NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 7
Sjøsamene i Salten fogderi ca. 1600-1760: folketall og jordeiendomsrettslige vilkår

Lars Ivar Hansen

1 Innledning

1 I denne artikkelen skal vi se nærmere på den delen av den samiske befolkningen i fastlandsdelen av nordre Nordland som var fast bosatt på gårder i fjordområdene. Tidsperspektivet går fra ca. 1600 til 1760-årene. I tidligere litteratur er denne befolkningen kalt både «sjøfinner» (Qvigstad 1929), «finner»/«bufinner»(Kolsrud 1947), «sjøsamer» ­(Kolsrud 1961; Nielssen 1990, 1994; Evjen 1998, 2001) samt «kystsamer» (Kalstad & Storm 1982; Hansen 1982, 1986; Storm 1990; Andersen 1992). Alle disse betegnelsene er blitt til i ulike historiske situasjoner, hvor det i første rekke er forskjellige parter utenfor det samiske samfunnet – ikke minst myndighetene – som har hatt behov for å navngi den samiske befolkningen. Her vil vi bruke betegnelsen «sjøsamer».

Siktemålet er for det første å gi en presentasjon av hvor denne befolkningen var bosatt , samt dens omfang i eldre tid, i den grad kildematerialet tillater mer presis beregning av folketallet. Dernest vil vi se nærmere på den jordeiendomsrettslige stillingen til de gårdene/plassene som sjøsamene i Salten var bosatt på og drev. Dette kan i seg selv bidra til å kaste utfyllende lys over samisk rettighetshistorie, siden utviklingen for sjøsamegårdene i nordre Nordland hadde et annet forløp enn lengre nord (for eksempel i Sør-Troms). Men gårdenes rettslige status til forskjellige tider kommer også inn som en faktor vi må ta hensyn til ved beregningen av sjøsamenes antall. Til slutt ønsker vi å holde det sjøsamiske folketallet opp mot folketallet for den tilsvarende fastboende norske befolkningen, i den grad det er mulig å komme frem til rimelige overslag over den sistnevnte. Etter en drøfting av kildenes utsagnskraft viser det seg imidlertid at slike kvantitative beregninger av den tradisjonelle sjø­samiske befolkningen bare kan gjennomføres for tre tidspunkt på 1700-tallet dersom en skal kunne feste lit til dem, nemlig: 1701, begynnelsen av 1740-årene og 1762. Det aktuelle geografiske området omfatter det gamle Salten fogderi, og strekker seg egentlig fra Beiarn i sør til og med Ofoten og grensen mot Troms fylke i nord, men i det skriftlige kilde­materialet mister vi oversikten over de gårdsbosatte samene i Beiarn-området etter 1640-årene, slik at det sørligste området som blir dekket gjennom hele perioden, er Sørfold. Men godt og vel hundre år seinere, i kilder fra 1740-årene og i 1762, støter vi i disse områdene sør for Folda på en annen gruppe samer med tilknytning til gårder: såkalte «skoglapper» som sitter på mindre rydningsplasser. For størstedelen ser denne gruppen ut til å bestå av tidligere reindriftsnomader som er i ferd med å ta opp gårdsbruk i de skogkledte dalgangene, eidene og utmarksområdene opp mot fjellet som tidligere hadde fremstått som marginale for fast bosetning. Ut fra kategoriene som brukes i skattleggingen (betegnelsen «finner») kan det heller ikke utelukkes at denne befolkningen også fikk tilskudd fra den tidligere sjøsamiske befolkningen. 2 Denne gruppen som altså utgjør en parallell til den kjente markebygdsbefolkningen i Ofoten og Sør-Troms (Storm 1990; Johansen 1995; Minde 2000), finner vi særskilt i fjerdingene Bodin, ­Skjerstad og Saltdalen. Fordi det først er mulig å tallfeste dem i 1760-årene, vil vi i første omgang holde dem utenfor drøftingen, og komme tilbake til dem mot slutten av artikkelen.

Ved siden av de såkalte mann tallene av 1664–66 og 1701 3 samt listene over «ekstraskatten» fra 1760-årene, er det de årvisse listene over «sjøfinne-skatt og -leidangen» som gir oss best oversikt over den bofaste, gårdstilknyttede samiske befolkningen i nordre Nordland gjennom 1600- og 1700-tallet. Her får vi også beskjed om den geografiske lokaliseringen av denne bosetningen. Ved siden av en enkeltstående leidangsliste fra 1566–67, er slike skattelister bevart fra tidsrommene 1601–1646 og fra 1687 til 1700-tallets andre halvdel. 4 I samband med denne artikkelen har vi underkastet listene for periodene 1601–1641 og 1687–1750 en særskilt granskning:

For et utvalgt antall år innenfor de to periodene 1601–1641 og 1687–1750 er alle skattlagte personer blitt registrert med fornavn og patronymikon i en database, med individuelle opplysninger om bosted (gård), bygd, fjerding samt årlige skattesummer. Dette materialet omfatter om lag 8 900 innførsler, fordelt på 57 år. Ved standardisering av skrivemåten av navnene og alfabetiske utlistinger har det deretter – også med hjelp av gårdstilknytningen som identifikasjonsgrunnlag – vært mulig å sortere de individuelle skatteyterne kronologisk, slik at en fikk oversikt over henholdsvis første og siste år vedkommende person opptrådte som skatteyter. Disse opplysningene, med opplysninger om bosted ved første og siste gangs skatteinnkreving, er deretter lagt ut i to separate databaser, med henholdsvis 1145 individer for perioden 1601–1641 og 689 individer for perioden 1687–1750. Det er disse basene som er lagt til grunn for den korrigerte oversikten over skatteyterutviklingen som er gitt i figur 4. Opptellinger på grunnlag av første og siste skattelegging av enkeltpersoner, gir et mer pålitelig bilde av hvilke skatteytere som ble regnet som hjemmehørende i området, enn ren opptelling år for år fra de originale listene, fordi enkelte skattytere kan være midlertidig utelatt av listene i enkelte år av spesielle grunner, som tidsbegrenset fravær, forbigående sviktende skatteevne osv. Selv om slike ting kan ha betydning økonomisk, sier de mindre om hvem som ble regnet med i den stedegne befolkningen.

2 Metodiske problemer

Når vi gransker listene over «finneskatt» nøyere, viser det seg imidlertid betydelige problemer med å skulle bruke dem til å kartlegge tendenser i den sjøsamiske befolkningsutviklingen. Dette henger i første rekke sammen med at skattleggingen av den sjøsamiske gårdsbefolkningen er så nært knyttet opp til bosetningsenhetenes bruks- og eiendomsmessige status. Skattelistene synes nemlig kun å omfatte hovedpersoner/husholdsoverhoder på de offisielt registrerte gårdsenhetene 5 som tjente som boplasser for den samiske befolkningen. Én første ting som står klart – og hvor skattelistene over sjøsamene er på linje med listene over den norske gårdsbefolkningen – er at vi ikke uten videre får kjennskap til alle de andre som inngikk i disse husholdene , som barn, fosterbarn, eventuelle tjenere og eldre – eventuelt tidligere oppsittere (foreldre) som hadde overlatt driften av gårdsbruket til den yngre generasjonen.

I tillegg får vi heller ikke kjennskap til de samiske brukerne som drev på husmanns -betingelser i forhold til de registrerte bosetningsenhetene. På tilsvarende måte som sine standsbrødre blant de norske, var disse samiske husmennene ikke med på å betale de offentlige skattene som lå på matrikkelgårdene , som var de offisielt godkjente og registrerte driftsenhetene. Derfor får vi beskjed om denne gruppen bare i unntakstilfelle, som i forbindelse med manntallet av 1701, og ved de såkalte ekstraskattemanntallene fra 1760-åra. Men på den annen side ser heller ikke denne gruppen av samiske husmenn ut til å være særlig stor: Både i Skrovkjosen og Tysfjord var det tre husmenn i 1701 – av i alt henholdsvis tolv og 55 hovedpersoner. Samme antall samiske husmenn hadde ­Sørfold på dette tidspunktet, av i alt 16 hovedpersoner. Og i Sagfjorden/Røttangen i Hamarøy var husmannstallet oppe i åtte av 34 hovedpersoner, eller knapt en fjerdedel. Men heller ikke de oversiktene som oppgir antallet husmenn, inneholder hele den mannlige befolkningen, så uansett blir vi nødt til å beregne visse gjennomsnittlige tillegg for visse aldersgrupper, før vi legger til for den kvinnelige delen av befolkningen (se fotnote 2 i kapittel 1). Den feilkilden som skaper de største utfordringene med å utnytte de samiske skattelistene for folketallsberegninger, er imidlertid den særskilte juridiske institusjonen som ble kalt «finneodelen», som sikret en del av sjøsamene en helt spesiell disposisjonsrett over ressursene på de gårdene de satt på, i forhold til det som vanligvis gjaldt norske jordbrukere og fiskerbønder, som i datidens samfunn stort sett måtte leie den jorda de drev. Før vi går videre, må vi derfor få klarhet i hvordan denne rettslige ordningen med finneodel virket for sjøsamene i nordre Nordland.

3 Finneodel – ikke bare for samer?

Finneodelsinstitusjonen innebar at en del av sjøsamene stod utenfor det jordleiesystemet som var dominerende i eldre tid, og derfor slapp å betale vanlig jordleie og dessuten såkalt bygsel, dvs. innfestingsavgift. Det normale for det store flertallet av bønder og fiskerbønder på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet var at de måtte leie jord av noen av de store jordeierne – staten, kirken eller private (oftest adelige) godseiere – for å kunne disponere jord til å dyrke fram korn eller fôr til buskapen. For denne jorda måtte de betale en årlig leieavgift («landskyld») og dessuten en særskilt avgift – innfestingsavgift eller bygsel, som det ble kalt – når de startet leieforholdet og inngikk leiekontrakten. Dermed ble de leilendinger . For den jorda som staten eller «kronen» eide, var det fogden som inngikk slike leiekontrakter, oftest på det lokale tinget. Slik leie ble kalt «bygsel». Kirken hadde en tilsvarende tjenestemann til å administrere sitt gods, kalt «biskopens ombudsmann». Det var altså disse, eller den som styrte med utleie av det private godset, som egentlig hadde myndighet til å bestemme hvem som skulle få leie jord, selv om det utover på 1600-tallet hadde festnet seg en praksis som gikk ut på at ett av barna til den tidligere leilendingen som oftest fikk overta leieforholdet til jorda, altså et slags «arvelig» leilendings- eller festeforhold. De sjøsamene som nøt godt av «finneodelen», kom imidlertid i en helt annen posisjon.

Etnologen Knut Kolsrud , som var den første som undersøkte «finneodelens» virkemåte grundig, i samband med sin kartlegging av den eldre historien til sjøsamene i Ofoten, fastslo at rettighetene som knyttet seg til en del av sjøsamenes gårder, dreide seg om to ting:

  1. at «finnene tiltrådte sin jord uten at svare bygsel av den»,

  2. at de ikke svarte landskyld eller landbohold av sin jord, men bare «een arbitrarie Skatt og Leding aarligen», som var betydelig mindre enn de vanlige jordavgiftene (Kolsrud 1947: 26).

