8 Oppfølging av norsk personell og evakuerte afghanere

Tusenvis av norske kvinner og menn, sivile og militære, arbeidet og tjenestegjorde for Norge i Afghanistan i årene 2001–2021. Som det første Afghanistanutvalget vektla, har norske myndigheter ansvar for å følge opp «soldater, diplomater og andre sivilt utsendte, og deres pårørende», samt lokalt ansatte afghanere.1 Med evakueringen fra Kabul i august 2021 tok Norge i tillegg ansvar for flere hundre afghanerne som hadde ulik tilknytning til Norge. De ulike kategoriene evakuerte har blitt fulgt opp av norske myndigheter i varierende grad.

I Forsvaret har den positive utviklingen med profesjonalisering av ivaretakelse av eget personell før, under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner, fortsatt. I Utenriksdepartementet (UD) har det skjedd mindre: oppfølgingen var lite systematisk og mindre god. UD har i 2025 innført en ny helhetlig plan for oppfølging av personell som kan bedre dette. I politiet har oppfølgingen vært mindre systematisk enn i Forsvaret, men utviklingen er positiv. Innføringen av en ny instruks for oppfølging etter innsats i internasjonale operasjoner, er et eksempel på dette.

Oppfølging av lokalt ansatte afghanere var et omstridt tema i norsk politikk da det første Afghanistanutvalget utarbeidet sin rapport.2 Den politiske debatten om de såkalte «kamptolkene» bidro til bedre rutiner og til at norske myndigheter var bedre forberedt på å gi tilbud til lokalt ansatte våren og sommeren 2021. Tydeliggjøringen av Norges juridiske og moralske ansvar for ulike grupper afghanere som hadde tilknytning til Norge, som det første Afghanistanutvalget anbefalte, har imidlertid ikke blitt gjort. Også sporbarheten særlig i Forsvarets kontrakter med lokalt ansatte, var fortsatt et problem i 2021, slik det var under kamptolk-saken.

Oppfølgingen av afghanerne etter at de kom til Norge, kunne vært bedre. Etter ankomst til Norge, ble de i stor grad overlatt til et vanlig integreringsløp, til tross for at noen hadde særskilte behov som det også var i norsk interesse å ta hensyn til. For eksempel ble de lokalt ansatte ved ambassaden som ble evakuert i august 2021, fortalt at de var oppsagt av UD og at de måtte integrere seg og finne annet arbeid.

I noen tilfeller har oppfølgingen ikke nådd opp til de politiske forventninger som lå til grunn da beslutningen om å evakuere dem ble tatt. Det gjelder særlig evakuerte fra spesialpolitienheten Crisis Response Unit 222 (CRU 222), hvor oppfølgingsansvaret falt mellom «byråkratiske stoler» og uteble. Dette til tross for en tydelig politisk forventning om at gruppen skulle følges opp særskilt.

Oppfølgingen av afghanske menneskerettighetsforkjempere (MR-forkjempere) kunne også vært bedre. Enkelte som ønsket å fortsette sitt politiske arbeid etter at de kom til Norge, opplevde dette som vanskelig. Det gjaldt blant annet de kvinnelige MR-forkjemperne som norske myndigheter over tid hadde fremmet og støttet, også for å tjene norske interesser. Noen MR-forkjempere ble bosatt i deler av landet der internasjonal reisevirksomhet er svært tidkrevende, og pålagt integreringskurs som begrenset muligheten for politisk arbeid. Enkelte valgte å re-emigrere fra Norge til andre land for å kunne videreføre sin MR-aktivitet.

Oppfølgingen av barn uten omsorgspersoner som ble evakuert til Norge i august 2021, var imidlertid god. Barna fikk oppholdstillatelse og flyktningstatus, og dermed rett til familiegjenforening i Norge. For de barna som ble evakuert uten sin nærmeste familie, er nær alle gjenforent med sine foreldre.

Norske myndigheter har fortsatt en vei å gå både i oppfølgingen av norske ansatte, men også i klargjøring av ansvar og rutiner for oppfølging av lokalt ansatte og andre tilknyttede i krise- og konfliktområder, som gjennom sin tilknytning til Norge kan komme i fare.

8.1 Menneskelige kostnader ved krigen i Afghanistan

Krigen i Afghanistan i årene 2001–2021 brakte store lidelser for en allerede hardt prøvet afghansk befolkning. Etter Talibans fall i 2001 fulgte noen relativt fredelige år, men særlig etter 2006 kom det til omfattende kamphandlinger mellom Taliban og de afghanske og internasjonale styrkene som også rammet sivilbefolkningen hardt. Det finnes ingen sikre tall på hvor mange afghanere som ble drept og såret som følge av konflikten. Ifølge FN-operasjonen i Afghanistan, UNAMA (se kapittel 4), ble 19 142 sivile afghanere drept og 35 889 såret i perioden fra 2009 til og med første halvår 2021.3 Basert på offentlige kilder anslo det amerikanske nyhetsnettstedet Politico i august 2021 at det samlede antallet afghanere som ble drept i krigen fra 2001–2021 kan ha vært om lag 165 000: 47 000 sivile, 66 000 afghanske soldater og politi, og 51 000 opprørere.4Politico anslo videre at om lag 8 000 utenlandske borgere ble drept; også det et usikkert tall. Om lag 3 600 utenlandske soldater mistet livet (se figur 8.1). De fleste ble drept i kamp, noen døde av andre årsaker. I tillegg tjenestegjorde og arbeidet tusenvis av utenlandske diplomater, bistandsarbeidere, journalister og andre sivile i Afghanistan. Også mange av disse mistet livet eller ble såret. Det som uansett er klart, er at de menneskelige kostnaden ved krigen har vært svært høye.

Av de nordiske landene mistet Danmark flest soldater, med 37 falne som følge av krigshandlinger, og sju døde av andre årsaker.5 Norge mistet ti soldater – alle i årene 2004 til 2011.6 19 norske soldater ble alvorlig såret i perioden 2001–2014.7 I perioden 2015–2021 tjenestegjorde 987 norske soldater i Afghanistan. Fem ble såret, men ingen livstruende. Ingen norske sivile utsendte mistet livet i Afghanistan i perioden 2015–2021.

Kilde: iCasualties, http://icasualties.org/App/AfghanFatalities, og flere andre kilder.

8.2 Norsk veteranpolitikk og oppfølging av militært personell

Norges tjueårige militære engasjementet i Afghanistan har vært viktig for oppmerksomheten rundt og oppfølgingen av veteraner og deres familier og pårørende.8 Det første Afghanistanutvalget beskrev det slik:

Selv om det var utvikling i veteransaken også før Afghanistan-operasjonen, var det erfaringene derfra som i praksis revolusjonerte veteranpleien i Forsvaret. Aldri før har oppmerksomheten mot denne gruppen vært så stor, aldri før har Forsvaret avsatt så store økonomiske og personellmessige ressurser til dette spørsmålet, og ikke siden Andre verdenskrig har politiske myndigheter engasjert seg like sterkt i veteranvirksomhetens symbolske sider som seremonier og dekorasjonsregimer.9

Norsk veteranpolitikk har siden 2009 vært gjenstand for relativt hyppige politiske meldinger og planer som har lagt grunnlag for innføring og endring av lovverk og reglementer, etablering av institusjoner og formalisering av tverrsektorielt samarbeid. De kanskje mest synlige tiltakene har vært innføringen av Forsvarets minnedag første søndag i november, og frigjørings- og veterandagen 8. mai. De overordnede politiske føringene har ligget fast: Ivaretakelse og anerkjennelse av tidligere og stadig tjenestegjørende veteraner før, under og etter deltagelse i internasjonale operasjoner skal forbedres.

