Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 116 (2001-2002)

Om lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven)

Til innholdsfortegnelse

9 Andre generelle spørsmål den nye loven reiser

9.1 Forholdet mellom lov om miljøinformasjon og annen lovgivning

På de områdene hvor miljøinformasjonsloven gir nye regler i forhold til eksisterende lovgivning, vil loven være enerådende som rettsgrunnlag. Dette gjelder blant annet for bestemmelsene om offentlige organers plikt til å ha kunnskap om miljøforhold, og for allmennhetens rett til miljøinformasjon direkte fra private.

På det offentligrettslige området vil miljøinformasjonsloven gjelde ved siden av de generelle reglene om dokumentoffentlighet i offentlighetsloven og reglene i forvaltningsloven. I tråd med utvalgets forslag er det tatt inn en egen bestemmelse, § 3 første ledd, som presiserer at miljøinformasjonsloven ikke innskrenker retten til opplysninger etter forvaltningsloven, offentlighetsloven eller andre regler.

Utvalget hadde også foreslått en egen bestemmelse i offentlighetsloven § 1 femte ledd om at lov om miljøinformasjon gjelder i tillegg til offentlighetsloven ved krav om innsyn i miljøopplysninger. Dette forslaget videreføres av departementet.

Definisjonen av offentlig organ i miljøinformasjonsloven går lenger enn offentlighetslovens definisjon. For de virksomhetene eller aktivitetene dette gjelder, vil miljøinformasjonsloven være eneste rettsgrunnlag og uttømmende regulere spørsmål om miljøinformasjon. Miljøinformasjonslovens saksbehandlingsregler gjelder alle som den selv definerer som «offentlig organ» i § 5 første ledd uansett tilknytning til offentlighetsloven.

Når det gjelder produkter, vil forholdet mellom miljøinformasjonsloven og de nye bestemmelsene i produktkontrolloven §§ 9-10 hovedsakelig være at de har sine respektive virkeområder. Det vises for øvrig til den nærmere redegjørelsen for dette i kapittel 13 om produkter.

Bestemmelsen om deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet er av generell karakter og setter en standard for allmennhetens rett til deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet. På dette området gjelder også særregler i annet lovverk, blant annet i plan- og bygningsloven. Forholdet mellom miljøinformasjonsloven og annet regelverk på dette området er regulert i § 20 femte ledd i miljøinformasjonsloven.

9.2 Forholdet til opphavsrett

9.2.1 Innledning

Det å framskaffe, samle inn, bearbeide og systematisere informasjon kan være svært kostnads- og arbeidskrevende. For å finansiere framskaffelsen av informasjon kan man se det som ønskelig at man også har enerett til å videreformidle informasjonen til allmennheten. Grunnlaget for å ha enerett til å formidle miljøopplysninger kan være opphavsrett til opplysningene. En enerett i denne sammenheng innebærer at man kan ta betaling for formidlingen eller nekte å utlevere informasjonen. Opphavsretten er regulert i lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven). De mest aktuelle formene for opphavsrett i relasjon til miljøinformasjon er opphavsrettslig vern for åndsverk etter åndsverkloven § 1 eller vern som database/katalog etter åndsverkloven § 43. Et viktig spørsmål er derfor hvordan forholdet mellom reglene i åndsverkloven og miljøinformasjonsloven nærmere skal reguleres og hvorvidt det kan tenkes motstrid mellom de to regelsettene. Denne problemstillingen vil i all hovedsak bare være aktuell i forhold til miljøinformasjon som foreligger hos offentlige organer.

9.2.2 Gjeldende rett

Gjennom den opphavsrettslige lovgivningen er det etablert rettigheter for den som har skapt et åndsverk. Åndsverkloven § 1 gir åndsverk rettsvern. Den som har skapt åndsverket, vil etter åndsverkloven § 2 ha «enerett til å råde over åndsverket ved å framstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten». Dette innebærer med andre ord at utlevering av et opphavsrettslig vernet verk vil kreve opphavsmannens samtykke, og hvis samtykke gis, vil det normalt følge et krav om vederlag. Det er viktig å merke seg at det ikke er idéene som sådanne som er vernet, men verkets utforming. Dette står i motsetning til patentrettighetene som verner selve idéen bak oppfinnelsen, eller reglene om taushetsplikt for forretningshemmeligheter som verner selve det tankemessige innholdet.

