Ot.prp. nr. 34 (2004-2005)

Om lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

Til innholdsfortegnelse

11 Rettshjelp

11.1 Innledning

Departementets forslag om nytt håndhevingsapparat medfører endringer i rettshjelpstilbudet til etniske minoriteter. Senter mot etnisk diskriminering (SMED) har fra det åpnet i 1999 gitt gratis rettshjelp til enkeltpersoner som utsettes for diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Senteret kan, i motsetning til det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet, representere den krenkede parten i en diskrimineringssak overfor så vel forvaltningen som private motparter. SMED kan også i saker som er av prinsipiell karakter dekke kostnaden ved å benytte advokat til å føre sak for domstolene. Etter ikrafttredelsen av den nye diskrimineringsloven vil det bli lettere for personer å få avgjort en sak om etnisk diskriminering gjennom det særlig tilrettelagte håndhevingsapparatet, men muligheten til å få bistand med partsrepresentasjon fra et statlig organ vil bortfalle.

Det finnes i dag ikke et tilsvarende rettshjelpstilbud for personer som er utsatt for kjønnsdiskriminering eller diskriminering i strid med arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel. Lovforslaget her innebærer derfor ingen endringer på dette punktet.

Da høringsforslagene ikke innebærer noen endring i dagens ordning når det gjelder kjønnsdiskriminering eller diskriminering av øvrige grunner omfattet av arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel, har de fleste høringsinstansene fokusert på spørsmålet om rettshjelp til personer som utsettes for etnisk diskriminering.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Likestillingsombudet

Likestillingsombudet gir upartiske uttalelser om hvorvidt likestillingsloven er overtrådt eller ikke, og opptrer ikke som partsrepresentant. Ombudets bistands-/støtterolle overfor parter i diskrimineringssaker følger av den alminnelige veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11. Dette innebærer blant annet at ombudet skal gi veiledning om hvilke rettigheter eller plikter den som henvender seg har på likestillingsområdet og om regler for saksbehandlingen. Om mulig bør ombudet også peke på omstendigheter som i det konkrete tilfellet særlig kan få betydning for resultatet i en sak. Veiledningsplikten gjelder både overfor parter som har saker til behandling hos ombudet og overfor andre som spør om konkrete forhold som har aktuell interesse for dem. I tillegg til den alminnelige veiledningsplikten, kan ombudet også yte bistand til å søke om fri sakførsel i de tilfeller fornærmede ønsker å reise erstatningssak for domstolene, jf. forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling § 12.

11.2.2 Senter mot etnisk diskriminering

En av hovedoppgavene til SMED er å drive rettshjelpsvirksomhet i saker om etnisk diskriminering. Senteret skal vederlagsfritt yte rettshjelp til enkeltpersoner. SMED kan kanalisere henvendelser til offentlige instanser, opptre som partsrepresentant, bistå med å skrive klager og støtteskriv, bistå ved forhandlinger og avgi uttalelser i saker som føres av andre. Senteret kan ikke selv føre saker for domstolene. I saker av prinsipiell karakter kan imidlertid senteret dekke utgifter knyttet til å benytte advokat til å føre sak for domstolene.

11.2.3 Arbeidstilsynet

Arbeidstilsynet har alminnelig forvaltningsrettslig veiledningsplikt iht. forvaltningsloven § 11, dvs. at Arbeidstilsynet veileder generelt om forståelsen av arbeidsmiljøloven samt om hvordan en virksomhet kan oppfylle et konkret pålegg, hvordan et vedtak er å forstå osv. Arbeidstilsynet veileder således både partene i konkrete saker, og andre som henvender seg med ulike arbeidsmiljørettslige problemstillinger, herunder diskrimineringsproblematikk.

11.2.4 Lov om fri rettshjelp

Lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp (rettshjelpsloven) tar sikte på å hjelpe dem som ikke selv har økonomi til å betale for juridisk bistand. Av den grunn er det i rettshjelpsloven § 8 bestemt at fri rettshjelp kan gis til dem som har formue og inntekt under bestemte grenser fastsatt av departementet. Inntektsgrensen er i den senere tid hevet betydelig og er nå på kr 230 000. I tillegg er det åpnet adgang etter lovens § 10 til å dispensere fra lovens økonomiske vilkår.

