13 Merknader til lovforslaget

13.1 Merknader til forslaget til bestemmelser i lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

Til § 1 Formål og virkeområde

Paragrafen omhandler lovens formål og saklige virkeområde. Loven erstatter de tilsvarende bestemmelsene om organisasjon og virksomhet i lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene, slik at denne etter endringene fremstår som en rent materiell lov om likestilling mellom kjønnene. Loven er videre en oppfølgning av forslaget om håndhevingsapparatet for lov mot etnisk diskriminering i NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering.

Første ledd omhandler lovens formål, som er å regulere organisering og virksomhet for Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda). Med organisering menes tilknytningsform samt innhold i denne og forhold omkring oppnevning av ombudet og nemnda, så som hvem som oppnevner ombud og nemnd, funksjonstid for ombudet og nemnda og sammensetning av nemnda. Med virksomheten menes funksjoner og oppgaver, kompetanse, herunder kompetanse i forhold til andre forvaltningsmyndigheter, og saksbehandling.

Annet ledd omtaler de lover og bestemmelser ombudet og nemnda skal håndheve. Ombudet og nemnda skal føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av de lover og bestemmelser som til enhver tid oppregnes i bestemmelsen. Ved lovens ikrafttredelse vil dette være lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven), lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven), likebehandlingskapittelet i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsforbudene i eierseksjonsloven, husleieloven, bustadbyggjelagslova og burettslagslova. Når det gjelder boliglovene viser oppregningen i utkastets § 1 annet ledd nr. 4-7 kun til annet ledd i boliglovenes diskrimineringsforbud, som regulerer diskrimineringsgrunnlagene homofil legning, leveform eller orientering. Diskrimineringsforbudene i boliglovenes første ledd, som regulerer diskrimineringsgrunnlagene etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn, håndheves imidlertid i praksis også av ombudet og nemnda. Dette følger av at slik diskriminering også er forbudt etter diskrimineringsloven, jf. utkastet § 1 annet ledd nr. 2.

Ombudet har det generelle tilsynet med at de nevnte lover og bestemmelser følges. Hvordan dette tilsynet skal utøves fremkommer av lovens følgende bestemmelser. Ombudet skal aktivt medvirke til at lovens bestemmelser gjennomføres, dels gjennom informasjon om lovgivningen og annet pådriverarbeid, dels gjennom behandling av og uttalelser eller vedtak i enkeltsaker om brudd på de lover og bestemmelser som er nevnt i paragrafen. Nemnda medvirker til gjennomføringen av lover og bestemmelser nevnt i annet ledd ved at den behandler konkrete enkeltsaker som den blir forelagt. Konkrete enkeltsaker etter disse lovene kan for øvrig også bringes inn for domstolene til avgjørelse.

Tredje ledd omtaler ombudets ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Konvensjonene inkorporeres i norsk rett gjennom henholdsvis likestillingsloven og diskrimineringsloven. At ombudet får et ansvar for å følge med på om norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, vil blant annet kunne innebære at ombudet rapporterer eventuelle uoverensstemmelser mellom norsk rett/praksis og konvensjonene til departementet. Det er likevel departementene som har det overordnede ansvaret for at disse konvensjonene følges opp nasjonalt og internasjonalt, og som sitter med ansvaret for å rapportere til FN.

Ombudet og nemnda skal ha konvensjonene som et generelt grunnlag for sitt arbeid og, i likhet med domstolene, anvende konvensjonene som rettskilde i enkeltsaker.

Til § 2 Ombudets organisering

Paragrafen omhandler ombudets organisering. Paragrafen motsvarer bestemmelsen i likestillingsloven § 10 om Likestillingsombudet og § 9 om Diskrimineringstilsynet i NOU 2002: 12.

Første ledd fastslår at det er Kongen som oppnevner ombudet. Kongen er oppnevnende organ fordi ombudet skal håndheve lover på flere departementers ansvarsområder. Ombudet oppnevnes på åremål for fire år. Det gis mulighet for gjenoppnevning av ombudet for inntil én periode på ytterligere fire år.

Annet ledd første punktum fastslår at ombudet skal anses som et forvaltningsorgan som er uavhengig av Kongen og departementet i faglige spørsmål. Likestillings- og diskrimineringsombudet er en fysisk person, men vil ha et sekretariat tilknyttet seg. Hele organet, dvs. både ombudet selv og sekretariatet, vil anses som en del av Likestillings- og diskrimineringsombudet som forvaltningsorgan. I annet og tredje punktum fastsettes begrensninger i Kongens og departementets adgang til å instruere ombudet og omgjøre ombudets vedtak. Ombudets uavhengighet er knyttet både til håndhevingen av loven i enkeltsaker og til utføringen av kompetanse- og pådriveroppgaver, så lenge disse utføres innenfor rammene av det mandat som vil bli gitt i forskrifter.

For øvrig vises til de generelle merknader i kapittel 6.3.3.

Til § 3 Ombudets oppgaver

Bestemmelsen angir ombudets oppgaver. Ombudet skal både ha en kompetanse-/pådriverrolle, jf. første ledd, og en lovhåndheverrolle, jf. annet til sjette ledd. I likestillingsloven er Likestillingssenterets kompetanse-/pådriverrolle i dag lovhjemlet i § 9 første ledd, og Likestillingsombudets lovhåndheverrolle er hjemlet i § 11. Tilsvarende bestemmelser er foreslått i lovutkastet i NOU 2002: 12 §§ 23 første ledd og 10 for henholdsvis Kompetansesenteret for etnisk likestilling og Diskrimineringstilsynet.