Kolsrud slo også fast at disse rettighetene («privilegiene») som sjøsamene nøt godt av, var en rettighet som tillå dem i egenskap av etnisk gruppe:

«... privilegiene gjaldt den etniske gruppe som senere både av embetsmenn og almue vanligvis gikk under betegnelsern finner, bufinner eller sjøfinner» (Kolsrud 1947: 25). Med hensyn til jordavgiftene «… inntar således sjøfinnene en privilegert stilling som bare tilkom dem som en egen folkegruppe og egentlig ikke heftet ved selve de jordparter de bodde på» (Kolsrud 1947: 26).

Det var danske embetsmenn som utformet betegnelsen «finneodel» om denne ordningen, og den kom opp fordi de i sine innberetninger sammenlignet den med den odelsretten som var kjent innenfor det norske jordbrukssamfunnet. De snakket om boplassene eller gårdene, som «Finderne og deres børn har tilholdt sig som sit odel» ­(Hansen 1986: 40). Og siden rettighetene innebar at en del av sjøsamene var fritatt for leie og feste­avgift for de plassene de brukte, og dermed faktisk kunne bestemme over arve- og brukerrekkefølgen på plassene selv , viste det seg at de i praksis faktisk kom ut på linje med selveiere på odelsjord slik det fungerte lenger sør i landet (Hansen 1986: 40–41). Sammenlikningen med den norske odelsretten var altså ikke så ueffen. Dette synes også å bli bekreftet i de vitnemålene som ble tatt opp på tingene i 1727, da myndighetene søkte å skaffe seg informasjon om ordningen eller «fritakene» – som på ­leidangsbergtinget på gården Myklebostad i ­Tjeldsund (Lødingen) den 21. juni dette året. På spørsmål om hva deres «Friiheder efter ældgammel Brug hafver bestaaed» i, svarte samene at

... de hafwer tiltrædet deres Iorder uden Bøxel deraf at svare, Og deres Gaarders Brug hafver wæret arfvelig, saa at naar een er Død fra en Jord eller den paa anden maade har qviteret, er den nærmeste af hands Ædt og Familie træd igien til Iorden.

Hvilcket saaledis i u-mindelig tiid haver vedvahret, det Laugretted iligemaade Stadfæstede med dem.

Ligesaa at Finnerne icke paa anden maade Skattede og Skyldede af deres Iorder end at de Aarlign inden Tinge blefve lagte for en Skadt og Leeding hver efter deres formue, saasom deres Iorder aldrig har wæret lagde for Landskyld eller udi Matriculen indført. 6

Så lenge slike «finneodelsgårder» eller «finnerydninger» var på samiske hender, fungerte rettsordningen, og de samiske brukerne var fritatt for jordleie, men betalte den vanlige statsskatten for samenes del, altså «sjøfinne-skatten og -leidangen». Et problem oppstod imidlertid når noen av sjøsamene begynte å avhende eller selge disse boplassene som det var finneodel på. En del av samene mente seg nemlig å være i sin fulle rett til å selge plassene – eventuelt også til bumenn – dersom de ønsket det. Ett mulig motiv for slikt salg kan ha vært at samene ønsket å bli kvitt gjeld. 7 De oppfattet altså sine rettigheter som jevngode med det vi i dag oppfatter som «full eiendomsrett», slik at det også innebar muligheten for salg. Dette kan sees som utslag av at en ny, mer individuelt basert oppfatning av disposisjonsretten over finneodelsgårdene var på gang blant sjøsamene, i forhold til en mer kollektivt hjemlet rett (Nielssen 1994: 194). Mot dette hevdet datidas stat og myndigheter (fogden) at samenes rettigheter ikke strakte seg så langt, men heller dreide seg om en slags bruksrett. Dersom samene ikke ville drive gårdene selv lenger, måtte de tilfalle staten (kronen) som så kunne leie dem ut igjen som ordinær leilendingsjord, etter at de var blitt formelt skyldsatt og ført inn i matrikkelen – det offisielle eiendomsregistret. Den tidligste dokumentasjonen vi har på angivelig salg av finnerydninger, er et notat fra matrikuleringskommisjonen for Salten fogderi i 1665. Om ni sjøsamiske boplasser i Hamarøy het det:

Først: De som haffuer soldt deris Rydning, och giffuer nu Rettighed, Som Andre Leilendinger; ...… 8

4 Økt press mot finneodelsgårdene

I den nevnte undersøkelsen skildrer Kolsrud hvordan det i Ofoten fra slutten av 1600-tallet hadde utviklet seg en omsetning av finnerydninger som etter myndighetenes syn var ulovlig. Sjøsamene solgte bl.a. til handelsmenn og embetsmenn, som dermed etablerte seg som jordeiere. For flere gårders vedkommende dreide seg om en ren investering, hvor de nye eierne fortsatt ble boende på sin opprinnelige bopel, og samene også ble værende på den egentlige finnerydningen, men nå som leilendinger som måtte betale jordleie til de nye, private eierne. Allerede i 1680-årene var tre av finneodelsgårdene blitt overtatt av Ofoten-presten Mads Humble , og to av Senja-sorenskriveren Anders ­Wallør . En slik utvikling ville ikke myndighetene vite noe av, og de søkte å få stanset den, men uten videre hell (Kolsrud 1947: 26–27). Men etter hvert skjedde nok en del av overdragelsene som følge av generelt økt befolkningspress i fjorden, med kjøpere som var ute etter jord til å dyrke selv.

En tilsvarende prosess med press mot de gamle finneodelsgårdene i Tysfjord , skildres av Alf Ragnar Nielssen i bygdeboka for Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord (Nielssen 1990: 454–464). Her ser det likevel ut til at utviklingen både var mer mangslungen og strakte seg over lengre tid. Allerede rundt 1630 var et femtentalls av de opprinnelige finneodelsgårdene i fjorden blitt overtatt av tilflyttende nordmenn, og gårdene ble deretter regnet som statens jord. På 1660-tallet var imidlertid situasjonen mer sammensatt: 29 gårder i Tysfjord fremstod som rene finneodelsgårder, mens derimot fem var blitt ført midlertidig inn i kronens jordebok, men seinere igjen som finneodel, trolig fordi de hadde vært midlertidig bosatt av nordmenn. (En mulig årsak til at gårder ble overtatt midlertidig eller permanent av nordmenn, kunne også være at de hadde ligget øde eller ledige en periode, uten noen samisk bruker som var interessert i drive dem.) Endelig fantes det også tre større gårder delt i to eller flere bruk, hvor eierforholdet var delt mellom staten og samenes finneodel – Kjelkvik, Storjord og Drag (Nielssen 1990: 457–463). Også fra andre områder i nordre Nordland vet vi om at hele eller deler av enkelte finneodelsgårder var blitt kronens eiendom allerede tidlig på 1600-tallet, uten at vi kjenner den eksakte bakgrunnen for det. Én mulighet er at de samiske oppsitterne på vedkommende gård var blitt skyldig penger til fogden – f.eks. på grunn av manglende skatteinnbetaling eller på grunn av bøter de ikke greide å betale – og at avståelse av en del av gården var en måte å gjøre opp på. Hos den nevnte matrikuleringskommisjonen for Salten fra 1665 finner vi et konkret eksempel på dette. Om ett av brukene på den relativt store gården Bjørsvik i Nordfold heter det:

Nor Biørssuig [ = Nord-Bjørsvik] Er findRydning, och for Misgierning Komen vnder Maytes [ = Majestet], besiddes endnu aff En Find och paalegges – 4 mrk. 9

I Tysfjord ser ellers det sterkeste presset mot finneodelsordningen ut til å ha kommet på 1700-tallet. Fra de første par tiårene av 1700-tallet kjennes en rekke eksempler på omsetning av finneodelsgårder. For eksempel ble en del av gården Helland solgt til den velstående nordmannen Sivert OlsenDrag . Også norske myndighetspersoner engasjerte seg mot denne omsetningen, som det bl.a. fremgår av et skriv fra misjonslederen Thomas von Westen opplest på lagtinget i Steigen i 1724 ­(Nielssen 1994: 147–149). Samtidig ble det påvist at finnerydninger som var blitt solgt til nordmenn, fortsatt kunne bli stående i manntallet over avgiftsfrie gårder lenge etter at de var overtatt, og at de norske brukerne ble ført i manntallet over «sjøfinneskatten». Men statens representanter – amtmann og fogd – tok initiativ for å få håndhevet bestemmelsene klarere slik de mente det skulle være (Nielssen 1994: 150–151).

Oppe i denne situasjonen med press i retning av matrikulering av «finneodelsgårdene», ga riksstyret i 1723 ordre om en generell ny-matrikulering av all jord i landet. Den gjaldt altså all jordeiendom og alle gårder i landet, og foranledningen hadde ikke noe særskilt med sjøsamenes boplasser å gjøre. Siktemålet var å legge grunnlaget for en generelt mer rettferdig skattlegging i Norge, siden det eiendomsregistret – den matrikkelen – man hadde, var vokst fram historisk gjennom ulike former for skattelegging og sist var blitt revidert på 1660-tallet. Sentralmyndighetene ønsket rett og slett en ny gjennomgang av alle forskjellige ressurstyper og «herligheter» som de enkelte eiendommene/gårdene kunne mønstre, og dermed et mer oppdatert realistisk grunnlag å utlikne gårdsskattene ut ifra. Og i en slik sammenheng ble også alle «finneodelsgårdene» tatt med, vurdert for leieavgift og innført i matrikkelen, uten hensyn til eksisterende rettigheter. Av i alt 99 gårder i Salten fogderi som hadde vært bosatt av sjøsamer de siste 35 årene før matrikuleringen, ble 89 finneodelsgårder med 140 bruk skyldsatt og matrikulert (se tabellen nedenfor – de øvrige ti gårdene som ble brukt av sjøsamer, var allerede skyldsatt og matrikulert fra før av). De nyskyldsatte finneodelsgårdene fikk en samlet landskyld (jordleie) på godt og vel 58 våger, noe som vil si at de gjennomsnittlig kom ut på linje med vanlige nordnorske matrikkelgårder av middels og mindre størrelse.

Tabell 4.1 Skyldsatte finnerydninger 1724

Område: Ant. gårder: Antall bruk: Ant. no. brukere: Samlet landskyld: Landskyld per bruk:
Herjangen 12 17 11 10,26 våger 0,60 våger
Skjomen 14 19 4 6,95 våger 0,37 våger
Efjord 4 6 1 1,34 våger 0,22 våger
Skrovkjosen 5 8 2 2,01 våger 0,25 våger
Tysfjord 27 49 3 18,16 våger 0,37 våger
Sagfjord 8 14 1 3,52 våger 0,25 våger
Nordfold 12 13 2 5,61 våger 0,43 våger
Sørfold 7 14 2 5,43 våger 0,39 våger
SUM: 89 140 26 53,28 våger

Kilde: Designation Over de ved Dend seniste Matriculs Commision Nyelagde Gaarder og skyldsatte Rødnings Pladser, saa vidt Saltens Foegderie Angaaer, Extraheret af dend for dito Foegderie her til Rentekammeret indkomne Nye Matricul, Forfattet in Ao 1723, fogderegnskap Salten 1726, pk. 4600, nr. 2. Jf. «Jordebog over Finde Rødninger udi Saltens Fogderie... 1724» i fogderegnskapet 1724 (pk. 4595, nr. 2), som har litt avvikende oppgaver.

