11 Merknader til forslag om lov om toll og vareførsel

Lovforslaget viderefører en rekke bestemmelser i gjeldende rett, men likevel slik at ordlyd og redaksjonell utforming oftest vil være endret. I bemerkningene nedenfor er det derfor opplyst om bestemmelsens bakgrunn, ved at det vises til de respektive paragrafer i tolloven, i tolltariffens innledende bestemmelser eller andre lover og forskrifter. Henvisningen vil gjelde så vel vedkommende bestemmelse, forarbeider, forskrifter og forvaltningspraksis, for så vidt som dette har relevans som bakgrunn for lovens bestemmelser. Generelt vil det gjelde en presumpsjon om at den nye lovbestemmelsen vil gi tolkningsresultater som må anses å ligge innenfor rammen av gjeldende rett, om ikke annet er uttrykkelig angitt. I enkelte tilfeller kan lovtekniske hensyn tilsi at den nye lovbestemmelsen utformes slik at den samsvarer med bare ett av flere mulige tolkningsalternativer for den regelen som den avløser, eller den nye bestemmelsen vil innebære en materiell endring. Slike tilsiktede justeringer av reglenes innhold vil imidlertid være omtalt og begrunnet.

Lovforslagets fullmakter følger en systematikk der fremtidige forskriftsbestemmelser vil hjemles i de enkelte lovbestemmelser (ved at lovbestemmelsens paragrafnummer vil utgjøre et prefiks til den korresponderende forskriftsbestemmelse), og derved unngås generelle fullmakter («samlefullmakter»). Fullmaktsbestemmelsene er gjennomgående utformet som «sisteleddsfullmakter», slik at de gir en relativt detaljert oppregning av hva forvaltningsorganet kan fastsette forskrifter om. Fullmaktens oppregning er imidlertid ikke uttømmende (jf. uttrykket «herunder»), og den må leses i sammenheng med de øvrige ledd i vedkommende paragraf. Som et utgangspunkt vil fullmaktene omfatte de forhold som etter gjeldende rett er forskriftsregulert.

Bemerkningene nedenfor opplyser også om bestemmelsenes folkerettslige bakgrunn, oftest ved en henvisning til vedkommende konvensjon. Her vil det også gjelde en alminnelig tolkningsregel, slik at bestemmelsene i loven presumeres å svare til den traktatregel som disse tar sikte på å gjennomføre.

Det vises for øvrig til generell del ovenfor, særlig kapittel 3 om forutsetninger og målsetninger for den tekniske lovrevisjonen, kapittel 7 om fordeling av regelstoff og endelig kapittel 8 om gjennomføring av folkerettslige forpliktelser.

Til kapittelinndelingen

Loven er inndelt i 17 kapitler. Enkelte kapitler har vært nødvendig å dele opp i underkapitler, på grunn av den store stoffmengden. Loven innledes med et kapittel med alminnelige bestemmelser (definisjoner og anvendelsesområde), og et kapittel om tollskyld, det vil si om forpliktelsen til å svare toll, og om hvilket subjekt som skal svare tollen (tollskyldner) ved fortollet eller ufortollet vare.

Den videre kapittelrekkefølgen er tilpasset de typiske brukere av loven, slik at kapittel 3 til og med kapittel 11 følger en tenkt tidsakse langs de stadier som en regulær vareførsel gjennomgår. Rettigheter og plikter som knytter seg til disse stadiene, er omtalt i de respektive kapitlene. En modifikasjon av dette kronologiske redigeringsprinsippet har imidlertid vært nødvendig, fordi det i lovtekster ofte vil gi bedre oversikt om unntaksregler inntas umiddelbart etter hovedregler.

Kapittel 3 gir bestemmelser om trafikken til og fra tollområdet. Her er samlet bestemmelser som er rettet mot dem som bringer en vare til eller fra tollområdet, og til fører av transportmiddel.

Når en vare føres inn i tollområdet, skal den undergis en tollbehandling. Tollbehandling skal også finne sted før utførsel. Kapittel 4 gir bestemmelser om dette, og de ulike former for tollbehandling er omtalt i fire underkapitler, med blant annet sentrale bestemmelser om tollekspedisjon og deklareringsplikt. Tollbehandlingskapitlet etterfølges av to kapitler om henholdsvis tollfritak ved innførsel og tollfritak for vare som skal gjenutføres. Av disse kapitlene vil det fremgå om en gitt vareførsel er omfattet av et tollfritak. Bestemmelsene er praktisk viktige, fordi lovens tollfritaksregler ofte vil styre tilsvarende regler gitt i andre lover om fritak for interne avgifter.

For varer som ikke er fritatt, må det svares toll i samsvar med Stortingets vedtak om toll. Kapittel 7 har her bestemmelser om grunnlaget for beregningen av toll, enten tollen skal svares etter vekt, volum eller stykk, eller etter varens tollverdi. Reglene om tollverdi er av stor betydning også utenfor tollretten, idet verdigrunnlaget benyttes som utgangspunkt for beregning av interne avgifter som innførselsmerverdiavgift.

I kapittel 8 gis det regler om preferansetoll­behandling, det vil si om tollreduksjon, tollfrihet eller annen tollmessig begunstigelse på grunnlag av frihandelsavtale. Preferansetollbehandling kan også innrømmes ensidig fra norsk side overfor varesendinger med opprinnelse fra visse land. Kapittel 9 gjelder tollnedsettelser i budsjettåret, og har sentrale bestemmelser om forvaltningen av blant annet tollvernet for landbruksvarer. I kapittel 10 er inntatt bestemmelser om handelstiltak, herunder antidumpingtiltak, beskyttelsestiltak og mottiltak. Kapittel 11 omhandler refusjon av toll ved gjenutførsel.

Kapittel 12 gir særlige forvaltningsregler som gjelder for utøvelse av tollmyndighet. Reglene vil gå foran de alminnelige regler i forvaltningsloven, i tilfelle motstrid. De etterfølgende kapitlene 13 til 17 har bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å føre kontroll med vareførselen, om tollsamarbeid med annen stat, om tilbakeholdelse av varer som krenker immaterialrettigheter, og om straff og andre reaksjoner, samt iverksettelse mv.

Til Kapittel 1 Alminnelige bestemmelser

Kapittelinnholdet er delvis hentet fra tolloven kapittel I, som har overskriften «Definisjoner. Lovens virkeområde». De omfattende fullmaktsbestemmelsene i det samme kapittelet, om blant annet meldingsplikt overfor tolletaten og om gjennomføring av overenskomster med fremmede stater, er flyttet til senere kapitler der de tematisk hører hjemme.

Til § 1–1 Definisjoner

Bestemmelsen inneholder definisjoner av sentrale begreper i loven, og bygger på tolloven § 1.

I høringsnotatet ble det foreslått et første ledd hvor det kort ble opplyst om at loven gjelder toll til staten og vareførselen til og fra det norske tollområdet. En tilsvarende åpningsbestemmelse er inntatt i skatteloven § 1–1. Justisdepartementet har pekt på at § 1-1 ikke har noen selvstendig funksjon ved siden av bestemmelsene om virkeområde i §§ 1-2 og 1-4. Finansdepartementet er enig i dette, og har ikke tatt inn bestemmelsen i lovforslaget.

Lovforslaget er gitt navnet «lov om toll og vareførsel», og vil erstatte gjeldende «lov om toll». Det forhold at navnet er nytt, og at uttrykket «vareførsel» ikke tidligere har vært benyttet som tittel på en lov, kan tilsi en forklarende bestemmelse allerede i første ledd. Uttrykkene «toll» og «vareførsel» er for øvrig blant de uttrykk som er definert i annet ledd. «Tolloven» som kortform, beholdes. Lovens saklige virkeområde følger nærmere av forslagets § 1-2.

Paragrafen har etter dette ett ledd, men inneholder en rekke legaldefinisjoner som stort sett er hentet uendret fra tolloven § 1, mens enkelte nye er kommet til. I høringsnotatet ble det også foreslått å definere begrepene «elektronisk datautveksling», «melding», «deklarant» og «godsregistrering». Departementet har etter høringen ikke funnet det hensiktsmessig å definere disse begrepene.

I høringsnotatet ble det også foreslått å definere uttrykket «tollmyndighetene» som forvaltningsorgan eller offentlig tjenestepersonell som utøver myndighet etter denne lov. Landbruks- og matdepartementet (LMD) har pekt på at hørings­notatets definisjon av tollmyndighet i § 1-1 bokstav l er for vid idet den også vil omfatte landbruksmyndigheter som utøver myndighet iht. den nye loven. Det blir vist til at en slik definisjon kan medføre uklarheter, og utilsiktet også kunne utvide eller endre landbruksmyndighetenes kompetanse. LMD mener det ikke er hensiktsmessig å endre begrepsbruken på dette punkt. Finansdepartementet er enig i dette, og har valgt ikke å definere begrepet «tollmyndighetene» i § 1-1.

De definerte uttrykkene oppregnes i alfabetisk orden. Paragraf 1–1 inneholder ikke samtlige definisjoner; enkelte uttrykk og koblingsord har det etter en redaksjonell vurdering vært nærliggende å definere i det kapittel der uttrykket forekommer. Dette gjelder bl.a. «tollskyld» som i høringsnotatet var foreslått i § 1-1, men som i stedet foreslås definert i kapittel 2. Videre er en rekke uttrykk definert i tollverdireglene i kapittel 7. «Preferansetoll» er definert i kapittel 8. «Generell tollnedsettelse», «individuell tollnedsettelse etter søknad», «råvaredeklarasjon», «tollkvote» og «tollkvoteandel» er definert i kapittel 9, mens «dumping» og «subsidier» er definert i kapittel 10.

Bokstav a definerer «fartøy». I høringen ble det foreslått å definere fartøy slik at begrepet også omfattet luftfartøy. Utenriksdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet anser det uhensiktsmessig å slå sammen definisjonen av fartøy og luftfartøy, og har vist til at det gjelder ulike folkerettslige skranker for disse, og at de reguleres ulikt i lovforslaget. Finansdepartementet viser til at transportmiddelbegrepene er sentrale i tollretten. Det er derfor av vesentlig betydning å skille mellom de enkelte kategorier. Definisjonen av «fartøy» har praktisk betydning bl.a. i forbindelse med lovens trafikk-, tollbehandlings-, tollfritaks-, refusjons-, kontroll- og straffebestemmelser. Departementet er enig med høringsinstansene i at begrepene bør defineres hver for seg. Dersom luftfartøy hadde blitt innlemmet i definisjonen av fartøy, ville det medført materielle endringer, med en rekke nye plikter og rettigheter for luftfartøy. Dette har ikke vært tilsiktet, og ville også fått store praktiske konsekvenser både for tollmyndighetene og luftfartsnæringen. Definisjonene er hentet fra hhv. tolloven § 1 nr. 9 («fartøy»), og nr. 10 («luftfartøy»).

Bokstav b definerer «forpassing» som sending av ufortollet vare innen tollområdet. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 12.

Bokstav c definerer «fortolling» som tollbehandling som innebærer at en ufortollet vare frigjøres fra tollmyndighetenes befatning og går over i fri disponering. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 7, men slik at uttrykket «går over i fri disponering» er tilføyd. Til forskjell fra høringsnotatet presiseres i forslaget her at det er tale om en ufortollet vare, og at den frigjøres fra tollmyndighetenes befatning. I EF-retten finnes et delvis korresponderende begrep, nemlig «frigivelse av varer», i EFs tollkodeks artikkel 4 nr. 20, definert som handling fra tollmyndighetenes side for å frigi varene til det formål som er fastsatt i den tollprosedyre varene er underlagt. Uttrykket «tollprosedyre» er samme sted (nr. 16) definert som henholdsvis frigivelse for fri disponering, forsendelse, tollager, innenlands bearbeiding, bearbeiding under tollkontroll, midlertidig innførsel, utenlands bearbeiding eller utførsel. Tilføyelsene har informativ begrunnelse, og innebærer ingen materiell endring.

Bokstav d definerer «fører» som den som i hvert enkelt tilfelle har kommandoen på et transportmiddel, og er hentet fra tolloven § 1 nr. 11. Likestilt med kommando på fartøy vil være den faktiske kontrollen over transportmiddelet, slik som sjåfør på motorvogn.

Bokstav e definerer luftfartøy som ethvert transportmiddel i luften. Se for øvrig omtalen under bokstav a. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 10.

Bokstav f definerer «toll» som et pålegg om betaling til statskassen slik som bestemt i Stortingets vedtak om toll og loven her, og gjelder selve pengebeløpet som skal betales. Definisjonen er ny, og erstatter tollovens definisjon av «toll» i § 1 nr. 4. Definisjonen vil også omfatte tollpålegg som følger av iverksettelse av handelstiltak i samsvar med internasjonale avtaler om antidumping, subsidier og beskyttelsestiltak. Slike ekstraordinære tollpålegg vil imidlertid være hjemlet i lovens bestemmelser om handelstiltak, og en konsekvent begrepsbruk kan tilsi at disse bør benevnes «antidumpingtiltak», «utjevningstiltak», «beskyttelsestiltak» og «rebalanserende tiltak» (etter WTO-avtalen om beskyttelsestiltak artikkel 8 og WTO-avtalen om regler og prosedyrer ved tvisteløsning artikkel 22), i stedet for «straffetoll» eller «kamptoll», som tidligere har vært benyttet. Det vises forøvrig til at handelstiltak i prinsippet ikke er begrenset til anvendelse av tollpålegg; også andre typer begrensninger, som tollkvoter eller suspensjon av andre konsesjoner, vil kunne benyttes. Begrepet «toll» slik det er definert, må videre holdes avskilt fra «tilleggstoll», som er forbeholdt de individuelle sanksjonstilfellene der tollskyldneren eller andre har overtrådt lovens bestemmelser, på samme måte som i tolloven § 69. Begrepsbruken faller sammen med de tilsvarende uttrykkene «tilleggsavgift» i merverdiavgiftsloven §§ 72 og 73, og «tilleggsskatt» i ligningsloven §§ 10–2 flg. Tilleggstoll, tilleggsavgift og tilleggsskatt er nærmere drøftet i NOU 2003: 7 Tilleggsskatt m.m.

Bokstav g definerer uttrykket «tollager» som et godkjent lagringssted for ufortollet vare. Definisjonen bygger på tolloven § 1 nr. 14.

Bokstav h definerer uttrykket «tollekspedisjon» ved hjelp av en oppregning med fem alternativer, nemlig at varen fortolles for fri disponering i toll­området, forpasses, transitteres, utføres, eller at det på annen måte kan disponeres over varen uten at den fortolles. Oppregningen er uttømmende. Den norske advokatforening har vist til at det i dag er uklart om innlegg på tollager er å regne som en tollekspedisjon, men at det etter utkastet fremstår som klart at innlegg på tollager ikke er en tollekspedisjon. Foreningen etterlyser en nærmere drøftelse av dette. Finansdepartementet viser til at privat tollager vil være «annen likestilt lagringsplass», og ikke «…...annet godkjent lager», slik at det ikke er tollekspedisjon i dag. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 6, men er noe omredigert. Tollovens uttrykk «ta en vare på annet godkjent lager for ufortollede varer enn tollvesenets pakkhus og annen likestilt lagringsplass» er lite praktisk, og er derfor utelatt fra legaldefinisjonen. Uttrykket «for fri disponering i tollområdet» i nr. 1 er tilføyd for å tydeliggjøre at en «fortollet vare» innebærer at eventuelle tollkrav er oppgjort, og at varen fritt kan disponeres. Liknende uttrykksmåte benyttes i EFs tollkodeks, der det i artikkel 79 heter at ikke-fellesskapsvarer som frigis for fri omsetning, får tollmessig status som fellesskapsvarer. I artikkel 4 nr. 16 er denne tollprosedyren definert som «frigivelse for fri omsetning»/«övergång till fri omsättning» ( «release for free circulation»/«Überführung in den zollrechtlich freien Verkehr»/«la mise en libre pratique» ). Den samme terminologi er videreført i Kommisjonens utkast til ny, modernisert tollkodeks, se der artikkel 4 nr. 15 og artikkel 102.

Bokstav i definerer uttrykket «tollområdet» som det norske fastland med tilhørende territorialfarvann, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland. Territorialgrensen følger riksgrensen på land, og i havet er den fastsatt i lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 2. Som en tilføyelse i annet punktum er det fastslått at Svalbard og Jan Mayen faller utenfor toll­området. Tilsvarende vil gjelde Bjørnøya og Hopen, som hører til Svalbard-arkipelet. Norges biland hører ikke til tollområdet. Som Norges biland regnes Peter I’s øy og Bouvetøya i Sydishavet, og Dronning Maud land på det antarktiske fastland. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 1, men er endret ved tilføyelsen om Svalbard, Jan Mayen og Norges biland. Det vises for øvrig til § 1–3 om stedlig virkeområde, og § 14–2 om opprettelse av en særskilt kontrollsone.

Bokstav j definerer «tollskyldner» som enhver, fysisk eller juridisk person, som har tollskyld ved fortollet eller ufortollet vare. Definisjonen er ny, og må leses i sammenheng med definisjonen av «tollskyld» og de øvrige bestemmelser i kapittel 2. Som for «tollskyld» er det i EF-retten også gitt en definisjon av «tollskyldner», i tollkodeksen artikkel 4 nr. 12.

Bokstav k definerer «transittering» som transport av vare under kontroll av kompetent tollmyndighet mellom to steder i samme eller i forskjellige land, når minst én landegrense krysses under transporten. En legaldefinering vil gi veiledning også ved forskriftsregulering. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 13, og ordlyden er uendret.

Bokstav l definerer «transportmiddel» som enhver innretning som kan brukes til transport av varer. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 8, og ordlyden er uendret.

Bokstav m definerer «vare» som alt som behandles som vare etter stortingsvedtaket om toll. Definisjonen er hentet fra tolloven § 1 nr. 2, men er endret noe slik at «etter tolltariffen» er erstattet med «etter Stortingets tollvedtak». Endringen vil forhindre at det oppstår tvil om de rettslige sidene ved uttrykket «tolltariffen», ved at definisjonen i stedet knyttes til stortingsvedtaket. Likestilt med stortingsvedtaket blir i denne sammenheng de vedtak som forvaltningen treffer med fullmakt gitt i plenarvedtaket. Det rettslige innhold av uttrykket «vare» må tolkes i lys av de enkelte vareslag som er oppført i det harmoniserte system, slik dette er utviklet på grunnlag av Konvensjonen om det harmoniserte system for varebeskrivelse og koding ( International Convention on the harmonized Commodity Description and Coding System ) av 14. juni 1983, som Norge har tiltrådt. Med hjemmel i konvensjonen avgir den såkalte HS-komitéen i Verdens tollorganisasjon ( Word Customs Organization , WCO) uttalelser og anbefalinger om beskrivelse av nye vareslag mv. Videre vil WTO-avtalen og uttalelser i OECD kunne gi veiledning om den nærmere rekkevidde av varebegrepet blant annet i forhold til elektronisk handel.

Bokstav n definerer «vareførsel» som det forhold at en vare føres inn i eller ut av tollområdet. Definisjonen er ny, og er tatt inn blant annet på bakgrunn av forslaget til lovens tittel, «lov om toll og vareførsel mv.»

Til § 1–2 Lovens saklige virkeområde – plikt til å svare toll og andre avgifter

Bestemmelsen fastslår lovens saklige virkeområde. Tolloven har i dag ingen slik bestemmelse. Uttrykket «virkeområde» er imidlertid benyttet i en rekke andre lover, blant annet i skatteloven § 1–1 om skatteartene, der det slås fast at skatteloven «gjelder [...] formuesskatt til stat og kommune, [...] inntektsskatt til stat, fylkeskommune og kommune, [...] grunnrenteskatt til staten og naturressursskatt til fylkeskommune og kommune og [...] tonnasjeskatt til staten». I forvaltningsloven § 1 heter det at lovens virkeområde gjelder «den virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov». Uttrykket benyttes her på lignende måte, idet «virkeområde» peker dels på det faktiske forhold (vareførselen) og dels på de rettslige følger (plikten til å svare toll og andre avgifter).

I høringsnotatet var bestemmelsen om lovens saklige virkeområde plassert i § 1-4, og dermed etter bestemmelsene om lovens stedlige virkeområde. Justisdepartementet har gitt uttrykk for at bestemmelse om lovens saklige virkeområde bør komme først. Finansdepartementet er enig i dette, og har justert forslaget i forhold til høringsnotatet.

Første ledd slår fast at loven gjelder for enhver vare som innføres til eller utføres fra tollområdet. Uttrykkene «vare» og «vareførsel» er definert i forslaget § 1–1. Om det foreligger en vareførsel i det enkelte tilfelle, må avgjøres konkret. Lovens kontrollbestemmelser vil gjelde i utgangspunktet, inntil det ved undersøkelse har vist seg at det likevel ikke foreligger en vareførsel, slik loven definerer dette.

Annet ledd gjelder plikten til å svare toll ved innførselen av en vare, og bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 2. Bestemmelsen må leses i sammenheng med Stortingets vedtak om toll, der tollsatsene fremkommer, og de øvrige bestemmelsene i loven – herunder reglene om fritak for toll i kapittel 5. Bestemmelsen svarer til og gjentar pliktregelen i utkastet til plenarvedtak § 1, om plikten til å svare toll. Begrepene «innenlandske» og «utenlandske» varer, som er nevnt i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 2, gir mindre god veiledning og er derfor ikke videreført. Tollplikt ved utførsel er ikke tatt med, ettersom utførselstoll ikke har vært benyttet på svært lang tid. Regelen i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 5 om at toll skal svares også om varen innføres på det offentliges regning er heller ikke tatt med, fordi den må anses unødvendig ettersom plikten gjelder enhver innførsel – uansett om varen innføres av eller til bruk for et offentlig organ. Regelen i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 4, om at det skal svares toll ved innførsel fra Svalbard og Jan Mayen, er ikke videreført. Begrunnelsen for dette er at Svalbard og Jan Mayen i legaldefinisjonen eksplisitt er nevnt som beliggende utenfor tollområdet.

Tredje ledd gjelder lovens saklige anvendelse for så vidt gjelder vareførsler som utløser plikt til å svare henholdsvis innførselsmerverdiavgift etter merverdiavgiftsloven og særavgifter ved innførsel etter særavgiftsloven. Bestemmelsen er utformet slik at den henviser til de tilsvarende regler om inn- og utførsel i de nevnte lovene og de korresponderende avgiftsvedtak. Bakgrunnen for å ta inn en slik bestemmelse, er at merverdiavgift og særavgifter ofte har langt større økonomisk betydning enn den tollbelastning som påhviler den enkelte vareførsel. Tollskyldnere og speditører som i praksis gjerne vil søke opplysning i lov om toll og vareførsel, gis dermed oppfordring til å undersøke rettsreglene også i de øvrige lover som er nevnt. Henvisningen er av informativ art, og de materielle regler om henholdsvis merverdiavgift og særavgifter vil følge av de respektive lovgrunnlagene.

Til § 1–3 Lovens stedlige virkeområde

Bestemmelsen angir det stedlige virkeområdet for loven, og bygger på tolloven § 1 nr. 1 og § 2 og lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 4.

Første ledd slår fast at loven får anvendelse overalt i tollområdet. Utstrekningen av tollområdet er definert i § 1–1 bokstav i.

Annet ledd slår fast at loven får anvendelse også innenfor den tilstøtende sone mot havet, og supplerer første ledd om lovens anvendelse i tollområdet. Lovens anvendelse i den tilstøtende sone vil imidlertid være underlagt visse begrensninger, og det kan gis forskrift om dette etter tredje ledd. Uttrykket «tilstøtende sone» er definert i territorialfarvannsloven § 4, som et område med sjøterritoriet som innergrense, og med en yttergrense som ligger i en avstand av 24 nautiske mil (44 448 meter) fra nærmeste punkt på grunnlinjen. Grunnlinjen er fastsatt i forskrift hjemlet i samme lov. Reglene om tilstøtende sone trer i stedet for regelen i tolloven § 2 nr. 1 om særskilt tollgrense mot havet. Territorialfarvannsloven § 4 åpner for at norske myndigheter gjennomfører nødvendige kontrolltiltak knyttet til håndhevelsen av lovgivningen på områdene toll, skatt, innvandring og helse. Den folkerettslige bakgrunnen for regelen finnes i Havrettskonvensjonens artikkel 33, som gir kyststaten mulighet til å iverksette slike tiltak i en tilstøtende sone for å forhindre og straffe overtredelser på sitt territorium av slik lovgivning.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om lovens stedlige anvendelsesområde og i hvilken utstrekning de enkelte bestemmelser får anvendelse.

Bokstav a gir departementet fullmakt til å fastsette forskrifter om lovens trafikkbestemmelser skal gis anvendelse på trafikk fra og til boreplattformer, utvinningsanlegg og lignende på havet i forbindelse med utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster. Bestemmelsen viderefører den tilsvarende fullmakten i tolloven § 2 nr. 3, som kom inn i loven i 1975 som følge av de særlige behov tollmyndighetene hadde i forbindelse med nye rutiner for vareførselen til og fra installasjonene i Nordsjøen, se Ot.prp. nr. 40 (1974–1975). Fullmakten vil åpne for unntak, slik at lovens bestemmelser om trafikken til og fra tollområdet likevel ikke skal gjelde for trafikk til og fra boreplattformer og utvinningsanlegg mv. som befinner seg utenfor tollområdet.

Bokstav b omhandler lovens anvendelse i særskilte kontrollområder opprettet iht. kapittel 14. Forutsetningsvis vil det i forskrift fastsettes i hvilken utstrekning lovens kontrollbestemmelser får anvendelse i disse områdene, slik det åpnes for i territorialfarvannsloven § 4, og den fullmakt som der er gitt. Som nevnt ovenfor gjennomfører territorialfarvannsloven Havrettskonvensjonens artikkel 33, der det heter: «[1.] In a zone contiguous to its territorial sea, described as the contiguous zone, the coastal State may exercise the control necessary to: [a] prevent infringement of its customs, fiscal, immigration or sanitary laws and regulations within its territory of territorial sea; [b] punish infringement of the above laws and regulations committed within its territorial sea.» Uttrykket «kontrollbestemmelser» må tolkes på denne bakgrunn, og vil kunne omfatte en rekke av de øvrige bestemmelser i loven, særlig kapittel 3 om trafikken til og fra tollområdet og kapitlene 13 og 14 om kontroll og grensetollsamarbeid. Også andre bestemmelser vil etter forholdene kunne omfattes, for så vidt som de knytter seg til tollmyndighetenes håndhevelse, kontroll og sanksjoner. Som det fremgår, vil tollmyndighetene også kunne pålegges kontrolloppgaver og utøve myndighet i kontrollområdet, når dette er hjemlet i øvrig lovgivning, for så vidt som denne kan anses som «customs, fiscal, immigration or sanitary laws and regulations» . Tilsvarende kan andre kontrollmyndigheter, som politiet eller Kystvakten, utføre tollrelaterte kontrolloppgaver også i kontrollområdet, når dette er hjemlet i lov, se for eksempel kystvaktloven § 10. Den nærmere avgrensning av kontrollmyndighetenes oppgaver vil følge av lov, og de instrukser vedkommende kontrolletat har mottatt fra overordnet myndighet.

Til § 1–4 Anvendelse av lovens kontrollbestemmelser på fremmed territorium

Bestemmelsen omhandler anvendelsen av kontrollbestemmelser på fremmed territorium, og om kunngjøring av dette. Bestemmelsen bygger på to­lloven §§ 4, 75 og 76 annet ledd.

Første ledd gjelder anvendelse av lovens bestemmelser om kontroll på annen stats territorium, i de tilfeller der overenskomst med vedkommende stat åpner for dette. En utvidelse av lovens stedlige anvendelsesområde vil i praksis forutsette gjensidighet, slik at fremmed stats tilsvarende kontrollovgivning samtidig skal gis anvendelse på norsk område. Etter sin ordlyd gjennomfører bestemmelsen en uspesifisert folkerettslig avtale, men de nærmere enkeltheter i en slik avtale – som kontrollområdets utstrekning og de kontrollbeføyelser det konkret er tale om – vil forutsetningsvis bli kunngjort slik som bestemt i annet ledd. Bestemmelsen viderefører tolloven § 76 første ledd, som bestemmer at «norske bestemmelser om toll, inn- og utførsel og andre bestemmelser vedrørende trafikken som tollvesenet håndhever, skal i samsvar med overenskomst med annen stat få anvendelse også på denne stats område». Saklig sett knytter bestemmelsen seg til grensetollsamarbeidet. Tross den tilsynelatende vidtrekkende ordlyden i tolloven § 76, fremgår det av forarbeidende at bestemmelsen bare tar sikte på håndhevingsordningen ved tollovertredelser (se Tollovkomitéens innstilling side 16). Dette er ivaretatt ved at uttrykket «bestemmelser om kontroll» er innarbeidet i forslaget. Uttrykket sikter først og fremst til bestemmelsene i kapittel 13, men også bestemmelser i de øvrige kapitlene vil kunne ha betydning, blant dem kapittel 3 og kapittel 4, for så vidt som bestemmelsene der gjelder tollmyndighetenes kontrollvirksomhet.

Annet ledd fastslår at lovens anvendelse på fremmed territorium skal kunngjøres.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser. Det må forutsettes at forskriftsreguleringen – innen lovhjemmelens rammer – oppfyller de alminnelige krav til gjennomføring av folkerettslige forpliktelser, og gjør klart det nærmere innholdet av en slik overenskomst som er nevnt i første ledd, og de bestemmelser i loven som derved får utvidet anvendelsesområde. Alminnelige rettssikkerhetshensyn kan tilsi at publikum gjøres kjent med en slik utvidelse av lovens stedlige anvendelse. Tollmyndighetene er derfor pålagt å kunngjøre et slikt utvidet anvendelsesområde ved oppslag eller på annen måte, slik at publikum kan gjøre seg kjent med innholdet. En tilsvarende forutsetning om kunngjøring ved oppslag følger etter gjeldende rett av tolloven § 75 første ledd, for så vidt gjelder annen stats kontrollbestemmelser på norsk område.

Til § 1–5 Tollmyndighetenes oppgaver etter denne lov

Bestemmelsen angir de ulike oppgavene for tollmyndighetene etter denne lov, og bygger på tolloven § 9.

Første ledd bokstav a gjelder tollmyndighetenes oppgaver knyttet til beregning og fastsettelse av toll. Setningen «tollvesenet skal kreve inn toll i samsvar med tolltariffens innledende bestemmelser og tolltariffen for øvrig» ble tatt inn i tolloven i forbindelse med revisjonen i 1993, ut fra et ønske om at loven skulle gi informasjon om de tilknyttede regler i plenarvedtaket om selve plikten til å svare toll. På bakgrunn av at reglene i tolltariffens innledende bestemmelser nå foreslås inntatt i formell lov, er formuleringen endret til «gjeldende tollsatser». Uttrykket «tollvesenet» i tolloven foreslås gjennomgående endret til «tollmyndighetene». I ny skattebetalingslov § 2-4 er det tatt inn en bestemmelse om at kompetansen til å kreve inn toll skal ligge hos tollregionene. Samtidig følger det av samme lov § 1–1 at loven «gjelder betaling og innkreving». Uttrykket «å kreve inn», slik det er benyttet i tolloven § 9 første og annet ledd, beskriver imidlertid tollmyndighetenes kompetanse ikke bare som innkrevingsmyndighet, men også som avgiftsmyndighet – det vil si oppgaver knyttet til beregning og fastsettelse mv. I forslaget er ordlyden derfor endret slik at bare beregnings- og fastsettelsesfunksjonen omtales. Forslagets bestemmelser om tollmyndighetene har sin parallell i tilsvarende bestemmelser om avgiftsmyndigheten i merverdiavgiftsloven § 6, jf. forskrift 19. desember 1969 nr. 15 om avgiftsforvaltning og avgiftsforvaltningskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling. Norsk Landbrukssamvirke foreslår å bruke «utregne» i stedet for «beregne». Finansdepartementet anser for sitt vedkommende at «beregne» er det mest passende uttrykk her.

Første ledd bokstav b omtaler de tilsvarende oppgaver tollmyndighetene er pålagt ved å beregne og fastsette «andre avgifter», i den utstrekning dette følger av andre lover eller av instruks. Som for første ledd, er bestemmelsen tatt inn av informative grunner; det rettslige grunnlag for å ilegge slike «andre avgifter» må søkes i andre deler av lovgivningen.

Første ledd bokstav c omhandler tollmyndighetenes oppgaver – og rettslige kompetanse – til å føre kontrollen med vareførselen og med at gjeldende bestemmelser om vareførselen overholdes. De kontroll- og håndhevelsesoppgaver det siktes til, vil følge dels av loven selv (særlig kapittel 13 om alminnelige bestemmelser om tollkontroll), men også av annen lovgivning. Det kan dreie seg om kontroll med og håndhevelse av utførselsrestriksjoner etter eksportkontrollovgivningen, eller innførselsrestriksjoner eller innførselsforbud hjemlet i spesiallovgivningen ellers. Oppregningen av tollmyndighetenes oppgaver i tredje ledd er ikke uttømmende. Tollmyndighetene vil kunne pålegges også andre oppgaver, enten ved lov eller instruks. Forslaget omtaler ikke oppgaven å kreve inn toll – og heller ikke innkrevning av andre avgifter. Slike oppgaver kan tilordnes tollmyndighetene ved lov eller ved instruks, og det vil ikke være nødvendig at kravet har tilknytning til vareførselen og heller ikke til at tollmyndighetene skal utføre fastsettelsesfunksjoner. Tollmyndighetenes oppgave som innkrevningsmyndighet følger av skattebetalingsloven.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser om organiseringen av tolltjenesten. Fullmakten er utformet slik at departementet står fritt til å fastsette reglement for tolltjenesten i forskrift, dersom forskriftsformen ellers anses hensiktsmessig som alternativ til intern instruks. Kompetanseregelen i tolloven § 5 forutsetter at det skal gis nærmere bestemmelser om tollmyndighetenes organisasjon og om tolltjenesten. Med hjemmel i bestemmelsen har det vært fastsatt en rekke reglementer. I forarbeidene til to­lloven § 5 er det imidlertid sagt at en slik lovbestemmelse i og for seg er overflødig, for så vidt som Kongens myndighet på dette område allerede følger av Grunnloven § 3, jf. § 18, men at det av rent lovtekniske grunner likevel kan være nyttig at loven gir slik hjemmel, se Tollovkomitéens innstilling side 67 og Ot.prp. nr. 19 (1965–66) side 21. Tilsvarende vil det kunne hevdes – i tråd med hva som ble uttalt av komiteen – at det er liten grunn til å låse fast slike bestemmelser i en særlig lovhjemmel, ettersom Kongen i kraft av sin stilling som øverste forvaltningsmyndighet vil kunne treffe de nødvendige bestemmelser om tollmyndighetenes organisasjon, med de begrensninger som ligger i Stortingets bevilgningsmyndighet (se innstillingen side 13).

Til § 1–6 Kunngjøring av tollsatser mv.

Bestemmelsen omhandler kunngjøring av tollsatsene. Norsk Landbrukssamvirke er enig i at forvaltningsvedtak om endring av tollsatser bør kunngjøres særskilt av rettsinformative grunner, men ser derimot ikke nødvendigheten av denne paragrafen da det følger av et hvert offentlig vedtak at det skal kunngjøres.

Finansdepartementet mener at det ut fra hensynet til forutberegnlighet og rettssikkerhet er behov for kunngjøring av tollsatser, og finner det hensiktsmessig å lovhjemle et slikt kunngjøringskrav i loven her. Bestemmelsen er formet både som en fullmakt og som et pålegg til departementet. Uttrykket «ordinære tollsatser» sikter til de satser som Stortinget fastsetter for vedkommende budsjettår (eller del av budsjettår – dersom nytt Storting treffer nytt vedtak om toll i budsjettåret), og der det ikke er grunnlag for å innrømme preferansetoll etter bestemmelsene i §§ 8–1 flg. Videre skal også preferansetollsatsene kunngjøres. Dette er de satser som skal anvendes på varer som har opprinnelse i de land som Norge har inngått preferanseavtaler (frihandelsavtaler) med. Preferansetollsatsene slik de er inntatt i Stortingets vedtak om toll, gjennomfører de folkerettslige forpliktelser som Norge har påtatt seg ved de respektive avtalene. Endelig omfatter uttrykket «preferansetollsatser» også preferansesatser i det generelle preferansesystemet (Generalized System of Preferences, GSP); disse er folkerettslig ikke-bindende, og utgjør tollmessige innrømmelser overfor utviklingsland. Preferansetollsatsene og de ordinære satsene er stortingsbestemte, og har således materiell lovs rang – og de har sitt forvaltningsrettslige motstykke i de satser som er resultatet av forvaltningens generelle og individuelle tollnedsettelser, slik disse vil være hjemlet i kapittel 9. Slike forvaltningsbestemte satser har forskrifts rang, og vil omfattes av forvaltningsloven bestemmelser om forvaltningsvedtak dersom ikke annet følger av lov, se omtalen av annet ledd nedenfor.

Første ledd bokstav a pålegger departementet å kunngjøre tollsatsene i Stortingets vedtak om toll på egnet måte, med så vel de ordinære tollsatser som preferansetollsatsene. Normalt vil kunngjøring skje årlig, ved inngangen til et nytt budsjettår. Dersom Stortinget imidlertid treffer et nytt tollvedtak i budsjettåret som endrer gjeldende satser, vil også dette omfattes av kunngjøringsplikten. Selve kunngjøringsmåten vil forutsetningsvis gis særlige bestemmelser om i forskrift. En oppstilling av de ordinære tollsatser forutsetter en konsolidering (oppdatering). Bakgrunnen for dette er at det vedtaksutkastet som Stortinget får seg forelagt til behandling i budsjettproposisjonen, er utformet slik at bare endringene er nevnt eksplisitt. Ettersom stortingsvedtaket vil benytte samme henvisningsteknikk, vil selve konsolideringsarbeidet i prinsippet først kunne gjøres etter at Stortinget har truffet sitt vedtak. I praksis vil imidlertid departementet kunne påbegynne arbeidet, slik at den konsoliderte versjonen foreligger før inngangen til det nye budsjettåret.

Første ledd bokstav b pålegger i første punktum departementet en tilsvarende kunngjøringsplikt for de tollsatser som til enhver tid får anvendelse under budsjettåret , det vil si de satser som er gjenstand for forvaltningsvedtak som ledd i forvaltningen av tollvernet. Slike forvaltningsvedtak vil vanligvis innebære at en tollsats for et vareslag settes ned i forhold til den sats som er fastsatt i Stortingets vedtak, men tilfeller der tollsatsen økes utover dette som ledd i iverksettelse av handelstiltak etter kapittel 10, vil også i prinsippet være omfattet. Her gjelder imidlertid særlige regler om kunngjøring i de folkerettslige avtaler som åpner adgang for anvendelse av slike handelstiltak, og disse kunngjøringsreglene er omtalt under de enkelte bestemmelser i kapittel 10. Uttrykket «generelle endringer» sikter til både forvaltningsvedtak som innebærer en nedsettelse av en gitt tollsats, og en økning av en tidligere nedsatt sats. I begge tilfeller vil satsendringene være generelle, i den forstand at forvaltningsvedtaket (som endrer den ordinære satsen eller preferansesatsen) får anvendelse for en ubestemt krets av private rettssubjekter. Forslaget innebærer imidlertid at kunngjøring kan skje på annen måte enn den som følger av forvaltningsloven §§ 38 flg. I kapittel 9 om tollnedsettelser under budsjettåret, er det gitt bestemmelser om forvaltningens adgang til å sette ned de ordinære tollsatsene under budsjettåret, herunder om tildeling av importrettigheter i form av tollkvoteandeler, enten ved auksjon eller på annen måte. Kunngjøringsplikten vil etter annet punktum omfatte også disse tilfellene, for så vidt som forvaltningens vedtak faller innenfor forvaltningslovens definisjon av forskrift.

Første ledd bokstav c pålegger departementet å kunngjøre nye tariffoppdelinger eller endrede tariffoppdelinger. Kunngjøringsplikten er også omtalt i vedlagte utkast til plenarvedtak § 5, der departementet er gitt fullmakt til å innarbeide nye tariffoppdelinger eller endre gjeldende oppdelinger.

Annet ledd omhandler forholdet til forvaltningslovens kunngjøringsregler, og åpner for at disse kan fravikes. Forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav c slår fast at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. I samme bestemmelses annet ledd heter det at når praktiske hensyn gjør det hensiktsmessig, kan kunngjøringen begrenses til en kort omtale av forskriften med opplysning om hvor teksten kan fås eller finnes. Forvaltningens vedtak om endring av tollsatser, og de forutgående utlysninger om tildeling av importrettigheter i form av nedsatte tollsatser mv., skiller seg imidlertid ut fra hovedtyngden av forvaltningsvedtak ved at de tildels består av tabeller og tall i tillegg til tekstprosa, og dessuten endres hyppig. Både tekniske og rettsinformative grunner kan derved tale for at forvaltningens vedtak om endring av tollsatser bør kunngjøres på annen måte enn ordinære forskrifter, men likevel slik at publiseringen er mest mulig effektiv overfor de berørte brukere.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser om kunngjøring av tollsatser. Forskriftsformen vil gi brukerne informasjon om hvordan forvaltningen vil gå frem ved fremtidige endringer. Tilsvarende vil høring av slike forskrifter sikre at alternative kunngjøringsmåter vurderes.

Til § 1–7 Periodisering

Bestemmelsen gjelder hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for anvendelse av en fastsatt tollsats, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 7.

Uttrykket periodisering sikter til plassering i en tidsperiode, og er også benyttet i skatteloven (ikrafttredelsesbestemmelsene til skattelovens kapittel 14 om tidfesting av inntekt og fradrag i inntekt). En periodiseringsregel henfører et faktisk eller rettslig forhold til en bestemt periode, for eksempel et regnskapsår eller en budsjettermin.

Første ledd slår fast at toll som hovedregel skal svares etter tollsatsen som gjelder på det tidspunkt da en fullstendig utfylt deklarasjon ble mottatt av tollmyndighetene. Med fullstendig utfylt menes at deklarasjonen aksepteres av tollmyndighetene. Er den leverte deklarasjonen mangelfullt utfylt, anses den ikke som mottatt. Paragrafens øvrige ledd gir spesifikke unntak fra denne hovedregelen. Deklarering kan skje manuelt eller elektronisk over datalinje. Ved manuell deklarering ved hjelp av et papirdokument (utfylt blankett), vil bevislighetene rundt selve den faktiske overlevering være avgjørende. De nærmere regler for deklarering over linje, og hva som i disse tilfellene skal til for at tollmyndighetene skal anses å ha mottatt deklarasjonen, er inntatt i §§ 4–10 flg., i underkapittelet om deklareringsplikt.

Annet ledd gjelder tilfellene der varen er frigjort før fortolling har funnet sted. Her vil tidspunktet for frigivelsen være avgjørende for den tollsatsen som skal anvendes. Ofte vil en vare utleveres til fri disposisjon, eller slik at den kan disponeres på visse vilkår – uten at fortolling har funnet sted. Vanligvis skjer dette ved bruk av en såkalt «foreløpig deklarasjon». Denne ordningen innebærer at varen frigis på grunnlag av en foreløpig deklarasjon, mot at deklaranten senere leverer fullstendig deklarasjon.

Tredje ledd gjelder for vare som deklareres før den innføres, og hvor det er satsen på innførselstidspunktet som skal gjelde.

Fjerde ledd omhandler tilfellene med ulovlig innførsel. Her skal toll svares etter de satser som gjaldt da innførselen faktisk fant sted. Eventuell tvil om innførselstidspunktet vil måtte løses etter alminnelige bevisregler.

Femte ledd første punktum gjelder varer som er benyttet i strid med et innrømmet tollfritak etter kapittel 6, dvs. der varen er innført midlertidig for senere utførsel etter bestemmelsene i §§ 6–1 flg. Dersom det er disponert i strid med disse bestemmelsene, eller tillatelse gitt med hjemmel i disse, skal den tollsats anvendes som gjaldt på tidspunktet fritaket ble innrømmet. Annet punktum gjelder annen ulovlig disponering. Det er da tollsatsen som gjaldt på det tidspunkt den ulovlige disponeringen tok til som skal legges til grunn.

Dette kan gjelde varer på tollager som disponeres over uten at tillatelse er gitt, eksempelvis der varen blir utlevert uten tollmyndighetenes tillatelse, eller det disponeres ulovlig ved konsum eller lignende måte. Tilsvarende gjelder dersom det disponeres i strid med hva følger av reglene om tollfritak i §§ 5–1 flg. I tredje punktum er det tilføyd at tollsatsen likevel ikke skal settes lavere enn den som ville ha kommet til anvendelse dersom tollskyldneren hadde gått lovlig frem overfor tollmyndighetene, for at regelbrudd ikke skal kunne medføre vinning.

Sjette ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere periodiseringsbestemmelser i forskrift.

Til § 1–8 Forholdet til forvaltningsloven

Bestemmelsen klargjør forholdet til forvaltningsloven, og slår fast at forvaltningsloven gjelder for tollmyndighetenes utøvelse av myndighet, hvis ikke annet er bestemt i denne lov.

Forholdet til forvaltningsloven er løst noe forskjellige for de enkelte lover på skatte- og avgiftsområdet. For direkte skatt har ligningsloven en generell unntaksbestemmelse i § 1–2, der det heter at forvaltningsloven, med unntak for forvaltningsloven kapittel VII om forskrifter, ikke gjelder for skattesaker. I ny skattebetalingslov § 3–1 er det valgt en lignende løsning, der forvaltningsloven får generell anvendelse, men med visse spesifikt angitte unntak. På merverdiavgiftslovens og særavgiftslovens områder gjelder forvaltningsloven, men likevel slik at nærmere angitte spesialregler går foran i enkelte tilfeller. Tolloven har ikke en egen bestemmelse om forholdet til forvaltningsloven, utover at taushetspliktregelen i tolloven § 8 fastslår at forvaltningslovens tilsvarende taushetspliktregler i § 13 til § 13 bokstav e ikke skal gjelde. Den løsning som er valgt i forslaget, svarer i hovedtrekkene til løsningen i ny skattebetalingslov kapittel 3.

De bestemmelser som skal gå foran forvaltningslovens tilsvarende bestemmelser, er § 1–6 om kunngjøring av forvaltningsvedtak om endring i de ordinære tollsatsene mv., og kapittel 12.

Til Kapittel 2 Om tollskyld

Bestemmelsene i kapittelet er nye og angir når tollskyld foreligger og hvem som har tollskyld ved ulike situasjoner. Tollskyldnerbegrepet erstatter det tidligere vareeierbegrepet i tolloven, jf. §§ 1 nr. 3, 37 og 58.

I høringsnotatet viste departementet til at uttrykket «vareeier», slik dette forekommer i dagens tollovgivning, neppe gir noen fullgod veiledning eller forutberegnlighet når det i praksis skal trekkes grenser for den personkrets som skal omfattes av de ulike situasjoner som oppstår under tollbehandlingen, eller der en vare innføres eller utføres utenom tollmyndighetenes medvirkning. Videre ble det vist til at det sentrale i gjeldende rett er legitimasjonsvirkningene, mens de underliggende forhold omkring eierrådighet ikke er utslagsgivende. Det ble vist til at dagens regler tilsynelatende ikke har skapt større problemer, og at det ikke er nødvendig å gjøre endringer. Med utgangspunkt i ønsket om et mer forutsigbart og brukervennlig regelverk, fant departementet likevel grunn til å foreslå en annen lovteknisk løsning. Det ble lagt til grunn at endringsforslaget ikke skulle medføre nevneverdige materielle endringer. Det ble vist til at synspunktene som fremkom i høringsrunden ville ha særlig interesse.

