NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Samisk historie i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag

Sverre Fjellheim

1 Innledning

Denne utredningen om den samiske historien i Trøndelagsfylkene og Hedmark tar for seg tidsperioden fram til omtrent 1900. Det første samerettsutvalget som var oppnevnt, engasjerte faglig ekspertise fra arkeologi, historie og språkvitenskap til å utrede ulike sider vedrørende sørsamiske forhold. Fire rapporter ble avgitt av disse fag­ekspertene i perioden 1987–1996. Innledningsvis i denne rapporten vil det bli gitt korte resymeer av innholdet i disse utredningene. Generelt sett vil det bli lagt vekt på hva som sies om forholdene i Nord-Trøndelag. Deretter vil det bli gitt en grundigere behandling for Sør-Trøndelag og Hedmark, med fokus på å redegjøre for den samiske tilstedeværelsen i disse områdene fra eldre tid og fram mot nyere tid.

2 Tidligere utredninger for Samerettsutvalget

Følgende fire utredninger vedrørende sørsame­området er tidligere avgitt til Samerettsutvalget. De er ikke publisert i den formen de ble avgitt, men innholdet er til dels kjent fra forfatternes publikasjoner i andre sammenhenger.

  • Lars F. Stenvik og Inger Zachrisson: Arkeologi materiale som grunnlag for slutninger om sørsamisk historie . Uten dato

  • Ola Stemshaug: Vitnemål om sørsamisk tilhald og gjeremål i norskspråkelege stadnavn. 1987

  • Jørn Sandnes: Samer rein og bønder. Trekk av sørsamisk historie tilca. 1900. 1996

  • Knut Bergsland: Sørsamenes historie språklig belyst . 1996

I det følgende vil en kort oppsummering av disse arbeidene bli gitt.

2.1 Lars F. Stenvik og Inger Zachrisson:

Arkeologisk materiale som grunnlag for slutninger om sørsamisk historie

I 1986 ble Lars Stenvik og Inger Zachrisson oppnevnt som arkeologisk sakkyndige for Samerettsutvalget av Justisdepartementet, og fikk i oppdrag å gjøre rede for arkeologiens muligheter og begrensinger når det gjelder å trekke slutninger om sørsamisk historie, og å gi en sammenfattende utredning om hva som kan utledes av eksisterende arkeologisk materiale om sør-samisk historie, herunder næringsliv.

Stenvik gjør rede for situasjonen i Norge, mens Zachrisson i hovedsak beskriver situasjonen på svensk side. De innleder med en kort drøfting av etnisitetsproblemet, og hva de forskjellige etniske gruppene signaliserer gjennom gjenstander og materielle levninger.

Når det gjelder Norge, gir Stenvik følgende oversikt over registreringer av sørsamiske kulturminner fram til 1987:

  • registreringer for Økonomisk kartverk

  • registreringer for SEFRAK

  • registreringer i forbindelse med arealdisposisjonsplaner

  • registreringer i forbindelse med 10 års verna vassdrag

  • registreringer i forbindelse med vassdragsutbygginger

  • forskningsstyrte registreringer

Stenvik konkluderer med at mangelen på systematiske registreringer og arkeologiske undersøkelser viser «at man ikke kan trekke for bastante slutninger om sørsamenes historie på basis av eksisterende materiale og slett ikke av funntomhet». Videre skriver han at de registreringene som er gjort av sørsamiske kulturminner de siste to–tre årene, har endret kunnskapsstatus drastisk. Han sikter her til at det i 1985 ble igangsatt et registreringsprosjekt ved Saemien Sijte på Snåsa der en kunne registrere uavhengig av eventuelle utbyggingsplaner og kartutgivelser, og at det i 1985 og 1986 ved dette prosjektet ble registrert til sammen 1349 kulturminner (Stenvik og Zachrisson 1986: 7–11).

Siden da har det skjedd mye på registrerings­siden i det sørsamiske området. Dette store registreringsprosjektet ved Saemien Sijte fortsatte til og med 1988. Til sammen var det da registrert nærmere 5000 kulturminner i hele det sørsamiske området, av disse ca. 3000 i Nord-Trøndelag fordelt slik: Færen reinbeitedistrikt 230, Skjækra reinbeitedistrikt 254, Snåsa/Lierne 570, Østre Namdal reinbeitedistrikt 539, Fosen reinbeitedistrikt 295 og Vestre Namdal reinbeitedistrikt 1082 (Fjellheim 1991: 57).

For Nord-Trøndelags vedkommende er registreringene publisert for Luru i Jåma/Fjellheim 1993, Færen i Fjellheim/Jåma/Mjåtvedt 1987. For de andre områdene i Nord-Trøndelag er det ikke utarbeidet rapporter, men alt registreringsmaterialet er lagt inn på en database som nå disponeres av Sametingets kulturminnevernavdeling på Snåsa for bruk i det daglige forvaltningsarbeidet. Siden det store prosjektet ved Saemien Sijte ble avsluttet i 1989, har det foregått ytterligere registreringer av kulturminner i ulike sammenhenger, og ved Sametingets avdeling foregår det årlige registreringer og til dels også større prosjekter, for eksempel i forbindelse med planarbeid for nasjonalparker.

Men den arkeologiske utforskingen av kulturminner holder på ingen måte følge med registreringstempoet, og dermed har vi svært få dateringer som kan bringe oss nærmere et svar på hvor lenge samene har holdt til i Trøndelag/Hedmark, skriver Stenvik (1986: 11). Dette er riktig og gjelder forsatt for Nord-Trøndelags vedkommende. Det er fremdeles ikke foretatt noen arkeologiske undersøkelser. Men for Hedmark, derimot, er det skjedd ting siden 1986. I forbindelse med etableringen av nye Rena Leir på Rødsmoen i Åmot kommune, ble forsvaret pålagt å foreta arkeologiske undersøkelser. Arkeolog Lars Erik Narmo deltok både i registreringer og arkeologiske utgravinger på Rødsmoen og publiserte resultater fra undersøkelsene i boka Oldtid ved Åmøtet i 2000. Her skriver han bl.a. at spor etter en germansk kultur i Østerdalen «nærmest mangler før merovingertiden», og at samene må ha vært dominerende i Østerdalen, i hvert fall frem mot 700-tallet e.Kr. (Narmo 2000: 99). (Dette omtales nærmere under pkt. 3.5).

Inger Zachrisson konsentrerer seg naturlig nok om situasjonen i Sverige i sin del av rapporten fra 1986, og i særlig grad om det store arkeologiske prosjektet hun hadde startet opp ved Vivallen øst for Røros på den tida. Siden har hun utgitt en bok der hun sammen med andre forskere presenterer resultatet av dette prosjektet (Zachrisson red.: 1997). (Denne kilden er også omtalt under pkt. 2.2).

2.2 Ola Stemshaug: Vitnemål om sørsamisk tilhald og gjeremål i norskspråkelege stadnamn

Ola Stemshaug ble i 1986 oppnevnt som språk­vitenskapelig sakkyndig for Samerettsutvalget av Justisdepartementet. Hans mandat var å «gi en sammenfattende utredning av hva som kan utledes av norske stedsnavn om sørsamisk historie, herunder næringsliv (dersom det kan sies noe spesielt om dette)».

Stemshaug slår i sin utredning fast at vi sør for Saltfjellet har fire slags stedsnavn når de klassifiseres etter opphav, nemlig

  1. rent norsk namn

  2. hele navnet eller et navneledd er lånt fra sørsamisk til norsk (og gitt ei norsk form)

  3. hele navnet eller et navneledd er lånt fra norsk til samisk (og gitt ei sørsamisk form)

  4. rent sørsamiske navn

Stemshaug ser det som sin oppgave å behandle det første av disse fire, nemlig de rent norske navna. (De andre tre punkt b, c og d blir drøftet i Knut Bergslands utredning for Samerettsutvalget i Bergsland: 1988).

Stemshaug begynner utredningen sin med å drøfte folkeslagnavna same, lapp og finn. Når det gjelder etnonymet «same» har han ikke funnet dette ordet som navneledd verken i kartmateriale eller navnearkiv.

Lapp:

Stemshaug har funnet at «lapp» som førsteledd i stedsnavn i det sørsamiske området først og fremst er kjent fra Helgeland, og gir følgende eksempel: Lappstøa, Lapptjeldan, Lappvika, Lapphaugen, Lapphella, Lapptjørna, Lappskaret og Lappskarvatn.

Finn:

Stemshaug slår fast at «finn» er «ei av dei mest omdiskuterte namnegruppene innafor nordisk namnegransking i vårt hundreår», og sorterer dem i følgende ni grupper:

  • finn i betydingen ’kant, spiss, topp’

  • finn i betydingen ’stad der det veks finn’

  • finn(e) av fyrne ’gammalt, visna gras’

  • finn i betydingen ’villmark; fjernt, ubygd område’

  • finn som elvenavn

  • finn som del av imperativsnavn

  • finn som personnavn

  • finn som benevnelse for folkeslag, ’same’ og ’finnlendar’

  • finn i betydningen «trollkar» og «troll»

Om begrepet «finn» i stedsnavn skriver Stemshaug bl.a. at «sjølv om det er tydeleg at skandinaviske stadnavn på Finn(e) viser tilbake på fleire ulike ord (som t.d. terrengnemne, planteslag, elve- og personnamn), så bør det knapt vera tvil om at i somme område erfinni slike ord for største delen tale om to folkegruppar, samane og finnlendarane».

Navn som gir direkte opplysning om samisk boplass og tilhold:

Her nevner Stemshaug f.eks. Finnburrabben, Finnbuan, Finnbudalen, Finnheimen, Sjurfinnheimen, Finnhushaugen, Finnkøthåjen, Finnstubekken, Finnpålstuggu, Lappkåtastøet, Lappstøa, Lapptjeldhågen m. fl.

Navn som forteller om samisk næringsutøving:

Eksempel her er: Lappfløttarskaret, Finnvegen, Finnstien, Lappstøa, Finnlægra, Oksdalen, Simle­floan, Kalvtjørna, Sjurskruhaugen, Kruhauggjerdet, Finntrøhaugan m. fl.

Samisk arbeidsliv utafor reindrifta:

Eksempel Stemshaug gir her, er bl.a.: Finnburhaugen, Bursdalen, Finnburklumpen, Kjerrisberget, Martnstaden m. fl.

Samisk religion og norsk overtro:

Gudfjelløya, Reinhornfjellet, Reinhornheia m. fl.

Særnavn på samer i stedsnavn:

Stemshaug skriver at det er vanskelig å skille samiske personnavn fra norskspråkelige personnavn, og at vi derfor kan være helt sikker dersom de er koblet sammen med etnonymet «finn» som i følgende eksempel: Finnkjerstiholet, Finnjonasbekken, Finnpålstuggu, Finnolahemmet m. fl.

Holdninger til samer i stedsnavn:

Til slutt nevner Stemshaug eksempel på stedsnavn som forteller noe om holdninger til samer, f.eks. Finnskiten, Finnreva m. fl.

Når det gjelder Stemshaugs drøfting av de forskjellige temaene, vises til hans utredning fra 1987 og den konklusjonen han sjøl gir fra side 108 til 114 i denne utredningen.

2.2.1 «Finn»-navn i annen litteratur

Det nyeste arbeidet som tar opp «finn»-begrepet til brei drøfting er en hovedoppgave i historie fra 1998 ved Universitetet i Bergen av Leiv Olsen, som han kaller: «Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk?». Her drøfter Olsen stedsnavn og stedsnavntolkinger sett i sammenheng med bl.a. arkeologiske spor og skriftlige kilder om samer.

2.3 Jørn Sandnes:

Samer, rein og bønder. Trekk av sørsamisk historie til ca. 1900

Jørn Sandnes ble i 1983 engasjert som historisk sakkyndig av Justisdepartementet for å skrive en kortfattet framstilling av samenes historie i de sørsamiske områdene i Norge. Framstillingen skulle i hovedsak baseres på tidligere utført forskning. I utgangspunktet skulle Sandnes samarbeide med historikeren Helge Salvesen, men Salvesen trakk seg som sakkyndig.

De første 38 sidene av Jørn Sandnes sin utredning er en gjennomgang av debatten om sørsamisk historie, der Sandnes sjøl var en av de sentrale aktørene på 1970- og 1980-tallet. På de neste fire sidene drøfter han metode, teori og ideologi i historieforskningen, og spørsmålet om hvorfor det har vært så stor uenighet mellom forskerne i synet på sørsamisk historie. Fra kapittel III på side 43 behandles tema som ligger innafor rammen av det forskergruppen prioriterer i denne sammenhengen: samisk tilstedeværelse, bruk av naturen og rettighetsforhold.

Sandnes begynner kapittel III med en kort omtale av sijte-begrepet før han drøfter spørsmålet om når sørsamene gikk over fra en fangstbasert næringstilpasning til nomadisk reindrift. Han mener at «det er et solid kildegrunnlag for teorien om transformasjon fra fangstøkonomi til tamreindrift blant samene», og at dette også gjelder for sørsamene. Han mener også at denne omleggingen skjedde fra omkring midten av 1500-tallet, og at dette var en gradvis prosess. Når det gjelder årsakene til transformasjonen, heller han til at ildvåpnet som kom i bruk fra 1530-åra, bidrog sterkt til at jaktpresset ble så stort at en del arter ble sterkt redusert, og at samenes næringslinje var truet med å bli tømt. Samenes svar på dette, mener Sandnes, var omlegging til tamreindrift.

Kapittel IV omhandler sørsamene på 1700-tallet. Her tar han utgangspunkt i «Finnemanntallet» fra 1686 og major Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1742. Sandnes finner at finnemanntallet er høyst ufullstendig, og begrunner det bl.a. ut fra at Schnitler konstaterer at det på begynnelsen av 1700-tallet var «50 [same]familier i Snåsa og Overhalla, mens det i de to samme prestegjeld i 1686 bare var 13 "finner"». Av dem var til og med ca. halvparten enslige. Etter Sandnes sin mening må «Schnitlers protokoller generelt vurderes høyt som kilde» (Sandnes 1996: 56). Schnitlers opplysninger om at det skulle være 50 samefamilier i Snåsa og Overhalla, stemmer bra med at presten Muus i 1742 oppgir at det var 23 samefamilier i Snåsa prestegjeld. Ut fra dette anslår Sandnes at det kunne være 70–80 samefamilier i Trøndelagsfjella først på 1700-tallet. I tillegg mener han at det må ha vært et betydelig antall «bygdesamer». Med alle mulige forbehold beregner han at det kunne være ca. 500 samer til sammen i Trøndelag på den tida.

I kapittel IV, del 2, gir Sandnes en kort beskrivelse av lappekodisillen av 1751.

Kapittel V omhandler forholdet mellom samer og bønder. Her hevder Sandnes bl.a. at det var en intensiv utnyttelse av fjellområdene fra bondebygdens side, og mener at det er vanskelig å forestille seg et permanent, stabilt innslag av samer i de samme traktene uten at det i det hele tatt skulle ha nedfelt seg i det skrevne kildematerialet slik det har gjort for traktene nord for Børgefjella. Men han presiserer samtidig at samene har vært mobile, og at det er store områder. Derfor mener Sandnes og at det «er ingen ting i vegen for at samiske fangstfolk i perioder mer sporadisk har streifet omkring Børgefjella».

I det siste kapitlet i sin utredning behandler Sandnes trekk av sørsamisk historie på 1800-tallet. Sandnes begynner dette kapitlet med å presisere at det «ville være en uoverkommelig oppgave i denne korte rapporten å gi en bred framstilling av sør­samenes historie på 1800- og 1900-tallet», og at et slikt arbeide i så fall måtte utføres av «en eller flere personer med kunnskaper i sørsamisk språk og med personlig innsikt i sørsamiske kultur- og samfunnsforhold». Han konstaterer videre at det «gjenstår et omfattende forskningsarbeid for å kartlegge økonomiske, driftsmessige, demografiske, samfunnsmessige, sosiale, kulturelle og politiske forhold blant sørsamene» (Sandnes 1996: 72).

Med utgangspunkt i de opplysningene som lappe­kommisjonene av henholdsvis 1889 og 1892 hadde fra folketellingene, har Sandnes laget en oversikt over antall samer og rein i Trøndelagsfylkene. Ifølge lappekommisjonen av 1892 skulle det i 1855 være 215 samer og 7 900 rein i Nord-Trøndelag, og for 1875 er det oppgitt 190 samer med 7183 rein i dette fylket. Ca. halvparten av samene betegnes som «fastboende». Ifølge de samme lappekommisjonene skulle det i 1855 være drøyt 800 samer med ca. 23 000 rein i hele det «norske» sørsamiske området til sammen, i 1875 612 samer med vel 19 000 rein, og i 1890–91 716 samer med vel 21 000 rein. Men Sandnes understreker at disse tallene er meget usikre.

Til slutt i sin utredning gir Sandnes en kort omtale av lappekommisjonene av 1889 og 1892, den første for Hedmark og Trøndelagsfylkene, den andre for Nordland.

2.4 Knut Bergsland:

Samenes historie språklig belyst

Av de fire utredningene om sørsamisk kultur og historie som ble utarbeidet for det første samerettsutvalget, er Knut Bergslands utredning Samenes historie språklig belyst både den mest grundige og omfattende. Det er ikke uventet. Bergsland må vel regnes som en av de fremste kjennere av sør­samisk språk, kultur og historie vi har hatt. Han begynte med feltarbeid i Rørostraktene tidlig på 1940-tallet, og tok sin doktorgrad i Rørossamisk grammatikk i 1946. Han ble etter hvert professor i finsk-ugriske språk ved universitetet i Oslo.

Av Bergslands omfattende produksjon er det naturlig i denne sammenheng å trekke fram følgende: Om middelalderens finnmarker (Historisk Tidsskrift, 1970), Jemtlands grense mot Herjedalen i samisk lys (Fornvårdaren, 1970), Lais Lappebyen (By og Bygd XXVI, 1978), Utredning for skattefjellsmålet om de sydlige sameområders historie til omkring 1750 (Samernas Vita Bok III, 1975), To samiske navn på Namsen lånt fra norsk (By og Bygd, 1978) og Sørsamiske arvefjell på 1700-tallet (Saemien Sijte årbok nr. 2, 1985). I 1992 (50 år etter at han begynte sine sørsamiske språkstudier i Rørostraktene) kom Bidrag til sydsamenes historie som blant annet bygger på utredningen for Samerettsutvalget fra 1987, og er utgitt av Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø i 1992.

I sitt historiske arbeid tar Bergsland utgangspunkt i et bredt kildemateriale: stedsnavn, samisk språk, trykte og utrykte dokumenter fra 1500- og 1600-tallet, regnskaper og rettsdokumenter, sagaer, lover og annet skriftlig kildemateriale fra middelalderen, eldre kart og arkeologiske funn.

Bergsland begynner sin utredning Samenes historie språklig belyst med en innføring i samisk språk spesielt relatert til stedsnavn. Innledningsvis gir han også en generell innføring i samisk samfunn og næringsliv motivert ut fra at det er et nødvendig bakteppe for å forstå historiske og kulturelle sammenhenger i det samiske samfunnet.

Etter denne innføringen tar Bergsland systematisk for seg det sørsamiske området fra Ume­samisk område i nord til Femundstraktene i sør. Vi skal her se på den delen av utredningen som berører Nord-Trøndelag , dvs. del 8 «Overhaldens Fjelde» (s. 123–158) med «Blaa-Søe- og onker-vands-Skouge», «Kiørmoe-skougen», Steinfjellet, Tunnsjøen og Vestre-Namdal; del 10 «Snåsaen» (s. 184–216) med Gaajhtege, «Finneli» – «Haarkiølen», «Finliden» – Grubbdalsfjället og Ansättfjället, «Kiellingsnasens-fielde» og Brannsfjellene; og del 11 Områdene sørover til Teveldalen (s. 217–226) med Skjæker- og Verdalsfjellene, Gaskelaante og Fosen. En vil også referere til andre arbeider som Bergsland har gjort, der det kan supplere utredningen for Samerettsutvalget. I denne oversikten har en valgt ut hovedproblemstillingene om samisk tilstedeværelse, bruk av naturen og rettsforhold i det norske sørsameområdet. Dette betyr bl.a. at områdene på svensk side, som også behandles grundig av Bergsland, er holdt utafor dette sammendraget. En har dessuten i størst mulig grad lagt vekt på å bruke Bergslands egne formuleringer.

2.4.1 «Overhaldens fjelde»

I Namdalens beskrivelse fra 1597 sies det under omtalen av Overhalla prestegjeld:

Men hinne willde lapper, som holder till wdi fieldenne pleyer 2 gange eller 3 huertt aar att komme hid med deris Finde skat, och daa førrer de dyne war, som ere gjorde aff renshuder, och Finde sko, och Finde handske ned och selge for mad, for sølff, som er sølff skeder, kaabe spender och andit saadant giordt sølff. (Bergsland 1987: 123).

Bergsland har ikke funnet spor etter denne «Finde skat» i norske regnskaper, men derimot i svenske skattelister.

I de svenske skattelistene fra 1591 for «Søderbyen» av «Laisby» nevnes bl.a. Tomas Jønsson som holder til «wid Nondal, och på Suerigis fiel om winter tiid» (Bergsland 1987: 124). Denne «Laisby» eller «Lais Lappebyen», også kalt «Lais Sijte», var stor. Den strakte seg faktisk fra Malå i sørøst til Rana i nordvest, mer enn 250 km i luftlinje, og derfra sørover til Snåsa, også over 250 km i luftlinje. I 1607 ble denne samebyen slått sammen med den gamle «Uma lappmark» og «Ångermanne Lappar» til en ny «Ume lappmark». Den besto av 6 avdelinger der de to siste var «Nondal» (Namdal) og «Snåsen» (Bergsland 1978: 77). Bergsland mener at nevnte Tomas Jönsson må ha holdt til i traktene omkring Namsvatnet.

Tomas Jönsson var sønn av Jöns Jonsson, som er oppført i skattelistene fra 1553 (det aller første året) og fram til 1579. Om Jöns står det at han var

Kong. Mattz. Lendzman medh sitt selskap bruke thesse fiell som kalles Nondalls fiell Sampt med the andra omliggende fiell Och utgiöre til Suerigis Crone Een Mård Annan till Norige. Och boo som andra bönder mest udi huus (Bergsland 1977: 124).

Tomas Mortensen hadde skattet siden 1553 (da som førstemann på skattelisten), og var innført i regnskapet fram til 1597. Han var ifølge Bergsland svenskenes mann, og den største skinnhandleren i «Söderbyen.» Hans etterfølger var kanskje Anders Jonsson under «Nondall» i 1607–1620, men hvilke «Nondall fiell» det skulle være er Bergsland usikker på.

Bergsland mener at beskatningen i dette området sannsynligvis ble satt i gang av Gustav Vasa. I 1606, da beskatningen hadde foregått i over 50 år, rapporterte Daniel Hjort at det bodde «6 Lapper som skatta een daler til Swerge och een till Norge». Av disse seks gjenfinnes to i de svenske regnskapene fra 1500-tallet, men heller ikke disse er gjenfunnet i norske regnskaper. Men i prestemann­tallene fra 1665 står det: «Tiende af Sex Finder til fields, Hver en Rix ort: En dlr. Tou ort». I det kjente finnemanntallet fra 1686 opplyste innehaveren av «kiørmandsschow» at han før krigen hadde gitt «aarlig schat och leje der af 1 Rd.r 2 ort, og innehaveren av børefield [Børgefjell] 1 Rd.r I Ko. Ma. schatter och 1 pd. fier till Presten i offuerhalden» (Bergsland 1987: 127–128).

Omkring 1730 fant Finnemisjonen at det i «Overhaldens fjelde», inklusive «Bindalen, Nærøens og Foosnæss-Sogne» var «Finnefamilier omtrent 60, Sjæle 283». På den tida skulle det være ti–tolv familier i «Bindalens fielder», og omtrent 48–50 i de øvrige, og med de seks «Selskap» som i perioden 1607–1620 betalte én daler til hvert rike, og de seks som i 1665 betalte én riksort til Overhalla, skulle det tilsvare omtrent 24–30 familier eller ca. 120 personer i «Overhaldens Fjelde» på 1600–1700-tallet.

«Blaa-Søe- og onker-vands-Skouge»

Innehaveren av dette landet var i 1742 Joen Anderssen som kunne oppgi nøyaktige grenser på sitt skatteland til Schnitler. I sør grenset han mot Ole Nilsens land, i nord mot Thomas Andersens nord for Børgefjellet og mot øst mot den svenske samen Pouel Bentsen. Andersen var da 50 år gammel og gift med en «Finne koene fra Wæfsen», og står oppført som gruppens overhode og «skattelapp» i gamle regnskaper. De hadde seks barn, og hele gruppen besto av fire matlag eller familier, og var til sammen 23 personer.

I 1703 hadde hans far, Anders Torkelsøn, på Hildrem i Overhalla «bøxlet Hans faders Torkel Olsens Skoug». Torkel Olsen var en av to som ifølge «Finnemanntallet» fra 1686 betalte «1 Rd.r I Ko. Ma. schatter och 1pd. Fier till Presten i offuerhalden» (Overhalla). Han var barnefødd «paa børefield [Børgefjell] hvor hans forfedre saavelsom hand sig haffuer opholdt». Torkel var gift og hadde fire barn, og «hans føde tagis i samme field och schov med fugellschytteri och fischefang, samt haffuer och 20 Melke Reinsdyr». I 1686 hadde gruppen 25 melkesimler. Om sommeren holdt de til i sjøområdene i den østre delen av skattelandet. Men dersom beitene låste seg vinters tid, flyttet de enten til Børgejellet eller Hartkjølen (Bergsland 1987: 132–133). I en artikkel i Saemien Sijte si årbok nr. 2 fra 1985, side 58 og 59, har Bergsland kartfestet dette skattelandet.

«Kiørmoe-skougen»

Naboen sør for Torkel Olsson i «Blaa-Søe- og onker-vands-Skouge» var i 1686 «deris lensmand Jacob Johansen» som holdt til i en «schov» han kalte «kiørmandsschov», med fogdebevilgninger fra 1662, og var en av de «Sex Finder» som i 1665 betalte en riksort i tiende. Han var gift, hadde en sønn, levde av fuglejakt og fiske, og hadde 20 melkesimler (Bergsland 1987: 138).

I 1699 fikk Ole Nilsen «Fæste-Sæddel» for «Kiørmoe skougen» der hvor «Hands Fader og Farfader har Siddet». Denne «Fæste-Sæddel» kom overraskende fram da han i 1742 fikk Ole Nilsen som grensevitne i Harran. Han kunne som sin nabo i nord, Joen Anderssen, gi Schnitler nøyaktige opplysninger om grensene for sin sijte. Om vinteren flyttet han til Hartkjølen, dels til den norske siden, dels til den svenske, der han undertiden betalte riksdaler eller tilsvarende til svenske samer. Men tre–fire år før han traff Schnitler hadde han blitt utarmet fordi «Ulvene og Sygdom har borttaget hands Dyer» (Bergsland 1987: 139–139).

Ole Nilsen har også spesiell interesse i en annen sammenheng. I 1723 måtte 70 samer møte opp for Thomas von Westen på en bondegård ved Grong hvor de var under «behandling» fra 6. februar til 9. mars. Etter Westens død fikk Hans Skanke i oppdrag å utarbeide et utdrag av Westens omfattende materiale. Helt til slutt i dette materialet anfører Skanke eksempler på syv «Lappe-Personer med een hvers Saiwo og uddenemo, at deraf kand forstaaes hvordan med de Sager sig forholder». Saiwo (saajve) er som regel fjell «hellige fjell», og uddenemo er en form for nynavn som ble gitt i forbindelse med sykdom. Den som hadde flest saajve, var den da 70 år gamle «Djesse». Bergsland mener denne Djesse må ha vært Ole Nilsen (Bergsland 1985: 55–56). Bergsland har identifisert og lokalisert de forskjellige arvefjella til både Ole Nilsen, kona hans og dattera, og presentert det i en bred artikkel i årbok nr. 2 for Saemien Sijte . Vi skal se litt nærmere på Ole Nilsens arvefjell.

