NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 3
Samisk befolkning, bruk av naturen og ­rettighetsforhold i Nord-Trøndelag

Anne Severinsen

1 Innledning

1.1 Målsetting

Formålet med dette arbeidet er å gi en oversikt over samisk bosetting, samenes bruk av områdene og de rettslige rammebetingelsene for denne bruken i Nord-Trøndelag på 1700- og 1800-tallet. Utredningen skrives på oppdrag fra Samerettsutvalget II, og den vil være et supplement til Sverre Fjellheims utredning «Samisk historie i Nord-Trøndelag» (2004), som ble skrevet for Samerettsutvalget II i fase A. Det anbefales at disse to utredningene leses i sammenheng. Denne utredningens kapittel 2 bør dessuten kompletteres med Bjørg Evjens utredning for Samerettsutvalget, som er basert på folketellinger, deriblant fra Nord-Trøndelag.

I dag omfatter den samiske bosettingen i Nord-Trøndelag både reindriftssamer og samer som har andre yrker enn reindriften. Samene i de sørnorske områdene har generelt vært utsatt for et sterkt fornorskingspress, og det er nå svært få samer som har sørsamisk som hovedspråk utenfor reindriften. Reindriftsnæringen har derfor en viktig identitetsbærende funksjon, samtidig som det er meget begrenset hvor mange som kan ha sitt levebrød innenfor denne næringen.

Sammenlignet med Sør-Trøndelag finnes det relativt lite litteratur om samene i Nord-Trøndelag, og de kildene som finnes og som er omtalt, forteller i all hovedsak om reindriftssamene. I alle fall de siste par hundre år har inngifte mellom samer og ikke-samer vært vanlig, og det er ikke mange spor i historiske kilder etter de samene som på denne måten er en del av bygdesamfunnet. Denne utredningen vil bære preg av dette på den måten at den i hovedsak omhandler reindriftssamer, men i den grad det har lykkes å finne omtale av sjøsamer og bygdesamer, blir også disse nevnt.

1.2 Generelt om kildebruk og litteratur som er gjennomgått

I direkte tilknytning til Samerettsutvalget I er det tidligere – på oppdrag fra departementet – skrevet følgende utredninger om samene i Nord-Trøndelag innenfor fagområdene arkeologi, språkvitenskap og historie:

  • Lars F. Stenvik/Inger Zachrisson: Arkeologisk materiale som grunnlag for slutninger om sørsamisk historie

  • Knut Bergsland: Sørsamenes historie språklig belyst . 1987

  • Ola Stemshaug: Vitnemål om sørsamisk tilhald og gjeremål i norskspråklege stadnamn. 1987

  • Jørn Sandnes: Samer, rein og bønder. Trekk av sørsamisk historie til ca.1900 . 1996

  • Sverre Fjellheim: Samisk historie i Nord-Trøndelag. 2004

Den sistnevnte utredningen er – som allerede nevnt - en del av fase A for Samerettsutvalget for de sørsamiske områdene. Her foretar Sverre ­Fjellheim en gjennomgang av de fire andre nevnte utredningene, og de trekkes inn i den grad de måtte være direkte relevante for denne fremstillingen.

To viktige primærkilder er gjennomgått: major Peter Schnitlers grenseeksaminasjons-protokoller fra 1742–1745 og Lappekommissionens innstilling fra 1892 med forarbeider. Hvis man ønsker en demografisk beskrivelse av den sørsamiske befolkningen, er naturligvis både folketellinger og kirkebøker meget viktige primærkilder. Det er tidkrevende å gå gjennom kirkebøker, og som Anders Løøv har påpekt, kan identifiseringen av samene i de eldste kirkebøkene være vanskelig. Årsaken er at prestene i enkelte tilfeller ikke oppgav navn, men bare omtalte samene som «finner» – prestene kunne være usikre på navnene, og i noen tilfeller er enkelte navn overstrøket og erstattet med andre navn. 1 Som Løøv også nevner, er både material­innsamlingen og analysen av demografisk materiale en meget tidkrevende prosess, og i særdeleshet vil det være tilfelle for et så stort område som Nord-Trøndelag. I denne sammenhengen er kirkebøker og folketellinger derfor bare omtalt i den grad de er nevnt i andre kilder.

Nord-Trøndelag fylke består av 24 kommuner, og det har vært en målsetting å gjennomgå alle bygdebøkene fra disse kommunene for å se etter relevante opplysninger om samer. (Liste over de bygdebøkene som er gjennomgått, ligger bak i litte­raturhenvisningene.) Det er et gjennomgående trekk at samer nevnes i bygdebøker fra de fleste kommunene langs svenskegrensen og i indre deler av Nord-Trøndelag, men at de er fraværende i bygdebøker fra de fleste kystkommunene. De bygdebøkene som er redigert etter gårds-og bruksnummer, er ikke gjennomgått i detalj, fordi dette vil være meget tidkrevende og trolig ikke gi opplysninger om samer som vil være av vesentlig betydning i denne sammenheng, selv om det er klart at en del samer har vært gårdbrukere eller giftet seg med gårdbrukere og på den måten blitt en del av den fastboende befolkningen. De aller fleste omtalene av samer i bygdebøker er kortfattet, noen er knyttet til enkelthistorier, og andre gir et noe mer helhetlig bilde.

Med unntak av to utgaver av Årbok for Namdalen og Åarjel-saemieh som utgis av Saemien Sijte på Snåsa, er historiske årbøker ikke gjennomgått. Dette fordi årbøker i sin alminnelighet ofte inneholder korte, populærvitenskapelige artikler som bygger på kjente primærkilder, og det er lite trolig at en gjennomgang av alle årbøkene fra disse kommunene vil gi vesentlig ny kunnskap som ikke er kjent fra andre kilder om samer.

1.3 Geografisk avgrensning

Utredningen er i prinsippet avgrenset til samisk bosetting i Nord-Trøndelag fylke som omfatter de følgende 24 kommunene: Meråker, Verdal, Snåsa, Lierne, Røyrvik (langs svenskegrensen), Stjørdal, Levanger, Frosta, Leksvik, Mosvik, Verran, Inderøy, Steinkjer, Namdalseid, Flatanger, Namsos, Overhalla, Grong, Høylandet, Namsskogan, Fosnes, Nærøy, Vikna og Leka.

1.4 Tidsmessig avgrensning

De utredningene som allerede er skrevet for Samerettsutvalget I, omhandler arkeologi, språkhistorie og eldre historie. Bergslands utredning inneholder en meget detaljert gjennomgang av de sørsamiske stedsnavnene – funnet i skriftlige kilder – fram til omkring midten av 1700-tallet. Med utgangspunkt i Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1743–1745 og Lappekommissionen av 1889 for Hedmark, Sør- og Nord-Trøndelag gir Jørn Sandnes en relativt generell beskrivelse av den samiske bosettingen i Nord-Trøndelag på 1700- og 1800-tallet 2 . Sverre Fjellheim har i sin utredning for Samerettsutvalget II bl.a. foreslått at det bør lages en utredning for tidsrommet 1700–2000 for hele Nord-Trøndelag inklusive kystområdene. Innenfor den tidsrammen som er avsatt til denne utredningen, vil det ikke være mulig å gi en dyptgående analyse av demografiske og rettslige forhold tilknyttet hele Nord-Trøndelag i denne 250-årsperioden. Perioden som beskrives, går fra om lag 1700 og opp mot 1900 med hovedvekt på 1800-tallet, fordi det er 1800-tallets interessemotsetninger som danner grunnlag for de rettslige rammebetingelsene som fortsatt langt på vei er gjeldende for reindriften. Denne utredningen bør leses som et supplement til de utredningene som allerede er skrevet for Samerettsutvalget I og II om Nord-Trøndelag.

1.5 Historiografisk oversikt

Rettigheter er nært tilknyttet historisk bruk, og vitenskapsmenn har de siste 170 år kommet med forskjellige teorier om tidspunktet for sørsamenes innvandring til de områdene de nå benytter. I tiden etter 1970 har den historiske debatten langt på vei blitt avgrenset til en debatt for eller mot Yngvar Nielsens fremrykningsteori fra 1890-årene. I sin utredning for Samerettsutvalget I gir Jørn Sandnes en historiografisk oversikt over hva forskerne har kommet fram til både i eldre og nyere tid. Her gis et meget kortfattet sammendrag av de viktigste arbeidene samt noen nyere studier fra tiden etter at Sandnes skrev sin utredning i 1996. (For ytterligere informasjon, henvises til Sandnes’ utredning Samer, rein og bønder , side 5–38.)

Rudolf Keyser utviklet sin «innvandringslære» fra 1839, og han mente at Norge og Danmark var befolket av samer i steinalderen. I den etterfølgende perioden, «kobberalderen», trengte kelterne inn i Danmark og Sør-Sverige og fordrev samene nordover. Små grupper av samer overlevde i de nordlige delene av Sverige og Norge, i skog og fjelltrakter, mens de i det sørlige Norges skogtrakter ble helt utryddet av den norrøne folkestammen. Det «lappiske folkeferd» som levde lengst i nord, kan være forferdrene til de samene som lever i dag, men Keyser er ikke sikker på dette. En annen teori er at de er trengt vestover fra Finland og Nord-Russland.

P.A. Munch var Keysers elev, og i Det norske folks historie (1852) skriver han at da nordgermanerne kom til Norge, var landet «sparsomt beboet af et Jæger-og Nomadefolk af Polarracen, der ej kjendte Metallernes Brug, hvis eneste Huusdyr var Renen, og som følgelig havde sit Tilhold paa Høifjeldene». Ifølge Munch er det uvisst når polarfolket kom til Norge. Han antok i likhet med ­Keyser at da nordmennene vandret inn i landet ved inngangen til jernalderen, møtte de spredte grupper av nomadiserende «Finner eller Lapper» også i Sør-Norge. Men da nordmennene begynte å ta innlandet i bruk, ble «Finnerne» drevet nordover. Muligens oppholdt «Skridfinnerne» seg ennå i det sjette århundret e.Kr. sør i landet.

Oluf Rygh slo i 1874 fast at det finnes spor etter to helt forskjellige steinalderkulturer i Norge, en skandinavisk og en arktisk gruppe. Spor etter den arktiske gruppen finnes særlig i Nord-Norge, men spredt også i sør. Den folkegruppen som var bærer av den arktiske kulturen, er forfedrene til samene i dag.

Oscar Montelius , svensk arkeolog, gav i 1876 utrykk for det synet at samene i svært tidlig tid hadde vandret inn i Sverige fra nordøst, og at de etter svartedauden i 1349 kanskje trakk så langt sørover i Sverige som til den 61. breddegrad. Montelius presiserte at teorien om samene som urbefolkning også i Skandinavia, var feilaktig.

Gustav Storm sa på et foredrag i 1889 at han regnet med at samene var kommet østfra til den skandinaviske halvøya, antagelig to–tre tusen år før f.Kr. På 1400-tallet trakk samene sørover i Nordland fylke og slo seg bl.a. ned som «fiskerlapper» ved de indre fjordene. Sørgrensen for samene skulle da ha gått ved den 64. breddegrad. På grunn av den svenske regjeringens beskatningspolitikk ble det så stor etterspørsel etter vilt på siste halvdel av 1500-tallet at samene trakk enda lengre sørover.

Yngvar Nielsen hevdet i et foredrag samme år som Storm (1889) at samene ikke var kommet sørover til Tydals-og Røros-fjella før ved år 1700. Et viktig poeng for Nielsen var at han – under et forskningsopphold på Røros sommeren 1889 – ikke hadde funnet samiske stedsnavn, ingen graver og ingen offerplasser i dette området. I løpet av 1600-og 1700-tallet skjedde den «lappiske folkevandring» mot sør, og den førte til at det var samer så langt sør som i Hedmark fylke og i Tännes og Storsjö i Härjedalen på siste halvdel av 1700-tallet 3 . Denne teorien ble lagt til grunn for det arbeidet som Lappekommissionen av 1889 utførte, og som førte til innføring av reinbeitedistrikt i Hedmark og Trøndelagsfylkene i 1894. Lappekommissionens arbeid blir nærmere omtalt i kapittel 6.

Th. Petersen – arkeolog – viste i 1923 til at det i 1520 var oppført åtte norske skatteytere i «Finnelid» (Lierne). Ettersom bygda hette «Finnelid» i 1520, måtte samer eller finner har vært her i så stor utstrekning før 1500 at de hadde rukket å gi bygda navn. Han lanserte den teorien at befolkningen i Nordli var så desimert etter Svartedauen at de ikke klarte å motstå samene som trengte inn her på 1400-tallet.

Kristian Nissen sluttet seg i artikler fra 1929 og 1940 til den oppfatning at samer ikke hadde nådd lenger sørover på 1400-tallet enn til Lierne. Også Nissen mente at navnet «Finnli» viser at samene har vært i disse traktene tidligere.

Knut Bergsland har i en rekke større arbeider studert sørsamenes utbredelse mot sør, og vært en skarp kritiker av Yngvar Nielsens utbredelsesteori, jf. utredning for Samerettsutvalget I. Bergsland var språkforsker og kunne kople sørsamiske stedsnavn til skriftlige kilder fra 1500–1600–1700-tallet. Ett av Bergslands metodiske prinsipper var at man ikke måtte foreta såkalte ex-silentio-slutninger, altså trekke den slutning at mangel på eldre skriftlige kilder om samer i et område var ensbetydende med at samene ikke hadde vært i det aktuelle området. Bergsland påpekte at samene var den svakere parten som benyttet et annet språk, og som bare indirekte kom til orde i den grad de overhodet ble nevnt i eldre skriftlige kilder. Bergsland legger stor vekt på stedsnavn og lånord. Han påpeker at sørsamene har hatt nordisktalende naboer og opptatt et stort antall nordiske lånord i det sørsamiske språket, og han påpekte i 1988 at noen «av de spesielt sydlige lånord må være lånt så tidlig som omkring år 500, andre iallfall før år 800, andre igjen i vikingetid eller tidlig middelalder» 4 . Bergsland mener at «Snåsen» lå omtrent ved sørgrensen for 1200-tallets «Finnmork», men her var det også nordisk bosetting av eldre dato. Han nevner svenske dokumenter etter 1645 som viser at det i Jämtland var samiske skattefjell som lå sør for 1200-tallets «Finnmork», og som hadde bestemte grenser mot nabobøndenes eiendommer og avradsland. (Utmark i Jemtland som ikke var privat­eid, men som heller ikke tilhørte kongens allmenning.) På trøndersk side er slike grenser mindre dokumentert. Bergsland mener det kan være fordi dokumentasjonen er langt mer fragmentarisk, men det kan også skyldes at det har vært et nærmere samvirke og dermed også mer flytende grenser mellom bønder og samer. Han nevner som eksempel Fosen, der stedsnavn vitner om kontakt mellom samer og norske bumenn i alle fall siden senmiddelalderen. 5 Bergslands hovedkonklusjon er at samene har hatt tilhold i hele dagens sørsamiske område fra tidlig middelalder av.

Jørn Sandnes er i hovedsak uenig med Bergsland. Han baserer seg langt på vei på Yngvar Nielsens utbredelsesteori med visse justeringer. Jørn Sandnes legger til grunn at det før svartedauden i 1349 var en meget omfattende gårdsbosetting i grensebygdene Røros, Brekken, Tydalen, Meråker, Verdalen, Snåsa og Lierne, og at bøndene utnyttet hele fjellområdene intensivt til fangst, jakt, fiske, fôrslått, myrmalm-smelting osv. Under svartedauden ble hele bygdelag lagt øde, således all gårdsbosetting i Rørosbygdene, øvre del av Tydalen, hele Meråker og hele Nordli. Dermed ble det skapt et vakuum som samene kunne ekspandere i, mener Sandnes. «Kanskje trengte de sørover fra sin tidligere nordgrense i eller like nord for Lierne på 1400-og 1500-tallet, …» skriver Jørn Sandnes. 6

Kjell Haarstad er også uenig med Bergsland. Haarstad har bl.a. gjennomgått kirkebøker fra en rekke prestegjeld i Trøndelag og søkt etter personer med tilnavnet fin(d) eller andre kriterier som kan identifisere individer som samer. I boka Sørsamisk historie (1992) skrev Haarstad at de negative kildene som Yngvar Nielsen systematisk bygde sin forskningsstatus på, gjaldt fremdeles: ingen stedsnavn, ingen graver og ingen offerplasser. Haarstads konklusjon er at Yngvar Nielsens «fremrykningsteori» står urokket, hundre år etter at den ble lansert. 7

Inger Zachrisson – svensk arkeolog – hevder at samer kan ha oppholdt seg i fjellområdene i Jemtland og Härjedalen helt siden vikingtida. Hun er særlig kjent for sitt arbeid på 1980-tallet med funnmateriale fra et tjuetalls flatmarksgraver på Vivallen i Sverige, øst for Røros. Zachrisson mener at disse gravene er samiske, og at de trolig er anlagt over en lengre periode fram mot 1200-tallet.

Sverre Fjellheim har hatt ansvaret for en omfattende registrering av samiske kulturminner i det sørsamiske området, og han slutter seg til Inger Zachrissons teori om samisk bosetting på Vivallen før 1200-tallet. Han viser ellers til at det er funnet en runebommehammer i Rendalen, og at Lil Gustafsons boplassfunn i Rendalen (publisert 1987) vitner om samisk bosetting i Nord-Østerdalen både i tidlig og sein middelalder 8 .

Lisa Dunfjeld-Aagård har i en hovedfagsoppgave fra 2005 tolket en del arkeologiske funn i Ytre Namdal i forhold til en mulig tidlig samisk tilstedeværelse her. Her er det arkeologisk materiale som for eksempel steinsettinger, som kan være ringforma offerplasser, gravfunn med østlig tilknytning, kultsteiner i strandsonen, funn av bortgjemte runebommer og stedsnavn med forstavelsen finn -. Hennes konklusjon er at det i religionshistorisk sammenheng er naturlig å se samisk tilstedeværelse i Namdalen i en tidsperiode på minst 1000 år. 9

Håkon Hermanstrand har i en hovedfagsoppgave i historie fra 2005 beskrevet utviklingen av den samiske befolkningen og deres bruk av landskapet mellom Bindalsfjorden-Namdalsfjorden og Namsen. Hermanstrand har valgt tidsrommet 1775–1865, og hans hovedkilder er kirkebøker, manntall og folketellinger. Hans konklusjon er at samene i dette området hadde en kysttilpasning, en innlandstilpasning og en tilpasning i bygdene i innlandet. Han har kommet til at det i undersøkelsesområdet var ca. 280 samer i 1775, og at det kunne ha vært så mange som 370 samer her i 1804. 10 Reindriften var etablert i hele området før 1805, og etter 1865 var det kun reindriften igjen som hovedtilpasning, hvis man legger folketellingen av 1865 til grunn. Den samiske landskapsbruken tilknyttet kysten var da borte. Det er likevel mulig å finne etterkommere etter samer i folketellinger og kirkebøker, men de er ikke telt som samer. Konklusjonen er at de samene som ikke drev reindrift, var blitt assimilert og bofaste i 1865.

Jostein Bergstøl ledet sommeren 2006 en arkeologisk utgravning av en samisk boplass ved Aursjøen i Lesja. Lokaliteten besto av fire rekkeorganiserte ildsteder med helt karakteristiske samiske trekk. Tilsvarende rekkeildsteder var fra før funnet fra Varanger til Saltfjellet (jr. Hansen og Olsen 2004). Aursjøen renner ut i Eikesdalen, hvor den øverste gården for øvrig heter Finnset. En heng­ende dal i fjellsiden ovenfor lokaliteten kalles Finnemannsbotten av de lokale på stedet. I Rondane/Dovrefjellområdet er det også funnet en rekke fangstanlegg fra vikingtid og middelalder med konvergerende gjerder som har stor likhet med samiske reingjerder.

Et svært viktig karakteriserende trekk for samiske boplasser er funn av asbestmagret kjelmøy­keramikk. Denne keramikken finnes ikke så langt sør. Bergstøl hevder at sørsamiske bosettinger er vanskeligere å definere enn andre, siden slik keramikk ikke er til stede i de sørlige områdene. Han mener, på samme måte som Inger Zachrisson, at de såkalte «fangstmarksgravene» tilhører sørsamisk kultur. 11

Denne gjennomgangen gir langt fra noen komplett oversikt over historisk og arkeologisk forskning om sørsamene. Hensikten med den er kun å vise at forskningen i samenes historie i løpet av en periode på 50 år endret seg dramatisk fra Rudolf Keysers «innvandringslære» i 1839 til Yngvar Nielsen «fremrykningsteori» i 1889. Keyser mente at Norge og Danmark var befolket av samer i steinald­eren, og Nielsen hevdet at samene kom nordfra og ikke var kommet sørover til Rørostraktene før omkring 1700. På begynnelsen av 1970-tallet kom Knut Bergsland med skarp kritikk av Yngvar Nielsens teori, men både Jørn Sandnes og Kjell Haarstad har helt opp til vår tid i all hovedsak vært enig i Yngvar Nielsens fremrykningsteori. I løpet av den siste 20-årsperioden er det utført arkeologisk forskning i sørsamiske områder i Norge og Sverige, og både Inger Zachrisson, Lisa Dunfjeld-Aagård og Jostein Bergstøl synes å gi de gamle historikerne fra første halvdel av 1800-tallet rett, i den betydning at den samiske bosettingen i de midt- og sørnorske fjellområdene i alle fall er betydelig eldre enn 1700-tallet.

For den som ønsker å sette seg inn i sørsamenes næringsrett knyttet til reindriften, er det av betydning å vite at de grunnleggende rettighetsprinsippene ble fastlagt i Felleslappeloven av 1883. Med hjemmel i denne loven ble reinbeitedistriktenes utstrekning fastlagt på 1890-tallet, og i denne sammenheng ble det lagt vekt på bl.a. Yngvar ­Nielsens utbredelsesteori. Dette blir nærmere omhandlet i 6.2.2.

2 Samisk bosetting i Nord-Trøndelag med hovedvekt på 1700–1800-tallet

2.1 Innledning

Når det gjelder samenes eldre bruk av aktuelle områder i Nord-Trøndelag, vises som nevnt innledningsvis til de utredningene som Stenvik, Zachrisson, Bergsland, Stemshaug og Sandnes har skrevet for Samerettsutvalget I, i tillegg til Fjellheims utredning om samisk historie i Nord-Trøndelag avgitt for Samrettsutvalget II.

I dette kapitlet blir det forsøkt gitt en framstilling av samisk tilstedeværelse i Nord-Trøndelag på 1700- og 1800-tallet, i all hovedsak basert på omtale av samer i bygdebøkene, komplettert med Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller fra 1740-årene og Lappekommissionens innstilling fra 1892. Lappekommissionen hadde som mandat å foreslå grenser for samenes beiterett for rein i Hedmark og Trøndelagsfylkene. Kommisjonens forhandlingsprotokoller gir opplysninger om samenes bruk av de aktuelle områdene på 1890-tallet.

Ettersom bygdebøkene er en viktig kilde, følger framstillingen i dette kapitlet dagens kommune­grenser.

2.2 Indre Nord-Trøndelag

Dette kapitlet handler om samenes bosetting i de indre deler av Nord-Trøndelag. Som nevnt i pkt. 2.0 er denne utredningen basert på kjente kilder som Peter Schnitlers grenseeksaminasjons-protokoller fra 1740-årene og Lappekommissionen fra 1889, samt det som er skrevet om samer i bygdebøkene. Det er et gjennomgående trekk ved disse kildene at de handler om samer som er tilknyttet reindriften. Det er svært få opplysninger om sedentær samisk bosetting. Som følge derav kommer dette kapitlet i alle hovedsak til å omhandle samenes bruk av disse områdene til jakt, fangst og reindrift.

Som indre Nord-Trøndelag regnes her de kommunene som ikke har kyststripe: Røyrvik, Namsskogan, Høylandet, Overhalla, Grong, Lierne, Snåsa, Verdal og Meråker. I tillegg regnes kommunene på østsida av Trondheimsfjorden: Steinkjer, Inderøy, Levanger og Stjørdal. Bygdebøkene omhandler de enkelte kommunene, men de eldre kildene som forteller om samer, omhandler naturligvis områder som krysser dagens kommunegrenser. Et eksempel på dette er beretninger om samer i Namdalen, som egentlig er Namsens dal, altså området rundt Namsenvassdraget, som går gjennom flere kommuner. Det samme gjelder kilder som refererer til Overhalla prestegjeld i perioden før 1820. På den tida omfattet Overhalla prestegjeld kommunene Overhalla, Høylandet, Grong, Namsskogan og Røyrvik. Kommunegrensene blir dermed bare å betrakte som «verktøy» for å få til en viss systematisering av kildene.

2.2.1 Namsskogan/Namdalen

De kildene som benytter Namdalen (Nummedal) som geografisk benevnelse, omtales her sammen med Namdalen. En kilde fra 1597 nevnes, fordi den er en av de få tidlige kildene som sier noe om reindriften. I Ganske Nummedals Lehns Beskrivelse fra 1597 er det fortalt om «hine vilde Lapper» som holdt til i fjellene, og som to eller tre ganger hvert år kom ned med sin «Findeskat», som bl.a. var dynevar, sko og hansker laget av reinskinn. I Den trondhjemske Reformats fra 1589 er det nevnt at presten i Overhalla årlig fikk «2 Findske Dynever» som en part av tienden. Dette viser at samene i Namdalsdistriktet hadde tamreindrift som en del av levebrødet, trolig i kombinasjon med jakt og fiske. Dersom disse samene hadde hatt jakt som hovednæringsvei, ville det vært naturlig at de i alle fall hadde betalt en del av skatten i skinn av ville dyr. Om lag 50 år tidligere ble det ifølge inntektsregnskapet for Steinvikholms len betalt finneskatt i form av mårskinn og gråskinn. 12

I litteratur om samene i dette området er Namdalen ofte brukt som geografisk avgrensing. Man følger altså dalføret etter Namsen-elva fra grensen til Nordland gjennom kommunene Namsskogan, Grong, Overhalla og Namsos. For om mulig å gjøre framstillingen noe mer oversiktlig blir det i denne utredningen likevel gjort et forsøk på å følge kommunegrensene i den grad kildene gjør dette mulig.

En relativt ukjent kilde er forstassistent J. Krags artikkel Fra Namdalens ukjente egne , publisert i 1887. Artikkelen er en reiseskildring fra Trones opp gjennom de store skog- og fjellområdene mellom Namsen og svenskegrensen og tilbake til Trones. Krag tar seg fram med båt langs elver og over vatn, blant annet Namsvatnet og opp mot Orrvatnet. Han ror gjennom en liten kanal som skilte vestre og østre Namsvatnet, og dette danner på en vis måde indgangen til disse egne af Namdals fogderi, der endnu er yderst lidet bekjendte, såsom de alene gjennemstreifes af de omvankende lapper, der fører sine rensdyrhjorder på beite i de Namsvandet omgivende fjeldstrækninger. 13

Også Børgefjellet blir beskrevet som ødemark:

Fjernt i vest skimter vi det mægtige Børgefjeld, der endnu er meget lidet kjendt, så som det med sine vidstrakte forgreninger og plateaner danner ødemarker af flere kvadratmiles udstrækning, beliggende såvel i Namdalen som i Vefsen. 14

Om Orrvatnet som ligger øst for Namsvatnet skriver Krag:

...…det er ligesom Namsvandet et udmærket fiskevand, hvor retten til at drive fiskeri er forbeholdt lapperne – og hvem andre skulde vel her gjøre dem denne ret stridig? 15

Det er interessant at forstkandidat Krag så sent som i 1887 beskriver områdene rundt Namsvatnet, Dærgafjellet, Limingen og Tunnsjøen som «Namdalens ukjente egne». Her er det samer og reinflokker, og retten til å fiske i Orrvatnet er forbeholdt samene. Krag oppgir ikke hvem som er kilde til denne opplysningen, men det er ikke noe i teksten som tyder på at han trekker opplysningen i tvil. Hans kommentar er tvert imot en tilslutning til denne oppfatningen av fiskeretten.

I Amund Hellands beskrivelse fra 1909 står det at svenske

«finner var ogsaa flytted ind til Namsenfjeldene, hvor man fandt dem paa flere steder. Der levede bl.a. finner ved Vægtervatn, lidt i syd for Namsvatn. Finnerne holder nu mest til i Namdalen, om sommeren i Børgefjeld og Steinfjeld, om vinteren paa fjeldene længere ude i Namdalen, tildels ogsaa ude ved kysten.» 16

2.2.2 Høylandet

Kirkebøker fra Foldereid skal visstnok vise at det var samer der i 1660-åra, skriver Idar Romstad i Bygdebok for Høylandet . 17 Sokneprest Jørgen Darre skriver i en rapport fra 1754 at han hadde vært og besøkt samene på Høylandet der han «prækede i 2 dage for 50 sjæle, og 20 av dem gikk til alters» 18 . Av Lappekommissionens erklæringer framgår det at samene drev reinflokkene over Høylandet på deres årlige reise fra fjelltraktene i Lierne til Fosnes og Nærøy. 19

2.2.3 Grong

I sin utredning for Samerettsutvalget I skriver Jørn Sandnes om Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller som han betegner som den rikholdigste trykte kilden fra 1700-tallet. (Se side 55–59 i Sandnes’ utredning.) Hensikten med major Schnitlers arbeid var å forsøke å kartlegge grensen mellom Norge og Sverige, men han skriver også en egen «Relation» om «Lap Finnerne», som i hovedsak gjelder Tydalen, og som følgelig ikke angår Nord-Trøndelag direkte.