For å være et åndsverk må verket ha såkalt verkshøyde. Dette innebærer at verket må være et resultat av noens selvstendig skapende åndsinnsats. Dette betyr for eksempel at en sammenstilling av rene faktaopplysninger ikke har vern etter åndsverkloven. Et årsregnskap eller statistiske miljøopplysninger er heller ikke åndsverk. Dersom man derimot har brukt kreativitet ved utvelgelsen av dataene, vil det kunne være et åndsverk. En oversikt som viser de viktigste hekkeområdene for en fugleart, vil således kunne være et åndsverk etter § 1, men det vil da være selve oversikten som er vernet, og ikke de enkelte opplysningene i oversikten.

Åndsverkloven § 43 etablerer et vern for kataloger, formularer, programmer, databaser eller lignende arbeid som sammenstiller et større antall opplysninger, eller som er resultat av en vesentlig investering. Den som frambringer databaser og lignende, vil ha enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av arbeidets innhold ved å framstille eksemplarer av det og gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Det rettslige vernet gjelder ikke de enkelte opplysningene i databasen. Det er ikke noe vilkår at kravene til verkshøyde i § 1 skal være oppfylt. Det er nok at det er en samling av «et større antall opplysninger» eller at databasen er et resultat av «en vesentlig investering». En database som inneholder miljødata, vil således kunne være vernet etter § 43. Et kart vil både kunne være en database med vern etter § 43 og et åndsverk med vern etter hovedregelen.

Når det gjelder opplysninger som foreligger hos det offentlige, må det opphavsrettslige vernet tåle vesentlige innskrenkninger. For det første er det i åndsverkloven § 9 gjort et generelt unntak fra vernet for lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak truffet av offentlig myndighet. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse fra offentlig myndighet og offentlig oppnevnt råd eller utvalg. Dette unntaket gjelder bare åndsverk som er produsert særskilt til bruk i dokumenter som nevnt ovenfor. Åndsverk som siteres eller gjengis i vedlegg, omfattes ikke. Unntaket innebærer at offentlige myndigheter ikke har enerett til å offentliggjøre disse dokumentene. Hvem som helst kan mangfoldiggjøre dem. Det at et verk er uten opphavsrettslig vern etter åndsverkloven, betyr imidlertid ikke at det ikke kan tas betaling for formidlingen av slik informasjon. Det er for eksempel vanlig praksis at man tar betaling for trykte publikasjoner av offentlige dokumenter som lover, forskrifter, offentlige utredninger og for regjeringens dokumenter til Stortinget.

For det andre sier åndsverkloven § 27 at vern etter loven ikke er til hinder for dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og offentlighetsloven eller annen lovgivning. Denne bestemmelsen innebærer ikke at dokumenter som er omfattet av innsynsreglene, ikke har opphavsrettslig vern, men bare at man ikke kan la være å gi ut dokumentene ved forespørsel. Opphavsmannen vil fremdeles ha enerett til annen offentliggjøring og eksemplarframstilling. Den som har fått innsyn i et vernet dokument, vil ikke ha anledning til å framstille eksemplarer av åndsverket som han har fått innsyn i.

En rett til å kreve miljøinformasjon om noe som er omfattet av åndsverkloven §§ 1 og 43, og som ikke faller inn under de ovennevnte reglene i §§ 9 eller 27, vil kunne komme i konflikt med gjeldende opphavsrettsregler. Dette forutsetter i hovedsak at informasjonen er lagret hos det offentlige og ikke knytter seg til en «bestemt sak» i offentlighetslovens forstand. Hva som menes med «saksdokumenter», er blitt vurdert noe ulikt. I praksis har det vært antatt at for eksempel miljøopplysninger som er systematisert i databaser, vil være omfattet. I mange tilfeller vil en hensiktsmessig tilgang til disse databasene forutsette at den enkelte får tilgang til et større antall opplysninger, for eksempel i form av et kartutsnitt. Vegetasjonskart, geologiske kart og topografiske kart er konkrete eksempler på ulike produkter i denne kategorien som det har vært antatt at har opphavsrettslig vern etter åndsverkloven. Et annet eksempel er når det offentlige samler informasjon som ledd i en tjenesteyting og ikke ut fra lovpålegg.