Første ledd første punktum fastslår at ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn på alle samfunnsområder. Første punktum refererer til virkeområdet for likestillingsloven og diskrimineringsloven. Annet punktum fastslår at ombudet dessuten skal arbeide for å fremme likebehandling uavhengig av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder på arbeidslivets område. Annet punktum refererer seg til virkeområdet til arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel. Tredje punktum fastsetter at ombudet i tillegg skal arbeide for å fremme likebehandling uavhengig av homofil legning, leveform eller orientering i boligsektoren, og refererer seg til virkeområdet for bestemmelsene i boliglovene som er regnet opp i § 1 annet ledd nr. 4-7. Paragraf 3 første ledd angir det overordnede formålet for hele ombudets virksomhet, i tillegg til at den lovhjemler ombudets kompetanse-/pådriverrolle. Bestemmelsen må tolkes i tråd med formålsbestemmelsene i likestillingsloven § 1, diskrimineringsloven § 1 og arbeidsmiljøloven § 54 A nr. 1.

Kompetanse-/pådriverrollen kan systematiseres inn i følgende kategorier: Pådriverrollen, holdnings- og atferdspåvirkerrollen, støtte- og veilederrollen og kompetanserollen. Blant disse kategoriene skal kompetanserollen gis høy prioritet, fordi kompetanserollen er grunnleggende for utøvelsen av de andre rollekategoriene. Dette innebærer at ombudets hovedfunksjon - ved siden av lovhåndheverrollen, jf. annet til sjette ledd nedenfor - er å være en kunnskapsbase og rådgiver i forhold til forvaltningen og samfunnet for øvrig gjennom den generelle opplysnings- og pådriverrollen. Pådriverrollen avgrenses mot en mer meningsproduserende rolle.

Ombudet skal også ha en forumsfunksjon, som blant annet innebærer å etablere arenaer og møteplasser for en åpen og opplyst debatt om utfordringer og veivalg i den statlige politikken på likestillings- og diskrimineringsområdet.

Rollen er nærmere beskrevet i kapittel 7.6.

Annet ledd angir ombudets tilsynsoppgave, og viser til de lover og bestemmelser som er nevnt i § 1 annet ledd. Ombudet skal påse at lovene som hører under dets tilsyn ikke overtres og medvirke til at de følges. Det vil være ombudet som fører det daglige tilsynet med lovene, i og med at nemnda er et kollegialt organ som bare kommer sammen ved behov.

Tredje ledd første punktumangir ombudets rett til å gi uttalelse om hvorvidt et forhold er i strid med de i § 1 annet ledd nevnte lover og bestemmelser. Det skal foretas en vurdering i henhold til de materielle kravene i de lover som håndheves. Annet punktum slår fast ombudets plikt til å søke frivillig ordning mellom partene. Med frivillig ordning menes ikke megling i vanlig forstand, men at partene i forbindelse med ombudets uttalelse frivillig innretter seg etter denne. I tredje punktum er ombudets adgang til å forelegge saken for nemnda angitt, jf. lovens § 6. Det er forutsatt at denne adgangen skal kunne benyttes dersom frivillig ordning ikke oppnås. Det vises ellers til de generelle merknadene i kapittel 8.2.4.2.

I fjerde ledd første punktum slås det fast at ombudet kan behandle saker både av eget tiltak og etter henvendelse fra andre. Annet punktum slår fast at enhver kan bringe saker inn for ombudet. Dette innebærer at både fysiske og juridiske personer, organisasjoner mv. kan ta opp en sak med ombudet. I de tilfellene saken bringes inn av andre enn den krenkede parten angir tredje punktum at ombudet skal innhente samtykke fra denne parten til å behandle saken. Forslaget svarer i hovedsak til § 2 første, annet og tredje ledd i forskriften om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling (heretter betegnet forskriften), men de angitte rammene vil nå følge av loven. Fjerde punktumåpner for at ombudet kan gjøre unntak fra kravet om samtykke fra den påstått diskriminerte parten dersom særlige hensyn tilsier det. Særlige hensyn kan være at det foreligger allmenne likestillings- eller likebehandlingshensyn eller saken anses å være av prinsipiell betydning. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 10.4.4 om Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Femte ledd omhandler ombudets adgang til avvisning og henleggelse av en sak. Betegnelsen avvisning brukes om det å unnlate å ta en sak til behandling fordi de formelle vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. Med henleggelse menes en skjønnsmessig adgang til å unnlate å ferdigbehandle saken hvor en realitetsbehandling har vist at det ikke er grunn til videre behandling av saken. Første punktum slår fast at ombudet plikter å avvise en sak dersom saken er avgjort av en domstol eller brakt inn for en domstol til avgjørelse. Det vil si at ombudet ikke bare skal avvise saken når det foreligger rettskraftig dom, men også hvor det for eksempel er inngitt stevning i saken. Når saksforholdet er brakt inn for domstolen, skal ombudet avstå fra å behandle samme sak. Dette fremgår i dag av forskriften § 3 første ledd annet punktum. Etter annet punktum skal ombudet også avvise en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke er oppfylt. Med dette forstås at ombudet legger saken til side uten at den er avgjort i realiteten, fordi de formelle vilkårene for at ombudet skal kunne behandle saken ikke er til stede. For eksempel vil det foreligge en avvisningsgrunn dersom nødvendig samtykke etter § 3 fjerde ledd ikke foreligger, eller dersom saken angår «indre forhold i trossamfunn», jf. likestillingsloven § 2 første ledd. Det er imidlertid ingen avvisningsgrunn etter annet punktum at saken gjelder et bagatellmessig forhold. Etter tredje punktum kan ombudet i særlige tilfeller henlegge en sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre behandling. Ombudet kan med andre ord på skjønnsmessig grunnlag unnlate videre behandling av en sak, dersom en kort realitetsbehandling viser at det ikke er grunn til dette. At saken gjelder et bagatellmessig forhold kan være en henleggelsesgrunn. Dersom forholdet det er klaget over åpenbart ikke er i strid med de bestemmelser som er nevnt i § 1 annet ledd, vil også saken kunne henlegges. Ombudets avvisning eller henleggelse kan påklages til nemnda, jf. fjerde punktum. For en nærmere omtale av bestemmelsen vises det til de generelle merknadene i kapittel 10.4.4.