Det politiske engasjementet for veteransaken ble gjentatt av forsvarsminister Søreide i en redegjørelse for Stortinget 10. januar 2017. Hun la vekt på at mye hadde forbedret seg og at både Forsvarets oppfølging og tverrdepartemental koordinering skulle sørge for at veteraner fikk den anerkjennelsen, støtten og ivaretakelsen de skal ha og fortjener.10

8.2.1 Et utvidet veteranbegrep?

Begrepet «veteran» ble i Stortingsmelding 34 (2008–2009) definert som «personell som på vegne av den norske stat har deltatt i en militær operasjon.»11 Dette omfattet «personell som har deltatt eller vil delta i militære operasjoner på norsk territorium», men slik også meldingens tittel antydet, vil «[h]ovedgruppen av veteraner [ha] sin erfaring fra en operasjon i utlandet».12 I en oppfølgende stortingsmelding fra 2020, Meld. St. 15 (2019–2020), vektla regjeringen dette enda tydeligere: «begrepet «veteran» blir i denne meldingen gjennomgående brukt om personell som har deltatt i internasjonale operasjoner».13 Det er slik utvalget bruker begrepet veteran i dette kapittelet. Definisjonen samsvarer med den som blir brukt i tre sammenlignbare land – Danmark, Nederland og Sverige.14

Kilde: skjermklipp fra Stortingets videoarkiv.

I Regjeringens tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner (2024–2028) fra 2024 ble veteranbegrepet utvidet til å inkludere alle som har tjenestegjort for Norge. Som planen slo fast: «Veteraner fra Forsvaret, justissektoren og Utenriksdepartementet er omfattet».15 I tillegg utvidet tiltaksplanen veteranbegrepet til å omfatte personell fra Forsvaret som hadde tjenestegjort i internasjonal innsats, altså NATO-ledede operasjoner på NATO-territorium.

Utvidelsen av veteranbegrepet i 2024 innebar imidlertid ingen vesentlig utvidelse av rettigheter for personell utenfor Forsvaret, ettersom lovverket som regulerer rettighetene, i all hovedsak omhandler Forsvaret. For eksempel tillegger §54 i forsvarsloven (tidligere forsvarspersonelloven) Forsvaret et særlig ansvar for ivaretakelse og en plikt til å tilby psykiatrisk og psykologisk oppfølging i ett år etter utenlandstjeneste.16 Det finnes ingen tilsvarende, lovpålagte plikter knyttet til utenlandstjeneste for andre sektorer eller etater. Det til tross for at også tidligere planer for oppfølging av ansatte som har vært på oppdrag i krise- og konfliktområder, har omfattet alle kategorier norske utsendte og konkrete tiltak for disse.

8.2.2 Oppfølgingen av militært personell 2015–2021

Stortingsmeldingen av 2009 og en handlingsplan fra 2011, samt tiltak som fulgte i kjølvannet av disse, utgjør de viktigste rammene for oppfølging av personellet som deltok i Resolute Support Mission i årene 2015–2021 og evakueringen fra Kabul i 2021. Sentralt står innføringen av et ettårsprogram, samt etableringen av Forsvarets veterantjeneste (FVT) for samordning av etatens veteranarbeid.17 Oppfølgingen i ettårsprogrammet inkluderer tiltak før, under og etter utreise, for både personellet og deres familier. Figur 8.3 gir en skjematisk framstilling. Siden 2014 har programmet vært regulert i Forsvarets Reglement for oppfølging av personell fra internasjonale operasjoner.18

Et gjennomgående prinsipp i norsk veteranpolitikk har vært at det ikke skal etableres et separat system for veteranoppfølging der det finnes sivile tjenester, eller særordninger for veteraner i det sivile systemet. Stortingsmeldingen fra 2009 la derfor til grunn at omsorg for veteraner «er ett sektorovergripende samfunnsansvar».19 Forsvaret har et spesielt ansvar for oppfølging, men skal ikke duplisere eller erstatte tjenester som andre sektorer i samfunnet har ansvar for. For å sikre at helsevesenet og andre sivile institusjoner skulle kunne følge opp veteranene på best mulig måte, la handlingsplanen av 2011 opp til kompetanseoverføring mellom Forsvaret og sivile institusjoner.

Kilde: Forsvaret.

Behovet for å styrke tverrsektorielt samarbeid og kompetanseheving i sivil sektor var blant konklusjonene i evalueringer gjort av firmaet PricewaterhouseCooper (PwC) og Riksrevisjonen i 2014.20 Begge punktene ble fulgt opp i en oppfølgingsplan som kom senere samme år.21 En ny evaluering gjort av PwC i 2017 fant bedring for kompetanseoverføring, men fortsatt svakheter i det tverrsektorielle samarbeidet – herunder at kun åtte kommuner hadde en egen eller interkommunal handlingsplan for veteranoppfølging.22 Dette har blitt bedre de siste årene. Ifølge FVT hadde 210 kommuner per 1. april 2025 utarbeidet en veteranplan, hvorav en rekke var interkommunale. Ytterligere 14 kommuner arbeider med en plan. Samlet antar FVT at om lag 90 prosent av veteraner bor i en kommune som har en veteranplan.23

Avdelinger i Forsvaret har også tatt lokale initiativ til oppfølging av ansatte.24 Det gjelder særlig Forsvarets spesialstyrker (FS) som var hjemmeavdelingen for de fleste militært utsendte i Afghanistan i perioden 2015–2021. Marinejegerkommandoen (MJK), som er del av FS og hadde ansvaret for oppdraget i Kabul fra 2015 til utgangen av 2020, har blant annet gjennomført et prosjekt der de har samlet og systematisert veteranenes erfaringer. Hensikten var opprinnelig å overføre erfaringer fra Afghanistanoppdraget både internt og med andre avdelinger i Forsvaret. Det har imidlertid også blitt et tiltak som lar veteraner snakke åpent om sine erfaringer i et lukket og trygt miljø. Prosjektet framstår som nyttig og prisverdig – og noe andre deler av Forsvaret med fordel kan lære av.

En studie utført til støtte for utvalgets arbeid finner at norsk veteranpolitikk har flere fellestrekk med tre sammenliknbare land – Danmark, Nederland og Sverige:

både det veteranpolitiske innholdet og tidslinjen for utvikling av en offisiell politikk i Sverige, Danmark og Nederland i betydelig grad speiler situasjonen i Norge. […]

I alle fire land har politiske føringer vært sentrert rundt anerkjennelse og ivaretakelse av personell før, under og etter deployering. Institusjoner for veteranarbeidet har dessuten blitt etablert. […] I tillegg til tiltak som er igangsatt før og under deployering, har landene lignende rutiner ved og etter hjemkomst […]25

Samtidig er det også forskjeller. Danmark og Nederland har «de mest omfattende oppfølgingstilbudene, hvor egne institusjoner for veteraner spiller en aktiv rolle».26 Nederland har også et omfattende lovverk for «ivaretakelse og anerkjennelse av veteraner». I Norge har både Stortingets ombudsnemd for Forsvaret og veteranorganisasjoner tatt til orde for en veteranlov, «med den hensikt å forenkle navigasjon og bidra til en omforent forståelse av regelverket».27 Etter et representantforslag fra partiet Rødt vedtok Stortinget 27. mai 2025 å nedsette et utvalg for å vurdere innføringen av en veteranlov i Norge.28

Rødts forslag om en ny veteranlov framstår som utelukkende rettet mot Forsvarets veteraner. Om personell utsendt av andre departement eller etater skal få tilsvarende rettigheter som sine kollegaer fra forsvarssektoren, ville det vært naturlig at en ny veteranlov tar utgangspunkt i definisjonen av begrepet veteran i tiltaksplanen av 2024.

