Ot.prp. nr. 10 (2005-2006)

Om lov om obligatorisk tjenestepensjon

Til innholdsfortegnelse

3 Oversikt over pensjonslovgivningen

3.1 Gjeldende rett

I tillegg til å betale lønn til sine ansatte som motytelse for arbeidsinnsatsen, kan arbeidsgivere også gi dem et løfte om ytterligere ytelser i fremtiden. Løfte om ytelser etter at de ansatte har nådd en viss alder eller har arbeidet i et visst antall år, omtales ofte som et løfte om pensjon. Fremtidige ytelser fra arbeidsgiver til arbeidstaker kan arrangeres på forskjellige måter, med ulike skattemessige virkninger, og med varierende grad av sikkerhet for at arbeidstaker faktisk vil motta ytelsen. Etter gjeldende rett står som hovedregel en arbeidsgiver i privat sektor fritt til å avgjøre om det skal opprettes en pensjonsordning og i tilfelle hvilken type pensjonsordning dette skal være. Det er imidlertid plikt til å ha pensjonsordning for henholdsvis apotekere og ansatte ved apoteker, jf. lov 26. juni 1953 nr. 11, fiskere, jf. lov 28. juni 1957 nr. 12, sjømenn, jf. lov 3. desember 1948 nr. 7 og sykepleiere, jf. lov 22. juni 1962 nr. 12. Trygdeplikt for skogsarbeidere ble avviklet i 1995, jf. lov 3. desember 1951 nr. 2.

I kommunal sektor er det fastsatt i tariffavtale at de ansatte i tillegg til å motta lønn skal ha pensjonsordning, og at slik pensjonsordning skal oppfylle nærmere angitte vilkår. Stortinget har nylig vedtatt lovregler om kommunale pensjonsordninger, jf. forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8 b. For statlig sektor er det fastsatt lovregler om pensjonsordning i Statens Pensjonskasse. Det er særskilte regler om pensjonsordning for høyesterettsdommere, Sivilombudsmannen, statsråder og stortingsrepresentanter. Norges Bank har egen pensjonskasse med egne regler.

Dersom arbeidsgiver ønsker en gunstig skattemessig behandling i form av skattemessig inntektsfradrag for tilskudd betalt til ordningen, må pensjonsordningen for de ansatte etableres i henhold til foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven. I en ytelsesordning (regulert av foretakspensjonsloven) fastsettes størrelsen på den alderspensjon som arbeidstaker skal motta ved pensjonsalder. I en innskuddsbasert ordning fastsettes størrelsen på det beløp foretaket hvert år skal innbetale til pensjonsordningen for den enkelte arbeidstaker, mens pensjonsytelsen blir en funksjon av summen av de årlige innskuddene og oppnådd avkastning.

Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven setter vilkår for skattemessig behandling av pensjonssparing. Skattelovgivningen er dermed blitt brukt til å oppnå pensjonspolitiske målsettinger, for eksempel øvre grenser for pensjonsytelser og likebehandling av arbeidstakere.

Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven gir foretaket anledning til å velge mellom fire ulike hovedtyper pensjonsordninger (eller kombinasjoner av disse):

  • Ytelsesbasert foretakspensjonsordning etter foretakspensjonsloven

  • Engangsbetalt alderspensjonsordning etter foretakpensjonsloven

  • Innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven med forsikringselement (i form av en viss risikodekning eller garantert avkastning)

  • Innskuddspensjonsordning etter innskuddspensjonsloven uten forsikringselement.

Uavhengig av hvilken form for pensjonsordning foretaket velger for å sikre arbeidstakerne alderspensjon, kan pensjonsordningene - innenfor pensjonslovenes regler - bygges ut og i tillegg til alderspensjon også gi uførepensjon og etterlattepensjoner, jf. foretakspensjonsloven § 2-1 annet ledd og innskuddspensjonsloven § 2-4, eller andre former for uføre- og etterlatteytelser, for eksempel ved gruppelivsforsikring. Det kan i tillegg inkluderes innskudds- eller premiefritak ved uførhet etter gjeldende rett. Dette innebærer at et forsikringsselskap betaler fortsatt innskudd/premie til opptjening av alderspensjon dersom den ansatte (forsikrede) skulle bli ufør. Banklovkommisjonen har lagt til grunn at de aller fleste eksisterende tjenestepensjonsordninger, så vel ytelsesbaserte som innskuddsbaserte, inkluderer innskudds- eller premiefritak ved uførhet.

Det kan for både foretaks- og innskuddspensjon avtales at arbeidstaker skal yte et bidrag til pensjonsordningen.

Kredittilsynet fører tilsyn med pensjonsordningene for å påse at bestemmelsene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven med tilhørende forskrifter overholdes, jf. foretakspensjonsloven § 2-7 og innskuddspensjonsloven § 2-9.

Adgang for utenlandske foretak til å tilby skattefavorisert tjenestepensjonsordning til norske foretak har hittil vært betinget av at den utenlandske pensjonsinnretningen tilbyr dette gjennom filial i Norge. Dette vilkåret ble opphevet ved lovvedtak XV og XVI 2. desember 2004. Lovvedtaket vil kunne settes i kraft når det er utarbeidet nødvendige rutiner og retningslinjer for tilsyn og kontroll med pensjonsinnretninger som tilbyr dette direkte fra utlandet.