Schnitler foretok rettslige avhør av en rekke personer som han antok hadde kunnskaper om hva som ble betraktet som norske og svenske områder, og han innkalte også samer til avhør, eller «examination». I august 1742 ble «Examinations Rætten» holdt på Harran. I bygda Harran var det da 14 gårder som lå på begge sider av Namsen-elva, og Harran var den «østerste bøjd af Præstegjeldet, der ligger nærmest til de Svenske grænser paa denne Kandt» 20 . Først foretok Schnitler avhør av lensmannen og to «Laugrættes Mænd», og på spørsmål om hvem som kunne være veivisere for den grensekommisjonen som skulle måle opp grensen, svarte de: «Der kan jngen være Vei-viiser, uden Lap-Finnerne , som boe der ved Grændserne, hvor af de ingen kan Nafngiive, Saasom det er Saa langt her fra bøjden.» 21 Dette er et interessant utsagn som forteller at bøndene ikke kjente de store skog- og fjellområdene mellom Namsen-dalføret og det de oppfattet som svenskegrensen, som til dels gikk noe lengre øst enn det som i 1751 ble riksgrensen mellom Norge og Sverige. Med andre ord: Bøndene benyttet seg ikke av dette området. Knut Bergsland har også påpekt at Namdalen innenfor Harran var et «på det nærmeste eksklusivt samisk bruksområde» på 1700-tallet. 22 Amund Helland bekrefter dette i sin beskrivelse av Nord-Trøndelag fra 1909. Her skriver han at de store viddene i Namsenalmenningen i det vesentlige ble benyttet av samer inntil begynnelsen av 1800-tallet:

De vidstrakte, af fjeld, sjøer og myrer opfyldte skog-og fjeldstrækninger, i distriktets nordre og østre del, Namsalmenningen, hører til Harrans sogn. Almenningen var indtil begynnelsen af forrige aarhundrede meget sparsomt Bebygget. De store vidder benyttedes væsentlig af finner. 23

I folke- og jordbrukstellingen i 1835 bodde det tilsammen 101 samer i følgende fjellområder:

Steinfjellet: 4 hushold med 18 personer

Børrefjellet: 5 hushold med 22 personer

Frøningsfjellet: 3 hushold med 12 personer

Bergafjellet: 2 hushold med 8 personer

Nursfjellet: 3 hushold med 15 personer

Jåmafjellet: 2 hushold med 11 personer

Tromsfjellet: 4 hushold med 15 personer

Disse 23 husholdene hadde til sammen 1370 reiner. 24

Idar Romstad har satt opp følgende tabell for samer og rein i Grong kommune i perioden fra 1801 til 1875:

  Ant. samer: Ant. rein:
1801 102 ?
1835 101 1370
1845 97 3140
1855 87 6500
1865 115 9083
1875 28 1022

Da Lappekommissionen foretok avhør av vitner fra Grong i 1891, fortalte Beret Sællæg (66 år) at hun i sin barndom hadde hørt fortelle at samer hadde hatt koier på «Hjemmemarken» på gården Veium i Grong 25 . Hvis hun fikk dette fortalt som tiåring, skulle samene ha hatt koier på denne gårdens innmark i 1830-årene. I referatet fra hennes erklæring sies det ikke noe om hvorvidt disse koiene stod der med grunneierens tillatelse eller ikke. Amund Helland skriver om samene i Grong (1909): « I Grong var det mange finner i meget forskjellige stillinger.» 26

2.2.4 Overhalla

Det er viktig å være oppmerksom på at Overhalla prestegjeld i perioden før 1820 dekket det området som i dag omfattes av kommunene Overhalla, Høylandet, Grong, Namsskogan og Røyrvik. I 1820 ble området delt i Overhalla og Grong prestegjeld. 27 Opplysninger om samer i kilder som kun henviser til Overhalla prestegjeld, blir derfor omtalt under Overhalla kommune, selv om de i realiteten kanskje omhandler folk som før 1820 bodde i Grong, Namsskogan, Høylandet eller Røyrvik. Ett eksempel på en slik kilde er Schnitler som skriver at det først på 1700-tallet var om lag 50 samefamilier i Snåsa og Overhalla prestegjeld. Inntil 1820 omfattet altså Overhalla prestegjeld et betydelig større område enn det som i dag er Overhalla kommune. Så til kildene.

Sokneprest Jørgen Darre i Overhalla var ansvarlig for misjonsarbeidet blant samene i Overhalla distrikt, og hans «finnskolemeister» hadde i 1753 undervisning for 47 personer fra 30 familier i dette distriktet.

Gerhard Schønning skriver fra sin reise gjennom Namdalen i 1774 at det skal ha vært 29 samefamilier i Overhalla prestegjeld i 1720. I året 1774 oppgir han «92 Siæle», og de fleste av dem var fattige. I 1790 var det 31 familier og i alt 106 samer i Overhalla prestegjeld, og de fleste av dem holdt til i fjellet, skriver kappelan Blydt. 28

I 1801 bodde det 102 samer i Overhalla prestegjeld. De var fordelt på 22 familier som hadde tilhold på forskjellige steder: Tromsfjellet (5 familier), Jomafjellet (fire familier), Dergafjellet (tre familier), Flottadalfjellet (fire familier), Steinfjellet (tre familier), Lindsetfjellet (to familier) og Skistadmarka (en familie). I tillegg til disse ble det registrert 14 personer som ikke hadde opphold i noe fast område. Næringsgrunnlaget for denne samiske befolkningen ble oppgitt å være en kombinasjon av reindrift og jakt. 29

2.2.5 Røyrvik

Major Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller er en interessant kilde også for Røyrvik. Samen Joen Andersen (50 år) ble avhørt på Harran i 1742 og fortalte at han var født i « Blaa -Søe- og onker -vands-Skouge» (Blåsjön og Ankarvattnet) i «overhaldens Præstegield» hvor hans far alltid hadde «siidded». Her ser vi enda et eksempel på at et område som i dag er svensk, ble oppfattet som norsk i 1750. Hans «Finn-Sæde » omfattet et område som i grove trekk gikk fra Blåsjön og Ankarvattnet nordover «Ryggen av Børje -Field» og vestover til Namsvatnet og Vekteren og tilbake til Blåsjön. Dette området brukte han om sommeren, og om vinteren dro han enten til Børgefjellet eller til Hartkjølen. En stor del av hans beiteområder lå altså innenfor Røyrvik og Lierne kommune. 30 En annen same, Bree Thomes Thomesen, hadde egentlig sitt område på vestenden av Hartkjølen, men blant annet på grunn av ulvens «Grassering paa Haar-Kølen» hadde han midlertidig flyttet til Zakarias Olsen i Jorms-skogene. 31 (Se Lierne.)

I innledningskapitlet til Røyrviks gårds- og grendehistorie skriver Nina Rørvik:

Om Røyrvik har hatt faste bosettingsperioder før den innvandring som skjeddede første 10-årene på 1800-tallet, vet vi ikke med sikkerhet. Funn som er gjort på flere steder kan tyde på det. Dessverre er lite eller intet gjort av forsking på dette området. Etter at området rundt østre del av Limingen, som tilhører Lierne, ble befolket på 1700-tallet, vet vi at de brukte området her. Særlig gjaldt dette fiske i sjøene, men sikkert også til jakt og fangst. 32

De første nyryddingsfolka i Hudningsdalen, som ligger mellom Jomafjellet og Dergafjellet, kom i 1808. Da fikk Anders Olsen festeseddel på hele dalen fra svenskegrensen til grensen mot Rørvik eiendommen. Ifølge muntlige overleveringer var det en del stridigheter mellom samene og nyryddingsfolkene den første tiden. Det fortelles at forholdet mellom Anders Olsen og samene var såpass spent at Anders overnattet på en holme i Huddingsvatnet mens han arbeidet med nyryddingen. En dag kom en flokk samer for å jage han vekk fra plassen, men han kastet en stor vedstokk mot dem, og de flyktet. 33

I Grong bygdebok skriver Martin Bjerken om samene:

Det er mest i Røyrvik og Namsskogan at dei har hatt sitt tilhald, for ikkje å snakka om Nordli og Sørli, som opphaveleg vart kalla Findlierne. Oppe i Røyrvik er det namn på både fjell og vatten som er finsk. Ein kan berre nemna Derga og Jåma og fleire vatten innover mot Børgefjellet, som har finske namn. Dette tyder på at dei har vore deroppe lenge før at andre bumenn sette seg ned der. Då det i dei fyrste av 1800-åra tok til med busetning i Røyrvik, lika finnane ikkje dette, og dei prøvde så smått å hindra at det vart noko busetning. Dei meinte vel at då dei var dei fyrste som hadde hatt tilhald der, så skulle dei ha eineretten til heile strekninga deroppe. 34

Jordbrukstellingen i 1845 viser at det ble høstet 100 lass høy på innmarka og 604 lass ble tatt på fjellmyrene (hestelass). 35 Det var altså ikke uten grunn at samene ikke ville ha nyryddingsbruk og fjellslått i reinens beiteområde. Samen Jacob Pedersen Dergafjeld (født 1852) fortalte til Lappekommissionen i 1891 at hans far hadde hatt bygsel på beitestrekningene mellom Namsvatnet og Huddingsvatnet, og for noen år siden hadde han selv fått bygselbrev på beiteretten i samme strekning.

Folketellingen for 1865 viser at det da bodde 107 samer i et område som i grove trekk omfatter kommunene Røyrvik, Namsskogan og nordre del av Grong. 36 Ifølge Bjerken hadde samene sommerbeiteland for rein i Røyrvikfjellene og Børgefjellet, og vinterbeiteland i fjellene i Grong, Høylandet og Overhalla. 37 Reinøya ble utskilt fra gården Nedre Stallvik 38 i 1906 og solgt til reineier Lars Larsen Jomafjell. Lars Larsen og kona Beret Larsdatter bygde en gamme og tømra opp et stabbur på den sørvestlige sida av øya. Da Lars døde, ble eiendommen auksjonert bort. 39

2.2.6 Lierne

Det er lett å skjønne at det kunne bli drakamp mellom norske og svenske myndigheter om store deler av Lierne kommune. Før 1620-årene var «Härckkiäls fiällen» utvilsomt «Lapparnas Egendom», skriver Knut Bergsland. I de svenske regnskapene ble disse skattlagt som «Snåsen lapper», men før syvårskrigen mellom Sverige og Danmark-Norge i 1563–1570 ble de skattlagt som «Finneli» i Sparboens len. Den svenske fogden i Jemtland krevde skatt fra dette området, og det var et ledd i arbeidet med å hevde en pretensjonslinje over høgste fjellryggen, mener Bergsland og knytter en interessant kommentar til dette:

...… For å hevde eller påstå en grense tvers igjennom bondebygden Nordli, som verken før eller efter 1645 hadde hørt til Jämtland, måtte man altså påstå at området stadig var «Lapparnas Egendom», og ikke «kongens almenning», og at eierne var svenske …..., at altså bønders nyrydning ikke forandret samenes eiendomsforhold. 40

Nordli

Selv om denne utredningen egentlig omhandler perioden 1700 og 1800, tas det her med kilder fra 1600-tallet som illustrerer forholdet mellom samer og nybyggere. I Namdalens historie 1600–1837 siteres boka OmSneåsen av Svend Busk Brun, som skriver følgende om bosettingen i Nordli:

Mand fortæller troeværdelig, at Lapfinderne, som meest ernære sig ved tamme Rinsdjur, ved deris første ankomst i disse Trundhjemske Fjælde (tilforne har dog været Finner, hvilke levede af vilt og vejde) udryddede paa en Dag, og ødelagde baade Mand og Qvinde med Børn i Vuggen udi Nordlide, ...… 41

En bør her merke seg parentesen tilforne har dog været Finner, hvilke levede af vilt og vejde.

En mann som bodde på Estil i Sørli, ville ta hevn over drapet på mannen, kvinnen og barnet, som ble drept av samer. Han «listeligen indbød de ny gjæster» (samene) til et gjestebud. De satte seg «ovenfor bordet», og noen «Limænder» presset bordet og samene mot veggen, mens andre gikk til angrep med økser og tok livet av dem. Ingen vet når denne dramatiske hendelsen skal ha funnet sted, men ifølge muntlige overleveringer skulle dette ha skjedd for fem generasjoner siden da historien ble fortalt i 1689. Svend Brusk Brun antok derfor at drapene på Estil fant sted omkring 1540. Det er ukart om denne fortellingen har noen «historisk kjerne». I Bygdebok for Lierne står det at Estil-gården muligens var bebodd 500–600 år e.Kr, men vi må til 1520-årene før vi finner en skriftlig kilde som muligens gjelder denne gården. I et skattemanntall er det oppført 8 bønder i Sørli, deriblant Arwit Ionsen uten gårdsnavn. 70 år senere, i 1590, blir Estil-gården delt mellom brødrene Jon og Ingebrigt Arvidssønner, som ifølge bygdebokforfatteren er sønner av Arwit Ionsen. Dette tyder på at Estil-gården var bebodd på midten av 1500-tallet, men i Bygdebok for Lierne blir drapet på samene likevel betraktet som «et sagn uten røtter i pålitelige kilder» 42 .

Gerhard Schøning forteller en noe annen versjon av konflikten mellom bumenn og samer i sin reiseskildring fra 1770-årene. Han skriver at Nordli (eller Nordre Findlie som den også kaltes) ble lagt øde fordi samene ved sin ankomst dit på en dag tok livet av alle innbyggerne. Schøning skriver:

... Aarsagen eller Anledningen dertil, formodentlig have været et foregaaende Overfald, paa de Norskes Siide, hvilket Finnerne have, paa bemeldte Maade, søgt at hævne. Navnet F i n d l i e r, som desse Steder føre, giver Anledning til at troe, at de have været Finnernes Boepæle, førend de Norske nedsatte sig der, eller at Finnerne have der, paa Fiældene, overalt havt deres Boliger og Græsgange, førend de blandt dem boende Norske dreve dem derfra. 43

Dette gir følgende kronologi:

Samene benyttet tidlig området til jakt og fangst: Deretter kom bøndene hit, og samene tok livet av en eller flere familier i Nordli. Etter det ble flere samer drept i en hevnaksjon under det nevnte gjestebudet i Sørli. Det bør bemerkes at kildene ikke gir grunnlag for å fastslå om dette er riktig eller ikke.

Ifølge et svensk brev av 21.juli 1690 til häradshövdingen i Lit (nord for Östersund) hadde to menn fra Snåsa «effter Lappernes tillåtelse» bygd opp gårdene «Bratland o Skiälbrän». «Sedan aff andra efter handen mer o.mer upbygd.» 44 Ifølge denne versjonen var det altså samene som gav bønder tillatelse til å bosette seg i Nordli i 1626. Ti år senere rettet seks av bøndene i Nordli en supplikasjon til landsherren med bønn om å få bygge egen kirke og få enerett til fiskevatn som lå under og omkring gårdene deres, slik at ikke jemter, samer og menn fra Sørli skulle kunne fiske her. Landsherren gav dem rett når det gjaldt jemtene, men han uttalte ikke noe om samene og bøndene i Sørli. 45

Ifølge svenske «häradsrättsundersökninger» fra 1739 var det en same ved navn Thor Schiul som omkring 1689 satt «udi Qwelje marken och Näset» (Kvelia ved Kvesjøen) der han hadde sommersete og reinhage. På vinterstid flyttet han på vestre side av fjellryggen. Med «åfwan nemde Lapps låf» (med tillatelse fra nevnte same) fikk nordmannen Per Påhlsson anlegge et torp med hus og jordbruk i Kvelia-marken. Etterpå ble samen fortrengt derfra, og gårdbrukeren tok seg et større område. Senere kom det inn andre brukere, og gården «Leerbaken» ble 28. juni 1700 bygslet av Olle Poelssen Leerbachen. Gården ble anlagt på samenes «Giärde», som var gjødslet av samenes rein, skriver Bergsland. Han mener det området det her er snakk om, ligger mellom Tunnsjøen i nord, Sandøladalen i sør, riksgrensen i øst og Grong og Formofoss i vest. Bergslands kommentar til disse kildene er at de gir «en klassisk skildring av hvorledes en sames familie ble trengt vekk av nybyggere i samenes gamle bruksområde». 46

I sin utredning for det svenske «Skattefjällsmålet» skrev Bergsland:

Selve nyryddingen i Nordli var naturligvis en inntrengen på samers område, men det er å merke at bøndenes rett innskrenket seg til deres «ringe jorder», og at all nyrydding forøket kongens inntekt. Selv om vedkommende samers område således ble noe innskrenket, kan lensherrens forføyninger ikke sees å ha innskrenket samenes rett, …... 47

Sørli

Allerede i 1649 hadde den svenske provinsialfiskalen Rafael Pålsson latt en same bygsle Finliden (Sørli). Hensikten var å hevde svensk suverenitet over Sørli, hevder Bergsland. 48

I en kilde fra 1690 står det at de samene som fra gammelt av hadde ligget under Jämtland og betalt skatt dit, hadde «sine skiäl» (sine grunner/rettigheter) på østsiden av fjellryggen og rundt Södra Finlin (Sørli). Samene og «Lieboerne» hadde mark og fiskevatn om hverandre, og «Lieboerne» benyttet de fiskevatn og skoger som «Lapparne icke til hands liggja, dock så at alt synes wara indom Lapparnes Egendom,...» 49 (uthevet her).

Sør for Joen Andersens territorium (se pkt. 2.1.5) satt Ole Nilsens barn i «Giørms Skougen». 50 Blant dem som ble avhørt av major Schnitler på Harran i 1742, var også samen Ole Nilsen, rundt 80 år gammel og da ikke lenger aktiv reineier. Han var født i skogene ved «Giorms-vandet i Overhaldens Præstegield» og døpt i «Harrans Annex-Kiercke». Jormvatnet ble altså regnet som norsk område i 1742, men etter grensereguleringen ble nordvestenden av dette vatnet liggende om lag 6 km inn i Sverige og sørenden vel 20 km inn på svensk side. Både Ole Nilsens far og farfar hadde «Siiddet» ved Jormvatnet, og han satt i sin «Faders Rom i Giørms Skoug, Paa hvilcket hand Erhvervede Sig Fæste-Sæddel af dend tiids Kongl: Norske Foged, Jacob Jespersen, ...…. » Festeseddelen var datert 3. februar 1699. Han var ved Jormvatnet om sommeren, men om vinteren, hvis snøen ble så hard at reinen ikke kunne sparke seg gjennom den, flyttet han til «det Field HaarKølen » (Hartkjølen) som ble sett på som et grensefjell mellom Norge og Sverige. Han var delvis på norsk og delvis på svensk side, og betalte de svenske samene for å benytte beiteland i Sverige. 51

Også Ole Nilsens sønn, Zacharias Olsen (40 år), ble avhørt av kommisjonen, og han fortalte at han bodde i « Giørms -Skouge», der hans far tidligere hadde hatt sin reindrift. 52 Kona til et av Ole Nilsens barnebarn, Marrit Nils Datter (40 år), fortalte kommisjonen at det var «3 Madlauger eller Familier, børn af dend gamle Finn Ole Nilsen» som holdt til ved Jorm-vatnet i daværende Overhaldens Prestegjeld. 53 Disse vitneavhørene i forbindelse med fastsettelsen av riksgrensen viser at det på midten av 1700-tallet var en vel etablert samisk bruk av områdene i den sørøstlige del av Lierne (vinterbeite i Hartkjølen) og øst for den nordlige del av Lierne – et område som i dag tilhører Sverige, men som på første halvdel av 1700-tallet ble betraktet som norsk område. For sistnevnte område hadde Ole Nilsen hatt festeseddel siden 1699.

En lite brukt primærkilde som forteller om samer i Lierne, er Nicolay Martens bok Skogliv som kom ut i 1906 og omhandler en reise Martens gjorde i Finlierne i 1863. Han skriver at det på den tida bodde om lag 1000 mennesker i Nordli og Sørli, «finner iberegnet». Under reiser traff ­Martens flere samer, og han får opplysninger som forteller om forholdet mellom samer og bofaste bønder i Lierne. I nærheten av Deviken møtte han samer som trodde at Martens var «landmätaren, som skulde komme for at jevne striden mellem finn og bonde og dele mellem begge, hvad hver tilkom» . Da Martens sa at han ikke var «landmätaren», ble han spurt «om det var efter landets lov og ret, at bonden hidsede hund paa renen» . Han svarte at det var ingen lov som gav bonden denne rettighet. Samene fortalte at partene lenge hadde ligget i strid med hverandre om hvem som hadde retten til visse fjellstrekninger, som begge mente de var berettiget til. Bøndene ville ha dem til slåttemark og samene til beitemarker. Martens forklarer bakgrunnen for striden slik:

Saa længe befolkningen i Lierne var faatallig, havde begge parter nok, men eftersom folkemængden tiltog, tilegnede bønderne sig mere og mere af fjeldslaatten og birkelierne, og drev finnerne længere og længere tilbage i fjeldet. - Imidlertid er det vitterlig, at finnerne fra gammel tid havde bygslet store strækninger af staten, hvor de havde ligget med sine ren; disse er nu beboede og for en stor del solgt til de fastboende bønder. 54

I folketellingen for 1875 er det ført opp 15 samer i Lierne, alle fastboende, med til sammen 1322 rein. 55

2.2.7 Snåsa

Også under dette punktet tas med noen kilder fra 1600-tallet, selv om det er utenfor den tidsperioden som er satt for dette arbeidet. I Snåsaboka skriver Jørn Sandnes om flere hendelser som sier noe om samer i Snåsatraktene. I et svensk register over samer fra 1591 nevnes blant andre Torkild Nilssen som med sitt følge brukte «Sznasen fjell». Lensherren i Trondheim hadde satt han til befalingsmann over alle samene med rett til å kreve inn skatt og kjøpe opp skinnvarer til kongens behov. Torkild Nilssen betalte skatt i form av mårskinn til både lensherren i Trondheim og svenskekongen, til tross for at lensherren i Trondheim hadde lagt ned forbud mot at han betalte skatt til svenskekongen. Også en kilde fra 1607 viser at fem samer fra Snåsa betalte skatt til begge rikene, til tross for at forbudet fortsatt gjaldt. 56 Sandnes skriver at forholdet mellom samer og bønder ikke var det beste på 1600-tallet, og han mener det bl.a. skyldtes uenighet om beiterett, jakt og fiske i fjellet. Striden gjaldt særlig jakt og fiske ettersom «det var vide strekninger i fjellet som bøndene ennå ikke hadde okkupert til seterbruk» 57 .

En samefamilie fra Gaundalsfjellet ble utsatt for en fryktelig udåd. Blå-Nils var en meget rik same med stor familie. På førjulsvinteren i 1693 kom han med kone, seks barn og dreng ned til Gaundalen og tok inn hos en bonde der. Her ble samefamilien noen dager. Bonden ble lei av å ha dem i huset, og ba Blå-Nils komme seg vekk, men han ville ikke. Da Blå-Nils og drengen endelig spente på seg skiene for å dra, tok bonden livet av både Blå-Nils, drengen, kona og de seks barna. Han fikk deretter en annen nabo til å hjelpe seg med å skjule likene. Blå-Nils hadde «utallige» reinsdyr, skinnvarer, sølv, penger og andre saker. De to bøndene delte dette mellom seg. Saken kom opp på ekstraordinært ting i 1694. Mannen som hadde slått i hjel same­familien og drengen, ble dømt til å bli halshogd. Den andre mannen fikk fire års tvangsarbeid for delaktighet i forbrytelsen. Sju–åtte år etter denne tragedien dro to ungdommer fra Snåsa til fjells med brennevin, tobakk og penger for å handle med samen Tomas Mortensen. Ungdommene kom aldri tilbake og ble aldri funnet. Tomas ble mistenkt for å ha tatt livet av dem, men han ble ikke dømt på grunn av manglende bevis. Det endte med at Tomas Mortensen kom seg over til Jemtland. Til en annen same skal Tomas ha sagt: «Jeg akter ikke mer om å skyte en bonde i hjel enn en fugl eller rype.» 58 Hvis Tomas hadde sagt dette, og uttalelsen er blitt noenlunde riktig sitert opp gjennom århundredene, viser dette at det var et meget anstrengt forhold mellom samer og bumenn i Snåsa-traktene rundt år 1700.

Ifølge Knut Bergsland var «Häckkiäls fiällen» (oppfattes som Skäckerfjällen eller Skjækerfjella) å betrakte som «Lapparnas Egendom», som i de svenske regnskaper ble skattelagt som «Snåsen lapper». Under Sjuårskrigen (1756–1763) måtte Oluf Jonsson betale skatt til den svenske fogden i Jemtland, men Bergsland mener det er lite sannsynlig at de danske fogdene betraktet dette som svensk land. Han mener at «relevante» samer på denne tida må ha blitt regnet til «Snåsen Præstegjeld». Som et ledd i arbeidet med å få dette området under svensk herredømme, mener Bergsland at svenskene brukte begrepet «Lapparnas Egendom» om Nordli-områdene i stedet for «kongens almenning». Eierne skulle altså være svenske samer, og bøndernes nyrydning hadde ikke endret disse samenes eiendomsforhold. 59

Amund Helland skriver at «Snaasen hører til de ældre finnebygder, ...». 60 Bierna Bientie har gjennomgått kirkeboka for Snåsa for perioden 1887–1902. Han har sett etter benevnelsene «lap», «fjeldman», «fin» og lignenede, og funnet at det i løpet av disse 16 årene var registrert åtte døpte barn, fire døde er registrert, ingen konfirmerte og ingen ektevidde. De fleste kirkelige handlingene har foregått i perioden januar–april. Disse relativt få registreringene i kirkeboka gir trolig ikke et riktig bilde av den samiske bosettingen på Snåsa mot slutten av 1800-tallet, i alle fall ikke den sedentære samiske bosettingen. Den mest sannsynlige feil­kilden er at bofaste samer ved forrige århundreskifte allerede var så vidt integrert i bygdesamfunnet at betegnelser som «lap», «fjeldman» og «fin» ikke lenger ble benyttet i kirkeboka.

Ifølge Amund Hellands beskrivelse fra 1909 bodde det kun to–tre samefamilier i Snåsafjellene: «Sommertiden drager de østover i nærheden af rigsgrændsen, om vinteren holder de til paa fjeldene omkring bygden.» 61

2.2.8 Verdalen

Som Knut Bergsland har påvist i sin utredning for Samerettsutvalget I, var det norske samer før 1645 i Skjæker- og Verdalsfjellene. 62«Omkring 1690 hersket rene krigstilstander mellom bønder og samer i dette grenseområdet, ...…» skriver Bergsland. 63 De nybyggerne som omkring 1700 hadde slått seg ned i Helgådalen, hadde samiske naboer. 64 Thomas von Westen arbeidet som misjonær i «Indherredets fjelde» til han døde i 1727. I løpet av tre år fant hans kateket 111 «Lappe-og Finne-Sjæle», og de fleste av dem var om sommeren i «Trunhjems Amt», fordelt på Verdalsfjellene, «Skikkerfjeld imod Jemtelands bøygd», fjellene i Meråker, Tydalen, Åfjord og Beistad. Sammen med Snåsa utgjorde dette 195 personer. 65

Bonden på Suulgården i Verdal, Tørres Nilsen Suul, ble avhørt av Peter Schnitler i 1742. Bonden klaget over at det de siste årene hadde vært dårlige avlinger på grunn av for tidlig frost. Bøndene fisket litt i Kråksjøen og Innsvatnet (tett ved dagens svenskegrense), men det var lite jakt fordi samene «drage af med det viildt, om noget findes» 66 . Om området mellom Helgådalen og «Sehiærrevandet» (Skjækervatnet?) skriver Schnitler at det var ufruktbart, ubebodd og udyrket. Her bodde ingen, bortsett fra samer som var her av og til. 67

I mai 1742 fikk Schnitler reinskyss fra Helgå­dalen i Verdal til Ongdalen i Steinkjer kommune. Etter om lag «2 Miile» kom Schnitler til en stor lavvo på fjellet der det bodde fire samefamilier med til sammen tolv personer. 68 Denne lavvoen stod trolig i grenselandet mellom kommunene Verdal og Steinkjer (etter dagens kart).

2.2.9 Meråker

Spredte funn etter steinaldergjenstander viser at jegere har oppholdt seg i kortere eller lengre tid i Meråker-traktene 4–5000 år f.Kr. Fra eldre jern­alder har man noen funn som indikerer at de første gårdene var bygd da, skriver Lars F. Stenvik. 69

Bjørn R. Krogstad skriver at det – grovt regnet – fantes samer nord, sør og øst for Meråker i middelalderen 70 , og det er derfor ikke særlig dristig å mene at det også var samer i Meråker i middelalderen. Bygda ble lagt øde under svartedauden i 1350, og den første bebyggelsen man med sikkerhet kjenner til, er Meraker-gården der Mikkal ­Meraker var bruker i 1548. Trolig var det jakt og fiske som var levebrødet i den første gjenreisingstida. 71

Basert på Hans Skankes materiale fra 1720-tallet, skriver Knut Bergsland at Hermansnåsen (grensefjellet mellom Meråker og Verdal) er et samisk arvefjell. Arvefjell var «hellige fjell» som gikk i arv fra slektsledd til slektsledd. Dette er fjell eller fjellområder som samene følte en spesiell tilknytning til fordi deres forfedre hadde holdt til i de samme områdene. I Hans Skankes materiale blir Hermansnåsen omtalt som morsarv, men det er all grunn til å tro at fjellet hadde gått i arv i flere generasjoner fram til 1720, altså at dette indikerer samisk bosetting her i alle fall ned mot første halvdel av 1600-tallet. 72

Det finnes flere kilder som forteller om samer i Meråker-traktene på 1600-tallet. I 1614 ble samen Henrik Meraker dømt til døden. Han bodde da på den mest sentrale gården i bygda og levde trolig av fangst. Meraker-garden lå midt i bygda med dalene som fangarmer ut til den ytterste fangstgrop, skriver Krogstad. Han mener at bygda hadde et klart innslag av samisk befolkning midt på 1500-tallet. Et samisk sagn forteller at Meråker opprinnelig var ei «finnebygd». 73

Da Thomas von Westen kom til Stjørdalen på sin misjonsreise i mai 1723, ble 40 «Merager Finner» samlet og gitt kristen opplæring. 74 Da Major Schnitler foretok avhør i 1742, opplyste samen Ole Nilsen at det da var sju samefamilier eller «Mat Lauger» i Meråkerfjellene. 75

De opplysningene Lappekommissionen fikk under et møte i Meråker i juli 1890 med bl.a. ord­føreren, tyder på at samenes bruk var allment akseptert. Det ble opplyst at

Lapperne have søgt Tilhold og Bete hele Aaret saavel Vinter som Sommer her i Meraker, men ikke Aaret rundt i de samme Trakter, idet Strækningen nordenfor Tævla har været benyttet væsentlig som Vinterbete, medens Strækningen søndenfor nævnte Elv har været benyttet væsentlig til Sommerbete. 76

Samen Ole Andersen Kant var også blant deltakerne på kommisjonens møte, og det er ikke noe som tyder på at han var uenig i denne beskrivelsen av samenes bruk av områdene. Vi bør derfor kunne anta at beskrivelsen i hovedsak er riktig.

2.2.10 Steinkjer, Inderøya, Levanger og ­Stjørdal

Det er funnet få relevante opplysninger i lokal litteratur fra disse kommunene. Under Lappekommissionens møte på Steinkjer i oktober 1891 opplyste de samene som var tilstede, at svenske samer så langt tilbake de kunne huske og hadde hørt omtalt, hadde beitet med rein på vinterstid i de øvre delene av Stod Sellifjell statsallmenning, Strinda og Tjørndal statsallmenning og i Ogndalen. 77 Disse områdene er i dag reinbeitedistrikt.

Så vidt en kan se, er ikke Inderøya nevnt i Lappe­kommissionens forhandlingsprotokoller, og kommisjonen mente at samene ikke kunne antas å ha noen sedvanemessige rettigheter her. 78 Inderøya er i dag utenfor reinbeitedistriktet.

Lappekommissionen hadde møte med ordføreren, lensmannen og representanter for herred­styret i Levanger i oktober 1891, og de tilstede­værende hevdet at det vest for fjelltoppen Hermans­snasa (på kommunegrensen mellom Verdal og Meråker) aldri hadde beitet rein fra gammel tid. Omkring 1845 hadde en svensk familie satt opp sine gammer i Skjøtingen, og de hadde kommet tilbake «Aar om andet». Det ble med bestemthet hevdet at samene ikke hadde noen beiterett basert på sedvane i dette distriktet. Man hadde likevel ingen betenkeligheter ved å la kommunen bli reinbeite­distrikt, fordi man var av den oppfatning at dette ville gi bøndene bedre juridisk beskyttelse. Lappekommissionen mente at spørsmålet om samenes sedvanerett var tvilsomt i Levanger. I folketellingen for 1855 er det ført opp tolv fastboende samer med til sammen ni rein på Ytterøya i Levanger kommune. I folketellingen ti år senere er det ført opp 20 fastboende samer her uten rein.