I enkelte nærmere angitte sakstyper som er ansett å være av spesielt stor og velferdsmessig betydning, ytes også fri rettshjelp uten behovsprøving, dvs. uten hensyn til søkers økonomiske situasjon. Dette gjelder spesielt saker hvor staten benytter tvang mot borgerne. Det kan også innvilges fri sakførsel uten behovsprøving til søksmål som er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen, jf. rettshjelpsloven § 19 første ledd nr. 3.

Justisdepartementet har med hjemmel i rettshjelpsloven § 6 iverksatt særskilte rettshjelpstiltak uten økonomisk behovsprøving for enkelte grupper. Det er blant annet etablert et eget rettshjelpstilbud for vernepliktige under førstegangstjeneste og sivile tjenestepliktige i saker som er prioriterte, for voldsofre som ønsker å reise erstatningssøksmål mot skadevolder og for kvinner som har vært utsatt for mishandling i forbindelse med strafferettslige spørsmål.

I andre saker av stor personlig betydning kan fri rettshjelp innvilges etter behovsprøving. Dette gjelder visse nærmere angitte trygde- og pensjonssaker, familiesaker, personskadesaker, husleiesaker og arbeidsrettssaker, blant annet saker etter arbeidsmiljølovens §§ 61-66, men ikke diskrimineringssaker etter likebehandlingskapittelet. For å kunne få fri rettshjelp etter behovsprøving må søker oppfylle nærmere økonomiske vilkår. Det stilles videre krav om at det faktisk må være nødvendig med advokatbistand for å ivareta søkerens interesser, men det foretas ingen vurdering av søkerens mulighet til å vinne frem med sin sak. Det er også et vilkår at det må være rimelig at det offentlige dekker bistanden. I rimelighetsvurderingen ses det hen til om søker er særlig ressurssvak og derfor ikke selv er i stand til å ivareta egne interesser. Videre blir det blant annet lagt vekt på om saken bærer preg av krangel eller kverulering. Det kan også sees hen til om saken har sitt utspring i forhold som søker selv har ansvaret for, herunder om søker klart ikke har medvirket til å finne en rimelig løsning på tvisten. Ved vurderingen av om bistanden er nødvendig må det blant annet vurderes om det finnes alternative måter å løse saken på. Vurderingen må sees i sammenheng med lovens subsidiære karakter, herunder om det finnes andre dekningsmuligheter. Dette er særlig aktuelt på områder hvor det offentlige har opplysnings- og veiledningsplikt.

De ovennevnte sakene kalles prioriterte saker. I andre sakstyper enn de prioriterte, kan det bare innvilges fri rettshjelp ut fra en mer skjønnsmessig vurdering etter lovens unntaksbestemmelser. Rettshjelpsloven inneholder altså et skille mellom prioriterte og ikke-prioriterte saker. De nærmere kriterier for å innvilge fri rettshjelp i uprioriterte saker er utformet likt i de to unntaksbestemmelsene for henholdsvis fritt rettsråd og fri sakførsel. Når det gjelder fritt rettsråd fremgår det av rettshjelpsloven § 13 tredje ledd at «fritt rettsråd likevel gis når det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige yter fri rettshjelp.» For så vidt gjelder fri sakførsel fremgår tilsvarende av rettshjelpsloven § 17 annet ledd. I tillegg skal det her «særlig legges vekt på sakens art, søkerens mulighet for å vinne frem med sin sak og sakens eventuelle prinsipielle interesse». I den rimelighetsvurdering som angis i uprioriterte saker ligger også en forutsetning om at utgiftene til juridisk bistand må være nødvendige.

