5 Tjenestepensjonsloven og ytelsesbaserte pensjonsordninger
5.1 Ytelsesbasert foretakspensjon i hovedtrekk
5.1.1 Pensjonsplan, premieberegning og premiereserve
Ytelsesbaserte pensjonsordninger i henhold til foretakspensjonsloven skal gi tjenestepensjon i tillegg til folketrygden til enhver tid. Pensjonsordningene er etablert ved og basert på en kollektiv livsforsikringsavtale med pensjonsinnretningen og arbeidsgiveren som avtaleparter og arbeidstakerne som de forsikrede. I forsikringsavtalen fastsettes pensjonsplanen og annet regelverk for den enkelte pensjonsordning. Foretakspensjonsloven selv har lite konkrete regler. Lovens hovedoppgave er å fastlegge de rammer og krav som må overholdes ved utformingen av pensjonsplan og annet regelverk (foretakspensjonsloven § 2-1 første ledd). De forhold som er karakteristisk for pensjonssystemet i pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, og som er av særlig betydning i forhold til utredningen her, kan derfor i stor grad tilbakeføres til hvordan pensjonsordningenes pensjonsplaner og premieberegningsgrunnlag i praksis er blitt utformet innenfor lovens rammer.
1) Pensjonsplanen skal angi vilkårene for og omfanget av de pensjonsytelser arbeidstakerne etter hvert vil opptjene ut fra lønn og tjenestetid i foretaket (foretakspensjonsloven § 2-3 første ledd). Pensjonsytelsene er riktignok ikke beløpsmessig fastsatt i pensjonsplanen. De er imidlertid kontraktsbestemt ved pensjonsplanens regler om beregningen av den årlige pensjonsytelse som et medlem ut fra lønnsforhold og tjenestetid i foretaket etter hvert opptjener, men som kommer til utbetaling først ved nådd opptjeningsalder, normalt fastsatt til 67 år (foretakspensjonsloven § 4-2 første ledd).
I praksis er beregningsreglene i pensjonsplanen fastsatt slik at tjenestepensjonsytelsen sammen med beregnet folketrygd for det enkelte medlem ikke skal overstige de grenser i forhold til medlemmets lønn som er fastsatt i foretakspensjonsloven § 5-6. Dette har sammenheng med at lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser, herunder alderspensjonen fra folketrygden, ikke gjelder for pensjonsordninger i privat sektor. Reelt er derfor foretakspensjonsordningene utformet som en «netto» tjenestepensjonsordning. Verken pensjonsinnretningen eller foretaket har normalt noe ansvar for hvor stor den enkeltes samlede pensjon fra folketrygd og pensjonsordning faktisk blir. Dette er forsikringsrettslig helt sentralt fordi det etter forsikringsavtalen er pensjonsinnretningen – ikke foretaket – som har ansvaret for at opptjent årlig tjenestepensjon blir utbetalt. Dessuten krever foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd at de tjenestepensjonsytelser som hvert av medlemmene opptjener etter pensjonsplanen, skal være garantert av pensjonsinnretningen.
I samsvar med prinsippet om lineær årlig opptjening av pensjon, har en arbeidstaker til enhver tid opptjent en så stor del av full pensjonsytelse etter pensjonsplanen som arbeidstakerens tjenestetid i foretaket på beregningstidspunktet utgjør i forhold til en tjenestetid beregnet fra det tidspunkt arbeidstakeren ble opptatt som medlem i pensjonsordningen og til arbeidstakeren vil nå opptjeningsalderen. Det er således et generelt vilkår for full tjenestepensjon at arbeidstakeren er ansatt i foretaket ved nådd opptjeningsalder. Arbeidstakere som fratrer før opptjeningsalderen, gis en fripolise for opptjent pensjonsytelse beregnet ut fra lønnen og tjenestetidsforholdet ved fratreden (foretakspensjonsloven § 4-7). Pensjon kan bare tas ut etter reglene i foretakspensjonsloven §§ 5-7a til 5-7c, og tas pensjon ut før nådd opptjeningsalder, skal det skje omregning av pensjonsytelsen etter reglene i § 5-7c. For opptjening av pensjon ved tjenestetid i foretaket etter nådd opptjeningsalder gjelder særlige regler i foretakspensjonsloven § 4-5.
2) Pensjonsordningen finansieres av foretaket ved innbetaling av årlig premie for medlemmene, men heller ikke premiene er beløpsmessig fastsatt i pensjonsplanen. Årlig premie beregnes etter pensjonsinnretningens premieberegningsgrunnlag til enhver tid. I samsvar med prinsippet om lineær opptjening av pensjon beregnes årlig premie for hvert medlem ut fra den andel av retten til full pensjon etter pensjonsplanen som hver av arbeidstakerne ut fra sitt lønnsnivå opptjener i løpet av året (foretakspensjonsloven § 9-2). Årlig premie for de enkelte medlemmer vil derfor variere, men vil generelt stige med alder og lønnsvekst, og øker ganske vesentlig særlig i siste del av et medlems yrkesaktive periode. En hovedårsak er at etter lønnsstigning beregnes opptjent pensjon på nytt som om medlemmet har hatt det nye lønnsnivået i hele sin tjenestetid (foretakspensjonsloven § 5-2 tredje ledd), og at årets premie derfor også må omfatte en reguleringspremie til dekning av den årlige oppregulering av tidligere opptjent pensjon som lønnsøkningen gjør påkrevd.
Denne form for premieberegning innebærer at de enkelte medlemmers rett til opptjent pensjon i hovedsak vil være fullfinansiert fra foretakets side ved nådd opptjeningsalder. I praksis beregnes imidlertid årlig premie slik at også pensjonsinnretningen selv hvert år må bidra til finansieringen gjennom tilføring av avkastning oppnådd ved forvaltning av midlene, jf. reglene om krav til årlig avsetning i forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd. Dette framgår av premieberegningsgrunnlaget, og det innebærer at pensjonsinnretningen selv må bære risikoen for at de forutsetninger om årlig avkastningsnivå og dødelighet som der er lagt til grunn, viser seg å være tilstrekkelige (nedenfor i avsnittene 5.1.2 og 5.1.3).
