Ot.prp. nr. 34 (2004-2005)

Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

Til innholdsfortegnelse

10 Saksbehandlingen

10.1 Innledning

I dette kapittelet omtales saksbehandlingsregler for håndhevingsapparatet. Innledningsvis omtales kort forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven. Videre behandles forslag til enkelte særskilte saksbehandlingsregler som atskiller seg fra forvaltningslovens hovedregel. Dette gjelder for det første bestemmelsene om opplysningsplikt og undersøkelsesplikt, som er en videreføring av bestemmelser som i dag finnes i likestillingsloven. Videre gjelder det spørsmål om rett til å få sak behandlet, plikt til å behandle sak, samtykke fra parten til å behandle sak og avvisning. Disse forholdene er i gjeldende rett behandlet i forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling 15. mars 1979 nr. 2. Etter departementets syn er dette bestemmelser av en slik betydning for brukerne at de bør trekkes fram i lovteksten.

10.2 Forholdet til forvaltningsloven og offentlighetsloven

Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda foreslås organisert som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, jf. kapittel 6.3 og 6.5. Forvaltningsloven og offentlighetsloven kommer således til anvendelse på organenes virksomhet.

Tilsvarende gjelder for det eksisterende likestillingsapparatet og Senter mot etnisk diskriminering, og det er videre i overensstemmelse med Holgersenutvalgets forslag til håndhevingsapparat mot etnisk diskriminering og arbeidsgruppens forslag om et felles håndhevingsapparat. Ingen av høringsinstansene til arbeidsgruppens rapport har uttalt seg om spørsmålet.

Departementet foreslår at det presiseres i loven her at forvaltningsloven gjelder for ombudets og nemndas virksomhet for så vidt ikke annet er bestemt i lov eller forskrift, jf. lovutkastet § 15.

I likhet med hva som gjelder for det eksisterende Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling foreslår departementet at enkelte saksbehandlingsregler for håndhevingsapparatet utfylles i forskrift, jf. lovutkastet § 16. Dette vil dreie seg om presiseringer av bestemmelser av teknisk karakter eller av mindre betydning for brukerne. Dette gjelder blant annet bestemmelser om ombudet og nemndas saksforberedelse og behandling av saker, presiserende bestemmelser om avvisning, delegasjon og sakskostnader.

Videre vil offentlighetsloven komme til anvendelse. Etter de alminnelige regler i offentlighetsloven vil dokumenter fra parter og andre interessenter i utgangspunktet være offentlige. Enkelte av lovens unntak vil imidlertid være særlig aktuelle, herunder offentlighetsloven § 5a om dokumenter omfattet av taushetspliktbestemmelser i forvaltningsloven, offentlighetsloven § 6 om mulighetene for å unnta et dokument på grunn av dets innhold samt offentlighetsloven § 4 om adgangen til utsatt offentlighet. Særlig i individuelle saker, og da kanskje særskilt i de innledende faser av behandlingen der ombudet søker å komme fram til en frivillig løsning, vil det kunne være aktuelt å anvende unntakshjemlene for å sikre et godt samarbeidsklima. Det vises til NOU 2002: 12 kapittel 19.4.6.3 for betraktninger omkring bruk av unntaksbestemmelsene.