Under Lappekommissionens møte i Meråker i juli 1891 ble det hevdet at reinsdyr hadde forvoldt skade på setre som lå inne på «Hegras grund». Disse setrene lå i Sonvadfoss statsallmenning i Stjørdal. For øvrig kjente ikke de frammøtte til samisk bruk av nedre Stjørdalen, bortsett fra at Nils Bull muligens hadde vært innom disse traktene en kort tid i ett eller to år. 79 Også Stjørdal var blant de områder der Lappekommissionen mente at det var tvilsomt at samene hadde rettigheter basert på sedvane.

2.2.11 Frostad

Så vidt en kan se, nevnes ikke Frostad i Lappe­kommissionens eksaminasjonsprotokoller, og en kjenner ikke til at det er publisert opplysninger om samisk bosetting som er relevant i denne sammenhengen.

2.3 Nord-Trøndelagskysten

Herunder gis en beskrivelse av samenes bruk av kystområdene i Nord-Trøndelag og kommunene på vestsiden av Trondheimsfjorden, med vekt på 1800-tallet. Før den tid er kildene usikre. Beskrivelsen omfatter kommunene Leka, Vikna, Nærøy, Fosnes, Namsos, Namdalseid, Flatanger, Verran, Mosvik og Frostad. Det er få relevante opplysninger om samer i disse kommunenes bygdebøker, og protokollene fra Lappekommissionens møter er derfor en viktig kilde.

2.3.1 Leka

Lappekommissionen holdt møte på handelsstedet Fjølvik den 16. september 1891. Ordføreren var syk, og lensmannen og flere andre innkalte personer kunne ikke møte på grunn av uvær. Kommisjonen holdt derfor møte kun med handelsmann Ulrik Sverdrup (61 år). Han uttalte seg i samsvar med de skriftlige svarene som herredstyret og lensmannen tidligere hadde oversendt kommisjonen, men la til at det gjentatte ganger hadde blitt klaget over at reinen gjorde skade på høystakkene i Vassbygda. Sverdrup hadde bodd de siste 34 år i Fjølvika, og han hadde omtrent hver vinter «vært vidende om, at Renen har beitet i Distriktet, dels hele Vinteren dels kun på gjennomreise til de længere ude liggende Kystdistrikter». Han hevdet videre at samene ofte tok voksende gran og bjørk til brensel uten å betale for dette, og at de påstod at de hadde rett til det. 80

2.3.2 Vikna

Lappekommissionen holdt møte på Rørvik i Vikna den 16. september 1891. Her møtte blant andre ordførerne i Vikna og Nærøy. (Se pkt. 2.1.3.) De frammøtte fra Vikna påstod at det kun hadde beitet rein der de siste 60 årene, altså fra 1830-tallet, og det hadde dessuten vært avbrudd i denne driften. De hevdet at samene ikke hadde ervervet rett til beiting med rein på Vikna, men de mente likevel at Vikna burde tas med som eget reinbeitedistrikt fordi man forutsatte at reinen ville komme utover til Vikna fram til rettighetsspørsmålet kunne bli avgjort. Etter at Vikna var blitt eget reinbeite­distrikt i 1894, skrev lappefogd Lorents Brede årlige rapporter til Amtmannen i Nordre Trondhjems Amt, og i 1908 skrev han at det var knapphet på vinterbeiteland i Kolbotn Distrikt og derfor må «flere af disse Lapper forskjellige Vintre søge til Vikten Distrikt». 81

Ørnulf Vorren har beskrevet helgelandssamenes flytteruter på første halvdel av 1900-tallet, og av dette arbeidet fremgår det at både Vikna og Leka var viktige vinterbeiteland for samer fra Helgeland. «Både Ytre-, Mellem- og Indre Vikna utgjorde relativt store og gode beiteområder særlig i vintre med sne og overising på landet innafor,» skriver ­Vorren. 82

2.3.3 Nærøy

Kirkebøker fra Foldereid (Nærøy kommune) skal visstnok vise at det var samer der i 1660-åra. 83 Lappe­kommissionens avhør den 16. september 1891 bekrefter dette inntrykket. Ordføreren og tre andre menn fra Nærøy erkjente at «Reenbeiting i deres Distrikt fra de ældste Tider Folk kan mindes er foregaaet ...» . 84 Når Lappekommissionens sekretær bruker begrepet «erkjendte», så var det formodentlig fordi en slik erkjennelse fra bl.a. ordførerens side i prinsippet var en aksept for at samene hadde ervervede beiterettigheter på Nærøy. Under kommisjonens møte på Leka dagen før hadde handelsmann Ulrik Sverdrup (61 år) fortalt at han var oppvokst på Rossøy i Nærøy, og at reindrift var alminnelig der så langt tilbake han kunne minnes. Særlig husket han at reinflokker på inntil 3000 dyr omtrent hver vinter beitet på fastlandet og ute på øyene. 85 Lappekommissionen var – til tross for dette – i tvil når det gjaldt spørsmålet om samene hadde ervervet en sedvanerett før Felleslappeloven av 1883 trådte i kraft, men kommisjonen forslo likevel Nærøy som reinbeitedistrikt.

2.3.4 Fosnes

Fosnes går inn som en kile mellom kommunene Nærøy, Høylandet, Overhalla og Namsos, og det er naturlig at de samene som oppholdt seg i Fosnes, også hadde opphold i noen av nabokommunene. Lappekommissionen ble informert om at flere samer benyttet beiteområder i Fosnes. Nikolaus Nielsen Flåtedalsnæs fortalte at han hver vinter sammen med fire andre samer flyttet med reinflokken fra sommerbeitelandet i Grong vestover fjellene til Fosnes. Jonas Mortensen Børrefjeld fortalte at så langt han kunne minnes hadde familien flyttet med reinflokken fra Børgefjell-området eller Tomasvatnet vestover til Fosnes og ut på øyene der, enkelte år til Sandmofjellet i Skage. 86 Under Lappekommissionens møte i Overhalla i august 1891 ble det fortalt at samen Jacob Johnsen oppholdt seg med om lag 30 rein året rundt dels i Namsos kommune og dels på Salsfjellet i Fosnes.

Karl Fossland fortalte lappefogd Brede at det på første del av 1800-tallet var samer med rein både på Elvalandet og på Jøa, om enn sjeldnere på Jøa. Dette er eksempler på skriftlige kilder som forteller om samenes bruk av Namdals-kysten på 1800-tallet, men ikke alle var enige i at samene hadde beiterett for rein i disse traktene.

2.3.5 Namsos

Som nevnt fikk Lappekommissionen opplyst at Jacob Johnsen delvis oppholdt seg med om lag 30 rein på Salsfjellet i Fosnes. Han var også med denne flokken i et område mellom Ekorndalen og Almdalen i Namsos kommune og hadde fast koie på fjellet mellom Ekorndalen og Almdalen.

Under Lappekommissionens møte 21. september samme år mellom kommisjonens medlemmer og representanter for kommunestyret ble det gitt tilslutning til at hele distriktet mellom elva Namsen og Follafjorden burde utgjøre «et Lappedistrikt helt ud til Kysten», mens øyene Elvelandet, Otterøya og Jøa burde utgjøre et eget distrikt. 87

Otterøya

Samisk bosetting på Otterøya i Namsenfjorden er omtalt av Hallstein Skorstad. 88 Han viser til gamme­plasser, kirkebøker og intervju som lappefogd Brede i Nord-Trøndelag hadde gjort allerede i 1895. Skorstad skriver at kirkeboka viser at samene har brukt Otterøya «så langt tilbake som kildene finnes» 89 . Den første innførselen om samer står i kirkebok for 1735. Videre vises til elleve innførsler i kirkeboka fram til 1855. Også Lappe­kommissionen av 1889 (se kapittel 6) innhentet opplysninger om bruk av kystområdet, bl.a. Otterøya.

Da Lappekommissionen avholdt møte på Vie i Grong 19. august 1891 med kommunens ordfører og lensmann, ble det opplyst at navngitte samer på vinterstid dro utover mot kysten på nordsida av Namsen og «sætter til dels sine Reen over til Otterøen og Elven» 90 (Elvalandet). Noen dager senere holdt Lappekommissionen møte på Trones. Her forteller en av de fremmøtte reineierne at hans bror – så lenge han kan huske – har drevet med rein dels på fjellene på sørsida av Namsen-dalføret i Grong og Overhalla, og dels på nordsida av dalen ut til Fosnes og Namsos – enkelte år helt ut på Elvalandet, Otterøya og Jøa. 91

Lappefogd Brede foretok en reise til Otterøya i 1895 og intervjuet en del bønder om samiske tradisjoner på Otterøya i eldre tid. Foranledningen var at en klage over at «lapper uberettiget beiter på Otterøen» 92 . Bredes referater fra samtalene viser flere muntlige overleveringer om samer på Otterøya fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Her tas med ett eksempel: Karl ­Ingebrigtsen Fossland (64 år i 1895) hadde hørt av sin far, Ingebrigt Taraldsen Fossland (1787–1875), at samene, særlig i sistnevntes ungdom, stadig flyttet til Otterøya om vinteren. De hadde reinen på fjellene mellom Fossland, Skorstad og Hamnes, dels på de ytre områdene ved Aglen og Finnanger .

«Hvoroftest lapperne kom flyttende hver vinter, havde han ikke netop sagt, men flytningene foregikk ofte antagelig paa grund af større snefald og udyr paa de indre fjelde»

skriver lappefogden. Det hersket et godt forhold mellom samene og de fastboende. De muntlige fortellingene om samer på Otterøya går tilbake til tida omkring 1775, og Karl Fossland var

vis paa, at lapperne i gamle dage sætvanligen paa vintertide flyttede til Otterøen. I gamle dage havde lapperne en masse ren – mange flere end de nuværende lapper.... Det meste bønderne den gang havde mot lappernes ferden her, var at de kunde trække ulv med sig. – Der var aldrig den gang spørgesmaal paa til­ladelse for lapperne til at komme til distriktet. Deres tilstedeværelse blev betragtet som noget, der hørte til dagens – eller rettere vinterens – orden. 93

En annen av lappefogd Bredes informanter, Melkjor Finanger, fortalte at sorenskriver Mathias Krog (død 1885) som bodde på Finnanger, stadig hevdet at «lapperne ingen ret havde til at færdas med sin ren paa ytre Otterøen eller Finnanger trakten». Melkjor Finanger fortalte videre til lappefogden at sorenskriver Krogs oppfatning

«af det her omhandlede retsforholdet var støttet paa det grunnlag, at da lapperne var til skade for de fastboende behøver disse ikke at taale dem inden sine enemærker» 94 .

Dette sitatet viser hvordan rettsoppfatningen avspeilet interessekonflikten mellom bønder og reineiere i siste halvdel av 1800-tallet. Ifølge folketellingen i 1875 var det da 23 nomadiserende samer og 2500 rein i Namsos, som da var den kommunen i Nord-Trøndelag som hadde flest samer og mest rein. 95

2.3.6 Namdalseid

I boka Namdalseid står det oppført flere samiske navn på Fosenhalvøya, deriblant fjellet Dopma i Namdalseid. Dopma kommer av det samiske navnet Dåapma som betyr flatt fjell oppå. I kirkeboka for Beistad for 1720- og 1730-åra fortelles det om samer som giftet seg. Samene har hatt et samlingssted ved Stornesvatnet utenfor Finnvollen, og slakte­plass ved Almlia. 96 De første bumenn som slo seg ned her, finnes i skriftlige kilder fra 1777 og 1785, men stedsnavnene Finnvollen og Finnkruelva viser at det bodde samer her før rydningsmennene. I matrikuleringen for 1825 er Finnvollen omtalt som en umatrikulert plass i «Furudal eller Finnevolds almenning. Her er ingen kornavling, men god høst-avling, samt skov til nødvendighed.» 97

Arvid Jåma har drevet både slektsgransking og kulturminneregistrering på Fosenhalvøya, og han har beskrevet boplassen «Andreasbakken» i Verran. Samen Andreas Mortensen (1734–1804) var registrert i «Sandsætter Alminding» under Grønli (Andreasbakken) ved folketellingen i 1801, og han fikk festeseddel fra fogden på denne gården i 1791. I festeseddelen står det at «finde manden Andreas Mortensen» får lov til å rydde denne gården fordi han «med Attester beviist at Ulvene have ødelagt alle hans Rehns Dyr, og derover er geraadet i yderste Armoed og Fattigdom, ...…» . Han skulle ikke være til noens fortrengsel og fikk tillatelse til «at bebygge, rydde og bruge bemeldte Sted …....» . Videre skulle han «bringe Rydningen til mueligste Fuldkommenhed, saaledes at Stædet kan blive et Skatte Boel, ...…».

Ifølge festeseddelen hadde altså Andreas tidligere drevet med rein, men han kan ha hatt rein også etter at han fikk denne festeseddelen, fordi det i nærheten av Andreasbakken er funnet spor etter merkeplasser og to forskjellige melkeplasser for rein. Andreas Mortensen hadde dette området til 1801, og ifølge en festeseddel fra 1802 ble området da overtatt av tre personer som fikk tillatelse til å sette opp seterhus her og bruke området til setring. Arvid Jåma kommenterer dette slik:

Her får vi et eksempel på at samiske boplasser, merkeplasser etc., senere er blitt til seter, gård osv. Dette finnes det flere eksempler på i Fosen.

Festeseddelen fra 1791 forteller altså at det var reindrift i på Fosenhalvøya i alle fall på andre halvdel av 1700-tallet. 98

2.3.7 Flatanger

Under Lappekommissionens besøk i Flatanger 18. september 1891 ble det opplyst at samene omkring 1847 hadde vært på ute på øyene Kvernøya, Halmøya, Aspøya, Geitøya og Gladsøya med reinen. De kom trolig dit for å skjerme reinflokken mot ulv, og de søkte om tillatelse til å være der. «De Tilstedeværende forudsatte, at selv om Lapperne muligt i ældre Tider kan have havt Ren til Reenbeite nede i Bygden, den Ret nu for længe siden maa være hævet.»99

2.3.8 Mosvik og Verran

Lappekommissionens holdt møte på gården Vestvik i Verran i november 1891, men protokollen fra møtet må oppfattes slik at Mosvik og Verran ble behandlet under ett. Flere samer som var innkalt til møtet, kom ikke. Men samen Sakarias Johnassen møtte fram og gav kommisjonen en del slektsopplysninger om samer som oppholdt seg «paa den Halvø, der ved Namdalseidet forbindes med Fastlandet»100 . Det nevnes en rekke samer som hadde rein i dette området, og «Samtlige Mødende erklærede, at de forudsatte, at Lapperne fra gammel Tid maa have Ret til Renbeite paa de nordlige Fjelde i Distriktet » 101 .

2.3.9 Leksvik

Så vidt en kan se, nevnes ingen samisk bosetting i Leksvik i Lappekommissionens eksaminasjons­protokoller, og en kjenner ikke til at det er publisert opplysninger om samisk bosetting som er relevant i denne sammenhengen. Det betyr naturligvis ikke at ikke en nærmere gjennomgang av f.eks kirkebøkene kan vise samisk bosetting tilknyttet reindrift eller andre næringer.

3 Samenes bruk av naturen

3.1 Generelt

De kildene som er nevnt i bygdebøker og annen lokal litteratur, knytter seg i all hovedsak til samer som levde av jakt, innlandsfiske og/eller reindrift. Det er naturlig at det er samer med denne næringstilpasningen som blir omtalt, fordi deres liv og virke skilte seg ut fra de fastboendes levesett. I alle fall reindriften var og er fortsatt en viktig etnisk markør. Det er imidlertid et faktum at mange samer i Nord-Trøndelag opp gjennom århundrene har blitt assimilert, altså gått inn i det norske bygde­samfunnet på en slik måte at deres etterkommere ikke lenger regner seg som samer. Disse samene og deres forfedre er knapt nevnt i lokal­litteraturen fra Nord-Trøndelag. Det er imidlertid i senere tid skrevet to hovedfagsoppgaver i henholdsvis arkeologi (Universitetet i Tromsø, 2005) og historie (NTNU, 2005) som omhandler samenes bruk av kystområdene i Namdalen. Disse er naturligvis ikke nevnt i eldre utredninger for Samerettsutvalget I, så de gis derfor en kort omtale her, selv om den arkeologiske utredningen faller utenfor den tidsavgrensningen som er satt for dette arbeidet.

3.2 Samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal i eldre tid

Lisa Dunfjeld-Aagård har skrevet hovedfagsopp­gaven Sørsamiske kystområder. Tolking av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal. Dunfjeld-Aagård analyserer arkeologisk materiale tilbake til yngre jernalder, vikingtid. Hun påpeker at problemet ikke er å finne materiale som kan føre historien langt tilbake i tid, men hvordan man definerer arkeologiske funn som samiske. «Dette gjelder særlig i sørsamiske områder der den rådende opinionen har vært at samene ikke kan vise til en historie eldre enn maksimalt 500 år, noe som har ført til at alt materiale eldre enn dette automatisk har blitt tolket som norrønt.» 102

Dunfjeld-Aagård har forsøkt å finne spor etter en kystsamisk kultur, og hun har derfor sett etter kulturminner som avviker fra det norrøne arkeologiske materialet, og som heller ikke passer inn i det reindriftssamiske kulturlandskapet. I denne kulturminnekategorien har hun funnet steinsettinger som tidligere ikke er definert, men som muligens kan være eldre samiske offerplasser. Hun har tolket de østlige smykkene i norrøne graver som er funnet i Namdalen og på Innhered, og setter disse smykkene i sammenheng med det lokale sagn­materialet som forteller at norrøne stormenn hadde giftet seg med samiske kvinner, og dette forklarer altså at man finner østlige smykker i disse gravene. Østlige smykker er vanlige funn i samiske graver og offerplasser. Videre har hun registrert kultsteiner i strandsonen i Ytre Namdalen og funnet at disse steinene har likhetstrekk med kjente samiske offersteiner i innlandet og i nordlige kystområder. Steinene er registrert ut fra navn, for eksempel Finnstein i Kvernvika og Sildeguden på Leka. Hun har funnet mange fornminner tilknyttet førkristen samisk religion, og mener at det i religionshistorisk sammenheng er naturlig å se samisk tilstedeværelse i Namdalen i en tidsperiode på minst 1000 år. 103

En annen kulturminnekategori konsentrert i Ytre Namdal, er stedsnavn som begynner med forstavelsen Finn-. De stedsnavnene Dunfjeld-Aagård har studert, ligger på kyststripa Nærøy, Fosnes og Vikna. Disse stedsnavnene samsvarer ikke med de samiske gårdene man finner i skriftlige dokumenter, og hun mener dette kan forklares med at stedsnavn på Finn- indikerer en eldre samisk bosetting som kan gå ned i det første årtusenet av vår tidsregning. 104

På bakgrunn av dette arkeologiske materialet, supplert med skriftlige kilder og stedsnavn, forsøker Dunfjeld-Aagård å drøfte muligheten for at det kunne ha vært et fleretnisk fortidig samfunn i Ytre Namdal, altså at det både har vært en samisk og en norrøn befolkning her for om lag 1000 år siden. Namdalen har mange gravhauger, og disse har tidligere helt konsekvent blitt knyttet til norrøn bosetting, men Dunfjeld-Aagård mener at gravfunn fra noen av disse gravene kan tyde på en eller annen form for samisk påvirkning. 105

Dunfjeld-Aagård påpeker at landskapet i området omfatter både fjell-, fjord- og kystområder og følgelig kan ha gitt grunnlag for forskjellige næringstilpasninger og kombinasjoner av disse, og hun mener at samer på Namdalskysten kan ha levd av fiske og fangst og i senere tid av en kombinasjon av reindrift, fangst og kanskje litt fiske. 106 Det kan altså i tidligere tider ha vært en samisk kystkultur også i de midtnordiske kystområdene. Blant det arkeologiske materialet nevnes flere boplasser i Nærøy og Vikna som tyder på en fast tilknytning til sjøen. Så sent som på midten av 1700-tallet kan det ha levd en gruppe busamer eller sjøsamer i Ytre Namdalen, selv om disse ikke nevnes av Schnitler, ettersom Schnitler kun var opptatt av å fastlegge grensen mot Sverige og følgelig konsentrerte seg om de østlige deler av Namdalen. 107

Et viktig poeng i Dunfjeld-Aagårds resonnement er at samer i Ytre Namdalen kan ha levd innenfor andre samfunns økonomiske system. Hun sammenligner dette med de svenske sockenlapparna som fra slutten av 1700-tallet levde av å ha forskjellige oppgaver i bondesamfunnet. De kunne for eksempel drive med slakting, flåing og kastrering av hester, hunder og katter. Dunfjeld-Aagård viser til det såkalte Nærøymanuskriptet der presten Randulf forteller om «Søe-Finnerne» at de får hestekjøtt i bytte mot å flå skinnet av hesten, og de «æder og slagter Hæster ligesom andre Folk andre Creature, ja med saadan Appetit, at de hiertelig glæder sig over at Bønder og andre Folk ikke har faaet Smag paa denne Delicatesse». I tillegg til spesialoppdrag som slakting og kastrering hadde samene i de midtnorske kystområdene sjøen og fisket som næringsgrunnlag. 108

I dag finnes ingen folkegruppe i Ytre Namdal eller andre steder på Trøndelagskysten som definerer seg som en egen etnisk kystsamisk gruppe, og Dunfjeld-Aagård mener derfor at det må ha foregått en prosess der dette folket har forsvunnet. Hun drøfter hvordan dette kan ha skjedd, og legger til grunn Sian Jones’ premiss om at etnisitet er et resultat av det et menneske selv definerer seg som (det subjektive), og det som samfunnet rundt definerer vedkommende som (det objektive). Opprettholdelse av en etnisk gruppes identitet står i fare dersom ett av disse to elementene forsvinner. Som en følge av dette vil en samisk gruppe i et norrønt-dominert samfunn i Ytre Namdal opprettholde sin samiske identitet bare så lenge de selv og det omliggende samfunnet gir dem en slik identitet. Etter hvert ble reindriftsyrket en sterk etnisk markør, og samer med en annen økonomisk tilpasning, for eksempel fangst og fiske eller jordbruk, kan over tid har blitt omfattet som ikke-samer av det omliggende samfunnet, som Sian Jones definerer som det objektive eller den omliggende strukturen. Eksempler på dette finner man i kirkebøkene, som viser at bofaste samer i kystregionen etter hvert forlater sin samiske identitet. 109

Hvis Lisa Dunfjeld-Aagårds teorier er riktige, tyder det på en eldre kystsamisk befolkning i Ytre Namdal.

3.3 Samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal i nyere tid

Det finnes få studier av samisk bosetting som ikke er tilknyttet reindriften, også fra nyere tid. Forklaringen er at både det samiske språket og reindrifts­yrket har vært viktige etniske markører. I kirkebøkene ble etnisitet notert med «fin» eller «lap». Som Lisa Dunfjeld-Aagård skriver, vil samer som ikke er reindriftsutøvere, bare opprettholde sin samiske identitet så lenge de selv ønsker det og det omliggende samfunnet gir dem en slik identitet. Det er derfor en utfordring for forskere å finne de samene som ikke etterlater seg etniske spor i skriftlige kilder på 1600-, 1700- og 1800-tallet.

Håkon Hermanstrand har i en hovedfagsoppgave i historie fra 2005 tatt denne utfordringen og beskrevet utviklingen av den samiske befolkningen og deres bruk av landskapet i et område som er avgrenset av Bindalsfjorden i nord, Namsen i øst og Namsenfjorden i sør, altså til dels det området der Lisa Dunfjeld-Aagård har gjort sine arkeologiske undersøkelser. Hermanstrand har valgt tidsrommet 1775–1865, og hans hovedkilder er kirkebøker, manntall og folketellinger. Hans konklusjon er at disse kildene er usikre kilder for samisk historie, hovedsakelig av to grunner: Samene var stadig på vandring innenfor dette området, og kirkelige handlinger er derfor oppført i flere kirkebøker over et stort område. Dessuten er samenes etniske identitet i varierende grad blitt nedskrevet. For eksempel utelot 1801-folketellingen alle samer som ikke var reindrivere eller bofaste.

Også kirkebøkene er en uklar kilde når det gjelder den samiske befolkningen. Gjennom hele 1700-tallet var føringen av kirkebøker uensartet, og en del opplysninger er unøyaktige. Utover 1800-tallet kom det flere reformer og regler som gjorde kirkebøkene mer pålitelige, men Hermanstrand har ikke funnet noen bestemmelse som eksplisitt krevde at etnisitet skulle føres inn i kirkebøkene. «Skumlesing» av kirkebøker etter etnisitetsmarkører som lap eller fin er et metodeproblem, skriver Hermanstrand. 110

Hermanstrand har kommet til at det i undersøkelsesområdet var ca. 280 samer i 1775, og at det kunne ha vært så mange som 370 samer her i 1804. Han mener at samene har hatt tre ulike økonomiske tilpasninger før 1805: en kysttilpasning, en bygdetilpasning og en innlandstilpasning med vekt på reindrift. Kysttilpasningen var mobil med flyttinger mellom fjordstrøkene om vinteren og områdene ute ved havet om sommeren. Reindriften var etablert i hele undersøkelsesområdet før 1805. Det var to sijth vest for Namsen, en på Flottedalsfjellet og en på Lindsetfjellet. De flyttet på vinterbeite mot Namsenfjorden og Bindalsfjorden.

Det indre området øst for Namsen-elva var før 1805 et eksklusivt samisk område. Ut fra opplysninger om norsk bosetting og bruk, mener ­Hermanstrand at det ikke er usannsynlig at det også i de midtre og ytre strøkene har vært mer eller mindre ekslusive samiske områder eller steder. Her kan man kanskje se paralleller til markesamisk bosetting.

Etter 1865 stod bare reindriften igjen som eneste hovedtilpasning for hele undersøkelsesområdet hvis vi legger folketellingen av 1865 til grunn. 111 Kystsamene og samer med bygdetilpasning hadde altså blitt assimilert og bofast før folketellingen av 1865 og kan ikke skilles ut fra den øvrige befolkning. Det er likevel mulig å finne etterkommere etter samer i folketellinger og kirkebøker, men de er ikke telt som samer.

Denne hovedfagsoppgaven viser altså at den samiske befolkningen – i varierende grad – har utnyttet hele området mellom havet i vest, Bindalsfjorden i nord, Namsen i øst og Namsenfjorden i sør. På grunn av problemene med å fastslå etnisitet, særlig blant samer med annet levebrød enn reindrift, er det grunn til å tro at den samiske befolkningen har vært større enn det kirkebøker og folketellinger gir inntrykk av. Dette kan ha mye å si for bl.a. forklaringer av finn -navn, som ofte blir fortolket som annet enn same i områder «der det ikke har vært samer».

3.4 Reindriften

Som vist i kapittel 2, var det på 1800-tallet samisk reindrift i alle kommunene i Nord-Trøndelag, bortsett fra Leksvik og landbrukskommunene Inderøya og Frostad, som begge ligger utenfor reinbeite­distrikt i dag. Lappekommissionen hevdet at samene ikke hadde noen ervervet sedvanerett til reinbeiting i Leksvik, men kommunen ble likevel en del av Fosen reinbeitedistrikt, trolig fordi det ikke er noen naturlige grenser som hindrer reinflokker fra Mosvik i å trekke sørover til Leksvik. I de øvrige kommunene var det reindrift i større eller mindre grad.

Hvor lenge tamreindriften har pågått, er det ingen som har noe sikkert svar på, men forskere som har arbeidet med dette temaet, mener at overgangen fra fangstbasert til nomadisk reindrift skjedde på 1500–1600-tallet. Sverre Fjellheim, som har studert denne overgangen i Røros-området, presiserer at samene hadde tam rein også i fangstsamfunnets dager. 112 Poenget i denne sammen­hengen er at det vil være riktig å anse reindriftsnæringen som en minst 400 år gammel næring i store deler av Nord-Trøndelag, og før den tid har samer drevet jakt og fangst omtrent i de samme områdene.

I kystområdene har samene drevet sine næringer i nærheten av bygdelag der det har foregått jordbruk, men i indre Namdalen kan samene ha vært ganske alene om ressursutnyttelsen i lange perioder. Hermanstrand har gjennomgått folketellingene for 1801 og 1865 for å finne hvor samene var oppført, og han er kommet fram til følgende:

Tabell 3.1 

  1801 1865
Jåmafjell 4 hushold 2 hushold
Dærgafjell 4 hushold 1 hushold
Steinfjellet 3 hushold 4 hushold
Tromsfjellet 5–7 hushold -
Børgefjell - 9 hushold
Nursfjell - 3 hushold
Bergfjell (?) - 2 hushold
Nessådalen - 3 hushold
Flottedalsfjellet 4 hushold 2 hushold
Lindsetfjellet 2 hushold -
Foldenfjell - 2 hushold
Kjølstadmarka - 1 hushold

Hermanstrand holder den muligheten åpen at samene som er oppført i 1801-tellingen fra området øst for Namsen, også benyttet områder både nord og sør for undersøkelsesområdet i tillegg til områder på svensk side. Han mener det er klart at de som er nevnt i 1865-tellingen fra dette området, brukte områder både mot kysten og i Sverige. Den kan dessuten se ut som samer fra svensk side benyttet seg av områder på norsk side på samme måte som norske samer benyttet områder på svensk side av grensen.

Hermanstrand benytter begrepet «det fle­r­etniske landskapet» om områdene på vestsida av Namsen. Med det mener han områder der samer og nordmenn bodde sammen. I 1805 bodde det samer på Flottedalfjellet og på Lindsetfjellet. Bygdene Harran, Grong, Overhalla og Høylandet tilhørte det fleretniske landskapet, i motsetning til det indre området øst for Namsen som var et nokså eksklusivt samisk område. 113 I 1865 var dette endret. Samene var ikke alene i noen av områdene.

Knapt 30 år senere foretok Lappekommissionen sine undersøkelser i Nord-Trøndelag. På grunnlag av de opplysningene som kommisjonen gav om antall samer og rein, kan det settes opp følgende tabell: 114

Tabell 3.2 

År Antall rein Antall nomadiserende samer Antall fastboende samer Sum
1835 2137 ikke oppgitt ikke oppgitt
1845 3170 147 39 186
1855 7897 130 85 215
1865 10998 192 99 291
1875 7183 113 77 190

I vår tid er det 37 driftsenheter med til sammen nærmere 12.000 vinterfôret rein i Nord-Trøndelag. 115 All utmark – både i privat og statlig eie – er beiteland for rein, bortsett fra Inderøya, Ytterøya, Frostad og området mellom Malm, Beistad og Steinkjer.

3.5 Den samiske sijte og bruken av landskapet

Lappekommissionen bruker ofte begrepet «nomadiserende lapper» om reindriftssamene, og det gir unektelig et inntrykk av personer som stadig er på flyttefot fra ett område til et annet. Sammenlignet med bondens stedbundne gårdsdrift kunne det virke som samene ikke hørte til noe sted, men stadig var underveis til et annet sted. I motsetning til bufeet er reinen meget arealkrevende, og i tidligere tider med intensiv reindrift hvor også melking av simlene var en viktig del, måtte naturligvis samene følge flokken til alle årstider. Det innebar flytting over store avstander, men vanligvis i et repeterende system. I den sammenhengen kan det være interessant å stille spørsmålet: Hvor lenge har de samefamiliene som i dag har driftsenhet i Nord-Trøndelag, benyttet dette landskapet, og hvordan har de brukt det? Det blir for omfattende å foreta en slik undersøkelse for alle reinbeitedistriktene i fylket, så vi velger Østre Namdal rein­beitedistrikt som eksempel.

