NOU 2007: 14

Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms— Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

Til innholdsfortegnelse

Del 15
Samisk tilstedeværelse i området sør for Finnmark1865-1930

Bjørg Evjen

1 Innledning

På oppdrag fra Samerettsutvalget og Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, har jeg vært engasjert for å dokumentere samisk tilstedeværelse i området sør for Finnmark ut fra folketellingsmaterialet fra 1865, 1875, 1900 og 1930, og så føre dette over på kart. Arbeidsplass har vært Senter for samiske studier.

Underveis i arbeidet ble det klart at det i mange tilfeller var vanskelig å skille mellom de to folkegruppene samer og kvener, noe som vil bli nærmere belyst på de følgende sidene. Jeg har derfor valgt, i tillegg til det samiske materialet, å ta inn kartmateriale for Troms og Ofoten med fokus på den kvenske befolkningen for 1865.

1.1 Samisk tilstedeværelse i området sør for Finnmark 1865–1930 1

I forbindelse med Samerettsutvalgets arbeid for området sør for Finnmark, ble det satt i gang et arbeid med å dokumentere samisk tilstedeværelse ut fra folketellingsmaterialet fra 1865 og framover. Det var videre ønskelig at arbeidet ble ført så langt opp i tid som mulig. Sistnevnte ønske innebar at folketellingen for 1930, som var den siste der etnisitet var registrert for store deler av landet, ble inkludert.

Etnisitet har vært del av de innhentede opplysningene i folketellingene fra 1845 og til 1930, med registreringer i et mindre omfang i 1950 og 1970. Fra 1865 har opplysningene vært gitt på personnivå, det var derfor naturlig å starte med denne tellingen. Tidligere oversikter fra Statistisk sentralbyrå fra folketellingene har alle hatt opplysninger om registrert etnisitet, det vil si samisk, kvensk eller norsk tilhørighet enten gjennom språk eller herkomst (NOS" folketelling for det enkelte år). Den statistiske oversikten har imidlertid hatt kommunenivå som minste enhet. Svakheten med et slikt utvalg er at det ikke kommer fram om det dreier seg om en kommune med en samisk eller en fleretnisk befolkning bosatt i hele eller deler av kommunen. En høy andel ikke-norsk befolkning i en del av en kommune ble mindre synlig når hele kommunen ble regnet under ett. Det var ønskelig å kartlegge etnisk tilhørighet på tellekretsnivå for å få fram denne dimensjonen.

Tidligere undersøkelser har dessuten vist at den offisielle statistikken inneholdt en rekke svakheter når det kom til hvem som var definert som same, kven eller nordmann (for eksempel Hansen og Meyer 1991, Evjen 1998, Lie og Roll-Hansen 2001). Her kom det også fram at det i bearbeidingen av det statistiske materialet var gjort valg, som sammenslåinger og utelatelse av opplysninger, som med fordel kunne revurderes ut fra dagens situasjon. Det var behov for en grundig gjennomgang av den etniske registreringen i grunnlagsmaterialet, og så å koble det med bosted på tellekretsnivå.

Kartmaterialet som presenteres i denne publikasjonen, er satt opp på grunnlag av originalmaterialet fra folketellingene 1865, 1875 og 1900. Dette materialet er lagt inn på data der alle endringer og tilføyelser i originalen er lagt til. Her er imidlertid noen begrensninger. For 1875 gjelder den omfattende dataregistreringen bare for Nord-Norge. I kommunene lenger sør ble registreringen dette året ulikt praktisert, slik at det kan være huller i informasjonen om den samiske befolkningen i den elektroniske utgaven.

Den store fordelen ved likevel å bruke datautgaven har vært muligheten til å behandle og på en rimelig enkel måte kunne hente ut store mengder opplysninger om registrert etnisk tilhørighet. En annen fordel har vært å kunne behandle opplysninger på tellekretsnivå uten å måtte bruke uker og måneder på en manuell gjennomgang. Prosentandelen som er oppgitt på kartene, er i all hovedsak basert på opplysningene gitt på kretsnivå (%). Alle opplysningene som er hentet ut på tellekretsnivå, blir av plasshensyn ikke tatt med. I en rekke tilfeller er opplysningene for flere kretser slått sammen. Sammenslåingen er i slike tilfeller gjort der kretsene har tilnærmet samme andel ikke-norsk befolking.

Tellingene er klausulert i 100 år, og det har følgelig ikke vært mulig å få dataregistrert noen som er nyere enn fra 1900. De senere måtte gås gjennom for hånd. Av arbeidsmessige årsaker har jeg valgt å ta med bare én av tellingene. Det var naturlig at valget falt på 1930-tellingen, som var den siste der det var lagt inn en rubrikk for registrert etnisitet. Av tidsmessige hensyn har det ikke vært mulig å regne ut prosentandelen. For å få det til måtte alle tellekretsenes innbyggere telles for hånd. Siden jeg ikke har hatt tilgang til opplysninger om den totale befolkningen på tellekretsnivå, som kunne vært brukt til å regne ut prosentandelen, er derfor opplysningene fra 1930 oppgitt i antall personer (p).

Det geografiske området sør for Finnmark er i dette arbeidet delt opp i åtte mindre områder: Nord-Troms, Midt-Troms, Sør-Troms og Ofoten, Lofoten og Vesterålen, Salten, Helgeland, Trøndelag og Sør-Norge. På kartene er områdene skravert der det er registrert samisk befolking i de nevnte tellingene. De skraverte feltene må ikke oppfattes som eksakte avgrensede områder, men som et bo- og bruksområde der det i dette prosjektet av tidsmessige hensyn ikke har vært brukt tid og forskning på å fastsette grensene.

På grunn av de nevnte svakhetene ved den etniske registreringen i folketellingene er det nødvendig med en gjennomgang av denne hovedkilden til kartmaterialet.

1.2 Folketellingene fra 1800- og 1900-tallet, kilder til samiske bosettingshistorie

Fra midten av 1800-tallet og til 1930 er folketellingene den mest brukte kilden for å finne etnisk tilhørighet i befolkningen. Det henger sammen med at det fra og med tellingen i 1845 fra myndighetenes side ble bestemt at antallet samer og kvener innenfor landets grenser skulle registreres. En egen rubrikk for etnisk tilhørighet ble lagt inn i tellingen. Den skulle inneholde «Opgave over antall af de i Riget værende Lapper eller Finner og Qvæner». Det var ikke nærmere definert om dette skulle baseres på subjektive eller objektive kriterier. I tellingene var det alltid bostedet, gården og husholdet, som var den geografiske basisenheten. Folketellingene er derfor et godt utgangspunkt for å kartlegge bosettingshistorien. Her kan nevnes at tellingene før 1865 ikke ble ført på individnivå, men var summariske for hele husholdet eller gården.

Norge var ikke det eneste landet der myndighetene ville tallfeste minoriteter. I Canada ble det tidlig innført lover som skulle beskytte urfolkenes politiske og sosiale rettigheter. Da de svenske myndighetene skulle identifisere de «ekte» samene, var det for å skille ut dem som kunne få rett til å drive reindrift (Amft 1998).

I Norge var det ingen rettigheter knyttet til minoritetsgruppene. Tvert imot. I liberalismens tidsalder hadde minoritetsgruppene begrenset næringsfrihet i forhold til den norske befolkningen. Hva skulle da myndighetene med en slik registrering? Historikere har kommet fram til at en forklaring kan være den statistiske analysen av forholdet mellom folkegrupper. Her var Eilert Sundt en metodologisk inspirator, blant annet gjennom sitt verk Giftermål i Norge fra 1866. En annen forklaring som i størst grad gjaldt forholdene i Finnmark og til dels i Troms, var den sikkerhetspolitiske. I områdene som grenset til Russland og Finland, var det til tider en usikker politisk situasjon. De norske myndighetene så derfor med skepsis på folkegrupper som hadde et kontaktnett og en slekt som gikk på tvers av statsgrensene, det vil i all hovedsak si samer og kvener (Eriksen og Niemi 1983). De ville derfor ha oversikt over omfanget av befolkningen. Det sikkerhetspolitiske argumentet var imidlertid i minkende grad til stede for områdene sør for Finnmark. «De fremmede nationer» skulle i neste omgang fornorskes for så å bli del av en mest mulig kulturelt homogen stat. En tredje forklaring kan derfor knyttes til fornorskningspolitikken som i tiden 1850 til 1940 var inne i sin strengeste periode. Ut fra statistisk analyse var det mulig å finne ut om og hvordan den etniske sammensettingen av befolkningen varierte fra telling til telling. Gjennom folketellingsstatistikken kunne myndighetene følge med på om assimilasjonspolitikken fungerte.

Det var den tids Statistisk sentralbyrå, Centralbureauet, som ga retningslinjene for dem som foretok selve tellingen. Her het det for eksempel i instruksen fra 1865 at «i ethvert Sogn hvor Befolkningen er blandet med disse Folkestammer, Kvæner, Finner eller Lapper» skulle dette føres inn i skjemaet. I retningslinjene for tellerne finner vi ingen klar definisjon på hvem de skulle stille spørsmålene til, hvordan de skulle vite om de stod overfor et hushold av norsk, samisk eller kvensk opprinnelse, og dermed skulle spørre nærmere om hvilken etnisk gruppe de tilhørte. Det var trolig forventet at tellerne hadde kunnskap om de lokale forholdene på dette området, og tok opp opprinnelsen i de rette husholdene. På den tiden var det sognepresten som stod som kontaktperson, og som skulle rekruttere tellerne. Lærere og prester ble valgt ut til denne oppgaven. Det var forventet at de hadde «kjendskab til de lokale Forhold i Tællingskretsen» (NOS V 4 1906: 174). Utvalget av aktuelle hushold som skulle svare på spørsmålene, har en svakhet ved seg, og førte trolig til en underrapportering av den samiske og kvenske befolkningen (jf. instrukser til tellerne, RHDs hjemmeside, se også Torp 1986).

Tellingen i 1865 inneholdt i tillegg et nytt spørsmål og en ny rubrikk om hvilket språk den enkelte forstod, slik at det nå ble to rubrikker angående etnisk tilhørighet. «Endelig bliver det i anmærkningsrubriken at anføre om vedkommende forstaar norsk,» het det i instruksen til tellerne dette året. Dersom svaret på dette spørsmålet ble ja, ble det merket av for «norsk» i rubrikken, selv om personen snakket best samisk eller kvensk. Hovedsaken var om norsk språk ble forstått. Etnisk tilhørighet er her definert ut fra et snevert objektivt kriterium, det å forstå norsk språk. Blant historieforskere har denne rubrikken i liten grad vært brukt, og i så fall som et supplement til andre opplysninger om etnisk tilhørighet, som rubrikken der foreldrenes etniske tilhørighet ble registrert.

1.3 Kartene til Jens Andreas Friis

Det var imidlertid én forsker som i siste halvdel av 1800-tallet tok i bruk språkkriteriet for å kartlegge befolkningens etniske sammensetning i det nordlige Norge. Språkforsker og teolog Jens Andreas Friis var på flere studiereiser i Finnmark og Troms for å sette seg inn i samiske og kvenske språkforhold. Han publiserte etnopolitiske kart både fra 1861 og 1888/1890.

I tillegg til eget innsamlet materiale innhentet han også opplysninger som var samlet inn av prester, materiale som ble nedtegnet etter instrukser gitt av Friis, som her til sognepresten i Vardø: «Nationalitet bestemmes efter det sprog, som dagligdags tales af mand, kone og børn i hjemmet, uanset dragt, afstamning etc.» (brev av 06.08.1887, gjengitt i Hansen 1998: 47). Med utgangspunkt i disse detaljerte nedtegnelsene publiserte Friis i 1888/1890 etnografiske kart der hvert hushold ble tegnet inn etter et finurlig system med symboler. Til sammen ga dette en enestående visuell oversikt over en grunnleggende etnisk karakteristikk av familien, boligtype og språkkunnskap (Hansen 1998).

Språkbruken spilte en avgjørende rolle for Friis, med alle svakheter man kunne forvente at det innebar i forhold til å registrere etnisitet. En undersøkelse fra Sør-Troms viste imidlertid at Friis langt på vei kom ganske nær de kategoriseringsprinsippene som lokalbefolkningen selv la til grunn (Hansen 1994). Men hans opplysninger var, som nevnt, basert på et mer omfattende materiale enn det folketellingsstatistikken alene kunne gi han.