10.3 Opplysningsplikt og håndhevingsapparatets adgang til å foreta undersøkelser

10.3.1 Gjeldende rett

10.3.1.1 Likestillingsloven

Offentlige myndigheter har opplysningsplikt overfor Likestillingsombudet og Klagenemnda. Dette gjelder uavhengig av om organene i utgangspunktet har taushetsplikt. I tillegg kan ombudet og nemnda kreve å få alle opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av likestillingsloven hos andre enn offentlige myndigheter som har vitneplikt etter tvistemålsloven. Bestemmelsen i tvistemålsloven § 211 om et vitnes rett til ikke å gi forklaring eller svare på spørsmål gjelder imidlertid også her. Avgjørelser vedrørende omfanget av vitneplikten som nevnt i tvistemålsloven § 207 tredje ledd, § 208 annet ledd, § 209 annet ledd og § 209 a tredje ledd treffes av tingretten. Ombudet og nemnda kan videre foreta de undersøkelser som de finner påkrevd for å få gjennomført sine oppgaver etter loven, og om nødvendig kreve hjelp fra politiet. Ombudets eller nemndas undersøkelsesadgang er ikke knyttet til behandlingen av bestemte saker. Ombudet kan for eksempel undersøke om aktivitetsplikten, jf. likestillingsloven § 1a, overholdes uten at det må dreie seg om en konkret sak, jf. likestillingsloven § 15. Ombudet eller nemnda kan kreve at opplysningene skal gis til eller granskningene skal foretas av andre offentlige organer som er pålagt å medvirke til gjennomføringen av likestillingsloven, jf. likestillingsloven § 15 tredje ledd.

10.3.1.2 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel håndheves i det vesentlige innenfor det ordinære rettsapparatet. Her kommer tvistemålslovens regler om vitneplikt til anvendelse.

Arbeidstilsynet har imidlertid tilsyn med visse av bestemmelsene i likebehandlingskapittelet. Arbeidsmiljøloven § 82 gir enhver som er underlag tilsyn plikt til å fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet, uten hinder av taushetsplikt. Arbeidstilsynet kan også kreve slike opplysninger fra andre tilsynsetater, også her uten hinder av den taushetsplikten som ellers gjelder.

Arbeidstilsynet skal videre ha uhindret adgang til ethvert arbeidssted som går inn under loven. Arbeidsgiver eller representant for denne har rett til, og kan pålegges, å være til stede under kontrollen. Tilsynspersonellet kan imidlertid bestemme at denne retten ikke skal gjelde ved intervju av arbeidstaker. Dette går frem av arbeidsmiljøloven § 80.

10.3.1.3 Boliglovene

Saker om brudd på diskrimineringsforbudene i boliglovene behandles i dag i det vesentligste innenfor det ordinære domstolsapparatet. Her kommer tvistemålslovens regler til anvendelse. For saker som behandles av Husleietvistutvalget, se kapittel 2.2.5 ovenfor, sørger saksleder for at det blir innhentet tilstrekkelige opplysninger før behandling finner sted.

10.3.2 Holgersenutvalgets forslag i NOU 2002: 12

Holgersenutvalget foreslår en egen bestemmelse om opplysningsplikt overfor håndhevingsapparatet, jf. utkastet § 13 første og annet ledd. Videre foreslås det at håndhevingsapparatet skal kunne foreta undersøkelser, jf. utkastet § 13 tredje ledd.

Plikten til å gi opplysninger til håndhevingsapparatet skal ifølge utvalget omfatte både offentlige myndigheter og private. Utvalget går inn for at offentlige myndigheter plikter å gi opplysninger uavhengig av taushetsplikt. For det andre bør opplysningsplikten ifølge utvalget gå like langt som vitneplikten i sivile saker etter tvistemålsloven. Utvalget viser til at dette forslaget svarer til det som er fastsatt i likestillingsloven § 15 og i sivilombudsmannsloven § 7.

Utvalget foreslår også at håndhevingsapparatet skal kunne foreta de undersøkelser det finner påkrevet for å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Utvalget legger til grunn at Diskrimineringstilsynet må ha en plikt til å foreta de undersøkelser som er nødvendige for å få et tilstrekkelig grunnlag for avgjørelse av saken. Tilsynet må derfor etter utvalgets syn ha rett til å innhente de opplysninger som er nødvendige for å håndheve loven. Diskrimineringstilsynets undersøkelser må ifølge utvalget være knyttet til behandlingen av bestemte saker, som riktignok vil kunne være av forholdsvis omfattende og generell art. Utvalget foreslår at det om nødvendig skal kunne innhentes hjelp fra politiet. Endelig foreslår utvalget lovfestet adgang til å iverksette rettslig avhør av parter og vitner.

10.3.3 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen går inn for at det felles håndhevingsorganet skal kunne iverksette undersøkelser på generelt grunnlag. Arbeidsgruppen mener imidlertid at det ikke er nødvendig med endringer i Holgersenutvalgets forslag til lovbestemmelse fordi denne er formulert tilstrekkelig vidt. Gruppen foreslår derfor kun en presisering i lovens forarbeider.