Enkelte av høringsinstansene har hatt kommentarer til utkastet. Justisdepartementet har bedt om at § 2-1 og 2-2 vurderes slått sammen til en bestemmelse som både regulerer de aktuelle tollskyldtilfellene og når tollskyld oppstår i tid.

Den norske advokatforening uttaler:

«Introduksjonen av begrepene «tollskyld» og «tollskyldner» må sies å være den største materielle endring i utkastet. Utkastet åpner for at blant annet en speditør kan gjøre opp «tollskyld» på vegne av oppdragsgiver ved å opptre som deklarant og være ansvarlig for oppgjøret overfor tollmyndighetene. Dette kalles indirekte representasjon og er per i dag ikke mulig. Det synes videre å ligge en forskjell i at reell, underliggende eier i gitte situasjoner ikke lenger kan holdes ansvarlig.

Ordet «tollskyldner» er ment å erstatte vareeierbegrepet. Vareeierbegrepet gjelder tilsvarende for ansvar for merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførselen. Det er meningen at «tollskyldner» også skal benyttes i disse sammenhenger.

Advokatforeningen er enig i at begrepet «vareeier» bør undergis revisjon. At det er et legitimasjonsbegrep, men etter rettspraksis også kan omfatte den reelle eier av varen dersom legitimasjon og rett er atskilt, taler for at dette i det minste kommer uttrykkelig frem. Når det nå åpnes for en utvidelse av hvem som kan påta seg ansvar for innførselsavgiftene kan dette tale for at et nytt begrep innføres.

Selve ordet «tollskyldner» synes kanskje noe gammelmodig. Et mulig annet ord kunne være «tolldebitor».

Etter gjeldende rettspraksis er det klart at også den reelle eier av varen kan holdes ansvarlig for lite eller manglende innbetalte avgifter, selv om en annen har opptrådt som vareeier ovenfor tollvesen. Departementets kommentarer på side 58 og 59 etterlater tvil om denne rettstilstanden er oppfattet. Det understrekes også flere ganger at forslaget neppe medfører vesentlige materielle endringer.

Det må derfor spørres om eksisterende tolkning av vareeierbegrepet på bakgrunn av rettspraksis ønskes videreført i det nye tollskyldnerbegrepet. Etter § 2-3, som angir hvilke subjekter som kan være tollskyldner, synes ikke situasjonen med en proforma deklarant og skjult eier dekket. Etter (1) vil det være deklaranten som blir ansvarlig alene. Situasjonen kan neppe sies å dekkes av alternativet representasjon, da det språklig her er naturlig å se hen til et formelt forhold. Situasjonen kan heller ikke ses dekket direkte av (5) eller (6)

Det oppstår videre spørsmål i forhold til sammenhengen mellom de enkelte ledd i § 2-3. Etter (2) vil den ansvarlige være deklaranten og ikke reell eier. Dette vil typisk gjelde i situasjoner der et norsk selskap midlertidig innfører en vare, eid av et utenlandsk selskap, som skal repareres, benyttes på en utstilling etc. Om varen ikke gjenutføres, rettes kravet mot deklaranten. Men dersom deklaranten har videresolgt varen, er det da meningen at kravet skal kunne rettes mot kjøperen, jf (5)? Mener man her at varen vil være unndratt tollvesenets tilsyn fordi en midlertidig prosedyre ikke er avsluttet korrekt? Eksempelet er ment å illustrere tolkningstvil som kan oppstå innbyrdes i § 2-3. Er det meningen at én situasjon skal kunne dekkes av flere alternativer, og at dette i så fall også omfattes av solidaransvaret etter § 2-4? Utkastet gir etter Advokatforeningens syn ikke et klart svar på disse vesentlige områdene og bør klargjøres.

At det åpnes for såkalt indirekte representasjon reiser flere spørsmål som ikke synes vurdert (jf. likevel den inntatte utredning fra Ole Gjems-Onstad).

Når en annen enn den reelle eier kan opptre som ansvarlig ovenfor tollmyndighetene for innførselsavgiftene, reiser dette spørsmål rundt fradragsretten for inngående merverdiavgift. Etter mval. § 21 kan en næringsdrivende fradragsføre inngående avgift på varer og tjenester til bruk i virksomheten. En speditør e.l. som betaler merverdiavgift på vegne av en kunde, vil ikke oppfylle vilkåret om fradragsrett idet varen som fortolles ikke er til bruk i speditørens virksomhet. Videre, dersom deklarasjonen utstedes i speditørens navn, vil oppdragsgiver (dvs. eier av varen som fortolles) mangle korrekt bilag for å kunne fradragsføre avgiften, jf mval § 25. Skal en ordning med indirekte representasjon få reell effekt, må disse spørsmålene avklares.

Også forholdet til tollkredittordningen må avklares. Per i dag kan ikke andre enn innehaver av konto benytte denne. Om en speditør skal kunne stå som tollskyldner, må denne etablere en egen tollkredittkonto, eller skal eierens konto kunne benyttes? Hvordan skal underlagsdokumentet være utformet for at en speditør skal kunne stå som ansvarlig for tollskyld overfor myndighetene? Fakturaen knyttet til varesalget vil fortsatt være i navnet til faktisk kjøper av varene. Må det gjøres en henvisning på fakturaen?»

Toll- og avgiftsdirektoratet uttaler:

«Kapittel 2 i utkastet bygger for en stor del på EFs tollkodeks. Vi har vurdert både dagens konsoliderte tollkodeks og forslaget til ny kodeks (pr. 30.11.2005), og sammenlignet dette med gjeldende norsk rett. Ansvarsreguleringen i utkastet, og kodeksens ansvarssystem, er noe annerledes bygget opp enn ansvarsforholdet etter gjeldende norsk rett, og for så vidt også forslaget til ny regulering i ny tollkodeks. En viss ulikhet vil det imidlertid måtte bli, all den tid prosedyrereglene i EU og Norge er noe forskjellige.

Departementet forutsetter at endringen av begrepsbruk og overgangen til en mer kasuistisk oppregning av den/de ansvarlige knyttet til bestemte situasjoner rundt innførsel og fortolling ikke innebærer «vesentlige endringer i reglenes materielle innhold», se høringsnotatet side 59 andre avsnitt. Etter vår oppfatning innebærer lovforslaget noen materielle endringer i forhold til både gjeldende norsk rett og i forhold til gjeldende EF-rett som vi finner grunn til å påpeke.

For det første kan den som har gitt opplysninger i forbindelse med deklarering av en vare bli ansvarlig, uavhengig av om vedkommende har hatt eller fortsatt har varen i sin besittelse (som er et krav i dag). Ansvaret forutsetter imidlertid uaktsomhet eller forsett hos den som har gitt opplysningene. Videre kan den som har medvirket til ulovlig innførsel etter lovforslaget bli ansvarlig, uansett hva medvirkningen består i. Etter gjeldende rett må vedkommende ha hatt «omsorg» for varen ved innførselen. Vi støtter disse endringene, som gjør medvirkeransvaret klarere og mer fleksibelt.

Den andre store endringen er at dagens vareeierbegrep er byttet ut med EF-rettens deklarantbegrep. Vi er enig i at begrepet «vareeier» ikke er godt egnet til å utpeke et ansvarssubjekt for plikten til å svare toll, men mener begrepet «deklarant» også er egnet til forvirring, da dette begrepet i Norge brukes om den som rent faktisk sender inn deklarasjonen (som oftest en speditør). Det materielle innholdet i både vareeierbegrepet og EF-rettens deklarantbegrep er at både den som føres opp som mottaker av varen på deklarasjonen og den som den deklarerte mottakeren eventuelt representerer, blir ansvarlige. Vi foreslår derfor å bruke begrepene «deklarert mottaker av varen» og «den som blir representert». Slik vi ser det, kan begrepet «deklarant» også erstattes med andre begreper der dette er brukt andre steder i loven. De stedene der vi foreslår at begrepet «deklarant» opprettholdes, er det i betydningen «den som har sendt inn deklarasjonen».

I utkastet § 2-4 er det tatt inn en bestemmelse om at dekning først skal søkes hos den eller de som forsettlig har overtrådt tollovgivningen. Dette forslaget innebærer en vesentlig realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Det kan virke som en rimelig regel i forhold til publikum, men det må påpekes at dekningsregelen vil innebære betydelig merarbeid for tollmyndighetene ved at det nå vil bli tollmyndighetene som har bevisbyrden for å plassere overtredelsen i en bestemt skyldgrad. Etter gjeldende rett er det nok å konstatere at lovgivningen er overtrådt og at dette er gjort av en av de aktuelle ansvarlige. Dette prinsippet, at tollmyndighetene skal kunne forholde seg til for eksempel deklarert mottaker uten å ta stilling til skyldgrad, har vært ansett som svært sentralt i tollretten. Vi foreslår derfor prioriteringsregelen strøket.

Utkastet inneholder videre noen feil/unøyaktigheter. For det første er det lite konsekvens i bruken av begrepene tollekspedisjon og fortolling. For eksempel kan det ikke være riktig at tollskylden oppstår allerede når varen tollekspederes, jf. utkastet § 2-2 (1) a. Videre er det slik at ordningen med tollekspedisjon for midlertidig innførsel med delvis tollfritak (§ 2-1 (1) a), som riktig nok finnes i EU, i Norge er organisert slik at importøren fortoller varen på ordinær måte, og senere får delvis refusjon ved gjenutførsel.

I forslaget har man adoptert EUs regler om ansvar som oppstår når varer er under tollmyndighetenes «tilsyn». Vi kan ikke se at det i dag er typetilfeller som vil falle inn under denne kategorien og som ikke er regulert eller kan reguleres andre steder. Vi foreslår derfor bestemmelsene fjernet. Det bemerkes i den forbindelse at EU har et noe annet system enn Norge, ettersom det i EU ikke foreligger en plikt til umiddelbar tollekspedisjon eller innlegg på tollager ved innførselen.

Når det gjelder varer på tollager, legger utkastet opp til at den som har latt varen fjerne, forbrukes osv. blir ansvarlig. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett, der lagerholder er objektivt ansvarlig for varer som kommer bort. Det er imidlertid heller ikke i tråd med EF-retten, der det er den som faktisk fjerner varen m.m. som er ansvarlig.

Utkastet innebærer også flere tilfeller av dobbeltregulering. For eksempel er midlertidig innførsel regulert i § 2-3 andre ledd, men vil også omfattes av tollekspedisjonssituasjonen i første ledd. Det kan i dette tilfelle oppstå noe tolkningstvil om hvem som vil være ansvarlig ved midlertidig innførsel – den som har deklarert varen eller den som er pålagt å overholde at varen gjenutføres?

Forslaget til lovtekst er blant annet begrunnet i ønsket om mer kasuistiske ansvarsbestemmelser, etter modell fra EFs tollkodeks. Vi har ingen generelle motforestillinger mot å benytte en kasuistisk lovteknikk, og innser at dette kan bidra til bedret forutberegnelighet for ansvarssubjektene. På den annen side vil en slik teknikk stille store krav til lovgivers presisjonsnivå, ved at alle ønskelig tilfeller konkret må nevnes i regelverket. Det vil alltid være en viss risiko for at man utelater situasjoner som man ellers skulle ønske falt inn under regelverket, simpelthen fordi det er vanskelig å forutse alle situasjoner hvor ansvar kan være aktuelt. En kasuistisk lovteknikk vil også være mindre fleksibel i forhold til fremtidige endringen i tollvesenets prosedyrer. Slike prosedyremessige endringer vil i så tilfelle medføre behov for lovendring av ansvarsreguleringen, hvilket kan være både tungvint og tidkrevende. Vi har merket oss at også EU i forslaget til ny tollkodeks legger opp til en mer generell regulering av ansvaret, og knytter dette til normaltilfellene og tilfeller av irregularitet, fordelt på kun to ansvarsbestemmelser. EU synes altså også å fravike den mer kasuistiske inndelingen. Etter en helhetlig vurdering er vi således av den oppfatning at en mer generell regulering er å foretrekke.

I utkastet omhandler § 2-1 tilfellene der tollskyld oppstår, § 2-2 regulerer tidspunktet for når tollskyld oppstår, mens § 2-3 regulerer hvem som vil være ansvarlig for tollskylden i de ulike situasjonene som er nevnt i § 2-1. Tollkodeksen har en noe annen systematikk hvor både tilfellet, tidspunktet og den ansvarlige er regulert i samme bestemmelse. Vi mener man kan oppnå en regelforenkling ved å slå sammen tilfellene og tidspunktene for når tollskyld oppstår i en bestemmelse.»

Finansdepartementet er enig i synspunktene fra Justisdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet. Forslaget i loven her er derfor justert i forhold til høringsnotatets utkast. Når det gjelder uttalelsen fra Den norske advokatforening, vises til at en del av innvendingene fanges opp av de endringer som er foreslått i forhold til høringen. Når det gjelder fradragsretten, vises til at det vil fremgå at speditøren opptrer som representant. Departementet understreker imidlertid at det nå ikke er tilsiktet materielle endringer i forhold til merverdiavgiftsregelverket. Når det gjelder forholdet til tollkredittordningen, så holdes dette utenfor dette regelverket. Inntil videre beholdes ordningen som i dag. Dette innebærer at en speditør som fortoller varer i sitt navn på vegne av andre, ikke kan benytte kundens kreditt.

Kapittelet samler de sentrale bestemmelser om tollrettens pliktsubjekt, det vil si den som plikter å svare toll ved en gitt vareførsel. Regler om ansvar for tollen er i gjeldende rett knyttet til begrepet «vareeier», og dette begrepet er plassert flere steder i to­lloven. Hovedregelen er gitt i tolloven § 37, der det heter: «Vareeieren, eller den som på hans vegne har omsorg for varen ved innførsel til tollområdet, er ansvarlig for toll [...]». Begrepet er definert tolloven § 1 nr. 3, som «den som overfor tollvesenet er legitimert til å råde over en vare». I tillegg er det gitt ansvarsbestemmelser knyttet til enkelte andre subjekter i særlige situasjoner, slik som tollagerholder ved irregulært uttak fra tollager (§ 52), avsender ved forpassing (§ 56) og medhjelpere/omsorghavere ved selve innførselen (§§ 37 og 58). I høringsnotatet ble det foreslått en kasuistisk reguleringsteknikk som tok utgangspunkt i de situasjoner som typisk vil utløse plikt til å svare toll. Departementet er enig med Toll- og avgiftsdirektoratet i at dette er uhensiktsmessig, og har i stedet utformet lovforslaget etter en modell fra forslaget til ny tollkodeks fra EF. Ansvarssubjektene er dermed samlet i færre, mer generelle bestemmelser.

Begrepsbruken er også ny, ved at plikten til å svare toll alltid er betinget av at det er oppstått en særskilt «tollskyld», og at denne tollskylden knyttes til en personlig debitor, en «tollskyldner». Tollskyldneren kan være en fysisk eller en juridisk person.

Introduksjonen av nye begreper og ny reguleringsteknikk – til erstatning for tollovens vareeierbegrep – har som siktemål å skape klarhet og forutsigelighet på et område som har vært noe usammenhengende og til dels vanskelig tilgjengelig. Forslaget vil også ha den fordelen at brukere flest dermed får et felles begrepsapparat å forholde seg til, enten det er norsk tollrett eller våre nabolands tollrett som skal anvendes.

Forslagets bestemmelser om tollskyld er tilpasset innarbeidede begreper som benyttes i internasjonal vareførsel, deriblant dem som benyttes i formularer som Enhetsdokumentet ( Single Administrative Document ) etter SAD-konvensjonen ( Convention on the Simplification of Formalities in the Trade of Goods, of 22 May 1987 ), opprinnelig inngått mellom EF og de daværende medlemslandene i EFTA. Enhetsdokumentet inneholder en rekke forskjellige rubrikker, som må utfylles i forbindelse med at varer deklareres overfor tollmyndighetene. Utfylling kan skje elektronisk eller på papir, og informasjonsinnholdet er i prinsippet det samme enten deklarering skjer manuelt eller via TVINN-systemet. Etter forslaget vil de opplysninger som settes inn i de enkelte rubrikkene, særlig mottakeren av varen, være avgjørende for hvem som vil falle innenfor den personkrets som skal anses som tollskyldnere. Dette er for øvrig i praksis den samme vurderingen som gjøres etter gjeldende rett.

I praksis vil importører ofte vurdere bruk av profesjonelle medhjelpere, både for å effektivisere egne rutiner og for å redusere økonomisk risiko. Tilsvarende vil speditører og andre som besitter særlig kompetanse på toll- og vareførselområdet, kunne tilby tjenester som tilpasses handelslivets praktiske behov, både for å sikre teknisk gjennomføring av deklareringsrutinene, og for å besørge oppgjør overfor tollmyndighetene på importørens vegne, slik at toll og andre offentlige krav blir gjort opp korrekt og i tide. Forslaget åpner derfor for at speditører og andre som ønsker å tilby slike tjenester der toll- og avgiftskrav gjøres opp på andres vegne (indirekte representasjon), selv vil kunne stå som ansvarlig overfor tollmyndighetene. Slik forslagets bestemmelser om tollskyld er formulert, vil det kunne utvik­les nye tjenestetyper i den utstrekning det er behov for dette i handelsforhold, og speditørnæringen vil dessuten gis samme rammebetingelser som i våre naboland.

Forslaget søker i størst mulig grad å regulere ansvaret for toll på samme måte som i EFs tollkodeks, men tilpasser seg samtidig norsk lovgivningsteknikk og språkføring. Enkelte forskjeller i prosedyrene har også ført til at deler av EF-regelverket ikke er like aktuelt i Norge, og derfor er blitt utelatt. Dette gjelder bl.a. ordningen med midlertidig innførsel med tollnedsettelse, der man i Norge i stedet for nedsettelse ved innførsel, har en refusjonsordning ved gjenutførsel. Bestemmelsene i kapittel 2 er delt inn i 5 paragrafer, der den første gjelder henholdsvis tilfellene der tollskyld oppstår og tidspunktet for når tollskylden oppstår. De to neste paragrafene tar for seg hvem som er tollskyldner. Deretter følger en paragraf om solidaransvar for tollskyld og en særregel om garantistens ansvar for å svare toll der varen sendes etter internasjonale avtaler om tollforenklinger mv.

Til § 2–1 Tollskyld

Bestemmelsen er ny og angir dels at tollskyld er en forpliktelse til å svare toll, og dels har bestemmelser om når tollskyld oppstår. I høringsnotatet ble det foreslått en uttømmende oppregning av tilfeller der tollskyld oppstår. Etter høringen er bestemmelsen endret, jf. omtalen innledningsvis til kapittelet.

Første ledd forklarer hva tollskyld innebærer.

Annet ledd fastsetter når og i hvilke tilfeller tollskyld oppstår for varer som fortolles. Bokstav a fastsetter at tollskyld oppstår ved fortollingen, noe som er den mest praktiske situasjonen ved innførsel av varer. Fortolling skjer ved at mottaker av varene, eller noen som opptrer på hans vegne, sender inn en tolldeklarasjon til tollmyndighetene. Når denne blir akseptert oppstår plikten til å betale, jf. også § 1-1 bokstav c og § 4-20.

Bokstav b gjelder de tilfellene der det ved fortollingen er gitt helt eller delvis tollfritak, og vilkårene for dette fritaket senere er brutt. Bestemmelsen vil praktisk ramme de tilfeller der det ved innførselen ble oppgitt visse egenskaper eller bruksformål som var avgjørende for tollnedsettelsen eller fritaket, og dette viser seg ikke å medføre riktighet. Eksempler er tollfri proviant som viser seg å bli brukt i innenriks trafikk, jf. § 5-2, eller landbruksvarer som likevel ikke oppfyller vilkåret om teknisk bruk etter § 5-7 (1) b.

Tredje ledd fastsetter når, og i hvilke tilfeller tollskyld oppstår i forhold til ufortollede varer. Dette omfatter blant annet tollekspederte (men ufortollede) varer, varer på tollager og innsmuglede varer. Bokstav a gjelder de tilfellene der det er gitt midlertidig tollfritak, og vilkårene for dette fritaket ikke lenger er oppfylt. Dette kan dreie seg om manglende overholdelse av vilkåret om gjenutførsel innen ett år, jf. §§ 6-1 (3) og 6-2 (2), men også bruk av varen i strid med andre vilkår i kapittel 6. Dersom f.eks. en hest blir innført for avlsformål, jf. § 6-2 (1) h, vil tollskyld oppstå dersom den i stedet blir brukt til travløp.

Bokstav b gjelder de tilfellene der andre av lovens forpliktelser i forbindelse med innførsel, transport, lagring eller annen disponering er overtrådt. Tollskyld vil i disse tilfellene oppstå ved selve overtredelsen. Typiske tilfeller vil være:

1. Brudd på plikten til å legge fram varen for kontroll ved innførsel (smugling), jf. § 3-1.

2. Brudd på førerens plikter ved innførselen, der disse bruddene har ført til at varer enten er eller kunne vært unndratt fortolling, jf. §§ 3-2, 3-3, 3-4 og 3-6.

3. Ulovlig disponering over ufortollet vare, jf. §§ 4-10 og 4-25, f.eks. ved ulovlig bruk av varer som ligger på tollager ved at varen tas i bruk eller bearbeides uten at det er gitt tillatelse til dette, eller bruk av forpasset eller transittert vare uten at varen er lagt fram for tollmyndighetene. Det vil også være ulovlig disponering dersom en mottaker i Norge bruker en vare som vedkommende har fått noen andre til å smugle inn.

4. Uttak fra tollager i strid med § 4-30.

Oversikten er ikke uttømmende, men det er på den annen side heller ikke slik at et hvert brudd på forpliktelsene i loven vil medføre at tollskyld oppstår. Bestemmelsen sikter til de forpliktelsene som skal sikre riktig tollbehandling av varer ved innførselen.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om når tollskyld oppstår.

Til § 2–2 Tollskyldner ved fortollet vare

Bestemmelsen er ny og angir hvem som er tollskyldner ved fortollet vare. I høringsforslaget gjaldt denne bestemmelsen tidspunktet for når tollskyld oppstår. Bestemmelsen er endret etter høringen etter innspill fra Justisdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet .

Logistikk- og transportindustriens landsforening hadde merknader til høringsnotatets § 2-3 mht hvem som er å anse som tollskyldner, men som i forslaget her følger av §§ 2-2 og 2-3 om tollskyldner ved fortollet og ufortollet vare:

«I utkastet foreslås det at man går bort fra vareeierbegrepet og heller gir en kasuistisk oppramsning av den som er tollskyldig og lar dem som etter oppramsningen kan være ansvarlige, få et solidarisk ansvar.

Det er tydeligvis ikke meningen å utvide ansvarsområdet, men man har varslet om at høringssvarene er særlig viktig her.

I så måte er det for oss særlig ordlyden i utkastets § 2-3 (1) som kan by på problemer og som vi mener har fått en uheldig ordlyd.

Etter forarbeidene til gjeldende tollov går det klart frem at en speditør som opptrer som fullmektig, ikke skal anses som vareeier. Det må noe mer til før man kan si at en speditør kan sies å ha råderett over en vare. Etter tl. § 37 er det også klart at speditøren ikke har noe ansvar så lenge han har gitt fra seg varen.

Speditøren er den som i de aller fleste tilfellene faktisk deklarerer varene ved innførsel. Men han gjør det på vegne av en importør på samme måte som en advokat eller revisor lager en selvangivelse for sin klient. Speditøren er også den som sender tolldeklarasjonene inn til tollvesenet uten at importøren som sådan undertegner.

Mange vil derfor si at det er speditøren som er deklarant og at han derfor blir tollskyldig etter første setning i bestemmelsen.

Men det kan ikke være meningen da utkastet altså klart sier at man ikke vil utvide kretsen av ansvarlige. Utkastets ordlyd kan dessverre tolkes som en vesentlig utvidelse.

Det bør derfor i bestemmelsen gjøres helt klart at så lenge speditøren som representant deklarerer og han gjør det i navnet til importøren, har speditøren ingen tollskyld. I dette tilfelle er speditøren en direkte representant, og som i EU bør han ikke ha noe ansvar. Derimot hvis han ikke tilkjennegir at han opptrer for en annens regning, skjønner vi at han må anses som tollskyldig.

Det foreslås derfor at man lager en bestemmelse eksplisitt om dette. Vi blir gjerne med på rådslagning om en slik bestemmelses ordlyd.

Utkastets § 2-3 (1) innfører også et nytt prinsipp som vel ikke kan sies å være i tråd med dagens rett, nemlig at de som gir opplysninger til tollmyndighetene, for eksempel en speditør, også hefter dersom man har rimelig grunn til å mene at vedkommende var kjent med feilen.

Ved første øyekast virker regelen rimelig. Ut fra vanlig culpa-grunnlag skulle vel det også kunne gi et tilsvarende resultat. Men regelen er ny og vil helt sikkert avstedkomme mange prosesser. En speditør får nemlig kjennskap til mange forhold uten at saksbehandleren hos speditøren oppfatter at det kan bety feilaktige fortollinger. Det vil dermed bli mange tollvedtak som med en slik regel vil virke urimelig og hvor det beste hadde vært å ilegge importøren ansvaret og så får denne regresse et eventuelt krav mot speditøren.»

Finansdepartementet anser det som sentralt å klargjøre ansvarsforholdene som kan oppstå ved vareførselen. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at en omlegging fra vareeierbegrepet, ikke vil innebære nevneverdige materielle endringer. Det ble imidlertid vist til at en overgang til en regulering med typetilfeller vil kunne medføre enkelte ulikheter i beskrivelsen av den personkrets som omfattes. Departementet viste likevel til at det måtte antas at slike ulikheter i ordlyd neppe vil medføre vesentlige materielle endringer, når det tas hensyn til at det vil gjelde en aktsomhetsnorm der eksempelvis faktisk medvirkning til ulovlig innførsel likevel ikke anses å medføre ansvar dersom medvirkeren er i aktsom god tro. Som nevnt over har departementet funnet grunn til å justere reglene om tollskyld noe i forhold til høringsforslaget. Departementet legger til grunn at synspunktene fra Logistikk- og transportindustriens landsforening også ivaretas ved dette.

Bestemmelsen knytter seg til de typetilfellene som følger av § 2-1 annet ledd, og utpeker en tollskyldner for disse tilfellene, dvs. hvem som er ansvarlig. Tollskyldneren kan være en fysisk eller en juridisk person.

Første ledd regulerer den vanligste og mest praktiske situasjonen ved innførsel av varer, og innebærer at den som føres opp som mottaker på tolldeklarasjonen (SAD-dokumentet) er tollskyldner.

Annet ledd fastsetter at den som lar seg representere ved fortolling av varer vil være solidarisk ansvarlig for tollskylden med den deklarerte mottakeren. Dette tilsvarer ansvarsreguleringen i EFs tollkodeks ved såkalt «indirekte representasjon», men er innholdsmessig i det alt vesentligste en videreføring av vareeierbegrepet i gjeldende rett. Ett eksempel vil være at en speditør fører seg selv opp som mottaker på tolldeklarasjonen, selv om den reelle varemottaker er en annen. Speditøren vil her være tollskyldner etter første ledd, mens mottakeren vil være tollskyldner etter annet ledd.

Tredje ledd fastsetter at den som i forbindelse med deklarering av en vare har gitt feilaktige opplysninger som fører til at tollskyld helt eller delvis ikke oppkreves, er tollskyldner i tillegg til varemottakeren, dersom vedkommende visste eller burde ha visst at opplysningene var feilaktige. Også etter gjeldende rett ville «den som har opptrådt på hans [vareeiers] vegne» være ansvarlig, men bare i den grad han fremdeles hadde varen i sin besittelse. Det vil ikke lenger være et vilkår for ansvar at den som har gitt de feilaktige opplysningene har varen i sin besittelse på det tidspunktet feilen oppdages. Bestemmelsen er i samsvar med ansvarsreguleringen i EFs tollkodeks.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om hvem som er tollskyldner etter denne paragrafen.

Til § 2–3 Tollskyldner ved ufortollet vare

Bestemmelsen er ny og angir hvem som er tollskyldner ved ufortollet vare. I høringsforslaget anga denne bestemmelsen hvem som er tollskyldner. Bestemmelsen er endret etter høringen etter innspill fra Toll- og avgiftsdirektoratet.

Bestemmelsen knytter seg til de typetilfellene som følger av § 2-1 (3), og utpeker en tollskyldner for disse tilfellene, enten denne tollskyldneren er en fysisk eller en juridisk person.

Første ledd fastsetter at den som er ansvarlig for oppfyllelse av de vilkår som er gitt i forbindelse med midlertidig tollfritak etter kapittel 6, er tollskyldner dersom vilkårene ikke oppfylles. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 4-25, som innebærer at den som ønsker å disponere over en tollekspedert vare på en annen måte enn angitt ved tollekspedisjonen, plikter å inngi ny deklarasjon. Tollskyldner etter denne bestemmelsen vil være deklarert mottaker av varen, eventuelt også den som reelt sett har mottatt varen ved innførselen.

Annet ledd fastsetter at den som har ansvar for å overholde andre forpliktelser etter loven blir tollskyldner dersom vedkommende ikke overholder forpliktelsene. Dette vil være ulike personer i forhold til de forskjellige typetilfellene. Ved brudd på plikten til å legge fram varen ved innførsel, toll­ekspedere den eller legge den inn på tollager, dvs. smugling, vil plikten, og derved tollskylden, påhvile den som faktisk innførte varen. Tollagerholder vil være tollskyldner dersom han ikke overholder sine forpliktelser etter § 4-30, men også den som rent faktisk tar varen ut fra lageret uten å tollekspedere den vil være ansvarlig, jf. § 4-10. Ved ulovlig disponering over en ufortollet vare etter §§ 4-10 og 4-25, vil tollskyldner være den som faktisk disponerte varen. En senere erverver av varen i Norge vil imidlertid ikke være tollskyldner, med mindre det foreligger uaktsomhet eller forsett, se fjerde ledd. Oppbevaring av en vare vil også være regulert i fjerde ledd.

Tredje ledd fastsetter at den som medvirker til brudd på de reglene som det henvises til i første og annet ledd også er tollskyldner dersom vedkommende visste eller burde ha visst at forpliktelsene eller vilkårene ikke var overholdt. Regelen om medvirkning er ny i forhold til gjeldende rett, og er ment å ramme aktiv medvirkning til de nevnte regelbruddene. Ren oppbevaring av varer vil i stedet bli behandlet i fjerde ledd.

Fjerde ledd fastsetter at den som har ervervet eller oppbevart varer som er innført i strid med de reglene det er henvist til i første og annet ledd, også er tollskyldner dersom vedkommende visste eller burde ha visst at forpliktelsene eller vilkårene ikke var overholdt. Det siktes her for det første til situasjoner der noen kjøper smuglede eller midlertidig innførte varer i Norge. Bestemmelsen viderefører på dette området gjeldende rett slik den er tolket i rettspraksis. Oppbevaring av varer gir i seg selv ikke grunnlag for tollplikt etter gjeldende rett. Endringen er imidlertid gjort for å harmonisere norsk rett med EF-retten, og er begrenset til å gjelde den som har utvist skyld i forbindelse med ervervet av den ufortollede varen.

Femte ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om hvem som er tollskyldner etter denne paragrafen.

Til § 2–4 Solidaransvar for tollskyld

Bestemmelsen er ny og gjelder solidaransvar for tollskyld, i de tilfeller der det er flere tollskyldnere. Tilsvarende solidarregel finnes i EFs tollkodeks artikkel 213. I høringsforslaget ble det foreslått en tilføyelse om at dekning først skal søkes den som forsettlig har overtrådt tollovgivningen, jf. også den reviderte tollkodeksen artikkel 51. Departementet har ikke funnet grunn til å innta en slik tilføyelse i lovforslaget, og viser til at tilføyelsen representerer en materiell endring i forhold til gjeldende regler. Videre vil en slik dekningsregel innebære betydelig merarbeid for tollmyndighetene. I likhet med Toll- og avgiftsdirektoratet legger departementet vekt på at tollmyndighetene skal kunne forholde seg til en av de ansvarlige, uavhengig av intern skyldgrad dem imellom.

Første ledd fastsetter at dersom det er flere tollskyldnere som har samme tollskyld, skal de hefte solidarisk overfor tollmyndighetene.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om solidaransvar for tollskyld.

Til § 2–5 Tollskyld for vare som sendes i henhold til internasjonal avtale om tollforenklinger

Bestemmelsen er ny og omhandler tilfellene der en vare er sendt inn i eller gjennom tollområdet etter særlige prosedyrer fastsatt i internasjonale avtaler om tollforenklinger. De avtalene som det refereres til, er bl.a. Konvensjonen om en felles transitteringsprosedyre ( EU–EFTA Convention on Common Transit Procedure, of 20 May 1987 ), TIR-konvensjonen ( Customs Convention on the International Transport of Goods under cover of TIR carnets, Geneva, of 15 January 1959 – la convention douanière relative au transport international des marchandises sous le couvert de carnets TIR ) og ATA-konvensjonen ( Customs Convention on the ATA carnet for the Temporary Admission of Goods, Brussels, of 6 December 1961 – la convention douanière sur le carnet ATA pour l"admission temporaire de marchandises ).

Første ledd fastsetter at garantist er tollskyldner dersom det disponeres over varen i strid med den tillatelse som tollmyndighetene har gitt etter de ovennevnte prosedyrene.

Annet ledd fastsetter at garantistens ansvar etter første ledd skal gjelde uten hensyn til de øvrige bestemmelser om tollskyld i kapittel 2. Det innebærer at det i transitterings- og forpassingstilfellene kan være flere tollskyldnere, både garantisten og andre som utpekes som tollskyldnere etter de øvrige bestemmelser.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om garantistens plikt til å svare toll.

Til Kapittel 3 Trafikken til og fra tollområdet

Kapittelet omhandler den generelle melde- og fremleggelsesplikt som påhviler enhver som bringer vare til eller fra tollområdet. I § 3-2 flg. er det særlige bestemmelser som omhandler plikter for fører av transportmiddel. Kapittelet svarer i hovedsak til reglene i tolloven kapittel IV («Trafikken til og fra tollområdet»), og kan spores tilbake til tolloven av 1928 og delvis også til tolloven av 1845.

Til § 3–1 Melde- og fremleggelsesplikt

Bestemmelsen omhandler den generelle plikten til å melde fra om og legge frem varer for tollmyndighetene, og viderefører tolloven § 24.

Første ledd pålegger enhver som bringer med seg vare til eller fra tollområdet, å melde fra til tollmyndighetene og å oppgi eller legge frem varene for tollmyndighetene til kontroll. Melde- og fremleggelsesplikten er generell, og retter seg så vel mot passasjerer og mannskap på skip eller luftfartøy som anløper norsk havn eller lufthavn, og reisende som krysser riksgrensen på vei, uten hensyn til transportmåte eller krysningssted. For fører av transportmiddel gjelder særlige bestemmelser om blant annet om meldeplikt, se §§ 3–2 flg. Den alminnelige meldeplikt etter § 3–1 må også sees i sammenheng med de nærmere regler om tollbehandling i §§ 4–1 flg. og deklareringsplikt etter § 4–10, og den fremgangsmåte som der er bestemt for hvorledes meldinger og deklarasjoner skal inngis. Toll- og avgiftsdirektoratet har påpekt at godsregistreringsordningen er under omlegging, og at utviklingen går mot registrering av varene allerede ved innførselen. Det er etter direktoratets mening derfor behov for hjemmel for å kunne pålegge registreringsplikt for den som bringer varer til tollområdet. Finansdepartementet er enig i dette, og har innarbeidet bestemmelse om dette i første ledd annet punktum .

Annet ledd gjør unntak fra meldeplikten i første ledd. Bokstav a omhandler innførsel, der det gis unntak for person som bare bringer med seg reisegods som ved innførselen er toll- og avgiftsfritt etter § 5–1 (1) bokstav a og § 6-1 (1) bokstav a, og som ellers kan innføres uten spesielle tillatelser. De nærmere regler om vareslag, verdi- og kvantumsbegrensninger mv. for toll- og avgiftsfritt reisegods vil være fastsatt i forskrift, hjemlet dels i nevnte §§ 5–1 og 6-1, og dels i de tilsvarende lovregler om merverdiavgift og særavgifter ved innførsel. Unntaket fra meldeplikten vil i disse tilfellene samsvare med bestemmelsene om unntak fra deklarasjonsplikten, se § 4–10. Det vises også til at det i særlovgivningen vil finnes forbud mot innførsel av spesifikke vareslag, som visse våpen, narkotika og lignende. Unntaket fra melde- og fremleggelsesplikten etter bokstav a, gjelder ikke slike tilfeller, jf. tilføyelsen om at varen må kunne innføres uten spesielle tillatelser. Bokstav b gjør unntak fra meldeplikten ved utførsel, dersom vedkommende som bringer varen med seg unntaksvis ikke er omfattet av deklarasjonsplikten, jf. § 4–11. Forutsetningen er, som i innførselstilfellene, at varen som medbringes ikke er undergitt krav om spesielle utførselstillatelser, slik som i eksportkontrollovgivningen, se § 3–7 annet ledd.

Tredje ledd åpner for innføring av forenklede rutiner for melde-, fremleggelses-, oppgave- og registreringsplikt på grenseoverganger, fergeterminaler, flyplasser og andre innpasseringssteder, dersom forholdene etter tollmyndighetenes vurdering ligger til rette for det. I dag er det slike forenklede rutiner bl.a. ved innførsel av varer som reisende bringer med seg ut over toll- og avgiftsfri kvote (automat) og innførsel i form av postsendinger. I tillegg finnes det varetyper hvor det er lite praktisk å fremlegge varen for kontroll i tradisjonell forstand, som inn- og utførsel av strøm, eller ved fløting av tømmer. Loven åpner også for at profesjonelle aktører kan få forenklede rutiner dersom man oppfyller visse vilkår. Det vises for øvrig til hva som er nevnt i motiveringen for § 4-10.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om melde- og fremleggelsesplikten, og om når og hvordan meldingen skal gis og hva den skal inneholde, herunder pålegg om å avgi forhåndsmelding. Etter høringsinnspillet fra Toll- og avgiftsdirektoratet er det i lovforslaget innarbeidet fullmakt til også å gi forskrift om unntak fra pliktene etter denne paragrafen.

Til § 3–2 Bestemmelsessted ved ankomst til ­tollområdet

Bestemmelsen retter seg mot fører av transportmiddel og angir bestemmelsesstedet ved ankomst til tollområdet. Bestemmelsen viderefører tolloven §§ 21 og 22.

Første ledd pålegger fører av ethvert transportmiddel som ankommer tollområdet, til å gå direkte til et tollsted. Bestemmelsen tar sikte på å hindre at transportmidler går til steder hvor tollmyndighetene ikke er stasjonert, der det naturlig nok er vanskeligere å utøve kontrollvirksomhet. Den norske advokatforening mener, under henvisning til dagens lokalisering av tollmyndighetenes stasjoner, at det ikke er behov for bestemmelsen i § 3-2 som angir en plikt for fører av transportmiddel til å gå direkte til det sted der tollmyndighetene er stasjonert.

Finansdepartementet finner det ikke hensiktsmessig å endre bestemmelsen. Prinsippet som fremkommer er viktig ut fra kontrollhensyn, og har nær sammenheng med meldeplikten.

Annet ledd åpner for at fører av fartøy og luftfartøy kan pålegges å følge bestemte fly- eller seilingsleder. Tilsvarende kan fører av motorvogn som er på vei til eller fra tollområdet pålegges å følge bestemte veier. Samferdselsdepartementet og Luftfartstilsynet mener det vil være en materiell endring og ser heller ikke behovet for en bestemmelse som gir tollmyndighetene myndighet til å pålegge fører av fartøy i luften å følge bestemte flygeveier, og viser til at det kan oppstå konflikt i forhold til anvisninger fra lufttrafikktjenesten basert på sikkerhetsinteresser.

Finansdepartementet viser til at det ikke har vært meningen å foreslå materielle endringer her, og at det åpenbart må være luftfartsmyndighetenes ansvar å dirigere lufttrafikken.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om fører av transportmiddel og dennes plikt til å gå direkte til tollsted, herunder om bestemte fly- eller seilingsleder og veiruter. Etter høringsinnspillet fra Toll- og avgiftsdirektoratet er det i lovforslaget innarbeidet fullmakt til også å gi forskrift om unntak fra pliktene etter denne paragrafen.

Til § 3–3 Meldeplikt ved ankomst til bestemmelsessted

Bestemmelsen retter seg mot føreren av transportmiddel og pålegger en meldeplikt ved ankomst. Bestemmelsen viderefører tolloven § 22.

I høringen ble det i første leddførste punktum foreslått en bestemmelse som innebærer at fører av fartøy mv. som ankommer sted i tollområdet, skal melde fra til tollmyndighetene før ankomsten. Toll- og avgiftsdirektoratet har i høringen vist til at dette er en endring i forhold til gjeldende regler, hvor det er tilstrekkelig å melde seg snarest mulig etter ankomsten. I praksis kan da fartøyet anløpe sted, for deretter å kontakte tollmyndighetene når disse er tilgjengelig. Direktoratet anbefaler ikke at en regel om meldeplikt før ankomst innføres før den er konsekvensutredet. Finansdepartementet er enig i dette, og har justert forslaget slik at det er tilstrekkelig å melde seg snarest mulig. Departementet har også justert forslaget slik at det ikke oppstår utilsiktede virkninger ved å knytte meldeplikten til ankomst til tollområdet, i stedet for som etter nåværende § 22, «når et transportmiddel kommer fra utlandet». I høringen var dette knyttet til ankomsten til tollområdet, noe som vil innebære en utilsiktet virkning ved at mange transportmidler, som i dag faller utenfor reglene om meldeplikt, vil få meldeplikt. Departementet ser det imidlertid som hensiktsmessig å ha meldeplikt som en hovedregel, men da slik at det i de aktuelle bestemmelsene i stedet innarbeides en fullmakt til å gjøre unntak fra disse pliktreglene.

Med sted siktes til havn, ankringsplass eller lufthavn, men også andre steder vil kunne omfattes av regelen, avhengig av tollmyndighetenes nærmere bestemmelse. I annet punktum bestemmes at tilsvarende plikt kan pålegges fører av landbaserte transportmiddel, det vil si motorvogner på vei, jernbanetog og lignende. Tredje punktum åpner for at føreren kan la andre gi melding på sine vegne, for eksempel speditør, megler, ekspeditør eller andre som føreren gir fullmakt, eller som av den ansvarlige for varetransporten er pålagt å gjøre dette.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om førerens meldeplikt etter første ledd, herunder om når og hvordan melding skal gis og hva meldingen skal inneholde, og om unntak fra meldeplikten.

Til § 3–4 Lossing

Bestemmelsen retter seg mot fører og omhandler lossing av vare fra transportmiddel. Bestemmelsen viderefører tolloven § 23.

Første ledd oppstiller i første punktum en plikt til å innhente tillatelse fra tollmyndighetene før varer losses eller fjernes fra et transportmiddel ved dettes ankomst til tollområdet.

I praksis gis slik tillatelse av tollagerholderen, som er bemyndiget av tollmyndighetene til, på visse vilkår, å motta og lagre ufortollede varer. Bestemmelsen ivaretar i første rekke hensynet til kontrollen med ufortollede varer. Selv om det ikke fremgår av ordlyden, vil det ikke være noe i veien for at tillatelse til lossing gis før transportmiddelet kommer til tollområdet. Som ledd i arbeidet for å forenkle handelsrutinene, vil det heller ikke være noe i veien for at tollmyndighetene fastsetter generelle unntak fra kravet om at samtykke skal foreligge før lossing finner sted. Dette vil kunne klargjøres i forskrift. Av annet punktum følger at i unntakstilfelle, for eksempel der transportmiddelet av tekniske grunner, værforhold eller lignende, er tvunget å losse utenfor ordinært lossested, skal føreren likevel snarest mulig melde fra til tollmyndighetene om lossingen.

I høringen ble det i annet leddførste punktum foreslått at fører av transportmiddel som ankommer tollområdet, eller den som handler på hans vegne, umiddelbart plikter å la medbrakte varer godsregistrere før varene legges inn på tollager. Toll- og avgiftsdirektoratet har i høringen vist til at godsregistreringsordningen er under omlegging, og foreslår at dette kommer til uttrykk i bestemmelsen. Finansdepartementet er enig i dette og har innarbeidet i bestemmelsen en plikt for fører av transportmiddel som ankommer toll­området, eller den som handler på hans vegne, å la medbrakte varer registrere etter gjeldende bestemmelser, jf. fullmakten i tredje ledd.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om lossing og registrering. Slike bestemmelser vil gjelde hvorledes tillatelsen skal innhentes, og hvilke steder eller områder og til hvilke tider lossingen skal tillates. Det kan også gis bestemmelser som gjør unntak fra plikten til å innhente tillatelse før lossing.

Til § 3–5 Lasting

Bestemmelsen retter seg mot fører av transportmiddel og omhandler lasting av vare i fartøy som har bestemmelsessted utenfor tollområdet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 27.

Første ledd bestemmer i første punktum at tollmyndighetenes tillatelse må innhentes før varer lastes om bord i fartøy som har bestemmelsessted utenfor tollområdet. Bestemmelsen gjelder bare for skip. I annet punktum bestemmes at også landbaserte transportmiddel vil kunne omfattes, ikke bare fartøy. Slik utvidet anvendelse til nærmere bestemte transportmidler, som for eksempel til visse lastebiler eller godstog, vil måtte fastsettes i forskrift etter tredje ledd. Av tredje punktum følger at særskilt lastetillatelse fra tollmyndighetene likevel ikke kreves for produkter av fiske og fangst som er tatt ombord i fartøy på fiske- og fangstfeltene.

Annet ledd gir en sanksjonsregel, ved at varer som er innlastet uten tollmyndighetenes tillatelse, kan kreves losset for at varene skal kunne undersøkes før de eventuelt lastes inn på ny.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om lasting, herunder om at lasting bare kan finne sted på bestemte steder, i bestemte områder og til bestemte tider. Som nevnt vil det også forutsettes at eventuell utvidet anvendelse av første ledd til andre typer transportmidler enn fartøyer, må forskriftsfestes.

Til § 3–6 Tillatelse, meldeplikt mv. ved videre ­transport i tollområdet

Bestemmelsen retter seg mot fører av transportmiddel ved videre transport av ufortollet vare i toll­området. Bestemmelsen viderefører tolloven § 26.

Første ledd pålegger i første punktum fører av fartøy å innhente tollmyndighetenes tillatelse til å gå videre til annet sted i tollområdet, dersom det medbringes ufortollede varer, herunder proviant. Dersom det gis slik tillatelse, bestemmer annet punktum at reglene i §§ 3–2 til 3–4 kommer tilsvarende til anvendelse ved ankomst til annet sted i tollområdet. Etter tredje punktum kan fører av andre transportmidler pålegges tilsvarende meldeplikt.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om videretransportering av ufortollede varer innenfor tollområdet, og om unntak fra meldeplikten. Eventuell utvidet anvendelse av meldeplikten etter første ledd, til også å gjelde andre, nærmere bestemte typer transportmidler enn fartøyer, må forskriftsfestes.

Til § 3–7 Meldeplikt ved avreise fra tollområdet – særskilt eksporttillatelse

Bestemmelsen retter seg mot fører av transportmiddel og omhandler avreisesituasjonen. Bestemmelsen bygger på tolloven § 26 annet ledd, § 28 og lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi § 1.

Første ledd pålegger i første punktum føreren av et fartøy og luftfartøy – før dette forlater tollområdet – å melde fra til tollmyndighetene om avreisen. I annet punktum åpnes det for at fører av landbaserte transportmiddel kan pålegges tilsvarende meldeplikt.