3) Det er et krav i foretakspensjonsloven at pensjonsordningens oppsamlede kapital i pensjonsinnretningen (premiereserven) alltid skal være så stor at den er tilstrekkelig til å sikre de pensjonsrettigheter medlemmene til enhver tid har opptjent etter pensjonsplanen (foretakspensjonsloven § 9-1). Dette kapitalkravet dekkes innenfor de avsetninger til premiereserve som pensjonsinnretningen etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 plikter å foreta for å sikre sin soliditet. Avsetningen til premiereserve som føres som en gjeldspost i regnskapet, skal til enhver tid tilsvare kapitalverdien av forsikringsforpliktelsene beregnet etter en prospektiv metode (nedenfor i avsnitt 5.1.4). Plikten til å ha tilstrekkelige avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelser er et sentralt element i det lovfastsatte soliditetssikringssystemet for pensjonsinnretninger og i lovgrunnlaget for myndighetstilsynet med pensjonsinnretningene.
Omfanget av pensjonsinnretningens avsetninger til premiereserve er uten betydning for omfanget av den rett til årlig pensjon som hvert medlem har opptjent til enhver tid. Pensjonsytelsens størrelse bestemmes direkte av reglene i pensjonsplanen. Om en pensjonsinnretning oppfyller eller ikke oppfyller kravene til premiereserve etter foretakspensjonsloven § 9-1 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-16, er derfor prinsipielt uten betydning for pensjonsinnretningens eget garantiansvar etter foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd for den rett til årlig pensjon som de enkelte medlemmene har opptjent etter pensjonsplanen. Dette er en ytelsesgaranti som innebærer at pensjonsinnretningen i alle tilfelle er ansvarlig for at rett til årlig pensjon opptjent etter pensjonsplanen, også blir utbetalt til arbeidstakeren ved uttak av pensjon etter reglene i foretakspensjonsloven. Omvendt betyr dette også at verken de enkelte medlemmer eller foretaket har noe eget krav på særskilt utbetaling av premiereserve som pensjonsinnretningen har avsatt til sikring av pensjon opptjent etter pensjonsplanen, jf. foretakspensjonsloven § 4-6 tredje ledd.
5.1.2 Premiefradrag og avkastningsrisiko
Pensjonsinnretningen forestår forvaltningen av den kapital som tilsvarer pensjonsordningens midler (premiereserve) til enhver tid. I premieberegningsgrunnlaget for pensjonsordningen er det forutsatt at pensjonsinnretningen vil oppnå en årlig avkastning av midlene (premiereserven) til enhver tid som minst tilsvarer den premieberegningsrente som inngår i beregningsgrunnlaget. Dette avkastningsnivået kommer til fradrag ved beregning av foretakets årlige premie. I tillegg til årlig premie fra foretaket plikter derfor pensjonsinnretningen selv hvert år – også i utbetalingstiden – å tilføre pensjonsordningens premiereserve et beløp som minst tilsvarer beregningsrenten (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd). Ellers vil retten til pensjon opptjent i pensjonsordningen ikke være fullfinansiert og sikret ved tilstrekkelige avsetninger til premiereserve slik foretakspensjonsloven § 9-1 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 krever.
I forhold til oppfyllelsen av kravet til forsikringsmessige avsetninger som er en meget viktig del av soliditetssikringssystemet for pensjonsinnretninger, har derfor pensjonsinnretningen selv risikoen for at avkastningsresultatet oppnådd i det enkelte år er tilstrekkelig til å dekke pensjonsinnretningens eget årlige tilskudd til pensjonsordningens premiereserveavsetning. I kortform omtales denne avkastningsrisikoen vanligvis som en rentegaranti selv om det forhold at årlig avkastning er lavere enn beregningsrenten ikke utløser noe særskilt ansvar for pensjonsinnretningen overfor foretaket eller medlemmene av dets pensjonsordning. I forhold til arbeidstakerne er pensjonsinnretningens ansvar bestemt av den ytelsesgaranti som følger av foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd (foran i avsnitt 5.1.1).
Den enkelte pensjonsinnretning kan i utgangspunktet selv bestemme hvilket avkastningsnivå (beregningsrente) den vil legge til grunn ved beregningen av årlige premier. I praksis har pensjonsinnretningenes premier vært beregnet ut fra den til enhver tid høyeste lovlige premieberegningsrente, fastsatt av Finanstilsynet ut fra soliditetshensyn og markedsforhold til enhver tid (forskrift 30. juni 2006 nr. 869 til forsikringsvirksomhetsloven (livsforsikring mv.) § 2-3). Høyeste lovlige beregningsrente er i de siste 10-15 årene etappevis satt ned fra 4 prosent til 2,5 prosent, noe som har økt foretakenes årlige pensjonskostnader fordi en tilsvarende større del av finansieringen av opptjent pensjon må dekkes ved innbetalt premie. Den enkelte nedsettelse får imidlertid bare virkning for beregningen av premier i etterfølgende år, og gir ikke pensjonsinnretningen rett til å etterberegne tillegg til tidligere års premier betalt for allerede opptjente pensjonsrettigheter. Den reelle avkastningsrisiko knyttet til eksisterende pensjonsforpliktelser ligger for tiden derfor på om lag 3,3 prosentnivå selv om høyeste lovlige beregningsrente for ny opptjening under løpende kontrakter er 2,5 prosent. Opptjente pensjonsforpliktelsers langsiktige karakter innebærer at pensjonsinnretningene også etter en nedsettelse av beregningsrenten, vil ha en betydelig akkumulert avkastningsrisiko knyttet til tidligere opptjent pensjon i ytelsesbaserte pensjonsordninger, se Utredning nr. 25, NOU 2011: 3 Fripoliser og kapitalkrav, avsnitt 2.
Pensjonsinnretningen har adgang til å redusere avkastningsrisikoen ved at den i år med høyere avkastningsnivå enn beregningsrenten gjør bruk av retten til å foreta «tilleggsavsetninger» som i senere år etter behov kan benyttes til å dekke årlig differanse mellom beregnet og faktisk avkastning (forsikringsvirksomhetsloven § 9-17). I et år hvor avkastningen tilordnet den enkelte kontrakt ikke er stor nok til å dekke det årlige avsetningskravet til dens premiereserve (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd), har pensjonsinnretningen rett til å oppfylle avsetningskravet ved overføring fra kontraktens tilleggsavsetninger (forsikringsvirksomhetsloven § 9-17 tredje ledd). Tilleggsavsetninger kan derimot ikke benyttes til å dekke tap fordi avkastningsresultat i et år er negativt fordi verdireduksjonen av eiendelene i kollektivporteføljen i løpet av året er større enn det som lar seg dekke ved årets inntekter, se Ot.prp. nr. 74 (2003-2004) side 65 følgende og Innst. O. nr. 4 (2004-2005) side 20.
