Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 116 (2001-2002)

Om lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

20 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

Kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1 Lovens formål

Formålsbestemmelsen er retningsgivende for tolkningen og anvendelsen av de øvrige bestemmelsene i loven.

Bestemmelsen bygger på elementene i utvalgets forslag til § 1. Det vises til kapittel 8.2 for en nærmere redegjørelse for de vurderinger som ligger bak utformingen av formålsbestemmelsen.

Formålet med loven er todelt. Loven skal for det første sikre tilgang til miljøinformasjon, og derved gi allmennheten økt mulighet til å skaffe seg kunnskap om og innflytelse i miljøsaker og miljøspørsmål. For det andre skal loven fremme deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet. De to elementene henger nært sammen. Tilgang på miljøinformasjon er en forutsetning for å kunne delta i og øve innflytelse på saker og beslutningsprosesser som berører miljøspørsmål.

Første punktum fastslår at lovens formål er å sikre allmennhetens tilgang til miljøinformasjon. Dette er i tråd med Grunnloven § 110 b annet ledd om at borgerne er «berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen», og at denne informasjonen skal være egnet til å «ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led». Første ledd i Grunnloven § 110 b fastslår retten til en viss miljøkvalitet og langsiktig ressursdisponering av hensyn til framtidige generasjoner. Miljøinformasjonsloven skal «sikre» allmennhetens tilgang til informasjon om dette. For offentlige organers vedkommende vil fra før de alminnelige reglene i offentlighetsloven og forvaltningsloven gjelde, men miljøinformasjonsloven inneholder en rekke særregler som er mer spesifikke eller annerledes, og som gir sterkere rettigheter.

Formålet med miljøinformasjonen er å sette borgerne i stand til å bidra til vern av miljøet, til å beskytte seg mot helse- og miljøskade, og til å påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål. Til forskjell fra utvalgets forslag er private beslutningstakere også nevnt. Påvirkning kan utøves direkte overfor den enkelte virksomhet eller beslutningstaker, eller mer indirekte i form av miljøbevisst forbruk eller andre disposisjoner i markedet. Et viktig hensyn bak reglene om tilgang til miljøinformasjon er å gjøre miljøbevisste valg mulig.

Annet punktum gjelder spesielt allmennhetens deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet. Formuleringen «fremme» indikerer at miljøinformasjonsloven ikke alene tar mål av seg til å sikre slik deltakelse. Ved siden av miljøinformasjonsloven gjelder andre sentrale regelverk av stor betydning for dette, særlig regler om enkeltvedtak og om høring av forskrifter i forvaltningsloven, og bestemmelsene om konsekvensutredning og planprosesser i plan- og bygningsloven. Det finnes også en rekke bestemmelser om saksbehandling, konsekvensvurdering, høring m.m. i lover om bestemte sakstyper eller saksfelt. Loven inneholder en prinsippbestemmelse om allmennhetens rett til deltakelse i saker av betydning for miljøet, og setter en generell standard for når og hvordan saksbehandlingsprosesser skal legge til rette for deltakelse, jf. § 20.

Til § 2 Hva som forstås med miljøinformasjon

Definisjonen i loven angir lovens saklige virkeområde og derigjennom de ytre rammene for hva loven gjelder for. Hvilken rett man i det enkelte tilfelle har til å få miljøinformasjon innenfor definisjonens rammer, følger av de enkelte rettighetsbestemmelser i loven.

Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag til legaldefinisjon i § 4. Miljøverndepartementet har foretatt en restrukturering av elementene og visse innholdsmessige endringer. Det vises ellers til omtalen av hele bestemmelsen i kapittel 8.3.

Begrepet miljøinformasjon er valgt her og i resten av loven istedenfor utvalgets begrep «miljøopplysninger». Bakgrunnen for dette og andre spørsmål som er reist om definisjonen, framgår av kapittel 8.3.

Første ledd legger en vid forståelse av begrepet miljøinformasjon til grunn. Det er liten grunn til å begrense begrepets, og derved miljøinformasjonslovens, virkeområde i utgangspunktet, og det er derfor valgt formuleringer som favner bredt. Dette er i tråd med fortolkningen av grunnlovsbestemmelsen og formuleringene i de internasjonale instrumentene.

Det er i utgangspunktet ikke oppstilt noe krav om at informasjonen finnes i et dokument eller gjelder en bestemt sak. Begrepet miljøinformasjon er avgrenset etter sitt innhold, og er uavhengig av hvor informasjonen finnes eller i hvilken form den foreligger.

Formuleringen innledningsvis i § 2 første ledd skal for det første gjøre det klart at miljøinformasjon omfatter både fakta og vurderinger. Vurderinger omfatter analyser og beregninger, men også andre faglige og politiske vurderinger.

Definisjonen omfatter for det første informasjon om «miljøet», jf. første ledd bokstav a. Dette omfatter miljøfakta og informasjon om tilstanden i miljøet. Bokstav a skal minst ta opp i seg Århuskonvensjonens formulering i artikkel 2 nr. 3 bokstav a om «tilstanden til miljøelementer som luft og atmosfære, vann, jordsmonn, landområder, landskap og naturområder, biologisk mangfold og dets enkelte bestanddeler, herunder genetisk modifiserte organismer, og den innbyrdes vekselvirkningen mellom disse elementene».

Dette er ikke avgrenset til dagens tilstand. Sammenligning med tidligere tilstand, beskrivelse av årsaker og utviklingstrekk over tid og mulig framtidig utvikling er naturlige deler av en meningsfull beskrivelse av miljøtilstanden, og i utgangspunktet omfattet av definisjonen, jf. de innledende ordene i første ledd som nevner både fakta og vurderinger. Hva det skal informeres om i det enkelte tilfellet vil imidlertid være avhengig av spørsmålet og den konkrete situasjonen, og må avgjøres i tilknytning til de andre bestemmelsene i loven.

Det går fram av annet ledd at begrepet «miljøet» også omfatter kulturminner og kulturmiljø. Om det nærmere innholdet vises til merknadene til annet ledd nedenfor.

Informasjon om «miljøet» kunne strengt tatt gjelde alle slags faktaopplysninger som har med elementer i det ytre miljø å gjøre, slik som badetemperatur, oppslagsbøker om natur, geografiske opplysninger, vanlige kart og lignende. Ordlyden må her fortolkes noe innskrenkende. Vanlige kart og geografiske opplysninger, for eksempel om høyden på fjell, dybden på vann og plassering av bebyggelse, er ikke i seg selv miljøinformasjon. For å være miljøinformasjon må informasjon om «miljøet» si noe om tilstanden til miljøelementene som nevnt ovenfor. For eksempel vil kartfestet informasjon om forekomst av forurenset grunn, områder av særlig verdi for biologisk mangfold eller grensene for verneområder, være miljøinformasjon. Spørsmål om betaling for miljøinformasjon og forholdet til opphavsretten er nærmere omtalt nedenfor, jf. kommentarene til § 6 og § 3 og kapittel 9.2 og 9.3.

Første ledd bokstav b omhandler hvilke påvirkningsfaktorer som er omfattet av miljøinformasjonsbegrepet, og skal ses som en ikke uttømmende eksempelliste. I første rekke er det menneskelig aktivitet som påvirker utviklingen i miljøtilstanden. Dette er blant annet «faktorer som stoffer, energi, støy og stråling og aktiviteter eller tiltak», slik Århuskonvensjonen uttrykker det i artikkel 2 nr. 3 bokstav b. Uttrykket «påvirker eller kan påvirke» må anses å omfatte påvirkninger både i negativ og positiv retning, dvs. det som forringer miljøverdier, og tiltak til vern om miljøet. Den skal fange opp alle de faktorer som er nevnt i Århuskonvensjonen artikkel 2 nr. 3 bokstav b. Oppregningen er ikke uttømmende, jf. «herunder». For eksempel er det klart at forurensende utslipp og avfall omfattes, selv om det bare delvis dekkes av underpunktene som nevnt i bokstav b.

En viktig presisering er gjort i tilknytning til tiltak i miljøet ved at uttrykket «planlagte og iverksatte tiltak eller aktiviteter» er tatt inn, jf. første underpunkt i bokstav b. Dette tilsvarer formuleringen i Grunnloven § 110 b som med sitt uttrykk «Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen» henviser til prinsippet om at miljøkonsekvenser skal utredes på forhånd. For dette vises til regelverket om konsekvensutredninger, blant annet i plan- og bygningsloven kapittel VII-a, som pålegger plikt til å utrede miljøkonsekvensene av planlagte tiltak i nærmere bestemte tilfeller.

Tiltak og aktiviteter under det første punktet under bokstav b vil typisk være fysiske tiltak slik som oppføring av bygninger, graving eller oppdemming av vassdrag, eller avfallsdeponering, samt aktiviteter som påvirker miljøet på andre måter, slik som for eksempel støyende virksomhet eller jakt og fiske.

Definisjonen presiserer i annet underpunkt at begrepet «miljøinformasjon» også skal omfatte informasjon om produkters egenskaper og innhold i den grad disse påvirker eller kan påvirke det øvrige miljøet. Dette gjelder både informasjon om farlige komponenter i kjemiske produkter og miljørelevante egenskaper ved «faste» produkter, slik som biler, leketøy til barn, tekstiler og alle andre slags ting. For «produktspesifikk» informasjon om produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, er det innført særregler i produktkontrolloven. For disse vil produktkontrollovens avgrensning være avgjørende for reglenes virkeområde, ikke definisjonen i miljøinformasjonsloven § 2. Det vises til kommentaren til § 3 annet ledd og særbestemmelsene i produktkontrolloven.

«Forhold ved drift av virksomhet» i tredje underpunkt omfatter også de to førstnevnte faktorer, men fanger også opp alle andre forhold ved virksomheter som kan påvirke miljøet. Dette er et særlig element i loven, jf. kunnskapsplikten i § 9, og er derfor tydeliggjort i definisjonen. Definisjonen omfatter alle slags forhold ved virksomhet som kan påvirke miljøet, og det vises til omtalen under § 9 som er illustrerende for hva dette kan være.

Formuleringen administrative avgjørelser, tiltak, mv. i fjerde underpunkt er ment å dekke andre forhold enn de direkte fysiske faktorer som påvirker miljøet, dvs. beslutninger som har betydning for miljøtilstanden. Formuleringene skal dekke Århuskonvensjonens oppregning i artikkel 2 nr. 3 bokstav b, siste del. Den er derfor utformet mest med tanke på offentlige beslutningsprosesser, men omfatter i utgangspunktet også beslutninger i det private.

Planer omfatter både kommunale og fylkeskommunale planer etter plan- og bygningsloven og andre lover, og dessuten nasjonale planer, som for eksempel nasjonal transportplan og miljøhandlingsplaner. Inn under administrative avgjørelser og tiltak faller også vedtak i enkeltsaker eller lov- eller forskriftsvedtak som påvirker eller kan påvirke miljøet.

I tråd med de internasjonale reglene er det uttrykkelig sagt at også bakgrunnsinformasjon i form av analyser, beregninger og forutsetninger som ligger til grunn for beslutningsprosessene, er miljøinformasjon. Det kan være viktig for de som ønsker å gjøre seg opp en selvstendig mening om det grunnlagsmaterialet for eksempel et forvaltningsvedtak bygger på. «Tilhørende analyser, beregninger og forutsetninger» omfatter analyser og beregninger om miljøtilstanden og utviklingen av denne, for eksempel beregninger av vannføringen i vassdragene. I tråd med utvalgets forslag skal det også omfatte kost/nytteanalyser og andre økonomiske analyser og vurderinger som for eksempel blir foretatt i forbindelse med en offentlig beslutningsprosess, når avgjørelsen kan ha betydning for miljøet. Dette er faktorer som omfattes av Århuskonvensjonen artikkel 2 nr. 3 bokstav b.

Første ledd bokstav c avklarer i hvilken grad helseopplysninger skal være omfattet. Regelen sikrer at opplysninger om sammenhenger mellom miljøforhold og helse er å anse som miljøinformasjon. Opplysninger om helsevirkninger er omfattet i den grad de er følge av miljøskade. En statistikk over forekomsten av astma i Norge vil således i utgangspunktet falle utenfor. Men dersom statistikken viser at forekomsten av astma kan føres tilbake til for eksempel lokal luftforurensning, vil statistikken være omfattet. Det anses ikke ønskelig å utvide lovens virkeområde til å omfatte rene helseopplysninger, opplysninger om indre miljø og opplysninger om sosialt miljø, for eksempel om hvordan et legemiddel virker i kroppen eller om passiv røyking kan utløse lungekreft. Det vises til kapittel 8.3.7.4.

Annet ledd presiserer nærmere begrepet miljø. Miljø er benyttet i betydningen det ytre miljø, slik det forstås i forurensningsloven og er forklart i forurensingslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 11 (1979-80)). I lovproposisjonen til forurensningsloven på side 87 heter det blant annet:

«Med uttrykket «ytre miljø» vil en få fram at forurensninger i det indre miljø - herunder arbeidsmiljøet - som utgangspunkt faller utenfor forurensningsloven (...). Ordet «miljø» antyder på den annen side et omfattende virkefelt for loven. Det viser at loven omfatter mer enn naturmiljøet. Ikke minst vil den ha betydning i utpregete tettstedmiljøer. Ordet «miljø» viser også at loven ikke bare skal verne om det som direkte er menneskets interesser, og at den favner videre enn til bare å verne om økonomiske interesser.»

Dette er en god beskrivelse også for miljøinformasjonslovens vedkommende.

Opplysninger om arbeidsmiljø faller i utgangspunktet utenfor definisjonen. I mange tilfeller vil imidlertid opplysninger om arbeidsmiljøet også være miljøopplysninger som faller inn under definisjonen. Opplysninger om luftforurensninger i Groruddalen vil være opplysninger om arbeidsmiljøet til en som jobber på et utendørs anlegg der, samtidig som det er miljøopplysninger. Opplysninger om skadevirkninger av tetningsstoffer for tunneler vil både være miljøopplysninger i den grad tetningsstoffet påvirker miljøet i eller omkring tunnelen, og opplysninger om arbeidsmiljøet til anleggsarbeiderne.

Det er presisert at kulturminner og kulturmiljøer inngår på linje med miljøet for øvrig. Det betyr at informasjon om kulturminnet som sådant og kulturmiljøet med alle dets elementer vil være miljøinformasjon. Departementet vil bemerke at informasjonsretten er avgrenset av at det dreier seg om forhold i det ytre miljø, og at det ikke er meningen at all kunnskap om kulturhistoriske elementer som sådan er omfattet av definisjonen. Museale eller andre samlinger er for eksempel ikke omfattet av definisjonen. Kulturminner og kulturmiljøer er definert i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner (kulturminneloven). Med kulturminner menes «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til», jf. kulturminneloven § 2 første ledd. Med kulturmiljøer menes «områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng», jf. kulturminneloven § 2 annet ledd. Det vises for øvrig til forarbeidene til kulturminneloven.

Til § 3 Forholdet til annen lovgivning

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom lov om miljøinformasjon og annen lovgivning. Det vises til de alminnelige merknadene i kapittel 9.1.

Første ledd fastslår at miljøinformasjonsloven ikke innskrenker retten til informasjon etter annen lovgivning. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag til § 2 første ledd og er i hovedsak tatt med av pedagogiske hensyn for å gjøre oppmerksom på at særlig offentlighetslovens og forvaltningslovens regler også har stor betydning og gjelder side om side med miljøinformasjonsloven. Det samme gjelder for andre særregler om innsyn og offentlighet. Bestemmelsen i § 3 første ledd er også tatt med som en sikkerhetsventil for de tilfellene der annen lovgivning skulle vise seg å gå lenger enn miljøinformasjonsloven med hensyn til å gi rett til innsyn. I slike tilfeller vil altså bestemmelser i den fra før gjeldende lovgivningen gå foran. Formålet med loven om miljøinformasjon er å sikre lettere tilgang til og større åpenhet om miljøinformasjon, og den går derfor lenger og gir utvidede rettigheter i forhold til annet regelverk. Det antas derfor at tilfeller som nevnt ovenfor sjelden vil oppstå.

I og med at miljøinformasjonsloven og offentlighetsloven til dels har ulike regler både med hensyn til innsynsretten og saksbehandlingen, vil offentlige organer i den enkelte sak måtte ta stilling til om kravet gjelder miljøinformasjon eller annen type informasjon.

Når det gjelder forholdet mellom miljøinformasjonsloven og annen lovgivning knyttet til allmennhetens rett til deltakelse i beslutningsprosesser mv., er det gitt en særbestemmelse i § 20 femte ledd.

Annet ledd viser til de nye reglene som er inntatt i produktkontrolloven om miljøinformasjon om produkter. Det er her valgt en annen løsning enn i utvalgets forslag til § 2 annet ledd. Bestemmelsen i § 3 annet ledd innebærer at når kravet på miljøinformasjon gjelder «produktspesifikk» informasjon, er det særreglene i produktkontrolloven §§ 9 - 10 som regulerer dette. Definisjonen av miljøinformasjon gjelder ikke på produktkontrollovens område, og begrepet «miljøinformasjon» er derfor ikke brukt i denne sammenheng eller i §§ 9 - 10 i produktkontrolloven. Med «produktspesifikk» informasjon menes informasjon om bestemte produkter eller produktgrupper, deres innhold, virkninger og egenskaper for øvrig. Når forespørselen gjelder spesifikk informasjon om et produkt som er omfattet av produktkontrolloven, regulerer denne loven innsynsretten.

Bestemmelsen i produktkontrolloven § 10 tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 3 b og § 3 c i produktkontrolloven, mens produktkontrolloven § 9 gjelder produktinformasjon som foreligger hos offentlig organ, og er ny i forhold til utvalgets forslag. Departementet har tatt utgangspunkt i utvalgets forslag, men har også innført nye grep for å samle reglene om rett til produktinformasjon innenfor produktkontrollovens område slik at det blir størst mulig samsvar enten produktinformasjonen foreligger hos offentlig organ eller hos private. Det vises til de generelle motivene i kapittel 13.

For produkters vedkommende er forholdet mellom miljøinformasjonsloven og de nye bestemmelsene i produktkontrolloven følgende:

  • Miljøinformasjonsloven er den generelle loven, og dens bestemmelser gjelder i utgangspunktet alle produkter, inklusive produkter som faller inn under produktkontrollovens område. Miljøinformasjon om produkter er dekket av definisjonen av miljøinformasjon, jf. § 2, og er omfattet av kunnskapsplikten i § 9 som gjelder miljøaspekter ved virksomhet, jf. § 16 og drift av offentlige organer, jf. § 10.

  • For produkter som ikke faller inn under produktkontrollovens område (for eksempel de fleste «faste bearbeidede» produkter), reguleres retten til miljøinformasjon bare av miljøinformasjonsloven. For disse produktene kan for eksempel informasjon om hva produktet består av, hvor det er produsert, om det inngår i avfallsordninger, om det er brukt gjenvunnet materiale, og lignende, være relevant miljøinformasjon.

  • For produkter som faller inn under produktkontrollovens område, dvs. produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, jf. produktkontrolloven § 1, vil lovene supplere hverandre avhengig av om spørsmålet gjelder forhold ved virksomheten eller dreier seg om bestemte produkter eller produktgrupper («produktspesifikk» informasjon). Dersom slike produkter produseres eller brukes i en virksomhet, er informasjon om dette relevant som del av de «forhold» som «kan medføre ikke ubetydelig påvirkning på miljøet» i henhold til § 9, og som allmennheten har rett til informasjon om i henhold til § 16 og § 10. Det er produktene som del av virksomhetens miljøpåvirkning og miljørisiko det her gjelder. Dette utdypes i kommentarene til §§ 9 - 10 og § 16. Men spørsmål som direkte gjelder det enkelte produkts egenskaper, virkninger, innhold mv., er «produktspesifikk» informasjon, hvor rettigheter og plikter uttømmende reguleres etter de nye reglene i produktkontrolloven §§ 9 - 10. Produktkontrolloven kommer til anvendelse på produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse som definert i produktkontrolloven § 1, og gjelder etter sin avgrensning og sitt formål bare disse produktene. For offentlige organer gjelder den nye § 9 i produktkontrolloven. For tilvirker, importør, omsetter, bearbeider eller bruker gjelder den nye § 10 i produktkontrolloven.

Tredje ledd tilsvarer utvalgets forslag til § 2 tredje ledd. Bestemmelsen presiserer at retten til miljøinformasjon gjelder med de begrensningene som følger av opphavsretten. Miljøinformasjonsloven innskrenker ikke de rettighetene som den som har skapt eller frambrakt åndsverket, har etter lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven). Dersom det oppstår motstrid mellom miljøinformasjonsloven og åndsverkloven, vil åndsverkloven ha forrang. Departementet vil imidlertid understreke at den informasjonen som utgjør kjerneområdet for loven, sjelden vil være informasjon som er opphavsrettslig vernet, og bestemmelsen anses derfor ikke å innebære noen særlig svekkelse av retten til miljøinformasjon. Det skal i denne forbindelse også understrekes at det som er opphavsrettslig vernet, ikke er opplysningene i seg selv, men verkets utforming. Når det gjelder informasjon som foreligger hos det offentlige, må dessuten det opphavsrettslige vernet tåle vesentlige innskrenkninger etter åndsverklovens egne regler. Det vises for øvrig til kapittel 9.2 foran.

Fjerde ledd er identisk med utvalgets forslag til § 2 fjerde ledd. Bestemmelsen har samme innhold som offentlighetsloven § 1 tredje ledd.

Til § 4 Lovens stedlige virkeområde

Bestemmelsen angir lovens geografiske rekkevidde. Den er noe endret i forhold til utvalgets forslag til § 3. Det vises til kapittel 8.4 foran.

Første ledd regulerer hvilke offentlige organer og virksomheter som omfattes av loven, nærmere bestemt hvor de offentlige organene og virksomhetene geografisk må befinne seg for å være pliktsubjekter etter loven. Spørsmålet om hvilke opplysninger eller hvilken informasjon som kan kreves fra disse virksomhetene, reguleres ikke av § 4 første ledd. Bestemmelsen regulerer altså ikke spørsmål om man kan kreve opplysninger som gjelder forhold utenfor riket.

For offentlige organer omfatter retten til miljøinformasjon etter § 10 også forhold utenfor riket, dersom slik kunnskap er relevant for det offentlige organets oppgaver og funksjoner eller ellers foreligger hos organet. Allmennheten vil for eksempel ha rett til miljøinformasjon fra Utenriksdepartementet om miljøvirkinger av norsk bistandsvirksomhet, eller fra Miljøverndepartementet om globale miljøvirkninger av norske klimautslipp.

Når det gjelder virksomheter, vil dette være avhengig av om virksomheten er etablert i Norge. Er den det, vil loven gjelde for miljøinformasjon om alle virksomhetens aktiviteter, uansett om de skjer i Norge eller i andre land. I hvilken grad det fra en virksomhet som er etablert i Norge, kan kreves opplysninger om forhold i utlandet, reguleres ikke av denne bestemmelsen, men av § 16. Spørsmålet vil være om slik miljøinformasjon kan sies å angå forhold ved driften av den virksomheten som er etablert i Norge. Dette avhenger av om den virksomhet som drives i utlandet kan sies å være den samme som den virksomhet som er etablert her i riket. Det presiseres at loven gjelder for virksomhet som er etablert i Norge og som driver virksomhet på kontinentalsokkelen og i Norges økonomiske sone. Dette følger av hovedregelen i § 4 første ledd. I § 4 annet ledd annet punktum er det tatt inn en hjemmel som gir Kongen anledning til å bestemme at loven også skal få anvendelse på virksomhet på kontinentalsokkelen eller i økonomisk sone, for virksomheter som ikke er etablert i Norge, for eksempel utenlandske selskapers letevirksomhet på havbunnen, eller bioprospektering. Det er ønskelig å holde åpent for å gi loven anvendelse også for slik virksomhet på et senere tidspunkt dersom det skulle vise seg behov for det.

Annet ledd første punktum gir Kongen fullmakt til å bestemme at loven helt eller delvis også skal gjøres gjeldende for offentlige organer og virksomheter på Svalbard og Jan Mayen. Departementet mener det må være et klart siktemål at loven helt eller delvis også skal komme til anvendelse på Svalbard. Det som foreløpig er unntatt fra loven, er rettigheter og plikter etter loven for rettssubjekter som er etablert på Svalbard. Miljøinformasjon om forhold på Svalbard og Jan Mayen omfattes derimot klart av loven, jf. det som er sagt i tilknytning til § 4 første ledd. Det er som nevnt ovenfor tatt inn en egen forskriftshjemmel for kontinentalsokkelen og Norges økonomiske sone som vil kunne gi loven anvendelse for virksomheter som ikke er etablert i Norge, men som driver virksomhet i disse områdene. Departementet har ikke ansett det nødvendig med en egen hjemmel for bilandene. Det er i dag ikke aktuelt å gi loven anvendelse der.