Men så følgende år ble hele matrikkelarbeidet trukket tilbake ved et kongelig reskript, og det ble besluttet at man fortsatt skulle gå ut fra den gamle matrikkelen (Tank 1924: 193; NHL, 2. utg. side 282; Hansen 1986: 134). Matrikkelarbeidet fra 1723 med alle de nyinnhentede opplysningene og verdsettingene som var foretatt, ble bare liggende i arkivene uten rettskraft. Spørsmålet ble da hva man skulle gjøre med de nyskyldsatte finnerydningene. Dette førte til diskusjon mellom de sentrale myndighetene – det såkalte Rentekammeret, som var et slags finansdepartement i København – og de som representerte staten og skulle sette politikken ut i livet på regionalt og lokalt nivå, som amtmann og fogd. Misjonslederen Thomas von Westen fremmet dessuten en klage over at samene nå ble pålagt leieavgifter (Hammond 1787: 559; Hansen 1986: 136). Enden på visen ble at sjøsamene fortsatt skulle få bruke sine tradisjonelle boplasser, uten å bli pålagt leieavgift eller innfestingsavgifter. Dette skjedd i kraft av to kongelige reskripter utstedt 27.09.1727, hvor det ene i stor grad dreide seg om misjonsarbeidet blant samene generelt, men hvor det andre særskilt stadfestet sjøsamenes rettigheter. Her het det at «… Hands Maytt allernaad. Ville at meer bemte Finner og Lapper endnu samme Friheder og Privilegier Niute skulle og aldelis icke for denne Tiid eller herefter med Videre i nogen Maade Besværes, End som de fra alders tiid haver Været wante at udreede…». Motivasjonen for beslutningen lød slik:

Formedelst Hands Kongl: Mayt er kommen udj erfaring, hvorleedis Een Deel af Hands Kong: Majts Norske undersaattere udj NordLandene skulle giøre Finnerne og Lapperne der Sammesteds adschillig Jndpas og U-Ret i de smaa pladser som Een deel af Bemelte Finner og Lapper fra Alders tiid inderst i Fiordene paa Eendeel Stæder hvor ingen Norske folck haver boet, Sig til boepæl, uden nogen Sæd eller avel haver opRyddet, da bemte finner og Lapper dog af hands Maijts forfædre Høylofligst ihukommelse skal Være protectoria, og Priviligier paa samme Pladser forundte … 10

Bak imøtekommelsen overfor samene når det gjaldt disposisjonsretten over finneodelsgårdene, kan det også ha ligget mer overordnede strategiske overveielser som var utenrikspolitisk fundert og knyttet til de forestående forhandlingene med Sverige om et fredsoppgjør og grensefastsettelse etter store nordiske krig (1700–1721). Fra og med Trøndelag/Jemtland hadde ikke grensen vært fastsatt eksakt i terrenget tidligere, og i denne sammenhengen spilte samene og deres statlige tilhørighet en stor rolle i begge parters argumentasjon. I den diskusjonen og tautrekkingen man så for seg, ville både dokumenterbar skattlegging av ulike samegrupper bakover i tid og spørsmålet om hvilket land flyttsamene søkte kirkelige tjenester i, kunne tenkes å spille en vesentlig rolle (Hansen 1986: 136–137; Hansen 2001: 45–51). Derfor var både misjonens folk, som Thomas von Westen, og de sentrale myndighetene i København opptatt av at man måtte prøve å knytte de ulike samegruppene tettere til den dansknorske administrasjonen på alle sektorer, og i hvert fall ikke støte dem fra seg. I motivasjonen for den undersøkelsen av sjøsamenes gamle rettigheter som myndighetene ville ha igangsatt, het det også:

... Og paa det Finner og Lapper ikke formedelst nogensomhelst Forfærdelse eller haard Behandling skulde skye og flygte fra vort Lands Grændtser over til den anden Side av Fjeldet ...…(Fogtman III: 604–607; Wessel-Berg I: 489–491)

5 Kontroll for bumannsbrukere på finnerydninger

På generelt grunnlag var altså finneodelsrettighetene i Salten sikret i denne omgang – og i hvert fall fram til 1759–1760, da ordningen ble formelt avviklet for hele Nordland sitt vedkommende, på ordre fra Kammerkollegiet i København. 11 Men det berørte egentlig ikke den utfordringen som var oppstått ved at nordmenn («bumenn» 12 ) hadde overtatt en rekke finneodelsgårder. Reglene var egentlig krystallklare, slik de ble tolket av sentralmyndighetene i København:

I de tilfelle det ble påvist at nordmenn faktisk hadde overtatt bruk på tidligere «finneodelsgårder» – enten ved å ha kjøpt dem eller å ha tatt opp finnerydningsbruk som lå midlertidig øde – skulle brukene umiddelbart skyldsettes (jordleien fastsettes) og registreres i matrikkelen. Og så snart en finneodelsgård eller -bruk var skyldsatt, skulle den ut av «finnemanntallet», slik at oppsitteren sluttet å betale den sedvanlige samiske «sjøfinne-skatten og leidangen», og i stedet gikk over til å betale de skattene som var vanlig for bumannsbefolkningen, dvs. vanlig «leidang» og «landskatt» eller «kontribusjon». Kolsrud har oppsummert hvilke prosedyrer som skulle gjelde:

«Bumenns finnerydninger blev derfor ikke betraktet som odelsgods, men som bygslet gods, slik at opsittere måtte svare både landskyld og landbohold. Når da de brukende bumenn var avgått ved døden, skulde finnene ha anledning til å få dem igjen, holde dem vedlike, men skatte og skylde av dem liksom andre bumenn.

Videre skulde fogden, når en finnejord ble forlatt, straks opby den på tinge, og hvis ingen av finnene meldte sig til å anta jorden, efter at den på tre ting efter hverandre var blitt opbudt, da måtte den festes bort til hvilken bumann som den til bruk og bebyggelse skulde anta og derefter legges for landskyld og uti matrikkelen innføres. Og når noen av finnene efter den tid vilde tiltre samme jord efter at den var blitt bygselledig, skulde han være forpliktet til å bygsle den og derefter svare skatt og landskyld av den liksom av andre jorder.» (Kolsrud 1947: 30)

Men dette var det formelle regelverket, som slettes ikke alltid ble fulgt. Det vi ser i praksis, er at gårdenes rettslige status – dvs. om de ble akseptert som finneodel eller ikke – påvirket hvilke skattelister brukerne skulle bli registrert i, uavhengig av deres personlige etniske tilhørighet . Dette gjelder hele perioden fram til 1759–60, da sentralmyndighetene besluttet at finneodelen skulle avvikles, men særlig på 1720-tallet ser det ut til å ha vært mye ugreie, som følge av den forvirringen som ble skapt da finneodelsgårdene ble matrikulert i 1724, men utelatt fra matrikkelen igjen to år seinere. Her finner vi eksempler både på at de samiske brukerne fortsatt måtte betale den «norske» kontribusjonsskatten etter at finnerydningene var tilbakeført til sin opprinnelige fritaksstatus, og på at norske brukere på opprinnelige finneodelsgårder fortsatte å betale «finneskatt» til fogden, mens han på sin side la ut de «norske» skattene for dem. I august 1727 skrev amtmannen Ove Schelderup til Rentekammeret og ba om godkjenning for at man foregående år hadde krevd inn kontribusjon fra samene, slik man hadde trodd var riktig ut fra den nye matrikkelen. Å skulle operere med et nytt «skattelegg» for fjoråret, og tilbakebetale samene det de eventuelt hadde betalt for mye, ville bli «for vitløfftigt» og «give stor Confusion», skrev han. 13 Differansen mellom skattesatsene var heller ikke så stor at de samiske brukerne ikke kunne tåle det for ett års vedkommende, hevdet han.

Året etter, i fogderegnskapet for 1728, finner vi et tilfelle av det motsatte: I et vedlegg til skattelisten over «sjøfinnene» ga fogden en «Specification Paa de Herudjnden Anførte Boemænd, hvis Anførte Finneskat dette Ligesom forrige aar kommet Fogden til gode, imod at hand bliver Ansvarlig til Contributionerne af deres beboede og Taxerede Pladser... » . Deretter oppføres navnene til 18 brukere, med bosted. 14 Fogden har tydeligvis latt de nordmennene som har overtatt finneodelsgårder, få betale «finneskatt» til ham, mot at han betalte «kontribusjonsskatten» for dem. Også dette ser ut til å ha dreid seg om hvordan man best og mest praktisk skulle komme i havn i den situasjonen som var oppstått etter at finnodelsgårdene brått hadde skiftet status to ganger. Sett fra fogdens synspunkt – der det avgjørende var at skattebeløpene som kom inn, stemte overens med de på forhånd oppsatte manntallene og matriklene – måtte det være greit at det kom inn et beløp i «finneskatt» som samsvarte med det oppførte antallet «finneodelsgårder», uansett hvilken etnisk tilknytning brukerne på disse gårdene faktisk hadde. En annen sak er at det trolig i en del tilfeller kunne være vanskelig å avgjøre den enkeltes etniske tilknytning, dersom man ikke hadde detaljert og lokalbasert kunnskap om hvordan folk oppfattet de etniske skillelinjene i de enkelte bygdelagene. Det får vi et lite innblikk i gjennom en oversikt som ble satt opp av fogden i 1729 «Ofver de Finnejorder som af Buemændene Wirckelig beboes og bruges» 15 . Om et par av brukerne på finnodelsgårdene heter det: «... effter nermere underrettning er denne fød find.» Denne uttalelsen kunne ha gått rett inn i den diskusjonen som ble ført av myndighetene gjennom siste halvdel av 1800-tallet, da man vekslet mellom hva slags kriterier man skulle anvende for å klassifisere den samiske befolkningen i folketellingene: Skulle man la avstamning og «herkomst» (opphav) være avgjørende, skulle man gå etter ytre, kulturelle kjennetegn, eller skulle man rette seg etter de oppfatningene lokalbefolkningen la til grunn i sin daglige omgang? Uttalelsen kan også tolkes slik at gruppen av sjøsamer på 1700-tallet var så like de norske fiskerbøndene i økonomisk henseende, sitt levevis og sitt daglige virke at det var vanskelig å konstatere noen forskjell med mindre man spurte etter opphav, slekt eller oppfatning om egen tilhørighet.

Men dersom vi er interessert i hva disse skattelistene eventuelt kan fortelle om folketallsutviklingen blant sjøsamene, blir konsekvensen av dette som er påvist ovenfor, at vi må underkaste listene over den innkrevde sjøfinnskatten og -leidangen en særlig kildekritisk gransking med henblikk på å avdekke den etniske statusen til skattyterne. Her viser det seg viktig å trekke inn en del tingsvitner (edfestede vitnemål) og oversikter som er gjengitt i samband med de revisjonsmerknadene som det sentrale regjeringskontoret Rentekammeret hvert år kom med, til fogdens regnskaper. Særlig for årene 1726, 1730, 1737 og 1742 gis det utførlige opplysninger om hvilke av de opprinnelige finnerydningene som er blitt overtatt av bumenn og når de – eller deler av dem – er blitt skyldsatt. 16

Resultatet av denne opptellingen av bumannsbrukere på finnerydninger er vist i kurven nedenfor (figur 5.1.) Antallet norske brukere på tidligere sjøsamiske boplasser er altså relativt minimalt rundt 1700, for så å stige kraftig gjennom 1700-tallets andre tiår, til over 20 personer tidlig på 1720-tallet. Det største antallet norske skattytere i «finneskatten» finner vi på slutten av 1720-tallet med 27–28 personer. På dette tidspunktet utgjorde faktisk andelen bumannsbrukere på finneodelsgårdene knapt 20 prosent av det totale antallet skattytere i «finneskatten». Deretter falt imidlertid antallet med en tredjedel, til ca. 19–20, fremover mot midten av 1740-tallet. Forklaringen på dette er at en rekke av de gårdene som bumennene hadde overtatt, ble skyldsatt og matrikulert i løpet av 1730-tallet. De lokale myndighetene, med fogden i spissen, ser altså ut til å ha innskjerpet praksisen. Først skyldsettes 22 bruk i 1730, og deretter et par i 1733–34 og endelig tre i 1737. Når vi går nærmere inn i materialet, viser det seg at andelen bumannsbrukere på finneodelsgårder faktisk var størst i Ofoten, nettopp der Kolsrud som den første påviste fenomenet. I løpet av de 15 årene fra 1715 til 1730 satt det bumannsbrukere på 21 prosent av finneodelsgårdene i Ofoten (opp i 30 prosent i Herjangen alene), mens andelen norske brukere ellers i samebygdene ofte lå på 12–15 prosent, og i Tysfjord og i Nordfold var nede på åtte prosent.