Arbeidsgruppen peker på at Holgersenutvalgets forslag avviker noe fra likestillingsloven § 15, ved at forslaget ikke gir anledning til å igangsette undersøkelser på generelt grunnlag, men kun i tilknytning til behandlingen av bestemte saker. Arbeidsgruppen understreker betydningen av et ensartet regelverk etter de to lovene. Holgersenutvalgets forslag er ifølge arbeidsgruppen strengere og mer begrensende enn det som følger av likestillingsloven. Det bør ifølge arbeidsgruppen være opp til det felles håndhevingsorganet selv å vurdere hvordan ressursene skal benyttes i forhold til undersøkelser utenfor bestemte saker. Det vises til at det neppe vil være praktisk å foreta gjennomgang av en hel bransje eller liknende, men at undersøkelser vedrørende indirekte diskriminering kan bli relativt omfattende.

10.3.4 Høringsinstansenes syn

Et fåtall av høringsinstansene kommenterer Holgersenutvalgets forslag til bestemmelse om opplysningsplikt og undersøkelser i NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering.

Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering støtter innholdet i forslaget, som etter deres skjønn vil gi håndhevingsapparatet effektive midler til å skaffe nødvendige opplysninger.

Oslo Politidistrikt mener at det må gjøres unntak fra opplysningsplikten i § 13 for opplysninger som må holdes hemmelige av hensyn til pågående etterforskning i en straffesak. Oslo politidistrikt understreker at en slik regel kun vil innebære en viss forsinkelse i oversendelsen. Oslo politidistrikt viser til forslaget om endringer av straffeprosessloven § 61 c annet ledd i Ot.prp. nr. 106 (2001-2002) Om endringer i straffeprosessloven, politiloven m.m. Forslaget omhandler adgangen for politiet og påtalemyndigheten til å pålegge taushetsplikt overfor enhver som utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ, når organet får opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til etterforskningen i saken. Oslo politidistrikt mener en slik pålagt taushetsplikt i det minste vil gå foran retten til dokumentinnsyn. Politidirektoratet slutter seg til uttalelsen fra Oslo politidistrikt.

Regjeringsadvokaten savner en vurdering av forholdet til reglene om taushetsplikt og behovet for en slik regel. Det kan etter Regjeringsadvokatens syn gi uheldige utslag, særlig ved en rettslig prøving av håndhevingsorganenes vedtak, dersom det offentliges informasjonsplikt er større overfor håndhevingsorganene enn overfor rettsapparatet. Regjeringsadvokaten påpeker at dersom håndhevingsapparatet skal kunne gjøre bruk av tvang, jf. forslaget om at det om nødvendig kan kreves hjelp av politiet, vil det måtte kreves en mer utførlig begrunnelse enn det utvalget har gitt for forslaget. Videre bør det lovfestes hvilke vilkår, begrensninger og formkrav som gjelder for politiets tvangsbruk.

I forbindelse med høringen av arbeidsgruppens rapport var det ingen instanser som uttalte seg særskilt om forslaget til bestemmelsen om opplysningsplikt.

10.3.5 Departementets vurdering

Departementet går inn for at dagens opplysningsplikt etter likestillingsloven § 15 videreføres i diskrimineringsombudsloven. Det vises til Ot.prp. nr. 33 (1974-75) side 68. Opplysningsplikten og undersøkelsesadgangen er dessuten viktige forutsetninger for at håndhevingsapparatet skal kunne utføre sine lovpålagte oppgavene. Etter likestillingsloven gjelder offentlige myndigheters opplysningsplikt også for ellers taushetsbelagte opplysninger. På bakgrunn av høringsuttalelsene har departementet særskilt vurdert opplysningsplikten i de tilfellene der politiets etterforskning tilsier at opplysninger ikke gjøres kjent. Departementet ser imidlertid ikke grunn til å gjøre unntak for opplysningsplikten i slike tilfeller. Gjennom å pålegge mottaker av opplysningene taushetsplikt slik det er anledning til etter straffeprosessloven § 61 c, oppnår man formålet med å verne etterforskningen samtidig som håndhevingsapparatet gis nødvendig innsyn.

