Ot.prp. nr. 12 (2004-2005)

Om lov om endringer i verdipapirhandelloven og enkelte andre lover (gjennomføring av markedsmisbruksdirektivet mv.)

Til innholdsfortegnelse

22 Merknader til de enkelte bestemmelser

22.1 Endringer i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven):

Til § 1-7 første ledd

Varederivater likestilles i utgangspunktet med andre finansielle instrumenter i forhold til reglene i vphl. kapittel 2. Dette tilsier at reglene i kapittel 2 gis generell anvendelse overfor varederivater. Det vil således bero på det nærmere innholdet i hver enkelt bestemmelse i kapittel 2 hvorvidt reglene får anvendelse for handel i varederivater. I det minste vil §§ 2-1, 2-2 fjerde ledd, 2-3, 2-4, 2-7, 2-8, 2-9, 2-10 og 2-11 være aktuelle for handel med varederivater. Det vises til omtale i punkt 3.5.

Til § 2-1 Anvendelsesområde

Bestemmelsen angir virkeområdet for kapittel 2. Kapittel 2 gjelder for finansielle instrumenter som er eller søkes notert på norsk børs eller autorisert markedsplass. § 2-9 gjelder også for finansielle instrumenter som ikke er eller søkes notert på norsk børs eller autorisert markedsplass. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 9.

Ifølge annet ledd gjelder §§ 2-3, 2-4 og 2-7 tilsvarende for finansielle instrumenter som ikke omfattes av første ledd så fremt deres verdi avhenger av finansielle instrumenter som nevnt i første ledd. Dette vil bl.a. omfatte ikke-børsnoterte derivater. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 9.

Etter tredje ledd gjelder §§ 2-3, 2-4, 2-7 og 2-8 tilsvarende for handlinger foretatt i Norge i tilknytning til finansielle instrumenter som er notert på et regulert marked i en annen EØS-stat eller der det er søkt om slik notering. Med regulert marked menes marked som definert i direktiv 93/22/EØF art. 1 nr. 13. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 10.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 3.5.

Til § 2-2 Definisjon av innsideinformasjon

Første, andreog tredje ledd er en videreføring av gjeldende regler. Det er ikke tilsiktet noen materiell endring i det norske innsidehandelforbudet, jf. omtale i punkt 4.5. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 1 nr. 1 og første kommisjonsdirektiv art. 1 nr. 1 og nr. 2.

I fjerde ledd angis definisjon av innsideinformasjon om varederivater. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 1. nr. 1 annet ledd og tredje kommisjonsdirektiv art. 2 og art. 4.

Bestemmelsen er omtalt i kapittel 4.

Til § 2-3 Misbruk av innsideinformasjon

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av misbruksreservasjonen i tidligere vphl. § 2-1 annet ledd. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 4. Når det gjelder hva som anses som innsideinformasjon, vises det til § 2-2 og omtale i kapittel 4. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 2, jf. art. 4.

Til § 2-4 Taushetsplikt og tilbørlig informasjonshåndtering

Taushetspliktregelen gjelder ifølge første ledd enhver som har innsideinformasjon. Dette innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende vphl. § 2-2 første ledd.

I annet ledd første punktum videreføres krav om tilbørlig informasjonshåndtering med visse presiseringer, jf. gjeldende vphl. § 2-2 første ledd annet punktum. Nytt annet punktum pålegger utsteder av finansielle instrumenter og andre juridiske personer som regelmessig er i besittelse av innsideinformasjon å ha rutiner for sikker behandling av slik informasjon.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 5. Det vises for øvrig til markedsmisbruksdirektivet art. 3 bokstav a. Når det gjelder hva som anses som innsideinformasjon, vises det til § 2-2 og omtale i kapittel 4.

Til § 2-5 Liste over personer med tilgang til innsideinformasjon

Første ledd viderefører plikten for utsteder av finansielle instrumenter til å føre innsidelister, dvs. lister over rådgivere, medhjelpere og oppdragstakere mv. som gis tilgang til innsideinformasjon. I tillegg skal utsteder føre slike lister også over personer internt i foretaket som har tilgang til innsideinformasjon. Det må vurderes konkret hva som anses for å utgjøre «tilgang til» insideinformasjon og når slik informasjon anses for å «foreligge». Når det gjelder hva som anses som innsideinformasjon, vises det til § 2-2 og omtale i kapittel 4.