9.2.3 Internasjonale regler

De internasjonale reglene om miljøinformasjon legger ikke noen bindende føringer på dette punktet. Både Århuskonvensjonen og EUs miljøinformasjonsdirektiv (Rådsdirektiv 90/313/EØF) åpner for å innskrenke retten til miljøinformasjon ut fra hensynet til opphavsretten. Opphavsretten danner også grunnlag for å kunne kreve betaling for informasjon. Her vil de internasjonale miljøinformasjonsreglene legge visse føringer. Århuskonvensjonen åpner for at nasjonale myndigheter kan kreve betaling for utlevering av opplysninger, men disse gebyrene skal ikke overstige et rimelig beløp. Tilsvarende finner man i miljøinformasjonsdirektivet og i forslaget til nytt miljøinformasjonsdirektiv.

De internasjonale reglene om opphavsrettigheter åpner under visse vilkår for å gjøre innskrenkninger i opphavsretten ut fra andre samfunnshensyn. Tre sentrale regelverk i denne sammenheng er WTO/TRIPs avtalen fra 1994 (Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon, herunder Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter), Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk fra 1971 og Rådsdirektiv 96/9/EF om rettslig vern av databaser (databasedirektivet). Direktivet er gjennomført ved endringer i åndsverkloven av 16. april 1999 nr. 19.

Databasedirektivet lister opp fire alternative grunnlag for å gjøre begrensninger i eneretten til databaser i artikkel 6 nr. 2. Siste alternativ, kategori d, er det alternativet med størst relevans for miljøopplysninger som foreligger hos det offentlige. Denne bestemmelsen tillater at de unntakene fra opphavsretten som tradisjonelt anerkjennes i medlemsstatenes lovgivning, opprettholdes. I tillegg er det et krav om at unntakene ikke gjør urimelige inngrep i rettighetshaverens legitime interesser eller strider mot den normale utnyttelsen av databasen. Det siste vilkåret finner man igjen i Bernkonvensjonen og i WTO/TRIPs-avtalen.

9.2.4 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vurdert hvorvidt loven om retten til miljøopplysninger bør gis absolutt rang foran åndsverkloven. Utvalget peker på at dersom loven om retten til miljøopplysninger gis absolutt rang foran åndsverkloven, vil allmennhetens rett til miljøopplysninger styrkes. Det at det offentlige kan ha opphavsrett til miljøopplysninger og dermed mulighet for å nekte å gi dem ut eller å kreve betaling for dem, kan etter utvalgets vurdering virke uheldig. Opphavsretten kan være med på å svekke formidlingen av miljøopplysninger, både til allmennheten og mellom offentlige organer. Det kan også medføre at personer i praksis ikke får tilgang til miljøopplysninger fordi de må betale for dem.

På den annen side er det etter utvalgets oppfatning vanskelig å si sikkert om et eventuelt unntak fra opphavsretten for miljøopplysninger hos offentlige organer vil være i strid med de internasjonale reglene. Utvalget påpeker videre at det kan ha store konsekvenser for dagens organisering av innhenting og formidling av miljøopplysninger om slike opplysninger ble unntatt opphavsrett. Det vil kunne medføre sviktende inntekter for dem som i dag tar seg betalt for de ovennevnte tjenestene. Muligheten for å ta betaling for distribusjon av miljøopplysninger bygger i stor grad på at man har enerett til det formatet opplysningene ligger i. Det vil være en omfattende jobb å få klarlagt hvilke økonomiske og organisatoriske konsekvenser et forslag om å la lov om retten til miljøopplysninger ha forrang foran åndsverkloven, vil ha. En slik lovendring vil etter utvalgets vurdering også kreve en grundigere utredning av forholdet til de internasjonale reglene, jf. ovenfor. Utvalget peker på at retten til miljøopplysninger, slik retten er utformet i de internasjonale reglene, ikke innebærer rett til å framstille flere eksemplarer av opplysningen for distribusjon eller å offentliggjøre den på annen måte. Retten til miljøopplysninger er bare en rett til å motta opplysninger, ikke en rett til å mangfoldiggjøre åndsverket den finnes i.

Utvalget foreslår derfor en bestemmelse i lovforslaget § 2 som sier at retten til miljøopplysninger gjelder med de begrensningene som følger av åndsverkloven. Utvalget understreker at opphavsretten bare gir en mulighet for å nekte å offentliggjøre opplysninger eller å ta betaling for dem, ikke en plikt til å gjøre det. Når det gjelder statlige institusjoner, vil staten gjennom sin instruksjonsmyndighet kunne forby de underliggende institusjonene å nyttiggjøre seg opphavsretten. Kommunene kan ikke instrueres på tilsvarende måte.

