Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 116 (2001-2002)

Om lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

18 Endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6- erstatning og sikkerhetsstillelse ved midlertidig forføyning

18.1 Innledning

Miljøinformasjonsutvalget drøftet ikke Århuskonvensjonen artikkel 9 om «Adgang til overprøving» da utvalget fant at dette lå utenfor deres mandat. Dette er derfor behandlet som separat sak med egen høring, jf. redegjørelsen i kapittel 4 foran.

For å sikre at norsk rett samsvarer med Århuskonvensjonen artikkel 9 om adgang til klage og domstolsprøving i miljøsaker, foreslår departementet visse endringer i lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) §§ 3-5 og 15-6. I dette kapitlet redegjøres det for disse endringene. I tillegg drøftes spørsmålet om Århuskonvensjonen krever at det foretas ytterligere endringer i tvangsfullbyrdelsesloven eller tvistemålsloven.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 vil saksøkeren være erstatningsansvarlig, uavhengig av skyld, for det tapet saksøkte lider som følge av en midlertidig forføyning eller som følge av skritt som har vært nødvendig for å avverge eller å få opphevet en midlertidig forføyning, dersom det viser seg at saksøkerens krav ikke besto da den midlertidige forføyningen ble besluttet.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd kan retten bestemme at saksøkeren som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av en midlertidig forføyning, skal stille sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte.

Endringsforslagene går ut på at det i saker om midlertidige forføyninger der hovedkravet bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og midlertidig forføyning er besluttet etter muntlige forhandlinger på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort, tas inn et vilkår i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 om at saksøkeren må ha opptrådt uaktsomt for at han skal kunne holdes erstatningsansvarlig. Samtidig foreslås det at § 15-6 endres slik at det ikke kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse for ikrafttredelse og gjennomføring av midlertidig forføyning i disse tilfellene.

18.2 Bakgrunnen for lovforslaget og høringen

18.2.1 Bakgrunnen for lovforslaget

Den 27. august 2001 sendte Miljøverndepartementet på høring et forslag om endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6. Høringsnotatet inneholdt også drøftelser av om det var behov for andre endringer i tvangsfullbyrdelsesloven eller i tvistemålsloven, men departementet konkluderte med at det ikke var behov for å foreta andre endringer.

18.2.2 Høringen

Høringsbrevet ble sendt til følgende adressater:

  • Arbeids- og administrasjonsdepartementet

  • Finans- og tolldepartementet

  • Justisdepartementet

  • Kommunal- og regionaldepartementet

  • Nærings- og handelsdepartementet

  • Utenriksdepartementet

  • Framtiden i våre hender

  • Greenpeace Norden

  • Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Miljøheimevernet

  • Miljøstiftelsen Bellona

  • Natur og Ungdom

  • Norges Miljøvernforbund

  • Norges Naturvernforbund

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Verdens naturfond WWF Norge

  • Bergen byfogdembete

  • Oslo byfogdembete

  • Stavanger byfogdembete

  • Trondheim byfogdembete

  • Agder lagmannsrett

  • Borgarting lagmannsrett

  • Hålogaland lagmannsrett

  • Regjeringsadvokaten

  • Norges Juristforbund

  • Den Norske Advokatforening

  • Den Norske Dommerforening

  • Tvistemålsutvalget

Høringsfristen ble satt til 10. oktober 2001. Følgende instanser avga realitetsuttalelse:

  • Finansdepartementet

  • Justisdepartementet

  • Nærings- og Handelsdepartementet

  • Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

  • Landsorganisasjonen i Norge

  • Norges Naturvernforbund

  • Næringslivets Hovedorganisasjon

  • Borgarting lagmannsrett

  • Hålogaland lagmannsrett

  • Regjeringsadvokaten

  • Den Norske Advokatforening

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttalte at det ikke hadde merknader.

18.3 Gjeldende rett - forholdet mellom Århuskonvensjonen artikkel 9 og norsk rett

Fra høringsnotatets drøftelse av forholdet mellom Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 og de norske reglene om saksomkostninger ved domstolsbehandling hitsettes:

«Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 lyder:

«In addition and without prejudice to paragraph 1 above, the procedures referred to in paragraphs 1, 2 and 3 above shall provide adequate and effective remedies, including injunctive relief as appropriate, and be fair, equitable, timely and not prohibitively expensive. Decisions under this article shall be given or recorded in writing. Decisions of courts, and whenever possible of other bodies, shall be publicly accessible.»

