9 Perspektiver og lærdommer

I august 2021 kollapset Den islamske republikken Afghanistan og over hundre tusen afghanere og internasjonale borgere ble evakuert fra Kabul. Etter tjue år sto republikken, det internasjonale samfunnet og Norge overfor et nederlag. Overgangen til et autoritært og ekskluderende styresett under Taliban er et dramatisk tilbakeskritt for Afghanistans befolkning. Én konsekvens av Talibans maktovertakelse er en omfattende innskrenking av jenter og kvinners rettigheter.

Etter dypdykkene i Norges engasjement i Afghanistan i kapittel 4–8, løfter utvalget i dette kapittelet blikket. Hensikten er å se engasjementet både i et historisk og framtidsrettet perspektiv: Bakover for å supplere det første Afghanistanutvalgets rapport – og framover fordi lærdommene utvalget trekker må ses i lys av verden slik den er i dag. Utvalget belyser i dette kapittelet noen overordnede lærdommer, samt framhever de mest sentrale fra temakapitlene. Alle lærdommene er listet i vedlegg 1.

9.1 Mål og resultater

«Etter mange års internasjonal innsats er situasjonen i Afghanistan nedslående.» Det var de første ordene i det første Afghanistanutvalgets rapport. Denne observasjonen står seg også for perioden 2015–2021. Utviklingen fortsatte i negativ retning: Taliban var på frammarsj og republikken og den internasjonale innsatsen hadde store utfordringer. I etterpåklokskapens lys er det lett å se at uten en grunnleggende endring, som et gjennombrudd i de mellomafghanske fredsforhandlingene, var det et spørsmål om tid før det gikk galt.

Den norske innsatsen utgjorde en liten del av det samlede, internasjonale engasjementet og endret ikke utviklingen på noen avgjørende måte. I enda større grad enn i årene 2001–2014 var USA i perioden 2015–2021 i førersetet både militært, økonomisk og politisk. I siste instans var det amerikanske interesser og beslutninger som var avgjørende. Som for andre land, var det norske engasjementet i Afghanistan i stor grad avhengig av rammene USA satte. Diskusjonene i NATO og andre fora hadde liten innflytelse på amerikanske beslutninger og utviklingen på bakken. «Inn sammen, ut sammen» betydde noe annet for USA som i realiteten hadde makten til å bestemme når den internasjonale tilstedeværelsen skulle avsluttes.

Tre mål lå til grunn for Norges innsats i hele perioden 2001–2021: å være en god alliert for USA og NATO, å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for internasjonal terror og å bygge en demokratisk afghansk stat. I likhet med det første Afghanistanutvalget, vurderer også dette utvalget at Norge oppnådde målet om å være en god alliert og å bidra til å forhindre nye terrorangrep, men lyktes ikke med å bygge en ny afghansk stat.

Norge fortsatte å være en god alliert gjennom bistand, militære bidrag og ved å støtte USAs arbeid for en politisk løsning som skulle legge til rette for et trygt uttrekk av styrkene. Særlig styrkebidraget og det politiske arbeidet ble avgjørende for at Norge lyktes med å nå dette målet.

Målet om å hindre at Afghanistan igjen ble et arnested for internasjonal terror kan fortsatt anses som langt på vei oppnådd. Per oktober 2025 har ingen internasjonale terrorangrep funnet sted med utgangspunkt i Afghanistan etter 2001. Med Doha-avtalen aksepterte USA at Taliban ble en samarbeidspartner i kontraterrorarbeidet; bevegelsen ble en nyttig del av måloppnåelsen.

Det siste målet, å bygge en demokratisk stat, ble ikke oppnådd. Dette var det store nederlaget. Forsøket på å fremme en liberal, demokratisk rettsstat var i hovedsak feilslått. Statsbyggingsmålene var for ambisiøse, midlene forfeilede, kunnskapen for svak og tidslinjene for korte.

Det norske freds- og konfliktdiplomatiet var i enda større grad enn i perioden før 2015, det området der Norge var nærmest å gjøre en forskjell. Takket være et fruktbart samarbeid mellom Utenriksdepartementet (UD) og Etterretningstjenesten, ble både UDs nære kontakt med Talibans politiske kommisjon og departementets nære og tillitsfulle forhold til USA klare fortrinn for Norge. Ved å tilrettelegge for dialog mellom de afghanske partene, og mellom USA og Taliban, posisjonerte norske myndigheter seg godt i et internasjonalt spill der mange aktører konkurrerte om å ha en rolle. Engasjementet reiste imidlertid flere dilemmaer, men UD håpet på en forhandlet løsning og vurderte at det ville være verre å ikke engasjere seg. Etter hvert framsto forholdet til USA som viktigere enn både dialog mellom de afghanske partene og kvinners inkludering i forhandlingene. Kritisk vurdert var Norge en lojal og dels ukritisk medhjelper for USA.