Departementet mener at privates opplysningsplikt i tråd med gjeldende rett og forslaget fra Holgersenutvalget skal være sammenfallende med den vitneplikten og de begrensningene som gjelder for sivile saker, jf. tvistemålsloven kapittel 15. Likestillingslovens formulering om at tvistemålsloven § 211 gjelder tilsvarende og at avgjørelse som nevnt i tvistemålsloven § 207 tredje ledd, § 208 annet ledd, § 209 annet ledd og § 209 a tredje ledd skal treffes av tingsretten, videreføres. Når en sak er brakt inn for håndhevingsapparatet antar departementet imidlertid at det kun unntaksvis vil være behov for å bringe vitnepliktspørsmål inn for tingretten, med de forsinkelser det vil innebærer for avgjørelse av saken.

Departementet går videre inn for at håndhevingsapparatet skal ha en lovhjemlet rett til å foreta de undersøkelser som finnes påkrevd for å utføre sine oppgaver etter loven. Likestillingsloven bruker begrepene gransking og besiktigelse. Departementet går, i likhet med forslaget til Holgersenutvalget, inn for at begrepet undersøkelser benyttes, fordi dette er mer dekkende for håndhevingsapparatets virksomhet. Departementet går, i likhet med arbeidsgruppen, inn for at undersøkelsene skal kunne foretas på generelt grunnlag. Dette harmonerer med likestillingslovens bestemmelse.

Utvalgets forslag om hjelp fra politiet til å foreta undersøkelser der det er nødvendig, harmonerer med dagens bestemmelse i likestillingsloven § 15 annet ledd. I Ot.prp. nr. 33 (1974-75) side 68 legges det til grunn at bestemmelsen neppe vil medføre at politiet blir pålagt nye arbeidsbyrder av betydning. Det har også vist seg i praksis at bestemmelsen har vært lite brukt. Departementet legger likevel til grunn at bestemmelsen har en funksjon som «ris bak speilet» og går derfor inn for at den videreføres i loven her. Departementet har vurdert Regjeringsadvokatens innvendinger vedrørende bruk av tvang og reguleringen av tvangsbruk. Departementet viser til at en slik regel er med på å sikre en effektiv håndheving av lovens diskrimineringsforbud. Regelen vil videre sikre et korrekt resultat i enkeltsaker der ombudet møter motstand ved sine undersøkelser. Departementet finner ikke grunn til å foreslå nærmere regulering av politiets tvangsbruk i slike tilfeller, da dette følger av de alminnelige regler for politiets bistand til annen offentlig myndighet, jf. forskrift av 22. juni 1990 nr. 3963, politiinstruksen kapittel 13.

Departementet foreslår at bestemmelsen i likestillingsloven § 15 tredje ledd, om at nemnda eller ombudet kan kreve at opplysninger skal kunne gis eller undersøkelser foretas av andre offentlige organer som er pålagt å medvirke ved gjennomføring av loven, videreføres. Bestemmelsen bygger på markedsføringsloven § 15. Bakgrunnen for bestemmelsen i markedsføringsloven er en antagelse om behovet for, ikke minst utover i landet, å motta opplysninger mv. gjennom andre organer, jf. Ot. prp. nr. 57 (1970-71) Om lov om markedsmisbruk side 31. Bestemmelsen i likestillingsloven har hatt liten praktisk betydning. Departementet ser imidlertid at den kan ha en funksjon i forbindelse med håndhevingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten etter likestillingsloven, hvor det for eksempel kan være behov for at et overordnet organ overfor sine underliggende organer, krever opplysninger eller tiltak.

Departementet slutter seg til Holgersenutvalgets forslag om en egen bestemmelse om bevisopptak ved domstolene. Adgangen til dette følger allerede av reglene i domstolloven § 43 annet ledd, men tas med her av informasjonshensyn. Bestemmelsen harmonerer med lov 22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 7 hvor det heter at Ombudsmannen kan kreve bevisopptak ved domstolene etter reglene i domstolsloven § 43 annet ledd. Bestemmelsen innebærer en presisering i forhold til dagens regel i likestillingsloven. Departementet legger i likhet med Holgersenutvalget til grunn at bevisopptak neppe vil bli nødvendig i særlig mange tilfeller, men at det må kunne benyttes i tilfeller hvor parter eller andre som antas å ha opplysninger av betydning for saken, ikke etterkommer håndhevingsapparatets anmodninger om å legge fram disse opplysningene.