Figur 5.1 Korrigert antall samiske og norske skattytere i «finneskatten»,
 nordre Nordland, 1601–1641 og 1687–1750

Figur 5.1 Korrigert antall samiske og norske skattytere i «finneskatten», nordre Nordland, 1601–1641 og 1687–1750

6 Kontroll av sorenskriverens manntall i 1743

Så langt har vi altså kartlagt den feilkilden som består i at listene over «sjøfinnskatten» omfatter en rekke norske brukere i tillegg til de sjøsamiske, og dermed inneholder flere personer enn det vi er interessert i når vi skal prøve å kartlegge den sjøsamiske befolkningen. Det neste spørsmålet som reiser seg, er om listene også er ufullstendige , på den måten at de har utelatt samiske hovedpersoner som burde ha vært med dersom bildet av de samiske husholdene skulle være komplett. Vi må altså kontrollere om det foreligger en underregistrering på den måten at det faktisk finnes husholdsoverhoder eller uavhengige som ikke er registrert i skattelistene, som samiske husmenn eller inderster . Sentrale kilder som kan brukes til kontroll på dette punktet, er i første rekke I) manntallet av 1701 , II) en liste over den samiske befolkningen som lederen av grenseundersøkelseskommisjonen, major Schnitler, fikk gjengitt i 1743 med grunnlag i sorenskriverens oppgaver 17 , og III) listene over ekstraskatten i 1760-årene . 18 Manntallet i 1701 er for så vidt greit nok. Det skulle i prinsippet gi en oversikt over hele den mannlige befolkningen over ett år i det året. Det innebærer at et overslag over den totale befolkningen kan gis ved å beregne et visst tillegg for guttebarn under ett år, samt ved omtrent å fordoble antallet for å dekke også den kvinnelige andelen av befolkningen 19 . Det samiske innslaget i 1701-manntallet for Salten kan holdes opp mot finneskattelisten for 1699. I tillegg til de samiske hovedpersonene som er skattlagt i 1699, noterer vi oss at 1701-manntallet inneholder noen oppgaver over samiske husmenn: tre i hvert av områdene Skrovkjosen, Tysfjord og Sørfold, én i Nordfold og hele åtte i Røttangen/Sagfjorden-området. I det siste området oppføres også ni sjøsamer som satt som ordinære leilendinger på bygslede gårder, og som derfor ikke betalte finneskatt, men de skattene som bumannsbefolkningen betalte, nemlig leidang og landskatt (kontribusjon).

Den manntallslisten som sorenskriveren overlot major Schnitler i 1743, er imidlertid mer interessant og utfordrende. For Salten som helhet inneholder dette manntallet i alt 198 mannspersoner, mot 97 i den ordinære sjøfinneskatten samme år. En sammenlikning av de to listene viser at 80 personer er i registrert i begge, 17 personer er kun registrert i sjøfinneskatten, og hele 118 personer er bare oppført i sorenskrivermanntallet. Til sammen i de to kildene nevnes 215 forskjellige personer. Til sammenlikning ligger antallet skattlagte i finneskatten på 140–150 i årene umiddelbart forut. Dette store avviket ble bemerket allerede av Qvigstad (1929) og av Kolsrud da han gjennomførte sin undersøkelse av Ofoten på 1940-tallet. For Ofoten oppgir sorenskrivermanntallet 55 angivelige sjøsamiske hovedpersoner, men Kolsrud mente at 3/5 av dem i virkeligheten var norske brukere. Blant annet viste han til et tilleggsnotat i slutten av et tilsvarende og samtidig manntall over reindriftssamene i Ofoten, som var satt opp av misjonsskolemesteren Henrik Ruuth. Der heter det: «Boendis finner Som bruger gaarder i Evenæs Menighede ere 26 J Tall.» (Kolsrud 1947: 28)

Faktisk viser det seg at et studium av sorenskrivermanntallet, sammenholdt med listene over sjøfinneskatt for samme og de nærmest foregående år, kan tjene som en innfallsport – både til hvordan finneodelssystemet og skattleggingen av finneodelsgårdene fungerte, og til hvordan den landsomfattende folketallskrisen med høy dødelighet i årene 1741–43 slo ut for befolkningen i nordre Nordland og særskilt sjøsamene. Fra 1739 til 1742 opplevde landet som helhet en rekke dårlige kornår som slo ut i hungerkriser, og særlig alvorlig skal situasjonen ha vært på Østlandet og i Nord-Norge (Dyrvik 1978: 90). Når vi støter på ekstra mange personer i et manntall datert sommeren 1743, må vi derfor i utgangspunktet stille oss skeptiske, og spørre oss om det faktisk reflekterer den aktuelle situasjonen midtsommer 1743, eller om det oppsummerer trekk i seg som egentlig gjengir situasjonen i årene forut. Umiddelbart kan det fortone seg som sjøfinneskatten for 1743 faktisk gir et mer realistisk bilde av et samfunn hvor en rekke skattytere er falt fra det siste året. I forhold til 131 skattytere året før, oppgir 1743-skatten bare 97 faktisk betalende skattytere og sju boplasser som ligger ledige. Derfor ser det ut til at sorenskrivermanntallet heller gir et slags oppsummert bilde av tilstanden før krisa slo til for fullt. Dette understøttes når vi ser på den tendensen personer fra dette manntallet har til umiddelbart å forsvinne fra kildene, eller bli skattlagt på et seinere tidspunkt fram mot 1750. Dette er gjort i tabell 6.1 ovenfor. Av oversikten ser vi at hele 84 av de 118 personene (71 prosent) som kun er oppført i Schnitler-manntallet og ikke i den ordinære skattelista for samme år, forsvinner ut og ikke nevnes seinere. Med bakgrunn i det vi ellers vet om dødeligheten i dette tidsrommet, er det rimelig å tro at disse personene er døde som følge av krisa på begynnelsen av 1740-tallet. Blant de 80 som oppføres både i Schnitler-manntallet og i sjøfinneskatten, er det imidlertid bare 21 (eller en fjerdedel) som forsvinner med en gang, mens de resterende 59 skattlegges én eller flere ganger seinere i årene fram mot 1750. Dette er en sterk indikasjon på at Schnitler-manntallet faktisk oppsummerer en situasjon som har gyldighet før krisa satte inn – eller i det minste før virkningene av krisa hadde slått til for fullt – og at de personene som ikke nevnes i noen kilde etter 1743, i virkeligheten har dødd i løpet av kriseårene 1741–43. I den utstrekning Schnitler-manntallet skal kunne hjelpe oss med rekonstruksjon av folketallet, må vi derfor tro at tallene derfra reflekterer situasjonen før den landsomfattende krisa satte inn, f. eks. ca. 1740.

Tabell 6.1 Siste års forekomst i kildene for personer som er registrert i 1743-manntallet (hele Salten fogderi, dvs. inkludert Ofoten)

  Antall Siste år skattlagt:
    1743 Prosent 1745–50 Prosent
Kun nevnt i sjøfinneskatten: 17 12 71 % 5 29 %
Nevnt både i sjøfinneskatten og sorenskrivermanntallet: 80 21 26 % 59 74 %
Kun nevnt i sorenskrivermanntallet: 118 84 71 % 33 28 %
Totalt: 215 117 54 % 97 45 %

Kilde: Sjøfinneskatt og -leidang for tidsrommet 1743–1750, fogderegnskapene for Salten, pk. 4617–4624; Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745, bind II, side 234–237.

Hva slags folk er nå de 118 personene som sorenskriverens manntall inneholder i tillegg til sjøfinneskatten for samme år? Den beste fremgangsmåten for å avklare det, er å sammenlikne denne gruppen med dem som er blitt skattlagt i finneskatten for de foregående år. Hovedresultatene av denne sammenlikningen er oppsummert i oversikten i tabell 9.2 (s. 246). Teoretisk kan dette «overskuddet» på 118 forklares på fire forskjellige måter:

  1. Det kan bestå av dobbeltføringer av folk som er oppført i oversikten fra før av.

  2. Det kan bestå av norske oppsittere på en del av finneodelsgårdene – som er helt eller delvis overtatt av norske brukere, og samtidig skyldsatt/matrikulert. (Det var dette Kolsrud hevdet var skjedd for størstedelen av de manntallsførte i Ofoten.)

  3. Noen av finneodelsgårdene kan også være helt eller delvis skyldsatt og matrikulert uten at det har skjedd noe skifte av etnisitet hos brukerne, slik at «overskuddet» også kan bestå av samiske oppsittere på matrikulerte og skyldsatte parter av finneodelsgårdene. Dessuten leide og drev sjøsamiske oppsittere også ordinære matrikulerte leilendingsgårder som aldri hadde vært underlagt finneodel, slik at en del av de manntallsførte var slike ordinære sjøsamiske leilendinger.

  4. Endelig kan vi også ha å gjøre med samiske husmenn og «inderster» på finneodelsgårder der oppsitterne fortsatt betalte finneskatt.

En systematisk kontroll av navnematerialet i sorenskriverens manntall mot tidligere lister over «finneskatten» – samt over den leidangsskatten som var pålagt bumennene – avdekker imidlertid (jf. tabell 9.3, s. 246):

  1. for det første at det ikke er tale om dobbeltføringer.

  2. for det andre at manntallet omfattet svært få brukere på andre gårder enn dem som en gang i tiden hadde hatt eller fortsatt hadde finneodelsstatus . Det er altså i svært liten grad snakk om oppsittere på ordinære leilendingsgårder, verken samiske eller norske.

  3. for det tredje at manntallet faktisk omfatter en rekke norske brukere på gamle finneodelsgårder , slik Kolsrud hevdet. Men i tillegg viser det seg også

  4. at manntallet inneholder en rekke samiske oppsittere på bruk under tidligere finneodelsgårder som er blitt skyldsatt og matrikulert.

