuoma . Som det fremgår av betegnelsene på de nye samebyene som her er gjengitt i forfinsket form, fikk flere av dem navn etter de lange, slake, bjørkekledte dalene på svensk side, som byr på godt beite for reinen og som på samisk kalles « vuobmi ». 20 Samene i disse reindriftsbyene flyttet over til det norske fjordlandskapet om sommeren, lot reinen gresse på halvøyene mellom fjordene, og oppsøkte selv befolkningen i fjordbunnene for å drive handel. Denne handelen foregikk særlig på egne «lappemarkeder» ved sankthanstider. Amtmann Ove Schelderup beskriver i 1708 hvordan disse flyttsamene begir seg over fjellryggen i slutten av august, så snart frosten kommer og det danner seg is på reinmosen. Deretter oppholder de seg på svensk side vinteren igjennom, til de igjen returnerer i juni året etter, så snart isen går av fjellvannene. Om sommeren er det nemlig best forhold på norsk side, både på grunn av beitet og fordi det er «mange ferske Vande, hvor udj de Fanger fiske». Av materiale fra 1740-årene fremgår det at det i særlig grad var nomadene fra Talma som søkte til Skånlandshalvøya, Grovfjord, Gratangen og Lavangen, mens områdene rundt Salangen i større grad ble oppsøkt av folk fra Saarivuoma og kanskje av noen med tilhold enda lenger nord. 21 Det siste avviker noe fra det flyttemønstret som på grunnlag av tradisjonsopplysninger kan rekonstrueres for seinere tid, som slutten av 1800-tallet. 22 (Se figur 4.1 hvor de viktigste flytterutene i seinere tid er tegnet inn på grunnlag av Anna Huuva Dynesius" arbeider, og materiale fra Israel Ruong , som studerte flyttsamene i Jukkasjärvi sokn. Ruong 1937; Dynesius 1985.)

Figur 4.1 Prinsippskisse over nomadenes flytteruter (etter A. Huuva Dynesius
 1985 og I. Ruong 1937)

Figur 4.1 Prinsippskisse over nomadenes flytteruter (etter A. Huuva Dynesius 1985 og I. Ruong 1937)

4.4.1 Størrelsen på de overflyttende reinhjordene – utvikling mot storskala reindrift

Takket være noen spesielle kilder fra henholdsvis begynnelsen av 1600-tallet og midten av 1700-tallet, er det mulig å danne seg et visst inntrykk av den gjennomsnittlige flokkstørrelsen hos reindrifts­samene ved de to tidspunktene og se hovedtendensen i utviklingen. For det første dreier seg om to reintellinger som den svenske kongen Karl 9. fikk i stand i 1605 og 1609 (gjengitt delvis av Hultblad 1968: 61 og mer uttømmende av Lundmark 1982: 212–215) 23 . For det andre gjelder det oppgaver over overflyttinger i årene 1753–54, som hadde sin bakgrunn i de reguleringene og den leien for bruk av beite på den annen stats grunn, som ble introdusert i samband med den endelige grensedragningen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1751 (jf. den tilhørende «Lappekodicillen», særskilt paragraf 13 og 14). 24 Nå vet vi svært lite om hvordan selve registreringen/tellingen foregikk, særskilt når det gjelder oppgavene fra tidlig 1600-tall; om den ansvarlige fikk ta reinhjordene i øyesyn selv eller baserte seg på oppgaver fra reineierne. På tilsvarende måte som for seinere oppgaver over reinantall, må oppgavene derfor vurderes kritisk, og det er god grunn til å være skeptisk til det absolutte nivået som avtegner seg. Men den relative forskjellen i størrelsesforholdet mellom tidspunktene er såpass avgjørende at det må tillegges vekt som uttrykk for en reell tendens. Dette gjelder ikke minst de relative fordelingene innad i siidaene eller reindriftsgruppene – mellom reineiere med mange og med dyr – fordelinger som sier ganske mye om hvordan reindriften har utviklet seg fra tidlig 1600-tall til midten av 1700-tallet. Det er altså reinholdet blant reineierne i Tingevarre-siidaen på tidlig 1600-tall som er blitt sammenliknet med reinholdet blant Jukkasjärvi-samer som flyttet over til norsk side i 1753, og blant samer med tilhold på norsk side som flyttet over til Jukkasjärvi 1754.

Reinholdet på tidlig 1600-tall viste seg å være av svært beskjedent omfang, sammenlignet med seinere tider. Riktignok eide bortimot 80 prosent av skattyterne i Tingevarre rein, men reintallet – slik det kunne leses ut av Karl 9.s reintelling av 1605 – var likevel minimalt: 17 personer hadde mindre enn 15 dyr, og om lag ti personer knapt en håndfull. For det andre var det under halvparten av rein­eierne i Tingevarre som drev regelmessige overflyttinger til norsk side. Gjennom de første tiårene av 1600-tallet var det maksimalt 18 Tingevarre-samer som ble skattlagt på norsk side. Denne gruppen omfattet både et utvalg av de reineierne som hadde flest rein, men også relativt mange med ytterst få rein (Hansen 2005: 171 f). Oppgavene som gjelder disse Tingevarre-samene med sesongmessig opphold i Astafjord, blir bekreftet når vi sammenlikner med det gjennomsnittlige reinholdet i nabosiidaene, dvs. Siggevarre og Rounala i Torne lappmark og Tuorpon og Sirkasluokta i Lule lappmark. Når en beregner den gjennomsnittlige flokkstørrelsen for Tingevarre-siidaen som helhet, 24,3 dyr, stemmer det også godt overens med gjennomsnittet for det utvalget reineiere som jevnlig flytter over til Astafjord, nemlig 23,6 dyr.

Figur 4.2 Fordelingen av reinholdet i 3 siidaer 1605

Figur 4.2 Fordelingen av reinholdet i 3 siidaer 1605

Figur 4.3 Fordelingen av reinholdet blant samer fra norsk side som flyttet
 til Jukkasjärvi 1753

Figur 4.3 Fordelingen av reinholdet blant samer fra norsk side som flyttet til Jukkasjärvi 1753

Da er bildet et fullstendig annet når en går om lag 130–150 år lenger fram i tid og ser på reinholdet blant de samene som drev overflytting i 1750-årene. På dette tidspunktet ser den gjennomsnittlige flokkstørrelsen ut til å ha vært dobbelt og tre ganger så stor som hos innlandssamene på tidlig 1600-tall. Størst flokker (gjennomsnittlig 75–76 dyr og maksimalt 300) oppgis for Jukkasjärvi-samene i forbindelse med deres overflytting til norsk side, mens flokkstørrelsen ikke later til å være fullt så stor (50–51 dyr og maksimalt 150) hos nomader som holder til på norsk side, men som har betalt avgift for bruk av beite på svensk side. Fordelingen innad blant reineierne med flokker av ulik størrelse er vist som søylediagram i figurene 4.2–4.4. 25 Plottene for 1605-tellingen viser hvordan det reinholdet på dette tidspunktet i stor grad bestod av små flokker spredt på mange eiere, mens plottet fra 1750-tallet viser en jevnere fordeling, dog med markante topper på reinflokker mellom 31–40 og 41–50 dyr, mens gjennomsnittet faktisk lå på om lag 75.