Til § 5 Definisjonen av offentlig organ og rekkevidden av kapittel 3 og 4

Paragraf 5 bestemmer hva som regnes som offentlig organ etter loven og rekkevidden til reglene i kapittel 3 og 4. Bestemmelsen tilsvarer langt på vei utvalgets forslag til § 11 om offentlige organer og § 7 første ledd om andre virksomheter. Det vises til kapittel 11.2 til 11.6 hvor avgrensningen av offentlig organ er drøftet nærmere.

Første ledd første punktum slår fast at kapittel 3 i loven får anvendelse for offentlige organer. Hva som skal forstås med offentlig organ er nærmere definert i bokstavene a, b og c i første ledd. Definisjonen av offentlig organ i miljøinformasjonsloven rekker lenger enn begrepet «forvaltningsorgan» etter forvaltningsloven og offentlighetsloven. Denne utvidelsen er en følge av kravene i Århuskonvensjonen og forslaget til nytt EU-direktiv.

De internasjonale instrumentene introduserer på dette punktet nye definisjoner i forhold til norsk rett som kan by på vanskelige avgrensningsspørsmål. Dessuten skjer en løpende utvikling av forvaltningens organisering og oppgaver som kompliserer bildet. Det må ved anvendelse av loven legges stor vekt på at loven på dette punkt er en gjennomføring av Århuskonvensjonen og EUs miljøinformasjonsdirektiv, og den praksis og forståelse som parallelt med den norske loven vil utvikles under disse instrumentene, vil ventelig klargjøre grensene ettersom praksis i Europa for øvrig festner seg. Bakgrunnen for den vide definisjonen er at man under Århuskonvensjonen var opptatt av å unngå at organisasjonsform, privatisering eller konkurranseutsetting i offentlig sektor skulle bli avgjørende for hvilken miljøinformasjon allmennheten får tilgang til. Dette kan igjen ses som et utslag av den interesse og betydning miljøinformasjon har for allmennheten, som er førsteprioritet for Århuskonvensjonen. Det samme må legges til grunn ved anvendelsen av miljøinformasjonsloven. Tanken er at allmennheten ikke bør være avskåret fra viktig miljøinformasjon av rent formelle eller organisatoriske grunner. De rettspolitiske hensyn som begrunner retten til miljøinformasjon, og lovens formål, jf. § 1, må tillegges betydelig vekt ved tolkningen i tvilstilfeller.

Første ledd bokstav a tilsvarer utvalgets forslag til § 11 første ledd bokstav a. Bestemmelsen sier at ethvert forvaltningsorgan slik det er definert i offentlighetsloven § 1, skal anses som offentlig organ etter kapittel 3 i miljøinformasjonsloven.

Offentlighetsloven § 1 gjelder «ethvert organ for stat eller kommune». Kjerneområdet for offentlighetsloven er altså institusjoner og virksomheter som er en organisatorisk del av den statlige, kommunale eller fylkeskommunale forvaltningen. Begrepet forvaltningsorgan omfatter folkevalgte og politisk utpekte organer som regjeringen, kommunestyrer og fylkesting. Videre omfattes administrative organer som departementer, direktorater, fylkesmenn, regional statsadministrasjon og kommunal eller fylkeskommunal administrasjon. Dessuten faller statlige og kommunale råd, nemnder og utvalg inn under offentlighetsloven, enten medlemmene er valgt, oppnevnt eller utnevnt. Organer som er en organisatorisk del av forvaltningen, regnes som forvaltningsorganer uten hensyn til hva slags virksomhet de driver. Offentlige institusjoner med tjenesteytende funksjoner slik som skoler, universiteter og sykehus, omfattes derfor av offentlighetsloven. Det samme gjelder offentlige institusjoner og forvaltningsbedrifter som hovedsakelig driver forretnings- eller næringsvirksomhet uten å være organisert som selvstendige rettsubjekter, for eksempel Luftfartsverket. Offentlige forskningsinstitusjoner og andre statlige spesialorganer regnes også som forvaltningsorganer i lovens forstand. Dette gjelder for eksempel Norges forskningsråd og Likestillingsombudet.

Tvilsspørsmål som oppstår i tilknytning til offentlighetslovens uttrykk «forvaltningsorganer» og «organ for stat eller kommune» knytter seg først og fremst til virksomhet som er organisert som eget rettssubjekt, men samtidig har en organisatorisk eller økonomisk tilknytning til stat eller kommune. Uttrykket «privat» eller «selvstendig» rettssubjekt brukes her undertiden synonymt med «eget» rettssubjekt. Slike rettssubjekter faller i utgangspunktet utenfor offentlighetsloven, selv om de er helt ut eiet eller opprettet av det offentlige. Mange av dem må likevel rettslig sett anses som «organ for stat eller kommune» etter en konkret vurdering av tilknytningsformene, slik at offentlighetsloven gjelder for dem. På dette området er det en omfattende teori og praksis. Elementer som det legges vekt på, er virksomhetens art, organisatorisk tilknytning til det offentlige, om det foreligger faktisk elle rettslig monopol, og grad av politisk styring. Blant annet ut fra dette er det antatt at for eksempel Norges Bank og AS Vinmonopolet går inn under lovens generelle virkeområde, mens Statoil - Den norske stats oljeselskap AS - faller utenfor. Det vises til teori og praksis på området, jf. også St.meld. nr. 32 (1997-98) Om offentlighetsprinsippet i forvaltningen, kapittel 4.2 og 5.2.

I tillegg gjelder offentlighetsloven i de saker hvor private virksomheter treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift, jf. offentlighetsloven § 1 første ledd tredje punktum.

Forvaltningsorganene som er omfattet av offentlighetsloven, vil utgjøre kjerneområdet for reglene om retten til miljøopplysninger. Det følger av henvisningen til offentlighetsloven at offentlighetslovens definisjon vil være avgjørende for hvilke organer som går inn under miljøinformasjonsloven § 5 første ledd bokstav a. Blir det foretatt endringer i offentlighetslovens definisjon av offentlig organ, vil dette også medføre endringer i rekkevidden av bestemmelsene om retten til miljøinformasjon.

Århuskonvensjonen tillater at lovgivende myndigheter unntas fra reglene om miljøinformasjon. Loven er således ikke gjort gjeldende for Stortingets virksomhet, jf. offentlighetsloven § 1 fjerde ledd.

Loven gjelder heller ikke for Riksrevisjonen og Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Se nærmere under kapittel 11.6.1.

Første ledd bokstav b tilsvarer utvalgets forslag til § 11 første ledd bokstav b. I ordlyden er gjort noen språklige presiseringer, men det skal ikke innebære innholdsmessige endringer i forhold til utvalgets forslag. Bestemmelsen utvider kretsen av pliktsubjekter etter kapittel 3 til også å omfatte rettssubjekter som utøver offentlige funksjoner eller tilbyr tjenester til allmennheten, og som er under kontroll av et forvaltningsorgan, i henhold til første ledd bokstav a. Disse rettssubjektene anses som offentlige organer som følger reglene i kapittel 3. Som vist ovenfor går rettsutviklingen i tilknytning til offentlighetsloven § 1 og uttrykket «forvaltningsorgan» eller «organ for stat eller kommune» i retning av at også offentlighetsloven, og derved miljøinformasjonsloven § 5 første ledd bokstav a, gis anvendelse overfor noen av de rettssubjekter som er beskrevet i § 5 første ledd bokstav b. Dette kan gjøre at den selvstendige betydningen av § 5 første ledd bokstav b blir mindre over tid.

Bestemmelsen oppstiller tre vilkår. For det første må virksomheten utøve offentlige funksjoner eller tilby tjenester til allmennheten. Det skjer stadig endringer i hvilke samfunnsoppgaver som utføres direkte av det offentlige, med tendens i retning av økt privatisering. Bokstav b kan derfor omfatte stadig flere private virksomheter.

Vilkåret om at det tilbys tjenester til allmennheten innebærer at tjenestene tilbys til en vid krets av personer. Det er imidlertid ikke nødvendig at tjenesten er helt generell, også tjenester som i praksis bare er aktuelle for visse grupper, vil være omfattet så lenge de har karakter av å være samfunnsmessige fellestjenester.

For det andre må rettssubjektet være kontrollert av et organ som faller inn under bokstav a. Hva som menes med offentlig kontroll, er nærmere presisert i bokstav b tredje punktum. Et forvaltningsorgan vil ha kontroll over organet dersom det oppnevner mer enn halvparten av styrets medlemmer eller på annen måte har bestemmende innflytelse over rettssubjektet.

Kravet om at det offentlige organet på annen måte har bestemmende innflytelse over virksomheten, er oppfylt når det offentlige organet står som eier. Det er imidlertid en forutsetning at det eller de offentlige organene har minimum 50 % av eierandelene i virksomheten.

Styring gjennom generell lovgivning eller gjennom vilkår satt i konsesjoner eller tillatelser, faller utenfor begrepet. Det samme gjelder tildeling av offentlig støtte eller annen finansiering av virksomheten, med mindre det knyttes slike vilkår til denne tildelingen at kravet må anses oppfylt. Dette kan for eksempel være vilkår om at det offentlige skal godkjenne sentrale beslutninger som virksomheten fatter. I disse tilfellene, som neppe er særlig praktiske, vil det måtte bero på en helhetsvurdering hvorvidt det er naturlig å si at det offentlige organet har bestemmende innflytelse over rettssubjektet.

For det tredje vil de aktivitetene som drives i konkurranse med private, falle utenfor. Dette betyr at et rettssubjekt som oppfyller de to første vilkårene, men som bare driver konkurranseutsatt virksomhet, vil falle utenfor. Dersom bare enkelte aktiviteter drives i konkurranse med andre, vil de andre oppgavene virksomheten utfører være omfattet av hovedregelen i bokstav b første punktum. En virksomhet som er under offentlig kontroll og som tilbyr tjenester til allmennheten, vil ofte være i en tilnærmet monopolsituasjon, jf. for eksempel Norges statsbaner eller kommunale vannverk. I noen tilfeller vil imidlertid samme rettssubjekt kunne ha også andre former for aktiviteter, som drives i konkurranse med private. Det ville da være urimelig om konkurransebetingelsene for offentlig kontrollerte rettssubjekter var annerledes enn for private. Dette er bakgrunnen for at den virksomheten som drives i konkurranse med private, faller utenfor reglene i kapittel 3. Dersom disse aktivitetene utføres i henhold til lov, forskrift, eller på oppdrag fra det offentlige, og aktivitetene vedrører miljøet, vil de imidlertid falle inn under § 5 første ledd bokstav c.

Hvilke aktiviteter som kan sies å drives i konkurranse med private, kan i praksis nok være noe vanskelig å avgjøre. Ved vurderingen må det ses hen til formålet med å utelate disse aktivitetene fra kravene i kapittel 3, som er at det ikke skal være ulike konkurranseforhold på grunn av kravene i miljøinformasjonsloven. For at unntaket skal komme til anvendelse må det være reell og direkte konkurranse. Det vises for øvrig til kapittel 11.6.3

Første ledd bokstav c tilsvarer langt på vei utvalgets forslag til § 11 annet ledd, men vilkåret om at organet må utøve funksjoner eller tjenester med «vesentlig betydning for miljøet», er erstattet med et kriterium om at disse tjenestene eller funksjonene «vedrører miljøet». For bakgrunnen for utformingen av bestemmelsen vises til kapittel 11.6.4. Bestemmelsen medfører en ytterligere utvidelse av begrepet offentlig organ i miljøinformasjonslovens forstand. Bestemmelsen omfatter offentlige funksjoner eller tjenesteyting som utføres i henhold til lov, forskrift eller på oppdrag fra det offentlige, og som har spesiell miljømessig betydning. Forskjellen mellom bokstav b og c er at bokstav c bare omfatter de aktuelle aktiviteter eller oppgaver og ikke hele virksomheten dersom den også driver annen aktivitet, og at bokstav c innfører et tilleggskriterium om at oppgaven eller tjenesten må vedrøre miljøet. Formålet er å forebygge at allmennhetens rettigheter til miljøinformasjon knyttet til ivaretakelsen av offentlige oppgaver svekkes som følge av at det offentlige velger å gi oppdrag til private virksomheter, forskningsinstitutter og lignende. Dette er ofte praktisk fordi løsning av bestemte oppgaver kan kreve spesiell kompetanse, teknisk innsikt eller ekspertise som det offentlige ikke selv besitter.

Grunnvilkåret om at virksomheten utfører offentlige funksjoner eller tilbyr tjenester til allmennheten er det samme som i første ledd bokstav b. I tillegg må ytterligere tre vilkår være oppfylt for at virksomheten kommer inn under reglene i bestemmelsen og dermed omfattes av reglene i kapittel 3 i loven.

Det første vilkåret er at rettssubjektet ved lov, forskrift eller på oppdrag fra organer som faller inn under første ledd bokstav a eller b, har fått i oppgave å utføre disse funksjonene eller tjenestene. Et oppdrag kan gis gjennom avtale eller ved pålegg eller instruks. Pålegg eller instruks vil bare være relevante alternativer dersom det offentlige har myndighet til å utferdige dette.

Det andre vilkåret er at disse funksjonene eller tjenestene vedrører miljøet. Begrepet «vedrører miljøet» er det samme som i Århuskonvensjonen. Begrepet skal for det første omfatte virksomhetens påvirkning på miljøet, i positiv eller negativ retning, for eksempel om virksomheten innebærer forbruk av naturressurser, forurensende utslipp, forhøyet ulykkesrisiko, løser miljøproblemer eller bidrar til energisparing. Eksempler på slike offentlige funksjoner eller tjenester kan være avfallsinnsamling, drift av returordning eller energiforsyning. For det andre omfatter begrepet løsning av miljørelaterte oppgaver i samfunnet, enten enkeltstående aksjoner eller prosjekter, eller oppgaver som strekker seg over lengre tid. Eksempler kan være opprydningsaksjoner etter oljesøl, opprenskning i forurensede sedimenter, miljøovervåkning, skjøtselstiltak i verneområder, naturoppsyn, restaurering av kulturminner mv., forutsatt at grunnvilkåret om at dette anses som løsning av en offentlig oppgave er oppfylt.

Det tredje vilkåret er at miljøinformasjonen er knyttet til de oppgavene som organet har i kraft av oppdraget fra det offentlige. Dersom et rettssubjekt både utfører oppgaver for det offentlige og for private aktører, vil bare opplysninger som gjelder oppgavene som knytter seg til det offentlige, være omfattet. Dette framgår av bokstav c siste punktum.

Annet ledd gir regler om hvilke virksomheter som omfattes av kapittel 4 om miljøinformasjon i privat og offentlig næringsvirksomhet mv. Denne avgrensningen var av utvalget tatt inn i utkastet § 7 første ledd. Selv om formuleringene er noe endret i forhold til utvalgets utkast, er det ikke ment å gjøre realitetsendringer. Det går fram av bestemmelsen at kapittel 4 får anvendelse for all annen offentlig eller privat virksomhet, herunder næringsvirksomhet og annen organisert virksomhet som ikke er omfattet av § 5 første ledd.

Loven har her sitt eget virksomhetsbegrep. Det er ikke nærmere legaldefinert i loven. Begrepet skal tolkes vidt. Det gjelder for det første virksomheter som er organisert som selskaper eller som egne økonomiske enheter eller som er selvstendig rettsubjekt. Organisasjonsform har ingen betydning i denne sammenheng, heller ikke eierforhold, eller om de er private eller offentlige. Statlig og kommunal virksomhet omfattes på lik linje med næringsvirksomhet. Plikten er heller ikke begrenset til regnskapspliktige virksomheter, jf. også kommentarene til § 16. Begrepet gjelder også utover næringsvirksomhet og omfatter for eksempel ideelle organisasjoner og annen organisert virksomhet. Også enkeltstående, organiserte aktiviteter slik som for eksempel et bioprospekteringstokt i den norske skjærgården, vårens båtrace på fjorden, en oppryddingsaksjon eller et anleggsarbeid, er omfattet. Det er ikke noe krav til at virksomheten gjentas eller forekommer regelmessig. En nærliggende parallell kan være den vide bruken av begrepet virksomhet i forurensningsloven. Det kan etter forurensningsloven § 11 gis tillatelse til konsesjonspliktig «virksomhet» som kan medføre fare for forurensning. Begrepet virksomhet er ikke nærmere definert i forurensningsloven, men konsesjonsplikten gjelder den som kan «ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning», jf. §§ 11 og 7. Miljøinformasjonslovens begrep er derfor i første rekke avgrenset nedad mot virksomhet som har et svært lite omfang og som det ikke er rimelig å trekke inn under forpliktelsene i loven. Det kan i tillegg trekkes inn her hvorvidt virksomheten er av en slik art at den kan ha miljøinformasjon av betydning. I tråd med dette anses husholdninger og enkeltpersoners alminnelige aktiviteter i forbindelse med dette, å være under den nedre grense for hva som kan trekkes inn under virksomhetsbegrepet.

Bestemmelsen i § 16 gir også rett til miljøinformasjon fra en virksomhet om dennes forhold i utlandet. En forutsetning for å kunne kreve slik informasjon fra en virksomhet i Norge, er at miljøinformasjonen kan anses å angå samme virksomhet som den som er etablert i Norge, jf. § 4 første ledd. Lovens formål tilsier at en tilstreber en tolkning og praksis som i størst mulig grad bidrar til å virkeliggjøre de hensyn som begrunner retten til miljøinformasjon slik de framgår av § 1, og som ligger til grunn for §§ 9 og 16 og loven for øvrig.

Krav om miljøinformasjon fra offentlige organer etter § 5 første ledd skal følge saksbehandlingsreglene i kapittel 3, uansett hva slags type miljøinformasjon som etterspørres. Det innebærer at et krav om opplysninger knyttet til drift av et offentlig organ og dets miljøpåvirkning, jf. § 9, skal behandles etter samme saksbehandlingsregler som øvrig miljøinformasjon hos offentlige organer. Det betyr at alle krav mot det offentlige etter miljøinformasjonsloven behandles etter reglene i kapittel 3.

Til § 6 Betaling

Bestemmelsen tilsvarer et stykke på vei utvalgets forslag til § 24. Bestemmelsen er også omhandlet i kapittel 9.3.

Bestemmelsen omhandler adgangen til å ta betaling for miljøinformasjon som omfattes av loven. Regelen kommer til anvendelse både på miljøinformasjon som foreligger hos offentlige organer og miljøinformasjon fra privat og offentlig næringsvirksomhet.

Første punktum innebærer at det ikke skal være adgang til å ta betaling for miljøinformasjon en har krav på å få utlevert etter loven. Miljøinformasjon skal med andre ord være gratis så langt retten til miljøinformasjon etter loven rekker. Dette medfører for det første at informasjon som ikke er definert som miljøinformasjon etter loven § 2, ikke er omfattet av denne begrensningen. For eksempel vil vanlige kart og geografiske opplysninger om høyden på et fjell, eller plassering av bebyggelse, ikke i seg selv være miljøinformasjon. Det er etter miljøinformasjonsloven ikke noe til hinder for å ta betaling for produksjon av vanlige kart. For å bli miljøinformasjon må det noe mer til, informasjonen må si noe om tilstanden til ulike miljøelementer eller miljøet. Spesiell, kartfestet informasjon om for eksempel forekomst av forurenset grunn, områder av særlig verdi for biologisk mangfold eller verneområder, vil derfor være miljøinformasjon etter loven.

For det andre har man ikke etter loven krav på at informanten foretar vesentlig bearbeidelse og/eller sammenstilling av opplysninger for å svare på et krav om miljøinformasjon. Utvikling av spesialkart som nevnt i forrige avsnitt, kan være en slik bearbeiding som man ikke har krav på uten å betale noe for det.

For det tredje faller produksjon og distribusjon av informasjonsmateriell mer generelt, slik som dataverktøy og elektronisk informasjonsmateriell, brosjyremateriell, publikasjoner som regelmessig utgis, rapportserier mv., ikke inn under § 6 i utgangspunktet. Det kan derfor tas betaling ved generell distribusjon av slikt materiell. Men dersom informanten velger å oppfylle sin informasjonsplikt etter loven gjennom å utlevere en rapport eller lignende, kan det ikke tas betaling i dette konkrete tilfellet, selv om man ellers tar betalt for å distribuere informasjonsmateriell mer generelt.

Regelen gjelder miljøinformasjon man har krav på å få utlevert på forespørsel. For tilgang til miljøinformasjonssystemer som forvaltningsorganer plikter å ha etter § 8, kan forholdet til betaling stille seg noe annerledes. For eksempel framgår det av forskrift av 19. desember 1986 nr. 2202 om offentlighetslovens anvendelse på dokumenter som ikke er papirbasert at dersom det begjæres innsyn i et EDB-register som drives av andre enn det organet vedkommende henvender seg til, kan organet henvise vedkommende til å bruke systemet slik det ordinært tilbys i markedet. Der hvor allmennheten for eksempel gis direkte tilgang til å søke i databaser og lignende som forvaltningsorganer har opprettet for å oppfylle informasjonsplikten etter § 8, er § 6 ikke til hinder for at det kan tas et gebyr. Men dette bør i så tilfelle være kjent for brukerne på forhånd og standardisert, og må generelt ikke settes så høyt at den allmenne tilgjengeligheten svekkes.

Bestemmelsen inneholder en henvisning til forskrifter etter offentlighetsloven om rett til å ta betaling. Disse gjelder også i forhold til utlevering av informasjon etter miljøinformasjonsloven. Sistnevnte bestemmelse tilsvarer utvalgets forslag til § 24 fjerde ledd og er tatt med for å sikre samsvar mellom offentlighetslovens og miljøinformasjonslovens regler. Også med hjemmel i offentlighetsloven er det derfor i prinsippet adgang til å gi forskrifter om utvidet rett til å ta betaling for miljøinformasjon. Bestemmelsen henviser også til muligheten for å gi forskrifter etter § 7 for å presisere og klargjøre reglene, for eksempel grensene for når noe er kostnadsfritt etter loven.

Til § 7 Forskrifter til loven

I § 7 gis hjemmel for å gi nærmere forskrifter til utfylling av lovens bestemmelser. Utvalget hadde ikke foreslått noen tilsvarende, generell forskriftshjemmel. Det kan være behov for å gi nærmere presiserende og utfyllende bestemmelser til flere av lovens bestemmelser. Det gjelder for eksempel nærmere regler til konkretisering av kunnskapsplikten etter kapittel 2. Lovens bestemmelser må her, som på flere andre områder, være noe overordnet. Utvikling av miljøinformasjonsretten har til en viss grad karakter av prosess, og det kan derfor på sikt vise seg behov for forskriftsbestemmelser til nærmere konkretisering av de enkelte bestemmelsene. Også i forhold til reglene om deltakelse i beslutningsprosesser i kapittel 5 kan det vise seg å være behov for nærmere forskriftsregulering, som følge av EØS-relatert regelverk, eller for å utdype hva som kan forventes av tilrettelegging av beslutningsprosessen. Det gjelder for eksempel hvilke krav som skal stilles til utlevering og presentasjon av dokumentasjon i forbindelse med høringer. Det er i bestemmelsen konkret nevnt forskrifter om betaling for å gi miljøinformasjon og forskrifter om saksbehandling og kompetanse for Klagenemnda for miljøinformasjon. Når det gjelder eventuelle forskrifter om betaling, må disse ta hensyn til at hovedregelen etter loven er at miljøinformasjon skal utleveres vederlagsfritt, og at et eventuelt betalingskrav ikke må fungere som et hinder for innsynsretten, jf. kommentarene ovenfor til § 6. Når det gjelder Klagenemnda for miljøinformasjon, vil det være behov for å fastsette forskrifter om nemndas kompetanse og saksbehandling, jf. § 19.

Kapittel 2 Plikt til å ha kunnskap om miljøforhold

Til § 8 Det offentliges ansvar for å ha og tilgjengeliggjøre miljøinformasjon

Paragrafen innebærer en plikt for offentlige myndigheter til å ha den oversiktsinformasjon om miljøet som er relevant for deres ansvarsområder, funksjoner og oppgaver, og til å gjøre denne informasjonen allment tilgjengelig. Bestemmelsen pålegger det offentlige en ny plikt i tillegg til det ansvaret det offentlige fra før har til å ha miljøkunnskap i saksbehandling, utrede miljøkonsekvenser mv., og kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for eksisterende regler. Det ansvar det offentlige pålegges etter § 8 er av en annen karakter enn de regler som fra før gjelder om miljøhensyn i offentlig saksbehandling mv. Det ansvar det offentlige tillegges etter miljøinformasjonsloven § 8 innebærer at offentlig sektor har et hovedansvar for å ha og tilgjengeliggjøre miljøinformasjon på et oversiktsnivå og på en samlet og lett tilgjengelig måte, slik at allmennheten kan skaffe seg oversikt over miljøsituasjonen og påvirkningsfaktorer innenfor ulike samfunnssektorer og i forhold til ulike miljøproblemer. Dette er en type miljøinformasjon hvor allmennhetens behov ikke vil være dekket gjennom de øvrige bestemmelsene i miljøinformasjonsloven. De plikter som loven her pålegger det offentlige er i tråd med Århuskonvensjonen artikkel 5 og forslaget til nytt miljøinformasjonsdirektiv i EU. Bestemmelsen har en noe annerledes innretning enn utvalgets forslag til § 5, og ligger i innhold tettere opp til de internasjonale reglene som nevnt. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises til kapittel 10.