I de uprioriterte sakene føres det en restriktiv praksis med hensyn til å yte bistand. På enkelte saksområder som er av stor betydning for den enkelte, har det imidlertid utviklet seg en fast, liberal praksis. Dette gjelder blant annet bistand til samboere i saker av ekteskapslignende karakter, barnevernssaker i tiden før saken kommer til fylkesnemndsbehandling og internasjonale barnebortføringssaker. Tilsvarende gjelder i saker som relaterer seg til samers muligheter til å opprettholde sin kultur (for eksempel saker om reindrift), og saker som er tatt til behandling av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

I Ot. prp. nr. 91 (2003-2004) har regjeringen fremmet forslag om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp. Formålet med endringene er blant annet at loven av hensyn til forutberegnelighet for brukerne gjøres så enkel som mulig. Et viktig siktemål har vært å utforme loven slik at den mer presist angir vilkårene for fri rettshjelp og at det blir enklere for brukerne å finne frem til hvilke rettigheter loven gir. Det er ikke foreslått utvidelser av rettshjelpslovens saklige dekningsområde. Det er blant annet foreslått endringer når det gjelder rettshjelpslovens forhold til andre ordninger, reglene om økonomisk og saklig dispensasjon og reglene om hva fri sakførsel omfatter. Når det gjelder det saklige dekningsområdet er det gjort noen lovendringer som i stor grad er en kodifisering av gjeldende praksis. Det samme gjelder de økonomiske og saklige vilkårene for å få fri rettshjelp.

11.3 Holgersenutvalgets forslag i NOU 2002: 12

Holgersenutvalget går som nevnt inn for at det opprettes en særskilt tilsynsmyndighet for å sikre at håndhevingen av lov mot etnisk diskriminering blir effektiv. Utvalget forutsetter at ulempene ved nedleggelse av SMEDs rettshjelpsfunksjon langt på vei oppveies av den veiledningsfunksjon Diskrimineringstilsynet vil ha i tilknytning til saker som bringes inn for dette organet. Som fremholdt av utvalget i NOU 2002: 12 kapittel 19.4.1.4 er det likevel noen sakstyper hvor det har vist seg å være et særlig behov for hjelp og veiledning. Utvalget fremhever fremsettelse av ordinære forvaltningsklager og klager på politiets virksomhet, samt saker om oppsigelse og avskjed etter arbeidsmiljølovens regler. Utvalget forutsetter at Diskrimineringstilsynet må kunne ha en viss veiledningsfunksjon også i slike saker. Ellers antar utvalget at også de ordinære ordningene med fri rettshjelp vil kunne avhjelpe noe av behovet. Det må samtidig antas at en del enkeltpersoner også vil komme til å henvende seg til et kompetansesenter for etnisk likestilling. Utvalget anbefaler likevel ikke at kompetansesenteret pålegges noen særskilt plikt til å veilede og bistå personer i enkeltsaker, utover den ordinære veiledningsplikten som følger av forvaltningsloven § 11.

Utvalget legger til grunn at forslaget til generelt håndhevingssystem vil ivareta kravene i rådsdirektiv 2000/43/EF artikkel 13 om å etablere selvstendige organer som blant annet skal bistå ofre for etnisk diskriminering med å få behandlet sine klager.

11.4 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen behandler spørsmålet om juridisk bistand til ofre i saker om diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet i kapittel 8 i rapporten. Når det gjelder behovet for fritt rettsråd, viser arbeidsgruppen til vurderingen i NOU 2002: 12 om at det ikke vil være det samme behovet for rettshjelp og bistand i form av partsrepresentasjon dersom det opprettes et eget håndhevingsorgan. Arbeidsgruppen forutsetter at et nytt håndhevingsapparat vil gi tilgang til en rask, rimelig og lett tilgjengelig løsning av klager vedrørende diskriminering. Det vises til at dette er erfaringen med dagens likestillingsapparat. Dermed vil domstolsbehandling i stor grad unngås. Arbeidsgruppen viser til at tilsynets/ombudets veiledningsplikt ifølge forslaget skal omfatte informasjon og veiledning om de muligheter loven gir og de sanksjoner som kan være aktuelle, jf. NOU 2002: 12 kapittel 19.4.1.4.