Figur 4.4 Fordelingen av reinholdet blant overflyttende reindriftssamer
 fra Jukkasjärvi til norsk side 1753

Figur 4.4 Fordelingen av reinholdet blant overflyttende reindriftssamer fra Jukkasjärvi til norsk side 1753

4.4.2 Reindriftssamer med fast tilhold i ­kystregionen

Det fantes altså også reindriftssamer med helårsdrift i kystregionen på norsk side. De pendlet mellom leirplasser i høyfjellet, hvor reinen fant beite om sommeren, og bosteder nærmere sjøen om vinteren. I et tingsvitne fra 1727 beskrives reindriftssamene i Astafjord slik:

... [de] tilholder her på fieldene med deris reigner om sommeren, men om vinteren sticher reignerne til fields der at bedre kunne fødes, men de selv at næring af søen og landet ligemed nordmændene, ... 26

I embetsmannsberetningene fra begynnelsen av 1700-tallet understrekes at denne gruppen hverken var særlig tallrik eller godt økonomisk stilt. Når det gjaldt driftsformen, hadde de som oftest reinen på de kystnære fjellpartiene om vinteren – på de såkalte «hjemfjellene» – mens de selv satt nede i bygda og var sysselsatt med forskjellige andre næringer:

Mens de lapper som har deris Sedes Fixas paa dend Norske siide, hvilche gemeenlig ere Fattige, og kund have nogle faae Reendsdyr, fløtter sig, saa snart Frosten indfalder, med samme deris Reensdyr ned udj bøygden, og der driver dem paa hiemfieldene, hvor der kand være nogen liiden Skov, og ellers boer de iblant boefolchene eller Nordmændene, og med dennem søger Kirche. 27

Likevel var det langt fra alle innenfor denne gruppen som hadde permanent opphold på norsk side. Mange var født innenfor reindriftsfamilier på svensk side, og beholdt livet igjennom nær kontakt med befolkningen i samebyene på svensk side, slik at det var uproblematisk for dem å ta opphold der for kortere eller lengre tid dersom forholdene ble vanskelige i kystregionen. Enkelte år tok de reinen med og satt vinteren over på svensk side, fordi beiteforholdene var bedre der. Ellers kunne reinen også sendes med nomadene fra svensk side, som såkalte «sytingsrein». Denne ordningen ble beskrevet slik: Om en reineier «... har fleere Reensdyr end hand paa hiemfieldene kand underholde, og hand icke vill forlade bøygden, og Vinteren over opholde sig paa dend Svenske Siide, da maa hand levere sine Reensdyr till andre lapper som om høsten Rejser over till dend anden siide, at de dennem der for betaling opacter, hvilche igien om Sommeren driver samme hans Reensdyr tillige med deris, ned paa denne siide.» 28 Mange innenfor denne gruppen søkte også kirkelige tjenester i den svenske lappmarken, til tross for at de ellers var bosatt på norsk side, fordi det passet bedre med slike midlertidige flyttinger eller markedsbesøk. Flere ble derfor viet i Jukkasjärvi eller fikk barn døpt der.

I tillegg kunne de skifte tilholdssted på norsk side, og flytte fra område til område eller mellom fogderiene for å utnytte beitene. I denne sammenhengen spilte det en vesentlig rolle at hele Skånlandshalvøya (Stuorranjárga) med nordre Ofoten fra samisk side utgjorde én region, mens den fra norsk administrativt synspunkt var kløyvd av en klar fogderigrense. Dette vanskeliggjorde myndighetenes kontroll med reindriftssamene, som ble betraktet som norske undersåtter i statsrettslig forstand, og som derfor skulle være forpliktet til å betale sin skatt til de faste tingterminer, sommer og høst. Disse vanskene med skatteinnkrevingen er et stadig tilbakevendende tema i myndighetsberetningene fra denne tida. I et tilsvar til revisjons­anmerkningene i 1691 understreket fogden at man ikke kunne regne med noen fast sum for «Finde- oc lappeskat», fordi reindriftssamene skiftet tilholdssted og snart var i ett fogderi, snart i et annet – eller også oppholdt de seg ved «de Suenske Grendser i andet eller 3de Aar». Dette bekreftes også i tingboksnotisene hvor det f.eks. kunne stå følgende om samer som tidligere hadde skattet til Astafjord: «Nedkommen dette aar, forleden aar i Tromsø fogderies grenser», eller «var her i aar nedkommen, har vered tilforn i Salten». I 1720 uttrykte fogd ­Tønder seg slik:

... det er de slags folch som Jeg iche kiender til, og de Jeg aldrig ser offtere end Naar de paa Sommer Tinget er tilstæde, og for at beviise om disse flygtagtige og u-stadige finner deres tilhold og forhold, saa har ieg tilspurt Allmuen der om inden alle Retter, som der paa har givet deres Svar ... Thi det er sandfærdig, at disse fieldfinner maa regulere sig effter deres Reinsdyr, saa at naar de slipper dem om høsten paa fieldet, effter at de ha udmeldchet dem om Sommeren, løber de da paa deres Egen haand om vinteren af Et field paa et andet at søge sig effter deres føde, og Maa da fieldfinnen have Stoer u-mage for at søge op sine Rein igien, og saa fløtte sig hvor hand finder dem om foraaret offte fra et fougderie i et andet, Ja paa Sveriges grendser. 29

Denne beskrivelsen ble også bekreftet av allmuen på sommertingene i 1725 30 , og den gikk igjen i ekstramanntallet av 1763 31 . Selv i de tilfellene der samene ikke var dratt over på svensk side eller hadde skiftet tilholdssted, kunne det på grunn av selve driftsformen hende at de befant seg i høyfjellet på det tidspunktet da sommertinget ble avholdt og skatten rettelig skulle ha vært betalt. På tinget fikk en derfor stadig spørsmål om «hvor den og den befant seg», «om han var nedkommen fra fjellet» osv. Finnelensmannen som var ansvarlig for skatteinngangen, måtte etter beste evne gjøre rede for de enkeltes bevegelser. Stort sett holdt man regning med de som var fraværende om sommeren, slik at deres utestående ble innkrevd til høsttinget.

4.5 Utviklingen av markebygdene

Den fremvoksende bosetningen i markebygdene må sees i lys av den orienterings- og omstillingsfasen som er beskrevet ovenfor. En del av den samiske befolkningen bosatte seg altså oppe i skogsdalene og på de lave eidene som kjennetegner Sør-Troms og Nordre Nordland, og tok opp permanent gårdsdrift der. Samtidig drev flere av dem fortsatt reindrift i en viss utstrekning, men kombinerte den med vanlig februk, jakt og fangst, samt ikke minst: deltakelse i sesongfiskeriene.

Som nevnt fanger det skriftlige kildematerialet ikke opp den markasamiske befolkningen før fra siste halvdel av 1600-tallet og fremover. Men som nevnt under kapittel 2, s. 295, peker en del vegetasjonsendringer som er påvist i tilknytning til enkelte av markebygdsgårdene, i retning av en aktiv jordbruksfase med gårdsdrift (beiting og eventuelt korndyrking) allerede fra seinmiddelalderen (og kanskje høymiddelalderen). Deler av markebygdenes områder kan altså ha vært tatt i bruk til jordbruksformål atskillig lenger tilbake i tid – i hvert fall i perioder.