Friis stoppet sin undersøkelse i Ofoten, muligens fordi han erfarte at språkkriteriet ble mindre anvendelig jo lenger sør han kom, som følge av at samisk språk var på vikende front der i større grad enn lenger nord. En sammenligning mellom Friis sine kart fra 1861 og det foreliggende kartmaterialet viser stor grad av samsvar med hensyn til hvilke områder den ikke-norske befolkningen var bosatt i (www.tmu.uit.no).

Spørsmålet om hvorvidt den enkelte forstod norsk språk ble først i 1920 endret til hvilket språk som til daglig ble snakket i hjemmet. Denne endringen ble gjort «for å hindre at de som forstår norsk, men mest bruker sitt morsmål, skulde opgi sig som norsktalende» (NOS VII 81 1923: 41).

1.4 «Hel, halv- og kvartsamer»

Fra 1865 ble det bestemt at også «blandingsbefolkningen» skulle telles, og at det skulle spesifiseres hvilken blanding det var tale om mellom folkegruppene. Videre i denne retningen gikk man ved tellingen i 1875 da man definerte den etniske tilhørigheten ut fra slektsforholdene. Myndighetene bestemte at ethvert individs etniske tilhørighet skulle fastsettes på foreldrenivå. I et hushold med barn, foreldre og besteforeldre kunne nå etnisk tilhørighet følges bakover både i første, andre og tredje ledd. Etterkommere av samiske og norske foreldre eller besteforeldre kunne nå bli registrert som «blandet» uavhengig av om de selv regnet seg som samer eller ikke. Det førte til en samlet økning i den registrerte ikke-norske befolkningen.

I alle kommunene sør for Finnmark der det var samisk befolkning i 1865, var det i alt 500 personer registrert som «blandet». Ti år senere var dette økt til 3.500 personer. Det betyr ikke at det hadde vært en eksplosiv økning i antall interetniske giftermål, men heller at kategorien «blandet» tidligere var lite brukt.

Det ble lagt ned mye arbeid i å få på plass et statistisk materiale for blandingskategoriene. I det oppsummerte arbeidet fra Centralbyrået kom det fram om folk var «Blandet i første Led», i «andet Led» og/eller i tredje. De ble hel-, halv- eller kvartsamer, eller deres ulike etniske slektsbakgrunner ble regnet ut i prosent. Det endte opp i et virvar av kategorier.

I en undersøkelse fra Sør-Troms der flere typer kilder ble sammenlignet med folketellingene, kom det fram at registreringen av den blandede befolkningen i tellingene var mer pålitelig enn man tidligere hadde trodd. Den delen av lokalbefolkningen som var engasjert som tellere i dette området, hadde tydeligvis meget god oversikt over minoritetenes slektsbakgrunn, og kunne til og med føre «blandet» på personer som i samtiden stod fram som «rene» samer, men som riktignok hadde forfedre fra en av de andre folkegruppene. Registreringen av «blandet» ble brukt på grunnlag av genealogiske kunnskaper i lokalmiljøet (Hansen og Meyer 1991). Trolig var dette ikke et enestående tilfelle, men vi kan ikke med sikkerhet si at det fungerte slik overalt og i alle tellingene. Kanskje kan varierende kunnskaper hos tellerne også være med på å forklare de store endringene i antallet «blandet», som nevnt over. Hele eller deler av tellekorpset kunne være byttet ut fra en telling til den neste, ti år senere, og dermed kunne også kunnskapen om slektsbakgrunnen til lokalbefolkningen variere fra en telling til den neste. En annen årsak kunne være en varierende grundighet fra tellernes side.

Uavhengig av om registreringene var pålitelige eller ikke – kategorien «blandet» viste seg å være lite fruktbar og nærmest umulig å håndtere statistisk etter som blandingen ble ført gjennom flere generasjoner. En annen vurdering av kategorien som måtte komme etter hvert, var at det var vilkårlig når blandingen startet, og dermed når en «hundreprosents same» hadde levd. Det førte til at ved den statistiske bearbeidingen av tellingen i 1900, kom det pålegg fra ledelsen ved Centralbyrået om at kategorien skulle utgå. I veiledningen het det at «Personer af blandet Herkomst bleven henført til den nationalitet, til hvilken de antoges at høre efter det Sprog der taltes i Familien» (NOS V 4 1906: 78). Språket skulle være det viktigste kriteriet, noe som i så fall skulle fått store konsekvenser for utformingen av den endelige statistikken med et særlig stort avvik mellom den offisielle statistikken som var satt opp etter en større bearbeiding, og materialet i den originale tellingen i 1900. Her er nok et eksempel på at instruks og utført arbeid ikke alltid fulgtes ad. I den offisielle statistikken for 1900 var kategorien tatt inn! Ca. 12.000 personer hadde fleretnisk bakgrunn ifølge statistikken. Dette stemmer med registreringene i den originale tellingen for 1900, der ca. 12.000 personer av blandet herkomst fantes i området sør for Finnmark 2 .

I statistikken etter 1900 er kategorien «blandet» imidlertid ikke tatt med. Kategorien må i første rekke anses som et skrivebordsprodukt, skapt av dem som ga retningslinjene for tellerne, og fjernet av de samme (Hansen 1994: 125). I de originale tellingene ble imidlertid slekt etter interetniske ekteskap fortsatt registrert, og «blandet» finnes fortsatt her. I dette prosjektet er kategorien også tatt med i 1930-tellingen. Her må tilføyes at det ikke alltid er klarlagt hvilke etniske grupper som inngår i «blandet». I enkelte tilfeller er det registrert «no-lap» eller «kven-lap», i andre tilfeller bare «blandet». I tilfeller lik de nevnte eksemplene er det ikke forsøkt å skille de ulike gruppene, alle blir regnet som «blandet». Andelen som er registrert på denne måten, er synliggjort i søylene som følger hvert kart. I et materiale der en stor del av befolkningen er «same-kven», vil det være naturlig at også kvenenes bosettingsmønster tas med. En utvidelse av kartmaterialet til også å gjelde den kvenske befolkningen øker kunnskapen om tilstedeværelsen av både den samiske og den kvenske befolkningen, først og fremst i Troms fylke.

1.5 Uklare hovedkategorier – «lapp», «finn» eller «kven»?

Heller ikke registreringen av de øvrige «rene» kategoriene var uproblematisk. Det viser seg nemlig at innholdet i de enkelte kategoriene som ble brukt på offisielt hold, ble endret gjennom 1800-tallet. I Nordland og Sør-Troms ble det i 1700-tallets kildemateriale klart skilt mellom «lapp» og «finn». «Lapp» var brukt om nomadene, mens «finn» ble brukt både om sjøsamer og til dels om markebygdsbefolkningen, sistnevnte gruppe i noen områder kalt «bygdefinner». Mot slutten av århundret er dette skillet ikke like klart i kildene (Norsk historisk leksikon 1999). En sammenligning over tid kan derfor ikke uten videre gjennomføres uten en kildekritisk vurdering.

I instruksen til tellerne ble det blant annet listet opp hvilke kriterier som skulle legges til grunn for inndelingen av den ikke-norske befolkningen. I årene 1845, 1855 og 1865 var dette «Lapper eller Finner og Qvæner». «Lapper eller Finner» må tolkes som synonymer på samme gruppe, ellers ville det ha stått et komma mellom dem. I instruksen for 1865 ble det nevnt at noen «lapper eller finner» er omflyttende, og at dette i så tilfelle måtte nevnes spesielt. De som var fastboende av dem, skulle ikke ha noen særskilt merknad. Den sjøsamiske befolkningen, «finnene», kan ha utgjort en stor del av disse fastboende. En annen del av dem som kom under betegnelsen fastboende «lap», var innflyttet fra Sverige, i kildene også kalt «bygdelapper». En slik bosetting hang blant annet sammen med uår i reindrifta på svensk side (Berg 1975, Kvist 1989, Nielssen og Pedersen 1994).

Går vi videre til instruksene for de neste tellingsårene, 1875, 1891 og 1900, blir hovedkategoriene definert på en ny måte. Her heter det i listen over den ikke-norske befolkningen at de skulle grupperes som «Kvæner (Finner) eller Lapper». Kategorien finn var med andre ord flyttet over fra å være synonym med «Lappene» til å bli ensbetydende med «Kvænene».

Et eksempel viser at kategoriene var i enda større bevegelse enn det her kan synes. I Bidrag til en befolkningsstatistikk av Centralbureauets leder A.N. Kiær, utgitt 1882, har han et eget kapittel om den lappiske og den finske befolkningen. Han velger der å bruke betegnelsene «norsk», «lappisk/lapp» og «finsk/finn» som forenklede kategorier. Når tellerne skrev ned «finn» i rubrikken for etnisitet, ble det fra Kiærs side tolket som en person av finsk opprinnelse. Betegnelsen kven valgte han bort, og slo sammen de to til «finn», i betydningen at de kom fra Finland (Kiær 1882: 144). For enkelte områder stemte nok dette, men i de fleste tilfellene i nordre Nord-Norge ville en «finn» fortsatt bety en same som ikke var reindriftssame, men som var sjøsame eller «bygdelapp». En med finske røtter ville bli betegnet som «kvæn» eller «finnlender». I den trykte statistikken forsvant dermed skillet mellom kvener og den sjøsamiske befolkningen, de ble alle «finsk». Kiærs valg førte statistikken på avveier, i hvert fall i nordre Nordland.

Som en finale kommer instruksen for 1930-tellingen, den siste folketellingen der det ble registrert etnisitet, nå kalt «rase» på tellingsskjemaet. Her er kategoriene «sam» og kven oppgitt som de eneste. I en nærmere forklaring om føring av listene heter det at det skal registreres om den enkelte er «av samisk (finsk) eller kvensk avstamming». Betegnelsen finn var ikke blitt borte, mange oppga fortsatt at de var «finn». Det ble statistisk løst ved at «finn» nå ble definert som ensbetydende med kategorien sam.

1.6 Hvor hørte «finnene» hjemme?

Som en sammenfatning kan vi si at myndighetene fra 1845 til 1930 som et hovedmønster kategoriserte den ikke-norske delen av befolkningen som kvener og som samer , inkludert både nomadiske og fastboende. Den tredje hovedkategorien, finn , var de tydeligvis mer usikre på. Myndighetene trakk ikke kategorien ut som en egen, men slo den sammen med «lappene» ved tellingene 1845, 1855, 1865 og 1930, og regnet dem inn sammen med kvenene i 1875, 1891, 1900 og 1910. I de to første tellingene skulle den felles betegnelsen ifølge instruksene være «kvæner», i de to siste «finner». Det gir flere utfordringer. For det første ser vi at i disse tellingene er det vanskelig å skille mellom «finn» og «kven». For det andre at den felles betegnelsen varierer. Ikke rart at demografisk forskning som inkluderer etnisk tilhørighet, har vært ansett som nærmest umulig. Den beste tilnærmingen blir da å ikke forsøke å skille ut den ene kategorien uten å ta med noen av de andre. «Samer» kan vanskelig registreres uten at også «finnene» blir med, og «finnene» er ofte slått sammen med «kvenene». Ved å inkludere alle disse kategoriene, rekker vi over hele den registrerte ikke-norske befolkningen, selv om andelen og fordelingen mellom gruppene forblir uklar. Hvem var så «finnene»?

Betegnelsen «finn» er det gamle norske ordet for same. I Nord-Norge var finnene fra gammel tid inndelt i grupper etter bosted og kulturforhold, slik som bufinn, markefinn, bygdefinn, sjøfinn, fjellfinn og østenhavsfinn. I Norsk historisk leksikon (1999) slås det fast at: «finn brukes i Nord-Norge ikke om folk fra Finland, disse kalles finnlendere eller kvener». Myndighetene måtte kjenne til dette, og valgte å følge en slik forståelse for tellingene fra 1845 til 1865 og i 1930. I de mellomliggende årene ble imidlertid «finn» knyttet opp til det å være fra Finland. Det kan ha sammenheng med den nevnte direktøren for Centralbureauet, A.N. Kiær, som styrte kontoret og hadde stor innflytelse nettopp i disse årene. Etter hans mening hørte de to kategoriene til samme folkegruppe.

Ett unntak må nevnes: En vandrende gruveslusk, en rallare, som var født i Finland og som tok seg arbeid ved de store industrianleggene i Sulitjelma eller Narvik, ville bli ført opp som finn eller finsk hvis vedkommende var på stedet da tellingen ble foretatt. Her kan vi imidlertid sjekke mot yrkesgruppe og statsborgerskap, og på den måten skille de aller fleste fra den gamle «finske» befolkningen i området.