9.2.5 Høringsinstansenes syn

Norsk Presseforbund/Norsk Redaktørforening har flere kommentarer til forslaget om at loven skal gjelde med de begrensningene som følger av åndsverkloven. De skriver blant annet:

«Det er etter vår oppfatning lite tilfredsstillende at utvalget ikke har gått lenger i å avklare forholdet mellom retten til å få miljøopplysninger og opphavsretten. Siden utvalgets drøfting her skjer også i forhold til offentlighetsloven, antar vi at man først og fremst har hatt miljøopplysninger i offentlige virksomheter i tankene.

Enda mer utilfredsstillende er det at utvalget bare konstaterer at åndsverkloven kan innebære begrensninger, uten å gi brukerne mer veiledning. En ordlyd som foreslått kan lett gi inntrykk av at den som søker opplysninger vil kunne avvises når man møter opphavsrett, men bare i mindre grad vil dette hindre innsyn. Det er først med hensyn til eventuell egen bruk av opphavsrettslig materiale at visse begrensninger kommer inn. Utvalget kunne gjerne hentet materiale for noe nærmere belysning av dette i forarbeidene til åndsverkloven, selv om det vil være galt å si at disse gir noen fullstendig klarhet.

Under punkt 14.5.3 bokstav d drøfter utvalget den type miljøopplysninger som er omfattet av åndsverkloven, men ikke faller inn under §§ 9 og 27, og som ikke er omfattet av innsynsretten etter offentlighetsloven - visstnok fordi det ikke omfattes av begrepet «saksdokumenter». Utvalget uttaler at «en ikke ubetydelig mengde miljøopplysninger vil falle under kategori d». Utvalget gir imidlertid ikke noen gode eksempler eller forklaringen på hva slags type informasjon dette gjelder, men dersom det virkelig forholder seg slik, er det etter vårt syn underlig at utvalget ikke har gjort mer for å avklare status for denne type informasjon.»

Kulturdepartementetpåpeker at en rett til å motta opplysninger eller en rett til tilgang til et eksemplar av åndsverket som inneholder miljøopplysninger, godt kan tenkes å stride mot åndsverkloven § 2.

Det norske meteorologiske instituttunderstreker at deres meteorologiske data og produkter er informasjon som er vernet etter åndsverkloven.

9.2.6 Miljøverndepartementets vurdering

Departementet foreslår som utvalget en regel hvor det presiseres at retten til miljøinformasjon gjelder med de begrensningene som følger av opphavsretten. I loven er denne nå § 3 tredje ledd. Enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring for hvilken betydning en slik regel vil få for mengden tilgjengelig miljøinformasjon. Det er departementets oppfatning at en slik regel ikke vil innebære noen særlig svekkelse av retten til miljøinformasjon. Den informasjonen som utgjør kjerneområdet for loven vil sjelden være informasjon som er opphavsrettslig vernet, og departementet ser derfor ikke behov for en regel som gir miljøinformasjonsloven forrang. Som nevnt er det ikke miljøinformasjonen som sådan som er vernet, men verkets utforming. Som beskrevet ovenfor er det i denne sammenheng også viktig å understreke at et eventuelt opphavsrettslig vern for alle opplysninger som foreligger hos det offentlige, uansett må tåle vesentlige innskrenkninger. Departementet viser her til det generelle unntaket fra vernet som er gjort i åndsverkloven for lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak truffet av offentlig myndighet, samt regelen i åndsverkloven § 27 om at informasjon som skal offentliggjøres med hjemmel i offentlighetsloven, forvaltningslovens veiledningsplikt eller andre lover, alltid skal utgis.

Dersom det skulle vise seg at regelen i praksis viser seg å innebære en skranke av reell betydning for allmennhetens tilgang til miljøinformasjon etter loven, vil departementet komme tilbake til spørsmålet.

9.3 Betaling for miljøinformasjon

9.3.1 Innledning

Retten til miljøinformasjon angår kollektive og grunnleggende rettigheter for borgerne. Adgangen til å kreve betaling ved utlevering av miljøinformasjon vil kunne ha stor betydning for etterspørselen etter slike opplysninger, og for allmennhetens muligheter for å innhente nødvendig informasjon. Det må derfor anses som et klart utgangspunkt at miljøinformasjon skal utgis uten vederlag.