I perioder hvor pensjonsinnretningenes årlige avkastningsresultater er svake som følge av forholdene i rente- og verdipapirmarkedene, foreligger det imidlertid begrenset mulighet for oppbygging av tilleggsavsetninger. Dessuten har det vært helt nødvendig for pensjonsinnretningene å benytte avkastning ut over beregningsrenten først og fremst til å styrke avsetningene til premiereserve som følge av vesentlig redusert dødelighet og økningen i levetid og utbetalingsperioder i løpet av de siste 20-30 årene (nedenfor i avsnitt 5.1.3). Dette har vært situasjonen i de senere år. Under slike forhold vil den reelle betydningen av adgangen til å redusere avkastningsrisikoen ved å foreta tilleggsavsetninger være av tilsvarende mindre betydning.
Årlig avkastning som overstiger den beregningsrente som gjelder for pensjonsordningen, skal etter fradrag for avsetninger etter beregningsgrunnlaget og årlige tilleggsavsetninger fastsatt av pensjonsinnretningen etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-17, disponeres som overskudd i henhold til utførlige regler i forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-9 til 9-14. Det følger av foretakspensjonsloven § 8-5 at overskudd tilordnet en pensjonsordning i tilfelle skal fordeles mellom og godskrives foretakets premiefond og pensjonistenes overskuddsfond for regulering av løpende pensjoner. Om overskudd oppnås eller ikke, er således uten betydning for størrelsen av de pensjonsytelser som opptjenes etter pensjonsplanen. Fripoliser utstedt til fratrådte arbeidstakere anses som et eget rettsforhold (foretakspensjonsloven § 4-9) og skal tilordnes en forholdsmessig del av det overskudd pensjonsordningen har oppnådd. I de senere år har imidlertid den økonomiske utvikling ført til svake avkastningsresultater samtidig som dødeligheten er vesentlig redusert og perioden med pensjonsutbetaling er dermed blitt lengre enn beregnet. For å sikre sin soliditet har derfor pensjonsinnretningene i senere år vært nødt til å benytte så å si all avkastning ut over beregningsrenten til tilleggavsetninger og til styrking av avsetningene til premiereserve for pensjonsforpliktelser etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-11. Det er derfor blitt lite overskudd til fripoliser eller til pensjonsregulering etter foretakspensjonsloven § 8-5.
5.1.3 Livsvarig pensjon og levealdersrisiko
I pensjonsplanene for ytelsesbaserte pensjonsordninger er hovedregelen at opptjent årlig pensjon skal utbetales så lenge et medlem lever (foretakspensjonsloven § 5-1). Denne forpliktelsen omfattes av pensjonsinnretningens ytelsesgaranti etter foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd. Retten til opptjent pensjon faller imidlertid bort når medlemmet dør, uavhengig av om dette skjer før eller etter uttak av pensjon. Forventet levetid – og dermed forventet utbetalingsperiode – må derfor tas i betraktning ved premieberegningen. Den dødelighetsstatistikk som angir forventet dødelighet og dermed forventet levealder for hver årsklasse, og som er en viktig del av beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen, legges i denne utredningen til grunn. Det knytter seg likevel betydelig risiko til premieberegning på dette grunnlag.
At håndteringen av levealdersrisikoen er blitt et hovedproblem for pensjonsinnretningene i de senere år, skyldes først og fremst at de årlige premier som er betalt av foretakene, over tid er blitt beregnet ut fra en dødelighetsstatistikk som gradvis ble sterkt foreldet, og at levealderen og utbetalingstiden derfor har økt vesentlig mer enn tatt i betraktning. Som følge av at den offentlige debatt i første rekke har vært konsentrert om pensjonsinnretningenes avkastningsrisiko, har levealdersproblemet ikke fått tilstrekkelig bred oppmerksomhet i tide, heller ikke fra pensjonsinnretningene selv. Resultatet er at pensjonsinnretningene nå har et betydelig etterslep i oppbyggingen av avsetninger til dekning av levealdersrisikoen knyttet til de framtidige og langsiktige pensjonsforpliktelser de har påtatt seg.
Et første utgangspunkt ved premieberegningen er at årlige premier for de enkelte arbeidstakere må beregnes slik at premiereserven (pensjonskapitalen) ved nådd opptjeningsalder (normalt 67 år) vil være tilstrekkelig uten ytterligere premiebetaling fra foretaket til å sikre utbetaling av pensjon i medlemmets forventede levetid. Dette betyr at pensjonsinnretningen har risikoen for økning av medlemmenes levealder i opptjenings- og utbetalingsperioden – ofte en periode på 40-50 år – i forhold til den dødelighetsstatistikk med risikomargin som i sin tid er benyttet ved premieberegningen i opptjeningsperioden. Levealdersrisikoen har vist seg å være betydelig og å ha vesentlig større betydning enn avkastningsrisikoen. I løpet av de senere tiår har levealder og utbetalingsperioder økt atskillig mer enn lagt til grunn av pensjonsinnretningene ved premieberegningen. Over årene er dermed samlet levealdersrisiko knyttet til pensjonsinnretningenes eksisterende pensjonsforpliktelser blitt et hovedproblem for pensjonsinnretningene. Det vises i denne sammenheng til at det ikke har vært vanlig i norsk tjenestepensjonsforsikring å avgrense levealdersrisikoen i forhold til utbetalingsperioder som vil vesentlig overstige den forventede levetid som premieberegningen bygger på.
Et andre utgangspunkt er at pensjonsinnretningene ved beregning av årlig premie ut fra de enkelte medlemmers forventede levealder også må ta hensyn til at pensjonsforpliktelser overfor en del medlemmer som dør i løpet av opptjenings- og utbetalingstiden, vil falle bort og dermed år om annet frigjøre midler som sikrer deres opptjente pensjon. Forventet omfang av frigjorte midler («dødelighetsarv»), beregnet ut fra dødelighetsstatistikken i beregningsgrunnlaget, har derfor også gitt grunnlag for fradrag i den årlige premie. En beregning av forventet «dødelighetsarv» må imidlertid også ta i betraktning risikoen for at levealderen kan øke og dermed redusere dødelighetsarven i forhold til det nivå som beregningen av årlige premier forutsetter. Også dette er pensjonsinnretningens risiko. Denne risikoen lar seg imidlertid vanskelig beregne med rimelig sikkerhet eller tilstrekkelige marginer over så lange tidsrom som vanlige pensjonsforpliktelser dekker.