Antall registrerte kvener i området sør for Finnmark var i 1865, det året de utgjorde en egen kategori, godt over fem tusen. Grue kommune i Hedmark var den største, der skogsfinnene, kalt kvener, utgjorde ca. 1.300 personer i 1865. Disse er tatt med på kartene over den kvenske bosettingen.

I Tysfjord kom det fram at samiske slekter i noen sammenhenger kalte seg samer, andre ganger kvener. En forklaring som ble gitt, var at enkelte familier kunne føre vandringer i slekta bakover fra finsk Østerbotten, gjennom Sveriges Lappland og til Tysfjord. De hadde aner både i en samisk og en kvensk befolkning, og valgte noen ganger å synliggjøre den ene delen av slekta, ved andre tilfeller den andre (Evjen 1998: 46). Det kunne føre til at de enkelte år ble registrert som samer, andre år som kvener. Men det finnes også eksempler der forklaringen må ligge i hvilke definisjoner som ble gitt i instruksen til tellerne. Hvis en familie regnet seg som «finn», kunne telleren i årene 1875 til 1910 fortelle at det var ensbetydende med at de hadde sine aner i Finland, betegnet som «kven» i 1875 og som «finn» i 1900 og 1910. For noen stemte det, men i områder der det fra gammelt av var en «sjøfinsk» bosetting, ble trolig kategorien «blandet» valgt i slike tilfeller.

Den gamle betydningen av «finn» knyttet til en samisk folkegruppe, ble borte i statistikken for tellingene 1865 til 1920, fjernet gjennom et skrivebordsvedtak. Når vi samtidig vet at det nettopp i disse årene skjedde en sterk fornorskning i samfunnet, kan det forklare at ingen gjorde noe for å få «finn» på plass i registreringen og statistikken der det hørte hjemme. Når tellerne kom for å registrere etnisk tilhørighet i en slekt med sjøsamiske røtter, og «finn» ikke var noe alternativ, var kategoriene blandet og kven de aktuelle alternativene. Det kan ytterligere forklare økningen i antallet «blandet» i originaltellingen i 1900.

1.7 Nomadene, en problemfri ­kategori?

Reindrift på norsk og svensk side er nært knyttet sammen. En stor del av samene som drev med reindrift, flyttet mellom Norge og Sverige, med vinterbeite på svensk side. I instruksene til tellerne er det ikke alle år det blir bemerket at gruppen nomadiske samer må merkes spesielt. Det skjer i 1865 da det heter at «Ved de Finner eller Lapper, der ere omflyttende bliver denne Omstændighet at anføre» (instruks fra 1865). I 1900 tas dette opp igjen: «nomadiske lapper regnes hvor de har tilhold på tællingstiden» (instruks fra 1910). Her må det legges til at folketellingene ble holdt midt på vinteren da den største delen av befolkningen var i ro på hjemstedet. De aller fleste samene som drev med grenseoverskridende reindrift, var da i Sverige, og kom følgelig ikke med i den norske statistikken over nomadiserende samer.

Folketellingene på svensk side kan ikke uten videre være til hjelp for å fylle ut bildet av hvor mange reindriftssamer som bodde i Nordland deler av året mens de benyttet beiteområder på norsk side til sine reinflokker. Den svenske folketellingen fra 1890 kunne ha vært et verdifullt supplement. Den var imidlertid ført av presten ut fra hans innsamling av opplysninger gjennom hele året. Registreringene var dermed ikke et tidsbilde fra en fast dag eller to, slik tilfellet var på norsk side. Det kompliserer sammenstillingen av opplysninger om den grenseoverskridende reindriften. Her kan andre kildekategorier, som «lappefogdens» rapporter, utfylle tellingene, det har det ikke vært rom for i denne undersøkelsen.

Nomadene som kommer fram i statistikken, er i all hovedsak de som drev hele året på norsk side. Kategorien lappisk nomade er, i tråd med instruksene, registrert i statistikken fra alle tellingene unntatt 1875. I 1865 var det registrert 115, i 1875 ingen, mens det i 1900 var 336. Antallet registrerte nomader i området sør for Finnmark varierte som vi ser, mye fra telling til telling. Det avspeiler en ujevn registrering, men også at enkeltpersoner innen reindrifta kunne skifte vinteropphold fra et år til et annet.

1.8 Den ikke-norske befolkningen sør for Finnmark

Hvilke konsekvenser har de kildekritiske vurderingene nevnt over, hatt for beregningen av størrelsen på den ikke-norske befolkningen i området sør for Finnmark?

Både i 1875 og 1900 ble «kven» og «finn», som nevnt over, definert som synonymer, og betegnet som «kvener» i 1875, som «finner» i 1900. I tabellen under kommer det fram hvilke tallmessige konsekvenser dette fikk under registreringen. I 1875 var det registrert bare to finner, mens det i 1900 var økt til 360. Omvendt var det for gruppen kvener. Antallet sank fra fire tusen i 1875 til bare fire i 1900. En del av endringene hadde nok med demografiske endringer å gjøre, med flytting eller fødselsoverskudd eller –underskudd. Hovedforklaringen må likevel være hvordan kategoriene ble definert i instruksen til tellerne, og hvordan dette påvirket selve registreringen. Slike tilfeller er eksempel på at det kan være vanskelig å skille mellom samiske og kvenske bosettingsområder. Fra annen forskning vet vi at den kvenske andelen av befolkningen var høyest i Finnmark og Nord-Troms og synkende lenger sørover i landet, noe som også kommer fram på kartmaterialet.

Tabell 1.1 Oversikt over den ikke-norske befolkningen i området sør for Finnmark

  L eller lf finn kvæn blandet Merknad
1875 10.000 2 4.000 3.400 I instruksen er kvæn = kvæner + finner
1900 11.000 360 4 12.000 I instruksen er finn = kvæner + finner

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD

I hvilken grad kan vi ut fra det foregående hevde at folketellingene er pålitelige når samisk tilstedeværelse skal kartlegges? Igjen må hensikten til dem som utarbeidet statistikken, analyseres. For myndighetene for 100 år siden var det et poeng å vise at landet var mest mulig kulturelt homogent. Personer som var «blandet», men der norsk språk var registrert som ett av flere brukte språk, kunne bli satt inn som «norsk» i statistikken. Den samfunnsmessige konteksten var fornorskning.

I dag er situasjonen en helt annen. Fra forskerhold og fra myndighetenes side er det et ønske nettopp å synliggjøre befolkningens samiske og kvenske røtter. Det blir en utfordring når kildene er skapt slik det er drøftet over. Det må igjen understrekes at opplysningene vi får tak i, gir oss minimumstall. Hadde vi med dagens holdninger og metoder foretatt en folketelling rundt 1900, ville resultatet, målt i antall og andeler som var registrert som ikke-norske, med all sannsynlighet blitt betydelig høyere.

1.9 Hvem er så den «registrerte samiske befolkningen» som er tatt med på kartene?

I bearbeidingen av grunnlagsmaterialet til de samiske kartene er følgende kategorier slått sammen: «lap», «sam», «fin», «blandet», «lap + fin», «lap + norsk», «lap + kven», «lap + finn + norsk», «lap + kven + norsk» og «lap/svensk». For å få fram dette trekket, at en stor del av befolkningen var registrert med flere etniske røtter, er det satt opp søyler ved hvert kart der andelen «blandet» i den registrerte samiske befolkningen er lagt inn. «Blandet» i denne sammenhengen er alle sammenstillingene nevnt over, med unntak av de tre første. På tilsvarende måte er kategoriene som er tatt med på de kvenske kartene fra 1865, «kven», «finn», «kven + lap», «kven + fin», «kven + lap + norsk» osv. «Blandet» er alle kategoriene unntatt de to første. Den store gruppen «blandet» er i denne undersøkelsen regnet som del av den ikke-norske befolkningen, nettopp for å bidra til å vise omfanget av den flerkulturelle historien til dagens befolkning i området sør for Finnmark.

1.10 Selveiere

I tellingsmaterialet er det også registrert hvilket eiendomsforhold hovedpersonen i et hushold hadde til jord og jordeiendommer, for eksempel om vedkommende var selveier, brukseier eller husmann. Siden dette oppdraget er for Samerettsutvalget, der retten til land og vann skal analyseres, har jeg også tatt ut en oversikt over selveiere/brukseiere i de enkelte delområdene. Det totale antallet er så delt inn i samiske og ikke-samiske selveiere, og på lignende måte for den kvenske delen.

Det er ikke gjort noen forsøk på å kryssjekke opplysningene i denne kilden mot andre kilder. I tellingene er det imidlertid lett å se at det ikke er gjort slike registreringer for alle husholdene. Det er derfor grunn til å tro at tellingsmaterialet ikke gir det totale bildet. Men det er ingen grunn til å tro at en teller har utelatt å fylle ut denne rubrikken bare for den ene etniske gruppen. Underregistreringen har med all sannsynlighet slått likt ut både for nordmann, same og kven. Det kan derfor forsvares å gi en sammenligning av andelen selveiere i de tre folkegruppene basert på tellingsmaterialet.

1.11 Kraft, krutt og nye kart

I boka Territories, boundaries and consciousness (1995) analyserer den finske geografen Anssi Paasi hvilken kraft som ligger i det å skape et kart. Straks grenser er trukket, understreker han, vil de være utgangspunkt for diskusjoner og vurderinger.

Kart er laget for å illustrere og visualisere sider ved samfunnet sett i et territorielt perspektiv. Men de er også med på å trekke opp grenser mellom «oss» og «de andre». Kartmateriale har følgelig alltid delvis blitt brukt som et sosialt og/eller politisk middel i spørsmål som angår råderett i et område, som nasjonale grenser, bygrenser og naturvernområder. Her ligger mange muligheter for manipuleringer og tolkninger. Bak hver presentasjon finner vi argumenter for at dette er den rette tolkningen. Heller enn å være speil, er kart del av en kulturell tekst som konstruerer verden heller enn reproduserer den. På denne måten er geografiske kart også trekte linjer som viser abstrakte og usynlig grenser for maktutøvelse som er en følge av sosial praksis og tradisjonelle menneskelige relasjoner.

Spørsmålet om sannhet og representativitet blir derfor viktig i forbindelse med ny samfunnsrelatert kunnskap. Hvert samfunn har sitt regime av sannheter om hvordan forhold henger sammen, hva som er korrekt og hva som er galt. I bunnen ligger oppfatninger både av ideologisk og hegemonisk karakter. Likevel er ikke den enhetlige forståelsen større enn at en inndeling som går på klasse, kjønn, alder eller etnisitet, kan bli mottatt med skepsis, og satt i sammenheng med maktutøvelse. Som skapere av ny kunnskap, er vi ansvarlige for at dette formidles på en best mulig måte.

Figur 1.1 

Figur 1.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT og Bjørn Joachimsen

Kartene som nå følger, er konstruert på grunnlag av tolkninger av 100 år gamle kilder. Hadde kartene blitt laget den gang, ville de blitt framstilt på en annen måte fordi tolkningen var en annen, som vist tidligere. Om mine kart er bygget på den «rette» forståelsen, kan selvsagt diskuteres. Det er på sin plass å understreke at resultatet hviler på den ene kildetypen, og at metoden i tillegg ikke er utviklet nok til å angi presist de aktuelle områdene. I det foreliggende materialet må de skraverte feltene ses som antydete bo- og bruksområder. Et konkret eksempel kan illustrere dette. På kartene fra Salten finnes kommunen Sørfold med kommunesenteret Straumen. På kartene er områdene nordover fra Straumen og langs fjorden skravert i ett. Den sjøsamiske befolkningen bodde ut fra dette langs hele fjorden. Overført til det virkelige landskapet blir dette en umulighet. Nord for Straumen er det til dels bratte fjell langs sjøen der riksveien i dag går gjennom et stort tunnelanlegg. Selvsagt har ikke folket bodd i de bratte flågene, men på småstedene som lå der med ujevne mellomrom. I stedet for å prikke inn alle småstedene, som ville krevd tid, er hele området skravert.

I tillegg er grensene for statseiendommer lagt inn på kartene. Opplysningene er innhentet fra statsskogs kart fra 2007.