Arbeidsgruppen mener at det kan være behov for fri sakførsel i saksforhold som håndhevingsorganene ikke får kompetanse til å avgjøre, som erstatning for diskriminering. En særskilt regel om rett til fri sakførsel i søksmål reist av den som har blitt diskriminert på grunn av kjønn eller etnisitet bør innpasses i rettshjelpsloven kapittel IV, noe gruppen mener kan gjøres på flere ulike måter. Én mulig løsning er at slike saker innfortolkes i rettshjelpsloven § 17 annet ledd om stor personlig og velferdsmessig betydning for søkeren. En annen mulighet vil være å innta en hjemmel i rettshjelpsloven § 18 nytt nr. 3 om at retten kan innvilge fri saksførsel etter behovsprøving i disse sakene. Den tredje muligheten er en ny regel i rettshjelpsloven etter mønster fra regelen i § 19 første ledd nr. 3 om at en part har krav på fri sakførsel uten behovsprøving dersom Sivilombudsmannen har anbefalt søksmålet. Tilsvarende vil det kunne innarbeides en bestemmelse om at den som er krenket etter brudd på lov mot etnisk diskriminering eller likestillingsloven har krav på fri sakførsel etter rettens beslutning, dersom søksmålet er anbefalt av den felles klageinstansen for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Anbefalingen må gjelde søksmål som ligger utenfor det håndhevingsorganene selv har myndighet til å avgjøre, for eksempel oppreisning eller erstatning for økonomisk tap. Selve avgjørelsen om å anbefale søksmål bør ikke gjøres til gjenstand for klage. Kompetansen for klageinstansen til å gi slik anbefaling bør også fremgå av lov mot etnisk diskriminering og likestillingsloven eller av forskriftene.

Arbeidsgruppen konkluderer ikke mht. hvilken løsning som bør velges, men anbefaler at departementet vurderer de skisserte løsningene i det videre arbeidet.

11.5 Utredning om håndhevingen av arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel

Utredningen behandler ikke spørsmålet om rettshjelp særskilt, men legger opp til at de felles håndhevingsorganene skal ha samme funksjon for alle lovverkene som er underlagt organenes kompetanseområde, også hva gjelder veiledning.

11.6 Høringsinstansenes syn

Mange av høringsinstansene til arbeidsgruppens rapport peker på viktigheten av at rettshjelpsoppgaven i saker om etnisk diskriminering blir ivaretatt i forbindelse med omdannelsen av SMED. Dette understrekes blant annet av SMED, Likestillingsombudet, Utlendingsdirektoratet (UDI), Sametinget, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering (OMOD), Helsingforskomiteen, Human-Etisk Forbund, Somalisk Velferdsforening, Juss-Buss og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Antirasistisk Senter og MiRA-senteret går primært inn for at SMED skal fortsette sin juridiske bistand.

Flere av høringsinstansene bemerker at Holgersenutvalgets forslag ikke gir noen løsning på hvordan det udekkede rettshjelpsbehovet skal løses.

SMED peker på at bortfall av deres rettshjelpsvirksomhet vil få ulike konsekvenser avhengig av om saken faller innenfor eller utenfor den nye loven mot etnisk diskriminering. SMED mener at en utvidet veiledningsplikt, kombinert med tilsynets egen undersøkelsesplikt og rett til å kreve opplysninger, vil være tilstrekkelig til at saker som reises etter den nye loven blir opplyst på en god måte og uten at det er et behov for ytterligere rettshjelp. Et unntak kan tenkes i særlig kompliserte saker. SMED mener at det i saker som reises etter annen lovgivning, for eksempel etter arbeidsmiljøloven, fortsatt vil være nødvendig med atskillig bistand. Det samme gjelder i saker hvor det fremsettes kritikk av politiet for eksempel i forbindelse med pågripelse/innbringelse, samt i saker hvor det er gitt forelegg for å hindre politiets arbeid.

KIM viser til at det nye håndhevingsorganet ikke vil kunne yte rettshjelpstjenester på samme nivå som SMED. Det vises også til at det nye tilsynet vil bli et større sentralisert organ, og dette vil øke barrierene for å ta kontakt. KIM uttaler:

«Videre yter SMED juridisk bistand på en hel rekke lovområder utover diskriminering. Dette vil falle bort dersom tjenesten overføres til tilsynet. Juss-Buss og JURK har ikke den kompetansen, tilliten eller tilgjengeligheten som SMED har i forhold til minoritetsbefolkningen.»