De norske militære bidragene var i perioden 2015–2021 små sammenliknet med før 2015. De fikk imidlertid en betydning som var langt større enn det personell- og ressursmessige omfanget. Ettersom sikkerhetssituasjonen i Kabul ble stadig verre, ble den afghanske spesialpolitiavdelingen Crisis Response Unit (CRU) 222 og deres norske mentorer stadig viktigere. CRU bidro til å redde mange menneskeliv, og støttet både afghanske myndigheter og den internasjonale tilstedeværelsen i byen. Det norske feltsykehuset ble på samme måte viktig for videreføringen av den internasjonale tilstedeværelsen i Kabul våren og sommeren 2021. Under evakueringsoperasjonen i august 2021 var feltsykehusets innsats avgjørende.

Så vidt utvalget kan bedømme, er det få andre eksempler på at Norge har fått så stor politisk uttelling for to relativt små bidrag som det militære og fredsdiplomatiske i Afghanistan. Bidragene har også hatt en langsiktig verdi. Samarbeidet Norge i dag har med USA og Storbritannia innenfor etterretning og spesialstyrker ble styrket av tillitsforhold bygget i Afghanistan.

Norges bistand til Afghanistan i perioden 2001–2021 utgjorde nærmere 20 milliarder kroner og var det til da historisk største norske bistandsengasjementet. Til tross for at norsk bistandspolitikk utviklet seg gjennom perioden, skilte bistanden til Afghanistan seg i liten grad fra perioden før 2015. Et unntak var innsatsen for å hindre migrasjon. Bistandsvolumet var på et like høyt nivå som i forrige periode, til tross for at den militære innsatsen var betydelig mindre. Årsakene var alliansehensyn, internasjonale forpliktelser, ideelle og normative motiver, samt muligens hensynet til fredsdiplomatiet. Bistanden var politisk bestemt, og det var derfor lite rom for kritiske vurderinger og liten vilje til å evaluere, lære og endre innsatsen underveis. Bistanden bidro til flere positive effekter, men den betydelige internasjonale bistanden muliggjorde også utstrakt korrupsjon – noe også norske myndigheter erkjente, men gjorde relativt lite for å motvirke.

Mens det er få, om noen varige resultater igjen etter den norske militære innsatsen, er det enkelte positive resultater av den tjueårige bistandsinnsatsen. Det gjelder blant annet innen helse og utdanning, eksemplifisert ved de norskfinansierte skolene i Faryab-provinsen som fremdeles er i bruk.

Å fremme kvinners rettigheter, herunder kvinners deltakelse i fredsprosessen, var en gjennomgående og uttalt prioritering for den norske og internasjonale statsbyggingsinnsatsen. Innsatsen var tross dette lite strategisk; tiltakene var mange og dårlig koordinert. Etter Talibans maktovertakelse, er mange av de viktige og positive framskrittene Afghanistan så i perioden 2001–2021, blitt reversert. Under sitt autoritære styre har Taliban innført det mange karakteriserer som et kjønnsapartheid, med ekstreme restriksjoner på jenter og kvinners grunnleggende menneskerettigheter.

Ingen hadde forutsett at republikken skulle falle så raskt som den gjorde sommeren 2021. Situasjonen ble dramatisk og resulterte i en storstilt evakuering fra Kabul. Norges mål var å bringe norske borgere, samt lokalt ansatte og andre afghanere med tilknytning til Norge ut av Afghanistan. Kriseberedskapen og -planleggingen hadde ikke tatt høyde for situasjonen som oppsto. Gjennom storstilt mobilisering og skippertak fant ressursene hverandre på operativt nivå, men det etablerte nasjonale krisehåndteringssystemet ble ikke tatt i bruk. Bedre forberedelser og oversikt over norsk-tilknyttede afghanere med beskyttelsesbehov kunne ha bidratt til en mer effektiv evakuering. I tillegg kunne bruk av etablerte institusjoner og mekanismer i det nasjonale kriseledelsessystemet bidratt til en felles situasjonsforståelse blant norske myndigheter, og gjort håndteringen mindre krevende å lede, koordinere og styre. Det nære samarbeidet med USA var også en forutsetning for at Norge lyktes i evakueringen av om lag 1 100 personer.