Materialet som foreligger her, illustrerer omfanget av den flerkulturelle befolkningen i Norge sør for Finnmark. Det reiser samtidig mange problemstillinger som ny forskning kan ta utgangspunkt i, og som i neste omgang kan bidra til å utvide kunnskapen om den samiske befolkningen og samisk samfunn og kultur. I et større forskningsprosjekt vil det være naturlig å trekke inn et bredere utvalg kilder, og dessuten gå i dybden på tidligere forskning. Det er et spennende prosjekt som jeg håper noen tar tak i.

I teksten som følger kartene fra hvert delområde, er for det første endringene fra telling til telling kommentert, og forklart der det har vært mulig. Det samiske bosettingsområdet er kommentert, og i tillegg er særtrekk ved det enkelte delområdet trukket fram.

2 Nord-Troms

2.1 Endringer 1865–1930

Ved alle tellingene og i alle kommunene i Nord-Troms, det vil si dagens Kvænangen, Nordreisa, Kåfjord, Storfjord, Lyngen, Skjervøy og Karlsøy kommune, var det registrert en samisk del av befolkningen. I 1865 var den høyeste andelen i Lyngen-området, med 64 prosent i Kåfjord og 59 og 58 prosent i henholdsvis Storfjord og Lyngen kommune. Også ytre del av Kvænangen hadde en høy andel, 57 prosent i 1865. Indre del av Kvænangen hadde derimot en noe lavere andel, 46 prosent i 1865. Det var registrert samisk bosetting også på øyene helt ytterst på kysten både i Skjervøy og i Karlsøy kommune, der mellom 20 og 30 prosent av befolkningen i 1865 var registrert med samiske røtter.

Med få unntak var det ei økning i andelen fram til tellingen i 1875. Det kan bl.a. forklares som en følge av at kategorien «blandet» nå for alvor ble tatt i bruk, som vist i innledningen. Søylene over andelen av den samiskregistrerte befolkningen som hadde flere enn én etnisk registrering, var da også økt fra 5 prosent i 1865 til 37 prosent ti år senere. Denne gruppen bestod av personer som var registrert som samisk-norsk eller samisk-kvensk. Det var nemlig også et sterkt innslag av kvensk i den fleretniske befolkningen.

I de fleste lokale områdene var det igjen en økning i andelen samer i befolkningen fra 1875 til 1900. Dette året var det fortsatt de indre områdene som hadde den høyeste andelen registrert samisk befolkning. I Storfjord var andelen helt oppe i 91 prosent, mens den var 84 og 83 prosent i henholdsvis Nordreisa og indre Kvænangen. I ytre strøk var det en merkbart høyere andel i 1900 sammenlignet med 1875. Det var i denne perioden at Just Qvigstad samlet inn samiske stedsnavn på de ytterste øyene i området. Det kan ha medvirket til økt oppmerksomhet rundt det samiske, og dermed økt registrering for denne kategorien.

Økningen gjaldt ikke bare andelen personer med samisk herkomst, men også antallet personer generelt, som vist i tabellen under. Det var mer enn en fordobling av antallet for hele delområdet. Økningen er, ut fra folketallet som er angitt i tabellene på kartbladene, langt større enn tilfellet var med den totale befolkningen.

Historiker Håvard Dahl Bratrein skriver i Karlsøy bygdebok (1994) at den samiske befolkningen hadde den største utbredelsen nettopp i perioden 1860 til 1900. Årsaken kan ha vært av demografisk karakter, med fødselsoverskudd eller overskudd av innflytting. Trolig er hovedårsaken en stadig mer omfattende og grundig registrering av den fleretniske befolkningen i disse årene.

Etter 1900 gikk antallet registrerte samer tilbake i Nord-Troms, se tabellen. Det kan igjen skyldes demografiske endringer som utflytting og fødselsunderskudd, men hang trolig i størst grad sammen med en endret registrering og fornorskningspolitikken, som jo nådde et høydepunkt i mellomkrigstiden. En hovedpillar i denne politikken var å øke bruken av norsk språk og å framheve norsk kultur. Etter hvert som norsk ble tatt i bruk av flere, lot også stadig flere seg registrere som norske i forbindelse med folketellingene.

Tabell 2.1 Registrerte personer med samiske røtter i Nord-Troms

1865 1875 1900 1930
4.350 6.460 10.540 6.487

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale for 1930

En fleretnisk befolkning

Nord-Troms peker seg ut fra de øvrige delområdene i denne undersøkelsen ved at blandingen same-kven-norsk var betydelig høyere enn i de andre. Ikke i noe annet delområde oppga en så stor andel å ha etnisk tilhørighet til tre folkegrupper. Tidligere forskning har vist det samme for mindre lokale områder, for eksempel fra Kvænangen: «Hele (Kvænangs-) fjorden er preget av tre stammers møte … som bor om hverandre og ikke i atskilte samfunn.» (Richter Hansen 2004: 54).

I Kvænangen i 1930 var under halvparten, 44 prosent, av den ikke-norske befolkningen registrert i underkategorien samer alene. En av ti, 10 prosent, var derimot registrert med både norske, samiske og kvenske forfedre. De øvrige var kvener eller «blandet». Også i Skjervøy og Lyngen var det mange med flere enn to etniske røtter. Men det var i Nordreisa at det multi-etniske ga det største utslaget. Her oppga hele 40 prosent av dem som ikke var registrert som norske, at de var av både norsk, samisk og kvensk herkomst. I kommunen var det for øvrig kun 4 prosent av de ikke-norske som var registrert som same alene i 1930. De øvrige, 56 prosent, var registrert som kven, same-norsk eller same-kven.

Bosettingsområder

Hele området sett under ett, viser en jevn bosetting av ikke-norske, selv om andelen kunne variere fra en tellekrets til en annen. Fra de ytterste øyene til fjordene og dalene opp mot fjellet i øst var det registrert samisk bosetting. I de indre områdene utgjorde dessuten denne delen av befolkningen et flertall. I forbindelse med økningen i den registrerte befolkningen av samisk herkomst fram til 1900, ble det samiske bosettingsområdet noe utvidet i kommunene Kvænangen, Lyngen og Karlsøy mellom 1865 og 1900.

Høy andel samiske selveiere

I de tre tellingsårene var det også registrert samiske selveiere. Med unntak av Kvænangen i 1875, var det bare i 1900 at andelen nådde over 50 prosent, og da for kommunene Kvænangen, Nordreisa og Lyngen. Antallet i Kvænangen i 1900 er svært lavt, bare to selveiere totalt, og de var samer. Trolig er dette en feil i kildematerialet. I lokalhistorisk litteratur oppgis antallet å ligge betydelig over dette (Bjørklund 1983: 213).

En sammenligning mellom andelen samiske selveiere og andelen samer i befolkningen slik sistnevnte kommer fram på kartmaterialet, viser stor grad av sammenfall. I Skjervøy i 1875 var det for eksempel 40 prosent av selveierne som var samiske, mens andelen samer i befolkningen lå mellom 40 og 42 prosent. De to andelene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare. Andelen selveiere er regnet ut fra det totale antallet selveiere i kommunen som helhet, mens andelen samer i befolkningen er regnet ut på basis av en eller flere tellekretser. Dersom andelen samer hadde blitt regnet ut for kommunen under ett, ville den blitt lavere enn tilfellet er i denne utredningen, mens andelen selveiere ville vært den samme som i tabellen over. For eksemplet Skjervøy ville andelen samer i kommunen som helhet blitt lavere enn 40 prosent, mens andelen selveiere fortsatt hadde vært 40 prosent. Ut fra dette er det grunnlag for å hevde at i Skjervøy, og i Nord-Troms generelt, var det en større andel «ikke-norske» enn «norske» som satt som eiere av jord- og skogeiendommer.

Norskfødte nomader

I det dataregistrerte tellingsmaterialet fra 1900 er personer som livnærer seg av reindrift, markert som «ln», «lappisk nomade». For Nord-Troms utgjorde dette bare 14 personer i 1900. Alle var født i Norge. Det var et lavt antall sammenlignet med det store antallet registrerte samer for hele fylket i 1891. I bokverket Norges land og folk for Troms fylke oppgir Amund Helland at det i 1891 var 141 nomader i amtet. Han bemerker imidlertid at antallet nok var for høyt fordi også reindriftsutøvere fra Kautokeino var regnet med (Helland 1899, bind1, side 260–261). Nærmere undersøkelser må til for å forklare det lave antallet i 1900.

Tabell 2.2 Selveiere av samisk herkomst i Nord-Troms med jord- eller skogeiendommer

Kommune 1865 1875 1900
  Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk
Kvænangen 46/76 61 % 2/2 100 %
Nordreisa 68/78 87 %
Skjervøy 96/257 37 % 61/152 40 % 53/111 48 %
Lyngen 64/137 47 % 38/90 42 % 227/291 78 %
Karlsøy 39/193 20 % 22/128 17 % 14/82 17 %
Helgøy 29/100 29 %

– ikke egen kommune på det tidspunktet

Kilde: Folketellingene, dataregistrert, RHD

Figur 2.1 

Figur 2.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 2.2 

Figur 2.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

3 Midt-Troms

3.1 Endringer 1865–1930

I dette delområdet var det registrert en samisk befolkning i nesten alle kommunene både i 1865, 1875, 1900 og 1930. Unntaket var Berg og Torsken i 1865, men her var det registrert en samisk befolkning i de senere tellingene. Trolig var dette ikke en følge av innflytting, men av underregistrering i 1865, jf. lokalhistorisk litteratur, som Samer i Senja . Det er derfor grunnlag for å hevde at deler av befolkningen i alle kommunene hadde samiske røtter.

Den største andelen registrerte samer i 1865, 41 prosent, bodde i den nordøstlige delen, rundt Sørfjorden i dagens Tromsø kommune, og rundt Balsfjorden, med 46 prosent. Også ute på øyene var den samiske andelen relativt stor, som på Kvaløya utenfor Tromsø, med 29 prosent i 1865, og på innersida av Senja der det var 26 prosent i 1865.

Mellom 1865 og 1875 viser hovedmønsteret at det var en økning i andelen av den registrerte samiske befolkningen. I området sørøst for Tromsø var økningen fra 16 til 30 prosent i Ramfjorden, mens Sørfjorden nå var kommet opp i en andel på 54 prosent. Forklaringen på økningen ligger delvis i en generell økning i folketallet og dermed også i den samiske delen av befolkningen, som oversikten på kartsidene viser. Den generelle økningen var delvis en følge av den store innflyttingen sørfra til Midt-Troms. Dette er i årene da Nord-Norge ble kalt Norges Amerika. I den samiske må årsaken ligge i indre faktorer, som fødselsoverskudd, og i tillegg en viss innvandring fra Finland av samer og kvener. En tredje årsak var, som for de øvrige delområdene, en økt satsing på å registrere den ikke-norske befolkningen i tellingene.

I 1900 var det fortsatt de indre områdene av Balsfjord og Tromsø kommune som hadde den høyeste andelen registrerte samer, med henholdsvis 71 og 88 prosent. Økningen gjaldt for de aller fleste områdene, som i Sørreisa der økningen var fra 13 til 22 prosent, og i Berg fra 1 til 11 prosent og Bardu fra 3 til 18 prosent. En av årsakene til denne økningen var økt fokus på å registrere «blandet», som tidligere vist. Andelen «blandet» økte fra 9 prosent i 1865 til 55 prosent 1900.

Antall personer som var registrert med samisk herkomst, økte betydelig mellom de tre tellingene, fra ca. 2.000 i 1865 til ca. 3.000 i 1875 og til ca. 4.000 i 1900. Det er en fordobling fra 1865 til 1900. Økningen var mye større enn for folketallet generelt. Forklaringene er flere – økningen var både en følge av innflytting av personer av samisk eller kvensk herkomst, og av en mer intensiv registrering av etnisitet ved tellingene.

Fram til 1930 var antallet gått tilbake til ca. 3.000. Det høyeste antallet var i Sørfjorden, 916 personer, i Balsfjord kommune med 531 personer og i Lenvik der det var registrert 526 personer av samisk herkomst.

Igjen må vi ty til måter registreringene ble utført på, for å forklare endringene. I bygdebok for Balsfjord skriver Anders Ole Haugli (1981) at folketellingene ble brukt som «et fornorskende grep gjennom en underregistrering av den ikke-norske befolkningen». Trolig var det dette som var hovedårsak til nedgangen i delområdet fram til 1930.