Sjette ledd omhandler ombudets utvidede veiledningsplikt. Første punktum fastslår at ombudet har en slik plikt. Annet punktum presiserer omfanget av plikten. Det kan dreie seg om alle relevante opplysende og forberedende forhold knyttet til saken. Aktuelle saksområder kan være veiledning om diskrimineringsspørsmål der det kan være hensiktsmessig å fremme saken på grunnlag av et annet regelverk enn de lovene som er nevnt i § 1 annet ledd. Det kan for eksempel være veiledning i saker om oppsigelse eller avskjed etter arbeidsmiljøloven. Det kan også dreie seg om veiledning i saker om klage på politiets opptreden. Det samme gjelder der det kan være aktuelt å klage over et diskriminerende forvaltningsvedtak. Den utvidede veiledningsplikten omfatter de diskrimineringsgrunnlag og lovområder som ombudet skal føre tilsyn med. Omfanget av den utvidede veiledningsplikten kan reguleres nærmere i forskrift. Tredje punktum presiserer at ombudet ikke kan representere parten utad. Dette innebærer for eksempel at ombudet ikke kan delta i møter med andre som partsrepresentant, eller utad opptre skriftlig på vegne av parten.

Den utvidede veiledningsplikten kommer i tillegg til ombudets alminnelige veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Det vises til de generelle merknadene i kapittel 8.2.4.2 om veiledningsplikt.

Til § 4 Ombudets vedtak

Paragrafen omhandler ombudets myndighet til å treffe vedtak. Paragrafen tilsvarer og erstatter § 12 i likestillingsloven.

Første ledd angir betingelsene som må være til stede for at ombudet kan treffe vedtak. Etter første punktum må partene ikke ha innrettet seg etter ombudets uttalelse, og det må i tillegg antas å medføre ulempe eller skadevirkning å avvente nemndas vedtak. I disse tilfellene kan ombudet treffe tilsvarende vedtak som nemnda kan treffe etter § 7. Ombudets vedtak betegnes da som hastevedtak. Hvorvidt kriteriene for å treffe hastevedtak er til stede må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Annet ledd første punktum fastsetter en plikt for ombudet til å gi skriftlig begrunnelse for sitt vedtak samtidig med at det treffes. Dette svarer til likestillingsloven § 12 annet ledd første punktum, og bestemmelsen er en videreføring derfra. Ifølge annet punktum skal ombudet underrette nemnda om vedtaket. De alminnelige reglene om omgjøring kommer til anvendelse for nemnda.

Tredje ledd fastsetter at det er klageadgang på ombudets vedtak. Partene i saken kan påklage vedtaket til nemnda. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI om klage kommer til anvendelse.

Til § 5 Nemndas organisering

Paragrafen omhandler Likestillings- og diskrimineringsnemndas organisering. Paragrafen motsvarer bestemmelsene i likestillingsloven § 10 om Klagenemnda for likestilling og § 9 om Klagenemnda for etnisk diskriminering i NOU 2002: 12.

Første ledd bestemmer at nemnda skal bestå av totalt åtte medlemmer og fire varamedlemmer, og at nemnda skal deles i to avdelinger. Leder og nestleder deltar i begge avdelinger, mens de øvrige seks ordinære medlemmer deler seg med tre medlemmer i hver avdeling. Hver avdeling kommer da til å bestå av totalt fem medlemmer ved behandling av saker. Varamedlemmene trer inn i nemnda på omgang når de ordinære medlemmer har forfall, og er således ikke personlige stedfortredere.

Annet ledd regulerer oppnevningen av medlemmene. Kongen oppnevner medlemmer og varamedlemmer, herunder leder og nestleder, til nemnda. Leder og nestleder må tilfredsstille kravet til dommere, jf. domstolloven §§ 53-54. For øvrig skal nemnda sammensettes så den sikres høy kompetanse på nemndas virkeområde. Både medlemmer og varamedlemmer oppnevnes for fire år av gangen, med adgang til én gangs gjenoppnevning. Halvparten av medlemmene og varamedlemmene oppnevnes annethvert år, slik at ved første gangs oppnevning skal fire av medlemmene og to av varamedlemmene oppnevnes for fire år og de øvrige fire medlemmer pluss to varamedlemmer oppnevnes for to år.

Tredje ledd fastslår at nemnda på samme måte som ombudet skal være uavhengig av Kongen og departementet. Se merknadene til § 2 annet ledd, som vil gjelde tilsvarende.

Fjerde leddbestemmer at det skal opprettes et eget sekretariat som skal forestå saksforberedelsen for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nærmere bestemmelser om sekretariatets organisasjon, oppgaver og saksbehandling fastsettes i forskrift, jf. lovutkastet § 16.

For øvrig vises til de generelle merknadene i kapittel 6.5.3.

Til § 6 Nemndas oppgaver

Paragrafen omhandler nemndas oppgaver. Bestemmelsen har i hovedsak et innhold som svarer til likestillingsloven § 11 annet og tredje ledd, men har fått en noe mer presis utforming.

Første ledd første punktumgjør det klart at nemnda skal behandle og avgjøre saker som er brakt inn for den etter §§ 3 og 4. Annet punktum angir at partene eller den som har reist saken uten å være part, kan bringe saken inn for nemnda, såfremt saken ikke bringes inn for nemnda av ombudet. I tredje punktum er det angitt at saker som er brakt inn for nemnda av en som selv ikke er part, skal behandles av nemnda dersom den krenkede parten samtykker til det.

Annet ledd omhandler nemndas rett til å få seg saker forelagt fra ombudet. Bestemmelsen er ment å gi nemnda myndighet til å få seg forelagt saker hvor ombudet enten har truffet vedtak i medhold av § 4, eller hvor ombudet ikke har funnet det ønskelig å legge ned et forbud og nemnda ønsker å undersøke om den vil benytte sin myndighet etter § 7 til å treffe vedtak. Det er ikke meningen å gi nemnda myndighet til å ta opp saker av eget tiltak eller kreve at ombudet tar opp visse saker, selv om nemnda selvfølgelig kan anmode ombudet om det. I slike saker kreves det samtykke fra den krenkede parten, dersom saken er brakt inn for nemnda av en som ikke selv er part i saken, jf. § 6 første ledd tredje punktum.