9.2 En endret verden

Verden endret seg mye i årene 2015–2021 – endringer som har blitt enda tydeligere etter 2021 og reflekteres i den nye nasjonale sikkerhetsstrategien. NATO-landene retter i dag i stor grad sin oppmerksomhet mot sikkerhet og forsvar i Europa. Russlands aggresjon mot Ukraina fra 2014 var et vendepunkt som reduserte interessen for krigen i Afghanistan. Framveksten av den såkalte Islamske stat i Levanten og en ny terrortrussel nær Europas grenser bidro også til at Afghanistan ble mindre viktig i det globale konfliktbildet. I tillegg er årene 2015–2021 en periode der stormaktsrivaliseringen kom tilbake for fullt, og Kina ble utpekt som den største utfordringen for amerikanske sikkerhetsinteresser.

I dag er rammene som etter Den kalde krigen muliggjorde konfliktløsing og intervensjon i andre land, betydelig endret. Utviklingen utfordrer to bærebjelker i Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk: det transatlantiske forholdet og den regelbaserte verdensorden. Med erfaringene fra krigen mot terror i Afghanistan og Irak er appetitten på nye omfattende engasjement for regimeendring nærmest fraværende i demokratiske land. Mulighetene for å få folkerettslig forankring er også langt snevrere enn da International Security Assistance Force (ISAF) ble opprettet i 2001. Den regelbaserte verdensorden og det multilaterale samarbeidet som ble etablert etter Andre verdenskrig, utfordres ikke bare av autokratier som Russland og Kina, men også i økende grad av USA. At FN-systemet svekkes, bidrar også til å undergrave evnen til å forebygge og løse konflikter. Usikkerheten om USAs framtidige rolle er særlig krevende fordi Norges internasjonale engasjement i stor grad har vektlagt amerikansk samarbeidsvilje. Det gjelder også for USAs engasjement i Ukraina og Palestina.

Mot dette bakteppet framstår engasjementet i Afghanistan i dag som det siste, omfattende, vestlige, sivil-militære statsbyggingsprosjektet – en type engasjement som i stor grad preget de første tiårene etter Den kalde krigens slutt. Afghanistan markerer på flere vis slutten på en epoke. Det var en epoke der USAs uovertrufne politiske, militære og økonomiske makt og vilje til å ta på seg rollen som «verdenspoliti» muliggjorde krigen mot terror og inngripen i andre land. I dette bildet var Afghanistan det mest omfattende engasjementet, og det som i størst grad endte som et åpenbart nederlag.

9.3 Lærdommer

Utvalget er gitt i mandat å peke på «lærdommer som kan benyttes til planlegging, organisering og gjennomføring av Norges fremtidige bidrag til internasjonale operasjoner, organisering av kriseberedskap for større hendelser, fred- og forsoningsarbeid og annen sivil innsats». Det skal også trekke lærdommer knyttet til oppfølging av norske utsendte og deres familier, samt lokalt ansatte i konfliktområder.

Utvalgets anbefalte lærdommer er særlig relevante for norske militære og/eller sivile engasjement i konfliktområder og sårbare stater, men i mindre grad for nasjonale kriser og krig i norske nærområder. Lærdommene fra håndteringen av evakueringen er relevante for større hendelser og kriser i utlandet som berører norske borgere og interesser. Noen kan også være relevante for nasjonal krisehåndtering.

Utvalget omtaler først noen overordnede lærdommer fra perioden 2015–2021, og engasjementet i Afghanistan i sin helhet. Deretter følger de mest sentrale tematiske lærdommer fra kapittel 4–8. Alle lærdommer er listet i vedlegg 1.

9.3.1 Overordnede lærdommer

Norges engasjement i Afghanistan pågikk i 20 år, krevde norske liv, involverte et stort antall departementer og etater, og kostet over 30 milliarder kroner. Til tross for den omfattende innsatsen finner utvalget få evalueringer og grunnleggende refleksjoner over behov for kursendring og mulige forbedringer underveis. Ni år etter at lærdommer i det første Afghanistanutvalget ble identifisert, er få av lærdommene fulgt opp. Læringskulturen i offentlig sektor har et klart forbedringspotensial. Utvalget mener at det er viktig å lære av erfaringene fra Afghanistan for å stå bedre rustet til å møte en verden i stadig endring.