Kildematerialet ligger imidlertid ikke slik til rette at det er mulig å avgjøre om aktivitene som kan spores i middelalderen, kan ha fortsatt fremover i tid, eller om det har dreid seg om en ekspansjonsfase, som kanskje har blitt avviklet under nedgangsperioden i seinmiddelalderen. Dersom det skulle ha foregått regulær og jevnlig gårdsdrift i markebygdene på 1500-tallet og tidlig 1600-tall, er det rimelig å tro at det hadde avspeilet seg i noen av kildene fra dette tidsrommet. Forutsetningene for den befolkningsveksten som foregår i markebygdene fra andre halvdel av 1600-tallet, må uansett søkes i de prosessene og blant de ulike samegruppene vi har beskrevet ovenfor. Vi har sett hvordan reindriftssamene på norsk side kombinerte reinholdet med vinteropphold nede i bygdene , hvor de var sysselsatt med en rekke andre næringer som lot seg kombinere med reindriften. Dersom man først var vant med å ha opphold på utmarksteiger i tilknytning til gårdssamfunnet nede ved sjøen, og stundom sendte reinen over til svensk side om vinteren, var ikke veien lang til å gjøre denne tilpasningsformen mer permanent ved å ta opp enkelt gårdsbruk i tillegg, så fremt det fantes jord å dyrke. Om man slo inn på en slik løsning, trengte man ikke nødvendigvis avvikle reinholdet. Reinen kunne bli holdt mer stasjonært i nærområdet, eller fortsatt bli sendt som sytingsrein med nomadene fra svensk side. Samtidig har vi sett at en del samer lyktes i å bygsle ordinære leilendingsbruk eller fikk tatt seg nyrydninger nede ved sjøen. Men langs fjordene var plassen begrenset. Når den aktuelle rydningsjorden var opptatt, måtte andre områder – lenger opp i dalgangene og på eidene – tas i bruk. De områdene som kom til å danne kjernen i markebygdene, var sannsynligvis godt kjent gjennom tidligere utnytting til reinbeite.

Vi må derfor anta markebygdsbefolkningen fikk tilskudd både fra folk som tidligere hadde drevet reindrift i kombinasjon med andre næringer, og fra mer spesialiserte sjøsamer, som ikke fant rom innenfor det etablerte gårdssamfunnet langs sjøen. Det var heller ikke vanntette skott mellom den tradisjonelle sjøsamebefolkningen og reindrifts­samene. Noen av de reindriftsutøverne som til slutt slo seg ned i markebygdene, kan også ha hatt sjøsamiske aner.

Allerede i 1701-manntallet trekkes det opp et skille mellom de «fieldLapper» som i første rekke har reindrift som næringsvei, og de «findene» som var i ferd med å orientere seg mot «marka» overfor gårdsbosetningen langs sjøen. De sistnevnte

... opholder sig i Skaugmarchen ofuer Bøndernesz Gaarder og Nærer szig dog Slet, saa Vel af Vdroer som med Iegte, Baader, og fornøden Smederie der til Item med Aarer og diszlige at giøre: (min utheving)

I tillegg til den topografiske lokaliseringen – til «marka» ovenfor «bøndenes gårder» – synes det også å antydes et skille i næringsveier: Befolkningen i de fremvoksende markebygdene synes å være enda mer orientert mot kysten enn de såkalte «fieldLappene»: De hadde fiske som hovednæringsvei, men livnærte seg dessuten ved håndverks­produksjon og tjenesteyting for gårdsbefolkningen. Dessuten drev de jakt på småvilt. Næringstilpasningen kan med et moderne ord karakteriseres som «mangesysleri». Reindriftssamene hadde på sin side også nære kontakter til kystbefolkningen gjennom handel og tjenesteyting, og drev også et visst fiske, men hadde fortsatt reindrift som hovednæringsvei (jf. Storm 1990: 66).

Forskjellen bør likevel ikke overdrives og oppfattes for bastant. Til og med velstående reindriftssamer var engasjert i fiske, og hadde et omfattende kontaktnett med både samer og nordmenn langs sjøen (Hansen 2003: 356–357). Beskrivelsen ovenfor bør trolig heller betraktes som et øyeblikksbilde slik øvrigheten oppfattet det i 1701. I stedet bør en heller oppfatte orienteringen mot «marka»-områdene som en prosess . Rundt 1700 ser det ut til at denne prosessen er kommet lengst i de sentrale tinglagene i Sør-Troms. Alle de samene som oppføres i «Skaugmarchen» i 1701, knyttes nemlig direkte til gårder og lokaliteter i Dyrøy og Gisund.

Full beskjed om kombinasjonsdriften i markebygdene får vi først med kilder fra noe seinere tid. Dikka Storm, som har undersøkt markasamenes bosetning i Sør-Troms og særskilt på Senja, beskriver deres næringstilpasning i starten slik:

[En kan anta ...] at lokaliseringen av markebygdshusholdene har skjedd ut fra en økonomisk tilpasning med sesongvise boplasser i løpet av året. Om sommeren drev husholdene reindrift til fjells med vokting og melking av reinen. I vinterhalvåret ble reinen sendt på vintervokting i samebyene i Jukkasjärvi. ... Vinterbostedene for familiene, husholdene og enkeltpersoner lå nærmere eller ved kysten, Dette ga større muligheter for å delta i næringsutøvelsen der, med gårdsarbeid eller [deltakelse] i fiskeriene. Ved kysten var det også større tilgang til brensel og emneved, både til salg og eget bruk, (Storm 1990: s. 66–67).

Kildematerialet fra perioden 1670–1730 er utilstrekkelig når det gjelder å fastslå nøyaktig hvor det ble tatt opp bosetning og til hvilket tidspunkt . For å skaffe seg slik oversikt er en nødt til å vende seg til seinere materiale. Ved siden av skattelistene fra den såkalte ekstraskatten av 1763 , og andre, ordinære skattelister fra siste halvdel av 1700-tallet – som gir en del omtrentlige lokaliseringsopplysninger – gjelder dette i første rekke skyldsettings- og utvisningsforretninger fra starten på 1700-tallet og fram til 1820-tallet. En nøyere undersøkelse av disse skyldsettingsforretningene viser at de faller i to helt klart atskilte etapper: for det første en rekke plasser som blir skyldsatt suksessivt i løpet av første halvdel av 1700-tallet og fram til 1760-årene; for det andre et klart oppsving av skyldsettinger fra 1790-årene og fram til ca. 1820, som kulminerer med det matrikuleringsarbeidet som ble igangsatt på sentralt initiativ i 1818, og som lokalt ble utført av den såkalte «Distriktsmatrikuleringskommisjonen» 1819–20 (Hansen 1990c: 31; NOU 1981: 20, s. 12–34). Gjennom en rekke av disse kildene kommer det fram at plassene kunne være tatt i bruk og bebodd av de samiske oppsitterne gjennom en 20–30 års tid før de ble skyldsatt og innlemmet i bygselsystemet. Men brukstradisjonene kan nok strekke seg enda lenger tilbake uten at det fanges opp av vårt materiale, slik at det gjenspeiler områder hvor forløperne til de seinere bofaste markasamene var i ferd med å orientere seg allerede tidlig på 1700-tallet.

Avslutningsvis skal det pekes på enkelte trekk ved den markebygdsbosetningen som i dette tidsrommet er i ferd med etablere seg i Astafjord tinglag, hvor forfatteren av denne delrapporten har gjort særskilte undersøkelser. For et utfyllende bilde av utviklingen i andre kjerneområder for den markasamiske bosetningen henvises det til arbeidene til Dikka Storm, Tore Johansen og Henry Minde, som er oppsummert i Janicken E. Olsens deltutredning.