I tredje ledd gis nemnda samme adgang som ombudet til å avvise eller henlegge en sak, jf. § 3 femte ledd første til tredje punktum og de spesielle merknadene til denne bestemmelsen ovenfor. Det forutsettes at nemnda skal foreta en selvstendig vurdering. Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 16 annet ledd i forskriften om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling, men fremgår nå klart av loven.

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 10.4.4 om Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Til § 7 Nemndas vedtaksmyndighet. Pålegg om stansing, retting mv.

Paragrafen omhandler nemndas vedtaksmyndighet. Bestemmelsen svarer i hovedsak til likestillingsloven § 13 første ledd, og lovutkastet i NOU 2002: 12 § 14 om vedtaksmyndigheten til det foreslåtte Diskrimineringstilsynet.

Første ledd angir at nemnda skal ta stilling til om det foreligger brudd på bestemmelser som er nevnt i lovens § 1. Nemndas myndighet er begrenset av at annet kan være angitt med hensyn til håndhevingen i de enkelte lovene. Ved brudd på likestillingsloven er vurderingstemaene hvorvidt det foreligger brudd på lovens §§ 1a, 3, 4, 5, 6, 7, 8 og 8a. Når det gjelder diskrimineringsloven skal nemnda vurdere om det foreligger brudd på forbudene mot direkte og indirekte diskriminering, trakassering, instruks og arbeidsgivers innhenting av opplysninger og gjengjeldelse, jf. §§ 4, 5, 6, 7 og 9. Likestillingsloven § 8a første ledd om seksuell trakassering og § 17 og diskrimineringsloven §§ 14 og 15 skal derimot håndheves av domstolene og det alminnelige strafferettsapparatet. Annet punktum omhandler nemndas plikt til å gi uttalelse i de tilfellene der nemnda finner at det har forekommet lovbrudd, men nemndas kompetanse til å treffe vedtak er begrenset etter § 9, dvs. i forhold til andre forvaltningsorganer.

Annet ledd første punktum omhandler nemndas myndighet til å treffe vedtak om pålegg. Pålegget kan omfatte stansning, retting eller andre tiltak som er nødvendig for å sikre at den diskriminerende handlingen, trakasseringen, instruksen eller gjengjeldelsen opphører og hindre gjentakelse. Nemnda kan for eksempel pålegge en arbeidsgiver å avlønne to arbeidstakere likt når ulik avlønning anses å være i strid med likestillingsloven. Tilsvarende pålegg kan tenkes aktuelt ved brudd på diskrimineringsforbudene i diskrimineringsloven eller arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel. Det kan også tenkes pålegg om å endre diskriminerende vilkår i et arbeidsreglement. Det må foretas en konkret vurdering av om pålegget utgjør en forholdsmessig reaksjon. I annet ledd annet punktum er det presisert at nemnda kan sette en frist for gjennomføring av pålegget. Enkelte pålegg vil etter sitt innhold gjelde med det samme. I disse tilfellene må dette fremgå klart av vedtaket. I andre tilfeller kan det være vanskelig å sette en helt eksakt tidsfrist. Fristfastsettelsen vil imidlertid ha betydning for en effektiv gjennomføring av vedtaket, blant annet må fristen være oversittet før tvangsmulkt kan benyttes. Fristens lengde må imidlertid vurderes i den enkelte sak.

Tredje ledd slår fast at nemnda plikter å begrunne sitt vedtak samtidig med at det treffes. Det vises til merknadene til § 4 annet ledd første punktum om dette.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene om vedtak og pålegg i kapittel 8.3.2.6.

Til § 8 Tvangsmulkt

Paragrafen omhandler nemndas adgang til å treffe vedtak om tvangsmulkt og gir hovedregler om tvangsmulkten. Bestemmelsen er ny og svarer i hovedsak innholdsmessig til lovutkastet i NOU 2002: 12 § 15.

Første leddangir nemndas myndighet til å treffe vedtak om tvangsmulkt og de nærmere rammene for å bruke denne myndigheten. Etter første punktum kreves det at fristen for å etterkomme pålegget er oversittet, jf. § 7 annet ledd siste punktum. Annet punktum angir fristens begynnelse og slutt. Nemnda må i vedtaket fastsette en ny frist for gjennomføringen av pålegget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom ny frist for å etterkomme pålegget er oversittet, og skal normalt løpe fram til pålegget er oppfylt. Tredje punktumpresiserer at nemnda kan sette ned eller frafalle mulkt dersom særlige grunner taler for det. Økonomiske forhold kan bare i sjeldne tilfeller begrunne nedsettelse eller frafallelse av tvangsmulkt. Det kan for eksempel i ettertid vise seg at gjennomføringen av et pålegg innen fastsatt frist møter større vansker enn det som med rimelighet kunne forutsies. Dette kan også være forhold som gir grunnlag for å nedsette eller frafalle ilagt mulkt. Avslag på anmodning om frafall eller nedsettelse av tvangsmulkt skal ikke anses som enkeltvedtak.

I annet ledd første punktum er det fastsatt at tvangsmulkten tilfaller staten. Annet punktum slår fast at vedtaket om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at kravet er sikret en effektiv tvungen inndrivelse. Tvangsgrunnlaget omfatter også renter og andre utenrettslige inndrivingskostnader dersom annet ikke er angitt.

Tredje ledd slår fast at nemnda plikter å begrunne sitt vedtak samtidig med at det treffes. Det vises til merknadene til § 4 annet ledd første punktum om dette.

Fjerde ledd gir rammer for Kongens fastsettelse av forskrift, som er tvangsmulktens størrelse, varighet og andre bestemmelser om fastsettelse og gjennomføring av tvangsmulkt.

Det vises for øvrig til de generelle merknadene om tvangsmulkt i kapittel 8.3.2.6.