Norske myndigheters ansvar og oppgaver er organisert etter sektorprinsippet. I møte med sammensatte internasjonale engasjementer og komplekse kriser, ser utvalget lærdommer som treffer på tvers av sektorer og departementer.

Det første Afghanistanutvalget anbefalte at regjeringen bør informere Stortinget mer systematisk og periodisk om mål, midler og forventede resultater. Resultater og erfaringer bør bearbeides løpende for bruk både i evalueringsarbeidet og for framtidig innsamling av erfaringsdata. Denne lærdommen har ikke blitt fulgt opp, og står seg også for perioden dette utvalget har evaluert.

Norge vil tjene på å skape en sterkere kultur for åpen og kunnskapsbasert debatt om mål, midler og metoder også i offentlig sektor. Muligheten for å lære og justere kurs underveis er avhengig av systematiske evalueringer og en kultur for kritisk tenkning. Det er viktig for å unngå gruppetenkning og for å motvirke fristelsen til å framstille utviklingen som bedre enn den faktisk er. Utvalget mener at departementer og etater bør bidra til økt åpenhet og etterprøvbarhet i tråd med offentleglova og forvaltningsloven og derigjennom legge til rette for evalueringer, kritiske refleksjoner og læring.

Dette kan også ses i sammenheng med at norske myndigheter, både departementer og etater, ikke har gode nok systemer for oversikt og sporbarhet. Utvalget har i arbeidet erfart at arkiveringsrutiner og -praksis kan bli langt bedre. Foruten manglende arkivering av viktig materiale i UD, som nevnt i kapittel 2, har Statsministerens kontor (SMK) fire år etter regjeringsskiftet ennå ikke deponert regjeringsdokumentene fra Erna Solbergs andre regjering (2018–2021) hos Arkivverket. Det er også påfallende at det tok lang tid før Arkivverket ble klar over dette. I tillegg har utvalget, i likhet med det første Afghanistanutvalget, funnet at det har vært svake rutiner for oversikt over personer med tilknytning til Norge.

Korrupsjon var en gjennomgående utfordring for det internasjonale og norske engasjementet i Afghanistan. Ikke bare ble verdien av norsk støtte redusert, langt alvorligere var hvordan den underminerte tilliten til afghanske myndigheter, rettsvesen og institusjoner. Manglende vilje til å ta tak i problemet bidro til republikkens kollaps. Et viktig læringspunkt er at der korrupsjon ikke kan elimineres, må den i sterkere grad håndteres.

Å fremme kvinners rettigheter og inkludering har vært et uttalt mål for norsk bistand og fredsdiplomati i flere tiår, og er et område Norge har bygget betydelig internasjonal status. Afghanistan-engasjementet viser at innsatsen på feltet bør behandles og utvikles mer strategisk og kontekstspesifikt.

9.3.2 Bistand

Det første Afghanistanutvalget konkluderte med at norske myndigheter burde være tydelige på sammenhenger mellom bistand og andre politikkområder; at et høyt bistandsvolum i seg selv ikke burde være et mål; samt at Norge aktivt burde søke å påvirke den større bistandsagendaen i giverfora og samarbeid med likesinnede. Videre påpeke utvalget at UD og Norad burde vektlegge egen forvaltningskapasitet og resultatrapportering, at flergiverfond var forvaltningsmessig krevende, og at bistand og humanitær hjelp burde vurderes i sammenheng. Utvalget finner at disse lærdommene også står seg for perioden 2015–2021, og har funnet få spor av at de har blitt fulgt opp.

Utvalget mener at det er et behov for styrking av dokumentasjon og kontinuerlig resultatvurdering. Evne og vilje til å omsette kunnskap til endringer for bedre måloppnåelse er like viktig. På et faglig nivå kan det være at regjeringens omorganisering av bistanden i 2023–2024, hvor en stor del av forvaltningsansvaret for bistandsbudsjettet ble overført til Norad, kan imøtekomme noen av disse utfordringene. Erfaringen fra Afghanistan bekrefter behovet for lokal bistandsfaglig representasjon, nærhet til lokale aktører og tett oppfølging og kvalitetssikring. Samtidig mener utvalget at det er viktig å bevare den fleksibiliteten Norge har ved å være en strategisk donor.

Det kan være ønskelig med en sterk kobling mellom sikkerhetspolitikk og bistand, men det må balanseres mot ideelle, solidariske og bistandsfaglige mål for å opprettholde tillit hos mottakere og den norske befolkingen.