Etter departementets syn er det særlig grunn til å vurdere kravet om at de virkemidler som allmennheten kan bruke for å angripe brudd på miljølovgivningen, ikke må være uoverkommelig dyre (prohibitively expensive).

Etter departementets oppfatning knytter det seg tvil først og fremst til de kostnadene som en risikerer å pådra seg ved slike søksmål. Dette omfatter både risikoen for å bli idømt motpartens saksomkostninger, og risikoen for å bli erstatningsansvarlig etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5.

I tvistemålsloven kapittel 13 bestemmer tvistemålsloven § 172 som hovedregel at den som taper en sivil sak skal bære motpartens saksomkostninger. Urimelige utfall motvirkes ved regelen i annet ledd, som blant annet gir hjemmel for unntak når saken er så tvilsom at saksøkeren hadde fyllestgjørende grunn til å bringe saken inn for retten. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-1 er hovedregelen at saksøkte skal erstatte saksøkerens sakskostnader i en sak om tvangsfullbyrdelse. Når saksøkte unntaksvis blir fritatt for dette, kan saksøkeren i enkelte tilfeller pålegges å dekke sakskostnadene for saksøkte med hjemmel i § 3-2. I saker om midlertidig sikring (for eksempel for å få stanset et pågående naturinngrep) gir tvangsfullbyrdelsesloven § 3-4 tvistemålsloven kapittel 13 tilsvarende anvendelse, noe som innebærer at den som taper saken, som hovedregel har kostnadsansvaret. Etter vår oppfatning gir disse reglene rom for en praksis som ikke vil være i strid med kravet i artikkel 9 nr. 4, iallfall dersom domstolene klart har Århuskonvensjonen for øye ved praktiseringen av bestemmelsen.

Etter departementets syn er det derfor verken nødvendig eller hensiktsmessig med lovendringer her.»

I høringsnotatet kommenterte departementet også forholdet mellom Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 og reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6:

«Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 og det risikosynspunkt den bygger på synes etter departementets oppfatning å stå i et tvilsomt forhold til Århuskonvensjonen artikkel 9. Etter departementets oppfatning vil regelen kunne ramme søksmål som framstår som en berettiget ivaretakelse av miljøinteressene, men der det senere viser seg at det ikke er tilstrekkelige bevis for at den miljøskadelige virksomheten er i strid med lovgivningen. Blir erstatningsansvaret stort nok kan dette i så fall ses som en økonomisk hindring i strid med Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4.

Etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 5-2 kan retten lempe erstatningsansvaret dersom den etter en nærmere vurdering finner at det vil være urimelig tyngende for den ansvarlige. Vilkårene for å lempe ansvaret er strenge, og innebærer at lemping bare foretas i unntakstilfelle. Etter departementets vurdering vil derfor ikke skadeserstatningsloven § 5-2 i tilstrekkelig grad fjerne de økonomiske hindre for tilgang til domstolene som er nødvendig for å imøtekomme kravene i Århuskonvensjonen.

Etter departementets syn kan regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 neppe anses forenlig med kravet i Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 om at tilgangen til midlertidig forføyning i miljøsaker ikke skal være uoverkommelig dyr. Dette gjelder også plikten til å stille sikkerhet etter § 15-6 første ledd annet punktum.»

18.4 Forslagene i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å innføre en regel om at erstatningsansvar etter § 3-5 skal være betinget av at saksøkeren har opptrådt uaktsomt i saker der hovedkravet gjelder påstand om brudd på regler som ivaretar miljøhensyn. Det ble samtidig foreslått å endre tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 slik at det ikke skal kunne stilles krav om sikkerhetsstillelse i slike saker. Det heter i høringsnotatet:

«Miljølovgivningen skal ivareta hensyn som kommer allmennheten til gode. I den grad enkeltindivider og grupper oppnår beskyttelse gjennom miljølovgivningen er det normalt som representanter for miljøverdier av allmenn karakter. I praksis ser man imidlertid at visse organisasjoner - og i enkelte tilfeller privatpersoner - opptrer som representant for en viss type miljøinteresser i saker om brudd på miljølovgivningen. I den grad disse opptrer som representanter for miljøinteresser og dette gjøres på en forsvarlig måte, er det departementets oppfatning at det ikke bør være knyttet nevneverdig økonomisk risiko til begjæring om midlertidig forføyning i slike saker. Dette vil best kunne sikres gjennom en regel om at saksøkeren bare blir erstatningsansvarlig dersom han visste eller burde vite at kravet ikke besto da sikringen ble besluttet. En slik regel må også antas å ha tilstrekkelig preventiv effekt ved at det ikke uten risiko for erstatningsansvar kan kreves midlertidig sikring dersom det ikke er rimelig grunn til å tro at det er grunnlag for hovedkravet.