Annet ledd gjelder tilfellene der transportmiddelet medbringer varer som er omfattet av lovgivningen om eksportkontroll. Her pålegges føreren å forsikre seg om at nødvendig eksporttillatelse er gitt før transportmiddelet forlater tollområdet. Eksportkontroll er regulert i flere lover, blant dem lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. De varer som omfattes av reglene om pliktig eksporttillatelse, er oppregnet i særlige vedlegg til forskrifter til eksportkontrolloven. Eksportkontrollovgivningen gir regler også om opplysningsplikt og om straffesanksjoner, og vil supplere de tilsvarende bestemmelser i tollovgivningen. Bestemmelsen her regulerer imidlertid ikke førerens plikter etter eksportkontrollovgivningen.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, blant annet om når og hvordan melding skal gis, hva den skal inneholde og om unntak fra meldeplikten. Skal anvendelse av meldeplikten etter første ledd utvides til også å gjelde andre typer transportmidler enn fartøyer, må dette forskriftsfestes.

Til Kapittel 4 Tollbehandling

Kapittelet er nytt i forhold til den eksisterende tolloven, og samler bestemmelser som omhandler behandlingen av varer som føres inn på eller ut av tollområdet. Uttrykket «tollbehandling» vil omfatte både tolldeklarering, oppbevaring på tollager og tollekspedisjon. Tidligere var begrepet «tollforretning» vanlig brukt om gjøremål som er lagt til tollmyndighetene. Etter høringen har departementet erstattet begrepet med «tolltjeneste», som anses mer opplysende, og som vil omfatte tollmyndighetenes gjøremål. Kapittelet er inndelt i fire underkapitler, og redigert etter en kronologisk orden, der paragrafene er ordnet slik at de angir i rekkefølge de forskjellige plikter som oppstår ved inn- og utførsel av varer. Underkapittel I gir fellesbestemmelser om tollbehandlingen, herunder om tolltjenesten. Underkapittel II gir bestemmelser om deklareringsplikt. Dette underkapittelet har også en bestemmelse om elektronisk deklarering over linje. Underkapittel III gir bestemmelser om tollekspedisjon, og underkapittel IV om lagring av ufortollet vare. Bestemmelsene om lagring av ufortollede varer er plassert etter underkapittelet om tollekspedisjon for å tydeliggjøre at innførte varer i utgangspunktet skal tollekspederes. Tollovens bestemmelser om tolletatens pakkhus og opplagssteder foreslås ikke videreført, ettersom disse ikke lenger har praktisk betydning. Bestemmelsene om lagerholders ansvar for toll er flyttet til kapittel 2 om tollskyld, mens bestemmelsen om frisoner og frihavner er plassert til slutt i kapittel 4.

Tolloven § 35 gir i dag fullmakt til å gi bestemmelser om tollkreditt. Bestemmelse om dette er innarbeidet i ny skattebetalingslov § 14-20. Det foreslås derfor ingen regler om tollkreditt i den nye loven om toll og vareførsel.

Til § 4–1 Plikt til tollbehandling

Bestemmelsen omhandler plikten til å tollbehandle en vare, og bygger på tolloven § 29.

I høringen ble det bl.a. foreslått at varene skulle tollekspederes umiddelbart på det tollsted som ligger nærmest lossestedet, og legges inn på tollager. Logistikk- og Transportindustriens Landsforening har vist til at de fleste varer i dag av praktiske grunner og for å håndtere en stadig økende import til Norge, blir kjørt direkte til importøren som skal ha varene i bero på sitt lager inntil de er fortollet. LTL antar at utkastet ikke vil endre dagens praksis, og at det fortsatt vil være anledning til å bygge på den juridisk fiksjon som likestiller dette med at varene legges inn på lager.

Finansdepartementet har i lovforslaget ikke inntatt vilkår om at varene skal tollekspederes «på det tollsted som ligger nærmest lossestedet». I rutinene for tollekspedisjon av varer er ikke dette lenger noe vilkår. Departementet viser videre til bestemmelsens annet ledd som åpner for at varen kan lagres på annen måte. For å unngå omgåelser og ulovlige innførsler, er det imidlertid sentralt at dette skjer med tollmyndighetenes godkjennelse. Departementet anser det uheldig dersom det utvikler seg en praksis på siden av regelverket. Toll- og avgiftsdirektoratet vil i lys av dette bli bedt om å klargjøre denne praksisen. Ved utarbeidelsen av forskriften vil dette også bli vurdert nærmere.

Første ledd slår fast den sentrale pliktregel i tollretten, at varer som innføres til tollområdet skal undergis tollbehandling. Bestemmelsen må leses i sammenheng med den alminnelige meldeplikts­regelen for fører av transportmiddel etter § 3–1, men tollbehandlingsplikten retter seg ikke bare til føreren, men til enhver. Tollbehandling er et samlebegrep for alternativene som er oppregnet i første ledd , nemlig at en vare som innføres enten skal (a) tollekspederes umiddelbart, (b) legges inn på tollager, (c) anbringes i en frisone, (d) tilintetgjøres eller (e) avstås til tollmyndighetene. Videre innebærer tollekspedisjonen at tollmyndighetene tillater at det kan disponeres over varen på nærmere angitt måte. De alternative disponeringsmåtene fremgår av definisjonen av uttrykket tollekspedisjon i § 1–1 annet ledd bokstav h, og de korresponderende detaljregler i §§ 4–20 flg. i underkapitlet om tollekspedisjon.

Annet ledd utvider de fire alternativene etter første ledd, slik at en ufortollet vare med tollmyndighetenes godkjennelse likevel kan tillates at blir liggende midlertidig på lossestedet, eventuelt mot sikkerhet for toll og avgifter som måtte påløpe ved en eventuell senere fortolling. Det skal bemerkes at uttrykket «annen likestilt lagringsplass» i tolloven § 29 annet ledd, gir liten veiledning fordi begrepet «tollager» har endret innhold siden tollovens tilblivelse i 1966. Den gang var «tollager» ensbetydende med tollmyndighetenes pakkhus, jf. Ot.prp. nr. 19 (1965–66) side 26, mens «annen likestilt lagringsplass» var et privat tollager. Etter gjeldende rett har imidlertid uttrykkene fått et endret meningsinnhold, slik at tollager i praksis er et privat tollager godkjent av tollmyndighetene, ettersom lagring av ufortollet gods ikke lenger besørges av tollmyndighetene. Det vises for øvrig til bestemmelsene om §§ 4–30 flg. i underkapitlet om lagring av ufortollet vare.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollbehandling og tollekspedering, om frist for tollekspedisjon og om tollmyndighetenes adgang til å kreve dekket omkostninger ved lagerholdet og til å kreve sikkerhet. Det innføres i dag en rekke varer som ikke tollbehandles. Dette gjelder olje og gass fra kontinentalsokkelen, og fisk fanget av norske fartøy. Departementet har i tredje ledd derfor innarbeidet en hjemmel til å gi forskrift om fritak fra plikten til tollbehandling.

Til § 4–2 Tilbakehold, lagring og tvangssalg mv.

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes mulighet for å tilbakeholde, lagre og tvangsselge varer som ikke blir tollekspedert. Bestemmelsen bygger på tolloven §§ 30, 33 og 47.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene for tollskylderens regning kan tilbakeholde eller innhente en vare som ikke er tollekspedert. Betingelsen for tilbakeholdelse og innhenting er at varen ikke er tollekspedert innen de frister som er fastsatt etter § 4–1.

Annet ledd gjelder tollmyndighetenes adgang til tvangssalg av den tilbakeholdte gjenstanden. Det bestemmes videre at tollmyndighetenes avhendelse av varer som er innhentet eller tilbakeholdt, skal skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg i skattebetalingsloven § 14-10. Bestemmelsen i tolloven § 4-2 tredje ledd (nåværende § 30 tredje ledd) om at toll og offentlige avgifter skal dekkes foran lagerholders krav på lagerleie er nå innarbeidet i ny skattebetalingslov § 14-10 fjerde ledd.

Tredje ledd gir tollmyndighetene adgang til å ta hånd om varen på annen måte enn ved tvangssalg, herunder tilintetgjøre varen. Etter tolloven § 33 kan tilintetgjøring skje når tollskyldneren velger å avstå varen til tollmyndighetene, og etter loven § 47 kan tilintetgjøring skje dersom varen er lite holdbar eller i ferd med å bli ødelagt, og tilintetgjøring finnes nødvendig. I sistnevnte tilfelle skal tollskyldneren om mulig varsles. Bestemmelsene om tilintetgjøring i tolloven §§ 33 første ledd og 47 tredje ledd videreføres her. I mange tilfeller er det eksempelvis tatt hånd om biler med så lav verdi at salgsinntekten ikke vil dekke lagrings- og salgsutgiftene. For å unngå tap, vil det være ønskelig at bilen kan leveres til skroting eller gjenvinning så raskt som mulig. I andre tilfeller vil det ikke være mulig å selge varen, for eksempel fordi varen er undergitt restriksjoner. Tollmyndighetene må da kunne ha anledning til å ta varen i forvaring på annen betryggende måte, eksempelvis der varen faller innenfor de særlige regler som gjelder for eksotiske dyre- og plantearter, slik dette er bestemt i Cites-konvensjonen ( Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora, Washington, of 3 March 1973 ).

Fjerdeledd fastslår at tollskyldneren skal dekke omkostningene ved tilintetgjøringen, og viderefører tolloven § 33 annet ledd når tollskyldneren har valgt å avstå varen til tollmyndighetene etter § 33 første ledd, og § 47 tredje ledd siste punktum når det er tale om lite holdbare varer eller varer som er i ferd med å bli ødelagt.

Femte ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om blant annet tollmyndighetenes adgang til å tilbakeholde, innhente, lagre, selge eller tilintetgjøre varer, herunder adgangen til å kreve dekket omkostninger knyttet til tilbakeholdelsen, innhentingen, lagerholdet, salget og varsling.

Til § 4–3 Åpnings- og ekspedisjonstid – særskilt vederlag for utførte tolltjenester

Bestemmelsen omhandler tolltjenestens åpnings- og ekspedisjonstid, og viderefører tolloven §§ 6 og 7.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene skal holde grenseovergangsstedene åpne når trafikkmengden tilsier det, med unntak av tilfeller der det innføres ferdselsforbud. For så vidt gjelder varehandel med andre EØS-land, vil grenseovergangsstedenes åpningssteder være undergitt de minstekrav som følger av artikkel 8 i EØS-avtalen protokoll 10, Om forenkling av kontroll og formaliteter i forbindelse med godstransport. Åpnings- og ekspedisjonstider vil måtte reguleres nærmere i forskrift med hjemmel i siste ledd.

Annet ledd bestemmer at tolltjenester skal utføres innen de fastsatte åpnings- og ekspedisjons­tider. Uttrykket «tolltjeneste» erstatter tidligere «tollforretninger» som var nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 108 (1992–93), avsnitt 5.2.

Tredje ledd er hentet fra tolloven § 7, og åpner for at tolltjenester også kan utføres utenfor regulær åpnings- og ekspedisjonstid, eller utenfor selve toll­ekspedisjonsstedet, for eksempel i havn eller på flyplass. Annet punktum bestemmelser at tollmyndighetene i slike tilfeller kan kreve særskilt godtgjørelse. Det må forutsettes at slik godtgjørelse står i rimelig forhold til de utgifter tollmyndighetene påføres som følge av vedkommende tolltjenester. Etter EØS-avtalen Protokoll 10 artikkel 8 nr. 4 skal det være tillatt å kreve betaling for visse tolltjenester som ytes utenfor fastsatt ekspedisjonstid.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser om antallet og beliggenheten av grenseovergangssteder, herunder de enkelte grenseovergangsstedenes åpnings- og ekspedisjonstid. Videre kan departementet fastsette forskrift om at det skal betales særskilt vederlag for visse tolltjenester, og om hvordan veder­laget skal beregnes.

Til § 4–10 Deklareringsplikt ved innførsel – ufortollet vare

Bestemmelsen gjelder plikten til å deklarere en vare ved innførselen, og viderefører tolloven § 32.

Første ledd slår fast et selvdeklareringsprinsipp. Dette innebærer at den som vil disponere over en vare som ikke er fortollet, av eget tiltak må søke tollmyndighetene om tillatelse. Uttrykket «vare som ikke er fortollet» vil bestemmes med utgangspunkt i legaldefinisjonen i § 1–1, og de nærmere regler i underkapittelet om tollekspedisjon, se §§ 4–20 flg. Uttrykket «innhente tollmyndighetenes tillatelse» henspiller på de deklareringsrutinene som er omtalt i annet ledd, og i de påfølgende paragrafer.

Annet ledd oppstiller i første punktum et formkrav, der det bestemmes at søknad om tillatelse som nevnt i første ledd skal inngis til tollmyndighetene i form av en tolldeklarasjon. Regelen er en videreføring av tolloven § 32 første ledd, men slik at tollovens generelle betegnelse («søknad med tilhørende opplysninger») er erstattet av et formkrav om «tolldeklarasjon». Annet punktum bestemmer at tolldeklarasjonen skal inneholde de opplysningene om varen som kreves etter forskrift, eller som tollmyndighetene finner nødvendig i det enkelte tilfelle for å foreta en betryggende tollekspedisjon.

Tredje ledd presiserer at tolldeklarasjonen skal leveres skriftlig eller elektronisk. Papirdeklarering skal skje på fastsatt formular (innførselsdeklarasjon), og nærmere bestemmelser om dette vil fastsettes i forskrift, jf. tredje ledd. Når det gjelder elektronisk deklarering, vil nærmere bestemmelser om dette finnes i §§ 4–13 flg. For reisende kan deklarering av reisegods ut over toll- og avgiftsfri kvote etter annet punktum skje muntlig når tollmyndighetene åpner for dette.

Fjerde ledd bestemmer at dokumenter som kreves fremlagt etter forskrift, eller som myndighetene finner nødvendig for å kunne foreta en betryggende tollekspedisjon, skal være vedlagt eller gjort tilgjengelig på den måten som tollmyndighetene bestemmer, med mindre annet fremgår av forskrift. Det er også bestemt at tollmyndighetene kan nekte å ta en deklarasjon under behandling inntil alle pliktige opplysninger eller dokumenter er avgitt.

Femte ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om deklareringsplikten, herunder blant annet om deklareringsmåten, de dokumenter og øvrige opplysninger som pliktes fremlagt, og om forenklede rutiner som innebærer fritak fra, eller lettelser i, deklareringsplikten. Det vises her til motivene til § 3-1 annet og tredje ledd vedrørende melde- og fremleggelsesplikten. Fritak og forenklinger i forhold til disse pliktene vil ofte korrespondere med tilsvarende fritak og forenklinger i forhold til deklareringsplikten. Ett eksempel er reisende som kun har med reisegods innenfor den toll- og avgiftsfrie kvoten. Disse er fritatt for både melde- og deklareringsplikten, og kan passere tollmyndighetene på grønn sone der en slik ordning er innført.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har vist til at statistikkarbeidet bl.a. baserer seg på opplysninger fra tolldeklarasjonene, og understreker viktigheten av at disse er riktige. SSB hadde sett det som en fordel med hjemmel til å kreve korrekte/fullstendige opplysninger også under en forenklet prosedyre. SSB ser videre behov for en hjemmel for tjenestespesifikasjon av deklarasjonen. SSB peker også på at statistikken for utenrikshandel med tjenester bygger på data innhentet direkte fra foretakene, men med noen grad av overlapp med tolldeklarasjonene. I noen tilfeller vil tjenester være inkludert i varetransaksjonen. For å unngå dobbelttellinger er det derfor behov for å splitte transaksjonsverdien i en vare- og en tjenestedel. SSB viser til at tollmyndighetene i dag kun har hånd om tollverdien, og ikke over den fulle transaksjonsverdien. SSB vil se det som en fordel at den nye loven kunne kreve en slik spesifikasjon ved deklareringen.

Finansdepartementet er enig med SSB i behovet for korrekte opplysninger i tolldeklarasjonen, og faren for at opplysningene til statistikkhensyn ikke vil bli tilstrekkelig ivaretatt dersom forenklede rutiner gjøres omfattende. Departementet viser imidlertid til at det ligger til tollmyndighetene å vurdere de forenklede rutinene, og det er i denne vurderingen naturlig å se hen til også andre forhold enn de rent tollmessige, eksempelvis statistikkhensyn. Departementet ser imidlertid ikke behov for å regulere vurderingstemaene nærmere i loven her. Departementet finner heller ikke å imøtekomme SSBs anmodning om hjemmel for å splitte deklarasjonen. En slik endring forutsetter en bredere utredning, og departementet anser ikke at det er rom for en slik materiell endring i denne omgang.

Til § 4–11 Deklarasjonsplikt ved utførsel – ­ særskilt eksporttillatelse

Bestemmelsen omhandler deklareringsplikten ved utførsel, og viderefører tolloven § 38, jf. lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av varer, tjenester og teknologi mv. § 1.

Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) etterlyser en beskrivelse av sider ved direkte leveranser av fisk i utlandet fra fiskefartøyer, jf. lov 27. april 1990 om regulering av eksporten av fisk og fiskevarer, som definerer slik leveranse som eksport. Etter forskrift til loven skal tollmyndighetene innkreve og fastsette markedsavgiften og føre kontroll med at forbudet mot eksport fra eksportør som ikke er registrerte, overholdes. FKD viser imidlertid til at denne type leveranser ikke anses som utførsel fra tollområdet og avviker fra tollovens normalordning som videreføres i lovutkastet. Det blir vist til at dette medfører en mangelfull registrering av slike leveranser som eksport, og at dette også er et problem med hensyn til statistikk og nasjonalregnskapet.

Finansdepartementet viser til at denne problemstillingen er til vurdering, men anser det ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på dette i denne tekniske revisjonen. Departementet vil eventuelt kunne vurdere problemstillingen nærmere når forskriften til loven skal utarbeides.

I høringen ble det i et tredje ledd foreslått en bestemmelse om å innhente eksportkontrollmyndighetens tillatelse. Etter innspill fra Toll- og avgiftsdirektoratet i høringen, har departementet ikke videreført dette i forslaget. Selv om eksportkontrollovgivningen pålegger at tillatelse skal være innhentet før selve utførselen, er det ikke ønskelig at tillatelsen også i ethvert tilfelle skal være innhentet før tolldeklareringen. Selv om tillatelsen i de fleste tilfeller vil være på plass, vil det kunne forekomme at forholdet først blir avklart ved deklareringen. Tilsvarende gjelder ved en rekke andre varer hvor tollmyndighetene håndhever andre etaters regelverk ved utførsel.

Første ledd slår i første punktum fast at det gjelder et selvdeklareringsprinsipp også ved utførsel. Dette innebærer at enhver som vil utføre vare fra tollområdet, av eget tiltak plikter å innhente tollmyndighetenes tillatelse til dette før varen utføres. Bestemmelsen får anvendelse for alle varer, enten varen er fortollet eller ufortollet. Av annet punktum følger at søknad om slik tillatelse inngis ved at varen deklareres, og etter tredje punktum gjelder de alminnelige deklarasjonsregler etter § 4–10 tilsvarende for varesendinger som utføres. Første ledd må også sees i sammenheng med pliktregelen i § 3–5, om å innhente tollmyndighetenes samtykke før lasting.

Annet ledd bestemmer at deklarering skal skje i så god tid, at tollmyndighetene skal ha mulighet for å undersøke varen før den er innlastet. De nærmere frister vil måtte fastsettes i forskrift.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, blant annet om deklareringsmåten, de dokumenter og øvrige opplysninger som pliktes fremlagt, og om forenklede rutiner som innebærer fritak fra plikten til å innhente utførselstillatelse.

Til § 4–12 Oppbevaring av meldinger, deklarasjoner, dokumenter mv.

Bestemmelsen omhandler plikten til å oppbevare meldinger til tollmyndighetene, og viderefører to­lloven § 42.

Første ledd pålegger den som avgir pliktig melding til tollmyndighetene, herunder tolldeklarasjoner, å oppbevare meldingen eller en kopi av denne. Plikten gjelder enten meldingene er inngitt på papir, ved bruk av elektronisk datautveksling, eller på annen måte, og tilsvarende gjelder for de dokumenter, erklæringer mv. som skal fremlegges etter kapittel 3.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om hvor, på hvilken måte og hvor lenge meldinger eller meldingskopier, og de dokumenter og øvrige opplysninger som pliktes fremlagt, skal oppbevares.

Den norske advokatforening har vist til at den nye bokføringsloven innførte en differensiert lagringstid for primær- og sekundærdokumentasjon på hhv. 3 og 10 år, og ber departementet vurdere om oppbevaringsplikten også kan differensieres for tolldokumentasjonen.

Finansdepartementet vil vurdere dette nærmere, og har i forslaget innarbeidet også en hjemmel til å gi forskrift om fritak fra oppbevaringsplikten.

Til § 4–13 Tillatelse til bruk av elektronisk ­datautveksling ved deklarering mv.

Bestemmelsen omhandler muligheten for å bruke elektronisk datautveksling når melding skal gis tollmyndighetene. Bestemmelsen viderefører tolloven §§ 40 - 44.

I høringsnotatet ble bestemmelsene i tolloven §§ 40 – 44 foreslått innarbeidet i utkastet §§ 4-13 til 4-17, hovedsakelig med fullmakter til å gi nærmere forskrifter. Toll- og avgiftsdirektoratet har anbefalt at bestemmelsene i utkastet § 4-14 til 4-17 i stedet innarbeides i forskrifter, og at fullmaktsbestemmelsene til å gi forskrifter samles i utkastet § 4-13 tredje ledd. Finansdepartementet er enig i at disse tekniske bestemmelsene i stedet bør innarbeides i forskrift, og har endret utkastet i samsvar med dette.

I tilknytning til disse bestemmelsene har Datatilsynet, under henvisning til personopplysningsloven § 28, påpekt at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn nødvendig for å gjennomføre formålet. Datatilsynet viser til at en særlov om sletting vil gå foran det som følger av § 28. Finansdepartementet anser det som naturlig at også bestemmelser om sletting av opplysninger blir regulert i forskrift.

Første ledd bestemmer at melding og deklarasjoner som etter loven skal inngis til tollmyndighetene, kan tillates gitt ved hjelp av elektronisk datautveksling. Videre fastsettes at bestemmelsene om deklarering får tilsvarende anvendelse på annen datamaskinassistert kommunikasjon med tollmyndighetene så langt de passer.

Annet ledd bestemmer at den som har fått tillatelse til å gi melding ved hjelp av elektronisk datautveksling etter første ledd, kan pålegges ikke å benytte annen overføringsmåte overfor tollmyndighetene enn den som fremgår av tillatelsen. Et slikt pålegg vil det i enkelttilfeller kunne gjøres unntak fra.

Tredje ledd bestemmer at tillatelsen kan endres eller tilbakekalles.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift. Leddet samler forskriftskompetansen som tidligere fulgte av tolloven §§ 41-44. Departementet kan etter dette gi bestemmelser om vilkår som må være oppfylt for at det skal kunne gis tillatelse til bruk av elektronisk datautveksling, fremgangsmåten ved ending og tilbakekall av tillatelsen, hvilke typer meldinger som kan overføres elektronisk, hvordan overføringen skal skje, når elektroniske meldinger skal anses være lagt frem, hvilke plikter som kan pålegges brukeren for å ivareta meldingssikkerheten, nettverksleverandørens plikter i forbindelse med utvekslingen, og tillatelsens øvrige innhold. Herunder vil det bli gitt regler om lagring og sletting av personopplysninger.

Til § 4–20 Frigjøring av ufortollet vare – fortolling

Bestemmelsen omhandler vilkår for fri disponering av ufortollet vare, og viderefører tolloven § 32, jf. 1 nr. 7, og tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 6.

Første ledd slår fast en sentral regel i tollretten, nemlig at fri disponering av vare er betinget av tollmyndighetenes tillatelse, og at slik tillatelse gis ved at varen fortolles. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 1–1, som definerer «fortolling» som en tollbehandling som innebærer at en vare frigjøres og går over i fri disponering i tollområdet. Uttrykket «frigjøres» benyttes i dag i tolloven § 1 nr. 7, der det heter om fortolling at dette er en «tollbehandling som innebærer at en vare helt frigjøres fra tollvesenets befatning».

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om frigjøring av ufortollet vare, herunder om tollekspedisjon, fortolling og om forenklede fortollingsrutiner.

Til § 4–21 Sending av ufortollet vare til sted i tollområdet – forpassing

Bestemmelsen omhandler vilkår for sending av ufortollet vare til sted i tollområdet, og viderefører tolloven § 56 første og annet ledd.

Første ledd åpner i første punktum for at ufortollet vare kan forpasses til nærmere angitt sted i toll­området dersom tollmyndighetene gir tillatelse til det. Tillatelsen vil kunne gis i forbindelse med at varen tollekspederes, men den kan også gis på annen måte. Annet punktum bestemmer at tillatelse til forpassing skal gis på de vilkår som følger av den forpassingsordning som benyttes. Bestemmelsen er utformet slik at den skal samsvare med internasjonale avtaler om forpassing og de ulike carnet -ordninger som er henvist til som anbefalt praksis («recommended practice») i Kyoto-konvensjonen om forenkling og harmonisering av tollprosedyrer ( International Convention on the simplification and harmonization of Customs procedures, Kyoto, of 18 May 1973 ), Anneks E.1.

Annet ledd pålegger den som har fått tillatelse til forpassing og føreren av det transportmiddel som varen sendes med, å bringe varen direkte til bestemmelsesstedet uten unødig opphold. Videre pålegges disse ved ankomsten umiddelbart å fremlegge varene for tollmyndighetene i samme mengde og i uendret tilstand.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om forpassingsordninger, blant annet om sikkerhetsstillelse, låsing og forsegling, bruk av og omkostninger ved tollvakt, og om ansvar ved brudd på vilkår i forpassingstillatelse.

Til § 4–22 Grensekryssende sending av ufortollet vare – transittering

Bestemmelsen omhandler vilkår for grensekryssende sendinger av ufortollet vare, og viderefører tolloven § 57.

Første ledd bestemmer i første punktum at ufortollet vare kan sendes gjennom eller til sted i toll­området i transitt, dersom tollmyndighetene ved tollekspedisjonen gir tillatelse til det. Tillatelsen vil kunne gis i forbindelse med at varen tollekspederes, men den kan også gis på annen måte. Annet punktum henviser til vilkårene i den konvensjonen som legges til grunn for tillatelsen. I første rekke vil dette gjelde Konvensjonen om en felles transitteringsprosedyre ( EU–EFTA Convention on Common Transit Procedure, of 20 May 1987 ), men også andre konvensjoner som omfatter forsendelse av varer over landegrenser vil omfattes. Mest praktisk er TIR-konvensjonen (Customs Convention on the International Transport of Goods under cover of TIR carnets, Geneva, of 15 January 1959 – la convention douanière relative au transport international des marchandises sous le couvert de carnets TIR). Det er også gitt transitteringsbestemmelser i Konvensjonen om forenklinger i formalitetene ved handel med varer, SAD-konvensjonen ( Convention on the Simplification of Formalities in Trade of Goods, of 20 May 1987 ), mellom de samme partene. Betingelsene for slik transittforsendelse vil følge av vedkommende konvensjonsbestemmelse, og må forutsettes at avklares i forbindelse med at varesendingen tollekspederes. Vilkårene er i prinsippet like både ved forsendelse ut av tollområdet, som når varer kommer inn i tollområdet, selv om ansvaret for toll og avgifter vil kunne være ulikt.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, blant annet om elektroniske transitteringssystemer, autorisasjonsordninger og vilkår for disse, og ansvar ved brudd på transitteringstillatelse. Transitteringsordningene inneholder en rekke prosedyrebestemmelser som det er behov for å gjennomføre i norsk intern rett. Hjemmel til å gi forskrift om slike prosedyrer er innarbeidet i annet ledd.

Til § 4–23 Tillatelse til utførsel

Bestemmelsen omhandler vilkår for å utføre varer fra tollområdet, og viderefører tolloven § 38, jf. lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av varer, tjenester og teknologi m.v. § 1. Videre vises til tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1 bokstavene a til c som gjelder utførsel av ufortollede varer. I høringen var det i annet ledd forslag om at vare som er omfattet av lovgivningen om eksportkontroll, bare kan tollekspederes for utførsel dersom eksportkontrollmyndighetene har gitt tillatelse til det. Departementet viser til at en slik forutsetning om tillatelse for visse vareslag følger av eksportkontrolloven § 1. Eksportøren (deklaranten) vil etter forholdene kunne pålegges å dokumentere overfor tollmyndighetene at det foreligger en slik eksporttillatelse, gitt av vedkommende eksportkontrollmyndighet. Bestemmelsen er ikke tatt med i forslaget her, og det vises til kommentarene til § 4-11.

Første ledd bestemmer at utførsel av vare er betinget av tollmyndighetenes tillatelse, og at slik tillatelse gis ved at varen tollekspederes. Regelen må leses i sammenheng med deklarasjonsplikten etter § 4–11. Det innarbeides også bestemmelse om at den som har fått tillatelse til utførsel, også plikter å utføre varen.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, blant annet om at ufortollet vare kan tillates levert til salg eller bruk om bord i fartøy eller luftfartøy som skal forlate toll­området. Tilsvarende hjemmel har tollmyndighetene i dag i tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1 bokstavene a til c, som alle gjelder utførsel av ufortollet vare. Tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1 bokstav d gjelder i dag tillatelse til salg av ufortollet vare fra skattefrie utsalg (taxfree) for passasjerer som reiser til utlandet. Bokstav d gjelder imidlertid også for skattefritt salg til passasjerer som ankommer Norge med fly. Fra 1. juli 2005 ble det åpnet for skattefritt salg ved ankomst til Norge, jf. St.prp. nr. 65 (2004-2005) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2005. De bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 1 som i dag gjelder utførselstilfellene, foreslås inntatt i § 4-23. Bestemmelsen som gjelder skattefritt salg av ufortollede varer ved ankomst til Norge, vil etter forslaget her reguleres i § 4-30. I tillegg foreslås at forskriftsfullmakten i tredje ledd også omfatter adgang til å sette tidsfrist for utførsel av varene i forbindelse med at tillatelse gis.

Til § 4–24 Annen disponering over ufortollet vare

Bestemmelsen omhandler vilkår for å disponere over en vare på annen måte, og bygger på tolloven § 32.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan gi tillatelse til annen form for disponering over ufortollet vare enn det som er nevnt i §§ 4–20 til 4–23. Slik disponering vil blant annet omfatte midlertidig tollfritak for varer som skal gjenutføres, og frigjøring av ufortollede varer uten at fortolling finner sted. En praktisk viktig ordning i den forbindelse vil være midlertidig innførsel ved hjelp av ATA-carnet, i samsvar med ATA-konvensjonen (Customs Convention on the ATA carnet for the Temporary Admission of Goods, Brussels 6. desember 1961) . Tillatelse til disponering over varen vil gis i forbindelse med at varen tollekspederes, jf. § 4–25.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om disponering over ufortollet vare som nevnt i første ledd.

Til § 4–25 Adgang til å disponere over tollekspedert vare mv.

Bestemmelsen angir at en vare bare kan disponeres over i samsvar med tollekspedisjonen, og viderefører tolloven § 32 annet til femte ledd.

Første ledd uttrykker det sentrale prinsippet om at det først kan disponeres over ufortollet vare etter at varen er tollekspedert, og at tollekspedisjonen innebærer at det settes vilkår for disponeringen.

Annet ledd slår fast at det skal foretas en ny toll­ekspedisjon dersom det skal disponeres over varen på annen måte enn det som er gitt i tillatelsen ved den forutgående tollekspedisjonen.

Tredje ledd bestemmer at tollmyndighetene kan nekte tollekspedisjon inntil de dokumenter som pliktes avgitt etter lov eller forskrift er mottatt.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollekspedisjon, og om utsettelse av, eller fritak fra, den alminnelige deklarasjonsplikt, jf. § 4–10.

Til § 4–26 Rett til gjenutførsel, avståelse mv.

Bestemmelsen omhandler de muligheter en mottaker har til å gjenutføre eller avstå varen til tollmyndighetene. Bestemmelsen viderefører tolloven § 33.

Første ledd gir mottakeren rett til å gjenutføre varen, såfremt varen ikke er tollekspedert. Varen skal i så fall deklareres for utførsel. Uttrykket «eller disponere over på annen måte» sikter til samtlige av de alternativer som en tollekspedisjon åpner for.

Annet ledd gjelder retten til avstå varene. En slik avståelse innebærer at tollmyndighetene kan beslutte å selge varen til fordel for statskassen, eller å tilintetgjøre den. Reglene i § 4–2 gis tilsvarende anvendelse når varen avstås m.m. i tollekspedisjonstilfellene.

Etter tredje ledd første punktum gjelder retten til å gjenutføre eller avstå en vare uten at toll skal betales ikke vare som er innført eller disponert over i strid med tollovgivningen eller tollmyndighetenes vedtak. Tollmyndighetene kan likevel tillate at varen gjenutføres eller avstås uten at toll skal betales, når det foreligger særlige omstendigheter knyttet til innførselen eller disponeringen, jf. annet punktum . Bestemmelsen må sees i sammenheng med bestemmelsene i kapittel 2.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om blant annet adgangen til å kreve dekket omkostninger ved lagerholdet og til å kreve sikkerhet.

Til § 4–27 Tilbakehold ved disponering i strid med tollekspedisjon

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes mulighet til å tilbakeholde en vare som er disponert over i strid med det som er angitt i tollekspedisjonen. Bestemmelsen viderefører tolloven § 30 første ledd.

Første punktum gir tollmyndighetene rett til – på tollskyldnerens regning – å holde tilbake eller hente inn varer som er disponert over i strid med det som er angitt i tollekspedisjonen, jf. § 4–25. Forutsetningen er at tollskyldneren eller noen denne svarer for har disponert over varen i strid med tillatelse gitt ved tollekspedisjon. Er varen i tollmyndighetenes varetekt, kan varen nektes utlevert. Etter annet punktum gjelder § 4–2 annet til femte ledd tilsvarende. Etter forskriftsfullmakten som følger av § 4-2 femte ledd vil det kunne fastsettes nærmere bestemmelser om lagring av de tilbakeholdte eller innhentede varene, og om tollmyndighetenes adgang til å kreve omkostningene knyttet til innhentingen og lagerholdet, dekket av tollskyldneren, for eksempel ved faste leiesatser. Det forutsettes at leien står i forhold til de faktiske utgifter tollmyndighetene er påført som følge av lagerholdet.

Til § 4–30 Tillatelse til opprettelse og drift av tollager

Bestemmelsen omhandler vilkår for opprettelse og drift av tollager, og viderefører tolloven § 48.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan gi tillatelse til opprettelse og drift av tollager der ufortollede varer kan lagres. Slike tollagre betegnes i dag som tollager A-D, henholdsvis alminnelig lager (A), sentrallager (B), «Tax-free shop» på lufthavn (C) og bearbeidingslager (D). Den som gis tillatelsen, tollagerholderen, vil på forhånd ha søkt om dette og fremlagt nødvendig dokumentasjon.

I høringsnotatet ble det foreslått en oppregning i loven av slike vilkår som kan stilles for å gi tillatelse, men likevel slik at disse kan fastsettes i det enkelte tilfelle. Den norske advokatforening mener enkelte formuleringer i høringsutkastet knyttet til disponeringen av varen på tollageret, etterlater tvil om det legges opp til en materiell endring ved at enhver disponering, eksempelvis også annet salg enn regulert detaljsalg av varen mens den ligger på tollager, skal være forbudt, med mindre det er uttrykkelig tillatt.

Finansdepartementet har funnet at oppregningen av aktuelle vilkår, bedre passer i forskrift, og vil i den forbindelse også vurdere innspillet fra Advokatforeningen. Vilkårene i forskriften vil blant annet kunne angi: (a) den tid tillatelsen skal gjelde fra og hvordan den skal bringes til opphør, (b) i hvilken utstrekning varer også kan lagres andre steder enn på tollageret (direkte kjøring),(c) om tollskyldneren tillates å foreta ompakking og andre disposisjoner av varen på tollageret, (d) at tollagerholderen skal stille betryggende sikkerhet for det ansvar tollagerholderen måtte komme i overfor tollmyndighetene, (e) at fastsettelse av lagerleie og andre vilkår for bruk av tollager skal godkjennes av tollmyndighetene, (f) at tollagerholderen skal dekke tollmyndighetenes utgifter knyttet til tollkontrollen, (g) at tollagerholderen skal føre lagerregnskap, og (h) de krav som stilles til bygninger eller opplagsplasser som skal anvendes som tollager. Videre kan det stilles krav til bygninger og lignende i tillatelsen.

Annet ledd bestemmer at hvis de fastsatte vilkår ikke overholdes eller tollagerholderen på annen måte gjør seg skyldig i misbruk, kan tillatelsen trekkes tilbake. Det er presisert at en gitt tillatelse også kan suspenderes. En slik midlertidig tilbaketrekning kan være for en begrenset periode eller inntil visse faktiske forhold er brakt i orden.

I tredje ledd er departementet gitt fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollagertillatelser.

Til § 4–31 Lagringstid mv. på tollager

Bestemmelsen omhandler hvor lenge en vare kan lagres, og viderefører tolloven § 53.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan fastsette hvor lenge en vare kan lagres på tollageret eller hos tollmyndighetene.

Annet ledd bestemmer at dersom varen ikke tatt ut innen fristens utløp, kan tollmyndighetene tvangsselge varen etter regelen i den nye skattebetalingsloven § 14-10.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om lagringstid og tvangssalg.

Til § 4–32 Tollagerholderens krav på lagerleie mv.

Bestemmelsen omhandler tollagerholderens krav på lagerleie, og om tilbakeholdsrett i varen. Bestemmelsen viderefører tolloven § 54.

Første ledd bestemmer at tollagerholderen har krav på lagerleie, og tilbakeholdsrett i varen for sitt krav på leien. Tilbakeholdsretten er likevel ikke til hinder for at tollmyndighetene foretar salg etter § 4–31.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om lagerleie og dekning av dette.

Til § 4–33 Opprettelse av frisone og frihavn

Bestemmelsen omhandler vilkår for opprettelse av frisone og frihavn, og viderefører tolloven § 55.

Første ledd bestemmer at Kongen, med Stortingets samtykke, kan tillate at det opprettes frisoner eller frihavner hvor ufortollede varer kan oppbevares, deles, ompakkes eller bearbeides. Forutsetningen er at handels- og næringsmessige hensyn tilsier dette.

Annet ledd slår fast at frisoner eller frihavner ligger utenfor tollområdet for så vidt gjelder plikten til å svare toll.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser for den enkelte frisone eller frihavn som tillates opprettet, og derunder de begrensninger som skal gjelde for indu­striell virksomhet og handel der.

Til § 4–34 Drift av frisone og frihavn

Bestemmelsen omhandler vilkår for drift av frisone og frihavn, og viderefører tolloven § 55.

Første ledd bestemmer at drift av frisone og frihavn skal bekostes av brukerne.

Annet ledd oppstiller visse vilkår som kan stilles og i hvilken utstrekning lovens øvrige bestemmelser skal få anvendelse på frisoner og frihavner. Vilkår kan også stilles til godkjennelse av driftsansvarlig for området, og det kan stilles krav til inngjerding eller annen avgrensning, til overvåkning av trafikken til og fra området, og til de personer og foretak som ønsker å etablere seg i området.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser for driften av den enkelte frisone eller frihavn som tillates opprettet.

Til Kapittel 5 Tollfritak

Kapittelet gjelder fritak for toll. Uttrykket «fritak» sikter til det forhold at den toll som ellers skal svares etter Stortingets vedtak (enten det er ordinær toll eller en redusert toll etter en preferanseordning), bortfaller i sin helhet. Lovreglene om tollfritak retter seg mot de enkelte vareførsler, og ikke vareslag som sådan. Avgjørende for om en vareførsel kommer inn under fritaket, vil dels bero på vareslaget, og dels på andre forhold, som bruks­egenskaper eller visse egenskaper eller kjennetegn ved brukeren.

Det må videre sondres mellom lovens fritak for toll (kapittel 5), og på den annen side de fullmakter som loven gir forvaltningen til å sette ned de ordinære tollsatsene (kapittel 9) eller øke dem (kapittel 10). Lovreglene om tollfritak etter kapittel 5 er utformet slik at de innebærer et lovbundet skjønn («toll skal ikke svares...…»), og for så vidt vil den berettigede uten videre ha krav på at den aktuelle vareførselen ikke utløser plikt til å svare toll. Lovens fullmakter til forvaltningen om å sette ned eller øke tollsatsene etter kapittel 9 og 10, er derimot diskresjonære , og skjønnsutøvelsen vil der bero på en hensiktsmessighetsvurdering. Forvaltningsskjønnet vil følgelig måtte bygge på de skjønnsmessige kriterier som loven oppstiller, men det vil være opp til forvaltningsorganet selv å avgjøre om fullmakten skal benyttes, og – i fall den benyttes – på hvilket nivå tollsatsen bør fastsettes.

Det vises til at fritak eller unntak for merverdiavgift og særavgifter ved innførsel reguleres i særlovgivningen; reglene i lovforslaget her gjelder bare fritak for toll. Det at en vareførsel er omfattet av lovens tollfritak etter kapittel 5, innebærer heller ikke fritak fra meldeplikten etter kapittel 3 eller fra plikten til å la varen tollbehandles etter kapittel 4.

Til § 5–1 Vare til personlig bruk

Bestemmelsen omhandler ulike tollfritak for varer til personlig bruk, og viderefører bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 10 til 14, og nr. 28. Den sjablonmessige fritaksreglen i § 11 nr. 14 bokstav a om «andre brukte varer enn nevnt i nr. 9-13» gir liten veiledning, og er ikke innarbeidet i forslaget.

Første ledd angir hvilke varer som er fritatt. Vilkåret om at varene må være til personlig bruk fremgår av annet ledd. Varer som innføres for å videreselges eller utleies faller derved utenfor fritaket. I annet ledd blir det presisert at varene ikke skal utnyttes kommersielt. Dette gjelder imidlertid ikke tollfritaket for arvegods. Her er det tilstrekkelig at arvelater må ha brukt varene personlig.

Bokstav a gir tollfritak for reisegods og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 10.

Bokstav b gjelder varer som har tilhørt norsk borger avgått ved døden i utlandet. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 11.

Bokstav c viderefører fritakene for flyttegods i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 12 og nr. 14 bokstav e.

I bokstav d videreføres fritakene i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 14 bokstav b om premier mv., og bokstav c om bryllupsgaver og gavesendinger. Bryllupsgaver og gavesendinger vil imidlertid fanges opp av det generelle fritaket for gaver, og utgår som et særskilt fritak. De nærmere vilkår for fritak vil bli gitt i forskrift. Det samme gjelder det konvensjonsbaserte fritaket for gaver til krigsfanger som finnes i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 28. Det spesielle fritaket i § 11 nr. 14 bokstav c for brudeutstyr foreslås ikke videreført. Fritaket er i praksis begrenset til senge-, lin- og dekketøy og personlig garderobe, som vedkommende brud innfører her i landet i anledning ekteskap. Det har videre vært et krav at bruden må være utenlandsk og bosatt i utlandet, og at hun flytter til Norge som en følge av gifte­målet. Fritaket antas ikke å ha noen selvstendig betydning idet det fanges opp av det generelle flyttegodsfritaket. Fritaket for brudeutstyr foreslås dermed ikke videreført. Fritaket i § 11 nr. 14 bokstav d, for gjenstander forarbeidet av sjøfolk, må antas neppe å ha større praktisk betydning, og vil eventuelt kunne inntas i forskrift. Fritaket i § 11 nr. 14 bokstav e, for motorkjøretøy og lystfartøyer, foreslås heller ikke innarbeidet, ettersom bakgrunnen for dette fritaket er et unntak i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 12 om flyttegods, som også omfatter motorkjøretøy og lystfartøy. Disse varene vil omfattes av uttrykket «flyttegods» i § 5–1 første ledd bokstav c, og nærmere vilkår og begrensinger vil kunne fastsettes i forskrift gitt med hjemmel i annet ledd. Den sjablonmessige fritaksregelen i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 14 bokstav a, om «andre brukte varer enn nevnt i nr. 9 til 13», gir liten veiledning, og er heller ikke innarbeidet i lovforslaget. Om nødvendig kan det i forskrift gis nærmere bestemmelser om dette.

I bokstav e videreføres fritaket om arvegods i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 13.

Annet ledd presiserer at varen skal benyttes til personlige formål og ikke utnyttes kommersielt. I dag er imidlertid ikke dette et vilkår for fritaket for arvegods, men varene må ha vært benyttet til personlige formål av arvelater.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift. Departementet vil kunne forskriftsregulere det nærmere omfang av lovens fritaksregel, og det vil kunne stilles vilkår.

Til § 5–2 Vare til bruk i transportmidler i ervervs­messig virksomhet

Bestemmelsen omhandler tollfritak for visse varer som medbringes ombord i transportmidler som kommer til tollområdet for midlertidig opphold, og der transportmiddelet går i nyttetrafikk eller er ledd i kommersiell virksomhet. Transport av rent privat karakter faller følgelig utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Bestemmelsen viderefører bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 2 til og med nr. 7.

Bokstav a gir tollfritak for proviant (mat-, drikke- og tobakkvarer) og forbruksvarer (vaskemidler, drivstoff, maling og lignende) som medbringes og forbrukes i fartøy eller luftfartøy, og gjennomfører Kyoto-konvensjonen om forenkling av harmonisering av tollprosedyrer ( Kyoto International Convention on the Simplification and Harmonization of Customs Procedures, of 18 May 1973, Annex J.3. concerning Customs Formalities applicable to commercial Means of Transport). Det er ikke avgjørende at varene faktisk forbrukes i løpet av tiden transportmiddelet oppholder seg på tollområdet, og den del av varene som ikke forbrukes ombord, må forutsettes at utføres sammen med fartøyet. Uttrykket «forbruksvarer» erstatter «fornødenheter» som er benyttet i tolltariffens inn­ledende bestemmelser § 11 nr. 4, 5 og 7, men forutsettes ikke å innebære endringer i fritakets avgrensning mot høyt beskattede varer som alkohol og tobakk mv., som omsettes om bord. Med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 4 er det i forskrift 5. november 1986 nr. 2057 og forskrift 18. desember 1970 nr. 20 gitt nærmere bestemmelser om tildeling til og bruk av ufortollet proviant om bord i henholdsvis ordinære fartøy og norske marinefartøyer.

Bokstav b gir tollfritak for proviant til tog til og fra tollområdet. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 6, og gjennomfører Kyoto-konvensjonen om forenkling av harmonisering av tollprosedyrer ( Kyoto International Convention on the Simplification and Harmonization of Customs Procedures, of 18 May 1973, Annex J.4 concerning Customs Treatment of Stores, Paragraph 3 on Trains ) .

Helse- og omsorgsdepartementet forutsetter at innførsel av alkoholholdig drikk vil bli nærmere regulert etter utkastet § 5-2 (3), og viser i den forbindelse til at dagens regelverk spesifikt fastslås at øl og vin som medføres i restaurantvogner med tog fra utlandet er fritatt for toll ved innførsel, mens det i høringsutkastet er proviant som er fritatt.

Finansdepartementet understreker at det ikke er meningen at den endrede ordlyd skal innebære materielle endringer her.

Bokstav c gir tollfritak for forbruksmateriell (som vaskemidler, drivstoff, maling og lignende) om bord i andre transportmidler enn slike som allerede er omfattet av tollfritaket i bokstav a. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 7, og gjennomfører Kyoto-konvensjonen om forenkling av harmonisering av tollprosedyrer ( Kyoto International Convention on the Simplification and Harmonization of Customs Procedures, of 18 May 1973, Annex J.3 concerning Customs Formalities applicable to commercial Means of Transport).