Til § 9 Nemndas kompetanse i forhold til andre forvaltningsmyndigheter

Paragrafen omhandler nemndas kompetanse i forhold til andre forvaltningsorganer. Paragrafen motsvarer likestillingsloven § 13 annet ledd og § 17 i NOU 2002: 12.

Første ledd første punktumpresiserer at nemnda ikke kan oppheve eller endre vedtak truffet av andre forvaltningsorganer. Med vedtak menes slik avgjørelse som omfattes av forvaltningsloven § 2 første ledd, bokstav a. Avgjørelser som ikke er å anse som vedtak, kan derimot overprøves. Avgrensningen mot vedtak innebærer at ansettelse, oppsigelse, suspensjon, avskjed og forflytning i det offentlige ikke kan overprøves av nemnda, mens for eksempel beslutninger om avlønning - som ikke anses som vedtak i forvaltningslovens forstand - eller instrukser om arbeidets utførelse vil kunne være gjenstand for nemndas prøving. Selv om nemnda ikke kan oppheve eller endre forvaltningsvedtak, er ikke nemnda forhindret fra å foreta undersøkelser og uttale seg om vedtak som måtte være i strid med de lover og bestemmelser nemnda er satt til å føre tilsyn med. Uttalelsene vil imidlertid ikke være rettslig bindende. I tråd med første punktum presiseres det i annet punktum at nemnda ikke kan gi pålegg om hvordan myndighet til å treffe forvaltningsvedtak må utøves for ikke å komme i strid med de lover og betemmelser som er nevnt i § 1.

Annet ledd presiserer at nemnda ikke kan treffe vedtak som binder Kongen eller et departement. Denne bestemmelsen har selvstendig betydning i den grad Kongen eller et departement treffer andre avgjørelser enn de som omfattes av vedtaksbegrepet i forvaltningsloven § 2 første ledd, bokstav a.

For øvrig vises til de generelle merknadene i kapittel 8.2.4.3.

Til § 10 Nemndas forhold til Arbeidsretten

Paragrafen presiserer nemndas kompetanse i forhold til Arbeidsretten. Paragrafen tilsvarer likestillingsloven § 14 om forholdet mellom Klagenemnda for likestilling og Arbeidsretten, men har fått en modernisert ordlyd.

Første leddregulerer situasjonen når en sak som er brakt inn for nemnda indirekte reiser spørsmål om en tariffavtales eksistens, gyldighet eller forståelse. I slike tilfeller kan hver av tariffavtalens parter i stedet bringe spørsmålet inn for Arbeidsretten for behandling med oppsettende virkning for nemndsbehandlingen, jf. tredje ledd.

Annet ledd første punktum slår fast at nemnda skal kunne avgi en begrunnet uttalelse om hvorvidt en tariffavtale eller bestemmelse i en tariffavtale som er brakt inn for nemnda, er i strid med lover og bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd. Uttalelsen er ikke rettslig bindende for den som saken gjelder, og unnlatelse av å følge opp uttalelsen kan ikke resultere i tvangsmulkt, erstatning eller straffesanksjoner. Bestemmelsen må sees i sammenheng med fjerde ledd som viser til at Arbeidsretten har eksklusiv kompetanse til å avgjøre spørsmål om tariffavtalers gyldighet (herunder lovlighet), forståelse og beståen. Adgangen til å avgi uttalelse skal gjelde både i forbindelse med behandlingen av individuelle ansettelsessaker som indirekte berører spørsmålet om tariffavtaler og i de tilfeller nemnda blir bedt om å uttale seg direkte om en tariffavtale er i overensstemmelse med bestemmelsene nevnt i § 1. Annet punktum bestemmer at partene også i slike tilfeller kan bringe spørsmålet om tariffavtalens gyldighet (lovlighet) i forhold til de i § 1 nevnte lover inn for Arbeidsretten. Også i slike tilfeller vil dette ha oppsettende virkning på nemndas behandling. Se nærmere under merknadene til tredje ledd.

Tredje ledd bestemmer at saker som bringes inn for Arbeidsretten etter første ledd og annet ledd annet punktum skal stilles i bero i nemnda til spørsmålet er ferdig behandlet i Arbeidsretten. Dette innebærer at nemnda skal innstille behandlingen av saken dersom noen av partene har gått til aktivt skritt for å få saken avgjort i Arbeidsretten. Med aktivt skritt menes at det er tatt ut stevning for Arbeidsretten. Klagenemndas behandling skal tas opp igjen når saken er ferdigbehandlet i Arbeidsretten. Dersom spørsmålet som berører tariffavtalen er avgjort i Arbeidsretten, skal nemnda legge Arbeidsrettens avgjørelse til grunn for sin behandling av saken. Dersom saken er avgjort uten at det er tatt stilling til om tariffavtalen er i strid med noen av de i § 1 nevnte lover og bestemmelser, behandler nemnda saken på vanlig måte.

Fjerde ledd presiserer at nemnda ikke kan treffe avgjørelser som etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven hører under Arbeidsretten. Bestemmelsen klargjør det som allerede følger av arbeidstvistloven § 7 nr. 2 og tjenestetvistloven § 24: Arbeidsretten har eksklusiv kompetanse til å fatte bindende avgjørelser om tariffavtalers gyldighet, forståelse og beståen. Dette innebærer at det bare er Arbeidsretten som kan avgjøre med bindende virkning om en tariffavtale eller bestemmelse i en tariffavtale skal settes til side som ugyldig fordi den er i strid med en av de i § 1 nevnte lover og bestemmelser eller om avtalen skal fortolkes på en bestemt måte for å samsvare med disse. Bestemmelsen er tatt inn i loven her av pedagogiske årsaker.

For øvrig vises til de generelle merknadene i kapittel 8.2.4.3.

Til § 11 Opplysningsplikt

Bestemmelsen gir regler om hvem som har opplysningsplikt overfor håndhevingsapparatet og om håndhevingsapparatets adgang til å foreta undersøkelser. Det er tale om en videreføring av gjeldende rett; bestemmelsen tilsvarer dagens § 15 i likestillingsloven og erstatter denne. En liknende bestemmelse foreslås i NOU 2002: 12 § 13.