«Djesse» (Ole Nilsen) hadde ifølge Skanke følgende saajve (arvefjell, hellige fjell):

Branzen-Hermans oiliken, og Brantzenjokken-Saiwo faaet af sin Moder da levende, tillige med 3 Ringe, hvilke hand siden haver givet sine børn, naar de ere blevne gifte og hand hâr givet dem Saiwo. Jörman-Jouma-Dærkan- og Melkan-Saiwo arvet efter sin Farfader. Kjøkkel- og Sotsala arvet efter sin Morbroder. Aimetal efter sin Moders Søskendebarn. Houelle-Holken- og Akan-Saiwo efter sin MorModers Søster af uddenemo Weikan. Mutzvjell efter sin Faster. Saa de ere alle Arb-Saiwo.

Nedenfor er opplistet de samme arvefjellene i kursiv, med Bergslands identifikasjon i parentes.

Djesses Saiwo (saajve, hellige fjell):

  1. Brantzen-Saiwo (Brandsfjellet)

  2. Jørman-Saiwo (Jorm på østsiden av svenskegrensen)

  3. Jouma-Saiwo (Jåmafjellet)

  4. Kjokkelen-Saiwo (Lurusneisa)

  5. Sotsala-Saiwo (Sodtsååle, Litlfjelløya i Tunnsjøen)

  6. Aimeta-Saiwo (Heimdalshaugen)

  7. Hermans oilk-Saiwo (Hermansnåsen, grensefjell mellom Verdal og Meråker)

  8. Brantzenjokken-Saiwo (Brantze er Brandsfjellet, området mellom Sandøla og Luru)

  9. Huolle Holken-Saiwo (?)

  10. Akkan-Saiwo (Akkafjellet nord i Hartkjølen)

  11. Mutzvjell-Saiwo (Munsfjellet øst for Hartkjølen)

  12. Dærkan-Saiwo (Dærgafjellene)

  13. Mælkan-Saiwo (Høyeste toppen i Hartkjølen ev. i Dærgafjellene)

Som vi ser hadde Ole Nilsen 13 arvefjell fra Børgefjell (nr. 2 og 3) i nord til Verdalsfjella (nr. 7) i sør, og Heimdalshaugen (nr. 6) nær Harran i vest til Hartkjølen (nr. 10) ved svenskegrensa i øst. Mellom de nordligste og det sørligste er dette i luftlinje en strekning på mer enn 200 km. Disse saajve har «Djesse» (Ole Nilsen) arvet av henholdsvis sin mor, farfar, morbror, mors søskenbarn, mormors søster og av sin faster. Skanke gir også en viss forklaring på hvordan det fungerte, og skriver bl.a.

Jo fleere Saiwo nogen Lap eyer, jo fornemmere agtes hand iblandt sit folk, ti Saiwo gaaer i arv, kand ogsaa afhændes og selges hvorfore een hver, som haver børn, skifter og deeler gierne sine Saiwo naar hand bliver gammel førend hand døer, og ligesom hand da ynder det eene barn meere end ded andet, saa giver hand i ded barns lod bædre og sterkere Saiwo end i de andres. Ded agtes og for de lykkeligste giftermaale, naar nogen med sin befriede festemøe faaer mange Saiwo udi hjemme-givt, eller kand vente dem at arve. Saadanne Saiwo kalde lapperne Arb-Saiwo.

Bergsland skriver at det er viktig å holde fast ved at «hjelpeåndene» i saajve representerte forfedre i den forstand at de normalt gikk i arv til slektninger, og var knyttet til bestemte steder (som regel fjell) som i likhet med «skattefjell» kunne arves. Han skriver videre at det var vanlig at en mann søkte kone utafor sin egen sijte slik at giftermålet knyttet familieområdene sammen i en større krets av nære og fjernere slektninger, fordi en var avhengig av gjensidig hjelp og forståelse både når det gjaldt næring og slektens fortsettelse. Hva den dypere meningen enn må ha vært, skriver Bergsland, svarer de konkrete eksemplene på «Arb-Saiwo» til faktiske forhold mellom levende mennesker som var knyttet sammen med sterke slektskapsbånd og var nært knyttet til hvert sitt familieområde som arveland fra generasjon til generasjon. Kanskje var det slik at mens bondens odelsgård gikk i arv i rett nedstigende linje, var samenes rett til land og vann en plass i et større fellesskap, så å si i et horisontalt forhold mellom samtidige slektninger, skriver Bergsland til slutt i sin artikkel (Bergsland 1985: 55–75).

Stoerrebaertie (Steinfjellet)

Stoerrebaertie må ifølge Bergsland ha grenset mot Joen Andersens og Ole Nilsens land. Det strakte seg trolig østover til Golmes-jaevrieh og opp til Namsvatnet vest for sundet der Namsvassgårdene ble ryddet fra 1822. Sørover omfattet det Saaksenjaevrie. Ole Nilsen hadde også landet mot denne sjøen, men det er vanskelig å si nøyaktig hvor grensen til «Kiørmoe-skougen» gikk ved Limingen. Landet omfattet trolig også dalen nord for det søndre Steinfjellet. Nabo mot nord var trolig «Bindals Lapper». Den naturlige grensen mot vest er Namsen. Finnvollan var ifølge samisk tradisjon vår- og høstland med melkehager osv. Denne gruppen har sannsynligvis brukt dalen sørover til tettstedet Brekkvasselv (Bergsland 1987: 147–150).

Tunnsjøen

Tunnsjøen nevnes i Nærøymanuskriptet som «Tonsie Gud, som er deris Søe-Gud». I 1742 fikk Schnitler høre om Tun-Søen, Tunsiø-Elven og om Tunsiø-field som i likhet med diverse andre «af Lap Finnerne indehaves og bruges» (Bergsland 1987: 150–154).

Vestre Namdal

Ved eksaminasjonsretten i Harran 6. august 1742 kom det ikke fram andre opplysninger om samisk bruk i selve Namdalen enn lensmannen og lagrettens forsikring om at «Lap Finnerne» var enerådende østafor deres «bøjds-Grændser» som ikke rakk lenger enn «en Miil østen for dend yderste Gaard Aasmulen i bøjden». Det har naturligvis sammenheng med at formålet med Schnitlers arbeid i første rekke var å kartlegge grenseforholdene mot Sverige. I 1720-åra bodde Bendix Andersen Frennings-Field i Folldalen og brukte sannsynligvis den øvre delen av Freavna om sommeren. Den nedre delen kan ha tilhørt «Owerhaldens Fjelde». «Bjørnhusdalen» peker seg ut som hovedboplass for den gruppen som var enerådende i denne delen av Namdalen før 1810 (Bergsland 1987: 154–158).

Oppsummering – «Owerhaldens Fjelde»

Bergsland begynner sin oppsummering for dette området med at lensmann og lagrett i 1742 fortalte Schnitler i 1742 at samenes enemerker begynte « Miil» innafor den øverste gården Åsmulen. Bergsland mener at denne grensen kan ha bestått helt siden før vikingtiden som grense mellom «heimdalen» og «finnefjellene». Ifølge Namdals beskrivelse fra 1597 brukte samene å komme ned til bygds med sin finneskatt, og for å handle skinnvarer mot mat og sølv, slik forholdene også var på begynnelsen av 1700-tallet. I 1708 skrev Resen at samene «fremkom» med sin ringe «Contribution» bare «etter eget behag», uten fullstendig manntall.

Siden 1553, kanskje enda tidligere, skattet Namdalssamene også til Sverige som en del av «Laisby» av Pite lappmark. Helt inn på 1700-tallet hadde samene en sjølstendig stilling både overfor svenske og norske myndigheter. Ifølge svenske skattelister i perioden 1606–1620 (og en norsk tiendeinnførsel fra 1665) var det i «Overhaldens Fjelde» seks «Lapper» eller «Finner», dvs. samegrupper som utad var representert med hver sin «skattelapp», med fire–fem husstander («matlag») eller ca. 20 personer. Bergsland poengterer at denne organiseringen ikke kan være instituert av statsmakten, men at det var en sørsamisk sijte-organisasjon.

De to østligste samegruppene var av spesiell interesse for Schnitler, fordi de grenset mot ­jemtske samegrupper som siden 1645 var under svensk overhøyhet, slik at grensen mellom samegrupper også var en slags riksgrense. Han tok derfor nøye rede på grensene for disse to gruppene, mens de øvrige Namdalssamene lå utafor hans oppdrag. Disse to gruppene omfattet hovedsakelig de øvre delene av vassdraget. De øvrige gruppene har Bergsland lokalisert øst for Namsen med en nordlig gruppe i Steinfjellet (Stoerrebaertie), en sørlig ved Tunnsjøen med dalen vestover (samisk Davnesvuemie), og to vest for Namsen – en nordlig med hovedplass i «Bjørnhusdalen» (samisk Guertiesvuemie) og endelig en sørlig med uviss grense mot «Nærøens og Fosnæss-Sogne» (Bergsland 1987: 158–164).

2.4.2 Snåsa

Med Snåsa mener Bergsland i denne sammenheng nærmest «Sneaasens Præstegield». Oluf Jonsson betalte i 1548 finneskatt for «Finneli», og han fantes fra 1553 også i det svenske regnskapet under «Laiiss Lappe byen» av Pite lappmark som også omfattet «Harchara fiell eller lappemark». Til Snåsa hørte også en Torkil Nilsson som vi finner i svenske regnskaper fra 1564 til 1611. Han var trolig sønn av Nils Torkilsson som skattet til «Laisby» fra 1553 til 1562. Han ble av slottsherren i Trondheim satt til befalingsmann over andre lapper. I 1607 ble han oppført under «Nondal», og fra 1609 under «Snåsen» der han i 1612 ble etterfulgt av Nils Torkilsson. Denne gruppen må ifølge Bergsland ha sittet vestafor «Harchara fiell», eventuelt helt i sørvest i Snåsa (Bergsland 1987: 184–185).

I 1626 ryddet menn fra Snåsa gårdene Skjelbred og Brattland som ble begynnelsen til Nordli. Under «Offerdals socken» i Sverige ble det i 1646 oppført 10 halvskattemenn, men det kom fram at fem av dem var helt ukjente eller hørte heime på den norske siden. Av de fem som egentlig hørte heime under Offerdal, hadde den ene land som lå klart innafor Sørlis grense i 1645. Som «Snaasens Lapper» (uten samene i Skjækerfjella) ble regnet 84 sjeler. I 1742 fikk Schnitler oppgitt 23 familier. Til disse skulle svare seks skattemenn eller «selskap», samme antall som svenskenes «Snåsen» før 1611 (Bergsland 1987: 187–188).

Gaajhtege

Med Gaaijtege forstås i dag fjellområdet mellom Tunnsjøen og Sanddøladalføret, i øst til riksgrensen og i vest til Grong og Formofoss. I eldre tider var vestgrensa sannsynligvis Heimdalshaugen. I 1742 fikk Schnitler vite at Joen Fridrichen satt i «Gietings-fieldet». For bøndene både i Nordli og Harran var dette et grensefjell mellom disse to bygdene (Bergsland 1987: 189). Under opptaket av finne­manntallet i februar 1686 nevnes Siufer Johanssen som «opholder sig i Quedalsfield paa grentzerne mellom Snaasen och Jemteland», som ikke kunne møte fram fordi han lå så langt borte (Bergsland 1987: 190). Under de svenske härads­rättsundersøkelsene i 1739 kom det fram at denne Sjufer ble fordrevet av nybyggere (Bergsland 1987: 190–191).

«Finneli» – «Haarkiølen»

I 1548 betalte Oluf Jonsson to mårskinn og 51 gråskinn som finneskatt i «Fynneliidt wdij Sparboens leen». Fra 1553 betalte han og de to sønnene hans hver sin mår til «Laisby». I 1565 ble han avkrevd fem mårer av den svenske fogden, i 1568 fire skattemårer og én mår i tiende fordi han brukte «Harchara fiellet». Pga. grensetvister mellom Norge og Sverige har bruken av dette området en komplisert historie som er grundig omtalt av Bergsland (1987: 193–201).

«Finliden» – Grubdalsfjället og Ansättfjället

I det svenske spesialregnskapet for 1649 er under «Hammerdals Lapparne» oppført en skattemann for «Finliden». I 1654 lot fogden i Offerdal en same, som fra 1651 hadde skattet for Offerdal, feste «ett Hans Kungl Mai:ts och Kronans avradsland Ansättsfjäll», der poenget tydeligvis var å utvide «Ansätt fjäll» i Offerdal nordover til «Finliden». Grubbdalsfjället er i jordeboken for 1718 oppført som eget skattefjell (Bergsland 1987: 203). Også her var det store interessekonflikter mellom Sverige og Norge som påvirket grensespørsmålet mellom samebyene.

«Kielligsnasens-fielde»

I 1742 fikk Schnitler vite at samen Nils Andersen satt i «Kiellingsnasens-fielde i Sneaasens Præstegjeld». Det var ett av fjellene som lå i «Søndere Finlie». Bergsland mener Nils Andersens fjell lå vest for selve Kiellingsnasen. Hovedplassen hans var trolig Paradis lapp Platz, som på et kart fra 1743 er avsatt ved nordvestenden av Råphajauri (Bergsland 1987: 206–207).

Brannsfjellene

I 1742 fikk Schnitler forklart at Brandsfjellet var grensefjell mellom «Findlierne og Sneaasens Sogn». I 1686 fortalte Nichodemus Thorchildssen at han oppholdt seg i «Brands och Gietfjeld», og hadde fire rein og «Nære sig af veide och schøtteri udj fieldet». Da Paul Resen i mars 1706 reiste fra Snåsa prestegjeld til Overhalla, fortalte skysskaren hans at det for år siden bodde tre finner på «Giede­fieldet, liggende imellem Stood, Snaasen og Ofwerhalden i 3 år mens ere nu flyttede till Bestadfieldet. NB finder ere ikkun faa Patres familias, mens ere dog mange i stor familie med deris tienestefolch, børn og huusfolch, som hører dem til» (Bergsland 1987: 210–212).

2.4.3 Områdene sørover til Teveldalen

Dette omfatter fire områder, nemlig Skjækerfjella på hver side av riksgrensa sørover til den gamle veien over Sul, dvs. på norsk side fra den sørligste delen av Snåsa til fjell i østre Verdal; Gaskelaante, «Midtlandet» mellom veien over Sul og Teveldalen, mesteparten av Meråker kommune og Fosen. Omkring 1690 hersket rene krigstilstander mellom bønder og samer i grenseområdene mot Sverige. I 1720-åra fant en av Thomas won Westens kateketer «111 Lappe- og Finne-Sjæle, hvoraf den største deel om Sommeren sidde paa fjeldene her i Trunhjems Amt, men vidløfteligen forstrødde, nogle i Wærdals fjelde... eller ved Skikkerfjeld imod Jemtelands bøygd... andre i Meragerfjeld; andre i Tydalsfjeld; andre i Aafjord-fjelde; andre igien i Bestad-fjeld». Sammen med Snåsa skulle disse utgjøre «Finne­familier 57, Sjæle 195». I 1742 fikk Schnitler oppgitt 23 familier i Snåsa, så de øvrige utgjorde kanskje 34. I de to grenseområdene fant Schnitler 12 familier (41 personer). Fosen kan ha hatt et lignende antall (Bergsland 1987: 217–219).

Skjæker- og Verdalsfjellene

Her satt norske samer fra tida før 1645, på 1500-tallet kanskje slottsherrens befalingsmann Torkil Nilsson, og hans forgjenger Nils Torkilsson som var skattlagt under «Laisby» fra 1553. Mot slutten av 1600-tallet ble forholdene meget vanskelige. Under arbeidet med «finnemanntallet» på Snåsa i 1686, møtte den gamle og nesten blinde Morten Johansen. Han var muligens identisk med «finnekongen» Morten Jonsson fra 1646 som oppholdt seg på «Skiecher, Werre og Gouldals fielde» sammen med sin sønn og en taus, der han levde av sine 100 rein og jakt og fiske. Av en tidligere fogd, i tiden 1663–1674, var han gitt tillatelse til å være «lendsmand ofuer finderne. Naar hand effter løffte, forschaffer fleere finder i fieldene, huilchet hand iche hafuer effterkommet». Han hadde årlig betalt ett mårskinn i skatt. Allmuen klaget over at han oppholdt seg for nær byga, og han ble etter hvert landsforvist. I 1689 ble han anklaget av Torkil Olsson på svensk side for reintyveri og ble igjen landsforvist. I 1692 ble bønder fra Kall og Gaundal anklaget og senere dømt for å ha skutt 34 av samenes rein. Blant disse var også åtte norske samer som var «fördrivna från Norge».

De nybyggerne som hadde slått seg ned i Helgå­dalen omkring 1700, hadde samiske naboer. Da Schnitler i 1742 ble skysset av samer fra Julnes i Helgådalen til Ogndal, overnattet de i en gamme på fjellet der det var fire samefamilier (Bergsland 1987: 221–222).

Gaskelaante

Gaskelaante er hele området mellom Verdalen og Meråker. I 1742 fikk Schnitler opplyst at det var seks samefamilier som undertiden holdt til i Verdalsfjella. Som samenes oppholdssted i Verdalsfjella i slutten av 1720-åra ble nevnt «Skarswandet» og «Stoorsøen». Lengst i vest ligger Hermansnasa som var en del av morsarven til den tidligere omtalte Ole Nilsen i «Kiørmoe-skougen» ved Børge­fjell. Blant samenes oppholdssteder i Meråkerfjellene i slutten av 1720-årene nevnes «Holssøe» (Hallsjøen). Som samenes oppholdssted nevnes i 1720-årene også Storlien sør for Skurdalsvatnet (Bergsland 1987: 224–226).

Fosen

I 1720-åra fortelles det at noen av de «vidløftigen forstrødde» samer i «Indherredets fjelde» oppholdt seg «i Aafjord-fjelde enten i Tromsdalen eller Wærranfjeldet eller ved Letsjaure [Lysvatnet], et vand som ligger der i fjeldene midt imellom Aafjordens, Ørlands og Stadsbøygdens Sogne; andre igien i bestad-fjeld ved Sillojaure som er et langt men smalt vand, hvilket ligger der i Fjeldet». I 1791 ryddet en same en plass en halv mil sørvest for Lysvatnet, som i 1802 ble overtatt av bønder som seter. Det er også solid lokal tradisjon for samisk bosetting ved Selavatnet før norsktalende begynte å bosette seg der i 1770-åra. Omkring 1720 kom en samisk sjaman nordfra og mante sine tolv «Arve-Saiwo» i to store klumper på et stort fjell i «Bedstaden». Navn som Sillejaevrie viser ifølge Bergsland klart at samer før 1700-tallet innehadde store deler av de indre områder av Fosen, men fra 1770-åra ble samene her som andre steder mer eller mindre fortrengt av nybyggere (Bergsland 1987: 226–228).

Anders Løøv er inne på noe av det samme. Han skriver i en artikkel at det i Beitstaden prestegjeld, som dekket et 1100 km2 stort overgangsområde mellom Namdalen og Fosenhalvøya, i den første kirkeboka for dette prestegjeldet i perioden 1722–1804 var 155 innførsler som omhandlet samer. I de følgende kirkebøkene finner han også en del samer, men de blir stadig færre, og i tiden omkring 1850 er de få. Løøv finner også at dette faller godt sammen med den ekspansjonen som fra slutten av 1700-tallet fant sted fra den hovedsakelig ved kysten etablerte skandinaviske bosettingen innover i det som tidligere hadde vært regnet som utmark (Løøv 2004: 95).

2.5 Annen litteratur som omhandler Nord-Trøndelag

Ut over disse fire utredningene er det skrevet lite om samenes historie i Nord-Trøndelag som er relevant i forhold til prioriteringer gjort for Samerettsutvalget. Nils Hallan har skrevet en artikkel i Nord-Trøndelag historielags Årbok for 1966 med tittelen «Dei første meldingane om samar i Nord-Trøndelag» som både Bergsland og Sandnes viser til.

Rundbjørg Bremset Hansen har et kapittel om samene i sin bygdebok for Nærøy kommune, Nærøyfolket 1800–1920. Omtalen av samene har fått relativ stor plass i dette bindet av bygdeboka. Innledningsvis drøfter hun kort temaet sjøsamer kontra flyttsamer der hun bl.a. referer til Nærøymanuskriptet Det ble forfattet av Johan Randulf som var sogneprest på Nærøya i tida 1718–1727, og omhandler samenes tro og religiøse adferd. Bremset Hansen referer også til Håkon Hermannstrand som har arbeidet mye med samisk bosetting i ytre Namdalen, og som mener at det i tidligere tider har vært sjøsamer her. Hovedkilden hans har vært kirkebøker fra 1775 mot 1800 der han har funnet at både Nærøy- og Viknakirka i denne perioden ble brukt av samer i sommerhalvåret. Dette tolker Hermannstrand som et mulig tegn på at det kunne være et sjøsamisk samfunn her, da flyttsamene hadde sitt sommerbeite i innlandet.

Men bygdeboka for Nærøy omhandler i det vesentlige 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Temaet for det samiske kapitlet er i hovedsak skildringer av samiske tradisjoner, liv og virke og en del personskildringer.

3 Samer i Sør-Trøndelag og Hedmark i førhistorisk tid

3.1 Debatten om «framrykkings­teorien»

Omkring midten av 1800-tallet hevdet sentrale ­historikere som Rudolf Keyser og hans elev P.A. Munch at samene var de første som befolket den skandinaviske halvøya da isen forsvant for ca. 10 000 år siden. I første bind av Det norske Folks Historie fra 1852 skriver Munch at den steinalderkulturen som det finnes rike spor etter i Danmark og Sør-Sverige, utvilsomt må skrive seg fra «et Polarfolk af samme slags som Lapperne». Ifølge P.A. Munch er det usikkert når dette polarfolket kom til Norge, men pga. språket mener han at de må ha kommet hit fra Nord-Russland og Sibir (Sandnes 1996: 1–5).

På slutten av 1800-tallet ble denne teorien byttet ut med en hypotese om at det har vært en fast kulturgrense mellom nord og sør, og at det i relativt sein tid hadde foregått en samisk «inn­vandring» nordfra og sørover, inn i et germansk område. Yngvar Nielsen publiserte i 1889 en artikkel med tittelen «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt» (Nielsen 1891) der han lanserte teorien om at samene rykket inn i Rørostraktene nordfra først på 1700-tallet. Yngvar Nielsens hovedbegrunnelse for dette synet var major Schnitlers Relation om Lap Finnerne fra 1742 der Schnitler bl.a. skriver at tydalssamene «vel ere de Sydligste her Nordenfields» (Schnitler 1742). For øvrig baserte Yngvar Nielsen sin fremrykkingsteori på såkalte ex silentio-slutninger, dvs. kildetaushet eller mangel på kilder om samer i Rørostraktene, og at det manglet både samiske stedsnavn, offerplasser og tradisjoner fra førkristen tid i Rørostraktene. Denne framrykkingsteorien har stått sentralt i den sørsamiske historie­debatten hele siste halvdel av 1900-tallet.

I Snåsaboka bind 1 fra 1956 gir professor i historie og senere rektor ved Universitetet i Trondheim Jørn Sandnes en framstilling av samenes historie som i det vesentlige støtter Yngvar Nielsens framrykkingsteori, og han holder fast på dette hovedsynet i Namdalens historie fra 1965, og mener at det i vikingtida ikke var samer lenger sør enn til Børgefjelltraktene (Sandnes 1996: 10–11).

Den fremste opponenten mot Yngvar Nielsens framrykkingsteori på siste halvdel av 1900-tallet kom til å bli professor i finsk-ugriske språk ved universitetet i Oslo, Knut Bergsland. I sin argumentasjon tok han utgangspunkt i et bredt kildemateriale som samisk språk, trykte og utrykte dokumenter fra 1500- og 1600-tallet, regnskaper og rettsdokumenter, sagaer, lover og annet skriftlig kildemateriale fra middelalderen, eldre kart, arkeologiske funn og stedsnavn. I en artikkel fra 1964 om det gamle samiske navnet på Namsen, konkluderte han med at samene hadde tilhold i Øvre Namdalen lenge før middelalderen (Bergsland 1964, s. 136 ff).

På 1970-tallet tok Bergsland klart avstand fra Yngvar Nielsens framrykkingsteori om at samene på 1500- og 1600- tallet hadde trengt sørover fra traktene i Lierne og nordre Jämtland, og at de først omkring 1700 hadde kommet til Rørostraktene. Bergslands hovedsyn kom til å bli at samene har hatt tilhold i hele det nåværende sørsamiske området, og sannsynligvis enda lenger sør, allerede i tidlig middelalder. I en artikkel i Historisk Tidsskrift i 1973 hevder Sandnes at Bergslands historiske teorier ikke holder mål, og at Bergsland trekker inn usikre kilder og tolker dem i en bestemt retning for å underbygge hypotesen om samer i søndre deler av Trøndelag før 1500-tallet. Debatten mellom disse to fortsetter i Historisk Tidsskrift i 1974, der de utdyper synet sitt på flere punkter, uten at det kommer fram særlig nye realhistoriske momenter (Sandnes 1996: 17 ff). Sandnes har for øvrig gitt en grundig og balansert beskrivelse av framrykkingsteorien og debatten om denne fram til 1980-tallet i sin utredning for Justisdepartementet i 1996.

Mens det på 1970-tallet var Knut Bergsland og Jørn Sandnes som var hoveddebattanter i sørsamisk historie, kom det på 1980- og 1990-tallet flere nye aktører på banen. To av de mest sentrale forskerne og debattantene i den perioden var historikeren Kjell Haarstad og arkeolog Inger Zachrisson. Kjell Haarstad, som for øvrig er elev av Jørn Sandnes på Universitetet i Trondheim, publiserte i 1981 boka Samiske vandringer i Sør-Norge , der han forsvarer «framrykkingsteorien» og begrunner det som Yngvar Nielsen bl.a. med mangel både på skriftlige kilder og arkeologiske funn vedrørende samer i Rørostraktene. Han legger som Yngvar Nielsen også stor vekt på at major Schnitler fant de sørligste «Lap Finner» i Tydalen, og at de var kommet nordfra «i itzige bønders foreldres tiid» (Haarstad 1981). I 1992 utvikler Haarstad sitt syn ytterligere i boka Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630–1900.

En av de fremste opponentene til Haarstad på 1980- og 1990-tallet kom til å bli arkeolog og dosent ved Historiska Museet i Stocholm, Inger Zachrisson. I 1997 kom boka Möten i gränseland. Samer och germaner i Mellanskandinavien , der hun har vært både redaktør og hovedforfatter. Her publiseres resultatet av tverrvitenskaplige studier som startet i 1984 under tittelen «Sörsamiska ­projektet», som hadde som mål å besvare spørsmålet: «Fanns det samer under vikingstid – tidig medeltid i Jämtland, Härjedalen och Hedmark?» (Zachrisson 1997: 7).

Vivallen, som ligger i Funesdalen ca. 5 mil øst for Røros, og bare noen få kilometer øst for riksgrensen, har stått sentralt i Zachrissons forskning. Sammen med flere andre forskningskolleger fra ulike fagdisipliner konkluderer hun med at samer hadde tilhold ved Vivallen i hvert fall i perioden 800–1200 e.Kr. Dette synet begrunnes både ut fra gravskikker og boplassfunn. De døde på Vivallen var svøpet i never, en karakteristisk samisk gravskikk som er kjent tilbake til jernalderen lenger nord i Skandinavia. I nærheten av gravplassene ble det funnet to ildsteder som var typiske for visse samiske boplasser i vikingtid og tidlig middelalder. Det ene ildstedet ligger på en oval, ca. 6 x 5 m svak forhøyning, og samsvarer godt både i form og størrelse med samiske gammetufter som vi kjenner fra senere tid, og ifølge Zachrisson er de «med största sannolikhet lämningarna efter en kåta med vägg­rester av nedrasat torv» (Zachrisson 1997: 123).