I Astafjord tinglag er den markasamiske bosetningen i første rekke knyttet opp til områder hvor det fra gammelt av hadde vært tradisjonell kystsamisk bosetning. Men i tillegg ble noen andre områder tatt i bruk, også ute på øyene. I Salangen ble områdene i Øvre Salangen rundt Nervatn og Øvervatn med Flåget tatt i bruk, ved siden av områder på sørsida av fjorden, bl.a. langs Sagelvas dalføre opp fra Laberg. Dessuten søkte samene seg til begge sider av Mjøsundet og et område ovenfor Salangslia. I Lavangen kan det påvises tilknytning til det gamle sjøsamiske området på sørsida av fjorden, men samene søkte seg også lengre utover fjorden. I Gratangen var det i første rekke terrassene ovenfor Fjordbotn som blir tatt i bruk, ved siden av dalsøkket opp fra Tjuvskjær, som tidligere hadde hatt kystsamisk bosetning i perioder. Dessuten fant samene tilholdssteder i området ved Lavik og i lia opp for Grøsnes. I Grovfjord var det særlig området ved Saltvatnet, der Bakkejord seinere ble ryddet, som var attraktivt. Ute på øyene merker vi oss området innerst i Straumbotn på Andørja og Forsåmarka på Rolla.

Figur 4.5 Nomadenes og markasamenes tilholdssteder i Astafjord på 1700-tallet
 (Hansen 1990)

Figur 4.5 Nomadenes og markasamenes tilholdssteder i Astafjord på 1700-tallet (Hansen 1990)

Tabell 4.2 Antall skattytere i «finde- & lappeskatten» for senja fogderi 1686–1722

År: Kvæfj. Sand Fauskev. Astafj. Dyrøy Gisund Berg Mefj. Torsken Baltest. Senja fgd. Totalt
1686 12 1 1 10 2 4 30
1687 11 1 1 10 2 2 2 29
1688 12 1 2 13 2 1 2 33
1689 12 1 2 13 2 1 1 32
1690 11 1 2 10 2 1 1 2 30
1691 11 1 2 11 2 1 1 29
1692 11 1 1 11 2 1 2 29
1693 11 2 1 10 3 1 1 3 32
1694 12 2 1 10 1 1 1 3 31
1695
1696
1697
1698
1699
1700
1701
1702
1703
1704
1705
1706 4 3 16 6 2 2 1 3 3 40
1707 4 3 13 6 2 2 1 3 4 38
1708
1709
1710
1711
1712
1713
1714
1715
1716
1717 2 1 12 8 3 1 1 28
1718 2 2 3 12 8 3 1 1 32
1719 2 1 2 15 5 2 1 28
1720 2 1 2 15 5 2 1 28
1721 2 13 5 2 1 23
1722 11 2 13
Figur 4.6 Skattytere i F«inde- & Lappeskatten» 1686–1774,
 Astafjord tinglag

Figur 4.6 Skattytere i F«inde- & Lappeskatten» 1686–1774, Astafjord tinglag

9.VED1 Det samiske folketallet i Sør-Troms 1865–1930

Tabell 1.3 og figurene nedenfor gir en fremstilling av det samiske folketallet i Sør-Troms i tidsrommet 1865–1930. 32 De viser hvor hovedtyngden av den samiske befolkningen i regionen var bosatt, men samtidig krever folketellingsdataene som er benyttet for fremstillingen, en kritisk kommentar og forklaring.

Problemet er nemlig at folketellingene opererte med ulike kriterier for registrering av den samiske befolkningen, slik at oppgavene for de forskjellige årene ikke nødvendigvis er sammenliknbare. De forskjellige kriteriene for registrering av etnisk tilhørighet og de ulike utslagene de fikk, er særskilt drøftet av Torp (1986), Thuen (1985) og Hansen & Meyer (1991). Selv om kriteriene og opptellingsmåtene varierte fra folketelling til folketelling, kan det hevdes at de hver for seg reflekterte den til enhver tid dominerende måten å tenke omkring og oppfatte etnisk tilhørighet på (Torp 1986: 76).

Stort sett synes det å ha vært to konkurrerende prinsipper; ett som tok sikte på å fremstille de tre kjente etniske gruppene (samer, kvener og nordmenn) i sine hovedtrekk og som relativt klare og homogene grupper hver for seg, og ett som la til grunn avstamningen (i kildene kalt «herkomst») for hvert enkelt individ og søkte å kartlegge hvert enkelt individs etniske opphav så detaljert som mulig. Folketellingen av 1865 kan sies å være et eksempel på det første. Her førte en de etniske gruppene langt på vei pulje- eller gruppevis . I deler av Sør-Troms gikk en så langt at en for dette formålets skyld splittet opp enkelte hushold hvor ektefellene hadde ulik etnisk tilknytning, og f.eks. førte den ene blant samene, mens den andre ble opplistet sammen med nordmennene eller kvenene. Barna av slike par med ulik etnisk tilknytning synes i 1865 å ha blitt ført sammen med faren , uten noen særskilt markering i forhold til ham. I en viss forstand kan det imidlertid argumenteres med at denne «helhetlige» føringsmåten for hver etnisk gruppe langt på vei falt sammen med hvordan den etniske tilhørigheten i det store og hele ble oppfattet og gjort gjeldende innenfor praktisk, dag-til-dag samhandling i lokalsamfunnet, og dermed faktisk kom i overensstemmelse med våre dagers oppfatning av etnisitet som en sosial klassifiseringskategori som gis betydning gjennom samhandling (jf. Thuen 1985).

I motsetning til dette holdt 1875-tellingen seg til et strengt avstamningsprinsipp . For hvert enkelt individ ble begge foreldrenes etniske tilhørighet registrert. Denne tellingen opererte altså med en etnisk klassifikasjon på foreldrenivå, noe som førte til et sinnrikt system av 4 x 4 = 16 mulige kategorier for hvert individ. Se oppstilling på neste side (tabell 1.1). 33

Tabell 1.1 

Når farens Nationalitet er og morens Nationalitet er:
  Norsk Kvænsk Lappisk Blandet
Norsk skrives: nn nk nl nb
Kvænsk (fi.) skrives: kn kk kl kb
Lappisk skrives: ln lk ll lb
Blandet skrives: bn bk bl bb

Denne tellingen er altså den som gikk lengst i å definere etnisk tilhørighet etter slektskap , og la mindre vekt på hvordan vedkommende individ oppfattet seg selv eller ble oppfattet i lokalmiljøet. Heller ikke språkbruken , som kunne ha gitt en indikasjon på hva slags kulturell bakgrunn som var primær for den enkelte, ble registrert. Derimot ble språkbruken registrert i den følgende tellingen fra 1891, samtidig som de etniske merkelappene ble forenklet til å gjelde enkeltindividet. Hver person skulle nå registreres som enten samisk, norsk, kvensk eller «blandet» – uten nærmere spesifikasjon av foreldrenes opphav. Dette innebar en tilsynelatende dempning av «avstamningskriteriet» og en tilsvarende prioritering av språkbruken, som kan sies å ha brakt den samlede registreringen nærmere en mer entydig oppfatning av den etniske tilhørigheten som det enkelte individ framstod med i lokalmiljøet. Likevel lå nok mye av den samme tenkningen omkring «avstamning» fortsatt til grunn for selve de etniske karakteristikkene. Folketellingen av 1900 fulgte i grunntrekk samme prosedyre, men skilte i tillegg mellom fastboende og nomadiserende samer, tidstypisk nok siden det knyttet seg økende politisk interesse til de reindrivende nomadene som pendlet mellom svensk og norsk område. Både 1891- og 1900-tellingen registrerte også språkbruk.