I lys av det høye bistandsnivået til konfliktområder mener utvalget at Stortinget bør øke den parlamentariske kontrollen med bruken av norske bistandsmidler, for eksempel ved å utvide Riksrevisjonens mandat eller ved å opprette et eget bistandstilsyn.

9.3.3 Freds- og konfliktdiplomati

Det norske fredsdiplomatiet i Afghanistan var lite kjent før det første Afghanistanutvalgets rapport. Engasjementet var viktig for to av Norges hovedmål: å bidra til statsbygging og å styrke forholdet til USA fra 2007 til 2014. Norges rolle ble enda tydeligere i perioden 2015–2021, og norske myndigheter klarte å posisjonere seg i den innerster sirkelen i et storpolitisk maktspill. Norge bidro blant annet med å tilrettelegge for at USA og Taliban kunne inngå Doha-avtalen. Norsk fredsdiplomati hadde likevel ingen vesentlig innflytelse på fredsprosessen i stort.

Utvalget mener at Norge fortsatt bør engasjere seg i og videreutvikle freds- og konfliktdiplomatiet. Det kan fremme norske verdier og interesser, gi politisk innflytelse, gi økt innsikt om aktører og bygge relasjoner. Fredsdiplomatiet har små kostnader i forhold til potensiell nytte.

Utvalget mener det geopolitiske hamskiftet bør få følger for norsk tenkning om engasjementspolitikkens framtid. Fredsdiplomatiet bør tilpasses Norges nye handlingsbetingelser. Norge vil være tjent med mer samarbeid med andre stater i framtiden, samtidig som dialog med USA vil være avgjørende i håndtering av enkelte konflikter. USAs tilbøyelighet til alenegang kan komplisere dette samspillet. Utvalget mener derfor at Norge kan være tjent med ikke å komme for tett på USA når norske verdier og interesser utfordres, og inviterer til grundig refleksjon om forholdet mellom fredsdiplomatiet og ambisjonen om å være «en god alliert». Utvalget imøteser en diskusjon om norsk freds- og konfliktdiplomati i konfliktområder der stormakter er involvert, og der Norge kan ha økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser. Utvalget ser tilløp til det i Ukraina.

Der en eller flere parter ønsker å innskrenke kvinners rettigheter, bør Norge ta inn over seg at reell prioritering av kvinner, fred og sikkerhet (KFS) innebærer å styrke forhandlingsposisjonen til rettighetsaktører. Norge bør i større grad være eksplisitt på at det er dilemmaer ved å både fremme KFS og det å være en god alliert. For stor vektlegging av sistnevnte innebærer risiko for omdømmetap og redusert innflytelse for Norge som ledende KFS-aktør.

Utvalget mener at UD bør behandle og utvikle freds- og konfliktdiplomatiet mer som et strategisk verktøy. Det inkluderer organisatoriske grep som kopler ulike aktiviteter og styrker entreprenørskapet. Videre bør norsk fredsdiplomati styrkes gjennom oppbygging av dybdekunnskap og nettverk, tettere bånd mellom fredsdiplomatiske og sikkerhetspolitiske miljøer, styrket og institusjonalisert kunnskapsoverføring samt fortsatt samarbeid med Etterretningstjenesten. Samtidig må skillet mellom fredsdiplomatiet og etterretning være tydelig.

9.3.4 Forsvarets innsats

Som det forrige Afghanistanutvalget framhevet, var Norges militære bidrag en del av en NATO-ledet innsats dominert av USA. Også dette utvalget mener at norske myndigheter bør bidra til kritiske vurderinger av strategisk måloppnåelse og utfordringer i internasjonale operasjoner der norske styrker er involvert. Utvalget ser få tegn til at Norge eller andre land, med delvis unntak for Tyskland, stilte slike kritiske spørsmål i perioden 2015–2021.

En sentral lærdom for forsvarssektoren fra perioden 2015–2021 er at selv små militære bidrag, i tillegg til å beskytte liv, kan oppnå relativt store politiske gevinster i forholdet til sentrale allierte på strategisk nivå. Både spesialstyrkene og E-tjenestens innsats i Afghanistan bidro til å styrke Norges tillitsforhold til sentrale allierte som også er viktige for forsvaret av Norge i dag. Utvalget mener at Norge bør fortsette å vektlegge små, men kvalitetsmessig gode bidrag til eventuelle framtidige internasjonale operasjoner der sentrale allierte er involvert.