3.2 Skriftlige kilder på 1600- og 1700-tallet om samer i Rørostraktene

Som et apropos hva gjelder Yngvar Nielsens påstand om at samer manglet i skriftlige kilder fra tida før 1742, kan vi se på en oversikt som viser at samer er omtalt i en rekke skriftlige kilder i Rørostraktene omtrent hvert tiår fra begynnelsen av 1600-tallet fram til 1740-tallet. (Flere av disse kildene vil bli nærmere omtalt i etterfølgende kapitler).

  • Fra ca. 1620 til 1690 har Anders Larsen og senere Thomas Mortensen bygsel på området mellom Sylene og Hyllingsdalen (jf. kap. I i Fjellheim 1999).

  • I 1632 fikk Jens Bjelke klage fra Holtålen på ­samenes fangst (Dok. 8). Det samme skjedde på Tynset i 1643 og i Härjedalen i 1645 (Dok. 6, jf. kap. I i Fjellheim 1999).

  • Torkil og Nils Mortensen har store tamreinflokker vest for Femund på midten av 1600-tallet (Dok. 6, jf. kap. I i Fjellheim 1999).

  • I 1660 får vi vite at samene Morten og Jon har vært på fogdegården på Hamar med tre rein, og skal ha skyss tilbake til Røros (Dok. 7).

  • I 1685 møtte kong Christian V på Oppdals preste­gård «de første Finner, som een gammel Mand og Qvinde med et Rensdyr, som de medførte til at sælge» (Bergsland 1992: 36), jf. kap. IV.00 i Fjellheim 1999.

  • I 1690-åra finner vi flere samiske barnedåper i den eldste bevarte kirkeboka for Røros fra ­årene 1691–1700, og ifølge denne bar Nils en sønn til dåpen i mars 1692 som fikk navnet Israel. Ved juletider samme året ble ei samejente døpt Lucia. I april 1693 ble datter til Nils Mortensen døpt Anne Catrine. I februar 1694 døpte Anders Nilsen en sønn som fikk navnet Nils, og i januar år 1700 ble Niels Israelsens datter døpt Lisbeth (Fjellheim, P. 1998).

  • Resen skriver i 1707 bl.a. at det «for nogen tid siden» bodde samer med «deris Reensdyr» på Dovre (Bergsland:1992: 73), jf. kap. I i Fjellheim 1999.

  • I 1718 forteller samemisjonæren Isaac Olsen at det finnes samer både i Tydal, Røros, Holtålen, Nord-Østerdal og mange flere steder sør etter fjellet (Løøv 1994a: 49).

  • I 1724 skrev Thomas von Westen til professor Steenbuch «at en Fin fra Tønseæt, foruden en fra Sælboe havde givet ham nok at bestille» (Hammond 1787: 505).

  • I 1733 skrev «Finneskolemester» Jens Bloch til biskopen der han forteller at «De omboende Finner vare til stede, skiønt de fleeste vare bortflyttede fra Tydals fieldene – Nogle til Jemteland – Nogle til Brechen ved Røraas – Nogle til Merager» (Bergsland 1992: 100).

  • I 1743 utstedte fogden over Solør, Østerdal og Odal bygselkontrakt til samene John Thomesen, Nils Larsen, Anders Nilsen og Henrik Nilsen i et område vest for Femund (Fjellheim, P. 1983).

3.3 Tre hovedteorier om tidligere fangstkultur i midtnorden

Zachrisson skriver at det er tre hovedteorier som har utkrystallisert seg i spørsmålet om hvordan en skal forstå fangstkulturen i midtnorden, nemlig

  • en fast «kulturgrense» mellom samer i nord og germanere i sør

  • en fangstkultur og en agrarkultur ved siden av hverandre

  • en samisk kultur som har utviklet seg fra en såkalt fangstkultur (Zachrisson:1997: 33 ff)

Yngvar Nielsen, Jørn Sandnes og senest Kjell Haarstad representerer teori 1 i Norge. I Sverige opererer bl.a. Baudou også med en fast kulturgrense mellom nord og sør, og betrakter Mellan-norrland som agrart samfunn fra tida omkring Kristi fødsel og fram til ca. 1100 e.Kr. Men han ser ikke bort fra enkelte samiske bosettinger i Jämtland og Härjedalen fra omkring år tusen f.Kr. fram til omkring Kristi fødsel. I motsetning til Haarstad aksepterer Baudau Vivallen som samisk i perioden 800–1200 e.Kr., men betegner det som en tilfeldig innflytting.

Teori 2 opererer med to parallelle grupper og drøftes utelukkende ut fra arkeologisk materiale. En av de mest framtredende representantene for den teorien i Sverige er arkeologen Klas-Göran Selinge. Han ser for seg en selvstendig fangstkultur som var knyttet til de store innsjøene i Sverige, innbefattet Storsjö i Jämtland. Han hevder at denne fangstkulturen etter hvert ble presset tilbake, men at den eksisterte helt inn i middelalderen (Zachrisson 1997: 34–37).

I Norge er denne tokulturteorien bl.a. representert med Arne Skjølsvold som har gjort seg refleksjoner omkring jernaldergravene i sør­norske fjellstrøk, og stilt spørsmålstegn ved tidligere tolkinger av dem. Det er funnet ca. 50 stykker av denne gravtypen i sørnorske fjellstrøk mellom 700–1100 moh., og de finnes både enkeltvis og i grupper. Skjølsvold har undersøkt mange av disse gravtypene både i Hedmark og Oppland, og har aldri «fått det helt til å stemme at graver i fjellområder og perifere utkantstrøk skulle være bondekulturens graver». Skjølsvold snakker også om to ervervsgrupper med to forskjellige kulturer som har levd ved siden av hverandre, der den ene har hatt jordbruk som hovederverv, mens den andre drev fangst. Men han unngår å ta stilling til etnisitet. Likevel sier han at «hypotesen om de finner som stedsnavn og sagatradisjon forteller om, uvilkårlig vekker en viss interesse dersom man ser den i lys av den tolking som ovenfor antydet for en rekke av våre fjellgravers vedkommende», men han mener det er «liten grunn til å velge en så ’dramatisk’ tolking som at det kan være tale om rester etter en ’urbefolkning’ eller et førgermansk veidefolk» (Skjølsvold 1980).

Zachrisson er talskvinne for teori 3 om at samisk kultur også i Midt-Norden må ha sitt utspring i en såkalt fangstkultur. Hun betrakter denne teorien som et tverrvitenskapelig syn og en videreutvikling av teori 2 der en også trekker inn etnisitet og kulturtilhørighet, og vektlegger den indre utviklingen i fangstsamfunnet. Hun understreker at begrepet «fangstkultur» også må inkludere botradisjoner, bosettingsmønster, gravskikker, rituelle skikker m.m. Fangstkulturen i Nord-Skandinavia defineres som samisk fra omkring år 1000 f.Kr. Hvorfor kalles ikke den samtidige fangstkulturen i Midt-Skandinavia også for samisk? spør Zachrisson (Zachrisson 1997).

3.4 Samer i sagaene

Den samiske bosettingen på Vivallen i perioden 800–1200 blir naturligvis interessant i forhold til samtidige skriftlige kilder. Det har også Zachrisson drøftet (Zachrisson 1997: 158–174). Ifølge Historie Norvegiæ (fra ca. 1190), Ågrip (1190-tallet) og Snorres Heimskringla (ca. 1230) skal det ha bodd finner/samer i vikingtid og tidlig middelalder på en rekke steder i Sør-Norge, som på Dovre (Harald Hårfagres saga), i Oppland (Olav den helliges saga) og på Hadeland (Halvdan Svartes saga). I Ågrip , som sannsynligvis er skrevet i Trøndelag på 1190-tallet, får vi høre om finnekongen Svåse som hadde fått lov av kongen til å sette opp gammen sin ved kongsgården Tofte på Dovre. Her fortelles det også at Harald Hårfagre skal ha fått sønnene Ragnvald, Gudrød, Halvdan og Sigurd med Snøfrid, datter til Svåse. Snorre forteller også om samer på Dovre, og bortsett fra historien om et beverskinn, er Snorres beretning nesten ord for ord lik den vi finner i Ågrip .

Sagaene og de gamle lovene blir av enkelte betegnet som problematiske kilder som har ført til spekulative konklusjoner (Sandnes 1974: 418 ff). Mens f.eks. Salvesen (1981) kommenterer dette spørsmålet slik:

Kanskje blir ikke slutninger bygd på direkte omtale av samer i sagaer, eldre historieverk og lignende mer spekulative og usikre enn andre slutninger bygd på slike kilder, og som historikerne ellers, tross nyere sagakritikk – eller kanskje nettopp derfor – fullt ut aksepterer.

Zachrisson referer i denne sammenhengen bl.a. til professor i nordisk filologi Else Mundal. Mundal har studert de skriftlige kildene fra middelalderen, og hevder at vi møter en omfattende bevissthet om at den skandinaviske halvøya var bebodd av to folk med ulike kulturer, nemlig det nordiske folket og det samiske folket. Mundal henviser både til norske og islandske kilder som til dels tilhører vidt forskjellige genrer, så som norske lover, forordninger og diplom, norske og islandske skaldedikt, eddadikt, kongssagaer og konge­krøniker, islandssagaer, middelalderske samtidssagaer og forhistoriske sagaer og historieverk som Landnámabók, og funnet at alle disse omtaler samer.

Mundal finner ikke skarpe geografiske grenser, eller etniske eller kulturelt bestemte grenser, mellom samer og nordmenn i disse kildene. Mundal påpeker heller at:

Vi får det bilete at det finst område både i nord og i sør der samar og nordmenn bur meir eller mindre i dei same områda og har nær kontakt med kvarandre,» og: «Når leiaren for samane er kalla konge, understrekar dette at samane er sedde som eit eige folk med eigne leiarar, og ein kan vel også seie at i bruken av denne tittelen ligg det ein viss respekt og godkjenning frå det nordiske nabofolket si side.

(Mundal 1997: 42)

3.5 Samer i Åmot i yngre steinalder

På 1990-tallet ble det foretatt arkeologiske undersøkelser i et stort område i Østerdalen som underbygger Inger Zachrissons forskning på Vivallen. I forbindelse med etablering av nye Rena Leir på Rødsmoen i Åmot kommune, ble forsvaret pålagt å foreta arkeologiske undersøkelser. Det var et stort prosjekt som pågikk fra 1993 til 1996 og sysselsatte mange arkeologer og medhjelpere. Universitetets Oldsaksamling registrerte 693 kulturminner innafor 80 km2, og av disse ble 423 frigitt (Narmo 2000: 9).

Arkeolog Lars Erik Narmo deltok både i registreringer og arkeologiske utgravinger på Rødsmoen og publiserte resultater fra undersøkelsene i boka Oldtid ved Åmøtet i 2000. Her skriver han bl.a. at spor etter en germansk kultur i Østerdalen «nærmest mangler før merovingertiden», og at samene må ha vært dominerende i Østerdalen, i hvert fall fram mot 700-tallet e.Kr. Sporene etter samene ser ut til å opphøre i hundreårene før vareproduksjonen starter. Men datering av en gravrøys ved Rena viser samisk tilstedeværelse i middel­alderen. Narmo mener at de to etniske gruppene må ha utnyttet forskjellige nisjer, og at det er nærliggende å tro at de har hatt gjensidig nytte av hverandre. Når det gamle landnåmet av bønder starter i Åmot, forsvinner imidlertid de materielle levningene etter samene, og svært lite taler for at de to kulturene fortsatte å leve ved siden av hverandre. Men de såkalte fangstmarkgravene som finnes i utmarka, indikerer at samene utgjør små grupper som utnytter spesielle nisjer ved siden av en dominerende germansk kultur. Narmo tror at dette kan ha vært situasjonen fram til begynnelsen av middelalderen, men at det deretter ikke finnes kjente spor etter samisk kultur i Åmot (Narmo 2000: 99).

3.6 Samer i Dovretraktene i tidlig ­middelalder

Nyere arkeologiske funn viser at det var samer i Dovretraktene i tidlig middelalder. I 2006 ble det påvist såkalte samiske rekkeboplasser ved Aursjøen i Lesja kommune. Slike boplasser er kjent både fra finsk Lappland, Varanger, Norrland og på Saltfjellet, og er datert til perioden fra 800 til 1200 e.Kr.1 I 1999 ble det funnet et fangstanlegg for rein i samme fjellområde i Lesja kommune som har klare paralleller til samiske samlegjerder for rein slik de er beskrevet på 1600-tallet, og slik som reingjerder med ev. beitehager i prinsippet bygges den dag i dag (Einbu 2005, Fjellheim 2005). Dette anlegget er foreløpig datert til ca. 1200-tallet. Det viser at det var samer i Dovretraktene samtidig som Snorre satt og skrev om finnekongen Svåse på Dovre i vikingtid, og bekrefter også at det var samer på den skandinaviske halvøya i middelalderen, som Elsa Mundal (1997) har påvist i en rekke norrøne skrifter i til dels svært ulike genrer både i islandske og norske kilder fra den tida.

3.7 Samer i Nord-Østerdal i middel­alderen

I 1939 ble det funnet en runebommehammer på gården Nordset i Øvre Rendal som forteller om samisk tilstedeværelse lenger nord i Østerdalen. Den er datert til perioden 1160–1260 e.Kr. (Pareli 1991: 24). Guttorm Gjessing publiserte en artikkel i 1945 der han antok at det dreier seg om et offerfunn som trolig var lagt ned på 1400-tallet (Gjessing 1945: 99 ff).

Enda lenger nord i Østerdalen enn Øvre Rendal ligger Innerdalen i Kvikne i Tynset kommune. I forbindelse med en utbygging av Orklavass­draget ble det foretatt arkeologiske og pollenanalytiske undersøkelser i dalføret. Under den siste feltsesongen ble det helt tilfeldig funnet tre tufter som var nedgravd i bakken, som fikk arkeolog Lil ­Gustavson til å reise spørsmålet om det fantes samer som drev elgfangst i Innerdalen på 1400–1500-tallet. Det ble funnet et ildstål i en av tuftene. Tuftene ble funnet i slutten av feltsesongen, og Gustavson mener derfor at det kan ha vært flere slike tufter som ikke ble funnet.

Gustavsson viser til andre tufter som er kjent i sørnorske fjellstrøk, som også er nedgravd i bakken, men konstaterer at ingen av tuftene i Innerdalen har naturlige likhetstrekk med disse. Hun finner det derimot nærliggende å sammenligne tuftene i Innerdalen med de såkalte «stallotomtene» som er kjent fra bl.a. Saltfjellet i Nordland. Disse tuftene ligger vanligvis i grupper i fangstområder nær tregrensen, og er beskrevet som ovale med nedsenket gulvplan omgitt av en bred voll. Gustavson konkluderer med at det har bodd en utmarksbrukende fangstbefolkning i Innerdalen i senmiddelalderen som kan ha vært samer (Gustavson 1987).

Pollenanalyser fra dette området viser en sterk oppgang av pollenprofiler som er C14-datert til 1565 95. Disse pollenutslagene tolker Gustavsson som tegn på setring. Men som vi skal drøfte senere, skiftet samene i dette området sannsynligvis fra fangstbasert til nomadisk reindrift på slutten av 1500-tallet, og Fjellheim/Liavik har påvist at intensivt melkebruk i reinnomadismens dager har satt minst like sterkt kulturpreg på vegetasjonen i fjellnære områder i Rørostraktene som seterdrifta har gjort (Fjellheim 1999: 145 ff). Det kan derfor gjerne være spor etter intensiv reindrift som pollenundersøkelsene fra Innerdalen har avslørt. Tuftene i Innerdalen ligger dessuten svært nær setervoller, og det er godt dokumentert at gamle trøplasser pga. sin frodige grasvekst ble attraktive både som slåttmark og lokalisering av setervoller (Fjellheim 1999: 56 og kap. III og kap. IV i samme).

Det er dessuten foretatt undersøkelser av samiske kulturminner som ikke ligger så langt fra Innerdalen. Finntjønnan i Budalsfjella ligger i luftlinje bare ca. 30 km nordøst for Innerdalen. Der foretok Leif Pareli i 1989 arkeologiske undersøkelser både av gammetufter og en offerplass. C14-datering av en prøve nederst i vollen på offerplassen ga som resultat 1470–1650 e.Kr. Dette er samtidig med dateringene både på boplassene og pollenprøvene i Innerdalen (Pareli 1991:87 ff, Fjellheim 1999: 57).

Forolsjøen ligger i luftlinje bare ca. 15 km sørøst for Finntjønnan. Der er det også registrert et mulig offersted. Arkeolog Lars F. Stenvik foretok nærmere undersøkelser av stedet i 1982, og mener hans undersøkelser støtter hypotesen om at det er et samisk offersted (Stenvik 1982/83: 87 ff, Fjellheim 1999: 57).

3.8 Konklusjon vedrørende «fram­rykkingsteorien»

Vi har sett at Inger Zachrisson og hennes forsk­ningskolleger har påvist samisk bosetting fra vikingtid til tidlig middelalder i Vivallen like øst for Røros. På grunnlag av store utgravinger i Åmot i Sør-Østerdalen mener arkeologer at det er mye som tyder på at den yngre jernalderkulturen i dette området var samisk, og at samisk må ha vært dominerende i Østerdalen i hvert fall fram til 700-tallet e.Kr. Lenger nord i Østerdalen er det gjort arkeologiske funn som sannsynligvis betyr at det bodde samer i disse traktene både i tidlig- og senmiddelalderen. Arkeologiske funn de siste årene viser at det også var samisk bosetting i Dovretraktene i middelalderen.

Videre er det referert til en rekke skriftlige kilder fra begynnelsen av 1600-tallet og fram til 1742. Mot en slik bakgrunn blir det naturligvis svært vanskelig å forsvare «framrykkingsteorien» som innebærer at samene kom til Rørostraktene først etter 1742, og verken Jørn Sandnes eller Kjell Haarstad, som har vært de eneste som meget aktivt har forsvart denne teorien fra 1970-tallet og fram til slutten av 1990-tallet, har ytret seg i denne debatten i de senere årene.

4 Fra fangstbasert til nomadisk reindrift fra Nord-Østerdal i sør til Tydal i nord på 1500- og 1600-tallet

4.1 Skriftlige kilder fra 1600-tallet

Rørostraktene har fra naturens side svært gode reinbeiter. Før den nomadiske reindrifta ble etablert i området, var dette villreinens rike. Det vitner bl.a. de mange og til dels store fangstanlegg­ene om. Det har sikkert vært svingninger i bestanden både pga. jakt og fangst, rovdyrmengde og klimaforhold. Det finnes enda ikke noe «bevis» for når reinen ble domestisert (temt) blant samene. Det er til og med litt uklart hvordan domestisering av rein kan påvises i arkeologisk materiale (Mulk 1994: 195 ff, Lundmark 1982: 14 ff). Men de fleste forskerne tidfester overgangen til nomadisk reindrift til 1500–1600-tallet, og mener at det foregikk ved en sterk desimering av villreinstammen (f.eks. Lundmark 1982 og Vorren 1981). Men det foreligger flere teorier om årsaken til den store nedgangen av villreinstammen på 1500–1600-tallet.

Dette spørsmålet har til nå vært lite drøftet for Rørostraktenes vedkommende. Men Sverre Fjellheim 2 har redegjort for sitt syn i et kapittel i boka Samer i Rørostraktene . Fjellheim (1999: 18 ff) tar utgangspunkt i følgende fire kilder fra 1600-tallet 3 :

Den 16. juli 1632 mottok Jens Bjelke en klage fra allmuen i Holtålen på at

Finnerne eller Fieldlapperne giøre oss stor offuer-Wold och skade paa diur att Weyde Wdi Woris allmenninger och Leye maall. (Bergsland 1992: bilag 1).

I 1643 klager «almuen paa Tønsett» (øvre Østerdal) på vegne av «ald Østerdahlen» over hvordan

Field Lapperne paa en thj aarsz tid sig mere haffde fordristet, baade sommer och windter at tilholde paa Østerdalens fielde och schowe, drebt och ødelagde alt det de offerkomb baade aff elszdiur, rinszdyr, beffuer och fugle, huor offuer dj dennom stoer schade och affbreck tilføyede. (Bergsland 1992: bilag 2).

Den 30. oktober 1646 skriver landshøvdingen over Härjedalen at allmuen klager over at en

Hop Lappar och Lössefinnar som Wistas der kringh på Fiällen och fahra öf[we]r alla deras egor och Skogar och Uthskiuta alla de diur och Foglar som der finnas kunna (Bergsland 1992: bilag 4. Finnes i flere versjoner. Se f.eks. Olsen 1998: 160–161).

I juni 1663 ble flere bønder av Tynset sogn ført for retten fordi de hadde tatt «nogit gods fra en del lapfinder». Under vitneavhørene i denne saken kom det fram at Torkil Mortensen hadde bygd i Hommelfjell hvor han ikke bor mens med alle sine «medhaffuende ligger i deris Skoge, oc dennem ruinerer paa alle de diur derudj ere». (Bergsland 1992: bilag 5C).

Her har vi fire ulike skriftlige kilder som har flere fellestrekk. Alle er fra 1600-tallet innafor en tidsperiode på ca. 30 år. Alle er fra området mellom Härjedalen og strekningen Nord-Østerdalen–Gauldalen, dvs. innafor et kjerneområde for samisk reindrift i Rørostraktene også i dag. Alle klagene er framsatt av bønder og/eller øvrighet og går ut på at samene overbeskattet viltet. Formuleringene varierer, men felles for alle klagene er at samene bedriver en sterk beskatning av viltet, ja at de utrydder det! Men virkeligheten bak disse klagemålene begrenser seg ikke bare til en kamp om ressurser mellom samer og bønder. Kildene røper i tillegg, slik Fjellheim ser det, sannsynligvis sluttfasen i en dramatisk endringsprosess i det samiske samfunnet, nemlig overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Hva er det egentlig som skjer, og hvorfor skjer det? (Fjellheim 1999: 18 ff).

4.2 Uår og sult

Lokalhistorikeren Anders Reitan fra Ålen karakteriserer slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet som svært trasig for Rørosdistriktet på grunn av uår og misvekst. 1591 betegnes som «svartåret» da «grastuen ikke ble grønn nord for Dovre», og i 1599 var det «almindelig misvekst i hele Nord-Europa» (Reitan 1936: 45).

De første 20 åra på 1600-tallet skal matsituasjonen ha vært noe bedre, men mellom 1630 og 1640 var det misvekst, dyrtid og hungersnød som rev bort folk i hundrevis. Året 1635 skal ha vært like ille som «svartåret» 1591, og i 1647 fortelles at «fleire døydde avkrefta attmed trea som dei hadde flekt borken av til mat» ( Inderøyboka 1973: 83). Ut fra dette må det også ha vært et betydelig «lokalt» marked for kjøtt.

En annen kilde forteller at samer i Nord- ­Østerdal i 1660-åra leverte 30 pulklass (ca. 2,5 tonn) dyrekjøtt til noen kullbrennere ved Røros (tingbok 8 for Solør og Østerdalen fol 51 a og 51 b, Fjellheim 1999: 39). Dette innebærer at samene hadde solid handelskontakt med det nye industrisamfunnet bare knappe 20 år etter at virksomheten ved Kobber­verket var kommet i gang. Dette bidraget til matforsyningen i lokalsamfunnet kan godt ha vært en videreføring av et handelssamkvem samene hadde med lokalsamfunnet allerede da gruvedrifta ble etablert, og kan ha direkte sammenheng med matmangel i området bl.a. på grunn av klimatiske forandringer fra omkring midten av 1500-tallet.

4.3 Klimaforverring og bestands­dynamikk hos rein

Det kjølige klimaet med matmangel og hungersnød på 1500- og 1600- tallet ville naturlig nok øke presset og beskatningen av villrein for å hjelpe på matforsyningen i distriktet. Men de klimatiske betingelsene kan dessuten ha influert direkte på populasjonen av villreinen. For det kalde klimaet som lokalhistorikeren Reitan refererer til på 1500- og 1600-tallet kan faktisk bekreftes av dagens klima­forskere.

I litteraturen omtales perioden 1550–1850 gjerne som «den lille istid». Den kaldeste 30-års perioden inntraff temmelig sikkert mellom 1675 og 1705.Undersøkelser utført under et europeisk forskningsprogram i 1992/93 slo fast at det særlig var vårmånedene som ble kaldere. Men også sommer- og vintermånedene ble kaldere, slik at under den sentrale delen av «den lille istid» var årsmiddeltemeraturen blitt 1 til 1,5 gr. C lavere enn den hadde vært under det «lille optimum», og 0,5–1,0 gr. lavere enn nåtid. Dette gjaldt i hvert fall sentral-Europa, men det er grunn til å anta at forholdene i Norge var noenlunde de samme. Det ville for Trøndelags-området bety relativt stor hyppighet av vinder mellom nW og nE om våren, med sein snøsmelting, hyppigere snøfall og hyppigere frostperioder om våren enn det som er vanlig i vår tid. Somrene var kjøligere, og sommersesongen kortere, med noe mindre sol og hyppigere regn enn i våre dager. Når det gjelder vintrene, var også de kaldere, men ikke nødvendigvis rikere på snø enn i vår tid. Snødekkets varighet var i gjennomsnitt lenger, slik at beitearealene kanskje var noe innskrenket, og kanskje hyppigere utsatt for nedising om våren.

(Brev til Sverre Fjellheim fra klimaforsker Erik Wishman, 05.12.95)

Wishman avslutter brevet med å understreke at det her er snakk om gjennomsnittsforhold, men konkluderer med at det sikkert er

berettiget å si at utviklingen mot kaldere klima på 15-1600 tallet medførte en viss forverring av beiteforholdene for rein i vår- og sommermånedene i Rørostraktene.

Som vi ser, refererer Wishman i sitt brev til et forskningsprogram fra 1992/93 som viser at det i særlig grad var vårmånedene som ble kaldere i «den lille istid». Og vårværet har spesiell interesse nettopp når det gjelder populasjonsdynamikken hos rein. Julie Axman fra Gåebriensijte (Riast/Hylling reinbeitedistrikt) fortalte Bergsland (1943: 295) bl.a. at det var dårlig klima og vanskelige forhold i reindrifta på den tida far hennes giftet seg. Faren, som var Paul Johnsen, giftet seg i 1867. Og flere kilder bekrefter at de klimatiske forholdene var svært dårlige i siste halvdel av 1860-åra i Trøndelag. I 1867 var det totalt uår omtrent over hele landet. Vårblomstene kom en måned senere enn vanlig, og sommeren var både sein og kald. I 1869 var det «ingen sommer», og noen steder måtte de ty til borkemel både i 1867 og 1869 ( Inderøyboka bind I 1973: 94).

Julie Axman forteller videre at kalvene kreperte på grunn av de lange og kalde vårene slik at reinflokken minket, men poengterer samtidig at reinen formerte seg igjen så snart vårklimaet bedret seg. Ifølge dagens klimaforskere var det da også i særlig grad vårene som var dårlige i «den lille istid», og når Reitan (1936) skriver at 1591 var «svartåret» da «grastuen ikke ble grønn nord for Dovre» må det ha vært en ekstremt dårlig vår det året.

