NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 14
Lokale rettighetsoppfatninger og praksiser knyttet til bruken av fiskeressursene i noen utvalgte fjordområder i Nord-Troms

Bjørn Arntsen

1 Innledning

Oppdraget, som har hatt en tidsramme på fire månedsverk, inngår som en del av Samerettsutvalgets «utredning av spørsmål knyttet til den samiske befolkningens rett til å disponere og bruke land og vann i samiske områder utenfor Finnmark fylke» (prosjektnotat). Oppdraget skal, slik det ble presentert for meg i møte med Bjørn Bjerkli og Else Grete Broderstad 03.11.05, utrede sedvaner og rettsoppfatninger innenfor det fisket som har vært drevet i fjordområdene i Nord-Troms. Siden dette dreier seg om et stort geografisk område, og også tatt i betraktning undersøkelsens begrensede omfang, har det vært nødvendig å konsentrere oppmerksomheten mot noen avgrensede områder hvor det i tillegg til at fiskeriaktiviteten har vært betydelig, også foreligger et datamateriale i form av forskningsrapporter eller annen skriftlig dokumentasjon.

Den indre delen av Kåfjord i Lyngen peker seg ut som et interessant område i denne sammenhengen. Fjorden har hatt et omfattende lokalt fiske og en stor samisk befolkning. I 1971 ble Guolasjokka kraftverk satt i drift, noe som endret isforholdene i fjorden vinterstid. I høyesterettsdommen fra 1985 ble det stadfestet at fiskere i denne delen av ­Kåfjorden hadde rett til økonomisk erstatning for skader de var blitt påført i forbindelse med kraftutbyggingen. Fisket som har foregått i Indre Kåfjord blir derfor en interessant case når lokalbefolkningers rett til fiske i saltvann skal utredes. I Kvænangen har også fiske i fjorden utgjort en viktig næringsvei for lokalbefolkningen. I de senere år har det vært en sterk satsing på oppdrett av laks i Kvænangen. Det har i den forbindelsen oppstått konflikter mellom fjordfiskere og oppdrettsnæringen om bruk av sjøarealer i fjorden. Jeg vil her ta utgangspunkt i det fisket som har foregått rundt Spildra, og de senere års møter mellom fiskeri og oppdrett i dette området. Situasjonen aktualiserer spørsmålet om hvilke rettigheter lang tids bruk av disse områdene til fiske skal gi når interessekonflikter med oppdrettsnæringen oppstår. Ullsfjord var lenge regnet som en svært rik sildefjord, noe som ga grunnlag for oppstarten av Jøvik sildoljefabrikk i 1911. Frem til slutten av 1960 tallet foregikk et omfattende silde­notfiske som sysselsatte mange i fjorden. Fabrikkarbeid i kombinasjon med fiske og småbruk var en vanlig tilpasning på østsida av fjorden i området Olderbakken/Jøvik/Bensnes. Det er derfor noen andre dynamikker som gjør seg gjeldende innenfor fiskeriene her enn hva som var tilfelle i de to andre fjordområdene.

Figur 1.1 De tre undersøkelsesområdene i Nord-Troms.

Figur 1.1 De tre undersøkelsesområdene i Nord-Troms.

Illustrasjon: Bjørn Hatteng

Undersøkelsen har altså vært avgrenset geografisk til noen områder i tre store fjordsystemer i Nord-Troms: Ullsfjord, Lyngen og Kvænangen. At de tre utvalgte områdene ligger i tre ulike fjorder, bidrar til at fremstillingen i noen grad gir et tverrsnitt av det fisket som har foregått i fjordene i Nord-Troms. Det gir mulighet til å fange opp forskjeller og likheter i organisering og i oppfatninger av rettigheter.

I tillegg til å trekke på det som måtte finnes av relevant skriftlig materiale er utredningen basert på intervjuundersøkelser i de aktuelle områdene. Det dreier seg om dybdeintervjuer med personer i ulike aldersgrupper som har vært direkte involvert i de fiskeriene som beskrives. Det har altså ikke vært et ønske om å ende opp med et statistisk materiale. Gjennom å sammenligne utsagn i de enkelte intervjuene og i tillegg se disse i forhold til det som måtte eksistere av skriftlige kilder, blir det forsøkt gitt en dekkende beskrivelse av fisket som har foregått, og de rettighetsoppfatningene som har eksistert i de aktuelle områdene. Fremstillingen er gjort transparent ved at utsagn og beskrivelser knyttes til navngitte personer. Intervjuunder­søkelsen begrenser seg til manns minne, og i hovedsak til hva informantene har opplevd selv. Det betyr at det er perioden etter andre verdenskrig og frem til i dag som vektlegges i utredningen. Delen om Ullsfjord baserer seg også på feltarbeid gjennomført i perioden 1991–93 knyttet til mitt hovedfagsprosjekt i sosialantropologi om fiskeriene i denne fjorden (Arntsen 1994).

Målsettingen for undersøkelsen har vært å gi en fremstilling av noen utvalgte ressursbruks­systemer basert på tilgjengelig litteratur, dokumenter og intervjuer. Jeg vil altså være opptatt av hvilke oppfatninger som har eksistert og som eksisterer om rett til bruk av fiskeressursene i dette området, og jeg vil være opptatt av den konkrete praksisen, dvs. den faktiske bruken, i fortid og nåtid. Dette reiser to spørsmål av grunnleggende betydning. For det første: Hvordan skal sedvane defineres? Og for det andre: Er det mulig, og i hvilken grad er det formålstjenlig, å identifisere eksklusive samiske rettigheter til fiskeressurser i et område som gjennom de siste hundreårene har vært preget av møter mellom tre ulike befolkninger, den samiske, kvenske og norske? Begge disse problemfeltene krever grundige overveininger. Jeg vil her klargjøre hvilken linje jeg har lagt meg på i forhold til disse spørsmålene.

1.1 Sedvane og rettsoppfatning

Det vil være formålstjenlig å skille mellom sedvane og rettsoppfatning. Mens sedvane er knyttet til faktisk bruk, er rettsoppfatninger knyttet til meninger om retten, enten den har vært gjeldende eller ikke (NOU 2001: 34: 20). Jeg vil her ha et særlig fokus på konkrete sedvaner i betydningen utbredte mønstre av faktisk forekommende praksiser i noen utvalgte områder, men vil forholde meg til begge de nevnte dimensjonene. Faktisk bruk vil stå sentralt, men rettsoppfatninger vil også gis oppmerksomhet. Et slikt fokus betyr imidlertid at jeg i liten grad vil beskjeftige meg med mer overgripende rettslige og sosiale ordninger som konkrete sedvaner er blitt utøvet eller utøves innenfor.

Det eksisterer ulike oppfatninger om hva som skal til for at en praksis skal anses som sedvane. Sentrale spørsmål har vært knyttet til hvilke krav som skal settes til kontinuitet og konsistens. Hvor man plasserer seg i forhold til disse spørsmålene blir av avgjørende betydning for hvilke konklusjoner man kommer frem til. Jeg vil her legge an et kultursensitivt perspektiv som forsøker å være lydhørt for nyansene i lokale praksiser og deltagernes oppfatninger av disse. Med praksis mener jeg mønstre av atferd med en viss varighet i tid. Bjørn ­Bjerkli og Trond Thuen påpeker imidlertid at det ikke trenger å være spesielle praksiser eller bruksformer som i seg selv regulerer adgangen til naturområder, men heller sosiale relasjoner mellom mennesker på stedet det gjelder (1998). En aktuell praksis skapes, opprettholdes og avvikles av mennesker som er relatert til hverandre på ulike måter. Praksisen er dermed knyttet til et samfunns sosiale organisasjon og til de tilhørende settene av kulturelle normer og regler. Flere sentrale poenger kan utledes av dette.

  1. Sedvaner er en del av lokale sosiokulturelle forhold, som alltid har vært i endring, men i takt med økende transformasjonshastighet i det moderne samfunn skjer dette i tiltagende grad. Som Ivar Bjørklund skriver: «Det er lite statisk over de lokale tilpasningsformer gjennom tidene, enten vi tar for oss teknologi, driftsmønster eller sedvanerettslige utforminger. Tvert i mot har det vært en kontinuerlig utvikling fra veidesamfunnets kollektive naturalhusholdning via finnerydningenes husholdsbaserte flytninger til dagens stasjonære, markedsbaserte og høyteknologiske primærnæringer. Parallelt med dette har det også skjedd en kontinuerlig utvikling når det gjelder sedvaner og rettighetsforhold» (2004: 61). Bruksformene endrer seg hele tiden; dels knyttet til den generelle samfunnsutviklingen, dels knyttet til fiskeressursenes utvikling og tilstand, som er lite forutsigbar og dermed har gjort det nødvendig med fleksible organisa­toriske løsninger. Dette innebærer at kravene som stilles til kontinuitet i bruksform, ikke bør være for strenge. Den generelle bruken av fiske­ressursene har imidlertid vært kontinuerlig.

  2. Lokalsamfunn er ikke homogene enheter, men karakteriseres av ulike interesser. Alder, opprinnelse, økonomi, kjønn og andre aspekter ved sosiale identiteter deler lokalsamfunn på kryss og tvers. Ulikheter i verdioppfatninger og prioriteringer gjennomsyrer sosialt liv, og betydningen dette har for hvordan ressursbruken organiseres må ikke undervurderes (Leach et al. 1997). Så selv om man er i stand til å identifisere en gjeldende norm på det angjeldende tidspunkt, så vil det kanskje være strengt å kreve intern konsensus og full oppslutning om den. Lokalt utformede organiseringsmåter av fisket har sameksistert med sentralt utformede nasjonale reguleringsordninger, som ikke har akseptert tilstedeværelsen av særskilte lokale rettigheter til områder og fiskeressurser. Til tider har disse normsystemene stått i motsetning til hverandre og bidratt til ulikheter i oppfatninger internt i lokalsamfunnene. Det er heller ikke slik at lokalsamfunn er lukkede enheter med faste grenser mot omverdenen. Deltagere i ressursbrukssystemer har relasjoner, for eksempel gjennom slektskap, som strekker seg ut over lokalsamfunnets grenser, også til ressursbrukere andre steder. Anita Maurstad viser hvordan kategorien ’fremmed fisker’ ikke er en enhetlig kategori, men må nyanseres. Det finnes ofte både kjente og ukjente fremmede. Mens den kjente fremmede gjennom ulike former for tilknytning til lokale fiskerne kan innlemmes i det lokale fellesskapet, vil man ofte ha et ikke-forhold til den ukjente fremmede (1994: 114).

  3. Alle folkegrupper har en sedvanerett, et system for orden og normer, men hos mange folkegrupper er disse ikke nedskrevet. Sedvanerett kan bestå av subtile og for en utenforstående kanskje uklare regler, som håndheves på til dels intrikate måter. Eksempler på slike subtile måter er når fiskere viser at andre fiskere ikke er ønsket gjennom å avstå fra å dele sin kunnskap med dem. Andre blir altså forsøkt holdt borte fra de gode fiskeplassene ved hjelp av hemmeligholdelse, desinformasjon eller utfrysning. Du viser dem at de ikke er ønsket, og deler ikke kunnskap med dem. Det settes altså ikke makt bak kravene i direkte forstand, men man oppfatter at man har en rettighet som man forsøker å forsvare på slike måter av mer subtil karakter. Sedvaneretten kan også stå klart i den kollektive bevisstheten og forsøk på å bryte med denne kan få håndfaste konsekvenser. Hvordan lokalbefolkningen møter enkeltaktørers forsøk på å etablere nye organiseringsformer kan være et mål på hvor sterkt sedvanen står lokalt. I enkelte tilfeller vil organiseringsformen endres, i andre vil endringsforsøkene møtes med sanksjoner, og det kommer da tydelig frem at det finnes regler. Det blir altså nødvendig å forsøke å fange opp slike atferdsmåter når man skal foreta en vurdering av hvilke oppfatninger som eksisterer om retten til fiskeressurser, og hvordan disse manifesterer seg i konkrete praksiser.