Tabell 3.1 Registrerte personer med samiske røtter i Midt-Troms

1865 1875 1900 1930
2.040 3.060 4.090 2.750

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD og originalmateriale for 1930

En fleretnisk befolkning

Som vist over, var det en stor andel av den befolkningen som var registrert med samisk herkomst, som i tillegg til samisk hadde en annen etnisk tilhørighet. Andelen «blandet» i Midt-Troms var økt fra 55 prosent i 1900 til 59 prosent i 1930. Det skulle bety at seks av ti som var registrert med samiske forfedre, i tillegg var registrert med en etnisk tilhørighet utover den samiske, enten norsk, kvensk eller begge deler. Som i Nord-Troms ble uttrykket «de tre stammer» brukt om befolkningens etniske sammensetting. Det fantes nemlig innslag av registrert kvensk befolkning i alle kommunene.

Bosettingsområder

Det samiske innslaget i Midt-Troms fantes både ute på øyene, langs fjordene og i innlandet.

Undersøkelser fra delområdet, på Senja spesielt, har vist at det fantes et betydelig innslag av «markebygdsbosetting» (Storm 1990). Dette bestod for en stor del av reindriftsnomader som hadde trukket seg helt eller delvis ut av reindrifta og tatt fast opphold innenfor deler av sine bruksområder i vest. I tillegg var det et tilskudd av etterkommere av tidligere sjøsamer, som nå bodde «oppe i marka». De hadde trukket seg unna gårdsbebyggelsen nede ved fjorden. Næringslivet i disse bygdene var i sterk grad preget av kombinasjonsdrift, med innslag av reindrift (NHL 1999).

Samiske selveiere

Andelen personer registrert med samisk herkomst som var selveier av jord- eller skogeiendom, var lav i Midt-Troms. Høyest var den i Sørreisa i 1900, da den var 23 prosent. Men sammenligner vi andelen selveiere med andelen registrerte samer i befolkningen, jf. kartene, finner vi flere tilfeller der andelen var omtrent like stor i de to tilfellene. I Sørreisa var det 22 prosent samer i 1900 og 23 prosent samiske selveiere. Ellers finnes det eksempler der forholdet mellom de to andelene varierte i alle retninger. I Tranøy i 1865 var andelen selveiere 10 prosent, mens det var 3–4 prosent samer i befolkningen. I Balsfjord i 1900 var det 20 prosent selveiere, mellom 14 og 71 prosent i befolkningen.

Tabell 3.2 Selveiere av samisk herkomst i Midt-Troms med jord- eller skogeiendommer

Kommune 1865 1875 1900
  Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk
Tromsø 11/185 6 % 15/189 8 % 44/341 13 %
Balsfjord 4/10 4 % 41/200 21 % 47/240 20 %
Malangen 10/124 8 %
Lenvik 53/289 18 % 45/313 14 % 52/397 13 %
Hillesøy 3/29 10 %
Berg 0/8 0 % 2/48 4 %
Tranøy 29/303 10 % 28/309 9 % 2/127 2 %
Dyrøy - - 11/115 10 %
Sørreisa - - 27/119 23 %
Målselv 7/182 4 % 15/237 6 % 18/369 5 %
Bardu 0/76 0 % 0/106 0 % 17/185 9 %

– ikke egen kommune på det tidspunktet

Kilde: Folketellingene, dataregistrert RHD

De to andelene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare. Andelen selveiere er regnet ut fra det totale antallet selveiere i kommunen som helhet, mens andelen samer i befolkningen er regnet ut på basis av en eller flere tellekretser. Dersom andelen samer hadde blitt regnet ut for kommunen under ett, ville den blitt lavere enn tilfellet er i denne utredningen, mens andelen selveiere ville vært den samme som i tabellen over. For eksemplet Balsfjord ville andelen samer i kommunen som helhet blitt lavere enn 14 prosent, mens andelen selveiere fortsatt hadde vært 20 prosent.

På grunn av de store variasjonene, som trolig delvis kommer av ujevn registrering, er det vanskelig å påpeke et mønster for forholdet mellom den samiske andelen i befolkningen og andelen samiske selveiere. Det kan imidlertid se ut som om samer i minst like stor grad som ikke-samer satt som eiere av jord og skog. Nærmere undersøkelser må til for å belyse denne sammenhengen.

Flest nomader født i Sverige

Det var tolv personer som vinteren 1900 var registrert som reindriftssamer i Midt-Troms, et lavt antall. De fleste var født i Sverige, og hadde opphold i Tromsø kommune. Det var imidlertid ikke alle som var bofaste over vinteren. I et par tilfeller var de registrert som «flytlap paa Snartur forbi sit Hjem». I hele Troms fylke var det i 1891 antatt å være 141 reindriftsutøvere (Helland 1899, bind 1, side 260–261). I 1900 var det bare 63 i hele fylket. Det kan være årlige variasjoner som en følge av variasjoner innen reindrifta, eller det kan komme av en nedgang i næringen. En nærmere undersøkelse kan gi en utfyllende forståelse av dette forholdet.

Figur 3.1 

Figur 3.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 3.2 

Figur 3.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

4 Sør-Troms og Ofoten

4.1 Endringer 1865–1930

I delområdet som omfatter Ofoten og Sør-Troms, var det registrert en samisk befolkning i alle kommunene i noen av eller alle tellingsårene som omfattes av denne undersøkelsen.

I området nord for Ofotfjorden var det i 1865 de indre delene av Lavangen som hadde den høyeste andelen registrerte samer, 90 prosent. Også deler av Skånland hadde en høy andel, som Grovfjord med 62 prosent. For området sør for Ofotfjorden var det Tysfjord og Ballangen som hadde den høyeste andelen registrerte samer, med 19 og 22 prosent. Kommunene vest i delområdet lå betydelig lavere, som Kvæfjord med 6 prosent.

Det var ingen enhetlig økning for hele delområdet fram til neste telling, slik tilfellet var lenger nord. Både nord og sør for Ofotfjorden var det i 1875 registrert en mindre andel enn i 1865, som i Skånland/Grovfjord med en nedgang fra 62 til 33 prosent, og i Ballangen fra 22 til 21 prosent. I Tysfjord og Gratangen var det imidlertid en økning. Ellers kan det bemerkes at Efjorden, som ligger mellom Tysfjord og Ballangen, kun hadde registrert samisk befolkning i 1875, og da med 15 prosent. I dette og andre lignende tilfeller skyldes det trolig ikke en inn- eller utflytting, men har delvis sin årsak i svakheter ved registreringene, som vist i innledningen, og delvis i årsaker som det vil kreve mer forskning for finne ut av. I alle kommunene hadde det vært en økning i folketallet i den samme tiårsperioden, en økning som kom av både den tidligere nevnte innflyttingen sørfra og en annen demografisk faktor, fødselsoverskuddet.

Fram til 1900 var det en økning i andelen i de aller fleste kommunene og tellekretsene, som i Tysfjord, der økningen var fra 29 til 32 prosent. I Skånland/Grovfjord-området var nå andelen kommet opp i 71 prosent. En rask gjennomgang av fødested for den ikke-norske befolkningen viser at økningen ikke kan være en følge av innflytting av samer de siste tiårene. Det store flertallet var født i hjemkommunen. Igjen må den varierende føringen av tellingene trekkes fram som hovedårsak til endingene. Også i området Bjerkvik/Vassdalen var det en økning, fra 16 prosent i 1875 til 26 prosent i 1900. I den vestlige delen av området var andelen samer i befolkningen stadig noe lavere, men også der er hovedmønsteret at det er en økning i andelen fram til 1900.

Når andelen i de ytre delene av Tysfjord går ned fram til 1900, kan det komme av at den sjøsamiske befolkningen nå ble registrert som norsk, som vist i tidligere forskning (Evjen 1998).

Tabell 4.1 Registrerte personer med samiske røtter i Ofoten og Sør-Troms

1865 1875 1900 1930
1.410 1.800 3.050 2.320

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale fra 1930

Også antall personer registrert med samisk herkomst økte mellom 1865, 1875 og 1900, alt i alt med mer enn det dobbelte, fra ca. 1.400 til ca. 3.000. Fram mot 1930 var antallet kommet ned i 2.300. Særlig høyt antall var det i Skånland med i alt nær 1.000 personer i 1930, Salangen med ca. 600 personer, Ballangen nær 500 og Tysfjord over 400 personer.

Markesamer og lulesamer

Et særtrekk ved den nordlige delen av dette delområdet, er den høye andelen markesamer. Opphavet til denne bosettingen, som i hvert fall har røtter tilbake til 1600-tallet, består for en stor del av tidligere reindriftsnomader som ble fastboende, i tillegg til etterkommere av sjøsamer som hadde flyttet vekk fra fjorden. Bosettingen ble gjerne lokalisert til lave dalganger og eider oppe i marka, derav navnet (NHL 1999: 366). Dette avspeiles også i stedsnavn som ofte ender på –mark: Ballangsmarka, Evenesmarka og Forsåmark. En del av økningen i antallet registrerte samer fram til 1900 kan forklares ut fra dette.

Sammenlignet med områdene lenger nord er andelen «blandet» mye lavere i Ofoten, med en økning fra 7 til 30 prosent fra 1865 til 1930. Innslaget av kvener blir dessuten mindre jo lenger sør man kommer. I Sør-Troms og Ofoten var det bare i de nordlige delene at det fleretniske også i en større grad inkluderte det kvenske. Her må det i tillegg en grundigere undersøkelse til for å finne ut om det er mulig å skille «finn» og «kven», jf. innledningen.

I den sørligste delen av delområdet, i Tysfjord, var det et flertall av fastboende samer som i dag kjennes under betegnelsen lulesamer. Disse hadde sin historiske bakgrunn både i en sjøsamisk befolkning og i tidligere reindriftsutøvere både fra norsk og svensk side (Evjen 2005).

Bosettingsområder

Tyngdepunktet av den registrerte samiske bosettingen lå langs en nord-sør-akse fra Salangen i nord til Tysfjord i sør. I de markesamiske områdene, som i Skånland og Ballangen, lå bosettingen et stykke opp fra sjøen. Øst og vest for denne linjen var den samiske bosettingen mindre og fordelt over et mer spredt område.

Store variasjoner av samiske ­selveiere

I de fleste kommunene i delområdet fantes samer som var registrert som selveiere. Unntakene var Bjarkøy og Tjeldsund, der andelen av samer i tillegg var lav. I Salangen, derimot, var andelen registrerte samer høy. Det er derfor overraskende at ingen av dem var registrert som selveiere i tellingsmaterialet. Det kan komme av at de ikke satt som eiere, eller at det var ujevn registrering ved tellingene. Nærmere undersøkelser kan gi oss svar på dette.

I Tysfjord var andelen høyest. 46 prosent av alle selveierne der var i 1900 registrert som samer. Andelen samer i befolkningen var lavere, opptil 30 prosent i tellekretsene. Det vil si at samer i stor grad satt som eiere i Tysfjord.

Evenes kommune utmerket seg ved at det var en økning både i antall og i andelen samer som var ført opp som selveiere. Også i Evenes satt samer i stor grad som eiere av jord og skog. Det må imidlertid nærmere undersøkelser til for å kunne gi en mer omfattende analyse av forholdene i dette delområdet.

Tabell 4.2 Oversikt over selveiere av samisk herkomst med jordbruks- eller skogeiendom

Kommune 1865 1875 1900
  Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk
Tysfjord - - 36/79 46 %
Lødingen 20/213 9 % 12/165 7 % 8/188 4 %
Evenes 33/244 14 % 37/262 14 % 66/253 26 %
Ankenes - - 42/193 22 %
Kvæfjord 12/149 8 % 0/226
Trondenes 12/435 3 % 35/360 10 % 0/408
Salangen - - 0/118
Ibestad 96/432 22 % 95/361 26 % 0/353
Bjarkøy - 1/60 2 % 0/72 0 %

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RDH, originalmaterialet

Nomader i en grenseoverskridende reindrift?

I hele delområdet var det i 1900 registrert 37 som «ln», «lappisk nomade». Disse var jevnt fordelt i kommunene Lødingen, Kvæfjord, Harstad og Bjarkøy. Fødestedet var for noen oppgitt å være på svensk side, for andre på norsk side. Vi vet at dette var et område der reinens beiteområder var på begge sider av grensen. Trolig er fødestedene en indikator på at det dreide det seg om reindriftssamer i kontakt med og kanskje i samarbeid med den grenseoverskridende reindriften. Nærmere undersøkelser kan gi oss mer kunnskap om dette.