Dersom saksøkeren ikke har opptrådt uaktsomt, vil risikoen for økonomisk tap måtte bæres av den som påstås å handle i strid med miljølovgivningen. Etter departementets oppfatning er dette en risikoavveining som er rimelig og nødvendig for å at lovgivningen skal ivareta miljøinteressene på en betryggende måte.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd kan utformes slik:

«Dersom midlertidig sikring er opphevet eller falt bort og det viser seg at saksøkerens krav ikke besto da sikringen ble besluttet, plikter saksøkeren å erstatte den skade saksøkte har lidt som følge av sikringen eller ved de skritt som har vært nødvendige for å avverge sikringen eller å få den opphevet. Det samme gjelder om det viser seg at begjæringen for øvrig var ugrunnet som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige eller villedende opplysninger om sikringsgrunnen. Dersom hovedkravet gjelder påstand om brudd på regler som ivaretar miljøhensyn, plikter saksøkeren å erstatte skade som nevnt i første punktum bare dersom han visste eller burde vite at kravet ikke besto da sikringen ble besluttet.»

Som en konsekvens av forslaget om å endre tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 foreslår departementet også endringer i § 15-6. Etter § 15-6 første ledd annet punktum kan retten bestemme at saksøkeren som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av forføyningen skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til saksøkte.

Dersom saksøkeren pålegges å stille sikkerhet for mulig erstatning etter § 3-5, vil dette i praksis kunne virke som et økonomisk hinder for tilgang til domstolene, selv om ikke erstatningsansvar faktisk oppstår med mindre saksøkeren har opptrådt uaktsomt. De potensielt høye erstatningskrav som kan oppstå ved for eksempel driftsstans av påstått forurensende virksomhet, innebærer at den sikkerheten som må stilles etter § 15-6 kan være uoverkommelig for de aktuelle personer eller organisasjoner som krever midlertidig forføyning. Etter departementets oppfatning tilsier derfor det risikosynspunktet som ligger til grunn for forslaget om å innføre et uaktsomhetsansvar i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5, at saksøker ikke bør pålegges å stille sikkerhet for mulig erstatningsansvar i disse sakene.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd kan utformes slik:

«Midlertidig forføyning kan bare besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten kan bestemme at saksøkeren som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av forføyningen skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til saksøkte. Saksøkeren plikter ikke å stille sikkerhet i saker som gjelder påstand om brudd på regler som ivaretar miljøhensyn.»»

18.5 Høringsinstansenes syn

18.5.1 Om Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 krever at det foretas andre endringer i tvangsfullbyrdelsesloven eller tvistemålsloven

Ingen av høringsinstansene har satt spørsmålstegn ved standpunktet i høringsnotatet om at det generelle omkostningsnivået ved føring av saker for domstolene i Norge ikke kan sies å støte an mot Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4. Det er heller ingen av høringsinstansene som har kommet med innvendinger til konklusjonen om at Århuskonvensjonen ikke krever endringer i saksomkostningsreglene i tvistemålsloven §§ 172 følgende og tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-1, 3-2 og 3-4.

18.5.2 Om Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 krever at det foretas endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6

Den Norske Advokatforening, Justisdepartementet og Norges Naturvernforbund sier seg enige i konklusjonen i høringsnotatet om at det av hensyn til Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 er nødvendig å endre tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6. I Justisdepartementets høringsuttalelse heter det:

«Justisdepartementet gir tilslutning til de vurderinger av Århuskonvensjonen artikkel 9 som framkommer i høringsnotatet, og at det bør fremmes lovendringer for å sikre at det blir samsvar mellom Århuskonvensjonen artikkel 9 og norsk rett.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Næringslivets Hovedorganisasjon og Hålogaland lagmannsrett mener derimot at det ikke er nødvendig å endre tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6 av hensyn til Århuskonvensjonen artikkel 9.