Første ledd første punktum slår fast at offentlige myndigheter har en alminnelig opplysningsplikt overfor ombudet og nemnda, og at denne opplysningsplikten går foran eventuell taushetsplikt. Det er en forutsetning for en vid opplysningsplikt at de aktuelle opplysningene er nødvendige for gjennomføringen av lover og bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd. Av første ledd annet punktum fremgår det at opplysninger som nevnt i første punktum også kan kreves av andre som har vitneplikt etter tvistemålsloven. Det vil si at overfor private går opplysningsplikten i bestemmelsen her like langt som vitneplikten i sivile saker etter tvistemålsloven, jf. tvistemålsloven kapittel 15. Dette innebærer blant annet at nære slektninger kan nekte å gi forklaring om det som er meddelt dem om parten, og at det i en del tilfeller kreves samtykke fra personer som har krav på hemmelighold for at vitnet skal kunne svare på bestemte spørsmål. I forhold til slike vitner fastsettes det ikke noe eget unntak fra taushetsplikt. Det forutsettes imidlertid at opplysningsplikten følger direkte av loven og at domstolskjennelse ikke er nødvendig for at opplysningsplikten skal utløses. Tvistemålsloven § 211 er gitt tilsvarende anvendelse, slik at det skal gjøres oppmerksom på at vedkommende ikke har opplysningsplikt hvis dette er tilfellet, jf. første ledd tredje punktum. Etter første ledd fjerde punktum skal tingretten treffe visse avgjørelser vedrørende fritak fra og pålegg om vitne-/opplysningsplikt. Det siktes her til tingretten i den rettskrets hvor vedkommende med opplysningsplikt har sin bopel.

Annet ledd første punktum gir ombudet og nemnda en vid adgang til å foreta undersøkelser. Det er ikke angitt noe nærmere om hva slags undersøkelser som kan være aktuelle. Det organet som har saken til behandling må vurdere konkret hvilke og hvor omfattende undersøkelser som er nødvendige. Undersøkelsene skal kunne foretas på generelt grunnlag. Annet ledd annet punktum åpner for at det kan kreves hjelp av politiet dersom det anses nødvendig. Adgangen til å kreve politiets hjelp er ment å gi en ekstra sikkerhet for at håndhevingsapparatet skal være i stand til å utføre sine oppgaver forsvarlig selv om noen prøver å hindre dem i deres arbeid. Det antas ikke å ville bli behov for å kreve politiets hjelp særlig ofte.

Tredje ledd bestemmer at ombudet og nemnda kan kreve at opplysninger skal gis til, eller undersøkelse kunne foretas av, andre offentlige organer som er pålagt å medvirke ved gjennomføringen av likestillingsloven og diskrimineringsloven. Bestemmelsen er motivert av at det kan være behov for å motta opplysninger mv. gjennom andre organer, for eksempel gjennom Arbeidstilsynets distriktskontorer.

Fjerde ledd slår fast at ombudet og nemnda kan kreve bevisopptak ved domstolene. Dette vil særlig kunne gjelde rettslig avhør av parter og vitner. Adgangen til dette følger allerede av domstolloven § 43 annet ledd, men tas med her av informasjonshensyn.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 10.3.5.

Til § 12 Overprøving av nemndas vedtak

Bestemmelsen regulerer domstolenes kompetanse i saker som har vært behandlet av håndhevingsapparatet. Bestemmelsen svarer i hovedsak til forslaget til § 18 i NOU 2002: 12, og den vil erstatte gjeldende likestillingslov § 13 fjerde ledd.

Første ledd første punktumslår fast at vedtak fattet av nemnda kan bringes inn for domstolene til full prøving av saken. Det vil si at domstolene i tillegg til å foreta en legalitetskontroll, også kan prøve nemndas skjønnsutøvelse. Domstolene prøver med andre ord ikke bare om vedtaket strider mot lov, forskrift eller uskreven rett, men også om det er hensiktsmessig og rimelig.

Første ledd annet punktum fastsetter at klageadgangen må være utnyttet før sak om gyldigheten av håndhevingsapparatets vedtak kan reises for domstolene. Bestemmelsen vil bare være aktuell i de tilfellene hvor ombudet treffer hastevedtak etter § 4 første ledd. I det store flertallet av saker vil det ikke være mulig å påklage vedtaket, jf. utgangspunktet om at kun nemnda har vedtakskompetanse. Ombudets uttalelser etter § 3 er ikke vedtak, og deres gyldighet kan følgelig ikke prøves av domstolene. Dersom ombudet har truffet hastevedtak, må imidlertid klageadgangen være utnyttet, og klagen må være avgjort av nemnda, før vedtaket kan bringes inn for domstolene. Første ledd siste punktum henviser til tvistemålsloven § 437 første ledd siste punktum. Etter denne bestemmelsen skal søksmål i alle tilfelle kunne reises når det er gått seks måneder fra det tidspunkt erklæringen om klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

Annet ledd angir en tre måneders frist for søksmål til overprøving av nemndas vedtak. Fristregelen er begrunnet i partenes behov for forutberegnelighet og informasjon. Samtidig vil partene ha tilstrekkelig tid til å vurdere vedtaket og forberede et eventuelt søksmål. Fristen løper fra underretning om vedtaket er mottatt.

Tredje leddslår fast at ved søksmål om gyldigheten av nemndas vedtak er staten ved nemnda rett saksøkt. Partsstilling er med andre ord tillagt staten, men nemnda utøver partsrepresentasjon. Regelen er ny og er tatt med av informasjonshensyn.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i kapittel 8.6.

Til § 13 Straff for overtredelse av pålegg og brudd på opplysningsplikten

Paragrafen hjemler straff for overtredelse av nemndas pålegg etter § 7 og ombudets pålegg i hastesaker etter § 4 samt brudd på opplysningsplikten i § 11. Bestemmelsen svarer til likestillingsloven § 18. Straff for overtredelse av pålegg er også foreslått i NOU 2002: 12 § 20, men der foreslås det imidlertid ikke straff for brudd på opplysningsplikten.