Forbudet mot selvinkriminering

Ifølge departementets forslag skal brudd på opplysningsplikten i lovutkastet § 11 være straffbart, jf. § 13 tredje ledd. Dersom disse opplysningene brukes i en senere straffesak, vil dette kunne stride mot menneskerettskonvensjonenes forbud mot selvinkriminering, dvs. retten til å forholde seg taus og ikke bidra til egen domfellelse. Dette vil særlig kunne være aktuelt i forbindelse med saker etter diskrimineringsloven, som både faller inn under det sivilrettslige forbudet mot diskriminering, trakassering eller instruksjon i §§ 4, 5 og 6, og straffebestemmelsen i § 15 eller andre bestemmelser i straffeloven, se Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. kapittel 13.7.

Retten til ikke å inkriminere seg selv er ikke direkte uttrykt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), men prinsippet følger etter festnet praksis av konvensjonens krav til en rettferdig rettergang i straffesaker. Konvensjonsbeskyttelsen innebærer at enhver som er siktet for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus og ikke bidra til sin egen domfellelse. Undersøkelser som foretas som ledd i ombudets eller nemndas saksbehandling, anses ikke å utgjøre en straffesiktelse som utløser rettigheter etter artikkel 6. Det følger imidlertid av Den europeiske menneskerettsdomstols avgjørelse Saunders v. UK at det kan være begrensninger for bruk i en senere straffesak av opplysninger som er fremskaffet under trussel om straff ved administrative kontrollundersøkelser. Dette gjelder selv om disse administrative kontrollundersøkelsene i seg selv ikke er omfattet av EMK artikkel 6 og vernet mot selvinkriminering.

Begrensningene for bruk av opplysningene i en senere straffesak vil særlig gjelde dersom slike opplysninger danner det vesentlige bevismessige grunnlaget for domfellelsen. Departementet antar at dette sjelden vil være tilfelle. Som regel vil opplysninger som gis av klageren og vitner, eventuelt undersøkelser foretatt av ombudet eller nemnda selv, danne det vesentlige bevismessige grunnlaget i de diskrimineringssakene som ombudet eller nemnda finner grunn til å overføre til påtalemyndigheten for strafferettslig forfølgning. Dersom opplysninger likevel er fremskaffet for ombudet eller nemnda ved at innklagede under trussel om straff har forklart seg eller selv fremskaffet dokumenter, og disse senere brukes på en kriminerende måte og samtidig utgjør en vesentlig del av bevismaterialet mot innklagede, kan dette etter omstendighetene være i strid med vernet mot selvinkriminering. I slike tilfeller vil opplysningene altså ikke kunne brukes i den etterfølgende straffesaken. Dette må imidlertid vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Selvinkrimineringsforbudet er så langt ikke tolket slik at det legger begrensninger på hva ombudet eller nemnda kan videreformidle til politiet av saksopplysninger, i de tilfellene saker overføres fra det administrative håndhevingsapparatet til det alminnelige strafferettsapparatet.

10.4 Diverse spørsmål knyttet til saksbehandlingen: Ombudets og nemndas rett og plikt til å behandle en sak. Den enkeltes rett til å få en sak behandlet. Avvisning. Samtykke

10.4.1 Gjeldende rett

10.4.1.1 Likestillingsloven

Likestillingsombudet

Likestillingsombudet tar opp saker av eget tiltak eller etter henvendelse fra andre. Det foreligger ingen begrensinger i forhold til hvem som kan bringe en sak inn for ombudet, jf. forskrift av 15. mars 1979 nr. 2 om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling § 2. I tilfeller hvor den som bringer inn saken ikke er part, skal ombudet, hvis en bestemt person er krenket, innhente dennes samtykke til å behandle saken, jf. forskriften § 2 tredje ledd. Dersom allmenne likestillingshensyn skulle tilsi det, kan ombudet likevel behandle en sak selv om det ikke foreligger samtykke.