Når de dårlige vårene på 1860-tallet medførte at kalver kreperte og at reinbestanden minket, må vi kunne ta for gitt at de enda dårligere klimatiske forholdene med spesielt kalde vårer på 1500- og 1600-tallet, også fikk negative konsekvenser for reinbestanden på den tida. Når kildene dessuten forteller at samene drev sterk beskatning av viltet i første halvdel av 1600-tallet, og at vi pga. av gruveetableringer fikk en sterk befolkningsvekt som økte press­et på matressursene i fjellregionen omkring midten av 1600-tallet, kan det ha resultert i at samene i Rørostraktene så seg best tjent med å skifte over fra en næringstilpasning som i hovedsak var basert på fangst, til nomadisk reindrift (Fjellheim 1999: 18 ff).

4.4 Domestisering – en prosess

Sjøl om samene i Rørostraktene utvidet tamreinholdet og etter hvert skiftet over fra fangstbasert til nomadisk reindrift på 1500- og 1600-tallet, er det viktig å presisere at samene hadde tam rein også i fangstsamfunnets dager i form av melkesimler og trekkdyr.

Men de få tamme dyrene som fangstfolket holdt, var nærmest som «husdyr» å regne. Ved overgang til nomadisk reindrift måtte reintallet økes, og en flokk på opptil flere hundre dyr kan naturlig nok ikke holdes så tett inntil menneskene som 10–20 dyr. Sjøl om reinen i nomadismens dager var svært tam og under kontinuerlig tilsyn, måtte dyrene bevege seg fritt i landskapet. Med en stor villreinstamme tett innpå de tamme hjordene ville risikoen for å miste dyr til villreinflokken være overhengende, særlig vinterstid og i brunsttida om høsten. Flere forskere (f.eks. Lundmark 1982: 159) har da også påpekt at reinnomadisme i større skala er uforenlig med en rik villreinstamme.

Fjellheim (1999: 15 ff) har også drøftet dette, og understreker at villreinstammen måtte desimeres før, eller helst parallelt med, et utvidet tamreinhold. Det krevde intensiv, målrettet og kraftig beskatning, naturligvis avhengig av villreinstammens størrelse. I den sammenhengen viser Fjellheim til et referanseområde der en tilsvarende omstillingsprosess er godt dokumentert, nemlig hos suenjelfolket, eller skoltesamene, der overgangen fra fangst til nomadisk reindrift foregikk så sent som i siste halvdel av 1800-tallet.

Så lenge skoltene hadde en fangstbasert næringstilpasning, hadde de også bare noen få tamme rein som dekket transportbehovet mellom boplasser og basisområder, samt noen lokkedyr til villreinjakten slik Ottar hadde for ca. 1000 år siden. Det de derimot trengte av kjøtt og skinn, fikk de gjennom villreinfangsten. Men etter hvert som villreinstammen minket, måtte de øke tamreinflokken, og Nickul kan fortelle at det var meget interessant å se

hur tamrenshjorden från släktled till släktled växte. Man kan följa denna utveckling vid flere av Suenjels sjöar, där skolterna kring sommarvistet byggde ringgärden för renhjorden så att den ej skingras i skogen, sälla sig til vildrenflockarna eller gå i för vildren gillrade snaror och fallgropar. Man kan ännu se lemningar av sådana gärden, och skolterna kan berätta var gärden funnits också där man ej mera ser några rester. Man kan med dessa uppgifter tydligt påvisa hur ringgärderna från son till son byggts större och större tills de slutligen, sedan vild­renarna praktisk taget dött ut, ej mer behövdes (Nickul 1955).

Suenjelsamene løste, som vi ser, sammenblandingsproblemet ved å bygge gjerder for å unngå at de tamme dyrene forsvant inn i villreinflokkene, eller for ikke å risikere at tamreinen gikk seg inn i fangstanretninger som var tiltenkt villreinen. Disse gjerdene ble større og større fra generasjon til generasjon.

Vi har ingen dokumentasjon på at det har foregått på tilsvarende måte i Rørostraktene. Men eksemplet illustrerer tydelig at overgangen skjedde i kontrollerte former, med til dels svært arbeidskrevende tiltak, at endringsprosessen varte i generasjoner, og at før samene kunne etablere en nomadisk livsform med en større tamreinflokk, måtte de foreta en sterk desimering av villreinstammen. Men villreinfangsten var i prinsippet også en form for reindrift som Fjellheim (1999: 27 f) betegner som fangstbasert reindrift , og Fjellheim viser til at analyse og strategi i arbeidet med reinen i dagens såkalte ekstensive driftsform f.eks. har store likheter med strategiske analyser og taktiske disposisjoner som ble foretatt av samene i fangstsamfunnets dager og viser til at

både fangstmann og reingjeter må forholde seg til reinens naturlige trekkvaner og bevegelser i landskapet etter årstid, vær, beite og terrengforhold. Begge supplerer naturgitte forutsetninger med nødvendige tekniske anlegg i bestrebelsene på å styre flokken. Dagens reingjerde plasseres i prinsippet på samme måte i terrenget som fangstanleggene for villrein i fangstsamfunnets kulturlandskap, og fangstmannen bygde ledegjerder av stein eller tre som hadde samme funksjon som de fang­armene som bygges i dag for å styre flokken inn i et «moderne» reingjerde . (Fjellheim 1999: 27 ff)

Det finnes en beskrivelse fra 1600-tallet som Fjellheim (1999: 29 f) viser til og som illustrerer dette. I en bok fra 1672 beskriver nemlig Tornæus hvordan samenes fangst kunne foregå med såkalte konvergerende gjerder , eller «vuobman» som de ble kalt på nordsamisk. Anleggene ble bygd på åpne fjellstrekninger hvor det ble satt opp lange staker som stadig nærmet seg hverandre. Ytterst var det langt mellom stakene, mens avstanden minket jo nærmere radene kom hverandre. På disse stakene ble det hengt noe svart som skulle skremme reinen. Disse stolperekkene fungerte som en fangarm, og ledet reinen inn i et gjerde som var bygd som et «stakitt» der intet «Creatur» kunne komme ut.

Tornæus gir også en detaljert beskrivelse av hvordan samene på 1600-tallet ledet reinen gjennom landskapet inn i et slikt fangstanlegg, og forteller at denne fangstmetoden var så effektiv at de samene som drev med dette, av «andra Lappar mykit förhatade äre» ( Berettelser 1983: 58). Denne metoden som Tornæus beskriver, er svært lik den teknikken som reindriftssamene bruker på hele Nordkalotten den dag i dag når reinen skal samles i trøa for merking eller slakting, og viser at samene har hatt kompetanse, teknologi og strategi til å håndtere reinen til alle tider enten den var «vill» eller «tam» (Fjellheim 1999: 29 f).

4.5 Samebyer med fangstbasert og nomadisk reindrift på 1600-tallet i Rørostraktene

Vi har ovenfor sitert fire kilder som forteller om klager på samenes fangst på 1600-tallet. I boka Samer i Rørostraktene (Fjellheim 1999: 31 ff) finner vi en oversikt over hvor de ulike samegruppene det ble klaget på, må ha hatt tilhold.

Thomas Mortensens og Anders Larsens sijte i Tydal:

I 1690 gjorde Røros kobberverk et malmfunn ved Gruvsjøen øst for Brekken. Det oppstod tvist mellom Sverige og Norge hvem som hadde rett til denne malmen. Dette resulterte i at det ble nedsatt en dansknorsk og en svensk kongelig kommisjon for å utrede spørsmålet. Både svenske og dansknorske myndigheter brukte samene til å «spionere» for seg.

I 1690 ble det foretatt vitneavhør i saken i Brekken. Ett av vitnene var den da 60 år gamle samen Thomas Mortensen som forklarte at han av «voris fogder» hadde bygslet fjellene på den vestre siden av Helagsfjellet, som også samen Anders Larsen hadde gjort det før han. Som nabo i øst hadde han den svenske samen Blind Niels på Flatruet, og de to hadde aldri kommet hverandre for nær.

Senere ble saken behandlet på tinget i Selbu. Der kunne Thomas legge fram en bygselseddel som var utstedt av den da avdøde fogd Rasmus Jensen, som var fogd i Selbu fra 1657–1670 der han gjorde

Sin bekiendelse saaledis, at hand med hans Rensdiur hafuer besiddet Fielderne paa dend Vestre Side av Herlop [dvs. Helags] field, som for hans Tiid imod de 70 Aar af Anders Laffridsen [Larsen] Finde hafuer hafft for bøxell, og paa dend anden Side forbem field hafuer En Suendsch Blind Niels find Sidded paa Flatrøe, og aldrig kommen huer Andre Nermere, derhos producerte hand hans meddelte Bøxel­zedel af forrige Ko. Ma. fogid ofuer Selboe fogderie Sallig Rasmus Jensen, som indholder forbem fielder at bruge og besidde, hvilche forschr hans aflagde Vidne og bekiendelse hand ved Æd effter loven bekrefftede (Bergsland 1987: 256).

Blind Niels var ifølge Bergsland den Nils Jonsson som i 1656 fikk brev på «Täfwerdalen jämte Flatrums fiället» og som i jordeboken for 1662–1680 sto som «Nils Jonsson för Taeverdals og Flatron fiället» (Bergsland 1987: 256).

Thomas ble øyensynlig betraktet som et sentralt vitne i saken, og denne bygselen er da også et viktig dokument i rørossamisk historie. Her dokumenteres samisk bruk i området i hvert fall bakover til omkring slutten av 1500-tallet. Det er sjølsagt vanskelig å vite eksakte grenser for Thomas Mortensens bygselområde. Men det lå sør for Sylene, kanskje sørover fra Ekornåa, eventuelt Rotåa, og grenset i øst mot Helagsfjellet som på Hedræuskartene fra 1645–46 er avsatt som grensefjell mellom Härjedalen og Norge. Men fordi det var en grensetvist mot Sverige, forteller kildene ingenting om hvor langt vestover bygselen rakk. I den sammenhengen hadde vestgrensa for området til Thomas naturligvis liten interesse. Men bygselområdet hans måtte nødvendigvis strekke seg sørover til Brekken ettersom han ble innkalt som vitne i tvisten om malmfunnet som lå der.

Bergsland (1987: 260) mener det er rimelig å anta at bygselområdet fulgte tydalsgrensa i vest. I en grensetvist mellom tydalinger og holtålinger på begynnelsen av 1700-tallet forklarer lensmannen i Tydal at han hadde hørt av sin far, Peder Bjørnsen Aas, som var født i 1636, at tydalsgrensa på den tida skulle starte på et ikke nærmere angitt sted ved svenskegrensa til Dagvola og fortsetter derfra til Myssmervola, Storhøgda, Rypkleppen og til Kjøliskarven (Bergsland 1987: 260). Denne tradisjonen om tydalsgrensa stemmer også godt med det Paul Resen skrev i 1707, nemlig at «Da Kongen var i Trondhiem [i 1704] supplicerte en Fieldlap om ald Tydalsdistrict, som er under Strindens Fogderi, forbi Gauldals Fogderi og langt ind i Østerdalen, at ville have alene forbeholden for en ringe Afgift» (Reitan 1936: 111).

Dersom vestgrensa til bygselområdet til Anders og Thomas fulgte denne gamle tydalsgrensa, noe det er rimelig å tro at den gjorde, omfattet Anders og Thomas sitt bygselområde både Hyllingsdalen og det meste av Ridalen. I dette området som ligger i hjertet av Gåebrien sijte (Riast/Hylling reinbeitedistrikt), ligger det mange fine basisområder hvor det er registrert et stort antall kulturminner fra nomadismens og melkebrukets dager både i Hyllingsdalen, Tjerrålia i Ridalen, og Rien, Langen, Litle-Langen og Riasten (Fjellheim 1999: 262 ff).

Vi vet ikke når overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift skjedde i Anders Larsens og Thomas Mortensens sijte. Men når det sto på bygselen til Thomas at han med sine reinsdyr «hafuer besidded» fjella på vestsida av Helagsfjellet, må det bety at det var tamrein han hadde, og når Thomas forklarer fogden at han og hans nabo i øst, Blind Nils, «aldri hadde kommet hverandre for nær», kan det vanskelig forstås på annen måte enn at de aldri hadde kommet hverandre «for nær» med tamreinflokkene sine. Dessuten får vi i forbindelse med en mordsak i Ljungdalen i 1652 vite at Lars Klemetsen hadde 37 rein som morderne delte mellom seg, hvilket må bety at også han var etablert med nomadisk reindrift i 1652. Når Klemetsen hadde tilhold i Ljungdalen, må det bety at han drev reindrift i samme område som Blind Nils, nemlig traktene ved Flatruet, og dermed også kan ha vært Anders Larsens nabo på østsida av Helagsfjellet. Vi må derfor kunne slutte at Anders Larsen også hadde etablert tamreindrift i tida før 1650 (Fjellheim 1999: 31 ff).

Flere samebyer i Tydal på 1600-tallet:

I en jordebok fra 1661 (lensregnskapene) står det at «Anders find och Thorchil find haffr tilholdt i Thydals fielle», og at de til sammen betalte to riksdaler i skatt. Det er vel den samme Anders som hadde bygsel fra Sylene og sørover før Thomas Mortensen. Det betyr at Tomas fikk bygsel på det området som Anders ifølge jordeboka tidligere hadde skattet for. (Ifølge Ascheougs og Gyldendals leksikon er «jordebok» en «fortegnelse over eiendommer og rettigheter som tilhørte et jordegods» og «jordeboksrettigheter» en rekke mindre avgifter av forskjellig navn som fra gammel tid av hvilte på de fleste landeiendommer i Norge; de var i sin opprinnelse dels skatter, dels kontraktsmessige ytelser.) Det er rimelig å tenke seg at Thorkil var Anders sin nabo i nord i et område som i dag tilhører Essand reinbeitedistrikt.

I jordeboka for 1668–70 skattla fogden fem samer, nemlig Morten Torkelsen, Jonas Torkelsen, Torkel Mortensen, Anders Lauritzen og Torkel Jonassen (Tøsse 1987: 227). Navnene tyder på at i hvert fall noen av disse er i nær familie slik at f.eks. Morten og Jonas Torkelsen er sønner til Thorkil, og at disse fem helt eller delvis skattet for samme område som Thorkil gjorde.

«Finnerne eller Fieldlapperne» i Holtålen:

I 1632 mottok Jens Bjelke et klagebrev fra en rekke bønder i Holtålen som først ble publisert av Yngvar Nielsen i hans bok Jens Bjelke til Østraat i 1872. I dette brevet klager de fattige «skaugmend» i Ålen på «Finnerne eller Fieldlapperne» at de gjorde dem stor vold og skade i jakten på «djur» i deres «allmenniger och Leye maall», slik at de ikke uten frykt for sitt liv kunne søke vanlig næring i sine «Field och Wey-skoffue», og ba om middel til å tvinge samene til å avholde seg fra slik vold og skade (Dok. 8).

Klagen på at «Finnerne» gjør stor vold og skade i jakten på «djur» i bøndenes «allmenninger och Leye maal», kan bare forstås som at samene drev fangst på villrein i Holtålingenes nærområder, og at samene som drev denne fangsten, sannsynligvis var inne i en sen fase i overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift. Det er ikke godt å vite hvor ålbyggene hadde sine «Field och Wey-skoffeue», men vi har hørt at grensa i øst mot tydalingene på 1600-tallet skulle ha gått på vestsida av Riasten, og vet at at Holtålen i dag grenser mot Midtre Gauldal langs høgste Gauldalsvidda i vest og mot Os og Hedmark i sør.

Gauldalsvidda og områdene vest for Gaula ble stengt for tamreindrift på slutten av 1800-tallet, men det er funnet flere spor etter samisk virksomhet fra tidligere tider på Gauldalsvidda og tilgrensende områder. I Midtre Gauldal nær grensa til Holtålen kommune er det registrert en offerplass og to boplasser ved Finntjønna (Pareli 1991: 87 ff). På grunnlag av tradisjoner i Dalsbygda ble det i 1975 registrert offerplass ved Forolsjøen. Arkeolog Lars F. Stenvik undersøkte stedet i 1981 og tok bl.a. en del fosfatprøver som ble analysert, og fant at disse analysene kan støtte tradisjonen om at det er et offersted (Stenvik 1982, Fjellheim 1999: 199).

På vestsida av Gaula i Røros kommune er det registrert en offerplass ved Orvsjøen ca. tre km vest for Ratvollen, og Johan Falkberget har formidlet tradisjon om at det skal ha vært en offerplass på Tullodden på nordøstsida av Orvsjøen. Falkberget skrev dessuten i en avisartikkel i 1927 at det skal være «hele 10 kojetomter paa en strekning av snaue 2 km» i området rundt Ratvollen. Fram til i dag er det påvist og registrert tre samiske boplasser i dette området (Fjellheim 1999: 191–193).

Fra nyere tid er det registrert samiske kulturminner ved Elgsjøkneppen og mellom Elgsjøkneppen og Gardåa i Holtålen kommune. Ved Dalbusjøen i samme kommune er det registrert samiske boplasser både fra eldre og nyere tid (Fjellheim 1999: 200–201).

Torkil og Nils Mortensens sijth – to samebyer i Nord-Østerdal på 1600-tallet:

I 1643 fikk stattholder Hannibal Sehsted en supplikasjon (bønneskrift, ydmyk ansøkning) fra allmuen på Tynset som klaget på samene, ikke bare på egne vegne, men på vegne av allmuen i hele ­Østerdalen. Klagen gikk ut på at samene i ti års tid mer og mer hadde fordristet seg til å oppholde seg både sommer og vinter i Østerdalens fjell og skoger, og gjort allmuen skade og avbrekk ved å drepe alt de kom over av elg, rein, bever og fugl. Allmuen ba om at samene måtte forbys dette, og at de måtte straffes for det de hadde gjort, og deretter «forvises på de steder de burde være».

I prinsippet fikk allmuen støtte fra stattholderen, men det er ikke funnet noe som tyder på at samene vitnet på tinget, eller at saken ble etterforsket. Det går heller ikke fram av dokumentet om hvor samene egentlig «burde være» eller «hvor de intet har at forrette» (Bergsland 1992: 54).

I 1661 ga fogden allmuen skriftlig tillatelse til å gripe de «Stripfinder» som fantes i skogene for den overlast de måtte ha hatt, og det er mulig dette har sammenheng med klagen fra 1643.

Det ser ikke ut som at det skjedde noe mer med disse sakene. Tvert imot stevnet fogden den 26. juni 1663 Jon, Tore og Oluf Aasen fra Vingelen for at de hadde tatt noe gods fra en del «Lap finder» (Dok. 6). Realitetsbehandlingen av denne saken ble utsatt til høsten 1663 for å få navnet på alle som hadde vært involvert, og den 24. september 1663 ble både denne saken og en annen sak som vedrørte samene i området, behandlet på tinget. Det var tydeligvis bare bøndene som ble innkalt på tinget, for ingenting tyder på at samene ble hørt på tinget.

Den første av de to sakene fra 1663 finner vi i tingbok 8 for Solør og Østerdalen. Den gjaldt samen Nils Mortensen som hadde anmeldt 15 bønder fra Tynset. Bøndene på sin side erklærte at samene løy, og hevdet at det heller var samene som burde etterlyses fordi de «overstripper» deres skoger hele vinteren, og enda mer om sommeren, og at de ødelegger «dyrene» både om vinteren og sommeren. Bøndene hadde funnet samene ikke lenger enn 2 «små mil» fra Tynset hvor de hadde slått seg ned. Da de ikke kunne få dem vekk fra skogene på annen måte, hadde de tatt fra dem 100 rein som de ville bringe til øvrigheten. Men om natten hadde samene greid å ta tilbake dyrene sine, unntatt to dyr som bøndene hadde skutt til eget underhold. Fordi samene hadde tatt tre elger og to bjørner 1 «mil» fra «Elvdalen» og jaget dem to «mil» opp til Savalen der Nils Mortensen holdt til, og nedlagt dem, ba bøndene om å bli frikjent for anklagen.

I den andre saken forteller Tore Aasen at Torkil Mortensen «selv femte» [til sammen fem], foruten kone og barn, hadde tatt til seg brorsønnen «lille Torkil» og en fattig husmann kalt Jon som bøndene kjente, og enda flere som de ikke kjente. Disse hadde de anklagde funnet i bøndenes skoger både vinter og sommer, og hvor de ifølge bøndene hadde ødelagt «alt» [Tore Aasen og tolv andre bønder, hvorav en var fra Os og fem (eller flere) fra Dalsbygda nordvest for Os, fortalte at bare Torkil Mortensen «er bygd i hommelsfield, huor hand iche boer» [har bygsel i Hommelfjell, hvor han ikke bor]. Torkil og alle de som var sammen med ham, lå i deres skoger og ruinerte dem for alle de «dyr» som var der. Bøndene lette etter dem, og fant dem ved Buhø, Tynset tilliggende (Buhøgda like vest for Femund, ca. 40 km i luftlinje fra Os), der de hadde 30 pulklass med dyrekjøtt (reinkjøtt) og tre spilte elghuder. Samene ga bøndene den ene elghuden for at de skulle tie med at samene var så mange, eller at de hadde drevet på slik, og om våren samme år forærte de huden til fogden.

Om høsten fant tre av bøndene Torkil Mortensen og sønnen hans ved bøndenes fiskeboder ved Siksjøen (7 km vest for Buhøgda), der samenes «hytter» enda skulle finnes, og et stabbur som samene hadde satt opp der det første året de kom dit, og hvor de hadde tre brennevinsanker som de hadde kjøpt på Røros. Bøndene fortalte at de hadde tatt fra samene bare en rein og ikke mer, som Tore Aasen fortalte at han hadde levert fogden, og at alt ble sendt til Danmark. Siden den tid hadde Torkil Mortensen og hans følge oppholdt seg i deres ­skoger vinter og sommer som før, og hadde sin kjøring til noen kullbrennere omtrent to «mil» fra Røros som de drev handel med. Bøndene ba om at samenes virksomhet slik som de hadde fortalt om, måtte avskaffes.

Til slutt får vi høre at samene hadde 600 reinsdyr i 1663, at de la sine barn i stubber og trær, og at de begravet bjørnenes knokler i den tro at de igjen skulle komme dem til nytte (Dok. 6, Fjellheim 1999: 38 ff).

Torkil Mortensens sijte:

Disse dokumentene er svært viktige kilder av flere grunner, ikke minst når det gjelder tidspunktet for overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. Dette gjelder særlig omtalen av Torkil Mortensen og hans sijte. I denne saken får vi høre om en stor sijte i Østerdalen med fem familier som hadde en tamreinflokk på 600 dyr. Det var en svært stor flokk på 1600-tallet, ikke bare i lokal målestokk, men i Sameland overhode. Til ­sammenligning hadde f.eks. 13 «skattelapper» i Vefsn i 1607 til sammen bare 154 dyr fordelt på 49 bukker, 59 simler, 20 fjorårskalver og 26 kalver. Ingen eiere hadde mer enn 10 simler og 10 bukker. I Rana hadde «10 Lapper» bare 136 dyr (Bergsland 1975: 137, 134). Gjennomsnittlig hadde samene i Snåsa og Namdalen i 1605 bare 30 dyr, og den største reineieren bare 100 dyr (Hultblad 1968). Men dette var tidlig på 1600-tallet. Mye kan ha endret seg der også fram til omkring 1660.

Men det finnes kilder som omtaler større tamreinflokker allerede på 1500-tallet. Olaus Magnus (1555) skriver at det finnes «två slags renar: vilda och tama. I tämt tillstånd äro dessa djur, likasom annan boskap, sina ägare till synnerlig nytta, nämligen genom mjölken, huden, senorna ... Somliga af befolkningen äga 10, 15, 30, 70, 100, 300 eller 500 renar» (etter Storli 1992: 79, Fjellström 1985: 69).

Enkelte skriftlige kilder fra 1600-tallet kan fortelle om samer som eide 100, ja 1000 rein. Noen mener at disse avvikende opplysningene skyldes at det i 1602 ble innført tiende på reinens avkastning, og at samene av den grunn oppga et så lite rein­antall som mulig. Forskjellene kan kanskje også bero på misforståelser blant forfatterne når det gjelder eierforholdene, ved at sijteoverhodene i enkelte tilfeller kan ha blitt oppfattet som eier av alle tamreinene innafor en sijte (Storli 1992: 80 ff).

Det kan være vanskelig å vite hvor stor flokk en husholdning på den tida trengte for å basere sin økonomi utelukkende på reindrift, men samene i Vefsn, Rana og Namdalen kunne neppe dekke kjøttbehovet bare med disse dyrene. Lundmark drøfter dette spørsmålet grundig, og konkluderer med at et hushold måtte ha omtrent 30 simler for å få dekket behovet for melkeprodukter, pluss et slakteuttak på ca. 30 dyr i året, og at dette forutsetter en flokk på ca. 200 dyr (Lundmark 1982: 155).

Nå visste bøndene neppe nøyaktig beskjed om hvor mange tamme rein samene vest for Femund hadde i 1660-åra. Men andre opplysninger i dokumentet forutsetter at de måtte ha hatt en betydelig tamreinflokk. For det første forteller bøndene at de hadde stjålet 100 rein fra samene, og for det andre at samene hadde et relativt stort antall kjørerein. Sannhetsgehalten i opplysningene forsterkes ved at opplysningene er gitt i rettslige avhør, og dermed ikke stammer fra mer eller mindre «tilfeldige» kilder. Ja, flere opplysninger i dokumentene indikerer at samene kan ha hatt mer enn 600 dyr.

Da bøndene traff Torkil og hans folk ved Buhøgda, hadde de ikke mindre enn 30 pulklass med kjøtt. En må regne med at det trengtes ­minimum tre–fire mann for å føre en så stor raid som sikkert også hadde hver sin kjørerein. Dette innebærer at gruppen minimum hadde et 40-talls voksne temte kjørereiner. En voksen og trent okserein trekker bortimot 100 kg på godt føre. På lange strekninger noe mindre, men på lett føre som f.eks. skareføre kan reinen trekke opptil 150 kg. Det medfører at hver pulk kunne være lastet med inntil 3 slakterein (grovpartert), og at raiden ved Buhøgda dermed samlet kunne ha ca. 90 reinslakt i pulkene sine. Vi har tidligere vært inne på at en familie trengte et slakteuttak på omkring 30 dyr i året. For disse fem familiene ville det samlet utgjøre ca. 150 dyr. Vanligvis var det også bukk som ble slaktet som matrein. Slakteuttak av simler vil normalt begrense seg til gamle dyr og gjeldsimler.

Kjørerein og slakteuttak til eget bruk i denne samebyen ville dermed til sammen utgjøre over 300 dyr, hovedsakelig bukker. Dersom kjøttet i pulk­lassene også i hovedsak var slakt fra egen flokk, ville slakteuttak og kjørerein til sammen utgjøre mer enn halve flokken. Det ville innebære en flokkstruktur med bare ca. 150 simler og drøyt 100 årskalver i flokken. Et slikt simletall ville ifølge Lundmark være tilstrekkelig for å dekke behovet for melk og melkeprodukter til fem familier, men det ville ikke være nok simler til å opprettholde en flokkstørrelse på 600 dyr med så mange kjørerein og et årlig slakteuttak på bortimot 250 dyr.

I det hele tatt tyder opplysningene vi får om denne samebyen, på at de holdt relativt mye kjørerein. I skattelistene både fra Vefsn og Rana fra begynnelsen av 1600-tallet, var det som vi har sett ingen av «skattelappene» som hadde mer enn 10 okserein totalt. I Torkil Mortensens sijte, derimot, må de ha hatt minst fire ganger så mange okser bare som kjørerein, og så mange trengte gruppen neppe bare for å tilfredsstille det daglige transportbehovet.