Bokstav d gir tollfritak for deler, inventargjenstander og redskaper i fartøy og luftfartøy som berges til tollområdet, typisk etter havari i åpen sjø, ved stranding eller nødlanding. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 2 og 3, og gjennomfører Kyoto-konvensjonen om forenkling og harmonisering av tollprosedyrer ( Kyoto International Convention on the Simplification and Harmonization of Customs Procedures, of 18 May 1973, Annex E.3 concerning the Carriage of Goods coastwise ).

Bokstav e gjelder deler og inventargjenstander til fartøy når de innføres sammen med fartøyet og beholdes til bruk om bord i det samme fartøyet som de ble ført hit til landet med. Tilsvarende gjelder luftfartøy. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 1 om deler til fartøy og nr. 3 om deler til luftfartøy. I høringen var bestemmelsen innarbeidet i § 6-1 (1) bokstav e. Toll- og avgiftsdirektoratet påpekte i høringen at det i sistnevnte bestemmelse er krav om gjenutførsel, og at et slikt vilkår for deler og inventar til disse fartøyene ikke er i samsvar med gjeldende rett. Finansdepartementet har i lys av dette innarbeidet fritaket i § 5-2 (1) bokstav e.

Annet leddførste punktum begrenser fritaket slik at transportmiddelet må være benyttet i ervervsmessig virksomhet idet varen innføres. Vareinnførsel som skjer ombord i fartøyer og luftfartøyer som benyttes til privatbruk, faller utenfor fritaket i første ledd. Tilsvarende vil gjelde der selve transportmiddelet er gjenstand for et kjøp i forbindelse med innførselen. Videre er fritaket begrenset slik at det kun gjelder den mengde som tollmyndighetene finner passende i forhold til fartøyets art, besetningens størrelse, antall passasjerer, og reisens art og oppholdets varighet, jf. annet punktum.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift. Toll- og avgiftsdirektoratet har vist til at det i tredje ledd er foreslått forskriftsfullmakt knyttet til vilkår mv. om proviantering i tilfeller der transportmiddelet forblir i tollområdet. Direktoratet påpeker at bestemmelsen imidlertid kun omhandler medbrakt proviant, ikke proviantering i Norge (som dekkes av § 4-23). Med utkastets ordlyd blir dette uklart, og direktoratet foreslår derfor « proviantering » endret til « proviant ». Finansdepartementet har innarbeidet dette.

Departementet vil kunne forskriftsregulere det nærmere omfang av lovens fritaksregel, og det vil kunne stilles vilkår.

Til § 5–3 Vare til fremmede makters representasjoner og internasjonale organisasjoner

Bestemmelsen omhandler tollfritak for vare til fremmede makters representasjoner og internasjonale organisasjoner, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 9.

Første ledd gir tollfritak for tre ulike brukskriterier nevnt i bokstavene a til c.

Bokstav a gjelder varer bestemt til bruk for fremmede makters representasjoner og disses representanter. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 9, og gjennomfører bl.a. Wien-konvensjonene om diplomatisk samkvem ( Vienna Convention on Diplomatic Relations, of 18 April 1961) , og om konsulært samkvem ( Vienna Convention on Consular Relations, of 24 April 1963 ). De sentrale artikler er 36 og 37, som omfatter varer til bruk for stasjonens offisielle gjøremål og varer til personlig bruk for diplomater og deres familie.

Bokstav b gjennomfører tollfritak for varer til bruk for militære styrker og kommandoenheter, blant dem NATO.

Bokstav c gjennomfører tilsvarende fritak for varer til bruk for internasjonale organisasjoner som for eksempel FN.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, blant annet om hvilke organisasjoner som omfattes og at varen bare skal benyttes av berettiget bruker. Forvaltningspraksis, blant annet om hjemmel for tollfritak for varer som var bestemt for Hans Majestet Kongen eller Det kongelige hus, er omtalt i St.prp. nr. 1 (2001–2002) Arbeids- og administrasjonsdepartementet, St.prp. nr. 1 (2001–2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak side 43 og 79, og Budsjettinnstilling S. nr. 1 (2001–2002) side 48 og 82.

Til § 5–4 Vare fra særlige områder, vare som ­gjeninnføres mv.

Bestemmelsen omhandler tollfritak for varer fra særlige områder, vare som gjeninnføres, eller som innføres av grensebefolkningen, samt et fritak for føll av hoppe som er drektig ved utførsel fra tollområdet. Bestemmelsen viderefører bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 23, 25, 27 og 29, og tollfritak fastsatt i forskrift 14. januar 2002 nr. 51 om tollfritak ved gjeninnførsel av varer bearbeidet på Svalbard. Bestemmelsen er noe omredigert etter høringen, ved at fritaket som gjelder varer med opprinnelse i tollområdet, og varer som tidligere er innført og fortollet, og senere gjenutført uten at toll er refundert (dvs. bokstav a og b i høringsutkastet), i stedet er innarbeidet i en ny bokstav e.

Bokstav a gjelder varer som innføres fra Svalbard eller Jan Mayen med tilhørende farvann, og som er fanget, utvunnet eller tilvirket der. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 27.

Bokstav b lovfester tollfritak for varer som gjeninnføres fra Svalbard eller Jan Mayen etter å ha vært bearbeidet der. Praksis følger av forskrift 14. januar 2002 nr. 51 om tollfritak ved gjeninnførsel av norske eller tidligere fortollede varer etter reparasjon eller bearbeiding på Svalbard, fastsatt med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 6.

Bokstavene c og d gjelder henholdsvis varer fra fangst eller fiske på havet utenfor tollområdet eller fra ubebodde strekninger i polaregnene, og petroleumsprodukter fra norsk del av kontinentalsokkelen som innføres. Slike vareførsler er tollfrie, dersom varene innføres direkte derfra. Bestemmelsene svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 25.

Bokstav e gjelder varer som er fremstilt eller fortollet her i landet og som gjeninnføres i uforandret stand, under forutsetning av at toll ikke er refundert ved utførselen. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 23.

Bokstav f viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 29 om varer som innføres av grensebefolkningen.

Bokstav g er ny i loven, men bygger på Finansdepartementets vedtak 20. juni 1971 om fritak for merverdiavgift for føll født i utlandet, fastsatt med hjemmel i merverdiavgifts­loven § 70. Før 1995 var føll yngre enn seks måneder tollfrie, men merverdiavgiftsfritaket har blitt praktisert tilsvarende for toll også etter den tid, og foreslås nå lovfestet.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser, herunder om vilkår og omfang av fritakene etter første ledd.

Til § 5–5 Ødelagt vare

Bestemmelsen omhandler tollfritak for og tilintetgjøring av vare som ødelegges før varen er frigjort fra tollmyndighetenes befatning, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 16.

Første ledd gir fritak for toll for en vare som ødelegges før varen er frigjort fra tollmyndighetenes befatning. I høringsforslaget var det en henvisning til § 7–5. Etter § 7–5 kan beregningsgrunnlaget settes ned forholdsmessig, etter skadens omfang. I forslaget fremgår vilkåret nå direkte av bestemmelsen. Paragraf 5–5 omfatter fullstendig ødeleggelse, mens § 7–5 også omhandler delvis ødeleggelse.

Etter høringen har departementet innarbeidet i annet ledd at importøren må dekke kostnadene ved tilintetgjøringen. Vilkåret følger av gjeldende rett; tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 24.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift. Departementet vil kunne forskriftsregulere det nærmere omfang av lovens fritaksregel, og det vil kunne stilles vilkår.

Til § 5–6 Vareprøve mv.

Bestemmelsen omhandler tollfritak for vareprøver, reklamemateriell og -film, opplysningsmateriell fra andre lands turistmyndigheter, dokumenter fra andre lands myndigheter, og emballasje og lastepall og utstyr for beskyttelse av transportmiddel. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 11 om diverse tollfritak.

Første ledd bokstav a gjelder vareprøver, modeller og mønstre av ubetydelig verdi. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 15, og den gjennomfører konvensjonen om tilretteleggelse for kommersielle vareprøver og reklamemateriell ( International Convention to facilitate the importation of commercial samples and advertising material, Geneva, of 7 November 1952 ) og enkelte regler i tollkonvensjonen om utstillingsvarer ( Customs Convention concerning facilities for the importation of goods for display or use at exhibitions, fairs, meetings or similar events, Brussels, of 8 June 1961) .

Bokstav b gjelder reklamemateriell og reklamefilm. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 15, og gjennomfører konvensjonen om tilretteleggelse for kommersielle vareprøver og reklamemateriell ( International Convention to facilitate the importation of commercial samples and advertising material, Geneva, of 7 November 1952 ) og tollkonvensjonen om utstillingsvarer ( Customs Convention concerning facilities for the importation of goods for display or use at exhibitions, fairs, meetings or similar events, Brussels, of 8 June 1961) .

Bokstav c gjelder opplysningsmateriell fra andre lands turistmyndigheter. Bestemmelsen gjennomfører tollfritak for turistreklamemateriell på grunnlag av OEEC-vedtak av 28. januar 1955 og 30. januar 1958 og en tilleggsprotokoll til konvensjonen om tollmessig tilretteleggelse for turister ( Convention concerning Customs Facilities for Touring, signed in New York on 4 June 1954, Additional Protocol to the Convention concerning Customs Facilities for Touring, relating to the importation of tourist publicity documents and material, signed in New York on 4 June 1954 ).

Bokstav d gjelder dokumenter og trykksaker fra andre lands myndigheter. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen om utveksling av offisielle publikasjoner og regjeringsdokumenter mellom stater ( Paris Convention concerning the Exchange of Official Publications and Government Documents between States, of 3 December 1958 ).

Bokstav e gjelder emballasje og lastepaller som benyttes til beskyttelse og forenkling av håndtering av selve varene, mens utstyr for beskyttelse av last omfatter materiell til bruk i avstivning av lasterom og lignende. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 16 til 20, og gjennomfører Konvensjonen om tollbehandling av paller til bruk i internasjonal handel ( Geneva Convention on Customs Treatment of Pallets used in international Transport, of 9 December 1960 ).

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, herunder om vilkår for, og omfanget av, fritak etter første ledd.

Til § 5–7 Vare til teknisk og vitenskapelig bruk mv.

Bestemmelsen omhandler ulike tollfritak for varer til teknisk og vitenskapelig bruk, og viderefører bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 31, 32, 33.

Første ledd bokstav a gjelder utskiftbare former til industriverktøy mv. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 32.

Bokstav b gjelder visse landbruksvarer til teknisk bruk. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 33.

Bokstav c gjelder varer til undervisning og vitenskapelig bruk ved universiteter, høyskoler og Meteorologisk institutt og dets stasjoner. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 31. Forvaltningspraksis er omtalt i St.prp. nr. 1 (1990–91) Om tollavgifter side 1 til 11, Budsjett Innst. S. nr. 16 (1990–91) side 1 til 12 og Forhandlinger i Stortinget 4. desember 1990 side 1271 til 1274, om blant annet tollfritak for varer som innføres til vitenskapelig bruk ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø, høyskolene og Meteorologisk institutt og dets stasjoner.

Bokstav d gjennomfører og kodifiserer tollfritak for varer av utdannende, vitenskapelig og kulturell art; i første rekke forpliktelser som følger av UNESCO-overenskomstene ( Agreement on the Importation of Educational, Scientific and Cultural Materials, Lake Success, of 22 November 1950 og Agreement for facilitating the international circulation of visual and auditory materials of an educational, scientific and cultural character, Lake Success, of 15. juli 1949 ).

Bokstav e gjennomfører tilsvarende fritak for utenlandske vitenskapelige ekspedisjoner.

Annet ledd presiserer at fritaket betinger bruk av berettiget bruker, og at det gjelder et overdragelsesforbud for disse tollfrie varene.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

Til § 5–8 Vare til luftfart

Bestemmelsen omhandler tollfritak for diverse varer til bruk for luftfarten, og viderefører bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 21 og 22, og § 12.

I første ledd bokstav a videreføres tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 21, og at flysimulatorer og deler til slike er videreført fra tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 22.

I bokstav b videreføres resterende tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 22. Videre foreslår departementet at fritaket gjøres generelt ved å oppheve begrensningen om at det kun gjelder sivil luftfart. Bakgrunnen er at det er gitt et generelt fritak for militære fly, utstyr og deler til disse i medhold av kgl.res. 15. september 1922, og at varer til bruk ved gjennomføringen av F16-programmet har tollfritak i Finansdepartementets forskrift 17. mars 1977 nr. 1, gitt i medhold av tolltariffens innledende bestemmelser § 12.

Samferdselsdepartementet etterlyser en tollmessig likebehandling av togvirksomhet med det som gjelder for sivil lufttrafikk hvor det i dag er fritak for bakkeutstyr, undervisningsmateriell mv., og luftfartøyer og deler til disse. Finansdepartementet viser til at en slik utvidelse av fritaksbestemmelsen vil ligge utenfor denne tekniske revisjonen.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser.

Til § 5–9 Vare av mindre verdi

Bestemmelsen er ny og omhandler tollfritak for vare av mindre verdi. Bestemmelsen kodifiserer gjeldende praksis.

Toll- og avgiftsdirektoratet påpekte i høringen at det praktiseres et tollfritak for varer med lav verdi. Verdigrensen er i dag 200 kroner, og er den samme grensen som gjelder for merverdiavgiften. Direktoratet foreslår at dette fritaket fra tollplikten blir innarbeidet i loven. Finansdepartementet er enig i dette, og foreslår bestemmelse om dette inntatt i § 5-9.

Fritaket fremgår av første ledd , mens verdigrense, vilkår og omfang vil fremgå av forskrift, jf. forskriftsfullmakten i annet ledd .

Til kapittel 6 Tollfritak for vare som skal gjenutføres

Bestemmelsene i dette kapittel omhandler tollfritak der varen innføres til midlertidig bruk innenfor tollområdet, for senere gjenutførsel. Forutsetningen for fritak etter kapittel 6 er at varene gjenutføres innen en bestemt frist, og at varene kan identifiseres ved gjenutførselen.

I tolltariffens innledende bestemmelser §§ 13 og 14 benyttes uttrykket «midlertidig tollfrihet», og bestemmelsene er utformet som fullmakter til Kongen («på de betingelser Kongen fastsetter») eller til tollmyndighetene («etter tollvesenets skjønn kan vilkåret fravikes»). I kapittel 6 er uttrykket «tollfritak» valgt på samme måte som i kapittel 5, ettersom bestemmelsene etter sitt innhold er materielle fritaksregler som retter seg mot enkeltindivider, om enn indirekte. En rekke av bestemmelsene gjennomfører dessuten traktatforpliktelser. Uttrykket «tollfrihet» kan i enkelte tilfeller være mindre egnet, fordi det samme utrykket også benyttes om tilfeller der tollsatsen er null.

Til § 6–1 Tollfritak ved midlertidig innførsel, uten ­sikkerhetsstillelse

Bestemmelsen omhandler tollfritak for diverse varer som innføres til midlertidig bruk, uten at det må stilles sikkerhet. Bestemmelsen viderefører bestemmelsene i tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 1, 2, 3, 4, 5, 6 og 7 og § 11 nr. 10.

Første ledd gir tollfritak for varer, slik som nærmere bestemt i bokstavene a til d.

Bokstav a gjelder reisegods (utstyr) for turister og andre som tar midlertidig opphold i tollområdet. Bestemmelsen svarer til § 6 i någjeldende reisegodsforskrift som gir hjemmel for personer bosatt utenfor norsk tollområde til opphold i Norge av inntil ett års varighet. Varene som medbringes etter denne bestemmelsen må gjenutføres ved utreisen. Som det fremgår av bemerkningene ovenfor til § 5-1 (1) bokstav a, er reisegodsforskriften i dag hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 11 nr. 10. Bestemmelsen gjennomfører konvensjonen om tollettelser for turister ( Convention concerning Customs Facilities for Touring, signed in New York on 4 June 1954 ) og Kyoto-konvensjonen om forenkling og harmonisering av tollprosedyrer, Anneks J.1 ( International Convention on the simplification and harmonization of Customs procedures – Annex J.1 concerning Customs Facilities applicable to Travellers ).

Bokstavb gir tollfritak for yrkesutstyr av mindre verdi, dersom importøren er bosatt eller hjemmehørende i utlandet, og utstyret skal brukes til oppdrag i tollområdet av importøren selv eller under dennes ledelse. Uttrykket «yrkesutstyr» vil omfatte alle typer utstyr som er relevant for utøvelsen av vedkommendes virksomhet og yrke, og utstyret må benyttes av importøren selv eller under dennes ledelse. Etter gjeldende rett er det krav både til utenlandsk eierskap og til at importøren skal være utenlandsk. Utstyret må eies og innføres av personer bosatt eller hjemmehørende utenfor tollområdet. Det heter i annet punktum at fritaket gjelder – med unntak av håndverktøy – ikke utstyr som skal benyttes i transport i tollområdet til industriell produksjon, emballering av varer, utnyttelse av naturrikdommer, eller til oppføring, reparasjon og vedlikehold av bygninger, eller til anleggsarbeid og lignende. Fritaket gjelder yrkesutstyr av mindre verdi, men en eksakt verdigrense vil ikke være hensiktsmessig at fastsettes i lov. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 1 bokstav a, og den gjennomfører tollkonvensjonen om yrkesutstyr ( Customs Convention on Temporary Importation of Professional Equipment, Brussels, of 8 June 1961 ).

Bokstav c gjelder produksjons- og kringkastningsutstyr for radio og fjernsyn der importøren er bosatt eller hjemmehørende i utlandet, såfremt utstyret skal brukes til oppdrag i tollområdet av importøren selv eller under dennes ledelse. I likhet med yrkesutstyr omhandlet i bokstav b er det også her krav om utenlandsk eierskap, men det gjelder derimot ingen verdigrense. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 1 bokstav b, og gjennomfører en anbefaling av 13. juni 1985 fra Verdens tollorganisasjon.

Bokstav d gir tollfritak for varer som innføres i forbindelse med større ulykker og naturkatastrofer hvor det er behov for øyeblikkelig hjelp. Det samme gjelder varer som innføres til bruk for beredskapsøvelser til slike situasjoner. Fritaket tar sikte på særskilte nødssituasjoner, men også øvelser som avholdes for å bedre katastrofeberedskapen vil omfattes. Materiell som forbrukes under redningen eller øvelsen omfattes også av fritaket. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 2, og den gjennomfører Kyoto-konvensjonen om forenkling og harmonisering av tollprosedyrer, Anneks F.5 ( International Convention on the simplification and harmonization of Customs procedures – Annex J.5 concerning Relief Consignments ). Etter tredje ledd i paragrafen vil hovedregelen være at slike varer skal gjenutføres. Departementet foreslår imidlertid at toll etter tollmyndighetenes skjønn kan frafalles for varer som er forbrukt under bergingsforetaket eller øvelsen.

Annet ledd gjelder transportmidler, og bestemmer at tollfritak skal innrømmes uten at det betales depositum eller stilles annen sikkerhet for tollen, under forutsetning av at transportmidlet og utstyr innføres til midlertidig bruk i tollområdet. De nærmere vilkår for fritaket etter første ledd følger av bokstavene a til e.

Bokstav a gjelder transportmidler til personlig bruk. Det må avgrenses mot tilsvarende varer til ervervsmessig bruk. Transportmiddelet må innføres av person som har fast oppholdssted i et annet land, og med mindre det er gitt særskilt tillatelse, må det bare føres av de nevnte personer. Nærmere vilkår for motorkjøretøy er fastsatt i forskrift 20. juni 1991 nr. 381 om avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge. Den folkerettslige forpliktelsen som ligger til grunn for fritaket er tollkonvensjonen om midlertidig innførsel av private motorvogner ( Customs Convention on the Temporary Importation of Private Road Vehicles, New York, of 18 May 1956 ).

Bokstav b gjelder motorvogner og tilhengere til ervervsmessig bruk. Etter første punktum er fritaket avgrenset til motorvogn og tilhenger, der motorvognen er registrert i utlandet, forutsatt at transportmiddelet brukes til ervervsmessig vare- eller persontransport fra sted i utlandet til sted i tollområdet, eller fra sted i tollområdet til sted i utlandet. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 4, og den gjennomfører tollkonvensjonen om midlertidig innførsel av kommersielle motorvogner ( Customs Convention on the Temporary Importation of Commercial Road Vehicles, Geneva, of 18 May 1956 ). Hovedregelen er at det kun er transport til og fra tollområdet som omfattes, men unntak er gjort for motorvogn registrert i EØS-land. Slike motorvogner kan etter annet punktum også drive godstransport i tollområdet, såkalt kabotasje (cabotage – opprinnelig retten til transportere gods langs kysten fra kapp til kapp), såfremt det foreligger såkalt «fellesskapstillatelse» fra kompetent myndighet. Med mindre det er gitt unntak må motorvogner ikke føres av personer bosatt i tollområdet. Tollmyndighetene kan imidlertid dispensere, og bakgrunnen er nye og strengere kjøretidsbestemmelser. Fritaket gjelder også utenlandske tilhengere.

Bokstav c gjelder jernbanemateriell til transport av varer og personer til eller fra tollområdet, under forutsetning av at det ikke benyttes til annen transport i tollområdet enn den som skjer i forbindelse med materiellets inn- og utførsel. Med «jernbanemateriell» omfattes alt skinnegående materiell for gods- og persontrafikk. Fritaket gjelder kun for transport til og fra tollområdet. Det er ikke krav om at eier må være bosatt utenfor tollområdet. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 3, og den gjennomfører konvensjonen om tilretteleggelse for grensekryssende transport av varer med jernbane ( International Convention to Facilitate the Crossing of Frontiers for Goods Carried by Rail, of 10 January 1952 ) og konvensjonen om tilretteleggelse for grensekryssende transport av passasjerer og deres bagasje med jernbane ( International Convention to Facilitate the Crossing of Frontiers for Passengers and Baggage carried by Rail, of 10 January 1952 ).

Bokstav d gjelder containere til transport av varer til eller fra tollområdet. Det er ikke krav om utenlandsk eierskap, men det er en forutsetning at containeren ikke benyttes til annen transport i tollområdet enn det som skjer i forbindelse med inn- og utførsel. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 6, og gjennom­fører tollkonvensjonen om containere ( Customs Convention on Containers, of 18 May 1956 ).

Bokstav e gir fritak for reservedeler og lignende som er bestemt til reparasjon av transportmiddel og utstyr nevnt i a til d, og der delene etter avsluttet reparasjon skal gjenutføres sammen med vedkommende transportmiddel. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 13 nr. 7, og den gjennomfører tollkonvensjonen om midlertidig innførsel av kommersielle kjøretøy og reservedeler for Europ-godsvogner ( Customs convention on the temporary importation of commercial road vehicles, Geneve, of 18 may 1956).

Tredje leddførste punktum presiserer at forutsetningen for tollfritak etter første ledd er at varene gjenutføres. Fristen for gjenutførsel er ett år, med mindre det er gitt lengre frist i det enkelte tilfelle. Oversittes fristen vil den alminnelige tollplikt gjeninntre.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om vilkår og omfang av tollfritak etter denne paragrafen, herunder om gjenutførselsfristen. Etter denne fullmakten kan det også gis forskrift om tollmyndighetenes adgang til å forlenge gjenutførselsfristen. Tilsvarende gjelder de parallelle fullmaktene i kapittelet.

Til § 6–2 Tollfritak ved midlertidig innførsel mot ­sikkerhetsstillelse

Bestemmelsen omhandler i likhet med § 6-1 tollfritak for midlertidig innførsel av diverse varer, men hvor det her er et vilkår at det stilles sikkerhet. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 11, 12, 13, 14 og 15.

Første ledd gir fritak mot depositum eller annen sikkerhetsstillelse. Det er nå mer vanlig å benytte bankgaranti enn depositum, og ordlyden tar hensyn til dette, uten at det stenges for å benytte depositum i spesielle tilfeller. Sikkerheten må i praksis minst dekke alle toll- og avgiftsbeløp som kan påløpe ved en senere fortolling, og må ta høyde for satsjusteringer, valutasvingninger mv. Dette innebærer at beregningsgrunnlaget for sikkerheten som regel må ligge over vareverdien på innførselstidspunktet.

Bokstav a gir tollfritak mot sikkerhetsstillelse for yrkesutstyr av en samlet verdi utover det som kan innføres etter § 6–1 (1) ledd b, forutsatt at tollskyldneren er bosatt eller hjemmehørende utenfor tollområdet, og utstyret skal brukes til oppdrag i tollområdet av tollskyldneren selv eller under dennes ledelse. Med unntak av håndverktøy, omfatter ikke fritaket utstyr som skal benyttes til transport i tollområdet, til industriell produksjon, emballering av varer, utnyttelse av naturrikdommer, eller til oppføring, reparasjon og vedlikehold av bygninger, eller til anleggsarbeid og lignende. For slike varer kan det tilstås delvis refusjon etter § 11–2 annet ledd. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 1, og gjennomfører tollkonvensjonen om yrkesutstyr ( Customs Convention on Temporary Importation of Professional Equipment, Brussels, of 8 June 1961 ).

Bokstav b gjelder vareprøver, modeller, mønstre og lignende som utelukkende innføres for fremvisning eller demonstrasjon med sikte på opptak av bestillinger av tilsvarende varer fra utlandet. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 4, og gjennomfører tollkonvensjonen om vareprøver ( Customs Convention for Commercial Samples, of 7 November 1952 ).

Bokstav c gjelder utstyr for sirkus, tivoli og lignende, og omfatter alt utstyr som tilhører slike virksomheter, herunder telt og levende dyr. Bestemmelsen gjennomfører en del av tollkonvensjonen om yrkesutstyr ( Customs Convention on Temporary Importation of Professional Equipment, Brussels, of 8 June 1961 ), jf. også bokstav a.

Bokstav d gjelder utstyr og materiell som innføres til bruk ved forestillinger, kongresser, stevner og lignende arrangementer av internasjonal karakter. Både levende dyr og motorvogner omfattes. Bestemmelsene svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 2 og nr. 3 og den gjennomfører også en del av tollkonvensjonen om yrkesutstyr ( Customs Convention on Temporary Importation of Professional Equipment, Brussels, of 8 June 1961 ).

Bokstav e gjelder varer som innføres for prøving, kontroll, testing og lignende i forbindelse med godkjenning av varer, og varer som innføres for prøving og testing av varer som skal utføres. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 8 og nr. 11.

Bokstav f gjelder spesialverktøy, spesialinstrumenter, modeller og mønstre som innføres til bruk ved fremstilling av en bestemt vare eller vareparti som skal utføres. Tollfritaket er betinget av at varen er stilt til disposisjon uten vederlag av vedkommende utenlandske kjøper av varen eller varepartiet. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 12.

Bokstav g gjelder instrumenter, apparater og lignende som innføres til bruk ved vitenskapelige forsøk. Utstyret må benyttes til forsøk; alminnelig vitenskapelig bruk vil i utgangspunktet falle utenfor. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 13, og den gjennomfører tollkonvensjonen om midlertidig innførsel av vitenskapelig utstyr ( Customs Convention on the temporary importation of scientific equipment, Brussels, of 11 June 1968) .

Bokstav h gjelder dyr for avlsformål, og omfatter alle typer eller arter dyr som innføres for dette formål. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 15.

Bokstav i gjelder positiv kinematografisk film, filmkopi og tilsvarende medium, som innføres utelukkende for fremvisning for sensurmyndighet eller eventuell kjøper eller leier. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 6, men betingelsen om at varen skal gjenutføres innen 14 dager, er tatt ut. Lovtekniske grunner kan tilsi at denne typen vareførsler undergis samme gjenutførselsfrist som de øvrige varer nevnt i paragrafen.

Bokstav j omfatter varer som er bestemt til fremvisning eller demonstrasjon eller som skal brukes ved utstillinger, varemesser og lignende. Fritaket omfatter både varer som skal fremvises og andre varer som skal brukes under fremvisningen. Fritaket gjelder ikke for varer som utstilles på varemesser og lignende som arrangeres i den hensikt å selge utenlandske varer, jf. annet punktum . Utstillinger og lignende i privat øyemed omfattes ikke av fritaket. Videre er alkoholholdige drikkevarer, tobakkvarer og brensel ikke omfattet . Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 7, og den gjennomfører tollkonvensjonen om utstillingsvarer ( Customs Convention concerning facilities for the importation of goods for display or use at exhibitions, fairs, meetings or similar events, Brussels, of 8 June 1961) .

Bokstav k omfatter tollfritak for velferdsmateriell som innføres til bruk om bord i skip i internasjonal trafikk, eller ved velferdsstasjoner for utenlandske sjøfolk. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 14, og gjennomfører tollkonvensjon om velferdsmateriell for sjømenn ( Customs Convention concerning Welfare Material for Seafarers, of 1 December 1964 ). Hva som regnes som velferdsmateriell finnes i en veiledende liste til konvensjonen.

Annet ledd presiserer at tollfritak etter første ledd bokstavene a til i er betinget av at varene eies av person bosatt eller hjemmehørende utenfor tollområdet.

Tredje ledd presiserer at forutsetningen for tollfritak etter første ledd, er at varene gjenutføres innen ett år. Oversittes fristen vil den alminnelige tollplikten gjeninntre. Fristoversittelse vil bli regnet som en ulovlig disponering av varen.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, herunder om tollmyndighetenes adgang til å fravike eller stille andre vilkår, og om gjenutførselsfrist.

Til § 6–3 Industrivare som innføres for reparasjon ­eller bearbeiding og deretter gjenutføres

Bestemmelsen omhandler tollfritak for industrivarer som innføres for reparasjon eller bearbeiding, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 10 første ledd bokstavene a og b, og bestemmelsens annet, tredje og fjerde ledd.

Første ledd bestemmer at tollfritak mot depositum eller annen sikkerhetsstillelse kan innrømmes for industrivarer som innføres for å bearbeides eller repareres, og som senere skal gjenutføres, under de kumulative vilkår som er nevnt i bokstavene a til c. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 10. Uttrykket «bearbeide» omfatter også komplettering, emballering, justering, kontroll og lignende.

Bokstav a oppstiller et identifiseringsvilkår. Kravet om identifisering vil også gjøres gjeldende for varer som repareres, justeres eller kontrolleres.

Bokstav b gjelder gjenutførselen, og det kreves at varen utføres innen 1 år regnet fra innførselstidspunktet.

Bokstav c stiller vilkår om utenlandsk eierskap.

Annet ledd åpner for at vilkåret etter første ledd bokstav c kan fravikes, dersom varen tilhører norsk skip i utenriks fart, eller der varen gjen­utføres til bruk i forbindelse med utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster i havområder utenfor tollområdet, typisk oljerelatert virksomhet i internasjonalt farvann. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 10 tredje og fjerde ledd.

Tredje ledd utvider fritaket etter første ledd til å gjelde for deler og lignende som enten blir forbrukt i forbindelse med at varen bearbeides eller repareres, eller som gjenutføres sammen med varen. Forutsetningen for at vedkommende del mv. kommer inn under bestemmelsens anvendelsesområde, er at den forbrukes under prosessen, eller gjenutføres sammen med det bearbeidede produktet. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 10 annet ledd.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser, herunder om adgangen til å dispensere fra vilkårene i første, annet og tredje ledd dersom særlige forhold tilsier det. Dispensasjonsadgangen vil eksempelvis kunne omfatte tilfeller der den innførte varen ikke lenger kan identifiseres ved utførsel, men der det likevel ikke hersker tvil om at det er samme vare som utføres.

Til § 6–4 Landbruksvare som innføres for ­bearbeiding og deretter gjenutføres

Bestemmelsen omhandler tollfritak for landbruksvare som innføres for bearbeiding, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 14 nr. 10 bokstav c.

Første ledd gir hovedregelen om at midlertidig tollfritak mot depositum også kan innrømmes for varer som ikke kan identifiseres ved gjenutførselen, såfremt de er landbruksvarer. Avgrensning av uttrykket «landbruksvarer» vil følge av forskrift fastsatt med hjemmel i annet ledd. Ordningen er begrunnet ut fra hensynet til næringsmiddelindu­strien og avsetningsmulighetene for norske landbruksprodukter. Gjenutførselsfristen er etter gjeldende rett seks måneder regnet fra innførselstidspunktet. Likeledes er det i praksis åpnet for at gjenutførselen kan skje fra annen virksomhet enn den som innførte varen, dersom det på forhånd er gitt særskilt tillatelse til det. For restprodukter som fremkommer når varen bearbeides, og som skal forbrukes innenfor tollområdet, skal det svares toll.

Annet ledd angir fristen for gjenutførsel.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollfritak for landbruksvare mot depositum eller annen sikkerhetsstillelse, der varen innføres midlertidig. Det kan gis bestemmelser om at det på forhånd må søkes om tillatelse til bearbeidingen. Videre kan det stilles krav til virksomhetens produksjonsforhold, lagerhold og organisering, om hva som skal regnes som vare av samme kvalitet og samme slag, og om gjenutførselsfrist og krav til behandlingen av restprodukter.

Til § 6–5 Varer som tilintetgjøres i stedet for å bli gjenutført

Bestemmelsen omhandler tollfritak for vare som tilintetgjøres eller gjenutføres, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 15 annet ledd i.f .

Første ledd bestemmer at vilkåret om gjenutførsel etter kapittel 6 kan frafalles dersom varen blir tilintetgjort i samsvar med § 4–2 (3) ledd.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å frafalle kravet om gjenutførsel.

Til Kapittel 7 Grunnlag for beregning av toll

Kapittelet omhandler regler om fastsettelse av tollen. Uttrykket «fastsettelse» sikter til det forhold at tollskyldneren (eller annen debitor for tollkravet) mottar opplysning fra tollmyndighetene om det beløp som tollen utgjør for vedkommende vareførsel. Et fastsettelsesvedtak vil i utgangspunktet innebære plikter og rettigheter for et privat rettssubjekt, og dermed omfattes av definisjonen av enkeltvedtak i forvaltningsloven § 2, hvis ikke annet er bestemt. Reglene om fastsettelse må imidlertid anvendes under hensyn til et selvdeklareringsprinsipp og til elektroniske deklareringsrutiner. Eksempelvis vil et fastsettelsesvedtak som formidles over linje fra tollmyndighetene tilbake til deklaranten, være betinget av at den inngitte deklarasjonen er korrekt. Uttrykket «fastsettelses­regler» brukes på stort sett samme måte også i avgiftsretten, om de materielle lovregler om plikten til å svare avgift. I skatteretten skjer fastsettelsen i form av et ligningsvedtak, der det materielle grunnlaget for vedtaket finnes i reglene i skatteloven og i Stortingets skattevedtak. Utligning av skatt er imidlertid også undergitt særlige saksbehandlingsregler. Disse er gitt i ligningsloven.

Fastsettelsesbestemmelsene må holdes avskilt fra vareførselbestemmelsene. De sistnevnte kommer til anvendelse uten hensyn til om det i det enkelte tilfelle skal svares toll. Det samme gjelder for så vidt reglene om tollforvaltning og straff mv. Tollmyndighetenes kontroll med vareførselen skal følgelig skje uhindret av om vedkommende vareførsel utløser tollskyld eller er tollfri. Videre vil fastsettelsesreglene suppleres av de særlige lovregler om innkreving og oppgjør av tollkravet. Disse er nå samlet i en særlov om innkreving av skatter, avgifter og toll (skattebetalingsloven), som blant annet vil avløse den tidligere skattebetalingsloven og en del bestemmelser i avgiftslovgivningen.

Kapittelet samler bestemmelsene om grunnlaget for beregning av toll. Kapittelet er delt i to underkapitler. Underkapittel I gir fellesbestemmelser om beregningsgrunnlag, dvs. om både spesifikk toll og om verditoll. Underkapittel II gir særlige bestemmelser om varens tollverdi, det vil si der tollen skal beregnes ad valorem (i prosent av verdien), jf. § 7–2. Paragrafene i underkapittelet utgjør de såkalte tollverdireglene som i gjeldende rett er gitt i tollverdiforskriften (forskrift 12. mars 1980 nr. 4917 om fastsettelse av varers tollverdi) med tilhørende anmerkninger, hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 8.

Underkapittelet om tollverdi som beregningsgrunnlag er redigert slik at paragrafene §§ 7–10 til 7–20 i store trekk følger samme oppbygning og systematikk som artiklene i tollverdiavtalen. Selv om redigeringsmåten kan virke uvant i forhold til hvordan norske lovtekster ellers er utformet, vil reglenes folkerettslige forankring og deres praktiske betydning for internasjonale brukere som eksporterer til de norske markedene, tilsi at lovteksten og redigeringen bør ligge tett inntil den folkerettslige opphavsteksten. Et tilsvarende synspunkt synes til en viss grad å ligge til grunn for den redigeringsmåte som er valgt i EF-retten, som imidlertid fordeler regelmengden på to nivåer, henholdsvis i EFs tollkodeks ( Council Regulation (EEC) No 2913/92 of 12 October 1992 establishing the Community Customs Code ), og i tollkodeksens gjennomføringsbestemmelser ( Commission Regulation (EEC) 2454/93 of 2 July 1993 laying down provisions for the implementation of the Council Regulation (EEC) No 2913/92 of 12 October 1992 establishing the Community Customs Code ). Disse rettsaktene refereres til som tollkodeksen og gjennomføringsbestemmelsene . I valget mellom en redigering som legger avtaleteksten til grunn, eller en alternativ struktur der de nevnte EF-rettsaktene benyttes som forbilde, vil avtaleteksten være å foretrekke, fordi denne utgjør den folkerettslige forankringen for de norske lovreglene. At videreutviklingen av regelverket skjer i regi av WTO, vil trekke i samme retning. Det vises også til at EFs rettsakter er langt mer ordrike enn den til sammenligning kortfattede avtaleteksten.

Som det fremgår av § 7–2, skal anvendelse av de norske reglene om tollverdi skje i samsvar med tollverdiavtalen, og avtalen vil gi tolkningsmomenter til lovbestemmelsene om tollverdi. Uttalelser og anbefalinger fra Den tekniske tollverdikomité i WTO vil også gi veiledning ved tolkning og anvendelse av de norske bestemmelsene. Hensynet til rettsenhet på dette praktisk viktige rettsområdet, og de økonomiske aktørenes behov for et forutsigelig og konsekvent regelverk, kan tale for at de folkerettslige tekstene tillegges betydelig vekt ved tolkning og anvendelse av lovens bestemmelser.

Lovforslagets bestemmelser om tollverdi viderefører i det alt vesentlige de materielle regler som er gitt i tollverdiforskriften. Paragrafnummereringen er forrykket i forhold til den tilsvarende nummereringen i forskriften, slik at § 7–10 om transaksjonsverdien svarer til tollverdiforskriften § 2, § 7–11 til forskriftens § 3 osv. I forhold til tollverdiavtalen vil § 7–10 svare til artikkel 1, § 7–11 til artikkel 2 osv.

Til § 7–1 Toll etter vekt, volum og stykk (spesifikk toll)

Bestemmelsen omhandler de ulike typetilfellene for fastsettelse av toll, enten etter vekt, volum eller stykk. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 7.

Første ledd om vekttoll er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 7 nr. 1. Henvisningen til Stortingets vedtak om toll vil være klargjørende, fordi tollvedtaket (og tariffen) alltid vil være utformet slik at det angir om varen skal svare verditoll eller spesifikk toll (etter vekt, volum eller antall). Tilføyelsen om at den faktiske nettovekten skal gjelde «med mindre vedtaket bestemmer at varens innpakning skal inngå i beregningsgrunnlaget», sikter til de tilfeller der det av tollvedtaket fremgår at nærmeste innpakning skal medregnes (angitt ved forkortelsen m.n.i . – med nærmeste innpakning).

Uttrykket «spesifikk toll» omfatter så vel vekttoll, volumtoll som stykktoll.

Annet ledd om volumtoll tilsvarer tolltariffens innledende bestemmelser § 7 nr. 2. En henvisning til Stortingets vedtak om toll er, som nevnt over, nødvendig for å avklare beregningsgrunnlaget for det enkelte vareslag.

Tredje ledd omhandler stykktoll som eget beregningsgrunnlag. Stykktoll benyttes for en rekke varer. Et eksempel er levende dyr. Tolltariffens innledende bestemmelser nevner ikke stykktoll eksplisitt, men tollvedtaket har vært ansett som tilstrekkelig hjemmel for å fastsette slik toll. En konsekvent og oversiktlig redigering av reglene tilsier imidlertid at en bestemmelse om stykktoll inntas i lovteksten.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere forskriftsbestemmelser om spesifikk toll. En tilsvarende forskriftsfullmakt er gitt i tolltariffens innledende bestemmelser § 7 nr. 3, men denne legger forskriftsfullmakten til Kongen. Bestemmelsen har imidlertid ikke vært benyttet.

Til § 7–2 Toll etter verdi (ad valorem-toll) – forholdet til WTO-avtalen

Bestemmelsen omhandler fastsettelse av tollen etter varens verdi, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8.

Første ledd slår fast at toll skal beregnes på grunnlag av varens verdi, dersom dette er bestemt i tollvedtaket. Det vises til bestemmelsene som er inntatt i underkapittelet om særlige bestemmelser om varens tollverdi (§§ 7–10 til 7–20). Uttrykket « ad valorem» anvendes om de tilfeller der tollen skal svares på grunnlag av verdi. Ønsket om bedret oversikt og mulighet for sammenligninger, og overgangen til et tollbasert vern for landbruksvarer som følge av WTO-avtalen fra 1994, har ført til at mange land gradvis har gått over til å la tollen angis som prosent av varens verdi, i stedet for stykktoll. Avtalen om gjennomføring av artikkel VII i Generalavtalen om tolltariffer og handel ( Agreement on Implementation of Article VII of the General Agreement on Tariffs and Trade 1994 – Tollverdiavtalen) har også ført til økt internasjonal bruk av tollverdi som grunnlag for fastsettelse av tollen.

Annet ledd bestemmer at verdifastsettelse etter første ledd skal skje i samsvar med Tollverdiavtalen. Henvisningen til avtalen er en videreføring av tolltariffens innledende bestemmelser § 8, der det heter: «Når varer skal fortolles etter verdien, skal tollverdien fastsettes på grunnlag av de forskrifter som Finansdepartementet har gitt i samsvar med bestemmelsene i Avtalen om gjennomføring av artikkel VII i Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT).» Henvisningen medfører at tollverdireglene i norsk rett må tolkes og anvendes i samsvar med de folkerettslige forpliktelser på området. Videre vil henvisningen innebære at den tolkningspraksis som legges til grunn i internasjonale organer opprettet med hjemmel i tollverdiavtalen, vil ha relevans for tolkningen av de norske rettsreglene. Etter tollverdiavtalen artikkel 18 nr. 1 er det opprettet en Tollverdikomité under WTO-sekretariatet, som har i oppgave å gi medlemslandene anledning til å søke råd om administrering av tollverdisystemet under avtalen. Tilsvarende er det etter artikkel 18 nr. 2 opprettet en Teknisk tollverdikomité under Verdens tollorganisasjon, med nærmere spesifiserte oppgaver etter avtalen Anneks II. Oppgavene består blant annet i å avgi rådgivende uttalelser, kommentarer og forklarende bemerkninger. Disse vil derfor gi veiledning også ved tolkning av de norske rettsreglene.

Til § 7–3 Innsigelser mot vekt eller kvantum – manko

Bestemmelsen omhandler mulighetene for å rette innsigelser mot den vekt eller det kvantum som er lagt til grunn ved tollekspederingen, og viderefører tolloven § 36 første ledd.

Bakgrunnen for regelen er at varer som deklareres, sjelden blir undersøkt før tollekspedisjonen. Bestemmelsens utgangspunkt er at innsigelser mot vekt eller kvantum som er lagt til grunn ved tollekspedisjonen ikke kan reises etter at varen er utlevert. Det åpnes imidlertid for at mankoinnsigelser kan reises når det godtgjøres at mankoen forelå ved innførselen. Det vises for øvrig til bestemmelsene om endring i kapittel 12.

Til § 7–4 Beregningsgrunnlag for vare som gjeninnføres etter bearbeiding eller reparasjon (utenlands bearbeiding)

Bestemmelsen omhandler beregningsgrunnlaget for vare som gjeninnføres etter bearbeiding eller reparasjon, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 17.

Bestemmelsen åpner for å sette ned beregningsgrunnlaget dersom en norsk eller tidligere fortollet vare gjeninnføres etter reparasjon eller bearbeiding i utlandet. Bestemmelsen er utformet som en «kan-regel», fordi tollgrunnlaget alternativt kan beregnes ut fra de alminnelige regler om toll i §§ 7–1 og 7–2. Bestemmelsene om utenlands bearbeiding ble for landbruksvarer endret ved Innst. S. nr. 240 (2004-2005), jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Endringene innebar at utenlandske råvarer som tilføres den bearbeidede varen i utlandet skal tollbelegges, mens norske landbruksråvarer som brukes i bearbeiding i utlandet, kan gjeninnføres tollfritt.

Høringsnotatet var basert på regelverket for utenlands bearbeiding slik det forelå før endringer som trådte i kraft juli 2005. I forslaget er det nye regelverket lagt til grunn.

Landbruks- og matdepartementet foreslår at begrepet «utenlands bearbeiding», som hittil har vært brukt i tolltariffens innledende bestemmelser og i Landbruks- og matdepartementets forskrift om ordningen, benyttes i stedet for «utenlands prosessing», som var foreslått i høringsnotatet. Finansdepartementet er enig i at det innarbeidede begrepet «utenlands bearbeiding» bør benyttes.

Første ledd bokstav a er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 1 og nr. 2 bokstavene a-c, og gir et alternativ til å beregne tollen etter reglene om toll etter verdi. Det vil være opp til importøren selv å velge om reglene om nedsatt beregningsgrunnlag skal benyttes i det enkelte tilfelle. I praksis velges det alternativet som gir lavest tollbelastning. Bestemmelsen tar hensyn til at en vare som bearbeides i utlandet, kan skifte varenummer ved gjeninnførselen og at tollbelastningen vil kunne endres som følge av dette. Paragrafen oppstiller for disse tilfellene en forenklet regel, der beregningsgrunnlaget i alle tilfeller utgjør omkostningene ved reparasjonen, bearbeidingen eller fremstillingen i utlandet.

Den norske advokatforening ber om at høringsutkastet justeres slik at det tydelig fremgår at fraktkostnadene begge veier skal medtas i tollverdien. Finansdepartementet viser til at tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 2 bokstav a har vært praktisert slik at også transportkostnadene fram og tilbake inkluderes i «varens fulle verdi». Lovforslaget innebærer derfor en kodifisering av praksis. Det anses ikke nødvendig med en nærmere presisering.

Bokstav b svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 1 og nr. 2 bokstav b. Toll etter antall benyttes blant annet for levende dyr og en del andre landbruksvarer. Regler for utenlands bearbeiding er imidlertid mer praktiske når det gjelder foredling av industrivarer.

Bokstav c svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 1 og nr. 2 bokstav c. Bestemmelsen gir et alternativ for tilfellene der det ellers ville ha blitt beregnet ordinær toll. Vilkåret om at bearbeidingen skal ha vært utført uten vederlag vil også være oppfylt for tilfellene der varen er reparert som følge av garantiforpliktelse, fabrikasjonsfeil eller lignende, eller der varen er byttet ut med en identisk vare.

Annet ledd fastsetter visse kumulative vilkår som må oppfylles for å benytte det alternative beregningsgrunnlaget som det åpnes for i første ledd. Vilkårene er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 3 til 5. I bokstav a oppstilles et krav om at gjeninnførsel skal skje innen 1 år, og av bokstav b følger at det ikke skal ha skjedd et eierskifte i perioden. Av bokstav c følger at beregningsmåten bare kan anvendes dersom det ikke er tilbakebetalt toll ved utførselen, og av bokstav d følger at et eventuelt krav om tollrefusjon skal frafalles.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende regler i forskrift. Departementet kan dessuten dispensere fra bestemmelsene i første og annet ledd, og gi tillatelse til at varer på visse vilkår tillates gjeninnført tollfritt. Bestemmelsen svarer i hovedtrekkene til tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 6. Tredje ledd vil også hjemle regler som etter gjeldende rett er inntatt i forskrift 4. november 1994 nr. 988 om særskilt tollnedsettelse ved gjeninnførsel av varer etter foredling i utlandet, og forskrift 30. januar 1995 nr. 89 om tollfrihet ved innførsel av tekstilvarer som har vært gjenstand for leieforedling i utlandet.