  4. En sedvanerett basert på et klart skille mellom lokale rettmessige brukere på den ene siden og utenforstående på den andre er i liten grad til stede innefor de kystnære fiskeriene. Et unntak kan være laksefisket som har vært knyttet til eiendom på land og faste steder. Generelt har imidlertid bruken av fiskeressursene ikke vært klart avgrenset til lokalbefolkninger. Peter Ørbech argumenterer for eksistensen av en sedvanerett basert på fritt fiske (2001: 606). Det vil si at man har hatt en åpen fiskeriallmenning hvor alle har hatt lik adgang til å starte opp med fiske, og at man i liten grad har forsøkt å reservere områder fra å tas i bruk av andre. Dette blir kanskje en litt unyansert fremstilling. Bård Berg har observert den tilsynelatende motsetningen mellom at fiskere på den ene siden sverger til «fritt-hav-ideologien», at havet er fritt for alle, mens de på den andre siden har arbeidet for å stenge ressursbrukere som har benyttet seg av aktive redskaper, ute fra fjordområdene (2001: 527). Dette er et viktig funn i denne sammenhengen. Hvordan man forholder seg til båter utenfra er ikke entydig. Som vi skal se, kan et lokalt fiskerimiljø på samme tid være åpent og ekskluderende i forhold til fiskere utenfra. Antakeligvis oppnår man en beskrivelse mer i overenstemmelse med hva som har foregått, hvis man i stedet for å forsøke å knytte adgangsreglene til folk heller forsøker å knytte dem til spesifikke redskaper. Mens tilstedeværelsen av fiskere utenfra med liknende teknologisk utrustning, det vil si passive redskaper som garn og line, i mange tilfeller er blitt tålt, har båter med aktive redskaper blitt forsøkt holdt borte.

For å summere opp: Det er altså gode grunner til å nyansere kravene til kontinuitet og konsistens. Fjordfisket som eksisterer i dag, skiller seg vesentlig fra fjordfisket på 1950- og 1960-tallet. Organiseringen av bruken av fiskeressursene er i kontinuerlig endring, men det har likevel vært kontinuitet i bruken i de områdene jeg har tatt for meg her. Lokalsamfunnene er heller ikke klart avgrensede og homogene enheter. Oppfatninger og praksiser vil derfor variere internt og det samme vil også forholdet til båter utenfra. Og til sist: Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom fritt-hav-ideologien og ønsket om å reservere fiskeressurser for en bestemt gruppe av fiskere, men da ikke nødvendigvis utplukket på bostedsmessig grunnlag. En av de viktige oppgavene her blir å identifisere det eksisterende mønsteret av innlemmelse og avvisning.

1.2 Lokal sedvane eller særegen samisk sedvane?

I fjordområdene i Nord-Troms har man hatt en sammensatt befolkning av samisk, finsk og norsk opprinnelse. Enkelte mener å ha identifisert en særegen samisk form for ressursbruk knyttet til mindre båter og enklere redskaper. I noen områder har det nok vært slik at det er fiskere med norsk bakgrunn som har hatt de større mobile båtene med de mest effektive redskapene, mens de samiske har drevet et heimefiske av mindre omfang hvor andre inntjeningsmuligheter også har vært viktige. I andre områder har situasjonen vært motsatt og det har vært fiskere med samisk bakgrunn som har drevet et mer intensivt fiske. Bjørn Bjerkli beskriver hvordan den samiske befolkningen i Manndalen i Kåfjord var tidlig ute med å installere motorer i båtene, og hvordan det i mellomkrigstiden eksisterte flere større motoriserte fiskeskøyter i denne bygda (2000). I Reiarvik i Ullsfjord, som også har hatt en stor samisk befolkning, kom motoriseringen av fiskeflåten senere i gang. Utover i etterkrigstida ble det imidlertid investert i flere skøyter, og fra slutten av 1960-tallet, da fiskeriaktiviteten gikk tilbake andre steder i den indre delen av fjorden, var det i Reiarvik de fleste større skøytene befant seg (Arntsen 1994). Det er derfor lite som tyder på at det eksisterer en særegen samisk form for ressursbruk knyttet til etnisk bakgrunn. Det som imidlertid er helt klart er at det i disse fjordområdene eksisterer et lokalt tilknyttet småskalafiske som skiller seg på vesentlige punkter fra det fisket som har vært drevet ute på kysten. Dette fisket har foregått med mindre båter og med spinklere redskaper enn hva som har vært vanlig lenger ut mot havet.

Fiskere i disse fjordområdene har interesser som i mange tilfeller står i direkte motsetning til grupper av kyst- og havfiskere, som hevder at spesielle lokale rettigheter til geografisk avgrensede områder ikke eksisterer, og som til tider har motarbeidet forsøkene som lokalbefolkningen i fjordene har gjort på å stenge den mest effektive delen av kystflåten ute fra fjordområdene (Eythorsson 2003). Kyst- og havfiskeflåten har hatt et nært samarbeid med fiskerimyndighetene og til dels vært premissleverandører for den eksisterende nasjonale fiskeripolitikken. I de omfattende omveltningene som fiskerinæringen har vært inne i siden slutten av 1980-tallet, har småbåtflåten med tilhold i fjordene kommet svært dårlig ut.

I fjordområdene i Nord-Troms er en stor andel av befolkningen av samisk opprinnelse, jf. Bjørg Evjens utredning for Samerettsutvalget basert på materiale fra ulike folketellinger på 1800- og 1900-tallet. Dette er altså områder som kan ses som samiske områder. I NOU 2001: 34 – Samiske sedvaner og rettsoppfatninger – bakgrunnsmateriale for samerettsutvalget benyttes betegnelsen samiske sedvaner i vid forstand om sedvaner som forekommer i samiske områder, men da uten at dette nødvendigvis knyttes til etnisk bakgrunn (2001: 28). Med en sterkt sammensatt befolkning og med en ensartet ressursbruk hvor særegne samiske tilpasninger vanskelig kan skilles ut, vil det etter min oppfatning være problematisk å benytte seg av denne betegnelsen i en utredning av det fisket som har foregått i fjordområdene i Nord-Troms.

Jeg har ikke gått inn i disse områdene og forsøkt å skille ut spesifikke grupper på etnisk grunnlag, men behandler lokalbefolkningen i så måte som en enhet. Det som blir interessant her er om det eksisterer lokale sedvaner som gir grunnlag for rettigheter til bruken av fiskeressursene i disse områdene. Om de skal karakteriseres som samiske eller ikke, er kanskje et underordnet spørsmål så lenge samiske sedvaner også vil være lokale sedvaner, og så lenge dette dreier seg om geografiske områder hvor en stor andel av befolkningen har samiske røtter. Jeg oppfatter imidlertid lokale sedvaner som å være en mer dekkende betegnelse siden dette dreier seg om lokalsamfunn med en sammensatt befolkning, og vil derfor benytte denne i fortsettelsen.

2 Fiskerier i Nord-Troms

Selv om fiskeriene har vært organisert forskjellig i de ulike fjordene i Nord-Troms er det også mange like utviklingstrekk. Befolkningene har forholdt seg til de samme norske offentlige myndighetene, har stått overfor de samme teknologiske endringene og tatt del i den samme velstandsutviklingen og økonomiske sentraliseringen utover i forrige århundre. Dette legger føringer som til dels kan overskygge lokale økologiske og kulturelle forskjeller.

2.1 Fiskens avgjørende betydning for bosetningen

Med et naturgrunnlag som har vært preget av kontinuerlige fluktuasjoner, er det mangesysleriet som har dominert i fjordområdene. For å sikre over­levelsen har det vært nødvendig med en differen­siert ressursutnyttelse i de enkelte husholdene, basert på fiske, dyrking, husdyrhold, sanking og jakt. Likevel har utnyttelsen av de rike fiskeressursene hatt en særlig betydning. Bjørklund konkluderer i sin historiske gjennomgang av nærings­tilpasninger i Kvænangen med at «Da som nå var det sjøen som gjorde bosetning mulig i Kvænangen» (1985: 44). I henhold til folketellingen for 1801 oppga en tredjedel av hovedmedlemmene i husholdene i Manndalen i Kåfjord at de hadde fiske som hovedaktivitet. De andre er betegnet som fiskere og gårdsmenn (Blytt Schjøtt 1958: 36). Fiskeriene dannet altså det næringsmessige hovedgrunnlaget for husholdene i disse områdene – en situasjon som vedvarte til langt utover i etterkrigstida da fiske­båten fortsatt var den viktigste arbeidsplassen for de fleste mannfolkene.

2.2 Heimefiske og sesongfiskerier – kombinasjonstilpasninger og ­helårsfiske

Richter Hansen skriver: «Opprinnelig var fjordfisket og fisket ved øyene i Nord-Troms det viktigste fisket.» (2004: 260). Utover 1800-tallet får de store sesongfiskeriene i Lofoten og i Finnmark større betydning. Dette bidro til en oppdeling av flåten i småbåter som i hovedsak ble benyttet i heimefisket på fjordene og større båter som deltok i de store sesongfiskeriene. Selv om en del fortsatt benyttet seg av småbåter under fiske i Lofoten og ved Sørøya vinterstid, eller under vårtorskefisket i Finnmark, ble denne inndelingen forsterket da motoriseringen av fiskeflåten kom i gang i Nord-Troms fra omkring 1910. Etter hvert ble det mange større skøyter 1 i fjordene. For eksempel er det i 1921 til sammen over 100 motoriserte skøyter i Ullsfjord og Lyngen. (NOS Norges fiskerier 1908–21. Tabell 1 Fiskere og farkoster. Referert i Richter Hansen 2004: 278).

Denne utviklingen bidrar også til økt yrkes­spesialisering. Satsing på nye båttyper og motor krevde større inntekter for å kunne forvalte kapital eller lån. Disse inntektene måtte i hovedsak skaffes ved å fiske mer og dermed ble helårsfiskeren etablert. Men husholdet var fortsatt den viktige enheten for produksjon og forbruk. Det som foregikk var en form for kjønns- og aldersbestemt spesialisering innenfor husholdet. Det ble altså ikke bare drevet fiske i helårsfiskernes hushold. Jordbruket var fortsatt viktig i de aller fleste hushold, men når mannen var borte på fiske store deler av året, måtte andre i husholdet ta seg av denne delen av produksjonen. Dette arbeidet falt gjerne på koner, yngre husholdsmedlemmer og innleid arbeidskraft, som også kunne drive heimefiske i perioder.

Det er heller ikke slik at heimefiskeren og helårsfiskeren var to fullstendig atskilte grupper. Mange reiste som mannskap på skøyter fra fjordene i enkelte sesonger, mens de drev heimefiske fra umotoriserte småbåter andre deler av året. Eller de reiste med skøyter i yngre år, men drev heimefiske i andre deler av husholdssyklusen hvor deres tilstedeværelse var mer påkrevd, eller når kreftene eller behovet for inntjening ble redusert i eldre år.