Pensjonsinnretningenes premieberegningspraksis har derfor vist seg over tid å medføre en vesentlig større levealdersrisiko enn forventet, både som følge av økt levealder og lengre utbetaling av pensjoner, og av redusert dødelighet og dødelighetsarv i opptjenings- og utbetalingsperioden. Selv om årlige premier senere kan forhøyes dersom levealderen viser seg å øke mer enn ventet, vil dette ikke gi vederlag for økt levealdersrisiko knyttet til pensjonsrettigheter opptjent før endringen. Akkumulert levealdersrisiko må i første omgang dekkes av pensjonsinnretningene selv ved nødvendig oppregulering av premiereservene for eksisterende pensjonsforpliktelser, slik som ved overgangen til beregningsgrunnlaget K2005, og deretter i alle tilfelle dekkes ved fortsatt pensjonsutbetaling til de mange pensjonister som lever lenger enn ventet. Den alminnelige økning i levealderen sett i forhold til de forutsetninger om dødelighet som er lagt til grunn for tidligere års premieregning, innebærer derfor at det over årene er bygget opp en levealdersrisiko av betydelig omfang i pensjonsinnretningene som reelt innebærer en trussel mot pensjonsinnretningenes egenkapital og soliditet. Dette har indirekte også fått virkninger for forsikringskundene, se avsnittene 7.5.2 og 7.5.3 nedenfor. Som følge av situasjonen har pensjonsinnretningene vært nødt til å benytte avkastningsresultater ut over premieberegningsrenten til å styrke premiereserve for pensjonsforpliktelser. Også risikoresultater har blitt anvendt til dette, se nedenfor i avsnitt 7.5.5.
Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik, Orskaug og Storrødvann mener at problemene knyttet til levealdersrisiko og manglende oppreservering i dagens ytelsesbaserte ordninger ikke er en konsekvens av foretakspensjonslovens system, men av at dødelighetstariffer har vært feil og at pensjonsinnretningene derfor har krevd for lite premie. Ytterligere problemer kan forhindres ved at det legges til grunn nye dødelighetstariffer og kreves tilstrekkelig premie innenfor foretakspensjonslovens system. Det er ikke i seg selv nødvendig å endre pensjonsproduktene for å oppnå dette.
5.1.4 Forholdet mellom premiereserve og opptjent pensjon
I ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven er pensjonsinnretningens hovedforpliktelse å foreta utbetaling av opptjent årlig pensjonsytelse til arbeidstakerne ved nådd opptjeningsalder (67 år), jf. foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd hvoretter de ytelser som er opptjent etter pensjonsplanen skal være garantert av pensjonsinnretningen. En arbeidstakers opptjente pensjon beregnes etter prinsippet om lineær årlig opptjening, og rett til full pensjon etter pensjonsplanen kan først oppnås ved arbeid fram til opptjeningsalderen (foran i avsnitt 2.1.1). Pensjonsutbetalingene fra pensjonsinnretningen skal være forhåndsfinansiert, i hovedsak ved de årlige premier foretaket innbetaler i opptjeningstiden. Årlig premie for de enkelte arbeidstakere beregnes derfor også lineært slik at opparbeidet pensjonskapital ved nådd opptjeningsalder (67 år) – sammen med tilført avkastning av pensjonsmidlene i utbetalingstiden i samsvar med beregningsrenten – i prinsippet vil være tilstrekkelig til å sikre utbetaling av opptjent rett til pensjon i medlemmets forventede levetid uten ytterligere premiebetaling fra foretaket.
For å sikre at pensjonsinnretningen har tilstrekkelige midler til pensjonsutbetalingene, kreves det at pensjonsinnretningen i opptjeningstiden opparbeider og til enhver tid har en avsetning til premiereserve som etter beregningsgrunnlaget er tilstrekkelig til å sikre medlemmenes pensjonsrettigheter opptjent etter pensjonsplanen (foretakspensjonsloven § 9-1 og forsikringsvirksomhetsloven § 9-16). Etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 beregnes avsetningskravet etter prospektiv metode. Dette innebærer at premiereserven minst skal tilsvare forskjellen mellom kapitalverdien (nåverdien) av de framtidige utbetalingsforpliktelser og kapitalverdien (nåverdien) av foretakets framtidige premieinnbetalinger.
Avsetningen til premiereserve beregnet etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 gir et godt uttrykk for kapitalverdien av den rett til årlig pensjonsytelse som faktisk er opptjent på selve beregningstidspunktet. En forutsetning for at retten til pensjon opptjent på dette tidspunkt er sikret selv uten ytterligere premieinnbetaling fra foretaket, er imidlertid at pensjonsinnretningen fortsatt hvert år fram til nådd pensjonsalder, og deretter i utbetalingstiden, tilfører premiereserven årlig avkastning og dødelighetsarv i samsvar med det som er forutsatt i beregningsgrunnlaget. Dette innebærer for eksempel at den premiereserve som etter foretakspensjonsloven § 4-7 skal knyttes til en fripolise ikke i seg selv er tilstrekkelig til å sikre utbetaling ved nådd opptjeningsalder av den årlige pensjonsytelse fripolisen gir rett til. Som følge av pensjonsinnretningens ytelsesgaranti etter foretakspensjonsloven § 2-3 annet ledd, er imidlertid spørsmålet om fripolisens premiereserve til enhver tid er tilstrekkelig eller ikke, uten betydning for størrelsen av den årlige pensjonsytelse fripolisen gir rett til. Årlig pensjonsytelse kan ikke nedsettes av den grunn at beregnet premiereserve viser seg å være utilstrekkelig til å dekke pensjonsutbetalingene.
En premiereserve beregnet etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 vil imidlertid ikke være tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som vil være opptjent av en arbeidstaker ved arbeid helt til nådd opptjeningsalder. Skal retten til pensjon ved nådd opptjeningsalder være fullfinansiert uten ytterligere premieinnbetaling fra foretaket, er en første forutsetning at foretaket fortsetter å innbetale årlig premie fram til nådd opptjeningsalder. Den prospektive beregningsmetoden tar også hensyn til at påregnelig lønnsøkning fram til nådd opptjeningsalder vil medføre økning både av opptjent pensjon og av årlig premie. En andre forutsetning er at pensjonsinnretningen fortsatt hvert år tilfører premiereserven årlig avkastning og dødelighetsarv i samsvar med det som er forutsatt i beregningsgrunnlaget, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd. Dette er nødvendig for at retten til årlig pensjon skal være fullfinansiert ved nådd opptjeningsalder uten ytterligere premieinnbetaling fra foretaket, og dermed gi grunnlag for livsvarig eller opphørende utbetaling av årlig pensjon. En tredje forutsetning er at pensjonsinnretningen også i utbetalingstiden tilfører premiereserven avkastning og dødelighetsarv etter beregningsgrunnlaget. Disse forutsetningene innbærer at pensjonsinnretningens avsetninger til premiereserve på et gitt tidspunkt, regelmessig vil være en god del lavere enn beregnet nåverdi av de pensjonsytelser som da må påregnes å komme til utbetaling. Både dette forhold og om avsetningsbehovet etter forsikringsvirksomhetsloven er oppfylt eller ikke, er imidlertid uten betydning for den rett til utbetaling av den årlige pensjonsytelse som arbeidstakeren har opptjent ved nådd opptjeningsalder.