Det følger av forskriften §§ 3 og 4 at Likestillingsombudet både kan avvise og henlegge en sak. Formelle grunner til avvisning er omhandlet i § 3. En sak skal avvises dersom det klages over forhold som er unntatt fra likestillingslovens virkeområde etter lovens § 2, for eksempel omstendigheter som gjelder indre forhold i trossamfunn. I § 3 i forskriften slås det dessuten fast at klager over forhold som allerede er avgjort av domstolene eller som er brakt inn for domstolene til avgjørelse, skal avvises.

Det er også en mer skjønnsmessig adgang til å henlegge en sak, jf. forskriften § 4. En sak kan for det første henlegges dersom ombudet finner at forholdet det er klaget over ikke er i strid med likestillingsloven. Ombudet kan videre henlegge en sak dersom likestillingshensyn ikke tilsier at saken forfølges. En sak kan dessuten henlegges dersom forskjellsbehandlingen det er klaget over er opphørt. Er klagen fremsatt av en annen enn den krenkede, og den krenkede motsetter seg at klagen blir behandlet, skal ombudet henlegge saken, med mindre ombudet finner at allmenne likestillingshensyn tilsier at saken likevel bør behandles.

Ombudets avgjørelse om å avvise eller henlegge en sak kan påklages til Klagenemnda for likestilling.

Klagenemnda for likestilling

En sak kan bringes inn for Klagenemnda for likestilling enten av ombudet, av den som er part i saken eller av en som har reist saken uten å være part. Nemnda på sin side kan be ombudet om å ta en nærmere bestemt sak opp til behandling og den kan også be seg forelagt en sak, jf. forskriften § 16 nr 3. Nemnda kan dessuten kreve at ombudet forelegger en sak for nemnda som ombudet har avvist eller henlagt, jf. forskrift § 16 nr. 1.

En sak skal avvises dersom den allerede er avgjort av domstolene eller brakt inn for domstolene til avgjørelse, jf. forskriften § 16. Saken skal videre avvises dersom forholdet ikke kan prøves på grunnlag av likestillingsloven. Dersom en sak bringes inn for klagenemnda av en som har reist saken uten selv å være part, skal saken avvises dersom den krenkede ikke gir samtykke til behandling av saken. Klagenemnda har ikke skjønnsmessig adgang til å avvise en sak.

10.4.1.2 Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel håndheves som nevnt i det vesentlige innenfor det ordinære rettsapparatet. Her kommer tvistemålslovens regler om avvisning mv. til anvendelse.

Når Arbeidstilsynet utøver tilsyn etter arbeidsmiljøloven gjøres dette på eget initiativ eller etter henvendelse fra publikum. En arbeidstaker som henvender seg til Arbeidstilsynet med et arbeidsmiljøproblem har ikke rett til å få saken fulgt opp med tilsyn fra Arbeidstilsynets side. Arbeidstilsynet driver risikobasert tilsyn, dvs. at det prioriterer tilsynsvirksomhet i de bransjer og virksomheter hvor risikoen for helseskade er stor eller mange ansatte er utsatt for risiko. Arbeidstilsynet har kun plikt til å gripe inn i tilfeller der det dreier seg om umiddelbar fare for liv eller helse.

Når Arbeidstilsynet får melding om at det ved en virksomhet er forhold som er i strid med loven, skal melderens navn holdes hemmelig. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 81.

10.4.1.3 Boliglovene

Saker om brudd på diskrimineringsforbudene i boliglovene behandles i dag i det vesentligste innenfor det ordinære domstolsapparatet. Her kommer tvistemålslovens regler om avvisning mv. til anvendelse. For saker som behandles av Husleietvistutvalget, se kapittel 2.2.5 ovenfor, må en part bringe tvisten inn, og tvisten må høre inn under Husleietvistnemndas virkeområde. Det er en forutsetning for behandling av Husleietvistutvalget at tvisten ikke er under behandling eller avgjort av et annet tvisteorgan.