Utover i etterkrigstida er det mulig å identifisere to hovedtilpasninger i fjordene: 1) den ene med utgangspunkt i større skøyter og etter hvert også sjarker, basert på helårsfiske og hvor fisket var den næringsmessige bærebjelken i husholdet, 2) den andre med utgangspunkt i småbåter som i mange tilfeller var umotoriserte til utpå 1960-tallet. For disse hadde gjerne jordbruk og andre inntjeningsmuligheter større betydning som grunnlag for det enkelte husholds overlevelse.

2.3 Fisken og fiskerne «forsvinner» fra fjordene

Utover på 1950- og 1960-tallet er fiske fortsatt den sentrale aktiviteten i fjordene i Nord-Troms. Dagens generasjon av eldre menn var unge da, og de fleste av dem har erfaring fra arbeid i fiskebåten i denne perioden. Til de mange skøytene i fjordene ble mannskapet i hovedsak rekruttert lokalt, og det var en stor flåte av småbåter som drev fiske lokalt.

1970-tallet er en brytningstid på flere måter. Rekrutteringsgrunnlaget til fiskeflåten i fjordene var ikke lenger det samme. Nye muligheter ble etablert for den yngre generasjonen, og statusen til fiskeryrket var også dalende. En del av de yngre flyttet ut, og blant dem som ble værende, ble pendling, i særlig grad til Tromsø, men også til ulike bygge- og anleggsprosjekter i distriktene, et alternativ. Fortsatt frem til slutten av 1980-tallet, men i enkelte områder også ut på 1990-tallet, eksisterer det store vitale fiskermiljøer. I dag må imidlertid situasjonen kunne betegnes som kritisk. Går man til Fiskeridirektoratets fartøyregister 2 ser man at det fortsatt befinner seg mange registrerte båter i disse fjordene. De fleste innefor gruppe 2, men også en del gruppe 1-båter. Det er imidlertid et generelt trekk for alle disse fjordene at det i den siste to–tre års perioden har vært få fiskere som har vært i regelmessig aktivitet. Når man i Kvæn­angen og i Ullsfjorden er i stand til å telle antallet båter i aktivt fiske på to–tre hender, og de fleste som fisker i disse fjordene, nærmer seg eller allerede har nådd pensjonsalder, er situasjonen dramatisk. Miljøene som en nyrekruttering til yrket kunne integreres i, er i ferd med å forsvinne.

To forhold har bidratt sterkt til dette. 1) For det første er det innføringene av kvoteordningene i de kystnære torskefiskeriene fra og med 1989. Det er en kjent sak at den delen av fiskeflåten som har hatt tilhold i fjordområdene i Troms og Finnmark, har kommet særdeles dårlig ut i forhold til de reguleringsordningene som har vært innført. Dette er etter hvert fyldig dokumentert (Andersen 1999, Eythourson 1999, 2003, osv.) 2) Det andre er at fra midten av 1990-tallet uteble gytetorsken fra fjordene i Nord-Troms. Det er delte oppfatninger om hva som har vært årsakene til dette. Jeg vil komme tilbake til noen av disse etter hvert.

I de påfølgende delene vil jeg ta for meg de enkelte områdene som er valgt ut, og forsøke å forfølge de problemstillingene som er blitt presentert innledningsvis.

3 Kåfjord

Kåfjorden, en sidearm til Lyngenfjorden, strekker seg i sørøstlig retning fra Nordnes og inn mot Birtavarre i fjordbunnen. En stor del av befolkningen i dette området har samiske røtter. På grunnlag av folketellingene fra 1875 og 1900 finner Bjørg Evjen at 80 prosent av befolkningen rundt Kåfjorden ble registrert som samer. Et annet interessant funn fra denne undersøkelsen er det omfattende inngiftet av kvener og nordmenn i den samiske befolkningen. Evjen finner at hele 60 prosent av denne samiske delen av befolkningen var av blandet opprinnelse i 1900 (Utredning for Samerettsutvalget).

Det eksisterer i dag tre fiskerimiljøer i Kåfjord kommune. I Manndalen har man mottaksstasjon, kaianlegg og omkring halvparten av båtene fra kommunen som er registrert i Fiskeridirektoratets fartøyregister 3 . Djupvik har også kaianlegg og mottaksstasjon og et mindre antall båter. Jeg skal konsentrere meg om det fiskerimiljøet som eksisterer i den indre delen av Kåfjorden. Her har det helt opp til våre dager foregått et omfattende heime­fiske med småbåter på ettervinteren når gytetorsken har kommet inn fra havet.

Figur 3.1 Båen har vært det sentrale gyteområdet for
 torsk i Indre Kåfjord.

Figur 3.1 Båen har vært det sentrale gyteområdet for torsk i Indre Kåfjord.

Illustrasjon: Bjørn Hatteng

Ved Langnes strekker en terskel seg på tvers av fjorden. I bakken opp mot og på denne grunnere delen av fjorden ligger Oksnes-Langnes-Isfjordgrunnen, også kalt Båen, som har vært det sentrale gyteområdet for denne torsken. Nils Samuelsen forteller følgende: «Fisket på gytetorsk foregikk fra februar til slutten av april. Når vi hørte at de fikk torsken på garn ute ved Ystebyneset [ved innløpet til fjorden], visste vi at den var på tur innover. Tidlig på vinteren fikk vi den nede på leira, men etter hvert trakk den mer opp i bakkene på grunnere vann».

3.1 Tre ulike perioder

Fiskeriene i Kåfjorden etter andre verdenskrig kan deles inn i tre perioder.

  1. Den første strekker seg frem til 1971 da Guolas­jokka kraftverk ble satt i drift. Hilmar Pedersen fra Tårnvik, som hadde sin første sesong i fiskebåten i 1938, sier at selv om vintertorskefisket på fjorden også var viktig for folk før den tid, så fikk det et oppsving på 1940- og 1950-tallet. Han mener at det skyldtes bedre avsetningsmuligheter for fisken, men det kan kanskje også finnes andre årsaker. Til langt ut på 1960-tallet ble det benyttet umotoriserte nordlandsbåter og spisser utstyrt med hampegarn i dette fisket. Nils Samuelsen fra Brattland hadde sin første sesong i 1965. I likhet med mange andre kombinerte han deltagelsen i dette vintertorskefisket med annet inntektsbringende arbeid. Han anslår at da han startet opp, var det fra Manndalsneset og innover til Kåfjorddalen rundt 100 småbåter med én eller to mann om bord som drev fiske på fjorden. Særlig i vintermånedene var aktiviteten på fjorden omfattende. Hilmar Pedersen navngir også følgende seks større skøyter fra fjorden som gikk til Lofoten og Finnmarka med garn og ellers drev med sei- og sildenot: Langnes, Villfrem, Vårsol, Fugløyfjord, Øst-Lyngen og Kåfjord. De tre førstnevnte var i drift til utpå 1970-tallet.

  2. Den neste perioden strekker seg fra kraftverket ble satt i drift i 1971 og frem til begynnelsen av 1990-tallet. Peder Nilsen fra Skardalen startet å fiske i 1961. I likhet med de andre jeg har intervjuet, mener han at det store vendepunktet i vintertorskefisket kom med kraftutbyggingen. Når store mengder ferskvann renner ut i fjorden vinterstid, fører det til at fjorden blir islagt. Forholdene forverret seg dermed dramatisk for fiskeriene. Mellom 1971 og 1974 foregikk fisket på isen. Fra 1974 startet isbrytingen, noe som bedret forholdene for fisket, men også etter dette utgjorde isen et problem. Den blir ofte liggende etter at den er brutt opp, og fryser dermed til igjen. Med stort ferskvannsinnhold får den heller ikke den konsistensen som havis ofte har, men blir til stålis. Nils Samuelsen forteller at siden isen ikke ble brutt innenfor Langnes, mistet fiskere fra Kåfjorddalen, som tidligere hadde hatt båtene sine i fjordbotn nedenfor Birtavarre, sine båtplasser. Mange syntes det ble for tungvint å ha båtene lengre ut i fjorden og trakk seg derfor ut av fisket. I rettssaken som gikk til Høyesterett med endelig dom avsagt i 1985, ble 50 oppsittere tilkjent erstatning for de skadene som de var påført fra kraftverket kom i drift i 1971 til isbryting startet i 1974 (Rt. 1985 s. 247). Til tross for problemene som isen skapte, var det utover på 1970- og 1980-tallet mange som drev småbåtfiske i ­vintersesongen på Kåfjorden. Med solide motoriserte båter i aluminium og plast var det fortsatt mulig å drive fiske. Båtene ble imidlertid ikke større. Noe annet enn småbåter var lite aktuelt siden mangelen på isfri havn førte til at fiskerne var avhengig av å dra båtene på land i vintersesongen. Større båter måtte nødvendigvis plasseres i Manndalen eller Olderdalen, og dette ville resultere i svært lang arbeidsvei. Nils Samuelsen peker på dette som den viktigste årsaken til at fisket fortsatte som et småbåtfiske utover på 1970- og 1980-tallet. Selv om det årlige fangstkvantumet varierte, så hadde fjorden et rimelig godt innsig av gytetorsk helt frem til begynnelsen av 1990-tallet.

  3. Den tredje perioden, fra begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag, preges av et svakt vintertorskefiske. I 2005 og 2006 har innsiget av gytetorsk nærmest helt uteblitt og bare fire–fem båter har vært i aktivitet på fjorden. To av disse har tilhold i Manndalen. Fortsatt er det åtte båter fra Indre Kåfjord registrert i Fiskeridirektoratets fartøyregister 4 . Sju av fiskerne som står som eiere er i gruppe 2 i fiskerimanntallet, mens én er i gruppe 1 5 . Årsaker som lokale fiskere nevner til at fisken blir borte, varierer, men flere mener at den harde beskatningen av torskebestandene i Barentshavet og ute på kysten har bidratt sterkt. Matfiskanleggene som har vært plassert på begge sider i utløpet av fjorden, nevnes også som en mulig årsak. De mener at gytetorsken skyr oppdrettsmerdene og derfor ikke kommer inn i fjorden.

3.2 Kåfjorddommen

Dommen fra Høyesterett (Rt. 1985 s. 247) blir interessant i denne sammenhengen. Fiskerne i Indre Kåfjord tilkjennes her erstatning for den uleilig­heten kraftutbyggingen hadde påført dem. De får dermed aksept for at de har hevdvunne rettigheter knyttet til denne typen næringsvirksomhet i dette området. Dette kan få betydning når bruksrett til sjøarealer og rettigheter til fiskeressurser for fiskerbefolkningen i fjordområdene skal vurderes. Dommen tar utgangspunkt i situasjonen i det som jeg har benevnt som den første perioden, altså fisket slik det foregikk frem til Guolasjokka kraftverk ble satt i drift i 1971.

Jeg siterer fra dommen: «Under dissens (3–2) fant Høyesterett at det forelå særlige grunner som er nødvendige for at tap ved inngrep i allemannsretten skal erstattes» (side 247). De særlige grunnene som det refereres til her, er «at utøvelsen av fisket har vært fast og varig, at det er tale om en begrenset krets av personer som har utøvet fisket på vesentlig samme måte som en særrett, og at fisket har avgjørende betydning som næringsgrunnlag for utøverne» (side 249). Både flertallet og mindretallet erkjente at ut­øvelsen kunne karakteriseres som fast og varig. Mindretallet stilte seg imidlertid tvilende til den påståtte store økonomiske betydningen av fisket for de involverte siden andre næringer, særlig bygg og anlegg, sysselsatte mange. Mindretallet mente også at fisket ikke hadde vært utøvd som en særrett, og at dette punktet derfor ikke kunne sies å være oppfylt.