Figur 4.1 

Figur 4.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 4.2 

Figur 4.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

5 Lofoten og Vesterålen

5.1 Endringer 1865–1930

I 1865 var den høyeste andelen registrerte samer i Lofoten og Vesterålen bosatt i Vesterålen, nærmere bestemt i deler av Sortland, Bø og Øksnes kommuner, med henholdsvis 8, 7 og 6 prosent. Andelene var lave sammenlignet med de andre delområdene som er presentert til nå. I 1875 var det bare i Sortland, nærmere bestemt rundt Sortland sentrum, at den kom opp i et tosifret tall, 14 prosent. Med unntak av Bø var det en økning mellom 1865 og 1875, men andelene var fortsatt lave. Det er gjort banebrytende forskning som har fått fram Vesterålens fleretniske fortid (Guttormsen 1990, Borgos 1999, Hansen 2000, mfl.). Det er imidlertid den eldre historien som her er satt under lupen. Perioden etter 1850 er i liten grad forsket på i et slikt perspektiv. For Lofotens del er lite gjort verken i eldre eller nyere tid. Den samiske delen av befolkningen er imidlertid, tross lav andel av befolkningen totalt, godt synlig i folketellingsmaterialet.

Fram til 1900-tellingen var det en liten økning i de fleste aktuelle tellekretsene. Området med registrert samisk befolkning ble samtidig utvidet. I de nye områdene i Lofoten, Værøy og Flakstad viste det seg at alle de registrerte samene i 1900 var født utenfor kommunen og utenfor Lofoten. Det kan bety at de var tilflyttet i mellomtiden. Bare en mer inngående undersøkelse kan vise om så var tilfelle og hvilke årsaker som lå bak (Nielssen 2007).

Også i Vesterålen ble området med samisk bosetting utvidet fram til 1900, f.eks. nord på Andøya.

Det var en betydelig økning i det totale folketallet i Lofoten og Vesterålen i årene fra 1865 til 1930, som vist i tabellene på kartbladene. I tabellen under over antallet registrerte samer i delområdet kommer det fram at også antallet samer økte betraktelig. Fra 1865 til 1900 var det mer enn en fordobling, fra 260 til 700 personer. Økningen kan trolig forklares ut fra demografiske faktorer, som fødselsoverskudd og innflytting. Antallet registrerte samer gikk imidlertid tilbake til 470 personer fram til 1930. Det var det motsatte av den generelle utviklingen i folketallet. Forklaringen kan ligge i måten registreringene ble utført på, men her må nærmere undersøkelser til før det kan slås fast.

Tabell 5.1 Registrerte personer med samiske røtter

1865 1875 1900 1930
260 460 700 470

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale fra 1930

Ser vi hele delområdet under ett og for alle tellingene, var det bare i Røst kommune at det ikke var registrert noen samisk befolkning. De fleste var registrert som «lappisk», «lappisk fastboende» eller «blandet». Sistnevnte kategori økte kraftig, fra 13 prosent i 1865 til 74 prosent i 1900. Som tidligere nevnt kan dette ha hatt å gjøre med et økende fokus på herkomst og tilhørighet til flere enn én etnisk gruppe.

Spredt samisk bosetting

Et særtrekk ved dette delområdet er den spredte samiske bosettingen. Fra ytterst i Lofoten til nord på Andøya var det registrert en mindre samisk bosetting i ett eller flere av tellingsårene. I Vesterålen fantes en slik i alle kommunene og i alle tellingsårene. Der var det i all hovedsak de samme områdene som var bebodd fra 1865 og til 1930.

I Lofoten var det færre områder med samisk bosetting, og her varierte registrerte områder i stor grad fra telling til telling.

Få selveiere og nomader

Tabell 5.2 Oversikt over selveiere av jordbruks- eller skogeiendom

Kommune 1865 1875 1900
Samisk/totalt Samisk/totalt Samisk/totalt
Hadsel 1/155 3/173 8/319
0/58 0/89 0/163
Øksnes 0/71 0/60 0/105
Sortland 1/86 4/99 2/122
Andenes 0/169 3/216 2/230

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD

Kommunene i tabellen over ligger alle i Vesterålen. Ingen samer i Lofoten var registrert som selveiere. I Vesterålen var det flest registrert i Hadsel i 1900, men antallet var lavt, bare åtte av totalt 319 selveiere. I Sortland og Andenes var det også et mindre antall samer som var registrert som selveiere. I alle tilfellene lå andelen samer i befolkningen til dels betydelig over andelen samiske selveiere. De to andelene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare. Andelen selveiere er regnet ut fra det totale antallet selveiere i kommunen som helhet, mens andelen samer i befolkningen er regnet ut på basis av en eller flere tellekretser. Dersom andelen samer hadde blitt regnet ut for kommunen under ett, ville den blitt lavere enn tilfellet er i denne utredningen, mens andelen selveiere ville vært den samme som i tabellen over.

I Lofoten og Vesterålen var det relativt få samer som satt som eiere til jord. Om dette var en følge av ujevn registrering eller ikke, kan nærmere undersøkelser gi svar på.

Ingen var registrert som reindriftsutøvere i Lofoten og Vesterålen i 1900. Av de utvalgte folketellingene var det bare i Bø i 1865 at noen var nomader. Ti personer i to familier var da registrert som «nom. Finner». Alle disse var født i Norge.

Figur 5.1 

Figur 5.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 5.2 

Figur 5.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

6 Salten

6.1 Endringer 1865–1930

I alle kommunene i Salten var det registrert en samisk befolkning enten for ett eller flere av de aktuelle tellingsårene.

I Sør-Salten i 1865 var det deler av kommunene Skjerstad og Saltdal som hadde den høyeste andelen. Den lå mellom 6 og 11 prosent. I Nord-Salten var andelen høyest i områder i Sørfold og Hamarøy, fra 11 til 18 prosent. Det er en hovedtendens at andelen var høyere på innlandet og inne i fjordene, enn ute ved kysten.

Sammenlignet med tellingen i 1865 er det enkelte steder store endringer fram til 1875. I Beiarn er andelen økt fra 2 til 14 prosent, i Sørfold fra 11 til 17 prosent. Ellers er det en økning for de aller fleste områdene, og det er også registrert samer i flere områder enn i 1865, både i Hamarøy, Steigen, Bodø og Beiarn.

Den mest markante endringen fram til 1900 er i indre deler av Sørfold der andelen gikk opp fra 11 prosent i 1875 til 38 prosent i 1900. I andre områder gikk andelen ned, som ved Innhavet i Hamarøy der nedgangen var fra 18 prosent i 1875 til 3 prosent i 1900.

Som i delområdene lenger nord, kan endringene forklares ved hjelp av demografiske faktorer som fødselsoverskudd og innflytting, eller som følge av varierende registrering under tellingene. I dette delområdet ble det bygget opp en betydelig industri etter 1877. Det førte blant annet til en økning i det generelle folketallet, særlig i Skjerstad/Fauske. Nyere forskning har vist at også den samiske befolkningen tok del i den tidlige industrialiseringen, men da som tilflyttere innenfor regionen, og ikke som del av den store tilflyttingen utenfra. I mange tilfeller førte flyttingen til det moderne industrisamfunnet til at den samisk-etniske tilhørigheten ble tonet ned (Evjen 2008). Denne påvirkningen var særlig stor etter 1910, og det kan være en av årsakene til at antallet registrerte samer i delområdet gikk så kraftig tilbake mellom 1900 og 1930, fra 1.200 til 260 personer, som vist i tabellen under.

Tabell 6.1 Registrerte personer med samiske røtter

1865 1875 1900 1930
680 980 1200 260

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale fra 1930

Et sjøsamisk tyngdepunkt

Salten er i eldre kilder omtalt som et tyngdepunkt for sjøsamene i Nordland, inkludert Tysfjord som i dette prosjektet er regnet med til Ofoten (Nielssen 1994, Hansen (under publisering)). Den gamle finneodelsordningen var særlig utbredt i den nordligste delen av området. «Finner» er i dette delområdet i stor grad brukt for å betegne den samiske befolkningen. Nyere forskning har vist at befolkningen i de indre delene av Sørfold, som i 1900 ble registrert som «blandet», var etterkommere av den sjøsamiske befolkningen (Evjen 2008).

Andelen av befolkningen som oppga å ha flere enn én etnisk tilhørighet, var særlig stor i Salten. Fra 1865 til 1900 var den økt fra 12 til 74 prosent, sistnevnte andel er for øvrig den høyeste som ble registrert i denne undersøkelsen. Forklaringen er trolig det høye antallet sjøsamer, som var tidlig fornorsket, men som i 1900 ble registrert som «blandet», som vist i innledningen. Her ligger nok også en av forklaringene på det høye antallet registrerte samer i 1900. Det er vanskelig å si hvorfor den økte registreringen kom nettopp i 1900, kanskje hadde det med økt fokus på det samiske fra tellernes side.

Bosettingsområder

Den registrerte samiske bosettingen i Salten fantes særlig i de indre fjordområdene og i daler og eider mellom disse. Det har ikke vært vanlig å bruke betegnelsen «markasamer» om disse, selv om bosettingshistorie og næringstilpasning er lik markasamenes lenger nord. Sør i delområdet var det registrert en samisk bosetting helt ute på de ytterste øyene, mens de var nesten fraværende ute ved kysten i nord.

Fram til 1930 var det i kystkommunene, fra Meløy i sør til Steigen i nord, en redusering av områder der det var registrert en samisk befolkning. I de fleste tilfellene hang dette også sammen med en generell nedgang i andelen samer i det aktuelle området.

Selveiere og nomader

Som det kommer fram i tabellen under, var det i 1900 kun i Sørfold og Skjerstad/Fauske at antallet samer som var registrert som selveiere, kom opp i et tosifret antall, med henholdsvis 24 og 15 selveiere. Andelen samiske selveiere lå mellom 1 og 4 prosent med unntak av Sørfold i 1900 da andelen var oppe i 15 prosent. Det var også i Sørfold at andelen samer i befolkningen var høyest, med 38 prosent i 1900.

Tabell 6.2 Oversikt over selveiere av jordbruks- eller skogeiendom

Kommune 1865   1875   1900  
  Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk
Gildeskål 1/119 1 % 1/141 1 % 0/261
Beiarn 0/140 4/138 3 % 0/174
Saltdal 4/115 3 % 4/138 3 % 4/276 1 %
Skjerstad og Fauske 3/170 2 % 4/187 2 % 15/443 3 %
Bodin 1/159 1 % 0/148 7/340 2 %
Sørfold 3/112 3 % 3/143 2 % 24/165 15 %
Steigen 0/164 0/176 7/308 2 %
Hamarøy 4/165 2 % 6/173 3 % 2/190 1 %

Kilde: Folketellingene

Det er et gjennomgående mønster i Saltenkommunene at andelen samer i befolkningen lå noe over andelen samiske selveiere. De to andelene er imidlertid ikke direkte sammenlignbare. Andelen selveiere er regnet ut fra det totale antallet selveiere i kommunen som helhet, mens andelen samer i befolkningen er regnet ut på basis av en eller flere tellekretser. Dersom andelen samer hadde blitt regnet ut for kommunen under ett, ville den blitt langt lavere enn tilfellet er i denne utredningen, mens andelen selveiere ville vært den samme som i tabellen over. For eksemplet Sørfold ville andelen samer i kommunen som helhet blitt langt lavere enn 38 prosent, mens andelen selveiere fortsatt hadde vært 15 prosent. En nærmere undersøkelse ville trolig vist at andelene i de to tilfellene var nær sammenfallende. Det skulle i så fall innebære at samer i Salten i stor grad var selveiere.

Bare tre personer var registrert som nomader i delområdet i 1900, alle med tilholdssted i Bodø kommune. To var født i Norge, en i Sverige. Dette kan igjen ses som et uttrykk for den nære kontakten mellom samer fra de to landene, og med den grenseoverskridende reindrifta.

Figur 6.1 

Figur 6.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 6.2 

Figur 6.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

7 Helgeland

7.1 Endringer 1865–1930

Det var registrert samisk befolkning i alle kommunene på Helgeland i ett av eller alle årene som er med i denne undersøkelsen. Ikke uventet var det flest i innlandskommunene. Den høyeste andelen var i 1865 i den sørlige delen av Hattfjelldal, mot Børgefjell, der 37 prosent av befolkningen var samer. Også lenger nord i kommunen var andelen relativt høy, 28 prosent i 1865. Også i Grane og i Vefsn/Elsfjord-området kom andelen opp i et tosifret tall, med henholdsvis 10 og 21 prosent i 1865. Her var det tale om både reindriftssamer og rydningsmenn ifølge lokalhistorisk litteratur (Jacobsen 1975).