En veteranlov er en viktig sak for veteranorganisasjoner.29 Selv om veteranoppfølging har blitt bedre de siste 20 årene, mener organisasjonene det er rom for forbedring. For veteranene som får senskader, melder problemene seg ofte lenge etter at de har sluttet i aktiv tjeneste, og etter at Forsvarets ettårige oppfølging er ferdig.30 Det har vist seg krevende for veteraner å navigere i det sivile helsevesenet, vinne fram med erstatningssaker og få det de opplever som et tilstrekkelig kommunalt tilbud. For å bidra til å bøte på dette, har veteranorganisasjonene blant annet foreslått at Forsvarets ansvar for oppfølging av skadde veteraner utvides til et livslangt ansvar.

Et tydelig funn i Forsvarets Afghanistan-undersøkelse fra 2020 er at personell som forlater Forsvaret rett etter deployeringer, har flere utfordringer enn de som fortsatt er i tjeneste.31 Rapporten konkluderer med at dette funnet krever mer forskning. Noe av forklaringen kan ligge i at personell som reiser ut med en avdeling og deretter blir værende i samme avdeling, finner det enklere å dele erfaringer og bearbeide dem sammen med kollegaer med samme erfaringer. I tillegg vil de som fortsatt er i tjeneste, ha enklere tilgang til militære behandlingstilbud. Veteranorganisasjonene har blant annet på denne bakgrunn fremmet forslag om at Forsvaret bør ha et visst antall stillingshjemler forbeholdt veteraner som har blitt skadet i internasjonal tjeneste, slik det danske forsvaret har.32

Forsvarets Afghanistan-undersøkelse viser også at 10,4 prosent av Forsvarets veteraner oppgir å ha psykiske helseplager etter tjenesten i Afghanistan.33 Det er relativt sammenfallende med tilsvarende undersøkelser av veteraner fra Libanon.34 Dette framstår som et paradoks da seleksjon, trening og oppfølging ble betydelig bedret sammenlignet med perioden da Forsvaret var i Libanon. En mulig forklaring er at operasjonen i Afghanistan var den mest komplekse internasjonale operasjonen Norge har deltatt i, med tidvis harde kamphandlinger, slik at veteranene ble utsatt for større belastning. Selv om veteraner fra internasjonal tjeneste i snitt har bedre psykisk helse enn gjennomsnittet av befolkningen, er årsakssammenhengen med dårlig psykisk helse gjerne en annen.35 Det som uansett er klart, er at veteranfeltet trenger mer forskning, innen flere fagfelt.

8.3 Oppfølging av personell fra Utenriksdepartementet

Det første Afghanistanutvalget fant betydelige forskjeller mellom oppfølgingen av Forsvarets veteraner og norske diplomater. Utvalget anså dette som delvis naturlig gitt at både arbeidsoppgavene og målene for tjenesten hjemme og ute, er svært ulike.36 Samtidig blir også enkelte UD-ansatte utsatt for sterke opplevelser og belastninger. Før Norges innsats i Afghanistan var det få eksempler på at norske diplomater var utstasjonerte i krise- og krigsområder over lengre tid. Oppfølgingen av UDs egne ansatte etter slik stasjonering var følgelig svak.

Tsunamien i Sørøst-Asia i desember 2004 førte til at UD styrket sin kriseberedskap for bistand til nordmenn i utlandet.37 Som det første Afghanistanutvalget påpekte, var det imidlertid først etter terrorangrepet på Serena Hotel i Kabul i 2008, der journalist Carsten Thomassen ble drept og UD-ansatte Bjørn Svenungsen alvorlig såret, at sikkerhets- og beredskapsarbeidet i UD for utenrikstjenestens egne ansatte fikk økt oppmerksomhet.38 UD-ansatte som var berørte av terrorangrepet, fikk tilbud om oppfølging fra psykolog, men flere opplevde at oppfølgingen var mangelfull. Etter det utvalget kjenner til, har ikke tilbudet om samtale med psykolog før og under tjenestegjøring i risikofulle områder blitt fulgt opp systematisk i ettertid.39 UD innførte flere sikkerhets- og beredskapstiltak i etterkant av Serena-angrepet, blant annet nye rutiner for pressebesøk, bedre opplæring før utreise, hyppigere kriseøvelser og bedre fysisk sikring. For stasjoner i utsatte land er det også innført obligatorisk fravær for å sikre at ansatte får perioder med avkobling utenfor landet de er stasjonært i. Tiltakene ble innført i Kabul og for andre risikoutsatte stasjoner.

I en evaluering av UDs håndtering av evakueringen fra Kabul i august 2021 konkluderte Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) at situasjonen overgikk «akseptabel risiko, og hendelsen bør derfor ikke bli normdannende for hva ansatte skal måtte tåle av belastning.»40 FFI påpekte videre at ansatte i UD fikk ulik oppfølging ved hjemkomst. Den opprinnelige planen var at de fem UD-ansatte som ble evakuert fra Kabul (se kapittel 7) skulle komme seg hjem på egenhånd, uten noen videre oppfølging. Dette ble grepet fatt i internt og de evakuerte ble møtt på Gardermoen og fikk tilbud om psykologisk oppfølging i regi av De regionale ressurssenterene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).41 RVTS ble valgt framfor Forsvarets tilbud, men etter invitasjon fra Forsvaret deltok UDs evakuerte også på en debriefing sammen med Forsvarets personell som ble evakuert samtidig.42 UDs utrykningsenhet (URE) som returnerte til Norge senere i august, ble møtt av utenriksministeren på Gardermoen. Etter invitasjon fra Forsvaret deltok også URE-teamet sammen med politiets ansatte på Forsvarets debriefing etter endt evakuering.

FFI-evalueringen vektla videre at flere av de om lag 100 ansatte som var involverte i UDs krisehåndtering i Oslo i august 2021, burde fått bedre oppfølging både underveis og i etterkant av krisen. Dette gjaldt særlig de som inngikk i UDs publikumstjeneste, som håndterte henvendelser fra mennesker i store fare i Afghanistan og deres pårørende i Norge. Publikumstelefontjenesten var bemannet med frivillige, sommervikarer og aspiranter. Disse hadde ikke bare lange og hektiske dager, men måtte også informere pårørende i de tilfeller hvor evakuering ikke lyktes.43 Etter det utvalget kjenner til fikk de som betjente publikumstelefonen ingen spesifikk opplæring i hvordan de skulle håndtere egne og kollegaers erfaringer underveis, eller noen systematisert oppfølging i etterkant.