I høringsuttalelsen til Næringslivets Hovedorganisasjon uttales i denne forbindelse:

«(E)tter NHOs oppfatning dreier dette seg om noe annet enn det Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 omhandler. Århuskonvensjonen omhandler så langt vi kan se prosesskostnader - ikke erstatningsgrunnlag.»

Hålogaland lagmannsrettgir i sin uttalelse uttrykk for følgende:

«Artikkel 9 omhandler «access to justice» og den synes å regulere adgangen til overprøving og kostnadene ved dette. Det vises til oppbyggingen av artikkel 9 og ordlyden («procedures shall not be prohibitely expensive»). Lagmannsretten kan ikke se at departementet har gitt noen begrunnelse for at artikkel 9 omfatter et eventuelt erstatningsansvar eller sikkerhetsstillelse for et eventuelt ansvar.»

Finansdepartementet og Regjeringsadvokaten setter spørsmålstegn ved standpunktet i høringsnotatet om at Århuskonvensjonen artikkel 9 krever at det foretas endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6. Finansdepartementet uttaler i denne forbindelse at det vil legge til grunn Justisdepartementets vurdering av spørsmålet.

18.5.3 Om hvordan tvangsfullbyrdelsesloven bør endres for å oppfylle kravene etter Århuskonvensjonen artikkel 9

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Nærings- og handelsdepartementet og Regjeringsadvokaten reiser spørsmål om og etterlyser nærmere vurderinger av om ikke tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6 kan bringes i samsvar med Århuskonvensjonen artikkel 9 gjennom andre løsninger enn de som foreslås i høringsnotatet.

I høringsuttalelsen fra Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon heter det:

«HSH mener videre at det ikke er vurdert andre alternativer i tilstrekkelig grad for å angripe eventuelle brudd på miljølovgivningen. Dette anses som nødvendig for å ivareta miljøinteressene og næringslivet på en betryggende måte.»

Nærings- og handelsdepartementetuttaler:

«Den løsning som er foreslått er så inngripende at vi mener det er nødvendig å utrede alternative måter å sikre den norske forpliktelsen på. Vi er også skeptiske til om innføringen av en regel om lempning av erstatningsansvaret vil gi en rimelig løsning. Vi foreslår som et alternativ at det utredes om det offentlige kan påta seg saksøkerens kostnader i saker om brudd på miljølovgivningen.»

Hålogaland lagmannsrett, Nærings- og handelsdepartementetog Regjeringsadvokaten stiller også spørsmål ved om avgrensingen av unntaksbestemmelsene som foreslås i høringsnotatet, er hensiktsmessig.

Hålogaland lagmannsrettuttaler:

«Unntaksbestemmelsene gjelder «påstand om brudd på regler som ivaretar miljøhensyn». Dette gir ingen klar avgrensing av hva som omfattes av unntakene. Det kan være vanskelig å skille mellom regler som ivaretar miljøhensyn og regler som ikke ivaretar slike hensyn. I en rekke sammenhenger vil det kunne påstås at det foreligger brudd på regler som ivaretar miljøhensyn. Slik unntakene er formulert av departementet, vil det kunne hevdes at en nabotvist mellom villaeier og en gårdbruker vedrørende lukt fra gjødsel omfattes av unntaket.

Etter lagmannsrettens syn er det i forbindelse med krav om midlertidig sikring særlig viktig å ha klare regler slik at usikkerhet og uklarhet unngås.»

Nærings- og handelsdepartementetuttaler:

«Lovforslaget stiller ingen uttrykkelige krav om hvilke grupper som vil bli ansvarsfri etter den foreslåtte endringen. Som nevnt ......... definerer ikke forslaget hvilke regler som ivaretar miljøinteresser, men dersom dette tolkes vidt vil regelen kunne påberopes av svært ulike grupper, fra miljøvernorganisasjoner til private personer som søker å ivareta sine private interesser, for eksempel gjennom naboloven.»

Regjeringsadvokatenuttaler:

«(D)et (kan) reises spørsmål om forslaget til endring av tvfbl. § 3-5 og 15-6 i sin generelle form går ut over konvensjonskravet, fordi også erstatning/sikkerhetsstillelse som ikke er «prohibitvely expensive» etter omstendighetene vil bli unntatt.