Det faktum at samene transporterte flere tonn reinkjøtt i pulk, kan derfor indikere at det ikke var slakt fra egen flokk. Sjøl om det ikke går klart fram av teksten hvem kjøttet skulle leveres til, står det i kilden at de hadde sin kjørevei til noen kullbrennere ved Røros «nogit fra Platzen for 2 Mil beliggende», med hvilke de hadde «deris handling at driffue». Vi må derfor kunne gå ut fra at de var på vei til disse kullbrennerne med kjøttet. Bare strekningen fra Buhøgda der bøndene traff samene og fram til Røros er seks–sju mil lang, og vi vet ingenting om hvor langt de allerede hadde kjørt da bøndene traff dem. På god vei og godt føre kan en kjøre sju–åtte mil om dagen, men med tunge lass eller ved flytting blir det ikke mer enn to–tre mil (Nissen 1924/1926). De trengte derfor et par tre dager til Røros med full last.

Hvis det var slakt fra egen flokk de skulle levere, kan det virke tungvint og upraktisk å transportere det på denne måten. Det ville vært mye lettere og enklere å føre med seg disse dyra levende. Med den tamme flokken samene tydeligvis hadde (bl.a. står det i kilden at bøndene hadde tatt 100 dyr fra Nils Mortensen), ville det vært en enkel oppgave for et par mann å føre med seg de dyrene det her er snakk om, levende til bestemmelsesstedet, og vi vet dessuten fra en tysk kilde (Vargas 1819: 266) at det var vanlig å gjøre det på denne måten når samene leverte slakterein på Røros ved begynnelsen av 1800-tallet. Fjellheim tror derfor det var villreinslakt de hadde i pulkene sine (Fjellheim 1999: 41 ff).

Men hvordan forklare at en sameby med en stor, tam hjord på 600 dyr også kunne drive villreinfangst? På det tidspunktet dette skjedde, kan dette meget godt forklares, og det finnes t.o.m. skriftlig belegg fra 1600-tallet for at samer med tam hjord kunne supplere kjøttforsyningen med villreinfangst. I 1653 skrev Tornæus:

Om vinteren åter förutan de renar, som de själva slakta, få de också vildrenar, var med de sig den tiden över utan någon nöd kunna uppehålla (Berättelser, Tornæus 1983: 61).

I en overgangsfase var naturligvis ikke all villreinen utryddet. Det ville derfor i en periode, som for så vidt kunne vare i noen generasjoner, finnes rester av en villreinstamme som kunne beskattes både til eget behov og for ev. salg.

Det er store og fine beiteområder for rein både vest og sør for Tynset der Torkil og folket hans lå. Det kunne derfor godt ha eksistert tilgrensende villreinstammer som Torkil fangstet på. Dessuten var ett av klagemåla til bøndene i 1663 nettopp dette at samene lå i «deris Skoge, oc dennem ruinerer paa alle de diur ere», noe som bare kan forstås som at de drev intensiv fangst. Torkil var sannsynligvis blant de «allmuen paa Tønsett» klaget på i 1643, og som ifølge bøndene «Utskiuta alla de diur og Foglar som der finnas kunna». Torkils sijte hadde naturligvis stort behov for å holde en eventuell villreinstamme nede, og når det dertil med etableringen av Røros kobberverk oppsto et voksende marked for både kjøtt og skinn i nærområdet, kan vi lett forstå at denne samegruppa også så seg tjent med å drive fangst.

I 1661 ga fogden allmuen skriftlig tillatelse til å «gripe» de «stripfinder» («løsfinner», av strippe, streife omkring) som fantes i skogene for den overlasten de eventuelt måtte påføre allmuen. Men det finnes ingen kilder som forteller noe om at det ble gjort forsøk på å pågripe samene. I 1663 var det tvert imot samene som anmeldte bøndene for overfall og tyveri. Det hadde de neppe gjort dersom de ble betraktet som rettsløse «stripfinder», som bøndene fritt kunne «gripe» med myndighetens velsignelse. Bøndene nevner heller ikke fogdens skriftlige tillatelse til å «gripe» dem i sine forklaringer i 1663.

Vi skal dessuten merke oss at bøndene gjorde en viktig distinksjon, nemlig at Torkil Mortensen med familie hadde bygsel («var bygd») i Hommelfjellet, mens husmannen hans og de øvrige samene øyensynlig ble betraktet som «stripfinder» som nærmest var en betegnelse på omstreifende samer som av en eller annen grunn ikke hadde (eller av andre ble ansett for ikke å ha) sedvanerett. Det kan bare forstås som at bøndene ikke betraktet Torkil som «stripfind», men at han hørte til i denne trakten. Og det høres unektelig merkelig ut at futen skulle ha gitt bøndene fullmakt til å «gripe» personer som hadde lovlig bygslet land i området.

Men det kan godt være at Torkil hadde engasjert såkalte «stripfinder» til å hjelpe seg med «sesongarbeid» i en arbeidsintensiv periode, f.eks. i forbindelse med slakting som han tydeligvis holdt på med da bøndene «fant» dem, for i sin forklaring presiserte bøndene at det var flere av samene som de ikke kjente. Major Schnitler forteller i 1742 at det fantes «Fattige Fiiner Som tienner de riigere, og de ere de, Som gerne Strippe omckring i bøjdene og Tigge».

Bergsland (1987) tror at bygslingen i Hommelfjellet kan ha funnet sted mellom 1661 og 1663, kanskje i forbindelse med landskommisjonen av 1661. Denne bygselen må være stadfesting av eldre bruk i området, for det er vanskelig å forstå hvordan samene skulle fått tildelt bygsel i et nytt område bare noen få km fra bøndenes gårder på et tidspunkt da bøndene tydeligvis gjorde alt de kunne for å bli kvitt dem. Ettersom bøndene hadde truffet Torkil ved Siksjøen om høsten, må dette ha vært høstboplassen hans.

Det ser heller ikke ut som om Nils Mortensens opphold med 100 rein ved Savalen var bestridt. Det er dessuten flere opplysninger i dokumentet som indikerer at samene har hatt nær kontakt med lokalsamfunnet over lengre tid, som at samene brukte å grave ned beina til bjørnen etter at kjøttet var fortært, fordi de trodde at «de igien skulle dennem Nytte». Men at samene brukte å begrave barna sine i «stubber og trær» høres meningsløst ut, og må være en misforståelse. Det som det sannsynligvis dreier seg om, er at samene begrov barna sine i komser. Komsa, som er samebarns «vugge», er nemlig laget av en uthult trestamme. Det er velkjent at voksne samer kunne bli begravd i pulk, og derfor ikke usannsynlig at små barn i stedet kunne bli begravd i komsa (Fjellheim 1999: 38–45).

Nils Mortensens sijte ved Savalen:

Nils, som var bror til Torkil, hadde tilhold i Savalen. Savalen ligger på vestsida av Glomma i Tynset kommune, ca. 50 km sørvest for Hommelfjellet der Torkil hadde bygsel. Opplysningene om Nils er sparsomme. Det står i dokumentet at bøndene hadde funnet samene ikke lenger enn 2 «små mil» fra Tynset, og at de hadde ranet 100 rein fra samene «fordi de ikke kunne få dem vekk fra skogene deres på annen måte». Denne flokken tilhørte trolig Nils og hans gruppe. Men vi vet ikke hvor mange rein de hadde totalt. Det kan derfor godt være at Nils hadde like stor flokk som Torkil. Vi vet heller ingenting om hvor mange familier som tilhørte Nils’ sijte.

Disse kildene dokumenterer at det på midten av 1600-tallet var minst to samebyer i Nord-Østerdal på midten av 1600-tallet. Når vi kan si minst to, er det fordi at stattholder Hannibal Sehsted i 1643 sendte klage på samene på vegne av allmuen i hele Østerdalen . Og både Os og Tynset der henholdsvis Torkil og Nils hadde tilhold, var vel like lite da som nå regnet som hele Østerdalen. Dessuten tilsier funnet av en runebommehammer i Rendalen datert til middelalderen, at det må ha vært en samegruppe som hadde tilhold i disse traktene på den tida (Fjellheim 1999: 45–46).

Samenes nærvær i Østerdalen i 1660-åra må dessuten ha vært både kjent og anerkjent av myndig­hetene. På gården Trøan som er en gammel skysstasjon i Vingelen, er det funnet et dokument som forteller at samene Morten og Joen leverte tre reiner til fogden på Borg sør for Elverum i juni 1660, og at de etterpå fikk to hester av skysskafferen for å komme seg tilbake til Røros (Dok. 9 i Fjellheim 1999).

En dåp i Røros kirke:

Ifølge Røros kirkes eldste kirkebok (1691–1700) bar i mars 1692 samen Nils en sønn til dåpen som fikk navnet Israel. Mot jul samme år ble en samejente døpt Lucia; i april 1693 fikk lille Nils Mortensen en datter døpt Nils, og i januar 1700 ble Niels Israelsens datter døpt Lisbeth. Men Bergsland mener det slett ikke er sikkert at alle samer bar barna sine til dåpen på den tida, for ennå 20 år senere fant Thomas von Westen at samene holdt fast ved sin gamle religion (Bergsland 92: 81).

4.6 Samer øst for Femund–Lappvollen

Ved Grövelsjöen rett øst for Elgå finnes en gras­bevokst åpning i skogen som kalles Lappvollen. Lappvollen ligger helt inntil norskegrensen bare ca. 25 km øst for Femund. Der ble det i september 1998 gjort en arkeologisk undersøkelse av en aernie (ildsted) med oval form som arkeologene definerer som samisk, og som måler 1,1 x 0,75 m. En bit trekull fra aernie ga kalibrert alder mellom 1040 og 1300. Men dateringen viser vedens alder og ikke plassens brukstid, og kunne være tatt fra gamle trær og stubber som kan oppnå høg alder i fjellnær skog. Det betyr at boplassen sannsynligvis er yngre.

Men i et område som ble undersøkt i tilknytning til ildstedet, ble det gjort flere funn av metallgjenstander, bl.a. en blykule som var allment brukt på 1600-tallet og som i denne sammenhengen er spesielt interessant. Det vil nemlig innebære at det var en samegruppe også øst for Femund på 1600-tallet. Arkeologene skriver i sin rapport bl.a. at «Kulturmiljön Lappvollen kan betraktas som en sydlig utlöpare av ett äldre samiskt kulturlandskap längs den skandinaviska fjällkedjan» (Aronsson/Hedman 1999).

Johs. Falkenberg (1983) fikk under sitt feltarbeid i Rørostraktene i 1940-åra høre at den gamle samebyen i dette området ble kalt for Svahken sijte, men fant ingen som kunne gjøre rede for de nøyaktige grensene for denne samebyen. Falkenberg mener at det muligens bare var sommerbeiter på norsk side av grensen, mens vinterbeitene lå i Sverige.

4.7 Fangstbasert og nomadisk ­reindrift nord for Driva

I 1706 engasjerte kong Fredrik IV Paul Resen til å foreta undersøkelser om samene i Norge. Resen foretok en reise som varte ett år. Etter endt reise la han fram to «relasjoner» for kongen. Den 3.2.1708 skrev Resen et brev til kongen der han gir to eksempler på hvordan samene ble trakassert. Ett av disse eksemplene gjaldt sørsamer.

I dette brevet får vi først vite at det for «nogen tid siden» var samer nord og nordvest for Driva, og at disse samene hadde «mangfoldige» reinsdyr. Deretter får vi en detaljert beskrivelse av at noen personer fra bygda «rottet» seg sammen og stjal samenes penger, sølv og kobber. Ved hjelp av bjølle­reinen fikk de også med seg tamreinflokken som samene hadde.

Vi får ikke vite nøyaktig når dette skjedde, bare at det hadde hendt «for nogen tid siden». Men de mange detaljene i beretningen om bl.a. bjøllereinens funksjon i flokken, virker svært troverdige. «Nogen tid siden» i 1708 betyr sannsynligvis en gang på 1600-tallet, og muligens i siste halvdel av dette hundreåret. I så fall skjedde dette overgrepet omtrent samtidig med bøndenes forsøk på å jage brødrene Nils og Torkel Mortensen og deres «selskap» fra Nord-Østerdalen. Til og med måten det foregikk på har klare likhetstrekk. Også her røver bygdefolket med seg tamreinflokken til samene, slik de gjorde i Savalen med flokken til Nils, og Savalen ligger faktisk bare ca. 50–60 km øst for Driva.

Det tyder ellers på at det var villreinfangsten som lå til grunn for konflikten også i disse traktene, og at det enten var folk fra Oppdal eller Romsdalen på Nordmøre som sto bak aksjonen pga. godt «skiøtterie af disse vilde Reinsdyr». Ifølge Resen har det aldri bodd samer i disse fjella etter at dette skjedde. Det innebærer i så fall at bygde­folket oppnådde det som sikkert var hensikten, nemlig å fordrive samene fra disse fjelltraktene. Når Resen oppgir at samene hadde tilhold nord og nordvest for Driva, tyder det på at de hadde vært nord for øvre delen av Sunndalsdalføret, f.eks. i traktene rundt Gjevlivatnet. Dette området ligger for øvrig i sørenden av Trollheimen hvor det drives samisk reindrift den dag i dag.

Helt til slutt skriver Resen noe som «er vitterligt blant alle», nemlig at det siden aldri hadde vært villrein i disse fjellene. Det er også en interessant opplysning med hensyn til problemstillingen omkring overgangen fra fangst til nomadisk reindrift. At denne samegruppa hadde en tam reinflokk, må innebære at de hadde skiftet over fra fangstbasert til nomadisk reindrift. At det «aldri siden» har vært villrein i «samme fielde», må innebære at villreinen var så godt som utryddet, og underbygger det vi har drøftet tidligere, nemlig at nomadisk reindrift ikke er forenlig med en større villreinstamme i ett og samme område (Fjellheim 1999: 36–38).

De samene Resen forteller om, kunne for øvrig være «de første Finner» som kong Christian møtte på Oppdal prestegård i 1685, og som hadde «et Rensdyr som de medførte til at Sælge» (Bergsland 1992: 36), og ifølge «finnemanntallet» fra 1686 var det en som blir kalt «Niels Find» som betalte skatt i Oppdal (Olsen 1998: 153).

4.8 Svenske samebyer på 1600-tallet

Skal en danne seg en bredere forståelse av situasjonen på 1600-tallet i det sørsamiske området, bør en også se på forholdene på svensk side. Som kjent ble ikke den endelige grensa mot Sverige fastsatt før i 1751. Professor Knut Bergsland har laget en grundig redegjørelse for 1600-tallets samiske skatte­fjell på svensk side i sin utredning for Samerettsutvalget også hva gjelder grenseområdene i Rørostraktene, som vi nedenfor gir et kort sammendrag av (Bergsland 1987: 229 ff, Bergsland 1992: 74 ff).

I 1646 fikk Jämtlands første svenske landshøvding Hans Strijk på Sunne prestegård besøk av de to samene «Mårthen Jonsson finnekung uthj Lappefjällen» og «Thomas Jonsson fiellde Lappe» som ville fornye de «Frijheetz breef» de hadde fått «opå sine fiäller» resp. «opå sin Marck» av «Hans K. Mtt i Dannemarch betiänte» [sannsynligvis sammenheng med Brömsebrofreden og Sveriges overtagelse av Jämtland og Härjedalen i 1645]. Thomas Jonsson fikk straks sitt frihetsbrev på «Lappefjällerne i Jemtelandh» med stedsangivelser og beting­elser. Men finnekongens fjell strekte seg «een deell till Herredalen och een deel til Jempteland». Derfor anbefalte Strijk finnekongen å ta kontakt med landshøvding Ivar Nilsson for det området som lå i Härjedalen.

«Finnekongens» område var i 1646 oppført som «Morten Jonsson för Sarf och Suule fjäll» (Bergsland 1987: 234). Dette er et stort område som strekker seg fra Särvfjellet i sør til «Sulfjellet» i nord. Särvfjellet ligger omtrent på høgde med Røros, og «Suule fjäll» ligger i Sul i Verdal. I 1686 het det at Morten Johansen var «lensmann over finnene».

Finnekongens område fra 1646 ble i siste halvdel av 1600-tallet oppdelt med flere brukere.

I jordeboken for 1653 står finnekongens sønn, «Joen Mårtensson för Saris och Cronones fjäll», men i 1668 heter det at han har forlatt sine fjell. I hans sted kom i 1668 Nils Jonsson, svoger av finnkongen, som bruker av «Sarijs fiähl», og i 1656 fikk Nils brev på «Täwerdalen jämte Flatrums fiället». «Täwerdalen» er Tveldalen ved Storlien, og «Flatrums fiället er Flatruet nordvest for «Saris», så i forhold til finnekongens gamle skattefjell, var det nye skattelandet betydelig redusert i begge ender.

På 1680-tallet møter vi Jonas Torkelsson som bruker av «Flatråens fiellet». Det er den samme Jonas Torkelsen som er oppført i jordeboka Tydal for 1668–70, og som omkring 1685 fant kobbermalm i Mittåkläppen vest for Flattruet. Men på tinget i Undersåker i 1698 klaget finnekongen Morten Jonssons enke over at Jonas og hans sønn og svigersønn hadde trengt seg inn på hennes manns skattefjell Täwerdalen. I Bergsland 1987 og Bergsland 1992 vil en finne detaljerte beskrivelser av de samiske skattefjellene på 1600-tallet på svensk side.

4.9 Oppsummering og konklusjoner om 1600-tallet

Ifølge kildene må det ha vært følgende sijth (samebyer) på strekningen Tydalsfjella–Nord-Østerdal/Dovretraktene på 1600-tallet:

  • 2 sijth i Tydal, henholdsvis Anders Larsens sijte (senere overtatt av Thomas Mortensen), og Larsens nabo «Thorchil find».

  • 1 sijte (minst) i Holtålen (ifølge klagemål fra bøndene i 1632).

  • 2 sijth i Nord-Østerdalen (Torkil Mortensen med bygsel i Hommelfjell, og Nils Mortensen vad Savalen i 1643).

  • 1 sijte nord for Driva ifølge Paul Resen «for nogen tid siden» i 1708.

  • 1 sijte ved Lappvollen øst Femunden (ifølge arkeologiske undersøkelser som har påvist samisk boplass datert til 1600-tallet).

Dette viser at det må ha vært minimum sju sijth i området Tydal–Dovre på 1600-tallet. De sørsamiske sijth som er kjent i detalj fra 1700-tallet, besto vanligvis av tre–fem familier (hushold) med til sammen omkring 20 mennesker med bestemte grenser mot naboene (Bergsland 1987: 276). Ut fra dette kan vi anslå at det på den tiden kunne være ca. 150 personer som var direkte knyttet til reindriften. I tillegg har vi hørt at samer kunne bli betegnet som «stripfinner». Dette indikerer at det kanskje var omkring 200 samer i dette området på den tida.

5 Samer i Rørostraktene på 1700-tallet

Vi har referert til Røros kirkes første kirkebok der det bl.a. heter at Nils Israelsen i januar 1700 døpte sin datter Lisbeth. Denne innførselen i den første kirkeboka på Røros i den første måneden i det første året på et nytt århundre, kunne vært en positiv begynnelse på et nytt århundre for samene i Rørostraktene. Men i stedet ble det et århundre preget av uår, krig og store konflikter med bøndene i fjellregionen.

Den første kjente skriftlige kilden fra 1700-tallet er fra 1704 da det under kongens besøk i Trondheim ifølge fogden for Strinda og Selbu «Suplicerte Een Fieldlap om ald Tydals district og langt meer» (Haarstad 92: 162 ff). Vi vet ikke hvem dette var eller om vedkommende ba om et kongelig dokument på et område som han allerede oppholdt seg i. Men den sørligste delen måtte i hvert fall omfatte Thomas Mortensens bygselland i den sørlige delen av «Tydals district» som Thomas vitnet om i 1690, og det resterende var sannsynligvis det området som fem samer skattet for ifølge jordeboka fra 1668–70. Det er også mest nærliggende å tro at samen som oppsøkte kongen, var etterkommer etter noen av disse.

I 1706 ble samen Nils Nilsen stilt for retten i Selbu anklaget av samen Torkel Mortensen for å ha slått i hjel hans bror som gjette deres far Mortens rein på fjellet mellom Tydalen og Jämtland. Bergsland antyder at dette kan ha vært Morten Torkilsen fra skatteboka for 1668–70. I sin beretning fra 1707 skriver Resen at samene i disse grensefjella snart var på den ene, snart på den andre siden til Jämtland og Härjedalen, slik at en ikke kunne vite hvilke fogder de sorterte under. Dette innebærer ifølge Bergsland at en i norske domsprotokoller eller lignende kilder ikke kan vente å finne samer nevnt annet enn eventuelt i drapssaker eller lignende, eller som gjenstand for klager fra bønder eller andre (Bergsland 92: 84).

5.1 Den store nordiske krig

Den store nordiske krig begynte allerede i år 1700 og kom til å vare helt til 1721. Kildene sier lite om hvilke direkte konsekvenser krigen fikk for samene. Men Hammonds beskrivelse av situa­sjonen for samene like etter krigen indikerer at den til dels hadde hadde hatt fatale konsekvenser. For om tiden fra 1720 skriver Hammond bl.a. at «Finnerne betlede over alt i den Trundhiemske Egn» og at

aarligen omstrøg en Mængde Landet; de ernærede sig ved at forrette for Borgere og Bønder de allernedrigste, og av alle meest forargete Gierninger, at kastrere Kreature,... Finnerne havde andre Begreber om Æren; Maven knurrede, Hestekiød stillede Hungeren: Finnerne bleve Ærede og levede vel i Fieldene, af de Penge, Dumhed, Ladhed og Overtroe betalede dem i Dalene; thi, da Nordmendene vare næsten ligesaa vandkundige som Finnerne, følgelig overtroiske (Etter Bergsland 92: 98–99).

I hvert fall er det sannsynlig at samene trakk seg unna direkte krigshandlinger og troppefor­flytninger som f.eks. Armfelts berømte felttog vinteren 1718–1719 da flere tusen av hans soldater omkom i Tydalsfjella, noe som medførte at det «om Vaaren efter, var til de Stæder ej fremckommendes for Stanch men der Saaes mangfoldige Ræve og viilde Rof-Fugle» (etter Bergsland 87: 233). Etter krigen fant Finnemisjonen samer i «Tydalsfjeld», men kunne samtidig fortelle at det i

fjeldene imellem Tydalen og Røros haver mand ifra Missionens begyndelse, da Krigen imellem Danmark-Norrig og Sverrig var begynt, aldeles ingen Lapper fornummet, da dog er bekandt, at i forige tiider sig adskillige Lappe-Familier endogsaa paa disse fjelde have opholdet (Skanke 1943: 28 f, Bergsland 87: 233).

Dette kan tyde på at samene på strekningen Tydal–Røros var særlig berørt. Ifølge Finnemisjonen holdt samene i Tydalsfjella i den første tida etter krigen til enten ved Øysan-vandet, Essandsjøen eller «Honddalen» [Handölsdalen] på svensk side, og samene i Meråkerfjella holdt til i Regsdalen «Østen for Nedkja-field paa grentserne mod Jemteland» (Skanke 1943: 28, Bergsland 87: 248). Bergsland mener at både «Honddalen» og «Regsdalen» må ha hørt til «Tafweldahls skattelappfiell» som samen Anders Mårtensson i 1734 hadde ­skattet til Undersåker siden 1720 (Bergsland 87: 248).

5.2 Samer i Nord-Østerdal på 1700-­tallet

Den 18. mars 1724 skrev Thomas von Westen til professor Steenbuch «at en Fin fra Tønsæt , foruden en fra Sælboe havde givet ham nok at bestille». Lars Nielsen var den første samen som ble kristnet i Kristiania stift («den første grøde av Christianias Stifts samers omvendelse»), og foruten han «vare 4 Finner Afgudsdyrkere der, angifne av Lars Nielsen». Dette må forstås som at det var en sijte på fem familier i Tynsettraktene i 1724, og som vi må kunne gå ut fra var etterkommere etter de tidligere omtalte samene som 60 år tidligere var ved Savalen og i Hommelfjellet. Lars Nielsen anmodet Thomas von Westen om å omvende de andre samene i Tynset og Christianias stift også, spesielt kona og barna. Men biskopen likte dårlig at det fantes hedninger i hans stift, og nektet von Westen å reise (Bergsland 1992: 100).

Den 24. oktober 1743 utstedte fogden over Solør, Østerdal og Odal en bygselkontrakt på et område ved Sålekinna til samene John Thomesen, Nils Larsen, Anders Nielsen og Henrik Nielsen på strekningen «Fæmunden til Siletjernet », derfra til Glaføken , videre til Graahøiden og siden til Fæmunden igjen, alt «paa vestre Side af Fæmunden» (Lappekommisjonen 1889: 24). Det kan se ut som om disse samene kom fra Tydal, men om så var, visste de naturligvis at det var samer i området fra før. For som vi har sett, var det fem familier i området bare 20 år tidligere. John Thomesen og Nils Larsen ble navngitt blant de som var lesekyndige ved bispevisitasen i Tydal kirke 14. juli 1737.

John Thomesen brukte i 1735 øyensynlig et vinterbeiteområde som gjorde det naturlig å søke kirkelige tjenester på Røros. For den 17. april dette året presenterte han sin heimedøpte sønn, ­Thomas, i Røros kirke, med bl.a. proprietær Rasmus Finne på Røros som fadder, og den 17. januar 1737 døpte han dattera Karen også på Røros.

Proprietær Finne var også fadder da Henrik Nielsen presenterte sin heimedøpte sønn Niels i Røros kirke den 5. august 1736. Dette indikerer at Henrik hadde et sommerbeiteområde som lå slik til at det var naturlig å søke Røros kirke tidlig i august. Han kunne derfor ha hatt tilhold i Gåebrien sijte om sommeren. Den samme Rasmus Finne bisto for øvrig Schnitler i hans arbeid med grensekommisjonen i 1740-åra. Av fadderskapet går det fram at Finne må ha kjent samene godt, og derfor var det sannsynligvis han som engasjerte Nils Larsen og brødrene Henrik og Anders Nielsen som skysskarer for Schnitler nordover fra Tydal til Meråker den 30. april 1742. Anders døde i 1755, 70 år gammel, og ble begravd fra Tolga kirke. Kona hans hette Sigrid Hansdatter og døde i 1787, 80 år gammel. Nils var gift med ei som hette Lisbeth. De hadde en heimedøpt sønn, Lars, som ble presentert i kirka i 1746, og en annen sønn som ble døpt Anders i Røros kirke i 1755 (Fjellheim, P. 1983: 81).

I 1768 ble bygselen fornyet av Anders Nielsen sammen med sønnene Jonas og Nils Andersen og Israel Henriksen. Som vi ser er verken Nils Larsen eller noen av sønnene hans med på bygselen denne gangen. Det er heller ikke John Thomesen eller noen av hans etterkommere.

Begge Andersenbrødrene ble betraktet som rike og ble derfor kalt henholdsvis Rik-Jonas og Rik-Nils. I 1781 bygslet Nils et område som lå vest for det opprinnelige bygselområdet, og etablerte der sin egen sijte. Nils ble gift med Kari Thomasdatter i Tolga kirke i 1776. De fikk døtrene Sigrid (1777) og Lisbeth (1779), og sønnene Anders (1783) og Thomas (1785). Kari døde i 1790. Nils giftet seg på nytt i 1793 med Ane Catrine Larsdatter. Brødrene prøvde å sikre sine rettigheter ved å kjøpe fast eiendom. I 1779 kjøpte Jonas en strekning i Svartdalen av oppsitteren på Holøien for 16 riksdaler, men bare fire år senere overdrog han eiendommen til oppsitteren igjen. Det virker litt merkelig, og det er grunn til å undre seg over om Jonas foretok disse transaksjonene frivillig, for det oppstod etter hvert mange tvister i området. Lappekommisjonen oppgir at Jonas også skal ha eid Røsjødalen (Fjellheim, P. 1983: 84).