FFIs evaluering konkluderte med at det er behov for et bedre system for oppfølging og ivaretakelse av eget personell etter krisesituasjoner i UD. Også i utvalgets høringer kom det fram at UD-ansatte opplevde støtten etter hjemkomst fra Afghanistan som usystematisk og mangelfull.44

UDs ansatte har over tid uttrykt behov for bedre oppfølging, og større klarhet i administrative forhold som bosted, arbeidssted, midlertidig arbeidsplass og økonomi. De har også påpekt at informasjon til, og oppfølging av, pårørende i Norge har vært mangelfull og at rutiner for dette har manglet.45 UDs mangelfulle oppfølging av egne ansatte etter kriser og særlig belastende hendelser framgår tydelig i et notat fra UDs hovedverneombud til departementsledelsen i januar 2023 (figur 8.4). Notatet var basert på samtaler med UD-ansatte og eksterne aktører og fastslo at UDs ansatte blir utsatt for flere og mer omfattende krisesituasjoner i sitt arbeid enn tidligere.46 Eksempler på dette var evakueringer fra Afghanistan, Sudan, Ukraina, Libanon og Gaza, utvisning fra landet man tjenestegjør i, naturkatastrofer og koronapandemien, som mange utsendte opplevde belastende på grunn av svært strenge lokale restriksjoner. Hovedverneombudet skrev videre:

Mange ansatte og ledere som har stått i og står i slike situasjoner har etterlyst arbeidsgivers ansvar og oppfølging på dette området, og opplever denne som mangelfull, uforutsigbar og til dels også merbelastende. […] Alle etterlyser en mer systematisk og forutsigbar oppfølging og opplevd omsorg fra arbeidsgiver av både seg selv og sine medfølgende (der aktuelt), både under og etter særlig belastende hendelser. Dette gjelder både på det praktiske og det psykososiale området.47

Hovedverneombudet foreslo tiltak for blant annet å styrke kunnskap, planverk og kompetanse på oppfølging av ansatte og pårørende, samt å knytte til seg ekstern fagekspertise på feltet.

UDs ledelse svarte skriftlig på henvendelsen først etter fem måneder, i juni 2023. Ifølge svaret har UD trukket lærdommer fra tidligere kriser, og at den videre oppfølgingen vil skje i tilknytning til omorganiseringen av UDs kriseorganisasjon (som utvalget omtaler i kapittel 7). Det er imidlertid ingen tegn til at omorganiseringen av UDs kriseorganisasjon faktisk har omfattet et nytt oppfølgingsregime for egne ansatte.

Den nevnte tiltaksplanen av 2024 inkluderer også ansatte i UD i veteranbegrepet. I selve planen er imidlertid konkrete tiltak rettet mot UD nærmest fraværende. Det framstår som paradoksalt gitt at tiltak for utenrikssektoren er med i de tilsvarende, tidligere planene, der UD-ansatte ikke var omfattet av definisjonen av begrepet veteran. Det eneste tiltaket i tiltaksplanen av 2024 som UD alene gis ansvar for, er organiseringen av regjeringens markering av 8. mai, frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen.48 I 2025 var Forsvarsdepartementet (FD) fortsatt ansvarlig for arrangementet.49

Samlet tyder tilbakemeldingene fra UDs ansatte på at departementet, fram til nylig (se under), i begrenset grad har fulgt opp tiltakene regjeringen har lagt opp til i handlingsplanen av 2011 og oppfølgingsplanen av 2014. I tiltaksplanen fra 2011 står det blant annet at «Utenriksdepartementets medarbeidere og medfølgende familie skal sikres god ivaretakelse før, under og etter utenlandstjeneste», og det listes opp åtte tiltak som UD skal følge opp (tiltak 81–88). Oppfølgingsplanen fra 2014 slår fast at de «aller fleste tiltakene er gjennomført, eller er i ferd med å bli gjennomført».50 Som vist over, framsto denne konklusjonen som i beste fall overdrevent positiv.

UD lanserte i august 2025 en plan for ivaretakelse av ansatte ved kriser og hendelser.51 Planen er utarbeidet av UDs HR-seksjon, og tillegger seksjonen et særlig ansvar. Vedleggene inneholder blant annet veiledere for ledere i departementet og tiltakskort rettet mot oppfølging av både eget personell og pårørende ved krisesituasjoner og kriseliknende hendelser. Så vidt utvalget kan bedømme, gir planen – og særlig tiltakskortene – et godt grunnlag for en betydelig mer systematisk og profesjonell oppfølging av UDs personell i krisesituasjoner. Dette betinger at planen følges av opplæring og trening av ledere i verktøyene planen inneholder.

8.4 Oppfølging av personell fra politiet

Personell fra politiet har bidratt i fredsbevarende operasjoner siden 1989, hovedsakelig i land der samfunnsstrukturen har brutt sammen som følge av krig eller konflikt. Så langt har over 1 500 politiansatte deltatt i oppdrag i 32 land.52 Politiet har hatt om lag fem personskader pr. år i slike operasjoner, men ingen har mistet livet.

Bidrag i FN-operasjoner har vært den mest omfattende oppgaven, men norsk politi har også deltatt i mindre omfang i andre operasjoner, samt i oppdrag basert på bilaterale avtaler. Totalt tjenestegjorde 168 politiansatte i Afghanistan i perioden 2003–2011.53 I perioden 2015–2021 tjenestegjorde åtte ansatte fra Beredskapstroppen sammen med personell fra Forsvarets spesialstyrker i Kabul.54 I forbindelse med evakueringen av Kabul i 2021 deployerte personell fra Politiets utlendingsenhet (PU) til Kabul og Tbilisi, samt til Jordan og Kosovo, og Setermoen i Norge.

Som i Forsvaret økte oppmerksomheten i politiet og justissektoren om personell som tjenestegjorde utenlands på 2000-tallet, i stor grad på bakgrunn av engasjementet i Afghanistan. Et eksempel på dette er at politiet i 2004 innstiftet politiets Afghanistanmedalje. Oppdraget i Afghanistan var mer risikofylt enn de tradisjonelle, fredsbevarende oppdragene, og faren for både fysiske og psykiske skader høyere. En undersøkelse fra 2017 blant norsk politi som hadde vært i internasjonal tjeneste i perioden 1989–2016, kom med to hovedanbefalinger knyttet til hjemkomst. Den første var å endre rutiner for debriefing til å ligne «mellomlanding» og «etterlanding» (se figur 8.3) slik det er praktisert i Forsvaret, og den andre å øke anerkjennelsen av deres utenlandsinnsats, blant annet ved å inkludere dem i veteranarrangementet 8. mai.55

Selv om stortingsmeldingen av 2020 om veteraner ikke fulgte opp denne studien direkte, overlapper noen av tiltakene i meldingen med de foreslåtte. Meldingen fastslår at politiets ivaretakelse før, under og etter internasjonal tjeneste skal omfatte blant annet misjonsspesifikk trening og tilrettelagt oppfølging ved skade, sykdom eller langvarig tjenestebelastning.56 Tilsvarende skal ansatte tilbys best mulig tilrettelagt oppfølging etter oppdraget, som blant annet kan omfatte helsekontroll og tilbud om samtale med psykolog. Ivaretakelsen omfatter også de utsendtes nærmeste pårørende. Stortingsmeldingen vektla videre at politiet i større grad burde delta i regionale fagnettverk for innsatspersonell ledet av de regionale RVTS.57