Når det gjelder tvfbl. § 15-6 vil det kunne inntas en presisering om at den sikkerhet retten pålegger saksøker å stille vedrørende miljø/etter forurensningsloven, ikke må være så store at de forhindrer en prøving av saken.»

Borgarting lagmannsrettuttaler på sin side at man «kan ikke se at praktiseringen av de foreslåtte reglene vil volde særlig problemer».

18.6 Departementets vurderinger

18.6.1 Om Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 krever at det foretas andre endringer i tvangsfullbyrdelsesloven eller tvistemålsloven

Departementet viser til at ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger til standpunktene i høringsnotatet om at det generelle omkostningsnivået ved føring av saker for domstolene i Norge ikke er i strid med Århuskonvensjonen artikkel 9, og at saksomkostningsreglene i tvistemålsloven §§ 172 følgende og tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-1, 3-2 og 3-4 gir rom for en praksis som er forenlig med konvensjonen.

Departementet opprettholder standpunktet fra høringsnotatet om at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig med lovendringer på disse punkter nå.

Et spørsmål som ikke ble tatt opp i høringsnotatet eller reist av noen av høringsinstansene, er forholdet mellom Århuskonvensjonen artikkel 9 og bestemmelsen om foregrepet tvangskraft i tvistemålsloven § 148. Etter tvistemålsloven § 148 kan retten, i saker hvor dommen går ut på annet enn betaling av penger, hvis særlige grunner taler for det og saksøkte ikke sannsynliggjør at han vil lide en uopprettelig skade, på begjæring bestemme at dommen kan fullbyrdes før den er rettskraftig. I beslutningen om slik foregrepet tvangskraft må det settes som vilkår at saksøkeren stiller sikkerhet før dommen fullbyrdes på grunnlag av beslutningen. Dette har sammenheng med erstatningsbestemmelsen i tvistemålsloven § 148 tredje ledd som svarer til tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5. Etter det departementet kjenner til, blir bestemmelsen om foregrepet tvangskraft sjelden brukt.

I samråd med Justisdepartementet har Miljøverndepartementet ikke funnet grunn til å foreslå endringer i tvistemålsloven § 148. Departementet viser til at dette spørsmålet vil kunne tas opp i forbindelse med oppfølgingen av Tvistemålsutvalgets utredning (NOU 2001: 32 Bind A og B).

18.6.2 Om Århuskonvensjonen artikkel 9 krever at det foretas endringer i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6

På bakgrunn av høringen har departementet vurdert spørsmålet om Århuskonvensjonen krever at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 3-5 og 15-6 endres på ny.

Departementet forstår det slik at de høringsinstansene som har hatt innvendinger her, oppfatter konvensjonen artikkel 9 nr. 4 slik at den bare gjelder de egentlige prosessomkostningene (saksomkostninger og gebyrer til retten). Bruken av ordet «procedures» i artikkel 9 nr. 4, kan muligens i noen grad underbygge et slikt syn. Formålet med artikkel 9, som er å sikre adgang til domstolsprøving, herunder gjennom midlertidige forføyninger, tilsier imidlertid at man bør være forsiktig med å legge en slik snever tolkning til grunn. Et erstatningsansvar etter § 3-5 vil kunne utgjøre den vesentligste delen av den økonomiske risikoen i forbindelse med en begjæring om midlertidig forføyning og derved faktisk utgjøre en hindring for å bruke midlertidige forføyninger i denne typen saker.

I samråd med Justisdepartementet har Miljøverndepartementet imidlertid etter en nærmere vurdering kommet til at det ikke er nødvendig og heller ikke ønskelig å gå så langt som det ble lagt opp til i høringsnotatet, jf. nærmere punkt 6.3 nedenfor.

18.6.3 Om hvordan tvangsfullbyrdelsesloven bør endres for å oppfylle kravene i Århuskonvensjonen artikkel 9

I tilknytning til at enkelte høringsinstanser har etterlyst andre alternativer for å bekjempe brudd på miljølovgivningen, vil departementet bemerke at Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 3, jf. nr. 4, krever at det skal være en adgang til domstolsprøving av denne typen spørsmål og at denne adgangen ikke skal være uoverkommelig dyr. Uavhengig av hvilke andre alternative måter som finnes for å bekjempe brudd på miljølovgivningen, må derfor norsk rett innrettes slik at adgangen til domstolene i denne typen saker ikke blir uoverkommelig dyr.

