8 Innkjøpsordninger for obligatorisk tjenestepensjon

8.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det adgang for foretak til å samarbeide innenfor interesseorganisasjoner og lignende om for eksempel innkjøp av pensjonstjenester. Adgangen til å gi fullmakt til andre til å inngå avtaler som binder fullmaktsgiver, er regulert i avtalelovgivningen. Det følger klart av gjeldende rett at det er det enkelte arbeidsgiverforetaket som avgjør om, og i tilfelle hva slags, pensjonsordning foretaket skal ha. Foretaket er også ansvarlig overfor pensjonsinnretningen for innbetaling av tilskudd til ordningen. Dersom foretaket slutter å betale, vil ordningen bli avviklet.

Lov om forsikringsformidling (lov 10. juni 2005 nr. 41) ble nylig vedtatt, men er ikke trådt i kraft. Loven gjennomfører forsikringsmeglingsdirektivet i norsk rett. Etter lovens § 1-2 er forsikringsformidling «ervervsmessig virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler, eller å inngå slike avtaler, eller å bistå ved forvaltningen og gjennomføringen av slike avtaler, særlig i forbindelse med et skadetilfelle». Kredittilsynet avgjør i tvilstilfeller om en virksomhet driver med forsikringsformidling, jf. lov om forsikringsformidling § 1-1.

Administrasjon av, og forvaltning av kapital knyttet til, tjenestepensjonsordninger er som hovedregel forbeholdt pensjonsinnretninger med tillatelse til å drive slik virksomhet, jf. forsikringsvirksomhetsloven, verdipapirfondloven, og forretnings- og sparebanklovene.

8.2 Banklovkommisjonens forslag

Banklovkommisjonen har, på bakgrunn av Stortingets vedtak, foreslått regler om innkjøpsordninger for obligatorisk tjenestepensjon, jf. lovutkastet § 9. Banklovkommisjonen nevner i sin utredning at det er et samordningsbehov ved innføring av obligatorisk tjenestepensjon. Store grupper av de foretakene som vil bli pålagt å opprette pensjonsordning vil være foretak med et begrenset antall arbeidstakere. Man må også regne med at det vil være foretak med forholdsvis begrensede administrative og økonomiske ressurser. Gjennomføringen av obligatorisk tjenestepensjon vil derfor stille både foretak og pensjonsinnretninger overfor praktiske problemer. Dette gjelder både i iverksettelsesstadiet og i den etterfølgende administreringen og forvaltningen. Det vises til Banklovkommisjonens utredning avsnitt 11.2.1. Forslaget går ut på at foretak som er medlemmer av en interesseorganisasjon eller annen forening, kan overlate til foreningen å inngå avtale med en pensjonsinnretning på vegne av de enkelte foretak om etablering av pensjonsordninger for foretakene som oppfyller minstekravene etter loven, jf. lovutkastet § 9 første ledd første punktum. Det åpnes også for at flere foretak kan etablere en forening som skal ha til formål å inngå avtale på vegne av medlemmene om opprettelse av pensjonsordninger, jf. lovutkastet § 9 første ledd annet punktum. Avtaler kan inngås med pensjonsinnretning som har adgang til å drive virksomhet her i riket, og som kan inngå avtale om pensjonsordning av den typen det gjelder, jf. lovutkastet § 9 tredje ledd.

Banklovkommisjonen viser til at det fra pensjonsinnretningenes side er fremført at fordelene ved en slik innkjøpsordning best lar seg realisere dersom det til grunn for avtalen mellom innkjøpsforeningen og pensjonsinnretningen, ligger et standardisert regelverk som skal gjelde for samtlige pensjonsordninger som avtalen omfatter. Regler om dette er foreslått i lovutkastet § 9 annet ledd. Det vil innebære at regelverket for det felles opplegget må inneholde blant annet felles innskuddsplan/pensjonsplan, felles regler om medlemskap og felles regler for forvaltningen av kapital knyttet til pensjonsordningene. Kapitalen vil i og for seg – praktisk sett – bli forvaltet av pensjonsinnretningen sammen med kapital knyttet til pensjonsinnretningens øvrige virksomhet. I det standardiserte regelverket vil det imidlertid måtte avklares om forvaltningen skal skje innenfor kollektivporteføljen eller en særskilt investeringsportefølje etter forsikringsloven §§ 9-7 flg., og det må fremgå hvilke avkastnings- og renteforpliktelser og andre vilkår som skal gjelde for forvaltningen av kapital knyttet til de pensjonsordninger som avtalen omfatter.