Flertallet legger til grunn følgende beskrivelse fra overskjønnsretten når de finner at kravet til eksklusivitet, at fisket er utøvet på vesentlig samme måte som en særrett, er tilstrekkelig ivaretatt: «På grunn av at fiskeplassene er sterkt geografisk begrenset har det stilltiende etablert seg en faktisk deling av bruksmulighetene. Ordningen praktiseres ved at antall garn pr. båt begrenses, og det har i tillegg i den senere tid av fiskerimyndighetene vært utferdiget utrorsforbud for bestemte tider av døgnet. Overskjønnet uttaler videre at fiskerne i indre Kåfjord ut fra sin fangstutrustning og driftsform har utnyttet dette spesielle torskefisket i en begrenset periode av året på et meget begrenset fiskefelt. De særlige forhold ved fisket er utad blitt respektert som en næringsdrift, forbeholdt befolkningen i denne del av fjorden, ved at fiskere fra andre deler av kommunen ikke har deltatt i konkurranse med de lokale fjordfiskere. Fiskere utenfor Trollvik, som hadde større båter som primært var innrettet for ordinært kystfiske, har deltatt i fjordfisket bare i gode sesonger da en kunne få fangst utenom de ordinære gyteplasser, og vesentlig når fisken var på inn- eller utsig» (side 252). Det springende punktet i denne dommen er altså i hvilken grad fisket har vært oppfattet som en eksklusiv rett for de lokale småbåtfiskerne i den indre delen av Kåfjorden.

3.3 Ressursutnyttelse som eksklusiv rett for lokalbefolkningen?

Det synes ikke å være noen tvil om at det har eksistert et fiskerfellesskap over tid i dette området, og at det er blitt utformet regler lokalt som har organisert fisket av gytetorsk. For eksempel var oppslutningen om søndagsfredningen konsekvent. At læstadianismen har stått sterkt i Kåfjord, var nok hovedgrunnen, men at hampegarnene med jevne mellomrom måtte tas på land for å tørke for at de ikke skulle gå i forråtnelse, bidro antakeligvis også. Som nevnt i dommen ble det i en periode på 1960-tallet praktisert en ordning med felles utror. Når fisken samlet seg inne mot Båen, kunne garnlenkene bli stående svært tett. Det kunne da bli «avvel», dvs. at lenkene ble vaset inn i hverandre. Da var det en stor fordel at fiskerne startet å dra lenkene samtidig. Det var også en akseptert ordning at garnlenkene skulle settes på tvers av fjorden når det ble satt nede på leira tidlig på vinteren. Når garnlenkene senere på vinteren ble satt i bakkene, skulle de settes rett opp mot land. Om det eksisterte en stilltiende overenskomst som begrenset bruksmengden slik det beskrives i dommen fra Høyesterett, er mer usikkert. De fiskerne jeg intervjuet hadde ikke kjennskap til dette, men mente at bruksmengden på den enkelte båten i stor grad begrenset seg sjøl. Siden alt arbeidet foregikk med handmakt var det sterkt begrenset hvor mange garn den enkelte var i stand til å røkte. Med færre deltagende båter forsvant det faste systemet man satte garnlenkene etter. I dag settes det like gjerne på langs av fjorden som på tvers når fisken står nede på leira.

Det ser i liten grad ut til å ha eksistert oppfatninger om privat eiendomsrett til de enkelte garnsettene, men når en fisker først hadde lenka si stående på et sted, fikk han stort sett sette den igjen på samme sted etter at han hadde dratt den. Enkelte kunne forsøke å holde andre borte med ufin oppførsel eller ved at de behandlet andres garnlenker dårlig når de kom i «avvel» med dem, men dette var ikke akseptert atferd. Det kunne imidlertid hende at de som hadde et garnsett i nærheten av støa si, fikk ha dette settet i fred for andre. På den måten kunne fiskere fra Brattland ha en fordel, siden de hadde gårder i nærheten av de beste fiskeplassene. Camilla Brattland beskriver i sin mastergradsoppgave om fiskeriene i Kåfjord hvordan det kunne hende at enkelte ut fra bosted og i kraft av sin sosiale posisjon på denne måten kunne hevde særlige rettigheter til enkelte sett (2004: 25).

Stort sett ser det imidlertid ut til at fiskerne hadde en gjengs forståelse av at dette var en felles ressurs som alle hadde like rettigheter til. De etablerte ordningene viser at det eksisterte en felles organisering av dette fisket, noe det også konkluderes med fra flertallet i dommen fra Høyesterett. I hvilken grad fisket kan ses som å ha vært utøvd som en rett avgrenset til lokalbefolkningen, er et annet spørsmål. Det har vært et springende punkt når gruppers sedvanebaserte rettigheter til fiskeriressurser i fiskeriallmenningen er blitt vurdert juridisk. I Kåfjorddommen vises det til Malangen­saken (Rt. 1969 s. 1220), hvor man ikke fant at dette kravet i tilstrekkelig grad var oppfylt. Man fant her at fisket var fritt for alle og ikke kunne bygges på noen form for eksklusiv rett. I Kåfjordsaken mener flertallet at det er synliggjort at dette forholdet i tilstrekkelig grad er til stede.

I hvilken grad har fiskere utenfra oppfattet dette fisket som reservert for småbåtfiskerne i Indre Kåfjord? På direkte spørsmål fra meg svarer Peder Nilsen fra Skardalen følgende: «Fiskere utenfra oppfattet vel ikke fjorden som kåfjordingenes eiendom. Når de i liten grad fant veien inn hit, var det vel fordi de ikke mente at det var bryet verd. For dem som hadde småbåter var det vel for langt å dra, mens det for de større var naturlig å trekke ut mot havet og rikere fiskerier».

Som nevnt fantes det flere større skøyter i Kåfjorden, men disse deltok i de store sesongfiskeriene i Lofoten og i Finnmark, og fisket inne på fjorden foregikk med småbåter som bare drev fiske lokalt. Nils Samuelsen forteller at det hendte at det kom sjarker utenfra, i hovedsak fra Manndalen og Olderdalen, når fisket var særlig godt. Disse hadde grovere bruk, noe som førte til at de lokale fiskerne fikk store problemer hvis de kom i avvel med dem. Fikk man opp andre småbåters bruk, så kunne man smøye for å komme løs. Det kunne man ikke med bruket til de større båtene, og man ble henvist til å passe dem opp og dra samtidig som de gjorde det.

Vintertorskefisket inne på Kåfjorden ser imidlertid ut til i stor grad å ha vært et fiske med lokal deltagelse. I den grad det kom båter utenfra så kom de fra steder i utløpet av fjorden. Det var fiskere de lokale fiskerne kjente til fra før av, og som hadde innblikk i de lokale forholdene i den indre delen av fjorden. Det dreide seg altså om det som Anita Maurstad benevner som kjente fremmede. Fiskere som kom utenfra, men som man likevel kjente til fra andre sammenhenger og som man kanskje også hadde familie-/slektskapsrelasjoner til (Maurstad 1994: 114). De kunne dermed få innpass i det lokale fellesskapet.

I hvilken grad ble fiskere utenfra aktivt forsøkt holdt borte fra dette området? Alle jeg har intervjuet synes å være enig om at båter utenfra aldri ble forsøkt jaget, men det hendte at det kom til kjeftbruk når fremmedbåter satte på måter som gjorde at fisket til de lokale ble hindret. Camilla Brattland skriver at i forbindelse med saken i Høyesterett ble kanskje eksklusiviteten og særretten i noen grad overkommunisert (2004: 49). Man likte nok ikke at andre kom utenfra, og det ble vist gjennom lite imøtekommende atferd og hemmeligholdelse av kunnskaper, men man gikk ikke til det skritt å forsøke å stenge dem ute. Situasjonen på 1960-tallet var derfor kanskje ikke så ulik de forholdene som Karl Karlsen fra Manndalen møtte inne på Kåfjorden på 1980-tallet. Han kjøpte i 1980 en 26 fots sjark som han drev helårsfiske med, også inne på Kåfjorden under vintertorskefisket. Han mener at han ikke har følt seg uønsket av de lokale fiskerne. Han fikk imidlertid mange beskjeder om ikke å bruke dregger for å fortøye garnlenkene, fordi de små båtene ikke klarte å dra opp lenkene hans når han kom i avvel med dem. Han sier at han stort sett satte der hvor han ønsket å sette, men at han selvfølgelig måtte ta hensyn til de andre. Karl Karlsen bekrefter altså i stor grad fremstillingen til Nils Samuelsen og andre lokale fiskere i Indre Kåfjord.

Når det gjelder den delen av fiskeflåten som benytter seg av annen teknologi, og i særlig grad fartøy med aktive redskaper, stiller saken seg annerledes. Camilla Brattland har tatt for seg protokollene til Indre Kåfjord fiskarlag og viser til flere «klageskriv» stilet til Norges Fiskarlag og fiskerimyndighetene, hvor det argumenteres for at båter fra større og mer effektive fartøygrupper må stenges ute fra fjorden. Særlig protesteres det mot bruk av trål, reketrål og lys under sildefiske (2004: 27). Liknende forsøk på få lagt restriksjoner på bruken av denne typen redskaper finner man igjen også i andre fjorder (Eythorsson 2003, Andersen 1994).

På den ene siden har befolkningen i Indre Kåfjord sett på fjorden som sin felles eiendom, men på den andre siden aksepteres tilstedeværelsen til fiskere utenfra som benytter seg av samme teknologi som dem, og som er villig til å tilpasse seg det regelverket som er utarbeidet lokalt for hvordan bruken av denne ressursen skal foregå. Større båter med fangsteffektive redskaper har man vært innstilt på å forsøke å holde borte med de midler man har opplevd å ha til rådighet. I hovedsak har dette skjedd i form av vedtak i det lokale fiskerlaget og forsøk på å vinne gehør for disse innenfor Norges Fiskarlag og hos de statlige fiskerimyndighetene.

3.4 Fiskerfellesskapet i Indre Kåfjord – avsluttende bemerkninger

Det er trekk ved torskefisket i Indre Kåfjord vinterstid som gjør at bruken kan fylle kriteriene for sedvane. Det har eksistert et lokalt fiskerfelleskap hvor regelverk som har organisert fisket, har blitt utformet og i stor grad etterlevd. Fisket har vært organisert som en innvevd del av lokale sosiokulturelle forhold. Det har for eksempel eksistert atferdsregler knyttet opp mot religiøse normer. Søndagsfredningen er et eksempel på dette.

Bjørn Bjerkli beskriver hvordan man i ­Manndalen har oppfattet Svartskogen som en felles eiendom for manndalingene, men at de enkelte gårdsbrukene også har hatt sine faste steder for aktiviteter som for eksempel vedhogst. Så lenge disse stedene har vært i bruk, så har dette blitt akseptert av andre, men ved bortfall av bruk har de igjen blitt tilgjengelig for andre (2004: 24). Selv om frekvensen av skifter er langt hyppigere, ser man en liknende dynamikk mellom det kollektive og det individuelle på fiskeplassene i Indre Kåfjord. Når du allerede hadde garnlenka di stående et sted, så fikk du ha dette settet i fred for andre så lenge du passet på å sette med en gang. Men som en del av det lokale sosiokulturelle systemet, har det også vært variasjoner i hvordan folk har forholdt seg til dette regelverket. Selv om dette riktig nok hører til unntakene, har enkelte hevdet fastere personlige rettigheter til enkelte sett og i noen tilfeller også fått aksept for dette. Det generelle bildet er imidlertid at det har vært stor grad av enighet internt om felles tilgang på like fot til denne ressursen.