I motsetning til kunnskapsplikten i § 9, gjelder bestemmelsen bare for forvaltningsorganer som definert i loven § 5 første ledd bokstav a. Bestemmelsen gjelder alle styringsnivåer i stat, fylkeskommune og kommune.

Kunnskapsplikten gjelder miljøinformasjon som er relevant i forhold til forvaltningsorganers ansvarsområde og funksjoner. Dette innbefatter fakta om miljøforhold i samfunnssektoren, om påvirkningsfaktorer, om konsekvenser av vedtak og politikk, om utviklingstrender mv. Dette er kunnskap som forvaltningsorganer i stor grad må ha som følge av sine oppgaver og sine funksjoner, og som del av sitt sektoransvar for miljø. For eksempel skal fiskerimyndighetene ha kunnskap om miljøforhold i fiskeriene, energimyndighetene om miljøvirkninger av utbygging av energianlegg og energiforsyning, kommunene om arealforvaltningen lokalt, osv.

Kunnskap om miljøtilstanden, dvs. fakta om hvordan det står til ute i miljøet, som resultat av virkemidler og politikk og samfunnsutvikling, vil være en del av dette og bør gjøres allment tilgjengelig på samme måte. Blant offentlige myndigheter vil de ulike fagetatene innenfor miljøvernforvaltningen på de ulike forvaltningsnivåene ha et hovedansvar for kunnskap om miljøtilstanden og tolkningen av denne. Men også sektormyndighetene på de ulike forvaltningsnivåene vil ha et ansvar innenfor sine ansvars- og myndighetsområder og vil i betydelig grad besitte relevant kunnskap. Den nærmere avgrensningen mellom de forskjellige myndigheter vil følge av den alminnelige arbeidsfordelingen til enhver tid. Det ligger imidlertid fast at miljøvernmyndighetene vil måtte ha et særlig ansvar for samlet og aggregert kunnskap om miljøtilstanden, mens sektormyndighetene naturlig vil ha et ansvar for kunnskap om sin sektors miljøpåvirkning og kunnskap om miljøtilstanden innenfor sitt arbeidsområde. Således har for eksempel Fiskeridepartementet et overordnet ansvar for miljøopplysninger om fiskeriressursene, Olje- og energidepartementet om vannkraft-, olje- og gassressursene, Samferdselsdepartementet om arealressurser som båndlegges til veier, Riksantikvaren når det gjelder fredede bygninger og deres tilstand og helsemyndighetene om drikkevannskvalitet, osv. I forhold til miljøtilstanden innebærer bestemmelsen ikke noen selvstendig ny plikt til å foreta en generell kartlegging av det biologiske mangfoldet i en kommune. Men den informasjonen om biologisk mangfold som kommunen har, eller vil få for eksempel som følge av pågående kartlegginger, skal være allment tilgjengelig.

Med miljøinformasjon på et «overordnet nivå» menes samlet informasjon om miljøforholdene eller miljøtilstanden. Kriteriet må ses i lys av at forvaltningsorganet skal ha informasjon som er relevant i forhold til sine oppgaver og funksjoner. Detaljeringsgraden av opplysningene må ses i forhold til dette. Informasjonen skal foreligge på en oversiktlig måte, og være samlet og systematisert og ordnet slik at den er tilgjengelig gjennom for eksempel lister, arkivsystemer, databaser, registre og lignende. Formen er ikke avgjørende så lenge det er valgt en form som ikke er for vanskelig tilgjengelig og mulig å forstå for allmennheten. Miljøinformasjonsutvalget nevner i NOU 2001:2 kapittel 11.2 og 11.3 eksempler på en rekke slike ordninger på sentralt og lokalt nivå, slik som utslippsregisteret for industri, deponidatabasen, AREALIS, og lignende. Utviklingen av slike systemer vil være et kontinuerlig arbeid. For kommunene vil planverktøyet være et viktig instrument som i stor grad kan utnyttes som informasjonssystem til kommunens innbyggere. Dersom det eksisterer eller opprettes felles systemer, vil ikke det enkelte organ ha noen plikt til å ha parallelle systemer, men ansvaret etter loven kan da innebære en plikt til å bidra inn i felles systemer. Der hvor slikt ikke finnes eller ikke dekker behovet må forvaltningsorganet selv ha ordninger som gjøres tilgjengelige for allmennheten.

Bestemmelsen i § 8 må forstås slik at den også forplikter til å vedlikeholde systemene og ajourføre og oppdatere informasjonen. Dette følger av kravet om at informasjonen skal være relevant for organets oppgaver og funksjoner.

Til forskjell fra de andre bestemmelsene i loven gjelder det her en plikt til å gjøre informasjon tilgjengelig av eget tiltak, og ikke bare på forespørsel. Både Århuskonvensjonen og forslaget til EUs nye miljøinformasjonsdirektiv legger stor vekt på tilrettelegging for allmennheten. Dette vil være et kontinuerlig utviklingsarbeid i tråd med den tekniske utviklingen og allmennhetens behov for og ønske om oversikt over miljøproblemene.

Til § 9 Kunnskap om miljøforhold i egen virksomhet

Paragrafen svarer til utvalgets forslag til § 8, men ordlyden er endret slik at den nå harmonerer med ordlyden i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) § 3-3 fjerde ledd om miljøopplysninger i årsberetningen (bortsett fra at det av rent språklige grunner er valgt uttrykket «påvirking på» miljøet istedenfor «påvirkning av» miljøet). Endringen gjør det klart at kunnskapsplikten også gjelder for produkter som brukes eller produseres i egen virksomhet. Regelen er med til å legge grunnlaget for retten til miljøinformasjon etter §§ 16 og 10.

For produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse og som omfattes av produktkontrolloven, jf. § 1, gjelder fra før kunnskapsplikten etter § 3 i produktkontrolloven. Kunnskapsplikten i produktkontrolloven legger grunnlaget for rett til miljøinformasjon om produkter fra tilvirker, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produkt som faller inn under produktkontrollovens virkeområde, jf. § 10 i produktkontrolloven. Denne bestemmelsen er i hovedsak den samme som utvalgets forslag til § 3 b i produktkontrolloven. Bestemmelsen regulerer retten til miljøinformasjon om produktspesifikk informasjon, dvs. spørsmål som gjelder ett eller flere bestemte produkter eller produktgrupper, deres innhold, egenskaper, virkninger mv., jf. miljøinformasjonsloven § 3 annet ledd, §§ 10 og 16, produktkontrolloven §§ 9 - 10, og de alminnelige motivene i kapittel 13.

Kunnskapsplikten i produktkontrolloven § 3 annet ledd henger igjen nøye sammen med aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3 første ledd og er en presisering av denne. Etter produktkontrolloven § 3 første ledd skal «den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt som kan medføre virkning som nevnt i § 1, vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slik virkning». Kunnskapsplikten i annet ledd pålegger «den som tilvirker eller innfører produkt å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å vurdere om det kan medføre virkning som nevnt i § 1», dvs. kunnskap som er nødvendig for å vurdere om produktet kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, kunnskap om forurensning, avfall, støy eller lignende, samt om produktets energieffektivitet. Det vises for øvrig til kommentarene til forslaget til § 10 i produktkontrolloven og forarbeidene til produktkontrolloven (Ot.prp. nr. 51 (1974-75)), side 88-89.

Kunnskapsplikten i § 9 i miljøinformasjonsloven vil for det første gjelde virksomhet i henhold til § 5 annet ledd. Plikten gjelder generelt og uavhengig av næring. Bestemmelsen får også anvendelse for privat virksomhet som i dag faller utenfor regnskapslovens krav, slik som jordbruk og skogbruk.

For det andre gjelder kunnskapsplikten for offentlige organer, for den delen av virksomheten som angår rent driftsmessige forhold, slik som renhold, energibruk, transport, innkjøp og forbruk av varer og tjenester og avfallshåndtering. Paragraf 9 betyr at alle offentlige organer må ha kunnskap om miljøaspekter ved denne «driftsdelen» av sin organisasjon. Gjennom prosjektet Grønn stat er det allerede satt søkelys på statlige virksomheters arbeid med å integrere miljøhensyn i sin drift. Det er satt som mål at alle statlige etater og virksomheter innen utgangen av 2005 skal ha innført miljøledelse som en del av organisasjonens styringssystemer. Innføring av miljøledelse innebærer blant annet at statlige virksomheter skal kartlegge sin påvirkning på det ytre miljø, utarbeide mål for miljøarbeidet i egen virksomhet, gjennomføre tiltak og rapportere om framdriften. I forbindelse med Grønn stat vil det bli utviklet praktiske veiledere om hvilke tiltak som kan gjennomføres for å gjøre driften mer miljøeffektiv, hvordan man kan følge med på egen utvikling og måle resultater osv. Dette vil høyne kunnskapen og kvaliteten på miljøinformasjonen og vil også gjøre det lettere å oppfylle både kunnskapsplikten og informasjonsplikten.

Hva virksomheten skal ha kunnskap om, er generelt formulert, og det er benyttet samme ordlyd som i regnskapsloven § 3-3 fjerde ledd, som var den bestemmelsen som også Miljøinformasjonsutvalget tok utgangspunkt i. Gjennom regnskapsloven § 3-3 fjerde ledd ble det innført skjerpede krav til rapportering om miljøforhold i årsberetningen, som innebærer at det skal rapporteres om mer enn det som er direkte relevant for virksomhetens finansielle stilling. Formålet med et skjerpet krav i årsberetningen for forhold ved virksomheten som «kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø», var ifølge forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 42 (1997-98) side 191) at et slikt krav «gir grunnlag for å vurdere den virksomhet foretaket driver i en miljømessig sammenheng, og gir et bilde av selskapets miljømessige forpliktelser og utviklingsmuligheter.» Videre samme sted heter det at «Slik informasjon kan være av betydelig interesse for aksjeeiere, investorer, kredittgivere, ansatte i virksomheten, myndigheter og allmennheten.» Disse vurderingene gjør seg også i stor grad gjeldende i forhold til kunnskapsplikten etter § 9 og retten til miljøinformasjon fra virksomhet etter § 16. Men bestemmelsene i miljøinformasjonsloven har et videre virkeområde og til formål å sikre retten til miljøinformasjon for allmennheten i tråd med Grunnloven §110 b annet ledd. Bestemmelsen må derfor fortolkes selvstendig i den sammenheng den inngår, og ut fra de hensyn som gjelder på miljøinformasjonens område. Kunnskapsplikten må forstås i lys av at den danner grunnlaget for retten til miljøinformasjon, slik at de hensyn som begrunner retten til miljøinformasjon, må trekkes inn som retningsgivende dersom det er tvil om fortolkningen. Til sammen skal §§ 9 og 16 sikre allmennhetens krav på miljøinformasjon og rett til informasjon om de sider ved virksomheten som har en ikke ubetydelig virkning på miljøet, samt den enkelte virksomhets bidrag til de samlede miljøproblemene.

Det man skal ha kunnskap om er «forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet».

Det understrekes at ordet «påvirkning» er nøytralt og innbefatter påvirkning både i negativ og positiv retning, dvs. også virksomhetens positive miljøtiltak, for eksempel tiltak for å avbøte eller gjenopprette skader, selv om egeninteressen i sistnevnte tilfelle kanskje er motivasjon nok. Men dette er viktig for retten til miljøinformasjon, hvor det ofte har stor interesse å få vite hvilke tiltak virksomheten selv har satt i gang for å begrense eller hindre miljøskader den er årsak til, eller om skadene på miljøet er blitt mindre over tid.

Hvilke forhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning, vil i noen grad variere med hvilket syn samfunnet har på ulike miljøproblemer og dessuten den faktiske utviklingen i miljøproblemene. Dette kan derfor endre seg noe over tid. Her må den til enhver tid gjeldende miljøvernpolitikk også være rettledende. Ny kunnskap kan også endre forståelsen av miljøproblemene og betydningen av ulike former for miljøpåvirkning.

Det vil også variere med typen virksomhet hvilke «forhold» som har ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. I noen virksomheter kan det være en rekke forhold, og i andre slett ingen forhold av slik betydning at man faller inn under loven. Selv om virksomhetsbegrepet skal forstås vidt, jf. kommentarene til § 5, vil det derfor kunne variere i hvilken grad man pålegges nye plikter etter loven. For mange virksomheters vedkommende vil det ikke være spørsmål om omfattende nye plikter. Men en følge av loven er for så vidt at alle må gjøre seg opp en mening om miljøforholdene i virksomheten, slik at man kan gi svar på om de aktuelle forhold i virksomheten har ubetydelig miljøpåvirkning eller ikke.

Slik loven er formulert, er det virkningen på miljøet som er avgjørende. «Ikke ubetydelig» er noe mer enn ubetydelig skade, men mindre enn «vesentlig» miljøpåvirkning. Hvor den eksakte grensen går i hvert enkelt tilfelle kan ikke uttømmende angis på forhånd. Mange av de miljøforhold som har mer enn ubetydelig påvirkning på miljøet, kan være gjenstand for regulering fra miljøvernmyndigheter eller andre myndigheters side, for eksempel gjennom konsesjon eller generelle regler i lov eller forskrift. Generelt kan man derfor si at de forhold som myndighetene har regulert av hensyn til miljøet eller utnyttelsen av naturressurser, normalt vil være forhold som er over grensen for det ubetydelige. Utover de miljøforholdene som er direkte regulert, påhviler det virksomheten en selvstendig plikt til å vurdere om andre forhold i virksomheten kan medføre ikke ubetydelig påvirkning på miljøet.

Blant forhold som generelt er relevante å vurdere, kan nevnes forurensning, herunder støy, produkter som brukes eller produseres i virksomheten, avfall, energiforbruk, arealbruk, transport, påvirkning på det biologiske mangfold og forbruk av eller utnyttelse av naturressurser, både biologiske ressurser og andre naturressurser.

Forurensningsloven § 8 tillater vanlig forurensning fra blant annet boliger, fritidshus og kontorer. Vanlig forurensning som omfattes av denne paragrafen, vil vanligvis representere ubetydelig påvirkning av det ytre miljøet som det ikke gjelder særskilt plikt til kunnskap om. Men det gjelder ikke i alle tilfeller. I visse tilfeller har forurensningsmyndighetene også regulert kilder til forurensning som faller inn under § 8 gjennom forskrift med hjemmel i forurensningsloven § 9, både ut fra at problemet kan medføre ikke ubetydelige lokale miljøproblemer, og med bakgrunn i sumvirkningen av de aktuelle utslippene. Slike forhold plikter man å ha kunnskap om etter miljøinformasjonsloven § 9. Dette gjelder altså selv om den enkelte virksomhets bidrag isolert sett ikke i alle tilfeller vil medføre «ikke ubetydelig» skade på miljøet. Det forhold at forurensningen er av en slik betydning at myndighetene har gått til det skritt å regulere utslippene, tilsier at miljøproblemet er ansett som ikke ubetydelig, og det har således allmenn interesse å vite hva den enkelte virksomhets bidrag til miljøproblemet er samlet sett. Det er dessuten forhold som vedkommende virksomhet uansett skal ha kunnskap om i henhold til de ovennevnte forskriftene, slik at det her ikke egentlig pålegges nye byrder.

For øvrig er forhold som utløser konsesjonsplikt etter forurensningsloven forhold som kan medføre ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Den nedre grense for konsesjonsplikt etter forurensningsloven er forurensninger som «ikke medfører nevneverdige skader og ulemper», jf. § 8 siste ledd. Forhold i virksomheten som kan medføre «ikke ubetydelig påvirkning på miljøet», og som er forurensning i forurensningslovens forstand, jf. § 6, ligger over den nedre grense i forurensningsloven § 8 siste ledd.

«Uvanlig» støy, som for eksempel er av et slikt omfang at den påvirker helsesituasjonen og trivselen i området, er klart av en slik betydning at man har plikt til kunnskap.

Når det gjelder avfall, vil som hovedregel opplysninger om avfallsproduksjon og -håndtering i de fleste virksomheter av noen størrelse være forhold som kan medføre «ikke ubetydelig påvirkning på miljøet». Virksomheten vil derfor som hovedregel ha plikt til å ha kunnskap om hvilke typer avfall som oppstår i virksomheten, og hvordan dette avfallet håndteres, dvs. hvordan avfallet oppbevares, eventuelt sorteres og behandles, herunder om avfallet leveres til sluttbehandling eller gjenvinning. Virksomheten vil også måtte ha kunnskap om deler av avfallet som måtte inngå i bransjevise retur- eller gjenvinningsordninger. Forekomst av spesialavfall anses å være forhold som alltid kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. I virksomheter hvor det oppstår spesialavfall, vil virksomheten alltid måtte ha kunnskap om hvordan dette avfallet sikres forsvarlig håndtering.

Virksomhetens energiforbruk, fordelt på ulike energibærere, er relevante forhold.

Arealbruk som følge av virksomheten omfattes av paragrafen.

Omfattende transport i en virksomhet omfattes. Det kan for eksempel gjelde opplysninger om en transportbedrifts drivstofforbruk eller utslipp når disse bidrar til lokale luftforurensningsproblemer, forsuring eller klimaendringer.

Forbruk av ressurser er aktuelt ut fra en vurdering av miljøvirkningene av bruk av det aktuelle stoffet eller produktet. Hvis virksomheten gjør bruk av eller ikke ubetydelig påvirker tilstanden til en begrenset naturressurs, er det et forhold man plikter å ha kunnskap om.

Kunnskapsplikten gjelder også for produkter som brukes eller produseres i virksomheten, såfremt de kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Dette gjelder alle produkter, både de som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, jf. produktkontrolloven § 1, og alle andre produkter. Miljøinformasjonsloven gjelder produkter helt generelt, såfremt de brukes, framstilles eller innføres av en virksomhet, og det er forhold knyttet til produktene som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. For produkter som framstilles i egen virksomhet, vil for eksempel framstillingsprosessen, innsatsfaktorer, forbruk av ressurser og egenskaper ved det ferdige produktet kunne være relevant. I en vurdering av produkters miljøegenskaper eller miljøvirkninger må det legges et livssyklusperspektiv til grunn. Produkter kan påvirke miljøet på ulike måter på ulike stadier i sitt livsløp. Dersom virksomheten er produsent, plikter den også å ha kunnskap om hvilke miljøvirkninger produktet kan ha etter at det har forlatt virksomheten, i tillegg til miljøvirkninger av produksjonsprosessen. Dersom man er importør eller omsetter, plikter man derfor å ha kunnskap om produktets miljøvirkninger i bruk, eller som avfall. Dette gjelder alle produkter.

For produkter som brukes i virksomheten, plikter man å ha kunnskap om de forhold som er relevante for å vurdere om bruken av produktene i virksomheten kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, for eksempel mengde, bruksmåte, tiltak for å forhindre forurensning eller ulykker, eventuell gjenbruk av materiale i produksjonen, avfallshåndtering, mv.

Miljøinformasjonsloven og de nye reglene i produktkontrolloven gir rett til miljøinformasjon om påvirkning på miljøet som produkter kan ha forårsaket i produksjons- og distribusjonsfasen før de kom til Norge, dersom slik informasjon er tilgjengelig, jf. § 16 annet ledd og produktkontrolloven § 10 tredje ledd. Denne retten til miljøinformasjon hviler imidlertid ikke på noen kunnskapsplikt. Derimot gjelder en plikt til å undersøke saken dersom det kommer forespørsel om slik miljøinformasjon, jf. § 16 annet ledd og produktkontrolloven § 10 tredje ledd.

Virkninger på naturressurser og biologisk mangfold kan i prinsippet forårsakes av enhver virksomhet, i ulik grad. I forhold til kriteriet «ikke ubetydelig miljøpåvirkning» er det særlig viktig å ha kunnskap om hvorvidt virksomheten kan berøre truede eller sårbare arter, leveområder for truede arter, andre områder av særlig verdi for det biologiske mangfold, eller vernede områder. Andre viktige forhold er driftens omfang og driftsmåter og deres påvirkning på naturgrunnlaget.

Særskilte spørsmål i denne forbindelse knytter seg til virksomhet som direkte er knyttet til utnytting av biologiske naturressurser, slik som fiske, skogbruk og landbruksvirksomhet. For skogbruket vil det i forhold til kunnskapsplikten i § 9 være relevant å ta utgangspunkt i de forhold som er beskrevet i Levende Skogs standarder for et bærekraftig norsk skogbruk. Når det gjelder jordbruket, ble det i jordbruksoppgjøret i 1999 enighet om å innføre krav om miljøplan for alle gårdsbruk som mottar økonomiske tilskudd fra det offentlige, jf. St.prp. nr. 75 (1998-99), jf. også St.meld. nr. 19 (1999-2000). Miljøplanene skal samordnes med næringens etablerte planleggings- og dokumentasjonssystem for kvalitet i varekjeden, KSL-systemet. Ordningen er planlagt innført for hele landet fra 2003 og vil danne et godt grunnlag også i forhold til kunnskapsplikten i § 9 når det gjelder de relevante forhold i landbrukssektoren.

Kunnskapslikt gjelder også potensielle eller mulige miljøpåvirkninger av virksomheten, dvs. hvilken risiko det er for at ulike forhold kan forårsake miljøskade, jf. at loven bruker uttrykket «kan ha» påvirkning på miljøet. Dersom det dreier seg om nye produksjonsprosesser eller ny virksomhet man ikke kjenner virkningen av, vil utgangspunktet være at virksomheten har en aktiv kunnskapsplikt og må skaffe seg kjennskap til virkningene og risikoforholdene, med mindre det er nokså åpenbart at forholdet har en ubetydelig miljøpåvirkning. Hvor stor innsats som kreves, vil avhenge av hvilken skade for miljøet som kan være aktuell, og i hvilken utstrekning det er grunn til å tro at forholdet har slik betydning. Dette vil måtte gjelde tilsvarende for en eventuell ulykkesrisiko. Med risiko menes en samlet vurdering av potensialet for miljøskade kombinert med sannsynligheten for at skaden kan inntre.

Kapittel 3 Miljøinformasjon hos offentlig organ

Til § 10 Rett til miljøinformasjon hos offentlig organ

Bestemmelsen fastsetter hovedregelen om allmennhetens rett til miljøinformasjon. For en drøftelse av bakgrunnen for bestemmelsen mv. vises til kapittel 11.

Paragrafens første ledd fastsetter hovedregelen om allmennhetens rett til å kreve miljøopplysninger fra offentlige organer. Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 12 første ledd, men er omformulert, og innholdet i bestemmelsen er presisert i forhold til andre bestemmelser i loven. Det vises til kapittel 11.7.1.

Bestemmelsen gir rett til å få miljøinformasjon fra offentlige organer. «Offentlig organ» som faller inn under bestemmelsene i kapittel 3, er definert i § 5 første ledd. Det vises her til kommentarene til § 5 og kapittel 11.6.1.

Bestemmelsen gjelder enhver som søker miljøinformasjon. Begrepet enhver omfatter både personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet. Det kan ikke kreves noen form for begrunnelse fra den som etterspør miljøinformasjonen, jf. Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 1 bokstav a.

Hva som regnes som miljøinformasjon er definert i § 2. Bestemmelsen i § 10 stiller kun krav om at det skal dreie seg om miljøinformasjon, og at denne foreligger hos det offentlige organet eller omfattes av organets kunnskapsplikt etter §§ 8 og 9. Unntak fra retten til miljøinformasjon følger reglene i § 11

Retten til miljøinformasjon gjelder for det første den miljøinformasjon som «foreligger» hos offentlige organer. Dette er for det første den miljøinformasjon organet er i besittelse av som følge av sine oppgaver og sine funksjoner, og som er i organets besittelse eller på andre måter oppbevares på vegne av det offentlige organet, jf. annet ledd. Dette er typisk miljøinformasjon i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet slik som behandling av enkeltsaker etter lov og annet regelverk eller kontrollvirksomhet. I tillegg gjelder retten til miljøinformasjon det som følger av kunnskapspliktene etter §§ 8 og 9. Den miljøinformasjon som organet etter loven har plikt til å ha om «driftsdelen» av egen virksomhet, jf. § 9, for eksempel om renhold, vedlikehold, innkjøp og forbruk av varer, vil nødvendigvis måtte «foreligge» hos organet. For den miljøinformasjon som organet skal ha kunnskap om etter § 8, kan det imidlertid være like så aktuelt at informasjonen foreligger for eksempel i felles databaser, registre eller lignende. Denne paragrafen gjelder i første rekke plikten til å ha og gjøre tilgjengelig oversiktsinformasjon om miljøforhold og miljøsituasjonen knyttet til offentlige organers ansvarsområde, oppgaver og funksjoner. Bestemmelsen i § 8 gjelder bare for offentlige organer som omfattes av offentlighetsloven, jf. miljøinformasjonsloven § 5 første ledd bokstav a. Dette dekker de tradisjonelle forvaltningsorganer og -oppgaver. Slik informasjon plikter organet selv å gjøre allment tilgjengelig, enten gjennom egne ordninger, eller ved å være bidragsyter til felles registre, databaser og andre miljøinformasjonssystemer som er etablert på nasjonalt plan, sektorvis, i kommunen eller i andre sammenhenger. Om ikke denne miljøinformasjonen direkte «foreligger» hos organet, må organet derfor ha oversikt over miljøinformasjonen og kunne veilede om tilgang til registre og databaser mv.