Etter første ledd annet punktum skal bestemmelsens første punktum også gjelde for styresekretær og direksjonssekretær til styret i utstederforetaket. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett.

Annet ledd angir krav til bl.a. oppdatering av listen, listens innhold, oppbevaring av listen og at listen skal oversendes til Kredittilsynet på forespørsel.

Tredje ledd pålegger utsteder å sørge for at personer som gis tilgang til innsideinformasjon er kjent med de plikter og ansvar dette innebærer, samt straffeansvaret som er forbundet med misbruk eller uberettiget distribusjon av slike opplysninger. Utsteder skal kunne dokumentere overfor Kredittilsynet at personer som gis tilgang til innsideinformasjon er kjent med sine plikter etter første punktum.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 6. Det vises for øvrig til markedsmisbruksdirektivet art. 6 nr. 5 og tredje kommisjonsdirektiv art. 5.

Til § 2-6 Undersøkelsesplikt

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende vphl. § 2-3. Det vises til omtale i kapittel 7.

Til § 2-7 Rådgivningsforbud

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende vphl. § 2-2 annet ledd. Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 8. Når det gjelder hva som anses som innsideinformasjon, vises det til § 2-2 og omtale i kapittel 4.

Til § 2-8 Markedsmanipulasjon

Første leddangir forbudet mot markedsmanipulasjon i tilknytning til finansielle instrumenter. Forbudet retter seg mot enhver. Hvilken atferd som objektivt sett utgjør markedsmanipulasjon, gjerningsbeskrivelsen, angis nærmere i annet ledd. I følge vphl. § 14-3 første ledd straffes den som forsettlig eller uaktsomt overtrer § 2-8 eller forskrift gitt i medhold av § 2-8, med bøter eller fengsel inntil seks år. Det er tilstrekkelig for å oppfylle skyldkravet at det foreligger uaktsomhet i forhold til alle deler av den objektive gjerningsbeskrivelsen.

Annet ledd gir anvisning på tre hovedformer for markedsmanipulasjon, jf. nummer 1, 2 og 3: Manipulasjon gjennom transaksjoner eller handelsordre, utbredelse av opplysninger, eller kombinasjoner av transaksjoner eller handelsordre på den ene siden og uriktige eller falske forespeilinger eller enhver annen form for villedende ytringer, handlinger, unnlatelser mv. på den andre. Ved manipulasjon gjennom transaksjoner eller handelsordre er det nedfelt en rettsstridsreservasjon for det tilfelle at gjerningspersonen kan godtgjøre at den manipulerende atferd har en legitim begrunnelse og at atferden er akseptert markedspraksis på det aktuelle markedet, jf. annet ledd nummer 1. Markedspraksis er ikke å anse som «akseptert» utelukkende ved at dette er alminnelig praksis blant aktørene. Det kreves at praksis er akseptert av Kredittilsynet. Kredittilsynets vurdering er i så måte diskresjonær.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å fastsette forskrift med nærmere regler om markedsmanipulasjon og akseptert markedspraksis.

Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 5, art. 1 nr. 2 og nr. 5, første kommisjonsdirektiv art. 4 og 5, tredje kommisjonsdirektiv art. 2 og 3, samt til den nærmere omtale i proposisjonens pkt. 10.6.

Til § 2-9 Forbud mot urimelige forretningsmetoder

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere vphl. § 2-5, og hviler ikke på noen direktivforpliktelse. Det vises til omtale i kapittel 12.

Til § 2-10 Investeringsanbefalinger mv.

Første ledd pålegger visse plikter overfor juridiske og fysiske personer som utarbeider eller formidler investeringsanbefalinger som er ment for distribusjon eller allmennheten, herunder for eksempel analyser som er utarbeidet av et profesjonelt foretak med henblikk på salg til investorer. Pliktene pålegges også personer som det ikke er naturlig å anse direkte å utarbeide eller formidle anbefalinger, men som medvirker i prosessen på måter som nevnt i annet kommisjonsdirektiv. Formålet med bestemmelsen er å forebygge markedsmisbruk blant annet ved å legge til rette for at anbefalinger som tilflyter markedet er mest mulig gjennomsiktig og korrekt. Brudd på § 2-10 kan samtidig utgjøre markedsmanipulasjon etter § 2-8. Bestemmelsen gjelder for alle som utarbeider eller formidler investeringsanbefalinger, men det forutsettes at vurderingen av hva som anses som en investeringsanbefaling kan være ulik, alt ettersom hvem som står bak utarbeidelsen eller formidlingen. Forhold som nevnt her kan det gis mer detaljerte regler om i forskrift, jf. annet ledd.