I 1795 kjøpte Jonas seterhus og havn i nordre Spekedalen for 12 riksdaler, og i disse traktene finner vi stedsnavn som Finnroa, Finnroan, Finnrokampen og Finnrobekken (Løøv 1991a: 12). I 1797 kom det i stand en ny overenskomst mellom Jonas og oppsitterne på Holøyen som gikk ut på at Jonas skulle ha rett til havning i Svartdalen annet hvert år. Men det oppstod nye tvister, og etter en rettssak ble Jonas i februar 1801 dømt til å betale både mulkt og omkostninger (Lappekommisjonen 1989: 26).

Den 27. juli 1799 fikk Jonas Andersens sijte besøk av Thomas Robert Malthus som gir en lengre skildring av dette besøket i sin Reisedagbok fra Norge 1799 . Jonas var da 62 år, og kona Sophia Maria Andersdatter 52. Begge sønnene og de fire døtrene var heime, foruten en svigersønn og tre barnebarn. Det var den nest eldste dattera, Andrea, som giftet seg med Anders Thomassen i Tolga kirke i 1790.

5.3 Strekningen Røros–Tydal/Selbu/Meråker på 1700-tallet

I 1720 skrev Jens Bloch (1692–1737) som hadde vært misjonær i Finnmark 1716–1719, til Finnemisjonen og tilbød seg «at forrette Missionarii Tieneste – udi Omkredsen af Sælboe Kald, hos Finnerne, udi Tydalens Meragers, Holtaalens og Røros Fielde», hvilket han også gjorde i seks år som sin fars kappelan, til han i 1727 etterfulgte faren som sogneprest i Selbu (Hammond 1787: 739 ff, Bergsland 87: 248).

I 1733 fikk biskopen av «Finneskolemesteren» i Tydalen forklart «at der vare iche fleere Finner i Tydalen end 8te familier, som alle næsten vare gamle følch, fattige, og vankundige». Men fra sin visitas i Tydals kirke den 14. juli 1737 skrev biskopen: «De omboende Finner vare til stede, skiønt de fleeste vare bortflyttede fra Tydals fieldene – Nogle til Jemteland – Nogle til Brechen ved Røraas – Nogle til Merager.» (Trondhjems biskop, visitasprotokoll for aarene 1732–1770, Statsarkivet i Trondheim, Bergsland 87: 248–249).

5.4 Seterbruk på gamle trøplasser – konflikter med jordbruket

Mange klager fra samene:

Som vi har omtalt tidligere, dreide konfliktene på 1600-tallet seg i første rekke om fangst på elg og villrein. Fra 1700-tallet får vi en konflikt mellom reindrift og jordbruk. Årsaken til denne konflikten var først og fremst knyttet til de mange trøplassene samene hadde i sine respektive basisområder. I slike basisområder ble det bl.a. bygd trøer hvor reinen ble melket og merket. Men reinen kunne ikke holdes for lenge i et slikt basisområde, fordi graset i nærheten etter hvert ble nedbeitet, og fordi en trøplass etter ei tid med intensiv bruk blir opptråkket, skitten og utrivelig både for dyr og mennesker. Intens bruk av ei trø over lang tid kan dessuten påføre reinen sjukdom. Det var derfor nødvendig å skifte både beiteområde og trøplass flere ganger i løpet av en melkesesong, som normalt varte fra slutten av juni til begynnelsen av september. Samene vendte tilbake til de samme basisområdene år etter år i et årlig repeterende system. Når reinen hadde tråkket rundt i ei slik trø i en periode hver sommer noen år, ville jorda bli både gjødslet og bearbeidet. Dette var sannsynligvis en grundigere bearbeiding og gjødsling av jorda enn bøndene hadde på sine setervoller og gårder på den tida. Ja, det er slik at gamle trøplasser som vi vet med sikkerhet ikke har vært brukt i reinnomadismens dager, fortsatt skiller seg ut som grønne oaser i Røroslandskapet (Fjellheim 1999: 116).

Bøndenes store interesse for den frodige grasveksten på disse trøplassene er beskrevet i en rekke kilder både på 1700- og 1800-tallet. Schnitler fikk høre av tydalssamene Nils Larsen, Anders og Hendrich Nilsen allerede i 1742 at

.... naar Finnerne i Fieldalene nogle aar kan have haft Sit tilhold med deris Reendyer, og dermed frødig-giordt, eller bemøeget det Støkke græs-land nogen Stædz imellem fieldene, Saa derefter voxer godt Græs; Saa vil eendel bønder tilEigne Sig det Støcke græs-land til deris Egne Creaturer, og viiser Finnen der fra (Schnitlers prot. I: 63).

Året etter Schnitlers undersøkelser i Rørostrakt­ene, den 18. mai 1743, skrev oberst Jobst Conrad Rømeling, som var leder for grenseoppmålingen mellom Sverige og Norge, et brev der han skildrer hvordan bøndene

med deres sætre gaaer viden op i Fielddalene, da de benøtter sig saaledes af de Dale som Lapfinnerne med deres Reensdyr haver opgiødet og giort frugtbare til Græsvext (Løøv 1989).

Den 10. oktober 1788 skriver fogden Hiort et brev til amtet der det bl.a. heter at Iver Bersvendsen

havde for et par Aar siden Egenmægtig anmaset sig nogle Slotter i en af Finnernes Bøxel Strækninger, og der uden Tilladelse opprettet sig en Sætter ... (Løøv 1989)

Thomas Robert Malthus, som besøkte samene i Tolga i 1799, kunne bl.a. fortelle

... at naar de hadde gjødslet et stykke jord med sine reinsdyr, ble de straks jaget bort fra området.

Bildet er entydig innafor hele det Røros­samiske området, fra Tydal i nord til Tolga i sør, nemlig at det på 1700-tallet etter hvert ble et sterkt press fra bøndenes side mot samenes trøplasser som reinen «haver opgiødet og giort frugtbare til Græsvext». Oberst Rømeling gir også i sitt brev til kongen i 1743 en del av forklaringen på hvorfor dette skjer, nemlig fordi:

Almuen tileigner sig Fieldene, som en Alminding deres Gaarde tilhørende, og paastaaer at have Rettigheed til enten at tillade eller negte Lapfinnerne at boe sammesteds. Aarsagen, som Bønderne, fornemmelig de i Tydalen, angiver, bestaar deri, at bemeldte Tydal ikke er over 3 Miile fra Fieldet beliggende, og aarlig skal tilvoxe i Folkemengde, saa at bøigde Markerne i sig self, efter deres sigende, derover efter Haanden bliver knappe og trange, hvorfor de efter Haanden gribe videre om sig ... ( Løøv 1989).

Det oberst Rømeling her korrekt observerte og beskrev, var en ekspansjon av jordbruket «viden op i Fielddalene». Denne ekspansjonen skapte grunnlaget for en konflikt mellom samer og bønder i Rørosområdet som kom til å vare helt inn i vår tid. Rømelings beskrivelse samsvarer da også godt med det kildematerialet som finnes om framveksten av setrer og gårder i Rørostraktene fra slutten av 1600-tallet, og som fortsatte utover på 1700- og 1800-tallet (Fjellheim 1999: 117–118).

5.5 Gruvedrift med sterk ekspansjon i jordbruket

Den sterke ekspansjonen av jordbruket inn i de samiske bruksområdene har sammenheng med etableringen av Røros kobberverk i 1644. Omkring 1760 skrev en misjonær at det var noen få samer i Tydalsfjellene som lå i Selbu prestegjeld, men

der er endnu et præstegield syndenfor i lige linje av Selbo oppe i landet heder Holtaalen. I det districtes fielder har og i forrige tider ligget lapper, men siden Røraas kaaberverk (som ligger synderst i det district mod de Syndenfieldske grenser) blev optaget og bønder tid efter anden har fløttet alt længer og længer øster op i dalene for at rydde sig jorder og gaarder, ere lapperne tid effter anden blevet alt ferre og ferre (Bergsland 1992: 99).

Ved en landsomfattende matrikulering i 1667 ble følgende bruk skyldsatt: Rugeldalen, Tamnes, Bakken, Sølendet og tre bruk i Brekken, nemlig Østgård, Midtgård og Nordgård Brekke. Men i 1688 foretok lagmann Dreier en enda mer omfattende matrikulering av «Rødnings Pladser og Engesletter». Foruten noen registreringer sør for og omkring kobberverket, registrerte han bruk ved Sandneset, Bekkosen, Tamneset, Sølendet og Borgosen ved Brekken, og videre i Feragen, Hitterdalen, Djupsjølia og Stikkilen. De aller fleste av disse er enten setrer, engslåtter eller «Lycher» (Haarstad 1992: 75).

I 1669 laget Gauldalsfogden en nøye spesifisert matrikkel der både engsletter, slåttemyrer og setervoller er lokalisert med navn. Haarstad (1992: 73) karakteriserer denne oversikten som en «utmerket kilde til bruken av Rørosvidda noe etter midten av 1600-tallet». I denne oversikten er det ingen engsletter, slåttemyrer eller setervoller i eller ved noen av de kjente samiske basisområdene i Gåebrien sijte. De setervollene som er nevnt i matrikkelen fra 1669, ligger i Killingdalen, Molingdalen, Rugeldalen, Riskletten, Langen (ved Feragen) og Hitterdalen, og de aller fleste ligger rundt Aursunden. Det er ikke oppført setervoller ved samenes kjerneområde og basisområder verken i Vauldalen, Hyllingsdalen, Ridalen, Møsødalen eller traktene rundt Holtsjøen og Grønsjøen nord for Kjølifjellet.

Etter ei tid ble seterbrukene omkring Aursunden selvstendige gårdsbruk, og ut fra disse gård­ene ble det etter hvert etablert setervoller og utmarksslått inn i de samiske kjerneområdene, f.eks. ved Hyllingen, Rien og i Ridalen. Mange av setrene ved Aursunden var ålbyggsetrer. Etter hvert som disse ble selvstendige bruk, måtte ålbyggene se seg om etter nye setertrakter. Mange ålbygger fant slike bl.a. ved Riasten, som vi senere skal se både var et viktig kjerneområde og basisområde for reindrifta. De første setrene ved Riasten var sannsynligvis Rønnigsetra og Langelandsvollen som ser ut til å ha blitt etablert omkring år 1700.

Det finnes i hvert fall god dokumentasjon på at det ikke var setrer ved Riasten før 1690. I den forbindelse referer Fjellheim (1999: 114) til J. Fyrens kart fra 1690 (Statens kartverk nr. 15). På dette kartet er det avsatt en vei og tre setrer langs nordsida av Aursunden, nemlig Naustervoll, Sulus og Snæckerwollen. Videre finner vi fire gårder i Brekken, og to setrer sør for Hyddas utløp i Glåma et par km nord for disse gårdene. På vestsida av Rien ligger det tre setrer, nemlig Volvollen, Brynildsvollvoll og Storelvvollen. Veien videre er tegnet langs østsida av Riasten over til Stugusjøen, der det er markert en seter øst for sørøstenden av sjøen der grenda Stugudal i dag ligger. Killingdal gruve er avmerket på kartet, men det er ingen setrer verken i eller i nærheten av samenes sentrale basisområde på nordvestsida av Riasten der det 100 år senere kom til store konflikter mellom samene og setereierne (Fjellheim 1999: 144 ff).

5.6 Klageskriv fra samene ved Riasten i 1794

Den 23. desember 1794 tok samen Thomas Christian Nielsen kontakt med ålbyggen prokurator Mons Lie (som senere ble politimester i Trondheim) for å få hjelp til å lage et klageskriv til amtet ved stiftsamtmann Fjeldsted. Brevet ble skrevet på vegne av tolv samefamilier som «boe i Fjeldstrækningerne ved Røros og Tydahlen». Grunnen til klagemålet fra samene var

at en Deel av Bønderne i de senere Aar har foretaget sig adskillige lovstridige og voldsomme Handlinger mod Finnerne; thi paa Steder i Fjeldene, hvor vi bestandig har havt vore Sommerboliger, og hvor der av Rensdyrgjødselen nu voxer godt Græs, vil Bønderne bortjage os fra, under Trudselen af, at de vil nedskyde vores Dyr – ja undertiden komme de og til vore Boeliger i Fjeldene – og uden Aarsag borttager, hvad vi Eier, hvorom vi kunne skaffe mange Beviser.

Sitatet gjør oss kjent med en konflikt som tydeligvis har pågått i flere år. Denne sommeren må det ha gått svært dramatisk for seg oppe ved Riasten, for lenger nede i klageskriftet heter det at

Bønderne fra Rønningen, Grønlie og Gjære i Aalen, kom næstafvigte Sommer til Lapfinnerne, som havde sine Boeliger ved Riasten, og der, medens Finnerne tillavede Reensdyrost etc. slog Maden ned og borttog Finnernes Kobberkjedler m.v. (Reitan 1936: 115–117, Fjellheim 1999: 435–436).

Klagen fra samene i 1794 som ålbyggen Mons Lie hadde ført i pennen for dem, var datert 23. desember. Allerede dagen etter, selveste juleaften 1794, skriver fogden en kommentar til klageskrivet der vi bl.a. får vite at Jon Mortensen og Thomas Larsen hadde oppsøkt fogden på siste sommerting og beklaget seg over det som hadde skjedd ved Riasten denne sommeren. Fogden hadde også innkalt bøndene, som ikke kunne benekte det som hadde skjedd. Det eneste de kunne forsvare seg med, var at dette var den eneste måten å få fjernet samene på. Samene fikk tilbake kobberkjelene som bøndene hadde frarøvet dem. Til slutt ga fogden beskjed om at både bønder og samer for framtida måtte «holde sig fra at fornærme hinanden».

Bare 6 dager senere, den 29. desember 1794, utferdiget stiftsamtmann Fjeldsted en «resolusjon» (Fjellheim 1999, bilag 1). Tematisk er resolusjonen todelt. Den første delen er generell og gjelder alle samene i Rørostraktene. Her får vi vite at kronprinsen av Danmark/Norge allerede i 1788 nådigst har «befalt» at samene i Brekken, Ålen og Tydalen skal leve i fred med sin lovlige gjerning, og at de ikke må jages eller fordrives fra «Sted til andet med deres Reen», og videre at alle som beviselig har gjort «nogen ond eller voldsom Medfart mod Finnerene», skal straffes. Det betyr at kronprinsen på sin reise i Norge allerede seks år før de omtalte episodene i 1794, er blitt gjort kjent med at samene i Rørostraktene var utsatt for trakassering og overgrep.

Videre henviser amtmannen i sin «resolusjon» til «Grændse Traktaten af 1751 dens 1ste Codicill». Dette var som kjent et dokument som ble utarbeidet i forbindelse med grenseforhandlingene mellom Norge og Sverige i 1751, den såkalte lappe­kodisillen, og som ble tillagt samme status og gyldighet som selve grensetraktaten. Lappekodisillen var for øvrig den første og eneste statlige reguleringen av samenes reindrift inntil vi fikk den såkalte «Fælleslappeloven» av 1883 (Severinsen 1998: 9). Samerettsutvalget karakteriserer lappekodisillen som en gjensidig garanti fra nasjonalstatene, der den norske og svenske staten påtar seg et felles ansvar for å sikre samenes rettigheter og eksistensgrunnlag (NOU 1984: 168–169). Professor Israel Ruong skriver i sin bok Samerna i 1969 at lappekodisillen utgjør et livsviktig dokument, og at den er et slags «frihetsbrev för samerna» i Norge og Sverige (Diedut nr. 3/1998: 187).

Den første delen av amtmannens «resolusjon» fra 1794 er tydeligvis utformet med referanse til lappekodisillens § 10 der det bl.a. heter at

Saasom Lapperne behøve begge Rigers Land, skal det efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige ...

Videre i samme paragraf heter det at samene skal ha rett til

at betiene sig af Land og Strand til Underholdning for deres Dyr og sig selv, da de venligen skal imodtages, beskyttes og hielpes til Rette ...

Når kronprinsen i sin «befaling» refererer direkte til lappekodisillen, innebærer det naturligvis at samene i Rørostraktene i 1780-åra også skulle være beskyttet av denne traktaten etter «gammel Sædvane», og at de derfor også skulle «nyde den billige Rett at opholde sig med deres Reen og Folk udi de Fjeldstrækninger inden Tydalen og Guldals Fogderie, hvor de ere Føde og opdragne», som det heter i «resolusjonen».

Den andre delen av resolusjonen begynner slik: «Derimot bør Lappefinnerne fra sin Side (...) vogte sine Dyr saaledes, at de ikke indkommer paa nogen Mands lovlige bøxlede eller eiende Sæter eller Høeslaatter, da de i saa Fald bør erstatte den Skade ...» Dette går på samenes erstatningsplikt, og henspeiler nok på lappekodisillens § 16 hvor det heter at samene må ta seg i akt:

at de ikke ved deres Flytnings Færd gjøre landets egne Indbyggere nogen Skade, enten Vinter eller Sommer, paa Skoug, Ager eller Eng, Multe-Bær eller Hiort Ron-myrer eller noget andet, under Straf efter Loven; og bør Skaden strax erstattes efter uvillige Mænds kiendelse.

Her ser vi at lappekodisillens «Ager eller Eng» i amtmannens «resolusjon» er blitt til «Sæter eller Høeslaatter». Det er tydeligvis en tilpasning til de lokale konfliktene i Rørostraktene, men det er unektelig en viss forskjell på åker og eng, og bygslede setervoller og utmarksslått. Særlig når disse er lagt på eller ved samenes gamle trøplasser og boplasser. Resten av «resolusjonen» dreier seg om de konkrete trakasseringene av samene ved Riasten i 1794.

5.7 Oppsummering 1700-tallet

1700-tallet ser på mange måter ut til å ha vært en svært vanskelig periode for samene i Røros­traktene. Den store nordiske krig begynte allerede ved århundrets begynnelse, og varte i 21 år. Kildene indikerer at samene pga. av krigen en periode var mer eller mindre fraværende på strekningen Tydal–Røros. Omkring 1720 skriver Hammond bl.a. at «Finnerne betlede over alt i den Trundhiemske Egn», men like etter krigen fant Finnemisjonen samer i Tydalsfjella.

I 1724 forteller von Westen om samer på Tynset som nok er etterkommere etter dem som vi vet var der i 1660-åra. Både i 1743, 1768 og 1781 får vi vite at samer bygsler i Tynsettraktene, og i 1799 får Jonas Andersen besøk i sin sijte av Malthus.

Fra midten av 1700-tallet får vi høre om en stigende konflikt med bøndene som etablerer seterplasser på mange av samenes trøplasser og boplasser. Denne konflikten topper seg til regelrett «finne­jaging» ved Riasten på slutten av 1700-tallet. Det er få holdepunkter for å anslå hvor mange samer som hadde tilhold i Rørostraktene, men vi får vite at det i 1794 var tolv samefamilier som «boe i Fjeldstrækningerne ved Røros og Tydahlen».

6 1800-tallet – konfliktene forsetter og forsterkes

6.1 1801 – ny klagesak fra samene ved Riasten

I 1801 fremmet samene ved Riasten en ny klagesak for myndighetene. Mens samene lå ved Riasten denne våren hadde det, som i 1794, kommet noen ålbygger opp til boplassene deres, og nå var også lensmannen med. Denne gangen ble det ikke bare øvet vold mot samene i form av «Hug og Slag», men gammene deres ble også brent (Dok. 5).

På «Amtets Ordre» foretok sorenskriveren og to «Lavrettesmænd» et såkalt preliminært (foreløpig) forhør av partene den 7. august i 1801. Den første samen som forklarte seg for retten i 1801, var Morten Olsen. Han begynte med å fortelle at han nå (7. august) lå omtrent mil fra Riasten, og at han for 14 dager siden

fløttet saa høyt op fra Kjeraaedahlen hvor Slaatter gives og hvor han til denne Tid har opholdt sig», og hvor han hadde «sin Kaaje» som setereierne «skulde have opbrænt.

Det var også trøer i området, fortalte Morten, men de hadde han ikke brukt den våren. Derimot mente han at Thomas Larsen, som også var den som eide trøene, hadde brukt dem denne sommeren «imedens Græsset spirede».

Thomas Larsen sto deretter fram og fortalte at han nå lå med sin drift mellom ≠ til mil fra «Riastaasen», og at han også hadde flyttet dit fra Tjerrådalen. Hvert år tok Thomas materialer fra skogen for å vedlikeholde trøene, og trøene hans lå ca. mil fra «Sæterhuset», og såvel han «som hans Forfædre» hadde «haft sit Tilhold her». Opplysninger både fra 1794 og 1801 tyder for øvrig på at Thomas brukte å oppholde seg ved Riasten utover sommeren, for i 1794 må udåden ha foregått etter at melkesesongen var kommet i gang, vanligvis fra sankthans og utover. For Thomas Larsen var en av klagerne også i 1794, og i denne klagen heter det at bøndene kom «medens Finnerene tillavede Reensdyrost». Thomas avsluttet sin forklaring med å fortelle at «Lensmanden og Consortes [likesinnede]» hadde brent opp gammene hans (Dok. 5, Fjelheim 1999: 93 ff). Den siste samen som sto fram med klagemålet sitt for retten i 1801, var ­Torkil Thomassen. «Saavidt han kan skiønne» lå han nå ca. mil fra Riasten, dit han kom for ca. 8 dager siden. Også han forteller at han hadde kommet dit fra «Kjeraadahlen», noe som kan tyde på at både Morten, Thomas og Torkil hadde holdt til i samme trakt før de kom til Riasten, slik de tydeligvis også til dels gjorde da de ble oppsøkt av bøndene ved Riasten denne våren.

Gaulhåen - et gammelt, sentralt samisk basisområde:

I klagemålet fra 1794 opplyser samene at de var «10 Familier i Fjeldene ved Sælboe, Tydalen og Aalen» pluss «2de benævnte nærmere Røraas ved Hyllingen og Krus-sjøen». Det er nærliggende å tro at de navngitte personene bar fram klagemåla på vegne av hvert sitt lag med til sammen 10 familier, og at alle disse fire laga, hvert lag med to til fire–fem familier, delvis oppholdt seg ved Riasten samtidig, delvis til forskjellige tider i løpet av sommeren i kortere eller lengre perioder.

Ut fra samenes forklaringer i 1801 har vi sett at de hadde boplassene og trøplassene sine på strekningen Søosen–Riasten øverst i Gaulavassdraget. I en rettssak mellom samer og bønder i 1888 fortalte Ole A. Kant, født 1815 i de samme traktene, at nemlig i Syas dalføre, Gauldalen og ved Riasten kunne han påvise minst 20 gammetufter på ti–tolv forskjellige steder, uten at noen av bøndene benektet dette eller forlangte at Kant skulle påvise disse tuftene i terrenget (Dok. 2, 3 og 4, Fjellheim 99: 33 ff).

Dette viser tydelig at samene var tungt etablert med boplasser og trøplasser i området Gaulhåen–Riasten i 1794 og 1801. Hvor mye rein de hadde til sammen, er ikke godt å vite. Men etter datidens forhold ser det ut til å ha vært betydelig. Det blir oppgitt at Ole Thomasen hadde 700–800 dyr i 1801. Sannsynligvis var dette samlet reinantall for hele «laget» hans. Dersom de tolv familiene til sammen utgjorde fire «lag» med tre familier i hvert lag med omtrent like mye rein i hvert lag, hadde de omtrent 3000 dyr til sammen.

Fra naturens side var dette det ideelle basisområdet i reinnomadismens dager. Boplassene og trøplassene lå lunt til i skogbandet, og med frodig grasland i alle retninger. Bjørkeskogen ga livd, og her fantes høvelige byggematerialer både for gammer og trøer, og veien var kort til gode fiskevann. Fra boplassene var det heller ikke langt til en eller annen snøfonn i Kjølifjella, for på varme dager med sol og insekter kunne det bli utrivelig å oppholde seg i skogbandet både for folk og dyr.

Det samiske navnet på Kjølifjell er Gåebrie (derav Gåebrien sijte ). Ordet er det samme som i nordsamisk goarvi som betyr ‘utoverhengende hvelvet kant av jord, berg eller snø’. Ifølge professor Bergsland er ikke begrepet kjent som terrengbeskrivelse på sørsamisk (bare om noe foldet eller krøllet, f.eks. et forfrossent hundeøre). Dette innebærer at navnet må være temmelig gammelt ifølge Bergsland (1987: 263).

Dette lille dalføret har til alle tider ligget i trekkleia for rein, noe et større fangstanlegg for villrein langs dalen gir sitt tause vitnemål om, og Gaulhåen er sentralt også for dagens reindrift. Her og i Grønvola har samene i Gåebrien sijte merket kalvene sine også i dette hundreåret, og mellom de gamle gammetuftene fra reinnomadismens dager har reineierne de senere åra bygd moderne gjeterhytter og trøanlegg (Fjellheim 1999: 93 ff).

Bøndenes forklaring:

På «Administrators Forlangende» forklarte lensmannen i 1801 at han og de «øvrige anklagede» denne våren hadde kommet opp til «Riasten og Svartkiønnen, hvor de har bøxlet Engesletter for der at reparere Huuse og hugge Sæterbrænne», og da hadde de truffet «Finnen Ole Thomasen som havde omtrent 7 á 800de Dyr gaaende paa deres Engesletter». De hadde forlangt at Ole skulle flytte, noe han også ifølge lensmannen «paa Forlangende giorde».

Men de øvrige samene hadde nektet å flytte, og hevdet at de hadde like stor rett til å være ved Riasten som seterfolket. Lensmannen nektet for at han hadde vært med på å brenne samenes gammer og ha overfalt dem med «hugg og slag». Men han vedgikk at han hadde truet med å «jage dem derfra med Magt og flytte for dem» dersom de ikke holdt dyrene sine unna de bygslede engslåttene. Samene bekreftet at lensmannen ikke hadde slått dem, men at det var Ellen[d] Ejnersen som «havde begagnet dem med Hug og Slag». Men samene fastholdt at lensmannen hadde brent gammene deres.

Einarsen nektet også for å ha slått samene, men vedgikk at han hadde truet med det dersom de ikke ville flytte frivillig. Han innrømmet også at han hadde kjeftet på dem og ledsaget dem på veien «da de endelig omsider flyttede ... uden dog at begægne dem med Hug eller Slag».

Lensmannen prøvde i sin forklaring å legitimere voldsbruken med at det ikke nytter «at procedere med Finner», men at den eneste måten å «hævde sine Ejendomme for disses Fornærmelse, var at jage dem bort, naar disse ikke godvillig ville erkiende hellige Rettigheder». Til slutt overleverte lensmannen en bygselseddel utstedt av «Hr. Foged Elster ... paa endeel Engesletter og Sættervolde ved Riasten og omkring ved Svartkiernen». Det siste kan ikke være riktig fordi bygselområdet til Rønningen som Ellend Einarsen hevdet rettigheter på, lå på østsiden av Riasten, mens «Svartkiernen» (som må være Tjørnvolltjørna) ligger på vestsida. Som det går fram av forklaringa, var bygselen utstedt i Ellend Einarsens navn, men lensmannen (som var gift med Ellend Einarsens mor) forklarte at han hadde «Bøxel paa samme Steder».

Til slutt avga Gjøri, som var lensmannens kone og Ellends mor, sin forklaring. Men hun hadde ikke noe nytt å tilføye.

Ifølge anklagen fra samene var det bare Ellend Einarsen, mor hans og lensmann Lien som deltok i ugjerningene i 1801. Alle disse hørte til på Rønningsetera. Det er litt rart, for samenes boplasser og trøplasser der voldshandlingene tydeligvis hadde foregått, lå på vestsida av Riasten. Rønningsetra derimot, lå på nordøstenden av Riasten der Kvila ligger i dag (Fjellheim 1999: 102 ff).