Bestemmelsen i miljøinformasjonsloven § 10 må, på samme måte som § 16, ses i sammenheng med de nye bestemmelsene i produktkontrolloven som gir særregler om rett til miljøinformasjon når forespørselen gjelder «produktspesifikk informasjon» om produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse som nevnt i produktkontrolloven § 1, jf. § 3 annet ledd og § 9 om produktinformasjon hos offentlig organ. Her er det et samvirke mellom lovene hvor de ulike reglene trer inn avhengig av hva som er gjenstand for forespørsel om miljøinformasjon. Spørsmål som gjelder bestemte produkter innenfor produktkontrollovens virkeområde, og deres innhold, egenskaper og helse- og miljøvirkninger, jf. «produktspesifikk» miljøinformasjon, reguleres fullt ut av produktkontrolloven. Disse reglene er bestemmende for rettigheter og plikter når det er produktet i seg selv som er gjenstand for kravet om miljøinformasjon. Det vises for øvrig til kommentarene til § 3 annet ledd og til § 9 i produktkontrolloven.

Produktkontrolloven gjelder ikke for alle produkter, men for de som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse som definert i produktkontrolloven § 1. For miljøinformasjon om andre produkter gjelder miljøinformasjonsloven § 10.

Særreglene i produktkontrolloven utelukker imidlertid ikke at det offentlige organet etter miljøinformasjonsloven § 10 må informere om produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse etter produktkontrolloven. Offentlige organer har kunnskapsplikt etter miljøinformasjonsloven § 9 om «driftsdelen» av sin virksomhet og forhold ved denne, for eksempel innkjøp, renhold og vedlikehold. Bruk av produkter innenfor produktkontrollovens virkeområde vil som den store hovedregel være «forhold» som kan medføre «ikke ubetydelig påvirkning på miljøet», jf. kommentarene til § 9. Forskjellen mellom miljøinformasjonsloven § 10 og produktkontrolloven § 9 er at retten til miljøinformasjon etter § 10 gjelder miljøinformasjon som ledd i en større sammenheng, dvs. som del av de ulike sidene ved virksomheten som har miljømessig betydning. I en slik sammenheng vil det være en mangel å utelate informasjon om bruk og eventuelt produksjon av helse- og miljøforstyrrende produkter i virksomheten. For dette formål må det gis miljøinformasjon som er nødvendig for å vurdere virksomhetens innvirkning på miljøet.

Det er virkningene, både mulige og aktuelle, som er av betydning. Det vil si om produktene slik virksomheten bruker dem, kan medføre ikke ubetydelig miljøskade. Det vil i denne sammenheng være snakk om en konkret risikovurdering i forhold til virksomhetens bruk av slike produkter. Også dette skiller miljøinformasjonen om produkter etter miljøinformasjonsloven og produktkontrolloven. Etter produktkontrolloven er ikke miljøinformasjonen knyttet til en konkret risikovurdering ved bruken av produktet, men til produktets egenskaper og virkninger i seg selv, blant annet potensialet for skade ut fra produktets iboende egenskaper.

En annen forskjell mellom miljøinformasjonsloven § 10 første ledd og produktkontrolloven § 9 er at regelen i produktkontrolloven ikke hviler på noen kunnskapsplikt for offentlige organer. Kunnskapsplikten i produktkontrolloven § 3 annet ledd gjelder ikke for offentlige organer (med mindre organet opptrer som produsent eller importør, jf. § 3 annet ledd), og kunnskapspliktene i miljøinformasjonsloven § 8 og § 9 er ikke relevante i forhold til produktkontrolloven § 9. Kunnskapsplikten i produktkontrolloven er knyttet til aktørene i markedet, og til at det er disse som har eller bør være nærmest til å ha detaljert kunnskap om de produktene de selv produserer, innfører eller markedsfører. Offentlige organer har andre oppgaver, som regel kontrollerende og forvaltende oppgaver overfor privat sektor og markedet. Den produktinformasjon som her er relevant, er derfor den miljøinformasjon som tilflyter det offentlige organet som ledd i dets myndighetsutøvelse mv., og som følge av dette til enhver tid foreligger hos organet i saksdokumenter og lignende. Informasjonstilfanget er styrt av oppgaver og roller og vil derfor aldri dekke alle produkter på markedet og sjelden være like omfattende og detaljert som hos produsentene og markedsaktørene selv.

Der hvor offentlige organ selv er en bruker av produkter som faller inn under produktkontrollovens virkeområde, noe som antakelig ofte vil være tilfelle i forbindelse med drift av offentlige organer, vil imidlertid også det offentlige organet ha informasjonsplikter etter reglene i produktkontrolloven § 10, som gjelder alle ledd i produksjons- og omsetningskjeden inkludert brukere. Relevant informasjon om produktet skal være formidlet til etterfølgende salgsledd, jf. § 10 siste ledd, og skal derfor være tilgjengelig for brukeren der hvor han har kjøpt produktet.

Annet ledd presiserer nærmere hva det betyr at miljøinformasjonen «foreligger hos et offentlig organ». Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag til § 12 tredje ledd. For det første omfatter det opplysninger som er i et offentlig organs besittelse, jf. annet ledd bokstav a. Det vil være opplysninger som organet selv har produsert, for eksempel som ledd i en utredning, overvåkning eller statistikk eller det kan være dokumenter som er kommet inn til organet som ledd i søknadsprosesser og annen saksbehandling. Det avgjørende er om opplysningene kan anses som miljøinformasjon. En rekke andre opplysninger som foreligger hos organet, for eksempel opplysninger om økonomiske forhold eller mer tekniske deler av virksomheten, vil derfor ikke være relevant her.

I tillegg til dette omfattes opplysninger som oppbevares av en fysisk eller juridisk person på vegne av det offentlige organet, jf. annet ledd bokstav b, jf. også forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv artikkel 2 nr. 3. Dette alternativet er ment å dekke opplysninger som rettslig sett tilhører det offentlige, men som de av ulike grunner har valgt å oppbevare hos andre. Formålet med bestemmelsen er å hindre at praktiske ordninger skal medføre at allmennheten får dårligere tilgang til miljøopplysninger. Det kan for eksempel være grunndata innsamlet av en privat forskningsinstitusjon på oppdrag fra et offentlig organ. Dersom det ifølge kontrakten framgår at grunndataene skal være det offentlige organets eiendom, men det er avtalt at de skal lagres hos forskningsinstitusjonen, vil disse grunndataene være omfattet av reglene. Et krav om å få tilgang til slik informasjon kan rettes mot det offentlige organet som opplysningene oppbevares på vegne av. Dette organet må deretter innhente opplysningene fra de som oppbevarer opplysningene og utlevere dem til opplysningssøkeren, eller avtale at den som oppbevarer opplysningene selv skal utlevere opplysningene.

Tredje ledd første punktum omfatter de tilfellene hvor kravet kan avvises. Til forskjell fra utvalgets lovforslag, skiller loven nå mellom avvisning og avslag, jf. utvalgets forslag til § 17 annet ledd. Tilsvarende bestemmelser er tatt inn i § 16 tredje ledd, og i produktkontrolloven §§ 9 annet ledd og 10 fjerde ledd. Endringen innebærer ikke annet enn at det klarere går fram av loven at krav i noen tilfeller kan nektes imøtekommet med henvisning til et mer formelt grunnlag og uten realitetsbehandling. Avvisningen må holde seg innenfor det avvisningsgrunnlag loven anviser. Avvisning kan skje på to grunnlag. Enten der spørsmålet er for generelt formulert, eller der spørsmålet ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Det samme gjelder for virksomheter, jf. § 16 tredje ledd. Av hensyn til lovens formål skal begge avvisningsgrunner brukes med forsiktighet og må oppfattes som sikkerhetsventiler. I praktiseringen av loven er det viktig å holde fast ved at den som ber om miljøinformasjonen, ikke kan avkreves noen begrunnelse for hvorfor han søker den. Det gjelder heller ikke her noe vilkår om å individualisere kravet, dvs. identifisere en «bestemt sak», slik som i offentlighetsloven. Det skal kunne bes om informasjon som finnes i flere kilder, og den som spør trenger ikke å identifisere hvor informasjonen han søker finnes. Generelt skal det derfor på miljøinformasjonslovens område mer til for å avvise en sak på de nevnte grunnlag enn på bakgrunn av offentlighetslovens individualiseringsregel.

Adgang til å avvise krav som er for generelt formulert er anerkjent av Århuskonvensjonen, jf. artikkel 4 nr. 3 bokstav b. Krav som er for generelt formulert kan være krav som også omfattes av det andre avvisningsgrunnlaget, nemlig krav som ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Den selvstendige betydningen av sistnevnte kriterium er først og fremst at spørsmål som er svært bredt vinklet og som er svært omfattende å besvare, kan avvises. Dette har sammenheng med arbeidsbyrden for informanten, og hvor mye det er rimelig å kreve fra denne. I utgangspunktet vil det her kreves større anstrengelser hos det offentlige enn av private informanter. Som utgangspunkt skal det etter loven være mulig å få besvart spørsmål som er av noe mer generell karakter, dersom det er klart hvilke opplysninger det er tale om. Det gjelder selv om informasjon fra flere kilder må settes sammen eller samles. Dette er forutsatt i saksbehandlingsreglene, som gir mulighet for forlengelse av svarfristen der hvor det tar tid å framskaffe informasjonen, for eksempel fordi den foreligger i flere forskjellige sammenhenger. Men det er anledning til å avvise forespørsler som vil kreve en helt urimelig arbeidsinnsats.

Når det gjelder vagt formulerte krav, gjør loven forskjell på privat og offentlig sektor. For offentlig forvaltning gjelder den alminnelige veiledningsplikten eller hjelpeplikten overfor borgerne. Tredje ledd annet punktum krever i tråd med dette at den som mottar et krav i rimelig grad skal gi opplysningssøkeren veiledning til å formulere kravet på en måte som gjør at det kan behandles. Omfanget av veiledningsplikten vil korrespondere med hva som følger av den alminnelige veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Dette skal som nevnt ikke brukes som grunnlag for å kreve at den som ber om opplysningene, skal identifisere hvor opplysningene befinner seg, for eksempel i hvilket dokument eller lagringsmedium. Det vil være opp til den som mottar kravet, å finne fram til hvor de aktuelle opplysningene finnes.

Det kan være vanskelig for den som søker miljøopplysninger, å vite hvilke offentlige organer som har de opplysningene man søker. Det offentlige vil som regel ha bedre oversikt over hvem som kan ha de opplysninger som organet ikke selv besitter. Fjerde ledd medfører at det offentlige plikter å hjelpe den som søker opplysninger med å finne fram i tilfeller hvor det organet som mottar krav om miljøopplysninger, ikke selv besitter opplysningene. Bestemmelsen i § 10 fjerde ledd tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 12 fjerde ledd. Organet kan ikke sende forespørselen videre dersom organet selv burde hatt opplysningene, jf. kunnskapspliktene som omtalt ovenfor. Det offentlige skal hurtigst mulig enten videresende kravet til det organet hvor opplysningene antas å foreligge, eller informere om hvilke offentlige organer som antas å ha opplysningene. Veiledningsplikten må imidlertid tilpasses organets art og oppgaver. Mange av de instansene som omfattes av kapittel 3 i loven, vil nok sjelden ha befatning med andre miljøopplysninger enn de som gjelder selve virksomheten, og vil følgelig heller ikke ha kjennskap til hvilke andre offentlige organer som har miljøopplysninger som er mer eller mindre fjernt fra eget virkefelt, for eksempel institusjoner som skoler, museer eller sykehjem. Veiledningsplikten skal derfor ikke tolkes slik at den medfører en omfattende undersøkelsesplikt for de offentlige organene. For denne type virksomhet vil det normalt være tilstrekkelig å vise til at man ikke selv har den aktuelle informasjon det er snakk om. Bestemmelsen bygger på Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 5.

Til § 11 Unntak

Paragrafen gir hjemmel for å gjøre unntak fra hovedregelen om rett til miljøinformasjon og svarer materielt sett i det alt vesentlige til utvalgets forslag til §§ 13, 14 og 16.

Unntakene er så langt de passer parallelle til unntakene i miljøinformasjonsloven § 17 for virksomheter. Det vises til motivene i § 17 og til de generelle motivene i kapittel 14 der unntakene er drøftet og omtalt samlet. Det vises også til produktkontrolloven § 9 tredje og fjerde ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 12, som gir regler om miljøinformasjon som alltid skal utleveres.

Paragrafens første ledd angir de grunnlag som kan begrunne unntak. Dette gjelder interne dokumenter etter offentlighetsloven § 5, dokumenter undergitt lovbestemt taushetsplikt etter offentlighetsloven § 5 a og dokumenter hvor unntak kan gjøres på grunn av dokumentets innhold, jf. offentlighetsloven §§ 6 og 6 a. Henvisningen er også ment å omfatte offentlighetsloven § 4 om utsatt offentlighet. Dersom den etterspurte informasjonen finnes i dokumenter som kan unntas etter offentlighetsloven § 4, og det treffes beslutning om utsatt offentlighet i den aktuelle saken, vil dermed et krav om innsyn foreløpig kunne avslås etter § 11 første ledd, så framt de øvrige vilkår for avslag er oppfylt.

Når det gjelder taushetsplikten, omfatter dette de generelle reglene i forvaltningsloven § 13 flg., samt særregler om taushetsplikt i andre lover.

En av de mest relevante grunnlagene for taushetsplikt i denne sammenheng er forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 som oppstiller taushetsplikt for opplysninger om «tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.» Det stilles her krav både til opplysningenes art (drifts- eller forretningsforhold) og den eventuelle virkningen av at opplysningene gis ut (konkurransemessig betydning). En rekke forskjellige opplysninger vil regnes som drifts- eller forretningsforhold. Den sentrale begrensningen i taushetsplikten ligger i at det må ha «konkurransemessig betydning» for virksomheten at opplysningene hemmeligholdes. Dette innebærer at offentlighet omkring opplysningene må kunne føre til økonomisk tap eller redusert gevinst for virksomheten, enten direkte eller ved at konkurrenter utnytter opplysningene.

Bestemmelsen omfatter imidlertid ikke enhver opplysning om drifts- eller forretningsforhold som direkte eller indirekte vil kunne føre til økonomisk tap for virksomheten. Hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikten, vil bero på om virksomhetens behov for hemmelighold er beskyttelsesverdig og i hvilken grad allmenne hensyn tilsier at opplysningene må kunne utleveres. Kjerneområdet for taushetsplikt etter bestemmelsen vil ut fra dette være informasjon om produksjonsmetoder og nye produkter som er under utvikling og lignende som konkurrenter kan bruke på tilsvarende måte i egen virksomhet. På den annen side står opplysninger som ikke vil kunne brukes i konkurrerende virksomheter, men som vil kunne svekke virksomhetens konkurranseposisjon gjennom tapt anseelse i markedet og lignende. Dette kan for eksempel være opplysninger om forhold som er kritikkverdige eller omstridte ut fra et samfunnsmessig synspunkt, opplysninger om at virksomheten har begått lovbrudd (forutsatt at de enkeltpersonene som har forbrutt seg ikke identifiseres) og opplysninger om at det er truffet forvaltningsvedtak overfor virksomheten.

Ut fra dette synes det klart at forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 ofte ikke vil være til hinder for at miljøopplysninger som knytter seg til virksomheter, utleveres. Det er først og fremst i de tilfellene der miljøinformasjonen vil avdekke sammensetningsopplysninger, produksjonsmetoder og lignende som ikke allerede er kjent, at taushetsplikten vil gjøre seg gjeldende.

Som utvalget påpeker, er forutsetningen for at forretningshemmeligheten har beskyttelse etter forvaltningsloven § 13, at den faktisk er hemmelig. Med det menes at den ikke er kjent eller tilgjengelig - enten generelt eller innenfor den bransjen hvor opplysningene er aktuelle. Dette er særlig aktuelt for sammensetning av produkter. Når det gjelder produktsammensetninger, betyr det at opplysninger om et produkt som man enkelt kan komme fram til gjennom en analyse av produktet, kan sies å være allment tilgjengelig. Undersøkelsen utvalget har fått utført ved SINTEF, viser imidlertid at det i praksis er vanskelig å finne fram til den fulle sammensetningen av et komplekst produkt, og at også andre faktorer enn sammensetningen, slik som framstillingsmåten, er avgjørende. I praksis er det derfor et ikke ubetydelig område knyttet til produktsammensetning og framstillingsteknikk som kan anses som reelt hemmelig og av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Kunnskap og konkurranseforhold utvikles imidlertid kontinuerlig, og det er derfor avgjørende at det ikke generelt eller en gang for alle tas stilling til hva som er reelt hemmelig og underlagt taushetsplikt, men at det vurderes konkret på det aktuelle tidspunkt. Når det gjelder vurderingen av om taushetsplikt foreligger, vises det også til at Sivilombudsmannen i saken om innsyn i Produktregisteret har uttalt at det må tas hensyn til eventuelle miljøskadelige egenskaper ved de aktuelle stoffene (Sivilombudsmannens årsmelding 1999 sak 1997-1220).

Dersom forvaltningsorganet ønsker å nekte innsyn, må det etter første ledd foreligge et reelt og saklig behov for å unnta opplysningene i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen lovfester den praksis som er anbefalt i forhold til offentlighetsloven for å fremme økt åpenhet i forvaltningen, og kan sies å presisere det som i dag ellers følger av god forvaltningsskikk. Men miljøinformasjonsloven er noe strengere. Til forskjell fra offentlighetsloven, hvor kravet til reelt og saklig behov har karakter av en retningslinje for anvendelsen av loven i det enkelte tilfelle, er regelen i § 11 første ledd et vilkår for unntak fra innsynsretten. Bestemmelsen kan ses som uttrykk for at miljøinformasjonsloven krever ekstra grundig overveielse fra forvaltningens side ved krav om innsyn. Kriteriet vil være av særlig betydning i forbindelse med interne dokumenter som er nevnt i offentlighetslovens § 5 annet ledd.

At det må være et reelt behov, innebærer at det ikke er tilstrekkelig at det bare er en viss risiko for at det kan ha negative følger for de hensynene som vernes gjennom den aktuelle unntaksregelen. Finnes for eksempel opplysningene i et internt dokument, må det vurderes om det på det tidspunktet hvor opplysningene blir krevd, vil få negative følger å levere dem ut. Det vises til øvrig teori og praksis omkring offentlighetsloven, herunder rundskriv G-69/98 fra Justisdepartementet «Innskjerping av praktiseringen av offentlighetsloven».

Annet ledd gir nærmere regler for vurderingen av om det foreligger reelt og saklig behov for unntak, og krever at forvaltningen foretar en interesseavveining før kravet avslås med grunnlag i unntaksbestemmelsene. Bestemmelsen krever at det konkrete behovet for unntak veies mot de hensyn som kan tilsi at informasjonen gjøres offentlig.

Ved vurderingen av hvilke miljø- og samfunnsmessige interesser som er relevante, kan en ta utgangspunkt i lovens formålsparagraf. Den viser til hensynet til miljøet, til den enkelte, og til muligheten for å delta i offentlige beslutningsprosesser. For øvrig vil alle hensynene bak retten til miljøopplysninger som er nevnt i de alminnelige motivene i kapittel 6, være relevante i relasjon til interesseavveiningen under § 11. Det må også ses hen til om opplysningene faller innenfor Grunnloven § 110 b annet ledd. Bestemmelsen i § 12 om miljøopplysninger som alltid skal utleveres, gir også en indikasjon på hvilke typer opplysninger som ligger i kjerneområdet for retten og belyser hvilken vekt slike hensyn har i interesseavveiningen.

Der hvor det gjelder særlige folkerettslige forpliktelser om taushetsplikt, må hensynet til overholdelse av slike forpliktelser veie tyngst. Tilsidesettelse av taushetsplikt i strid med internasjonale forpliktelser vil kunne være folkerettsbrudd. Det bør imidlertid tilstrebes en restriktiv praksis omkring slike taushetsforpliktelser, slik at de ikke tolkes og anvendes i større utstrekning enn forpliktelsen tilsier. På dette området må man også være oppmerksom på at det kan skje en utvikling i EØS-retten og annen folkerett, i lys av nye internasjonale regler om miljøinformasjon.

Når det gjelder vurderingen av de interessene som ivaretas ved et avslag, må man se hen til hva som er grunnlaget for å nekte å utlevere opplysningene. Det vil være de hensynene som ligger bak den aktuelle unntakshjemmelen, som er relevante. Når det gjelder interne dokumenter, vil det for eksempel måtte foretas en konkret vurdering av innholdet i dokumentet og på hvilken måte det vil kunne skade det offentliges forvaltning generelt og saksbehandlingen i den enkelte sak konkret dersom opplysningene gis ut.

Tredje ledd er en bestemmelse som skal sikre at ikke flere opplysninger enn nødvendig unntas. Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak utvalgets utkast til § 16. I utgangspunktet har man krav på miljøinformasjon uavhengig av hvilken sammenheng den befinner seg i, det er informasjonens art som er det avgjørende, jf. definisjonen av miljøinformasjon i § 2. Tredje ledd i § 11 gjelder der hvor den informasjonen som unntas utgjør en del av den etterspurte miljøinformasjonen. Bestemmelsen er tatt inn av hensyn til Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 6 som krever at man ikke unntar mer enn nødvendig. Offentlighetsloven har lignende regler for dokumenter i § 5 a annet ledd og § 6 a annet ledd. I disse tilfellene må det offentlige organet stryke over eller fjerne de delene som kan nektes utlevert, og utlevere resten.

Dersom restinformasjonen vil gi et åpenbart feilaktig bilde av saken, er det etter bestemmelsen anledning til å nekte utlevering også av denne. Om den nærmere fortolkningen av dette kriteriet vises til teori og praksis i tilknytning til de tilsvarende bestemmelsene i offentlighetsloven.

Til § 12 Miljøinformasjon som alltid skal utleveres

Paragrafen slår fast at enkelte typer opplysninger alltid skal utleveres på forespørsel og svarer innholdsmessig i det vesentlige til utvalgets forslag til § 15. Det vises til de alminnelige merknadene i kapittel 14.12.3 og utvalgets framstilling side 151-153 og 215-216. Utvalgets forslag er inspirert av Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 4 og forslaget til nytt miljøinformasjonsdirektiv i EU artikkel 4 nr. 2 første ledd bokstav d slik den forelå for utvalget, og må forstås i dette lys.

Utvalgets forslag til § 15 bokstav b om produkters helseskadelige og miljøforstyrrende egenskaper m.v., er ikke videreført i miljøinformasjonsloven. Denne bestemmelsen er i praksis bare relevant for produkter innenfor produktkontrollovens område. I henhold til utvalgets utredning bygde forslaget til § 15 bokstav b på produktkontrolloven § 11 annet ledd og «representerer dermed knapt noen endring av gjeldende rett», jf. NOU 2001:2 side 216. Som følge av at departementet har samlet alle regler om rett til produktspesifikk informasjon for produkter innenfor produktkontrollovens område, er utvalgets forslag til § 15 bokstav b tatt ut av miljøinformasjonsloven. Den fra før gjeldende bestemmelsen i produktkontrolloven § 11 annet ledd dekker samme behov. I tillegg er det føyd til i produktkontrolloven § 11 annet ledd at allmennheten alltid skal kunne få informasjon om forholdsregler for å hindre eller redusere skade, jf. utvalgets forslag til § 15 bokstav c, som også kan være relevant for produkter.

Paragraf 12 gjelder både for offentlige organer og for virksomheter, jf. § 17 annet ledd, som tilsvarer utvalgets forslag til § 7 tredje ledd. Uansett hvem man retter forespørselen til, vil man altså ha krav på den typen informasjon som § 12 omtaler. Forutsetningen er at grunnvilkårene etter §§ 10 og 16 er oppfylt. Bestemmelsen i § 12 er en av de mekanismene utvalget har foreslått, blant annet for å hindre at unntaksreglene anvendes for vidt, som et alternativ til å formulere snevre unntaksregler. Miljøinformasjonsloven bygger på de alminnelige unntakene i offentlighetsloven, som i forhold til miljøinformasjon kan være for vidtgående. Formålet med § 12 er i denne sammenheng å hindre at unntaksgrunnene tolkes for vidt. Dette er spesielt praktisk i forhold til interne dokumenter. Bestemmelsen har også en viktig funksjon i å kaste lys over interesseavveiningen i § 11, fordi den gir anvisning på enkelte typer informasjon som anses som spesielt viktig for allmennheten.