3.5.1 Østre Namdal reinbeitedistrikt

Elleve personer har i dag driftsenhet i Østre Namdal reinbeitedistrikt, og driftsenhetene er fordelt på tre grupper, hvorav den tredje gruppen består av kun en driftsenhet.

De som har driftsenhet, er:

Jåma/Dærga-gruppa:

  • Algot Peder Jåma

  • Nils Ludvik Jåma

  • Knut Peder Jåma

  • Nils P.Joma

  • Lars Thomasson

Steinfjell-gruppa:

  • Lars Jonas Åhrén

  • Ove Jåma

  • Ingvar Jåma

  • Nils Anders Jåma

  • Anders Joma

Den 11. driftsenheten innehas av Aina Steinfjell som sammen med ektefelle Jon Persson driver i Hartkjølen og har dette som helårsbeite.

Tidligere generasjoner

Denne slektshistoriske analysen bygger på Nils Ture Nilsson og Bierna Bienties slektshefte ­«Johkegaske 10 år» supplert med materiale fra Eli Kappfjell og Kjell Åke Lundström. Samtlige av dagens innehavere av driftsenhet i Østre Namdal reinbeitedistrikt er etterkommere etter Kristine og Jakob Pedersen (Stor-Jakob) og deres sønn, Peder Jakobsen Dærgafjeld. Det er ikke kjent når ­Kristine og Jakob Pedersen levde, men sønnen Peder er født ca. 1819 116 og død ca. 1876. Det gir grunn til å anta at hans foreldre, Kristine og Jakob Pedersen, var født på slutten av 1700-tallet. Peder Jakobsen Dærgafjells sønn, Jon Pedersen ­Dærgafjeld (f. 1854), er stamfar til sju av de nevnte reineierne, mens datteren, Berit Pedersdatter Dærgafjeld (f. 1848), er stammor til de øvrige fire reinerne.

Jon Pedersen Dærgafjeld , født 1854 i Lierne, var gift med Anna Bendikka Torkelsdatter, født 1860 i Grong. 117 Deres døtre, Anne Marie og Ellen ­Kristine, giftet seg med brødrene Ole Andersen Steinfjell og John Andersen Steinfjell. Brødrenes foreldre var Anders Andersen (1842–1916) som flyttet fra Hattfjelldal i 1874, og Anna Sofie Nursfjell (død 1902) som var svensk. Anders Andersen døde ved Tunnsjøen, og Anna Sofie Nursfjell døde i Vemundvik, og det kan tyde på at de benyttet noe av det samme området som oldebarna Ove Arnold, Nils Ludvik og Knut Peder Jåma og tippoldebarna Lars Jonas Åhrén, Næjla og Anders Joma benytter i dag.

Berit Pedersdatter Dærgafjeld (1848–1935) var født i Grong og giftet seg med Lars Larsa Blaasjøfjeld fra Frostviken i Sverige. Ifølge Lappekommissionen var alle deres fem barn (året 1891) født i Grong eller Lierne. 118 Deres oldebarn, Algot Jåma, Lars Alvar Thomassen, Nils Anders Jåma og ­Ingvar Jåma, har i dag driftsenhet i Østre Namdal reinbeitedistrikt

Hvis vi går tilbake til 1950-tallet, finner også da tre grupper som benyttet dette området 119 :

Jåma-gruppa:

brødrene Berner J. Jåma, Peder Viktor P. Jåma og Oskar Jåma, Anna P. Joma, brødrene Lars Jåma og Mats Jåma og Jonas Andreas Thomasson (gift med søskenbarnet til Berner, Peder og Oskar)

Dærga-gruppa:

Peder Dærga og hans sønn Jakob Dærga (flyttet ut av området på 1960-tallet)

Steinfjell-gruppa:

brødrene Martin Steinfjell, Anders Steinfjell og Per Enok Steinfjell og brødrene Ole Steinfjell og Eilas Steinfjell

Som det fremgår av slektsoversikten, var brød­rene Lars og Mats Jåma søskenbarn med de tre andre brødrene i Jåma-gruppa, og tremenninger med Jakob Dærga og brødrene Martin, Anders og Per Enok Steinfjell. Ole og Elias Steinfjell var brød­re til Bendikke Steinfjell som var gift med Peder Viktor P. Jåma i Jåma-gruppa. Med andre ord: meget nære slektskap internt i gruppene og også slektskap mellom gruppene.

Fem av de nevnte reineierne hadde ingen barn, og Jakob Dærga flyttet ut av området på 1960-tallet og etterlater seg ingen etterkommere i Østre Namdal reinbeitedistrikt. De andre fem reineierne har alle etterkommere som i dag er reineiere her, og dette fordeler seg slik:

Denne korte gjennomgangen viser følgende:

Tabell 3.3 Innehavere av driftsenhet i dag:

Algot Jåma sønn til Berner J. Jåma
Ove Arnold Jåma sønn til Peder Viktor P. Jåma
Lars Jonas Åhrén dattersønn til Peder Viktor P. Jåma
Nils Ludvik Jåma sønn til Oskar Jåma
Knut Peder Jåma sønn til Oskar Jåma
Nils Anders Jåma sønn til Lars Jåma
Ingvar Jåma sønn til Lars Jåma
Aina Steinfjell sønn til Anders Steinfjell
Lars Alvar Thomasson sønn til Jonas A. Thomassen
  1. Samtlige 11 innehavere av driftsenheter er etter­kommere etter Kristine og Jakob Pedersen som levde for 200 år siden. Vi vet ikke hvor Kristine og Jakob bodde, men trolig var de i Dærgafjell-Jåmafjell-området i Røyrvik. De 11 reineierne er alle etterkommere etter deres sønn, Peder Jakobsen Dærgafjeld. Ettersom han brukte etternavnet Dærgafjeld, er det sannsynlig at han og familien i deler av året bodde i Dergafjellet.

  2. Det er og var (i forrige generasjon) et meget nært slektskap mellom alle medlemmene internt i hver enkelt sitje.

  3. Det er og var nært slektskap mellom sijtene.

  4. Slektskap ser ut til å være et foretrukket kriterium ved rekruttering av nye medlemmer til sijtene.

3.5.2 Slektens bruk av området

Det skriftlige slektsmaterialet går tilbake til begynnelsen av 1800-tallet og inneholder få opplysninger om bosted, slik at det ikke gir grunnlag for å utføre en inngående analyse av flyttemønster tidligere enn det de eldste familiemedlemmene kan huske.

Det gamle flyttemønsteret

Som nevnt sier ikke kildene noe om hvor stamfar Jakob Pedersen bodde, men hans sønn, Peder Jakobsen, brukte etternavnet Dærgafjell, og Jakobs datter, Anne Marie, giftet seg med Jon ­Nilsen Jåmafjell. I folketellingen fra 1865 er Peder Jakobsen, kona hans og fire barn ført opp under Dergafjell, men alle barna er ifølge folketellingen født i Grong. Det skulle tilsi at familien hadde tilhørig­het til Dærgafjell-området, altså området mellom Store Namsvatnet og Huddingsvatnet. Søst­eren ble inngiftet i Jåmafjell-området, som ligger mellom Huddingevatnet og Limingen. Ifølge Lappekommissionen hadde både Peder Jakobsen Dærgafjell og flere andre norske samer reinflokken i Sverige på vinterstid omkring 1850. 120

Peder Jakobsens datter, Berit Pedersdatter Dærgafjell, giftet seg med Lars Larsa Blaasjøfjeld. Han var født i Frostviken 121 i Sverige i 1849 og hadde ei tid gård i Viken på nordsida av Kvarnbergsvattnet. Da han ble gift, hadde han reinflokken sammen med svogrene Jakob og John ­Pedersen. De hadde vinterbeite på «Nordsiden av Grongs Hovedsogn ned til Gaardene Vie». Reinen var også i Grønningsfjeldet og i Overhalla. 122 Lars Larsa Blaasjøfjeld kjøpte Lillefjelløya i Tunnsjøen og bosatte seg der. Lars hadde dårlig helse, så det var i hovedsak kona som stod for reindriften. Hvilke områder som ble brukt i tillegg Lillefjelløya, vites ikke. 123

Berit og Lars Larsa fikk tre barn som alle har etterkommere i reindriften i Østre Namdal i dag. Datteren, Maria Birgitta Larsdatter, giftet seg med Jonas Marsfjell, og de kjøpte gården Nyvikmoen som ligger på østsida av Limingen. Senere flyttet også Maria Birgittas to brødre, Nils Nikolaus Jåma og Peder Ludvik Jåma, til denne gården. Datter til Nils Nikolaus Jåma, Marie Lifjell (f. 1918), vokste opp på Nyvikmoen, og hun forteller følgende om familiens reindrift: «Jåma-sijten eller arbeidsfellesskapet bestod av tre hushold: Nils Nikolaus Jåma, hans bror Peder Ludvik Jåma, søsteren Marie og svogeren Jonas Marsfjell.» Marie Lifjell mener å huske at faren og hans bror og svigerbror drev i lag hele året, og benyttet følgende sesongbeiter:

Sommerland:

Om sommeren og høsten bodde familiene i gammer ved Devikvatnet som tilhørte Nyvikmoen gård, og reinen gikk «oppi Jåma». Fisket i vatnet og bærplukking var viktig for husholdningen. Kalvene ble merket ved ei tjønn i nærheten. Reinen var så tam at det ikke var nødvendig med innhegning. Melketrøa var ikke langt fra kåta. Om sommeren kunne reinen trekke nordover mot Namsvatnet og opp mot Børgefjellet. Der blandet reinen seg sammen med reinflokkene til bl.a. Susendalssamene, Steinfjell-gruppen, Dærga-gruppen og rein fra svenske samer. Det ble holdt skilling på en tange på nordenden av Namsvatnet. I nærheten av denne tangen stod en stor gamme som gikk under navnet «Statsgammen», og her kunne gjeterne bo. Dessuten hadde Anna og Peder Dærga både gamme og bur her, og de bodde her om sommeren. Marie og hennes familie og andre samer som var her under skillingen, bodde i telt.

Høst/vinter:

Om høsten ble det slaktet rein både ved Gjersvika og på Nyvikmoen og ved nordenden av Limingen. Deretter ble reinen flyttet nedover mot Grong. Ei av søstrene til Marie ble født på Namdalseidet i mars 1920, og da har nok familien vært nærmere Namdalseidet den vinteren.

Vår/kalvingsland:

Områdene ved Dærga eller Jåma. 124

Algot Jåma beskriver flyttemønsteret slik for Jåma-gruppa, Dærga-gruppa og Steinfjell-gruppa, som fungerte som tre sijter i hans oppvekst og hadde forskjellige beiteland:

Sommerland:

  • Jåma-gruppa benyttet området mellom Tjukkelen og sørover vassdraget ned mot Namsvatnet.

  • Dærga-gruppa benyttet området sør for Kvigtinden.

  • Steinfjell-gruppa var vest og nord for Jengel­vatnet.

Alle tre gruppene hadde sine sommerboplasser i gammer som stod i den nordligste enden av Store Namsvatn.

Kalvingsland:

  • Jåma-gruppa: Jåmafjellet

  • Dærga-gruppa: Dærga-fjellet

  • Steinfjell-gruppa hadde kalvingslandet på Steinfjellet. Seinere på 1950- og 1960-tallet brukte de Havdalsfjellet (sør for Tunnsjøen) som sommer­beite og kalvingsland. Enkelte år også som helårsbeite.

Vinterland:

  • Jåma-gruppa hadde vinterlandet sør for Bogna og Bognsjøen. Det var lang flyttevei fra Limingen sørvestover forbi Tunnsjøen og nedover mot Grong, over E6 og inn i området sør for Bogna. Turen tok om lag 14 dager på ski.

Dagens flyttemønster

Som nevnt er det også i dag tre sijter, hvorav den ene har sitt helårsbeite i Hartkjølen. De to andre benytter områdene slik:

Sommerland:

  • Jåma/Dærga-gruppa benytter området ved Gaukarn, Virmavatnet og opp mot Tjukkelen.

  • Steinfjell-gruppa benytter området vest for Jengel­vatnet og opp mot

  • Kvigtinden, altså vest for det området der Jåma/Dærga har sitt sommerland.

Høst- og vårland:

  • Jåma/Dærga-gruppa benytter Dærga og Jåma-fjellet, altså hele området mellom Store Namsvatnet og Limingen.

  • Steinfjell-gruppa benytter Steinfjellet.

Vinterland:

  • Jåma/Dærga-gruppa benytter det gamle vinterbeitelandet sør forBogna-vassdraget.

  • Steinfjell-gruppa benytter området nord for Bogna-vassdraget, og de bruker vestre del av Havdalsfjellet som flyttevei. 125

3.5.3 Oppsummering

Lisa Dunfjeld-Aagård har skrevet en hovedfagsoppgave der hun viser at det kan ha vært en samisk bosetting i Ytre Namdal for tusen år siden. Disse kystsamene har trolig levd av fiske og fangst og i senere tid av en kombinasjon av reindrift, fangst og kanskje litt fiske. På 1700-tallet forteller presten Randulf i Nærøymanuskriptet om «Søe-Finnerne», men i dag finnes ingen folkegruppe på Trøndelagskysten som definerer seg som en egen etnisk kystsamisk gruppe. En samisk gruppe i et norrønt-dominert samfunn opprettholder sin samiske identitet bare så lenge de selv og det omliggende samfunnet gir dem en slik identitet. Etter hvert ble reindriftsyrket en sterk etnisk markør, og samer med en annen økonomisk tilpasning, for eksempel fangst og fiske eller jordbruk, kan over tid har blitt regnet som ikke-samer av det omliggende samfunn.

Håkon Hermanstrand har i en hovedfagsoppgave studert både kirkebøker og folketellinger i perioden 1775–1865. Han viser at den samiske befolkningen – i varierende grad – har utnyttet hele området mellom havet i vest, Bindalsfjorden i nord, Namsen i øst og Namsenfjorden i sør. På grunn av problemene med å fastslå etnisitet, særlig blant samer med annet levebrød enn reindrift, er det grunn til å tro at den samiske befolkningen har vært større enn det kirkebøker og folketellinger gir inntrykk av. Hermanstrand viser at kystsamene og samer med bygdetilpasning var blitt assimilerte og bofaste før folketellingen av 1865 og deretter ikke kan skilles ut fra den øvrige befolkningen. Det er likevel mulig å finne etterkommere etter samer i folketellinger og kirkebøker, men de er ikke telt som samer. Etter 1865 stod bare reindriften igjen som eneste samiske hovednæringsvei for hele undersøkelsesområdet hvis vi legger folketellingen av 1865 til grunn. 126

Samtlige reineiere som i dag har driftsenhet i Østre Namdal reinbeitedistrikt, kan vise til flere generasjoners bruk av deres kjerneområder, som ligger rundt Store Namsvatnet sørover til Limingen og Tunnsjøen, mellom Nordli – Grong med vinterbeiteland i områdene sør for Bognavass­draget, vest for Snåsavatnet.

Vi vet ikke i hvilke områder stamfar Jakob Pedersen bodde på begynnelsen av 1800-tallet, men hans sønn bodde i alle fall deler av året mellom Namsvatnet og Limingen, og ifølge folketellingen av 1865 var alle hans fire barn født i Grong. Det tyder på at området Namsvatnet – Grong ble benyttet også på midten av 1800-tallet. Dagens reineiere i Steinfjell-gruppen og Jåma/Dærga-gruppen kan altså vise til meget lange tradisjoner når det gjelder bruken av dette landskapet.

4 Utvikling av eiendomsrett og allmenningsrett

4.1 Innledning

Hensikten med dette kapitlet er å gi noen eksempler på hvordan overdragelse av utmarkseiendommer har foregått over tid i de gamle sørsamiske bruksområdene i Nord-Trøndelag. Det er ikke mulig innenfor rammen av denne utredningen å gi noen detaljert analyse av eiendomsforholdene i utmark i alle kommunene, men her er valgt ut tre kommuner med ulik eiendomsstruktur, nemlig Namdal, Lierne og Meråker. I noen av disse områdene var samene i lange perioder tilnærmet alene om å benytte beiteressursene. Knut Bergsland har – som nevnt – påpekt at Namdalen innenfor Harran var «på det nærmeste eksklusivt samisk bruks­område» på 1700-tallet.

Ifølge Jørn Sandnes ønsket staten å få økt utnytting av fjellressursene i Nord-Trøndelag, og i den sammenhengen begynte fogdene å bygsle bort fiske­vatn i allmenningene til enkeltpersoner mot bygselpenger. Til tross for at Rentekammeret påpekte at bortbygsling av fiskevatn i Inderøy fogderi i 1770-åra var lovstridig, fortsatte bortbygslingen fordi det gav penger i kongens kasse. Det var også vanlig å bygsle bort seterrettigheter i statsallmenningen, og Sandnes konkluderer med at dette «reduserte samenes tradisjonelle bruksområder i høyfjellet. Dermed kom også samenes næringsgrunnlag på ny under press.» 127

På denne bakgrunn er det av interesse å forsøke å belyse de rettslige prinsippene som ligger til grunn for statens eiendomsrett i utmark. I Nord-Trøndelag er det både innkjøpt statsgrunn og statsallmenning. I dette kapitlet blir derfor statens allmenningsrettigheter drøftet.

4.2 Eiendomsforhold i Namdal, Lierne og Meråker

4.2.1 Namdalen

Som Schnitler beskrev i sine grenseeksaminasjonsprotokoller, lå det på 1740-tallet 14 gårder langs elva Namsen, og områdene som lå lengre øst enn mil fra gården Aasmulen, ble ikke brukt av bønder. I boka Van Severen 150 år i Namdalen beskriver Ola Hjulstad forholdene i Namdalen slik omkring 1850:

Vi vet at særlig indre Namdal – der Van Severens forgjengere gjorde sine største skogkjøp – var mye vill mark og et ytterst tynt befolket landskap. Dette var Kongelig allmenning, benevnt som Vestre – og Østre Namseallmenning. Allmenningen utgjorde ca. 25 til 30 kvadratmil. Området med barskog ble beregnet til 5–6 kvadrat mil. Dette er grovt regnet, men tallene forteller det meste om hvilke enorme områder som nærmest lå brakk. Noen bosetting av betydning var det ikke før på 1840-­tallet. 128

Ifølge dette sitatet utgjorde barskogen om lag 20 prosent av den såkalte kongelige allmenningen, og det var barskogområdet som dannet grunnlaget for skogsdriften fra 1600-tallet av.

Deler av den kongelige allmenningen kom på 1700-tallet over på private hender. Kongens kasse var tom på grunn av sviktende inntekter og dyre kriger, og kongen måtte låne penger i inn- og utland, ofte med kirkegods som pant. Kirkegodsene hadde kongen overtatt etter reformasjonen i 1536. I 1720-årene ble flere hundre kirker solgt på auksjon. Kirkene i Overhalla og Fosnes ble solgt til Jørgen Bjørnør i 1723 for til sammen 2690 riks­daler. Etter noen år solgte han disse eiendommene til Lorentz Hansen Holst i Trondheim. Hans sønn, Christian Holst, arvet «Overhaldens gods», og enka etter Christian Holst, madam Abel Margrethe Hammond, overtok godset da Holst døde i 1734. Hun døde i 1787, og Henrik Hornemann kjøpte godset på auksjon. Etter Hornemann fulgte hans tre sønner som eiere, og da Ebbe C. Hornemann døde i 1850, ble hans eiendommer solgt til sorenskriver Vangensten og sogneprest Wessel Berg. De som kjøpte Vangenstens eiendommer etter hans død i 1860, kom under skifterettens behandling, og grosserer Carl Gulbranson overtok disse eiendommene i 1865. I de etterfølgende årene kjøpte Gulbranson dessuten ti gårder i Grong, og i 1902 solgte han sine skogeiendommer i Namdalen til A/S Van Severen & Co. Ltd. I 1997 ble A/S Van Severen fusjonert inn i Norske Skogindustrier ASA, og skogen ble overført til Norske Skog Skogene. 129

4.2.2 Lierne

I Bygdebok for Lierne kommune kan man lese følgende om eierforholdene på bakgrunn av matrikkelen fra 1723:

I Nordli er kongen eier av samtlige gårder – i Sørli eier han bare Inderdalsgården.... Dette har sin forklaring. Da svartedauden herjet i 1350 ble Nordli lagt helt øde. Derimot i Sørli overlevde de fleste gårdeiere, og gårdene kunne leveres over til nye slekter. I Nordli var det kongen som sikret seg, skal vi si terrenget. De som senere tok fatt som gårdbrukere måtte da leie jord og skog av kongen.... Til sammen i Nordli og Sørli var det 23 bønder i 1723. I tillegg kom 2 husmenn.... Det som ble anført om skog – at det var til det nødtørftigste – gikk neppe på størrelsen av skogeiendommene. Omsetning av tømmer var ikke kommet i gang, og alt utenom det man trengte til hus behov ble det ikke lagt så stor vekt på. 130

Omkring 1625 ble Nordli bebygd, og nybyggerne ble leilendinger under kongen. Hele Nordli ble dermed krongods. I Sørli ble gården Inder­dalen ryddet av en mann fra Jämtland ca. 1680, og han ble også leilending under kongen. Ellers hadde kongen ingen eiendommer i Sørli. Som nevnt hadde kongen, Frederik IV, store økonomiske problemer på begynnelsen av 1700-tallet, og han solgte Nordli-gårdene og Inderdalen i Sørli til Hans Horneman i 1728. 131 Dermed var både Nordi og Sørli på private hender.

Hans Horneman hadde eiendommene i Lierne til 1732 da han overdro dem til Jon Jørgens Stø fra fra Snåsa. I april 1740 var det skifte etter Jon ­Jørgensen ved at gårdene ble fordelt på enken og barna, og etter hvert kom gårdene over på andre eiere.

Like øst for Kvesjøen ligger Frostviken (ved Gäddede). Flere personer fra Skjelbred-gården i Nordli flyttet til Frostviken, og i den sammenheng står det i Bygdebok for Lierne:

I tida før ca. 1740 fantes det ingen bofaste i Frostviken. Som Røyrvik, Namsskogan og norddelen av Lierne var dette villmark. Det var med andre ord en del av det man den gang kalte Finnmarken – eller sameland. 132

Dette må kunne oppfattes slik at området fra grensen til Nordland i nord til Nordli-Harren i sør og mellom Stora Blåsjön – Jorm – Frostviken i øst og til grensen mot Høylandet, i tida før 1740 var å betrakte som «sameland». Det stemmer ganske godt med de vitneavhørene som er sitert i ­Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller. (Se pkt. 2.1.3.)

Som nevnt skriver Schnitler i sine grense­eksaminasjonsprotokoller at nybyggere fra Snåsa bosatte seg i Nordli i 1626, og at de etter «Lappernes tillåtelse» skal ha fått bygge opp gårdene «Bratland o Skiälbrän». I Bygdebok for Lierne står det at seks «pionerer» kom fra Snåsa til Nordli for å bosette seg på ødegårdene her i ca. 1626. Bratlandsgården er en av disse «pionergårdene», men arkeologiske funn viser at gården har vært bebodd allerede i middelalderen/jernalderen. Ved Bratlandsvatnet er det dessuten gjort funn fra stein­alderen. 133 Det antydes at Skjelbredgården også kunne ha vært en oldtidsgård som ble lagt øde under svartedauden i 1350, og at den ene av de seks, Ejner Brønnildson, skal ha bosatt seg på Skjelbred. I bygdeboka blir det ikke nevnt at disse to gårdene i Nordli ble tatt i bruk etter «Lappernes tillåtelse».

Som nevnt i pkt. 2.1.6, skal en same ved navn Thor Schiul omkring 1689 ha hatt tilhold «udi Qwelje marken och Näset», altså i Kvelia ved Kvesjøen. Her hadde han sommersete og reinhage. Med tillatelse fra denne samen (med «åfwan nemde Lapps låf») fikk nordmannen Per Påhlsson anlegge et torp med hus og jordbruk i Kveliamarka. I gårdshistorien for Kveli blir ikke denne tillatelsen fra samen Thor Schiul nevnt, men Peder Poelsen blir omtalt som den første rydnings­mannen i Kvelia etter ødetida. Gravfunn tyder på at Kvelia kan ha vært bebodd allerede i førkristen tid. I Inderøens Sorenskriveri’s Justisprotokoll står det at Peder Poelsen Quælien den 19.juli 1693 «lod forkynde» sin bygsel på rydningsplassen Kveli som han selv hadde ryddet og bebygd. 134 Plassen var ryddet i kongens allmenning. Peder Poelsen ­Quælien er nok den personen som ifølge svenske häradsrättsundersökninger fra 1739 fikk tillatelse av Thor Schiul til å rydde seg torp i Kvelimarka.

Det interessante poenget er: Var det slik at de som slo seg ned på Skjelbred og Bratland i 1626, og han som ryddet Kvelia rundt 1690, faktisk innhentet tillatelse fra samene før de ryddet disse gårdene i kongens allmenning?

4.2.3 Meråker

Meråker lå under kirken i katolsk tid, altså før 1536. Etter reformasjonen overtok kongen kirkegodset, og de som ryddet gårder, ble kongens leilendinger. Under et makeskifte omkring 1640 mellom kongen og Lars Bastiansen Stabel byttet sistnevnte til seg de gårdsbrukene som lå i kongens allmenning i Meråker. I siste halvdel av 1600-tallet ble det ryddet 27 nye gårder i bygda, og Stabel tok landskyld også av disse nye gårdsbrukene. Bøndene hevdet at de hadde ryddet gårdene i kongens allmenning, og følgelig ikke skulle betale noen landskyld til Stabel. Det ble heftig strid om dette, og det kom personer fra København for å avgjøre tvisten. Det endte med at Stabel-familien fikk eiendomsretten. Bygdebokforfatter Bjørn R. Krogstad har følgende kommentar til dette: «Meraker-godset kvilte såleis på et noe tynt grunnlag.» 135

Meraker-godset bestod av så å si alle gårdene med tilhørende skoger og fosser. Meraker-allmenningen omfattet de store fjellområdene og var kongens eiendom fram til 1799. Da ble den solgt til Melcior Rosenvinge, som raskt solgte videre til Selbo Kobberverk med flere, men etter få år var kobberverket eneeier i allmenningen. Med unntak av Nustad og Kjørkeby-gårdene var hele Meråker kommet på kobberverkets hender. I 1888 kjøpte Hans R. Astrup kobberverket i Meråker, og gav eiendommen navnet Meraker Brug. Gårder og plasser ble solgt i 1904, og de fleste brukerne ble da sjøleiere.

Denne eiendomsstrukturen bekreftes av Lappekommissionen av 1889 som under et møte med ordføreren og flere andre menn fikk opplyst at det var to mindre allmenninger i Meråker, nemlig ved Funnsjøen og Sonvatna, mens den aller største delen av sognet var privat eiendom tilhørende Meraker Brug, bortsett fra Nustad-gårdene og Prestegården. 136 Selv om praktisk talt hele Meråker var privat eiendom, var det ingen innsigelser mot samenes bruk av utmarka på slutten av 1800-tallet. De fastboende som møtte Lappekommissionen i Meraker sommeren 1890, sa at de ikke kjente til

at der har været nogen Proces eller er sluttet Forlig eller Overeenskomst angaaende Lappernes mulige Ret til Betning, men kun angaaende Erstatning for Skade tilføiet af Reensdyrene, … 137

Dette må kunne oppfattes slik at samenes bruk av områdene til sommer- og vinterbeite for rein, ble akseptert av grunneierne. Erstatning for skade ble derimot krevd, noe som var i tråd med Felleslappeloven av 1883.

4.3 Statens allmenningsrett

4.3.1 Innledning

Som beskrevet i pkt. 4.2., var praktisk talt all utmark i Namdal, Lierne og Meråker å anse som kongens allmenning i tidligere tider:

  • Namdalen: kongens allmenning inntil 1850

  • Lierne: hele Nordli og Inderdalen kongens gods til 1728

  • Meråker: kirkegods i katolsk tid og krongods etter reformasjonen; all utmark var kongens allmenning fram til 1799

På denne bakgrunnen er det av interesse å stille følgende spørsmål: Med hvilken hjemmel kunne kongen (staten) hevde eiendomsrett til allmenninger i disse områdene?

Det er godt over ett hundre år siden forskere for fullt startet debatten om eiendomsretten til allmenninger i Norge. Sentrale navn i denne debatten, som startet midt på 1800-tallet, var Munch, Aschehoug (1866), Sars (1872), Brandt (1880), Gustav Storm (1884), Hertzberg (1893), Taranger (1904) og Yngvar Nielsen (1907), for å nevne noen av de eldre forskerne. Senere har bl.a. Oscar Alb. Johnsen, Halvdan Koht, Edv. Bull og Knut Robberstad gransket dette spørsmålet. 138 Stridens kjerne er – kort sagt – hvorvidt det er staten eller bygdelagene som – fra gammelt av – har eid eller hatt råderett over allmenningene. Noen forskere har vært av den oppfatning at kongen (staten) ikke har hatt noe eiendomsforhold til allmenningene, men den dominerende oppfatningen hos myndigheter og domsstoler opp gjennom 1900-tallet synes likevel å ha vært at staten fra gammelt av har eid og fortsatt eier allmenningene, bortsett fra de såkalte bygdeallmenningene. I tillegg til dette kommer et tredje perspektiv representert ved begrepet «kløyvd eiendomsrett».

I denne utredningen blir det ikke gjort noe forsøk på å gi en samlet presentasjon av diskusjonen fra Munchs beskrivelse i Det Norske Folks Historie og fram til våre dager. Her blir det kun gitt en skisse av de to nevnte hovedlinjene, med hovedvekt på den oppfatningen at det er brukerne eller bygdelagene som fra gammelt av har hatt eiendomsrett eller råderett over allmenningene. Grunnen til at dette perspektivet velges, er at det kanskje kan være av interesse – i alle fall rent teoretisk – å knytte denne fortolkningen til så vel salget av Helgelands-allmenningen som rettigheter tilknyttet utmark for øvrig i sørsamiske områder, for eksempel Namsen-allmenningen som før 1800-tallet blir betraktet som eksklusivt samisk område. Ifølge forfatteren av Bygdebok for Lierne ble både Frostviken, Røyrvik, Namsskogan og norddelen av Lierne før midten av 1700-tallet betraktet som villmark eller «Finnmark». 139

Framstillingen bygger på studier utført av assistent i Riksarkivet og senere professor Absalon Taranger (1892), høyesterettsadvokat Kjell ­Meinich Olsen (1928), høyesterettsadvokat Ole Severin Solnørdal (1933), høyesterettsadvokat Asmund Marius Schiefloe (1955), høyesterettsdommer Bent Berger (1955 og 1958) og professor Knut Robberstad (1963).

4.3.2 Kongen eier allmenningen

I Norsk Allmenningsrett definerer K. Meinich Olsen begrepet allmenning slik: Ved allmenning forstaar jeg en strækning, hvor et eller flere bygdelag i kraft av loven har bruksret.

Definisjonen omfatter både bygdeallmenninger, privatallmenninger og statsallmenninger.