Fjerde ledd svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 17 nr. 2 bokstav d og gjelder spesielt for landbruksvarer. Bestemmelsen angir at toll svares i samsvar med bestemmelser fastsatt i forskrift. Slik forskrift er gitt ved Landbruks- og matdepartementets forskrift 20. juni 2005 nr. 663 om tollnedsettelse for landbruksvarer som gjeninnføres etter bearbeiding i utlandet.

Til § 7–5 Nedsettelse av beregningsgrunnlaget der varen er skadet eller bedervet

Bestemmelsen omhandler adgangen til å sette ned beregningsgrunnlaget i de tilfeller der varens verdi er redusert, typisk som følge av skade påført mens varen var under fremsendelse fra selger til kjøper. Se også omtalen til § 5–5 om fritak for ødelagte varer, og om forholdet til § 7–5. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 16 og tollverdiforskriften § 11 annet ledd.

Første ledd åpner for at tollen i skadetilfellene kan beregnes ut fra et redusert beregningsgrunnlag under gitte forutsetninger, jf. bokstavene a-e . Dette gjelder også for varer der tollen skal beregnes etter vekt. Dette er en endring i forhold til tolltariffens innledende bestemmelser § 16, som åpner for en reduksjon i selve tollbeløpet som alternativ til at beregningsgrunnlag settes ned. En beregningsregel med utgangspunkt i verdigrunnlaget, vil imidlertid neppe medføre større forskjeller i effektiv tollbelastning. Uttrykket «under tollkontroll» i bokstav d omfatter varer som ikke er fortollet.

Annet ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 16 annet ledd og tollverdiforskriften § 11 nr. 2. For vare som det skal svares spesifikk toll for, skal beregningsgrunnlaget settes ned tilsvarende verdiforringelsen. Et eksempel kan være tilfellet der verdien av en hest er blitt redusert med 10 pst. som følge av omstendigheter nevnt i første ledd. For hester skal det imidlertid svares stykktoll. Beregningsgrunnlaget – som her er stykktollsatsen – skal følgelig reduseres tilsvarende verdiforringelsen, slik at tollen beregnes av stykktollen for en hest multiplisert med 0,9.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

Til § 7–6 Tilsidesettelse av deklarert beregningsgrunnlag

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes mulighet til selv å fastsette beregningsgrunnlaget der beregningsgrunnlaget ikke er deklarert, og til å tilsidesette beregningsgrunnlaget der det er grunn til å tvile på om det deklarerte beregningsgrunnlaget er riktig. Bestemmelsen viderefører tolloven § 34.

Bestemmelsens anvendelsesområde er utvidet til også å gjelde de andre beregningsgrunnlagene.

Til § 7–10 Varens transaksjonsverdi

Bestemmelsen fastslår at tollverdien skal være transaksjonsverdien, og angir de nærmere forutsetningene for dette. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 2.

Bestemmelsen gjelder transaksjonsverdien, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 1, om «transaction value» . Etter tollverdiavtalen (preambelens femte ledd) skal transaksjonsverdien i størst mulig utstrekning legges til grunn ved fastsettelse av tollverdien. I dette ligger at de alternative beregningsmåter er subsidiære i forhold til transaksjonsverdien. Det må foreligge klare holdepunkter for at § 7–10 ikke kan anvendes, for at de øvrige beregningsmåter som loven anviser for å beregne tollen kan benyttes.

Første ledd tilsvarer tollverdiforskriften § 2 første ledd, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 1 nr. 1. Bestemmelsen angir den prinsipale fremgangsmåte for fastsettelse av tollverdien, og går ut på at den pris partene faktisk har avtalt (transaksjonsverdien) skal legges til grunn. Transaksjonsverdien skal imidlertid justeres i samsvar med bestemmelsene i § 7–17 om poster som skal inngå i tollverdien, og § 7–18 om poster som ikke skal inngå i tollverdien.

Hovedregelen om at transaksjonsverdien er den pris som faktisk er betalt eller skal betales ( «the price actually paid or payable» ) sikter til den fullstendige betaling, uten at denne nødvendigvis gjøres opp ved overføring av penger eller lignende betalingsmidler. Betaling kan etter anmerkningene og noten til avtalen artikkel 1, også gjøres i form av remburser eller omsettelige papirer, direkte eller indirekte. Indirekte betaling foreligger eksempelvis der kjøperen helt eller delvis gjør opp en gjeld som selgeren har. Overføring av dividende eller andre betalinger fra kjøperen til selgeren, og som ikke vedrører de innførte varer, vil imidlertid ikke anses som en del av transaksjonsverdien. Tilsvarende gjelder aktivitet som kjøperen for egen regning utfører (bortsett fra slike forhold som skal justeres for etter § 7–17), selv om aktiviteten kan bli betraktet som fordelaktig for selger. Videre skal tollverdien ikke omfatte følgende utgifter eller kostnader, hvis disse er adskilt eller kan adskilles fra den faktiske pris som er betalt eller skal betales for varene: Kostnader for konstruksjon, oppføring, montering, vedlikehold eller teknisk hjelp, som foretas etter innførselen av industrielle anlegg, maskiner eller utstyr, kostnader til transport etter innførselen – også transportrelatert forsikring og lossing. Rentekostnader som kjøperen må betale etter skriftlig finansieringsavtale om kjøpet av de innførte varer omfattes heller ikke.

Bokstav a oppregner tre ulike typer av begrensninger i kjøperens rådighet som vil innebære at transaksjonsverdien likevel ikke skal legges til grunn. Typetilfellene er nærmere utdypet i anmerkningene, og i notene til avtalen artikkel 1 nr. 1 (a) (iii), slik at begrensninger som ikke vesentlig påvirker varens verdi, ikke skal medføre at den pris som er betalt eller skal betales skal anses som uakseptabel. Dette vil eksempelvis være tilfelle når selgeren krever av kjøperen av biler, at han ikke selger eller utstiller dem før en fastsatt dato som angir begynnelsen av et nytt modellår.

Bokstav b bestemmer at transaksjonsverdien bare kan benyttes dersom salget eller prisen er gjenstand for vilkår eller vederlag som lar seg verdifastsette. I anmerkningene og i notene til avtalen artikkel 1 (b) er det gitt tre eksempler på dette: (a) selgeren fastsetter prisen på de innførte varer på betingelse av at kjøperen også vil kjøpe andre varer i bestemte mengder, eller (b) prisen på de innførte varer er avhengig av den pris eller priser som kjøperen av de innførte varer selger andre varer til selgeren av de innførte varer for og (c) prisen er fastsatt på grunnlag av en form for betaling som ikke har forbindelse med de innførte varer, som for eksempel når de innførte varer er halvfabrikata som er levert av selgeren på betingelse av at han mottar en bestemt mengde av de ferdige varer. Det heter imidlertid at betingelser eller vederlag som har med fremstilling eller markedsføring av de innførte varer å gjøre, ikke skal medføre at transaksjonsverdien blir forkastet. For eksempel skal ikke den omstendighet at kjøperen gir selgeren konstruksjonsarbeider og tegninger som er utført i Norge, medføre at transaksjonsverdien blir forkastet. Om kjøperen for egen regning påtar seg, også når det skjer etter avtale med selgeren, å markedsføre de innførte varer, er heller ikke verdien av slike ytelser del av tollverdien og skal ikke medføre at transaksjonsverdien blir forkastet.

Bokstav c omhandler tilfellene der et utbytte av kjøperens senere videresalg skal tilfalle selgeren mv.

Bokstav d stiller krav om uavhengighet mellom kjøper og selger for at transaksjonsverdien kan godtas som tollverdi, og henviser i denne forbindelse til nærmere regulering i forskrift, jf. forskriftsfullmakten i siste ledd. Slike bestemmelser vil måtte bygge på tollovforskriften § 1 nr. 4, og avtalen artikkel 15 para. 4, der det gis en kasuistisk oppregning over typetilfeller. Avhengighet vil foreligge dersom (1) kjøper og selger er funksjonærer eller ledere i hverandres forretninger, (2) kjøper og selger juridisk behandles som forretningspartnere, (3) kjøper og selger er arbeidsgiver og arbeidstaker, (4) kjøper og selger tilhører samme familie, (5) en person direkte eller indirekte eier, kontrollerer eller innehar 5 prosent eller mer av de stemmeberettigede aksjer hos dem begge, (6) kjøper eller selger direkte eller indirekte kontrollerer den andre, (7) kjøper og selger direkte eller indirekte kontrolleres av en tredje person, eller (8) kjøper og selger sammen, direkte eller indirekte, kontrollerer en tredje person.

Bokstav e angir at kjøper og selger som har et økonomisk interessefellesskap, skal anses å være avhengig av hverandre hvis de omfattes av bokstav d.

Den norske advokatforening mener at kravet om at prisen ikke må være påvirket av avhengighetsforholdet, og som må være oppfylt for at hovedmetoden likevel skal kunne kan benyttes selv om det foreligger avhengighetsforhold mellom selger og kjøper av varene, bør fremgå av loven, og ikke av forskrift slik utkastet legger opp til.

Finansdepartementet viser til at bestemmelse om økonomisk interessefelleskap mellom kjøper og selger i høringsforslaget var inntatt i bokstav d nr. 9, men uten at det der ble henvist til bokstav d. Etter anmodning fra Toll- og avgiftsdirektoratet , som har påpekt at eneagent, eneforhandler eller eneimportør i seg selv ikke er tilstrekkelig for å konstatere avhengighet, er bestemmelsen endret for å komme i samsvar med tollverdiavtalen, og innarbeidet i bokstav e. Når det gjelder uttalelsen fra Advokatforeningen, viser Finansdepartementet til at lovforslaget legger opp til at transaksjonsverdien likevel kan benyttes, selv om det foreligger avhengighet mellom partene. Nærmere bestemmelser om dette vil fremgå av forskriftene.

Annet ledd bestemmer at alle vederlag som salget av varen er betinget av, skal inngå i den prisen som er nevnt i første ledd. Bestemmelsen bygger delvis på anmerkningene til tollverdiforskriften § 2, og en tilsvarende regel i kodeksen artikkel 29 nr. 3 bokstav a. Uttrykket «alle vederlag» vil omfatte ethvert vederlag som ytes for erverv av eiendomsrett til varen, uansett hvorledes og når vederlagene overføres. Også indirekte betalinger vil omfattes, men ikke aktiviteter som bekostes av kjøperen for egen regning, selv om selgeren har hatt fordel av aktiviteten eller den er utført med selgers godkjennelse.

Tredje ledd slår fast at den prisen det siktes til, er den som gjelder i et eksportsalg hvor varen sendes til kjøper i Norge. Uttrykket «solgt for eksport til importlandet» innledningsvis i artikkel 1 i avtalen kan åpne for flere tolkninger. Men til forskjell fra noen andre land og tollunioner (deriblant EU), er det i norsk rett ikke åpnet for et prinsipp om «første eksportsalg» ( First Sale for Export-Rule ). Formuleringen anses etter forvaltnings- og rettspraksis å oppstille et dobbeltvilkår – slik at forutsetningene vil være at salget innebærer at varen er sendt til Norge, og dessuten at salget skjer til en kjøper som befinner seg i Norge. Bestemmelsen kodifiserer derfor gjeldende rett.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til i forskrift å gi utfyllende bestemmelser om når avhengighet foreligger og i hvilke tilfeller transaksjonsverdien kan godtas som tollverdi, selv om det foreligger avhengighet. Se første ledd bokstav d ovenfor. Slike regler er i dag inntatt i tollverdiforskriften § 2 nr. 2.

Til § 7–11 Transaksjonsverdien av identisk vare

Bestemmelsen omhandler transaksjonsverdien av identiske varer, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 2 om «identical goods» . Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 3 og anmerkningen til denne.

Første ledd er hentet fra tollverdiforskriften § 3. Dersom hovedregelen om fastsettelse av tollverdi som beskrevet i § 7–10 ikke kan anvendes, skal subsidiært transaksjonsverdien for identiske varer legges til grunn. Ordlyden er noe endret i forhold til tollverdiforskriften. Reglene i tollovforskriften § 1 bokstav b, om i hvilke tilfeller kravene til samme omsetningsledd og mengde kan fravikes, er ikke tatt med i lovteksten. Grunnen til det er at reglene er relativt detaljerte og erfaringsvis sjelden kommer til anvendelse.

Annet ledd angir hva som menes med «identiske varer», og er hentet fra tollverdiforskriften paragraf 1 nr. 2 bokstav a, og avtalen artikkel 2 nr. 1 (b), sammenholdt med artikkel 15 nr. 2 (a). Uttrykket «produsert» vil omfatte både dyrket, fremstilt og utvunnet, slik dette er definert i tollverdiforskriften § 1 nr. 1 bokstav c. En tilsvarende definisjon vil kunne gis i forskrift, jf. forskriftsfullmakten i tredje ledd . Forskriftsfullmakten vil også omfatte adgang til å fravike de vilkår som følger av første ledd, om at prisen for identiske varer skal gjelde samme omsetningsledd og samme mengde.

Til § 7–12 Transaksjonsverdien av lignende varer

Bestemmelsen omhandler transaksjonsverdien av lignende varer, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 3 om «similar goods» . Den gjennomfører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 4 og anmerkningene til denne.

Første ledd er noe omredigert i forhold til tollverdiforskriften § 4 nr. 1. Bestemmelsen fastsetter at når verken transaksjonsverdien etter § 7–10, eller prisen på identiske varer etter § 7–11 kan benyttes, skal prisen på lignende varer legges til grunn. Ordlyden samsvarer med avtalen artikkel 3 nr. 1 (a). I likhet med § 7–11 åpnes det for at regler om i hvilke tilfeller kravene til samme omsetningsledd og mengde kan fravikes, kan gis i forskrift.

Annet ledd definerer hva som menes med «lignende varer». Uttrykket er definert i tollverdiforskriften § 1 nr. 2 bokstav b, og vil kunne utdypes i forskrift, jf. forskriftsfullmakten i tredje ledd . Varenes kvalitet, omdømme og varemerke er blant de faktorer som vil måtte tas i betraktning.

Til § 7–13 Deklarantens valg mellom §§ 7–14 og 7–15

Bestemmelsen omhandler deklarantens valg av beregningsregel, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 4. Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 5 og anmerkningene til denne.

Første ledd fastslår at dersom tollverdi ikke kan fastsettes på grunnlag av de tre forutgående paragrafer om henholdsvis transaksjonsverdi, prisen på identiske varer og prisen på lignende varer, skal tollverdien fastsettes enten på grunnlag av salgsprisen i Norge (§ 7–14), eller på grunnlag av beregnet verdi (§ 7–15).

Annet ledd oppstiller et valg mellom de to alternativene som er nevnt i første ledd. Valgretten er i avtalen artikkel 4 formulert slik at den skal komme til uttrykk som en anmodning fra importøren ( «at the request of the importer» ). I praksis vil importørens valg fremgå av den tolldeklarasjon som inngis, eller eventuelt i en senere melding fra samme avsender, slik som omtalt i §§ 4–10 flg. I lovteksten er derfor benyttet uttrykket «deklarantens valg».

Til § 7–14 Tollverdi fastsatt med utgangspunkt i salgspris i Norge

Bestemmelsen omhandler tollverdi fastsatt med utgangspunkt i salgspris i Norge, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 5 om «customs value [...] based on the unit price at which the imported goods or identical or similar goods are sold ). Den videre­fører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 6 og anmerkningene til denne.

Første ledd fastsetter at tollverdien skal fastsettes med utgangspunkt i den enhetspris som identiske eller lignende varer selges for i Norge. Regelen må leses på bakgrunn av de forutgående paragrafer, slik at verdifastsettelse med utgangspunkt i salgspris i Norge bare aktualiseres dersom de forannevnte fastsettelsesmåtene ikke kan anvendes, og importøren dessuten ønsker salgsprisen som utgangspunkt for verdifastsettelsen (i stedet for beregnet tollverdi, etter § 7–15). Forutsetningen for verdifastsettelse med utgangspunkt i salgspris i Norge, er at enhetsprisen gjelder et salg i størst samlet mengde i første omsetningsledd, og at varene innføres på omtrent samme tid som de varer som skal verdifastsettes. Videre skal salget skje til en kjøper som ikke er avhengig av selgeren.

Annet ledd angir de poster som enhetsprisen skal reduseres med. Bokstav a nevner de påslag som er vanlig å gjøre ved salg av vedkommende vare. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 5 nr. 1 bokstav a, underpunktene (i) til (iv). I underpunkt (iii) viser avtaleteksten til avtalen artikkel 8 nr. 2, der medlemslandene i sin internrett gis mulighet for enten å inkludere eller å ekskludere visse kostnadselementer, nemlig transport av varen frem til innførselsstedet, laste- og lossekostnader som knytter seg til slik transport og endelig assuransekostnader. Som det fremgår av annet ledd bokstav b , er disse kostnadene inntatt i oppregningen av kostnadselementer som skal trekkes fra enhetsprisen. Av bokstav c følger at toll og andre interne avgifter ikke skal medtas, i tråd med hva som er bestemt i avtalen artikkel 5 nr. 1 (a)(iv).

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift, herunder om de fradrag som kan gjøres i enhetsprisen.

Til § 7–15 Utregnet tollverdi

Bestemmelsen omhandler utregnet tollverdi, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 6 om «computed value» . Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 7 og anmerkningene til denne.

I paragrafoverskriften benyttes uttrykket «utregnet tollverdi» (i stedet for tollovforskriftens «beregnet tollverdi»), for å forhindre sammenblanding med utrykket «beregning» slik dette er benyttet andre steder i kapittelet. Uttrykket «utregnet verdi» synes også å være i samsvar med avtaletekstens «computed value».

Første ledd beskriver fremgangsmåten for utregnet tollverdi, ved å angi de postene som skal summeres. Etter bokstav a vil postene omfatte innsatsfaktorer som materialer og produksjon av varen, og etter bokstav b fortjeneste og alminnelige kostnader på produsentleddet i vedkommende eksportland for varer av samme kategori eller slag. Av bokstav c fremgår at også transport- og forsikringskostnaden for varen frem til innførselsstedet, og kostnader for lasting og håndtering som er forbundet med forannevnte transport av varen, skal inngå i summen. Omkostningene nevnt under bokstav c svarer til de poster som er nevnt i § 7–17 første ledd bokstavene e og f.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

Til § 7–16 Alternativ tollverdi

Bestemmelsen omhandler tollverdi fastsatt på rimelig måte, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 7 om «reasonable means» . Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 8 og anmerkningene til denne.

Toll- og avgiftsdirektoratet foreslår å omformulere uttrykket «fastsatt på rimelig måte» idet uttrykket «rimelig» kan bli oppfattet slik at det henspeiler på resultatet av fastsettelsen (dvs. tollverdien), og ikke måten fastsettelsen skjer på. Direktoratet viser til at originalteksten i Tollverdiavtalen er «using reasonable means»; noe som har en noe annen betydning enn «fastsatt på rimelig måte».

Finansdepartementet er enig i at uttrykket er misvisende, og har endret bestemmelsen i samsvar med direktoratets uttalelse.

Første ledd viderefører tollverdiforskriften § 8 og avtalen artikkel 7 nr. 1. Bestemmelsen er noe omformulert, men det tilsiktes ikke materielle endringer. I avtaleteksten heter det at verdifastsettelsen skal skje med rimelighet og i samsvar med prinsippene og de generelle reglene i Tollverdiavtalen og i Generalavtalen artikkel VII, og på grunnlag av de faktiske opplysninger som foreligger i importlandet. Som nevnt over har departementet funnet det hensiktsmessig å bruke et annet begrep enn «rimelighet». Bestemmelsen legger videre til grunn at tollmyndighetene tolker og anvender lovbestemmelsen i tråd med avtalens prinsipper, slik dette ellers vil følge av § 7–2.

Annet ledd presiserer i en rekke punkter de forhold som ikke skal influere tollmyndighetenes fastsettelse av den alternative tollverdien, slik det fremgår av Tollverdiavtalen artikkel 7 nr. 2. Oppregningen bygger på den tilsvarende bestemmelsen i EFs tollkodeks artikkel 31 i dansk oversettelse. Formålet med presiseringen er å unngå at tollverdien blir fastsatt på en måte som ikke er i samsvar med prinsippene i avtalen, og at brukerne av regelverket gis en forsikring om dette.

Til § 7–17 Poster som inngår i tollverdien ­ fastsatt etter § 7-10

Bestemmelsen angir hvilke poster som skal legges til transaksjonsverdien slik den fremkommer etter § 7-10, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 9 og anmerkningene til denne.

Den norske advokatforening har uttalt:

«Etter vårt syn bør §§ 7-17 og 7-18 inntas rett etter bestemmelsen om hovedmetoden, dvs. etter § 7-10, da disse bestemmelsene kun skal justere tollverdien der hovedmetoden kommer til anvendelse (salg for eksport til Norge). Det er først når § 7-10 er ferdig justert at man finner varens transaksjonsverdi. En slik struktur vil fremstå som mer oversiktlig og i tråd med systematikken i beregningsmåten.»

Finansdepartementet viser til at både tollverdiavtalen og tollkodeksen har tilsvarende plassering som forslaget her. Departementet har imidlertid funnet grunn til å henvise til § 7-10 i overskriften til paragrafen.

Bestemmelsen gjelder de poster som skal inngå i beregningsgrunnlaget, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 8. Den gir en oversikt over de kostnadene som skal legges til prisen etter § 7–10, dersom disse kostnadene ikke allerede inngår i den pris som er betalt eller skal betales for varen.

Første ledd bokstavene a og b gjelder provisjoner og salærer, emballasjekostnader og varer til bruk i produksjonen eller salget av varen mv., og svarer til tollverdiforskriften § 9 nr. 1 bokstavene a og b. Med «innkjøpsprovisjoner» i bokstav a nr. 1 siktes det til gebyr som importøren betaler til sin agent for de tjenester agenter yter ved innkjøp av de varer som skal verdifastsettes.

Bokstav c, om vederlag for immaterialrettigheter mv., er hentet fra tollverdiforskriften § 9 nr. 1 bokstav c. Bestemmelsen er noe omredigert, og kodifiserer forvaltningspraksis ved at vederlag for immaterialrettigheter til en tredjemann skal legges til tollverdien dersom betalingen er en betingelse for kjøp av varen eller tredjemann står i et avhengighetsforhold til selgeren. Uttrykkene «royalties og lisensgebyr» er erstattet med begrepet «immaterialrettigheter», fordi det i noten til Tollverdiavtalen artikkel 8 er presisert at royalties og lisensgebyrer også kan omfatte patenter, varemerker og opphavsrettigheter. Den norske advokatforening uttaler:

«Royalty mm skal legges til i tollverdien, der betalingen er knyttet til den importerte vare og er en betingelse for salget. Tollvesenet har i lengre tid tolket «betingelse for salget» så vidt at også royalty betalt til 3-menn som står i avhengighetsforhold til vareselger skal inkluderes i tollverdien uten nærmere vurdering, dvs. en ren identifikasjon av vareselger og rettighetshaver. Betingelsesvilkåret anses således etter denne praksis som uten videre oppfylt som følge av avhengighetsforholdet. Denne forvaltningspraksis foreslås nå inntatt i lovs form og omtales i notatet som en kodifisering av forvaltningspraksis. Det er uheldig at det i forslaget ikke forklares hva som menes med «avhengighetsforhold». F.eks. er det kjent at tollvesenet mener at royalty betalt til 3-mann som kun er lisensgiver til vareselger (uten at vareselger selv har krevd royaltyen betalt) også skal legges til i tollverdien ved vareimporten ut fra tilsvarende identifikasjonsbetraktninger. En slik relasjon (lisenstager - lisensgiver) synes imidlertid å falle utenfor tollverdireglenes legaldefinisjoner av «avhengighetsforhold» mellom vareselger og varekjøper. Det er dessuten grunn til, å reise spørsmål om den internasjonale tollverdiavtalen som Norge har forpliktet seg til gir tilstrekkelig hjemmel for en regel i norsk rett om slik ren identifikasjon av vareselger og 3-menn slik som her foreslås. Kravet etter den internasjonale tollverdiavtalen for at royalty skal legges til i tollverdien er at royaltyen er en «condition of sale», dvs. en salgsbetingelse. Dersom vareselger ikke selv stiller noe krav om innbetaling av royalty, er det etter vår oppfatning tvilsomt om kjøp av immaterielle rettigheter fra 3-menn kan anses som noen salgsbetingelse ved varesalget.

I denne sammenheng vil vi også vise til forskrift nr.121 til merverdiavgiftsloven som innehar bestemmelser om plikt til å svare merverdiavgift ved kjøp av tjenester fra utlandet, Svalbard og Jan Mayen. En kjøper av varer som også betaler en separat lisens e.l. for varene, vil øyensynlig kunne bli avgiftspliktig både etter tollverdireglene og etter f 121. Kjøp av royalty fra rettighetshaver hjemmehørende i utlandet er blant de tjenester som vil kunne omfattes av merverdiavgift både etter forskrift nr. 121 og etter tollverdireglene. Forholdet mellom tollverdiregelverket og F 121 ble ikke direkte berørt da forskrift nr. 121 ble gitt i forbindelse med merverdiavgiftsreformen i 2001. Selv om det skulle foreligge fradragsrett for avgiften i begge tilfeller, er det uheldig at en slik potensiell dobbelt avgiftsplikt kan oppstå. En regel om ren identifikasjon av vareselger og rettighetshaver som 3-mann som nevnt, vil gjøre at kjøp av royalty fra utlandet i mange tilfeller vil være gjenstand for slik uheldig dobbel merverdiavgiftsbelastning. For importører uten fradragsrett vil dette lede til reell dobbeltbeskatning. Også tollvesenets praksis med å ilegge tilleggsavgift ved etterberegning av for lite innbetalt, men fullt ut fradragsberettiget importmerverdiavgift, gjør at valget mellom det ene eller det andre alternativ er av betydning.»

Finansdepartementet tar i forskrift sikte på å presisere hva som menes med «avhengighet», og anser for øvrig ikke at tollverdiavtalen er til hinder for en slik forståelse som både EU og Norge har lagt seg på her.

Etter merverdiavgiftsloven § 62 skal det betales avgift for varer som innføres fra utlandet. Avgiften beregnes på grunnlag av varens tollverdi, inkl. eventuelle tjenester som inngår i tollverdien. Ved innførsel av varer oppkreves merverdiavgiften gjennom tollmyndighetene i forbindelse med innførselen. Etter loven § 65 a skal også tjenester avgiftsbelegges ved innførselen, men her gjelder en ordning med snudd avregning som innebærer at det er den avgiftspliktige selv (mottakeren) som beregner og betaler avgiften. Ordningen gjelder ikke private forbrukere. Departementet har igangsatt et arbeid med å revidere merverdiavgiftsloven. Det er naturlig at det eventuelt der fastsettes at det ved innførsel av varer likevel ikke skal beregnes merverdiavgift ved snudd avregning dersom tjenesten har inngått i tollverdien.

Bokstavene d, e og f gjelder vederlag som tilfaller selgeren, transport- og lastekostnader mv., og viderefører tollverdiforskriften § 9 nr. 1 bokstav d og nr. 2 bokstavene a, b og c. Regelen i bokstav d må ses i sammenheng med § 7–10 første ledd bokstav c. Forsikringskostnader er regulert i bokstav e sammen med transportkostnader. Departementet kan i forskrift fastsette bestemmelser om hva som skal regnes som innførselsstedet, jf. tredje ledd.

Den norske advokatforening har vist til at det av hensyn til å sikre likebehandling er viktig med detaljerte regler om hva som menes med «innførselsstedet», for eksempel for typetilfeller hvor frakt skjer med ulike typer transportmidler og der hvor selger eller kjøper selv frakter varen.

Finansdepartementet vil vurdere dette i arbeidet med forskriften.

Annet ledd tilsvarer tollverdiforskriften § 9 nr. 3 og nr. 4, og gjennomfører avtalen artikkel 8 nr. 3. Ordlyden er noe endret i forhold til forskriften, uten at det tilsiktes materielle endringer. Bestemmelsen er tatt med av informasjonsgrunner. I EF-retten er en tilsvarende bestemmelse inntatt i tollkodeksen artikkel 32 nr. 2 og 3.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette utfyllende bestemmelser om de kostnader som skal inngå i tollverdien etter første ledd.

Til § 7–18 Poster som ikke skal inngå i tollverdien fastsatt etter § 7-10

Bestemmelsen omhandler slike poster som ikke skal inngå i tollverdien, og gjennomfører noten til tollverdiavtalen artikkel 1. Bestemmelsen fastslår hvilke utgifter eller kostnader som ikke skal inngå i tollverdien fastsatt etter § 7–10, jf. § 7–17. Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 2 tredje ledd og anmerkningene til denne.

Bokstav a gjelder vederlag for konstruksjon mv., og svarer til anmerkningen til tollverdiforskriften § 2 tredje ledd bokstav a. Bestemmelsen omfatter for eksempel monteringskostnader for industrielle anlegg, maskiner og utstyr. Etter høringsforslaget skulle vederlag for konstruksjoner mv. «som foretas etter innførselen av de innførte varer» ikke inngå i tollverdien som fastsettes etter § 7-10. Toll- og avgiftsdirektoratet ønsker å presisere at det er kostnader til arbeid som utføres på de innførte varer i Norge (og som er inkludert i prisen for varen) som kan trekkes ut av tollverdien, og direktoratet foreslår at passusen «…...som foretas etter innførselen av de innførte varer» erstattes av «…...som er utført i Norge på de innførte varer». Finansdepartementet er enig i dette og har innarbeidet endringen i forslaget her.

Bokstav b omhandler vederlag for transport og forsikring, og viderefører anmerkningen til tollverdiforskriften § 2 tredje ledd bokstav b. Kostnader for transport eller forsikring i Norge kan holdes utenfor tollverdien selv om de inngår i prisen for varen, under forutsetning av at de kan identifiseres og dermed skilles fra prisen for varen.

Bokstav c gjelder toll og avgifter i Norge, og viderefører anmerkningen til tollverdiforskriften § 2 tredje ledd bokstav c (om «toll og skatter i Norge»). Uttrykket «toll og avgifter» synes å svare bedre til avtalens ordlyd «excise and duties».

Bokstav d omtaler renter, og svarer til anmerkningen til tollverdiforskriften § 2 tredje ledd bokstav d. Vilkårene om at kjøperen på oppfordring må kunne påvise at finansieringskostnaden i realiteten ikke innebærer betaling for varen, og at rentesatsen ikke overstiger det rentenivået som er vanlig for slike transaksjoner, er en videreføring av gjeldende rett.

Bokstav e gjelder innkjøpsprovisjon, og er ny. Etter gjeldende rett åpnes det ikke uten videre for at en innkjøpsprovisjon som først er inntatt i prisen, senere kan trekkes ut ved fastsettelsen av tollverdien. I bokstav e gjøres det klart at innkjøpsprovisjon skal holdes utenfor, selv i disse tilfellene. Regelen vil dermed harmonere med den parallelle regel i EF-retten. I tollkodeksen artikkel 32 nr. 1 (a) (i), heter det: «provisjon og meglerhonorar, dog ikke innkjøpsprovisjon». Den norske advokat­forening uttaler:

«Etter dagens tollverdiforskrift kan innkjøpsprovisjon betalt til 3-mann holdes utenfor tollverdien. Dersom innkjøpsprovisjonen derimot betales til vareselger som del av prisen for varen, er det i dag ikke adgang til å trekke provisjonen ut av prisen ved fastsettelse av tollverdien. Det foreslås nå en endring på området, slik at innkjøpsprovisjon kan holdes utenfor tollverdien uansett om den er betalt til selger eller ikke. Dette endringsforslaget er således av materiell karakter i og med at den ikke bygger på forvaltningspraksis. Regelen er i tråd med rettstilstanden i EU. Dette er et bra forslag, idet dagens regel lett kan virke urimelig og ramme de som ikke er kjent med sondringen.»

Bokstav f omhandler vederlag for retten til å reprodusere innførte varer i Norge, og er hentet fra anmerkningen til tollverdiforskriften § 9.

Bokstav g er ny og innebærer en kodifikasjon av gjeldende rett. I praksis har eksterne avgifter blitt trukket fra tollverdien, dersom det kan påvises at avgiftene er refundert fra eksportlandet. Bokstav g vil åpne for at slike eksportavgifter holdes utenfor tollverdigrunnlaget, selv om avgiftene ennå ikke er faktisk refundert av eksportlandets myndigheter. Tollmyndighetene vil imidlertid måtte foreta en konkret vurdering av om det er sannsynlig at kjøper vil få refundert avgiften.

Til § 7–19 Omregningskurs

Bestemmelsen omhandler den omregningskurs som skal legges til grunn, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 9. Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 8 og tollverdiforskriften § 10.

Til § 7–20 Utsatt endelig verdifastsettelse

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes mulighet for utsettelse av verdiansettelsen i særlige tilfeller, og gjennomfører tollverdiavtalen artikkel 13 om utsettelse av endelig verdifastsettelse ( «delay of final determination of such customs valuation »). Bestemmelsen bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 8.

Første ledd tar sikte på de tilfeller der det av grunner som ikke skyldes importøren, oppstår vanskeligheter i forbindelse med å fremskaffe de nødvendige opplysninger for verdifastsettelsen. Tollmyndighetene gis i disse tilfeller adgang til å tillate utsettelse av den endelige fastsettelsen av tollverdien. Avgjørelsen vil måtte bygge på et konkret skjønn i det enkelte tilfelle.

Annet ledd viderefører tollverdiforskriften § 12. Denne bestemmelsen hjemler ikke selve tillatelsen til utsatt verdifastsettelse, men gir regler for sikkerhetsstillelse dersom slik utsettelse blir innvilget.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om utsatt verdifastsettelse og utlevering.

Om kapittel 8 Preferansetoll

Kapittel 8 inneholder regler om preferansetollbehandling. Kapittelet er noe omredigert i forhold til høringsnotatet.

Preferansetollbehandling kan kort beskrives som den tollettelse som visse vareførsler innrømmes på bakgrunn av en preferanseavtale (frihandelsavtale) eller en preferanseordning (som GSP-systemet, Generalized System of Preferences , som ensidig innrømmes visse utviklingsland). Gjennom medlemskapet i EFTA deltar Norge i forhandlinger om frihandelsavtaler mellom EFTA og tredjeland. Hovedformålet med frihandelsavtaler er å stimulere til økt samhandel og økonomisk samarbeid mellom partene og dermed økt verdiskaping. Et bærende prinsipp i EFTA-statenes tredjelandspolitikk har vært parallellitet med EU. Ett av målene har vært å sikre EFTA-eksportører tilsvarende handelsbetingelser på tredjelandsmarkeder som eksportører i EU-land. Avtalene må tilfredsstille WTO-avtalen artikkel XXIV og er unntatt fra prinsippet om bestevilkårsbehandling. Tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 gir oversikt over de frihandelsavtaler Norge til enhver tid er bundet av. Bestemmelsen har form av en fullmakt, der det kan innrømmes preferansetollbehandling innenfor rammen av den enkelte avtale, under forutsetning av at opprinnelsesreglene er oppfylt.

I §§ 8-4 og 8-5 gis bestemmelser om gjennom­føringen av preferensielle opprinnelsesregler og GSP-systemet, og om hvilke krav og vilkår som gjelder.

Med opprinnelsesregler menes de regler som gjelder en vares opprinnelsesland, og som angir de vilkår som må være oppfylt for at det skal kunne utstedes opprinnelsesbevis. Preferensielle opprinnelsesregler definerer vilkårene for å oppnå en gunstigere tollbehandling enn den ordinære tollbehandling et land pålegger varer. Utgangspunktet er at produktet må være fremstilt i sin helhet innenfor et frihandelsområde for å kunne anses å ha opprinnelse der. Preferansen gis normalt i form av lavere toll eller tollfrihet. Opprinnelsesreglene bestemmer videre de produksjonskrav og tillatt bruk av innsatsmaterialer fra land utenfor frihandelsområdet («tredjeland») som må være oppfylt for at ferdigvaren skal oppnå status som frihandelsvare innenfor avtalen. Opprinnelsesreglene er nedfelt i egne protokoller til frihandelsavtalene slik som for eksempel Protokoll 4 til EØS-avtalen. Fremstilling av varer skjer ofte i samarbeid mellom to eller flere land. I 1997 ble derfor frihandelsavtalene innen Europa bundet sammen ved at opprinnelsesreglene i avtalene ble harmonisert. Dette muliggjorde etableringen av det europeiske kumulasjonsområdet. Ved bruk av europeisk kumulasjon kan opprinnelsesprodukter fra ethvert av landene omfattet av det europeiske kumulasjonssystemet, benyttes fritt i produksjon av opprinnelsesprodukter som eksporteres til eller fra ett eller flere avtaleland. Finansdepartementets forskrift 13. desember 2004 nr. 1702 om preferensielle opprinnelsesregler, omhandler opprinnelsesreglene i opprinnelsesprotokollene til Norges gjeldende frihandelsavtaler.

I § 8-6 gis bestemmelser om ikke–preferensielle opprinnelsesregler, dvs. de opprinnelsesregler som skal anvendes dersom dette ikke følger av en særskilt avtale om tollpreferansebehandling med fremmed stat eller organisasjon. I slike tilfeller skal opprinnelsesreglene i § 8–6 legges til grunn.

Vanligvis vil opprinnelsesregler inngå som en del av en preferanseavtale, der partene avklarer de nærmere kriterier som skal gjelde for at en vare skal ha status som opprinnelsesvare og derved gis preferansebehandling. Tilsvarende vil det måtte anvendes særlige opprinnelsesregler for ensidige preferanseordninger, som GSP, der dette er gitt i forskrift 20. februar 1998 nr. 158 om varers opprinnelse mv. ved bruk av tollpreferansesystemet for utviklingsland ( Generalized System of Preferences , GSP), med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 fjerde ledd. Imidlertid vil det være behov for nasjonale opprinnelsesregler for slike tilfeller som ikke hører til de forannevnte, for eksempel der det skal fastslås overfor myndighetene i ett tredjeland at en vare er av norsk opprinnelse, eller det er ønskelig å utstyre en vare med et opprinnelsesmerke («Made in Norway»). Det vil også være behov for opprinnelsesregler i tilknytning til import- og eksportforbud mv. Slike «ikke-preferensielle opprinnelsesregler» har til nå bare vært gitt i svært kortfattet form, i forskrift 18. august 1998 nr. 818 om gjennomføring av innførselsreguleringen § 3, med hjemmel i lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering § 1 og § 3.

Den folkerettslige bakgrunnen for opprinnelsesregelverket finnes i Kyoto-konvensjonen av 18. mai 1973 om forenkling og harmonisering av tollprosedyrer, Vedlegg D.1. Norge har imidlertid ikke tiltrådt konvensjonsforpliktelsene på dette punkt. I EF-retten er ikke-preferensielle opprinnelsesregler inntatt i tollkodeksens artikler 22 til 26. Tollkodeksens regler vil imidlertid bare være et utgangspunkt, fordi det i rettsaktene som regulerer handelstiltakene er vist til at tollkodeksens regler skal anvendes så langt de passer, og kan fravikes – se eksempelvis Rådsforordning 384/96 om beskyttelse mot dumpingimport fra ikke-medlemsland, artikkel 14 nr. 3.

Etter WTO-avtalen om opprinnelsesregler ( WTO Agreement on Origin ) er det lagt opp til at det skal fremforhandles et omfattende sett av varespesifikke opprinnelsesregler, men det foreligger ennå ikke et forhandlingsresultat. Norge er dermed ikke rettslig bundet til ett bestemt sett regler. Det følger av opprinnelsesavtalen at når det gjelder handelsregimer som medfører innrømmelse av preferansetoll utover mestbegunstigelsessatsene, vil det være opp til partene selv å komme til enighet om egnede opprinnelsesregler (såkalte preferensielle opprinnelsesregler). Disse preferanseopprinnelsesreglene vil også komme til anvendelse ved bruk av handelstiltak under den enkelte frihandelsavtale, dersom ikke annet fremgår av vedkommende avtale.

Til § 8–1 Preferansetoll

Bestemmelsen definerer preferansetoll som toll­reduksjon, tollfrihet eller annen tollmessig begunstigelse gitt på bakgrunn av frihandelsavtale som Norge har inngått med annen stat eller gruppe av stater, bilateral eller unilateral erklæring i tilknytning til slik avtale eller særlig ordning som Norge ensidig har etablert overfor visse stater. Den bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 2.

Til § 8–2 Preferansetoll på grunnlag av frihandels­avtale mv.

Bestemmelsen omhandler preferansetoll på grunnlag av frihandelsavtale som Norge har inngått med annen stat eller gruppe av stater, eller en ordning hjemlet i slik tilsvarende avtale. Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 første ledd.

Første ledd : I høringen ble det foreslått bestemmelser om at preferansetoll innrømmes for varer som omfattes av frihandelsavtale som Norge har inngått med fremmed stat eller gruppe av stater, eller annen ordning hjemlet i slik avtale.

Utenriksdepartementet har påpekt at det bør fremgå at frihandelsavtalene må være i kraft for Norge, og at begrensningen til fremmede stater eller grupper av stater bør utgå, da også andre enheter og internasjonale organisasjoner kan tenkes som motpart. Finansdepartementet er enig i dette og har korrigert lovforslaget slik at det nå fremgår at avtalene må være i kraft for Norge. Videre er henvisningen til avtalemotparter som stater eller grupper av stater, tatt ut av lovforslaget.

Annet ledd slår fast i første punktum at preferansetoll etter første ledd vil være betinget av at varen har opprinnelse innenfor vedkommende avtales virkeområde. I annet punktum heter det at opprinnelsesstatus fastsettes etter avtalens opprinnelsesregler og bestemmelsene i loven her.

Utenriksdepartementet har vist til at med en avtales virkeområde normalt menes dens geografiske virkeområde – dvs. normalt avtalepartenes territorium. Kumulasjonsregler, for eksempel i Europa eller EFTA, vil dermed ikke være omfattet. Utenriksdepartementet foreslår at ordlyden endres.

Finansdepartementet har i forslaget presisert at «varens» opprinnelsesstatus følger av avtalens opprinnelsesregler eller loven her. Departementet ser ikke behov for en ytterligere presisering og viser til at uttrykket «virkeområde» er valgt fremfor territorium eller tollområde, fordi frihandelsavtalers virkeområde ikke nødvendigvis er sammenfallende med avtalepartenes territorier eller tollområder. Også kumulasjonsregler er ment å skulle omfattes. En frihandelsavtale er dessuten begrenset til de varer som er omfattet («within the Scope of the Agreement»). Henvisningen til «loven her», gjelder de formelle vilkår, blant annet om at opprinnelsesstatus må dokumenteres etter § 8–5.

Tredje ledd pålegger departementet å kunngjøre i forskrift en oversikt over de frihandelsavtaler som Norge til enhver tid er bundet av. En slik oversikt er i dag tatt inn i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 annet ledd. Det vil imidlertid være hensiktsmessig at slike opplysninger gis i forskrift, blant annet fordi det kan være behov for relativt hyppige endringer, og fordi dette da vil gi en mer informativ opplisting.

Til § 8–3 Preferansetoll på grunnlag av det generelle preferansesystemet for utviklingsland – GSP

Bestemmelsen omhandler preferansetoll på grunnlag av det generelle preferansesystemet for utviklingsland – GSP, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 fjerde ledd.

Finansdepartementets forskrift 20. februar 1998 nr. 158 om varers opprinnelse mv. ved bruk av preferansetollsystemet for utviklingsland, gjennomfører den norske GSP-ordningen, det generelle preferansesystemet for utviklingsland. Forskriften er gitt med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 fjerde ledd, stortingsvedtak av 15. juni 1971 og kgl.res. 3. september 1971.

For visse landbruksvarer er det fastsatt forskrifter om overvåkning av innførselen under den norske GSP-ordningen ved bruk av automatiske innførselstillatelser. Når det gjelder korn, gjelder i tillegg egne bestemmelser som regulerer fremgangsmåte dersom GSP-preferanser for MUL må trekkes tilbake pga. markedsforstyrrelser.

Bestemmelsen gjelder ensidige preferanseordninger. Uttrykket «ensidig» sikter til at ordningen er etablert ved unilateral erklæring fra norsk side, uten folkerettslige forpliktelser overfor annen stat eller organisasjon, og at norske myndigheter på selvstendig grunnlag kan la ordningen endres eller opphøre dersom dette skulle anses hensikts­messig.

Første ledd bestemmer at preferansetoll innrømmes for vare som er omfattet av en ordning som Norge ensidig har etablert som et generelt preferansesystem (GSP) til tollmessig begunstigelse av en gruppe stater. Bestemmelsen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 fjerde ledd.

Annet ledd omtaler vilkåret om at varer må ha opprinnelse innenfor ordningens stedlige virkeområde for å oppnå preferansetoll.

Tredje ledd gir departementet oppgaven å kunngjøre oversikt over de landene som deltar i GSP-ordningen. Utenriksdepartementet har stilt spørsmål ved om forskrift er et nødvendig vilkår for at preferansetoll skal gis, eller om forskriften er ment å være av deskriptiv karakter. Finansdepartementet viser til at slik oversikt i dag blir kunngjort i rundskriv publisert av tolletaten. Kunngjøring i forskrifts form vil antagelig gjøre slike opplysninger lettere tilgjengelige for brukere flest. Forskriftsformen har derfor en deskriptiv funksjon.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om det generelle preferansesystemet, herunder de tilhørende opprinnelsesregler, i forskrift. Opprinnelsesregler for GSP-varer ble gitt av Finansdepartementet i forskrift 20. februar 1998 nr. 158, med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 fjerde ledd. Se ellers Finansdepartementets forskrift 13. desember 2004 nr. 1702 om preferensielle opprinnelsesregler.

Til § 8–4 Preferensielle opprinnelsesregler

Paragrafen er ny og omhandler hvilke opprinnelsesregler som skal legges til grunn dersom en vares opprinnelse skal fastsettes med sikte på preferansetollbehandling. Bestemmelsen er også ny i forhold til høringsnotatet. Den inneholder elementer hentet fra §§ 8-2 og 8-3. Dette er for å ta hensyn til at opprinnelsesreglene gjelder både ved innførsel til og utførsel fra Norge. Det kom ikke tydelig frem i høringsnotatet.

Første ledd angir at det er opprinnelsesreglene i hhv. frihandelsavtalen, i GSP-systemet eller annen preferanseordning som skal legges til grunn.

I annet ledd gis forskriftskompetanse til å gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av opprinnelsesreglene både ved inn- og utførsel. Det er gitt regler om dette i Finansdepartementets forskrift 13. desember 2004 nr. 1702 om preferensielle opprinnelsesregler. Videre inneholder leddet forskriftskompetanse om gjennomføringen av GSP-systemets opprinnelsesregler. Opprinnelsesregler for GSP-varer ble gitt av Finansdepartementet i forskrift 20. februar 1998 nr. 158.

Til § 8–5 Krav om preferansetoll og dokumentasjon av opprinnelse

Bestemmelsen omhandler når krav om preferansetoll må fremsettes, og om opprinnelsesdokumentasjon. Den viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 første ledd, og tolloven § 17.

Første ledd bestemmer at preferansetoll bare innrømmes dersom importøren fremsetter krav om det. Kravet må være legitimert ved nødvendig dokumentasjon. Disse forutsetningene gjelder både frihandelsvarer og GSP-varer. Rettsinformasjonshensyn tilsier at hovedregelen om fremsettelse av krav om preferansetoll bør fremgå av loven.