Fram til 1875 var det en nedgang i andelen registrerte samer, i Hattfjelldal (1891!) var andelen nå kommet ned i 16 prosent, i Grane 5 prosent. Dette var en tendens som fortsatte også fram til 1900. Her skiller Helgeland seg ut fra delområdene lenger nord, der hovedmønsteret var en økning i andelen fram til 1900. Dette må i stor grad forklares som en følge av at det totale folketallet hadde en betydelig økning. For selv om andelen samer gikk tilbake, var det en økning i antallet. Ut fra antall samer følger også Helgeland det samme mønsteret som lenger nord. Økningen i antallet var imidlertid mindre enn i de andre delområdene, fra 570 i 1875 til 600 i 1900, se tabellen under.

I 1930 var det kun en håndfull samer registrert i kystkommunene, mens det i innlandskommunene, som i Hattfjelldal, var registrert like under 100 personer og i Grane og Vefsn og Hemnes rundt 50 personer. Fram til 1930 var antallet gått ned til under 400 personer, mens det i 1900 hadde vært 600. Nærmere undersøkelser kan gi en mulig forklaring på dette forholdet.

Tabell 7.1 Registrerte personer med samiske røtter

1865 1875* 1900 1930
490 570 600 380

* Materialet fra Hattfjelldal i 1875 er tapt, i stedet er tellingen fra 1891 tatt inn for denne kommunen.

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale fra 1930

Det var, som vist på kartbladene, en stigende andel som oppga at de både var av norsk og samisk herkomst, fra 10 prosent i 1865 til 47 prosent i 1900. I 1930 lå andelen på 39 prosent, men det er regnet ut for hele fylket. Årsaken til at ikke mindre områder er tatt med, som for de øvrige årene, er mangel på elektronisk bearbeidet tallmateriale fra 1930 på tellekretsnivå.

Flest «lf», «lappisk fastboende», men også mange nomader

Det er verdt å merke seg at også i kommunene lengst ute på kysten var det registrert en samisk befolkning. Fra eldre kilder kjenner vi til at det var en sjøsamisk befolkning på kysten av Helgeland (Qvigstad 1929). Det var imidlertid ikke denne som først og fremst var registrert i tellingene. En relativt stor andel var oppført som nomader, og hadde tydeligvis vinteroppholdet sitt ved kysten. I Alstadhaug/Tjøtta i 1900 var 21 av 25 samer registrert som nomader. Fra Lurøy kommune i 1875 kan vi hente et annet eksempel. Her var det halvt om halvt med samer som var nomader og drev med rein, og som var bofaste småbrukere og/eller fiskere. Vinteropphold på øyene var, ifølge lokalhistorisk litteratur, del av et nytt flyttemønster etter midten av 1800-tallet. I 1900 utgjorde den nomadiske befolkingen 93 personer, 15 prosent, av alle de registrerte samene.

I tillegg var det på Helgeland et betydelig innslag av nomadisk reindrift der utøverne hadde vinteropphold på svensk side. Det eksakte antallet kommer ikke fram i tellingene, som jo ble foretatt om vinteren. I Norges land og folk fra 1908, oppgir Amund Helland at det på Helgeland var 59 familier som levde av reindrift beskrevet som «Antal af svenske finner som antages virkelig at have været tilstede» (Helland 1908: 370). Med gjennomsnittlig fem personer i hver familie ville dette utgjort rundt 300 personer.

Bosettingsområder

Tyngdepunktet i det registrerte samiske bosettingsområdet lå i sørøst, i Hattfjelldal. Men også i de store dalførene i Grane, Vefsn og Rana og i fjellområdene var det registrert en slik bosetting. Til forskjell fra i Salten var samer også bosatt ute på øyene helt fra nord til sør i delområdet.

Fram til 1930 var det en tilbakegang i områder langs kysten der det var registrert samisk befolkning. Dette må delvis begrunnes i demografiske endringer, som flytting eller fødselsunderskudd, men er trolig i all hovedsak en følge av nye rutiner i registreringen av den samiske befolkningen, som vist i innledningen. På innlandet var utviklingen det motsatte. Her var det en økning i områder der det var registrert samisk befolkning, som i Rana kommune. Nærmere undersøkelser må til for å få en analyse av endringene.

Selveiere av jord- eller skogeiendommer

Også på dette området peker Helgeland seg ut sammenlignet med delområdene lenger nord. Bare i et fåtall av kommunene var det en fastboende samisk befolkning som også eide jorda og/eller skogen de drev, se tabellen under. Av delområdets 16 kommuner var det i 1865 ingen der det var registrert samiske selveiere i tellingen. Her må det bemerkes at det kan være tellingsmaterialet som gir et galt bilde. En nærmere undersøkelse må til for å slå fast om forholdene virkelig var slik det kommer fram i tabellen under.

Ut fra tabellen var det et økende antall kommuner der samer stod som eiere, to i 1875 og seks i 1900. Høyest var andelen i Hattfjelldal i 1900, der 9 av 48 selveiere, 16 prosent, var oppgitt å være samer. I 1900 var andelen samer i befolkningen i denne kommunen 13–22 prosent. Det er grunnlag for å hevde at samiske fastboende i 1900 til en viss grad satt som selveiere. Nærmere undersøkelser må til for å analysere årsakene som lå bak.

Tabell 7.2 Kommuner der det var registrert samiske selveiere av jord- eller skogeiendom

Kommune 1865 1875*   1900  
  Samisk selveier Samisk/totalt % samisk Samisk/totalt % samisk
Hattfjelldal 0 - 9/48 16 %
Nesna 0 1/56 2 % 1/163 1 %
Hemnes 0 0 1/268 0,4 %
Rana 0 0 2/213 1 %
Lurøy - 1/27 4 % 3/83 4 %
Rødøy 0 0 1/106 1 %

* Materialet fra Hattfjelldal i 1875 er tapt, i stedet er tellingen fra 1891 tatt inn for denne kommunen.

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD

Figur 7.1 

Figur 7.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 7.2 

Figur 7.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

8 Trøndelag

8.1 Endringer 1865–1930

Det dataregistrerte folketellingsmaterialet fra Trøndelag viste seg å ha store huller. I de ytre kommunene i Trøndelag var det ikke registrert noen samisk del av befolkningen i tellingen fra 1865. Opplysningene fra 1865-tellingen er derfor mangelfulle, og underregistreringen er trolig stor. Dette er bekreftet i en nyere undersøkelse der det kommer fram at det tidligere på 1800-tallet var registrert en sjøsamisk og en bygdesamisk bosetting i tillegg til reindriftsutøvere. Ut fra omtrentlige beregninger skulle etterkommerne av disse i 1865 utgjort 370 personer bare i den nordligste delen av Nord-Trøndelag (Hermanstrand 2005: 140). Årsaken til dette er ikke at personene er blitt borte fram til 1865, men at registreringen ikke fanget dem opp.

Heller ikke for tellingsåret 1875 var alle kommunene dataregistrert i materialet jeg hadde til rådighet. I noen tilfeller var en mindre andel av kommunene registrert gjennom et såkalt representativt utvalg. Det ble da meget tilfeldig om det var samer i den utvalgte delen. Langs trøndelagskysten i 1875 var det bare i Bjugn at det kom til et slikt sammenfall, der 0,3 prosent av utvalget var registrert som samer. I trebindsverket om Trøndelags historie er dette ikke problematisert. Heller ikke annen lokalhistorisk litteratur har, så langt mine kunnskaper rekker, drøftet endringer i den samiske bosettingen ut fra kildematerialet i den aktuelle perioden. Feilkildene til opplysningene som kommer fram på kartet, er derfor store i dette delområdet, noe som i neste omgang kan være med på å forklare hvorfor det er registrert samer i så mange flere kommuner i 1900 og 1930 i forhold til de to andre tellingsårene.

Et visst mønster kommer likevel fram. Både i 1865 og i 1875 var det de indre områdene som hadde den høyeste andelen samer, 36 prosent i Røyrvik og 30 prosent i Røros i 1865. I 1875 utgjorde reindriftsutøverne i Tydal tydeligvis en egen tellekrets. Det må være årsaken til at 100 prosent av befolkningen i Tydalsfjellene i 1875 var samer. I de øvrige områdene med samisk befolkning utgjorde andelen i de fleste kretsene under 5 prosent.

Det kom fram store endringer ved tellingen i 1900. I de indre områdene der andelen tidligere var høy, var den nå kraftig redusert, i Røyrvik, Tydal og Røros til 3 prosent. Bare i Snåsa var andelen tosifret, 35 prosent. Men samtidig var nå det en samisk andel i befolkningen i langt flere kommuner. Kan sammenhengen være at de som tidligere overvintret i fjellene i de tre nevnte kommunene, på 1900-tallet spredte seg til et langt større område? Bare videre forskning kan bekrefte eller eventuelt avkrefte dette.

Også antall registrerte samer var relativt lavt i det store geografiske delområdet, se tabellen under. Det lave antallet i 1875, 90 personer, kommer nok av at ikke alle kommunene var registrert i databasen. Her er også andre særtrekk. Trøndelag var det eneste delområdet der antallet samer økte fra 1900 til 1930, selv om økningen ikke var særlig stor, fra 240 til 280 personer. Igjen må det påpekes at videre forskning må til for å finne årsaker, om dette skyldes underregistrering eller er en følge av demografiske faktorer som fødselsunderskudd eller utflytting.

Tabell 8.1 Registrerte personer med samiske røtter i et utvalg av kommuner

1865 1875* 1900 1930
260 90 240 280

* Tellingsmaterialet som er ført inn på data, omfatter ikke alle kommunene.

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale fra 1930

Høy andel reindriftsutøvere

I dette delområdet fantes både det høyeste antallet og den høyeste andelen nomader blant de registrerte samene. I 1900 var det 112 personer og 47 prosent. Flest av disse holdt til i kommunene mot nord og mot øst, som Grong/Snåsa og Selbu/Holtålen. Men også i kommunene mot vest var det vinteren 1900 registrert reindriftssamer, som i Roan og Vikna. Nærmest av de andre delområdene med hensyn til andelen nomader, var Helgeland, med 93 nomader og 15 prosent. Til sammenligning var andelen nomader i Nord-Troms 14 personer og 0,1 prosent. I dette ligger en forskjell i reindriftsutøvernes flyttemønster og dermed hvor vinterbostedet lå, men det sier oss også at en eventuell fastboende samisk befolkning fra tidligere tider på Helgeland og i Trøndelag nå var registrert som norsk. De som var reindriftsutøvere, ble fortsatt registrert som «samer». Det å være same i Trøndelag var, ut fra dette, nærmere knyttet opp til reindrifta enn tilfellet var lenger nord.

En slik tankerekke kan være med på å forklare hvorfor andelen «blandet» var såpass lav i dette delområdet; i 1865 var den 0 prosent, den steg til 8 prosent i 1875, mens den gikk ned igjen i 1900 til 4 prosent. Fra områdene lenger nord ga myndighetenes fokus på herkomst fra flere etniske grupper store utslag i andelen «blandet». Det skjedde ikke i Trøndelag. Det kan henge sammen med den høye andelen nomader. Fra nyere forskning vet vi at de langt fleste ektepar innen denne næringen var registrert med lik etnisk tilhørighet. Det kunne være en følge av at giftermål helst skjedde innen næringen, men det kom også fram at etter at ekteskapet var inngått, ble partene ført opp med samme etniske tilhørighet, også om de opprinnelig hadde ulik bakgrunn (Evjen 2008).

Det er registrert samiske selveiere i kun to av kommunene, i Namsos og Bindal, med en eier i hver i 1900. Det må igjen bemerkes at også disse opplysningene bare gjelder for et utvalg av kommunene.

Bosettingsområder

Hovedområdet for samisk bosetting i Trøndelag var i de indre delene, fra nord til sør. I Nord-Trøndelag var det samisk bosetting i de fleste kommunene dersom alle tellingsårene ses under ett. I den sørvestlige delen av Sør-Trøndelag var det ikke registrert noen samisk bosetting i de aktuelle tellingsårene. Ellers var det spredt bosetting av samer i hele delområdet.