De følgende tellingene på 1900-tallet (1910, 1920 og 1930) tillempet med noen variasjoner det samme «avstamningsprinsippet» (eller «herkomstprinsippet»), men altså med etnisitets-registrering knyttet til hver enkelt person, og ikke på foreldrenivå.

Det forholdet at man i første rekke spurte etter hver enkelt persons etniske status definert ut fra slektsbakgrunn og opphav , og i liten grad oppfattet etnisitet som en sosial kategori som gis mening og betydning gjennom daglig samhandling innenfor et lokalt miljø, førte imidlertid til at man kan øyne en motsetning i den statistiske bearbeidingen og oppsummeringen av folketellingsdataene: Selv om man i instruksene for opptelling og registrering av de enkelte individene «på grunnplanet» erkjente at det forekom giftermål og parforhold på tvers av de hevdvunne etniske gruppene – slik at en rekke folk nødvendigvis måtte bli karakterisert som «blandede» – så hadde man fortsatt et slags ideal om «rene etniske kategorier». Derfor anvendte man forskjellige og til dels sinnrike prosedyrer for å konstruere eller regne seg fram til tallmessige uttrykk for hver av de tre folkegruppenes omfang, ved å forsøke å fordele de «blandede» på de rene etniske kategoriene . I denne sammenhengen fjernet man seg i en viss forstand fra den konkrete befolkningen slik den forelå i sin konkrete utforming med inter-etniske giftermål og sammensatte slektskapsforhold. I steden snakket man om å kartlegge henholdsvis det samiske, det norske og det kvenske «befolknings­ elementet ». Dvs. at den andelen samisk, norsk eller kvensk tilhørighet som hver enkeltperson kunne påvises å ha ut fra en slektskapsbetraktning, ble forsøkt omregnet og vurdert som bidrag til hver av hovedkategoriene. Utgangspunktet var da den statistiske, relative fordelingen av enkeltpersoner som uten videre ble klassifisert i de tre hovedkategoriene. Ved folketellingen i 1875 skjelnet man dessuten mellom «blandede» i første, andre og tredje generasjon, som hver måtte fordeles etter ulike fordelingsnøkler (se tabell 1.2).

Tabell 1.2 

FT 1875s kategorier: Fordelt mellom hovedkategoriene etter følgende nøkkel:
    Norsk: Samisk: Kvensk:
1. «Ren lappisk og finsk»
«Lappisk» 100 %
2. «Finsk» 100 %
«Blandet i første ledd»
«Norsk-Lappisk» 50 % 50 %
«Norsk-Finsk» 50 % 50 %
«Lappisk-Finsk» 50 % 50 %
3. «Blandet i andet Led»
«Norsk-Blandet» 70 % 13 % 17 %
«Lappisk-Blandet» 20 % 63 % 17 %
«Finsk-Blandet» 20 % 13 % 67 %
4. «Blandet i tredie Led»
«Blandet-Blandet» 45 % 27 % 27 %
Figur 1.1 Anslått samisk befolkning i Sør-Troms 1865–1930,
 etter herred (delvis korrigerte tall for 1865, 1875 og 1920

Figur 1.1 Anslått samisk befolkning i Sør-Troms 1865–1930, etter herred (delvis korrigerte tall for 1865, 1875 og 1920

Oppstillingen demonstrerer det problematiske og – dersom man søker å sammenlikne forholdene over lengre tidsrom – nærmest meningsløse ved å anlegge en primært genealogisk betraktningsmåte på etnisk tilhørighet og se bort fra den sosiale sammenhengen som denne tilhørigheten inngår i og blir gitt mening i. Når man i oppstillingen snakker om etnisk «blandede» i 1., 2. og 3. ledd (generasjon), er det selvsagt med henblikk på den generasjonen man fanget opp foreldrenes tilhørighet for, i 1875. Men det å velge nettopp dette året som utgangspunkt var selvfølgelig tilfeldig, all den stund en må gå ut fra at det har forekommet inter-etniske giftermål og forbindelser til alle tider. Det er jo også rent vilkårlig at registreringen ti år tidligere, i 1865, i større grad la til grunn den mer helhetlige klassifikasjonen i hovedkategorier. Jo lenger fremover i tid en beveger seg fra det vilkårlig valgte utgangspunktet, desto mer uoversiktlig blir de inter-etniske koblingene, og desto større problemer får en dersom en skal forsøke å rekonstruere de opprinnelige «befolknings­elementene» og ikke i første rekke ser på den sosiale sammenhengen som folk inngår i.

I de publiserte utgivelsene av enkelte folketellinger fra Statstisk sentralbyrås side er disse ulike bearbeidingene bare foretatt for Nord-Norge som helhet, eller eventuelt for de enkelte fylkene og grupperingene av herreder. Derfor foreligger det fra byråets side ikke direkte beregninger som kan hentes ut og gjengis for Sør-Troms og de enkelte kommunene i og for seg. I tabellen ovenfor og figurene nedenfor har jeg derfor valgt å rekonstruere og foreta beregninger for de enkelte herredene (kommunene) i Sør-Troms på tilsvarende måte som de offisielle publikasjonene gjør for Nord-Norge som helhet. Dette gjelder oppgavene fra folketellingene i 1865, 1875 og 1920. (Når jeg har korrigert de oppgitte tallene, er det derfor markert med forkortelsen «Korr.».)

Siktemålet med å foreta disse beregningene har vært å kunne anskueliggjøre den relative variasjonen i samisk befolkningstall fra område til område og herred til herred på en måte som var noenlunde sammenliknbar fra folketelling til folketelling, selv om det innebærer å gi seg inn på en beregningsmåte som egentlig bør forkastes ut fra dagens metodologi. Til tross for det høyst tvilsomme som altså hefter ved denne typen beregninger, er det tre forhold som ligger bak at denne fremgangsmåten er valgt her: 1) For det første ønsket om å skaffe til veie noenlunde sammenliknbare tall ved de forskjellige tellingstidspunktene. For enkelte av årene foreligger nemlig bare den typen oppgaver der Statistisk sentralbyrå allerede har gjort tillegg. Å sammenlikne slike oppgaver med oppgaver som bare gjaldt de «rene» hovedkategoriene, ville også gi et skjevt bilde. 2) For det andre kan det argumenteres for at en ved konsekvent å følge de beregningsmåtene som ble valgt av byrået ved hver telling, kommer nærmest opp mot den måten etnisk tilhørighet ble oppfattet av tellingsmyndighetene på til enhver tid. 3) For det tredje kan det hevdes at det uansett bør gjøres et tillegg til de personene som på slektskapsbasert grunnlag fanges opp i hovedkategoriene, når mange av tellingene ikke spør etter språkbruk eller andre forhold som kunne hjelpe til å plassere personene i en mer reell kulturell sammenheng. Mot en slik fremgangsmåte kan det imidlertid innvendes at det å la opplysninger om språk være utslagsgivende på denne måten, nettopp tilsvarer den fremgangsmåten som medarbeiderne i Statistisk sentralbyrå benyttet på slutten av 1800-tallet når de f.eks. korrigerte «Blandet»-markeringene i feltet for «Nationalitet» ut fra hva som var oppført i rubrikken for språk , og derved fikk en langt større «rent norsk» folkemengde enn det grunnlagsmaterialet egentlig tilsa. 34 Det grunnleggende problemet er at vi ikke har god nok kjennskap til hvordan spørsmålet om «språk» ble oppfattet av tellerne og den talte befolkningen: Tenkte man i første rekke på det primære dagligspråket i hjemmet, eller var det heller spørsmål om språk man i det hele tatt forsto og kunne uttrykk seg noenlunde på, slik at norsk også ble oppført som språk for folk med samisk og kvensk kulturell tilhørighet, men med en viss kjennskap til og forståelse av norsk?