Etter evakueringen i 2021 ble som nevnt PU-personell som hadde vært med på operasjonen i Kabul og Tbilisi, tilbudt og inkludert i Forsvarets debriefing. Politiet gjennomførte ingen egen oppfølging av verken disse eller andre utsendte.58 Politidirektøren hedret imidlertid innsatsen deres med Politimedaljen med laurbærgren.59

Deltakelsen i Afghanistan synes å ha bidratt noe til utviklingen av politiets oppmerksomhet rundt og oppfølging av ansatte som har vært i krevende utenlandsoppdrag. Samtidig har blant annet fagforeningen Politiets fellesforbund tatt til orde for at oppfølgingen bør styrkes, og at kunnskapen om personellets psykiske helse er liten. Arbeidsavtaler som er likere Forsvarets, og helseundersøkelser som kartlegger potensielle fysiske og psykiske skader, har vært blant forslagene.60

Politidirektoratet besluttet 8. mai 2025 en ny instruks for oppfølging av personell som har tjenestegjort i utenlandsoperasjoner.61 Instruksen tydeliggjør roller og ansvar mellom beordrende enhet, avgivende enhet og tjenestepersonen. Den setter tydelige krav til seleksjon, forberedelser og oppfølging. Sammenlignet med Forsvaret vektlegger instruksen den individuelle tjenestepersonen mer enn avdelinger. Dette kan anses som naturlig da politiet ofte deployerer små grupper eller enkeltpersoner til internasjonal tjeneste. Dersom påleggene i instruksen følges opp, danner den etter utvalgets vurdering et godt grunnlag for enhetlig og god ivaretakelse av politiets personell som tjenestegjør internasjonalt.

8.5 Oppfølging av evakuerte afghanske borgere

Slik utvalget omtaler i kapittel 7, evakuerte Norge i august 2021 mange norsk-afghanere, afghanere med familie i Norge, og afghanere med konsulærsaker til behandling hos ambassaden. I tillegg besluttet norske myndigheter å gi innreisetillatelse til mange afghanere som på ulike måter hadde tilknytning til Norge. Den største gruppen var 116 personer fra CRU 222 og deres familiemedlemmer, som til sammen utgjorde 511 personer.62 To andre afghanere med tilknytning til Forsvaret ble tatt med under instruksen som dekket CRU-personellet. Blant de andre evakuerte var lokalt ansatte ved den norske ambassaden og afghanske menneskerettsforkjempere – begge grupper med familiemedlemmer, samt afghanske barn uten omsorgspersoner. I tillegg tok Norge imot 47 tidligere lokalt ansatte afghanere for Forsvaret i mai og juni og 80 lokalt tilsatte for NATO i september. Tabell 8.1 gir en oversikt over de ulike kategoriene.

8.5.1 Barn uten omsorgspersoner

Evakueringen fra Kabul innebar en helt ny problemstilling for norske myndigheter. 147 barn uten kjente omsorgspersoner ble brakt til det norske feltsykehuset. Noen var løftet over murene av foreldrene og gitt til soldatene på innsiden, andre hadde kommet bort fra foreldrene i kaoset på og utenfor flyplassen. Etter drøftinger i regjeringen ble det besluttet at noen av barna kunne evakueres til Norge, og Justis- og beredskapsdepartementet (JD) utstedte en instruks om dette.

Under evakueringen ble det registrert at 32 enslige barn ble hentet ut fra Kabul, og Utlendingsdirektoratet (UDI) opprettet saker på disse.63 I ettertid viste det seg at fem av barna hadde blitt gjenforent med foreldrene på Kabul flyplass og derfor ikke ble evakuert. Totalt kom 27 barn uten omsorgsperson til Norge fra Kabul i august 2021. I tråd med blant annet FNs Barnekonvensjon, var norske myndigheter forpliktet til å oppspore og gjenforene barna med deres omsorgspersoner.64 JD ga Politiets utlendingsenhet i oppdrag å gjøre dette.65 Ved ankomst til Norge ble det klart at foreldrene til noen av barna hadde ankommet Norge på andre fly, mens noen foreldre hadde blitt evakuert til andre land. I september 2021 overførte Norge tre små barn til USA hvor de ble gjenforent med familiene.66 Norge mottok en afghansk gutt som USA tidligere hadde evakuert til Qatar, slik at han kunne gjenforenes med sin bror som ble evakuert til Norge. Etter det innledende identifiseringsarbeidet var det 21 afghanske barn uten omsorgspersoner som PU måtte oppspore foreldrene til.67

Barna var mellom tre måneder og 17 år gamle, det var flest gutter, og de ble ivaretatt på ulikt vis avhengig av antatt alder.68 Barn under 15 år ble ivaretatt av Barnevernet, mens barn over 15 år som ikke hadde yngre søsken, ble ivaretatt av UDI og innkvartert på Mysebu transittmottak for enslige mindreårige på Mysen.69

UDI anbefalte at barna burde få oppholdstillatelse i Norge, at gjenforening med foreldre og mindreårige søsken burde skje i Norge, og at barna burde bli behandlet som kvoteflyktninger.70 Systemet for kvoteflyktninger var et allerede etablert og velfungerende system med egne budsjettposter. Grunnet koronapandemien var det også relativt stor kapasitet for mottak og bosetting av kvoteflyktninger i 2021.71 UDIs vurdering var at avslag og retur ikke var aktuelt. For det første var sikkerhetssituasjonen i Afghanistan svært usikker. For det andre hadde Norge påtatt seg en moralsk og juridisk forpliktelse for gjenforening da barna ble evakuert.

Alt midt i oktober 2021 hadde PU sporet opp foreldrene til 20 av de 21 barna.72 Samtidig var det identifisert elleve barn som hadde kommet til Norge sammen med afghanere som ikke var barnas foreldre. Også sakene til disse barna ble håndtert som ordinære familieinnvandringssaker, og i november 2021 ga JD instruks til UDI og Politidirektoratet om å arbeide for at barna kunne bli gjenforent med sine familier så raskt som mulig.73

Instruksen fastslo at barna, med bistand fra sin representant og/eller Barnevernet, kunne fremme søknad på vegne av familiemedlemmer som var i Afghanistan. Den fastslo videre at søknadene skulle prioriteres i alle instanser, herunder lokalt politidistrikt, utenriksstasjoner og UDI, at de skulle unntas fra behandlingsgebyr, samt at Norge skulle dekke familiemedlemmenes reise ved innvilget søknad. Sakene skulle forøvrig følge ordinære prosedyrer for familiegjenforening, inkludert kontroll av identitet og familierelasjon som omfattet krav om DNA-test.