Første ledd første punktumkonstaterer at den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme pålegg gitt med hjemmel i §§ 4 og 7 straffes med bøter. Likeledes straffes medvirkning til slik unnlatelse. Bestemmelsen er tenkt som et ekstra insentiv til å følge nemndas vedtak der tvangsmulkt ikke har vist seg effektivt eller der tvangsmulkt ikke er ilagt. Straffen er bøter, som kan omgjøres til fengselstraff etter de alminnelige regler om dette i straffeloven § 28. Annet punktumer en straffebestemmelse som kan anvendes overfor den som ikke oppfyller opplysningsplikten til ombudet og nemnda etter § 11. Straffen er bøter.

Annet ledd gir straffrihet for en person i underordnet stilling dersom overtredelsen av et pålegg gitt av nemnda i det vesentlige skyldes underordningsforholdet til den som handlingen eller unnlatelsen er utført for. Straffrihet krever ikke nødrettstilstand, men den underordnede må ha opplevd sterkt press, for eksempel hatt rimelig grunn til å tro at nektelse av å utføre handlingen eller unnlatelsen ville kunne få alvorlige konsekvenser, for eksempel i form av en oppsigelse. Som hovedregel bør straffritaksbestemmelsen bare komme til anvendelse der den underordnede har fått direkte ordre om ikke å følge opp pålegg fra nemnda.

For øvrig vises til de generelle merknadene i kapittel 8.4.6.

Til § 14 Påtale

Paragrafen omhandler påtale for overtredelse av § 13. Paragrafen svarer til likestillingsloven § 19 og § 22 i NOU 2002: 12.

Første ledd konstaterer at unnlatelse av å etterkomme nemndas pålegg som utgangspunkt bare påtales av det offentlige på nemndas begjæring, da det antas at nemnda best vurderer hvordan loven bør håndheves i det enkelte tilfelle. Dersom det er påkrevd av allmenne hensyn, kan påtale skje uten nemndas begjæring.

Annet ledd gir påtalemyndigheten uttrykkelig hjemmel for å kreve at det avsies dom for tiltak for å hindre at diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse opphører og hindre gjentakelse i forbindelse med straffesak om overtredelse av nemndas pålegg.

For øvrig vises til de generelle merknader i kapittel 8.4.6.

Til § 15 Forholdet til forvaltningsloven

Paragrafen slår fast at forvaltningslovens regler gjelder for Likestillings- og diskrimineringsombudets og Likestillings- og diskrimineringsnemndas virksomhet når ikke annet er bestemt. Da både ombudet og nemnda er forvaltningsorganer og disse i utgangspunktet følger forvaltningslovens regler, jf. forvaltningsloven § 1, innebærer bestemmelsen først og fremst en presisering og synliggjøring av at forvaltningsloven gjelder, herunder klagereglene i forvaltningsloven kapittel VI. Bestemmelsen tjener imidlertid også til å gjøre oppmerksom på at det er visse avvik fra forvaltningslovens regler, hva enten disse avvikene fremkommer i loven her - se for eksempel §§ 4 og 7 siste ledd og 11 - eller i forskriften til loven.

For øvrig vises til de generelle merknader i kapittel 10.2.

Til § 16 Forskrift

Bestemmelsen gir Kongen myndighet til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om ombudets og nemndas organisering, oppgaver og saksbehandling. Bestemmelsen svarer til den forskriftshjemmelen Holgersenutvalget foreslår i § 9 fjerde ledd i NOU 2002: 12. Dagens forskriftshjemler i likestillingsloven §§ 9 fjerde ledd og 10 tredje ledd erstattes med denne bestemmelsen.

Forskriftshjemmelen er ment å dekke alle sider ved organiseringen av ombudet og nemnda, deres oppgaver og saksbehandling. Også nemndas sekretariat, jf. § 5 fjerde ledd, er særskilt nevnt. Som en del av dette vil det blant annet kunne gis nærmere regler om organenes vedtaksmyndighet og adgangen til å unnlate å ta en sak til behandling eller å foreta ytterligere undersøkelse. Det vil også kunne fastsettes i forskrift at berørte organisasjoner eller berørte grupper skal ha rett til å fremme forslag til medlemmer av nemnda. Nærmere regler om ombudets kompetanse-/pådriverrolle og den utvidede veiledningsplikten vil også kunne utdypes i forskrift. Da det vil være et særlig behov for utfyllende regler av mer prosessuell karakter, antar departementet at det vil være aktuelt å videreføre flere av saksbehandlingsbestemmelsene i dagens forskrift til likestillingsloven, jf. forskrift 15. mars 1979 nr. 2 om organisasjon og virksomhet for Likestillingsombudet og Klagenemnda for likestilling.

Til § 17 Ikrafttredelse

Loven om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven) trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

Til § 18 Overgangsregler

Første ledd første punktum bestemmer at saker som allerede er brakt inn for eller er under behandling hos Likestillingsombudet når diskrimineringsombudsloven trer i kraft, skal overføres til Likestillings- og diskrimineringsombudet for behandling. Likeledes skal Likestillingsombudets uttalelser, som allerede er brakt inn for Klagenemnda for likestilling ved lovens ikrafttredelse, overføres til Likestillings- og diskrimineringsnemnda for behandling. Annet punktum bestemmer at brudd på bestemmelsene som nevnt i § 1 annet ledd og som har oppstått før lovens ikrafttreden, skal behandles av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Det vil dreie seg om forutgående brudd på likestillingsloven, likebehandlingskapittelet i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsforbudene i eierseksjonsloven, husleieloven, bustadbyggjelagslova og burettslagslova. Diskrimineringsloven trer etter planen først i kraft samtidig som loven her. Paragraf 18 annet ledd medfører imidlertid at etnisk/religiøs diskriminering på boligmarkedet og i arbeidslivet som har skjedd før ikrafttredelsen av diskrimineringsloven, kan behandles av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda, fordi slik diskriminering tidligere var ulovlig etter likebehandlingskapittelet i arbeidsmiljøloven og diskrimineringsforbudene i eierseksjonsloven, husleieloven, bustadbyggjelagslova og burettslagslova.