Helsingforskomiteenviser til at andre eksisterende rettshjelpsordninger fra før er overbelastet, stiller strenge krav for å kunne yte hjelp i enkeltsaker og mangler spesialkompetanse innen diskrimineringsfeltet.

Generelt mener høringsinstansene at det må utredes nærmere hvordan rettshjelpsbehovet kan bli dekket. Det skisseres ulike modeller for å løse dette.

Flere av høringsinstansene, blant annet KIM, mener at rettshjelp vil kunne legges til det separate kompetansesenteret, jf. Holgersenutvalgets forslag i NOU 2002: 12.

En annen løsning som blir skissert av flere av høringsinstansene, blant annet MiRA-Senteret, er å utrede en modell med egne rettshjelpskontorer. SMED var i høringen til NOU 2002: 12 skeptisk til en slik løsning. I forbindelse med høringen av arbeidsgruppens rapport anbefaler imidlertid SMED at departementet i samråd med SMED og andre statlige og frivillige aktører utreder en alternativ modell som benevnes som et kontor for rettshjelp og fri sakførsel.

En tredje løsning som blir skissert, er å legge rettshjelpsfunksjonen til frivillige organisasjoner. SMED uttaler:

«Senteret mener at det er gode grunner til å vurdere hvorvidt det er behov for å styrke frivillige organisasjoners eller offentlige institusjoners ressurssituasjon, slik at rettshjelp kan videreføres som en administrativ ordning. I den sammenheng må det også vurderes hvorvidt rettshjelp skal gis utelukkende i saker om etnisk diskriminering, eller om det skal gis et tilbud som omfatter også andre diskrimineringsgrunnlag som religion, seksuell orientering, funksjonshemming etc. «

UDI er inne på det samme og uttaler:

«Erfaringene fra SMED og de landsdekkende organisasjonene tilsier at personer med innvandrerbakgrunn kan ha et behov for rettshjelp som er mer krevende enn det som er vanlig. UDI foreslår derfor at de landsdekkende organisasjoner får en større rolle (og ressurser) for å kunne ivareta denne rettshjelpsfunksjonen.»

En fjerde mulighet, som skisseres av blant annet SMED, Leieboerforeningenog OMOD, knytter seg til rettshjelpslovens rolle i forhold til saker om diskriminering. Instansene foreslår å foreta en oppgradering av ordningen med fri rettshjelp i diskrimineringssaker.

SMED uttaler:

«En annen løsning, eller et supplement til forslaget i avsnittet ovenfor, vil være å oppgradere status til saker om diskriminering i lov om fri rettshjelp og tilknyttede forskrifter/rundskriv. Saker om diskriminering er ikke blant de sakene hvor fritt rettsråd/fri sakførsel rutinemessig gis, og Senteret har ved flere anledninger søkt om fri sakførsel i slike saker og fått tilbakemelding på at unntaksbestemmelsen om at saken skal ha stor velferdsmessig betydning, ikke er oppfylt i diskrimineringssakene.»

SMEDstøtter arbeidsgruppens forslag om en presisering av forutsetningene for anvendelse av rettshjelpsloven § 17 annet ledd. SMED støtter også forslaget om en endring i rettshjelpsloven § 19, slik at håndhevingsapparatet kan anbefale søksmål i saker om diskriminering uten behovsprøving, på linje med det som er ordningen i dag når det gjelder Sivilombudsmannen. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring og Akademikerne støtter også disse forslagene.

Justisdepartementetgår imot arbeidsgruppens forslag til endringer i rettshjelpsloven og uttaler:

«Når det gjelder forslag til utvidelser av ordningen med fri rettshjelp, er vi av den oppfatning at dette alltid må vurderes ut fra en helhetlig sammenheng. Det foregår en fortløpende politisk debatt om utvidelse av retthjelpsordningen, herunder hvilke saksområder som bør prioriteres i en slik sammenheng. Forslaget til utvidelse bør således ses i et bredere perspektiv. I denne forbindelse kan det stilles spørsmål ved om det er de foreslåtte endringer til utvidelser som bør prioriteres, eller om det er andre støtteverdige områder som heller bør prioriteres.»