Regjeringen besluttet at familier som ble gjenforent med barn som ble evakuert uten omsorgspersoner, skulle inngå i kvoten for overføringsflyktninger.74 Dette var en ny praksis – familieinnvandringstillatelser hadde aldri tidligere gått på denne kvoten.75 Familiegjenforeningssakene ble tildelt halvparten av plassene for overføringsflyktninger fra Afghanistan for 2022.76 Det kom også en ny instruks som forenklet familiegjenforening. Den fjernet kravet om pass, fastslo at DNA-test kunne tas i Norge og at eldre søsken over 18 år fra samme husstand kunne komme på samme ordning dersom norske myndigheter kunne sannsynliggjøre personenes identitet.77

Den praktiske tilretteleggingen involverte UDI, fire politidistrikt, PU, Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), ambassadene i Istanbul og Abu Dhabi, samt FNs høykommissær for flyktninger og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Arbeidet ble forsinket av at flyplassen i Kabul og grensene til Afghanistan var stengt, samt at det nye Taliban-regimet i liten grad utstedte afghanske pass eller andre ID-dokumenter.78 UD inngikk en avtale med pakistanske myndigheter som bidro til at barnas familier, tross mangel på ID-dokumenter, kom seg inn i Pakistan og videre til Norge ved hjelp av IOM.79 Bare i juli 2022 bisto den norske ambassaden i Islamabad over 100 afghanske borgere med å reise til Norge for familiegjenforening.80 De til nå siste gjenforeningsreisene ble gjennomført i desember 2024.

I juni 2025 var 17 av de 21 evakuerte barna gjenforent med sine foreldre. For tre av barna var foreldrene sporet opp, men det har foreløpig ikke vært mulig å få familiene ut av Afghanistan. For ett barn har det ikke vært mulig å spore opp foreldrene.81

Oppfølgingen av de evakuerte barna var et betydelig praksisunntak, hvor norske myndigheter tilpasset retningslinjer og praksis. Det ble arbeidet effektivt på tvers av flere nasjonale og internasjonale organer for å sikre familiegjenforening. Det var en krevende oppgave som de mange involverte myndighetene løste på en pragmatisk måte. Som vist i boks 8.1, belyser samtidig evakueringen en ny problemstilling knyttet til barnebortføring: Norge har ingen instans som har ansvaret for internasjonale barnebortføringssaker når barn bortføres til Norge fra et land som ikke er tilsluttet en internasjonal konvensjon om barnebortføring.

8.5.2 Menneskerettighetsforkjempere

Som del av målet med å fremme menneskerettigheter generelt og rettigheter for kvinner spesielt, samarbeidet Norge tett med flere afghanske menneskerettighetsorganisasjoner og MR-forkjempere. Flere av disse mottok støtte og ble offentlig eksponert gjennom sitt samarbeid med Norge. Som beskrevet i kapittel 7 ble MR-forkjempere identifisert som en gruppe som ville bli utsatt for spesiell risiko, dersom republikken falt. Det ble derfor utgitt en egen instruks med kvoter for innreisetillatelse for denne gruppen våren 2021, og en oppdatert instruks under evakueringen.

Til sammen ble 103 MR-forkjempere inkludert familier evakuert til Norge. Etter at evakueringen var avsluttet i august, kom ytterligere 25 MR-forkjempere, med familie i november og seks i desember 2021.82 I 2022 ble 62 MR-forkjempere inkludert familie som klarte å reise ut av Afghanistan, gitt opphold i Norge. Dersom man ser bort fra medfølgende familie, ble om lag 45 MR-forkjempere gitt innreisetillatelse. Fem av disse hadde også fått godkjent opphold i Canada og valgte å reise videre dit.83

Norske myndigheter viste stor vilje og evne til å vedta unntaksbestemmelser under evakueringen for å ivareta grupper som de besluttet at Norge hadde et juridisk eller moralsk ansvar for. Både MR-forkjempere, CRU-personell og enslige barn ble hentet til Norge i henhold til spesielle instrukser. Etter ankomst Norge, var derimot viljen til å endre vanlige prosedyrer for bosetting og integrering langt mindre.

Regjeringen definerte i 2024 fire grunnleggende prinsipper for bosetting: at den er sentralt styrt, spredt, skjer raskt og er treffsikker.84 I tillegg er bosetting av flyktninger frivillig for kommunene. Selv om prinsippene ble tydelig formulert etter 2021, var de etter det utvalget forstår, i stor grad styrende også for håndteringen av de evakuerte fra Afghanistan.85 Særlig prinsippet om treffsikkerhet, som innebærer «bosetting som øker sannsynligheten for utdanning, kvalifisering og arbeid», gir rom for skjønn.86 Til tross for spesielle behov og politiske forventinger til oppfølging av MR-forkjempere (og CRU-personell), ble et standard bosettings- og integreringsspor fulgt uten spesielle unntak.

Kilde: skjermbilde.

Enkelte MR-forkjempere som fikk vedtak om beskyttelse i Norge, valgte etter hvert å flytte videre til andre land, som Canada og USA, fordi de også fikk tilbud om beskyttelse der. Én årsak til at de forlot Norge var forholdene de møtte etter ankomst. Noen MR-forkjemperne ønsket å fortsette sitt politiske virke. De ønsket å bo sentralt på østlandsområdet, der det ville være enklere både for reiser internasjonalt og kontakt med beslutningstakere og andre som jobber med MR-spørsmål.87 Norske frivillige organisasjoner (NGO-er) tok høsten 2021 og vinteren 2022 opp situasjonen for kvinnelige MR-forkjempere som hadde fått opphold i Norge.88 NGO-ene foreslo å endre deler av Integrerings- og mangfolds-direktoratets (IMDi) introduksjonsprogram, blant annet knyttet til språkopplæring og bosetting. Dette arbeidet bar frukter, og 24. august 2022 ble integreringsforskriften revidert slik at kommunene kan gi permisjon med stønad til personer som er aktive i fred- og forsoningsarbeid.89

8.5.3 CRU 222-personell

Beslutningen om å evakuere CRU-ansatte ble tatt med en klar politisk forventning om at Forsvaret skulle ha et spesielt ansvar for oppfølging etter ankomst til Norge.90 JD la vekt på at CRU-personellets trening og erfaring som spesialpoliti tilsa at enkeltpersoner, dersom de bestemte seg for det, potensielt kunne utgjøre en trussel mot norsk sikkerhet.91 Som utvalget omtaler i kapittel 4, hadde CRU-personellet deltatt i en av verdens mest erfarne kontraterrorstyrker, som i perioden 2015–2021 hadde respondert på 45 komplekse terrorangrep i Kabul. I tillegg hadde de gjennomført om lag 400 andre operasjoner i Kabul og omegn for å forhindre angrep. Det var derfor ansett som viktig at gruppen fikk spesiell oppfølging etter ankomst til Norge, da det kunne være en risiko for psykiske senskader.92 Det er viktig å påpeke at tross denne bekymringen, har politiet ikke registrert flere utfordringer med CRU 222-personellet enn med andre flyktninger fra Afghanistan.93

Etter ankomst til Norge ble CRU-personellet tatt imot på Oslofjord Convention Centre i Sandefjord, der representanter fra UDI, IMDi, PU og Forsvaret gjennomførte intervjuer.94 CRU-personellet ble så overført til tre av UDIs akuttinnkvarteringssteder. I midten av september 2021, etter anmodning fra JD, gjennomførte Forsvarets spesialstyrker en «mellomlanding» for CRU-personell mens de var innkvartert på de tre lokasjonene. Mellomlandingen fulgte i stort Forsvarets opplegg for eget personell og inkluderte praktisk veiledning, orientering om veien videre og stressmestring. Samlingen ble noe tilpasset CRU-personellet ved å anerkjenne deres innsats i Afghanistan, inkludere informasjon om bosetting, og å opplyse om at de ikke kunne overføres til det norske Forsvaret eller politiet. Under samlingene hadde Forsvaret også møter med nasjonale sivile instanser, og orienterte om CRUs bakgrunn og yrkeserfaring.95