Kåfjorddommen går langt i å akseptere at lokalbefolkningen i dette fjordområdet har rettigheter knyttet til bruken av fiskeressursene i fjorden. Dommen konstaterer at alders tids bruk er til stede, og at dette gjør at tap av tilgang til fiskeressursene skal kompenseres økonomisk. Lokalbefolkningen tilkjennes altså rettigheter til bruk av fiskeressursene i dette fjordområdet. Dommen er dermed av avgjørende betydning når rettigheter til fiskeressurser i saltvann skal vurderes.

Dommen konkluderer med at kravene om særrett på bostedsmessig grunnlag har vært til stede. Intervjumaterialet mitt, samt Brattlands (2004) undersøkelser, tyder på at både oppfatninger om retten og aktuell praksis i så måte må nyanseres i forhold til hva som fremkommer i dommen. Torske­fisket i Indre Kåfjord har nok vært et fiskeri med større grad av eksklusivitet enn hva man finner mange andre steder i fjordområdene. På grunn av beliggenheten helt innerst i en dyp fjord og med rikere fiskerier ut mot kysten fikk småbåtfiskerne i Indre Kåfjord i stor grad være i fred for andre. Men selv om lokale fiskere ikke likte at fiskere utenfra med lik fangstutrustning kom inn i fjorden, så oppfattet man det ikke som om at de ikke hadde noen rett til å være der. Heller ikke av fiskere utenfra har dette vært oppfattet som Kåfjord-fiskernes eiendom. Hvordan man forholdt seg til fiskere utenfra tyder altså på at man lokalt i Indre-Kåfjord ikke har oppfattet at utnyttelsen av disse fiskeressursene har vært en eksklusiv rett forbeholdt lokalbefolkningen.

Fangsteffektive fartøy, i særlig grad med aktive redskaper, har imidlertid vært uønsket i fjorden. Grensene har altså gått mellom typer av fartøy og redskaper, og i mindre grad mellom folk bosatt lokalt og folk bosatt utenfor lokalsamfunnet. Noen utenfra er altså mer fremmede enn andre. Fremmedfiskere er som vi har sett, ikke en enhetlig kategori. Det går et skille mellom småbåtfiskere utenfra med lik fangstteknologi som de lokale, og «storingan som kommer inn fra havet». Mens lokale fiskere har tålt tilstedeværelsen av småbåtfiskere fra andre steder i fjorden og fra andre fjorder, har fisken i fjorden blitt forsøkt vernet mot fiskere som har benyttet seg av redskaper som man har oppfattet som ressursfientlige. Sjarkefisker Ragnar Isaksen fra Jøvik i Ullsfjord har vært på Kåfjorden for å fiske mange ganger, men sier han har følt seg atskillig mer velkommen de gangene han har kommet med garn enn når han har vært der med seinot.

4 Kvænangen

Kvænangen er det østligste fjordsystemet i Nord-Troms. Tidligere var den regnet som en god sildefjord, og fortsatt foregår et omfattende seinotfiske på seinsommer og tidlig høst. Kvænangen har også vært en god gytefjord for torsk. I Sørstraumen, Burfjord, Jøkelfjord og på Spildra er det i dag kaianlegg og mottaksstasjoner for fisk, og i Reinfjord er fiskebruket igjen kommet i drift. I Kvænangen har det gjennom de siste tiårene vært satset på oppdrettsnæringen. Plasseringen av oppdrettsanlegg i og i nærheten av områder som har vært brukt av lokale fiskere, har utløst konflikter. Det eksisterer altså ulike interesser lokalt når det gjelder bruken av sjøarealene. Som en følge av endringene i plan- og bygningsloven fikk kommunene i 1989 planmyndighet for sine sjøarealer ut til grunnlinjen. I 2001 startet man i Kvænangen arbeidet med utform­ingen av en kystsoneplan for kommunen. I denne planen blir dagens bruk av disse områdene til fiske, akvakultur, ferdsel og fritidsbruk forsøkt beskrevet, og det blir også gjort forsøk på å foreta noen prioriteringer mellom ulike interesser.

I samme tidsrom som arbeidet med kystsoneplanen kom i gang, søkte Jøkelfjord Laks AS om å få plassere ut et nytt matfiskanlegg ved Ravelsnes på Spildra. Protestene som kom fra fiskerne på Spildra, og hvordan denne saken også har hatt sine forgreininger inn i arbeidet med å utforme en kystsoneplan for Kvænangen, blir derfor interessant å se nærmere på her. I særlig grad aktualiseres spørsmålet om hvem som skal ha rett til å bruke og eie sjøområdene i kystsonen. I hvilken grad skal fiskeres alders tids bruk av disse havområdene resultere i rettigheter til å benytte disse områden i fremtiden? Mye kapital er involvert i oppdrettsvirksomhet, og med økende eierkonsentrasjon styres næringen i stadig større grad av mektige aktører. Da kan kanskje enkeltmannsbedrifter lokalisert til små fjordfiskefartøy, synes litt smått og puslete. Det ligger en fare for at man i denne prosessen svekker grunnlaget for et fremtidig fjordfiske.

Jeg vil starte med å gi et innblikk i de fiskeriene som har foregått fra Spildra. Dette øysamfunnet har vært og er fortsatt et av de sentrale fiskeri­miljøene i Kvænangen. Med utgangspunkt i denne gjennomgangen vil jeg se nærmere på interessemotsetninger som eksisterer mellom fiskerier og oppdrettsnæringen om bruken av sjøarealene rundt Spildra.

4.1 Spildra som ressursbrukssystem

Med utgangspunkt i de svenske skattelistene fra 1555 og skattematrikkelen fra 1667 daterer Ivar Bjørklund eksistensen av kombinasjonsbruket på Spildra, med en samtidig utnyttelse av sjøen og landjorda, minst tilbake til andre halvdel av 1500-tallet (2003: 54). De enkelte brukene hadde både sommer- og vinterboplass på øya, men ble i takt med befolkningsøkning og endrede økonomiske omstendigheter i løpet av 1700-tallet til stasjonære helårige bosettinger som i økende grad livnærte seg av salgsfiske. Det er fiskerbondetilpasningen som vokser frem, hvor motorisering av fiskeflåten og avsetningsmuligheter for landbruksprodukter førte til at slike kombinasjoner ble et lønnsomt alternativ for stadig flere hushold utover på 1900-tallet (2003: 60). Basert på sitt arbeid med folketellingen i 1900, finner Bjørg Evjen at 80 prosent av Spildras befolkning hadde samisk bakgrunn (Utredning for Samerettsutvalget). I likhet med resten av Kvænangen har altså en stor andel av befolkningen på Spildra hatt samiske røtter.

I dag er Spildra den eneste av øyene i Kvæn­angen som fortsatt har fast bosetning. Øysamfunnet har vist seg å være svært livskraftig og har både skole og butikk. Moloen som kom på begynnelsen av 1980-tallet, var avgjørende for opprettholdelsen av bosetningen, og mottaksstasjonen for fisk som ble etablert i 1991, var med på å skape ny optimisme innenfor fiskeriene. Blant fisker­husholdene finnes det både kombinasjonstilpasninger, hvor sauehold og annet inngår, og eneyrketilpasninger.

I likhet med hva jeg tidligere har skissert for indre Kåfjord, kan det være klargjørende også å dele fiskeriaktivitetene etter andre verdenskrig i denne delen av Kvænangen inn i tre perioder.

  1. Den første perioden strekker seg frem mot slutten av 1960-tallet. Reidar Isaksen og Ole ­Isaksen, som begge startet å fiske i denne perioden, forteller at selv om det var en del småbåter og etter hvert noen mindre sjarker på Spildra, så var det de store sesongfiskeriene som var viktigst for folk – Lofoten eller Breivikbotn i vintermånedene og deretter vårtorskefisket utenfor Finnmark. Flere reiste som mannskap på ei større skøyte med tilhold på Spildra. Heime­fiske ble stort sett drevet av de gjenværende i husholdene og av mannfolkene når de var til stede mellom sesongfiskeriene.

  2. Den neste perioden strekker seg fra slutten av 1960-tallet frem til slutten av 1990-tallet. Reidar og Ole Isaksen startet som de første et tilnærmet helårig heimefiske med båter på rundt 30 fot i området rundt Spildra. En tilpasning som også andre tok opp. Det kom etter hvert flere båter utenfra som deltok i vintertorskefisket ved Spildra, noe som tiltok ytterligere på 1980-tallet da fisket i perioder var svært godt. Da fiske­mottaket ble åpnet i 1991, var det åtte–ti sjarker som fisket fra Spildra. I denne perioden fikk man en oppblomstring av sjarker også i andre deler av Kvænangen.

  3. Fra slutten av 1990-tallet har aktiviteten gått tilbake. I dag er det tre sjarker igjen på Spildra med gruppe 2-kvote. I tillegg har øya 60-fot­ingen Norrønna, som fisker fra Sørøya i Finnmark i sesongene. I følge styreformann ved fiske­mottaket på Spildra, Per Ivar Larsen, ble det levert 220 tonn fisk til mottaket i 1991. De siste årene har det ligget mellom 50 og 70 tonn. Den samme utviklingen ser man også andre steder i Kvænangen. Selv om det totalt er over 50 båter registrert i Fiskeridirektoratets merkeregister, så er antallet båter i aktivt fiske langt lavere. I følge Ole Isaksen har det i 2006 bare vært et titalls båter i aktivt fiske i resten av Kvænangen. Dette forklarer han i hovedsak med det dårlige innsiget av gytetorsk.

4.2 Organisering på fiskefeltene ­gjennom året

Årssyklusen for fiskeren på Spildra kan arte seg som følger: Året startet med garnfiske på det de benevner som gottfisk, i januar og februar. Denne torsken mener de ikke kom fra Barentshavet, men er fisk som kom inn fra områdene utenfor kysten. Antakelsen om at denne torsken kom derfra, begrunner de med at den ofte hadde den typen lineangler i seg som ble benyttet under bankfiske sent på høsten. I siste halvdelen av februar kunne torsken gjerne utebli i en kortere periode før skreien fra Barentshavet kom inn på sin gytevandring i mars og april måned. I mai og juni foregikk det et garnfiske etter sei øst for Spildra. Da kunne de også få en del mindre torsk. I september og oktober var det en del som fisket med seigarn fra Skorpa og utover på vestsida av Spildra. I enkelte år har noen fisket med line i det samme området.

Fisket rundt Spildra er en annen type fjordfiske enn det jeg tidligere har beskrevet fra Indre Kåfjord. Spildra ligger lenger ut mot havet, og værforholdene er tøffere. Fiskerne må derfor ha sjarker av en viss størrelse for å kunne drive fiske her vinterstid. Aktiviteten strekker seg ut over en større del av året, men i likhet med i Indre Kåfjord er det vintertorskefisket som danner hovedgrunnlaget for årsinntekten fra fisket.

Ole og Reidar Isaksen forteller at fiskerne stort sett har hatt sine faste plasser. Som kjent er det absolutt ikke likegyldig hvor man setter bruket. Det må tas hensyn til en mengde faktorer som strøm, bunnforhold osv. Fiskerne fant frem til sine steder som de benyttet seg av fra år til år, og dette ble stort sett respektert av andre lokale fiskere. Ivar Bjørklund beskriver også fra fiske på 1950-tallet i området sørøst av Skorpa at det var akseptert at fiskerne hadde sine faste plasser (1999: 18). Det ser altså ut til å ha vært en tradisjon med faste plasser som man ikke finner igjen på samme måte i Kåfjord og Ullsfjord. At Kvænangen er et større fjordsystem, og at konkurransen om plassene dermed kanskje ikke har vært så sterk, kan bidra til å forklare forskjellen.