«Eiendomsforholdet til allmenningen skiller de forskjellige allmenninger fra hverandre, mens almuens bruksret efter loven er det for alle allmenninger fælles og karakteristiske.» 140

Vi skal her ikke gå nøyere inn på forskjellene på disse tre variantene av allmenninger, men bare konstatere at staten – ifølge Meinich Olsen – kan være eier av allmenning. Eiendomsretten er begrenset i den betydning at det alltid må tas hensyn til bygdelagets allmenningsrettigheter. Hvis for eksempel en gård ikke utnytter sin hogstrett over tid, kan denne fordelen kun utnyttes av allmenningseieren hvis tilveksten i skogen er så stor at den først dekker alle de allmenningsberettigedes behov. 141

Allmenningseieren har altså rett til å tilgodegjøre seg allmenningens overskudd, etter at de bruksberettigedes behov er tilfredsstilt. Dette har praktisk betydning ved hogst for salg, gruve-og bergverksdrift samt vannkraftutbygging. 142 Jordbrukerne i bygda har foruten hogstrett, også seter- og beiterett for sine bufe. Alle innbyggerne i bygdelaget har jakt- og fiskerett i allmenningen. 143 Så langt allmenningsrettens innhold som i Norsk Allmenningsrett blir nøye gjennomgått. I vår sammenheng er imidlertid selve eierforholdets hjemmel av størst interesse.

Kongen (staten) som allmenningseier har en historisk begrunnelse, mener Meinich Olsen. Han mener at allmenningsområdene før enekongedømmets dager kan ha blitt betraktet som «res nullius», hvor det stod enhver fritt å rydde og bygge, eller som han også formulerer det: Man kan tenke seg at «allmenningen oprindelig var ingens («res nullius») og just i den egenskap allemands» 144 . Eigils saga forteller at da Harald Hårfagre la landet under seg, tilegnet han seg

«i hvert fylke al odel og alt land, bygget og ubygget, ja endog sjøen og vandene. Alle bønder skulde være hans leilendinger, saa og de som ryddet i skogene og saltkarlene og alle veidemænd baade paa sjø og land. De blev ham alle lydskyldige.» 145

Det har vært stor faglig uenighet om hvordan denne og andre beretninger om dette emnet i sagalitteraturen skal forstås. Meinich Olsen går ikke nærmere inn på stridsspørsmålet, men slår fast at

«For allmenningene eller i det hele for det uoptagne lands vedkommende er der nemlig enighet om at Harald Haarfagres tilegnelse av odelen betegnet en virkelig tilegnelse av eiendomsretten til disse.» 146

Solnørdal og Schiefloe er ikke enige i denne fortolkningen.

De gamle lovene inneholder lite informasjon om allmenningens utstrekning og grenser mot private eiendommer. Lovene sier også lite om de innbyrdes grensene mellom de forskjellige allmenningene. I Gulatingsloven står det at hver skal ha sin allmenning som han fra gammelt har hatt den, og i Frostatingsloven står det: «Saa skal alle allmenninger være som de har været fra gammel tid baade det øvre (dvs. til fjelds) og det ytre (dvs.tilhavs).» 147

Lovene inneholder også generelle formuleringer om hvem som i de bruksberettigede bygde­lagene hadde bruksrett. Eksempler på dette er: «Hver mand skal nytte vand og ved i allmenning» (G.L. 145); «Sæter skal, hver som vil, gjøre i allmenning... Alle fiskevand i allmenningen er alle jevnhjemlet» (landslovens VII-62-3-7); «Dyregarder og dyregraver skal hver som vil gjøre i allmenning» (landslovens VII-63-1). Meinich Olsen tolker allmuens bruksrett i allmenningen som en allemannsrett. 148

Meinich Olsen mener at kongen hadde en «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene. Dette begrunner han med at kongen hadde rett til å bygsle allmenning til hvem han ville. 149 I Gulatingsloven (1164) står det om allmenningen bl.a.: « Hver skal ha sin almenning som han fra gammelt har hat den. Men om der bygges i almenning, da eier kongen det.»

Det fremgår av loven at den marken som ligger utenfor gårdenes gjerder, betraktes som allmenning, og Meinich Olsen oppsummerer kongens rettigheter i allmenningen slik:

«Kongens eiendomsret til almenningene er i denne bestemmelse uttrykt ved hans ret som jorddrot at bli eier av det som bygges i almenningen og hans ret til det vrak, som driver ind paa almenningens grund.» 150

Utførlige bestemmelser om allmenningen har man bl.a. i Frostatingsloven (1220), som omhandler allmuens rett til å ha seter og slått, dyregraver og dyregjerder i allmenningen. Hvis noen sår i allmenningen, og ikke leier av kongens ombudsmann, da eier kongen både korn og høy. 151

«til evindelig eie al den ødemark, som de rydde og bygge vil, som nu ligger under fæfod og skog oppaa staar og ingen landskyld avgaar og kongens og kronens rette almenning er eller Trondhjems stift tilkommer»

Et annet uttrykk for kongens eiendomsrett er, ifølge Meinich Olsen, at de nevnte lovene gav kongen rett til å bygsle allmenningen til hvem han vil, og kongemakten var interessert i at det ble ryddet gårder i allmenningen. Under Christian III ble det for eksempel gitt en forordning om at de som ryddet gårder i allmenningene i Trondhjems stift, skulle bli eier av det som de ryddet og bygde. I et tillatelsesbrev fra 1540 heter det at kongen har gitt de som bor i Trondhjems stift, og deres arvinger 152 . De skulle så betale leding som alle andre sjøleiende bønder. I et brev fra Christian IV fra 1590 står det at det i Trondhjems len finnes «udi alminde og vildende mark» mange steder hvor det kunne ryddes og bygges bondegårder, og det tillates at de som rydder «øde jord», her skal beholde gårdene som odelsgods mot en årlig betaling av dobbel leding. Meinich Olsen mener at dette er unntak fra hovedregelen som var at oppdyrket allmenning ble betraktet som kongens eiendom, og at rydningsmannen betalte avgifter til kongen for den gården han hadde ryddet. 153

Hovedpoenget i vår sammenheng er imidlertid at Meinich Olsen hevder at de gamle lovene må tolkes slik at kongen hadde en «forbeholden» eiendomsrett til allmenningene , og at de som bodde i bygda, hadde forskjellige former for bruksrett.

4.3.3 Kongen eier ikke allmenningen

Ole S. Solnørdal og Asmund M. Schiefloe har begge studert allmenningsretten og er kommet til en noe annen konklusjon enn Meinich Olsen. ­Solnørdal har studert den trønderske allmenningsretten i gammelnorsk tid, og han skriver om bygda i tida før vikingetida: Bygda var navnet på det «samfund som rådde over territoriet, dei jordviddar der bygdefolket fór med det arbeid og det bruk dei livnærde seg av» 154 . Som allerede nevnt, kan utsagn i Eigils saga og Snorres kongesagaer tolkes slik at Harald Hårfagre senere gjorde allmenningene til sin eiendom. 155 En rekke historikere har fra midten av 1800-tallet og utover drøftet forståelsen av disse beretningene, og det har vært stor uenighet. 156 Noen har ment at Harald Hårfagre tilegnet seg retten til all grunn i Norge, også allmenningene – altså at Harald Hårfagre innførte det germanske lensvesen, som gav kongenes rett over all grunn . Han skulle altså ha opphevet bøndenes gamle rett, arv og odel på gårdene. Flere har vært uenig i dette og hevdet at det Harald Hårfagre gjorde, var å innføre et skattepålegg. 157 Andre har ment at den retten som Harald Hårfagre tilegnet seg, var en «høyhetsrett, nemlig retten til å sanksjonere stadige disposisjoner over grunnen, utvise bosteder til rydningsmenn», osv.

Harald Hårfagres etterfølger, Håkon den gode, skal ha gitt bøndene tilbake det som Harald Hårfagre tok fra dem, enten dette var skattepålegg eller jordrettigheter. 158 Solnørdals konklusjon er at

«me ikkje har noko prov for eller nokon rimeleg grunn til å tenkje oss at det i Harald Hårfagres tid vart gjort det minste brigde i bygdenes styr og stell med ålmenningane» 159 . Schiefloe er i prinsippet enig og mener at «det må anses sikkert at Harald Hårfagres enekongedømme ikke medførte noen endring i bygdens rådighetsforhold over almenningene» 160 .

For ytterligere gjennomgang av dette emnet, vises til Solnørdal og Schiefloe, som begge har gitt en detaljert presentasjon av historikeres forskjellige tolkninger av hvordan eiendomforhold tilknyttet innmark og allmenninger, kunne oppfattes under Harald Hårfagres styre.

Etter Harald Hårfagres tid tok det godt og vel 250 år til vi fikk Gulatingsloven i 1164. Deretter kom Frostatingsloven omkring 1220 og Magnus Lagabøtes landslov omkring 1274. I Gulatingsloven, som er den eldste norske lov vi kjenner til, står det følgende om allmenningsretten:

  1. Kvar mann skal nytta vatn og ved i ålmenning.

  2. Kvar skal hava ålmenningen sin, som han har havt han frå gamal tid.

  3. Men um bygd vert gjord i ålmenning, då eig kongen henne … 161

Både Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov har i prinsippet de samme bestemmelsene. Schiefloe tolker punkt 2 slik at allmenningen skulle stå til bygda sin disposisjon, og forvaltningen skulle alene tilligge bygda. Kongen kunne nedsette rydningsmenn og kreve avgift av dem, men «utover denne har han intet med allmenningene å gjøre. Det følger av dette, at enhver tale om at kongen etter de gamle lover skulle ha hatt en eiendomsrett til almenningene må falle bort», mener Schiefoe. 162 Her er han på linje med Solnørdal, men uenig med Meinich Olsen og Edv. Bull som trakk den slutning at kongen ble godkjent som eier av allmenningene i og med at han fikk rett til å kreve inn bygsel av rydningsmenn i allmenningen. Solnørdal viser til Frostatingsboka der det står at

«for framtida skulde det berre koma ny regel um dei bustader som vart gjort i ålmenningen. ... Dei skulde verta kongens bygslegods. Resten, det som framleis vart verande ålmenning, var før og vart framleis verande karls, d.v.s. bygdefolkets eige.» 163

Schiefloe mener at det hadde vært ganske overflødig å fastslå kongens rett til bortsetting av rydningsplasser dersom kongen hadde eiendomsretten til allmenningen, og bygden en begrenset bruksrett.

Den neste perioden på 250 år fra Magnus ­Lagabøtes landslov til omkring 1520 er ifølge Schiefloe meget fattig på opplysninger om positive fakta angående allmenningsretten eller dens utøvelse 164 , og Schiefloe mener at allmenningsbruket i denne perioden foregikk i overensstemmelse med de gamle lovene, uten inngrep fra kongemaktens side. (Meinich Olsen er i prinsippet enig i dette, se NorskAllmenningsrett, side 33–34.) 165

I perioden fra 1520 til 1660 ble det økt interesse for allmenningsskogene, etter at vannsagen begynte å bli tatt i bruk omkring 1520. En annen viktig hendelse i denne perioden er at kongemakten etter reformasjonen i 1536 overtok kirkens gods og dermed ble en meget stor grunneier. Schiefloe gir en nøye beskrivelse av hvordan den nye skogindustrien danner grunnlag for nye inntekter til kongen i form av skatter og avgifter. 166 Kongen satte også i gang egen sagbruksdrift, men etter hvert ble det vanlig at kongen forpaktet bort hogstrettigheter.

De forskere som har hevdet at Harald Hårfagre tilegnet seg eiendomsretten til alt land, og at kongen senere eide allmenningene, mener at bøndenes hogstrett i allmenningen kun var en gammel husbehovsrett, men kildene her er sparsomme. Meinrich Olsen anfører følgende i Norsk Allmenningsrett:

«Netop disse kildenes taushet tyder dog paa at der ikke er indtraadt nogen forandring i den tidligere retstilstand.» 167

Schiefloe er enig i at det ikke har foregått noen spesiell utvikling av allmenningsretten i denne perioden, og hans konklusjon er: «Det finnes i tidsrommet intet som helst som kan berettige til å tro at kongemakten har gjort eller søkt å gjøre noe som helst inngrep i de alminnelige allmenningsrettigheter som seter-, beiterett etc. Heller ikke i bygdens husbehovsrett.... Noen øket rett i allmenningen for kongemakten finner man derfor ikke i dette tidsrom.» 168

Eneveldet 1660–1814

I perioden fra 1660 til 1814 får allmenningsskogene for alvor stor betydning for kongens skogspolitikk. Kongens overtakelse av kirkegods og utviklingen av den priviligerte sagbruksvirksomheten er allerede nevnt, men nytt i denne perioden er den «naturrettslige doktrin om kongens overeiendomsrett til alt jordegods» 169 . Schiefloe gir en inngående analyse av denne perioden. Han viser bl.a. til en innberetning fra 1661 der det fremgår at store deler av skogene var uthogd. Det gjaldt også skogene i Trondhjems lagdømme. Allmenninger nevnes ikke i innberetningen. På denne bakgrunnen er det grunn til å anta at allmenningsskogene ble enda viktigere for kongen, men ifølge Schiefloe var problemet at «allmenningene i meget stor utstrekning var et terra incognita» 170 . Med dette mener han områder som kongemakten egentlig ikke hadde noen kunnskaper om. I 1746 ble amtmennene pålagt å overveie hvordan skogene i Trondheims Stift best «kan tages under Opsyn» og hvorvidt det trengtes endringer i de tidligere bestemmelsene. I denne forbindelse svarer for eksempel fogden i Stjørdal og Verdal om allmennings­skogene at allmuen anser disse som «at være deres fælles Udrast og uskifte Skover ...…». En del gårders oppsittere som ikke selv hadde skog, tok hustømmer og annet nødvendig byggematerialer i allmenningsskogen. 171

Etter gjennomgang av offentlige befaringsforretninger og andre kilder fra Trøndelag skriver Schiefloe : «Man tør vel tillate seg at si at almenningene, i hvert fall i Trøndelag, i meget stor utstrekning ble oppdaget av de priviligerte sagsbruks­eiere.» Riktignok hadde kongemakten stor interesse av å skaffe seg inntekter av sagbruksbevillinger og skogsavvirkning, og det ble gitt flere forordninger med pålegg om hogst, som i mange tilfeller bare ble «et slag i luften» . I praksis synes forholdet å være at myndighetene innskrenket seg til å føre kontroll med sagbruksbevillinger og innkreving av skatt og avgifter. 172

Schiefloe drøfter kongens hjemmel for å gjøre inngrep i allmenningsskogene. Han viser til at det i dette tidsrommet både i dommer og konge­skrivelser ble nevnt kongens eiendomsrett til allmenningene. I forhold til dette ble bøndenes rettigheter i allmenningen bare en bruksrett, men ­Schiefloe hevder at man ikke har drøftet hva kongemakten la i sitt uttrykk «eiendomsretten i allmenningene». For å danne seg et bilde av dette, må vi legge til grunn to forhold som gjorde seg gjeldende i perioden fram til slutten av 1700-tallet:

  1. Kongeloven av 1665 som gav den enveldige kongen så mye makt og var så

  2. omfattende at kongen i prinsippet ikke trengte noen hjemmel for sine pålegg. 173

  3. Romerretten som i det 16. og 17. århundret trengte seg inn i de nordiske

  4. landene med sin lære om keiserens overeiendomsrett til all eiendom. Også den naturrettslige doktrinen om kongens overeiendomsrett til alt jordegods var av betydning fra andre halvdel av det 17. århundre. 174

Schiefloe mener at det kan tenkes at enkelte disposisjoner over allmenninger i det 17. århundre skriver seg fra slik statsrettslig oppfatning som den man finner i romerretten, altså at kongen hadde en overeiendomsrett til all eiendom. 175 Men rettsinstitutter ble også utledet av naturretten. Ifølge Schiefloe ble naturretten tolket slik at kongen kunne legge skatter og avgifter på faste eiendommer, eller gjennomføre innskrenkninger i eiendomsretten. Hjemmelen for dette lå riktignok i kongeloven av 1665, men datidens jurister

konstruerte kongens rett til slike inngrep likeoverfor faste eiendommer som en rett i eiendommen og kalte det kongens eiendomsrett til den faste eiendom. ...… Da kongens rettigheter med hensyn til de forskjellige krav nødvendigvis måtte gå foran eierens rett, ble kongens del benevnt kongens overeiendomsrett. 176

Overeiendomsretten til fast eiendom forutsatte at noen andre enn kongen hadde eiendomsretten. Schiefloe viser til at en av datidens mest ansette juridisk lærde, professor Hurtigkarl, skiller mellom fullkommen eiendomsrett (dominium plenum) og ufullkommen eiendomsrett (minus plenum). I sistnevnte tilfelle kan den deles i en overeiendom (dominium directum) hvor «blot en Del av Proprieteten tilkommer Eieren» og undereiendom (dominium utile) som omfatter resten av eiendommen i tillegg til hele bruksretten. Schiefloe gir følgende presisering:

Denne overeiendomsrett tillå alene kongen eller de som utledet sin rett fra ham, regelmessig ved kjøp. Derfor ble denne kongens rett også kalt kongens eiendomsrett. Men dominium utile var også eiendomsrett, men den ble alminnelig kalt bruksrett, skjønt den var helt vesensforskjellig fra det vi kaller bruksrett. Dennes tekniske benevnelse var jus utendi. 177

Den dansk-norske kongen våget ikke å gjøre overeiendomsretten gjeldende overfor de norske odelsgårdene, men datidens jurister mente at kongen hadde anerkjente rettigheter i allmenningene. Om dette skriver Hurtigkarl:

Om de norske Almindinger gjelder den Regel, at Eiendomsretten over samme tilkommer Kongen, men indskrenket Nyttes-og Brugsret er tilstaaet Bøigdelavet eller de tilgrændsende Beboere.

Som begrunnelse for denne påstanden viser Hurtigkarl til flere bestemmelser i Christian Vs Norske Lov. 178 Schiefloe hevder at kongens statsrettslige rettigheter var bygd på doktrinen om kongens overeiendomsrett. Men fordi hele dette systemet ifølge Schiefloe er misforstått, mener han at det er viktig å påvise «

at det alene er denne teoretiske overeiendomsrett og ingen annen som av kongemakten er gjort gjeldende til de norske almenninger» 179 . I dette lå at kongen også hadde en beskatningsrett i henhold til datidens gjeldende statsrettslige doktrine.

I det 17. og 18. århundret var det alminnelig praksis at kongen solgte sitt dominium directum til private eiendommer, og han solgte også tiender og skatterettslige avgifter. Det var dermed i full overensstemmelse med denne skikken at også over­eiendomsretten til allmenningene ble solgt, mener Schiefloe. 180

Da Grunnloven ble vedtatt i 1814, falt ordningen med kongens overeiendomsrett bort, men så vel den dømmende som den utøvende myndighet har siden 1814 vært av den oppfatning at staten fra gammelt av har hatt en virkelig eiendomsrett til allmenningene, bortsett fra bygdeallmenningene.

I sin framstilling går Schiefloe videre gjennom lover som ble vedtatt i løpet av 1800-tallet og fram til hans bok kom ut i 1955, og hans konklusjon er at selve hjemmelen for allmenningsretten i denne perioden ikke ble endret, men lå i Christian den Vs Norske Lov av 1687. Spørsmålet er om det på grunnlag av lovforutsetninger, domspraksis og rådende juridiske oppfatning kan ha utviklet seg en sedvanerett som må respekteres, selv om den er i strid med riktig fortolkning av gjeldende lov? Schiefloe svarer med å vise til at bygder stadig har ligget i strid med staten når det gjelder allmenningsrettigheter, slik at bygdene ikke frivillig har godkjent noen ny sedvanerett, og han anser det dermed ganske tvilsomt at staten har ervervet noen privatrettslig adkomst til allmenningene basert på hevd eller alders tids bruk. 181

Schiefloe beskriver den gjeldende rettsoppfatningen (1955) slik når det gjelder kongens eiendomsrett over allmenningene :

Denne eiendomsrett er å forstå bokstavelig, slik at allmenningene er å betrakte som annet krongods eller annen statens eiendom. Retten er begrenset ved bygdens rettigheter, som oppfattes som et slags servitutt. Etter alminnelige privatrettslige regler skal slike servitutter bevises.

Som en konsekvens av dette måtte den eller de som hevdet at de hadde allmenningsrett, føre bevis for at allmenningsretten hadde vært utøvd fra gammel tid. Schiefloe er grunnleggende uenig i dette fordi «en slik lære fullstendig utvisker selve allmenningsbegrepet»182 . Han mener at hvis reglene om alders tids bruk skal benyttes, er retten tilstrekkelig hjemlet i de alminnelige privatrettslige regler, og da blir allmenningsretten overflødig. Schiefloes konklusjon er :

Jeg anser hele den någjeldende lære uriktig og i strid med både våre gamle lover og den gjeldende norske lov av 1687. Jeg anser den også i strid med den historiske og rettshistoriske utvikling i de mange århundre som retten har eksistert. 183

Videre mente Schiefloe at begrepet eiendomsrett ikke burde knyttes til allmenningene. Det riktige mente han var å benytte begrepet rådighetsrett . 184

Gjennomgangen i pkt. 4.3.2 og pkt. 4.3.3 viser at rettsvitere, som er eksperter på allmenningsrett, er uenige om hvem som har eid allmenningen etter at enekongedømmet ble etablert med Harald ­Hårfagre. Meinich Olsen mener at kongemakten (staten) eide allmenningene , men at bøndene hadde forskjellige bruksrettigheter. Solnørdal og Schiefloe mener at allmenningene tilhørte bygdelagene . Schiefloe legger til at kongemakten hadde en teoretisk overeiendomsrett, som kanskje kan sees i sammenheng med romerretten og senere naturretten, som i det 16. og 17. århundret trengte seg inn i de nordiske landene med sin lære om kongens overeiendomsrett til all eiendom. Men dette er kun en teoretisk overeiendomsrett som ikke er identisk med nåtidens oppfatning av begrepet eiendomsrett.

Bent Berger har i to artikler i drøftet allmenningsretten og allmenningslæren. Den første artikkelen er en kommentar til Schiefloes arbeid med allmenningsretten, og Berger mener at Schiefloe har presentert en argumentasjon som er så tungtveiende at den må få innflytelse på hele systemet med allmenningsretten. 185 Den andre artikkelen er en kommentar til Solnørdals arbeid, der han slutter seg til Solnørdals konklusjon om at eiendomsretten til allmenningen ikke tilhørte kongen, men de bruksberettigede. Berger hevder bl.a. at

statens påstand om eiendomsrett til almenningene helt opp mot våre dager har vært ren administrativ teori, den sattes ikke ut i livet, den fikk ingen praktiske virkninger, den rakk i virkeligheten ikke utenfor Rentekammerets eller departementets vegger.

Men Berger konstaterer at staten fremdeles hevder «fullt ut teorien om sin eiendomsrett til almenningene, og kaller dem statsalmenninger». 186 Statsskog har i dag større og mindre utmarkseiendommer i de fleste innlandskommunene i Nord-Trøndelag. I Verdal er for eksempel om lag 26 prosent av det totale utmarksarealet statsallmenning. Tilsvarende tall for Snåsa er 65 prosent statsallmenning, i Lierne er vel 50 prosent av utmarksarealene på statens hender, i Namsskogan 40 prosent statsallmenning og i Røyrvik 39 prosent statsallmenning og 7 prosent innkjøpt statsgrunn.

(Kilde: opplysninger fra de enkelte kommunene.)

4.3.4 Kløyvd eiendomsrett

Når man i vår tid omtaler eiendomsrett knyttet til utmarkseiendommer i eldre tider, er det naturlig at eiendomsrettbegrepet gis et innhold som samsvarer med vår tids bruk av dette begrepet, men dette stemmer nødvendigvis ikke med eldre tiders oppfatninger. Professor Knut Robberstad har i en artikkel gjort rede for begrepet «kløyvd eigedomsrett» som betyr at det kan være flere eiere til samme eiendom på funksjonelt grunnlag. 187 Det betyr i praksis at noen eide grunnen med hensyn til skogen, en annen eide grunnen med hensyn til beitet, en tredje hadde jaktrett og en fjerde lakseretten. Alle bruksrettighetene ble regnet som jamgode. Robberstad kaller dette en «fyremålsbunden eigedomsrett» eller relativ eiendomsrett. Han mener at det som «vetuge folk bryd seg um, i det daglege, er utnyttingane, og ikkje so mykje den gråe, teoretiske eigedomsretten» . Hvis vi ser på gammel, norsk rettstankegang, er det den «fyremålsbundne», kløyvde eiendomsretten som gjelder, og dette finnes det klare eksempler på allerede fra middelalderen, hevder Robberstad.

Omkring år 1800 hevdet en tysk romerrettslærer at det ikke var grunn til å skille mellom eiendomsretter slik som i den kløyvde eiendomsretten. Vedkommende mente at det ikke fantes annen eiendomsrett enn den totale eiendomsretten. I løpet av en 100-årsperiode fram til 1900 fikk denne rettsoppfatningen gjennomslag i Tyskland. I Norsk tingsrett av Herman Scheel, som kom ut i 1912, blir den hele eiendomsretten tatt inn, samt en del tysk teori. Etter den tid har det foregått en endring i synet på eiendomsretten bort fra den «heimlege, fyremålsbundne og realistiske eigedomsretten til den romarrettslege, teoretiske og totale eigedomsretten», skriver Robberstad. 188

Problemet ble da at flere eiendomsretter fordelt på forskjellige personer måtte reduseres til én total eiendomsrett, og de andre rettighetene ble omgjort til heftelser eller servitutter. Man måtte prøve å finne ut hva som var rest-retten når de andre rettighetene var utskilt. ­Robberstad formulerer prinsippet slik:

«Når utmarki har vore sameige, fylgjer eigedomsretten med den utnyttingsmåten som sist vert utskift, når ikkje anna er sagt.» 189 På Vestlandet og nordafjells ble skogen vanligvis skiftet ut først, og herav følger den oppfatning at eiendomsretten i vanlig utmark følger beitet og ikke skogen.

I innledningen til pkt. 4.3 ble følgende spørsmål stilt: Med hvilken hjemmel kunne kongen hevde eiendomsrett til allmenninger i indre Namdalen, nordre del av Lierne og Meråker? Denne gjennomgangen har vist at det generelt sett er ulike oppfatninger av allmenningsretten blant jurister. Det er altså ikke nødvendigvis slik at staten automatisk har eiendomsrett til utmarksområder som ingen andre eier, og ifølge Robberstad er det heller ikke slik at staten som skogeier i et gitt område «nordanfjells» nødvendigvis fra gammelt av har vært grunneier i dette området. Dertil kommer at samene før 1800-tallet drev reindrift, jakt og fiske i områder som i liten eller ingen grad ble benyttet av andre. I alle fall i Orvatnet i Røyrvik var fiskeretten forbeholdt samene så sent som i 1880-årene. Det er altså flere variabler som må trekkes hvis samenes og andres rettigheter i indre Nord-Trøndelag skal analyseres.

5 Prosessen fram mot Felleslappeloven av 1883

5.1 Interessekonflikt bønder – samer

Som allerede nevnt i kapittel 2, finnes det flere eksempler på konflikter mellom samer og bønder på 1500- og 1600-tallet i Nord-Trøndelag. Kampen om ressursene i utmarka økte utover 1700- og 1800-tallet, og det finnes en rekke kilder som bekrefter dette. Her tas med noen av dem:

Major Peter Schnitler beskriver hvorfor de samiske bruksområdene var interessante for bøndene i 1740-årene:

... naar Finnerne i Fieldalene nogle aar kan have haft Sit tilhold med deris Reendyer, og dermed frødig-giordt, eller bemøeget det Støkke græs-land nogen Stædz imellem fieldene, Saa derefter voxer godt Græs; Saa vil eendel bønder tilEigne Sig det Støcke græs-land til deris Egne Creaturer, og viiser Finnen der fra; ... 190

Det går ikke helt klart fram av sammenhengen om denne beskrivelsen gjelder Tydal eller kanskje et større område enn Tydal, men det er liten grunn til å tro at forholdene var særlig forskjellig i Nord-Trøndelag. Utover 1700- og 1800-tallet steg folketallet, og bygdefolk tok i bruk stadig større deler av utmarksområdene. Kjell Haarstad beskriver denne prosessen slik:

Ettersom folketallet i bygdene steg, økte også bruken av fjellet, og med den befolkningseksplosjonen som kom etter 1815 oppstod den regulære «trengsel» i bondebygdene. Presset på alle ressurser ble økt til og ut over det maksimale, og selvfølgelig ble fjelltraktene også utnyttet til siste trevl med jakt, fiske, setring og markaslått. Opptil tre mil innover i fjellet kunne bønder dra for å slå ett enkelt høylass, som de siden måtte hente ned på vinterføret. 191

Under kampen for det daglige brød er det ikke vanskelig å forstå at godt gras i ei reintrøe var attraktivt for en gårdbruker som hadde behov for mer fôr, slik Schnitler beskriver fra 1740-årene. Men denne samme prosessen var i gang også 140 år senere. På grunnlag av intervjuer med samer og bønder på 1940-tallet skriver Johs. Falkenberg følgende om bøndenes bruk av fjellbeiter i reinbeiteområder i Sør-Norge:

... Både bønder og samer fortalte meg i 1940-årene at bøndenes siste ekspansjon innover i fjellet fant sted fra 1880-årene og utover da mange nye setrer ble anlagt, tildels på gamle gammetufter og på tomter etter reintrøer. 192

Rolf Fladby beskriver denne prosessen slik i Norges Historie:

På denne tid var gårdsbosetningen i rask vekst. Bøndene trengte stadig lenger utover mot utkantene og mot fjellet, og så kom møtet mellom same og bonde i mange bygder. Men dermed møttes to næringer som ikke kunne drives side om side, og en endeløs konflikt tok til. – Det ble en ujevn strid. Bøndene kunne engasjere statsmakten og dens apparat i kampen. Samenes forsvar var de store viddene som gjorde at det var så vanskelig å nå dem og få dem under kontroll. 193

Både Schniter, Falkenberg og Fladby beskriver en prosess der bøndene overtok beiteområder som samene hadde benyttet før bøndene tok dem i bruk, og det var reinens intensive gjødsling i melketrøer og lignende som gjorde avsidesliggende områder attraktive som slåtteeng og setrer. ­Haarstad mener egentlig at det var samene som trengte inn på nye områder og ble møtt med beitende buskap, setervoller og høystakker, og det var rett og slett ikke plass for nye brukere av fjellene i årene etter ca.1820. 194 Som Fladby skriver ble statsmakten engasjert i denne interessekonflikten, og i 1840-årene startet prosessen som endte med Felleslappeloven i 1883 og innføring av reinbeite­distrikt i Hedmark og Trøndelagsfylkene i 1894.

5.2 Lappekodisillen

Den første kjente skriftlige reguleringen av samenes rettigheter finnes i Lappekodisillen som var et tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Norge og Sverige. Grensetraktaten bygger på Schnitlers grenseksaminasjonsprotokoller. For samene ble riksgrensen i 1751 en grense gjennom deres gamle bruks- og bosettingsområder. Det var derfor behov for å utarbeide regler for samenes statsborgerskap og framtidige bruk av beiteområdene på tvers av den nye riksgrensen. Disse forholdene ble regulert i Lappekodisillen. Om de nomadiserende samers rett til å fortsette reindriften på tvers av riksgrensen heter det i kodisillens § 10:

Saasom Lapperne behøve begge Rigers Land, skal det efter gammel Sædvane være dennem tilladt, Høst og Vaar, at flytte med deres Rehn-Hiorder over Grendsen ind i det andet Rige.