Justisdepartementet viser til at saker av stor personlig og velferdsmessig betydning vil være utgangspunkt for å innvilge fri rettshjelp etter dagens rettshjelpsordning, og uttaler videre:

«Slik vi ser det, vil det i saker om diskriminering kunne være stor variasjon med tanke på den personlige og velferdsmessige betydning disse vil kunne tenkes å ha for vedkommende. Det kan i denne relasjon derfor stilles spørsmål ved om ikke saker om diskriminering er mer egnet for en konkret skjønnsmessig vurdering i enkelttilfellet etter rettshjelpsloven § 17 annet ledd, enn den mer automatiske innvilgelse som vil følge av å gjøre disse sakene prioritert. Det er den løsning som er valgt i dag i diskrimineringssaker, og vi kan ikke se at de foreslåtte endringer i organiseringen eller de nevnte internasjonale føringer gjør det nødvendig med en utvidelse av adgangen til fri sakførsel. For øvrig er vi uansett ikke enig i forslaget om å gi fri sakførsel i diskrimineringssaker uten behovsprøving. I dag omfatter dette kun en helt spesiell type beskyttelsesverdige saker hvor motparten er staten. Dette har gode grunner for seg og vil blant annet ikke forrykke styrkeforholdet mellom partene i en prosess på samme måte som om en av to private parter ville få fri rettshjelp uavhengig av inntekt og formue.

Fri sakførsel vil virke prosessdrivende, ved at en part som får dekket sine saksomkostninger av staten, ikke vil ha samme risikoen ved å gå til sak eller samme oppfordring til å inngå forlik underveis. På bakgrunn av dette er vi ikke uten videre enig i arbeidsgruppens oppfatning av at en utvidelse av adgangen til å kunne få fri rettshjelp i diskrimineringssaker vil fungere som et «ris bak speilet», med det resultat at det forhandles fram hensiktsmessige løsninger uten søksmål. «

Antirasistisk Senterhar også innvendinger til fri rettshjelpsordningen på mer generelt grunnlag og uttaler blant annet:

«Fri rettshjelp-ordningen er ikke egnet til å bygge kompetanse og erfaring på en systematisk måte, og gitt at rettspraksis ikke finnes på flere av de områder loven vil dekke, og er svak på de områder de gamle lovene dekker, har ikke advokater noe reservoar av rettspraksis å lære av. Advokater som er med i fri rettshjelp-ordningen er ikke nødvendigvis godt kjent med problemstillinger som ligger i de aktuelle sakene.»

11.7 Departementets vurdering

Et av hovedformålene bak det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er å skape et lavterskeltilbud hvor enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskriminering kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter etter likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. Håndhevingsapparatet sikrer at alle som anser seg for å være utsatt for brudd på en av de to lovene, kan få saken sin avgjort raskt og rimelig. Apparatet skal være tilgjengelig fra hele landet og ha en kommunikasjonsform som sikrer at alle personer skal kunne benytte seg av apparatet, uavhengig av om vedkommende har gode norskkunnskaper (for eksempel gjennom bruk av tolk eller oversetter). Det stilles ikke krav til skriftlighet i forbindelse med saksfremlegg, og det stilles heller ikke store krav til personens eget bidrag til sakens opplysning. Ombudet skal videre ha en veiledningsplikt, som også vil avhjelpe behovet for rettshjelp. På bakgrunn av ovennevnte, mener departementet at det ikke er behov for en supplerende rettshjelpsordning innenfor de to lovenes virkeområde.

Departementet anser at håndhevingsapparatet fullt ut oppfyller EUs rådsdirektiv 2000/43/EF om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse artikkel 13 og Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår artikkel 8a. Disse bestemmelsene krever at det skal opprettes uavhengige organer som blant annet skal bistå ofre for diskriminering slik at de kan få behandlet sine klager.