I forhold til medlemmene i foretakspensjonsordninger har derfor kravet til pensjonsinnretningens premiereserve først og fremst karakter av et offentligrettslig krav til pensjonsinnretningenes soliditet som det er tilsynsmyndighetenes oppgave å påse at pensjonsinnretningene oppfyller, jf. forsikringsvirksomhetsloven §§ 9-15 og 9-16. Noe eget eller særskilt krav på utbetaling av premiereserve har verken den enkelte arbeidstaker eller foretaket. Det er årlig pensjonsytelse opptjent etter pensjonsplanen, og ikke beregnet premiereserve, som prinsipielt er bestemmende for pensjonsinnretningens utbetalingsansvar overfor medlemmene av pensjonsordningen (foretakspensjonsloven § 2-3). Etter foretakspensjonsloven § 5-8 annet og tredje ledd kan det heller ikke foretas endringer av pensjonsytelser eller beregningsgrunnlag som medfører reduksjon av medlemmers rett til opptjent pensjon eller av premiereserve som er knyttet til opptjent pensjon. Norsk forsikringstradisjon har vært at forsikringsforpliktelsene skal være fullt ut sikret ved avsetninger i pensjonsordninger. Dette legges fortsatt til grunn. Inndekningen av etterslepet ved oppbygging av nødvendige avsetninger er derfor en hovedoppgave for pensjonsinnretningene i kommende år (nedenfor i avsnitt 10.1).
5.2 En sammenligning mellom ytelsesbasert foretakspensjon og tjenestepensjonsloven
Pensjonssystemet i tjenestepensjonsloven bygger på andre prinsipper for premier, pensjonsopptjening og beregning av pensjonsytelser enn ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. En hovedårsak er at regelverket for kollektiv tjenestepensjonsforsikring etter tjenestepensjonsloven er utformet i samsvar med prinsippene for ny folketrygd, herunder et klart skille mellom reguleringen av opptjeningsperioden og utbetalingsperioden. I tillegg kommer at et pensjonssystem basert på et skille mellom ordningen for pensjonsopptjening og ordningen for beregningen av pensjonsytelsene, også åpner for vesentlige endringer i forhold til den risiko- og kostnadsfordeling mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakere som hittil har vært karakteristisk for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, og som det er utførlig redegjort for foran i avsnitt 5.1. I utredningen her vil forskjellen når det gjelder risiko- og kostnadsfordelingen mellom foretak, pensjonsinnretning og arbeidstakere stå sentralt.
5.2.1 Opptjeningsordning, premieberegning og avkastningsrisiko
Den ene hoveddelen i det nye regelverket i tjenestepensjonsloven inneholder bestemmelsene om pensjonsopptjening, bygget på prinsippet om at rett til tjenestepensjon erverves ved årlig pensjonsopptjening og oppbygging av en pensjonsbeholdning for det enkelte medlem i tjenestepensjonsordningen. Dette forutsetter at opptjeningsordningen i hovedsak er basert på alleårsprinsippet og årlig innskuddspremie tilsvarende en bestemt prosent av arbeidstakerens lønn. Årlig premie beregnes ikke ut fra årlig opptjent del av et forhåndsfastsatt og garantert ytelsesnivå i utbetalingsperioden.
Tjenestepensjonsloven bygger på prinsippet om bruttoberegning av foretakets årlige tilskudd til pensjonsordningen, det vil si tilskuddet utgjør en fastsatt prosent av lønn uten fradrag for forventet årlig avkastning av pensjonsbeholdningen i opptjeningsperioden. Pensjonsleverandøren har derfor ingen plikt til årlig å tilføre pensjonsbeholdningen en beregnet avkastning tilsvarende det fradrag i årlig premie som premieberegningsrenten gir grunnlag for i ytelsesbaserte pensjonsordninger. Dette innebærer at pensjonsleverandøren ikke har risikoen for hvor stor årlig avkastning som faktisk oppnås ved forvaltningen av pensjonsbeholdningen. Med mindre særskilt avkastningsgaranti avtales, vil avkastningsrisikoen være basert på en nullgaranti knyttet til størrelsen av pensjonsbeholdningen til enhver tid (lovutkastet §§ 2-3 og 5-1 annet ledd). Dette er en vesentlig endring i forhold til den avkastningsrisiko knyttet til om lag 3,3 prosent som følger av de premieberegningsrenter som hittil har vært benyttet i ytelsesbaserte pensjonsordninger, og medfører plikt for pensjonsleverandøren til hvert år å tilføre premiereserven minst slik avkastning, se forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd (foran i avsnitt 2.1.2).
Motstykket til denne ordningen er at arbeidstakernes pensjonsbeholdning årlig skal godskrives faktisk oppnådd avkastning (lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd). Oppnådd årlig avkastning kan dermed gi et vesentlig bidrag til årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen i opptjeningstiden og av pensjon under utbetaling i utbetalingsperioden.
En nullgaranti medfører at pensjonsinnretningen likevel har en restrisiko som følge av at årets avkastningsresultat unntaksvis kan bli negativt uten at dette kan motregnes i pensjonsbeholdningen. Denne restrisikoen må pensjonsinnretningen dekke ved en årlig risikopremie – et vederlag for kapitalrisiko – i opptjenings- og utbetalingsperioden som må belastes enten foretaket eller arbeidstakerne eller fordeles mellom dem. Tjenestepensjonsloven har her noe ulike løsninger for pensjonsordninger etter standardmodellen og grunnmodellen. I pensjonsordninger basert på standardmodellen skal årlig vederlag for denne avkastningsrisiko dekkes av foretaket (lovutkastet § 4-11 annet ledd), mens regelen for grunnmodellen er at årlig vederlag for slik avkastningsrisiko i utbetalingsperioden skal dekkes ved fradrag i årlig avkastning av pensjonskapitalen eller om nødvendig i den årlige ytelse som skal utbetales (lovutkastet § 4-14 annet ledd). Det er lagt vekt på så vidt mulig å unngå at grunnmodellen vil medføre framtidige forpliktelser for foretaket som vil kreve regnskapsmessig balanseføring.