Figur 4.1 Spildra med avmerket gyteområde for torsk.

Figur 4.1 Spildra med avmerket gyteområde for torsk.

Illustrasjon: Bjørn Hatteng

Under innsiget av gytetorsk har fisket vært mer konsentrert og systemet med faste plasser mindre akseptert. Når fiskere uten inngående kjennskap til lokale forhold kommer, kan slike organiseringsformer være vanskelig å opprettholde. Et eksempel på dette er fra da fisket var særlig godt på 1980-tallet, og mange satte lenkene sine i gyteområdet nord for Spildra. Området er stort sett flatt, men det har vært et innarbeidet system at garnlenkene skulle settes i nord-sør retning. Med godt fiske og mange deltagere utenfra ble garnlenkene satt i alle retninger. Spildra -fiskerne forteller at dette skapte kaotiske forhold. Det ble gjort forsøk på å få fisk­erne utenfra til å følge det innarbeidde systemet, men de lokale lyktes i liten grad med det. På spørsmål fra meg sier både Reidar og Ole Isaksen at de selvfølgelig ikke liker det når fiskere kommer utenfra, men det aksepteres. Reidar Isaksen føyer til at bare fiskere som aldri har vært andre steder, blir krigerske når fremmedbåter kommer. At båter utenfra har bidratt til å opprettholde driften på det lokale fiskebruket, bidrar kanskje til at de møtes med en positiv holdning.

På Spildra har man altså akseptert at fiskere har kommet utenfra så lenge disse har benyttet seg av samme teknologi som de lokale. I forhold til flåte­grupper med svært effektive og det som de også har oppfattet som ressursødeleggende redskaper, har man forsøkt å yte aktiv motstand. I hovedsak gjennom å benytte de kanaler man har hatt inn i Norges Fiskarlag. I Kvænangen har fisk­erne, som tidligere nevnt, også sett oppdrettsnæringen som en trussel mot fiskernes næringsutøvelse. I tillegg til at oppdrett legger beslag på sjøarealer som har vært benyttet av fiskerne, mener fiskerne på Spildra at oppdrettsanleggene også får betydning for deres næringsutøvelse på annen måte. De forteller at gytetorskens vandringsmønster har endret seg over tid. Tidligere var både Jøkelfjorden og Burfjorden inn mot Alteidet viktige gyteområder for torsken. Fra begynnelsen av 1980-tallet gyter torsken stort sett bare nord for Spildra. Fiskerne på Spildra mener at matfiskanleggene er skyld i at gytetorsken skyr sine tidligere gyteplasser. Dette er noe av bakgrunnen for konflikten knyttet til det planlagte oppdrettsanlegget ved Ravelsnes. I tillegg til at Spildra-fiskerne har hatt sine fiskeplasser i dette området er avstanden kort fra Ravelsnes til de nåværende gyteområdene for torsk nord for Spildra.

4.3 Matfiskanlegg ved Ravelsnes

Den 15.03.01 søkte Jøkelfjord Laks AS om å få legge et anlegg for oppdrett av matfisk til sjøarealer nord for Ravelsnes på Spildra. I brev av 29.03.01 og 10.02.03 går Spildra Fiskarlag mot at de får ta i bruk denne lokaliteten. Fiskarlaget skriver: «Vi opplever at våre gamle fiskeområder beslaglegges gjennom oppdrettsnæringas ekspansjon. ... Jøkelfjord, Storbukta, Skorpesundet (oppdrettsanlegg lagt midt i Sækkogærgi), Alteidet. Søknaden om anlegg ved Godabælli, de gode gyteplassene nord for Spildra og nå mellom Gaskaspitta og Ravelsnes». Og videre: «Vi har fisket på våre tradisjonelle fiskeplasser i uminnelige tider og mener derfor å ha hevdvunnene rettigheter i fjorden». Fiskarlaget bruker videre både høyesterettsdommen fra Kåfjord, internasjonale konvensjoner om urfolksrettigheter og ­Carsten Smiths utlegninger om forholdet mellom bevaring av den samiske kultur og den samiske befolkningens tradisjonelle næringsutøvelse i sin argumentasjon for et vern av deres fiskeriinteresser.

Siden Kvænangen kommune på dette tidspunktet var i gang med oppstarten av arbeidet med kystsoneplanen, krevde Troms Fiskarfylking derfor i brev av 13.02.03 at kommunen stilte søknaden om lokalisering av et matfiskanlegg på Ravelsnes i bero inntil denne forelå. Under arbeidet med kystsoneplanen ble det nedsatt en arbeidsgruppe bestående av lokale fiskere som utarbeidet et kart over viktige fiskeplasser, gyteplasser, steder for låssetting av sei osv. I ettertid mener fiskerne at deres nedtegninger ikke i tilstrekkelig grad reflekteres i plankartet som foreligger i den endelige kystsoneplanen. Innsigelsen besvares på følgende måte i saksframlegget som fulgte kystsoneplanen til planutvalget i Kvænangen kommune 12.10.05: «Det er en svakhet at det i prosessen ikke har vært presisert at kartet skulle være et grunnlag for politiske beslutninger og at det ikke har vært foretatt en gradert vurdering av hvor viktig de forskjellige områdene er. De lokale fiskerne som har deltatt i utarbeid­elsen av kartet har ingen enerett på sannheten omkring hvilke områder som er viktige». Motsetningen mellom fiskeri- og havbruksinteressene kom klart frem i arbeidet med kystsoneplanen. I samme saksframlegg beklages det at «stort fokus på konflikten mellom oppdrett og fiske har ført til at andre viktige tema som friluftsliv, turisme og biologisk mangfold i liten grad har fått fokus». Det påpekes også at denne interessekonflikten er en viktig årsak til at arealbruken ikke i større grad er spesifisert i planen.

Da kystsoneplanen forelå høsten 2005, hadde lokaliteten ved Ravelsnes mistet noe av sin aktualitet for plassering av matfiskanlegg, på grunn av oppdretteres dårlige erfaringer med liknende værutsatte lokaliteter andre steder i fjorden. Søknaden er derfor ikke fremmet på nytt. Likevel forteller casen at det eksisterer en reell interessekonflikt mellom lokale fiskeriinteresser og havbruksinteresser. I tillegg til at man ønsker å benytte seg av de samme sjøarealene mener Spildra-fiskerne at vi vet for lite om hvordan oppdrett av matfisk påvirker gytetorskens atferd. De har observert at gytetorsken påvirkes, og sier at om man velger ikke å feste lit til dette, så bør man uansett la føre-var-­prinsippet gjelde – dvs. stoppe etableringen av nye matfiskanlegg som kan påvirke gytefiskens atferd inntil det foreligger tilstrekkelig kunnskap om dette fenomenet.

4.4 Rett til bruken av sjøarealene – avsluttende bemerkninger

I en analyse av utviklingstrekk i relasjonen mellom kystkommuner og havbruksnæringen påpeker Håkan T. Sandersen at mens kystkommuner lenge strakk seg svært langt for å stimulere til entreprenørskap og lokke til seg oppdrettsbedrifter, ser dette ut til å være i endring. Strukturendringer både i forhold til eierskap og driftsmønster, samt endringer i bedriftsbeskatningen, er utviklingstrekk som har bidratt til å gjøre denne næringen mindre interessant for mange kystkommuner. Syssel­setting og andre ringvirkninger lokalt fra virksomhetene har vært avtakende selv om produksjonen er mangedoblet. Oppdrettskonsesjoner har havnet på få hender og kontrolleres ofte av eksterne aktører. I enkelte kommuner opplever man til og med at røkterne kommer utenfra, og at all lokalbasert infrastruktur knyttet til anleggene, er borte. En stadig mindre del av verdiskapningen ender med andre ord opp i den kommunen hvor konsesjonen er lokalisert (Sandersen 2003).

I Kvænangen kommune er oppdrett fortsatt et satsingsområde. I kommunens nettpresentasjon vektlegges tilbakegangen innenfor de tradisjonelle næringene jordbruk og fiske, og oppdrett lanseres som en av de nye bæresøylene i det lokale næringslivet 6 . Dette dreier seg ikke bare om et fortvilt håp fra en næringsfattig kommune. I Kvænangen har oppdrettsnæringen fortsatt en lokal forankring. Det lokalt eide Jøkelfjord Laks AS med sine 25 ansatte er en betydelig arbeidsplass med smolt­anlegg, matfiskanlegg og eget slakteri. Likevel har det sine problematiske sider når sjøarealer tildeles oppdrettere. Selv om ikke tildeling av konsesjoner gir evig eiendomsrett til de aktuelle lokalitetene, så får konsesjonsinnehaverne fulle rettigheter til det aktuelle stedet så lenge konsesjonen er i drift. I økende grad ser man også at selve lokaliteten gis en verdi og kan omsettes. Selv om bruken i utgangspunktet hadde en lokal forankring, kan de raske strukturendringene innenfor oppdretts­næringen føre til at både arbeidsplasser og lokalt eierskap forsvinner. Kollektive goder kan på denne måten tas fra det lokale fellesskapet uten at det kommer lokalsamfunnet til gode. Håkan ­Sandersen beskriver dette som en prosess fra «åpen allmenning til styrt teigdeling» (1998).

De lokale fiskerne oppfatter fisken som har tilhold i Kvænangen eller som kommer inn på nærings- og gytevandring, som ressurser som de som lokalbefolkning har retten til å høste av. De ser imidlertid ikke på fisken som ressurser som bare kan brukes av fiskere med tilhold lokalt. Har du som fremmedfisker tilsvarende båt og bruk som de lokale, så tåles din tilstedeværelse, og du kan også opparbeide deg relasjoner som innbefatter kunnskapsutveksling. Fiskerne på Spildra ønsker imidlertid å forsvare seg mot andre flåtegrupper og næringer som ønsker å ta sjøarealene i bruk. Måten en ekspanderende oppdrettsnæring tar i bruk disse sjøarealene på går til tider på tvers av interessene til de lokale fiskerne. I tillegg til at sjøarealer båndlegges til oppdrett er det indikasjoner på at oppdrett av matfisk kan påvirke gytetorskens atferd. I likhet med overutnyttelse av fiskeressursene fra kyst- og havfiskeflåten kan oppdrett dermed representere en trussel for fjordfiskeflåtens fremtid.

5 Ullsfjord

Ullsfjorden strekker seg i sørlig retning fra Lyngstuva og innover mot Jøvik, hvor den deler seg i de to fjordarmene Sørfjorden og Kjosen. Sørfjorden er avgrenset fra resten av fjorden av en sterk tidevannsstrøm. Utenfor Jøvik i innløpet til Kjosen ligger Revet, som er en markert terskel som skiller Kjosen fra resten av fjorden. Revet har vært det viktigste gyteområdet for torsk i fjorden. I likhet med hva som beskrives fra Kåfjord har det i Ullsfjord foregått et omfattende heimefiske. I denne tilpasningen har vintertorskefisket på Revet utenfor Jøvik vært særlig viktig. Jeg vil i denne delen i hovedsak konsentrere meg om dette fisket.

I materialet som foreligger fra folketellingen i 1900, fremgår det at i underkant av 90 prosent av befolkningen i Sørfjorden hadde samiske røtter. I området Jøvik, Bensnes og Svensby lå andelen med samisk bakgrunn på rundt 60 prosent i den samme folketellingen (Bjørg Evjens utredning for Samerettsutvalget). I Sørfjorden hadde altså et stort flertall av befolkningen samisk bakgrunn, mens det lenger ut i fjorden gjaldt i overkant av halvparten.