Annet ledd legger opp til at departementet kan fastsette nærmere regler om overholdelse av pliktene i første ledd. Departementet kan videre gi nærmere regler om hvilken informasjon som anses som investeringsanbefalinger i relasjon til ulike grupper fysiske og juridiske personer. Dette er i tråd med systematikken i direktivet (2003/6/EF) art. 6 nr. 5 og annet kommisjonsdirektiv (2003/125/EF). Annet ledd gir også hjemmel til å fastsette særlige regler for muntlige anbefalinger.

Tredje ledd bestemmer at reglene om investeringsanbefalinger ikke skal gjelde for presse som er underlagt selvregulering som oppfyller EØS-reglenes krav. Med presse menes trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner med redaksjonelt innhold.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 13. Det vises for øvrig til markedsmisbruksdirektivet art. 6 nr. 5 og nr. 10 sjette strekpunkt og annet kommisjonsdirektiv.

Til § 2-11 Rapporteringsplikt

Første ledd innfører i tråd med EØS-forpliktelsene i direktiv 2003/6/EF art. 6 en rapporteringsplikt ved mistenkelige transaksjoner, dvs. transaksjoner som reiser mistanke om at innsidehandel eller markedsmanipulasjon har funnet sted. Rapporteringsplikten gjelder den som på forretningsmessig basis gjennomfører eller tilrettelegger transaksjoner i finansielle instrumenter. Etter annet punktum kan departementet i forskrift bestemme at rapporteringsplikten bare skal gjelde verdipapirforetak og kredittinstitusjoner.

Annet ledd pålegger den som avgir rapport etter første ledd, å ikke informere den transaksjonen foretas på vegne av, dennes representanter eller andre berørte parter, om at melding har eller vil bli inngitt.

Tredje ledd angir at opplysninger som i god tro meddeles Kredittilsynet etter første ledd, ikke anses som brudd på taushetsplikt og vil ikke gi grunnlag for erstatning eller straff.

Fjerde ledd legger opp til at departementet i forskrift skal kunne fastsette nærmere regler om oversendelse av opplysinger til Kredittilsynet og om rapportering etter bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 14. Det vises for øvrig til markedsmisbruksdirektivet art. 6 nr. 9 og tredje kommisjonsdirektiv art. 7-11.

Til § 2-12 Tilbakekjøpsprogrammer og kursstabilisering

Første ledd gjør det klart at tilbakekjøpsprogrammer og kursstabilisering som gjennomføres i tråd med kommisjonsforordningen henvist til i annet ledd, ikke rammes av forbudet mot markedsmanipulasjon i § 2-8.

Annet ledd henviser til kommisjonsforordning nr. 2273/2003 om tilbakekjøpsprogrammer og stabilisering av finansielle instrumenter, slik den er tilpasset og inntatt i EØS-avtalen.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om kontroll med tilbakekjøpsprogrammer og kursstabiliseringsordninger.

Bestemmelsen er omtalt nærmere i kapittel 11. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 8 og kommisjonsforordning nr. 2273/2003.

Til § 2-13 Unntak for disposisjoner foretatt av EØS-stat, sentralbank mv.

I tråd med EØS-reglene som svarer til markedsmisbruksdirektivet art. 7, gjør bestemmelsen det klart at verdipapirhandelloven kapittel 2 ikke skal gjelde for disposisjoner som foretas som ledd i en EØS-stats penge- eller valutapolitikk eller styring av offentlig gjeld. Det er et vilkår at disposisjonene er foretatt av eller på vegne av en EØS-stat, Den Europeiske Sentralbank (ECB), nasjonal sentralbank i EØS eller annet myndighetsorgan i slike stater. Det vises til omtale i kapittel 15.

Til § 3-1 Primærinnsideres meldeplikt

Primærinnsideres plikt til å gi norsk børs eller autorisert markedsplass melding om handel i aksjer utstedt av selskapet eller av selskaper i samme konsern videreføres i første ledd. Det samme gjelder for selskapets handel med egne aksjer og aksjer i selskaper i samme konsern. Med handel menes kjøp, salg, bytte eller tegning. Det presiseres i bestemmelsen at bytte utgjør en meldepliktig transaksjon. På bakgrunn av ny § 2-6 gjelder meldeplikten også for styresekretær og direksjonssekretær til styret i utstederforetaket. Bestemmelsen er omtalt nærmere i kapittel 16. Det vises for øvrig til markedsmisbruksdirektivet art. 6 nr. 4, samt tredje kommisjonsdirektiv art. 1 og 6.