9.3.2 Gjeldende rett

Når det gjelder adgangen til å ta betaling for informasjon fra offentlig organ, er hovedregelen i dag at det ut fra hensynet til forsvarlig saksbehandling og etter anmodning i rimelig utstrekning skal gis avskrift, utskrift eller kopi av et dokument vederlagsfritt, jf. offentlighetsloven § 8 tredje ledd. Det kan imidlertid gis forskrifter om betaling.

Adgangen for andre enn forvaltningsorganer til å ta betalt for opplysninger er ikke regulert særskilt i norsk rett.

Gjennom den opphavsrettslige lovgivningen er det imidlertid etablert rettigheter for den som har skapt et åndsverk, herunder en rett til å ta betalt for åndsverket. Se for øvrig drøftelsen om dette under punkt 9.2.

9.3.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en hovedregel om at det ikke kan tas betaling for miljøopplysninger. Dette gjelder både opplysninger fra offentlige og private virksomheter og opplysinger som foreligger hos offentlige organer. Utvalget åpner imidlertid for at det kan tas betaling dersom det har skjedd en vesentlig bearbeidelse eller sammenstilling av opplysningene, og opplysningene er tilgjengelige i en annen form, jf. utvalgets lovutkast § 24. Utvalget foreslår videre at det er et vilkår for å kreve slik betaling at den som har plikt til å utlevere opplysningene, har gjort tilgjengelig en liste over satser på forhånd. Listen skal også angi når det kreves forhåndsbetaling. Utvalget foreslår at reglene skal gjelde uavhengig av om det er offentlige eller private organer eller institusjoner som utleverer opplysninger.

Utvalget påpeker at det fortsatt vil være anledning til å ta betalt for opplysninger det er knyttet opphavsrett til.

Utvalget finner det videre hensiktsmessig om eventuelle forskrifter om adgang til å kreve betaling gitt i medhold av offentlighetsloven, også får virkning for opplysninger utgitt i medhold av miljøinformasjonsloven, slik at det er samsvar mellom regelverkene.

9.3.4 Internasjonal rett

Både Århuskonvensjonen og det gjeldende miljøinformasjonsdirektivet åpner for at man kan ta betaling for miljøopplysninger. Begge regelsettene krever imidlertid at slik betaling skal være innenfor «rimelige» grenser. Artikkel 4 i Århuskonvensjonen og artikkel 5 i miljøinformasjonsdirektivet fastsetter således at det kan åpnes for vederlagskrav hvis det ikke «overstiger rimelige beløp» eller «overstiger rimelige kostnader».

Unntak gjøres i Århuskonvensjonen artikkel 6 nr. 6 for opplysninger til berørte parter i forbindelse med deltakelse i offentlige beslutningsprosesser vedrørende bestemte aktiviteter. Der står det uttrykkelig at det ikke er adgang til å ta betalt for opplysninger i denne forbindelse.

Århuskonvensjonen artikkel 4 nr. 8 stiller i tillegg krav om at dersom offentlige myndigheter har til hensikt å kreve vederlag for framskaffelsen av informasjon, skal de gi opplysningssøkerne en oversikt over hvilke gebyrer som kan bli ilagt, hvilke omstendigheter som avgjør om opplysningene ilegges eller unntas fra gebyr, og når tilgang på informasjon er betinget av at gebyret blir innbetalt på forhånd.

Kommisjonens forslag til nytt miljøinformasjonsdirektiv gjennomfører kravene i Århuskonvensjonen, men har enkelte ytterligere krav til reglene om å ta betaling. For det første kan man etter forslagets artikkel 5 ikke gjøre utlevering av opplysningene betinget av forhåndsbetaling. For det andre skal undersøkelse på stedet av de ønskede opplysningene være vederlagsfritt. Adgangen til miljøopplysninger som er i en form som er tilgjengelig via computer-telekommunikasjon eller på annen elektronisk måte, skal også være vederlagsfri.

Som nevnt under kapittel 9.2 om forholdet til opphavsretten, åpner både Århuskonvensjonen og miljøinformasjonsdirektivet for å innskrenke retten til miljøinformasjon ut fra hensynet til immaterielle rettigheter.