På bakgrunn av høringsuttalelsene fra Nærings- og handelsdepartementet og Regjeringsadvokaten har Miljøverndepartementet i samråd med Justisdepartementet foretatt en fornyet vurdering av mulige, andre endringer som kan foretas for å bringe tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 og 15-6 i samsvar med Århuskonvensjonen.

Departementet ser det ikke som en aktuell mulighet med en ordning der det offentlige dekker saksøkerens mulige erstatningsansvar og andre omkostninger.

Det samme gjelder forslagene om å knytte unntaksbestemmelsene til bestemte lover eller å innføre regler om at erstatningsansvar og vilkår om sikkerhetsstillelse ikke må settes til så store beløp at det utgjør en uoverkommelig hindring.

Etter departementets oppfatning vil det være lite hensiktsmessig å knytte unntaksbestemmelsenes virkeområde til påstand om brudd på bestemte lover. Ved en slik opplisting risikerer en at enkelte lover som burde vært med faller utenom, og at det blir nødvendig med hyppige oppdateringer av bestemmelsen.

Når det gjelder forslaget om å innføre regler om at erstatningen eller sikkerhetsstillelsen ikke må settes til så store beløp at det vil utgjøre en uoverkommelig hindring, finner ikke departementet å kunne gå inn for dette fordi slike bestemmelser vil bli lite praktikable.

Kravet i Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 om at kostnadene forbundet med domstolsprøving ikke må være uoverkommelige, kan etter departementets syn ikke oppfattes som en absolutt størrelse, men som en standardregel. Hvilke krav konvensjonen stiller til norsk rett, vil således kunne variere ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Departementet antar at konvensjonen ikke vil være til hinder for erstatningsregler og korresponderende regler om sikkerhetsstillelse i den utstrekning reglene ivaretar legitime formål og ikke framstår som uforholdsmessige inngrep i retten til domstolsprøving.

Bestemmelsen om objektivt ansvar i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd er på dette punktet en videreføring av § 261, jf. § 268 i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915. I Ot.prp. nr. 65 (1990-91) side 99 annen spalte heter det om begrunnelsen for at ansvaret bør være objektivt:

«Lovgrunnen for dette strenge ansvaret er først og fremst et risikosynspunkt. Når den som mener seg berettiget ikke har gått den ordinære veien og først skaffet seg tvangsgrunnlag, synes det mest rimelig at dette skjer på egen risiko dersom det skulle vise seg at kravet likevel ikke besto. Dernest kommer det inn et prevensjonshensyn. Det er grunn til å tro at de fleste vil avholde seg fra i utide å kreve midlertidig sikring dersom de blir holdt ansvarlig hvis kravet ikke er til.»

Etter departementets syn står regelen om objektivt ansvar i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd rettspolitisk sterkt i forhold til midlertidige forføyninger som besluttes uten at hovedkravet er sannsynliggjort eller uten at saksøkte har hatt anledning til å ta til motmæle mot begjæringen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd og § 15-7 annet ledd. I disse tilfellene vil det regelmessig være store muligheter for at det senere viser seg at hovedkravet ikke besto og at begjæringen dermed var grunnløs. Saksøkte har derfor i slike tilfeller et særlig behov for beskyttelse gjennom regler om erstatning. Etter departementets oppfatning vil det derfor ikke være i strid med Århuskonvensjonen å opprettholde regelen om objektivt ansvar i disse tilfellene.

I de tilfellene hvor en midlertidig forføyning er besluttet etter den ordinære framgangsmåten med krav om at hovedkravet er sannsynliggjort og med muntlige forhandlinger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 15-6 første ledd og 15-7 første ledd, vil retten ha kommet til at det er sannsynlighetsovervekt for at hovedkravet er til etter at saksøkte har hatt anledning til å imøtegå begjæringen. Faren for at det senere skal vise seg at det ikke var hold i hovedkravet, vil derfor regelmessig være vesentlig mindre enn for midlertidige forføyninger etter § 15-6 annet ledd og § 15-7 annet ledd. Regelen om objektivt ansvar i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd står dermed ikke rettspolitisk like sterkt i disse tilfellene. Departementet antar at det neppe lar seg forsvare i forhold til Århuskonvensjonen å opprettholde en regel om objektivt ansvar i disse tilfellene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det innføres et unntak fra regelen om objektivt ansvar i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd for saker der det er besluttet midlertidig forføyning til sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og forføyningen er besluttet på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort og etter muntlig forhandling. Etter forslaget vil det i slike tilfeller gjelde et uaktsomhetsansvar.