Videre står det i samme paragraf at det skal være tillatt for samene

at betiene sig af Land og Strand til Underholdning for deres Dyr og sig selv, da de venligen skal imodtages, beskyttes og hielpes til Rette ...

Samerettsutvalget I drøftet om den rettigheten som beskrives i Lappekodisillen, er å betrakte som en bruksrett, eller om det er såkalt «tålt bruk», altså tillatelse til å bruke naturressursene så lenge denne bruken ikke kolliderer med noen vernede rettigheter. Utvalgets konklusjon er at de beste grunner klart taler for at «kodisillen statuerte en vernet rett for flyttsamene, og ikke bare ga anvisning på "tålt bruk"». 195

5.3 1843-kommisjonen

Lappekodisillen slo fast at samene fortsatt skulle ha anledning til å flytte fram og tilbake over grensen til sine gamle sommer- og vinterbeiteland, uavhengig av at dette landskapet ble delt mellom to stater. I løpet av første del av 1800-tallet ble det imidlertid behov for en regulering av forholdet mellom flyttsamene fra begge land og et økende antall bønder som dyrket opp områder i eller i nærheten av samenes bruksområder. Store mengder svensk rein på sommerbeite i Norge var en særlig belastning for nydyrkerne i Troms, samtidig som deler av de norske samers tradisjonelle beiteområder ble tatt i bruk av fastboende bønder. Interessekonflikten mellom reindrift og jordbruk gjorde det nødvendig å utarbeide bestemmelser for hvordan situasjonen skulle håndteres.

I henhold til kgl.res. av 1.april 1843 ble det nedsatt en kommisjon med det mandatet

at tage under Overveielse og derefter afgive underdanigst Forslag angaaende de Forandringer i og Tillæg til Grændsetractaten af 7 og 18 Octbr. 1751 – for saa vidt samme angaar Forholdene med Hensyn til Lapperne i de forenede Riger-, som maatte findes nødvendige og hensigtsmessige, ... 196

Kommisjonen ble sammensatt av to norske og to svenske medlemmer: amtmann Ulrik Frederik Cappelen, prost Frederik Rode, landskamrer F. Halléen og landmåler J. Rutbäck. Kommisjonen avgav innstilling i 1844.

De norske medlemmene av kommisjonen, ­Cappelen og Rode, skrev i sin innstilling at «det Norske Territorium besøges af en stor Mængde Svenske Lapper med deres Reensdyr» og «I langt ringere Grad hjemsøges den Svenske Territorium af Norske Fjeldfinner» 197 . Den gjensidige beiteretten var altså en mye større belastning for norske bønder enn for svenske, og dette mente de var en dekkende beskrivelse av situasjonen helt sør til Tolga i Hedmark. 1843-kommisjonen innhentet en rekke skriftlige uttalelser om forholdet mellom de fastboende og reindriftssamene, og fikk bl.a. svar fra Søndre Trondhjems Amt i et brev datert 14. april 1844. Ifølge en kopi av dette brevet var en allminnelig oppfatning at antall samer i Tydalen hadde gått ned på grunn av konfliktene med de fastboende, særlig i Tydalen og Holtålen. Bakgrunnen for disse konfliktene var bøndenes påstand om at reinflokkene forårsaket skade på setervoller, fjellslåtter, høystakker og skog, og dette forholdet ble kommentert slik i brevet:

Ganske Uret heri have Bønderne vel neppe; men efter den personlige Erfaring Undertegnede kunde erhverve under en i afvigte Aar foretagen Reise i Tydals- fjeldene, hvis Hensigt var dels at samle nogen Kundskab om Forholdet med Lappernes Flytning, og dels at medvirke til at istandbringe Forlig mellem Bønderne og et Par Lappefamilier, der var geraadede i Proces om de Grændser, inden hvilke Lapperne fra Fortiden af have omflyttet, er Amtet meget tilbøieligt til at antage at Lapperne oftere med Uret søges fortrængte fra Egne hvori de før Have vandret frit. 198 (Uthevet her.)

Årsaken til at samene ble fortrengt fra områder i Tydal hvor de før hadde «vandret frit» var ifølge brevet fra Søndre Trondhjems Amt at korn- og potetavlingen på innmarka ble utvidet hvert år, og dette førte til at bøndene tok i bruk beiter for bufe på avsidesliggende områder og kom «derved ind paa Lappernes ældre Enemærker». For å regulere denne interessekonflikten mellom reindriftssamene og de bofaste bøndene ble det i brevet foreslått en slags distriktsordning:

Det eneste Middel for at forebygge saadanne Tvistigheder er efter Amtets Formening udtrykkelig at bestemme og udvise Grændser for de Tracter, inden Hvilke Lappernes Omflytninger bør foregaae, ....

Kommisjonen trakk den slutningen at reindriftssamene var blitt trengt tilbake fra gamle bruksområder, men man mente at dette var en naturlig prosess som måtte aksepteres:

En Selvfølge er det ogsaa, at det Territorium, der kan tjene til Underholdning for Reensdyrene, efterhaanden er aftaget, Alt eftersom Forøgelse har fundet Sted i de fastboendes Antal og disse ved deres Nedsættelse mere og mere have nærmet sig de Fjeldstrækninger og derimellem liggende Dalstrøg, som have været Lappernes oprindelige Tumleplats ; men dette er ikke andet end en Følge af de naturlige Forholde, der altid og overalt maae føre det med sig, at Nomaderne maae vige for de fastboende Indvaanere, naar de sidste tiltage i Antal . 199 (Uthevet her.)

Men ikke alle var enige med kommisjonen i at det var naturlig at flyttsamenes krav skulle vike til fordel for den fastboende gårdbruker. Fogd Even Saxlund i Øst-Finnmark fant dette urimelig, og uttalte til kommisjonen:

Det bør med Hensyn til disse Midler i Almindelighed betragtet, ikke være Tale om at netop Fjeldfinnen er den som skal indskrænkes, som skal bære Byrden for at de Fastboende skulle have deres Eiendom fredet.- Fjeldfinnen er den oprindelige Eier at disse nordlige Marker, forsaavidt efter Sagens Natur den første Besiddelsestagelse begrunder Ret til Landstrækningerne. 200

Saxlund mente at problemene kunne løses ved bl.a. inngjerding av grunneiernes eiendom, men det ble avvist av kommisjonen som hevdet at dette ikke lot seg gjøre, dels fordi det i de nordligste traktene var mangel på trevirke, og dels fordi eiendommene lå spredt og var store i utstrekning. 201

De to svenske medlemmene i kommisjonen mente at samene uhindret skulle kunne benytte ikke inngjerdet utmark både i de «Svenska Lappmarkerne» og på norsk side av grensen. Cappelen og Rode mente at samene kun hadde beiterett for rein på statens grunn, og at de måtte betale beiteleie hvis de skulle benytte privat utmark. 202

Kommisjonens oppgave var – som nevnt – å utarbeide bestemmelser som kunne hindre at det oppstod konflikter ved at flyttsamenes rein kom inn på bøndenes mark og gjorde skade. Hovedproblemet for bøndene var at de ikke klarte å bevise hvem som eide reinen som hadde gjort skade på engslåtter, setrer, høystakker og lignende. Og selv i de tilfellene der de visste hvem eieren var, ville reineieren ha forlatt området før det ble «Anledning til at drage ham til Ansvar» 203 . Kommisjonen drøftet flere mulige løsninger, deriblant at samene skulle anvises visse «Enemærker til deres udelukkende Afbenyttelse», men kom fram til at det ikke lot seg gjøre. Derimot var det enighet i kommisjonen om å innføre en ordning som innebar solidarisk ansvar for skade ved

... at samtlige Lapper, der opholde sig i visse mindre Districter af et Sogn, eller i andet Fald samtlige Lapper, der opholde sig i det hele Sogn, gjøres inbyrdes ansvarlige for den Skade, der foraarsages af deres Reensdyr, og saaledes paa en vis Maade betragtes som indtraadte i et tvunget Assurance-selskab med Hensyn hertil, hvilket ogsaa i det Væsentlige maa antages at stemme overeens med, hvad Lapperne selv ansee for at være det Rette ... 204

Det var dessuten enighet i kommisjonen om at samene skulle pålegges vokteplikt for å hindre at reinen kom inn på privat eiendom, i tillegg til at de skulle være solidarisk ansvarlige dersom grunneierens eiendom ble påført skade og det ikke var mulig å finne hvilken reineier som egentlig var ansvarlig for skaden. 1843-kommisjonen laget et utkast til «forskjellige Bestemmelser, vedkommende Fjeldfinnerne og Lapperne i de forenede Riger Norge og Sverige». I forslagets § 4 står det at både norske og svenske reineierne

skal være forpligtet til for sin Lehnsmand at opgive det Sogn, samt det Næs eller andet District i samme, hvor han agter at tage Ophold, saavelsom Antallet af de Reensdyr, han vil føre med sig, ... 205

Denne paragrafen gir dessuten en detaljert beskrivelse av valg av oppsynsmann og føring av fortegnelse over samtlige reindriftssamer osv . En slik oversikt over reineiernes beiteområder og reinantall var et vilkår for å kunne håndheve bestemmelsen om solidarisk ansvar for skade på innbyggernes eiendom. Det var enighet i kommisjonen om følgende formulering i § 7:

Naar Skade af de norske Fjeldfinners eller svenske Lappers Reensdyr er gjort paa Indvaanernes Eiendom (see § 6), uden at den Skyldige har kunnet opdages, ... paaligger Udredelsen af Skadeserstatningen samtlige Disse i Fællesskab uden Hensyn til om de høre til den samme eller til forskjellige Nationer i Forhold til Antallet af deres Reensdyr. 206

Skadeansvaret var i henhold til denne bestemmelsen begrenset til de reineierne som hadde sine dyr «paa er vist bestemt Næs eller i et andet bestemt District». En ser at det er nær sammenheng mellom §§ 4 og 7, og disse danner – i grove trekk – grunnlaget for det som 50 år senene ble reinbeitedistrikter med felles ansvar for skade.

Kommisjonens innstilling ble behandlet av Finans-, Handels- og Tolddepartementet våren 1845 og – etter noen endringer – tiltrådt av den norske regjering 7. mai 1845. Forslaget ble så oversendt den svenske Justitie-Statsminister, men svenske myndigheter hadde visse innvendinger og foreslo endringer av kommisjonens lovutkast for å unngå

«Uoverensstemmelse mellom forslaget og den allerede bestaaende Lovgivning» 207 . Dermed ble saken liggende.

1843-kommisjonen var innforstått med samenes eldre bruk. Dette fremgår blant annet av brevet fra Søndre Trondhjems Amt der det ble fortalt at bøndene i Tydal tok i bruk avsidesliggende beiteområder og dermed kom inn på «Lappernes ældre Enemærker». Men Cappelen og Rode så ikke på jordbruket og flyttsamenes reindrift som likeverdige parter. De mente at nomadenes næring måtte vike til fordel for de fastboendes jordbruk, som var en meget viktig næring for landet på midten av 1800-tallet.

Denne kommisjonens lovforslag var det første forsøket på å få administrativ kontroll over samene og deres reinflokker, ved at det ble utarbeidet et regelverk der reineierne ble pålagt vokteplikt og solidarisk ansvar for den skaden som reinen kunne påføre bøndenes eiendommer. Selv om kommisjonens innstilling aldri ble vedtatt som lov, ble det her presentert en modell som langt på vei dannet grunnlag for den distriktsordningen med solidarisk ansvar for skade som ble vedtatt i Felleslappeloven av 1883. Men på ett punkt skjedde det en vesentlig endring i det etterfølgende lovforarbeidet ved at også norske myndigheter tok avstand fra Cappelen og Rodes påstand om at samene ikke kunne ha rett til å beite med rein på privat utmark.

5.4 1857-kommisjonen

Grensen mot Finland ble stengt i 1852, og det førte til at norske samer ikke lenger kunne benytte vinter­beiteområder i Finland. Allerede samme høst ble det nedsatt en kommisjon som skulle se på situasjonen for reindriften, og dette arbeidet resulterte i 1854 i en lov om benyttelse av «visse Strækninger i Finmarken «til reindrift». Men de fastboende klaget over at reinen ikke ble gjetet skikkelig, og i 1857 ble det nedsatt en ny kommisjon med det mandatet å undersøke forholdene mellom de norske flyttsamene og den fastboende kystbefolkningen i Finnmark. 1857-kommisjonen henviste til kommisjonen av 1843 og forslo i likhet med denne «fælles Ansvarlighed ligeoverfor Skadetilføielser af Rensdyrene» . 1857-kommisjonen mente imidlertid at man ikke kunne innskrenke seg til ensidig å beskytte den fastboende befolkningen og overlate alle problemene til «Fjeldfinnerne» slik de nye reglene om erstatningsansvaret la opp til, fordi dette ville kreve «uforholdsmæssige Opofrelser af Fjeldfinnerne» 208 .

Et flertall i kommisjonen foreslo derfor at staten skulle ekspropriere private områder som lå slik til at det var særlig vanskelig å holde reinen borte derfra. Disse områdene skulle avstås til alminnelig bruk, og dermed ville man redusere erstatningskravene mot reineierne.

Departementet for det Indre var stort sett enig i 1857-kommisjonens lovforslag, men fant det betenkelig å gå inn for å ekspropriere utmarksområder til fordel for flyttsamene. Dette ble derfor ikke ble tatt med i proposisjonen, og det førte til at Komiteen for næringsveiene i Stortinget ikke ville slutte seg til departementets proposisjon, nettopp fordi komiteen (i likhet med 1857-kommisjonen) mente at det kun var tilrådelig å pålegge flyttsamene «et strengere Ansvar paa et Omraade, naar det samtidig skjænkedes dem tilsvarende Lettelser paa et andet» 209 . Dessuten mente stortingskomiteen at 1857-kommisjonens forslag om statlig kjøp av områder for reindriftsformål krevde langt grundigere undersøkelser. Lovforslaget ble forkastet både av Komitteen for næringsveiene og av Odelstinget.

1843-kommisjonens forslag ble, som nevnt, stoppet av de svenske myndighetene, og 1857-kommisjonens forslag ble avvist i Stortinget. Dette viser at myndighetene hadde betenkeligheter med å gripe ensidig inn i samenes rettigheter for å legge forholdene til rette for jordbruket, til tross for at jordbruket var en viktig næring. (For nærmere redegjørelse av 1857-komiteens innstilling og myndighetenes behandling vises til Bull, Oskal og Sara 2001, side 71–88.)

5.5 1866-kommisjonen

I 1866 ble Departementet for det Indre og den svenske Justitie-Statsminister enige om å nedsette en ny kommisjon for å se på forholdet mellom de «norske Fjeldfinner og de svenske Lapper i de forenede Riger». Kommisjonen bestod av amtmann Smith, stiftsprost Hvoslef og amtmann Holmboe fra Norge, og landshøvding Bergman, revisjons­sekretær Leijonhufvud og kronofoged Wallin fra Sverige. 210 Samene var ikke representert. Kommisjonen startet arbeidet med en befaring i Tromsø Amt hvor stemningen mellom den fastboende befolkning og flyttsamene var

saa ophidset, at det er paa høi Tid, at det Offentlige skrider ind for at afhjælpe den nuværende Mangel paa Retsmidler til Forholdets Udjævning og de stridende Parters Beskyttelse mod gjensidige Overgreb. 211

Det ble holdt en rekke møter med de fastboende og svenske og norske reineiere. Grunneierne klaget over at det kom altfor mye rein ned mot kysten på sommerbeite, og at både innmark, utmark og skog ble påført skade. Kommisjonen mente at samenes beiterett på Kvaløya var tvilsom, men situasjonen på fastlandet var en annen:

Paa Fastlandet, hvor Lapperne have færdedes med sine Ren fra Alders Tid , benyttes hovedsaglig Indvaanernes almindelige Havnegange til Betemark for Renen,... Forøvrigt erklærede Indvaanerne, at de ikke vilde have Noget imod, at Lapperne bruge til Renbete saadanne Strækninger i deres Udmarker, som de enten selv ikke behøve eller paa Grund af lokale Forholde ikke lettelig kunne benytte til Bete for Storfæet, når Lapperne kun ikke gjøre Skade paa Skogen. 212 (Uthevet her.)

Denne beskrivelsen i innstillingen fra de norske medlemmene i 1866-kommisjonen er interessant fordi den egentlig ble kommisjonens grunnsyn, nemlig at reineiernes beiterett var knyttet til begrepet «Alders Tid» også på privat utmark. Her støttet kommisjonen seg til Lappekodisillens § 10, sitert i pkt. 5.2. 1843-kommisjonens norske medlemmer tolket denne paragrafen slik at flyttsamene i likhet med landets innbyggere ikke kunne benytte seg av annenmanns utmark uten at det forelå en avtale om dette. Men 1866-kommisjonen kom til et helt annet resultat ut fra følgende resonnement: Lappekodisillens § 10 stadfestet samenes eldre rettigheter på begge sider av riksgrensen. I 1666 solgte staten store jordegods til private, og da hadde samene allerede i århundrer vanket omkring med sine reinflokker på begge sider av Kjølen og erhvervet en «sædvanemessig Ret, som var anerkjendt i begge Riger, ...». Som vederlag for retten til å beite med rein på statens grunn hadde samene betalt «Lappeskat eller Finneleding» 213 , og da staten avhendet jordeiendommene til private, skjedde det med de samme rettighetene og de samme forpliktelsene «hvormed den selv havde eiet den». Samene skulle altså beholde sin beiterett, mente kommisjonen, og begrunnet dette slik:

Uden dette vilde Jordens Overgang fra Statens i Privates Hænder aabenbart udsætte Lapperne for at blive udelukkede fra hele Distrikter, hvor de af Alders Tid havde havt Ret til at søge Bete for sine Ren, og hvor de efter sine Forholde ikke kunde undvære denne Ret uden at gaa til Grunde. 214

Kommisjonen mente altså at samenes beiterett fulgte disse tidligere statseiendommene, uansett eierskifte, og uavhengig av om beiteretten var nevnt i hjemmelsdokumentene eller ikke. Dette gjaldt også private almenninger langs riksgrensen, ettersom disse opprinnelig hadde tilhørt staten inntil 1666. Hvis deler av almenningen ble solgt eller bygslet bort, ville flyttlappene fremdeles beholde sin beiterett

naar disse have en Brugsret i Almindingen, som er ældre end Almindingshavernes Eiendomsret og saaledes hviler som en Servitut paa hans Eiendom. Da maa Lappernes lovlige Ret være dem forbeholdt for hvert enkelt Stykke, som udskilles af Almindingen, og denne bestaar i Tilfælde formentlig deri, at de maa bete sine Ren der, forsaavidt de ikke gjøre Eieren eller Brugeren af Stykket Skade. 215

Når det gjaldt retten til å la reinen beite på privat utmark, tok imidlertid kommisjonen det forbeholdet at denne rettigheten var begrenset slik at «Eieren derved ikke kommer til at savne Noget, som er fornødent til hans Drift, hvad enten den har større eller mindre Omfang». Med andre ord: Samene hadde en «uskyldig ): uskadelig Nyttes- og Brugsret» for rein på privat utmark som de hadde benyttet fra gammelt av. 216 Kommisjonen foretok en nøye avveining mellom hensynet til samenes eldre rettigheter og jordbrukets behov:

Nomadelivet forholder sig negativt til det fremskredne Samfundsliv. Det ligger i Enhvers Bevidsthed, at det Første vil støde hindrende og skadende an mod det Sidste, hvor de mødes, og da Kulturlivets Fremadskriden med Tilbagetrængen af det gamle Naturlivs Former har historisk Berettigelse, saa drives Lovgiveren, ledet af denne Bevidsthed, til ved Begrændsningen af Nomadens Rettigheder at vende Talen derhen, at han paadrager sig Ansvar, om han gjør Skade paa den bosatte Befolknings Eiendom. 217

Dette sitatet viser at det på 1860-tallet ble det ansett som politisk akseptabelt at lovgiveren begrenset nomadenes (urbefolkningens) rettig­heter til fordel for den fastboende befolkningen, som man mente representerte det «fremskredne Samfundsliv».

I likhet med 1843-kommisjonen var 1866-kommisjonen opptatt av å oppnå kontroll over samene og deres reinflokker for derved å sikre grunneierne skadeoppgjør dersom reinen gjorde skade på åker, eng, utengslåtte, skog og moltebærland. Denne kommisjonen kom fram til at «Fælles-ansvarligheden» kun skulle gjelde for de samene som flyttet gjennom eller holdt til i et område hvor dyrene var blandet sammen. Hvis «den eller de Skyldige» ikke kunne oppdages, skulle erstatningsbeløpet fordeles på hver enkelt reineier i forhold til det antallet dyr han hadde. 218

«Fællesansvarlighed» for skade ville i praksis bety at gruppen av reineiere måtte betale den skaden som kanskje var et resultat av at én av rein­eierne ikke oppfylte vokteplikten. Prinsippet kunne oppfattes som urimelig og betenkelig, men det skulle bare gjelde i de områder der det var helt nødvendig:

Hvor ikke Forholdene med Nødvendighed kræve det, bør Fællesansvarlighed dog vistnok ikke indføres, men Bestemmelsen derom bør være avfattet saaledes, at den kun bliver at anvende, hvor det maa ansees fornødent.

Kommisjonen mente at det for tiden kun var nødvendig å innføre i «Fællesansvarlighed» i Troms. 219

1866-kommisjonen innførte begrepet «Opsynsdistrikt», uten at dette ble nærmere definert, men av sammenhengen må det oppfattes som et geografisk avgrenset område der reineiere kunne pålegges «Fællesansvarlighed». Hjemmelen for å innføre «Distrikt» finnes i lovforslagets § 7:

De Strækninger i begge Riger, hvor Lapperne søge Bete for sine Ren, blive, dels til Udøvelse af det fornødne Opsyn med Lapperne og deres Dyr, dels med Hensyn til det nedenfor bestemte Fællesansvar for forøvet Skade, at dele i Distrikter, hvis Grændser bestemmes af Kongen eller Den; han dertil bemyndiger . 220 (Uthevet her.)

Dette var det første utkastet til en bestemmelse som gav hjemmel for å dele samenes bruksområder inn i «Distrikter». Det skulle ikke være et pålegg, men en mulighet dersom det var hensiktsmessig ut fra de lokale forholdene. Samenes reindrift kunne altså foregå både innenfor og utenfor et «Opsynsdistrikt». Hele poenget med solidarisk ansvar for skade, var altså at det skulle gjelde for de samene som hadde reinflokkene sine innenfor et avgrenset område hvor man måtte regne med sammenblanding av flokkene.

1866-kommisjonen la fram et lovforslag der følgende prinsipper ble lagt til grunn:

  • Reindriftssamene ble pålagt vokteplikt.

  • Reindriftssamenes bruksområder kunne inn­deles i «Distrikter».

  • Reindriftssamene var solidarisk ansvarlig for den skaden som ble påført jordbruket innenfor «Distriktene», dersom man ikke klarte å identifisere den reineieren som var ansvarlig for skaden.

  • Reindriftssamene hadde meldeplikt til lensmannen, slik at myndighetene til enhver tid visste hvor de oppholdt seg.

Lovforslagets hovedhensikt var å regulere samenes reindrift på en slik måte at den ikke var til hinder og skade for jordbruket og dets utvikling. (For en mer utfyllende gjennomgang av disse kommisjonenes innstillinger, henvises til Bull, Oskal og Sara 2001 og Severinsen 2006)

5.6 Felleslappeloven av 1883

«Lov angaaende Lapperne i de forenede Konge­riger Norge og Sverige» av 2. juni 1883, eller den såkalte «felleslappeloven», var den første lovreguleringen av reindriften sør for Finnmark etter Lappe­kodisillen av 1751. I forarbeidene til denne loven drøftes de samme prinsippene som kommisjonene fra 1843 og 1866 hadde tatt opp, så denne diskusjonen gjentas ikke her. Hovedhensikten med loven var – som allerede beskrevet – å beskytte landbrukets interesser ved at det ble utarbeidet bestemmelser om erstatningansvar for skade som reindriften påførte eng, åker, setrer, høystakker, skog eller annen eiendom. Bakgrunnen var at stadig større arealer ble dyrket opp. Situasjonen ble beskrevet slik av Departementet for det Indre i 1867:

Mangelen af hensigtsmæssige og udtømmende Regler for det i Codicillen omhandlede Forhold har gjort Lappernes Sommerophold, efterhaanden som Befolkningen tiltog og Opdyrkningen skred frem, høist byrdefuldt for de Ægne af Norge, som berørtes deraf, navnlig for Tromsø Amt, hvoraf flere Strøg ere skikkede for Agerbrug og hvor betydelige Strækninger, som i forrige Aarhundrede laa øde, nu ere tagne under Dyrkning . 221 (Uthevet her.)

En viktig hensikt med denne loven var å få vedtatt en lov som gav hjemmel for å pålegge de svenske samene i Norge det samme felles erstatningsansvaret som norske samer ble pålagt. For ordens skyld presiseres at denne loven ikke bare gjaldt svenske samers rettigheter i Norge og omvendt, men også norske samers rettslige stilling i eget land. 222

«Fællesansvarlighed» for skade

Prinsippet om solidarisk ansvar for skade er et av fundamentene i 1883-loven. Den svenske Justitie-Statsminister ville forhindre at distriktsinndelingen ble anvendt på en slik måte at samene ble forpliktet til å erstatte skade som de umulig, selv med den største forsiktighet, kunne ha forhindret. 223 Etter en lang politisk prosess der selve prinsippet om «Fællesansvarlighed» var et viktig ankepunkt, fikk «felleslappelovens» § 6 denne ordlyd:

De strækninger, i hvilke Lapperne søge Bete for sine Ren, kunne inddeles i Distrikter , inden hvilke de Lapper, som der opholde sig med sine Ren, skulle i de Tilfælde og paa den Maade, som omhandles i nærværende Lovs § 9, tredie og fjerde Led, være underkastede Ansvar for Skade, som af Rensdyrene tilføies den jordbrugende Befolknings Eiendom. I hvilke Trakter Distriktsinddeling skal finde Sted samt Distrikternes Grændser bestemmes af Kongen. (Uthevet her.)

Det solidariske erstatningsansvaret beskrives nærmere i § 9, 3. ledd:

Sker Skade paa Eiendom af ovennævnte Beskaffenhed inden saadant Distrikt, som i § 6 omhandles, og kan det ikke opdages, ved hvis Ren Skaden er foraarsaget, paahviler Ærstatningspligten de Lapper, som have sit Tilhold i Distriktet, og skal Ærstatningsbeløbet tilligemed Skjøns- og Sagsomkostninger fordeles paa dem i Forhold til det Antal Ren, hvormed enhver af dem tilhører Distriktet.

Fellesansvaret var altså det jurister betegner som «subsidiært ansvar for skade», ved at det kun gjaldt i de tilfellene der det ikke var mulig å identifisere den reinen som hadde forvoldt skaden. Hvis reinens eier var kjent, var vedkommende ansvarlig for skaden. Som et ledd i bedre kontroll fra myndighetenes side, skulle de samene som oppholdt seg innenfor disse distriktene, oppgi navn på seg og sitt husfolk og antall rein til lensmannen (§ 7).

Det var ikke uten betenkeligheter at prinsippet om solidarisk ansvar for skade ble innført, selv om det i siste del av 1800-tallet var en klar interessekonflikt mellom bønder og reindriftssamer. Arbeidet med loven som skulle regulere dette forholdet, tok 50 år fra 1843-kommisjonen til 1883-loven. En av grunnene til at dette tok lang tid, var motstand mot prinsippet om solidarisk ansvar for skade, som innebar en risiko for at «en Uskyldig kom til at lide med de Skyldige». Departementet ønsket å dempe kritikken mot «Fællesansvarligheden» ved å gjøre distriktene små og naturlig avgrenset mot andre distrikter. 224

I 1883-loven bekreftes denne gamle retten samene hadde hatt til å flytte over riksgrensen og benytte beiteland der de hadde vært fra gammelt av. Det heter i § 3:

Lapperne have Frihed til aarlig at flytte med sine Ren fra det ene Rige ind i det andet og at opholde sig paa de Steder hvor hvert av Riges Lapper eftergammel Sædvane hidindtil have søgt hen, samt at betjene sig af Land og Vand saavel til deres egen og deres Rens Underholdning med Iagttagelse af denne Lovs Forskrifter, ... (Uthevet her.)

Det er altså de sedvanemessige rettighetene som legges til grunn for samenes bruksrett, og i § 4 presiseres noe nærmere hvilke rettigheter samene har i tillegg til selve beiteretten for rein:

Under sit Ophold paa de i § 3 nævnte Steder have Lapperne Ret til i Skov at betjene sig til egen Fornødenhed af Tørt og Vindfald, Ener og Vidiebuske, samt tillige af voxende Løvtræer.

Samene ble pålagt å «erlægge en billig Ærstatning» for de voksende løvtrærne i private skoger. Samene skulle derimot ikke betale noe for «Tørt og Vindfald, Ener og Vidiebuske». Dette gjaldt altså de skogene som samene «efter gammel Sædvane» hadde benyttet.

«Distrikter» i sedvanerettsområder

Det er av prinsipiell interesse å forsøke å finne ut i hvilke områder lovgiveren mente at fellesansvaret skulle gjelde, altså: Hvilke områder kunne inndeles i "distrikter? Om dette sier «Fælleslappelovens» § 6:

... For at en Strækning, hvor Lapperne have Ret til at søge Bete for sine Ren, skal kunne medtages under Distriktsinddelingen, bør der findes eller aabnes Renveie inden samme af saadan Beskaffenhed, at Lapperne ved at betjene sig af dem kunne med tilbørlig Bevogtning afholde Renerne fra dyrket Mark.

Hvis vi ser §§3 og 6 i Felleslappeloven i sammenheng, er det rimelig å trekke den slutningen at det var de områdene der samene « efter gammel Sædvane hidindtil have søgt hen » som kunne inndeles i «distrikter», og Kongen skulle bestemme i hvilke trakter distriktsinndeling skulle foretas samt distriktenes grenser. Kort sagt ble de hovedprinsippene som 1866-kommisjonen trakk opp, vedtatt i loven av 1883. Seks år etter at «felleslappeloven» var vedtatt, ble det nedsatt en kommisjon som hadde som mandat å fastsette grensene for «Lappernes Betesret».

6 Lappekommissionen av 1889

6.1 Politisk initiativ

Som omtalt i pkt. 5.6, gav Felleslappelovens § 6 hjemmel for å opprette «Distrikter» i de områdene hvor samer oppholdt seg med sine rein. Hvor distriktsinndeling skulle finne sted og distriktenes grenser skulle gå skulle bestemmes av Kongen.