9.3.5 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene slutter seg til prinsippet om at miljøopplysninger skal være gratis med mindre det har skjedd en betydelig arbeidsinnsats for å framskaffe dem, og at eventuelt krav på vederlag ikke skal overstige kostnadene ved å framskaffe opplysningene. Flere høringsinstanser ser imidlertid behov for å presisere hva som menes med kostnader for å «framskaffe opplysningene».

I Det norske meteorologiske institutts høringsuttalelse heter det at:

«Videre sier lovutkastets § 24 at betaling ikke skal overskride kostnadene ved å framskaffe opplysningene. Hvis dette skal gjelde, er det nødvendig å hekte på en presisering. Det er Stortinget som er kravstiller til DNMIs kjernetjenester og som sørger for den finansielle dekningen gjennom Statsbudsjettet. Stortinget forutsetter at DNMI dekker en del av sine infrastrukturutgifter gjennom inntekter av kommersielle tjenester. Stortinget har derfor ikke fullfinansiert DNMIs infrastruktur.

Hvis «kostnadene ved å framskaffe opplysningene» presiseres til også å inkludere en andel av infrastrukturkostnader, er dette greit for DNMI og i samsvar med våre rammebetingelser. I motsatt fall måtte prinsippene for vår statlige finansiering endres.»

Direktoratet for naturforvaltningog Statens forurensingstilsyn forutsetter at dagens praksis med å kreve betaling for trykte rapporter kan videreføres.

Andre høringsinstanser tar opp spørsmålet om betaling for kart. Statens Kartverk forutsetter at det fortsatt kan kreves vederlag for kart, men Fylkesmannen i Hedmark og Norges geologiske undersøkelse (NGU) minner om behovet for å gjøre digitale grunnlagskart praktisk og økonomisk lett tilgjengelige.

Det norske meteorologiske institutttar opp spørsmålet om hva som skal forstås med at opplysningene må være tilgjengelige på annen måte for at betaling skal kunne kreves. De anfører at:

«I annet ledd i § 24 stilles det opp forutsetninger for å kreve betaling. Lovutkastet forutsetter at det har funnet sted en vesentlig bearbeidelse eller sammenstilling av opplysninger (verdiøkende tjenester). Denne forutsetningen kobles imidlertid til en forutsetning om at (de samme) opplysningene vil være tilgjengelig i en annen form enn den brukeren ber om. Med andre ord skal brukeren betale når institusjonen må bruke tid på å bearbeide eller sammenstille opplysninger som ellers er tilgjengelige, ellers skal brukeren ikke betale.

Det Norske Meterologiske Institutt har andre rammebetingelser. I våre vedtekter § 1 pkt. f) heter det at vi skal «utføre oppdrag og yte spesialtjenester for offentlige og private interesser mot full kostnadsdekning for brukeren». Som beskrevet ovenfor medfører dette at vi leverer produkter og utfører tjenester utover kjernetjenestens nivå, i et stort omfang. Vi framskaffer da opplysninger som ikke tidligere var tilgjengelige på noen annen måte eller i noen annen form. Disse opplysningene er vi pålagt å ta betalt for.»

9.3.6 Miljøverndepartementets vurdering

Miljøverndepartementet slutter seg hovedsakelig til utvalgets vurderinger, men foreslår likevel enkelte endringer i lovteksten, jf. § 6. Endringene innebærer slik departementet ser det, ingen reelle endringer i forhold til utvalgets forslag i adgangen til å ta betaling for miljøinformasjon. Som utvalget anser departementet det som meget viktig for en effektiv utnyttelse av kjernerettighetene etter loven, at tilgangen til miljøinformasjon skal være kostnadsfri. Økonomi skal ikke være et hinder for å utnytte lovens rettigheter. Departementet har presisert bestemmelsen slik at det klart framgår at det i utgangspunktet ikke er adgang til å kreve betaling for miljøinformasjon som noen har rett til å få utlevert etter loven. Som i utvalgets forslag kommer regelen om betaling til anvendelse på miljøinformasjon som foreligger både hos offentlige organer og miljøinformasjon fra privat og offentlig næringsvirksomhet. Regelen gjelder miljøinformasjon man har krav på å få utlevert på forespørsel. For tilgang til miljøinformasjonssystemer som forvaltningsorganer plikter å ha etter § 8, kan forholdet til betaling stille seg noe annerledes. For eksempel framgår det av forskrift av 19. desember 1986 nr. 2202 om offentlighetslovens anvendelse på dokumenter som ikke er papirbasert, at dersom det begjæres innsyn i et EDB-register som drives av andre enn det organet vedkommende henvender seg til, kan organet henvise vedkommende til å bruke systemet slik det ordinært tilbys i markedet. Der hvor allmennheten for eksempel gis direkte tilgang til å søke i databaser og lignende, som forvaltningsorganer har opprettet for å oppfylle informasjonsplikten etter § 8, er § 6 ikke til hinder for at det kan tas for eksempel et mindre gebyr. Men dette bør i så tilfelle være kjent for brukerne på forhånd og standardisert, og må generelt ikke settes så høyt at den allmenne tilgjengeligheten svekkes.