5.2.2 Premieberegning og levealdersrisiko
I ytelsesbaserte pensjonsordninger har forventningen om at midler skal frigjøres – ved at en del av medlemmene i pensjonsordningen dør i opptjeningsperioden (beregnet dødelighetsarv) – gitt grunnlag for et visst fradrag ved beregningen av årlige premier. Som det framgår foran i avsnitt 5.1.3, betyr det at pensjonsinnretningen selv årlig må tilføre pensjonskapitalen beregnet dødelighetsarv (forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 tredje ledd), og pensjonsinnretningen bærer således risikoen for at dødeligheten reduseres i forhold til de dødelighetsforutsetninger som inngår i premieberegningsgrunnlaget.
Tjenestepensjonsloven derimot bygger på prinsippet om bruttoberegning av foretakets årlige tilskudd til pensjonsordningen, det vil si tilskuddet utgjør en fastsatt prosent av lønn uten fradrag for forventet dødelighetsarv i opptjeningsperioden. Pensjonsinnretningen vil derfor ikke ha noen risiko for redusert dødelighet og hvor stor dødelighetsarven blir i opptjeningstiden. Motstykket er at faktisk dødelighetsarv skal tilføres pensjonsbeholdningene (lovutkastet §§ 4-6 annet ledd 4-12 annet ledd).
5.2.3 Beregning av årlig pensjon og levealdersrisiko
Den annen hoveddel av pensjonssystemet – utbetalingsordningen – omfatter reglene om beregningen av årlige pensjonsytelser og uttak av pensjon. Hovedregelen er, som i folketrygden, livsvarig pensjon. I samsvar med prinsippet om levealdersjustering i folketrygden, skal årlig pensjon beregnes ved uttaket av pensjon ut fra den enkelte arbeidstakers opptjente pensjonsbeholdning på uttakstidspunktet og en utbetalingsperiode tilsvarende det antall år arbeidstaker ut fra utviklingen i dødelighet fram til uttakstidspunktet da kan beregnes å leve (forventet gjenstående levetid). Dette medfører at pensjonsleverandørens levealdersrisiko er avgrenset og en ganske annen enn levealdersrisikoen knyttet til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger (foran i avsnitt 5.1.3).
I ny folketrygd er problemene knyttet til den langsiktige økningen i befolkningens levealder håndtert ved en ordning som innebærer at det som nevnt ovenfor ved uttak av pensjon gjennomføres levealdersjustering av årlige pensjonsytelser. Ordningen forutsetter at det årlig fastsettes delingstall som, ut fra utviklingen i dødelighet i befolkningen fram til uttakstidspunktet, reflekterer økningen i forventet levetid for arbeidstakere ved ulike uttaksaldre mellom 62 og 75 år, og som dessuten sikrer at beregningen av årlig pensjon er nøytral i forhold til faktisk alder ved uttak av pensjon. Ut fra behovet for tilpasningen av reglene for kollektiv tjenestepensjonsforsikring til ny folketrygd og til de samfunnsmessige hensyn som begrunner levealdersjustering av folketrygdens alderspensjon, bygger tjenestepensjonsloven i hovedsak på folketrygdens ordning, se lovutkastet §§ 4-17 og 4-18. (Som nevnt ovenfor i avsnitt 3.4.2 foreslår Banklovkommisjonen en justering av disse paragrafene i utredningen her.) I tillegg kommer imidlertid også at det er nødvendig å legge til rette for en bærekraftig regulering av risikoforholdene i kollektiv tjenestepensjonsforsikring, tilpasset behovet for å sikre pensjonsinnretningenes økonomi og soliditet. I denne sammenheng framtrer akkumulert levealdersrisiko knyttet til eksisterende pensjonsforpliktelser i pensjonsinnretningene som hovedproblemet.
I ytelsesbaserte pensjonsordninger bærer pensjonsinnretningen risikoen for økning i levetid og utbetalingsperiode i forhold til den dødelighetsstatistikk som inngår i de beregningsgrunnlag som hittil er benyttet. Dette har vist seg å bli en meget tyngende risiko for pensjonsleverandørene fordi premier for levealdersrisiko over tidsrom på 40 år eller mer vanskelig lar seg beregne med rimelig sikre marginer, og fordi det ikke kan kreves tilleggspremie for økt levealdersrisiko knyttet til opptjente pensjonsrettigheter betalt med tidligere års for lave risikopremier (foran i avsnitt 5.1.3). Økningen i levetid i løpet av de siste 50 år har vært vesentlig og atskillig sterkere enn forutsatt, og utviklingen i levealder ventes å fortsette. For pensjonsinnretningen medfører dette et påtrengende behov for en vesentlig styrking av forsikringsmessige avsetninger til dekning av allerede eksisterende forpliktelser. Selv om en del av kapitalbehovet nok kan dekkes ved å trekke på årlige avkastningsresultater ut over premieberegningsrenten (jf. forsikringsvirksomhetsloven § 9-11), vil det være meget betydelig beløp som bare kan dekkes ved belastning av pensjonsinnretningenes kapitalreserver. Av hensyn både til pensjonsinnretningenes økonomi og soliditet vurdert i forhold til kapitalkravene i gjeldende lovverk, og til framtidige virkninger av det nye kapitalkravsregimet i Solvens II, er det nødvendig å endre denne ordningen og vesentlig redusere pensjonsinnretningenes levealdersrisiko knyttet til eksisterende forpliktelser under ytelsesbaserte pensjonsordninger, se også NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II avsnitt 5.5.3.
I tjenestepensjonsloven er det derfor lagt opp til at pensjonsleverandøren – på samme måte som i folketrygden – vil ha en meget begrenset risiko for økning i levealder i opptjenings- og utbetalingsperioden, men en restrisiko knyttet til at beregnet forventet levetid på uttakstidspunktet gjennomsnittlig ikke er kortere enn faktisk levetid, blir fortsatt tilbake. Denne restrisikoen må pensjonsinnretningen dekke ved en årlig risikopremie.
5.2.4 Pensjonsopptjening og avsetningskrav
I tjenestepensjonsloven er det lagt opp til et pensjonssystem med pensjonsopptjening basert på bruttopremier og årlige pensjonsytelser beregnet ut fra pensjonsbeholdning og en form for levealdersjustering. Dette innebærer samlet sett vesentlige endringer i den risiko- og kostnadsfordeling mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakere som hittil har vært karakteristisk for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Dermed legges det også til rette for en vesentlig forenkling av selve beregningen av kravene til avsetninger til dekning av forsikringsforpliktelsene. Som det framgår foran i avsnittene 5.1.2 og 5.1.3, har pensjonsinnretningenes avkastnings- og levealdersrisiko i ytelsesbaserte pensjonsordninger særlig tilknytning til regelverket for beregningen av premier og kravene til avsetninger til dekning av eksisterende pensjonsforpliktelser.