Til § 3-3 første ledd:

Første ledd angir krav til meldingenes innhold. Bestemmelsen er omtalt i kapittel 16. Det vises for øvrig til tredje kommisjonsdirektiv art. 6 nr. 3.

Til § 8-13 Verdipapirforetakenes sikringsfond

Første ledd uttaler at verdipapirforetak skal være medlem av Verdipapirforetakenes sikringsfond. Forslaget innebærer at verdipapirforetak organisert innenfor banker må være medlem av sikringsfondet.

Annet ledd angir formålet med Verdipapirforetakenes sikringsfond. Formålet er ved manglende økonomisk evne hos medlemmene å gi dekning for krav som skyldes medlemmenes behandling av kunders midler og finansielle instrumenter.

Tredje ledd omhandler finansiering av fondet. Fondets forpliktelser finansieres av medlemmene slik at medlemmenes ansvar er prinsipalt proratarisk, subsidiært solidarisk.

Fjerde ledd angir at sikringsfondet ikke kan gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser verdipapirforetaket selv har i forhold til skadelidte. Annet punktum i fjerde ledd er en videreføring av gjeldende vphl. § 8-13 annet ledd annet punktum.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere regler om fondet, herunder om fondets virksomhet og finansiering, hvem som plikter å være medlem i fondet, ansvarets omfang og om rettigheter og plikter for medlemmene og mulige skadelidte. Bestemmelsen innebærer at det kan fastsettes nærmere regler om finansieringen av forpliktelsene og fordelingen av ansvaret, samt om dekningsområdet.

Sjette ledd gir departementet kompetanse til å bestemme i hvilken grad reglene om Verdipapirforetakenes sikringsfond skal gjelde for kredittinstitusjoner og utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. Videre gis departementet kompetanse til å bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av fondet. Bestemmelsen er en videreføring av tidligere § 8-13 fjerde ledd.

Bestemmelsen er omtalt i kapittel 18. Det vises til europaparlaments- og rådsdirektiv 97/9/EF om erstatningsordninger for investorer (ICS-direktivet).

Til § 12-2 a. Opplysningsplikt ved mistanke om innsidehandel mv.

Første ledd uttaler at enhver person som utgangspunkt har opplysningsplikt overfor Kredittilsynet ved mistanke om overtredelse av kapittel 2, 3, børsloven § 5-7 eller forskrift gitt i medhold av disse bestemmelsene. Denne opplysningsplikten kommer i tillegg til det som følger av andre bestemmelser, for eksempel § 12-2 og kredittilsynsloven § 3 (opplysningsplikt for institusjoner under tilsyn).

Annet leddførste punktum gjør unntak fra opplysningsplikten for opplysninger som vedkommende ville vært forhindret fra å gi i straffesak. Med «vedkommende» menes den som blir avkrevd opplysninger. Unntaket retter seg utelukkende mot de kvalifiserte taushetspliktbestemmelsene som det henvises til blant annet i straffeprosessloven § 118. I annet ledd annet punktum flg. gjøres det unntak fra unntaket, det vil si at det opplistes en rekke tilfeller hvor opplysningsplikten likevel skal gå foran den kvalifiserte taushetsplikten. Av annet ledd nummer 3 fremgår at det foreligger opplysningsplikt med hensyn til trafikkdata dersom det er gitt fritak fra taushetsplikten i ekomloven § 2-9. Slikt fritak kreves ikke for opplysninger som nevnt i annet ledd bokstav b, som også henviser til ekomloven § 2-9 (bokstav b er en videreføring av gjeldende vphl. § 12-2 sjette ledd). Med trafikkdata menes data som er nødvendig for å overføre kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett eller for fakturering av slik overføring, se forskrift 16. februar 2004 nr. 401 om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften) § 7-1 første ledd. Dette vil omfatte eksisterende opplysninger (historikk) i forhold til personers bruk av telefon og annen elektronisk kommunikasjon. Bestemmelsene medfører at Kredittilsynet kan innhente opplysninger fra tilbydere av elektronisk kommunikasjon uten at mistenkte samtykker eller varsles på annen måte. Departementet (Samferdselsdepartementet) kan delegere sin myndighet til å gi fritak fra taushetsplikten i ekomloven. Ved vurderingen av om fritak skal gis skal det blant annet legges vekt på hensynet til taushetsplikten og sakens opplysning.