  5. Bildet er med andre ord ganske sammensatt.

De som opptrer som «nye» i sorenskrivermanntallet i forhold til foregående års skattelister faller altså – dersom vi ser vi bort fra etnisk tilhørighet – i to grupper: 1) Oppsittere på tidligere finneodelsgårder der brukene er blitt skyldsatt og matrikulert suksessivt over en periode fra 1720 og fram til 1737 ( i alt 45 personer). Disse har tidligere betalt «sjøfinnskatt», men ble strøket i «finnemanntallet» etter hvert som brukene de drev, ble matrikulert og skyldsatt. Vi kan ikke si noe om bakgrunnen for at disse brukene ble skyldsatt, men det skjedde uavhengig av det generelle forsøket på matrikulering i 1724. Ved matrikuleringen gikk disse brukerne trolig over til å betale de skattene som var pålagt bumannsbefolkningen, og de bodde fortsatt på brukene til de til slutt ble fanget opp av sorenskrivermanntallet i 1743. Denne gruppen omfatter 28 sjøsamer og 17 bumenn. 2) Den andre gruppen dreier seg om personer som har tilknytning til både tidligere og eksisterende finneodelsgårder, men som ikke finnes nevnt i noen tidligere kilde – i alt 42 personer. Disse må dels oppfattes som ikke skattebetalende medbrukere på uskyldsatte finneodelsgårder, og dels som husmenn i tilknytning til de samme gårdene. Denne gruppen omfatter 20 samer og 22 bumenn. Dermed er det mulig at den omfatter noen bumenn som var i ferd med å overta tidligere finneodelsgårder, uten at det foreløpig hadde fått til følge at brukene var blitt skyldsatt og matrikulert.

Med hensyn til etnisk tilhørighet fordeler de som er oppført i 1743-manntallet, seg med 43 bumenn og 155 sjøsamiske oppsittere. I den videre diskusjonen av folketallsutviklingen vil vi ta med oss dette antallet sjøsamiske brukere og den geografiske fordelingen mellom de ulike områdene som er gjengitt i oversikten nedenfor, og oppfatte det som uttrykk for antall sjøsamiske hovedpersoner/husholdsoverhoder. Inntil videre vil vi regne dette som dekkende for antallet sjøsamiske hushold ca. 1740, altså umiddelbart før den demografiske krisen satte inn. For Ofotens vedkommende innebærer dette at det samlede antallet bumannsbrukere ligger på 25, av i alt 55 oppførte hovedpersoner. Andelen norske brukere på tidligere og eksisterende finneodelsgårder blir dermed snarere 45, heller enn 60 prosent – slik Kolsrud hevdet (Kolsrud 1947: 28).

7 Samiske rydningsplasser og «skoglapper» i ekstraskatten av 1762

Som nevnt i starten, støter vi i manntallet fra ekstraskatten i 1762 også på en «tredje gruppe» samer som verken kan identifiseres med de tradisjonelle sjøsamene som vi nå har fulgt gjennom 1600-tallet og første del av 1700-tallet, eller med de spesialiserte reindriftsnomadene. Denne gruppen er i første rekke knyttet til rydningsplasser og steder som fremstod som utmark i forhold til den tidligere etablerte gårdsbosetningen, i dalganger, på eid mellom fjordene og sundene og i terrenget opp mot fjellet. I ekstraskatten omtales de oftest som «skoglapper», men i andre kilder –som i major Peter Schnitlers eksaminasjonsprotokoller fra 1740-årene og de misjonærrapportene han bygde på – kunne de også bli kalt «bygdelapper» eller «bygde-fjellapper» (Schnitler II). Det ser også ut til at Schnitler, som ledet grenseundersøkelsene, prøvde å gjennomføre en konsekvent terminologi og helst ville kalle dem «bygdelapper». Siden vi vil bruke 1762-manntallet til sammenlikning med tidligere manntall, må vi se nærmere på hvordan denne gruppen fremtrer i 1762, for å holde sammenlikningsgrunnlaget fra år til år klart.

For nordre Nordlands vedkommende var de samiske rydningsområdene som ble fanget opp av 1762-manntallet, i første rekke lokalisert til Gildeskål og landskapene i det egentlige Salten, dvs. på begge sider av Saltfjorden, Skjerstadfjorden og Saltdalsfjorden. Rydningsplassene strakte seg fra områder ved sjøen, over lave eid og elvedaler opp fra sjøen, og langs større daler som leder opp mot høyfjellet, som Sjønstådalen opp mot Sulitjelma og selve Saltdalen. Sentrale områder for denne samiske bosetningen var Valnesfjorddalen, Fauskeidet, området sør for Saltstraumen, Misværmarka og Saltdalen helt opp til Øvre Saltdal.

For størstedelen ser det ut til å ha dreid seg om reindriftsnomader som befant seg i en prosess hvor de var i ferd med å ta opp permanent bosetning på et gårdsbruk eller en rydningsplass, men der de samtidig fortsatte med reindrift i en viss utstrekning, og ellers drev med et bredt utvalg av næringsveier. Men det kan ikke utelukkes at det også deltok folk fra de gamle sjøsameslektene i denne rydningsprosessen. 1762-manntallet bruker nemlig uttrykkelig overskriften «Finner og Lapper» eller «Finner og Skouglapper» når gjelder oversikten over de samiske rydningsplassene i Steigen, Folda, Skjerstad og Gildeskål fjerdinger. Dette kan være en indikasjon på at det også fantes etterkommere av de tradisjonelle sjøsamene blant dem som tok opp rydningsplasser i dalene midt på 1700-tallet. Faktisk synes det som om dette også kan reflektere en tidligere sjøsamisk bosetning i disse fjerdingene, som ikke har blitt fanget opp av den tidligere finneskatten.

Disse samiske bosetningsområdene utgjorde dermed en parallell til de historisk kjente markebygdene i Ofoten og Sør-Troms. Helt fram til 1950-årene var markebygdene kjennetegnet av et kombinasjonsnæringsliv der jordbruk, fehold, deltakelse i fiskerier, reindrift samt jakt og fangst inngikk. I likhet med rydningene i nordre Nordland ble gårdenes navn her ofte satt sammen med naturbetegnende ledd som «-skog», «-dal», «-jord» og «-fjell», som viste til deres lokalisering (Storm 1990, 2000). Lenger sør i Nordland har likevel begrepet «markebygd» ikke slått i gjennom i samme grad, noe som kan ha å gjøre med både topografi, lokale sedvaner og særskilt navneskikk. Av 1762-manntallet ser vi at det særlig er i Saltdalen at de samiske rydningene fra midten av 1700-tallet har fått norske navn som ender på «-mark». I andre områder, som Bodin, Skjerstad og Gildeskål fjerdinger, var andre navneledd vel så vanlige. Den gjengse overskriften i manntallet for disse sørligere fjerdingenes vedkommende er altså «skoglapper» – noe som ikke er forbausende, all den stund det ofte dreide seg om boplasser og rydninger i skogkledte områder. Likevel ser vi at betegnelsen «marke-plasser» også benyttes av misjonærene for å karakterisere disse rydningene i Nordland:

Foropreignede Fieldlapper ere befundne at være saadanne Bøyde-Lapper, som med Bøndernes Forlov sidde i Marke-Pladser paa Gaardenes Field, nære sig af lidet Skytterie, Fiskerie i Fiordene, holde og gemeenlig smaa Fæe af Jeder og Faar, hvortil de i Fielddalene slaa Høe; arbeid og undertiden hos Bonden; og blive der stadige, uden at fløtte over til Sverrig om Vinteren, saa de ere at ansæ, som Huus-Mænd andenstedz under Bønderes Gaarder, søge og Norske Kirker og Norsk Tingstæd.(Schnitler II, side 234)

For myndighetsrepresentantene på 1700-tallet ser det ut til å ha vært et poeng å understreke at disse samene hadde fast tilknytning til gårdssamfunnet på norsk side – selv om de ikke holdt til på de gamle tradisjonelle sjøsamegårdene, men for størstedelen hadde tatt opp nye rydninger. I det minste måtte det kunne vises at de brukte ganske presist avgrensede områder eller fjellstrekninger. Ut fra misjonærmanntallene ser det ut til å ha vært et minimumskriterium at man kunne fastslå ganske presist hvilke fjellpartier eller hvilke lokaliteter som ble benyttet av de samene som fortsatt hadde reindrift som hovednæring, og dernest hvilke rydninger de hadde tatt opp.

1762-manntallet er da også veldig nøye med å presisere om de registrerte «skoglappene» og «fjellappene» holder til på en «(ny)-rydning» eller om det er «ingen Plats». I et slikt perspektiv kunne denne samegruppen like godt ha blitt kalt «rydningssamer», siden de faktisk stod bak etable­ringen av en rekke nye finnerydninger fra midten av 1700-tallet og fremover (pers. medd. A. ­Hutchinson). En må likevel være klar over at det nå var tale om en annen og ny type finnerydninger enn de vi har hørt om tidligere, og som det ofte knyttet seg rettigheter og fritak til med hjemmel i finneodelsinstitusjonen. De «nye» finnerydningene som kom til fra midten av 1700-tallet, hadde ikke slike rettigheter knyttet til seg (Hansen, upubl., 1990).

Det dreier seg altså om en prosess hvor tilknytningen til rydninger/gårdsbruk synes å bli stadig viktigere med tiden, selv om næringssammensetningen er ganske variert. I andre halvdel av 1700-tallet foregår det da også en stadig skyldsetting og matrikulering av denne typen finnerydninger. For å stille 1762-manntallets opplysninger i relieff, og få nærmere klarhet i de prinsippene som de er ført etter, vil vi derfor først sammenstille opplysningene med misjonær­manntallene på 1740-tallet. Det kan best gjøres på hushold- eller hovedpersonnivå, siden misjonærmanntallene bare inneholder opplysninger om hovedpersoner. I tabell 7.1 har vi derfor skjelnet mellom de samene som sies å bebo rydninger, og de som har «ingen Plats», og dermed må regnes i samme gruppe som «stedfestede reindriftssamer» slik misjonærene oppga dem. Når vi til slutt i tabell 9 har summert opp antall sjøsamer, reindriftssamer , de tidligere nomadene på rydningsplasser samt nordmennene – slik de alle ble registrert i 1762, har vi derfor latt bosetning på rydninger være utslagsgivende på den samme måten: De samene som kun er stedfestet, men uten å sitte på rydninger, er regnet med blant reindriftssamene.

Tabell 7.1 «Bygdelapper» i 1740-årenes misjonærmanntall, sammenholdt med 1762-manntallets «finner & skoglapper» (antall hovedpersoner/hushold)

  Ofoten Tysfjord Røttang. Nordfold Sørfold Engelfj. Skjerstad Saltdal Bodø Gildeskål
Misj. manntall: 16 12 7 7 17 8 11
Bosatt på rydn. eller ikke: Rydn. Ikke rydn. Rydn. Ikke rydn. Rydn. Ikke rydn. Rydn. Ikkerydn. Rydn. Ikke rydn.
Ekstra­skatt 1762: 10 - 24 11 5 14 19 5 10 3

8 Det sjøsamiske folketallet 1701, ca. 1740 og 1762

Etter denne gjennomgangen er vi kommet så langt at vi kan gi et begrunnet overslag over det sjøsamiske folketallet ved tre tidspunkt, henholdsvis 1701, ca. 1740 og 1762. Med bakgrunn i kildeoppgavenes noe ulike karakter ved de tre tidspunktene blir metodene for utregning noe forskjellige:

Tabell 8.1 Beregnet samisk folketall 1701, ca. 1740 og 1752. Sjøsamer.