Fiskeriaktiviteten i den indre delen av Ullsfjorden er i dag knyttet til bygdene Jøvik, Svendsby og Reiarvik. Sistnevnte ligger på vestsiden inne i Sørfjorden. Her var det inntil nylig mottaksstasjon for fisk. Oldervik og Sør-/Nord-Lenangen ligger henholdsvis på vest- og østsiden i den ytre delen av Ullsfjorden. I Oldervik har det vært kontinuerlig drift ved mottaksanlegget i de senere år, og flere båter har tilhold her. I Nord-Lenangen har det vært satset på reketrål, og stedet hadde tidligere egen rekefabrikk.

I Fiskeridirektoratets fartøyregister 7 er 51 fartøy registrert med tilhold i Ullsfjord, åtte i Reiarvik/Sjursnes-området, fire i Jøvik, elleve med postadresse Svendsby og sju i Oldervik. I Nord-Len­angen er det registrert 21 fartøy, hvorav fire er større kyst-/havfiskefartøy på mellom 70 og 80 fot. Bortsett fra reketråling har båtene fra Nord-Len­angen i liten grad fisket inne på Ullsfjorden og faller derfor utenfor i den videre undersøkelsen. Hvis vi ser bort fra Nord-Lenangen, er det altså 30 båter registrert fra resten av Ullsfjord. I følge Ragnar Isaksen fra Jøvik har 15–16 av disse båtene vært i aktivt fiske i 2006-sesongen.

5.1 Heimefiske, fabrikkarbeid og ­jordbruk

I Ullsfjord omtales torsken ofte som ’fesk’. At fisk og torsk i en del sammenhenger brukes som synonymer, forteller en hel del om hvor viktig torsken har vært for befolkningen. Tidlig på året kom gytetorsken inn langs vestsiden av fjorden. Enkelte møtte den ved Nakkelandet og fulgte den etter hvert som den trakk over Hjellnesgrunnen, langs med Morriøra og mot Jøvikøra og Revet, hvor gytingen foregikk. I april begynte den så å trekke ut langs østsida av fjorden. På 1950- og 1960-tallet foregikk det i vintermånedene et omfattende småbåtfiske med stor deltagelse fra befolkningen i nærområdet. Ragnar Isaksen, som deltok i dette fisket fra midten av 1950-tallet, anslår at det kunne være i overkant av 30 båter som hadde lenkene sine på Revet og i Jøvikøra når torsken samlet seg der for å gyte. Utover på 1960-tallet ble deltagelsen noe mindre, men fortsatt kunne det være opp mot 30 båter med.

Figur 5.1 Jøvikøra og Revet har vært det viktigste gyteområdet
 for torsk i Ullsfjorden.

Figur 5.1 Jøvikøra og Revet har vært det viktigste gyteområdet for torsk i Ullsfjorden.

Illustrasjon: Bjørn Hatteng

I Kjosen foregikk det et omfattende sildefiske med landnøter fra siste halvdel av 1800-tallet, noe som la grunnlag for sildoljefabrikken som ble satt i drift i Jøvik i 1911. Frem til fabrikken ble lagt ned på midten av 1990-tallet var dette arbeidsstedet for mange i området Olderbakken/Jøvik/Svendsby. Kombinasjonen fabrikkarbeid, jordbruk og småbåtfiske i nærområdet var vanlig og det utviklet seg en relativt stedbunden fiskeritilpasning i nærområdet til fabrikken. Med arbeid på fabrikken i peri­oder var det ikke anledning til å dra så langt for fiske.

Mens småbåtfisket i Indre Kåfjord i stor grad ble drevet med handmakt frem til slutten av 1960-tallet, investerte man i denne delen av Ullsfjorden i motorer allerede fra slutten av 1950-tallet. Det er rimelig å tenke seg at kontantinntekter fra fabrikkarbeidet bidro til at dette var mulig. At antallet båter som deltok i vintertorskefisket på Revet, ble redusert i tidsrommet rundt 1970, forklarer ­Ragnar Isaksen i hovedsak med at overgangen til loddeproduksjon ga jevnere sysselsetting ved fabrikken. Fiske ble dermed mindre aktuelt for dem som hadde sitt arbeid der. Fabrikken har altså påvirket fiskeritilpasningene i denne delen av Ullsfjorden. På vestsiden av Sørfjorden, hvor man verken hadde tilgang til fabrikkarbeid eller hadde fiskegrunnene rett utenfor stuedøra, utviklet det seg andre tilpasninger. Selv om det var fisk også i Sørfjorden i tidligere tider, så var mengdene betydelig mindre. Magnar Mortensen og Karl Johansen beskriver hvordan det for folk i Reiarvik var del­tagelse i de store sesongfiskeriene i Lofoten og på Finnmarka som var det vanlige, med noe heimefiske utenom disse sesongfiskeriene samtidig som det ble drevet en del jordbruk.

Da jeg gjorde mitt første feltarbeid i Ullsfjord vinteren 1991, var det totalt sju båter som deltok i fisket etter gytetorsk på Revet. Vinteren 2006 hadde to båter garn i dette området, begge hjemmehørende i Reiarvik. De resterende sjarkene i fjorden som har vært i drift, har fisket andre steder i vintersesongen, som Breivikbotn i Finnmark, Fugløyfjorden utenfor Nord-Troms eller Lofoten.

5.2 Organiseringen av fisket på Revet på 1960-tallet

Med mange båter til stede kunne konkurransen om settene være hard når torsken samlet seg inne på Revet for å gyte. Ingen fiskere hadde spesielle rettigheter til enkeltsteder. Her var det først-til-mølla-regelen som gjaldt. Hvis man først hadde ei lenke stående og passet på å ha ei ferdig greid garnlenke i båten når man dro den, og dermed var i stand til å sette med en gang man hadde fått opp garnenden, så kunne ikke andre komme og ta fra dem settet. Når den kontinuerlige bruken av et sett opphørte, var det fritt frem for andre til å ta det i bruk. Da jeg var med under fiske på fjorden på 1990-tallet, var det heller ikke snakk om at spesielle garnsett var reservert for enkelte. Heller ikke under fiske på andre fiskeslag til andre tider på året. Var du ikke klar til å sette med en gang du hadde dratt opp lenka di, så kunne det hende at en annen av de lokale fiskerne kom og satte. Da var det bare å flytte seg og sette lenka en annen plass.

Garnlenkene ble satt på tvers i bakkene, men dette systemet ble på 1970-tallet utfordret av noen Jøvik-fiskere som begynte å sette lenkene sine på langs. Da ble hele lenka stående der hvor fisken befant seg, men samtidig ble det plass til langt færre lenker. I en del år ble dette praktisert utenom selve gytesesongen, men når denne startet og flere båter kom til, oppstod konflikter og alle gikk tilbake til å sette på tvers. Mange forsøkte å holde på den gamle organiseringen, men etter som tiden gikk ble det til at alle tilpasset seg det nye systemet, og det ble satt på langs i bakkene også i gytesesongen.

Flere sider ved hva bruksretten til disse fiskeressursene bestod i, kan knyttes til denne beskriv­elsen av hvordan fisket på Revet var organisert .

  1. Retten har ikke vært knyttet til eksakte plasser for individet. Fjorden har vært oppfattet som et felles høstingsområde for befolkningen, men så lenge du hadde satt lenka di og hadde et garnsett i kontinuerlig bruk, fikk du beholde det. Når dette ikke lenger var tilfellet, kunne andre ta det i bruk. Denne typen dynamikk mellom kollektive og individuelle rettigheter til bruken av fiskeressursene ligner på den som tidligere er beskrevet fra Kåfjord.

  2. Denne organiseringsmåten har en fleksibilitet i seg knyttet til økologiske og sosiale endringer. Fisken er i kontinuerlig bevegelse, og selv om det finnes mønstre som gjentar seg, er ingen år like. Denne fleksibiliteten gir også rom for husholdstilpasninger basert på en differensiert ressursbruk, og kan også gi mulighet til å dekke skiftende ressursbehov avhengig av hvor man befant seg i husholdssyklusen.

  3. Bruken endres når en bruksmåte av en eller annen grunn er på vikende front. Hvis ikke, vil endringsforsøkene stoppes gjennom sanksjoner. Når det i det hele tatt fås gjennomslag for at det skal settes på langs i bakkene på Revet på 1970-tallet, noe som gir plass til langt færre garnlenker, er det sannsynligvis knyttet til reduksjonen i antallet båter som deltok i dette fisket. Med like stor deltagelse som på 1960-tallet ville det antakeligvis blitt satt en effektiv stopper for denne nye bruksmåten.

Dette viser noe av dynamikken i lokale sedvaner innefor fisket i dette området. Bruksmåtene er på denne måten blitt endret, men bruken har vært kontinuerlig, og oppfatningene om retten til å bruke disse ressursene er ikke blitt endret i folks bevissthet.

5.3 Inkludering og ekskludering av andre

På 1950- og 1960-tallet deltok i liten grad ikke-lokale fiskere i vintertorskefisket utenfor Jøvik. I ei tid hvor småbåtene var lite mobile var det mindre aktuelt å bruke energi på å flytte seg over store avstander. For fiskerne i Reiarvik var det som nevnt mer nærliggende å dra til Lofoten enn daglig å ta seg gjennom tidevannsstrømmen for å fiske utenfor Jøvik i vintersesongen. Da deltagelsen av båter utenfra ble større på 1970-tallet, dreide det seg ofte om kjente båter fra Sørfjorden, de ytre delene av fjorden og i noen tilfeller også fra steder i Grøtsundet, nord for Tromsø. Det var fiskere de lokale var i stand til å plassere på en eller annen måte innenfor sitt sosiale univers. Som i Kvæn­angen tok fisket seg opp noen år midt på 1980-tallet. Da kom det mange båter utenfra, til og med større båter som kom inn fra havet. I denne perioden kom det også inn sild på høsten som dro med seg torsken. Det foregikk da et omfattende fløytgarnfiske inne på Kjosen med deltagelse av båter fra Grøtsund og Tromsø.

Situasjonen var antakeligvis ikke så ulik den jeg opplevde på begynnelsen av 1990-tallet under fiske på Revet. En fisker fra Oldervik i den ytre del av fjorden, som flere av de lokale kjente til fra fiske andre steder, kom da inn og forsøkte å skaffe seg informasjon om fisket, men uten å oppnå særlig respons. Han ble ikke forsøkt jaget på noen måte, men ble heller ikke ønsket velkommen. At man ikke deler kunnskap med folk utenfra, er en måte å verne om sine interesser på. De lokale opplever at de har noen spesielle rettigheter til fisk som befinner seg like utenfor stuedøra, samtidig som det aksepteres at andre som er som dem, også har rett til å benytte seg av disse ressursene. Men da oftest uten at man ønsker å oppmuntre til dette. Jan Støbukt forteller at hemmelighetskremmeri også kunne foregå mellom de lokale, men at man internt var nødt til å trå mer varsomt. Fisken er i kontinuerlig bevegelse, og informasjonsflyt er derfor viktig for å kunne holde oversikt over hvordan forholdene utvikler seg. Ved neste korsvei kan man være avhengig av imøtekommenhet og informasjon fra de andre. Da kan de slå tilbake hvis du har fått ord på deg for ikke å dele din viten med de andre.

Som i Kåfjord og Kvænangen har fiskerne i Ullsfjorden forsøkt å holde enkelte redskapsgrupper ute fra fjorden. Reketrålingen slik den ble drevet før skillerista og 200-metersgrensen ble innført, gjorde store innhogg i yngelbestanden og var derfor særdeles dårlig likt. Bruken av seinot har også vært omdiskutert, men oppfatningen har vært mer delt siden flere av de lokale sjarkene også har benyttet seg av dette redskapet. I de senere år har fiskerne engasjert seg når utplassering av nye oppdrettsanlegg har vært planlagt. Senest fikk man gjennomslag for at omlokalisering av oppdrettsanlegg planlagt i Jekteseglet mellom Breivik og Oldervik.