Figur 8.1 

Figur 8.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 8.2 

Figur 8.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

9 Sør-Norge

9.1 Endringer 1865–1930

En gjennomgang av det elektroniske tellingsmaterialet fra kommunene i Sør-Norge for 1865 og 1875 viste at det ikke var gjort noen registreringer av etnisitet. Det hang i første rekke sammen med at det ikke var egne rubrikker for etnisitet i tellingsskjemaene som ble brukt her, men også med at ikke alle kommunene var dataregistrerte. Om det fantes slike opplysninger i andre rubrikker, kunne det lettere ha kommet fram i en elektronisk utgave enn ved å sjekke i originalmaterialet for hånd om det var gjort tilføyelser eller merknader i for eksempel yrkesrubrikken. En slik manuell gjennomgang er ikke utført i denne undersøkelsen. Kart for årene 1865 og 1875 mangler derfor.

I 1900 og/eller 1930 ble det registrert samer i kommunene Kvikne/Tynset i Hedmark/Sør-Trøndelag, Ullensaker i Akershus, Skjåk i Oppland, Hol og Nore/Uvdal i Buskerud, Vinje i Telemark, Bykle/Valle og Gjerstad i Aust-Agder, Eidsfjord i Hordaland, Sunndal i Møre og Romsdal og Engerdal i Hedmark. For kommunene Ullensaker, Gjerstad og Eidsfjord dreide det seg bare om enkeltpersoner. Den høyeste andelen registrerte samer i 1900 var i Bykle, med 9 prosent samer i befolkningen nord i kommunen. I tellekretser med samisk befolkning i Engerdal, Vinje, Nore-Uvdal og Hol var andelen på 2–3 prosent. For materialet fra 1900 var det, som i de to forrige tellingene, ikke egne rubrikker for etnisitet. Siden tellingen var dataregistrert, lot det seg gjøre å finne fram til registreringer av etnisitet i andre rubrikker.

Til folketellingen i 1930 var det heller ikke egne rubrikker for etnisitet i skjemaene som ble brukt i Sør-Norge. Samene som til tross for dette er funnet i materialet, er hentet fra andre opplysninger, som «renlap» eller «lap» i yrkesrubrikken. Utgangspunktet for gjennomgangen har vært kommuner registrert med samisk befolkning i den offisielle statistikken, og så er det søkt for hånd i originalmaterialet. Av tids- og arbeidshensyn er ikke de andre kommunene i dette delområdet gjennomgått. En må derfor regne med underregistrering for Sør-Norge for alle tellingene.

Tabell 9.1 Registrerte personer med samiske røtter

1865 1875 1900 1930
- - 60 30

Kilde: Dataregistrerte folketellinger, RHD, originalmateriale fra 1930

I folketellingsmaterialet for Sør-Norge som er gjennomgått i denne undersøkelsen, er det registrert 60 samer i 1900 og 30 i 1930. I 1930 var det flest registrerte samer i Nore-Uvdal, der det bodde 12. Det var dette året ingen registrerte samer i Vinje, men nå var Skjåk og Sunndal kommet på kartet med henholdsvis 8 og 5 samer.

Av de registrerte samene var 21 prosent i 1900 og 33 prosent i 1930 oppgitt å være av delvis norsk, delvis samisk opprinnelse. Her må nevnes at det høyeste antallet ikke-norske samer i Sør-Norge fantes i områdene øst i Hedmark, blant annet i Grue kommune. Det var skogsfinner, som i dag er en av de fem nasjonale minoritetene vi har i Norge. Disse er ikke tatt med i denne undersøkelsen.

Reindrift, men ingen nomader

Kun én familie som var registrert som samisk, var samtidig oppgitt å være selveier. Det var i Valle kommune i 1900. Ingen samer var oppgitt å ha en nomadisk tilværelse.

I lokalhistorisk litteratur fra de nevnte kommunene er samene tatt med i varierende grad. De er oftest nevnt i forbindelse med tamreinlag fra Setesdal og i områdene rundt Hardangervidda. Her blir vi fortalt at det samiske innslaget i befolkningen kom etter innflytting rundt 1850. Bykle kultursoge av Knut Gjerden fra 1993 er den som går grundigst inn i temaet. Han drøfter «sameinnvandringa» til fjellene i Sør-Norge, og hevder at den kom fra Helgeland etter 1850 og fra Jämtland og Västerbotten etter 1890. En av årsakene til innflyttingen lå i press på beitelandet for rein i området de kom fra. Nærmere undersøkelser vil vise om denne «innvandringsteorien» lar seg utfordre.

Same og reindrift knyttes nært sammen der de er nevnt i den lokalhistoriske litteraturen fra de nevnte kommunene. I folketellingsmaterialet oppgir imidlertid de aller fleste samene at de er fastboende. Om det er en motsetning mellom disse to opplysningene, vites ikke. Hvis det dreier seg om tamreinlag, skulle imidlertid ikke det ene utelukke det andre.

Den samiske bosettingen fantes øverst i daler og opp mot fjellområder.

Figur 9.1 

Figur 9.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

10 Registrert kvensk befolkning i folketellingen 1865 i Troms og Ofoten

Som tidligere nevnt, levde nordmenn, samer og kvener tett sammen, og interetniske ekteskap må ha foregått i hundrevis av år. Resultatet ble en befolkning der en stor andel hadde røtter i flere enn én etnisk gruppe. Det er grunnen til at også kart basert på den kvenske registreringen, presenteres her.

Bare ett år er tatt med på kvenkartene. I 1865 var «kven» en egen kategori ifølge tellingsinstruksen og som drøftet i innledningen. Som for kategoriene lapp og finn var det ikke alltid at instruksen ble fulgt, noe som også kommer tydelig fram i originalmaterialet. 1865 er likevel valgt ut som den tellingen der opplysningene om den kvenske befolkningen er mest pålitelig ut fra kildekritiske vurderinger.

Her må tilføyes at det var registrert «kvener» i alle delområdene i 1865, men at de langt fleste fantes i Troms fylke og Ofoten i Nordland. Derfor er bare delområdene Nord-Troms, Midt-Troms og Sør-Troms/Ofoten tatt med i denne utredningen.

På de kvenske kartene er det tatt utgangspunkt i den kvenske befolkningen, både der etnisitet var oppgitt å være «kven», «kvæn» eller «qven», i tillegg til oppgitt «blandet» etnisitet der utgangspunktet var «kven» kombinert med «same» og/eller «nordmann», eller der det var oppgitt bare «blandet».

Som for de samiske kartene er tilstedeværelsen markert slik at skraveringene angir områder uten eksakte grenser. Tellekretser er også her utgangspunktet. Der andelen i flere kretser ligger nær hverandre, er disse angitt under ett, som i Nordreisa der andelen i de aller fleste tellekretsene lå på rundt 27 prosent. En av tre hadde kvenske røtter i denne kommunen i 1865. Samme år var det registrert 36 prosent av befolkningen i Nordreisa med samiske røtter. Siden «blandet» er tatt med i begge tilfellene, kan vi ikke uten videre legge sammen de to andelene for å finne andelen ikke-norske. I «blandet» vet vi nemlig ikke hvilke kategorier som er lagt sammen. Det er imidlertid grunnlag for å hevde at minst én av to reisaværinger i 1865 hadde røtter i en ikke-norsk etnisk gruppe. For kommunene Kvænangen, Kåfjord, Storfjord og Lyngen lå den samlede andelen enda høyere enn for Nordreisas del. Bare 10–20 prosent av befolkningen var registrert som bare norsk. Det var også registrert en kvensk andel av befolkningen i de vestligste kommunene Skjervøy og Karlsøy. Andelen her var, som det framgår av kartene, betydelig lavere enn for innlandskommunene.

I Midt-Troms var det registrert kvener i alle kommunene i 1865, med unntak av Tranøy, Berg og Torsken. Andelen var tosifret i Målselv, 11 prosent, mens den i Ramfjord i Tromsø var 17 prosent, i Lenvik 19 prosent og i Balsfjord 33 prosent. I alle disse kommunene var andelen registrerte kvener faktisk høyere enn andelen samer. I dette området oppga én av to at de hadde slekt i flere etniske grupper enn den kvenske. Igjen var andelen «blandet» høyere for kvenene enn for samene.

I Sør-Troms og Ofoten var andelen kvener betydelig lavere enn lenger nord. Det var områder i Salangen og Narvik som hadde den høyeste andelen kvener, 5 prosent. Det kvenske innslaget fantes i all hovedsak i de østligste kommunene, fra Salangen i nord til Narvik i sør. Til forskjell fra de to områdene lenger nord som er tatt med i denne undersøkelsen, lå andelen «blandet» på nivå med den registrerte samiske «blandede» befolkningen, ca. 5 prosent.

Disse funnene er tidligere delvis kommentert i lokalhistoriske verk fra enkeltkommuner, for eksempel fra Balsfjord og Lyngen (Haugli 1981, Richter Hansen 2004). En analyse av de fleretniske forholdene med utgangspunkt i hele Troms fylke er ennå ikke kommet. Her finnes mange spennende utfordringer for framtidig forskning. Det vi uansett kan slå fast, er at det var tette bånd mellom de «tre stammene» i Troms, spesielt i Midt- og Nord-Troms.

Figur 10.1 

Figur 10.1

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 10.2 

Figur 10.2

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Figur 10.3 

Figur 10.3

Grafisk utforming: Bjørn Hatteng, Senter for samiske studier, UiT, og Bjørn Joachimsen

Litteraturliste

  • Bjørklund, Ivar: Fjordfolket, Kvænangens historie. 1983

  • Borgos, Johan: De er her ennå. 1999

  • Bratrein, Håvard Dahl: Karlsøy kommunes historie. 1994

  • Evjen, Bjørg: Et sammensatt fellesskap, Tysfjord historie 1860–1950. 1998

  • Evjen, Bjørg: «Jeg trodde jeg var bare same, ikke lulesame». Om «lulesame» og «lulesamisk område» som nye politiske og identitetsskapende begrep, i Axelsson og Skjold (red:) Ett land, ett folk, Sàpmi i historia och nutid , Umeå. 2005.

  • Evjen, Bjørg og Lars Ivar Hansen (red.): Etniske relasjoner i Nordre Nordland. 2008

  • Evjen, Bjørg: Giftermål, næring og etnisk tilhørighet. I: Evjen og Hansen (under publisering).

  • Fjellheim, Sverre: Samer i Rørostraktene . 1999

  • Folketellingsmateriale 1865, 1875 og 1900, Registreringssentralen for historiske data, RHD

  • Gjerdrem, Knut: Bykle kultursoge . 1993

  • Guttormsen, Helge: Hvor lenge har det boss samer i Vesterålen . I: Viester-álas – Samisk historie i Vesterålen. 1985

  • Hansen, Lars Ivar: J.A. Friis’ etnografiske kart over Troms og Finnmark . I: Ottar nr. 221. 1998

  • Hansen, Lars Ivar: Astafjords historie. 2000

  • Hansen, Lars Ivar: Den sjøsamiske befolkningen i Salten fogderi ca. 1600–1760. I: Evjen og Hansen 2008.

  • Haugli, Anders Ole: Balsfjord og Malangens historie. 1981

  • Helland, Amund: Norges Land og folk. 1899–1911

  • Hermanstrand, Håkon: Sørsamiske samfunn i endring. Fokus på Åarjel – Njaarke 1775–1865. 2 005

  • Jakobsen, Kjell: Vefsns historie. 1975

  • Junge, Åke: Samar i sør, artiklar om sørsamiske forhold. 2000

  • Kiær, A.N.: Bidrag til en Befolkningsstatistikk. 1882

  • Nielssen, Alf Ragnar: Samisk historie i Lofoten – ei flerfaglig utfordring. I: Evjen og Hansen 2008.

  • Norges offisielle statistikk , NOS

  • Norsk historisk leksikon , NHL. 1999

  • Paasi, Anssi: Territories, boundaries and consciousness. 1995

  • Richter Hansen, Einar: Lyngens historie. 2004

  • Storm, Dikka: Kystsamisk bosetting i Sør-Troms . 1990

  • Sundt, Eilert: Om giftermål i Norge. 1866/1969

  • Qvigstad, Just: Sjøfinnene i Nordland . 1929

Fotnoter

1.

En annen versjon om folketellinger som kilde, av samme forfatter, finnes i Evjen og Hansen (red.) (under publisering), kapittel 1.

2.

På herredsnivå er det derimot vanskelig å finne slike opplysninger, se Evjen og Hansen (under publisering), kapittel 1.

Til dokumentets forside