Utgangspunktet vil være at avsetningene (til premiereserve) må dekke summen av medlemmenes pensjonsbeholdninger til enhver tid. Det må også tas hensyn til at pensjonsleverandøren har en avkastningsrisiko som er basert på en nullgaranti og en begrenset levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Det er imidlertid ikke behov for å gå nærmere inn på disse spørsmål i utredningen her.
5.3 Overgangsordninger for ytelsesbasert foretakspensjon
5.3.1 Utgangspunkter
De vesentlige forskjeller mellom regelverket for pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven og regelverket for eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som det er redegjort for foran i avsnitt 5.2, gjør at en ny tjenestepensjonslov for kollektiv alderspensjonsforsikring generelt ikke kan settes i kraft uten at forholdet til de eksisterende pensjonsordninger og i tilfelle foretakspensjonsloven samtidig blir avklart.
Finansdepartementet har derfor gitt Banklovkommisjonen i oppdrag også å vurdere og å utarbeide utkast til de lovregler som trengs ved ikraftsetting av ny tjenestepensjonslovgivning, herunder overgangsordninger for eksisterende pensjonsordninger. I oppdraget til Banklovkommisjonen i brev av 7. juli 2009 (se avsnitt 2.1 ovenfor) ber Finansdepartementet blant annet om følgende:
«En vurdering av om gjeldende sluttlønnsbaserte ordninger bør avvikles med rimelige overgangsordninger for eksisterende ordninger, ev. om slike ordninger skal kunne videreføres, f. eks. for eksisterende medlemmer, dersom alleårsopptjening innføres som et generelt opptjeningsprinsipp, til erstatning for bl.a. sluttlønnsprinsippet slik det nå praktiseres. Ev. hvordan sluttlønnsbaserte ordninger kan videreføres sammen med den vedtatte folketrygden.
…
Nytt opptjeningssystem
En vurdering av og utkast til lovregler om opptjening av alderspensjon etter en såkalt «hybridordning» som beskrevet i NOU 2009: 13 om Brede pensjonsordninger avsnitt 7.3.4, jf. at et slikt opptjeningsprinsipp etter utvalgets vurdering er godt tilpasset opptjeningsprinsippene for ny alderspensjon i folketrygden.
…
Overgangsregler
Banklovkommisjonen bes vurdere i hvilken utstrekning nytt regelverk skal gjelde pensjon som er opptjent før endringene gis ikrafttredelse, og foreslå en hensiktsmessig tidsfrist for tilpasning av eksisterende ordninger til nytt regelverk.»
Videre har Finansdepartementet ved fire brev i 2011 oversendt ulike innspill fra Finanskriseutvalget, Finanstilsynet og Finansnæringens Fellesorganisasjon og anmodet om at innspillene ble vurdert av Banklovkommisjonen i tilknytning til arbeidet med tilpasning av pensjonslovene til folketrygdreformen, se Utredning nr. 25, NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav side 13. Banklovkommisjonen viser særskilt til at det i Finanskriseutvalgets utredning (NOU 2011: 1) anbefales gjennomført tiltak som gir adgang til å konvertere dagens ytelsesbaserte pensjonsordninger til en ny form for hybridordning som kan motvirke avvikling av ytelsesordninger og masseutstedelse av fripoliser (jf. foretakspensjonsloven §§ 15-3 og 15-6). Banklovkommisjonen har i NOU 2012: 13 avsnitt 4.4.2 gitt en oversikt over de viktigste spørsmål som i så fall oppstår.
Banklovkommisjonen legger til grunn at det generelt ved utformingen av overgangsordninger for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger så vidt mulig må unngås at de vesentlige utfordringer og problemer som i våre dager forbindes med ytelsesbaserte pensjonsordninger i sin nåværende form, også vil gjøre seg gjeldende etter ikraftsettingen av tjenestepensjonsloven, se nærmere NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II avsnitt 4.3. Disse utfordringene er det redegjort for i avsnitt 5.1 foran. Banklovkommisjonen mener også at det av hensyn til pensjonsinnretningenes økonomi og soliditet er avgjørende å forhindre den fortsatte akkumulering av levealdersrisiko og avkastningsrisiko i pensjonsinnretningene som hittil har funnet sted i tilknytning til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. I tillegg må det legges vesentlig vekt på å dempe de virkninger for pensjonsinnretningene som pensjonsforpliktelser under eksisterende foretakspensjonsordninger må antas å få ved gjennomføringen av et nytt kapitalkravsregime (nedenfor i avsnitt 5.3.2).
En annen viktig føring vil være at en overgangsordning må utformes slik at ikraftsettingen av den nye tjenestepensjonsloven ikke medfører reduksjon av den årlige pensjonsytelse som den enkelte arbeidstaker faktisk har ervervet rett til under eksisterende foretakspensjonsordninger ved tjenestetid i foretaket fram til det tidspunkt tjenestepensjonsloven trer i kraft. Som det framgår av redegjørelsen nedenfor i avsnitt 7, vil dette normalt være i strid med forbudet mot å gi lov tilbakevirkende kraft i Grunnloven § 97. Overgangen til et nytt pensjonssystem for framtidig opptjening av tjenestepensjon vil derimot normalt ikke reise problemer i forhold til Grunnloven § 97. Av hensyn til kontinuiteten i pensjonsopptjeningen og stabiliteten i pensjonsmarkedet mener imidlertid Banklovkommisjonen at det vil være uheldig om gjennomføringen av den nye tjenestepensjonsloven skulle føre til at det på dette grunnlag etableres et klart brudd mellom pensjon opptjent under eksisterende foretakspensjonsordninger og ny opptjening av pensjon i henhold til regelverket i tjenestepensjonsloven. I samsvar med Finanskriseutvalgets vurderinger bør en overgangsordning i stedet utformes slik at det legges best mulig til rette for en sammenkobling av tidligere og ny pensjonsopptjening (nedenfor i avsnitt 6.3).