3.2 Kort om regulering av tjeneste­pensjoner i enkelte andre land

Tjenestepensjonsordninger innenfor privat sektor har varierende utbredelse i Europa. Kvaliteten og typen pensjonsordninger varierer også i betydelig grad. I tillegg varierer grunnlaget for pensjonsordningene. I enkelte land er det opp til den enkelte arbeidsgiver å bestemme om det skal etableres tjenestepensjonsordning for foretakets arbeidstakere og hvordan denne skal utformes. I en rekke andre land er tjenestepensjonsordningene avtalebasert gjennom tariffavtaler inngått mellom partene i arbeidslivet. Det finnes også enkelte land hvor tjenestepensjoner er gjort obligatoriske gjennom lovverket.

Det vises til kapittel 4 i Banklovkommisjonens utredning (NOU 2005: 15) hvor gjeldende pensjonsordninger i Finland, Nederland, Danmark og Sverige er utførlig beskrevet.

3.3 EUs direktiver om pensjonsinn­retninger

EU har ikke utarbeidet regelverk som direkte tar sikte på å samordne medlemsstatenes lovgivning om tjenestepensjonsordninger. Det er heller ikke utarbeidet fellesregler innen EU som tar sikte på å harmonisere de ulike lands trygdeordninger. EU har på disse områdene hittil nøyd seg med å gi bestemmelser om hvilke lands sosiale sikringsordninger en arbeidstaker skal være medlem av og sikring av rettigheter i supplerende pensjonsordninger for arbeidstakere som flytter innenfor EU.

I rådsforordning 1408/71/EØF gis det bestemmelser som koordinerer hvilke lands sosiale sikringsordninger som arbeidstakere skal være medlem i. Et hovedprinsipp i denne forordningen er at personer som er bosatt på en medlemsstats område, skal ha de samme plikter og rettigheter i henhold til en medlemsstats lovgivning som landets egne statsborgere, med mindre annet fremgår av forordningen. Forordningen gir ingen bestemmelser som fastsetter hvilke plikter og rettigheter som skal følge av medlemsstatenes trygdelovgivning.

I rådsdirektiv 98/49/EF om «safeguarding the supplementary pension rights of employed and self-emloyed persons moving within the Community» fastsettes det krav om at medlemsstatene skal sikre at det er mulig å betale tilskudd til supplerende pensjonsordninger etablert i annen medlemsstat, for arbeidstakere som er medlem av pensjonsordningen samtidig som vedkommende jobber i et annet medlemsland. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov av 14. desember 2001 nr. 95 om beskyttelse av supplerende pensjonsrettigheter for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende som flytter innenfor EØS-området.

Selv om EU ikke har bestemmelser som direkte har som formål å samordne medlemsstatenes nasjonallovgivning om supplerende tjenestepensjonsordninger, er det i ulike direktiv gitt virksomhetsregler som indirekte berører utformingen av lovgivningen om tjenestepensjonsordninger som følge av at virksomhetsreglene regulerer de institusjoner som kan tilby og tilbyr tjenestepensjonsordninger. Blant disse kan nevnes direktiv 2003/41/EF (pensjonskassedirektivet) som omhandler virksomhet i og tilsyn med yrkesbaserte pensjonskasser, og direktiv 2002/83/EF (det konsoliderte livdirektivet) som regulerer livsforsikringsselskapenes virksomhet.

Pensjonskassedirektivet er et såkalt minimumsdirektiv som fastsetter minimumskrav til medlemsstatenes regulering av pensjonsinnretninger som forvalter tjenestepensjonsordninger. Direktivet innebærer således en minimumsharmonisering av medlemslandenes regulering av pensjonsvirksomhet. Direktivet har også til formål å gi regler som sikrer at arbeidstakernes og pensjonistenes opptjente rettigheter blir sikret i institusjonen. Direktivet har blant annet nærmere regler om krav til pensjonsinnretningens organisering, omfanget av virksomheten, kapitalforvaltning, forsikringsmessige avsetninger og fondsbasering, regnskapsføring, kapitalkrav og tilsyn. I Banklovkommisjonens utredning nr. 12, NOU 2004: 24, er det i kapittel 5 gitt en utfyllende beskrivelse av pensjonskassedirektivet og dets rekkevidde.

Det konsoliderte livdirektivet (2002/83/EF) samordner tidligere generasjoner direktiver om livsforsikringsselskapers virksomhet. Det konsoliderte livdirektivet stiller krav til medlemsstatenes lovgivning om livsforsikringsselskapenes virksomhet. Livsforsikringsselskaper som omfattes av det konsoliderte livdirektivet omfattes ikke av pensjonskassedirektivet. Heller ikke såkalte «pay-as-you-go»-ordninger, trygdeordninger, og ordninger hvor arbeidstaker enten ikke har rettskrav på ytelser, eller hvor det benyttes regnskapsmessige avsetninger med sikte på å utbetale ytelser, omfattes av direktivet. Når det gjelder livsforsikringsselskapene, åpner imidlertid direktivet for at medlemslandene kan velge å la direktivets bestemmelser få anvendelse på den del av livsforsikringsselskapenes virksomhet som omfatter yrkesbasert alderspensjonsvirksomhet. Det vises til kapittel 4.6.3 i Banklovkommisjonens utredning (NOU 2005: 15) hvor det konsoliderte livdirektivet er beskrevet nærmere.

Til dokumentets forside