Det gikk noen år før departementet tok tak i denne saken. I et brev til Indredepartementet datert 30. mars 1889, bad reineier Paul Johnsen på vegne «lapper af Aalen, Røros, Tolgen og Kvikne» om at myndighetene «istandbringer en Ordning af Forholdet» mellom samene og de fastboende. Han klaget over at bøndene jaget vekk samene med stokker og økser, ikke bare fra innmarka, dersom «nogle dyr» kom dit, men også fra «Fjeldet, hvor Lapper fra Alders Tid – visseligen i Hundreder av Aar – have færdes med sine Ren». Brevet må forstås slik at Paul Johnsen ikke hadde noe imot at det ble foretatt en regulering av forholdet mellom landbruk og reindrift, ettersom situasjonen etter hvert var blitt ganske uholdbar også for reineierne. Men det er klart at samer og bønder hadde ulik oppfatning av rettighetsspørsmålet.

I april samme år sendte stortingsmennene Hans J.Storeng, Nils Melhuus og J. Flønæs en henvendelse til Stortinget med forslag om at det ble nedsatt en kommisjon som skulle få i oppdrag å undersøke hvor og i hvilken utstrekning samene kunne drive reindrift i Hedmark og Trøndelags­fylkene. Det hadde da «opstaaet en Mængde Processer» mellom samer og bønder i Røros-området, og de tre stortingsmennene mente å kunne fastslå at den gjeldende «Lappelovgivning» ikke på langt nær var anvendelig i de nevnte områder «førend mere bestemte Grændser for Lappernes Beitesmark, paa sine Steder maaske ogsaa Distrikts-inddeling, kan vorde fastslaaet» (uthevet her). Sju andre stortingsmenn underskrev dette brevet under overskriften «Tiltrædes i det væsentligste». 225 Også Indredepartementet synes å være av samme oppfatning. I et brev datert mars 1889, skrev departementet bl.a.:

... Skulde det ansees ønskeligt, at der, naar Grændserne for Lappernes Beiteret er fastsat, i de heromhandlede Ægne indføres Distriktsinddeling i Henhold til Loven af 2den Juni 1883, bør Kommissionen formentlig afgive Forslag om saadan Inddeling. 226

Forslaget om å bevilge kr 5000 til en kommisjon som skulle undersøke «Lappeforholdene», ble vedtatt i Stortinget 8. juni 1883. 227

6.2 Lappekommissionens innstilling

6.2.1 Mandat og sammensetning

Ved kgl.res. av 12.juli 1889 nedsatte departementet en kommisjon med tre medlemmer og med det mandatet:

... at undersøge Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre-og Nordre Trondhjems Amter og at afgive Forslag til Fastsættelse af Grændserne for Lappernes Betesret samt til Ordning forøvrigt af Forholdet mellom disse og de Fastboende i de nævnte Amter.

Det kan altså ikke være noen tvil om at den politiske intensjon med Lappekommisjonen var å få utarbeidet forslag til grenser for de områdene der samene hadde rett til å drive reindrift etter gammel sedvane. Følgende personer ble oppnevnt som medlemmer i kommisjonen, som for ettertiden fikk navnet «Lappekommissionen»:

  • Formann: overrettssakfører Haakon Bernhard Berg, Elverum

  • Medlem: gårdbruker Karl Kværness, Rendalen

  • Medlem: lensmann i Røros, Indian Bernhard Herstad

Det var altså ingen samer med i kommisjonen. Sett med dagens øyne er det selvfølgelig helt uakseptabelt at en offentlig nedsatt komité får i oppdrag å regulere næringsinteressene til norske stats­borgere som i det hele tatt ikke er representert verken i komiteen eller i de offentlige organene som senere skal behandle komiteens forslag. Det var viktig for samene at komiteen ble sammensatt av personer som var upartiske, og i brev av 15.3.1889 til amtmann Motzfeldt skrev overrettssakfører Rode på vegne av reineierne at komiteen måtte bli sammensatt av personer

der med specielt Kjendskap til deslige Forhold, som her spørges om, staa de forskjellige Interesser saa fjernt, at de hverken af Lapperne eller Nordmændene kunde engang mistænkes for at have taget eller tage Parti. 228

Samene kom senere med innvendinger mot en del aktuelle kandidater som ble ansett for å være inhabile. Såvidt vites, fikk de gjennomslag for sine synspunkter. (For ytterligere gjennomgang av oppnevningen, se Berg 1990 side 57–74.)

6.2.2 Yngvar Nielsens «fremrykningsteori» og Lappekommissionens historie­oppfatning

Lappekommissionen skriver i innledningen til sin utredning at man «formentlig» ikke lenger kan fastholde den påstanden at samene var den egentlige urbefolkningen i Norge og Sverige, og at de var blitt drevet nordover av skandinavene. Kommisjonen viser blant annet til en utredning skrevet av professor Yngvar Nielsen (1843–1916). Ettersom hans syn på samenes historie i Sør-Norge påvirket Lappekommissionens historieoppfatning, kan det være av betydning å gi en kort presentasjon av forskningen hans.

Yngvar Nielsen søkte i februar 1889 Collegium academicum (Universitetet i Oslo) om stipend for å foreta en tre–fire ukers reise til samene i Trøndelag. Den 28. februar 1890 skrev Nielsen i et brev til Collegium academicum at resultatet av reisen, som han hadde foretatt året før, ville bli offentliggjort i en avhandling som skulle trykkes i Det ge­ografiske selskabs aarbok, og

det tør saaledes neppe paakræves, at der gives nogen mere udførlig Reiseberetning. Jeg opholdt mig omtr. en uge i Landskaberne omkring Røros, bereiste derefter Tydalen, Selbu og Meraker og begav mig derefter til Namseskogene. Jeg var paa alle Steder meget heldig til at træffe Lapper og foretage Indsamlinger. (Kopi av originalbrevet. Utlånt av Anders Løøv.)

Nielsen foretok altså denne studiereisen sommeren 1889, samtidig som Stortinget bevilget penger til opprettelse av kommisjonen som skulle «undersøge Lappeforholdene i Hedemarkens, Søndre- og Nordre Trondhjems Amter». Om dette var en tilfeldighet, vites ikke, men Nielsen var i alle fall oppmerksom på Lappekommissionens oppdrag, og han innleder sin avhandling i den nevnte årboka med at emnet for hans studier var

en indvandring, som har tiltrukket sig megen opmærksomhed og fremkaldt mange klager, og som tilsidst (under 12 juli 1889) har foranlediget nedsættelsen af en kgl. kommission, med det hverv at undersøge forholdene mellem de fastboende nordmænd og de omvankende lapper i de to trondhjemske amter og i Hedemarkens Amt. Lappernes vandring mod syd er bleven et af vore mere brændende spørgsmål, der kræver sin ordning. 229

Yngvar Nielsen kjente altså til de politiske vedtakene som var fattet for å regulere dette forholdet, og han så på sin undersøkelse som et bidrag i denne sammenhengen:

Hvad her skal fremlægges, er et videnskabeligt bidrag til løsningen af dette praktiske spørgsmål, der for et ikke ringe tal af vore landsmænd har en meget væsentlig aktuel interesse. 230

Nielsen forsøkte å bevise en teori om at samene hadde vandret nordfra og kommet til Sør-Trøndelag og Hedmark i nyere tid. Han kom fram til følgende konklusjon:

Samene hadde innvandret nordfra til Midt-Norge og var kommet så langt sør som til Tydal omtrent ved år 1700, - til Røros om lag 1750.

Hans begrunnelse er at man i Røros og Femundstraktene

... savner for det første lappiske stedsnavne , og man støder dernæst ikke i fjeldene på sikre lappiske begravelser og offerpladse . 231

Det er etter 1970 skrevet en rekke artikler som kritiserer Yngvar Nielsen «fremrykningsteori», og i denne sammenhengen nevnes bare noen av mange argumenter mot hans teori. Vi vet vi ikke hvordan Nielsen er kommet fram til at det ikke var samiske stedsnavn i Røros-traktene i 1890-årene. Knut Bergsland drev språkstudier blant Røros-samene på 1940-tallet og har påvist samiske stedsnavn i dette området. Johs. Falkenberg registrerte en rekke samiske stedsnavn da han på 1940-tallet drev feltstudier blant samene fra Stjørdal til Femund.

Nielsen forventet også å finne samiske graver og offerplasser i løpet av sitt feltstudium på noen uker. Han kom fram til at slike ikke fantes i Røros-området, og som belegg for sin påstand refererer han til en samtale med en same som var «en av de mest oplyste mænd af racen». Denne mannen ville ikke høre snakk om at hans forfedre skulle ha vært hedninger for 200 år siden, og han ville heller ikke «vide noget af, at lapperne før i tiden kunde have begravet sine døde i vilde fjeldet» 232 . Her kan man tenke seg to forklaringar: Denne samen hadde ingen kjennskap til graver eller offerplasser i Røros-traktene, eller han ønsket ikke å informere en fremmed person om forfedrenes gamle tro og skikker, av respekt for de avdøde. Det ville ikke være særlig sannsynlig at samer med innsikt i dette, fant det riktig å innvie en fremmed person i denne delen av samenes kultur. Det styrker ikke Nielsens framstilling at han ikke drøfter slike mulige forklaringer på hvorfor han ikke fikk svar på sine spørsmål om graver og offerplasser. Konklusjonen hans er uten forbehold:

Sålænge der ikke kan påvises lappegrave, og det helst i større antal, på de norske fjelde, der ligger østenfor Røros, må således al tale om en lappisk urbefolkning her opgives. 233

Det er verdt å merke seg at Nielsen presiserer at de samegravene som her skal ha noen «bevis-verdi», må ligge på «de norske fjelde». Nielsen skriver at det på «Herjeådalssiden» for lenge siden var funnet «et i næver indhyllet barneskelet i en stenrøs», og i forrige århundre ble «gamle offersteder og lappebegravelser i dette svenske landskab» omtalt. Dette til tross for at det ikke eksisterte noen riksgrense for samene i den tiden da slike begravelser kunne ha funnet sted, nemlig før 1751. Vel 25 år etter Nielsens studiereise – i 1915 – ble det funnet en samegrav på vestsida av Møsjøen, ca. 1/2 mil sør for Stugudal i Tydal. Funnet inneholder fragmenter av et kranium, flak av bjørkenever samt noen andre gjenstander som ikke lar seg datere. Graven ble opprinnelig datert til 1700-tallet, men i en ny datering fra 1940-årene ble det antydet at den «tør dateres til 1600-tallet». 234 Den svenske arkeologen Inger Zachrisson undersøkte på 1980-tallet et gravfelt på Vivallen i Funäsdalen i Sverige, vel 5 mil øst for Røros (i luftlinje). Arkologen Gustaf Hallström undersøkte i 1913 gravfeltet, men knyttet det ikke til samisk bosetting Zachrisson beskriver sine funn slik:

Mest uppseendeväckande är kanske att det kända gravfältet på Vivallen, en halv mil nordväst om Funäsdalen i nordvästra Härjedalen, visar sig vara samiskt. Märkligt nog har ingen tidigare ens en gång föreslagit att dessa tjugo 1000-1100-talsgravar under flat mark skulle vara samiska, trots att allt entydigt talar härför: gravskicket med mumieliknande näversvepningar, de många samiska föremålen, främst typiska pilspetsar och bronsbleckshängen, samt läget i fångstmarken. 235

Når det gjaldt samenes bruk av Røros-traktene på slutten av 1700-tallet, mente Yngvar Nielsen at:

De havde neppe endnu gjort forsøg på at erhverve sig nogen juridisk ret til at benytte de derværende renbeiter; ... 236

Dette må kunne oppfattes slik at samene, ifølge Yngvar Nielsen, ikke var kommet så tidlig til Røros-traktene at de kunne nyte rettslig beskyttelse av Lappekodisillen av 1751. Dette står selvfølgelig i skarp kontrast til den historieoppfatningen som ble lagt til grunn for både Røroskommissionen av 1875 og to rettssaker fra 1850-tallet. Disse bygde på den forutsetningen at samenes bruk av Røros-vidda var eldre enn kobberverkets etablering i 1644. 237 Under en jordskiftesak i området sør for Hyllingen i Røros 12. mars 1883 ble følgende protokollert:

At lappfinnene, som ansees å være de eldste beboere på disse kanter, fra uminnelige tider, med regjeringens og øvrighetens samtykke, har ernæret sig av rensdyrdrift i Norges kongelige almindingsfjellstrekninger, det vet formannen er enhver fullt bekjent. 238

Sitatet viser tydelig at Yngvar Nielsen teori om samenes innvandring til Røros-området på 1700-tallet, var fremmed også for lokalbefolkningen på den tid da Felleslappeloven ble vedtatt. Men Lappekommissionen støttet seg fullt og helt til den «nyere Tids videnskabelige Forskning» (jf. pkt. 1.5 om Rudolf Keyser og P. A. Munchs utredninger fra henholdsvis 1839 og 1852). Yngvar Nielsens undersøkelse, publisert i 1890, ble meget sentral, og Lappekommissionen beskrev flyttingen av «sydgrensen for det lappiske folks Udbredelse» slik:

til Verdalen:..........slutten av det 15. århundret (slutten av 1400-tallet)

til Tydal:...............slutten av det 17. århundret (slutten av 1600-tallet)

Senere har de «søgt at utbrede sig længere sydover fornemmelig i Trakten langs Rigsgrændsen nordenfor 62de nordlige Breddegrad (henimod Fæmundsjøens Sydende)». 239

Skriftlige kilder fra 1600-tallet viser at det var samer i Tydal om lag 100 år tidligere enn det ­Yngvar Nielsen hevdet, og samebarn ble døpt i Røros-kirka om lag 50 år før samene ifølge Nielsen skulle ha kommet til Røros. Det arkeologiske materialet tyder imidlertid på at samene kom hit mye tidligere enn det vi kan lese ut av de skriftlige kildene.

Det kan selvfølgelig sies til Yngvar Nielsens forsvar at han ikke kjente til de fornminnene som ble påvist på 1900-tallet, og at han følgelig ikke kan klandres for å ha trukket en feilaktig konklusjon. Det bør også nevnes at professor dr. Gustav Storm i hovedsak var enig med Yngvar Nielsen, og Storm holdt et foredrag den 18. januar 1889 med «Bemærkninger» av den svenske professor Gustaf Retzius. Lappekommissionen henviser også til hva disse hadde sagt og skrevet. Gustav Retzius (1842–1919) var professor ved Karolinska Institutet i Stockholm og arbeidet en hel del med skallemålinger. Retzius blir betraktet som en av rasebiologiens sentrale forskere. Han fortsatte denne forskningen etter sin far, Anders Retzius, som var opphavsmannen til uttrykk som «langskalle» og «kortskalle». Både Yngvar Nielsen og Gustav Retzius representerte de nye tankene på slutten av 1800-tallet, og de satte også sitt preg på Lappekommissionens arbeid. Poenget i denne sammenhengen er å påvise at en viktig del av Lappekommissionens historiske fundament dermed bygde på oppfatninger om samenes eldre bruk som senere tids forskning har vist ikke er riktige. (For ytterligere opplysninger om samenes historie i Røros-traktene henvises til Fjellheim 1999, side 47–59 og side 107–111.)

6.2.3 Lappekommissionens syn på rein­driften som næring

Hensikten med Lappekommissionen av 1889 var å avgrense og begrense samenes reindrift slik at den ikke skulle legge beslag på så store beiteområder at dette hindret jordbrukets utvikling. I tillegg skulle fellesansvaret for skade forenkle innkreving av erstatninger. Kommisjonen la meget klare politiske føringer på sitt arbeid. Blant annet var det kommisjonens oppfatning at reindriften «i stats-økonomisk Henseende» ikke var like fordelaktig som jordbruket, selv om reindriften i alminnelighet kunne bli meget innbringende for reineieren. Begrunnelsen var selve konflikten med jordbruket:

Vil man overveie dette Spørgsmaal, maa man tage i Betragtning, hvilke Jord-og Skovværdier Rensdyravlen lægger Beslag paa, og om disse hensigtsmæssig udnyttes, samt hvilken Skade denne Bedrift medfører for den jorddyrkende Befolknings Virksomhet 240

Kommisjonen slo videre fast at reindriften utnyttet «uforholdsmæssig store Strækninger som Betesmark», og det presiseres at dette ikke bare er strekninger som er uinteressante for jordbruket og fedriften. Konklusjonen er klar:

Kommissionen er derfor ikke i Tvivl om, at der ingen Føie er til i disse Trakter at opretholde Rensdyrdriften som en for Alle og Enhver fri Næring. En anden Sag er det, at man maa respektere Lappernes Rettigheder. 241

«Lappernes Rettigheder» var basert på alders tids bruk og bekreftet i Lappekodisillen av 1751. Hvordan kunne bruksrettigheter basert på «alders tids bruk», og et historiesyn utformet av den historiske ekspertisen på første halvdel av 1800-tallet, endre seg dramatisk i 1880-årene? I rettssaker fra 1850 og utover ble det betraktet som et faktum at samenes reindrift var basert på «ældgammel Brug». Det synes opplagt at Lappekommissionen kunne få et problem hvis de fullt ut skulle respektere «Lappernes Rettigheter» og samtidig legge til rette for «Udvikling af Jordbruket og en fremadskridenede Kultur» i områder som i alle fall samene regnet som gamle beiteområder for rein. Resultatet av Yngvar Nielsens undersøkelser gjorde det altså legitimt for Lappekommissionen å hevde at

den jordbrugende Befolkning allerede forlængst havde begyndt sin kultiverende Gjerning før Lappernes Komme, og saagodtsom overalt i større eller mindre Udstrækning taget Dal-og Fjeldstrækninger i Brug. Det er derfor utvivlsomt Lapperne, som i disse Distrikter har trængt sig ind paa den jorddyrkende Befolkning og senere været denne til stor Gene.

Lappekommissionen innrømmer at bøndene på enkelte steder hadde anlagt setrer og slåttemarker i fjelltrakter

hvor Lapperne forud have færdes mere frit, men som Regel kan Lappernes Rettigheder ikke antages at være gaaet for nær, ...

Og kommisjonen mener at samenes rettigheter ikke kan sies å være av en slik beskaffenhet at de skulle kunne utelukke eller hindre en rasjonell utvikling av jordbruget og «en fremadskridende Kultur» 242 .

Dette danner den politiske og ideologiske bakgrunnen for de «Grændserne for Lappernes Betesret» som Lappekommissionen foreslo og som i all hovedsak gjelder fremdeles.

6.2.4 Resultatet av Lappekommissionens arbeid med særlig vekt på Nord-­Trøndelag

Lappekommissionen avgav sin innstilling i 1892, og kommisjonens arbeid kan deles i to:

  • Kommisjonen utarbeidet forslag til «Distriktsinddeling» i Hedemark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. Dette omfattet både en ytre grense (vestlig grense) som må kunne oppfattes som kommisjonens forslag til «Grændser for Lappernes Betesret». I tillegg kom de med forslag til hvordan dette rettighetsområdet internt skulle inndeles i «Distrikter». (Jf. departementets presisering i brev av mars 1889. Se pkt. 6.1.)

  • Kommisjonen utarbeidet forslag til lov som innholdt tilleggsbestemmelser for «Lappeforholdene og Rensdyrdriften inden Hedemarkens og søndre Trondhjems Amter samt de søndenfor Tevla og Stjørdalselven liggende Dele af nordre Trondhjems Amt.» Dette utkastet med noen endringer ble vedtatt som lov 27. juli 1897 og ble gjeldende «inden de søndenfor Finmarkens Amt liggende Landsdele», ofte kalt «Tillægslappeloven» av 1897 . 1897-loven ble avløst av reindriftsloven av 1933. Den gis ingen ytterligere omtale i denne utredningen. (For utfyllende opplysninger om 1897-loven henvises til Severinsen 2006, side 89–95.)

Lappekommissionen, som i utgangspunktet la Yngvar Nielsens historiesyn til grunn, mente at det ikke var noen tvil om at samer etter gammel sedvane hadde benyttet fjellstrekningene i de østlige delene av Nord-Trøndelag. Kommisjonen kom til at samene hadde en sedvanerett basert på alders tids bruk på så vel privat mark som i allmenning i følgende kommuner:

Meraker, Værdalen, Mosviken og Verran, Skeid, Snaasen, Beitstaden, Lierne, Grong, Overhalden, Vemundvik, Klingen, Foldereid, Kolvereid og Lekø.

I følgende kommuner mente kommisjonen av rettighetsspørsmålet var tvilsomt:

Hegre, nordenfor Stjørdalselven, Levanger, Sparbu, Stod, Fosnes, Nærø, Vigten og Flatanger.

I følgende kommuner mente kommisjonen at samene ikke hadde noen rettigheter: Lexviken, Stjørdalen, Frosten, Aasen, Skogn, Ytterøen, Inderøen og Egge. 243

Ved kgl.res. av 10.7.1894 ble følgende reinbeiedistrikter innført: Fosen, Færen, Skjækerfjeld, Luru, Sandøla, Rørvik, Smalfjeld, Trones, Ekornen, Kolbotn og Vigten. De delene av kommunene Stjørdal og Meråker som ligger sør for elva Tevla, ble en del av Essand reinbeitedistrikt. Til sammen dekket dette praktisk talt all utmark i Nord-Trøndelag, bortsett fra området vest for E6 fra Stjørdal til Steinkjer, Ytterøya, området mellom Malm, Beistad, Følling og Steinkjer, og de ytterste øyene fra Foldfjorden og sørover til Bjugn. Vi ser altså at det ble innført reinbeitedistrikt i noen områder til tross for at Lappekommissionen var av den oppfatning at samene trolig ikke hadde beiterett der. Dette var Lappekommissionen innforstått med og uttalte følgende:

... Distrikterne indbefattes mere end netop det Terræn, hvor Lapperne kan antages efter gammel Sædvane at have udøvet Betning med Rensdyr. 244

Som begrunnelse for dette henviser Lappekommissionen til Oth.Prp. No. 2, 1882, sidene 34 til 36. Her drøftes distriktenes størrelse og kriterier for hvordan grensene skulle trekkes. Distriktene skulle ha naturlige grenser, for å hindre at reinen av seg selv streifet over til et annet distrikt (jf.1883-lovens § 6). Men distriktene måtte ikke bli for store, slik at man med loven i hånd kunne «frembringe et unaturligt udenfor Fællesansvarlighedens Grund og Hensigt gaaende Fællesskab mellem fjernt fra hinanden liggende Hjorde, ...» (Oth.Prp. No. 2, 1882, side 35). Lappkommissionen mente imidlertid at det ikke var noen ulempe forbundet med å bli innlemmet i reinbeitedistrikt:

Distriktsinddelingen medfører derfor store Fordele for de Fastboende, medens Lapperne stilles under Kontrol og pålægges Byrder. 245

Dette må man si er ganske klar tale fra en offentlig kommisjon, og i enkelte kommuner var det noen som mente at utmarksområdene burde bli definert som reinbeitedistrikt, selv om man mente at samene ikke hadde beiterett der basert på alders tids bruk. (Jf. pkt. 2.1.2.)

6.2.5 Reinbeitedistrikt og «Lappernes Betesret»

Som nevnt var Lappekommissionens mandat «at afgive Forslag til Fastsættelse af Grændserne for Lappernes Betesret ...». Sammenholdt med departementets brev av mars 1889 kan dette oppfattes slik at det var en yttergrense for samenes rettighetsområde som kommisjonen skulle fastsette, og at man deretter kunne innføre distriktinndeling i de «omhandlede Ægne» hvis man fant dette ønskelig med hjemmel i Felleslappeloven av 1883. I sistnevnte tilfelle skulle kommisjonen også fremme forslag til distriktsinndeling (jf. pkt. 6.1).

Så vidt en kan se, foretar Lappekommissionen disse to vurderingene under ett, og kommisjonen skriver at den fremmer sitt forslag i overensstemmelse med § 6 i Felleslappeloven av 1883. 246 Men denne loven gir ikke noe pålegg om at alle områder der samene hadde beiterett for rein, skulle inndeles i «Distrikter». Her står det bare at disse områdene «kunne inddeles i Distrikter...» (§ 6). Det synes klart at distriktsinndelingen i prinsippet ikke skulle omfatte områder der samene ikke hadde beiterett for rein basert på gammel sedvane, men Felleslappeloven kan knapt omfattes slik at samene ikke kunne benytte gamle rettighetsområder utenfor eventuelle «Distrikter». Felleslappe­loven og lovens forarbeider må kunne tolkes slik at samene hadde anledning til å fortsette sin reindrift – uten distriktsinndeling – i områder som var avgrenset på en slik måte at det var mulig å identifisere reinen og dens eier hvis reinflokken gjorde skade på annenmanns eiendom. Begrepet «Distrikt» i Felleslappeloven er et avgrenset rettighetsområde der samene er pålagt solidarisk ansvar for skade. Men samenes rettighetsområder kunne i prinsippet være større enn «Distriktet». Dette er Lappekommissionen innforstått med, og skriver at

... Distriktsinddeling overensstemmende med Lovens § 6 ikke har noensomhelst Indflydelse i Retning af at fastslaa Grændser for Lappernes Rettigheder, som er og blir de samme, enten Distriktsinddeling finder Sted eller ikke.

Dette må betraktes som en riktig lovforståelse, og kommisjonen overlater til domsstolene å avgjøre rettighetsspørsmålet:

Naar Lappernes Ret til Benyttelse af Betestrækning eller Skov skal afgjøres efter, hvad der har været gammel Sædvane «hidindtil» (før Loven at 2den Juni 1883) maa dette selvfølgelig uden anden speciel Hjemmel finde sin endelige Afgjørelse ved Domstolene.

Videre mener kommisjonen at:

Den Brug, som Lapperne udøver, skiller sig paa Grund af Nomadelivets Eiendommeligheder tillige i saa væsentlige Punkter fra den Brug, som man i andre Forhold kan fordre ud­øvet som Betingelse for Anerkjendelse af en Sædvaneret, at de samme Krav ikke kan opstilles. 247

Hvis man ser de to siste sitatene i sammenheng, ser man at Lappekommissionen egentlig ikke har trukket opp grensene for «Lappernes Betesrett» basert på «gammel Sædvane», men overlater det til domstolene. Kommisjonen mener dessuten at domstolene ikke må stille de samme kravene til den nomadiserende «Lapp» som til andre når det gjelder betingelsene for anerkjennelse av sedvanerett. Det er imidlertid en svakhet ved Lappekommissionen at den ikke drøfter hva som i relasjon til reindrift ansees som sedvanemessig bruk. Til tross for at kommisjonens mandat var å foreslå grenser for «Lappernes Betesrett», foretas det ingen spesifikk drøfting av hva slags tidligere bruk som er nødvendig for at samene kan antas å ha en bruksrett basert på sedvane. Når det gjelder Nord-Trøndelag deler kommisjonen omådene inn i tre kategorier: 248

  1. områder der sedvanerett «antages» å eksistere

  2. områder der spørsmålet «antages» å være tvilsomt

  3. områder der samene «ikke antages» å ha «nogen til gammel Sædvanebrug støttet Rettighed»

Hvilke kriterier som legges til grunn for hver av de nevnte kategoriene, er uklart, men store deler av Nord-Trøndeløg faller under kategori 1.

Lappekommissionen kommenterer det forholdet at fogden i Namdalen har skrevet ut bygselbrev til samene på strekninger i statsalmenningen. Om dette skriver kommisjonen:

«Saa bør i Fremtiden ikke ske, idet Lappernes Forhold selvfølgelig bør ordnes alene i Medhold af Lovens Bestemmelser.»

Men kommisjonen mente at det var «Føie til at overveie» om ikke samene burde pålegges en årlig avgift til det offentlige i forhold til antallet av deres dyr. Disse pengene kunne brukes til å dekke – i alle fall delvis – de utgiftene som det offentlige «vil komme til at bære i Anledning af Lappeforholdene ...», herunder nevnes spørsmål angående «Lappernes Skattepligt og Fattigforsørgelse» 249 . Av sammenhengen virker det som om Lappekommissionen mener at samene burde betale en slik avgift, også for bruk av områder der de hadde en sedvanemessig beiterett. Man ville altså både pålegge dem den byrden som solidarisk ansvar var, og i tillegg avkreve en avgift som nærmest ville ha blitt en ny bygselavgift.

Lappekommissionen må bedømmes ut fra sin tid. Dens oppgave var å foreslå grenser for «Lappernes Betesret», og de historiske «føringer» var lagt av fremtredende forskere i samtiden: professorene Gustav Storm, Gustaf Retzius og Yngvar ­Nielsen. Kommisjonen løste oppgaven ved å foreslå reinbeitedistrikt i Hedmark, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, men presiserte at samenes rettigheter var de samme enten distriktsinndeling hadde funnet sted eller ikke. Rent juridisk synes dette å være en riktig forståelse av Felleslappelovens § 6, og sett fra et politisk perspektiv var det kanskje den eneste måten å gå fram på. Hadde man presentert forslaget til distriktsgrenser som rettighetsgrenser, hadde trolig både samene og grunneierne protestert. En del grunneierne ville etter all sannsynlighet ha hevdet at de foreslåtte «distriktene» var for store hvis de skulle ansees som samenes rettighetsområder, eller at samene overhodet ikke hadde rettigheter i det aktuelle området. Samene ville nok ha påpekt at distriktsinndelingen ikke omfattet alle deres gamle bruksområder.

Når så kommisjonen presiserte at distriktsinndelingen medførte store fordeler for de fastboende, «medens Lapperne stilles under Kontrol og paalægges Byrder» , fikk dette enkelte kommuner til å se på distriktsinndeling som en fordel, fordi det innebar at samene ble pålagt solidarisk ansvar for skade som reinflokker kunne påføre høystakker, setrer, slåtteenger og lignende. Dermed var det ikke så stor motstand mot å definere områder som reinbeitedistrikt selv om både grunneierne og Lappekommissionen mente at samene ikke hadde «nogen til gammel Sædvanebrug støttet Rettighed» der. Hvorvidt dette var i tråd med Felleslappelovens intensjon, er tvilsomt.

Reinbeitedistriktene i alle de tre nevnte fylkene ble fastsatt ved kgl.res. av 10. juli 1894. I årene etter den tid er det ganske klart at distriktsgrensene – i all hovedsak – er blitt oppfattet som rettighetsgrenser så vel av myndigheter som av grunneiere og samer. Det har imidlertid funnet sted flere rettssaker som gjelder samenes rettigheter både innenfor og utenfor reinbeitedistriktene, men dette temaet faller utenfor rammet av denne utredningen.

7 Avsluttende bemerkninger

Formålet med dette arbeidet har vært å gi en oversikt over samisk bosetting i Nord-Trøndelag, samenes bruk av naturen og de rettslige rammebetingelsene for denne bruken på 1700- og 1800-tallet. Utredningen må leses som et supplement til Sverre Fjellheims utredning for Samerettsutvalget II, og de nevnte utredningene fra sørsamisk område som er skrevet for Samerettsutvalget I (se innledningen).

Praktisk talt all utmark i Nord-Trøndelag er i dag reinbeitedistrikt. Disse reinbeitedistriktene ble opprettet i 1894 på bakgrunn av Lappekommissionens innstilling fra 1892, og med hjemmel i Felleslappeloven av 1883. Samene har dermed rett til å benytte så vel privat som statlig utmark til beite for rein, og denne retten er i prinsippet basert på alders tids bruk.

Hvor lenge den samiske befolkningen har benyttet landskapet i dette fylket, er ukjent. Det er enighet blant forskere om at samene har drevet reindrift i de indre strøk av fylket i alle fall i 400 år. Her stopper sikre skriftlige kilder. Hvor lenge de har vært her med annen næringstilpasning, kan bare mer forskning gi svar på.