Dersom informasjonen er vesentlig bearbeidet og/eller sammenstilt eller den kan fås i en annen form, vil dette normalt være informasjon som går utover det en har rett til å kreve utlevert etter loven. Departementet mener derfor det ikke er behov for en eksplisitt beskrivelse av dette som unntak i lovteksten slik lovutvalget foreslår og at utvalgets forslag derfor kan virke forvirrende. Det er rekkevidden av retten til å få miljøinformasjon på forespørsel som setter grenser for hva som skal være vederlagsfritt. Departementet foreslår imidlertid hjemmel for å gi forskrift til nærmere regulering av de grensetilfellene som kan oppstå, jf. § 7.

Både i utvalgets kommentarer og i høringsrunden har det vært særlig fokus på hvordan kart og geografiske opplysninger reguleres etter lovforslaget. Departementet vil i denne sammenheng også vise til omtalen av begrepet miljøinformasjon i kapittel 8.3 hvor det presiseres at vanlige kart og geografiske opplysninger om for eksempel høyden på et fjell eller plassering av bebyggelse, ikke i seg selv er miljøinformasjon. For å bli miljøinformasjon må det noe mer til, informasjonen må si noe om tilstanden til ulike miljøelementer eller miljøet. Kartfestet informasjon som for eksempel forekomster av forurenset grunn eller områder av særlig verdi for biologisk mangfold eller verneområder, er derfor miljøinformasjon som er omfattet av loven. Førstnevnte informasjon er med andre ord ikke regulert i miljøinformasjonsloven og adgangen til å ta betaling må vurderes etter andre regler. Departementet mener derfor at enkelte av de problemene som høringsinstansene gir uttrykk for, ikke vil oppstå i praksis.

Generelt ser departementet behov for å presisere at den informasjonen som organer som for eksempel Kartverket og Det norske meteorologisk institutt produserer og som har karakter av forskning og utredning i konkurranse med private, uansett ikke er informasjon som ligger i kjernen av de opplysningene miljøinformasjonsloven særlig tar sikte på å regulere. Denne typen informasjon vil i all hovedsak nettopp være informasjon nevnt ovenfor som er vesentlig bearbeidet og sammenstilt utover det allmennheten har krav på etter loven, og hvor den enkelte opplysningen isolert kan fås gratis på annen måte. Miljøinformasjonsloven vil derfor ikke være til hinder for at det tas betaling for denne typen informasjon.

Også publikasjoner som regelmessig utgis kan være eksempler på vesentlig bearbeidet og sammenstilt informasjon det er adgang til å ta betalt for. Dette gjelder imidlertid ikke når den enkelte rapport brukes for å besvare et konkret krav som kunne vært besvart på en annen måte. I sistnevnte tilfelle bør den som framsetter kravet, få publikasjonen gratis siden det er organet selv som velger å gi informasjonen i den bestemte formen.

Miljøverndepartementet anser at det i utgangspunktet ikke er behov for unntak fra regelen om at det ikke er adgang til å ta betaling for miljøinformasjon man har rett til etter loven. Som en sikkerhetsventil foreslås det likevel en forskriftshjemmel i § 7 som gir adgang til å fastsette regler om betaling i visse tilfeller. Dette kan bli aktuelt hvis regelen viser seg å få utilsiktede og uheldige konsekvenser. Forskriftshjemmelen kan også benyttes til å presisere og klargjøre grensene for når noe er kostnadsfritt etter loven eller med andre ord hvor langt rettighetene etter loven kan sies å gå.

For å sikre samsvar mellom regelverkene opprettholder departementet utvalgets forslag om at forskrifter om betaling gitt i medhold av offentlighetsloven § 8 også får tilsvarende virkning etter miljøinformasjonsloven.

Til dokumentets forside