Forsvarets stabsoffiserer og liaisonoffiserer til amerikanske og allierte hovedkvarter var også nyttige for Norges innsats, og utvalget mener Norge bør videreføre denne praksisen.

Samtidig tilsier USAs endrede politikk og prioriteringer at Norge, og andre europeiske allierte ikke nødvendigvis kan trekke på amerikanske resurser i like stor grad som før. Norge bør fortsette å styrke samarbeidet med europeiske allierte og andre partnere. Mulighetene for et tettere nordisk og europeisk samarbeid i framtidige internasjonale operasjoner og krisehåndtering bør utredes og formaliseres.

9.3.5 Krisehåndtering

Sektorovergripende kriseberedskap bør styrkes for å sikre felles situasjonsforståelse og mer helhetlig krisehåndtering. Dette medfører også behov for mer systematisk scenarioutvikling, som i større grad bør inkludere verstefallscenarioer med vurderinger av hvilke faktorer som bør utløse handling (triggervurderinger). Økt hyppighet av tverrsektoriell samtrening er også en forutsetning for å å bli mer robuste i håndteringen av komplekse kriser og hendelser. Scenariotenkningen før Kabuls fall var for snever og inkluderte ikke muligheten for en rask kollaps av republikken, eller at en storstilt evakuering kunne bli nødvendig. Å forutsi et presist utfall av eventuelle kriser er ikke mulig.

Det er også viktig at etterretnings- og sikkerhetstjenestene som leverer trusselvurderinger og scenarioer, tydeliggjør usikkerhetene, og at beslutningstakere blir trent i å forstå og håndtere slik usikkerhet. Dette vil styrke analysen og evnen til å være forberedt på å håndtere komplekse kriser.

Ved kriser som berører flere sektorer, bør terskelen for å aktivere det nasjonale krisehåndteringssystemet være lav. Det bør nedfelles tydeligere mekanismer for når dette bør skje. Det er bedre å mobilisere for stort for så å redusere, enn å mobilisere for sent og for lite. En sektorovergripende nasjonal kriseledelse og tidlig etablering av kriseorganisasjon i berørte departementer kan styrke felles situasjonsforståelse, samordning, sakshåndtering og rask og enhetlig kommunikasjon.

I tillegg bør Norge styrke sin evne til å lede og koordinere sektorovergripende kriser. Apparatet for tverrsektoriell krisekoordinering og felles situasjonsforståelse bør videreutvikles. I det nye regjeringskvartalet bør det utvikles en helhetlig infrastruktur for krisehåndtering, driftet av en krisestøtteenhet som kan bistå både SMK og ulike lederdepartement i håndteringen av komplekse kriser og hendelser.

I likhet med andre utvalg de senere år, anbefaler også dette utvalget at SMK får mer stabskraft for å utvikle bedre situasjonsforståelse og for å håndtere komplekse hendelser og kriser. I et verstefallsscenario vil det kreves en tyngre og mer proaktiv og helhetlig medvirkning fra SMKs embetsverk, enn det som var tilfellet under evakueringen fra Kabul.

Utvalget anbefaler at myndighetene utvikler et generisk sektorovergripende planverk for sammensatte internasjonale kriser som rammer norske interesser, herunder både naturkatastrofer og ulykker og villede handlinger. Planverket bør utarbeides på etatsnivå av involverte etater og øves årlig fra strategisk til taktisk nivå. Et slikt planverk vil styrke Norges evne til krisehåndtering.

9.3.6 Oppfølging etter internasjonal tjeneste

Veteraner fra Forsvaret og sivil sektor bør få tilbud om lik oppfølging før, under og etter oppdrag, uavhengig av hvilken sektor eller etat de reiser ut for. Dette er besluttet, men i varierende grad gjennomført. Særlig UD har hengt etter i oppfølgingen.

Utvalget anbefaler at regjeringen ser på hvordan de ulike sektorene følger opp ansatte som har vært på krevende oppdrag, og på hvilke tverrsektorielle tilbud de kan og bør få. Dette må tas med i utarbeidelsen av en ny veteranlov.

Det forrige Afghanistanutvalget anbefalte at det må utformes gode og enhetlig rutiner for forventningsavklaringer med hensyn til Norges juridiske og moralske ansvar for lokalt ansatte. Så vidt utvalget forstår, har norske myndigheter ikke utviklet slike enhetlige rutiner. Lærdommen står seg også for perioden dette utvalget har vurdert.