Tredje ledd presiserer at opplysningene innhentet i medhold av bestemmelsen kun kan brukes i den sak de er innhentet for. Kredittilsynet kan kreve opplysningene gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist. Muntlige opplysninger kan nedtegnes eller lagres som lydopptak. Ved innkalling til avhør kan vedkommende la seg bistå av advokat.

Fjerde ledd gir uttrykk for at opplysningsplikten gjelder selv om det er besluttet bevissikring etter § 12-2 b. Bestemmelsen gis tilsvarende anvendelse der Kredittilsynet anmodes om å innhente opplysninger av annen stats tilsynsmyndighet.

Femte ledd gjør det klart at ingen plikter å gi opplysninger når opplysningene kan utsette vedkommende for straff eller straffelignende sanksjon. Kredittilsynet skal gjøre vedkommende oppmerksom på dette. Med straffelignende sanksjon menes de sanksjoner som ikke betegnes som straff i norsk rett, men som likevel faller inn under vernet mot selvinkriminering slik det er innfortolket i EMK art. 6 nr. 1, jf. NOU 2003: 15 s. 103 flg.

Sjette leddgir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om innholdet av opplysningsplikten og krav til behandling av overskuddsinformasjon.

Bestemmelsen er omtalt nærmere i pkt. 17.2.2. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 12.

Til § 12-2 b. Bevissikring

Første ledd gir Kredittilsynet rett til å foreta en rekke nærmere bestemte tiltak for å sikre bevis, jf. første ledd nummer 1 til 4. Bevissikring etter bestemmelsen kan kun kreves når det er rimelig grunn til å anta at bestemmelse i kapittel 2 eller forskrift i medhold av slik bestemmelse er overtrådt, eventuelt når det er nødvendig for å oppfylle Norges avtaleforpliktelse overfor annen stat. Bestemmelsen bygger på konkurranselovens bestemmelse om bevissikring i § 25.

Annet ledd medfører som hovedregel at Kredittilsynet må fremsette begjæring om adgang til bevissikring overfor tingretten. Det gis prosessuelle regler om dette.

Tredje leddgir Kredittilsynet rett til å kreve bistand fra politiet for å iverksette beslutning om bevissikring.

Fjerde ledd gir særlige regler for det tilfelle at det ikke er tid til å avvente rettens beslutning etter annet ledd. I slike tilfeller kan Kredittilsynet kreve at politiet stenger av områder der bevisene kan være, inntil rettens beslutning foreligger.

Femte leddgir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon.

Bestemmelsen er behandlet nærmere i pkt. 17.2.2. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 12.

Til § 12-4 nytt femte ledd

Bestemmelsen gir det nødvendige rettslige grunnlag for Kredittilsynet til å kreve opphør av ulovlig virksomhet der det er grunn til å anta at atferden er i strid med bestemmelse i kapittel 2 eller 3 eller forskrift gitt i medhold av slik bestemmelse. Pålegget kan omfatte ethvert tiltak som er nødvendig for å bringe overtredelsen til opphør. Det vises til omtale i pkt. 17.2.2 og til markedsmisbruksdirektivet art. 12.

Til § 14-2 første ledd

Endringen av bestemmelsen om vinningsavståelse reflekterer forslaget til nye bestemmelser i kapittel 2. Det vises til den nærmere omtalen av de ulike bestemmelsene og til pkt. 17.2.3.

Til § 14-3 første og annet ledd

Første leddom straff for innsidehandel og markedsmanipulasjon henviser til de nye bestemmelsene om dette i verdipapirhandelloven kapittel 2. Det vises til omtalen av de materielle bestemmelsene i proposisjonen kapittel 4 og 10.

Strafferammen for kursmanipulasjon og innsidehandel ble endret fra 1 til 6 år i 1992. Utviklingen siden den gang har ikke gitt grunnlag for et endret syn på alvorligheten ved disse lovbruddene. Straffverdigheten må anses å være høy ved slike overtredelser. Det vises til at markedsmanipulasjon og innsidehandel både kan anses å ha karakter av bedrageri overfor den enkelte og av brudd på verdipapirmarkedets integritet generelt.

Annet ledd er endret med nye henvisninger til bestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 2. Det vises til omtalen av de enkelte bestemmelser, se spesialmerknadene med videre henvisninger.