Det foreligger ingen opplysninger om at samene prøvde å reise straffesak mot bøndene for overgrepene de var utsatt for ved Riasten i 1794 og 1801. Kanskje så de det som nytteløst. Didrik Lien, som overtok som lensmann etter faren i 1794, var ikke bare på bøndenes side i konflikten, men deltok sjøl som vi husker aktivt i voldshandlingene mot samene i 1801. En kan heller ikke se at lensmannens voldsbruk fikk noen direkte konsekvenser for «lovens håndhever», men Lien skikket seg ifølge Reitan (1936: 167) dårlig som lensmann også på andre måter, og ble tvunget til å søke avskjed fra stillingen i 1809 (Fjellheim 1999: 120).

6.2 Nye overgrep på Gauldalsvidda

I etterkant av disse tildragelsene ved Riasten forsøkte Jon Mortensen, Morten Olsen og Morten Olsen Kant å flytte over til vestsida av Gauldalen. Vi vet ikke sikkert hvorfor, men trolig var det et forsøk på flukt fra problemene ved Riasten. Men denne flukten førte dem bare inn i nye tragedier. Vinteren 1810 oppholdt de seg på ei seter som Hans Hansen Almås hadde ved Elgsjøen. På vårparten flyttet de videre sørover til Forraelva hvor de bygde seg gammer ikke langt fra Dalbusjøen. Men en dag kom 40–50 bønder fra Os opp til gammene deres, bevepnet med geværer, ljåer og andre våpen. Bøndene slaktet nesten hele flokken og drev samene fra området.

Bøndene som sto bak udåden, ble tiltalt og dømt til å betale erstatning, som ved forlik ble satt til 18000 rd. Men forliket innebar også at samene måtte flytte fra området. Samene fikk dessuten liten glede av pengene. Det fortelles at han som hentet pengene i banken, drakk seg full. Eller kanskje noen så seg tjent med å skjenke han full. I hvert fall førte det til at han mistet eller ble frastjålet alle pengene, som aldri ble gjenfunnet. Slik tapte samene alt de eide. Jon, som var regnet som en velholden mann, ble helt utarmet. 200 av dyrene som ble nedslaktet ved Dalbusjøen var hans, og det var en bra flokk på den tida. Det fortelles også «at han oftere gik og betlede helt nede paa Leinstranden» ved Trondheim (Reitan 1936: 122–125, Løøv 1991b, Løøv 1994c).

6.3 Setervoller på gamle trøplasser også på 1800-tallet

I klageskrivet fra i 1794 sier samene at bøndene kan komme og utnytte gresset på de gamle trøplassene, men samene presiserer at det i så fall må skje «efter Forening» med dem, slik det har vært tidligere . Men forutsetningen for dette skulle være at samene kunne fortsette sin virksomhet uhindret, og at bøndene ikke med «Slagsmaal, Vold eller nogen anden Overlast» fornærmet samene eller røvet fra dem deres «Eiendomme». Under disse forutsetningene mente samene at bøndene

fremdeles som før, efter Forening med os faa benytte sig af Slotten paa de Steder, vi har opgjødet, ligesom vi og i andre Ting (naar vi selv maa leve i Fred) vil være Bønderne tjenestagtige i, hvad som Ret og billigt er.

Dette tyder på at setrene i utgangspunktet var etablert i en slags forståelse med samene. Men bøndene fortsatte å legge setrer på samenes boplasser og trøplasser utover hele 1800-tallet både ved Riasten og på strekningen Søosen–Riasten, og disse etableringene skjedde i hvert fall ikke i forståelse med samene.

I vitneavhør for Høyesterett i 1888, som vi senere kommer tilbake til, kom det fram at fire–fem setervoller ble bygd på gamle gammetufter bare i perioden 1850–1875. Vitnet Ole A. Kant, f. 1815, kunne påvise gammetufter på eller like ved Solandsvollen, og hadde hørt at seterhusa var bygd på en gammetuft. Det bekreftes også av andre vitner i denne saken. Kant visste også at gammene ved Solandsvollen hadde tilhørt Anders Larsen, Torkild Kristiansen, Morten Kant og Anders Andersen. Dessuten fortalte Kant at han kunne påvise gammetufter nær setervollene både på Støvnevollen og Gjerdevollen (Jålvoll) der Thomas Larsen lå i 1801. Der har Saemien Sijte også registrert flere gammetufter. Kant var sikker på at gammene både ved Støvnevollen og Solandsvollen var eldre enn setrene. Dette erkjente også bøndene i rettssaken mot Paul Johnsen i 1888. Kant hadde dessuten hørt at husene på Renolsvollen ved Riasten var bygd på en gammel gammetuft, og ­uavhengig av disse opplysningene er det registrert to trøplasser ved Riasten like øst for Renolsvollen (Fjellheim 1999: 122 og dok. 2).

Forholdene ved Riasten var ikke enestående i Rørostraktene. Lappefogd Herstad, tidligere lensmann i Røros og medlem av Lappekommisjonen, skriver f.eks. i sin årsmelding for 1896 bl.a. at Storerikvollen ved Essandsjøen ble anlagt på en gammel samisk boplass og trøplass i 1830-åra.

For omtrent 60 år siden havde norsklap Ole Klemmetsen og flere i lag med ham koier og rentrøer netop paa det sted, hvor nu sæteren Storerikvold paa nordre side af Essandsjøen er anlagt, og hvornu en turisthytte er opført. Medens Ole Klemmetsen i 2 á 3 aar var borte fra sin koie, lod nuværende gaardbruger, Lars Larsen Østby’s nu afdøde fader, Lars Østby paa samme tomt opføre sæterhuse og ryddede og anlagde sætervolden. Da lappen omsidder kom tilbage, var saavel koie som rentrøer nedrevne og borte.

Et annet sted i samme årsmelding gir Herstad klart uttrykk for hvor urimelig dette er, og skriver bl.a:

Medens lappernes trakter tid efter anden indskrænkes næsten paa alle kanter, søge de fastboende successivt at utvide sine eiendomme, idet disse passer paa og annektere hver liden plet i fjeld og dal, hvor lapper i tidligere tider har holdt til i koier og havt rentrøer og hvor jorden er bleven opgjødslet efter renen.

Ja, Herstad går så langt at han foreslår at Staten burde kjøpe opp noen setervoller f.eks. i Ridalen slik at samenekunde faa et sikkert tilholdssted i den tid om sommeren lapperne ligger i sommertrakt.

Men jordbrukskoloniseringen av samenes boplasser, trøplasser og bruksområder skjedde ikke bare i Rørostraktene. I Susendalen innerst i Hattfjelldalen, f.eks., bodde det ifølge Schnitler i 1742 «ingen uden Lap-Finner». I 1731 var det ifølge misjonens sameskole 100 samer fordelt på 21 familier i dette dalføret. De første nybyggerne kom til Susendalen først i 1820–1830 åra. I løpet av bare 20 år ble det etablert hele 23 nye gårder i Susendalen, og på slutten av 1800-tallet var samene presset bort fra alle sine basisområder med gammer, stabbur og melkegjerder som de hadde langs østsida av Susna. Egentlig var det bare på Melkvoll at noen samer enda holdt stand til omkring 1900. I resten av dalføret måtte de gi opp langt tidligere (Fjellheim 1998a: 12).

Lignende forhold er også kjent fra Finnmark. I forbindelse med rettsoppgjøret etter Kautokeinoopprøret i 1852 forklarte Erik Ulrik Grape, som hadde vært lensmann i Karesuando i 24 år, at det i hans første tjenesteår sjelden forekom konflikter mellom samer og jordbrukskolonister. Men i løpet av 1840-åra hadde klagene vokst dramatisk. Etter lensmannens syn skyldtes dette først og fremst at den norske kystbefolkningen (gjennom innvandring) hadde vokst så sterkt den siste tiden. Kolonistene hadde fortrinnsvis slått seg ned der samene fra gammelt av hadde hatt flytteveiene sine eller brukt å samle reinen på bestemte tider, og fordi at gjødsling fra reinen hadde gjort jorda der bedre enn andre steder (Zorgdrager 1997: 103).

6.4 Konfliktene ved Riasten flyttes til rettssalen

Foran har vi hørt om en rekke eksempel på at setervoller ble lagt på gamle trøplasser, og at dette skapte til dels store konflikter mellom reineiere og setereiere. I mange tilfeller forsøkte bøndene med forskjellige midler å få samene fjernet fra seterområdet, slik som ved Riasten i 1794 og 1801. Og konfliktene fortsatte utover 1800-tallet med flere dramatiske episoder.

Bygdehistorikeren Olav Kvikne (1942: 283–284) gjengir en episode som må ha foregått omkring midten av 1800-tallet. Samene hadde akkurat samlet reinen i trøa for å melke simlene, da det kom det settende en ti–tolv ålbygger mot dem. De ga samtidig høglydt til kjenne at samene skulle jages fra trakten. Anders Larsen Holm, 1809–1869, hørte spetaklet og skyndte seg bortover til trøa. Lars nådde fram akkurat da en bonde red inn i trøa for å spre flokken. De andre ålbyggene hadde plassert seg rundt gjerdet for å holde samene unna. Det oppstod et voldsomt slagsmål, «men ingen ble drept», fortalte Paul Johnsen, som hadde hørt om denne tildragelsen av sin svigermor, som var datter til den samme Anders Larsen Holm.

I siste halvdel av 1800-tallet bygde Anders Støvne ei ny seter ved Søosknippen der Thomas Larsen hadde sitt basisområde i 1801. En gang på 1870-tallet samlet Støvne en del rein inn i ei trø som bøndene hadde laget for anledningen. Det ble sendt beskjed til samene med anmodning om å komme å løse inn sine respektive dyr. Samene kom ikke, men med myndighetenes velsignelse ble dyrene solgt på auksjon. Pengene ble brukt til dekning av bøndenes utgifter og til erstatning for påståtte skader reinen skulle ha gjort på setrene. Konflikten var den direkte årsaken til at bøndene ved Riasten reiste sak mot samene på slutten av 1870-åra, for da stevnet nevnte Støvne og fire andre setereiere samene ved Paul Johnsen for retten. Saken ble behandlet i Ålen forlikskommisjon den 14. januar 1877.

Klagen gikk ut på at samen Paul Johnsen

volder os Skade paa vaare Sætervolde, Havnestrækninger og slaatter ved Riasten, Søosen, auldalen og Killingdalen ... ved at han lader en uhyre Masse Rensdyr ... overstrømme disse strækninger i årene 1875, 1876 og 1877 (Fjellheim 1999:125 og dok. 3).

Saken verserte i rettssystemet i nær 15 år, før endelig dom falt i Høyesterett den 7. april 1892. Bøndenes påstand i 1877 var intet mindre enn at Paul Johnsen

1) Kjendes uberettiget til at lade egne og under hans Bevoktning staaende Ren beite paa Citanternes Sætervolde, Slaattemarker og Havnestrækninger i Guldalen, Killingdalen, Søosen og Riasten. 2) At han efter et paa hans Bekostning optaget Skjøn tilpliktes at betale Citanterne Erstatning med 5 % Rente af Skjønsbeløbet fra Forligsklagen for den Skade den paaklagede Beitning har forvoldts Citantere i Aarene 1875, 1876 og 1877. 3) At han tilpliktes at betale Sagens Omkostninger.

Paul Johnsen klaget på sin side over at setereierne hadde jaget reinen hans med hunder, og at noen av bøndene som gjorde dette, hadde øks med seg, uten at vitnet hadde sett at den ble brukt. Et vitne fortalte at en av bøndene hadde innhentet en reingjeter og «stødt til ham under haken», mens et annet vitne kunne fortelle at det for fire år siden kom to mann fra setrene som med hjelp av hund hadde jaget reinflokken han gjette, helt opp i Kjølifjellet.

Samtlige vitner, både samer og bønder, forklarte at etter det de visste hadde samene hatt tilhold i disse traktene fra «gammel tid». Husmann Ingebrigt Larsen Løvøien sa f.eks. at det i disse traktene har «færdes fin med sine ren, saa langt tilbake vidnet kan mindes», og «at trakten var finnetrakt ogsaa før hans dage, ja fra gammel tid». Slike og lignende utsagn var representative også for det de andre vitnene forklarte om dette spørsmålet.

Den meste utfyllende forklaringen ble avgitt av tidligere nevnte Ole A. Kant og Anne Margrethe Bull. De uttalte seg først og fremst om samisk bruk av området i eldre tid, hvem som hadde brukt området, til hvilke tider på året samene brukte å være ved Riasten, samiske boplasser, og om setervoller som var bygd på gamle samiske boplasser.

Ole Andersen Kant, som også var et sentralt vitne for Lappekommisjonen av 1889, var født på Grønvola (like nord for Riasten) den 8. august 1815, og døde i Tydal i 1903. Ole A. Kant kunne bl.a. navngi samene som hadde tilhold ved Riasten omkring 1830. Deretter gjør Kant rede for hvordan de forskjellige lagene flyttet i sommerhalvåret i Gåebrien sijte, og hvor de oppholdt seg ved Riasten til forskjellige tider i løpet av sommeren.

Ole A. Kant forklarte ellers at det i Syas dalføre, Gauldalen og Riasten fantes tomter etter minst 20 gammer på ti–tolv steder. Det var ingen av setereierne som bestred dette, og de forlangte heller ikke å få påvist disse tuftene i terrenget. Det ble dokumentert at fire–fem setervoller ble bygd på gamle gammetufter og trøplasser etter at Ole A. Kant hadde flyttet fra trakten, dvs. etter 1850 (Fjellheim 1999:125 ff og dok. 2 i denne).

Både samer og bønder som vitnet, sa at det ville være umulig for samene å beite med rein ved Riasten om sommeren uten at reinen gjorde skade på setervoller og utmarkslått. En 63 år gammel bonde fra Stugudal, John Johansen Stuedal, som hadde seter på østsida Riasten (i det gamle bygselområdet for Rønningsetra i Ålen), vitnet f.eks. at han anså det

umuligt at færdes her med ren, uden at disse gjør skade paa sætervoldene og udslaatterne. Vidnet finder det derfor ogsaa umuligt at drive rensdrift her i tiden før slaatten og saalænge høstakkerne staar, ifald finnerne skulde betale erstatning for den skade, som renen maatte gjøre.

Et annet vitne var gårdbruker Peder Olsen Stuedal, 53 år, som også hadde seter på østsida av Riasten. Han kunne huske fra han var gutt at samene brukte å gjete reinen rundt Riasten sjøl om de bodde i Tjerrålia eller ved Litlelangen. Han også anså det som umulig for samene å ferdes i disse traktene

hvis de skulle ansvare den skade renen kunde forvolde paa de sætervolde og udslaaatter som er beliggende netop i de strøg, hvor finnerne fra gammel tid har været vandt til at fare omkring med sine ren, idet skade kunde gjøres dagligdags.

En annen gårdbruker fra Stugudal, John Johansen Stuedal, 63 år, hadde tilsvarende synspunkter i dette spørsmålet.

Bøndenes hovedtalsmann i rettssaken mot Paul Johnsen m.fl. var John Reitan. Han var ikke bare setereier og part i saken, men var dessuten både ordfører og stortingsmann. Som stortingsmann var han «bondefører» og pådriver for opprettelse av Lappekommisjonen av 1889. I 1888 (samme året som det ble foretatt vitneopptak ved Riasten i saken mot Paul Johnsen der Reitan også var til stede), fremmet han et privat lovforslag der det i innledningen heter:

For at forebygge de Ødelæggelser, som Lapperne tilføier de Fastboende i Herredene Røros, Aalen, Holtaalen, Singsaas, Tolgen, Tønset, Kvikne og flere Steder ved at lade sine Rensdyrflokke vanke om paa sidstnævntes Eiendomme, tillader jeg mig herved ærbødigst at fremsætte følgende Forslag til Lov angaande Lapperne inden Norges Grændser.

Reitan tok initiativ til flere møter med gårdbrukere, ordførere m.m., og enkeltpersoner gikk ofte veien om han når de hadde ønske om å legge fram klagemål i reindriftsspørsmål for amtmann eller departement (Berg 1990: 47–48). Rettssaka mot Paul Johnsen ved Riasten viser at han også hadde sterke personlige interesser i konflikten med samene.

Det falt dom i Høyesterett den 7. april 1892 som er gjengitt Norsk rettstidende 1892: 411–416. Paul Johnsen tapte saken og ble dømt til å betale for skade på

Sætervolde og Slaattemarker i de under Sagen omhandlede havnestrækninger i Guldalen, Riasten og Søosen forvoldt ved havning av ham dels tilhørende og dels under Bevoktning havende Ren i Aarene 1875, 1876, 1877.

Høyesterett tok ikke stilling til beitetider, men førstevoterende i saken kommenterer dette spørsmålet slik:

Da Spørgsmaalet om Havneretten ikke her foreligger til Afgjørelse, skal jeg ikke indlade mig paa Spørgsmaalet om, til hvilken Tid Paul Johnsen har Ret til med sine Dyr at komme til de her nevnte Trakter. Dette vedkommer jo ikke det Høyesterett til Afgjørelse forelagte Spørgsmål. Paul Johnsen er forpliktet til at erstatte den Skade, hans Ren gjør paa Sætervolde og Slaattemarker. Og naar Lapperne antages at have Bevokningsplikt, bortfaller jo ogsaa den faktigste Interesse af Spørgsmaalet for Sætervoldenes og Slaattemarkenes Vedkommende.

Men som det kom fram under vitneforklaringene både fra bønder og samer, ville det være umulig å ligge med rein ved Riasten om sommeren uten at reinen gjorde skade. Derfor ble samene i praksis fradømt mulighetene til å beite lovlig ved Riasten sommerstid. Paul Johnsen prøvde å forklare retten at i det minste utmarksslåttene måtte holdes utafor erstatningsplikt, men uten å bli hørt. «Lappernes Bevogtningsplikt maa ligesaavel gjælde Fjeldslaatter eller Slaattemarker som Sætervolde», heter det i dommen. Høyesterett har tydeligvis lagt stor vekt på Yngvar Nielsens framrykkingsteori, for i domspremissene heter det bl.a. at

Paul Johnsen paastaar, at Lapperne i disse Egne ere de oprindelige Beboere, der af Nordmænderne trænges tilbage. Forholdet er imidlertid det modsatte. Af en Afhandling af Professor Yngvar Nielsen om Lappernes Fremrykning mod Syd i Trondhjems Stift og Hedemarkens Amt fremgaar det nemlig, at Lapperne paa sin Fremtrengen sydover i Norge i Aaret 1742 endnu ikke havde slaaet sig ned her. Bøndernes Sæterdrift og Slaattemarker i disse Fjeldstrækninger ere selvfølgelig langt ældre.

Det Høyesterett i virkeligheten her sier, er at reindriften må underordne seg jordbrukets behov fordi jordbruket selvfølgelig er «langt ældre». Dette er den første høyesterettsdommen som legger Yngvar Nielsens framrykkingsteori til grunn i spørsmålet om samenes rettigheter til land og vann i Rørostraktene.

Det ble også anført at det var mye mer rein enn tidligere i området. Dette er heller ikke riktig. Det oppgis at det var 1000 rein. Ut fra vitneavhørene i 1801 får vi vite at Ole Thomassen hadde «7 á 800 Dyr». Dersom de to–tre andre lagene hadde tilsvarende, var det minst 3000 rein som i løpet av sommerhalvåret beitet ved Riasten på begynnelsen av 1800-tallet. Under vitneopptakene kom det dessuten fram at ca. halvparten av flokken var såkalt sytingsrein som tilhørte bønder. Det er nok riktig, og bekreftes i andre kilder. Men en kan undre seg over hvorfor Paul Johnsen og de andre samene på den tida hadde sytingsrein i flokken sin. Det innebar mye ekstraarbeid for gjeterne, økt risiko for skade på eng og utmarksslåtter, og sist, men ikke minst: misunnelse og dermed økt press fra de bøndene som ikke hadde sytingsrein. Det kan ikke være noen annen forklaring på dette enn at samene slik prøvde å kjøpe seg støtte og fred fra bøndene. To av dyra som ble slaktet ned av bøndene i flokken til Jon Mortensen og Morten Olsen m.fl. ved udåden i Os i 1811, f.eks., tilhørte Ellend Einarsen Rønningen fra Ålen som var med på å jage samene og brenne gammene deres ved Riasten i 1801. At han ti år seinere hadde sytingsrein i flokken deres, var neppe noen vennetjeneste (Fjellheim 1999: 135).

Paul Johnsen ble dømt til å betale erstatning for skader som angivelig skulle være begått i 1875, 1876 og 1877. Han hevdet at det ville være umulig å påvise eventuelle beiteskader på setervoller og i utmark som hadde funnet sted for opptil 13 år siden. Men rettens flertall hevdet at

Naar det er paa det Rene at Uret er begaaet eller Skade tilføiet, vilde det være ilde, om dette blive uten Følger ...

Men en av dommerne hadde sterke innvendinger mot flertallets syn i dette spørsmålet, og sa bl.a. at saken etter hans mening var behandlet «høyst overfladisk», og fortsatte med at

Der er underet vidnet om skadegjørende Beitning paa 10 forskjellige Sætervolde og en hel Del Slaattemarker (hvor mange og hvordanne er ikke oplyst) i tre forskjellige Aar, men de nærmere Omstændigheter derved ere ikke omforklarede, ligesom flere Momenter, som efter min Mening kunde være af Indflydelse i Sagen, ikke ere medtagne under Vidneførselen. Nogen Paavisning af Stederne har heller ikke fundet Sted.

Men ingen av de andre dommerne delte dette synet. Fjellheim (1999: 125 ff) konkluderer med at høyesterettsdommen i 1892 bygger på en rekke premisser som var direkte feil, som Yngvar Nielsens «framrykkingsteori», tidspunktene for etablering av samenes basisområder ved Riasten kontra seterdrifta, uriktige beitetider for rein ved Riasten, samt påstanden om at samene ved Riasten hadde mer rein på slutten av 1880-tallet enn de hadde hatt tidligere. Det ble dessuten under rettssaken dokumentert at det var etablert en rekke setervoller på gamle samiske trøplasser/boplasser. Trakassering og voldsbruk fra setereiernes side i forsøk på å jage samene fra Riasten fra slutten av 1700- og på 1800-tallet kom derimot ikke fram. Dommen innebar at det i praksis ville være umulig å beite «lovlig» med rein ved Riasten sommerstid.

Grunnsynet i 1892-dommen kom til å bli førende i rettsvesenet i konflikten mellom samer og bønder helt fram til våre dager, og bare fem år senere (dvs. i 1897) falt det ny dom i Høyesterett i en konflikt mellom Paul Johnsen m.fl. og bønder på nordsida av Aursunden som viser det. Her henvises både til dommen av 1892 og til Yngvar Nielsens historiesyn. I domspremissene heter det bl.a. at

Hvad Sagens Realitet angaar, antager Retten under henvisning til den i Retstidende for 1892 Side 111 refererede Høyesterettssag, at den videnskabelige Forskning maa ansees at have godtgjort, at de Fastboendes Rettigheder i de heromhandlede Trakter er ældre end Lappernes.

Paul Johnsen tapte også denne saken, og her ble han ikke bare idømt erstatningsplikt for skader, men regelrett fradømt retten til å beite med rein i det området nord for Aursunden som saken gjaldt. Det er i hovedsak det samme området som samene i Gåebrien sijte tapte i den meget omtalte «Aursundsaka» i 1997, ganske nøyaktig 100 år senere (Fjellheim 1999: 136).

6.5 Samer og rein på 1800-tallet

Etter opplysninger fra folketellingene som lappekommisjonen av 1889 og 1892 samlet inn, skulle det i 1855 være 59 samer i Sør-Trøndelag (i Røros, Selbu med Tydalen og Meldalen) med 1249 rein. For Hedmark er det ingen oppføringer. I folketellinga for Sør-Trøndelag av 1875 er det oppført 82 samer med 3210 rein. I 1890–91 er det oppført 47 samer med til sammen 6785 rein i Hedmark, og for Sør-Trøndelag 104 samer med 5380 rein, men tallene er svært usikre både for samer og rein (Sandnes 96: 73–75).

6.6 Lappelover, lappekommisjon og reinbeitedistrikter

I områdene sør for Finnmark var lappekodisillen den eneste form for lovbeskyttelse for reindriften fram til 1883 da vi fikk «Lov angaaende Lapperne i de forende Kongeriger Norge og Sverige». Denne loven fikk betegnelsen «felleslappeloven» fordi den fastslo at flyttsamene skulle ha rett til å ferdes på begge sider av grensen i de områdene de hadde brukt fra gammelt av. Men i tillegg ble samene pålagt strenge forpliktelser. I § 6 heter det bl.a. at «De Strækninger, i hvilke Lapperne søge Bete for sine Ren, Kunne inddeles i Distrikter», og videre skulle de være underkastet «Ansvar for Skade, som af Rensdyrene tilføyes den jordbrugende Befolknings Eiendom».

Hovedhensikten med distriktsinndelingen var at myndighetene skulle få kontroll med samenes reindrift, slik at det kunne innkreves erstatning for skader som reinen påførte bøndenes setrer og utmarksslåtter (Severinsen 1979). Denne målsettingen hadde sterk støtte både hos bønder og politikere i Rørosdistriktet på slutten av 1800-tallet. I 1888 skrev ordfører Anders Bergan et brev som ble enstemmig bifalt i Røros herredsstyre der myndighetene ble bedt om

iverksettelse af offentlige foranstaltninger overfor de inden herredet og de tilgrændsende distrikter værende flyttlapper, enten i form av kongelig kommisjon til bestemmelse af grændser eller i en form af det offentliges initiativ til en voldgift.

Hvis ikke, mener Bergan

synes den tid ikke å være fjern, som mangen oppsidder heromkring allerede frygter at se, da bønderne hellere kan sætte nøglen i døren og forlade sin hjembygd end ligge i stadig krangel med lapperne (Falkenberg 1988: 19 ff).

Den 8. juni 1889 ble det nedsatt en kommisjon som skulle

undersøge Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre- og Nordre- Trondhjems Amter og at afgive Forslag til Fastsettelse af Grændserne for lappernes betesret samt Ordning for øvrig af Forholdet mellom disse og de fastboende i de nævnte Amter.

Kommisjonen fikk betegnelsen Lappekommisjonen av 1889, og kom med forslag om hvor distrikts­grensene skulle gå, og med kongelig resolusjon av 10.07.1894 ble følgende reinbeitedistrikt i Hedmark og Sør-Trøndelag opprettet: Essand­distriktet, tilsvarende den gamle samebyen Saanti sijte, Riast-/Hyllingdistriktet som i hovedsak omfattet samme trakter som samebyen Gåebrien sijte, Tolgendistriktet (som senere fikk navnet Elgå reinbeitedistrikt) som lå i samme trakter som samebyen Svahken sijte, og Femunddistriktet (Falkenberg 1988: 33). I 1894 ble også distriktsgrensene fastlagt. Dette medførte bl.a. at tidligere viktige samiske bruksområder ble liggende utafor reinbeitedistriktene.

I 1897 kom det en lov som fastslo at reindrift utafor reinbeitedistriktene bare var tillatt dersom grunneierne ga tillatelse til det. Denne loven ga dessuten hjemmel for å innføre generelt forbud mot reindrift uten at reindriftssamene ifølge loven hadde krav på erstatning for de beiteområdene som de dermed ikke fikk bruke. Dette gjaldt Trollheimen (deler av kommunene Surnadal, Rindal, Meldal, Rennebu, Oppdal og Sunndal); deler av Gauldalsvidda; traktene vest for Glomma i Hedmark (hele Kvikne, deler av Tolga, Tynset og Lilleelvdalen) samt fjellpartiet omkring Sålekinna øst for Glomma.