En undersøkelse basert på 1875-, 1891- og 1900-tellingene i Sør-Troms (Astafjord prestegjeld), viser at «blandet»-kategorien her for halvpartens vedkommende besto av barn fra inter-etniske giftermål, men også for halvpartens vedkommende av folk som hadde utelukkende samisk slektsbakgrunn. Da den registrerte språkbruken i FT1891 ble trukket inn, viste det seg at også en stor andel de angivelig «blandede» må ha ferdes i et samisk miljø og til daglig ha fremstått som samer. Hele 70–85 prosent av dem var nemlig samisktalende ­(Hansen & Meyer 1991). Selv om myndighetenes beregninger i datida var utviklet på et grunnlag vi i dag finner tvilsomt, er det derfor knapt tvil om at det bør gjøres et tillegg til de som fanges opp av hovedkategorien «samisk» (eller i datida: «lappisk»). Dette gjelder særlig så lenge registreringene av språkbruk var så varierende som de var.

Realkommentar til det relativt stabile i folketallet for den samiske befolkningen: Siden det samtidig har funnet sted en betydelig befolkningsvekst i regionen (Sør-Troms) som helhet, må dette innebære at det har foregått en «tapping» fra den delen av befolkningen som i utgangspunktet var registrert som samisk. Dette skyldes etter alt å dømme ikke bare det faktum at stadig større deler av befolkningen med delvis samisk opphav er blitt registrert som «blandet», men trolig i første rekke assimilasjon som følge av det bastante presset i retning av fornorskning som forelå fra siste del av 1800-tallet, og som tiltok utover i mellomkrigstiden.

Tabell 1.3 Anslått (tildels korrigert) samisk folketall i Sør-Troms 1865–1930, etter herred

Herred: Korr. FT1865 Korr. FT1875 FT1891 FT1900 FT1910 Korr. FT1920 Sam 1930:
Kvæfjord 128 141 116 114 58 22 5
Trondenes 183 379 540 609 529 691 641
Bjarkøy 9 9 1 0
Ibestad 969 652 751 667 523 572 573
Lavangen 124 137 148
Salangen 305 411 366 393 419 376
Dyrøy 75 82 44 57 29
Sørreisa 149 147 128 89 41
Tranøy 273 266 48 53 51 53 58
Berg/Trsk. 11 26 36 35 7 4
Hillesøy 57 30 15 8 13 2
Lenvik 437 422 460 424 319 372 312
Målselv 187 156 96 70 34 54 65
Bardu 16 16 26 10 25 31
Sum: 2232 2357 2718 2618 2256 2510 2285
Figur 1.2 Anslått samlet samisk folketall i Sør-Troms
 1865–1930 (delvis korrigerte tall for 1865, 1875 og 1920)

Figur 1.2 Anslått samlet samisk folketall i Sør-Troms 1865–1930 (delvis korrigerte tall for 1865, 1875 og 1920)

Figur 1.3 Samisk folketall i herredene i Troms, etter FT 1930

Figur 1.3 Samisk folketall i herredene i Troms, etter FT 1930

Litteratur

  • Andersen, Oddmund: Ofuohtagat – Samer og nordmenn i Ofoten . Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Bergen, 1992

  • Andersen, Oddmund: Flyttefolk og bofaste. En studie av samisk bosetting i Sør-Troms og nordre Nordland . Avhandling til graden doctor artium. Institutt for arkeologi. Universitetet i Tromsø, 2002

  • Arell, Nils: Rennomadismen i Torne lappmark: markanvändning under kolonisationsepoken i fr.a. Enontekis socken . I: Kungl. Skytteanska samfundets handlingar/ Acta Regiæ Societatis Skytteanæ . Umeå, 1977

  • Bergling, Ragnar: Kyrkstaden i övre Norrland: kyrkliga, merkantila och judiciella funktioner under 1600- och 1700-talen . I: Kungl. Skytteanska samfundets handlingar/ Acta Regiæ Societatis Skytteanæ. Umeå, 1964

  • Bertelsen, Reidar: Fra den eldste tida til ca. 1500 e.Kr., Lofotens og Vesterålens historie . Kommunene i Lofoten og Vesterålen, 1985

  • Bertelsen, R., Reymert, P.K. & Utne, A.: Framskritt for fortida i nord. I Povl Simonsens fotefar . I: Tromsø Museums Skrifter XXII . Tromsø, 1989

  • Bratrein, Håvard Dahl: Fra samisk «overhøyhet» til norsk i Tromsen len på 14/1500-tallet. I: Acta Borealia, A Norwegian Journal of Circumpolar Societies 1984 (2): 25–45

  • Bratrein, Håvard Dahl: Karlsøy og Helgøy bygdebok; folkeliv, næringsliv, samfunnsliv. Bind 1: Fra steinalder til år 1700. Hansnes, 1989

  • DN = Diplomatarium Norvegicum . Bd. I–XXII. Christiania/Oslo–Bergen, 1847–1992

  • Dynesius, Anna Huuva: Mearra bálgaid nalde – På stigarna til havriket . I: Årbok 1985 for Iina ja Biras Sámiid Searvi. S. 51–55

  • Fellman, Isak: Handlingar och Uppsatser angående Finska Lappmarken och Lapparne. I–IV. Helsingfors, 1910–1915

  • Utne, Martha Brock & Solberg, Ole (utg.): Finnmark omkring 1700. Aktstykker og oversikter. I: Nordnorske samlinger (= NNS). Bd. 1. Oslo, 1938

  • Guttormsen, Helge: Ressurser og bosetning i Andenes len og Sortland fjerding fra ca 1000–1660 e.Kr.f. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø, 1983

  • Hansen, Lars Ivar: Trade and Markets in Northern Fenno–Scandinavia A.D. 1550–1750. I: Acta Borealia, A Norwegian Journal of Circumpolar Societies 1984 (2): 47– 79

  • Hansen, Lars Ivar: Samiske rettigheter til jord på 1600-tallet. «Finnejorder» i Sør-Troms. I: Tromsø Museums Skrifter XX . Oslo, 1986a

  • Hansen, Lars Ivar: «Finneodelen» i Sør-Troms på 1600-tallet: En garanti for samiske rettigheter til jord. I: Ottar , populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum nr. 6, 1986b (163), s. 9–18

  • Hansen, Lars Ivar: Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi . Oslo, 1990a

  • Hansen, Lars Ivar: Handel i Nord. Samiske samfunnsendringer ca. 1550– ca. 1700. Dr.philos-avhandling. Universitetet i Tromsø, 1990b

  • Hansen, Lars Ivar: Astafjorden i Sør-Troms. Et flerkulturelt landskap gjennom 1200 år (A.D. 550 - 1750) . Utrykt innlegg på Det fjerde nordiske symposiet om Nordskandinavias historie og kultur. Tromsø, 1990c

  • Hansen, Lars Ivar and Meyer, Tore: The Ethnic Classification in the late 19th-Century Censuses. A Case-Study from Southern Troms, Norway. I: Acta Borealia – A Nordic Journal of Circumpolar Societies, vol. 8 1991 (2): 13–56

  • Hansen, Lars Ivar: Samene i forrige århundres folketellinger – Registreringspraksis i Astafjord prestegjeld 1865–1900. I: Festskrift til Ørnulv Vorren (Tromsø Museums skrifter XXV). Tromsø Museum / Universitetet i Tromsø, 1994. S. 102–129

  • Hansen, Lars Ivar: Den dynamiske etnisiteten og dens skiftende uttrykk . I: Jan Eivind Myhre (red.): Historie, etnisitet og politikk . Stensilserie B. nr. 59. Institutt for historie, Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Univ. i Tromsø. Tromsø 2000a. S. 29–54

  • Hansen, Lars Ivar: Astafjord bygdebok, Historie bd. 1, Fra eldre jernalder til ca. 1570. Utgitt av Lavangen kommune i 2000b.