10.4.2 Holgersenutvalgets forslag i NOU 2002:12

Etter utvalgets oppfatning bør det ikke foreligge begrensninger i forhold til hvem som kan bringe en sak inn for Diskrimineringstilsynet. Tilsynet bør dessuten gis kompetanse til å ta opp saker av eget initiativ. Når en sak tas opp av eget tiltak eller bringes inn for tilsynet av andre enn den som selv mener seg diskriminert, må tilsynet, for å kunne forfølge saken, innhente samtykke fra personen som har vært utsatt for en mulig lovstridig handling.

Når det gjelder formelle grunner til å avvise en sak, foreslår utvalget det samme for Diskrimineringstilsynet som i dag gjelder for Likestillingsombudet: Saker som faller utenfor lovens virkeområde skal ikke behandles. Tilsynet skal heller ikke ta en sak til behandling som allerede er avgjort av domstolene eller er brakt inn for domstolene til avgjørelse. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at det også i andre tilfeller kan være grunnlag for å avvise en sak.

Dersom saken bringes inn for tilsynet av den som mener seg diskriminert, bør utgangspunktet i følge utvalget være at tilsynet skal behandle saken og dermed ta stilling til om det foreligger et diskriminerende forhold. I enkelte særlig tilfeller bør imidlertid en sak kunne avvises. Saken kan for eksempel være av så bagatellmessig art at det vil være av svært liten betydning å bruke tid og krefter på den. Det kan tenkes at det påklagede forhold har opphørt for så lang tid siden at det vil kunne være vanskelig å få saken tilstrekkelig opplyst. Utvalget mener dessuten det bør være anledning til å avvise klager som er åpenbart grunnløse.

Dersom saken er brakt inn for tilsynet av en annen enn den som mener seg diskriminert, bør adgangen til avvisning være videre enn ellers. En mulighet til å avvise saker bør i slike situasjoner derfor ikke begrenses til «særlige tilfeller». Avvisningsspørsmålet må vurderes ut fra det som er formålet med loven og med tilsynets virksomhet.

Utvalget mener videre at tilsynet må kunne avslutte en sak uten realitetsbehandling selv om den i første omgang er tatt til behandling, dersom tilsynet senere kommer til at det er særlige grunner til å unnlate ferdigbehandling.

Utvalget vurderer om det bør brukes en spesiell terminologi om ulike måter å avslutte en sak på, jf. forskrift av 15. mars 1979 nr. 2 om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling §§ 3 og 4, der både begrepet «avvisning» og «henleggelse» brukes. Utvalget foreslår ikke bruk av begrepet «henleggelse» i forbindelse med ny lov mot etnisk diskriminering. Bakgrunnen er blant annet at «henleggelse» etter forskriften § 4 også brukes om tilfeller der Likestillingsombudet finner at forholdet det klages over ikke er i strid med loven. Et slikt tilfelle ser utvalget på som en realitetsavgjørelse der betegnelsen «henleggelse» ikke passer.

Utvalget går i sin utredning ikke nærmere inn på hvilken kompetanse Klagenemnda for etnisk diskriminering bør ha til å avvise saker. Dette må ses i sammenheng med at utvalget foreslo at Diskrimineringstilsynet skulle ha vedtakskompetanse.

10.4.3 Høringsinstansenes syn

Spørsmål knyttet til avvisning ble ikke viet stor oppmerksomhet av høringsinstansene til NOU 2002:12. Fra Forbrukerombudets høringsuttalelse siteres:

«Jeg slutter meg fullt ut til forslaget om at det ikke må være formelle begrensninger for retten til å bringe en sak inn for tilsynet. Tilsynet bør ha en frihet til å ta opp de saker man mener er nødvendig for å ivareta lovens formål best mulig. Det betyr også at tilsynet bør ha adgang til å nedprioritere.»