Banklovkommisjonen påpeker at poenget med en innkjøpsordning for flere foretak er at innkjøpsforeningen skal kunne inngå de nødvendige pensjonsavtaler på vegne av medlemsforetakene. Dette betyr at de enkelte foretak har det økonomiske ansvar for innbetaling av innskudd og andre beløp som pensjonsordningen har krav på og belaster den enkelte pensjonsordning, jf. lovutkastet § 9 annet ledd tredje punktum. I samsvar med dette er det også viktig at det enkelte foretak sikres rett til å få avsluttet sin deltakelse i fellesopplegget. I lovutkastet § 9 annet ledd annet punktum foreslår dermed Banklovkommisjonen at det stilles krav om at standardvilkårene skal gi det enkelte foretak rett til å tre ut av den avtale innkjøpsforeningen har inngått og fastsette en rimelig oppsigelsesfrist. Etter oppsigelsen vil således et foretak ha adgang til å flytte sin pensjonsordning til annen pensjonsinnretning, eventuelt via en innkjøpsforening.

Banklovkommisjonen har imidlertid ikke tatt stilling til alle enkeltspørsmålene i Stortingets vedtak punkt 2.2 Samordning av tjenestepensjoner for flere foretak. Banklovkommisjonen uttaler i avsnitt 11.2.2:

«De særskilte spørsmål vedrørende innkjøpsordning, standardisering og felles kapitalforvaltning og administrasjon som omhandles i Stortingets vedtak vil bli behandlet nedenfor i avsnitt 1l.2.3. De øvrige enkeltspørsmål i stortingsvedtaket vil imidlertid ikke kunne omfattes av utredningen her.

Spørsmål vedrørende medregning av tjenestetid og de tilknyttede spørsmål vedrørende flytting og sammenslåing av opptjente pensjonsrettigheter ved jobbskifte, vil bli omtalt nedenfor i avsnitt 11.3. Det fremgår der at en her står overfor meget kompliserte spørsmål som krever til dels omfattende utredninger.

Spørsmål om premieutjevning knyttet til alder og kjønn er til vurdering i Finansdepartementet på grunnlag av høringen av Banklovkommisjonens utredning nr. 11, NOU 2003: 28 Kjønns- og aldersnøytralitet i kollektive pensjonsordninger. Det vises for øvrig til bemerkningene foran i avsnitt 10.5.

Spørsmål knyttet til felles pensjonskasse for uavhengige foretak omfattes ikke av utredningsoppdraget her. Under enhver omstendighet vil den tidsramme som står til disposisjon ikke gjøre det mulig å utrede dette spørsmålet i forbindelse med utredningen av spørsmål knyttet til obligatorisk tjenestepensjon.»

8.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeidsgiverorganisasjonen for samvirkeforetak (SAMFO) og COOP NKL BA (Coop) er tilfreds med forslaget til innkjøpsordninger da dette øker konkurransen på kostnadssiden mellom forsikringsgiverne. Landbrukets Arbeidsgiverforening, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norges Bank, Nærings- og handelsdepartementet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund ( YS) er positive til innkjøpsordninger. Norges Bondelag støtter også forslaget og skriver:

«Det er viktig at det juridiske ansvar mellom arbeidstaker/arbeidsgiver og selger av pensjonsløsninger er direkte forankret i en avtale mellom partene. Så kan foreninger forhandle fram avtale for plasseringsstrategi, salgskostnader og administrasjonskostnader for ordningen. Dette bør nedfelles i en rammeavtale for ordningen mellom foreningen og selger av tilleggspensjon. Hvis foreningen har flytterett på ordningen, vil en kunne øke konkurransen om pengene, men det vil samtidig kreve mer av foreningen ved at ordningen i stor grad blir håndtert som en egen pensjonskasse. Foreningen kan også bruke sitt navn i tilknytning til markedsføring og salg av produktene. Det er viktig at regelverket gir fleksibilitet slik at en kan få enkle ordninger der foreningen kun går inn i markedsføringsrollen, eller en kan velge løsninger der foreningen etablerer pensjonskasselignende ordninger.»

Norsk Skuespillerforbund og Norsk Journalistlag støtter forslaget, men uttaler at også ikke-ansatte (frilansere) må kunne inngå et fellesskap gjennom en forening, slik at den kan tegne pensjonsordninger på de samme betingelsene som registrerte foretak.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) støtter at det åpnes for innkjøpsforeninger for tjenestepensjon. HSH mener imidlertid Banklovkommisjonen går for langt når det kreves at det skal fastsettes et felles regelverk for alle pensjonsordningene som omfattes av avtalen. De mener dette vil gjøre det svært vanskelig å få til et samarbeid og uttaler videre at:

«HSH mener det må være anledning til å opprette et innkjøpssamarbeid mellom foretak som har ulike pensjonsordninger. En gruppe bedrifter som går sammen i et innkjøpssamarbeid vil kunne oppnå fordeler selv om de ikke kjøper samme produkt fra den enkelte leverandør. En kan også tenke seg at samarbeidet bare gjelder enkelte elementer; bare kontoadministrasjon (innskuddsordning) eller bare kapitalforvaltning.

Innkjøpsforeninger/ordninger må ha avtaler/regelverk som regulerer forholdet mellom deltakerne og «foreningen», men bør ikke legge unødige begrensninger på utformingen av den enkelte deltakers pensjonsordning: den skal ikke behøve å være lik. Det er selvsagt godt mulig at en innkjøpsforening ville kunne oppnå særlig gode betingelser om pensjonsordningene er identiske, men det må det være opp til de enkelte grupper av foretak å finne ut av og vurdere.»

Flere andre høringsinstanser, blant annet ArbeidsgiverforeningenNAVO, Norske Pensjonskassers Forening og Næringslivets Hovedorganisasjon ( NHO) er i likhet med HSH skeptiske til at det skal stilles krav om et felles regelverk. NHO uttaler at et felles regelverk kan medføre at man blir tvunget til å opprette mange innkjøpsforeninger, noe som betyr at selve hensikten faller bort. De foreslår at lovutkastet § 9 annet ledd første punktum sløyfes og at nytt første punktum endres til at avtalen med pensjonsinnretningen skal gi det enkelte foretak rett til å tre ut av avtalen og fastsette oppsigelsesfristen.

Konkurransetilsynet opplyser at innkjøpsforeninger av den karakter som beskrives i utredningen ikke vil være i strid med konkurranseloven § 10, som forbyr konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak. Dersom det skulle bli opprettet meget omfattende innkjøpssamarbeid som har konkurransebegrensende virkning, vil imidlertid samarbeidet måtte vurderes i forhold til nevnte bestemmelse. Konkurransetilsynet er av den oppfatning at innkjøpsforeninger til en viss grad vil innebære at foretakene vil kunne få styrket forhandlingsmakt overfor pensjonsinnretningene, og at dette vil være positivt for konkurransen. Konkurransetilsynet støtter lovfestingen av rett til å opprette innkjøpsordninger.

Den norske Aktuarforening påpeker at innkjøpsforeninger som foreslått i § 9 eksisterer allerede. De uttaler at det er viktig at innkjøpsforeninger kan operere i pensjonslovgivningen som helhet og ikke kun for obligatorisk tjenestepensjon. De mener derfor at det er uheldig å lage et regelverk for innkjøpsforeninger som kun knyttes mot obligatorisk tjenestepensjon.