6 Sammenfatning

Fjordene er blitt benyttet som et felles høstings­område for lokalbefolkningene fra langt tilbake i tid. I alle de tre undersøkelsesområdene står fjord­en som felles eiendom sterkt i bevisstheten til folk. Dette avspeiler seg også i hvordan den faktiske bruken av disse ressursene har vært organisert.

I Ullsfjorden og i Kåfjord har forsøk på å hevde individuelle rettigheter til spesielle steder i liten grad blitt akseptert av andre. I Ullsfjord har først-til-mølla-regelen vært gjeldende, og fiskerne har kunnet sette redskapene sine der de ville. I Indre Kåfjord fortelles det at enkelte gjorde forsøk på å hevde spesielle rettigheter til sett som lå i tilknytning til deres eiendommer på land. I noen tilfeller kunne dette aksepteres av andre, men hoved­regelen var også her at alle hadde lik adgang. I Kvænangen har situasjonen vært annerledes, noe som kan knyttes til forhold som fjordens størrelse og tilfanget av fisk. Det har dermed ikke vært ­konkurranse om plassene på samme måte som for eksempel i Indre Kåfjord. Den enkelte har i større utstrekning hatt sine egne garn- og linesett, og dette ser i større grad ut til å ha vært allment akseptert enn hva som har vært tilfellet i de to andre fjordområdene. Under fisket på gytetorsk i vinterhalvåret har imidlertid felles tilgang vært hovedregelen. At også båter med tilhold utenfor fjorden har vært involvert i dette fisket i de senere år, har bidratt til at lokalt utformede regler ikke har fått gjennomslag.

Lokale bruksmåter kan på denne måten være påvirket av økologiske forhold. Disse bruks­måtene er imidlertid også i endring over tid som følge av mer generelle samfunnsendringer. Fisket i fjordene var dominert av mindre, umotoriserte småbåter til langt ut i etterkrigstiden. Denne flåt­ens lave mobilitet var en viktig årsak til at enkelte bygder kunne ha sine egne fiskefelt som i liten grad ble besøkt av andre. Motoriseringen av småbåtflåten utover på 1960- og 1970-tallet ga den enkelte fiskeren økt aksjonsradius, og de gode områdene ble nå ofte benyttet av fiskere fra mange ulike bygder rundt de enkelte fjordene. Det hendte også at båter kom fra andre fjorder for å delta når det ryktes at fisket var særlig godt et sted.

Den generelle oppfatningen er at dette er ressurser som tilhører lokalbefolkningen, men at disse også kan benyttes av andre deler av kystbefolkningen som har en liknende ressursbruk som de lokale. Skillet mellom lokale fiskere og fiskere utenfra eksisterer likevel. Fiskere utenfra ønskes sjelden direkte velkommen. Det dreier seg vel i større grad om at deres tilstedeværelse har blitt tolerert av lokale fiskere. Kategorien fremmed­fisker er heller ikke en ensartet kategori. Noen fiskere utenfra kan plasseres inn i det lokale universet gjennom slektskapsrelasjoner eller relasjoner knyttet til lokale fiskere når de har fisket sammen andre steder. Fiskere utenfra har altså hatt mulighet til å arbeide seg inn i det lokale sosiale systemet.

Dette er en sedvane som har vært basert på en nyansering mellom fartøy- og redskapsgrupper. Så lenge du har benyttet deg av de samme redskapene som de lokale, så har ingen forsøkt å jage deg. I forhold til større båter med effektive redskaper har holdningen vært en helt annen. I Kåfjord er «klageskriv» blitt stilet til Norges Fiskarlag og fiskerimyndighetene hvor det argumenteres for at båter fra større og mer effektive fartøygrupper må stenges ute fra fjorden. Særlig protesteres det mot bruk av trål, reketrål og lys under sildefiske. Liknende brev har også vært utformet fra lokale fiskarlag i Kvænangen og i Ullsfjord. I Kvænangen har også Spildra fiskarlag forsøke å forhindre at oppdrettsinteressene får ta over fiskeplasser som de har benyttet gjennom generasjoner.

Spørsmålet er da om ikke en rett basert på tilgang for alle, men også på en oppfatning av hva den enkelte kan foreta seg innenfor denne allmenningen, er like verdifull og like sedvane-meritterende når det gjelder rettigheter til fremtidig ressurs­utnyttelse, som en sedvane basert på at alle andre grupper utenfra ekskluderes fra deltagelse i et lokalt fiske, slik det forutsettes i Kåfjord-dommen. Den rådende oppfatningen i undersøkelsesområdene er at man ikke kan nekte andre å komme utenfra for å fiske i ens nærområde så lenge de benytter seg av samme type teknologi og forsøker å innrette seg etter lokale regler for hvordan fisket skal foregå. En slik aksept av andres tilstedeværelse kan uansett eksistere samtidig som man er sterkt negativ til og forsøker med de midler man har til rådighet, å holde større båter med fangsteffektive redskaper borte fra fjordene.

Litteraturliste

  • Andersen, S.: Samiske fjordfiskere og offentlige myndigheter – et eksempel fra Vest-Finnmark. I Bjørklund, I. (red.): Norsk ressursforvaltning og samiske rettighetsforhold. Om statlig styring, allmenningens tragedie og lokale sedvaner i Sápmi . Ad Notam Gyldendal, Oslo, 1994

  • Arntsen, B.: Navigasjon med lokal kunnskap som kompass. Et møte med fiskere i en fjord. Hovedfagsoppgave i sosialantropologi. Universitetet i Tromsø, 1994

  • Bjerkli, B.: Svartskogen i Manndalen – samisk sedvanemessig bruk og forvaltning. Nord-Troms Museums Skrifter. 2004

  • Bjerkli, B.: Konfliktunnvikelse eller konfrontasjon i sjøsamiske samfunn? Om forming av lokale etos. I Mathisen, Stein R. (red.): Kulturens materialisering: identitet og uttrykk. Kulturstudier nr. 13. Norges Forskningsråd, 2000

  • Bjerkli, B. & Thuen, T.: Om bruken av Svartskogen i Manndalen . Rapport utarbeidet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Stensilserie A nr 91. Universitetet i Tromsø, 1998

  • Bjørklund, I.: Sedvaner og «tradisjon» i det kystsamiske samfunn – et eksempel fra Spildra. I Hauan, A.M., Niemi, E. m.fl. (red.): Karlsøy og verden utenfor. Kulturhistoriske perspektiver på nordnorske steder . Tromsø Museums Skrifter XXX. Tromsø Museum, 2003

  • Bjørklund, I.: Når ressursene blir allmenning – samisk ressursforvaltning mot det 21. århundre. I Bjørklund, I (red.): Norsk ressursforvaltning og samiske rettighetsforhold: om statlig styring, allmenningens tragedie og lokale sedvaner i Sápmi. Ad notam Gyldendal, Oslo, 1998.

  • Bjørklund, I.: Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550– 1980. Universitetsforlaget AS, Tromsø, 1985

  • Blytt Schjøtt, T.: Polmak og Manndalen. To samebygder . Norsk folkemusum. Oslo, 1958

  • Brattland, C.: Fishing Under the Consent of the Kingdom. From local requests toindigenous claims in a costal Sami fjord . Thesis submitted for the degree: Master of Philosophy in Indigenous Studies. Faculty of Social Sciences. University of Tromsø, 2005

  • Eythorsson, E.: The Costal Sami: a ‘Pariah Caste’ of the Norwegian Fisheries? A Reflection on Ethnicity and Power in Norwegian Resource Management. I Jentoft, S. et al (eds.): Indigenous Peoples: Resource Management and Global Rights. Eburon Delft. The Netherlands, 2003

  • Eythorsson, E.: Hvem skal forvalte ressursene? Forvaltning og rettigheter i fjordområdene i Nord-Norge. I Bjørklund (red.) Norsk ressursforvaltning og samiske rettighetsforhold. Om statlig styring, allmenningens tragedie og lokale sedvaner i Sápmi . Ad Notam Gyldendal, Oslo, 1994

  • Leach, M. et al.: Environmental Entitlements: A Framework for Understanding the Institutional Dynamics of Environmental Change . IDS Discussion Paper 359. Institute of Development Studies. University of Sussex, 1997

  • Maustad, A.: Et tokt på Troms-havet i januar 1993. I Otterstad, O. & Jentoft, S. (red.): Leve kysten? Strandhogg i fiskeri-Norge . Ad Notam Gyldendal, 1994

  • Nilsen, R.: Mellom utmarkstragedie og bærekraftig utvikling i nord . Forut Samfunnsplanlegging. Tromsø, 1991

  • Richter Hansen, E.: I stille vær, i storm og vind. Lyngen Regionhistorie. Bind II. Lyngen bygdebok. 2004

  • Sandersen, H. T.: Kommunen som utviklingsaktør i kystsonen – havbruksnæringen som potensial og problem . I Finnstad, N. & Aarsæther, N. (red.): Utviklingskommunen . Kommuneforlaget AS, Oslo, 2003

  • Sandersen, H. T.: Kommunalisering av kystallmenningen? Offentlig planlegging i kystsonen. I ­Sagedahl, B. (red.): Fjordressurser og reguleringspolitikk. En utfordring for kystkommuner? Kommuneforlaget, Oslo, 1998

Utredninger og rapporter

  • Kystsoneplan for Kvænangen kommune 2005–2015. Vedtatt i kommunestyret den 08.11.2005, sak 47/05.

  • NOU Norges offentlige utredninger 2001: 34: Samiske sedvaner og rettsoppfatninger – bakgrunnsmateriale for samerettsutvalget.

Utredning for samerettsutvalget 2006. Bjørg Evjen.

Høyesterettsdommer

  • Høyesterettsdom – Rt. 1985 s. 247: http://sara.uit.no/SaraPost.aspx?PostID=170

  • Høyesterettsdom – Rt. 1969 s. 1220: http://sara.uit.no/SaraPost.aspx?PostID=117

Fotnoter

1.

Betegnelsen skøyte benyttes her om alle større kystfiskefartøy fra denne perioden. Det skilles altså ikke mellom skøyte, kutter og krysser, som var de tre vanligste båt­typene i Nord-Norge.

2.

http://www.fiskeridir.no:8080/fiskeridir/liste1.jsp

3.

http://www.fiskeridir.no:8080/fiskeridir/liste1.jsp

4.

http://www.fiskeridir.no:8080/fiskeridir/liste1.jsp

5.

Fra og med 1989 ble fiskerne delt inn i to ulike kategorier. Fiskerne i gruppe 1 ble tildelt faste kvoter av torsk, noe som senere er blitt utvidet med andre fiskeslag. Fiskerne i gruppe 2 ble tildelt en felleskvote som fungerte etter «først til mølla»-prinsippet, altså en kappfiskeordning. I dag er situasjonen den at antallet båter på gruppe 2-ordningen som ikke er i aktivt fiske, er blitt så stort at det heller er slik at denne felleskvoten ikke blir oppfisket.

6.

http://www.kvanangen.kommune.no/troms/kvanangen/kvanangenk.nsf/id/F9BACAE7C6AF07A8C1256C2E0046EBE0?OpenDocument

7.

http://www.fiskeridir.no:8080/fiskeridir/liste1.jsp

Til dokumentets forside