Område 1701: ca. 1740: 1762:
  Antall hush.: Hush.- størr.: Ber. bef.: Antall hush.: Hush.- størr.: Ber. bef.: Antall hush.: Hush.- størr.: Ber. bef.:
Herjangen 14 5,15 72 7 5,23 37 6 5,22 31
Skjomen 18 4,70 85 23 4,87 112 19 4,94 94
Ofoten 32 4,90 157 30 4,95 149 25 5,01 125
Efjord 8 3,45 28 7 4,05 28 6 4,56 27
Skrovkjosen 12 4,07 49 7 4,44 31 8 4,72 38
Tysfjord 55 4,17 229 63 4,15 262 60 4,04 243
Tjeldsund 75 4,07 306 77 4,17 321 74 4,16 308
Røttangen 34 3,25 110 24 3,89 93 22 4,44 98
Nordfold 17 3,62 62 13 3,97 52 20 4,24 85
Sørfold 16 3,71 59 11 3,93 43 26 4,06 105
Folda/Ham. 67 3,45 231 48 4,13 188 68 4,23 288
Totalt: 174 694 155 658 167 721
  • 1701-manntallet : Her har vi oppgitt den mannlige befolkningen over ett år. Oppgavene er også ført på en slik måte at det gir oss oversikt over antall hoved­personer/husholds­overhoder (i alt 174), uansett om de sitter på gårder som har finneodelsstatus, vanlige leilendingsgårder eller opptrer som husmenn. For dette manntallets vedkommende går oppgaven kun ut på å beregne et tillegg for guttebarn under ett år samt et anslag for den kvinnelige delen av befolkningen. Det blir gjort et tillegg på tre prosent for spedbarna, og regnet med en kjønnsproporsjon på 106 kvinner per 100 menn 20 . På grunnlag av det samlede folketallet som beregnes, og det oppgitte antallet hushold, blir det dermed mulig å regne seg fram til en gjennomsnittlig husholdsstørrelse (tabell 9.4).

  • Sorenskriverens manntall gjengitt av Schnitler i 1743: Drøftingen ovenfor resulterte i et overslag på 155 sjøsamiske hushold i tidsrommet umiddelbart før krisa tidlig på 1740-tallet satte inn. Vi vil derfor la dette gjelde for ca. 1740. Når det gjelder husholdsstørrelse, har vi imidlertid ingen oppgaver for 1740-tallet eller nærliggende år. For hvert av områdene vi anslår folketallet for, velger vi derfor å operere med et gjennomsnitt av den faktisk påviste husholdsstørrelsen for årene 1701 og 1762. Folketallsberegningen for ca. 1740 blir dermed i en viss grad avhengig av hva som er påvist for disse to tidspunktenes vedkommende, og kan ikke utføres før også folketallsberegningen for 1762 er på plass.

  • Ekstraskattemanntallet av 1762: I likhet med 1701-manntallet er også dette manntallet oversiktlig ført, med klare oppgaver over hvem som sognet til de ulike husholdene. 21 Det inneholder også oppgaver over den kvinnelige delen av befolkningen. Problemet her er imidlertid at ungdommen under tolv år er utelatt (Dyrvik 1983: 24). For å beregne tillegg for disse utelatte vil vi legge til grunn at befolkningsandelen under tolv år trolig er tilsvarende den som kan beregnes ut fra folketellingen av 1769 sju år seinere 22 , som oppgir fordeling av befolkningen på visse aldersgrupper. En utregning på grunnlag av folketellingen tyder på at barna under tolv utgjorde 30,4 prosent av befolkningen. Dette er et gjennomsnitt for Salten fogderi som helhet, men ligger ikke så langt unna det forholdstallet som Janicken Olsen har kommet frem til for Ofoten alene, nemlig 32,8 prosent (Olsen 2006: 44). Vi gjør altså et generelt tillegg på 30,4 prosent til de oppgitte befolkningsoppgavene i 1762. Dermed blir vi også i stand til å beregne en gjennomsnittlig husholdsstørrelse per område også for 1762 (tabell 8.1, 8.2 og 9.5).

Tabell 8.2 «Finner og skoglapper» på rydningsplasser 1762

Område: Antall hush.: Hush. størr.: Ber. bef.:
Leiranger fj.: 10 4,56 46
Gildeskål fj.: 13 3,62 47
Skjerstad fj.: 35 3,94 138
Saltdalen fj.: 19 4,66 89
Bodø fj.: 24 4,23 102
Totalt: 101 4,17 422
Figur 8.1 Samlet sjøsamisk folketall 1710–1762

Figur 8.1 Samlet sjøsamisk folketall 1710–1762

Folketallsutviklingen for den sjøsamiske befolkningen gjennom første halvdel av 1700-tallet er oppsummert i tabellene og de to figurene ovenfor. Samlet sett – for hele Salten fogderi – gjør altså folketallet en bølgebevegelse, fra noe i underkant av 700 i ca. 1700 og ned til om lag 660 ved inngangen til 1740-tallet, for deretter å stige igjen til godt og vel 720 i 1762. I forhold til dette registrerer vi en samisk befolkning på nytilkomne rydninger i 1762 på om lag 430 personer.

Ser vi på områdene med tradisjonell sjøsamisk bosetning, utmerker Tjeldsund – hvor hele Tysfjord inngår – seg med stor stabilitet. Stabilitet er også kjennetegnende for Røttangen/Sagfjorden-området i Hamarøy fjerding, mens Ofoten derimot synes å ha en markant og konsekvent nedgang etter 1700. I Folda fjerding er det en tilsvarende ned- og oppgang som i materialet som helhet, men her er det særlig Sørfold som merker seg ut, med kraftig vekst fra tidlig 1740-tall til 1762. Når det registreres en såpass markant tilbakegang fra 1701 til målepunktet ca. 1740, kan det tyde på at den tidligere omtalte krisa i 1741–42 allerede har slått ut noe i de tallene som er lagt til grunn her, men uten at det fulle omfanget er blitt registrert. Den konsekvente tilbakegangen for det sjøsamiske folketallet i Ofoten kan muligens settes i samband med at presset mot de samiske boplassene fra bygselvillige bumenn var svært sterkt i denne fjerdingen, slik Kolsrud har vist, og slik det er blitt bekreftet gjennom denne undersøkelsen. Midlertidig ledighet blant finneodelsgårdene pga. ekstra dødelighet etter 1740, kan ha ført til at de ble leid av norske brukere, og at sjøsamene ikke så seg i stand til å komme inn på dem seinere, slik Kolsrud også var inne på.

Vi har tidligere vist at skattematerialet ikke uten videre kan brukes til eksakte befolknings­overslag, fordi leie- og rettighetsforhold knyttet til finneodelen, legger vansker i veien for en klar kartlegging av brukernes etniske tilhørighet. Når nå imidlertid det sjøsamiske folketallet er anslått på en uavhengig måte gjennom første halvdel av 1700-tallet, er det likevel mulig å peke på et visst samsvar mellom den påpekte befolkningsreduksjonen og nedgangen i antallet sjøsamiske skattytere fra 1700 til 1750. Samtidig kan vi se at det sjøsamiske skattytertallet var betraktelig høyere og lå på et helt annet nivå gjennom første halvdel av 1600-tallet (tabell 9.1, jf. figur 5.1). I gjennomsnitt lå det på 242 gjennom 1600-tallets andre tiår, mens det var sunket til ca. 120–135, eller bortimot halvparten, ca. hundre år seinere. Dette får oss til å reise spørsmålet om ikke skattytertallet likevel kan gi en viss pekepinn om en hovedtendens i folketallsutviklingen, slik at det sjøsamiske folketallet gjennom første halvdel av 1600-tallet må ha ligget klart høyere enn på 1700-tallet. Løselig vurdert ut fra forholdet mellom folketall og antall skattytere på 1700-tallet er det trolig mulig å regne med en samlet sjøsamisk befolkning i nordre Nordland på mellom 1250 og 1300 gjennom første halvdel av 1600-tallet. At det virkelig foregikk en kraftig befolkningsreduksjon i siste halvdel av 1600-tallet, som ikke minst rammet den samiske befolkningen, er også påvist tidligere, i Alf Ragnar Nielssens bygdebok for Lødingen, Tjeldsund og Tysfjord. Nielssen viser her at den samiske befolkningen ble redusert med bortimot 40 prosent i løpet av de 35 årene fra 1666 til 1701. Det virkelig dramatiske fallet skal ha skjedd på 1680-tallet (Nielssen 1990: 418–419).

9 Sammenlikning med det norske folketallet

Spør vi om det relative forholdet mellom den samiske – og særskilt den tradisjonelle sjøsamiske befolkningen – og den samlede bofaste befolkningen i nordre Nordland i dette tidsrommet, faller det enklest å beregne dette ut fra ekstraskattemanntallet av 1762. Her får vi nemlig oppsummert på en relativt enkel og oversiktlig måte hele befolkningen i fastlandsdelen av nordre Nordland (Salten fogderi), dvs. både bumenn, tradisjonelle sjøsamer , den samiske befolkningen på de nye rydningene (inkludert de tidligere nomadene som var i ferd med å bli bofaste), samt den reindriftssamiske befolkningen . For mer utførligere folketallsberegninger har vi likevel sett at tallene fra ekstraskattemanntallet lider av den alvorlige ulempen at ungdommen under tolv år er holdt utenfor. Men dersom vi bare er ute etter den relative andelen som hver befolkningsgruppe utgjør, og samtidig går ut fra at befolkningsstrukturen var noenlunde lik i alle grupper, slik at andelene under tolv år var omtrent tilsvarende, kan tallene brukes til sammenlikning. 23 Det er dette som er gjort i oppstillingen nedenfor.

Tabell 9.1 Den bofaste samiske befolkningens relative andel av samlet bofast befolkning i nordre Nordland (beregnet ut fra 1762-manntallets oppgaver over personer over tolv år).

Fjerding: Andel sjøsamer i % av bofaste Andel tidl. reindr. samer på rydn. i % av bofaste Andel bumenn i % av bofaste Antall reindr. samer > 12 år Antall tidl. reindr.samer på rydninger > 12 år: Antall sjøsamer > 12 år: Antall bumenn > 12 år: Totalt:
Ofoten 10,0 90,0 54 96 860 1010
Tjeldsund (Tysfjord) 29,8 70,2 28 236 555 819
Hegstad (Lødingen) 1,4 98,6 3 210 213
Hamarøy 10,3 89,7 21 75 652 748
Folda 14,1 85,9 146 887 1033
Sum Ofoten-Folda 14,9 85,1 103 556 3164 3823
Engeløy (Leir.) 3,8 96,2 35 887 922
Skjerstad 5,8 94,2 20 76 1245 1351
Saltdalen 4,0 96,0 47 21 506 574
Bodø 5,1 94,9 10 68 1258 1336
Gildeskål 2,4 97,6 8 28 1120 1156
Totalt: 6,2 2,5 91,2 198 228 556 8180 9162

Det er altså størst grunn til å legge vekt på de tre første kolonnene, som oppgir de relative andelene av henholdsvis sjøsamer , de tidligere nomadene som er i ferd med å ta opp gårdsbosetning, og bufolk – alle i prosent av den samlede bofaste befolkningen.

Figur 9.1 Andel sjøsamer og tidligere nomader bosatt på rydninger
 i prosent av samlet befolkning (1762)

Figur 9.1 Andel sjøsamer og tidligere nomader bosatt på rydninger i prosent av samlet befolkning (1762)

Av oversiktene basert på 1762-manntallet ovenfor, fremgår det at heller ikke den samlede befolkningen i nordre Nordland (Salten fogderi) var så omfattende, bedømt ut fra de absolutte tallene. Riktignok får vi kun oppgitt befolkningen over tolv år, men med et rimelig tillegg for barna under tolv år tyder oppgavene på at det samlede folketallet innenfor Salten fogderi har ligget på ca. 12 000–12 200 på midten av 1700-tallet. Dette ligger ikke så langt unna de 13 480 personene som registreres for samme område i folketellingen 1769, men som nevnt ovenfor kan det nok spores en viss underregistrering i ekstraskatten 1762.