5.3.2 Forholdet til det nye kapitalkravsregimet
Finansdepartementet har særskilt anmodet om at Banklovkommisjonen i arbeidet med tilpasning av foretakspensjonsloven til ny folketrygd, vurderer tiltak for å dempe de antatte virkningene for norske pensjonsinnretninger av det nye kapitalkravsregimet (Solvens II) i EU/EØS forsikringsdirektivet (2009/138/EF), og at lovforslag blir fremmet av Banklovkommisjonen slik at lovendringer vil kunne være på plass før overgangen til det nye kapitalkravsregimet i EU. Bakgrunnen er at de betydelige utfordringer som forpliktelser i henhold til ytelsesbaserte pensjonsordninger i sin nåværende form har vist seg å medføre for pensjonsinnretningene, må ventes å øke i omfang og bli mer markerte når det nye kapitalkravsregimet vil være gjennomført i lov- og forskriftsverket og er blitt fullt operativt, antakelig i løpet av en periode på om lag fire til syv-åtte år, se NOU 2012: 13 avsnitt 4.3.3. Av særskilt betydning er her at pensjonsinnretningenes langsiktige avkastnings- og levealdersrisiko knyttet til ytelsesbaserte pensjonsordninger og særlig til fripoliser utstedt under slike ordninger (foran i avsnitt 2.1), må ventes å bli tillagt vesentlig betydning ved beregningen av de nye kapitalkravene. Også i de innspill fra Finanskriseutvalget, Finanstilsynet og FNO som er oversendt av Finansdepartementet (NOU 2012: 3 side 38 følgende), understrekes betydningen av at det i tide blir gjennomført ulike regelverksendringer som er egnet til vesentlig å begrense virkningene for norske pensjonsinnretninger av det nye kapitalkravsregelverket, herunder tiltak som kan motvirke avvikling av ytelsesbaserte pensjonsordninger og masseutstedelse av nye fripoliser.
Banklovkommisjonen viser til at det ved utarbeidelsen av utkastet til ny tjenestepensjonslov er lagt vesentlig vekt på hvordan pensjonsforpliktelser etter nye forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger kan ventes å bli håndtert ved beregningen av kapitalkrav etter det nye kapitalkravsregimet, se NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II avsnitt 4.4.1. Målet har vært at det regelverket som foreslås, også skal være godt tilpasset det nye kapitalkravsregelverket når dette er fullt operativt, slik at økningen av kapitalkravene for norske pensjonsinnretninger kan ventes å bli holdt innenfor akseptable rammer.
Banklovkommisjonen viser videre til at hovedproblemet ved gjennomføringen av det nye kapitalkravsregimet først og fremst vil knytte seg til den vesentlige skjerping av kapitalkravene som vil følge av pensjonsinnretningenes allerede eksisterende forpliktelser under ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. En vil således ikke kunne unngå at norske pensjonsinnretninger vil få vesentlig høyere kapitalkrav som følge av gjennomføringen av det nye kapitalkravsregimet dersom eksisterende pensjonsforpliktelser etter foretakspensjonsordningene uten videre blir videreført etter at tjenestepensjonsloven er trådt i kraft. Viktige spørsmål knyttet til elementer av dette regelverket er fortsatt gjenstand for drøftelser i EU og de utkast som foreligger vil derfor kunne være gjenstand for betydelige endringer. Om ikraftsettingen av tjenestepensjonsloven faktisk vil få virkninger av betydning for omfanget av kapitalkravene for pensjonsinnretningene etter at det nye kapitalkravsregimet er gjennomført, vil derfor etter Banklovkommisjonens oppfatning i første rekke bero på hvilken overgangsordning som fastsettes for ytelsesbaserte pensjonsordninger i sin nåværende form ved ikraftsettingen av en ny tjenestepensjonslov. Dette vil også være en viktig føring ved vurderingen av behovet for overgangsregler og ved utarbeidelsen av utkast til slike regler. Et særlig spørsmål i denne sammenheng er i hvilket omfang overgangsordningen kan motvirke avvikling av eksisterende pensjonsordninger og masseutstedelse av nye fripoliser til sikring av eksisterende forpliktelser.
Medlemmene Heldal, Søyland og Kierulf Prytz vil vise til at formålet med utredningen er å sikre et bærekraftig pensjonssystem som er tilpasset folketrygdreformen og Solvens II. Slike tilpasninger vil kreve en avveining av ulike hensyn hos arbeidstakere, arbeidsgivere og pensjonsinnretninger. For livnæringen er følgende hensyn avgjørende for et framtidig bærekraftig pensjonssystem:
Kontinuitet og effektiv overgang fra gammelt til nytt regelverk.
Robust håndtering av økt levealder
En hensiktsmessig garantistruktur.
Målrettet tilpasning til Solvens II.
Overordnet balanserer utredningen mange av de hensynene som er viktige for partene. Når det gjelder forholdet til Solvens II, så er ikke dette sentralt i utredningen. Medlemmene Heldal, Søyland og Kierulf Prytz legger til grunn at det vil bli nødvendig å vurdere nødvendige tilpasninger raskt og før Solvens II trer i kraft.
5.3.3 Overgangsalternativer
Ved ikraftsettingen av en ny tjenestepensjonslov vil forholdet mellom den nye loven og eksisterende ytelsesbaserte pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven kunne håndteres ved overgangsregler utformet ut fra ulike utgangspunkter. Prinsipielt står en her overfor tre hovedalternativer basert på prinsipper av høyst forskjellig rekkevidde:
Det gjøres unntak i tjenestepensjonsloven som innebærer at loven ikke skal gjelde for ytelsesbaserte pensjonsordninger etter fortakspensjonsloven, eventuelt slik at loven ikke er til hinder for at eksisterende ytelsesbaserte pensjonsordninger videreføres (nedenfor i avsnitt 6.1).
Det legges til grunn at tjenestepensjonsloven også skal gjelde for pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, og at eksisterende ytelsesbaserte pensjonsordninger som ikke blir tilpasset kravene i tjenestepensjonsloven innen en bestemt frist etter at loven er trådt i kraft, skal avvikles eller unntas fra reglene om skattegunstig behandling i skatteloven §§ 6-45 til 6-47 (nedenfor i avsnitt 6.2).
Det legges til grunn at tjenestepensjonsloven som hovedregel også skal gjelde for ny pensjonsopptjening i eksisterende pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven, og at det ved ikraftsettingen av tjenestepensjonsloven gis overgangsregler som legger til rette for en mest mulig fleksibel overgang fra de eksisterende ytelsesbaserte pensjonsordninger og til nye forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger med sikte på at pensjonsordningen i hovedsak blir videreført på grunnlag av et regelverk i samsvar med tjenestepensjonsloven (nedenfor i avsnitt 6.3).
En redegjørelse for og vurdering av disse tre alternativene gis som skissert nedenfor i kapittel 6.