Kredittilsynet tar opp forholdet mellom forsikringsformidling og innkjøpsforeninger. Kredittilsynet mener innkjøpsforeningens arbeid i utgangspunktet ikke er å anse som forsikringsformidling. Tilsynet viser til Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) Om lov om forsikringsformidling (side 14) hva gjelder foreninger som forhandler seg frem til rammeavtaler med forsikringsselskap for sine medlemmer. Ettersom virksomheten normalt ikke skjer mot vederlag, vil virksomheten falle utenfor direktivet om forsikringsmegling (og lov om forsikringsformidling). Dersom en forening mottar vederlag for denne virksomheten, vil det bero på en konkret vurdering om virksomheten vil falle inn under direktivet.

Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) uttaler at foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven inneholder regler om styringsgrupper. NITO ser det som hensiktsmessig at det i tillegg til krav om at eventuelle ordninger der flere virksomheter benytter seg av felles innkjøp av tjenestepensjonsordninger etablerer en tilsvarende styringsgruppe for å sikre de ansatte informasjon.

Konkurransetilsynet, HSH og Nærings- og handelsdepartementet tar, i forbindelse med spørsmål om innkjøpsordninger, opp spørsmål angående felles pensjonskasser.

8.4 Departementets vurdering

Departementet er generelt positiv til tiltak som kan bidra til å stimulere til konkurranse på finansmarkedet. Samarbeid foretak i mellom om innkjøp av tjenestepensjonsordning vil kunne være et slikt tiltak. Etter departementets vurdering er det imidlertid ingen lovmessige skranker for slikt samarbeid etter gjeldende rett. Det er da heller ikke behov for lovhjemmel for at slikt samarbeid skal være tillatt. Det er etter departementets vurdering heller ikke tilstrekkelig grunn til å innskrenke mulige former for slikt samarbeid ved å sette vilkår for hvordan foretakene i tilfelle må samarbeide.

Banklovkommisjonens forslag i lovutkastet § 9 tredje ledd synes å forutsette at flere uavhengige foretak kan ha felles pensjonskasse. Det er et spørsmål som skal utredes, jf. Stortingsvedtak 10. juni 2005 og utredningsoppdrag til Banklovkommisjonen 26. august 2005.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at det ikke er mulig å legge til rette for at innkjøpsordningen kan forestå felles kapitalforvaltning, rentegarantier mv. Det er innenfor rammen av denne proposisjonen heller ikke mulig å utarbeide forslag til regler om avtaler om medregning av tjenestetid. Det er regler om medregning av tjenestetid i foretakspensjonsloven. Etter departementets vurdering kan Banklovkommisjonens utkast ivaretas med et noe mer begrenset lovforslag. Det vises til forslaget § 6.

Departementet er enig i Banklovkommisjonens vurdering av at en innkjøpsforening som beskrevet, i utgangspunktet ikke er å anse som forsikringsformidling i henhold til lov om forsikringsformidling (lov 10. juni 2005 nr. 41). Ifølge lov om forsikringsformidling § 1-2 nr. 1 er forsikringsformidling «ervervsmessig virksomhet som består i å legge fram, foreslå eller utføre annet forberedende arbeid i forbindelse med inngåelse av forsikringsavtaler». I Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) pkt. 3.5.5 uttales at formidling av forsikring som ikke skjer mot vederlag, vil falle utenfor forsikringsformidlingsloven. Et eksempel på virksomhet som derfor normalt vil falle utenfor loven er fagforeninger som forhandler frem gunstige innboforsikringer på vegne av medlemmene (Ot.prp. nr. 55 (2004-2005) s. 14). Dersom en forening skulle motta vederlag for virksomheten, enten fra forsikringsselskapet eller medlemmene, vil spørsmålet om slik virksomhet er å anse som forsikringsmegling måtte avgjøres ut fra en konkret vurdering.