Holder vi oss imidlertid til de relative andelene av befolkningen over tolv år, ser vi at den tradisjonelle sjøsamiske befolkningen utgjør godt og vel seks prosent av den samlede gårdsbosatte befolkningen i fogderiet som helhet. Tar vi med de tidligere reindriftsnomadene som var i ferd med å ta opp gårdsbruk og bli bofaste fra første halvdel av 1700-tallet, kommer den samlede samiske andelen opp i knappe ni prosent. Å foreta en slik sammenligning innenfor fogderiet som helhet, kan imidlertid lett bli misvisende og dekke over betydelige variasjoner i den etniske sammensetningen av befolkningen når en går ned på lavere nivå, og mindre administrative enheter. Som nevnt innledningsvis, får vi på 1600-tallet ikke registrert tradisjonell sjøsamisk befolkning lenger sør enn Beiarn – selv om vi av enkelte regnskapsinnførsler fra 1500-tallet kan se at det har vært sjøsamisk bosetning lenger sør også 24 . Og registreringen av sjøsamene i Beiarn opphører mot slutten av 1600-tallet, slik at vi etter denne tid ikke har oppgaver lenger sør enn i Sørfolda. Dermed blir det på mange måter mer relevant å se på hvor stor andel av den bofaste befolkningen som sjøsamene utgjorde i de fem nordligste fjerdingene innenfor Salten fogderi – det vil si fra og med Ofoten i nord til og med Folda i sør. I dette området ser vi at sjøsamene samlet utgjorde bortimot 15 prosent av den bofaste befolkningen. Men også disse oppgavene dekker over variasjoner – f.eks. mellom Ofoten og Hamarøy med om lag ti prosent sjøsamer på den ene siden, og Tjeldsund fjerding , som bl.a. omfatter den sterke samiske bosetningen i Tysfjord og derfor kommer opp i en andel sjøsamer på knapt 30 prosent. Mellom disse ligger så Folda fjerding med en sjøsameandel på om lag 14 prosent, eller ganske nær gjennomsnittet for den nordlige delen av Salten fogderi. For øvrig legger vi merke til at den nyregistrerte samiske befolkningen på gårder og rydningsplasser i utmarksområder, er konsentrert til de sørligere delene av fogderiet, fra Engeløy og Leiranger, over Skjerstad/Saltdalen og sør til Gildeskål. Dette er nettopp de områdene hvor registreringen av sjøsamer svikter etter 1640-tallet. Når vi av 1762-manntallets overskrifter for en del av denne befolkningen kan lese at det til dels også dreier seg om «finner» ved siden av «skoglapper», kan det trolig forklares på to måter – som hver for seg ikke trenger å stå i motsetning til hverandre: Én mulighet er at en del av den tidligere sjøsamiske befolkningen i disse områdene er kommet med i manntallsføringen igjen på 1760-tallet som følge av nye, grundigere prosedyrer og reelle undersøkelser av befolkningens sammensetning, fremfor avskrift av tidligere manntall. En annen mulighet er at de samiskbosatte gårdene og rydningene som blir registrert, også har hatt bosetning eller rekruttering fra eldre sjøsameslekter, og at prosessen med de tidligere nomadene som tar opp gårdsbosetning, har ført til at det samiske befolkningsinnslaget i disse områdene i det hele tatt er blitt mer tydelig i myndighetenes øyne. Å følge disse problemstillingene videre ville imidlertid kreve ytterligere detaljgranskinger, blant annet basert på kartlegging av slektstilhørighet og mulig flytting, og således falle utenfor rammene for denne artikkelen.

Tabell 9.2 Sammenlikning av registrerte i 1743-manntallet med skattlagte i finneskatten de foregående år.

Område: Reg. i sorenskr.manntall: Overlappende med foregående år: Nye i forhold til foreg. år: Brukere på skyldsatte finneodels­gårder: Kun registrert i ­sorenskriverens manntall: Totalt antall samer:
    Samer: Bumenn:   Samer: Bumenn: Samer: Bumenn:  
Herjangen 25 5 1 19 1 7 1 10 7
Skjomen 30 16 14 7 4 0 3 23
Efjord 11 3 8 2 1 2 3 7
Skrovkjosen 9 7 1 1 1 7
Tysfjord 69 45 1 23 10 2 8 3 63
Røttangen 26 11 15 6 1 7 1 24
Nordfold 14 10 4 1 2 1 13
Sørfold 14 10 1 3 1 1 1 11
Sum: 198 107 4 87 28 17 20 22 155

Tabell 9.3 Personer nevnt i sorenskrivermanntallet 1743 som har ytt «sjøfinneskatt» tidligere:

Område Kun nevnt i sor.skr.- mannt. Ident. med tidlig. sk.yt. Ut av sjøfinneskatten år:
      1720 1723 1724 1725 1727 1728 1729 1730 1731 1732 1734 1736 1737
Herjangen 21 8 1 7
Skjomen 18 11 1 1 1 1 4 2 1
Efjord 8 3 1 1 1
Skrovkjosen 3 1 1
Tysfjord 41 12 1 1 1 8 1
Røttangen 18 7 2 2 2 1
Nordfold 4 1 1
Sørfold 5 2 2
Totalt: 118 45 2 1 2 2 1 1 2 17 4 10 1 2

Tabell 9.4 Beregning av gjennomsnittlig husholdsstørrelse for sjøsamer 1701:

Område: Ant. mannl. oppsittere Antall hus­menn Antall hus­stander Antall andre menn Tillegg for gutter<1 år Sum menn Ber. ant. kvinner: Sum bef. Antall hus­stander: Gj.snittl. husholds- størrelse:
Herjangen 14 - 14 20 1,02 35,02 37,12 72,14 14 5,15
Skjomen 18 - 18 22 1,20 41,20 43,67 84,67 18 4,72
Efjord 8 - 8 5 0,39 13,39 14,19 27,58 8 3,45
Skrovkj. 9 3 12 11 0,69 23,69 25,11 48,80 12 4,07
Tysfjord 52 3 55 53 3,24 111,24 117,91 229,15 55 4,17
Sum: 462,54 109 4,36
Sagfjorden 26 8 34 18 1,56 53,56 56,77 110,33 34 3,25
Nordfold 16 1 17 12 0,87 29,87 31,66 61,53 17 3,64
Sørfold 13 3 16 12 0,84 28,84 30,57 59,41 16 3,71
Sum Folda: 120,94 33 3,66
Totalt: 693,81 176 3,94

Tabell 9.5 Beregning av gjennomsnittlig husholdsstørrelse for sjøsamer 1762:

Område: Ant. mannl. oppsittere Antall hus­menn Antall hus­stander Antall andre menn Sum menn Antall kvinner Tillegg < 12 år: Sum bef. Antall hus­stander: Gj.snittl. husholds- størrelse:
Herjangen 6 - 6 7,87 31,87 6 5,31
Skjomen 19 - 19 23,62 95,62 19 5,03
Efjord 6 - 6 5 11 10 6,89 27,89 6 4,65
Skrovkj. 7 1 8 6 14 15 9,51 38,51 8 4,81
Tysfjord 52 8 60 33 93 93 61,00 247,00 60 4,12
Sum: 440,89 99 4,45
Sagfjorden 17 3 22 14 34 41 24,60 99,60 22
Nordfold 19 1 20 13 33 32 21,32 86,32 20
Sørfold 25 - 26 25 50 31 26,57 107,57 26
Sum Folda: 45
Totalt: 163 734,38 163

Tabell 9.6 Tiårlige gjennomsnitt av skattlagte samer (korrigert antall) i «finneskatten» for nordre Nordland i periodene 1601–1641 og 1687–1650:

Periode: n: Herjangen Skjomen Efjord Skrovkjos. Tysfjord Røttangen Nordfold Sørfold Beiarn
1601-1610 6 19 23 18 11 99 22 15 15 5
1611-1620 6 18 28 18 19 83 22 22 20 12
1621-1630 3 13 20 21 12 95 18 24 18 10
1631-1640 2 13 17 16 7 100 15 21 17 7
1641-1650 1 8 9 10 3 73 15 9 18 3
1651-1660
1661-1670
1671-1680
1681-1690 3 14 15 11 12 47 10 18 7
1691-1700 4 11 15 10 8 40 14 13 9
1701-1710 1 14 18 8 12 55 19 16 17
1711-1720 8 13 19 8 8 51 16 15 12
1721-1730 9 10 18 6 6 51 15 13 11
1731-1740 9 7 20 6 6 45 15 12 11
1741-1750 5 6 19 5 8 47 18 12 14

Litteratur

  • Andersen, Oddmund: Ofuohtagat – Samer og nordmenn i Ofoten . Hovedfagsoppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen, 1992

  • Dyrvik, Ståle : Den lange fredstiden 1720–1784 . Bd. 8 av K. Mykland (red.): Norges historie. Oslo, 1978

  • Dyrvik, Ståle: Historisk demografi. Ei innføring i metodane. Bergen – Oslo – Tromsø. 1983

  • Dyrvik, St., Fossen, A.Bj., Grønlie, T., Hovland, E., Nordvik, H., Tveite St.: Norsk økonomisk historie 1500–1970 . Band 1: 1500–1850 . Bergen – Oslo – Tromsø. 1979

  • Dørum, Knut: Slektsarv og marked: odelsbøndenes forhold til gården på 1700-tallet . I: Historisk tidsskrift (bd. 79.), nr. 1 2000. Side 22–52.

  • Evjen, Bjørg: Et sammensatt fellesskap: Tysfjord kommune 1869–1950 . 1998

  • Evjen, Bjørg: Velferd og mangfold: Tysfjord kommune 1950–2000. 2001

  • Fogtman, Laurids: Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve for Danmark og Norge, udtogsvis udgivne i chronologisk Orden 1660–1813 . 24 bind. København, 1806-25

  • Hammond, Hans: Den Nordiske Missions-Historie i Nordlandene, Finnmarken og Trundhiems Amt till Lappers og Finners Omvendelse . København, 1787

  • Hansen, Lars Ivar: ... kommer the huar winther medh Kiöbenskaf till förde Siöfinder ... – Kystsamer og handel på Nordkalotten i eldre tid. I: OTTAR , populærviten­skapelig tidsskrift fra Tromsø Museum, nr. 4 – 1982 (137). Side 44–58

  • Hansen, Lars Ivar: Samiske rettigheter til jord på 1600–tallet. «Finnejorder» i Sør–Troms. Tromsø Museums Skrifter XX. Oslo, 1986

  • Hansen, Lars Ivar: Astafjorden i Sør-Troms: Et flerkulturelt landskap gjennom 1200 år (A.D. 500–1750) . Innlegg på «Det 4. nordiske symposiet om Nordskandinavias historie og kultur 1990». Tromsø 10.–13.06.1990. (Upubl.).