Regelen om sikkerhetsstillelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 annet ledd annet punktum vil i de tilfeller hvor retten stiller krav om sikkerhet, utgjøre en direkte hindring dersom saksøkeren ikke evner å stille sikkerhet. I slike tilfeller vil ikke rettens beslutning om midlertidig forføyning bli effektuert, og dette må trolig i forhold til Århuskonvensjonen sidestilles med tilfeller der saksøkeren overhodet ikke har adgang til å søke midlertidig sikring av kravet.

På den annen side vil krav om sikkerhetsstillelse utgjøre den mest effektive beskyttelse mot at saksøkte lider tap som følge av en grunnløs midlertidig forføyning. At ansvaret etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 første ledd er objektivt i de tilfellene hvor hovedkravet ikke besto da den midlertidige forføyningen ble besluttet, gir i seg selv ikke saksøkte noe effektivt vern mot å bli påført tap. Erstatningskravet kan vise seg å være verdiløst fordi saksøkeren ikke er søkegod. Hvis det stilles krav om tilstrekkelig sikkerhet for at den midlertidige forføyningen skal effektueres, vil dette derimot representere et effektivt hinder mot at saksøkte lider tap.

Departementet antar at regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd annet punktum ikke kan antas å være i strid med Århuskonvensjonen på generell basis. Foruten at bestemmelsen ivaretar et formål som må anses legitimt, viser departementet til at tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 første ledd annet punktum er en «kan-regel». Bestemmelsen åpner dermed for en fleksibel praksis. Retten vil blant annet kunne legge vekt på i hvilken grad kravet er sannsynliggjort og på saksøkerens økonomiske evne, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990-91) side 293 annen spalte, jf. side 275 annen spalte. I saker der hovedkravet bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og forføyningen er besluttet på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort og etter muntlige forhandlinger, vil retten også måtte ta i betraktning at det kreves uaktsomhet for at saksøkeren skal kunne holdes erstatningsansvarlig. I saker der hovedkravet bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, må dessuten domstolene ha Århuskonvensjonen for øyet ved praktiseringen av bestemmelsen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-4.

På denne bakgrunn finner departementet verken at det er nødvendig eller ønskelig å innføre et generelt unntak fra adgangen til å stille vilkår om sikkerhetsstillelse i denne typen saker, men at det bare bør gjøres unntak fra adgangen til å kreve sikkerhetsstillelse i de samme tilfeller som departementet foreslår at det innføres en regel om uaktsomhetsansvar. Departementet foreslår dermed at det innføres et unntak fra adgangen til å sette vilkår om sikkerhetsstillelse i tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6 tredje ledd begrenset til saker som gjelder sikring av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og hvor midlertidig forføyning er besluttet etter muntlig forhandling og på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort.

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene gir uttrykk for at formuleringen «brudd på regler som ivaretar miljøhensyn» ikke gir noen klar avgrensing av hvilke sakstyper som vil omfattes av unntaksreglene, og at dette bør avklares nærmere. Disse innvendingene vil også være relevante i forhold til den formuleringen av unntaket som departementet nå går inn for.

Departementet viser til at en rekke bestemmelser i ulike lover etter omstendighetene vil kunne ivareta miljøhensyn. Miljøhensyn vil ikke bare kunne gjøre seg gjeldende i forhold til lovgivning som har som hovedformål eller vesentlig formål å ivareta slike hensyn, for eksempel forurensningsloven og naturvernloven. Også lovgivning som i hovedsak regulerer privatrettslige forhold vil etter omstendighetene kunne ivareta miljøhensyn. I tilfeller der en virksomhet forurenser naboeiendommer, vil for eksempel naboene kunne påberope seg naboloven for å få stoppet forurensningen.

På denne bakgrunn finner departementet at regelen vanskelig kan formuleres på en annen måte som bedre gir uttrykk for hvilke saker som omfattes av unntaket. Forslaget i høringsnotatet opprettholdes derfor på dette punktet. Se ellers merknadene til bestemmelsen i kapittel 20 for en nærmere redegjørelse for hvilke saker som vil omfattes av det foreslåtte unntaket.

Til dokumentets forside