  • Hansen, Lars Ivar: Astafjord bygdebok, Historie bd. 2, Astafjord ca. 1570–ca. 1730 . Utgitt av Lavangen kommune i 2003.

  • Hansen, Lars Ivar: Spesialisert reindrift eller kombinasjonsnæring? Reinholdet i Sør-Troms på 1600- og 1700-tallet . I: O. Andersen (red.): Fra villreinjakt til reindrift – Gåddebivdos boatsojsujttuj. Drag/Ájluokta, Tysfjord/Divtasvuotna. Forlaget Báhko. Árran lulesamisk senter/Árran, 2005. S. 165–183

  • Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750 . Oslo. Cappelen Akademisk Forlag, 2004

  • Hultblad, Filip: Övergång från nomadism till agrar bosättning i Jokkmokks socken. I: Acta Lapponica vol. 14, 1968

  • Johnsen, Oscar Albert: Finmarkens politiske historie, aktmæssig fremstillet . I: Videnskabsselskabets Skrifter II. Hist.filos. Klasse, 1922, nr. 3. 1923

  • Jørgensen, Roger: The Early Metal Age in nordland and Troms . I: Acta Borealia 1986: 61–87

  • Kolsrud, Knut: Finnefolket i Ofoten. Bidrag til finnernes bygdehistorie og etnografi . I: Nordnorske samlinger VIII. Oslo, 1947

  • Lundmark, Lennart: Uppbörd, utarming, utveckling. Det samiska fångstsamhällets övergång till rennomadism i Lule lappmark . Arkiv avhandlingsserie 14. Lund, 1982

  • Manker, Ernst: The nomadism of the Swedish mountain lapps: the siidas and their migratory routes in 1945 I: Acta Lapponica. Nordiska museet. Stockholm, 1953

  • Nielssen, Alf Ragnar: Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie IV. Fra Steinalderen til 1700-tallet. Bodø, 1990

  • Nielssen, Alf Ragnar (red.): Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie V. Fra vidstrakt prestegjeld til storkommune. Bodø, 1994

  • NOU 1981: 20. Tjeldsundet, Utredning nr. 7 fra Utvalget for statseiendom i Nordland og Troms. Oslo–Bergen–Tromsø, 1981

  • Odner, Knut: Finner og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno–Skandinavia. I: Oslo Occasional Papers in Social Anthropology No. 9 . Oslo, 1983

  • Qvigstad, J. & Wiklund, K. B.: Dokumenter angaaende flytlapperne m.m. Renbeitekommissionen af 1907. Bind II. Kristiania, 1909

  • Ruong, Israel: Fjällapparna i Jukkasjärvi socken . I: Geographica . Uppsala, 1937

  • Salvesen, A.: Norges historie [Historia Norvegiae]. Oversatt av A. Salvesen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Oslo, 1969

  • Schanche, Audhild: Nordnorsk jernalderarkeologi. Et sosialgeografisk perspektiv . Magistergradsavhandling i arkeologi. Universitetet i Tromsø, 1986

  • Schanche, Audhild: Jernalderens bosettingsmønster i et fleretnisk perspektiv . I: R. Bertelsen, P. K. Reymert & A. Utne (red.): Framskritt for fortida i nord. I Povl Simonsens fotefar . Tromsø Museums skrifter XXII. Tromsø, 1989

  • Schnitler. P.: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotkoller 1742–1745 . Utgitt av Kjeldeskriftfondet ved J. Qvigstad og K.B. Wiklund (bind II), ved L.I. Hansen og T. Schmidt (bd. III). Oslo, 1929–1985

  • Simonsen, Povl: Fundforhold og dateringer . I: Simonsen, P., Torgersen, J. & Getz, B.: Varanger-funnene. Funn av menneskeskjeletter. Tromsø Museums skrifter. Vol. VII (I). Tromsø, 1959

  • Stensland, Rolf: Bosetninga i Steigen 1300–1660 . Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø, 1979

  • Storm, Dikka: Kystsamisk bosetning i Sør-Troms: etableringen av en markebygd og ressursutnyttingen i området: en undersøkelse i Gressmyrskogen på Senja . Hovedoppgave i geografi. Universitetet i Bergen, 1990

  • Thuen, Trond: Acculturation and ethnic survival? Some problems in the study of so-called «Norwegianized» Sami Communities. I: Acta Borealia – A Nordic Journal of Circumpolar Societies, vol. 8, 1985: (1–2): 29–45

  • Torp, Eivind: Registrering av etnisitet i folketellinger . I: Heimen . Bd. XXIII: 2. 1986

  • Vorren, Ørnulv: Samisk bosetning på Nordkalotten, arealdisponering og ressursutnytting i historisk-økologisk belysning. I: Baudou, E. & Dahlstedt, K.-H.: Nord-Skandinaviens historia i tvärvetenskaplig belysning. Umeå, 1980. S. 235–261

  • Wiklund, K.B.: Berättelser om samerna i 1600-talets Sverige: faksimileutgåva av de s.k. prästrelationerna m.m., först publicerade av K. B. Wiklund 1897–1909; med företal av Phebe Fjellström och efterskrift av Israel Ruong. Utgivna av Kungl. Skytteanska samfundet ( Kungl. Skytteanska samfundets handlingar/ Acta Regiæ Societatis Skytteanæ). Umeå, 1983

Fotnoter

1.

Samisk befolkning, rettighetsforhold og bruk av naturen i Troms, Nordland midt- og sør-Norge, prosjektbeskrivelse ved Bj. Evjen, L.I. Hansen, Bj. Bjerkli & Sv. Fjellheim [udatert, jan. 2004].

2.

I denne sammenhengen henvises særskilt til Dikka Storm:

Stat, misjon og kunnskap på 1700-tallet. Etablering av lokalkunnskap som redskap i konsolidering av statsmakten (utrykt, Tromsø 2007).

3.

«Lappeskatten» for årene 1612–1646, i: Rentekammeret, Lensrekneskaper, Nordlandene len. Jf. Hansen 2003: 132.

4.

Hartvig Billes missive, RA, Danske kanselli, Norske innlegg 1574–1615.

5.

Graans Relation, 1899, s. 37, trykt i Berättelser om samerna i 1600-talets Sverige , Umeå 1983.

6.

Jf. Rheens Relation, 1897, s. 18, likeledes trykt i Berättelser om samerna i 1600-talets Sverige , Umeå 1983.

7.

Det gamle Senja len eller fogderi i eldre administrativ inndeling, som strakte seg fra nåværende grense mellom Troms og Nordland, og opp til Malangen.

8.

Gårdene 18. Tennevoll og 19. Lotternes innerst og på sørsida av fjorden Lavangen synes ikke å ha vært regnet som «finneodel» fra begynnelsen av 1600-tallet, men later til å blitt definert som det en gang mellom 1648 og 1661 (Hansen 1986: 17, 146).

9.

Salten justisprotokoll nr. 3 (1726–31), fol. 25. (Her etter avskrift ved Alf Kiil.)

10.