Annet ledd fastsetter at slik dokumentasjon som er nevnt i første ledd, må kunne tilfredsstille nærmere angitte formkrav, og at den må oppbevares for kontrollformål i minst 10 år regnet fra fortollingstidspunktet. Denne plikten vil påhvile den som fremsetter slikt krav, jf. også § 4-12.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om blant annet hvordan krav om preferansetoll kan fremsettes, og om fremleggelse av opprinnelsesbevis. I høringsnotatet § 6-3 var det foreslått bestemmelse om at den som innrømmes midlertidig tollfritak etter § 6-3 (1), ikke kan utstede bevis for opprinnelse. Departementet anser en slik bestemmelse mer egnet for forskrift, sammen med andre vilkår og krav knyttet til fremleggelse av opprinnelsesbevis. I forskrift vil det også kunne gis nærmere bestemmelser om oppbevaringsplikten.

Til § 8–6 Ikke-preferensielle opprinnelsesregler

Bestemmelsen er ny og omhandler fastsettelse av en vares opprinnelse der dette ikke følger av særskilt avtale om preferansetollbehandling. Om bakgrunnen for bestemmelsen kan det vises til lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering § 1 og § 3, og forskrift 18. august 1998 nr. 818 om gjennomføring av innførselsreguleringen § 3.

Første ledd bestemmer at dersom en vares opprinnelse skal fastsettes uten at dette følger av særskilt avtale om tollpreferansebehandling med fremmed stat eller organisasjon, skal opprinnelses­reglene i annet, tredje og fjerde ledd legges til grunn, hvis ikke annet følger av Norges folkerettslige forpliktelser. Eksempelvis vil visse handelstiltak etter kapittel 10 etter forholdene bare komme til anvendelse overfor ikke-preferansevarer, og her vil de såkalte «ikke-preferensielle opprinnelses­reglene» komme til anvendelse. Derfor skal WTO-rettslige beskyttelsestiltak – til forskjell fra tilsvarende antidumping- og utjevningstiltak – etter Generalavtalen artikkel XIX gis generell anvendelse, uavhengig av vedkommende vares opprinnelsesland. Dette følger også av Beskyttelsesavtalen artikkel 2 nr. 2, der det heter at beskyttelsestiltak skal anvendes for en vare som importeres, uansett varens opprinnelse ( «safeguard measures shall be applied irrespective to its source» ). I WTO-avtalen om landbruk er det i reglene om særskilte beskyttelsestiltak for landbruksvarer artikkel 5 nr. 8 gjort en tilsvarende henvisning til Generalavtalen artikkel XIX og til Beskyttelsesavtalen artikkel 2. Slike særskilte tiltak vil følgelig måtte anvendes uten hensyn til hvor varen måtte være eksportert fra. Forbeholdet avslutningsvis om Norges folkerettslige forpliktelser, innebærer at de materielle reglene nevnt i tredje, fjerde og femte ledd må tolkes og anvendes innenfor rammen av WTO-avtalen, og at de ikke-preferensielle opprinnelsesregler i WTO vil gjelde når de pågående forhandlingene på grunnlag av Opprinnelsesavtalen sluttføres. Henvisningen til de folkerettslige forpliktelsene innebærer videre at dersom et handelstiltak iverksettes innenfor rammen av en frihandelsavtale, skal frihandelsavtalens opprinnelsesregler legges til grunn så langt dette følger av avtalen. I enkelte avtaler er det imidlertid fastsatt at nasjonale opprinnelsesregler likevel skal gjelde for visse deler av avtalen – her vil følgelig § 8–10 komme til anvendelse. Annet punktum slår fast at de materielle reglene i annet til fjerde ledd får tilsvarende anvendelse også ved tollmessig bestevilkårsbehandling etter Generalavtalen artikkel I. Dette følger av opprinnelsesavtalen, som i artikkel 1 definerer nasjonale opprinnelsesregler som de lover, forskrifter eller generelle administrative avgjørelser som medlemmene anvender, unntatt i tilfellene hvor disse reglene er knyttet til avtalefestede eller autonome handelsordninger som fører til at det gis preferanser utover bestevilkårsprinsippet (MFN-bundne satser) etter Generalavtalen artikkel I. De ikke-preferensielle opprinnelsesreglene får anvendelse for bestevilkårsbehandling etter Generalavtalen artikler I, II, III, XI og XIII, og for antidumpingtiltak og utjevningstiltak etter artikkel VI, krav til opprinnelsesmerking etter artikkel IX og for alle diskriminerende kvantitative restriksjoner eller tollkvoter. Den tilsvarende regel i EF-retten er inntatt i tollkodeksen artikkel 22 bokstav c. Videre vil de ikke-preferensielle opprinnelsesreglene også ligge til grunn for utstedelse av opprinnelsessertifikater, dersom annet ikke følger av frihandelsavtale eller ensidige preferanseordninger, herunder GSP.

Annet ledd gir i første punktum den materielle hovedregel om varers opprinnelse, nemlig at varen skal anses å ha opprinnelse i det land der den er fremstilt i sin helhet, eller der den sist var gjenstand for vesentlig bearbeidelse. Regelen viderefører den tilsvarende opprinnelsesregel inntatt i § 3 i forskrift 18. august 1998 nr. 818 om gjennomføringen av innførselsreguleringen, hjemlet i lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering. De tilsvarende konvensjonsforpliktelsene er i EU gjennomført i tollkodeksen artikkel 23 nr. 1 og artikkel 24. Uttrykket «sist var gjenstand for vesentlig bearbeidelse» viser til tilfellene der varen er fremstilt i to eller flere land.

Tredjeledd gir en oppregning av de tilfeller der varer skal anses å ha vært fremstilt i sin helhet. Bestemmelsen svarer i store trekk til den tilsvarende regel i EF-retten, se tollkodeksen artikkel 23.

Fjerde ledd oppstiller et vesentlighetskriterium, slik at i de tilfeller der flere land har deltatt i fremstillingen av en vare, vil opprinnelseslandet være det land der den siste vesentlige og økonomisk begrunnede bearbeidelse eller foredling fant sted, dersom denne bearbeidelsen resulterer i et nytt produkt eller et vesentlig trinn i produksjonsprosessen. Det fremgår at ompakking, sortering, blanding eller mindre endringer likevel ikke skal regnes som bearbeidelse. Bestemmelsen svarer i store trekk til den tilsvarende regel i EF-retten, se tollkodeksen artikkel 24.

Femte ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser. Forskriftsfullmakten åpner også for at de ikke-preferensielle opprinnelses­reglene gitt i loven kan gis anvendelse også for opprinnelsesmerking (som i «Made in Norway»), offentlig innkjøp og handelsstatistiske formål. Forskriftsfullmakten må forutsettes benyttet i tråd med hva som ellers følger av lov 16. juni 1989 nr. 54 om offi­siell statistikk og Statistisk Sentralbyrå, og øvrig lovgivning på dette området.

Til Kapittel 9 Tollnedsettelser i budsjettåret

Kapittelet inneholder fullmakter, der forvaltningen gis kompetanse til å sette ned de tollsatser som Stortinget har fastsatt, og de nærmere betingelser for dette. Samtidig gir de samme bestemmelsene visse rettigheter til importører og andre private aktører.

Forvaltningsmyndighetenes adgang til å sette ned gjeldende tollsatser under budsjettåret vil i prinsippet være komplementær til den adgang regjeringen har til å foreslå tilsvarende satsendring (eller lovendring, hvis det er en endring i regelverket som anses mest formålstjenlig) i en proposisjon for Stortinget, slik at lovgiver – enten med umiddelbar virkning, eller med virkning for det påfølgende budsjettår – kan redusere den aktuelle tollsatsen. Et slikt redusert satsnivå fastsatt i form av et stortingsvedtak, og med gyldighet for hele budsjettåret, kan være å foretrekke fremfor tilsvarende tollnedsettelser fastsatt ved forvaltningsvedtak. På den annen side vil målsetningen om å benytte tollnedsettelser som et virkemiddel særlig i landbrukspolitikken, tilsi en løpende oppfølgning gjennom året.

Tollforvaltningen for landbruksvarer er en integrert del av landbrukspolitikken, noe som bidrar til å gi retning og begrunnelse for valg av forvaltningsmodeller. Dagens tollvern er et resultat av regelverksutvikling og praksis siden 1995, og systemet har opparbeidet en stor grad av legitimitet blant brukerne. Landbruks- og matdepartementet uttaler:

«Vi legger til grunn at de fullmakter som ble delegert til landbruksmyndighetene i forbindelse med omleggingen av tollvernet i 1995 videreføres når den nye loven trer i kraft. Konkret gjelder dette blant annet fullmaktene som er nedfelt i tolltariffens innledende bestemmelser (TIB) §§ 5 og 6, og som er delegert til Landbruks- og matdepartementet ved Kgl. res 30. juni 1995 nr. 600.

Tollvernet er en integrert og viktig del av landbrukspolitikken. Dermed får også tollregelverket en betydning både for importvernet for landbruksvarer og landbrukspolitikken mer generelt. Importen av landbruksvarer reguleres gjennom en kombinasjon av ordinære tollsatser som fremkommer i tolltariffen og en adgang for forvaltningen til å justere ned tollsatsene gjennom budsjettåret. Tollbeskyttelsen av landbruksvarer er således et sentralt virkemiddel for å sikre omsetning av norske landbruksvarer til priser fastsatt i jordbruksavtalen. En del av importen er omfattet av ulike tollkvoter, hvor importørene tildeles begrensede importrettigheter (kvoteandeler) innenfor forskjellige kvoteordninger. De ordinære tollsatsene for landbruksvarer varierer ganske sterkt, avhengig av beskyttelsesbehovet. Satsene er dels spesifikke, og dels verdibaserte. De fleste industrivarer er imidlertid tollfrie.»

Finansdepartementet viser til at lovrevisjonen er en teknisk revisjon, og ser derfor heller ikke grunnlag for å gjøre endringer i eksisterende fullmakter.

Det legges til grunn at det i budsjettproposisjonene om toll fortsatt vil gjøres rede for forvaltningens løpende praktisering av tollnedsettelsesfullmaktene. Slike redegjørelser har opp gjennom årene hatt sin faste plass i budsjettdokumentene. For industrivarer ble de enkelte saker om tollnedsettelser (og tollfritak) gitt en utførlig omtale av de enkelte vedtak (eller avslag), slik som forutsatt av lovgiver. Med gjennomføringen av WTO-avtalen fra 1995, og de nye fullmakter som dermed ble gitt til landbruksforvaltningen, ble denne praksis videreført til å gjelde tollnedsettelser også på landbruksvarer. Med utgangspunkt i de enkelte fullmakter, bør redegjørelsen, som tidligere, gå inn på både de ulike nedsettelsesmåtene, deres omfang og de enkelte vareslag. Det kan også gis en løpende vurdering av om regelverket om tollnedsettelser er egnet og treffsikkert i forhold til de målsetninger som loven angir.

Uttrykket «nedsettelse» sikter til det forhold at et forvaltningsorgan treffer vedtak om at det for ett eller flere bestemte vareslag, enten for en nærmere angitt periode (men likevel begrenset til budsjettårets utløp), skal svares lavere sats enn den tollsats som ellers vil følge av Stortingets vedtak. Plenarvedtaket om toll fastsetter både ordinære tollsatser og preferansetollsatser (sml. tolltariffens kolonner «ordinær» og «EFTA, EF, EØS»). Den sats som tollnedsettelsen vil ta utgangspunkt i, vil være den ordinære tollsatsen (denne kan være enten WTO-bundet bestevilkårssats, eller ensidig fastsatt – autonom – sats). Preferansetollsatser kan være avtalt (i en preferanseavtale) inngått med fremmed stat eller organisasjon, eller den kan være fastsatt i en ensidig preferanseordning (GSP). Forvaltningens kompetanse er imidlertid ikke begrenset til bare å sette ned de ordinære tollsatser, men vil også omfatte økning av tollen gitt at for eksempel forutsetningene for WTO-tollsatsene faller bort. Dette er nærmere regulert i § 10-6 og forskrift 17. desember 1998 nr. 1448 om økning i tariffmessig toll – beskyttelsestoll – på landbruksvarer.

Satsintervallet for forvaltningens tollnedsettelser vil være begrenset oppad til den sats Stortinget har fastsatt i budsjettvedtaket, og nedad til 0 (tollfritt). Uttrykket «nedsettelse» vil derfor i det følgende benyttes så vel om de tilfeller der tollen reduseres delvis , som der den reduseres ned til 0 . Et forvaltningsvedtak hjemlet i nedsettelsesfullmakten vil tidvis kunne innebære også en oppjustering, dersom vedtaket avløser et nedsettelsesvedtak som tidligere er truffet for samme vare. Tilsvarende vil det kunne iverksettes tolløkninger gitt at vilkårene for dette er oppfylt, jf. § 10-6.

Et forvaltningsvedtak om generell tollnedsettelse har ingen adressat, og innebærer at enhver kan innføre en bestemt vare med nedsatt tollsats, såfremt øvrige vilkår om gyldighetsperiode mv. er oppfylt. Det gjelder heller ingen kvantumsbegrensning. Generelle tollnedsettelsesvedtak har imidlertid begrenset gyldighet i tid – inntil utløpet av det budsjettåret som vedtaket gjelder for. Forvaltningsorganet som treffer vedtaket vil imidlertid kunne tidsbegrense vedtaket ytterligere. Tidsbegrensningen har sammenheng med at Stortingets tollvedtak bare gjelder for ett år (budsjettåret), etter Grunnloven § 75 bokstav a.

Et forvaltningsvedtak om individuell tollnedsettelse kjennetegnes ved at det retter seg mot én eller flere bestemte rettssubjekter, og at det dessuten er begrenset til et visst kvantum av en nærmere angitt vare. Den individuelle tollnedsettelsen er dermed et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og vedtaket kan være truffet på bakgrunn av søknad, eller tildeling på annet grunnlag, for eksempel en utlyst auksjon. I begge tilfeller kan foranledningen være en offentlig kunngjøring, men søkeren kan også søke av eget tiltak og selv gjøre rede for søknadsgrunnlaget. En kvoteandel som tildeles ved at auksjonarius gir en budgiver tilslaget, vil dermed anses som enkeltvedtak. I praksis har oftest individuelle tollnedsettelsesvedtak selv angitt gyldighetsperiodens utløp, men det har også vært tilfeller der vedtaket er utformet slik at det skal gjelde inntil videre.

Etter dagens ordning er kompetansen til å sette ned eller øke tollsatsene på landbruksvarer etter tolltariffens innledende bestemmelser §§ 5 og 6 delegert til Kongen, og videre til Landbruks- og matdepartementet ved kgl. res. 30. juni 1995 nr. 600. Kompetansen er subdelegert til Statens Landbruksforvaltning. Det er fastsatt en rekke forskrifter på området, nemlig (1) forskrift 17. desember 1998 nr. 1448 om økning i tariffmessig toll – beskyttelsestoll – på landbruksvarer (hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 6), (2) forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer (hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 5), (3) forskrift 21. desember 2001 nr. 1647 om fastsettelse av nedsatte tollsatser ved import av industrielt bearbeidede jordbruksvarer (hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 5), (4) forskrift 27. juni 2002 nr. 0868 om sikkerhetsmekanisme og overvåkningssystem for toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr fra minst utviklede land (MUL) (hjemlet i Stortingets vedtak 15. juni 1971 og tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3), (5) forskrift 5. juli 2002 nr. 0828 om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien (hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 5) og (6) forskrift 20. juni 2003 nr. 0907 om fordeling av tollkvoter for landbruksvarer (hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 5).

For tollen på landbruksvarer er det i lovforslaget gitt tre ulike nedsettelsesmåter: (a) generelle tollnedsettelser, (b) individuelle tollnedsettelser etter søknad og (c) tildeling av tollkvoteandeler. Det forutsettes her at innsending av råvaredeklarasjon er å regne som søknad. Hver av disse er gitt en særskilt lovfullmakt med tilhørende kriterier, i de tre påfølgende paragrafer §§ 9–2, 9–3 og 9–4. De nevnte nedsettelsesmåtene er en videreføring av gjeldende forvaltningspraksis for landbruksvarer, etter tolltariffens innledende bestemmelser § 5 og forskriftene gitt i medhold av denne.

For industrivarer er forvaltningens kompetanse i lovforslaget begrenset til å gjelde individuelle tollnedsettelser etter søknad, se definisjonen i første ledd i § 9–5. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett, der tolltariffens innledende bestemmelser § 12 første ledd ikke angir noen slik begrensning. Forvaltningspraksis etter § 12 har imidlertid mistet mye av sin betydning de senere år, i takt med at industritollen er trappet ned og de fleste industrivarer er blitt tollfrie. En særlig ordning med administrative tollnedsettelser for industrivarer hjemlet i tolltariffens innledende bestemmelser § 12, ble avviklet fra 1. januar 2000, se St.prp. nr. 1 (1999–2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak, avsnitt 4.1.

Vedtak om generelle tollnedsettelser vil omfattes av de alminnelige forvaltningsrettslige regler om forskrifter, mens vedtak om individuelle tollnedsettelser så vel som vedtak om tildeling av tollkvoteandeler vil følge de tilsvarende regler om enkeltvedtak. For de generelle tollnedsettelsene vil det gjelde særlige krav til kunngjøring, som vil gå foran de tilsvarende kunngjøringsregler i forvaltningsloven, jf. § 1–8. For alle nedsettelses- og tildelingsmåter vil det være behov for at det i forskrifts form gis nærmere bestemmelser om hvordan forvaltningen generelt skal gå frem når fullmakten skal benyttes.

Uttrykket «i budsjettåret», slik det er brukt i kapitteloverskriften, sikter til det forhold at lovens delegering av myndighet til å treffe forvaltningsvedtak om tollnedsettelser er undergitt en begrensning i tid. Den underliggende forutsetning for delegering av lovgivers myndighet på dette feltet, er at Stortinget faktisk har fastsatt tollsatser. Dette skjer ved et budsjettvedtak som gjelder inntil vedkommende budsjettår utløper, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Selv om selve fullmakten til å sette ned tollsatsene her er gitt i formell lov, og ikke må fornyes slik som de tilsvarende fullmakter som i dag er gitt i plenarvedtaket (tolltariffens innledende bestemmelser), vil likevel forvaltningsvedtaket i utgangspunktet være underlagt samme tidsbegrensning som den som etter Grunnloven gjelder for selve plenarvedtaket. Fullmakten er derfor utformet slik at den viser til de tollsatser som Stortinget har fastsatt, jf. § 9–1 første ledd og § 9–5 annet ledd, og utkastet til plenarvedtak § 3. For de generelle tollnedsettelsene er det innarbeidet en uttrykkelig begrensning til budsjettåret i § 9–2 første ledd. Dette samsvarer med dagens forvaltningspraksis etter tolltariffens innledende bestemmelser § 5. For individuelle tollnedsettelser, der forvaltningsvedtaket retter seg mot ett eller flere bestemte rettssubjekter, vil vedtaket selv forutsetningsvis opplyse om nedsettelsesperioden og siste gyldighetsdato, jf. de respektive definisjonene i §§ 9–3, 9–4 og 9–5. Men også her vil forvaltningens kompetanse være undergitt den samme forutsetning om at den tollsats som er redusert bare er gyldig til budsjettåret utløper, og det forvaltningsorgan som treffer vedtak med hjemmel i fullmakten må påse at vedtaket formuleres tilsvarende. Den praktiske konsekvensen av tidsbegrensningsregelen er i begge tilfeller at det må treffes et nytt forvaltningsvedtak, dersom det anses ønskelig med kontinuitet, slik at nedsatt sats vil gjelde ubrutt inn i det påfølgende budsjettår.

Lovfullmaktene er utformet uten at det eksplisitt fremgår at tollnedsettelsene vil kunne gjøres avhengig av varens opprinnelse. Forvaltningen vil imidlertid ha kompetanse til å stille vilkår om opprinnelse. Her vil følgelig tollnedsettelsen bare gjelde varer som er omfattet av vedkommende preferanseavtale og de opprinnelsesregler som gjelder for denne. Fullmaktene åpner også for bruk av autonome kvoter, der norske myndigheter på ensidig basis åpner for at nærmere angitte mengder av en gitt vare kan innføres med nedsatt toll. En diskresjonær adgang for forvaltningen til å stille krav om oppfyllelse av opprinnelseskriterier, må imidlertid forutsettes at blir praktisert overensstemmende med internasjonale forpliktelser om ikke-diskriminering og mestbegunstigelse (bestevilkårsklausul). I stedet for å benytte autonome tollkvoter, vil det være nærliggende å fastsette generelle tollnedsettelser – et alternativ som ofte vil være bedre egnet for å sikre suppleringsimport til det norske markedet av vedkommende vare, uten at det oppstår forskjellsbehandling av de ulike aktører.

Til § 9–1 Nedsettelse av tollsats på landbruksvarer

Bestemmelsen samler reglene om forvaltningens adgang til å treffe vedtak om nedsettelse av ordinær toll, men er avgrenset til å gjelde landbruksvarer. Utrykket «toll» refererer til Stortingets toll­vedtak og de tollsatser som er fastsatt der. Bestemmelsen vil erstatte tolltariffens innledende bestemmelser § 5, som gir forvaltningen hjemmel til å frita for eller sette ned tollsatsene på landbruksvarer. Forslaget § 10-6 gir på den annen side forvaltningen hjemmel til å sette tollen opp i gitte tilfeller. I høringsnotatet var det også foreslått en hjemmel for å avgrense uttrykket «landbruksvarer» i forskrift. Landbruks- og matdepartementet og Kjøttindustriens fellesforening mener det ikke er hensiktsmessig å definere hva som menes med landbruksvarer. Landbruks- og matdepartementet viser til at det følger av hjemmelen til å gi forskrift at det også må angis virkeområde for den enkelte forskrift, og at det på den måten vil fremgå hvilke varer som kan omfattes av den aktuelle forskriften. Finansdepartementet er enig i at det ikke er behov for lovhjemmel for i forskrift å definere hva som skal anses som landbruksvarer. Hva som er en landbruksvare må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Første ledd fastsetter i første punktum at for­målet med lovfullmakten er å legge til rette for innførsel av landbruksprodukter som supplement til norsk produksjon og for å møte forbrukernes og næringsmiddelindustriens behov. Norsk Landbrukssamvirke anser det noe underlig at man har en formålsparagraf for nedsettelse av landbrukstoll, mens det ikke er slike henvisninger ellers i lovutkastet. Finansdepartementet viser til at formålene som er inntatt i loven, svarer til dem som er benyttet i formålsparagrafen (§ 1) i forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer. Departementet anser det hensiktsmessig at formålene fremgår av loven her.

Med dette som utgangspunkt, skal tollnedsettelsene etter annet punktum ivareta hensynet til avsetningsgrunnlaget for norsk produksjon av landbruksvarer, og hindre uønskede markedsforstyrrelser. Utenriksdepartementet har med henvisning til pågående WTO-forhandlinger, uttrykt skepsis til å benytte begrepet «markedsforstyrrelser» og sammenstillingen «uønskede markedsforstyrrelser» i lovteksten. Utenriksdepartementet har også vist til at en slik bestemmelse kan synes fremmed i lovteksten og foreslår at målsetningen om å hindre markedsforstyrrelser tas ut. I stedet mener Utenriksdepartementet at dette kan tas inn i den enkelte forskrift etter behov. Finansdepartementet viser til at dersom fremtidige WTO-forhandlinger innebærer at Norge ikke lenger kan operere med et slikt begrep i lov eller forskrift, må de aktuelle lover eller forskrifter endres i samsvar med dette. Begrepet «uønskede markedsforstyrrelser» er en kodifisering hvor det ikke er lagt opp til noen realitetsendring. Formuleringene svarer som nevnt til dem som er benyttet i formålsparagrafen (§ 1) i forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer. Om lovgrunnlaget for forskriften heter det i St.prp. nr. 59 (1994–95), avsnitt 4.1 (kursiven er proposisjonens): «Administrative tollnedsettelser som finner sted i løpet av budsjettåret, tar sikte på å hindre uønskede markedsforstyrrelser som følge av de høye norske tollsatsene på landbruksvarer og svingningene i prisene på verdensmarkedet og i Norge. [...] Blant annet ut fra kravene til forutsigbarhet og likebehandling er det viktig at aktørene i markedet kjenner rammebetingelsene, noe som innebærer at de anvendte tollsatser i størst mulig utstrekning bør framgå av tolltariffen.» En kodifisering av forvaltningspraksis, ved at formålsbestemmelsene i forskriften lovfestes, vil gi bedret forutberegnelighet og bidra til likebehandling, og synes dermed å være i tråd med lovgivers forutsetninger da fullmakten i tolltariffens innledende bestemmelser § 5 ble gitt.

Fullmakten etter bestemmelsene i §§ 9-1 t.o.m. 9-4 om nedsettelse, og § 10-6 om økning, skal delegeres til Landbruks- og matdepartementet, jf. dagens delegasjon av fullmakten i tolltariffens innledende bestemmelser §§ 5 og 6 gitt ved Kgl.res. 30. juni 1995 nr. 600. Tilføyelsen om at tollnedsettelser bare kan fastsettes såfremt avtale med fremmed stat eller organisasjon ikke er til hinder, er tatt inn for å presisere at lovens fullmakt må forutsettes praktisert i samsvar med folkerettslige forpliktelser om blant annet ikke-diskriminering og bestevilkårsbehandling. Det kan også være inngått avtale som innebærer at for eksempel kvoteandeler skal tildeles på en bestemt måte, og tollnedsettelser må innrømmes i samsvar med dette. Det vises for øvrig til hva som er nevnt over, om adgangen til å stille krav om opprinnelse.

I tredje punktum er oppregnet de forskjellige måter tollnedsettelser kan fastsettes på; bokstav a viser til generelle tollnedsettelser etter § 9–2, bokstav b viser til individuell tollnedsettelse etter søknad etter § 9–3 og endelig er det i bokstav c vist til tildeling av tollkvoteandeler, herunder auksjonering, etter § 9–4.

Annet ledd første punktum stiller krav om at vedtak om tollnedsettelse etter første ledd skal opplyse om det eller de vareslag som er omfattet. Det vil også kunne spesifiseres et vareslag innenfor et varenummer. Av vedtaket skal det også fremgå den periode tollnedsettelsen gjelder for. Kravet vil gjelde enten nedsettelsen er generell eller individuell.

Tredje ledd fastslår at bestemmelsene i dette kapitlet også får anvendelse ved innrømmelse av preferansetoll for landbruksvarer etter kapittel 8. Hensikten med dette er å kodifisere preferanseavtalene i nasjonal rett på en slik måte at det fremgår hvordan disse rettighetene oppnås.

Til § 9–2 Generell nedsettelse av tollsats på ­landbruksvarer

Bestemmelsen utdyper fullmakten til å fastsette generelle tollnedsettelser etter § 9–1 første ledd bokstav a, og vil åpne for at gjeldende forvaltningspraksis i forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer kan videreføres.

Første ledd definerer generelle tollnedsettelser som vedtak om fritak for eller nedsettelse av toll på en bestemt landbruksvare, uten kvantitative begrensninger, for en nærmere angitt periode eller inntil videre, men likevel begrenset til utgangen av vedkommende budsjettår. Begrensningen til budsjettårets utløp vil følge av at Stortingets plenar­vedtak om toll, og de satser som der fastsettes, bare gjelder budsjettåret, og følgelig må gjentas for å få gyldighet også for det påfølgende år, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Stortinget vil imidlertid normalt utøve sin tollbeskatningsmyndighet i plenum i god tid før inngangen til et nytt budsjettår, og både tollsatser og plenarvedtakets fullmakter vil derved fornyes. Med dette utgangspunkt vil det kunne treffes forvaltningsvedtak om generelle tollnedsettelser før inngangen til et nytt budsjettår, men etter at Stortinget har truffet sitt tollvedtak, og slik oppnå at de generelle tollnedsettelsene får gyldighet også inn i det påfølgende budsjettår. Definisjonen av generell tollnedsettelse svarer til forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer § 4 nr. 1.

Annet ledd bestemmer at vedtak om endring av tollsats skal kunngjøres på forhånd med angivelse av tidspunkt for iverksettelse. Dette vil sikre at aktørene i markedet gis den nødvendige informasjon og derigjennom kan tilpasse seg de varslede endringene. Kunngjøringsmåten vil også ha betydning, slik at informasjonstiltak som for eksempel e-postabonnement eller lignende vil kunne bidra til at varslingen blir effektiv og lik for alle berørte parter.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette utfyllende forskriftsbestemmelser om generelle tollnedsettelser, og herunder om saksbehandling, opplysningsplikt, kontroll, administrative sanksjoner, gyldighetsperiode og kunngjøring av nedsettelsesvedtak. Det kan dessuten fastsettes bestemmelser i forskrift om i hvilken utstrekning slik kunngjøring skal ha positiv eller negativ troverdighet, noe som kan ha betydning for forut­beregnelighet i markedet. Forskriftsfullmakten vil åpne for at de forskriftsbestemmelser som er gitt i forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser kapittel 6 om blant annet opplysningsplikt, kontroll og sanksjoner, kan videreføres. Opplistingen etter «herunder» er ikke å anse som uttømmende, men som en indikator på hva som bør forskriftsfestes.

Til § 9–3 Individuell nedsettelse av tollsats på landbruksvarer og bearbeidede landbruksvarer etter ­søknad

Bestemmelsen, som utdyper fullmakten til å fastsette individuelle tollnedsettelser etter § 9–1 første ledd bokstav b, vil åpne for at gjeldende forvaltningspraksis etter forskrift 22. desember 2005 nr. 1723 om administrative tollnedsettelser for landbruksvarer kan videreføres. Videre, at gjeldende praksis etter forskrift 21. desember 2001 nr. 1647 om fastsettelse av nedsatte tollsatser ved import av industrielt bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-varer) og forskrift 5. juli 2002 nr. 828 om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien skal kunne videreføres.

Første ledd angir fullmakten til å treffe enkeltvedtak om nedsettelse av ordinær tollsats på landbruksvarer. Nedsettelsen skal knyttes til en angitt mengde av en bestemt landbruksvare og et bestemt tidsrom.

I høringsnotatet ble det i bestemmelsens annet ledd foreslått at vedtaket om nedsettelse av tollsats skal skje på grunnlag av søknad. I utkastets fjerde ledd ble det foreslått en bestemmelse om at vedtak om tollnedsettelse skal angi den vare og det kvantum som omfattes, den periode som vedtaket gjelder for og den berettigede fysiske eller juridiske person. Landbruks- og matdepartementet foreslår i sin høringsuttalelse at reglene om vedtak samles i ett ledd, og foreslår derfor at annet og fjerde ledd i utkastet slås sammen til nytt annet ledd. Finansdepartementet er enig i dette. Det forutsettes at innsending av råvaredeklarasjon er å regne som søknad. I søknaden skal det fremgå hvilke varer som det søkes om tollnedsettelse for, og det kvantum det søkes for. Med råvaredeklarasjon menes erklæring om råvareinnholdet i varen. Bestemmelsen om råvaredeklarasjon vil primært gjelde RÅK-varer.

I høringsnotatet ble det foreslått et tredje ledd med et krav om at søknaden er mottatt av forvaltningsorganet før varen tolldeklareres. Innvilgelse av søknad vil være enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Landbruks- og matdepartementet uttaler:

«Høringsforslagets § 9-3 (3) er etter departementets mening ikke i tråd med gjeldende rett og må derfor endres eller strykes. Vi mener det er mest hensiktsmessig å stryke § 9-3 (3). Etter ordlyden stiller bestemmelsen krav om at søknad om individuell tollnedsettelse skal være mottatt av rette myndighet før varen tolldeklareres. Vi mener at det ikke er relevant å stille et slikt krav i loven. Spørsmålet må være hvorvidt importøren skal få redusert toll etter innvilget tollnedsettelse. Dette avgjøres av om den individuelle tollnedsettelsen er gitt gyldighet for et tidsrom som omfatter innførselstidspunktet. I denne sammenheng er det derfor tilstrekkelig for vårt formål at loven gir departementet myndighet til å fastsette forskrift om gyldighetsperioden for den individuelle tollnedsettelsen, jf. høringsforslagets § 9-3 (5). Gjeldende forskrifter inneholder slike bestemmelser om gyldighetsperioden.»

Finansdepartementet er enig i dette, og har fjernet leddet i forslaget her.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til i forskrift å fastsette utfyllende bestemmelser om blant annet saksbehandling, opplysningsplikt, kontroll, administrative sanksjoner og gyldighetsperiode. Forskriftsfullmakten vil åpne for at de forskriftsbestemmelser som er gitt i forskrift om administrative tollnedsettelser om blant annet opplysningsplikt, kontroll og sanksjoner, kan videreføres. Opplistingen etter «herunder» er ikke å anse som uttømmende, men som en indikator på hva som bør forskriftsfestes. Etter innspill fra Landbruks- og matdepartementet er det i oppramsingen ikke funnet grunn til også å nevne at fullmakten også gir adgangen til å gjøre unntak fra vilkår om at søknad skal foreligge før varen tolldeklareres.

Til § 9–4 Tildeling av tollkvoteandeler for landbruksvarer ved auksjon eller på annen måte

Bestemmelsen omhandler tildeling av tollkvote­andeler, som kan skje ved auksjon eller på annen måte, og utdyper fullmakten gitt i § 9–1 første ledd bokstav c. Den åpner for at forvaltningspraksis etter forskrift 20. juni 2003 nr. 907 om fordeling av tollkvoter og forskrift 5. juli 2002 nr. 828 om individuelle tollnedsettelser og fordeling av tollkvoter til konservesindustrien, kan videreføres.

Første ledd slår i første punktum fast som generell regel at tildeling av tollkvoteandeler skal skje ved auksjon dersom departementet anser at markedsforholdene ligger til rette for det og avtale med fremmed stat eller organisasjon ikke er til hinder. Bestemmelsen er formet som et pålegg til forvaltningen om å vurdere om auksjon som fordelingsmetode kan benyttes.

Kjøttindustriens fellesforening støtter forslaget om at auksjon skal utgjøre hovedmekanismen for fordeling av tollkvoter nasjonalt dersom forholdene ligger til rette for det.

Utenriksdepartementet mener under henvisning til pågående diskusjon i WTO, at det neppe er formålstjenelig å nedfelle i lovs form at auksjon skal benyttes som metode for tildeling av tollkvoter, da det kan være tilfeller hvor andre og mer overordnede hensyn taler mot å bruke auksjon. Utenriksdepartementet foreslår en kan-fullmakt, og at auksjonsordninger prinsipielt bør utformes slik at de mest mulig effektivt kan hindre misbruk, for eksempel ved at innførselsrettigheter blir kjøpt opp av et fåtall aktører med sikte på å holde nykommere ute.

Finansdepartementet viser til at lovforslaget er en videreføring av dagens regime, hvor auksjonsmodellen er ansett å utgjøre hovedmekanismen for tildelingen. Om det bør gjøres endringer i dette, faller utenfor dette lovarbeidet å vurdere.

I annet punktum gis departementet fullmakt til å fastsette nærmere regler for andre tildelings­måter.

Annet ledd definerer i første punktum tollkvote som en fastsatt mengde av en vare som kan innføres med en nedsatt tollsats innenfor et nærmere angitt tidsrom. I annet punktum angis at tollkvoter kan være fremforhandlet i WTO (multilaterale tollkvoter), eller de kan inngå som ledd i et frihandelssamarbeid (bilaterale tollkvoter). Bare i det siste tilfelle vil tollkvoten være begrenset til varer med en nærmere angitt opprinnelse. Tollkvoter kan også være autonome, i den forstand at de er ensidig fastsatt av norske myndigheter uten avtalebinding. Tredje punktum gir en definisjon av tollkvoteandel, som en rettighet til å innføre en viss mengde av en vare som er omfattet av en tollkvote. Rettigheten kan tildeles en fysisk eller juridisk person, ved auksjon eller på annen måte.

Tredje ledd gir nærmere bestemmelser om auksjonsordningen. Første punktum bestemmer at auksjon skal utlyses i god tid. Annet punktum angir hva utlysningen skal inneholde. At kravene til auksjonsordningen er tatt inn i loven, vil sikre at disse er alminnelig kjent blant aktørene og i markedet. Tredje punktum slår fast at budrundene er hemmelige, slik at det under runden ikke skal opplyses hvem som deltar. En slik organisering vil gi konkurransenøytralitet, og de beste betingelser for at prissettingen fungerer etter hensikten. Det vil dessuten kunne hindre at enkeltaktører manipulerer budgivningen og dermed resultatet. Fjerde punktum bestemmer at det skal være offentlighet om auksjonsavslutning, antallet budgivere, høyeste bud og hvem som får tilslaget. Dette vil sikre tillit til auksjonsordningen.

Fjerde ledd fastslår at tollkvoteandeler ervervet på auksjon er omsettelige. Dette vil gi et annenhåndsmarked og derved stimulere budgivere generelt.

Femte ledd gir en forskriftsfullmakt, der det åpnes for at departementet kan gi nærmere bestemmelser om tollkvoteandeler. Dette vil også omfatte kunngjøring og de auksjonsprinsipper som ellers skal følges, herunder om bud skal avløses av nytt bud, om lavere bud også skal få tildeling mv. Generelt bør det legges til rette for at også nyetablerte aktører skal kunne delta i auksjoner av tollkvoteandeler. Det kan dessuten være gode grunner til å la kunngjøringsplikten omfatte ikke bare de tilfeller der en auksjon eller en kvotetildeling skal arrangeres, men også selve utfallet av tildelingen, med angivelse av den eller de som har fått tilslaget. For øvrig er fullmakten utformet slik at de bestemmelser som er gitt i forskrift 20. juni 2003 nr. 907 om fordeling av tollkvoter for landbruksvarer om blant annet opplysningsplikt, kontroll og sanksjoner, kan videreføres. Opplistingen etter «herunder» er ikke å anse som uttømmende, men som en indikator på hva som bør forskriftsfestes.

Til § 9–5 Nedsettelse av tollsats på industrivarer etter søknad

Bestemmelsen omhandler forvaltningens adgang til å sette ned tollsatsen på industrivarer i enkelttilfeller (individuell tollnedsettelse). Toll- og avgiftsdirektoratet har stilt spørsmål om hva utkastet § 9-5 er ment å regulere, og har vist til at ordningen med administrative tollnedsettelser for industrivarer ble opphevet 1. januar 2000.

Finansdepartementet viser til at det etter merverdiavgiftsloven og særavgiftsvedtakene er anledning til å dispensere i enkelttilfeller. Departementet finner det naturlig at det også i loven her er en åpning for dispensasjon i enkelttilfelle. Rammene for dispensasjonsadgangen vil være de samme som for merverdiavgift og særavgift.

Fullmakten er utformet med utgangspunkt i den generelle dispensasjonsfullmakten i tolltariffens innledende bestemmelser § 12 første ledd første punktum, og den tilsvarende fullmakten i merverdiavgiftsloven § 70. Bestemmelsen gjelder bare industrivarer, slik disse vil være avgrenset negativt mot landbruksvarer. Endringen innebærer en innskrenkning av fullmakten, slik at den ikke lenger kan benyttes til generelle nedsettelser (forskrifter). Behovet for en slik generell adgang til å sette ned tollen vil neppe være stort, når det i de enkelte bestemmelser i kapittel 5 og 6 (om henholdsvis tollfritak og tollrefusjon), er gitt særlige forskriftsfullmakter. Det vises også til at en lovfullmakt til å sette ned den tollsats som lovgiver ellers har fastsatt, må holdes adskilt fra og har et annet formål enn bestemmelser i den øvrige lovgivning som gjelder innkreving av statens krav (herunder tollkrav), og de fullmakter forvaltningen der er gitt til å innrømme betalingsutsettelse og -nedsettelse (lempning). Når det gjelder forvaltningspraksis og de vedtak som departementet og tollmyndighetene tidligere har truffet med hjemmel i fullmakten i de innledende bestemmelser § 12, legges det til grunn at disse videreføres ved den generelle bestemmelsen i § 17–2 om at henholdsvis forskrifter, instrukser og enkeltvedtak truffet med hjemmel i gjeldende lov og plenarvedtak, fortsatt skal gjelde.

Første ledd definerer nedsettelse av tollsats på industrivarer etter søknad på samme måte som den tilsvarende ordningen for landbruksvarer etter § 9–3. Fullmakten er ikke begrenset til å sette ned ordinær tollsats; også preferansetollsats vil være omfattet. Avgrensningen av uttrykket «industrivarer» vil følge av hvordan det motsvarende uttrykket «landbruksvarer» er definert i forskrift.

Annet ledd inneholder selve fullmakten, og denne er presisert slik at tollnedsettelse kan gis bare dersom det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveid da tollvedtaket ble truffet, og der anvendelse av tollsatsen i dette enkelttilfellet får en utilsiktet og klart urimelig virkning. Det skjønnstema som er angitt i tolltariffens innledende bestemmelser § 12 første ledd første punktum om «særlige forhold», vil etter forholdene gi mindre god veiledning. Lovforslaget presiserer derfor at det er de rene unntakstilfeller som bestemmelsen tar sikte på, og det forutsettes at den anvendes restriktivt. I mange tilfeller vil det for øvrig være nærliggende å vurdere om det i stedet for å benytte fullmakten i loven, heller bør fremmes forslag i budsjettproposisjonen om å sette ned satsen i plenarvedtaket på vedkommende vareslag, eller at det foreslås endringer i materielle bestemmelser om tollfritak, slik at en tollnedsettelse dermed kan få generell anvendelse.

Tredje ledd bestemmer at vedtaket skal angi de varenummer og det kvantum som omfattes, den periode som nedsettelsen gjelder for, og den berettigede person.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrift blant annet om behandling av søknader og de frister som skal gjelde, og om vilkår for nedsettelsen. Fullmakten vil i utgangspunktet omfatte så vel tilfeller der den aktuelle varesendingen ennå ikke er fortollet, som der den er fortollet, men det av andre grunner likevel er søkt om tollnedsettelse. Nærmere bestemmelser om dette må gis i forskrift. Det samme gjelder om det skal opplyses i søknaden om varens bruk, for eksempel om den skal foredles, bearbeides eller anvendes til annet spesifisert formål.

Til Kapittel 10 Handelstiltak

Kapittelet omhandler de forskjellige typer tollmessige handelstiltak, og viderefører reglene i tolltariffens innledende bestemmelser §§ 3, 4 og 6. Kapittelet er bygget opp slik at det først gis bestemmelser om antidumpingtiltak (to paragrafer), deretter om utjevningstiltak (to paragrafer), beskyttelsestiltak (to paragrafer) og om opphevelse av tollinnrømmelser (en paragraf). Bestemmelser om undersøkelser og saksbehandling i handelstiltakssaker er plassert i kapittel 12, sammen med øvrige forvaltningsbestemmelser. WTO-rettens regler om saksbehandling mv. i antidumpingsaker har mye til felles med de tilsvarende regler i subsidiesaker, men de er ikke fullt ut sammenfallende. På denne bakgrunn, og av hensyn til en systematisk plassering av forskriftsfullmakter i loven, er det i lovforslaget gitt særlige saksbehandlingsregler for hver av de to typene av tiltak. Av samme grunn er det inntatt særskilte saksbehandlingsregler også for beskyttelsestiltakstilfellene. De spesielle bestemmelsene i tolloven § 16 om opplysningsplikt i antidumping- og subsidiesaker er videreført i kapittel 12.

Bestemmelsene i kapittel 10 gjennomfører de multilaterale reglene om handelstiltak slik disse gjenfinnes i Generalavtalen artikkel VI og IX, WTO-avtalen om gjennomføring av artikkel VI i Generalavtalen om tolltariffer og handel (Antidumpingavtalen – Agreement on Implementation of Article VI of the General Agreement on Tariffs and Trade 1994 ), WTO-avtalen om subsidier (Subsidieavtalen – Agreement on Subsidies and Countervailing Measures ), WTO-avtalen om beskyttelsestiltak (Beskyttelsesavtalen – Agreement on Safeguards ), WTO-avtalen om landbruk (Landbruksavtalen - Special Safeguard Measures, Agreement on Agriculture ) og endelig WTO-avtalen om regler og prosedyrer ved tvisteløsning (Tvisteløsningsavtalen – Understanding on Rules and Procedures governing the Settlement of Disputes ). Bestemmelsene om handelstiltak gjennomfører også de parallelle reglene om handelstiltak i regionale handelsavtaler, slik disse er inntatt i frihandelsavtalene Norge har inngått dels med EU (EØS-avtalen), og dels gjennom EFTAs såkalte tredjelandsavtaler med en rekke land og områder i Europa, i Middelhavsområdet og enkelte oversjøiske stater.

Bestemmelsene om handelstiltak må leses i sammenheng med utkastet til Stortingets plenarvedtak om toll etter Grunnloven § 75 bokstav a, og de fullmakter som Kongen der er gitt til å iverksette handelstiltak i form av en særskilt toll – i tillegg til den ordinære toll som Stortinget selv har fastsatt. Det heter i plenarvedtaket at fullmakten skal benyttes i samsvar med lov. Dersom annet ikke fremgår fra lovgivers side, vil bestemmelsene i formell lov følgelig sette rammer for hvordan plenumsfullmakten kan benyttes.

Overskriftens uttrykk «handelstiltak» vil omfatte tiltak mot henholdsvis dumping og subsidier, og forskjellige former for beskyttelsestiltak. Et handelstiltak kan være tollmessig , i den forstand at tiltaket innebærer opphevelse av de folkerettslige forpliktelser om tollkonsesjoner som ellers gjelder for vedkommende vareimport, og slik at det pålegges en særskilt toll på den aktuelle vareførsel – i tillegg til den ordinære toll som eventuelt påløper. Men handelstiltak vil også kunne utformes uten en slik særskilt toll ( ikke-tollmessige tiltak ), for eksempel ved at det nedlegges importforbud eller benyttes kvotebegrensninger, prisavtaler eller lignende. Fullmaktsbestemmelsene er etter sitt innhold ikke begrenset til tollmessige handelstiltak.

Et pålegg om å svare en særskilt toll etter kapittel 10 innebærer – på samme måte som i tilfellene hvor det skal svares ordinær toll – at det må angis en beregningsmåte for tollen, og eventuelt en opprinnelseskategori . Disse forhold må forutsettes at fastsettes i forvaltningsvedtaket, enten ved en uttømmende regulering eller ved henvisning til at de spesifikke bestemmelser i lovens kapittel 7 (om beregningsmåte og beregningsgrunnlag) skal få anvendelse. Tilsvarende vil det kunne vises til de ikke-preferensielle opprinnelsesreglene i § 8–10, eller alternativt andre regelsett – avhengig av de bilaterale avtaler som eventuelt utgjør rammene for tiltaket.

Til sammenligning skal nevnes at i EF-retten benyttes en terminologi som gjenspeiler de rettslige forskjeller mellom henholdsvis ordinær innførselstoll og de ulike innførselsavgifter som påløper som ledd i at en vareførsel rammes av handelstiltak. De sistnevnte avgiftene anses følgelig ikke som toll eller tollignende avgifter (se til sammenligning definisjonen i tollkodeksen artikkel 4 nr.10). Handelstiltakene har dessuten et selvstendig hjemmelsgrunnlag (traktaten artikkel 133 – tidligere artikkel 113), og adskiller seg på den måten fra traktatens bestemmelser om tollunionen og de felles ytre tollsatser (som finnes i artikkel 26 – tidligere artikkel 28). Det innebærer at også i tollunionen vil ordinær toll og antidumpingavgifter mv. innkreves uavhengig av hverandre, og at det dermed i enkelttilfeller vil kunne påløpe både ordinær toll og «handelstiltakstoll» for en og samme vareførsel. På den annen side bestemmes det i forordningene at ett og samme skadeomfang ikke skal bøtes både med antidumping- og utjevningsavgifter.