Bestemmelsen gir også åpning for å tilsidesette taushetsplikt i spesielle tilfeller, jf. at allmennheten «uten hinder av reglene i § 11» skal få informasjon om de forhold som er nevnt i bokstavene a til c. Bestemmelsen i § 12 indikerer her at det finnes et materielt kjerneområde for miljøinformasjonsretten som alltid skal respekteres og bestemmelsen er slik sett en prinsipiell nyskapning. Bestemmelsen er i tråd med utvalgets forslag avfattet på et generelt nivå og omfatter derfor informasjon som sjelden vil komme i konflikt med taushetsplikten. I de alt overveiende antall tilfeller vil det være mulig å formidle den informasjon § 12 regner opp på en god måte uten å røpe forretningshemmeligheter eller andre taushetspliktbelagte forhold, og det gjøres også i dag. I forhold til å tilsidesette taushetsplikt må den derfor fortolkes restriktivt og forstås slik at denne åpningen i bestemmelsen er ment å reserveres for spesielle tilfeller. Det kan være situasjoner hvor befolkningen må få informasjonen for å kunne beskytte seg selv mot skade. I forhold til miljøet kan det oppstå tilfelle der man ikke fullgodt kan gi allmennheten informasjon om tilstanden i miljøet og alvorlige skadevirkninger uten å måtte gå inn på taushetspliktbelagte opplysninger. Situasjonen må generelt være slik at man ut fra en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak mener at allmennhetens informasjonsbehov er så tungtveiende at det ikke finnes å være noen forsvarbar grunn å holde informasjonen tilbake, slik at man må anses å være i et kjerneområde for retten til miljøinformasjon ut fra de hensyn som begrunner denne retten. Den samme reservasjonen for taushetsplikt som følger av internasjonale forpliktelser må imidlertid også gjelde her, jf. kommentaren til § 11 og kapittel 14. Rettssikkerhetsgarantiene i § 14 vil også komme til anvendelse i slike situasjoner.

Bokstav a omfatter helseskadelig forurensning eller forurensning som kan medføre alvorlig skade på miljøet. Begrepet «forurensning» skal forstås tilsvarende som i forurensningsloven § 6. Formuleringen i bokstav a sikter for det første til tilfeller hvor forurensningen kan forårsake direkte helseskade, og allmennhetens behov for informasjon er spesielt begrunnet. Dette omfatter både utslipp som umiddelbart kan føre til helseskade, men også forurensing som på lang sikt vil kunne få slike konsekvenser. Informasjon til befolkningen om slike forhold kan være spesielt viktig for eksempel i situasjoner med akutt forurensning. For det andre omfattes forurensning som kan medføre alvorlig skade på miljøet. I kravet om at forurensningen kan forårsake «alvorlig skade» ligger en viss kvalifikasjon av omfanget av forurensningen og potensialet for miljøskade.

Bokstav b fastslår at også forholdsregler for å hindre eller redusere skaden omfattes. Den omfatter alle typer preventive forholdsregler som er tatt i bruk eller vedtatt hos den som har forårsaket skaden, eller forholdsregler som anbefales til befolkningen. Med ordet forholdsregler siktes til konkret iverksatte, gjerne fysiske tiltak, og ikke til planlagte politiske tiltak eller andre mer generelle vurderinger om miljøproblemer. Forholdsregler kan for eksempel være råd om å rense drikkevann, eller hva man bør gjøre ved episoder med høy luftforurensning i byer. Der hvor informasjonen er nødvendig for at allmennheten skal være i stand til å hindre eller begrense skade på seg selv, eller på miljøet, er det spesielt viktig at man får tilgang til den informasjon man trenger for dette formål.

Bokstav c sier at opplysninger om ulovlige inngrep i naturen og ulovlig skade på miljøet må utleveres. Det er ikke grunn til å beskytte opplysninger om slike lovbrudd. Bestemmelsen har betydning for lovbrudd som enten ikke er straffesanksjonert eller som av andre grunner ikke blir forfulgt strafferettslig. Det kan for eksempel være ulovlige forhold hvor det benyttes forvaltningsmessige tvangsmidler for å framtvinge etterlevelse, for eksempel tvangsmulkt. Bestemmelsen omfatter også tilfeller hvor en virksomhet handler i strid med en konsesjon eller en reguleringsplan eller lignende, med miljøskade til følge. Men dersom for eksempel bruk av tvangsmulkt blir bestridt og ender i retten, eller det gjelder straffbare forhold som forfølges av politi og rettsapparat, vil reglene i rettspleielovene komme inn, jf. § 3 siste ledd.

Til § 13 Saksbehandling

Bestemmelsen gir regler om offentlige organers behandling av krav om utlevering av miljøinformasjon. I kapittel 11.8 er det gjort nærmere rede for bakgrunnen for bestemmelsen.

Første ledd tilsvarer i hovedsak utkastet § 18. Bestemmelsen bygger på Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 1 bokstav b. Ifølge bestemmelsen har informasjonssøker som hovedregel krav på å få informasjonen i den form han ber om. Det innebærer at vedkommende kan be om en muntlig orientering, et skriftlig dokument, en elektronisk tekst, en CD, en video eller lignende. Informasjonssøker kan også be om å få se informasjonen hos det offentlige eller få opplysningene tilsendt. Vedkommende vil i utgangspunktet kunne be om å få informasjonen tilsendt pr. vanlig post, pr. e-post eller pr. telefaks.

Bokstavene a og b gir begrensninger i retten etter første ledd. Etter bokstav a kan det offentlige la være å gi opplysningene i den ønskede formen dersom opplysningene allerede foreligger i en annen form som er lett tilgjengelig. Dette vil for eksempel være tilfellet hvor det allerede finnes en trykt brosjyre med de aktuelle opplysningene, eller hvor opplysningene finnes på det offentlige organets internettsider. Dersom opplysningene strengt tatt er offentlig tilgjengelige, men i en form eller på et sted som i praksis ikke er «lett tilgjengelig» for den som søker opplysningene, vil ikke vilkårene i bokstav a være oppfylt.

Ifølge bokstav b kan det offentlige organet levere opplysningene i en annen form dersom det er rimelig. Dersom opplysningene ikke finnes i den formen opplysningssøkeren ber om, vil det som hovedregel være anledning til å gi opplysningene i en annen form. Dette gjelder med mindre det uten store vanskeligheter lar seg gjøre å konvertere opplysningene til den ønskede formen. Finnes opplysningene bare elektronisk, vil selvsagt ikke det hindre at man kan kreve å få opplysningene tilsendt på papir gjennom vanlig post. I enkelte tilfeller kan det også være rimelig at det offentlige skanner inn et dokument som bare finnes skriftlig, for å kunne sende det elektronisk dersom det er ønskelig. Hva som er rimelig, vil avhenge av hvilken arbeidsinnsats som kreves for å imøtekomme opplysningssøkerens krav. Utviklingen i informasjonsteknologien vil også påvirke hva det er rimelig å kreve av et offentlig organ. For å sikre at det offentlige organet har vurdert om det er mulig for dem å gi opplysningene i den form opplysningssøkeren ber om, skal det offentlige organet kort begrunne hvorfor opplysningene ikke gis i den ønskede formen. Det vises for øvrig til kapittel 11.7.3.

Det er ikke gitt noen tilsvarende bestemmelse som i utvalgets forslag til § 17 første ledd om at opplysningssøker kan sette fram krav om informasjon i den form han vil. Det at loven ikke sier noe om dette, innebærer at det ikke gjelder noe formkrav ved framsettelse av krav om miljøopplysninger. Den som ber om opplysninger, kan gjøre det muntlig eller skriftlig, for eksempel ved bruk av e-post eller over telefon. Det er imidlertid en forutsetning at kravet spesifiseres og klargjøres på en slik måte at mottaker forstår hva kravet gjelder og hvilke opplysninger vedkommende er ute etter. Dersom kravet er for generelt eller uklart formulert, kan det avvises, jf. § 10 tredje ledd.

Annet ledd første punktum tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 9 første ledd annet punktum, men i utvalgets forslag gjaldt bestemmelsen bare for virksomhetskapitlet, og ikke for kapitlet om offentlige organer. I dette lovutkastet er bestemmelsen gjort gjeldende både i forhold til offentlige organer og i forhold til virksomhetskapitlet, jf. § 18 annet ledd.

Kravet om at informasjonen skal være dekkende og forståelig gjelder både med hensyn til formen opplysningene gis i og utvalg og innhold i de opplysningene som gis. Det følger av denne bestemmelsen at opplysningene som utleveres må gi et riktig bilde av saken. Det innebærer at organet plikter å sørge for at opplysningene som gis, er helhetlige og dekker de relevante aspekter i forhold til det kravet gjelder. Muntlig overlevering av opplysningene vil for eksempel kunne være i strid med bestemmelsen dersom kravet gjelder tekniske opplysninger eller opplysninger knyttet til kart eller tegninger. I kravet om at informasjonen skal være forståelig ligger også et krav om at informanten til en viss grad må tilpasse opplysningene i forhold til informasjonssøkers forutsetninger. Det innebærer at informasjonssøker vil kunne be om en forklaring på informasjon som for eksempel inneholder faguttrykk eller teknisk komplisert informasjon.

Annet ledd annet punktum tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 9 første ledd tredje punktum. I utvalgets forslag gjaldt bestemmelsen bare for virksomhetskapitlet, og ikke for kapitlet om offentlige organer. I dette lovutkastet er bestemmelsen gjort gjeldende både i forhold til offentlige organer og i forhold til virksomhetskapitlet, jf. § 18 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen innebærer at innsynskravet kan besvares ved å vise til allerede foreliggende registre, rapporter eller lignende dersom opplysningene allerede finnes der. Dette er praktisk i en rekke tilfeller hvor informasjonen allerede er skrevet ned og kan gjøres tilgjengelig, selv om opplysningene ikke er utformet slik at de er et konkret svar på innsynsbegjæringen.

Det er imidlertid presisert at denne framgangsmåten bare kan benyttes hvor innsynsbegjæringen kan besvares fyllestgjørende på denne måten. Det innebærer at henvisning til rapporter, registre eller lignende ikke oppfyller kravet dersom dette betyr at det i praksis blir vanskelig for den som ber om opplysninger å få svar på det vedkommende ønsker. Det kan for eksempel være tilfelle hvor det er lagret store mengder informasjon og det er vanskelig å finne fram til det som er relevant, eller det krever omfattende sammenstilling av informasjonen for at vedkommende skal få svar på sitt spørsmål.

Når forvaltningsorganet oppfyller innsynskravet ved å vise til databaser eller lignende, kan det være nødvendig at organet også gir informasjonssøker hjelp til å finne fram opplysningene. Det vises til forskrift av 19. desember 1986 om offentlighetslovens anvendelse på dokumenter som ikke er papirbasert. I forskriften sies blant annet:

«Når noen har krav på innsyn i et dokument som ikke er papirbasert, skal vedkommende organ gi den nødvendige bistand. Når det er nødvendig, skal organet gi en skriftlig eller muntlig forklaring av forkortinger, koder eller liknende som er nyttet i EDB-systemer eller andre lagringsmedier.»

Tredje ledd tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 19 første og annet ledd. Bestemmelsen setter frister for når et krav om miljøopplysninger må være avgjort og opplysningene utlevert, og bidrar til oppfyllelsen av Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 2.

Hovedregelen er at mottaker skal ta stilling til kravet og utlevere informasjonen «snarest mulig». Dette innebærer at informasjonen som hovedregel skal utleveres i løpet av de første virkedagene etter at kravet er mottatt. Dersom informasjonen ikke er utlevert i løpet av de første dagene etter at kravet er mottatt, skal kravet etterkommes innen femten virkedager etter at kravet er mottatt.

I særlige tilfeller er det imidlertid mulig å forlenge denne fristen. Dette gjelder dersom mengden opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen fristen på femten dager. I disse tilfellene skal den endelige fristen være to måneder. Dette kan for det første være i tilfeller hvor det er tale om store mengder opplysninger eller opplysninger som finnes i mange ulike kilder, slik at det er arbeidskrevende å finne fram til opplysningene. Det kan også være tilfelle hvor det er vanskelige faktiske eller juridiske spørsmål knyttet til spørsmålet om opplysningene bør nektes utlevert. Dette er for eksempel aktuelt der hvor det er behov for en nærmere undersøkelse av om opplysningene utgjør forretningshemmeligheter, jf. § 14. Særlig aktuelt vil dette være i tilfeller hvor det offentlige etter en interesseavveining er kommet til at taushetsbelagte opplysninger bør utleveres.

Dersom det er behov for å forlenge fristen utover fristen på femten dager, skal opplysningssøkeren snarest mulig og senest innen femten virkedager informeres om årsaken til forlengelsen og om når en avgjørelse kan ventes å foreligge. En begrunnelse vil typisk knytte seg til om det er mengden av opplysninger eller opplysningenes karakter som er årsak til forlengelsen. Det bør også gis nærmere detaljer, for eksempel ved at det opplyses om at det offentlige organet har måttet ta kontakt med den som informasjonen gjelder for å kreve opplysninger eller varsle i medhold av § 14. Det vises for øvrig til kapittel 11.8.4.

Tredje ledd siste punktum presiserer at foreløpig svar kan unnlates dersom det anses åpenbart unødvendig. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 11 a annet ledd siste punktum. Dette vil typisk være situasjoner hvor det allerede har vært kontakt mellom informasjonssøker og organet, og informasjonssøker allerede er orientert om utsettelsen på annen måte.

Fjerde ledd tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 20 annet og tredje ledd og Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 7 første og annet punktum, men går noe lenger enn denne.

Første punktum stiller opp minimumskrav med hensyn til begrunnelsen for avslaget. Det kreves at organet viser til den lovbestemmelsen som gir hjemmel for avslag. Dersom grunnlaget for å nekte å utlevere opplysningene ligger i taushetspliktreglene, skal det vises til disse.

Det skal gis en kort begrunnelse for avslaget. I begrunnelsen bør hovedinnholdet i lovbestemmelsen gjengis, og eventuelt hvilke forhold som gjør at bestemmelsen får anvendelse. I det at begrunnelsen skal være kort, ligger at det ikke er nødvendig med noen redegjørelse for de vurderinger og rettslige avveininger som ligger bak avslaget. Men begrunnelsen bør kort peke på hovedmomentene bak avslaget, slik at informasjonssøker gis mulighet for selv å vurdere hva som har ført til avslaget.

I avslaget skal det også gjøres oppmerksom på adgangen til å be om nærmere begrunnelse for vedtaket etter femte ledd, samt fristen for dette. I tillegg skal vedtaket inneholde opplysninger om muligheten for å klage og klagefristen.

Annet punktumkrever skriftlig avslag. Det er ikke stilt formkrav ut over dette og svar pr. e-post vil for eksempel oppfylle skriftlighetskravet.

I mange tilfeller vil det være hensiktsmessig å ta telefonisk kontakt med opplysningssøkeren for å få et bedre inntrykk av hvilke opplysninger som ønskes. Dersom opplysningssøkeren da uttrykkelig frafaller kravet om skriftlig svar, er det selvsagt ikke i strid med bestemmelsen å la være å gi et skriftlig avslag. Det vises for øvrig til kapittel 11.8.5.

Femte ledd tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 20 tredje ledd. Bestemmelsen gir opplysningssøkeren rett til å kreve å få en nærmere begrunnelse for avslaget. Dette kan blant annet være nødvendig for at opplysningssøkeren skal kunne vurdere om det er grunn til å klage på avgjørelsen. I en slik nærmere begrunnelse bør det opplyses om hvilket reelt og saklig behov det er for å nekte å utlevere opplysingene, om hvilke hensyn det har vært lagt vekt på ved interesseavveiningen etter § 11 annet ledd, om hvorfor ikke deler av opplysningene kan utleveres, jf. § 11 tredje ledd, og eventuelt om hvorfor opplysningene ikke er av en slik art at de alltid skal utleveres etter § 12. Det nærmere omfanget av begrunnelsen vil i noen grad være avhengig av hva som er mulig å si uten å røpe de opplysningene som det er behov for å hemmeligholde.

Begrunnelsen skal gis snarest mulig og senest innen ti virkedager.

Til § 14 Identifikasjon av opplysninger som det er av konkurransemessig betydning å hemmeligholde og særskilte regler om saksbehandling

Paragrafen gir offentlige organer hjemmel til å kreve en identifikasjon av eventuelle forretningshemmeligheter og en begrunnelse for hvorfor de bør hemmeligholdes. Bestemmelsen svarer til utvalgets forslag til §§ 21 og 22. Det vises til de alminnelige motivene i kapittel 14.13.

Formålet med første ledd er å gi offentlige organer et bedre faktisk grunnlag for å vurdere om miljøopplysninger som blir krevd utlevert, inneholder forretningshemmeligheter. Den som opplysningene gjelder, vil som regel være den som sitter med kunnskap om hvorvidt opplysningene faktisk utgjør forretningshemmeligheter. Det kan ofte være vanskelig å vite om en opplysning utgjør en forretningshemmelighet som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven eller om den er allment tilgjengelig, og hvilken konkurransemessig betydning det har å hemmeligholde opplysningene. De fakta som kreves for å kunne foreta en reell vurdering av lovens vilkår, vil ofte være vanskelig tilgjengelige for de forvaltningstjenestemenn som skal ta stilling til dette. Vurderingen kan også kreve en nokså detaljert fagkunnskap, bransjekunnskap og markedskunnskap på et nivå som styrende myndigheter ikke besitter til enhver tid. Situasjonen vanskeliggjøres også av de alvorlige rettsvirkningene en feil avgjørelse kan medføre. Å bryte taushetsplikten er straffbart etter lov av 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven) § 121 og kan medføre erstatningsansvar. Bestemmelsen er derfor praktisk viktig.

Det er det offentlige organet som bestemmer om informasjonen er underlagt taushetsplikt eller ikke. Bestemmelsen i § 14 endrer ikke noe på dette. Det offentlige organet kan ikke automatisk legge til grunn vurderingen fra den som ønsker hemmelighold, men må gjøre en selvstendig vurdering. Begrunnelsen skal først og fremst styrke kunnskapen hos det offentlige organet om de faktiske forholdene, for eksempel i et marked. Det er derfor først og fremst faktadelen i begrunnelsen som vil ha betydning. Begrunnelsen må derfor være faktaorientert og i størst mulig grad knytte seg opp til vilkårene i loven.

Bestemmelsen er formulert slik at den gir anledning til å kreve at den som avgir informasjon, for eksempel i forbindelse med en søknad eller registreringsordning, samtidig peker ut hvilke opplysninger som han anser for å være av konkurransemessig betydning. Dette åpner for at en slik ordning kan innføres som rutine, slik at opplysningene fungerer som en første indikasjon eller screening for det offentlige organets saksbehandling. Organet må deretter gjøre en selvstendig vurdering, og om nødvendig foreta ekstra undersøkelser, for eksempel ved henvendelse til den som har avgitt miljøinformasjonen, for å være sikker på hvilken status opplysningene skal ha. Anvendt slik vil bestemmelsen også bidra til å skille ut den miljøinformasjonen som det er helt uproblematisk å gi ut. Denne form for praksis vil for eksempel være praktisk viktig i forhold til krav om opplysninger i Produktregisteret for kjemikalier eller andre myndighetsbaserte registre. Tilsvarende bestemmelser er derfor tatt inn som nye femte til syvende ledd i produktkontrolloven § 11.

Det som er sagt ovenfor innebærer også at dersom den opplysningen gjelder ikke oppfyller identifikasjons- og begrunnelsesplikten eller kommer med en mangelfull begrunnelse, må det offentlige organet uansett foreta en selvstendig vurdering av taushetsplikten. Organet kan ikke automatisk legge til grunn at det ikke foreligger noen forretningshemmeligheter. I tråd med forvaltningens generelle utredningsplikt vil det offentlige organet måtte foreta en egen utredning om nødvendig. Det er likevel et generelt prinsipp i forvaltningsretten at forvaltningen stort sett må kunne forvente at den enkelte virksomhet kommer fram med de opplysningene som taler til egen fordel, jf. Høyesteretts dom inntatt i Rt. 1976, side 614 (den såkalte «vaktmesterdommen»). Det må derfor i utgangspunktet kunne forventes av en virksomhet at den identifiserer og begrunner sine forretningshemmeligheter når det kreves av det offentlige. I tilfeller hvor de taushetsbelagte opplysningene ikke bare gjelder den som har blitt pålagt identifikasjonsplikt, vil derimot forvaltningen ha en mer omfattende plikt til å vurdere innsynsspørsmålet.

Er opplysninger identifisert som forretningshemmeligheter, men uten at det er gitt noen begrunnelse for hvorfor, vil det kunne være et argument for at opplysningene ikke utgjør en forretningshemmelighet. Også i dette tilfellet må imidlertid forvaltningen foreta den avgjørende vurderingen. Generelt kan det sies at vekten av begrunnelsen eller manglende begrunnelse vil variere alt etter hvilke andre momenter som foreligger.

Annet ledd har til formål å trygge rettssikkerheten til den som de taushetspliktbelagte opplysningene gjelder, i tilfeller hvor det offentlige organet vurderer å utlevere miljøinformasjon som i utgangspunktet er taushetspliktbelagt.

Den opplysningen gjelder skal gis anledning til å uttale seg innen en passende svarfrist. Retten til å uttale seg, og det offentlige organets korresponderende plikt til å be om en uttalelse, oppstår først etter at det offentlige organet har kommet til at de aktuelle opplysningene er underlagt taushetsplikt, men at de miljø- eller samfunnsmessige interessene som taler for å utlevere miljøopplysningene, veier tyngre enn behovet for å beskytte dem. Når dette er det offentliges foreløpige konklusjon, skal den opplysningen gjelder, gis mulighet til å kommentere dette. Den opplysningen gjelder, skal ha muligheten for å gi opplysninger om for eksempel hvorfor han eller hun mener at de miljø- og samfunnsmessige interessene ikke veier tyngst, og hvorfor det foreligger et reelt og saklig behov for hemmelighold. Relevante opplysninger her vil for eksempel være presiseringer av hvilken skade det vil ha for den opplysningen gjelder dersom opplysningene blir utlevert. Slike opplysninger kan styrke det offentliges faktiske grunnlag for den endelige beslutningen. Bestemmelsen gjelder også i tilfelle hvor det er aktuelt å utlevere taushetsbelagt informasjon etter § 12.

I de fleste tilfeller vil det trolig være relativt lett å finne ut hvem opplysningene gjelder. I forhold til forretningshemmeligheter vil de som regel kunne sies å gjelde den som har sendt inn opplysningene til det offentlige. Det kan imidlertid tenkes at visse opplysninger for så vidt ikke utgjør en forretningshemmelighet for den som har sendt opplysningene, men for et underliggende ledd. I slike tilfeller må saken forelegges for den underleverandør, produsent eller lignende som har reell interesse av at opplysningene hemmeligholdes.

Det offentlige organet skal gi den opplysningen gjelder en «passende» frist for å uttale seg. Annet ledd stiller ingen konkrete krav til fristens lengde, men det offentlige organet plikter både å ta hensyn til den som ønsker hemmelighold og allmennhetens rett til å få miljøopplysningene utlevert så snart som mulig. Relevante momenter i vurderingen vil for eksempel være om det dreier seg om store informasjonsmengder eller komplekse opplysninger, som gjør det tidkrevende for virksomheten å vurdere om de inneholder forretningshemmeligheter. Dersom opplysningene skal brukes i en beslutningsprosess hvor det er frister for å komme med uttalelse, bør forvaltningen så langt råd er sette korte frister.

Det er ikke tatt inn noen henvisning til offentlighetsloven § 10. Annet punktum i denne bestemmelsen forutsetter at dersom en person som er spurt om å gi samtykke til utlevering av taushetsbelagte opplysninger ikke svarer, skal dette anses som nektelse av samtykke. Det er ikke det samme behov for reglene etter miljøinformasjonsloven, siden taushetsbelagte opplysninger kan offentliggjøres etter en helhetsvurdering. Manglende svar vil imidlertid etter omstendighetene kunne være et moment ved vurderingen etter § 11 annet ledd.

Konkluderer det offentlige organet etter at uttalelse er innhentet hos den opplysningen gjelder, med at miljøopplysningene skal gis ut, skal vedkommende ifølge tredje ledd varsles om dette. Den opplysningen gjelder gis også rett til å klage på vedtaket om å utlevere opplysningene. En klage vil ha oppsettende virkning, dvs. at opplysningene ikke kan utleveres før klagen er avgjort. Dette innebærer at forvaltningsorganet ikke kan utlevere opplysningene før klagefristen er utløpt, noe som vil kunne medføre at forvaltningsorganet i noen tilfeller vil kunne være nødt til å overtre utleveringsfristene i § 13 tredje ledd.

Bestemmelsen gir den opplysningen gjelder, en begrenset klagerett. Klageretten inntreffer bare i de tilfellene hvor opplysningene i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt. I tilfeller hvor det offentlige organet kommer til at opplysningene ikke er underlagt taushetsplikt og derfor kan utleveres, er det ingen klagerett. Reglene for klage i § 15 gjelder tilsvarende.

Til § 15 Klage

Bestemmelsen gir regler for klage over offentlige organer og virksomheters avslag på innsynsbegjæringer. Det vises til de alminnelige merknadene i kapittel 16.

Første ledd første punktum tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 23 første ledd. Bestemmelsen fastslår selve retten til å klage over avslag fra offentlige organer på krav om miljøinformasjon. Klage kan skje til overordnet forvaltningsorgan, jf. tilsvarende offentlighetsloven § 9 tredje ledd.