  • Hansen, Lars Ivar: Grensefastsettingen på Nordkalotten fra middelalderen til 1751: Folkeslag – strategier – prinsipper . I: Fagertun, Myhre og Ryymin (red.): Det farefulle nord. Trusler og trusseloppfatninger knyttet til Nord-Norge gjennom tusen år. Skriftserie fra Institutt for historie, Universitetet i Tromsø, nr. 1. Side 11–51. Tromsø, 2001

  • Imsen, Steinar og Winge, Harald (red.): Norsk Historisk Leksikon , Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800. 2. utg. Oslo, 1999

  • Johansen, Tore Einar: På spor av «samiskhet» og «norskhet». Markabygdbosetning i Stourranjárga i et livsløpsperspektiv, 1850–1900 . Hovedoppgave i historie. Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø. 1995

  • Kalstad, Johan Albert og Storm, Dikka: Bosettingsmønster og næringsliv i kystsameområdene – en oversikt. I: Aarseth, Bjørn (red.): Kystsamisk bosetting, Ottar, populærvitenskapelig tidssskrift fra Tromsø Museum, nr. 137, 4 – 1982. Side 4 – 9

  • Kolsrud, Knut: Finnefolket i Ofoten. Bidrag til finnernes bygdehistorie og etnografi. I: Nordnorske samlinger VIII. Oslo, 1947

  • Kolsrud, Knut: Sommersete: Til problemet om halvnomadisme og seterflytting blant norske sjøsamer. I: Samiske samlinger . Bind V, 1. Oslo, 1961

  • Minde, Henry: Diktning og historie om samene på Stuoranjárga. Rapport I, Skoddebergprosjektet. I: Dieut , nr. 4 – 2000

  • Nielssen, Alf Ragnar: Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie IV. Fra Steinalderen til 1700-tallet. Bodø, 1990

  • NLR = Norske lensrekneskapsbøker 1548–1567, I–VI, utgjevne av Riksarkivet, Oslo, 1937–1943.

  • Norges første folketelling 1769. Norges offisielle statistikk B 106 . Statistisk sentralbyrå. Oslo, 1980

  • NRJ = Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16. Aarhundrede, utg. for Kildeskriftfondet, bd. I–IV, Christiania 1887–1906. Bind V. Oslo ......…….

  • Olsen, Janicken E.: Ofoten 1701–1801: folketall og etnisk sammensetning. Delrapport nr. 1: Etniske relasjoner i nordre Nordland i historisk perspektiv. 2006

  • Pedersen, Hilgunn og Nielssen, Alf Ragnar: Lødingen, Tjeldsund og Tysfjords historie V. Fra vidstrakt prestegjeld til storkommune. Bodø, 1994

  • Qvigstad, Just Knud: Sjøfinnene i Nordland. I: Tromsø Museums årshefter, Hum. avd. nr. 1 ( vol. 51). Tromsø, 1929

  • Schnitler, Peter: Grenseeksaminasjonsprotkoller 1742–1745 . Utgitt av Kjeldeskriftfondet ved J. Qvigstad og K.B. Wiklund. Bind II. Oslo, 1929

  • Storm, Dikka: Kystsamisk bosetning i Sør-Troms. Etableringen av en markebygd og ressursutnyttingen i området. En undersøkelse i Gressmyrskogen på Senja. Hovedoppgave i geografi. Geografisk Institutt ved Universitetet i Bergen. 1990

  • Storm, Dikka: Inne ute – ute inne . I: H. Valestrand (red.): Nord og nedenfra . Kvinnforsk. Universitetet i Tromsø. 2000. Side 24–35.

  • Tank, G.: Om særrettigheder til almenningsgrund og afgifter til staten for saadanne i det 17. og 18. aarhundre. I: Historisk Tidsskrift, 5. rekke, 5. 1924

  • Wessel-Berg, Fr. A .: Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge i Tidsrommet 1660–1813 . I – IV. Christiania 1841–45

Fotnoter

1.

Denne artikkelen er primært skrevet som ledd i oppsummeringen av et flerfaglig forskningsprosjekt kalt Etniske relasjoner i nordre Nordland i historisk perspektiv, som ble finansiert av Norges forskningsråd i tidsrommet 2002–2005, og som omfattet sju delundersøkelser. Artikkelen presenterer resultater fra én av delundersøkelsene. En revidert versjon vil bli publisert i en antologi fra prosjektet, som er planlagt utgitt på nyåret 2008.

2.

Samtidig viser en fingranskning av bosetningen på de tradisjonelle sjøsamegårdene at det på midten av 1700-tallet også er kommet inn enkelte tidligere reindriftsnomader på disse boplassene.

3.

Som navnet tilsier, var disse «mann»-tallene faktisk oversikter som kun omfattet den mannlige befolkningen, noe som hadde sin bakgrunn i at de var tatt opp av militære og skattemessige grunner. De omfattet imidlertid heller ikke hele den mannlige befolkningen. I 1664–66 var det opprinnelig besluttet å holde gutter under tolv år utenfor, men seinere ble det gitt tilleggsordre om å ta med alle guttebarn. Oppgavene består derfor for mange områder av hovedlister og kompletterende lister. I 1701 var det bestemt at bare guttebarn over ett år skulle medtas (Dyrvik 1983: 22–24). Ved beregning av det totale folketallet må en derfor ikke bare legge til en stipulert andel for den kvinnelige delen av befolkningen; en må også først gi et tillegg for de guttebarna som ikke er medregnet.

4.

Mangelen på bevarte skattelister fra perioden 1647–1686 skyldes dels endringer i administrasjonen av lenene og dels det faktum at alle kongelige eiendommer og inntekter i ­Salten fogderi – i likhet med situasjonen i de fleste andre nordnorske fogderier – i 1666 ble solgt til den hollandske magnaten Joachim Irgens. Først i 1682 ble disse inntektene og eiendommene slått inn under staten igjen, som følge av økonomiske misligheter påvist etter Irgens’ død i 1675. Men det gjaldt bare fogderiene Salten (inkl. Ofoten), ­Lofoten/Vesterålen, Andenes og Senja.

5.

Med hensikt bruker jeg uttrykket «offisielt registrerte gårds­enheter» om de av samenes boplasser som ble registrert og protokollført i statsmaktens skattelister over den sjøsamiske befolkningen. Disse boplassene fremstår langt på vei som tilsvarende de såkalte matrikkelgårdene, dvs. de offisielt registrerte gårdsenhetene som var vurdert for landskyld og innført i den offisielle matrikkelen, datidas ordinære eiendomsregister. Men som vi skal se, var en del av de samiske gårdene holdt utenfor den ordinære matrikkelen, slik at vi trenger et videre begrep enn «matrikkelgård» for å fange opp disse samiske boplassene også.

6.

Salten justisprotokoll nr. 3 (1726–31), fol. 25. (Her etter avskrift ved Alf Kiil.)

7.

En undersøkelse av finneodelsinstitusjonen og samenes handlemåte i Sør-Troms (Hansen 1986; 2003) tyder på at sjøsamene vurderte avgiftsfritaket og rettighetene til å bestemme brukerrekkefølgen på gårdene opp mot andre fordeler og ulemper som gårdene bød på, slik som samlet ressurstilgang, beliggenhet, avstand fra gode fiskeplasser m.v. I perioder hendte det derfor at de flyttet fra gårdene midlertidig, for å konsentrere seg om særskilte ressurser, f.eks. fisket på ytterkysten. Når en del av sjøsamene ville selge finneodelsrettighetene, må vi derfor tro at det har skjedd ut fra en samlet vurdering av hva de så seg best tjent med. Dette er for øvrig på linje med hva nyere forskning har påvist når det gjaldt norske bønders forhold til sine odelsgårder (jf. Dørum 2000).

8.

Matrikkel opptatt i henhold til reskript av 23.01.1665, ­Nordland, fol. 96a.

9.

Matrikkel opptatt i henhold til reskript av 23.01.1665, Nordland.

10.

Copie af CammerCollegj skrivelse til Amtmanden over Nordlans Amt Justitz Raad Owe Schilderup Datered d. 28. Septembr: 1726ve, Riksarkivet, Rentekammeret, fogderegnskap Salten 1726, pk. 4600, nr. 2.

11.

Se Kolsrud 1947: 35; Hansen 1986: 23. Prosessen med avviklingen tok imidlertid noe tid. Eksempelvis ble den siste av finnerydningene i Tysfjord skyldsatt og matrikulert først så seint som i 1780 (Pedersen & Nielssen 1994: 158).

12.

I tråd med språkbruken i 1600- og 1700-tallets skriftkilder, hvor de norske fiskerbøndene kalles for «bumenn», vil vi veksle mellom å omtale dem som «bumenn» og norske brukere.

13.

Amtmann og justisråd Ove Schelderup til Rentekammerets innkomne skrivelse, vedlegg til «Designation over ... skyldsatte Rødnings Pladser», fogderegnskap 1726, Salten, pk. 4600, no. 2.

14.

Riksarkivet, Rentekammeret, fogderegnskap Salten 1728, pk. 4602, nr. 32.

15.

Jordebog Ofver de Finnejorder som af Buemændene Wirckelig beboes og bruges udj Salten Foegderie ... Anno 1729, fogderegnskap Salten 1729, pk. 4603.

16.

Designation Over de ved Dend seniste Matriculs Commision Nyelagde Gaarder og skyldsatte Rødninger…, fogderegnskap Salten 1726, pk. 4600, nr. 2 .; Jordebog Ofver de Finnejorder som af Buemændene Wirckelig beboes og bruges udj Salten Foegderie ... Anno 1729, fogderegnskap Salten 1729, pk. 4603 ; Jordebog Over De finde Rødninger som Boemænd Virckelig beboer og Har sig tillforhandlet af Finderne, fogderegnskap Salten 1730, pk. 4604, nr. 2 .; «General-Jordebog», fogderegnskap Salten 1737, pk. 4611; antegnelser til post 5, fogderegnskap Salten 1742, pk. 4616 .

17.

«Søefinner udi Tiellesund Fierding», Bilag Litr. D. I: Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745, II, Oslo 1929, s. 234–237.

18.

Det såkalte mann tallet fra 1664–66 ligger derimot i tid så langt fra noen av de aktuelle skattelistene (som er ca. 20 år eldre eller yngre), at det ikke egner seg særlig for kontroll av skattelistene. Derimot kan det for enkelte områders vedkommende (Tysfjord) trekkes inn for å beregne gjennomsnittlig husholdsstørrelse blant den gårdsbosatte samiske befolkningen (se nedenfor).

19.

Egentlig ved å multiplisere med 2,06 (sml. Dyrvik 1983: 31).

20.

For kjønnsproporsjonen se Dyrvik 1983: 91. I verket Norsk økonomisk historie1500–1970 (Dyrvik et al. 1979: 17) er det ved en tilsvarende rekonstruksjon på grunnlag av 1701-manntallet for hele landet benyttet en kjønnsproporsjon på 110/100, og et tillegg for barn under ett år på 2,5 prosent.

21.

Salten fogderi, ekstraskatten 1762 (97), kopi fra Statsarkivet i Trondheim.

22.

Norges første folketelling 1769, Norges offisielle statistikk B 106. Statistisk sentralbyrå, Oslo. 1980. Særskilt s. 42 og 321–322. Folketellingen av 1769 inneholder imidlertid ingen opplysninger om etnisk status/tilhørighet, slik at en er henvist til ekstraskattemanntallet av 1762 dersom en vil skaffe seg oversikt over den etniske fordelingen.

23.

Ved en slik indre, relativ sammenlikning kommer vi også rundt den feilkilden som en eventuell underregistrering utgjør, noe en sammenlikning med de absolutte tall som oppgis i folketellingen av 1769, kan tyde på (Olsen 2006: 51–52; jf. NOS B 106). Men forutsetningen er igjen at vi antar at en slik underregistrering har slått ut noenlunde likt for alle områder, befolkningslag og etniske grupper.

24.

F.eks. i Rødøy , jf. regnskapet for leidangsskatten i 1567 (NLR V, 1943 side 150), og for Herøys vedkommende i tiendpengeskatten 1521 (NRJ III side 185).

Til dokumentets forside