Nyere forskning fra 2005 kan tyde på at det har vært en kystsamisk bosetting i Ytre Namdal for om lag 1000 år siden. Vi vet lite om denne bosettingen fram til 1700-tallet, da samene bare nevnes sporadisk i enkelte kilder. En studie av tidsperioden 1775–1865 basert på folketellinger og kirkebøker, viser at det da var en samisk bosetting her som trolig hadde en kysttilpasning, en bygdetilpasning og en innlandstilpasning med vekt på reindrift. Studien viser at det i 1804 bodde om lag 370 samer mellom Bindalsfjorden i nord, Namsen i øst og Namsenfjorden i sør. Etter 1865 stod bare reindriften igjen som eneste hovedtilpasning for hele undersøkelsesområdet hvis vi legger folketellingen til grunn. Kystsamene og samer med bygdetilpasning hadde altså blitt assimilert og bofast før folketellingen av 1865 og kan ikke skilles ut fra den øvrige befolkningen. Dette er et eksempel på den assimileringen som trolig har skjedd over hele det sørsamiske området, og som har ført med seg at samer som ikke drev reindrift og ikke snakket samisk, av omgivelsene ble definert som ikke-samer. Eller sagt på en annen måte: I det sørsamiske området er reindriften en meget viktig etnisk markør.

Det synes å ha vært en allmenn oppfatning at det fra gammelt av har vært fredelige tilstander mellom bumenn (bønder) og samer i Nord-Trøndelag, i motsetning til i områdene lengre sør hvor det opp gjennom historien har vært mange overgrep mot samer (Fjellheim 1999). Denne litteraturgjennomgangen viser at dette ikke er riktig. Det har funnet sted brutale overgrep mot samer i Nord-Trøndelag, og ifølge muntlige overleveringer skal også samer ha tatt livet av en bofast familie i Nordli i Lierne, trolig omkring år 1500. En mann i Sørli tok hevn over drapet på denne familien ved å invitere en del samer til gjestebud og deretter ta livet av dem. Hvorvidt dette faktisk har skjedd, vet man ikke. Historien er muntlig overlevert og ikke nedtegnet før i 1689.

En annen udåd kom opp på ekstraordinært ting i 1694. En bonde i Gaundalen i Snåsa hadde tatt livet av en same og hans familie og dreng. Samen var meget rik, og motivet kan ha vært å få tak i en stor reinflokk, penger og annet gods. Gjerningsmannen ble dømt til å bli halshogd. Hans medhjelper fikk flere års tvangsarbeid. Noen år deretter forsvant to ungdommer fra Snåsa etter at de hadde dratt til fjells for å selge brennevin til en same. De kom aldri tilbake og ble aldri funnet. Samen ble mistenkt for å ha tatt livet av dem, men han ble ikke dømt på grunn av manglende bevis.

Dette er tragedier som forteller om et meget anstrengt forhold mellom samer og bumenn. Udåden fra 1694 ble antakelig utført i vinnings hensikt, men det er sannsynlig at drapene i Nordli og Sørli omkring år 1500 eller noe senere var et ledd i kampen om hvem som skulle disponere landområdene.

I Amund Hellands beskrivelse fra 1909 står det at de store viddene i Namsen-almenningen i det vesentlige ble benyttet av samer inntil begynnelsen av 1800-tallet. Under møtet på Harran i Namdalen i 1742 fikk Schnitler vite at bygden bare strekte seg mil øst for gården Åsmulen (som ligger ned mot Namsen). Den øvrige vide strekningen mot grensen til Sverige var kongens allmenning. Her var altså kongens allmenning å betrakte som et «eksklusivt samisk» område på 1700-tallet.

De første nyryddingsfolkene i Hudningsdalen – mellom Jomafjellet og Dergafjellet – kom i 1808. Anders Olsen fikk da festeseddel på hele dalen. Ifølge muntlige overleveringer var forholdet mellom Anders Olsen og samene såpass spent at Anders overnattet på en holme i Huddingsvatnet mens han arbeidet med nyryddingen. En dag kom en flokk samer for å jage han vekk fra plassen, men han kastet en stor vedstokk mot dem, og de flyktet.

En interessant kilde er Krags beskrivelse fra 1887, der han hevder at retten til å fiske i Orrvatnet var forbeholdt samene, og han legger til: «Hvem andre skulde vel her gjøre dem denne rett stridig?» Orrvatnet ligger øst for Namsvatnet i Røyrvik, og Krag beskriver hele dette området som «Namdalens ukjente egne».

Samen Jacob Pedersen Dergafjeld fortalte til Lappekommissionen i 1891 at hans far hadde hatt bygsel på beitestrekningene mellom Namsvatnet og Huddingsvatnet, og for noen år siden hadde han selv fått bygselbrev på beiteretten i samme strekning. Det viser at disse områdene var viktige for reindriften, men opp gjennom 1800-tallet ble dyrkbare områder også ettertraktet for bønder etter hvert som folketallet økte og det ble for trangt om plassen nede i bygdene.

Som nevnt var de store fjell- og skogområdene øst for Namsen å betrakte som eksklusivt samisk område inntil begynnelsen av 1800-tallet, men samene skaffet seg aldri noen eiendomsrett over disse områdene. Flere av dem kjøpte gårder, men det synes ikke å ha vært noen tradisjon blant sørsamene å kjøpe utmarksområder. I dag er staten stor grunneier i Nord-Trøndelag, men her er ingen «opprinnelig statsgrunn», og relativt lite «innkjøpt statsgrunn». Det meste er statsallmenning. Eksempelvis er ca. 40 prosent av utmarksarealet i kommunene Røyrvik og Namsskogan statsallmenning. Tilsvarende tall for Snåsa er 65 prosent. I denne utredningen er Ole S. Solnørdal og Asmund M. Schiefloes syn på statens eiendomsrett i allmenning omtalt. Solnørdal mener at de bygdesamfunnene som brukte allmenningene, hadde en rådighetsrett over disse allmenningene, og Harald Hårfagres enekongedømme medførte ikke noen endring i dette rettsforholdet. Schiefloe er enig, og mener at bygdens rådighetsrett over allmenningene ikke har endret seg opp gjennom tidene. Fra 1600-tallet hadde kongemakten en teoretisk overeiendomsrett, som kanskje kunne sees i sammenheng med romerretten og senere naturretten, som i det 16. og 17. århundret trengte seg inn i de nordiske landene med sin lære om kongens overeiendomsrett til all eiendom.

Solnørdal og Schiefloe drøftet naturligvis ikke samenes rettigheter, men spørsmålet er om det i prinsippet er noen vesentlig forskjell på samenes repeterende bruk av de store fjell- og utmarksområdene i Nord-Trøndelag og bøndenes bruk av den delen av disse områdene som kunne brukes til engslåtte, seter, ved- og tømmerhogst til eget bruk og lignende? Eller kan man legge prinsippet om «kløyvd eigedomsrett» til grunn? Det betyr at det kan være flere eiere til samme eiendom på funksjonelt grunnlag, altså en «fyremålsbunden eigedomsrett» som Knut Robberstad kaller det. Det vil i praksis si at noen eide grunnen med hensyn til skogen, en annen eide grunnen med hensyn til beitet, osv. Alle bruksrettighetene ble regnet som jamgode. Er det da slik at samene i flere hundre år har vært å betrakte som eiere av grunnen og fiskevatnene med hensyn til reinbeitet og fisket? Kan dette være en relevant problemstilling i kongens allmenning øst for Namsen hvor samene rådde grunnen alene opp mot 1800-tallet? Det skal her ikke gis noe entydig svar, men i en samerettslig sammenheng er disse spørsmålene relevante.

Litteraturliste

  • Berg, Arne (red.) Bygdebok for Lierne kommune . Bind III. Nordli, 1996

  • Berg, Bård A.: Myndighetenes behandling av konflikten mellom reindriftssamer og bønder i Nordland, Trøndelag og det søndenfjeldske på 1880- og 1890-tallet. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Tromsø, 1990

  • Berger, Bent: Til almenningsretten. I: Tidsskrift for rettsvitenskap. 1956: 102–127 . Universitetsforlaget, Oslo, 1956

  • Berger, Bent: Synspunkter i almenningslæren . I: Tidsskrift for rettsvitenskap . 1959: 290–307. Universitetsforlaget, Oslo, 1956

  • Bergsland, Knut: Samernas Vita Bok III: 1 Vol 1. Fyra utlåtanden i hovrätten i Skattefjällsmålet. 1975

  • Bergsland, Knut: Sørsamiske arvefjell på 1700-tallet. Artikkel i Åarjel-saemieh (Samer i Sør). Årbok nr. 2. Snåsa, 1985

  • Bergsland, Knut: Sørsamenes historie språklig belyst. Utredning for Samerettsutvalget I. Universitetet i Oslo, 1988

  • Bergsland, Knut: Bidrag til sydsamenes historie. Skriftserie nr 1. Senter for samiske studier. Tromsø, 1995

  • Bientie, Bierna: Samer i Snåsa – utskrift fra kirkebok for Snåsa 1887–1902. I: Åarjel-saemieh nr. 4: 109–115. Samien Sijte, Snåsa, 1991

  • Bjerken, Martin: Grong Bygdebok for Grong, Harran, Namsskogan og Røyrvik. 1949

  • Brørs, Sturla: Namdalseid. Utgitt av Beitstaden Historielag. Verdal, 1974

  • Bull, Kirsti Strøm & Oskal, Nils & Sara, Mikkel Nils: Reindriften i Finnmark 1852–1960. Cappelen, 2001

  • Christiansen, Per R.: Namdalens historie 1600–1837 . Bind II. Namsos, 1999

  • Dunfjeld-Aagård, Lisa: Sørsamiske kystområder. Tolkning av fortidig samisk tilstedeværelse i Ytre Namdal . Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Tromsø, 2005

  • Falkenberg, Johs.: Innføring av reinbeitedistrikter i Sør-Norge. I: Åarjel-saemieh (Samer i Sør). Årbok nr. 3. 1988: 19

  • Fjellheim, Sverre: Samer i Rørostraktene. Snåsa, 1999

  • Fladby, Rolf: Gjenreisning 1536–1648. I: Norges Historie . Bind 6. Redaktør Knut Mykland. J.W. Cappelens Forlag A.S, 1977

  • Gustavsen, Håkon (red.) Bygdebok for Lierne kommune. Bind IV. Sørli, 1998

  • Hallan, Nils: Dei første meldingane om samar i Nord-Trøndelag. Nord-Trøndelag historielag. Årbok for 1966. Steinkjer, 1967

  • Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag, 2004

  • Helland, Amund: (1) Norges Land og Folk XVII. Nordre Trondhjems Amt. Første del. Kristiania, 1909.

  • Helland, Amund: (2) Norges Land og Folk XVII. Nordre Trondhjems Amt. Anden del. Kristiania, 1909.

  • Hermanstrand, Håkon: Sørsamisk samfunn i endring. Fokus på Åarjel-Njaarke 1775–1865. Hovedfagsoppgave i historie. NTNU, 2005

  • Hjulstad, Ola: (red.): Bygdebok for Lierne kommune. Bind II. Utgitt av Lierne kommune i 1992.

  • Hjulstad, Ola: Van Severen 150 år i Namdalen 1849–1999. Foretstia Van Severen, Norske Skog Skogene, Norske Skog Kraft. 1999 .

  • Haarstad, Kjell: Samiske vandringer i Sør-Norge . Tapir, 1981.

  • Haarstad, Kjell: Sørsamisk historie. Ekspansjon og konflikter i Rørostraktene 1630–1900 . Tapir forlag, 1992.

  • Jünge, Åke: Samar i sør. Artiklar om sørsamiske forhold . Høgskolen i Nord-Trøndelag. Kompendium. Steinkjer, 2000.

  • Jünge, Åke: Samar og rein på Vikna for hundre år sidan. Litt samisk lokalhistorie frå Ytre Namdal. Særtrykk frå Årbok for Nord-Trøndelag Historielag. 2004

  • Jåma, Arvid: Samer i Snåsa – utskrift fra kirkebok for Snåsa 1887–1902 . I: Åarjel-saemieh nr. 3: 98–102. Samien Sijte, Snåsa, 1988.

  • Krag, J.: Fra Namdalens ukjendte egne . Den Norske Turistforenings Årbok, 1887

  • Krogstad, Bjørn R.: Bygdebok for Meråker . Heim og slekt. Bind 4. Utgitt av Meråker kommune i 1995.

  • Krogstad, Bjørn R.: Bygdebok for Meråker. Gard og gruve. Utgitt av Meråker kommune i 2002.

  • Løøv, Anders: Samene i Overhalla. Årbok for Namdalen 1983. Utgitt av Namdal historielag. Namsos, 1983.

  • Løøv, Anders: Lappekommisjonen av 1889. Del 2. Kommisjonens forhandlingsprotokoller. Erklæringer som private personer har avgitt for lappekommisjonen om forholdene i Nord-Trøndelag. Saemien Sijte. Snåsa, 1998.

  • Løøv, Anders: Harran sogns kirkebok. Transkribert og kommentert av Anders Løøv. Grong historielag, 1989

  • Martens, Nicolay: Skogliv. Olaf Norli’s forlag. Kristiania, 1906.

  • Nielsen, Yngvar: Lappernes fremrykning mod syd i Throndhjems stift og Hedemarkens amt. I: Det Norske Geografiske Selskabs Aarbog I . 1889–1890. Kristiania

  • Nissen, Kristian og Kvamen, Ingolf: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742 1745. Oslo, 1962.

  • Olsen, K. Meinich: Norsk Almenningsret . Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1928.

  • Romstad, Idar (red): Bygdebok for Høylandet . Bind III. Generell del. Utgitt av Høylandet kommune ved Bygdeboknemda. 1984.

  • Ræstad, Arnold: Lappeskatten og lappenes rettigheter i Norge før 1751 . Tromsø, 1928.

  • Rørvik, Nina: Røyrvik gårds- og grendehistorie. Bind II. Utgitt av Røyrvik kommune i 1998.

  • Sandnes, Jørn: Snåsaboka. Bind 1. Bygdehistorien fram til år 1800. Utgitt av Snåsa kommune i 1956.

  • Schiefloe, Asm.: Hovedlinjer i norsk almenningsrett. Johan Grundt Tanum, Oslo, 1955.

  • Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775. Andet bind. Tapir, 1979.

  • Severinsen, Anne: Reineiernes sedvanerett i reinbeitedistriktene Essand og Riasten. DIEDUT nr. 1. 2006.

  • Skorstad, Hallstein: Gamle samiske forefar på Otterøya før år 1900. I: Åarjel-saemieh nr. 5. Snåsa, 1995.

  • Solnørdal, O: Den trøndske ålmenningsretten i gamalnorsk tid. Oslo. Nasjonaltrykkereiet, 1933.

  • Zachrisson, Inger: Forntida sörsamer. I: Åarjel-saemieh (Samer i Sør). Årbok nr. 2. Snåsa, 1985.

Offentlige utredninger:

  • 1843-kommisjonen: Bilag nr. 12 til Lappekommissionen af 1897 . Indstilling fra 1904: Indstilling fra den ved Storthingets Beslutning af 27de Juli 1897 og kongelig Resolution af 9de September s.ånedsatte Kommission, der har havt at tage under Overveielse, hvilke Lovregler m.v. vedkommende Lappevæsenet der blive at istandbringe, efterat Lov om Lapperne i de forenede Kongeriger Norge og Sverige af 22de Juni 1883 er traadt ud af Kraft.

  • 1866-kommisjonen: O. No. 1 – 1868/1869

  • O.No. 25 – 1862: Om Udfærdigelse at en Lov, indeholdende Bestemmelser om Bevogtning At Rensdyr m.V. i det egentlige Finmarken

  • Oth.Prp. No. 2 – 1871: angaaende Lov om Lapperne i de forenede Riger

  • Storthingsforhandlingene 1889. Dokument nr. 93 . Fra Budgetkomiteen.

  • NOU: 18-1984: Om samenes rettsstilling . (Samerettsutvalgets første utredning. Avgitt til Justisdepartementet 15. juni 1984.)

Bygdebøker som er gjennomgått:

  • Arbeidsnemd: Stjørdalsboka. Bind II (Stjørdal herad, utgitt 1950), bind III (Lånke herad, utgitt 1950), bind IV (Skatval herad, utgitt 1954), bind VI del I (Meråker herred, utgitt 1955), bind VI, del II (Meråker herred). (Ikke noe om samer i noen av disse bindene. Kun slekt og gårder.)

  • Avatsmark, O.S.: Namsos. Kristiania, 1914.

  • Berg, Svein: Gårds- og brukerhistorie Mosvik. Bind I. Utgitt av Mosvik kommune / Bygdeboknemda. 1994.

  • Brørs, Sturla: Namdalseid. Utgitt av Beitstaden Historielag. Verdal, 1974.

  • Bjerken, Martin: Grong Bygdebok. 1950.

  • Borgan, Bjarne: Viknaboka. I–III. Vikna Historielag, 1969.

  • Christiansen, Per R.: Namdalens historie 1600–1837. Bind II. Namsos, 1999

  • Fagerli, Karl Audun: Bygdebok for Lierne kommune. Bind I. Utgitt av Lierne kommune, bygdebokkontoret. 1989.

  • Flotten, Olav: Overhalla Bygdebok. Gårds- og slektshistorie. Bind I (1967), II (1968), III (1969) og IV (1971).

  • Groven, Gunnar: Overhalla bygdebok. Bind VI . Utgitt av Overhalla kommune. Namsos, 1990.

  • Gustavsen, Håkon (red): Bygdebok for Lierne kommune. Sørli, 1998.

  • Hallan, Nils: Skogn Historie . I–VI. Utgitt av nemda for Skogn historie.

  • Hjulstad, Ola (red.): Bygdebok for Lierne kommune. Bind II. Utgitt av Lierne kommune i 1992.

  • Hylland, J: Flatanger-boka. Trondheim 1962. Utgitt av Lierne kommune i 1992.

  • Krogstad, Bjørn R.: Bygdebok for Meråker. Heim og slekt. Bind 4. Utgitt av Meråker kommune i 1995.

  • Krogstad, Bjørn R.: Bygdebok for Meråker. Gard og gruve. Utgitt av Meråker kommune i 2002.

  • Leirfall, Jon: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I: Stjørdalsboka . Bind I, del II. Utgitt av Stjørdal og Meråker kommuner i 1968.

  • Leirfall, Jon: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. I: Stjørdalsboka . Bind I, del III. Utgitt av Stjørdal og Meråker kommuner i 1972.

  • Leirvik, Kåre og Leirvik, Sveinung: Nærøy Bygdebok . Bind I–VI. Utgitt av Nærøy kommune i 1980.

  • Lindgaard, Roar: Frostadboka. Bind VI, VII og VIII. Utgitt av Frostadting Historielag (2002, 2003 og 2004).

  • Romstad, Idar (red.): Bygdebok for Høylandet. Bind III. Generell del. Utgitt av Høylandet kommune ved Bygdeboknemda. 1984.

  • Sakshaug, Ystad m.fl.: Inderøyboka. Bind I og II. Steinkjer, 1973.

  • Sandnes, Jørn: Snåsaboka . Bind 1. Bygdehistorien fram til år 1800.Utgitt av Snåsa kommune i 1956.

  • Seem, Anne Marie: Grong 1900–2000. Utgitt av Grong bygdeboknemd i 1999.

  • Skevik, Olav: Busettinga i Beitstad og Malm fram til 1550. Utgitt av Beitstaden Historielag. Steinkjer, 1975. (Bortsett fra Finnhaugen, som nemnes på side 82.)

  • Strand, Jørgen P. Grong bygdebok I–III . Utgitt 1990–1991 og 1993.

  • Tømmeraas, Per J.: Lexviken. (Bygdehistorisk samling fra Leksvik. Nr.1.) Utgitt av Per J. Tømmeraas og Johannes Hagen. 1996.

  • Tømmeraas, Per J.: Lexviken. (Bygdehistorisk samling fra Leksvik. Nr. 2.) Utgitt av Per J. Tømmerås. Trondheim, 2001.

  • Ystad, Andreas: Inderøyboka. Bind III. Trondheim, 1964

  • Flere forfattere: Verdalsboka . (10 bind.)

Fotnoter

1.

Løøv 1983: 10

2.

Sandnes 1996: 54–75

3.

Sandnes 1996: 1–7

4.

Bergsland 1988: 275

5.

Bergsland 1988: 279

6.

Sandnes 1996: 20

7.

Haarstad 1992: 299

8.

Fjellheim 1999: 59

9.

Dunfjeld-Aagård 2005: 114

10.

Hermanstrand 2005: 139–140

11.

Bergstøl, Jostein: Foredrag på sørsamisk historieseminar på Røros. 29.september 2006

12.

Hallan 1966: 69–70

13.

Krag 1887: 52

14.

Krag 1887: 64

15.

Krag 1887: 59

16.

Helland 1909, 1: 715

17.

Romstad 1984: 419

18.

Romstad 1984: 419

19.

Løøv 1998: 68, jf. s. 72

20.

Nissen og Kvamen 1962: 148

21.

Nissen og Kvamen 1962: 149

22.

Bergsland 1988: 278

23.

Helland 1909,2: 705

24.

Bjerken 1949: 231

25.

Løøv 1998: 68

26.

Helland 1909, 1: 715

27.

Løøv 1983: 5

28.

Romstad 1984: 420–421

29.

Christensen 1999: 297

30.

Nissen og Kvamen 1962: 159–160

31.

Nissen og Kvamen 1962: 158

32.

Rørvik 1998: 14

33.

Rørvik 1998: 19

34.

Bjerken 1949: 224

35.

Rørvik 1998: 24

36.

Bjerken 1949: 233

37.

Bjerken 1949: 225

38.

Gården Nedre Stallvik ligger ved Tunnsjøen. Den ble ryddet i 1817. Se Rørvik 1998: 24.

39.

Rørvik 1998: 31

40.

Bergsland 1975: 265

41.

Christiansen 1999: 52

42.

Gustavsen 1998: 196

43.

Schøning 1979: 122

44.

Bergsland 1995: 91, jf. Bergsland 1975: 265

45.

Bergsland 1995: 53

46.

Bergsland 1995: 92

47.

Bergsland 1975: 170

48.

Bergsland 1995: 92

49.

Bergsland 1995: 92

50.

Nissen og Kvamen 1962: 160

51.

Nissen og Kvamen 1962: 150

52.

Nissen og Kvamen 1962: 156

53.

Nissen og Kvamen 1962: 155

54.

Martens 1906: 28–29

55.

Lappekommissionen 1889: 73

56.

Sandnes 1956: 229–230

57.

Sandnes 1956: 232

58.

Sandnes 1956: 232–234

59.

Bergsland 1975: 265

60.

Helland 1909, 1: 715

61.

Helland 1909, 1: 715

62.

Bergsland 1988: 221

63.

Bergsland 1988: 218

64.

Bergsland 1988: 222

65.

Bergsland 1988: 218–219

66.

Nissen og Kvamen 1962: 76

67.

Nissen og Kvamen 1962: 82

68.

Nissen og Kvamen 1962: 87

69.

Krogstad 2002: 64

70.

Krogstad 2002: 80

71.

Krogstad 1995: 14

72.

Bergsland 1985: 63

73.

Krogstad 2002: 143–144

74.

Bergsland 1985: 55

75.

Nissen og Kvamen 1962: 74, jf. Bergsland 1988: 224–226

76.

Løøv 1998: 29

77.

Løøv 1998: 108

78.

Lappekommissionen av 1889: 65, 2. spalte

79.

Løøv 1998: 34–35

80.

Løøv 1998: 98

81.

Jünge 2004: 148

82.

Vorren 1986: 46

83.

Romstad 1984: 419

84.

Løøv 1998: 99

85.

Løøv 1998: 98

86.

Løøv 1998: 72–73

87.

Løøv 1998: 100

88.

Skorstad 1995: 101–106

89.

Skorstad 1995: 101

90.

Løøv 1998: 70

91.

Løøv 1998: 71

92.

Skorstad 1995: 102

93.

Skorstad 1995: 104

94.

Skorstad 1995: 105

95.

Lappekommissionen 1889: 73

96.

Brørs 1974: 77

97.

Brørs 1974: 201

98.

Jåma 1988: 99–102

99.

Løøv 1998: 100

100.

Løøv 1998: 111

101.

Løøv 1998: 112

102.

Dunfjeld-Aagård 2005: 111

103.

Dunfjeld-Aagård 2005: 112–114

104.

Dunfjeld-Aagård 2005: 116

105.

Dunfjeld-Aagård 2005: 79–80

106.

Dunfjeld-Aagård 2005: 118

107.

Dunfjeld-Aagård 2005: 119

108.

Dunfjeld-Aagård 2005: 121

109.

Dunfjeld-Aagård 2005: 125

110.

Hermanstrand 2005: 139–140

111.

Hermanstrand 2005: 136

112.

Fjellheim 1999: 24

113.

Hermanstrand 2005: 56–67

114.

Lappekommissionen av 1889: 73

115.

Statistikk fra Reindriftsforvaltningen i Nord-Trøndelag pr. 31.03.2005

116.

Folketellingen av 1865

117.

Lappekommissionen 1889: 108

118.

Lappekommissionen 1889: 108

119.

Framstillingen baserer seg i hovedsak på intervju med Algot Jåma 05.03.2004

120.

Løøv 1998: 83

121.

Lappekommissionen av 1889, s. 108

122.

Løøv 1998: 77–78

123.

Intervju med Algot Jåma 05.03.2004

124.

Intervju med Marie Lifjell 26.10.2004

125.

Intervju med Algot Jåma 05.03.2004

126.

Hermanstrand 2005: 136

127.

Sandnes 1996: 69

128.

Hjulstad 1999: 17

129.

Hjulstad 1999: 10–12

130.

Hjulstad 1992: 28

131.

Hjulstad 1992: 28–29

132.

Hjulstad 1992: 35

133.

Berg 1996: 113–114

134.

Berg 1996: 276

135.

Krogstad 1991: 21

136.

Løøv 1998: 29

137.

Løøv 1998: 29

138.

For en nærmere gjennomgang av forskernes arbeider vises til Solnørdal 1933: 18–20 og Schiefloe 1955: 25.

139.

Hjulstad 1992: 35

140.

Meinich Olsen 1928: 220

141.

Meinich Olsen 1928: 222

142.

Meinich Olsen 1928: 213

143.

Meinich Olsen 1928: 221

144.

Meinich Olsen 1928: 13

145.

Meinich Olsen 1928: 14

146.

Meinich Olsen 1928: 14

147.

Meinich Olsen 1928: 18

148.

Meinich Olsen 1928: 49

149.

Meinich Olsen 1928: 56

150.

Meinich Olsen 1928: 15

151.

Meinich Olsen 1928: 17

152.

Meinich Olsen 1928: 57

153.

Meinich Olsen 1928: 59

154.

Solnørdal 1933: 10–11, jf. Solnørdal 1958: 26–27

155.

Solnørdal 1933: 17, jf.Schiefloe 1955: 24

156.

Solnørdal 1933: 19–20, jf. Schiefloe 1955: 25

157.

Schiefloe 1955: 28

158.

Solnørdal 1933: 29

159.

Solnørdal 1933: 49

160.

Schiefloe 1955: 30

161.

Schiefloe 1955: 31

162.

Schiefloe 1955: 33

163.

Solnørdal 1933: 64

164.

Schiefloe 1955: 39

165.

Schiefloe 1955: 44

166.

Schiefloe 1955: 45 ff.

167.

Olsen 1928: 34

168.

Schiefloe 1955: 76–77

169.

Schiefloe 1955: 78

170.

Schiefloe 1955: 81

171.

Schiefloe 1955: 88–90

172.

Schiefloe 1955: 93

173.

Schiefloe 1955: 110

174.

Schiefloe 1955: 109

175.

Schiefloe 1955: 109

176.

Schiefloe 1955: 111

177.

Schiefloe 1955: 113–114

178.

Schiefloe 1955: 122–123

179.

Schiefloe 1955: 124

180.

Schiefloe 1955: 134

181.

Schiefloe 1955: 142

182.

Schiefloe 1955: 13

183.

Schiefloe 1955: 14

184.

Schiefloe 1955: 15

185.

Berger 1956: 103

186.

Berger 1959: 298–299

187.

Robberstad, 1963: 162–166

188.

Robberstad, 1963: 163–164

189.

Robberstad 1963: 165

190.

Nissen og Kvamen 1962: 63

191.

Haarstad 1981: 171–172

192.

Falkenberg 1988: 22

193.

Fladby 1977: 259

194.

Haarstad 1981: 172

195.

NOU 1984: 18. s. 176–179

196.

Departements-Tidende for 1844: 15

197.

Kommisjonen av 1843: 82

198.

Brev fra Søndre Trondhjems Amt av 14.april 1844. Sør-Trøndelag Amt kopibok. Transkribert av Anders Løøv.

199.

Kommisjonen av 1843: 82–83

200.

Etter Bull, Oskal og Sara 2001: 69

201.

Bull, Oskal og Sara 2001: 70

202.

Kommisjonen av 1843: 92

203.

Kommisjonen av 1843: 87

204.

Kommisjonen av 1843: 88

205.

Kommisjonen av 1843: 108

206.

Kommisjonen av 1843: 110

207.

Oth.Prp. No. 2. 1871: 2–3

208.

O. nr. 25, 1862: 1–5

209.

Indst. O. No. 88. 1863

210.

O. No.1. 1867: 1

211.

O. No.1. 1867: 28

212.

O. No.1. 1867: 3–4

213.

Ræstad 1928: 233

214.

O. No.1. 1867: 11

215.

O. No.1. 1867: 13

216.

O. No 1. 1867: 15

217.

O. No 1. 1867: 14

218.

O. No.1. 1867: 35

219.

O. No.1. 1867: 18

220.

O.No 1 1867: 32–33

221.

Oth.Prp. No 2. 1871: 2

222.

Jf. LK 1889. S.35

223.

Oth.Prp. No 2. 1871: 52

224.

Oth.Prp. No 2. 1871: 10

225.

Storthingsforhandlingene 1889. Dokument nr. 93. Fra Budgetkomiteen.

226.

Storthingsforhandlingene 1889. Dokument nr. 93. Fra Budgetkomiteen.

227.

Storthingsforhandlingene 1889: 1288 og 1294

228.

Berg 1990: 66

229.

Nielsen 1891: 19

230.

Nielsen 1891: 19

231.

Nielsen 1891: 20

232.

Nielsen 1891: 21

233.

Nielsen 1891: 22

234.

Falkenberg 1988: 26

235.

Zachrisson 1985: 42

236.

Nielsen 1891: 34

237.

Røros-kommisjonens Indberetning 1875: 47

238.

Rettstidende 1968: 407

239.

Lappekommissionen av 1889: 4

240.

Lappekommissionen 1889: 33

241.

Lappekommissionen 1889: 33

242.

Lappekommissionen av 1889: 41

243.

Lappekommissionen av 1889: 65

244.

Lappekommissionen av 1889: 43

245.

Lappekommissionen av 1889: 42

246.

Lappekommissionen av 1889: 43

247.

Lappekommissionen av 1889: 42

248.

Lappekommissionen av 1889: 65

249.

Lappekommissionen av 1889: 76

Til dokumentets forside