Siden likestillingsloven og diskrimineringsloven skal gjelde på stort sett alle samfunnsområder, vil de aller fleste diskrimineringssaker være godt ivaretatt innenfor håndhevingsapparatets virkeområde. Arbeidsmiljølovens likebehandlngskapittel er imidlertid begrenset til arbeidslivets område og diskrimineringsforbudene i boliglovene er begrenset til boligområdet. Håndhevingsapparatet vil derfor ha noe mer begrenset kompetanse her. I saker om diskriminering som faller utenfor de sakstypene hvor håndhevingsapparatet har vedtakskompetanse, mener departementet at Likestillings- og diskrimineringsombudets veiledningsplikt vil avhjelpe en stor del av behovet for fritt rettsråd. Det vises til kapittel 8.2.4.2, hvor det fremgår at ombudet skal ha en utvidet veiledningsplikt som strekker seg noe ut over ombudets eget saksområde. I en rekke saker vil også personer som mener seg utsatt for diskriminering kunne få rettshjelp fra andre instanser, som for eksempel arbeidstakerforeninger, fagforeninger og ulike rettshjelpstiltak (studentenes rettshjelpstiltak og andre særskilte rettshjelpskontorer). Departementet mener på denne bakgrunn at behovet for fritt rettsråd er tilstrekkelig ivaretatt, og vil ikke gå inn for å opprette egne rettshjelpskontorer eller gjøre lempninger mht. fritt rettsråd i rettshjelpsloven for disse sakene.

Når det gjelder spørsmålet om fri sakførsel, ser departementet at det i visse tilfeller kan være behov for å bringe saker etter likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene inn for domstolsapparatet. Dette vil for eksempel gjelde saker hvor den krenkede vil angripe gyldigheten av et forvaltningsvedtak eller vil reise krav om erstatning eller oppreisning. Departementet slutter seg imidlertid til Justisdepartementets synspunkter vedrørende dette spørsmålet, og vil således ikke foreslå en oppgradering av ordningen med fri sakførsel etter rettshjelpsloven for diskrimineringssaker. Den personlige og velferdsmessige betydningen av disse sakene vil kunne variere mye, og sakene bør derfor vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle etter rettshjelpsloven § 17 annet ledd. Sett i en helhetlig sammenheng finner departementet ikke på det nåværende tidspunkt tilstrekkelige grunner for at saker etter likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene bør prioriteres fremfor andre støtteverdige områder. Departementet vil derfor ikke innføre noen særordning for disse sakene. Søknad om fri rettshjelp må fremmes etter de alminnelige reglene i rettshjelpsloven. Departementet vil imidlertid foreslå at ombudet kan yte den krenkede bistand til å søke fri sakførsel i de tilfelle vedkommende ønsker å reise oppreisnings- eller erstatningssak for domstolene. En tilsvarende ordning gjelder i dag for erstatningssaker etter likestillingsloven, jf. forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling § 12.

For å avhjelpe rettshjelpsbehovet ytterligere, vil Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet utrede en ordning der Likestillings- og diskrimineringsombudet kan opptre som sterk hjelpeintervenient i diskrimineringssaker. Ombudet vil da kunne ha en aktiv rolle under rettssaken, og således komme den diskriminerte part til hjelp i dennes sakførsel. Tvistemålslovens regler om hjelpeintervensjon innebærer at en tredjemann med «rettslig interesse» i sakens utfall kan tre inn i en verserende sak for domstolene til støtte for en av partene. Etter tvistemålsloven finnes det to typer hjelpeintervensjon; sterk og svak. Ved sterk hjelpeintervensjon har hjelpeintervenienten i de fleste henseender de samme prosessuelle rettigheter som en part. Ombudet vil som sterk hjelpeintervenient kunne opptre som part i en rettssak der en av partene i diskrimineringssaken har gått til søksmål.

Når det gjelder dekning av sakskostnader i saker som behandles av håndhevingsapparatet, vil departementet videreføre bestemmelsen i gjeldende forskrift om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling § 29. Dette innebærer at forvaltningsloven § 36 får tilsvarende anvendelse på uttalelser fra ombudet. En part kan dermed i visse tilfeller få erstattet utgiftene som vedkommende har pådratt seg for å få endret en uttalelse fra ombudet eller et vedtak fra nemnda.

Til forsiden