Avslag i denne sammenheng omfatter både der kravet avslås med henvisning til en unntaksgrunn, jf. § 11, og avslag med den begrunnelsen at organet mener det ikke faller inn under reglene for offentlig organ, jf. § 5 første ledd, eller faller utenfor loven av andre grunner. Et krav som bare delvis er tatt til følge, er å forstå som delvis avslag og kan påklages. Det samme gjelder et klart mangelfullt svar selv om det i og for seg dekker hele spørsmålsstillingen. Dette kan for eksempel være hvis informasjonen er formidlet på en måte som ikke med rimelighet kan forstås av mottakeren eller er et rent summarisk svar på et mer omfattende spørsmål. Informasjonssøker kan også velge å be om opplysningene på nytt dersom det opprinnelige svaret bare delvis er besvart eller for øvrig er mangelfullt.

Også avvisning av et innsynskrav etter § 10 tredje ledd kan påklages, jf. første ledd annet punktum.

Første ledd tredje punktum presiserer at den vanlige klagefristen på tre uker også gjelder her, jf. forvaltningsloven § 29.

Første ledd fjerde punktum er ny i forhold til utvalgets forslag til lovtekst. Bestemmelsen fastsetter regler om virkningene av at et organ ikke gir svar innen to-måneders fristen etter § 13 tredje ledd. I disse tilfellene kan informasjonssøkeren klage over dette som om det var gitt avslag på innsynsbegjæringen. Klagefristen løper i så tilfelle fra tidspunktet for utløpet av to-måneders fristen. Dersom svar kommer etter fristen vil det imidlertid løpe en egen klagefrist på eventuell klage over dette svaret. Når det for øvrig gjelder beregningen av klagefristens lengde, gjelder forvaltningslovens alminnelige regler, jf. miljøinformasjonsloven § 15 tredje ledd.

Første ledd femte punktumer også ny i forhold til utvalgets forslag. Det presiseres her at klagefristen avbrytes dersom informasjonssøker har bedt om nærmere begrunnelse for avslaget etter § 13 siste ledd. Bestemmelsen tilsvarer innholdsmessig forvaltningsloven § 29 tredje ledd første punktum. Dette tilsvarer offentlighetsloven § 9 tredje og fjerde ledd første punktum.

Annet ledd tilsvarer utkastet § 23 fjerde ledd, og gir regler om hvilke organ som er klageinstans i det enkelte tilfelle. Det går fram av § 15 første ledd at klage skal gå til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket som det klages over. Dette tilsvarer systemet etter offentlighetsloven, jf offentlighetsloven § 9 tredje ledd første punktum. I de fleste sakene som gjelder miljøopplysninger, vil det foreligge et slikt overordnet forvaltningsorgan. Imidlertid vil utvidelsen av offentlige organer etter § 5 første ledd medføre at dette ikke alltid følger direkte av forvaltningshierarkiet.

Bestemmelsen gir på denne bakgrunn en nærmere presisering av hva som skal regnes som nærmeste overordnete forvaltningsorgan for de organene som ellers ikke er omfattet av offentlighetsloven. Dette vil si det forvaltningsorganet som kontrollerer det offentlige organet, som har gitt oppdrag til det, eller som har vedtatt forskriften eller har ansvar for loven det offentlige organet tilbyr tjenester i medhold av.

Når det gjelder klage på avslag truffet av kommunalt eller fylkeskommunalt organ, vil fylkesmannen være klageinstans i tråd med systemet etter offentlighetsloven § 9 tredje ledd, jf. miljøinformasjonslovens henvisning til offentlighetsloven i § 15 tredje ledd.

Tredje ledd gjør klagesystemet etter offentlighetsloven gjeldende for krav om miljøopplysninger fra offentlige organer så langt det passer. Dette innebærer også at forvaltningslovens regler om beregning av klagefristen m.v. får anvendelse.

Begrensningen i offentlighetsloven § 9 tredje ledd siste punktum kommer ikke til anvendelse som begrensning for klageadgangen. Det innebærer at Kongen i statsråd også kan overprøve blant annet interesseavveiningen etter § 11 annet ledd.

Avslag på innsynsbegjæring kan bringes inn for domstolene til overprøving. Dette gjelder i prinsippet både førsteinstansens avgjørelse og klageavgjørelsen. Mer praktisk er nok at et eventuelt avslag forelegges Sivilombudsmannen til uttalelse.

Kapittel 4 Miljøinformasjon om virksomhet (driftsforhold mv.)

Til § 16 Rett til miljøinformasjon om virksomhet

Bestemmelsens første ledd svarer innholdsmessig til utvalgets forslag til § 7 første ledd, men det er gjort språklige endringer, slik at ordlyden harmonerer med ordlyden i regnskapsloven § 3-3 fjerde ledd som utvalget har basert sitt forslag på (bortsett fra at det av rent språklige grunner er valgt uttrykket «påvirkning på» miljøet istedenfor «påvirkning av» miljøet). Samme endring av ordlyden er gjort i § 9 om virksomhetens kunnskapsplikt. Denne endringen medfører i tillegg at det framgår klarere av lovteksten at bestemmelsen også gjelder for produkter. For en generell gjennomgang av reglene vises til kapittel 12.

Første ledd statuerer hovedregelen som gir allmennheten rett til å få miljøinformasjon på forespørsel, dvs. en passiv informasjonsplikt. Virksomheter pålegges ikke noen plikt til å informere på eget initiativ (aktiv informasjonsplikt) etter denne bestemmelsen.

Enhver har krav på miljøinformasjon. Begrepet enhver omfatter både personer bosatt i Norge og personer bosatt i utlandet. Det skal ikke stilles krav til begrunnelse for hvorfor man ønsker opplysningene.

Kriteriet for at § 16 kommer til anvendelse er at det dreier seg om virksomhet. Det er ikke noe krav til at virksomheten samlet sett medfører en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Kriteriet om ubetydelig påvirkning er knyttet til de forhold ved virksomheten man har krav på å få informasjon om. Dette er nærmere utdypet og eksemplifisert i kommentarene til § 9 om kunnskapsplikten, som danner grunnlaget for retten til miljøinformasjon etter § 16.

I utgangspunktet er altså enhver virksomhet omfattet av § 16 enten den er privat eller offentlig, så framt den faller inn under reglene i kapittel 4 i loven. Hvilke virksomheter som omfattes av kapittel 4, er negativt avgrenset til virksomhet som ikke omfattes av reglene om offentlig organ slik de er definert i § 5 første ledd, jf. § 5 annet ledd. Begrepet virksomhet i § 16 skal forstås på samme måte som beskrevet i tilknytning til § 5 annet ledd. Det legges en vid forståelse av begrepet til grunn, som omfatter både næringsvirksomhet og annen organisert virksomhet. Det vises for øvrig til kommentarene til § 5 annet ledd.

Bestemmelsen må videre ses i sammenheng med § 10 i produktkontrolloven som gir særregler om rett til miljøinformasjon når forespørselen gjelder «produktspesifikk informasjon» om produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse som nevnt i produktkontrolloven § 1, jf. § 3 annet ledd. Her gjelder ulike regler avhengig av hva forespørselen gjelder. Spørsmål som gjelder bestemte produkter innenfor produktkontrollovens virkeområde og deres innhold, egenskaper og helse- og miljøvirkninger, såkalt «produktspesifikk» informasjon, reguleres fullt ut av de særlige reglene om rett til miljøinformasjon som er tatt inn i produktkontrolloven. Disse reglene er bestemmende for rettigheter og plikter når det er produktet i seg selv som er gjenstand for kravet om miljøinformasjon. Produktkontrolloven gjelder ikke for alle produkter, men bare for de som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse som definert i § 1 i loven. Er derfor den som spør ute etter produktspesifikk informasjon om denne typen produkter som virksomheten tilvirker, importerer, bearbeider, omsetter eller bruker, gjelder reglene i produktkontrolloven. Det vises for øvrig til kommentarene til § 3 annet ledd.

Dette utelukker ikke at virksomheten etter § 16 også plikter å informere om bruk og produksjon av produkter som omfattes av produktkontrolloven. Dette er viktig informasjon og vil som den store hovedregel være «forhold» som kan medføre «ikke ubetydelig påvirkning på miljøet», jf. også kommentarene til § 9. Forskjellen fra denne informasjonsplikten og reglene i produktkontrolloven er at miljøinformasjonen etter § 16 inngår i en sammenheng hvor det gjelder miljøinformasjon om alle de ulike miljøsidene ved virksomheten. I en slik sammenheng vil det være en mangel å utelate informasjon om bruk og eventuelt produksjon av helse- og miljøforstyrrende produkter i virksomheten. For dette formål må det gis miljøinformasjon som er nødvendig for å vurdere virksomhetens innvirkning på miljøet. Det vil si om produktene slik virksomheten bruker dem, kan medføre ikke ubetydelig miljøskade. Det vil her være snakk om en konkret risikovurdering i forhold til virksomhetens bruk av slike produkter. Også dette er en forskjell mellom miljøinformasjon om produkter etter miljøinformasjonsloven og produktkontrolloven. Etter produktkontrolloven er ikke miljøinformasjonen knyttet til en konkret risikovurdering ved bruken av produktet i den sammenheng den inngår, men til produktets egenskaper og virkninger i seg selv, blant annet potensialet for skade ut fra dets iboende egenskaper, for eksempel kjemiske egenskaper.

Et tilsvarende skille vedrørende produktinformasjon vil gjelde mellom miljøinformasjonsloven § 10 første ledd om rett til miljøinformasjon fra offentlige organer, og de nye reglene om produktspesifikk informasjon fra offentlige organer som departementet har tatt inn i produktkontrolloven § 9. En forskjell er imidlertid at kunnskapsplikten i produktkontrolloven § 3 annet ledd ikke gjelder for offentlige organer, og det er heller ikke gjort gjeldende andre kunnskapsplikter. Retten til miljøinformasjon etter produktkontrolloven gjelder den produktspesifikke informasjon som til enhver tid måtte foreligge hos offentlige organer som ledd i deres saksbehandling og oppgaver, blant annet som produktkontrollmyndighet etter produktkontrolloven. Det vises for øvrig til kommentaren til den nye § 9 i produktkontrolloven.

Opplysningene skal gis på virksomhetsnivå. Hva som skal anses som en atskilt virksomhet, må vurderes konkret i henhold til den organisering som er valgt for virksomheten. Praksis under regnskapsloven når det gjelder forholdet mellom morselskaper og de enkelte selskaper i konsern, vil være relevant.

Retten til å få miljøinformasjon gjelder forhold som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, jf. § 16 første ledd. Dette tilsvarer det virksomheten skal ha kunnskap om i henhold til § 9. Det vises til omtalen av hva som kan være aktuelle forhold under § 9.

Hva som skal anses som ikke ubetydelig påvirkning av miljøet må vurderes for det enkelte forhold ved virksomheten, ikke virksomhetens miljøpåvirkning som helhet. Dette må vurderes konkret for den enkelte virksomhet og vil naturlig variere, selv om en rekke forhold regelmessig vil være av betydning i en rekke virksomheter av samme art eller i samme bransje.

Blant forhold som generelt er relevante å vurdere, kan nevnes forurensning, herunder støy, forbruk og produksjon av produkter, avfall, energiforbruk, arealbruk, transport, påvirkning på det biologiske mangfold og forbruk av eller utnyttelse av naturressurser, både biologiske ressurser og andre naturressurser.

Et annet spørsmål er hvor detaljert man må svare eller hvor langt virksomheten trenger å gå i å legge til rette og bearbeide informasjon. Retten gjelder miljøinformasjon om både vurderinger og fakta. Det vil ikke være nok for eksempel å vise til at man følger myndighetenes krav eller overholder konsesjonen. Det kreves på den annen side som utgangspunkt ikke omfattende bearbeiding. Men retten til miljøinformasjon har et materielt innhold. Den som mottar et krav om miljøinformasjon, må derfor etter beste evne og innenfor rimelighetens grenser svare og formidle informasjonen på en måte som er forståelig og meningsfylt. Hvor disse grensene går kan variere både med spørsmålet og med ressurser og kvalifikasjoner til både den som spør og den som gir informasjonen. I noen tilfeller kan forespørselen dessuten nettopp gjelde rene og ubearbeidede faktaopplysninger, mens spørsmålet i andre tilfeller kan dreie seg om få vite om en utvikling over tid, eller for eksempel om det er skjedd en forbedring eller forverring fra tidligere. Den som får forespørselen kan på sin side i varierende grad ha ressurser og forutsetninger for å finne fram miljøinformasjon. Man kan ikke forvente like mye av små som av store virksomheter. Det må her utvises et fornuftig skjønn hvor hensynet til informantens arbeidsbyrde veies mot allmennhetens behov for informasjon og hvor hensynet til lovens formål tillegges betydelig vekt. Forespørsler som er for diffuse eller omfattende kan avvises, jf. tredje ledd.

Annet ledd følger opp utvalgets forslag til ny § 3 b tredje ledd i produktkontrolloven om at informasjon om vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som oppstår i utlandet som følge av produksjonen og distribusjonen av produktet, kan kreves dersom informasjonen er tilgjengelig. Tilsvarende bestemmelse er nå tatt inn i produktkontrolloven § 10 tredje ledd. Regelen i produktkontrolloven omfatter bare de produktene som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse som nærmere definert i produktkontrolloven. Der hvor produktet i seg selv ikke er av denne art, eller hvor helseskaden eller miljøforstyrrelsen utelukkende forårsakes utenfor Norges grenser, gjelder ikke produktkontrolloven. I disse tilfellene må informasjonskravet hjemles i miljøinformasjonsloven. Eksempler på denne typen opplysninger er informasjon om uttak av trevirke fra regnskog i forbindelse med produksjon av hagemøbler og bruk av plantevernmidler og andre kjemikalier ved produksjon av mat og andre produkter utenlands. Bestemmelsen gir forbruker rett til å kreve at for eksempel selger av utenlandsproduserte produkter spør tidligere salgsledd om nærmere informasjon om miljøvirkningene av produksjonen i utlandet. Det vises for øvrig til kapittel 13.8.3 og til kommentarene til produktkontrolloven § 10 tredje ledd.

Tredje ledd fastslår at et krav om miljøinformasjon kan avvises dersom de er for generelt formulert eller slik at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Til forskjell fra utvalgets forslag (§ 7 annet ledd første punktum) skiller loven nå mellom grunnlag for avvisning, jf. § 16 tredje ledd, og grunnlag for unntak, jf. § 17. Bestemmelsene i § 16 tredje ledd er den samme som i § 10 tredje ledd, og i produktkontrolloven §§ 9 annet ledd og 10 fjerde ledd. Det vises til kommentaren til miljøinformasjonsloven § 10 tredje ledd.

Endringen innebærer ikke annet enn at det klarere går fram av loven at krav i noen tilfeller kan nektes imøtekommet med henvisning til et mer formelt grunnlag og uten realitetsbehandling. Avvisningen må holde seg innenfor det avvisningsgrunnlag loven anviser. Avvisning kan skje på to grunnlag, enten der spørsmålet er for generelt formulert, eller der det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Av hensyn til lovens formål skal begge avvisningsgrunner brukes med forsiktighet og må oppfattes som sikkerhetsventiler. I praktiseringen av loven er det viktig å holde fast ved at den som ber om miljøinformasjonen, ikke kan avkreves noen begrunnelse for hvorfor han søker den, og at det ikke gjelder noe individualiseringskrav.

Krav som er for generelt formulert kan være krav som ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva det gjelder. Den selvstendige betydningen av sistnevnte kriterium er først og fremst spørsmål som er svært bredt vinklet og som er svært omfattende å besvare. Dette har sammenheng med arbeidsbyrden for informanten, og hvor mye det er rimelig å kreve fra denne. For at virksomheten skal være i stand til å besvare henvendelsen, må det være mulig å forstå hvilke «forhold» ved virksomheten det stilles spørsmål om. Dette skal ikke forstås slik at man ikke skal kunne kreve oversiktsinformasjon eller sammenstilte opplysninger, for eksempel dersom spørsmålet gjelder flere forhold som må ses i sammenheng eller utviklingen i visse forhold over tid. Det vises for øvrig til kommentarene til første ledd.

Bestemmelsen stiller ikke opp noe krav om individualisering av krav slik som i offentlighetsloven, jf. også kommentaren til § 10 tredje ledd. Som utgangspunkt skal det etter loven være mulig å få besvart spørsmål som er av noe mer generell karakter, dersom det er klart hvilke opplysninger det er tale om. Dette kan forutsette at informasjon fra flere kilder settes sammen eller samles. Den som får forespørselen må selv finne fram til dette, det kan ikke kreves at den som spør identifiserer en sak eller en konkret sammenheng hvor informasjonen skal foreligge. Dette er bakgrunnen for at saksbehandlingsreglene gir mulighet for forlengelse av svarfristen der hvor det tar tid å framskaffe informasjonen, for eksempel fordi den foreligger i flere forskjellige sammenhenger. Men der hvor besvarelse av forespørselen krever en helt urimelig og uforholdsmessig arbeidsinnsats, må virksomheten kunne avvise kravet.

Bestemmelsen i § 16 tredje ledd må også ses i sammenheng med retten til å avslå krav som må anses «åpenbart urimelig», jf. § 17 første ledd bokstav b. Dette gjør det mulig å avskjære sjikanøse krav og andre krav som ikke med rimelighet kan forventes imøtekommet, jf. kommentarene til § 17. En tilsvarende unntaksgrunn kan ikke påberopes for offentlige organer, jf. § 11.

Også krav som er uforståelige kan avvises. På dette punkt gjør loven forskjell på privat og offentlig sektor. Offentlige organer har i slike tilfeller en særskilt veiledningsplikt, som ikke påhviler virksomheter etter § 16, jf. § 10 tredje ledd.

Generelt kreves det at virksomheten søker å formidle miljøinformasjonen på en måte som er mulig å forholde seg til for den som spør, slik at en viss tilrettelegging i lys av dette må påregnes. Loven krever også her noe mer av offentlige organer enn for private informanter. Det gjelder ingen formkrav, og informasjonen kan utleveres i den form virksomheten anser for hensiktsmessig. Informasjonen skal imidlertid ikke være villedende, men gi et dekkende og forståelig bilde av den informasjonen som etterspørres, jf. § 18 annet ledd.

Til § 17 Unntak

Paragrafen fastsetter tre unntak fra hovedregelen om rett til miljøinformasjon fra virksomheter og svarer innholdsmessig langt på vei til utvalgets forslag til § 7 annet og tredje ledd.

Unntakene er delvis de samme som unntakene i § 11 første ledd for offentlig organ. Det vises til motivene til § 11 og til de generelle motivene i kapittel 14 der unntakene er omtalt samlet. Det vises også til produktkontrolloven § 10 femte ledd.

Første ledd bokstav a innskrenker informasjonsretten i de tilfellene der miljøinformasjonen angår truede og sårbare miljøverdier, særlig arter, og hvor informasjonen kan bli brukt til å skade disse, for eksempel gjennom å plyndre reir, samle eksemplarer av truede arter og lignende.

Tilsvarende bestemmelse er foreslått tatt inn i offentlighetsloven § 6 a første ledd. Behovet for å beskytte miljøet mot misbruk av miljøinformasjon er noe Århuskonvensjonen anerkjenner, jf. artikkel 4 nr. 4 bokstav h. Bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for å beskytte helt spesielle og truede miljøverdier. Det må dreie seg om en ikke ugrunnet fare for at opplysningene kan brukes til skade for spesielt utsatte miljøverdier, slik som for eksempel arter som er etterstrebet av samlere, eller lokaliteter som er sårbare for forstyrrelse og lignende. Dette kan for eksempel være informasjon om voksesteder for truede eller sjeldne planter, og informasjon om hekkesteder, hi, ynglesteder og lignende for bestemte arter eller bestander. Bestemmelsen gjelder både arter som er fredet i henhold til lov eller særskilt vedtak, og arter som ellers anses truet, men som ikke er omfattet av fredning eller andre vernevedtak.

Informasjon om truede arter i Norge framgår blant annet av den såkalte «Rødlista» som er etablert og forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning. For enkelte arter gjelder dessuten særskilt forbud mot innførsel og utførsel i henhold til forskrift (gjennomføring av CITES-konvensjonen). Informasjon om truede arters levesteder mv. vil ventelig øke i omfang i forbindelse med bedre kartlegging av biologisk mangfold, som blant annet vil gi konkret og stedfestet informasjon i kommunene og i Direktoratet for naturforvaltnings «Naturbase», samt i den planlagte nasjonale «Artdatabanken».

Unntaket vil nok være mest relevant overfor krav om miljøinformasjon hos det offentlige. Også privat virksomhet, for eksempel knyttet til skogsdrift, vil imidlertid kunne ha stedfestet informasjon om levesteder for rødlistearter i et bestemt område, eller en fiskeribedrift kan sitte inne med kunnskap om sjeldne korallrev eller om levesteder for andre utsatte marine arter.

Det skal i utgangspunktet en del til før unntaket tas i bruk - bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil for å beskytte miljøet. Ved vurderingen av om opplysningene skal unntas må virksomheten ta stilling til risikoen for at miljøet vil bli skadelidende dersom opplysningene gjøres allment kjent. I tvilstilfeller bør miljøvernforvaltningen kunne bistå med råd. For å kunne nekte å gi ut informasjon må det foreligge en reell risiko for at informasjonen vil kunne brukes til å skade miljøet. Det vil imidlertid ikke være et vilkår for unntak at personen som begjærer innsyn kan mistenkes for å ville misbruke opplysningene. Se for øvrig kommentarene til den foreslåtte endringen i offentlighetsloven § 6 a første ledd, nytt annet punktum.

Etter første ledd bokstav b kan et krav avslås dersom det er åpenbart urimelig. Bestemmelsen er i tråd med utvalgets forslag til § 7 annet ledd. Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse og er inntatt som en sikkerhet, for eksempel mot sjikanøse krav eller krav som rammer virksomheten på en utilbørlig måte. Departementet antar at forholdene sjelden vil ligge slik an at bestemmelsen kan anvendes som hjemmel for å nekte informasjonsutlevering. Unntaket kan ikke brukes som grunnlag for å kreve at opplysningssøker skal dokumentere behovet for opplysningene.

Første ledd bokstav c fastslår at et krav kan avslås dersom det er av konkurransemessig betydning å beskytte opplysningene. Bestemmelsen har samme anvendelsesområde som forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om forvaltningens taushetsplikt for forretningshemmeligheter. Forvaltningsloven § 13 er kort omtalt i kommentarene til § 11 og i kapittel 14.

Annet ledd første punktum gir § 12 tilsvarende anvendelse, og tilsvarer utvalgets forslag til § 7 siste ledd. Særlig viktige miljøopplysninger som omfattes av § 12, skal utleveres fra virksomheten, selv om informasjonen omfattes av unntaksreglene i første ledd. Det vises til kommentarene til § 12.

Annet ledd annet punktum gir § 14 annet og tredje ledd tilsvarende anvendelse for situasjoner hvor en privat virksomhet vurderer å utlevere taushetsbelagte opplysninger i medhold av § 12. Dette vil kunne være tilfelle hvor det er snakk om utlevering av opplysninger som for eksempel bedriftens underleverandør ønsker hemmeligholdt. I disse tilfellene må bedriften før eventuell utlevering etter § 12 følge den prosedyren som er foreskrevet i § 14 annet og tredje ledd, dvs. at bedriften må varsle den underleverandør el l som har interesse av hemmelighold for å få en uttalelse fra vedkommende. Det vises for øvrig til merknadene til § 14. Departementet legger imidlertid til grunn at slike situasjoner neppe vil være særlig praktiske, siden § 12 i hovedsak gjelder mer generelle opplysninger.

En eventuell avgjørelse om å utlevere taushetsbelagte opplysninger vil kunne påklages til Klagenemnda for miljøinformasjon i henhold til § 19.

Når det gjelder tredje ledd vises til motivene til § 11 tredje ledd.

Til § 18 Saksbehandling

Bestemmelsen gir saksbehandlingsregler for private virksomheter som skal besvare forespørsler om miljøinformasjon. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 12.6.

Første ledd tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 9 første ledd første punktum. Bestemmelsen innebærer at det ikke gjelder noe formkrav med hensyn til hvordan opplysningene skal gis, og at informasjonen i prinsippet også kan utleveres muntlig. Dersom informasjonen skal gis muntlig, forutsetter dette imidlertid at den som har bedt om opplysningene, gis mulighet for å skrive ned informasjonen. Dersom muntlig overlevering ville gjøre det vanskelig å få overlevert informasjonen på grunn av stor informasjonsmengde eller lignende, må informasjonen gis skriftlig. Det samme gjelder dersom kravet for eksempel gjelder tekniske opplysninger eller informasjon knyttet til kart eller tegninger. Valg av form må heller ikke føre til at informasjonen i praksis blir uforståelig eller villedende, jf. annet ledd.