I motsetning til de øvrige finneodelsgårdene ble det betalt en særskilt «åremålsavgift» (gressleie) for utnytting av fôrressursene på gårdene i Salangen, og denne avgiften ble betalt både av samer og nordmenn, dersom de høstet fôret i ett enkelt år. «Gressleieavgiften» var imidlertid ingen ordinær jordleie, og krevde ikke inngåelse av noe formelt jordleieforhold. Men den store fordelen for undersøkelser av den lokale folketallsutviklingen og jordeiendomshistorien, er at regnskapsføringen av hvem som betalte denne «ad hoc»-avgiften, gir beskjed om hvem som utnyttet gårdene fra år til år. De øvrige finneodelsgårdene forekommer jo ikke i jordleieregnskapene i det hele tatt.

11.

Før ca. 1700 ser det ut til at termen «find» ble brukt både om etterkommerne av de tidligere kystsamene og de som slo seg ned i markebygdene, mens «lapp» konsekvent betegnet reindriftssame. Etter ca. 1700 later imidlertid denne klare klassifiseringen å ha gått i oppløsning. (Hansen 1986: 113–121; Hansen: Den dynamiske etnisiteten ... , under trykking.)

12.

De første oversiktene over befolkningen som ble laget, i 1664–66 og 1701, var som kjent rene mann tall, som ble foretatt ut fra fiskale og militære formål, og som holdt kvinner utenfor med mindre de satt som hovedpersoner i hushold og dermed framstod som skattytere. Først i 1769 kom den første ordinære folketellingen med fullstendige oppgaver over begge kjønn.

13.

Schnitler II, s. 415.

14.

Som Lav. 9. Hesjevik, Lav. 19. Lotternes og Ib. 62 Tjuvskjer i Gratangen.

15.

Som Ib. 69. Oppdal i Grovfjord (skyldsatt 1721), Sal. 3. Løksebotn (skyldsatt 1736), og Sal. 18.–19. Øvre & Nedre Skårvik (skyldsatt 1721).

16.

I Astafjord gjaldt dette gårder som Lav. 20. Røkenes, Ib. 82. Forså og Ib. 101. Hallevik på Rolla, samt de tre tidligere finneodelsgårdene 16. Innergård, 20. Sjøvegan og 47. Salangerdal i Salangen.

17.

Schnitler II, s. 414–416; jfr. Hansen 2003: 338.

18.

I Astafjord var Fjordbotn i Gratangen, Oppdal og Stræte i Grovfjord, Skårvik og Laberg i Salangen samt Ytre Forså på Rolla eksempler på gårder som huset slike samiske husmenn og innerster.

19.

«Finde- og Lappeskatten», fogderegnskaper for Senja & Troms, Riksarkivet. I samband med egen forskning vedr. Sør-Troms har undertegnede gjennomgått disse listene systematisk til og med 1773.

20.

I det svenske regnskapsmaterialet fortsatte man likevel ennå i lang tid å bruke de gamle siidanavnene ved siden av de nye , slik at skattyterne ble stedfestet dobbelt: «Tingevarre og Sarivuoma», «Tingevarre og Talma», «Siggevarre og Rautasvuoma» osv.

21.

Skoleholderen Enok Mikkelsens manntall over den samiske befolkningen, gjengitt hos Schnitler II, s. 414–15, sammenholdt med skattemanntallene på svensk side.

22.

Jf. Anna Huuva Dynesius: Mearra bálgaid nalde – På stigarna til havriket », i: Årbok 1985 for Iina ja Biras Sámiid Searvi , s. 51–55, samt innlegg av samme på «Mihkkalmarkanat», Kvitnesodden i Skånland, 8–9. okt. 1988; se dessuten Ruong 1937.

23.

Jf. Uppgifter om renantalet 1604 och 1609, gjengitt hos Qvigstad & Wiklund: Dokumenter angaaende flytlapperne ... II, Kra. 1909, s. 235–236.

24.

Förteckning på de Lappar ifrån Torneå Lappmarck och Juckasjerfvi Pastorat som angiwit sig år 1753 willja flytta öfwer Gräntsen till Norrige med deras Renmagt och legan og Sammandrag öfwer Norrska undersåtares Rendjur, som winter-tiden 1754 warit flyttade innom Swänska Gräntsen, och för hwilka Landtlegan enligt Gräntse Tractatens innehåll, är blefwen betalt. Begge trykt i: Qvigstad & Wiklund: Dokumenter angaaende flytlapperne ... II, Kra. 1909, s. 35–39.

25.

I plottene på figur 4.2-4.4 er reinholdet i tre siidaer delvis sammenkjørt på grunnlag av Filip Hultblads kjente grafiske fremstilling av reinholdets utbredelse etter Karl 9.s renlängd 1605 (Hultblad 1968: 61), og delvis er det brukt samme metode for å plotte reinholdet blant de samene som flyttet mellom Sør-Troms og Jukkasjãrvi på 1750-tallet.

26.

Sommerting 10.07.1727 på Øvre Selset, Senja sorenskriveri, justisprotokoll 2, fol.14, Statsarkivet i Tromsø.

27.

Amtmann Ove Schelderups skrivelse til kongen, Bergen 2.11.1708, Qvigstad & Wiklund: Dok. II, s. 304.

28.

Samme sted.

29.

Fogdens svar på revisjonsantegnelser til post 10 i regnskapet, 1720, sitert etter Qvigstad & Wiklund: Dokumenter angaaende flytlapperne ... , II, s. 319.

30.

Senja sorenskriveri justisprotokoll nr. 1, 1723–27.

31.

Ekstraskattemanntallet 1763 for Ofoten prestegjeld, Rentekammeret, Fogderegnskaper, Salten fogderi (avskrift ved Statsarkivet i Trondheim).

32.

Kilder : Resultaterne af Folketællingen i Norge i januar 1866, udgiven af Departementet for det Indre, C. No. 1., Første hefte, Christiania 1868.

Bidrag til en norsk Befolkningsstatistik (Indledning til Tabeller indeholdende Resultaterne af Folketællingen i Norge i Januar 1876), Norges Officielle Statistik, Ny Række, C. No. 1. , Kristiania 1882.

Resultaterne af Folketællingen i Norge i januar 1876, udgivet av Det statistiske Centralbureau, Kristiania 1878–1881.

Folketællingen i Kongeriget Norge 1. Januar 1891, udgivet af Det statistiske Centralbureau, Norges Officielle Statstik, Tredie Række No. 278 , Kristiania 1897.

Folketællingen i Kongeriget Norge 3. December 1900, Fjerde Hefte, udgivet af Det statistiske Centralbureau, Norges Officielle Statistik, Fjerde Række Nr. 83. , Kristiania 1904.

Folketællingen i Norge 1. December 1910, Andet hefte, utgit av Det statistiske Centralbyraa, Norges Officielle Statistik, V. 182 , Kristiania 1912.

Folketellingen i Norge 1. desember 1920, Fjerde hefte, utgitt av Det Statistiske Centralbyrå, Norges Offisielle Statistikk, VII. 81 , Kristiania 1923.

Folketellingen i Norge 1. desember 1930, Fjerde hefte, utgitt av Det Statistiske Centralbyrå, Norges Offisielle Statistikk, IX. 17 , Oslo 1933.

33.

Siden hver av foreldrene enten kunne være: «norsk », «kven », «same » («lappisk») eller «blandet» .

34.

Jf. f.eks. de primære folketellingsskjemaene for 1900-tellingen, Statsarkivkontoret i Tromsø.

Til dokumentets forside