Med hjemmel i denne loven ble det i perioden 1899 til 1915 innført forbud mot å drive reindrift i til sammen 33 kommuner utafor reinbeitedistriktene. Bakgrunnen for det var hensynet til jordbruket. Dette uttrykkes klart i Lappekommisjonen av 1897 der det bl.a. heter at

saalenge Flyttlappernes Næring nyder Lovgivningens Beskyttelse, har den følgelig krav paa at bydes saadanne Vilkaar, at den kan bestaa. Men i og med dens stilling som en historisk Overlevering, der i ikke ringe Grad virker som hemsko paa Udviklingen af bedre berettigede og formaalstjenligere Samfundsinteresser, er Grænserne for deres Krav givne. Og disse Grænser maa efter Forholdets natur blive vigende (Severinsen 1979: 44–46).

Kommisjonen erkjente at

Distriktsinndelingen medfører store Fordele for de Fastboende, medens Lapperne stilles under Kontrol og paalegges byrder.

Dette kunne kommisjonen legitimere med Yngvar Nielsens ferske «framrykkingsteori» som ble presentert samme år som kommisjonen startet sitt arbeid. Nielsen holdt nemlig sitt foredrag i november 1889, der han hevdet at samene var sene inntrengere i Rørostraktene.

Johs. Falkenberg mener at kommisjonen baserte sitt arbeid på «at bøndene angivelig hadde bosatt seg i de nevnte trakter og etablert seg der før samene invaderte denne del av landet», for:

Det ville nemlig by på problemer å etablere en ordning med reinbeitedistrikter som ga bøndene store fordeler på samenes bekostning hvis det ikke helt utvetydig kunne bli slått fast at bøndene var de første som hadde slått seg ned i de aktuelle trakter og at de hadde etablert seg der før samenes ankomst (Falkenberg 1988: 28–29).

Falkenberg fant under sitt feltarbeid i Rørostraktene så sent som i 1940-årene samer som kunne gi han opplysninger om de gamle «same­byene» i området mellom Stjørdal og Femundtraktene. Men kommisjonen gjorde ingenting for å informere seg om disse forholdene, skriver Falken­berg. Hvis derimot

kommisjonen hadde stilt relevante spørsmål til «gammelfinnan» og hørt på hva de hadde å fortelle om «sørfinner» og «nordfinner», eller mer spesielt om hvordan de gamle «byene» nord og sør for Tya var organisert, hvor grensene for disse ’byene’ gikk, hvordan medlemskap i byene var ordnet osv. ville opplysninger ha sivet ut som vi må gå ut fra ville ha stilt samenes tilknytning til sine områder i et helt nytt lys (Falkenberg 1988: 31–32).

(Dette temaet er fyldig omtalt i Severinsen 1979: 38–55, Falkenberg 1988: 19–37 og Berg 1990: 8 ff).

7 Organiseringen av det samiske samfunnet

Overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift var på mange måter både udramatisk og dramatisk. Den var udramatisk på den måten at både fangstmann og nomade baserte sin økonomi hovedsakelig på reinen. Den var udramatisk fordi fangstmannen også hadde et visst antall tamme dyr. Den var udramatisk på den måten at det var en glidende overgang mellom disse fasene som varte noen generasjoner, som beskrevet hos suenjel­folket så sent som på slutten av 1800-tallet, og fordi beredskapen og forutsetningene for en domestisering av rein allerede fantes i fangstsamfunnet.

Men overgangen var også dramatisk. I fangstsamfunnets dager var fellesskap og deling av ressurser en vesentlig verdi. Tamreinflokken i nomade­samfunnet, derimot, ble privat kapital som ga spillerom for private strategier. Dessuten var nomadisk reindrift med intensivt melkebruk i stor skala utvilsomt mer arbeidskrevende enn fangst. Men endringsprosessen var kanskje først og fremst dramatisk fordi den i stor grad krevde både endret livsform og en ny samfunnsorganisasjon, samtidig som den forutsatte en omorganisering og omdisponering av landskapet i det territoriet de forskjellige sijtegruppene (samebyene) disponerte (Fjellheim 1999: 63).

7.1 Et samisk rettssamfunn

Johs. Falkenberg mener at major Schnitler i sin «Relation om Lap Finnerne» gir et «overbevisende uttrykk for at det på midten av 1700-tallet fantes et samisk rettssamfunn i Tydal som var noe langt mer enn spredte, uavhengige samiske familier» (Falkenberg 1983: 67). Schnitler skriver bl.a:

Angaande Rætten og d(i)siplinen imellem Sig; Saa fornemmer man ej, at de nogen tiid komme til bøjde-Ting med nogen Trædte eller process imod hinanden; De have som en Lensmand, eller oldermand iblandt Sig hvilcken med fleere ældste træder Sammen, og, naar uskickelighed med Rapperie eller andet kand være foregaaet, finder dend Skyldige efter forseelsens beskaffenhed, enten til at bød dyer, eller om iche har at Pidskes paa bare krop, eller bagbunden at kastes paa jorden, eller bindes til et Træe der af Myggene og utøyg at Stickes og plages een tiid lang, ellers erfaris iche meget i bøjdene, hvad, eller om u-dyd af Findnene i fieldene begaaes, thj de ere for langt fra dem, og det folck tier den Eene med dend anden (Schnitler: 1742: 57).

Bak dette sitatet øyner Falkenberg et spesifikt og velorganisert samfunn, og at «Tydals-samene ikke bare har en leder, men også et råd av eldre som treffer beslutninger og tildeler straffer uavhengig av det norske rettsapparatet», og at vi har å gjøre med en «spesifikk samisk sosial organisasjon som er større enn familien». En av Schnitlers (1742: 52) informanter var for øvrig 62 år gamle Morten Nilsen, som kunne fortelle Schnitler at han var «af Finde-Folck», og at hans far var «lensmand iblandt Finderne».

Falkenberg ser dette i sammenheng med opplysninger som han fikk av Lars Jakobsen i sitt feltarbeid i Rørostraktene i 1942. Jakobsen kunne da fortelle at han hadde hørt av «gammel-finnan» at det gamle Røros-samiske området var delt i tre «byer», nemlig Saanti sijte, Gåebrien sijte og Svahken sijte , som i dag er offisielle samiske betegnelser på henholdsvis Essand reinbeitedistrikt, Riast/Hylling reinbeitedistrikt og Elgå reinbeitedistrikt.

Dessuten fikk Falkenberg vite at Saanti sijte omfattet tre grupper som delte samebyens territorium mellom seg, nemlig Tjohkeli-saemieh som hadde sine sommerbeiter i Skarven, Lopmesvarien-saemieh som hadde sine sommerbeiter ved Fongen, og Saanti-saemieh som hadde sitt sommerområde ved Essandsjøen. Falkenberg tror at det dreier seg om de samme tre «Finne Familier» som Schnitler omtaler i Tydalsfjella i 1740-åra.

Samlet gir dette et bilde av at Tydalsamene på 1700-tallet var organisert i en samisk «by» som ble kalt Saanti sijte , og at denne «byen» ble ledet av en «lensmann» og et eldreråd, og at den var organisert i tre grupper som delte arealet i «byen» mellom seg. Falkenberg forsøkte å få nærmere opplysninger om hvordan de gamle samebyene var organisert, men måtte konstatere at det på det tidspunktet var lite gjenlevende tradisjon å finne om dette forholdet i Rørostraktene i 1940-åra (Falkenberg 1983: 68).

I 1799 foretok tyskeren Johann Wilhelm ­Schmidt en reise gjennom Hälsingland og Härjedalen, hvor han også tok turen om Grøndalen for å besøke samene der. Det var for øvrig samme år som Thomas Robert Malthus besøkte samene i Tolga. Grøndalen ligger i Sverige like ved grensen rett øst for Hyllingsdalen. Her traff Schmidt ei gruppe samer på til sammen tjue personer, og han snakket med samen som «tycktes vara ledare» for de tre familiene som til sammen utgjorde et lag.

I en rettssak mellom samen Paul Johnsen og setereiere ved Riasten i Gåebrien sijte (som er grundig omtalt foran), forteller noen av vitnene både om flere lag og hvor de forskjellige lagene hadde tilhold i Gåebrien sijte i løpet av sommeren. Hvert lag besto av to–fire familier. Det framgår tydelig at de forskjellige lagene hadde regulert bruken av området mellom seg. Morten A. Kant, f. 1815, kunne f.eks. fortelle følgende:

I begynnelsen av december maaned flyttede en hel del forskjellige finnelag sammen og drog med sine ren til trakterne ved Fæmundsjøen, hvor de da opholdt sig til slutningen af april eller begynnelsen af mai. -De forskjellige finnelag flyttede da atter fra hverandre med sine ren, og hver tog efterhaanden bosted i sine paa forskjellige kanter liggende gammer.

Han forteller videre bl.a. at «Midtsommer­gubben» Nils Mortensen og Lars Larsen, «hvilke dannede et lag, allerede kom flyttende til Gulhaaen i Juli maaned». Dette laget pleide først at komme til Busjøen ved Sya, derfra flyttede han til Kjæraalien og saa hid til Gulhaaen eller ogsaa til Knuglene. - «Midsommergubben» flytede fra Busjøen ved St. Hanstider og opholdt sig derefter i Kjæraalien saavidt vidnet kan mindes en 3 a 4 uger.

Ane Margrethe Bull, som var vitne i samme sak, kunne bl.a. fortelle at hennes far var «i lag med Anders Andreassen og Nils Mortensen og undertiden med 5te vidne Ole Kant, samt i de senere aar med Kristian Kjeldsberg, og at dette lag opholdt sig i juli ved Brænkjønnet, laa i august ved Gulhaaen og for derfra til Hulten sø paa grændsen mellom Holtaalen og Aalen. -Det andet lag som opholdt sig i omspurgte trakter, var Torkild Kristiansen og Anders Larsen, disse sad i kalvingstiden ved Søasknippen, opholdt sig i juni ved Gulhaaen, hvorfra de i juli maaned flyttede til Kjæraadalen og derfra til Busjøen, hvor de opholdt sig i september maaned» (Dok. 2, 3 og 4).

Her ser vi at vitnene betegner de forskjellige gruppene i Gåebrien sijte i første halvdel av 1800-tallet som lag. Gruppene i Saanti sijte hadde ifølge Jakobsen navn etter det området de hadde tilhold i, mens Schmidt i sin skildring fra 1799 forteller om en same som «tycktes vara ledare» for tre familier ved svenskegrensa øst for Hyllingen. I realiteten handler det nok om ett og samme fenomen, nemlig at samene i Rørosområdet på 1700- og 1800-tallet var organisert i flere «lag», og at disse «lagene» fordelte området mellom seg ved en innbyrdes avtale.

Schmidt fikk også vite av samene i Grøndalen at

varje år kommer de tilbaka til de samma platserna. Emellertid överger de emellanåt också denna trakt och överlåter den till ett annat hushåll, med vilket de sluter en överenskommelse (Schmidt 1799: 90).

Det var ikke uvanlig at flere lag var innom samme beiteområde eller basisområde i løpet av sommeren, men ikke samtidig. Det ser f.eks. ut som om de fleste lagene i Gåebrien sijte var innom traktene ved Gaulhåen og nordenden av Riasten i løpet av sommeren, for Ole A. Kant oppga navn på en rekke familier som var innom eller passerte dette området fra april/mai til september/november i første halvdel av 1800-tallet.

Når det var flere grupper i en sijte, var det helt nødvendig å regulere bruken av området gruppene imellom. Det intense melkebruket på 1700- og 1800-tallet høvde dårlig for store flokker. Dersom flokkene ble for store, ville området inn til boplassen fort bli nedbeitet, noe som bl.a. ville medføre behov for hyppigere flytting mellom basisområdene. En stor flokk ville bety lenger opphold i gjerdet, og dermed bl.a. økt risiko for sykdom i flokken. Dessuten ville en stor flokk være uhåndterlig i gjerdet når kalvene skulle kjevles og simlene melkes. En stor flokk ville også komplisere gjetinga. Både sammensetningen av og antall hushold i laget ble nok regulert både i forhold til størrelsen på det enkelte husholdet og på antall dyr de respektive husholdene til enhver tid hadde.

På slutten av 1700-tallet var det til sammen tolv familier i Gåebrien sijte. To av disse hadde tilhold i Hyllingsdalen/Vauldalen. Det er vanskelig å vite med sikkerhet hvordan de 10 familiene i Gåebrien sijte var organisert på slutten av 1700-tallet, men alt tyder på at de var fordelt på flere lag.

Ut fra dette må vi kunne slutte at det gamle Røros-samiske samfunnet var organisert på tre nivåer, nemlig hushold- eller familienivå, lag som bestod av to til tre–fire familier med en leder og talsmann slik bl.a. Schmidt forteller i 1799, og endelig et overordnet sijte-organ som bestod av et eldreråd ledet av en «lensmann» slik Schnitler fikk høre av Tydalssamene i 1742.

Husholdet var vanligvis en utvidet «kjernefamilie» med foreldre, barn og besteforeldre og/eller andre nære slektninger, samt eventuelle drenger.

«Laget», som var sammensatt av flere hushold, utgjorde et arbeidsfellesskap og sosialt fellesskap der det ble samarbeidet om en rekke praktiske oppgaver, spesielt i sommersesongen, men sammensetningen av laget kunne skifte. I løpet av sommeren flyttet «laget» mellom flere beiteområder eller basisområder. I hvert basisområde ble det etablert boplass med et nødvendig antall gammer. Sokneprest Svend Aschenberg på Røros skrev i 1828 at samene gjerne satt sammen «i Hobe, 2–3 til 4 Familier og have Kojerne tæt sluttede til hinanden for at staae hverandre bie ved Khreaturenes Bevoktning» (Kvikne 1941: 278).

I tilknytning til boplassene ble det bygd bjørketrøer der reinen skulle melkes. I det hele tatt var melkesesongen meget arbeidskrevende. I den mest intensive og hektiske perioden ble det melket to til tre ganger i uka. Da ble også kalvene kjevlet. Det innebar at flokken måtte fotfølges dag som natt. Det var derfor tvingende nødvendig å kunne dele døgnets arbeidsoppgaver på flere, og at hele denne virksomheten foregikk i organiserte former (Fjellheim 1999: 64–68).

Fra gammelt av skjedde beskatningen av samene ved samiske lensmenn, som i sørområdene også kunne betegnes som finnekonger (som f.eks. tidligere omtalte Mårten Jonsson). En slik lensmann kunne representere flere skattemenn, som igjen representerte et «selskap» (sørsamisk sijte) med flere hushold, eventuelt også såkalte husmenn (Bergsland 1992: 115).

Litteratur

Følgende fire utredninger ble utarbeidet for det første Samerettsutvalget:

  • Bergsland, K.: Sørsamenes historie språklig belyst. 1987

  • Sandnes, J.: Samer rein og bønder. Trekk av sørsamisk historie til ca. 1900. 1996

  • Stemshaug, O.: Vitnemål om sørsamisk tilhald og gjeremål i norskspråkelege stadnavn. 1987

  • Stenvik, L. F. og Zachrisson, I.: Arkeologi materiale som grunnlag for slutninger om sørsamisk historie. (Uten dato)

Annen referert litteratur:

  • Aronsson, K. Å. og Hedman S. D.: Rapport över dokumentation av lämningar efter ett samiskt viste vid Lappvollen, Floåsen 20:13, Idre socken, Dalarnas län. 1999

  • Berättelser om samerna i 1600-tallets Sverige. Kungl. Skytteanska samfundets handlingar nr. 27. 1983

  • Berg, B. A. : Myndighetenes behandling av konflikten mellom reindriftssamer og bønder i Nordland, Trøndelag og det søndenfjeldske på 1880–1890-tallet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø, 1990

  • Bergsland, K.: Rørossamiske tekster. Etnografisk museum. Oslo, 1943

  • Bergsland, K.: To navn på Namsen lånt fra norsk. I: Mål og Minne. 1964

  • Bergsland, K.: Jemtlands grense mot Herjedalen i samisk lys. I: Fornvårdaren 1970

  • Bergsland, K.: Om middelalderens finnmarker. I: Historisk Tidsskrift 1970

  • Bergsland, K.: Synsvinkler i samisk historie. I: Historisk tidsskrift 1974: 1–36

  • Bergsland, K.: Utredning for Skattefjällsmålet om de sydlige sameområders historie til omkring 1751. Samernas Vita Bok III: 1 og 2. Oslo, 1975

  • Bergsland, K.: Lais Lappebyen. By og bygd XXVI: 77–100. Oslo, 1978

  • Bergsland, K.: Sørsamiske arvefjell på 1700-tallet. I: Saemien Sijte årbok nr 2. Snåsa , 1985

  • Bergsland, K.: Bidrag til sydsamenes historie. I: Skriftserie nr. 1. Senter for samiske studier. Universitetet i Tromsø. Tromsø, 1992

  • Bremset Hansen, R.: Saemieh Samene. Kapittel 2 i Nærøyfolket 1800–1920. Nærøy kommune, 2000

  • Dahle, H.: Røros kobberværk 1644 –1894. Trondhjem, 1894

  • Det Norske meteorologiske Institutt: Temperaturnormalhefte. Klimaavdelingen. 1993

  • Dieđut nr. 3/1998: Lappekodisillen. Den første nordiske samekonvensjon. Sámi Instituhtta. Kautokeino, 1998

  • Einbu, T.: Verket på Slådalen i Lesja. I: Årsskrift for Lesja Historielag. 2005

  • Dok 1: Bygsel Rønningsetra ved Riasten. Bygsel- og allmenningsprotokoll 1774–1876 fol. 45b. Ork- og Gauldal futeembete. Kopi fra Statsarkivet Trondheim

  • Dok 2: Rettssak ved Riasten mellom Paul Jonsen og John Reitan m. fl. Gauldals Sorenskriveries ekstraretsprotokoll av 15. August 1888. Kopi fra Statsarkivet i Trondheim av vedlegg til åstedstingsvitne 15.–17. august 1888

  • Dok 3: Rettssak mellom Paul Johnsen og John Reitan m.fl. Kopi av Domsprotokoll for Guldal Sorenskriveri 1881–1897. Fra Ekstraret, 14. mars 1883. Kopi fra original i Statsarkivet Trondheim. Februar 1994

  • Dok 4: Rettssak mellom Paul Johnsen og John Reitan m.fl. Vedlegg til Stiftsoverrett – Domsprotokoll 1883–1885. Statsarkivet Trondheim

  • Dok. 5: Voldshandlinger ved Riasten i 1801. Tingbok nr. 9 år 1799–1803, Gauldal sorenskriverembete. Avskrift fra Statsarkivet Trondheim. 9. mars 1994

  • Dok. 6: Tvister mellom samer og bønder i Tynset 1661 og 1663. Tingbok 6 for Solør og Østerdalenfol. 11 a og 12 b (A), tingbok 8, fol. 30 b og 31 b (B) og fol. 51 a og 51 b (C). Avskrift besørget av Riksarkivet. (Bergsland: 1992, bilag 5A, 5B og 5C)

  • Dok. 7: Morten og Joen med rein til fogden på Hamar i 1660. Kopi av avskrift av innlånt dokument. Statsarkivet i Hamar. J.nr. 892/1968. EO/SL (Bergsland: 1992, bilag 6)

  • Dok. 8: Klage fra bønder i Holtålen 1632. RA Danske Kancelli – Skap 8, pk. 152 A. Lit. M. M. Kopi av vidimert avskrift fra Riksarkivet 17/1 1968. J. nr. 31/1968. EØ/KR (Bergsland 1992, bilag 15)

  • Dok 9: Høyesteretts votering og dom av 7. april 1892 i saken mellom Paul Johnsen og setereiere ved Riasten. Norsk rettstidende 1892: 411

  • Falkenberg, J.: Samiske bruksområder og stedsnavn i Rørostraktene. I: Åarjel-saemieh – Samer i sør , s. 66–79. Snåsa, 1983

  • Falkenberg, J.: Fra nomadisme til fast bosetting i Rørostraktene (1890–1940 årene). I: Åarjel-saemieh - Samer i sør, s. 7–28 . Snåsa, 1985

  • Fjellheim, P.: Bygselsamer vest for Femund. I: Åarjel-saemieh - Samer i Sør. Snåsa, 1983

  • Fjellheim, P.: Database over Rørossamiske slekter. Upublisert. 1998

  • Fjellheim, S.: Kulturell kompetanse og områdetilhørighet. Metoder, prinsipper og prosesser i samisk kulturminnevern. Snåsa, 1991

  • Fjellheim, S.: Samer i Rørostraktene. Snåsa, 1999

  • Fjellheim, S.: Fra fangstbasert til nomadisk reindrift i Rørostraktene. I Rangifer. 2005

  • Fjellheim, S., Jåma, P. og Mjaatvedt, S.: Sørsamiske kulturminner i Færen. Snåsa, 1987

  • Fjellheim, S. og Jåma, M.: Samiske kulturminner i Låarte. Snåsa, 1991

  • Fjellström, P.: Samernas samhälle i tradition och nutid. Stockholm, 1985

  • Gjessing, G.: To hamrer til samiske runebommer. I: Studia Septentrionalia II. Oslo, 1945

  • Gustavson, L.: Hvem drev elgfangst i Innerdalen i seinmiddelalderen? Nordkalotten i en skiftande värld – kulturer utan gränser och stater över gränser. I: Studia Historica Septentrionala 14: 2. Rovaniemi, 1987

  • Hallan, N.: Dei første meldingane om samar. I: Nord-Trøndelag historielag årbok. 58. årg. Side 121–141. 1981

  • Hallan, N. og Salvesen, H.: Kritiske prinsipielle og pragmatiske bemerkninger til sørsamenes eldste historie. I: Historisk Tidsskrift nr. 3. 1977

  • Hammond, H.: Den Nordiske Missions-Historie. Kiøbenhavn, 1787

  • Haarstad, K.: Samiske vandringer i Sør-Norge. Trondheim, 1981

  • Haarstad, K.: Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630–1900. Tapir forlag, 1992

  • Inderøyboka. Bind I. Steinkjer, 1973

  • Kvikne, O.: Samene og reindiften på Rørosvidda. I: Rørosboka. 1. bind. Røros, 1941

  • Lundmark, L.: Uppbörd, utarmning utveckling. Det samiska fångstsamhällets övergång till rennomadism i Lule lappmark. Arkiv avhandlingsserie 14. Lund, 1982

  • Lappekommisjonen 1889: Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 12te Juli 1889 til Undersøkelse af Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre- og Nordre Trondhjems Amter anordnede Kommisjon. 1889

  • Løøv, A.: Samer, bønder, bergverk – og en skoginspektør. I: Norsk Skogbruksmuseum årbok nr. 12, 1987–1989. Elverum, 1989

  • Løøv, A.: Samer vest for Femund omkring år 1800. Nils og Jonas Anderssønner. I: Åarjel-saemieh Samer i sør . Snåsa, 1991

  • Løøv, A.: Samemisjonæren Isaac Olsen (1680-1730) og hans «Underdanigst undretting om Norlandenne» (1718). Snåsa, 1994

  • Løøv, A.: En samisk sijte går under på Gauldalsvidda år 1811. I: Festskrift til Ørnulv Vorren. Tromsø Museum, 1994

  • Løøv, A.: Sørsamene på 1700- og 1800-tallet, i Kusmenko, J. (red.): The Sámi and the Scandinavians. Aspects of 2000 years of contact. Verlag Dr. Kovac, side: 89–98. Hamburg, 2004

  • Malthus, T. R.: Reisedagbok fra Norge 1799. J.W. Cappelens Forlag. Oslo, 1968

  • Mulk, I. M.: Sirkas – samiskt fångstsamhälle i förändring. Kr.f - 1600 e.Kr. Umeå, 1994

  • Mundal, E.: Kong Harald Hårfagre og samejenta Snøfrid. Samefolket sin plass i den norske rikssamlingsmyten. I: Nordica Bertgensia. Nordisk Institutt, UiB nr. 14. 1997

  • Narmo, L. E.: Oldtid ved Åmøtet, Østerdalens tidlige historie belyst av arkeologiske utgravinger på Rødsmoen i Åmot. Åmot Historielag. Åmot, 2000

  • Nickul, K.: Det samiska samhället såsom jag lärde känna det hos suenjelskolterna. I: Sameliv – Samisk Selskaps Årbok 1953–1955. Oslo, 1955

  • Nielsen, Y.: Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt. I: Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog I, 1889–1890. Kristiania, 1891

  • Olsen, L.: Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk. Hovudoppgåve i historie. Universitetet i Bergen, 1998

  • Pareli, L.: Spor etter samer i Budalsfjella. I: By og bygd 33. Norsk Folkemuseums årbok 1989–91. Oslo, 1991

  • Pareli, L.: Runebommehammeren fra Rendalen – et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen? I: Åarjel saemieh Samer i sør . Snåsa, 1991

  • Reitan, A.: Ålen. Ålen, 1967. Trykt første gang 1936

  • «Røroskommisjonen»: Indberetning fra den ved kongelig Resolution af 11te Januar 1875 nedsatte Kommission til Undersøgelse af Røros Kobberværks og Statens indbyrdes Forhold med hensyn til Skovvæsen. 1875

  • Sandnes, J.: Sørsamenes eldre historie igjen. Replikk til Knut Bergsland . I: Historisk tidsskrift nr. 4 1974. Universitetsforlaget. Oslo, 1974

  • Schmidt, J. W.: Resa genom Hälsingland och Härjedalen år 1799. Oversatt og kommentert av Anders Løøv. Luejie, 1992

  • Schnitler, P.: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller. 1742–1745. Utgitt av Kjeldeskriftfondet. Bind I ved Kristian Nissen og Ingolf Kvammen. Oslo, 1962

  • Schweingruber, F. H. m.fl.: Radiodensitometric-dendroclimatological conifer chronologies from Lapland (Scandinavia) and the Alps (Switzerland). I: Boreas – an international journal of Quaternary research. Volume 17. Norwegian University Press. 1988

  • Skjølsvold, A.: Refleksjoner omkring jernaldergravene i sydnorske fjellstrøk. I: Viking nr. 43. ­Oslo, 1980

  • Snorre Sturlasson: Norges kongesoger. Den norske bokklubben. Gjøvik, 1979

  • Stenvik, L.: En sørsamisk offerplass ved Forolsjøen, mellom Hedmark og Sør-Trøndelag. I: Årbok nr 1 . Saemien Sijte. Snåsa, 1982

  • Storli, I.: «Stallo» boplassene. Tromsø, 1992

  • Tøsse, S.: Bygdebok for Tydal. Bind 1. Tydal, 1987

  • Vorren, Ø.: Kritiske avsnitt i samisk kulturutvikling på Nordkalotten. I: Det Norske Videnskaps-Akademis årbok 1981

  • Vargas, B.: Reise nach dem Hohen Norden durch Schweden, Norwegwn und Lappland. In den Jahren 1810, 1811, 1812 und 1814. 1. Band. Frankfurt a. M., 1819

  • Zachrisson, I. (red.): Möten i gränsland. Samer och germaner i Mellanskandinavia. Stockholm, 1997

  • Wishman, E.: Beiteforholdene for reinsdyr i Rørostraktene på 15-1600-tallet. Brev til Sverre Fjellheim av 05.12.95.

  • Zorgdrager, N.: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samiske Samlinger, Norsk Folkemu­seum. Bind XVIII. Red. Ove Pettersen. Oslo, 1997

Fotnoter

1.

Meddelelse ved e-post fra arkeolog Jostein Bergstøl 2. jan 2007, som deltok i undersøkelsene ved Aursjøen. Registreringen ligger på Riksantikvarens database «Askeladden» med ID nr. 101326.

2.

Fjellheim arbeidet på slutten av 1970-tallet som forsker ved Nordisk samisk institutt. På 1980-tallet var han konservator/bestyrer ved Saemien Sijte på Snåsa, og på 1990-tallet hadde han ansvaret for å lede og bygge opp kontoret for forvaltning og vern av samiske kulturminner i det sørsamiske området.

3.

Understrekningene i sitatene er mine.

Til dokumentets forside