I annet ledd nr. 6 straffes grove eller gjentatte overtredelser. Spørsmålet om hva som utgjør en grov forbrytelse i denne sammenheng, må nødvendigvis bestemmes konkret på bakgrunn av de hensyn reglene er satt til å beskytte. Et poeng i forhold til de bestemmelser som primært beskytter tilliten til markedet generelt, er at selv en svekkelse av enkeltpersoners tillit vil måtte tillegges vekt ved vurderingen av grovheten. Hver enkelt aktør er en del av markedet som sådan. I forhold til passussen «gjentatte ganger» presiseres at det ikke er tale om gjentakelsesstraff. Det kan heller ikke kreves flere selvstendige straffbare forhold for at det skal bli snakk om gjentakelse. Etter departementets syn kan for eksempel to like overtredelser oppfylle kravet til gjentakelse, selv om overtredelsene har funnet sted i relativt tidsmessig og saklig sammenheng.

22.2 Endringer i lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. (børsloven):

Til § 5-7

Bestemmelsen er omtalt i punkt 9.5. Det vises til markedsmisbruksdirektivet art. 6, jf. første kommisjonsdirektiv art. 2 og art. 3.

Til § 5-9 annet ledd

Annet ledd legger opp til at Kredittilsynet skal kunne beslutte at børs skal suspendere et finansielt instrument i medhold av første ledd. Bestemmelsen er omtalt i punkt 17.2.1.

22.3 Endringer i lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) § 7 nytt femte ledd:

Forslaget er omtalt i kapittel 20.

22.4 Endringer i lov 22. mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven) § 273 annet ledd og § 274 femte ledd:

Straffeloven § 273 og § 274 kommer i dag ikke til anvendelse på forhold som rammes av kursmanipuleringsbestemmelsen i vphl. § 2-6, jf. henvisningen i § 273 annet ledd og § 274 femte ledd. Etter departementets syn bør disse bestemmelsene videreføres, men oppdateres slik at de i stedet henviser til den nye bestemmelsen om markedsmanipulasjon. Det er etter departementets oppfatning ikke hensiktsmessig at bestemmelsene virker i konkurrens i tilfeller av markedsmanipulasjon.

22.5 Endringer i lov 15. januar 1999 nr. 2 om lov om revisjon og revisorer (revisorloven):

Til § 4-5

Bestemmelsen i nytt femte ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi utfyllende bestemmelser til denne paragraf. Bestemmelsen er omtalt i pkt.19.1.

Til § 4-7

Bestemmelsen er omtalt i pkt. 19.1.

Til § 5-6

Bestemmelsen i første ledd nytt femte punktum om at revisjonsberetningen skal dateres og underskrives av revisor gjennomfører nye EØS-regler etter fjerde selskapsrettsdirektiv artikkel 51a nr. 2.

Bestemmelsen i nytt annet ledd gjennomfører nye EØS-regler etter fjerde selskapsrettsdirektiv artikkel 51a nr. 1 bokstav a. Bestemmelsen krever entydig identifisering av det eller de årsregnskaper som er revidert. Kravet om å opplyse hvilket regelverk for finansiell rapportering som er anvendt ved utarbeidelsen av årsregnskapet innebærer i praksis at det må opplyses om årsregnskapet er utarbeidet etter regnskapsloven og god regnskapsskikk eller etter internasjonale regnskapsstandarder som fastsatt i medhold av regnskapsloven ny § 3-9 (foreslått i Ot.prp. nr. 89 for 2003-2003).

Bestemmelsen i tredje ledd nytt annet punktum om hva revisjonen har omfattet og anvendte revisjonsstandarder gjennomfører nye EØS-regler etter fjerde selskapsrettsdirektiv artikkel 51a nr. 1 bokstav b.

Bestemmelsen i fjerde ledd nytt nr. 1gjennomfører sammen med fjerde ledd nytt nr. 2 (nåværende nr. 1) nye EØS-regler etter fjerde selskapsrettsdirektiv artikkel 51a nr. 1 bokstav c. Etter bestemmelsen skal revisor klart angi sin oppfatning av om regnskapet gir et rettvisende bilde i samsvar med det anvendte regelverket for finansiell rapportering (se merknaden til nytt annet ledd). Forslaget her er utformet med utgangspunkt i forslaget i Ot.prp. nr. 89 (2003-2004) om å presisere et særskilt krav om at årsregnskapet skal gi et rettvisende bilde av den regnskapspliktiges og konsernets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat.

Til forsiden