Annet ledd første punktum tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 9 første ledd annet punktum. Kravet om at informasjonen skal være dekkende og forståelig gjelder både med hensyn til formen opplysningene gis i og utvalg og innhold i de opplysningene som gis. Det følger av bestemmelsen at opplysningene som utleveres må gi et riktig bilde av saken. Det betyr at virksomheten plikter å sørge for at opplysningene som gis er helhetlige og dekker de relevante aspekter i forhold til det kravet gjelder. I kravet om at informasjonen skal være forståelig ligger også et krav om at informanten til en viss grad må tilpasse opplysningene i forhold til informasjonssøkers forutsetninger. Det innebærer at informasjonssøker vil kunne be om en forklaring på informasjon som for eksempel inneholder faguttrykk eller teknisk komplisert informasjon. Bestemmelsen legger også begrensninger på virksomhetens rett til å utlevere opplysningene muntlig, jf. kommentarene til første ledd.

Annet ledd annet punktum tilsvarer utvalgets forslag til § 9 første ledd tredje punktum.Bestemmelsen innebærer at innsynskravet kan besvares ved å vise til registre, rapporter eller lignende dersom opplysningene allerede foreligger der. Dette vil kunne være praktisk i en rekke tilfeller hvor informasjonen allerede er skrevet ned og kan gjøres tilgjengelig, selv om opplysningene ikke er utformet slik at de er et konkret svar på innsynsbegjæringen. Eksempel på dette er miljøplaner utarbeidet i landbruket eller miljørapporter laget i andre typer virksomheter. Det er imidlertid presisert at denne framgangsmåten bare kan benyttes hvor innsynsbegjæringen kan besvares tilfredsstillende på denne måten. Det innebærer at henvisning til rapporter eller registre eller lignende ikke oppfyller kravet dersom dette betyr at det i praksis blir vanskelig for den som ber om informasjon, å få svar på det vedkommende ønsker. Det kan for eksempel være tilfelle hvor det er lagret store mengder informasjon og det er vanskelig å finne fram til det som er relevant, eller det krever omfattende sammenstillinger av informasjonen for at vedkommende skal få svar på sitt spørsmål.

Tredje ledd tilsvarer utvalgets forslag til § 9 annet ledd første punktum. Bestemmelsen gir flere virksomheter anledning til å gå sammen om å gi opplysninger. Dette kan være særlig praktisk for mindre virksomheter eller virksomheter som i stor grad har felles miljøopplysninger, for eksempel flere skogeierlag eller industrivirksomheter med samme type produksjon. Virksomheten må i så fall informere informasjonssøkeren om hvor han kan henvende seg for å få informasjonen. For øvrig gjelder bestemmelsene i første og annet ledd tilsvarende også i disse tilfellene. Bestemmelsen innskrenker heller ikke den enkelte virksomhets kunnskapsplikter etter § 9.

Fjerde ledd tilsvarer utvalgets forslag til § 10 første og annet ledd, bortsett fra at det er satt en frist på en måned for å gi beskjed om eventuell oversittelse av en-månedersfristen. I tillegg er det tatt inn en bestemmelse om at foreløpig svar kan unnlates dersom det anses åpenbart unødvendig. Bestemmelsen gir tilsvarende regler som for offentlige organer, jf. § 13 fjerde ledd, men med andre frister.

Etter fjerde ledd første punktum skal virksomheter som mottar krav om miljøopplysninger utlevere disse snarest mulig. Hva som er snarest mulig må vurderes konkret. I enkle saker, hvor det kan henvises til eksisterende opplysninger eller hvor svar kan gis uten nærmere undersøkelser, må svar gis i løpet av noen dager. Bestemmelsen setter en absolutt frist på en måned for å utlevere opplysningene, med mindre unntaksregelen i annet punktum kommer til anvendelse.

Fjerde ledd annet punktum er en unntaksregel som i særlige tilfeller forlenger fristen for å gi opplysninger til to måneder. Den kommer blant annet til anvendelse der hvor det er snakk om større mengder med informasjon som skal utleveres eller sammenstilles, og hvor det å besvare innsynsbegjæringen krever tid og arbeid av virksomheten ut over det som vil være normalt ved en innsynsbegjæring. Det er imidlertid snakk om en snever unntaksregel, og det forutsettes at virksomheten starter arbeidet med å besvare henvendelsen så snart som mulig, og utleverer informasjonen så snart den er klar.

Det vil vanligvis ikke kunne henvises til manglende kunnskap om forhold som omfattes av kunnskapsplikten i § 9 som grunnlag for utsettelse. Regelen kan imidlertid ha en viss betydning i forhold til bestemmelsen om rett til opplysninger om helseskader og miljøforstyrrelser av produkter i produksjonsprosessen, jf. forslaget til produktkontrolloven ny § 10 første ledd bokstav d, ettersom det her ikke gjelder noen kunnskapsplikt, men en plikt til å rette henvendelse til tidligere salgsledd innenfor fristen.

Dersom virksomheten ikke klarer å svare på henvendelsen innen en måned, skal opplysningssøker gis beskjed om dette så snart som mulig, og senest innen en måned, slik at han kan forholde seg til dette, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Siste punktum gir adgang til å unnlate å gi foreløpig svar om forsinket besvarelse dersom det må anses åpenbart unødvendig. Dette vil typisk være tilfelle hvor informasjonssøker i annen forbindelse er gjort kjent med utsettelsen.

Femte ledd tilsvarer et stykke på vei utvalgets forslag til § 10 tredje ledd, men går noe lenger enn denne. Bestemmelsen er en parallell til § 13 femte ledd som gjelder for offentlige organer. Virksomhet som avslår krav om miljøopplysninger, plikter å vise til hjemmelen for avslaget, og dessuten opplyse om at det er klageadgang og at klagefristen er tre uker, jf. § 19 annet ledd. I tillegg skal virksomheten opplyse om at vedkommende kan be om nærmere begrunnelse for vedtaket etter § 18 sjette ledd, og fristen for dette.

Kravet om at virksomheten skal opplyse om klageadgangen kan oppfylles ved at virksomheten skriver at avgjørelsen kan påklages til Klagenemnda for miljøinformasjon, og at klage må skje innen tre uker, jf. § 19 annet ledd. Det er i utgangspunktet ikke krav om at avslaget gis skriftlig. Den som begjærer innsyn kan imidlertid be om å få avslaget skriftlig, jf. sjette ledd.

Sjette ledd er ny i forhold til utvalgets utkast. Den gir informasjonssøker rett til å kreve en kort begrunnelse for avslaget. Det er her ikke snakk om en fullstendig og omfattende gjennomgang av argumenter og avveininger, men en kort redegjørelse for hva som gjør at virksomheten mener det er hjemmel for å gjøre unntak fra opplysningskravet. Informasjonssøker kan be om å få begrunnelsen skriftlig. Svar pr. e-post tilfredsstiller dette kravet.

Til § 19 Klage

Bestemmelsen gir regler om klage over avslag på krav om miljøinformasjon i virksomhet etter kapittel 4, jf. § 5 annet ledd. Bestemmelsen gir også regler om en egen Klagenemnd for miljøinformasjon. Det vises til de alminnelige motivene i kapittel 16.

Første ledd fastsetter hvilke avgjørelser som kan påklages til Klagenemnda for miljøinformasjon. Dette er for det første avslag på begjæringer om innsyn gitt i medhold av lovens § 17 og dessuten avslag på krav om innsyn gitt etter produktkontrolloven § 10. Avslag i denne sammenheng omfatter både tilfeller der kravet avslås med henvisning til en unntaksgrunn, jf. § 17 eller produktkontrolloven §§ 10 og 11, og avslag med den begrunnelsen at tilfellet ikke faller inn under loven. Et krav som bare delvis er besvart, er å forstå som delvis avslag og kan påklages. Det samme gjelder et klart mangelfullt svar selv om det i og for seg dekker hele spørsmålsstillingen. Dette kan for eksempel være hvis informasjonen er formidlet på en måte som ikke med rimelighet kan forstås av mottakeren eller er et rent summarisk svar på et mer omfattende spørsmål.

Informasjonssøker vil kunne be om opplysningene på nytt dersom det opprinnelige svaret ikke er tilfredsstillende. Dette kan for eksempel være hvis informasjonen ikke er tilstrekkelig forklart, slik at opplysningene ikke gir mening for informasjonssøker. Eller det kan være tilfelle hvor bare deler av kravet er besvart eller kravstiller ikke er fornøyd med det materielle innholdet i svaret. Informasjonssøker vil i disse tilfellene alternativt kunne velge å påklage dette som delvis avslag på innsynskravet.

Også avvisning av et krav fordi det er for generelt formulert eller ikke gir grunnlag for å identifisere opplysningene, kan påklages til Klagenemnda, jf. første ledd annet punktum.

En virksomhet vil i unntakstilfelle kunne utlevere taushetsbelagt informasjon i medhold av § 12, jf. § 17 annet ledd. En slik avgjørelse vil kunne påklages til klagenemnda i tråd med § 14 tredje ledd.

Annet ledd gir regler om hvor klagen skal sendes og klagefristen. Klage skal sendes til Klagenemnda for miljøinformasjon, med kopi til den virksomheten som klagen gjelder. Dersom det ikke er sendt kopi til virksomheten, får dette likevel ikke konsekvenser for nemndas mulighet til å avgjøre klagen. Uansett vil nemnda måtte innhente uttalelse fra den virksomheten som har avslått innsynsbegjæringen før avgjørelse treffes, med mindre dette anses unødvendig. Nærmere regler om dette må fastsettes i forskrift.

Klagefristen er tre uker, i tråd med det som gjelder for offentlige organer, jf. § 15 første ledd og forvaltningsloven § 29 første ledd. Dersom informasjonssøker har bedt virksomheten begrunne avslaget etter § 18 siste ledd, avbrytes klagefristen.

Annet ledd tredje punktum slår fast at unnlatt svar innen to måneder skal anses som avslag som kan påklages. Bestemmelsen tilsvarer § 15 første ledd tredje punktum for offentlige organer. Klagefristen løper i dette tilfellet fra utløpet av to-månedersfristen. Dersom svar kommer etter fristen vil det imidlertid løpe en egen klagefrist på tre uker for eventuell klage over dette svaret.

Tredje ledd gir regler om Klagenemndas oppnevning og sammensetning. Bestemmelsen er utformet etter mønster av lov av 28. april 1978 nr. 18 (forbrukertvistloven) om behandling av forbrukertvister § 2. Formålet med å oppnevne seks medlemmer i tillegg til leder og nestleder, er at dette gir nemnda større fleksibilitet til å sammenkalle til møter på kort varsel, og å legge til rette for at arbeidsbelastningen for det enkelte medlem ikke blir for stor. Vervene er ment å kunne utføres på deltid eller i tillegg til vanlig jobb.

Funksjonstiden er satt til fire år. For å sikre overlapping ved senere oppnevninger er det fastsatt at noen av medlemmene første gang skal oppnevnes for en kortere periode enn fire år. Dersom noen av medlemmene i løpet av perioden må be seg fritatt fra vervet, må det kunne oppnevnes nytt medlem til erstatning for vedkommende. Dette er ikke sagt uttrykkelig i bestemmelsen, men vil kunne fastsettes i de forskrifter som må gis om saksbehandling og kompetanse for nemnda.

Bestemmelsen krever at leder og nestleder i nemnda skal ha juridisk embetseksamen. Bakgrunnen for dette er at fortolkningen av loven vil kreve juridisk kompetanse, og slik kompetanse vil også være nyttig i forbindelse med selve saksbehandlingen. Departementet har derfor funnet det fornuftig med krav om juridisk embetseksamen hos den som skal lede nemnda.

Tredje ledd fjerde punktum slår fast hva slags kompetanse medlemmene av nemnda skal ha. Tre av medlemmene skal utpekes blant personer med bakgrunn fra og kunnskap om privat virksomhet. Det vil være naturlig at næringslivsorganisasjoner inviteres til å komme med forslag til medlemmer. De tre øvrige medlemmene skal ha bakgrunn enten fra forbrukersiden, et medieorgan eller en miljøvernorganisasjon. Også her vil det være naturlig at henholdsvis forbrukerorganisasjoner, presseorganisasjoner eller institusjoner og miljøvernorganisasjoner inviteres til å fremme forslag. Det legges opp til at det for hver periode oppnevnes en representant for hver av de tre ulike grupperingene. Det er Kongen som foretar oppnevningen, og dersom det er flere kandidater enn verv, er det Kongen som utpeker de som skal gjøre tjeneste.

Fjerde ledd gir regler om sammensetningen av nemnda i den enkelte sak. Nærmere regler om hvordan sammensetningen skal variere mellom de enkelte medlemmer i de forskjellige sakene må gis ved forskrift.

Femte ledd slår fast at Klagenemnda treffer sine avgjørelser ved alminnelig flertall, og at avgjørelsene skal være skriftlige og med begrunnelse. For øvrig er det lagt opp til å gi regler om saksbehandlingen i forskrift i medhold av § 7.

Sjette ledd gir regler om tvangsgjennomføring av Klagenemndas vedtak. For å lette slik tvangsgjennomføring er det fastsatt at avgjørelsene skal regnes som særlig tvangsgrunnlag etter lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) kapittel 13. Dette innebærer at den som krever Klagenemndas avgjørelse gjennomført, vil kunne gå direkte til namsmyndighetene med kravet, uten først å ha fått dom for dette.

Bestemmelsen innebærer at den som får medhold i Klagenemnda, har mulighet for å tvinge gjennom oppfyllelsen av kravet i tilfelle hvor virksomheten nekter å etterkomme avgjørelsen. Der virksomheten allerede har utarbeidet dokumenter hvor de etterspurte miljøopplysningene finnes, vil tvangsfullbyrdelsen skje etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 del II. Begjæringen settes fram for namsmannen, jf. § 13-3 (namsmannens avgjørelse kan påklages til namsretten, tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16) og fullbyrdelsesmåten framgår av § 13-8. Der virksomheten ikke har dokumenter hvor den etterspurte miljøinformasjonen framgår (virksomheten har ikke oppfylt kunnskapsplikten), vil fullbyrdelsen skje etter kapittel 13 del V (fullbyrdelsesmåten vil her være løpende tvangsmulkt). Begjæringen settes da fram for namsretten, jf. § 13-3.

I begge tilfeller vil virksomheten under tvangsfullbyrdelsen kunne sette fram og få prøvet enhver innvending som kunne ha vært framsatt under et søksmål om gyldigheten av klagenemndas vedtak, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd.

Kapittel 5 Deltagelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet

Til § 20 Rett til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer

Paragrafen er en prinsippbestemmelse om allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utformingen av regelverk, planer og programmer. Det stilles i bestemmelsen opp grunnleggende krav til slik deltakelse. Bestemmelsen bygger på utvalgets forslag til § 6. Når det gjelder den nærmere begrunnelsen for utformingen av bestemmelsen, vises til kapittel 15.

Med regelverk menes lover og forskrifter. Med planer og programmer menes alt fra kommunale arealplaner til statlige handlingsplaner for enkelte sektorområder, slik som nasjonal transportplan. En offentlig beredskapsplan vil også være omfattet. Det er ikke noe vilkår at planene har rettslig bindende virkninger. Paragrafen gjelder både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. I den grad avtaler om myndighetsutøvelse i realiteten nedfeller regelverk, planer eller programmer er også disse omfattet.

Bestemmelsen innebærer at allmennheten skal få informasjon om arbeidet med utformingen av regelverk, planer og programmer og gis anledning til å komme med innspill i beslutningsprosessen. De opplysningene som er nevnt kan gis muntlig. En måte å sikre deltakelse på kan være avholdelse av orienteringsmøter for berørte deler av allmennheten. Bestemmelsen vil også kunne oppfylles ved å legge ut relevant informasjon på nettet. Bestemmelsen forutsetter at informasjon og mulighet for deltakelse gis på et tidspunkt hvor mulighet for innflytelse er reell, det vil som oftest si tidlig i saksbehandlingen. Det forutsettes at det settes tidsrammer for allmennhetens deltakelse som gjør det mulig å komme med relevante innspill. Tidsrammene må være så romslige at det gir for eksempel berørte interesseorganisasjoner anledning til å sette seg inn i saken og å drøfte denne internt i organisasjonen for å utarbeide innspill til saken.

Bestemmelsen gjelder bare regelverk, planer og programmer som kan ha betydning for miljøet. Det er ikke stilt noe vesentlighetskrav i denne forbindelse, og det innebærer at det ikke må være snakk om omfattende miljøvirkninger før bestemmelsen kommer til anvendelse. Her som ellers i loven må begrepet «miljøet» forstås i overensstemmelse med § 2 annet ledd.

I annet ledd stilles det opp særskilte krav til medvirkning og informasjon for saker som kan få vesentlige konsekvenser for miljøet. Hvorvidt saken kan få vesentlige konsekvenser for miljøet, må vurderes konkret og i forhold til blant annet det geografiske virkeområdet for planen. Omhandler saken forurensning, avfall, energi, ressursbruk, arealbruk, transport og støy vil vesentlighetskravet som regel være oppfylt. Bestemmelsen sier at for slike saker skal det gjennomføres en høring av forslaget og at det ved høringen skal foreligge en redegjørelse av forslagets antatte virkninger på miljøet. Høring skal gjennomføres i god tid før saken avgjøres. De samme hensyn som nevnt under omtalen av første ledd annet punktum, må også her legges til grunn. Hvor omfattende og sammensatt saken er, vil også være av betydning for hva som er en rimelig frist.

Det kan i særlige opplistede tilfeller gjøres unntak fra kravet om å gjennomføre offentlig høring. I annet ledd litra a heter det at offentlig høring kan unnlates dersom andre former for medvirkningstiltak vurderes som mer egnet i forhold til å ivareta allmennhetens rett til å deltakelse i beslutningsprosessen. Høring kan videre utelates dersom det ikke vil være praktisk gjennomførbart, vil vanskeliggjøre gjennomføring av saken eller svekke dens effektivitet, eller må anses som åpenbart unødvendig (litra b - d). Disse unntakene tilsvarer unntakene for å høre forskrifter etter forvaltningsloven § 37 og unntakene i utredningsinstruksens kapittel 5.4. For en nærmere redegjørelse for disse unntaksgrunnene vises det til forvaltningslovens forarbeider og kommentarer.

Etter tredje ledd kan utkast til meldinger og proposisjoner til Stortinget unntas fra offentlig høring. Det bør likevel fra sak til sak vurderes om denne type utredninger bør sendes på høring. Høring vil kunne være et egnet og viktig virkemiddel i også denne type saker og allerede i dag gjennomføres høring i en god del tilfeller.

For å sikre at de innspillene som er kommet inn fra allmennheten blir tatt hensyn til, forutsettes det i fjerde ledd at det ved avgjørelse i saken skal redegjøres for hvordan kravene til deltakelse er ivaretatt, og hvordan eventuelle innspill som er kommet inn er vurdert. Bestemmelsen er ikke ment å stille krav om at hvert enkelt innspill er vurdert, men at det redegjøres for hovedtrekkene i innspillene. Det stilles også krav om at avgjørelsen skal offentliggjøres.

Av femte ledd framgår det at bestemmelsen ikke innskrenker allmennhetens rett til å delta i beslutningsprosesser på grunnlag av bestemmelser i andre lover eller annet regelverk.

Kapittel 6 Ikrafttredelse og endringer i andre lover

Til § 21 Ikrafttredelse

Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.

Til § 22 Endringer i andre lover

Til lovforslaget avsnitt 1 om endringer i offentlighetsloven

Til endringer i § 1 Lovens generelle virkeområde

Offentlighetsloven § 1 nytt femte ledd presiserer at miljøinformasjonsloven gjelder i tillegg til offentlighetsloven for så vidt gjelder miljøinformasjon. Bestemmelsen er en videreføring av forslag fra utvalget. Den presiserer at der det dreier seg om miljøinformasjon, vil miljøinformasjonsloven komme i tillegg til offentlighetsloven. Dersom det dreier seg om miljøinformasjon, må forvaltningsorganet følge saksbehandlingsreglene i miljøinformasjonsloven og vurdere innsynsspørsmålet i tråd med dette regelverket. Begrepet miljøinformasjon skal også her forstås i overensstemmelse med miljøinformasjonsloven § 2.

Til endringer i § 6 a

Etter offentlighetsloven § 6 a første ledd nytt annet punktum kan informasjon nektes utlevert dersom det er fare for at informasjonen kan bli brukt til skade for truede og sårbare arter og leveområder eller andre miljøverdier som er særlig utsatt. Det er behov for å innskrenke informasjonsretten for å beskytte miljøet i tilfeller der informasjonen er slik at den kan bli misbrukt til skade for miljøet. Dette er også noe Århuskonvensjonen anerkjenner, jf. artikkel 4 nr. 4 bokstav h.

Det er ikke alltid noen sammenheng mellom den faktiske miljøstatus som truet eller sårbar og hvorvidt arten er fredet eller ikke. Skade på slike arter vil derfor ikke alltid være straffbart slik rettstilstanden er i dag. Det avgjørende i miljøinformasjonssammenheng er derfor ikke artens formelle, rettslige status som fredet eller lignende, men om den faktisk sett anses som spesielt utsatt som følge av menneskelige inngrep. Noen arter kan også være naturlig sjeldne. Offentlighetsloven § 6 a første ledd omhandler fra før bare tilfeller hvor offentlighet vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger, og er derfor ikke tilstrekkelig hjemmel for å unnta informasjon om truede arters levesteder og lignende. Denne typen kunnskap vil de nærmeste årene bli mer systematisk registrert og allment tilgjengelig som følge av arbeidet med kartlegging og systematisering av biologisk mangfold, se nedenfor. Behovet for å utvide adgangen til unntak av hensyn til miljøet selv har derfor vært ansett å være tilstede. Dette er bakgrunnen for forslaget om nytt annet punktum i offentlighetsloven § 6 a første ledd. Samme formulering er tatt inn i miljøinformasjonsloven § 17 første ledd bokstav a, og denne skal forstås og anvendes på samme måte som offentlighetslovens bestemmelse.

Det er viktig å understreke at bestemmelsen skal være en sikkerhetsventil for å beskytte utsatte og truede miljøverdier, og at den ikke skal brukes som generelt grunnlag for å unnta miljøinformasjon om truede arter. Hovedregelen er at også slik informasjon skal være allment tilgjengelig. Formålet må være å beskytte spesielt utsatte miljøverdier, slik som for eksempel truede eller sårbare dyre- eller plantearter som er etterstrebet av samlere, biotoper, leveområder, yngleområder eller andre lokaliteter som er særlig viktige for visse arter, og som kan være utsatt for miljøkriminalitet eller på annen måte kan ta skade av for nærgående menneskelig kontakt eller andre forstyrrelser. Miljøinformasjon som er aktuell å unnta, er for eksempel kartfestet eller detaljert informasjon om voksesteder for truede eller sjeldne planter, eller informasjon om hekkesteder, hi, ynglesteder og lignende for bestemte arter eller bestander som anses utsatt. Denne typen miljøinformasjon vil kunne finnes i Direktoratet for naturforvaltnings «Naturbase» og i den kommende Artdatabanken, og for øvrig foreligge hos offentlige organer som ledd i saksbehandling og kontroll. Kommunene vil også, som følge av den kartlegging av biologisk mangfold som er i gang og trolig vil bli gjennomført i alle kommuner, i økende grad besitte slik informasjon.

Begrepet «miljøet» må i denne sammenheng forstås i tråd med miljøinformasjonsloven § 2, noe som innebærer at også informasjon om kulturminner og kulturmiljø vil være omfattet. Også informasjon som vil kunne brukes til skade for særlig utsatte kulturminneverdier eller lignende (og som ikke er omfattet av første ledd i bestemmelsen) vil derfor være omfattet.

For å kunne nekte å gi ut informasjon må det foreligge en reell risiko for at informasjonen vil kunne brukes til å skade miljøet. Det vil imidlertid ikke være et vilkår for unntak at personen som begjærer innsyn kan mistenkes for å ville misbruke opplysningene.

Til lovforslaget avsnitt 2 om endringer i produktkontrolloven

Til ny § 9 Rett til informasjon om produkter som foreligger hos offentlig organ

Bestemmelsen er ny i forhold til utvalgets forslag, som hadde tatt inn samtlige bestemmelser om innsyn hos offentlig organ i miljøinformasjonsloven. Det vises til kapittel 13 foran for en nærmere begrunnelse for bestemmelsen. Bestemmelsen gjelder rett til «produktspesifikk informasjon» om produkter som kan forårsake helseskade eller miljøforstyrrelse etter produktkontrolloven § 1. Bestemmelsen gjelder bare informasjon som «foreligger» hos offentlig organ. For slik miljøinformasjon er det produktkontrolloven § 9 som er bestemmende for rettigheter og plikter, jf. miljøinformasjonsloven § 3 annet ledd som viser til produktkontrolloven. For sammenhengen mellom miljøinformasjonsloven § 10 og produktkontrolloven § 9 vises til kommentarene til miljøinformasjonsloven § 3 annet ledd og kommentarene til miljøinformasjonsloven §§ 9 og 10.