Alle søknadene om beskyttelse fra CRU-personellet og deres familier var ferdigbehandlet innen utgangen av januar 2022, og de ble bosatt rundt om i landet på linje med gjeldene ordning og mønster for bosetting av kvoteflyktninger.96 Etter flere henvendelser fra ulike hold ba IMDi om en avklaring fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) om hvorvidt det var spesielle hensyn som skulle vektlegges. Svaret var at vanlig framgangsmåte skulle følges.97 Mens politiet gjennom søk i sine systemer kan få informasjon om at de bosatte CRU-medlemmene har en spesiell bakgrunn, fikk kommunene ikke samme informasjon. IMDi overleverer normalt kun informasjon relevant for bosetting. Kommunene hadde dermed inntrykk av at de bosatte var «vanlige tolker» og hadde ingen informasjon som tilsa at de kunne trenge spesiell oppfølging.98

Med bakgrunn i forventingen om at Forsvaret hadde et oppfølgingsansvar, ga FD et oppdrag til Forsvarsstaben (FST) om å utarbeide «en vurdering på hvordan Forsvaret på egnet vis kan følge opp det afghanske CRU 222-personellet på midlere og lengre sikt.»99 FSTs svar på oppdraget forelå en uke senere og presenterte fem tiltak av ulikt omfang og ambisjonsnivå: Fra samarbeid med lokale veteranforeninger og mellom Forsvarets sanitet og regionale RVTS til tilbud om oppfølging i ettårsprogram, en egen veteranforening og midlertidig ansettelse i Forsvaret.100

Den politiske forventningen om særskilt oppfølging av CRU 222 ble gjentatt også etter regjeringsskiftet i oktober 2021. 29. oktober 2021 svarte forsvarsminister Odd Roger Enoksen på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes (Rødt) at utlendingsmyndighetene:

Har startet arbeidet med å integrere de tidligere CRU-mannskapene samt deres familier som ble evakuert. Dette vil kreve ressurser og tett oppfølging. Det er viktig at de vi har hentet gis oppfølging i tråd med deres behov.101

Den videre oppfølgingen av CRU 222 uteble imidlertid. Tiltakene omtalt over ble ikke besluttet, og oppfølgingen av CRU stoppet opp. I februar 2022 utarbeidet tre departementer – JD, FD og AID – et utkast til et regjeringsnotat om ivaretakelse av CRU, men notatet ble tilsynelatende aldri fremmet i regjeringen.102 FD framholdt at Forsvaret verken hadde kompetanse, ressurser eller myndighet til å påta seg et overordnet ansvar for integrering av flyktninger i Norge. Ifølge FD hadde JD det overordnede ansvaret, og FD skulle støtte JD i oppfølgingen. Tiltak fra Forsvaret måtte skje i samarbeid med utlendingsmyndighetene, der AID har ansvar for integrering. JD på den annen side viste til at oppfølgingen var AIDs, Forsvarets, eller IMDis ansvar.103 I tillegg ble det et spørsmål om hvilket departement som skulle dekke utgiftene for oppfølgingen, som var relativt lave.104

Den mangelfulle oppfølgingen er uheldig av flere grunner. Foruten behovet de afghanske CRU-veteranene kunne ha for psykososial oppfølging, slik norske veteraner får, var det som nevnt en klar politisk forventing om at Forsvaret skulle følge opp CRU-personellet. Tiltakene som FST foreslo til FD, kunne ha møtt denne forventningen uten at Forsvaret skulle overta det overordnede integreringsansvaret. Det er uheldig at Forsvaret ikke har fått i oppgave å følge opp de tidligere CRU-ansatte utover den første mellomlandingen. Utvalget har intervjuet flere CRU-veteraner. De uttrykte alle stor takknemlighet for å ha fått lov til å komme til Norge, samtidig som flere føler at de ble «overlatt til seg selv» etter at de ble bosatt rundt om i landet.105

Som beskrevet i kapittel 7 var ID-kontrollen av CRU-personellet svak ved evakueringen. Identifiseringsarbeidet fortsatte etter ankomst til Norge. Politiet fikk tilgang blant annet til en database hentet fra USA, men dataene der var ikke komplette. De var også av dårlig kvalitet og Kripos fikk lav treffprosent på biometriske data. Politiet stilte derfor spørsmål om hvor mange av de evakuerte som faktisk hadde tilknytning til CRU.106 Forsvaret bekreftet at de gjenkjente 97 av de 116 CRU-soldatene. Ytterligere 18 ble sannsynliggjort av UDI gjennom intervjuer.107 Nær alle de evakuerte i denne kategorien hadde med andre ord tilknytning til CRU 222 i 2021, eller hadde hatt det tidligere, og var dermed knyttet til Norge. Det kan imidlertid ikke utelukkes at noen få ikke hadde tilknytning til CRU 222.108

En annen problemstilling som har blitt belyst i utvalgets høringer, er Talibans forfølgelse av afghanere som hadde jobbet med internasjonale styrker, og som ikke ble evakuert. Tidligere CRU-personell var ikke inkludert da norske myndigheter i mars 2022 etablerte en begrenset søknadsordning for tidligere lokalt ansatte afghanere. CRU-personellet var spesifikt definert ut av gruppen ettersom de aldri hadde vært ansatt av norske myndigheter.109 Det var heller ingen mulighet for tidligere CRU-personell, slik det var for MR-aktivister, til å få innreisetillatelse til Norge dersom de selv klarte å forlate landet etter evakueringsoperasjonen var avsluttet.

Ifølge tidligere CRU-medlemmer som utvalget har snakket med, er situasjonen for tidligere ansatte i spesialpolitiet svært krevende i Afghanistan i dag.110 De utsettes for forfølgelse, og er i noen tilfeller blitt drept av Taliban. Forfølgelse av afghanere som har arbeidet for internasjonale styrker har også vært et tema i Storbritannia. Britiske medier har undersøkt Talibans forfølgelser av afghanere som jobbet med britiske styrker, og har så langt verifisert 24 tilfeller av overgrep mot tidligere ansatte i Commando Force 333 og Afghan Territorial Force 444, CRU 222s søsteravdelinger, etter Talibans overtakelse i 2021.111

Etterretningstjenesten har på forespørsel fra Afghanistanutvalget vurdert spørsmålet om situasjonen for CRU-personell som ble igjen i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse. E-tjenestens konklusjon var den samme som den representanter for UNAMA ga utvalget i en høring i Kabul i juni 2025.112 Selv om UNAMA har registrert flere tilfeller av vilkårlig arrest og mishandling av tidligere personell fra de afghanske sikkerhetsstyrkene, er dette ikke et resultat av systematisk forfølgelse ifølge UNAMA og E-tjenesten.113 15. august, samme dag som Taliban tok kontroll over Kabul, utstedte Taliban-ledelsen et generelt amnesti som også omfattet de som hadde arbeidet med internasjonale aktører. Både UNAMA og E-tjenesten vurderer at Taliban i hovedsak har overholdt amnestiet siden. Det er følgelig lite som tyder på at CRU-personell har blitt utsatt for systematisk forfølgelse i Afghanistan etter 2021.