10.4.4 Departementets vurdering

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Etter departementets oppfatning bør det ikke oppstilles begrensninger i forhold til hvem som kan bringe en sak inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. Dette betyr at en sak kan bringes inn for ombudet av enhver fysisk eller juridisk person som mener å ha kjennskap til et diskriminerende forhold. Ombudet bør dessuten kunne ta opp saker av eget tiltak. Departementet ønsker å videreføre dagens ordning med at ombudet, i de tilfeller hvor den som bringer inn saken ikke selv er part, skal innhente samtykke fra personen som har vært utsatt for en mulig lovstridig handling. Dersom særlige hensyn skulle tilsi det, kan ombudet likevel behandle en sak, selv om det ikke foreligger samtykke. Som etter likestillingsloven i dag, vil allmenne likestillingshensyn kunne være et slikt særlig hensyn.

Departementet går inn for å opprettholde dagens begrepsbruk i forskriften, med et tydelig skille mellom avvisning på formelt grunnlag og henleggelse etter at en realitetsbehandling har vist at det ikke er grunn til videre behandling av saken.

Departementet går således inn for å videreføre dagens ordning etter forskriften § 3, slik at Likestillings- og diskrimineringsombudet skal avvise klager over forhold som allerede er avgjort av en domstol eller som er brakt inn for en domstol til avgjørelse.

Det foreslås videre at ombudet skal avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. For eksempel vil det foreligge en avvisningsgrunn dersom nødvendig samtykke etter lovforslagets § 3 fjerde ledd ikke foreligger, eller dersom saken angår «indre forhold i trossamfunn», dvs. ligger utenfor ombudets kompetanse, jf. likestillingsloven § 2 første ledd. Det vil etter dette ikke være gyldig avvisningsgrunn at saken gjelder et bagatellmessig forhold, selv om dette kan gi grunn til å henlegge saken etter en realitetsbehandling, jf. nedenfor.

Utgangspunktet er at en sak som først er tatt til behandling av Likestillings- og diskrimineringsombudet også skal ferdigbehandles av ombudet. Ombudet bør imidlertid i særlige tilfeller kunne avslutte en sak uten realitetsavgjørelse, selv om saken først er tatt til behandling. Etter forskriften § 4 skal en sak henlegges med den begrunnelse at forholdet ikke er i strid med loven. Departementet går inn for å innføre en skjønnsmessig adgang for ombudet til å henlegge en sak etter loven her. Dersom en kort realitetsbehandling viser at det ikke er grunn til videre behandling, bør ombudet kunne unnlate å ferdigbehandle saken. Det vil her kunne dreie seg om saker som er av så bagatellmessig art at det vil være av svært liten betydning å bruke tid og ressurser på dem, eller saker hvor det diskriminerende forhold det klages over ligger langt tilbake i tid. En sak bør videre kunne henlegges dersom ombudet vurderer den som åpenbart grunnløs.

Likestillings- og diskrimineringsombudets beslutning om å avvise eller henlegge en sak bør etter departementets mening kunne påklages til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Likestillings- og diskrimineringsnemnda

Departementet foreslår at dagens ordning for Klagenemnda for likestilling legges til grunn for hvem som skal kunne bringe saker inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dette betyr at en sak kan bringes inn for nemnda enten av Likestillings- og diskrimineringsombudet, av den som er part i saken eller av en som har reist saken uten selv å være part. Nemnda kan på sin side kreve at ombudet bringer en nærmere bestemt sak, som er behandlet av ombudet, inn for nemnda.

Departementet går videre inn for at dagens avvisningsregler for Klagenemnda for likestilling legges til grunn for den nye Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Da reglene nå løftes inn i lovteksten, foreslår departementet en noe mindre detaljert språklig utforming. Forskriften § 16 oppstiller flere formelle forhold som gjør at Klagenemnda skal avvise en sak: Saken er allerede avgjort av domstolene eller brakt inn for domstolene til avgjørelse, det påklagede forholdet faller utenfor likestillingslovens virkeområde eller nødvendig samtykke fra den krenkede part mangler. Etter departementets forslag skal nemnda avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. Videre skal nemnda avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. Det vil også være anledning for nemnda til i særlige tilfeller å henlegge en sak dersom nemnda ikke finner grunn til videre behandling, for eksempel dersom saken materielt sett er helt grunnløs. Det forutsettes at nemnda foretar en selvstendig vurdering.

Til forsiden