Med offentlig organ menes det samme som i miljøinformasjonsloven § 5 første ledd. Definisjonen av miljøinformasjon i miljøinformasjonsloven § 2 gjelder imidlertid ikke. De nye reglene om rett til miljøinformasjon i produktkontrolloven er avgrenset av lovens formål og definisjoner, på samme måte som øvrige regler i loven.

En forutsetning for at produktkontrolloven kommer til anvendelse er at det gjelder produkter som omfattes av produktkontrolloven, dvs. produkter «som kan forårsake helseskade eller miljøforstyrrelse », som definert i produktkontrolloven § 1. Produktkontrolloven har til formål å «forebygge at produkt medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende. Loven har også til formål å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt» (produktkontrolloven § 1 første ledd). Produkt er vidt definert. Med produkt menes «råvare, hjelpestoff, halvfabrikat og ferdig vare av ethvert slag» (produktkontrolloven § 2 annet ledd). Loven omfatter produktet i alle stadier, inkludert avfallsstadiet.

Produktkontrolloven § 9 hviler ikke på noen kunnskapsplikt for offentlige organer. Kunnskapsplikten i produktkontrolloven § 3 annet ledd gjelder ikke for offentlige organer (med mindre organet opptrer som produsent eller importør i markedet, jf. § 3 annet ledd), og kunnskapspliktene i miljøinformasjonsloven § 8 og § 9 er ikke relevante i forhold til produktkontrolloven § 9. Kunnskapsplikten i produktkontrolloven er knyttet til aktørene i markedet, og til at det er disse som har eller bør være nærmest til å ha detaljert kunnskap om de produktene de selv produserer, innfører eller markedsfører. Offentlige organer har andre oppgaver, som regel kontrollerende og forvaltende oppgaver overfor privat sektor og markedet. Den produktinformasjonen som her er relevant, er derfor den miljøinformasjonen som tilflyter det offentlige organet som ledd i dets myndighetsutøvelse mv., og som følge av dette til enhver tid foreligger hos organet i saksdokumenter og lignende. Informasjonstilfanget er styrt av oppgaver og roller og vil derfor aldri dekke alle produkter på markedet og sjelden være like omfattende og detaljert som hos produsentene og markedsaktørene selv.

Der hvor offentlig organ selv er en «bruker», noe som antakelig ofte vil være tilfelle i forbindelse med drift av offentlige organer, vil imidlertid dette falle inn under reglene i produktkontrolloven § 10, som gjelder alle ledd i produksjons- og omsetningskjeden, inkludert brukere. Relevant informasjon om produktet skal være formidlet til etterfølgende salgsledd, jf. § 10 siste ledd, og vil derfor også være lett tilgjengelig for brukere.

Den miljøinformasjon som foreligger om produkter hos offentlig organ og som det gis rett til etter den nye produktkontrolloven § 9, er produktinformasjon som organet besitter som følge av sine oppgaver og funksjoner, typisk utøvelse av forvaltningsmyndighet i forbindelse med saksbehandling og kontroll, eller som ansvarlig for registre slik som Produktregisteret (et register over visse kjemikalier) eller lignende. Miljøinformasjon innkommet i forbindelse med tilsyn med regelverk i medhold av produktkontrolloven er også aktuelt. Det er vedtatt omfattende forskriftsverk i medhold av produktkontrolloven. Blant annet hjemler produktkontrolloven et omfattende og EØS-harmonisert regelverk om klassifisering, merking, notifikasjon, forbud og bruksbegrensninger av kjemikalier, som også danner grunnlaget for registrering i Produktregisteret. Offentlige organer som typisk vil besitte slik informasjon som dekket av produktkontrolloven § 9 er etater som har myndighet direkte etter produktkontrolloven eller har oppgaver knyttet til felles regelverk som er hjemlet både i produktkontrolloven og andre lover, slik som arbeidsmiljø-, produktsikkerhets-, miljøvern- og helsemyndighetene. Retten til informasjon er altså ikke begrenset bare til produktkontrollmyndighetene, dvs. de som har myndighet direkte etter produktkontrolloven. Det gjelder flere særlover for produkter som kan medføre helse- eller miljøskade, for eksempel lovgivning om brannfarlige varer og eksplosiver, legemidler, plantevernmidler, alkohol og tobakk. Disse lovene gjelder i tillegg til produktkontrolloven. Produktkontrolloven og særlovgivningen gjelder side om side, men dersom det er motstridende bestemmelser, går spesiallovenes bestemmelser foran produktkontrolloven som mer spesielle (lex specialis). Men dersom spesiallovgivningen om produkter ikke har bestemmelser om allmennhetens rett til informasjon om produktet, faller man tilbake på reglene i produktkontrolloven. Det betyr at de nye bestemmelsene i produktkontrolloven gjelder for alle offentlige organer som har informasjon om produkter som faller inn under produktkontrollovens område, dvs. produkter som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, med mindre tilfellet reguleres av en bestemmelse i en spesiallov som må anses å gå foran som spesialregel. Om forholdet mellom produktkontrolloven og annen lovgivning vises for øvrig til produktkontrolloven og forarbeidene til loven (Ot.prp. nr. 51 (1974-75)).

Annet ledd første punktum gir hjemmel for å avvise et krav når dette er for generelt formulert eller ikke gir grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Bestemmelsen tilsvarer miljøinformasjonsloven §§ 10 tredje ledd, 16 tredje ledd, og produktkontrolloven § 10 fjerde ledd. Det vises til kommentarene til miljøinformasjonsloven § 10 tredje ledd første punktum.

Annet ledd annet punktum inneholder en veiledningsplikt for å klargjøre at organet ikke bare kan avslå en henvendelse med at den er for generell eller ikke klar nok, men har plikt til å veilede informasjonssøkeren slik at det blir mulig å ta stilling til henvendelsen. Det vises til kommentarene til miljøinformasjonsloven § 10 tredje ledd annet punktum.

Tredje ledd gir hjemmel for å gjøre unntak fra informasjonsretten. Dette leddet omhandler bare tilfeller der det er adgang til å gjøre unntak, ikke taushetsplikttilfeller, jf. henvisningen til offentlighetsloven §§ 5, 6 og 6 a. Dette atskiller tredje ledd fra miljøinformasjonsloven § 11 annet ledd. For øvrig vises til kommentarene til § 11 i miljøinformasjonsloven for innholdet i avveiningen.

Fjerde ledd viser til § 11 og andre regler om taushetsplikt. Bestemmelsen i § 11 annet ledd åpner for at taushetsplikt kan tilsidesettes dersom vilkårene der er til stede, men foreskriver ikke uttrykkelig noen interesseavveining. Det vises til kommentarene nedenfor til § 11.

Siste ledd slår fast at avslag kan påklages og gjør miljøinformasjonslovens regler om betaling, saksbehandling og klage, samt forskrifter i medhold av § 7, gjeldende i forhold til krav om produktinformasjon som rettes mot offentlig organ etter produktkontrolloven § 9.

Til ny § 10 Rett til miljøinformasjon om produkter fra tilvirker, importør, bearbeider, omsetter eller bruker av produkt

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak utvalgets forslag til § 3 b i produktkontrolloven. I forhold til utvalgets forslag er det gjort endring i overskriften, i første ledd bokstav d, og i formuleringen i tredje ledd. Det vises til de alminnelige motivene i kapittel 13.

Allmennheten gis i § 10 første ledd rett til miljøinformasjon om produkter direkte fra «tilvirker, importør, bearbeider, omsetter eller bruker» av produktet, jf. annet ledd. Bestemmelsen regulerer uttømmende retten til produktspesifikk informasjon for de produktene som faller inn under produktkontrollovens område, jf. miljøinformasjonsloven § 3 annet ledd, og kommentarene til miljøinformasjonsloven § 16.

En forutsetning for at produktkontrolloven kommer til anvendelse er at det gjelder produkter «som kan forårsake helseskade eller miljøforstyrrelse », som definert i produktkontrolloven § 1. Produktkontrolloven har til formål å «forebygge at produkt medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende. Loven har også til formål å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt» (produktkontrolloven § 1 første ledd). Produkt er vidt definert. Med produkt menes «råvare, hjelpestoff, halvfabrikat og ferdig vare av ethvert slag» (produktkontrolloven § 2 annet ledd). Loven omfatter produktet i alle stadier, inkludert avfallsstadiet.

Retten til å få miljøinformasjon har sammenheng med plikten til å ha kunnskap om helse- og miljøvirkninger av de produkter man bringer på markedet, jf. produktkontrolloven § 3, som påhviler tilvirker og importør. For at denne kunnskapen skal spres til alle omsetningsledd og brukere, slik at allmennheten skal kunne få informasjonen uansett hvilket ledd en henvender seg til, er det innført en aktiv informasjonsplikt overfor neste salgsledd, jf. § 10 siste ledd, som tilsvarer utvalgets forslag til produktkontrolloven § 3 c.

Krav om miljøinformasjon kan rettes til alle ledd i kjeden fra tilvirker eller importør til bruker av produkt. Hvilken informasjon som kan kreves har sammenheng med plikten til å ha kunnskap i produktkontrolloven § 3. Kunnskapsplikten i produktkontrolloven § 3 annet ledd henger igjen nøye sammen med aktsomhetsplikten i § 3 første ledd og er en presisering av denne. Etter § 3 første ledd skal «den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt som kan medføre virkning som nevnt i § 1, vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slik virkning». Kunnskapsplikten i annet ledd pålegger «den som tilvirker eller innfører produkt å skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å vurdere om det kan medføre virkning som nevnt i § 1», dvs. kunnskap som er nødvendig for å vurdere om produktet kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, støy eller lignende, samt produktets energieffektivitet. Kunnskapsplikten er mer omfattende enn det som kreves for å utøve aktsomhet i første ledd.

I henhold til produktkontrollovens forarbeider innebærer dette en plikt til å ha oversikt over eksisterende kunnskap, men også å innhente opplysninger der hvor man ikke har dem, og å utøve en viss kritisk sans overfor informasjonskilder og hvilke som er relevante og pålitelige. Produsent og importør har også en plikt til å skaffe seg ny kunnskap om godt kjente produkter, for eksempel der det oppdages nye effekter ved kjente kjemikalier. Dreier det seg om nye produkter eller egenskaper man ikke kjenner virkningen av, er utgangspunktet et annet enn der hvor man står overfor allment kjente virkninger. Produsent og importør vil da, med mindre det er nokså åpenbart at produktet ikke kan ha helseskadelige eller miljøforstyrrende virkninger, ha en aktiv kunnskapsplikt og skaffe seg kjennskap til produktet, i den forstand at han må sette seg inn i den siste kunnskapen på området. Det vises til den mer utførlige omtalen i forarbeidene (Ot.prp. nr. 51 (1974-75)), se side 88 - 89, og omtalen i NOU 2001:2.

Hvilken informasjon som kan kreves, er listet i ny § 10 første ledd a til e. Det gis i bokstavene a til b rett til å få vite om produktenes innhold og komponenter, eller andre egenskaper som kan medføre «virkning som nevnt i § 1», dvs. helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende. Loven har også til formål å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt. Informasjon om energiforbruk eller energieffektivitet kan derfor kreves.

Informasjon om forholdsregler for å forebygge skadevirkninger kan kreves, jf. bokstav c. Her vil det på mange områder gjelde forskrifter, for eksempel om bruk av sikkerhetsutstyr ved håndtering av kjemiske stoffer. Praktisk informasjon her kan være informasjon om hvordan produktet skal håndteres som avfall for å unngå miljøskade, for eksempel om det inngår i en returordning eller må leveres til særskilt behandling som spesialavfall.

Etter første ledd bokstav d har allmennheten krav på informasjon om «vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser som produksjonen og distribusjonen av produktet forårsaker». Dette er forhold som kan oppstå i forbindelse med produksjon, typisk utslipp eller avfall, og miljøforstyrrelser som følge av transport, slik som forurensning eller risiko for ulykker ved transport eller lagring, for eksempel av spesielt farlige kjemiske stoffer.

Tredje ledd gjelder rett til miljøinformasjon om importerte produkter, dvs. de miljøvirkninger produktet kan ha forårsaket som følge av produksjon eller distribusjon før det kom til Norge. Bestemmelsen tilsvarer intensjonene i utvalgets forslag, men er omformulert, blant annet for å klargjøre forholdet mellom tredje ledd og første ledd bokstav d. Tilsvarende regel er også tatt inn i miljøinformasjonsloven § 16 annet ledd, se kommentarene til denne og kapittel 13.8.3 og 13.9.3. På dette punkt hviler ikke retten til miljøinformasjon på noen kunnskapsplikt. I tråd med utvalgets forslag er det ikke innført noen plikt for virksomheter i Norge til å ha slik miljøinformasjon til enhver tid. Men allmennheten har rett til slik miljøinformasjon dersom den er tilgjengelig. Med tilgjengelig menes at virksomheten enten har miljøinformasjonen selv, eller at den er lett å framskaffe uten større anstrengelser. Det ligger i ordet «tilgjengelig» at det ikke kreves så mye her.

Dersom miljøinformasjonen ikke er tilgjengelig fra før, forplikter loven den som får spørsmålet, for eksempel den norske importøren, til å forsøke å finne fram til slik informasjon gjennom å rette forespørsel bakover i kjeden, jf. tredje ledd annet punktum. Selv om ikke loven uttrykkelig sier det, er forutsetningen her at det må rettes forespørsel til et tidligere ledd som har med produksjon og distribusjon før produktet kom til Norge å gjøre. Plikt til å ha kunnskap om miljøvirkninger fra produksjon og distribusjon i Norge følger av øvrige regler, jf. ovenfor om forståelsen av ny § 10 første ledd bokstav d. Dersom miljøinformasjonen er tilgjengelig eller blir tilgjengelig som følge av de undersøkelsene som gjøres, har den som spør rett til informasjonen.

Fjerde ledd gir virksomheter rett til å avvise krav som er slik formulert at det ikke lar seg gjøre å forstå hva kravet gjelder. Tilsvarende bestemmelser er tatt inn miljøinformasjonsloven § 10 tredje ledd, § 16 tredje ledd og produktkontrolloven § 9 annet ledd. Det vises til omtalen i kommentarene til miljøinformasjonsloven § 10 tredje ledd.

Femte ledd bestemmer når det kan gjøres unntak. Bestemmelsen svarer til unntakene for virksomhet i miljøinformasjonsloven § 17 første ledd bokstav b og c, og det vises til omtalen av disse bestemmelsene. Innholdet i miljøinformasjonsloven § 17 første ledd bokstav a er ikke relevant i denne sammenheng.

Sjette ledd slår fast at avslag kan påklages og gjør miljøinformasjonslovens regler om betaling, saksbehandling og klage, samt forskrifter gitt i medhold av § 7 gjeldende så langt de passer.

Til endringer i produktkontrolloven § 11

Det er tatt inn et nytt tillegg til annet ledd. Nåværende annet ledd tilsvarer utvalgets forslag til § 15 bokstav b og gir allmennheten rett til informasjon om et produkts helseskadelige eller miljøforstyrrende virkning og en forklaring på årsaken til disse. Utvalgets forslag til § 15 bokstav b var i praksis bare relevant for produkter innenfor produktkontrollovens område, og er derfor flyttet ut av miljøinformasjonsloven. I henhold til utvalgets eget utsagn bygde forslaget til § 15 bokstav b på produktkontrolloven § 11 annet ledd og «representerer dermed knapt noen endring av gjeldende rett», jf. NOU 2001:2 side 216. For innholdet i produktkontrolloven § 11 annet ledd vises til forarbeidene til produktkontrolloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (1975-75) Lov om produktkontroll, se spesielt side 93-94.

Tillegget som er føyd til, gir allmennheten rett til å få informasjon om forholdsregler for å hindre eller redusere skade, jf. utvalgets forslag til § 15 bokstav c, som også kan være relevant for produkter. Dette er tatt inn i produktkontrolloven § 11 annet ledd som nytt tillegg til setningen. Den samme regelen står i miljøinformasjonsloven § 12 bokstav b, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Nye femte, sjette og syvende ledd er parallell med miljøinformasjonsloven § 14, og det vises til kommentarene til denne.

Til endringer i produktkontrolloven § 12

Det fastslås at overtredelse av de nye bestemmelsene i §§ 9, 10 og 11 femte ledd ikke straffesanksjoneres. Det vises til kapittel 17.5. Oppfyllelse av loven er i stor grad et spørsmål om å innarbeide hensiktsmessige rutiner for informasjonsutveksling over tid, og det anses ikke hensiktsmessig å straffesanksjonere de nye bestemmelsene på dette tidspunkt. Dersom erfaringen viser at det oppstår et behov for sanksjoner, vil departementet følge det opp med nye lovforslag.

Til lovforslaget avsnitt 3 om endringer i plan- og bygningsloven

Til plan- og bygningsloven § 33-13

Bestemmelsens første punktum stiller krav om å gjennomføre en offentlig høring i forbindelse med behandling av saker om omgjøring, eller fornyet behandling av tiltak som kan få vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser eller samfunn, jf. plan- og bygningsloven § 33-2 og tilhørende forskrift om konsekvensutredninger. Bestemmelsen er ment å gjelde både for saker som tidligere har vært behandlet etter bestemmelsene om konsekvensutredninger og for saker hvor tillatelse eller konsesjon ble gitt før bestemmelsene om konsekvensutredninger trådte i kraft (1. juli 1990).

Reglene vil ha praktisk betydning i saker hvor det er snakk om å gi ny konsesjon som følge av utløp av opprinnelig tidsbegrenset konsesjon. Dette vil for eksempel kunne gjelde saker etter vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 nr 17 og atomenergiloven av 12. mai 1972 nr 28.

Bestemmelsens annet punktum stiller opp nærmere krav til høringen. Høring skal holdes i god tid før saken blir avgjort. Dette er en av forutsetningene for at allmennheten skal ha en reell mulighet for å komme med innspill. Tilsvarende er det en forutsetning for reell påvirkningsmulighet at allmennheten får tilgang til relevant dokumentasjon om tiltaket og tiltakets konsekvenser av betydning for miljø, naturressurser eller samfunn. Dette slås fast i siste punktum i bestemmelsen.

Bestemmelsen omfatter ikke de situasjonene hvor utvidelser eller endringer av tiltak medfører krav til ny konsesjon eller tillatelse. Slike situasjoner reguleres av de øvrige bestemmelsene i plan- og bygningsloven, jf. forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999 nr 502, vedlegg I punkt 1.5 og vedlegg II punkt II.6.

Til lovforslaget avsnitt 4 om endringer i tvangsfullbyrdelsesloven

Til endringer i § 3-5

Det foreslås et nytt tredje punktum i første ledd. Bestemmelsen innebærer at det gjøres et unntak fra regelen i første punktum om objektivt ansvar for saksøkeren der det viser seg at hovedkravet ikke besto da sikringen ble besluttet for saker som gjelder forføyninger til sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og forføyningen er besluttet på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort og etter muntlig forhandling, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd og § 15-7 første ledd. I disse tilfellene vil saksøkeren bare kunne holdes ansvarlig dersom han har opptrådt uaktsomt, dvs. dersom han visste eller burde vite at hovedkravet ikke besto på tidspunktet da sikringen ble besluttet.

Der den midlertidige forføyningen er besluttet uten at hovedkravet er sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd, vil hovedregelen om objektivt ansvar i første punktum fortsatt gjelde. Dette gjelder både der beslutningen om midlertidig forføyning er truffet uten muntlig forhandling, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-7 annet ledd, og der det har vært muntlig forhandling og retten beslutter midlertidig forføyning uten at hovedkravet er sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd.

I alle tilfeller hvor det er besluttet midlertidig forføyning uten muntlig forhandling, jf. § 15-7 annet ledd, vil hovedregelen om objektivt ansvar få anvendelse. Dersom saksøkte uteblir fra de muntlige forhandlingene, men retten likevel fremmer saken i hans fravær og beslutter midlertidig forføyning, vil imidlertid slike tilfeller, til tross for at det ikke har vært gjennomført noen kontradiktorisk muntlig forhandling, omfattes av unntaket.

Dersom en midlertidig forføyning som er besluttet uten at det har vært avholdt muntlig forhandling, stadfestes etter en etterfølgende muntlig forhandling, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-10, skal saksøkerens erstatningsplikt avgjøres etter unntaksregelen også for så vidt gjelder tap som har inntrådt i perioden før den opprinnelige, midlertidige forføyningen ble stadfestet

De tilfellene hvor det viser seg at begjæringen var ugrunnet av andre grunner enn at hovedkravet ikke besto, vil fortsatt reguleres av bestemmelsen i første ledd annet punktum også der hovedkravet bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn, er overtrådt.

Vilkåret om at det må dreie seg om «bestemmelser som ivaretar miljøhensyn», innebærer at den eller de bestemmelser som påberopes i det konkrete saksforholdet, må kunne sies å ivareta miljøhensyn. At saksøkeren hevder dette er i denne sammenheng ikke avgjørende. Om dette er tilfelle, må bero på en objektiv vurdering ut fra omstendighetene i det konkrete saksforholdet.

Unntaket vil ikke bare gjelde saker der hovedkravet bygger på at bestemmelser i lover som har en direkte miljømessig betydning som for eksempel forurensingsloven, plan- og bygningsloven, skogbruksloven (lov av 21. mai 1965 om skogbruk og skogvern) og jordlova (lov av 12. desember 1995 nr. 23 om jord) mv., er overtrådt. Unntaket vil og komme til anvendelse i forhold til lovgivning som oppstiller krav om tillatelse (konsesjon) for å drive ulike former for virksomhet og hvor miljøhensyn spiller inn blant annet ved fastsettelsen av vilkår i tillatelsene. Også i forhold til rent privatrettslig lovgivning vil unntaket kunne være relevant dersom bestemmelser i slik lovgivning ut fra omstendighetene i det konkrete saksforholdet kan sies å ivareta miljøhensyn.

Unntaket vil ikke bare gjelde for saker som gjelder brudd på bestemmelser i formell lov, men også for brudd på forskrifter eller vilkår i vedtak som er fattet i medhold av lov. Unntaksbestemmelsen vil dermed for eksempel komme til anvendelse dersom hovedkravet bygger på at vilkår i utslipptillatelser etter forurensningsloven er overtrådt.

Til endringer i § 15-6

Det foreslås et nytt tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at retten ikke har adgang til å sette vilkår om sikkerhetsstillelse for ikrafttredelse og gjennomføring av en midlertidig forføyning som gjelder sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn, er overtrådt dersom den midlertidige forføyningen er besluttet etter muntlig forhandling og hovedkravet er sannsynliggjort. Det vil fortsatt kunne settes vilkår om sikkerhetsstillelse i tilfeller der midlertidig forføyning besluttes uten at hovedkravet er sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd, eller uten muntlig forhandling, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-7 annet ledd. Bestemmelsen har ellers samme virkeområde som § 3-5 første ledd tredje punktum, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til lovforslaget avsnitt 5 om endringer i genteknologiloven

Til endringer i § 13 Offentlig høring

Etter første punktum kan godkjenningsmyndigheten bestemme at det skal gjennomføres en offentlig høring. Myndighetene har altså som tidligere ingen plikt til å gjennomføre en slik høring, se allikevel annet punktum. Det som kan tale for offentlig høring i en konkret sak, er for eksempel ønsket om å få belyst særskilte samfunnsmessige eller etiske spørsmål, eller gi grupper og organisasjoner som representerer forskjellige interesser, anledning til å uttale seg. Se her bestemmelsens fjerde punktum.

I nytt annet punktum stilles det i motsetning til tidligere et krav om at det alltid skal gjennomføres offentlig høring i saker som gjelder godkjenning av søknader om utsetting av genmodifiserte organismer. Kravet gjelder ikke for søknader om innesluttet bruk av genmodifiserte organismer. Bestemmelsen er innført for å oppfylle Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 11, og sikre allmennhetens deltakelse i beslutningsprosessene.

I tredje punktum stilles nærmere krav til høringen. Ved genteknologiloven er EØS-avtalens regler om innesluttet bruk (90/219/EØF, endret ved 98/81/EF) og utsetting av genmodifiserte organismer (90/220/EØF, endret gjennom 2001/18/EF) implementert i norsk rett. Tidsfristene etter disse regelverkene (henholdsvis 90/219 artikkel 9 og 10 samt 90/220 artikkel 12) må hensyntas ved fastsettelsen av høringsfrister mv. Nye regler for tidsfrister ved utsetting av GMO følger av direktiv 2001/18 artikkel 14 og 15, men dette regelverket er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen.

I tråd med de relativt korte fristene kan det også være hensiktsmessig å vurdere formen for offentlig deltakelse. I tillegg til de mer tradisjonelle formene for skriftlig høring og muntlige høringsmøter kan det i visse tilfeller være hensiktsmessig å basere en høring på nye kommunikasjonsformer slik som elektronisk post, publisering av søknaden på godkjenningsmyndighetens hjemmeside osv. Slike høringsformer kan i mange tilfeller være gode alternativer for å kunne rette høringene mot de gruppene som er mest interessert.

Beslutning om å avholde høring skal kunngjøres, jf. femte punktum. Det er opp til godkjenningsmyndigheten å bestemme hvordan slik kunngjøring mest praktisk skal gjennomføres.

Til dokumentets forside