Annet ledd første punktum presiserer at Likestillings- og diskrimineringsombudets og Likestillings- og diskrimineringsnemndas behandling av saker etter første ledd i paragrafen her, skal skje etter reglene i diskrimineringsombudsloven. Annet punktum omhandler ombudets og nemndas vedtaksmyndighet i saker om forhold som har oppstått før diskrimineringsombudslovens ikrafttredelse. Det presiseres at ombudet og nemnda bare kan treffe vedtak om pålegg, stansning mv. etter §§ 4 og 7 og tvangsmulkt etter § 8 dersom det var adgang til dette også før diskrimineringsombudsloven trådte i kraft. Bakgrunnen for dette er at Grunnloven § 97 er til hinder for at det knyttes nye sanksjoner til eldre handlinger. En handling begått før ikrafttredelsen kan imidlertid ha brakt i stand en tilstand som det vil være ulovlig å opprettholde etter ikrafttredelsen. Diskrimineringsombudsloven §§ 4, 7 og 8 kan da anvendes mot opprettholdelsen av tilstanden. Ombudet og nemnda kan i alle tilfeller - i uttalelse eller vedtak - konstatere at det er skjedd brudd på bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd. En slik konstatering av lovbrudd innebærer ikke ileggelse av noen sanksjon. Grunnloven § 97 er ikke til hinder for at nye saksbehandlingsregler gjøres gjeldende for eldre forhold.

Paragrafen her utelukker ikke at saker om brudd på lovene og bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd kan klages inn for domstolene i stedet.

13.2 Merknader til forslaget til endringer i likestillingsloven

Enkelte av likestillingslovens materielle bestemmelser inneholder regler som presiserer eller innskrenker håndhevingsapparatets virkeområde eller vedtaksmyndighet. Da disse bestemmelsene henviser til paragrafer i likestillingsloven som foreslås opphevet i forbindelse med ikrafttredelsen av diskrimineringsombudsloven, må bestemmelsene endres. Disse endringene innebærer ingen realitetsendringer.

Til § 1a (Plikt til å arbeide for likestilling)

Femte ledd bestemmer at paragrafens tredje og fjerde ledd om virksomhetenes redegjørelsesplikt - i motsetning til aktivitetsplikten i første og annet ledd - skal være underlagt ombudets og nemndas vedtaksmyndighet. Femte ledds henvisninger til de relevante bestemmelsene i likestillingsloven endres til en henvisning til de relevante bestemmelsene i lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven), dvs. §§ 4 og 7.

Til § 2 (Lovens virkeområde)

Annet ledd inneholder en henvisning til bestemmelsen om de organene som skal håndheve loven. Bestemmelsen endres slik at den henviser til ny § 9 om håndhevingsorganene.

Til § 8a (Seksuell trakassering)

Fjerde ledd bestemmer at paragrafens første ledd om trakassering på grunn av kjønn og bestemmelsens tredje ledd (vernebestemmelsen) skal være underlagt ombudets og nemndas vedtaksmyndighet. Nåværende fjerde ledds henvisninger til de relevante bestemmelsene i likestillingsloven endres til en henvisning til diskrimineringsombudsloven.

Forbudet mot trakassering på grunn av kjønn gjelder ikke etter den eksisterende likestillingsloven, men et slikt forbud er foreslått tatt inn i loven i Ot.prp. nr. 35 (2004-2005) Om lov om endringer i likestillingsloven mv. som ledd i tilpasning til rådsdirektiv 2002/73/EF. Endringen vil, dersom den blir vedtatt, tre i kraft senest samtidig med diskrimineringsombudsloven.

Til § 9 (Håndheving av loven)

Paragrafen omhandler håndhevingen av likestillingsloven. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med loven og medvirke til at den gjennomføres. Det gjøres unntak for § 17, erstatningsbestemmelsen, da erstatning og oppreisning kun skal kunne ilegges av domstolene. Likeledes henvises det til begrensningene i nemndas håndhevingskompetanse hva gjelder § 1a (aktivitetsplikten) og § 8a (seksuell trakassering).

13.3 Merknader til forslaget til endringer i eierseksjonsloven, husleieloven, bustadbyggjelagslova, burettslagslova

Til nr. 2 (endringer i eierseksjonsloven)

Samtidig med proposisjonen her fremmes det en proposisjon om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven), jf. Ot.prp. nr. 33 (2004 - 2005). I nevnte proposisjon foreslås det enkelte endringer i eierseksjonsloven § 3a. For fullstendighetens skyld foreslås de samme endringene ( første til fjerde ledd) i proposisjonen her også. For en nærmere begrunnelse for disse endringene vises det til Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) kapittel 16.3.5.

I nytt femte ledd fastsettes det at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal føre tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av annet ledd, dvs. forbudet mot diskriminering på grunn av homofil legning, leveform eller orientering. Ombudets og nemndas kompetanse følger for øvrig også av diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd nr. 4. Det følger av diskrimineringsloven § 13 og diskrimineringsombudsloven § 1 annet ledd nr. 2 at ombudet og nemnda har tilsvarende kompetanse mht. diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn.

Til nr. 3 (endringer i husleieloven)

Når det gjelder endringene i husleieloven § 1-8 vises det til merknadene til endringene i eierseksjonsloven § 3a ovenfor gjelde tilsvarende.

Til nr. 4 (endringer i bustadbyggjelagslova)

Når det gjelder endringene i bustadbyggjelagslova § 1-4 vises det til merknadene til endringene i eierseksjonsloven § 3a ovenfor, som vil gjelde tilsvarende.

Til nr. 5 (endringer i burettslagslova)

Når det gjelder endringene i burettslagslova § 1-5 vises det til merknadene til endringene i eierseksjonsloven § 3a ovenfor, som vil gjelde tilsvarende.