8.6 Perspektiver

Evakueringen fra Kabul i 2021 kan tolkes som et symbol på avslutningen av en epoke i perioden etter Den kalde krigen, der internasjonale operasjoner for å stanse interne konflikter, bekjempe terror og stabilisere svake stater sto øverst på den politiske agendaen. Stormaktsrivalisering vil trolig prege verden i årene som kommer. Selv om det også av denne grunn er lite sannsynlig at det vil bli noe nytt engasjement likt det i Afghanistan i nær framtid, vil verden neppe bli fredeligere, kanskje tvert imot. Det er derfor sannsynlig at både norske diplomater, soldater og andre vil arbeide eller tjenestegjøre i konfliktsoner i årene som kommer. Oppfølging av både norske utsendte og lokalt ansatte, samt personell med tilknytning til Norge i konfliktområder, vil følgelig fortsatt være aktuelt.

Ivaretakelsen av nordmenn som tjenestegjorde eller arbeidet i Afghanistan, har vært avhengig av hvilket departement eller hvilken etat de reiste ut med, selv om alle var i tjeneste for Norge. På den ene siden kan det argumenteres at de som reiser ut har svært ulike oppdrag og arbeidsoppgaver, og at det derfor er naturlig at de tilbys ulik oppfølging, både før, under og etter oppdraget. På den annen side åpner utvidelsen av veteranbegrepet i regjeringens tiltaksplan fra 2024 for i større grad å likestille oppfølgingen av ‘veteraner’ fra utenriks- og justissektoren med de i forsvarssektoren.

Norges engasjement i Afghanistan har bidratt til en profesjonalisering av Forsvarets veteranoppfølging, slik det forrige Afghanistanutvalget framhevet. Sammenlignet med nærliggende land framstår Norges veteranoppfølging som jevngod. Oppfølging og ivaretakelse av sivilt personell, herunder fra politiet og spesielt fra UD, kan beskrives som mindre systematisert og mindre god, til tross for gjentatte ambisjoner om forbedring i over ti år. Også det første Afghanistanutvalget påpekte behovet for forbedring.114 Gitt at stasjonering i land rammet av krig og konflikt er særlig aktuelt for UD, framstår departementets manglende evne til å etablere et systematisk og helhetlig system for oppfølging av egne ansatte før, under og etter tjeneste i slike land som uheldig.

Som vist i kapittel 7, er norske myndigheter i stand til å fatte hurtige vedtak med unntak fra vanlige prosedyrer i krisesituasjoner. Spesielt på lavere nivå er samarbeidet på tvers av sektorer effektivt, særlig så lenge krisen pågår. Utfordringene er større når den politiske oppmerksomheten er mindre og den hektiske krisehåndteringen er avsluttet. Fraværet av oppfølging av CRU 222-soldatene og tilrettelegging for MR-forkjempere viser noen av svakhetene med at sektorprinsippet er styrende for norsk forvaltning.

8.7 Lærdommer

Det er flere lærdommer fra Afghanistanengasjementet som har relevans for framtidig oppfølging av veteraner og andre som Norge har et juridisk eller moralsk ansvar for. Lærdommene gjelder spesielt personell som har tjenestegjort eller arbeidet i internasjonale operasjoner, andre konfliktområder, eller i håndtering av akutte kriser i utlandet med høy risiko eller direkte konsekvenser for norske interesser.

Personell som sendes ut for Norge til slike operasjoner eller områder, bør få tilbud om samme oppfølging før, under og etter oppdrag, uavhengig av hvilken sektor eller etat de har reist ut for. Rammene for dette er gitt blant annet i Regjeringens tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner fra 2024, men faktisk gjennomføring varierer i altfor stor grad. Dette illustreres best av gapet mellom Forsvarets struktur for oppfølging og fraværet av noe tilsvarende i UD.

Til tross for gjentatt kritikk og lovnader om å ta grep, framstår UDs tilnærming i perioden 2015–2021 som utilstrekkelig. UD har i 2025 etablert en ny omfattende plan for ivaretakelse av eget personell etter kriser og hendelser. Planen legger et godt utgangspunkt for et mer profesjonelt system for oppfølging. Planen må etterfølges av opplæring og øving av de rutiner og verktøyer planen inneholder dersom den skal få ønsket effekt.

Utvalget anbefaler at regjeringen ser på hvordan de ulike sektorene følger opp ansatte som har vært på krevende utenlandsoppdrag, og på hvilke tverrsektorielle tilbud de kan og bør få. Dette må tas med i utarbeidelsen av en ny veteranlov.

Det forrige Afghanistanutvalget anbefalte at «det må utformes gode og enhetlige rutiner for […] forventningsavklaringer med hensyn til Norges juridiske og moralske ansvar for lokalt ansatte.»115 Så vidt utvalget forstår, har norske myndigheter ikke utviklet slike enhetlige rutiner. Lærdommen står seg også for perioden dette utvalget har vurdert.

Det er behov for skriftliggjøring og dokumentering når norske myndigheter inngår kontrakter med lokalt ansatte og samarbeid med partnerstyrker i framtidige operasjoner. Det var utfordrende at Forsvaret manglet slik dokumentasjon og oversikt både i forbindelse med kamptolk-sakene i 2014-15, og igjen i forbindelse med evakueringen i 2021. Identifisering av personer som hadde tilknytning til Norge og skulle gis opphold (og evakueres), ble følgelig unødig utfordrende.

En annen lærdom er at oppdrag og politiske forventninger bør formaliseres og skriftliggjøres. Dette gjelder ikke minst nye problemstillinger. Det første Afghanistanutvalget fremmet en tilsvarende anbefaling knyttet til en annen sammenheng: «Afghanistan-engasjementet har mange eksempler på politiske beslutninger som ikke følges opp med konkrete tiltak eller tilrettelegginger.»116 Oppfølging av CRU-personell uteble på grunn av byråkratisk tautrekking og ansvarsfraskrivelse i og mellom departementene, tross politiske føringer som pekte på Forsvaret. De politiske forventningene til Forsvaret ble ikke skriftliggjort og dermed heller ikke fulgt opp av embetsverket på en god måte.

Utvalget anbefaler at Forsvaret gis oppdrag om å støtte etableringen av en veteranorganisasjon for tidligere CRU-medlemmer, og gjennomfører en medaljeseremoni for å anerkjenne deres innsats sammen med sine norske kollegaer i Afghanistan.

En annen, ny problemstilling for norske myndigheter var oppfølging av barn uten omsorgspersoner. Regjeringens beslutning om å ta imot barna var den eneste riktige. I det praktiske arbeidet med å gi barna oppholdstillatelse og sikre familiegjenforening utviste utlendingsforvaltningen, herunder UDI og PU, fleksibilitet og godt håndverk. Norske myndigheter bør lære av håndteringen av denne saken som et eksempel på god og pragmatisk tverretatlig problemløsning, som med fordel kan gjentas i framtidige kriser.

Bosetting av de evakuerte afghanerne fulgte normal prosedyre uten at det ble gitt instrukser om å vektlegge særlige hensyn. Som følge av dette ble MR-forkjempere bosatt uten hensyn til deres ønske om å fortsette menneskerettighetsarbeidet. Utvalget mener at norske myndigheter, i tråd med prinsippet om treffsikkerhet i bosetning, og der det er forenlig med norske interesser og prioriteringer, bør ta hensyn til de behov MR-forkjempere har for å videreføre sitt politiske virke etter at de får opphold i Norge.