Forholdet mellom ulike typer handelstiltak og anvendelse av disse, er berørt i Generalavtalen artikkel VI nr. 5, der det heter at ingen vare skal pålegges både antidumping- og utjevningstoll til motvirkning av en og samme situasjon der det foreligger dumping og eksportsubsidiering. Regelen er ikke inntatt i loven, men vil likevel følge av forutsetningen om at lovens fullmakter skal tolkes og anvendes innenfor de rammer som følger av overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon og av folkeretten, jf. § 10–1 første ledd, § 10–3 første ledd, § 10–5 første ledd og § 10–6 første ledd.

Finansdepartementet vil generelt vise til at forslaget ikke tar sikte på å innarbeide nye rettslige begreper til erstatning for den tradisjonelle bruken av uttrykket «toll» i norsk juridisk terminologi. Det vil derfor fortsatt være slik at tollbegrepet må tolkes ut fra sammenhengen, og herunder de forskjellige traktatregler som kan komme til anvendelse i det enkelte tilfelle.

Fiskeri- og kystdepartementet anser det tilstrekkelig at loven i forhold til slike bestemmelser utformes som en ren fullmaktsbestemmelse, og peker på behovet for et forskriftsverk som gir detaljerte og uttømmende bestemmelser i forhold til definisjoner, materielle vilkår, tidsfrister og andre prosessuelle bestemmelser, og viser i denne sammenheng til forpliktelsene nedfelt i Antidumpingavtalen artikkel 13 om rettslig prøving.

Finansdepartementet viser til at målsetningen om at tollovgivningen skal gi bedret oversikt over det samlede regelverket, sammen med et alminnelig ønske om bedret rettssikkerhet på tollområdet, kan tilsi at lovbestemmelsene utformes slik at blanco-fullmakter unngås, og at loven ikke avskjærer domstolskontroll med forvaltningens skjønnsutøvelse. At lovfullmaktene etter sin ordlyd skal tolkes og anvendes innenfor de rammer som følger av folkeretten, vil også bidra til dette. Det vises forøvrig til § 10–1 siste ledd, som inneholder en fullmakt til å gi nærmere bestemmelser i forskrift. Hvor omfattende og detaljert forskriften bør være i forhold til lovens bestemmelser, vil imidlertid vurderes i det videre arbeidet med forskriftene og høringen av dem.

Til § 10–1 Handelstiltak mot dumping (antidumpingtiltak)

Bestemmelsen omhandler handelstiltak mot dumping, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 3.

Tolltariffens innledende bestemmelser § 3 inneholder også bestemmelser om tiltak mot subsidier (utjevningstiltak). Disse er skilt ut i egne paragrafer nedenfor. Forutsetningen om samsvarstolkning med folkerettslige forpliktelser, vil i praksis gjelde Generalavtalen artikkel VI og Antidumpingavtalen. I EF-retten finnes tilsvarende regler om antidumpingtiltak i Rådsforordning 384/96 av 22. desember 1996 Om beskyttelse mot dumpingimport fra land som ikke er medlemmer av Det europeiske Fellesskap, med senere endringer.

Første ledd gir Kongen fullmakt til å iverksette antidumpingtiltak. Tiltaket vil i utgangspunktet utgjøre et særskilt tollpålegg, men det kan alternativt ha form av en prisavtale. Slike prisavtaler (prisløfter) kan gå ut på at vedkommende eksportør eller gruppe av eksportører forplikter seg til å opprettholde visse minstepriser. Forslaget viderefører kompetanseregelen etter gjeldende rett, som legger beslutningsmyndigheten til Kongen i statsråd. Uttrykket «finner departementet» innledningsvis i første punktum sikter til at det forut for statsrådsbehandling vil foreligge en innstilling fra vedkommende fagdepartement, og at denne vil bygge på resultatene etter en formell undersøkelsesprosedyre. Iverksettelse av en undersøkelse vil normalt skje på bakgrunn av klage (dumpingklage) fra eller på vegne av innenlandsk industri, og der klageren er representativ i forhold til øvrige innenlandske produsenter av samme vare. En formell undersøkelse vil være nødvendig blant annet av hensyn til de saksbehandlingsregler som er inntatt i Antidumpingavtalen artikkel 5. Regler om dumpingundersøkelser og behandling av dumpingklage er inntatt i loven kapittel 12. Henvisningen til de folkerettslige rammer for bruken av antidumpingtiltak er utformet på samme måte som i lov om innførsle- og utførsleregulering § 1. En uspesifisert henvisning til folkerettslige forpliktelser er valgt, fordi tiltaket ikke nødvendigvis må være WTO-konformt i de tilfeller det retter seg mot land som står utenfor WTO. Antidumpingtiltak vil også kunne hjemles i de tilsvarende regler inntatt i frihandelsavtalene, og i slike tilfeller vil den enkelte avtale gi rammer for partenes bruk av tiltak. I annet punktum åpnes det for at tiltak kan iverksettes etter anmodning fra tredjeland. De materielle kriterier vil være uendret, nemlig at dumpingen volder eller truer med å volde vesentlig skade for næringsvirksomhet i vedkommende land. Videre må det forutsettes at saken er fremmet av vedkommende lands regjering, og at den er underbygget med de nødvendige faktaopplysninger. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 14.

Annet ledd slår i første punktum fast at antidumpingtiltak ikke må pålegges utover hva som antas å motsvare dumpingmarginen, slik denne beregnes etter reglene i § 10–2. Annet punktum gjelder spesifisering av tiltaket. Antidumpingtoll pålegges innførsel av dumpet vare som det er konstatert at har forårsaket skade. Bestemmelsen gjennomfører Antidumpingavtalen artikkel 9 nr. 2. Videre skal etter tredje punktum vedtaket om iverksettelse av antidumpingtiltak som hovedregel angi de leverandører som omfattes. Tiltaket må innrettes slik at det ikke omfatter andre vareslag eller produsenter enn slike som har forårsaket skaden. En generell utforming av tiltaket kan imidlertid være aktuell dersom det av praktiske grunner ikke lar seg gjøre å navngi samtlige leverandører. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 9 nr. 2.

Tredje ledd bestemmer i første punktum at tiltakets varighet er begrenset til den tid som er nødvendig for å motvirke skaden som følger av dumpingen. Bestemmelsen gjennomfører Generalavtalen artikkel VI nr. 2 og 3, og Antidumpingavtalen artikkel 11 nr. 1, om tiltakets – eller prisløftenes – maksimale varighet. I annet punktum bestemmes at tiltaket skal reduseres dersom en nærmere vurdering tilsier dette. Det følger av avtalen artikkel 11 nr. 2, at myndighetene av eget tiltak eller på anmodning skal vurdere om det etter en viss tid er nødvendig å opprettholde tiltaket («changed circumstances review»). Berørte parter skal i denne forbindelse ha rett til å fremlegge opplysninger som viser at en ny gjennomgang er nødvendig.

I fjerde ledd bestemmes i første punktum at tiltak kan iverksettes som en midlertidig foranstaltning inntil nærmere opplysning foreligger. Slike midlertidige tiltak kan bare anvendes dersom de er nødvendige for å forhindre at skade forårsakes mens formelle undersøkelser pågår, og undersøkelser er innledet etter de nærmere regler om dette – blant annet om kunngjøring og om kontradiktorisk saksbehandling, se §§ 12–5 til 12–9. Det gjelder også en tidsfrist, slik at midlertidige tiltak bare kan iverksettes dersom det har gått 60 dager fra tiden da formelle undersøkelser ble igangsatt. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 7. Etter artikkel 7 nr. 4 kan varigheten være 4 måneder, eller 6 måneder dersom anmodningen kommer fra eksportører som representerer en betydelig andel av den aktuelle handelen. Varigheten av tiltaket kan forlenges til henholdsvis 6 og 9 måneder dersom det som et ledd i undersøkelsene vurderes om en antidumpingtoll som er lavere enn dumpingsmarginen, vil være tilstrekkelig til at den innenlandske industrien ikke påføres skade. Fristene er innarbeidet i bestemmelsens tredje punktum .

I femte ledd er det bestemt at tiltaket skal oppheves senest 5 år etter den dag det ble iverksatt, med mindre det på grunnlag av en fornyet gjennomgang er sannsynliggjort at så vel dumping som skade fortsetter eller vil oppstå på ny. Regelen svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 5 tredje ledd annet punktum, og gjennomfører avtalen artikkel 11 nr. 3 om såkalt «sunset review». Fem år angir maksimal varighet, og tiltaket må avsluttes tidligere dersom skaden opphører. Tidsbegrensningen gjelder så vel ordinære tiltak som midlertidige tiltak.

Sjette ledd gjelder søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak om iverksettelse av antidumpingtiltak, der det fremgår at slike søksmål skal behandles i Oslo tingrett som førsteinstans. Avtalen stiller krav om at medlemslandets internrett åpner for en rettslig prøvelse (« judicial review» ) av forvaltningens vedtak om iverksettelse av tiltak, og at den instans som skal prøve vedtakets gyldighet er uavhengig av den myndighet som treffer vedtaket. Ettersom vedtakskompetansen etter første ledd skal ligge i statsråd, vil en klageordning etter forvaltningslovens system være lite egnet. En effektiv domstolsprøvelse av vedtaket vil derimot kunne oppfylle avtalens krav. Det heter i avtalen at den rettslige prøvelsen skal skje prompte, og dette er ivaretatt ved tilføyelsen i annet punktum som pålegger domstolen en hurtig saksbehandling. Uavhengig av adgangen til domstolsprøvelse, vil de berørte parter kunne påklage til overordnet forvaltningsorgan de prosessledende beslutninger som måtte treffes under saksbehandlingen, etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. Bestemmelsen gjennomfører Antidumpingavtalen artikkel 13.

Syvende ledd bestemmer at vedtak om å anvende antidumpingtiltak skal kunngjøres som forskrift. Kunngjøringen skal angi de leverandører som omfattes, dersom slik spesifikasjon er mulig. Kunngjøringsreglene får anvendelse på så vel ordinære tiltak som midlertidige tiltak, og finnes i avtalen artikkel 12. Kravet om å identifisere de enkelte leverandører følger dessuten av avtalen artikkel 9 nr. 2, og må ses på bakgrunn av at antidumpingtiltaket forutsetningsvis bare skal ramme de produsenter hvis dumping har forårsaket skaden. Tilsvarende kunngjøringsregler vil gjelde også for undersøkelsesfasen, se § 12–6.

Åttende ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser i forskrift. Bestemmelser i forskrift vil kunne utfylle lovens bestemmelser, men må forutsettes at ikke går ut over de rammer som de folkerettslige forpliktelser representerer.

Til § 10–2 Definisjon av dumping

Bestemmelsen definerer hva som skal anses som dumping, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 1.

Første og annet ledd gir en definisjon av dumping, og er en tilnærmet ordrett oversettelse av Generalavtalen artikkel VI nr. 1. Definisjonen svarer til den tilsvarende definisjon i EF-retten, som finnes i artikkel 1 i Rådsforordning 384/96 av 22. desember 1995, og i Kommisjonens beslutning nr. 2277/96 av 28. november 1996.

I tredje ledd er gitt en derogasjonsbestemmelse for de tilfeller der antidumpingtiltaket ikke bygger på WTO-avtalens regler. Dette vil eksempelvis være aktuelt dersom tiltaket iverksettes innenfor rammen av en bilateral handelsavtale, og denne avtalen fastsetter en alternativ dumpingdefinisjon. Dersom en frihandelsavtale innebærer en snevrere adgang til bruk av tiltak enn det som ellers følger av de tilsvarende bestemmelsene i Antidumpingavtalen, Subsidieavtalen og Beskyttelsesavtalen, må det forutsettes at kompetansen utøves i samsvar med vedkommende frihandelsavtale. Dette følger dessuten av fullmakten selv, idet det heter at denne bare kan benyttes innenfor de rammer som følger av avtale med fremmed stat eller organisasjon.

Til § 10–3 Handelstiltak mot subsidier (utjevnings­tiltak)

Bestemmelsen omhandler handelstiltak mot subsidier, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 3.

Henvisningen til de folkerettslige rammer for bruken av utjevningstiltak er utformet på samme måte som for antidumpingtiltak. I den norske oversettelsen av Subsidieavtalen er uttrykket «countervailing measures» blitt til «utjevningsavgifter», se St.prp. nr. 65 (1993–94) side 307. I forslaget er dette endret dels til «utjevningstiltak» og dels til «utjevningstoll» fordi disse uttrykkene kan synes mer treffende, og de vil dessuten bidra til at handelstiltak ikke forveksles med interne, fiskale avgifter.

Første ledd gir Kongen fullmakt til å iverksette utjevningstiltak. Kompetanseregelen etter gjeldende rett, som legger beslutningsmyndigheten til Kongen i statsråd, er videreført. Uttrykket «finner departementet», henspiller på at saksforberedelsen vil være undergitt særlige formkrav, i tråd med Subsidieavtalen artikkel 11, som blant annet forutsetter at tiltak bare kan iverksettes dersom det på forhånd har vært gjennomført formelle undersøkelser, og disse har vært offentlig kunngjort. Uttrykket «finner departementet» innledningsvis sikter til at det forut for statsrådsbehandling vil foreligge en innstilling fra vedkommende fagdepartement, og at innstillingen (tilrådningen) vil bygge på at det er gjennomført en formell undersøkelse i tråd med visse prosedyrer. En slik undersøkelse vil videre forutsette at det foreligger en særlig klage (subsidieklage) fra eller på vegne av innenlandsk industri, og at klageren er representativ i forhold til øvrige innenlandske produsenter av samme vare. En formell undersøkelse vil være nødvendig blant annet av hensyn til de saksbehandlingsregler som er inntatt i Subsidieavtalen artikkel 11 flg. Regler om subsidieundersøkelser og saksbehandling av subsidieklage er inntatt i kapittel 12. Handelstiltak mot subsidier vil etter forholdene også kunne hjemles i tilsvarende bestemmelser inntatt i frihandelsavtalene, og i slike tilfeller vil den enkelte avtale gi rammer for partenes bruk av tiltak.

Annet ledd bestemmer i første punktum at utjevningstiltak kan ha form av en særskilt utjevningstoll i tillegg til ordinær toll, og at denne utjevningstollen ikke må utgjøre mer enn hva som antas å motsvare den premie eller subsidie som er tilstått, beregnet per enhet av den subsidierte og eksporterte varen. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 19 nr. 4. Annet punktum gjelder den metoden som skal legges til grunn ved utregning av fordelen som leverandøren antas å oppnå etter subsidiedefinisjon i § 10–4. Det slås fast at utregningsmåten skal eksplisitt gjøres rede for i det enkelte tilfelle, og at denne skal være i samsvar med de folkerettslige avtaler som gjelder. Henvisningen til avtaleforpliktelser vil typisk gjelde Subsidieavtalen artikkel 14, som i fire underpunkter har detaljerte regler om tilfeller som ikke skal anses som fordel i avtalens forstand. Dersom utjevningstiltaket alternativt har hjemmel i en bilateral handelsavtale, vil det være denne som gir rammer for hvordan fordelen skal kalkuleres. Det følger av nevnte artikkel 14, at undersøkelsesmyndighetenes utregningsmåte ( «method used by the investigating authorities» ) skal være fastsatt i nasjonal lovgivning. Ytterligere detaljregulering kan eventuelt gis i forskrift hjemlet i § 12–7, i den utstrekning regulering i lov anses utilstrekkelig. I fjerde punktum bestemmes at utjevningstoll skal pålegges all subsidiert vare som det er konstatert at har forårsaket skade, men likevel slik at utjevningstollen ikke pålegges varer fra leverandører som har gitt avkall på de aktuelle subsidier, eller som har gitt pristilsagn. Regelen gjennomfører avtalen artikkel 19 nr. 3.

Tredje ledd slår fast at utjevningstiltaket bare skal gjelde så lenge og i den grad det er nødvendig for å motvirke den skaden som subsidiene har forårsaket. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 21 nr. 1. Etter annet punktum skal tiltaket reduseres dersom en nærmere vurdering tilsier dette. Når det er grunn til det, skal ansvarlig myndighet undersøke om det er nødvendig at tiltaket opprettholdes. Slike fornyede undersøkelser skal gjennomføres enten av eget tiltak, eller – dersom det har gått en viss tid – på anmodning fra enhver berørt part. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 21 nr. 2.

Fjerde ledd åpner for at utjevningstiltak også kan iverksettes som en midlertidig foranstaltning inntil nærmere opplysning foreligger. Midlertidige tiltak kan bare anvendes dersom det er igangsatt en formell undersøkelse i samsvar med de særlige bestemmelser om dette, og det har gått minst 60 dager. Midlertidige tiltak kan ikke vare lenger enn fire måneder. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 17.

Femte ledd gjelder søksmål om gyldigheten av vedtak. Det fastsettes at slike søksmål skal behandles i Oslo tingrett, og at retten skal påse at saksbehandlingen påskyndes. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 23. I avtalen heter det at de rettslige prosedyrene skal sikre en prompte behandling. Dette er ivaretatt ved tilføyelsen i annet punktum. Domstolen vil kunne prøve alle sider av saken, jf. tvistemålsloven § 482. I dette ligger at så vel saksbehandlingen, rettsanvendelsen og det faktiske grunnlag for vedtaket vil omfattes.

Sjette ledd bestemmer at iverksettelse av utjevningstiltak skal kunngjøres som forskrift. Kunngjøringen skal videre angi de leverandører som omfattes, dersom slik spesifikasjon er mulig. Kunngjøringsreglene finnes i avtalen artikkel 22. Kravet om å identifisere de enkelte leverandører må ses på bakgrunn av at tiltaket forutsetningsvis ikke skal ramme de produsenter som har gitt avkall på subsidiet, eller har gitt pristilsagn. Tilsvarende kunngjøringsregler vil gjelde også for undersøkelsesfasen, se § 12–7.

Syvende ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om handelstiltak etter paragrafen.

Til § 10–4 Definisjon av subsidier

Bestemmelsen definerer hva som skal anses som subsidier, og bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 3.

Første ledd definerer hva som skal anses som subsidium. Ordlyden bygger i det vesentlige på Subsidieavtalen artikkel 1 og Generalavtalen artikkel XVI, Avsnitt A. Det anses hensiktmessig å innta en definisjon av subsidier ved siden av definisjonen av dumping, ettersom tiltak mot dumping og subsidier er samlet i samme kapittel, og følger de samme saksbehandlingsregler mv. Den tilsvarende definisjon i EF-retten finnes i Rådsforordning 2026/97 av 6. oktober 1997.

I annet ledd er gitt en derogasjonsbestemmelse for de tilfeller der utjevningstiltaket ikke bygger på WTO-avtalens regler. Dette vil eksempelvis være aktuelt dersom tiltaket iverksettes innenfor rammen av en bilateral handelsavtale, og denne avtalen fastsetter en alternativ subsidiedefinisjon.

Til § 10–5 Beskyttelsestiltak og mottiltak

Bestemmelsen omhandler beskyttelsestiltak og mottiltak, og bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 4. Bestemmelsen gjennomfører WTO-avtalen om beskyttelsestiltak ( Agreement on Safeguards – Beskyttelsesavtalen) og Generalavtalen artikkel XIX. Beskyttelsestiltak er i EF-retten regulert i Rådsforordning 3285/94 av 22. desember 1994.

Første ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 4 første ledd, og oppstiller de materielle vilkår som skal oppfylles for at beskyttelsestiltak kan anvendes. Som i gjeldende rett er fullmakten rettet til Kongen i statsråd. Henvisningen til folkerettslige avtaler svarer til de tilsvarende henvisningene andre steder i kapittelet. Det fremgår at iverksettelsen kan skje i form av en særskilt toll i tillegg til ordinær tollsats, på én eller flere bestemte varer. De materielle kriterier som er nevnt, gjennomfører de krav som følger av Generalavtalen artikkel XIX og Beskyttelsesavtalen artikkel 2.

I annet ledd henvises til undersøkelses- og opplysningspliktreglene i §§ 12-8 og 12-5.

Tredje ledd slår i første punktum fast at beskyttelsestiltaket bare skal anvendes i den utstrekning det er nødvendig for å hindre eller rette opp alvorlig skade og å lette tilpasninger. En tilsvarende proporsjonalitetsregel finnes i avtalen artikkel 5 nr. 1. I annet punktum heter det at tiltaket enten skal iverksettes i form av en særskilt toll på enkelte varer, eller ved kvantitative reguleringer. Dersom tiltaket har form av en særskilt beskyttelsestoll, kan denne ilegges uten hensyn til vedkommende vares opprinnelse, jf. avtalen artikkel 2 nr. 2. Dersom tiltaket alternativt iverksettes i form av en kvantitativ regulering – for eksempel en innførselskvote – skal denne fordeles slik at berørte eksportland hver gis en forholdsmessig andel. Dette følger av avtalen artikkel 5, som også oppstiller en rekke detaljregler om hvordan slik forholdsmessig fordeling skal gjennomføres, og om de konsultasjoner som forutsettes avholdt om dette.

I tredje punktum gis en tidsbegrensning, slik at beskyttelsestiltak ikke skal anvendes utover fire år, med mindre en ny, formell undersøkelse har fastslått at dette er nødvendig. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 7 nr. 2. I fjerde punktum åpnes det for midlertidige beskyttelsestiltak, men disse skal oppheves senest etter 200 dager. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 6.

Fjerde ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 4 annet ledd, og gir en særregel om iverksettelse av avtaler med en annen stat om handelskompensasjon, der vedkommende stat rammes av et beskyttelsestiltak som nevnt i første ledd fra norsk side, slik dette er beskrevet i beskyttelsesavtalen artikkel 8 nr. 1, se St.prp. nr. 1 (2002–03) side 79.

Femte ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 4 tredje ledd, og omhandler andre lands beskyttelsestiltak som rammer norske interesser. Kongen kan i disse tilfeller iverksette såkalte «rebalanserende tiltak». Uttrykket refererer seg til den adgang et WTO-medlem har i følge Beskyttelsesavtalen artikkel 8 nr. 2 til å oppheve anvendelsen av stort sett likeverdige innrømmelser og andre forpliktelser etter Generalavtalen, for så vidt gjelder handelen med det medlem som anvender det aktuelle beskyttelsestiltaket.

Sjette ledd åpner for at vilkårene nevnt i første og annet ledd kan fravikes dersom beskyttelsestiltaket iverksettes innenfor folkerettslige rammer som åpner for dette. Derogasjonsbestemmelsen tar sikte på de tilfeller der beskyttelsestiltaket ikke iverksettes på grunnlag av WTO-avtalen, men innenfor rammen av en bilateral frihandelsavtale. Sistnevnte avtale vil i så fall angi de kriterier som skal oppfylles for at tiltaket skal være rettmessig, og disse vil tre i stedet for WTO-avtalens tilsvarende regler.

Syvende ledd fastsetter at iverksettelse av beskyttelsestiltak eller mottiltak skal kunngjøres.

Åttende ledd gir departementet fullmakt til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om handelstiltak etter paragrafen.

Til § 10–6 Spesielle beskyttelsestiltak for landbruksvarer

Bestemmelsen omhandler spesielle beskyttelsestiltak for landbruksvarer, og bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 6. Bestemmelsen gjennomfører WTO-avtalen om landbruk ( Agreement on Agriculture ) artikkel 5, som gjelder spesielle beskyttelsestiltak for landbruksvarer – også benevnt «spesielle beskyttelsestiltak» (Special Safeguards, SSG). De vareslag som vil kunne omfattes av spesielle beskyttelsestiltak, skal etter avtalen artikkel nr. 1 være merket i konsesjonslisten med betegnelsen «SSG». Landbruksavtalens vareomfang fremgår av avtalens Vedlegg 1. En nærmere redegjørelse er gitt i St.prp. nr. 3 (1994–95) Om endringer i tolltariffen som følge av handelsforhandlingene i Uruguay-runden under Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT) og ratifikasjon av Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), der landbruksvarer dessuten er oppført i et særlig vedlegg til proposisjonen (Vedlegg 1). Det heter videre i Landbruksavtalen artikkel 5 nr. 8 at dersom det iverksettes spesielle beskyttelsestiltak, skal dette medføre at generelle beskyttelsestiltak etter Beskyttelsesavtalen ikke skal anvendes for de samme varer.

Bestemmelser om nedsettelse av toll på landbruksvarer er gitt i kapittel 9.

Første ledd stiller som vilkår at tiltak bare kan iverksettes dersom importert mengde overstiger et visst referansenivå, eller dersom importprisen for en vare faller under en viss referansepris. Vilkårene for anvendelse av beskyttelsestiltak er utformet i tråd med Landbruks- og matdepartementets forskrift 17. desember 1998 nr. 1448 om økning i tariffmessig toll – beskyttelsestoll – på landbruksvarer § 5, der det heter at volumbasert beskyttelsestoll kan innføres når: «[...] 1) årets import er 125 prosent eller mer av historisk import, eller 2) årets import er 110 prosent eller mer av historisk import, og markedsadgangen for et pro­dukt er større enn 10 prosent, men mindre enn eller lik 30 prosent, eller 3) årets import er 105 prosent eller mer av historisk import, og markedsadgangen for et pro­dukt er større enn 30 prosent. Volumbasert beskyttelsestoll kan i tillegg innføres når årets import overstiger volumendring i innenlandsk konsum summert med ett av utløsningsnivåene (respektive 125, 110, 105 prosent eller mer, gitt forutsetninger om markedsadgang) nevnt i første ledd multiplisert med historisk import. Dette gjelder likevel ikke dersom årets import er mindre enn 105 prosent av historisk import.» De materielle vilkårene etter første ledd kan om nødvendig utdypes i forskrift, se fjerde ledd.

I annet ledd ble det i høringsnotatet henvist til undersøkelses- og opplysningspliktreglene i kapittel 12.

Landbruks- og matdepartementet har vist til at det er ulikheter i prosedyrene for undersøkelser i henholdsvis generelle og spesielle beskyttelsestiltak. Generelle beskyttelsestiltak er hjemlet i Generalavtalen artikkel XIX og Avtalen om beskyttelsestiltak, mens spesielle beskyttelsestiltak er hjemlet i Landbruksavtalen. Prosedyrene for iverksettelse av generelle beskyttelsestiltak er mer omfattende enn for iverksettelse av spesielle beskyttelsestiltak, og dette bør reflekteres i gjennomføringslovgivningen.

Finansdepartementet er enig i dette, og foreslår at særregler om saksbehandling mv. i forbindelse med beskyttelsestiltak etter WTOs landbruksavtale innarbeides i en egen paragraf i kapittel 12, se § 12-9.

Tredje ledd setter en begrensning for volumbasert beskyttelsestoll, ved at beskyttelsestollen ikke kan settes høyere enn én tredjedel av den ordinære tollsatsen som gjelder for det året tiltaket ble truffet for. Regelen er hentet fra Landbruks- og matdepartementets forskrift 17. desember 1998 nr. 1448 om økning i tariffmessig toll – beskyttelsestoll – på landbruksvarer § 6.

Kjøttindustriens fellesforening mener taket på den volumbaserte beskyttelsestollen, som i § 10-6 (3) er satt til 1/3 av ordinær tollsats, bør settes høyere i kjølvannet av en ny WTO-avtale hvor de ordinære tollsatsene ventelig vil bli satt betydelig ned over en relativt kort tidsperiode.

Norsk Landbrukssamvirke mener begrensningen i beskyttelsestollen må vurderes på ny hvis og når det foreligger et resultat i WTO-forhandlingene med sterkt reduserte satser, og viser til at denne tollen nettopp skal beskytte når det oppstår alvorlige markedsforstyrrelser.

Finansdepartementet antar at det for tiden ikke er grunnlag for å gjøre endringer. Om taket bør endres i lys av WTO-forhandlingene, vil kunne vurderes når en eventuell ny avtale er inngått.

Etter fjerde ledd skal departementet kunngjøre iverksettelsen av beskyttelsestiltak.

Femte ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrift om økning av toll etter denne paragraf.

Til § 10–7 Opphevelse av innrømmelser eller andre forpliktelser

Bestemmelsen omhandler opphevelse av innrømmelser eller andre forpliktelser etter WTO-avtalen. Bestemmelsen bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 4 tredje ledd, og den gjennomfører WTO-avtalen om beskyttelsestiltak artikkel 8 nr. 2.

Bestemmelsen gjelder opphevelse av tollmessige eller ikke-tollmessige innrømmelser (konsesjoner) eller andre forpliktelser som Norge har påtatt seg etter WTO-avtalen, i de tilfeller der det i WTO-avtalen om tvisteløsning åpnes for slike opphevelser i forbindelse med saker behandlet i Tvisteløsningsorganet ( Dispute Settlement Body, DSB).

Første ledd åpner for at Kongen – i tilfeller hvor Tvisteløsningsorganet gir Norge rett til å oppheve innrømmelser eller andre forpliktelser etter WTO-avtalen – kan iverksette de tiltak som organet har gitt sin tilslutning til, herunder foreta de nødvendige endringer i tollsatsene.

Utenriksdepartementet er enig i at det inkluderes i loven bestemmelser som gir mulighet for opphevelse av innrømmelser eller andre forpliktelser for å kunne møte med mottiltak manglende eller utilstrekkelig implementering av avgjørelser i WTOs tvisteløsningsorgan. Utenriksdepartementet mener kompetansen må tillegges Kongen, slik det er foreslått, men viser til at Utenriksdepartementet vil stå i en særlig sentral stilling i det foreberedende arbeidet i slike saker, i lys av de utenriks- og handelspolitiske hensyn knyttet til innføring av slike tiltak. Utenriksdepartementet peker videre på at det er viktig å inkorporere i norsk lov en slik bestemmelse som retter opp en utelatelse fra implementeringen etter den forrige forhandlingsrunden om det mulitlaterale handelsregelverket i GATT, ikke minst i lys av den utvikling man har sett i WTO med tvistesaker og bruk av mottiltak for å sikre at tapende part implementerer resultatet av en tvistesak.

Finansdepartementet mener at det sentrale nå er å etablere nødvendig hjemmel. Kompetansen er i forslaget lagt til «Kongen». Departementet har vurdert å presisere i lovteksten at fullmakten ikke skal kunne delegeres, for eksempel ved å benytte «Kongen i statsråd», men har blitt stående ved at det bør være en åpning for delegering også i slike tilfeller. Departementet legger imidlertid til grunn at slike beslutninger normalt må treffes av Kongen i statsråd, og at vedtakskompetansen derfor ikke uten videre delegeres. Hvilket departement som i praksis skal ha det formelle ansvaret for å foreberede saken for beslutning i statsråd, ligger under Kongen i statsråd å ta stilling til.

Annet ledd bestemmer at tiltak som nevnt i første ledd skal kunngjøres som forskrift.

I tredje ledd gis departementet fullmakt til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om opphevelse av innrømmelser eller andre forpliktelser etter WTO-avtalen. Nærings- og handelsdepartementet foreslår at § 10-7 endres slik at det fremgår at opphevelse av innrømmelser eller andre forpliktelser også kan skje i henhold til vedtak i tvisteorgan under andre handelsavtaler enn WTO. Utenriksdepartementet mener også at det bør gis en hjemmel til å gjennomføre tiltak etter tvisteløsning i andre fora enn DSU, typisk i frihandelsavtalene. Finansdepartementet ser at det kan være hensiktsmessig med liknende fullmakt også i forhold til andre tvisteorgan, og har innarbeidet dette i bestemmelsens tredje ledd.

Til Kapittel 11 Refusjon av toll ved gjenutførsel

Bestemmelsene i kapittel 11 omhandler refusjon av toll, og er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser Kapittel V Tollrefusjon, som inneholder syv paragrafer med numrene 18 til 24 (og en opphevet paragraf, § 25). I forslaget er de enkelte paragrafer i tolltariffens innledende bestemmelser §§ 18 til 24 delt på flere kapitler, slik at tolltariffens innledende bestemmelser § 18 er innarbeidet i de enkelte bestemmelsene som omhandler retten til å kreve refusjon. Videre er kompetansen til å fastsette minstebeløp mv. plassert i fullmakter i de respektive refusjonsbestemmelsene.

Til § 11–1 Tollrefusjon ved gjenutførsel av vare benyttet ved reparasjon eller bearbeiding

Bestemmelsen omhandler vilkår for refusjon av toll for vare som en næringsdrivende tidligere har innført og fortollet dersom varen benyttes som råvare, hjelpestoff eller halvfabrikata i næringsvirksomhet ved fremstilling, reparasjon eller bearbeiding av ferdigvarer. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 19.

Toll- og avgiftsdirektoratet har foreslått å justere paragrafens overskrift og ordlyd, og har etterlyst en regulering av det som i dag følger av tolltariffens innledende bestemmelser § 19 nr. 2 om refusjon ved utførsel av varer til bruk om bord eller salg til passasjerer i fartøyer eller luftfartøyer, og til oljevirksomheten. Videre foreslår direktoratet at det presiseres at retten til refusjon er forbeholdt næringsdrivende, og at innlegg på tollager ikke i seg selv gir rett til refusjon; varen må være bestemt for utførsel. Direktoratet mener at forskriftsfullmakten også bør omfatte adgang til å stille nærmere vilkår, og viser til at dette spesielt er relevant for proviant.

Finansdepartementet er enig i dette, og viser til at det her ikke har vært hensikten å foreta materielle endringer i forhold til det som i dag følger av tolltariffens innledende bestemmelser § 19 nr. 2. Direktoratets forslag til endret overskrift og ordlyd er innarbeidet.

Første ledd svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 19 nr. 1 og 2 og fastslår at toll kan refunderes for råvarer, hjelpestoffer eller halvfabrikata.

Annet ledd svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 19 nr. 4 første og annet punktum og gjelder refusjon for andre varer enn dem som er dokumentert innført.

Tredje ledd viderefører fristregelen i gjeldende tolltariffens innledende bestemmelser § 22.

Fjerde ledd er en videreføring av bestemmelsen i tolltariffens innledende bestemmelser § 19 nr. 4 tredje punktum om at toll også kan tilbakebetales for svinn som er oppstått under bearbeidingen. Det er en forutsetning at svinnet ikke benyttes til andre formål.

Femte ledd angir forskriftskompetansen. I forskriften vil det bli gitt bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å gi fristutsettelse, fastsette minstebeløp, stille nærmere vilkår og frafalle vilkåret om gjenutførsel eller innlegg på tollager, jf. tolltariffens innledende bestemmelser §§ 18 og 22. I den forbindelse vises til tolltariffens innledende bestemmelser § 19 nr. 3 der tollmyndighetene i særlige tilfelle kan samtykke i tilbakebetaling av toll der varen er innført av en annen næringsdrivende enn den som utfører varen, og der bearbeiding skjer i flere ledd av næringsdrivende i fellesskap.

Til § 11–2 Tollrefusjon ved gjenutførsel av vare i uendret tilstand mv.

Bestemmelsen omhandler refusjon av toll ved gjenutførsel av vare som er uendret og i ubrukt tilstand, og viderefører tolltariffens innledende bestemmelser §§ 20 og 22.

Første ledd bokstav a er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 20 nr. 1 bokstav a og b og gjelder vare som skal selges utenfor Norge.

Bokstav b er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 20 nr. 1 bokstav c.

Bokstav c er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 20 nr. 1 bokstav d. Varen må ved innleggelsen på tollageret være bestemt for slik gjenutførsel som omhandlet i denne paragrafen.

Annet ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 20 nr. 2. For disse varene er det ikke et krav om uendret og ubrukt tilstand. Regelen har blant annet sammenheng med regelen i loven § 6-3 annet ledd i.f.

Tredje ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 22.

Fjerde ledd er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 22 første ledd, tredje punktum og tolltariffens innledende bestemmelser § 18.

Til § 11–3 Delvis tollrefusjon

Bestemmelsen omhandler delvis tilbakebetaling av toll, og gir en uttømmende oppregning over de tilfellene hvor det kan innrømmes delvis refusjon av toll. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 23.

Første ledd bokstav a er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 23 nr. 1. Bokstav b er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser § 23 nr. 2.

Etter bokstav a og b kan tollen reduseres med henholdsvis to eller fem prosent for hver måned eller del av måned. Dersom en vare for eksempel innføres til leie eller lån den 19. mars, vil gjenutførsel 18. mars medføre 95 prosent refusjon, mens gjenutførsel 21. april vil medføre 90 prosent refusjon.

Etter annet ledd kan departementet gi nærmere bestemmelser i forskrift.

§ 11-4 Gjenutførsel ved feil eller særlige omstendigheter

Bestemmelsen omhandler tilbakebetaling av toll hvor det er feil eller særlige omstendigheter. Bestemmelsen var ikke inntatt i høringsnotatet. I dag reguleres dette i tolltariffens innledende bestemmelser § 21. For å unngå materielle endringer knyttet til refusjon ved gjenutførsel, har departementet etter høringen funnet det nødvendig å videreføre denne bestemmelsen.

Første ledd viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 21 første ledd og annet ledd.

Paragraf 21 første ledd var i høringsnotatet inntatt i § 11-2, og fastsatte at refusjon skal gis for varer som ikke er i samsvar med avtale mellom kjøper og selger. Eventuelt kan beregningsgrunnlaget settes ned dersom dette oppdages før varen er fortollet, se § 7-5. Det ble i høringsnotatet også foreslått innført et 8-dagersalternativ for retur til selger.

Samferdselsdepartementet har i høringen tatt opp en problemstilling som gjelder anskaffelse av tog, og vist til at dette er en lang prosess med prosjektering, bygging og prøvekjøring med retting og deretter overlevering, og at noe av dette skjer i Norge før levering finner sted. Samferdselsdepartementet mener det er viktig at loven tar høyde for refusjon dersom toget ikke svarer til bestillingen og kjøpet heves – eller det gjøres omlevering i nytt tog som må importeres.

Toll- og avgiftsdirektoratet anser det ikke hensiktsmessig å innføre «8-dagersalternativet», og viser til at dette vil innebære en utvidelse av adgangen til refusjon av toll, med de usikre konsekvenser dette vil ha, særlig i forhold til innførselsmerverdiavgiften.

Finansdepartementet anser at bestemmelsen passer bedre i § 11-4 enn i § 11-2 som gjelder uendrede og ubrukte varer, og viser til at det ikke er meningen at bestemmelsen skal innebære materielle endringer for jernbanemateriell eller andre varer som omfattes av et større prosjekt med fortløpende rettinger før endelig overtakelse. Departementet er enig i direktoratets forslag om ikke å innføre et 8-dagersalternativ.

I førsteledd annet punktum videreføres tolltariffens innledende bestemmelser § 21 annet ledd, slik at toll også kan tilbakebetales ellers, når særlige grunner foreligger. Denne dispensasjonsregelen kommer til anvendelse på tilfeller som ikke dekkes av de øvrige tilbakebetalingsbestemmelsene. Tollrefusjon er etter denne bestemmelsen blitt innvilget hvor varer er returnert til utlandet som gavesending i forbindelse med humanitær hjelp, eller hvor kommisjonsvarer blir dokumentert returnert til utenlandsk eier. Videre er refusjon blitt godtatt hvor uavhentede postpakker og gods mv., som hele tiden har vært i tollmyndighetenes/Postverkets/NSBs besittelse, er dokumentert returnert til utlandet, tilintetgjort etter reglene i dagens tollov § 22 annet ledd eller avstått til tollmyndighetene. Videre har tollrefusjon blitt innvilget i tilfeller hvor varene er feilaktig fortollet inn til Norge, til tross for at de skulle videresendes til utlandet. Kreditnota vil i disse tilfellene ikke være mulig å fremskaffe. Dersom varene hele tiden har ligget på et lager i Norge, bør det også kunne innvilges tollrefusjon, dersom varene blir returnert til utlandet på grunn av mang­lende salgbarhet (eller tilintetgjøres under tollmyndighetenes kontroll), selv om kreditnota ikke er fremlagt. I disse tilfellene har den konkrete varen overhodet ikke vært frembudt for salg i Norge.

I annet ledd er det innarbeidet en forutsetning, som også gjelder i dag, om at fristene i tolltariffens innledende bestemmelser § 22 også gjelder for tilbakebetaling ved gjenutførsel under spesielle omstendigheter. Departementet har imidlertid i tredje ledd foreslått kompetanse til å gi forskrift blant annet om fristutsettelse.

I tredje ledd angis departementets forskriftskompetanse.

Til § 11–5 Kompensasjon for toll til fiske- og fangstfartøy registrert i Norge

Bestemmelsen omhandler kompensasjon for toll på proviant som er forbrukt om bord i fiske- og fangstfartøy registrert i Norge, og som driver fiske eller fangst i fjerne farvann. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 24 nr. 2.

Toll- og avgiftsdirektoratet har pekt på at § 24 nr. 2 gjelder kompensasjonsordningen, og at den ikke er en alminnelig bestemmelse for gjenutførsel av proviant. Direktoratet har vist til at det spesielle med kompensasjonsordningen er at det kan utbetales kompensasjon selv om fartøyet ikke har utført proviant fra Norge. Retten til kompensasjon er ikke knyttet til utførsel, men til fiske i fjerne farvann. Finansdepartementet er enig i dette og har innarbeidet direktoratets forslag, og endret overskriften for å synliggjøre at bestemmelsen gjelder kompensasjon.

Første ledd angir at det kan utbetales kompensasjon på proviant som er forbrukt om bord i et norskregistrert fartøy som driver fiske og fangst i fjerne farvann.

I annet ledd defineres «fjerne farvann» på samme måte som i forskriften, og etter tredje ledd kan departementet gi nærmere forskrift. Nærmere bestemmelser om dagens ordning er gitt i Finansdepartementets forskrift 30. september 1980 nr. 6.

Til Kapittel 12 Særlige forvaltningsregler

Forvaltningsloven får generell anvendelse på tollrettens område, jf. lovforslaget § 1-8 og forvaltningsloven § 1, og de fleste saksbehandlings­reglene som tollmyndighetene er bundet av finnes i forvaltningsloven. Lovforslaget inneholder derfor kun et fåtall særlige forvaltningsregler som vil utfylle forvaltningslovens regler.

De særlige forvaltningsreglene er samlet i kapittel 12. I §§ 12-1 til 12-4 er det bestemmelser om tollforvaltningens taushetsplikt, og om plikt til å gi opplysninger til tollmyndighetene. Deretter følger i §§ 12-5 til 12-9 spesielle regler om opplysningsplikt og saksbehandling mv. som vil gjelde for saker om handelstiltak, herunder om undersøkelsesmyndighet. Disse reglene er hentet fra tolltariffens innledende bestemmelser §§ 3 og 4 og tol­loven § 16. Reglenes folkerettslige bakgrunn finnes dels i Generalavtalen og dels i WTO-avtalen om antidumpingtiltak, WTO-avtalen om subsidier, WTO-avtalen om beskyttelsestiltak og WTO-avtalen om landbruk. Til slutt i kapittelet er det i §§ 12-10 til 12-13 bestemmelser om tollmyndighetenes endringsvedtak og om bindende forhåndsuttalelser.

Til § 12–1 Taushetsplikt

Bestemmelsen omhandler taushetsplikt for enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til tollforvaltningen, og viderefører tolloven § 8.

Første ledd viderefører tolloven § 8 nr. 1 med noen endringer. Bestemmelsen pålegger taushetsplikt for alle som utfører eller har utført arbeid for tollmyndighetene. Bestemmelsen svarer til ligningsloven § 3–13 nr. 1. Den som med dette pålegges taushetsplikt må sørge for at nærmere angitte opplysninger ikke formidles til andre verken skriftlig eller muntlig, og samtidig sørge for at opplysningene ikke kommer på avveie, for eksempel ved å sikre at taushetsbelagte opplysninger oppbevares på forsvarlig vis.

Uttrykket «tollvesenet» er i bestemmelsen om taushetsplikt erstattet med «tollforvaltningen». Denne endringen gir tilsvarende begrepsbruk som i ligningsloven § 3–13 og merverdiavgiftsloven § 7.

De opplysninger som er undergitt taushetsplikt etter tolloven § 8 nr. 1 er avgrenset til

«noens drifts- eller forretningshemmeligheter, eller andre økonomiske eller personlige forhold.»

Eksempler på drifts- eller forretningshemmeligheter vil kunne være opplysninger om produksjons- eller salgsmetoder, rabattordninger, kundekretser, kjedesamarbeider, forbindelser med banker eller andre kredittinstitusjoner, opplysninger om aksjonærer, patentrettigheter etc.

Tolloven § 8 tolkes i dag sammenfallende med forvaltningsloven §§ 13 flg. når det gjelder de ytre rammene for taushetsplikten. I praksis er det antatt at bestemmelsen med dette har en noe snevrere rekkevidde enn tilsvarende bestemmelse i ligningsloven § 3–13 og merverdiavgiftsloven § 7. Etter ligningsloven § 3–13 nr. 1 omfatter taushetsplikten opplysninger om

«noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold.»

Av systemhensyn, og for å unngå at det innfortolkes utilsiktede forskjeller i regelverket, finner departementet det hensiktsmessig at rammene for hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikt på ligningsområdet, merverdiavgiftområdet og tollområdet er like. Departementet foreslår derfor at dagens ordlyd i tolloven endres, slik at formuleringen

«drifts- og forretningshemmeligheter» erstattes med «formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold».

Tollovens taushetspliktbestemmelse forutsettes etter dette å bli tolket identisk med ligningsloven § 3-13 når det gjelder de ytre rammene for taushetsplikten. Uttalelser i motivene til ligningsloven § 3–13 vil derfor ha relevans ved vurderingen av omfanget av taushetsplikten etter lov om toll og vareførsel, se særlig Ot.prp. nr. 21 (1991–1992) Om endringer i skatteloven side 25 flg.

Det tilsiktes med dette en endring av gjeldende rett ved at rammene for hvilke typer opplysninger som omfattes av taushetsplikten, blir noe mer vidtrekkende. Det vises i denne sammenheng til betydningen av tillitsforholdet mellom tollmyndighetene og private eller næringsdrivende som gir opplysninger til tollmyndighetene etter selvdeklareringsprinsippet, og ønsket om å unngå spredning av slike opplysninger.

Annet ledd åpner for at visse opplysninger på nærmere angitte vilkår kan gis til annen offentlig myndighet selv om opplysningene i utgangspunktet er underlagt taushetsplikt etter første ledd.

Ordlyden i annet ledd bokstav a tilsvarer tolloven § 8 nr. 2 bokstav a, med en enkelt endring.

I utkastet er det gjort en realitetsendring ved at myndigheter som arbeider med «trygder» er lagt til listen over organer som kan motta opplysninger uavhengig av taushetsplikt etter første ledd. Avgrensningen i bokstav a vil etter dette dekke de samme organer som er omfattet av tilsvarende unntak fra taushetsplikt i ligningsloven § 3–13 nr. 2 bokstav a. Selv om tollmyndighetene i mindre grad enn ligningsmyndighetene vil være kjent med opplysninger som er relevante for andre myndigheters arbeid med trygdeforhold, må det påregnes et behov i enkelttilfeller. Også systemhensyn kan begrunne at de to bestemmelsene utformes likt, med mindre spesielle forhold tilsier noe annet.

Datatilsynet går imot forslaget om å harmonisere denne unntaksbestemmelsen med ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav a, og viser til at taushetsplikten ikke må uthules uten behov. Tilsynet peker på at trygdemyndighetenes behov for opplysninger om personer må innhentes av trygdemyndighetene selv eller via andre, men da etter samtykke fra personen.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav f viderefører tolloven § 8 nr. 2 bokstav f. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har gitt uttrykk for at vilkåret i utkastet § 12-1 annet ledd bokstav f om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, er et for strengt krav til mistankegrunnlag, der det ikke kan utveksles informasjon ved konkret eller mulig import eller eksport av forbudte eller deklareringspliktige varer (våpen, sprengstoff mv. eller varer som er underlagt eksportkontroll). PST foreslår å erstatte «skjellig grunn til mistanke» med «rimelig grunn til mistanke», og viser til at bestemmelsen da vil harmonere mer med vilkåret for å iverksette etterforskning etter straffeprosessloven § 224. PST påpeker i den forbindelse at det kan virke inkonsistent om man i dag tillater bruk av inngripende tvangsmidler ved en lav mistanketerskel, mens det langt mindre inngripende, nemlig å utveksle informasjon mellom offentlige etater, krever en så høy grad av konkret mistanke at man må opp til skjellig grunn.

Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) har vist til at taushetspliktsbestemmelsen i dag praktiseres slik at overføring av informasjon til andre organer i noen tilfelle vanskelig- eller umuliggjøres, og til at organisasjoner som er tildelt offentlig myndighet for å løse samfunnsoppgaver, anses som «uvedkommende» som dermed ikke får utlevert opplysninger som er relevante for å gjennomføre oppgavene. Videre er det vist til at taushetspliktreglene praktiseres ulikt blant de ulike tollstedene. FKD mener derfor at regelverket bør justeres, slik at det blir bedre sammenheng i lovverket, og herunder at det bør vurderes om lovens begrep «offentlig myndighet» bør presiseres slik at dette også skal gjelde funksjonelle forvaltningsoppgaver og ikke bare institusjonelle, jf. ordningen etter § 1 i offentlighetsloven eller forvaltningsloven.

Finansdepartementet viser til arbeidet med å forhindre og avdekke kriminalitet er en viktig del av toll- og avgiftsmyndighetenes arbeidsoppgaver i dag. Dette arbeidet forutsetter utstrakt kontakt og informasjonsutveksling med andre myndigheter. Departementet ser det for sin del ikke som betenkelig å utvide bestemmelsen slik at opplysninger også skal kunne gis til trygdemyndighetene, slik det er gjort i ligningsloven. Toll- og avgiftsetatens befatning med inn- og utførsel av varer og valuta tilkjennegir et formålstjenelig behov for å kunne meddele opplysninger som angår tollrelaterte forhold knyttet til en trygdet. Departementet viser også til tollmyndighetens oppgaver knyttet til valutaregisteret, og at det i lov om valutaregister § 6 fremgår at opplysninger blant annet også kan gis til Rikstrygdeverket.

Departementet ser at det kan være behov for å utvide toll- og avgiftsetatens adgang til å utlevere opplysninger til politi- og påtalemyndighet, slik PST anfører i sin høringsuttalelse. Tilsvarende spørsmål har vært reist i tilknytning til ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav f, og departementet har i den forbindelse bedt Skattedirektoratet utrede problemstillingen nærmere. Departementet ser det som hensiktsmessig at eventuelle endringer i unntaket fra taushetsplikt for opplysninger til politi- og påtalemyndighet vurderes samlet for hele skatte- og avgiftsområdet. Forslaget fra PST vil inngå i dette arbeidet.

Hvem som skal anses som «uvedkommende» i lovens forstand må vurderes konkret. Departementet deler synspunktene fra Fiskeri- og kystdepartementet om at eksempelvis fiskerimyndighetene ikke bør anses som uvedkommende i en sak som gjelder tvisteløsning under WTO-avtalen, hvor formålet er å ivareta norske interesser. Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å presisere dette nærmere i lovteksten.

Departementet ser også behov for å etablere en mer ensartet praktisering av taushetspliktsbestemmelsene overfor organisasjoner som er tildelt forvaltningsmyndighet. Departementet vil derfor be Toll- og avgiftdirektoratet om å gi nærmere retningslinjer for tollregionenes praktisering av bestemmelsene.

Annet ledd bokstav b, c, d, e, g og h er hentet fra tilsvarende bokstaver i tolloven § 8 nr. 2. Som nevnt ovenfor foreslås en materiell endring i bokstav f.

Tredje ledd er hentet fra tolloven § 8 nr. 3.

Fjerde ledd er hentet fra tolloven § 8 nr. 4.

Femte ledd er hentet fra tolloven § 8 nr. 5.

Sjette ledd er hentet fra tolloven § 8 nr. 6. Toll- og avgiftsdirektoratet har uttalt:

«I sjette ledd foreslår vi at i tillegg til fremmed stat tas inn» ...organisasjon på mandat fra De Forenede Nasjoner (FN) som Norge har akseptert som offentlig myndighet». Bakgrunnen for forslaget er en sak hvor Norge fikk forespørsel fra UNMIK (FN) i Kosovo om utveksling av informasjon. Utenriksdepartementet og Finansdepartementet stilte seg begge bak vårt begrunnede ønske om å utveksle informasjon, selv om hjemmelsgrunnlaget ikke var klart. Ad tolkning kom man frem til at dette var innenfor tollovens bestemmelser. Vi foreslår imidlertid at dette nedfelles i loven fordi dette kan være en problemstilling som av og til vil være aktuell.»

Finansdepartementet er enig i behovet for å klargjøre dette i loven, og har innarbeidet direktoratets forslag.

Til § 12–2 Andre offentlige myndigheters opplysningsplikt

Bestemmelsen omhandler de plikter som andre myndigheter har til å gi opplysninger til tollmyndighetene, og viderefører tolloven § 16A.

Ny forskriftshjemmel er innarbeidet i tredje ledd .

Til § 12–3 Underretnings- og hjelpeplikt overfor ­tollmyndighetene

Bestemmelsen omhandler politiets og militære myndigheters plikt til å yte tollmyndighetene nødvendig hjelp og beskyttelse under utøvelsen av tolltjenesten. Bestemmelsen viderefører tolloven § 20.

Ny forskriftshjemmel i femte ledd .

Til § 12–4 Opplysninger om abonnent til telefonnummer mv.

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes mulighet, når særlige hensyn gjør det nødvendig og det foreligger mistanke om tollovertredelser, til å pålegge tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste å gi visse opplysninger om abonnent. Bestemmelsen viderefører tolloven § 16B.

Formuleringen i tolloven § 16B «telenett eller teletjeneste» er endret til «elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste». Bakgrunnen for endringen er hensynet til en enhetlig begrepsbruk i lovverket, jf. lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). Endringen er ikke ment å medføre materielle konsekvenser. Tilsvarende formulering er benyttet i merverdiavgifts­loven § 48 bokstav a.

Til § 12–5 Opplysningsplikt i handelstiltakssaker

Bestemmelsen omhandler innhenting av opplysninger som ledd i å vurdere å iverksette handelstiltak, og viderefører tolloven § 16.

Bestemmelsen er utvidet og omfatter handelstiltak generelt, og ikke bare antidumping- og utjevningstiltak. En slik utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde vil innebære at opplysningsplikt også vil oppstå dersom det kan bli spørsmål om å iverksette så vel beskyttelsestiltak etter WTO-avtalen om beskyttelsestiltak, som spesielle beskyttelsestiltak etter WTO-avtalen om landbruk. Endringen vil bringe lovens opplysningspliktregel i samsvar med de respektive avtalenes bestemmelser om undersøkelsesplikt. Bestemmelsen i tolloven § 16 fjerde ledd om søksmål, er inntatt i de respektive paragrafer om saksbehandlingen i denne type saker.

Fullmakten i første ledd er endret i forhold til tolloven § 16, slik at fullmakten er lagt til departementet i stedet for til Kongen. Undersøkelsesmyndigheten vil derved ligge til departementet. Departementet kan likevel beslutte å gi slik myndighet til andre, for eksempel en tilsynsmyndighet. De opplysninger som undersøkelsesmyndigheten skal kunne be om, vil følge av undersøkelsens formål – nemlig å avklare de faktiske forhold der det er inngitt en klage som kan tilsi bruk av handelstiltak. Tilsvarende vil gjelde der departementet iverksetter undersøkelser av eget tiltak, uten at det forligger en formell klage. Den saklige avgrensning av opplysningsplikten er angitt i stikkords form – som priser, produksjon, omsetning, fortjeneste og andre forhold om vedkommende vare eller lignende vareslag.

Annet ledd gir i første punktum en avgrensning av personkretsen, slik at opplysningsplikten vil rette seg mot enhver som innfører, produserer, bearbeider eller omsetter varer av samme eller lignende slag som de varer som det er aktuelt å iverksette handelstiltak mot. I annet punktum er oppregnet de myndighetsorganer som vil ha tilsvarende opplysningsplikt som nevnt i første punktum. Opplysningsplikt vil etter bokstav a påligge konkurransemyndighetene, og etter bokstav b myndigheter som har til oppgave å gjennomføre regulering og kontroll av vareinnførsel og vareutførsel. Eksempelvis vil Konkurransetilsynet og Statens Landbruksforvaltning omfattes foruten tollmyndighetene selv, men etter forholdene vil opplysningsplikt også kunne påligge andre organer.

Tredje ledd gjelder forholdet til lovbestemt taushetsplikt. Det følger uten videre at undersøkelsesmyndigheten og dennes tjenestepersonell blir bundet av den taushetsplikt som ellers vil gjelde for de opplysninger som er innhentet.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift.

Til § 12–6 Undersøkelser mv. i antidumpingsaker

Bestemmelsen omhandler undersøkelsesmåten i antidumpingsaker, herunder de saksbehandlingsregler som skal følges når departementet mottar en klage over dumpingimport. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 7, og gjennomfører WTO-avtalen om antidumping ( WTO Agreement on Implementation of GATT Article VII ), artikkel 4 (definisjon av innenlandsk industri), artikkel 5 (igangsetting og påfølgende undersøkelse), artikkel 6 (bevis), artikkel 7 (midlertidige tiltak), artikkel 8 (pristilsagn), artikkel 9 (ileggelse og innkreving av antidumpingtoll), artikkel 10 (tilbakevirkende kraft), artikkel 11 (antidumpingtollens og pristilsagnenes varighet – ny gjennomgang), artikkel 12 (offentlig kunngjøring og redegjørelse om avgjørelser) og artikkel 13 (rettslig prøving). Tiltak mot dumpingimport vil etter forholdene også kunne iverksettes på grunnlag av bilaterale handelsavtaler, og prosedyrereg­lene her vil kunne fravike WTO-rettens tilsvarende regler.

Første ledd bestemmer at departementet er rett adressat for klage, og svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 7 første og annet ledd. At det gjelder et krav om skriftlighet både for klagen og det bevismateriale som ledsager denne, følger av prinsipper om god forvaltningsskikk og er dessuten uttrykkelig fastsatt i Antidumpingavtalen artikkel 5 nr. 1. Klageren vil selv måtte dokumentere de forhold som klagen grunnes på. Dersom ikke nødvendig og tilstrekkelig bevismateriale fremlegges, vil dette kunne medføre at klagen avvises som utilstrekkelig begrunnet. Departementet vil imidlertid i særlige tilfeller kunne igangsette formelle undersøkelser, selv om det ikke foreligger en skriftlig klage. Etter avtalen artikkel 6 nr. 2 skal det også kunne åpnes for muntlige høringer.

Uttrykket «formelle undersøkelser» i annet punktum henspiller på det forhold at en klage først skal realitetsbehandles når undersøkelsesmyndigheten har fastslått at det bevismateriale som er fremlagt sammen med klagen er korrekt og dekkende ( «examine the accuracy and adequacy of the evidence provided» ), og at den som har innlevert klagen dessuten har den nødvendige støtte blant dem som etter avtalen er klageberettiget. Først når disse forhold er avklart, vil den preliminære fase i saksbehandlingen avløses av den formelle fase.

Kunngjøringsregelen i tredje punktum gjelder først ved igangsettelse av formelle undersøkelser.. Etter Antidumpingavtalen artikkel 5 nr. 5 vil det være opp til vedkommende forvaltningsorgan å beslutte kunngjøring av klage i tråd med avtalen. Etter avtalen artikkel 5 nr. 5 gjelder imidlertid en særlig varslingsregel overfor berørte eksportlands regjeringer. Slik varsling er forutsatt at skal skje så snart det er klarlagt at klagen er behørig dokumentert, men før formell undersøkelse igangsettes. Avtalen oppstiller i artikkel 12 detaljerte kunngjøringsregler, blant annet om innholdet av de rapporter som skal utarbeides, og hvorledes partene og offentligheten skal gjøres kjent med innholdet av disse. De nærmere regler om dette vil kunne fastsettes i forskrift med hjemmel i paragrafens sjette ledd. Det samme gjelder regler om spørreskjemaer som etter artikkel 6 nr. 1 forutsettes fremsendt berørte parter og eksportlandenes myndigheter, og svarfrist og håndtering av den fortrolige informasjon som innhentes.

I fjerde punktum åpnes det for at departementet kan innhente råd fra et særlig oppnevnt utvalg. Tidligere har dette vært ivaretatt ved Det statlige antidumpingutvalget, som nå er nedlagt. Det foreslås likevel å videreføre en hjemmel til å nedsette et slikt utvalg. Dersom et råd innhentes, vil departementet imidlertid ikke være bundet av utvalgets tilrådning. Det følger videre at undersøkelsesmyndighet i slike saker i utgangspunktet er lagt til departementet selv. Alternativt kan departementet beslutte å gi slik myndighet til andre, for eksempel en tilsynsmyndighet som allerede er etablert ved eget lovgrunnlag, som Konkurransetilsynet eller Statens Landbruksforvaltning. Fullmakten er utformet slik at den åpner for at det kan etableres et særlig undersøkelsesorgan, enten for den enkelte sak, eller av mer permanent karakter. De opplysninger som undersøkelsesmyndigheten skal kunne innhente, vil følge av undersøkelsenes formål – nemlig å avklare de faktiske omstendigheter som grunnlag for eventuell bruk av handelstiltak.

Annet ledd gjelder avslutning av undersøkelsene der det viser seg at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis, eller at omfanget er ubetydelig. Det fremgår at undersøkelsene skal avsluttes umiddelbart, dersom undersøkelsesmyndighetene på tilfredsstillende måte har fastslått at det ikke er tilstrekkelig bevis for at det foreligger dumping. Henvisningen til dumpingmarginen som minimal ( de minimis ), og volumet som ubetydelig ( negligible ) må tolkes på bakgrunn av avtalen ordlyd og intensjoner, og den rettspraksis som over tid er utviklet i WTO-retten, særlig i panelsakene.

Regelen i annet punktum , om at de berørte parter skal gjøres kjent med de opplysninger som er fremlagt og gis anledning til å legge frem ytterligere bevismateriale som måtte ha relevans, refererer til et kontradiktorisk prinsipp som vil gjelde for så vel forvaltningens saksforberedelse som for en eventuell domstolsbehandling. Prinsippet er nedfelt i avtalen artikkel 6. Partene skal dessuten gis innsyn i sakens dokumenter, for så vidt som disse ikke inneholder bedriftshemmeligheter som klageren selv har forutsatt at skal behandles konfidensielt. Undersøkelsesmyndighetene skal også gi berørte parter rikelig anledning ( «ample opportunity» ) til å legge frem skriftlig de bevis de mener har relevans. Også muntlige høringer skal avholdes, dersom det anmodes om dette.

Tredje punktum stiller krav om at undersøkelser normalt skal avsluttes innen ett år, og setter en lengste varighet til 18 måneder. Bestemmelsen gjennomfører avtalen artikkel 5 nr. 10.

Tredje ledd gjelder undersøkelsesmyndighetenes behandling av fortrolige opplysninger. I utgangspunktet skal en opplysning ikke gjøres kjent uten særlig tillatelse fra den part som har gitt opplysningen. Av hensyn til den kontradiktoriske saksbehandlingen og reglene om offentlig kunngjøring, skal klageren etter avtalen artikkel 6 nr. 5 nr. 1 pålegges å utarbeide to sett dokumenter, henholdsvis en fullstendig versjon og et ikke-fortrolig sammendrag. For saksbehandlingen ellers gjelder de alminnelige regler om offentlighet i forvaltningen. Det kan være spørsmål om meroffentlighet bør praktiseres, men dette bør avveies i tilfeller der offentliggjøring av opplysninger kan medføre ulempe for vedkommende importør – for eksempel der klagen er svakt begrunnet, eller der konkurrenter ville oppnå en konkurransefordel dersom opplysningene ble kjent.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette i forskrift utfyllende bestemmelser om saksbehandlingen i saker om antidumping. WTO-avtalens bestemmelser om antidumping er omfangsrike, og en forskriftsregulering vil være nødvendig i den utstrekning internretten skal reflektere avtalens detaljbestemmelser.

Til § 12–7 Undersøkelser mv. i subsidiesaker

Bestemmelsen omhandler undersøkelser i subsidiesaker, og den gjennomfører WTO-avtalen om subsidier og utjevningstiltak ( WTO Agreement on Subsidies and CountervailingMeasures ) artikkel 4 (definisjon av innenlandsk industri), artikkel 5 (igangsetting og påfølgende undersøkelse), artikkel 6 (bevis), artikkel 7 (midlertidige tiltak), artikkel 8 (pristilsagn), artikkel 9 (ileggelse og innkreving av antidumpingtoll), artikkel 10 (tilbakevirkende kraft), artikkel 11 (antidumpingtollens og pristilsagnenes varighet – ny gjennomgang), artikkel 12 (offentlig kunngjøring og redegjørelse om avgjørelser) og artikkel 13 (rettslig prøving). Utjevningstiltak vil også kunne iverksettes på grunnlag av bilaterale handelsavtaler, og prosedyrereglene her vil kunne fravike WTO-rettens tilsvarende regler. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 7.

Første ledd bestemmer at departementet er rett adressat for klage, og svarer til tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 7 første og annet ledd. At det gjelder et krav om skriftlighet både for klagen og det materiale som ledsager denne, følger av prinsipper om god forvaltningsskikk og er dessuten uttrykkelig fastsatt i avtalen artikkel 11 nr. 1. Klageren vil selv måtte dokumentere de faktiske forhold som klagen grunner seg på. Dersom ikke nødvendig bevismateriale fremlegges, vil dette kunne medføre at klagen avvises som utilstrekkelig begrunnet. Departementet vil imidlertid i særlige tilfeller kunne igangsette formelle undersøkelser, selv om det ikke foreligger en skriftlig klage.

Uttrykket «formelle undersøkelser» i annet punktum henspiller på det forhold at en klage først skal realitetsbehandles når undersøkelsesmyndigheten har fastslått at det bevismateriale som er fremlagt sammen med klagen er korrekt og dekkende, og at den som har innlevert klagen dessuten har den nødvendige støtte blant dem som etter avtalen er klageberettiget. Først når disse forhold er avklart, vil den preliminære fase i saksbehandlingen avløses av den formelle fase.

Kunngjøringsregelen i tredje punktum gjelder først ved igangsettelse av formelle undersøkelser. Avtalen artikkel 11 nr. 5 slår fast at klagen før dette tidspunkt skal behandles konfidensielt. En særlig varslings- og opplysningsplikt følger av avtalen artikkel 12 nr. 1, og denne inntrer så snart formelle undersøkelser er innledet. Detaljerte kunngjøringsregler, blant annet om innholdet av de rapporter som skal utarbeides etter avtalen artikkel 22, vil kunne fastsettes i forskrift med hjemmel i sjette ledd. Tilsvarende gjelder for spørreskjemaer, svarfrister og konfidensialitet.

I fjerde punktum åpnes det for at departementet kan innhente råd fra et særlig oppnevnt utvalg. Departementet vil imidlertid ikke være bundet av det råd som mottas. Det følger videre at under­søkelsesmyndighet i slike saker er lagt til departementet selv. Alternativt kan departementet beslutte å gi slik myndighet til andre, for eksempel en tilsynsmyndighet som allerede er etablert ved eget lovgrunnlag. Fullmakten vil også åpne for at det kan etableres et særlig undersøkelsesorgan, enten for den enkelte sak, eller av mer permanent karakter. De opplysninger som undersøkelsesmyndigheten skal kunne innhente, vil følge av undersøkelsenes formål – nemlig å avklare de faktiske forhold der det er inngitt en klage som kan tilsi bruk av handelstiltak.

Annet ledd gjelder avslutning av undersøkelsene der det viser seg at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis, eller at omfanget er ubetydelig. Det fremgår at undersøkelsene skal avsluttes umiddelbart, dersom undersøkelsesmyndighetene på tilfredsstillende måte har fastslått at det ikke er tilstrekkelig bevis for at det foreligger enten dumping eller subsidier. Henvisningen til subsidieandelen som minimal ( «de minimis» ), og volumet som ubetydelig (« negligible» ) må tolkes på bakgrunn av artikkel 11 nr. 9.

Regelen i annet punktum , om at de berørte parter skal gjøres kjent med de opplysninger som er fremlagt og gis anledning til å legge frem ytterligere bevismateriale som måtte ha relevans, refererer til et kontradiktorisk prinsipp som vil gjelde også for forvaltningens saksforberedelse. Prinsippet er nedfelt i avtalen artikkel 12. Også muntlige høringer skal avholdes, dersom det anmodes om dette.

Tredje punktum stiller krav om at undersøkelser normalt skal avsluttes innen ett år, og setter en lengste varighet til 18 måneder.

Tredje ledd gjelder undersøkelsesmyndighetenes behandling av fortrolige opplysninger. I utgangspunktet skal en opplysning ikke gjøres kjent uten særlig tillatelse fra den part som har gitt opplysningen. Av hensyn til den kontradiktoriske saksbehandlingen og reglene om offentlig kunngjøring, skal klageren pålegges å utarbeide to sett dokumenter, henholdsvis en fullstendig versjon og et ikke-fortrolig sammendrag. For saksbehandlingen ellers gjelder de alminnelige regler om offentlighet i forvaltningen. Det kan være spørsmål om meroffentlighet bør praktiseres, men dette bør avveies i tilfeller der offentliggjøring av opplysninger kan medføre ulempe for vedkommende importør – for eksempel der klagen er svakt begrunnet, eller der konkurrenter ville oppnå en konkurransefordel dersom opplysningene ble kjent.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette i forskrift utfyllende bestemmelser om saksbehandlingen i saker om subsidier. WTO-avtalens bestemmelser om antidumping og subsidier er omfangsrike, og en forskriftsregulering vil være nødvendig i den utstrekning internretten skal reflektere avtalenes detaljbestemmelser.

Til § 12–8 Undersøkelser mv. i beskyttelsestiltaks­saker

Bestemmelsen omhandler de forundersøkelser som er nødvendig å gjennomføre før det treffes vedtak om å iverksette beskyttelsestiltak, mottiltak eller spesielle beskyttelsestiltak etter § 10–5. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 4 og tilhørende forskrifter.

WTO-rettens regler om undersøkelser og saksbehandling mv. i denne type saker finnes i Generalavtalen artikkel X, og i Beskyttelsesavtalen ( Agreement on Safeguards ) artikkel 3 (undersøkelser), artikkel 4 (påvisning av alvorlig skade eller fare for skade), artikkel 5 (anvendelse av beskyttelsestiltak), artikkel 6 (midlertidige beskyttelsestiltak), artikkel 7 (varighet og gjennomgang av beskyttelsestiltak), artikkel 8 (grad av innrømmelser og andre forpliktelser) og artikkel 12 (notifikasjon og konsultasjon). WTO-avtalen om landbruk har egne regler om fremgangsmåten ved bruk av beskyttelsestiltak for landbruksvarer, såkalte særskilte beskyttelsestiltak ( Special Safeguards, SSG ), se § 12–9.

Første ledd bestemmer i første punktum at beskyttelsestiltak bare kan iverksettes etter forutgående formelle undersøkelser. I annet punktum slås fast at innledning av slike undersøkelser skal kunngjøres, slik at berørte parter gis mulighet for å gi uttrykk for sine synspunkter. Bestemmelsen har sin bakgrunn i Beskyttelsesavtalen artikkel 3 nr. 1. Tilsvarende fastsettes i tredje punktum at iverksettelse av beskyttelsestiltak skal kunn­gjøres, med opplysning om omfang og perioden vedtaket gjelder for. I fjerde punktum bestemmes at det fra kunngjøring til iverksettelse av tiltaket skal det gå minst to dager.

Annet ledd åpner for at departementet i denne type saker som et ledd i saksforberedelsen kan innhente råd fra et særlig oppnevnt utvalg, og dessuten overlate til andre tilsyns- eller kontrollmyndigheter å foreta undersøkelser. Departementet vil imidlertid ikke være bundet av de råd som innhentes. Bestemmelsen svarer til den tilsvarende ordning som foreslås for undersøkelser i henholdsvis antidumping- og subsidiesaker, se §§ 12–6 og 12–7.

Tredje ledd gir en særregel om taushetsplikt, og har bakgrunn i avtalen artikkel 3 nr. 2.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift, om blant annet undersøkelsesprosedyrer, notifikasjon, kunngjøring og iverksettelse av vedtak om tiltak og om betaling og tilbakebetaling.

Til § 12–9 Undersøkelser mv. i beskyttelsestiltaks­saker for landbruksvarer

Bestemmelsen omhandler de forundersøkelser som er nødvendig å gjennomføre før det eventuelt kan treffes vedtak om å iverksette beskyttelsestiltak for landbruksvarer etter § 10–6. Bestemmelsen gjennomfører reglene om såkalte særskilte beskyttelsestiltak (Special Safeguards, SSG) som er gitt i WTO-avtalen om landbruk artikkel 5 (Special Safeguard Provision) . I sammenligning med beskyttelsesavtalens prosedyreregler, er landbruksavtalens regler på dette punkt vesentlig knappere utformet. Som for de alminnelige beskyttelsestiltakene vil beskyttelsestiltak for landbruksvarer også kunne iverksettes på annet grunnlag, typisk bilaterale handelsavtaler. Prosedyrereglene her vil kunne fravike WTO-rettens tilsvarende regler. Bestemmelsen viderefører tolltariffens innledende bestemmelser § 6 og tilhørende forskrifter.

Første ledd bestemmer i første punktum at særskilte beskyttelsestiltak for landbruksvarer bare kan iverksettes etter forutgående formelle undersøkelser. Som nevnt har WTO-avtalen om landbruk færre prosedyreregler enn WTO-avtalen om beskyttelsestiltak. Landbruksavtalen artikkel 5 nr. 7 slår imidlertid fast at

«særskilte beskyttelsestiltak skal anvendes med åpenhet».

I tråd med dette er det i annet punktum bestemt at innledning av slike undersøkelser skal kunngjøres, slik at berørte parter gis mulighet for å gi uttrykk for sine synspunkter. Tilsvarende fastsettes i tredje punktum at også iverksettelse av beskyttelsestiltak skal kunngjøres, med opplysning om omfang og perioden vedtaket gjelder for. I fjerde punktum bestemmes at det fra kunngjøring til iverksettelse av tiltaket skal gå minst to dager. Saksbehandlingsreglene samsvarer med gjeldende rett.

Annet ledd gir en særregel om taushetsplikt, som samsvarer med § 12–7 tredje ledd, slik disse sakstyper er underlagt de samme lovregler om konfidensialitet.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å fastsette utfyllende bestemmelser i forskrift, om blant annet undersøkelsesprosedyrer, notifikasjon, kunngjøring og iverksettelse av vedtak om tiltak og om betaling og tilbakebetaling.

Til § 12–10 Endring av tollmyndighetenes vedtak ­ til ugunst

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes kompetanse til å endre et vedtak til ugunst når det ved en vareinnførsel er beregnet for lite eller ikke beregnet toll. Bestemmelsen viderefører tolloven § 58.

Den norske advokatforeningen har vist til at bestemmelsene om etterberegning og tilleggstoll er av stor praktisk betydning, i det den alt vesentligste tollkontroll skjer i form av etterfølgende bokettersyn. Advokatforeningen stiller spørsmål om hvem tollkravet kan rettes mot dersom varen er forbrukt eller videresolgt, og henviser i den forbindelse til at forvaltningspraksis synes å legge til grunn at det er vareeier da varen ble fortollet som er ansvarlig, men at kravet også kan rettes mot ny eier. Advokatforeningen opplyser at Høyesterett har slått fast at det i så fall gjelder en svært mild norm for vurdering av god tro for den nye erverver. Etter bestemmelsene om når tollskyld oppstår i § 2-3, synes det nå kun å være tollskyldner på deklareringstidspunktet som kan holdes ansvarlig, og Advokatforeningen ber om at dette avklares.

Videre tar Advokatforeningen opp spørsmål om frister for å fremsette et endringsvedtak til ugunst, og viser til at det i uaktsomhetstilfellene er videreført en regel om at fristen løper fra når tollmyndighetene oppdaget feilen. Under henvisning til at det i praksis har vært diskusjoner om når tollmyndighetene kan sies å ha gjort dette, anmodes det om at skjæringstidspunktet reguleres på en mer notorisk måte for å sikre større grad av forutberegnelighet hos kontrollsubjektene.

Finansdepartementet viser til at tolloven § 37 i dag har bestemmelser om ansvar for toll. Det fremgår der at vareeier eller den som på hans vegne har omsorg for varen, er ansvarlig for toll av varer som ikke blir tollekspedert. Dersom en vare ikke blir fortollet, kan tollmyndighetene dermed rette kravet mot senere erververe av varen. Etter bestemmelsen kan kravet frafalles dersom vedkommende ikke kan legges til last. I rettspraksis er det lagt til grunn at § 37 må tolkes slik at avgiftsplikt ikke kan pålegges personer som ikke kan legges noe til last. Departementet har videreført ansvarsbestemmelsen i lovforslaget § 2-3 første ledd hvor det fremgår at det er tollskyldneren på deklareringstidspunktet som i utgangspunktet er ansvarlig for tollen. I fjerde ledd omfattes imidlertid også den uaktsomme erverver. I bestemmelsen er kravet til aktsomhet presisert, slik at det kun er den som visste eller burde ha visst at forpliktelsene eller vilkårene for et midlertidig fritak ikke var overholdt som er ansvarlig.

Mens tolloven § 37 gjelder ufortollet vare, gjelder § 58 der varen er fortollet, men det ved innførselen er betalt for lite eller ikke beregnet toll. Det fremgår av denne bestemmelsen at kravet kan rettes mot vareeieren eller den som har opptrådt på hans vegne og som fremdeles har varen i sin besittelse. Kravet må fremsettes innen tre år etter fortollingen. I motsetning til hva som gjelder for ansvar etter § 37, rettes kravet i § 58-tilfellene ikke mot senere erverver når varen er feilfortollet. Bestemmelsen er foreslått videreført i lovforslaget § 2-2.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene skal treffe vedtak om endring, dersom det ved innførselen av en vare er beregnet for lite toll, eller det ikke er beregnet toll. Bestemmelsen gir med andre ord tollmyndighetene hjemmel til å treffe vedtak om endring til ugunst. En endring vil være til ugunst når den medfører en økning av tollen, enten fordi tidligere beregning har vært for lav eller fordi det tidligere overhodet ikke er beregnet toll. Eksempel på det siste kan være tilfellet der en vare er smuglet inn i tollområdet. Et vedtak om endring til ugunst må treffes innen de frister som følger av § 12–12. Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen tolloven § 58 første ledd første punktum. Etter sin ordlyd gjelder tolloven § 58 selve betalingsplikten, og forutsetter at det er fremsatt et krav. Tollovens regel har dermed en side som vender mot reglene om foreldelse, som det er gitt regler om i ny skattebetalingslov. Tilsvarende regler om fastsettelsesorganets adgang til å treffe vedtak om endring, etterberegning eller skjønnsfastsettelse, finnes i ligningsloven kapittel 8 og 9 og i merverdiavgiftsloven §§ 54 flg. Tolloven § 58 regulerer også hvilke subjekter etterberegningskravet kan gjøres gjeldende overfor. Dette er forhold som systematisk hører hjemme under ansvarsbestemmelsene i lovforslaget kapittel 2. Regler om forfallstidspunktet for kravet som oppstår som følge av endringsvedtaket, følger av skattebetalingsloven § 10-53.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å treffe vedtak om endring til ugunst.

Til § 12–11 Endring av tollmyndighetenes vedtak til gunst

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes kompetanse til å endre et vedtak til gunst når det ved vareinnførselen er beregnet for mye toll. Bestemmelsen viderefører tolloven § 59.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene skal treffe vedtak om endring dersom det ved innførselen av en vare er beregnet for meget toll. En endring vil være til gunst når den medfører reduksjon eller fullstendig bortfall av tidligere beregnet toll. Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen tolloven § 59 første ledd, med unntak av endringsfristen som nå er plassert i § 12–12 første ledd. Forslag til ny ordlyd har samme begrunnelse som § 12–10 om endring til ugunst. Tilbakebetalingsplikten og forfallstidspunktet for kravet som oppstår som følge av endringsvedtaket, følger av skattebetalingsloven § 10-60.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til å treffe vedtak til gunst.

Til § 12–12 Frister for endring av tollmyndighetenes vedtak

Bestemmelsen angir de frister som begrenser tollmyndighetenes adgang til å treffe vedtak om endring til gunst eller ugunst for den tollpliktige, og viderefører tolloven §§ 58 og 59.

Tidspunktet for når et krav som oppstår ved endringsvedtaket forfaller til betaling, reguleres av skattebetalingsloven § 10-53. Første leddførste punktum angir fristen for å treffe vedtak om endring til den tollpliktiges ugunst hvor varen allerede er fortollet. Etter denne bestemmelsen må endringsvedtaket treffes senest tre år etter fortollingen. Uttrykket «fortolling» er definert i § 1–1 bokstav c. Bestemmelsen erstatter tolloven § 58 første ledd annet punktum.

Fristens startpunkt vil være tidspunktet for fortollingen. Fristen avbrytes ved at det treffes vedtak om endring.

Annet punktum angir en særskilt frist for endring når den uriktige fortollingen skyldes at tollskyldner eller tollskyldners representant forsettlig eller uaktsomt har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger. I slike tilfeller løper fristen fra tollmyndighetene oppdaget den uriktige fortollingen. Bestemmelsen er hentet fra tolloven § 58 annet ledd første punktum.

Annet ledd angir fristen for endring hvor fortolling ikke har funnet sted. Bestemmelsen tilsvarer tolloven § 58 annet ledd første punktum hvor det heter at:

«...er varen innført uten at fortolling har funnet sted, er fristen 3 år fra tollvesenet oppdaget feilen».

Bestemmelsen vil hovedsakelig komme til anvendelse på det vi kan kalle «smuglingstilfellene», men kan også tenkes anvendt hvor en vare er tollekspedert uten at den er fortollet.

Tredje ledd er hentet fra tolloven § 58 annet ledd siste punktum. Bestemmelsen angir en absolutt siste frist for endring til ugunst. Etter nåværende ordlyd må kravet fremsettes innen ti år. Den absolutte fristen foreslås videreført, men det foreslås visse presiseringer i ordlyden som er i samsvar med gjeldende rett.

Fristen i fjerde ledd første punktum er hentet fra tolloven § 59 første ledd. Bestemmelsen angir at et krav om endring til gunst må fremsettes innen tre år etter fortollingen. Denne fristen må anses som absolutt, og krav som fremsettes senere enn dette vil være foreldet etter bestemmelsen her. Dette gjelder også dersom det er tollmyndighetene som er skyld i at for mye toll ble betalt. Departementet har ikke funnet grunn til å videreføre bestemmelsen i § 59 annet ledd som åpnet for at tollmyndighetene av rimelighetsgrunner kunne tilbakebetale toll i andre tilfeller der det er betalt for meget toll på grunn av feil som skyldes tolletaten. Selv om det ikke eksplisitt lovfestes en slik mulighet, vil staten i kraft av sin private autonomi likevel kunne frafalle foreldelsesinnsigelsen hvor et krav fremsettes etter tre-årsfristen. Vurderingene vil da bli basert på de retningslinjer som er gitt for utøvelse av statens private autonomi ved frafallelse av foreldelsesinnsigelsene. Endringen innebærer ingen realitetsendring da det må legges til grunn at hjemmelen til frafallelse av innsigelsen etter nåværende annet ledd ikke kan gå utover de instrukser som er gitt for statens private autonomi på dette området.

Etter fjerde ledd kan departementet gi nærmere bestemmelser om endringsfrister etter denne paragraf. I høringsnotatet var det som nevnt over, presisert at forskriftsfullmakten også skulle omfatte adgangen til av rimelighetsgrunner å treffe vedtak om endring til gunst der den uriktige beregningen skyldes tollmyndighetenes forhold. Slik adgang fulgte tidligere av § 59 annet ledd. Som nevnt over anser departementet det hensiktsmessig ikke å lov- eller forskriftsregulere dette, men i stedet overlate til gjeldende instrukser for utøvelse av statens private autonomi utfyllende å regulere også frafallelse av foreldelsesinnsigelser.

Til § 12–13 Bindende forhåndsuttalelser

Bestemmelsen omhandler forhåndsklassifisering av varer, og viderefører tolloven § 15 annet ledd.

Etter tolloven § 15 annet ledd, jf. kgl.res. 30. november 1990 nr. 943 og Finansdepartementets delegasjonsvedtak 19. desember 1990, kan Toll- og avgiftsdirektoratet fastsette forskrifter om adgangen til å gi bindende forhåndsuttalelse om tarifferingsspørsmål. Nærmere regler om adgangen til å gi bindende forhåndsuttalelser er gitt i forskrift 27. april 2004 nr. 668 om Tollvesenets adgang til å gi bindende forhåndsuttalelser om klassifisering av varer i henhold til gjeldende tolltariff.

Første ledd lovfester den adgang til å gi forhåndsuttalelser som etter gjeldende rett følger av forskriften. Uttrykkene «tarifferingen» som brukes i tollovens forskriftsfullmakt og i forskriften, er erstattet med «klassifisering». Bindende forhåndsuttalelser gjelder i prinsippet en fastsettelse av et varenummer i Stortingets vedtak om toll, på grunnlag av en vareprøve eller en faktisk beskrivelse som tollmyndighetene mottar. Uttrykket «klassifisering» vil dermed være en mer dekkende beskrivelse.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift. Som nevnt ovenfor er bestemmelser om adgangen til å gi bindende forhåndsuttalelser i dag gitt i forskrift 27. april 2004 nr. 668. Forskriften inneholder bestemmelser om hvem som kan søke om forhåndsuttalelse, søknadens nærmere utforming, forhåndsuttalelsens omfang, gyldighet, tilbakekalling mv. Det vises også til tilsvarende bestemmelser på skatte- og avgiftsområdet, jf. ligningsloven kapittel 3A og merverdiavgiftsloven kapittel XIV bokstav a med tilhørende forskrifter.

Landbruks- og matdepartementet foreslår at det her vurderes også å åpne for en begrenset konsultasjonsordning i forbindelse med klassifisering av landbruksvarer, og viser til at dagens praksis i enkelte tilfeller har medført utilsiktede konsekvenser i forhold til tollvernet for landbruksvarer.

Norsk Landbrukssamvirke etterlyser en behandling av hvilke konsekvenser omklassifisering av varer får med hensyn til toll som følge av avgjørelser i WCO. Norsk Landbrukssamvirke mener videre det bør gå klarere frem av loven på hvilket grunnlag og når en bindende forhåndsuttalelse kan endres .

Finansdepartementet viser til at klassifiseringen av varer følger et internasjonalt system. Et lovfestet konsultasjonskrav anser departementet ikke hensiktsmessig. Imidlertid gjelder også for slik klassifisering, i likhet med hva som ellers gjelder etter forvaltningsloven, at saken skal være tilstrekkelig utredet før vedtak treffes. I dette tilfellet innebærer det at også eventuelle landbrukskonsekvenser er tilstrekkelig utredet. I den forbindelse må det legges til grunn at tollmyndighetene har nødvendig kontakt med landbruksmyndighetene. Det samme gjelder Norges deltakelse i WCO. Tollen legges på varer ut fra varenes klassifisering til enhver tid. En ordning som foreslått av Norsk Landbrukssamvirke ligger utenfor denne tekniske lovrevisjonen å vurdere. Departementet legger ellers til grunn at forskriften gir tilstrekkelige regler om uttalelsens omfang, gyldighet og tilbakekalling.

Til Kapittel 13 Alminnelige bestemmelser om ­tollkontroll

Kapittelet inneholder bestemmelsene om tollmyndighetenes kontrollvirksomhet fra tolloven kapittel III.

Den gjennomgående strukturen er at nødvendig forskriftshjemmel tas inn i direkte tilknytning til den enkelte bestemmelse, normalt som siste ledd i paragrafen. Den sentrale forskriftshjemmelen i tolloven § 15 er derfor ikke videreført i kapittel 13 som en forskriftshjemmel. I samsvar med den valgte lovstrukturen er forskriftshjemmel innarbeidet i flere av paragrafene. Dette innebærer at forskriftshjemmelen står i direkte tilknytning til den bestemmelsen som forskriften skal utfylle. Det er ikke tilsiktet noen materielle endringer i forskriftskompetansen ved disse endringene.

Departementet viser til at det vil være behov for en gjennomgang av lovbestemmelsene som regulerer tollmyndighetenes adgang til å gjennomføre kontroll. En slik gjennomgang vil måtte gå nærmere inn på utformingen av gjeldende lovfullmakter, på bakgrunn av endringer i handelsmønster og teknologi mv., og en avveining av personvernhensyn og kontrollbehov. Departementet har ansett at en gjennomgang av kontrollfullmaktene og behovet for eventuelle materielle endringer, faller utenfor denne lovtekniske gjennomgangen.

Til § 13–1 Tollmyndighetens undersøkelser mv.

Bestemmelsen angir hvilke undersøkelser tollmyndighetene kan foreta, og viderefører tolloven § 12.

I høringsnotatet var oppregningen i første ledd identisk med tolloven § 12. Toll- og avgiftsdirektoratet har foreslått at enkelte praktisk viktige kontrollbestemmelser i tollovforskriften, flyttes over i den nye loven. Dette gjelder tollovforskriftens punkter 3.2.3 (undersøkelse på person kan omfatte fullstendig avkledning og besiktigelse av kroppen), 3.2.4 (ved mistanke om at den kontrollerte skjuler narkotika i kroppen, kan tolltjenestemannen be den kontrollerte samtykke til urin- og/eller avføringsprøve) og 3.2.6. (personer som forsøker å unndra seg kontroll kan holdes tilbake med makt). Finansdepartementet er i utgangspunktet enig i at slike sentrale bestemmelser bør plasseres i loven fremfor i forskriften. Det anses imidlertid hensiktsmessig at dette vurderes i forbindelse med en senere, samlet gjennomgang av kontrollbestemmelsene. Forskriftskompetansen fremgår av annet ledd .

Til § 13–2 Tollmyndighetenes adgang utendørs

Bestemmelsen angir hvor tollmyndighetene kan utøve kontrollvirksomheten utendørs, og viderefører tolloven § 10.

Etter første ledd skal tollpersonell under sin kontrollvirksomhet gis uhindret adgang til landingsplasser og luftfartøy. Samferdselsdepartementet har innhentet uttalelse fra Luftfartstilsynet, som viser til gjeldende bestemmelser om sikkerhetskontroll (gjennomsøkning) av personale som skal ha adgang til sikkerhetsbegrensede områder på lufthavn, og herunder at disse også kan omfatte tolltjenestemenn i tjeneste på lufthavnen. Det opplyses at Luftfartstilsynet har innrømmet visse unntak fra sikkerhetskontroll (gjennomsøking) av tolltjenestemenn i tjeneste på lufthavnen, men at det ikke er gitt at dette unntaket i fremtiden kan opprettholdes i samme utstrekning som i dag. Det anmodes derfor om en avklaring på om en eventuell innstramming av sikkerhetstiltakene i luftfarten som medfører krav om sikkerhetskontroll (gjennomsøking) av tolltjenestemenn ved innpassering til sikkerhetsbegrensede områder på lufthavn, ikke strider mot forslaget om tolltjenestemenns rett til «uhindret adgang».

Finansdepartementet viser til at de ansatte ved lufthavnen, herunder tolltjenestepersonell som er stasjonert der, må forholde seg til sikkerhetskrav og -rutiner som gjelder på stasjonen. Slike krav og rutiner kan ikke anses som et brudd på bestemmelsens anvisning om at tolltjenestepersonell skal ha uhindret adgang til området.

Til § 13–3 Kontroll av vareførsel mv.

Bestemmelsen omhandler vareførselkontrollen, og viderefører tolloven § 11.

Til § 13–4 Kontroll av dokumenter mv.

Bestemmelsen angir hvor og hva tollmyndig­hetene kan kontrollere for å verifisere riktigheten av dokumenter, erklæringer eller andre opplysninger som pliktes gitt etter loven, og viderefører tolloven § 17.

Toll- og avgiftsdirektoratet har foreslått å innta en henvisning til den generelle medvirkningsplikten den opplysningspliktige har etter gjeldende rett. Tollmyndighetene har ofte behov for at den opplysningspliktige legger til rette og gir bistand slik at kontrollen kan gjennomføres. Da er det viktig å kunne vise til at loven gir vedkommende slik bistandsplikt. Et eksempel er å gi bistand slik at tollmyndighetene kan få tilgang på datasystemer og programvare som benyttes i forbindelse med oppbevaring av regnskapsmateriale, eller sørge for at nødvendig fagpersonale er tilstede i forbindelse med faglige spørsmål av betydning for kontrollen. Finansdepartementet anser det hensiktsmessig at også dette vurderes i forbindelse med en senere, samlet gjennomgang av kontrollbestemmelsene. Bestemmelsen er for øvrig noenlunde lik tolloven § 17.

Til § 13-5 Kontroll med tollager

Bestemmelsen angir at tollmyndighetene til enhver tid skal ha uhindret adgang til ethvert område mv. hvor det oppbevares ufortollede varer. Bestemmelsen viderefører tolloven § 49 annet ledd, § 50 og § 51.

Paragrafen var i høringsnotatet plassert i kapittel 4 (§ 4-31), men er i forslaget her innarbeidet i det generelle kontrollkapittelet. For de tilfeller der lageret ikke er holdt i forsvarlig og betryggende stand, og lagerholderen ikke etter rimelig varsel har rettet på forholdene, vil det kunne angis i forskrift eller bevilling at tollmyndighetene kan treffe nødvendige tiltak på tollagerholderens regning, slik som utbedring, avstengning eller innføring av vakthold.

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene til enhver tid skal ha uhindret adgang til ethvert område eller bygning som er godkjent som tollager, og andre steder hvor tollmyndighetene har gitt tillatelse til lagring av ufortollede varer, og at tollmyndighetene kan foreta de undersøkelser som anses nødvendige.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om kontroll med tollageret.

Til § 13–6 Tollmyndighetenes adgang til å bruke makt

Bestemmelsen angir at tollmyndighetene om nødvendig ved bruk av makt kan skaffe seg adgang til transportmiddel, sted eller område der tollmyndighetene etter loven har rett til å foreta undersøkelser. Bestemmelsen viderefører tolloven § 13.

Lovens regel om maktanvendelse må sees i sammenheng med en ulovfestet proporsjonalitetsregel om at maktbruken må være nødvendig og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene forøvrig.

En tilsvarende proporsjonalitetsregel er inntatt i politiloven § 6 annet ledd, og finnes dessuten i politiinstruksen, som er gitt i forskrifts form. Det heter i politiloven § 6, alminnelige regler om hvordan polititjenesten skal utføres:

«Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak. Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt. De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Politiet skal opptre saklig og upartisk og med omtanke for personers integritet, slik at den som er gjenstand for inngrep fra politiet, ikke utsettes for offentlig eksponering i større grad enn gjennomføringen av tjenestehandlingen krever. Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.»

I politilovens forarbeider heter det (Ot.prp. nr. 22 (1994–1995) om § 6:

«I annet ledd oppstilles et påbud om bruk av det minst inngripende middel. Påbudet kan fravikes ved to typetilfeller: For det første hvis man allerede før iverksettelse må anta at det aktuelle virkemiddel er utilstrekkelig eller uhensiktsmessig. For det andre når ett eller flere svakere midler forgjeves har vært forsøkt. Annet ledd fastslår også at det aktuelle virkemiddel må være nødvendig, og at det må være forholdsmessighet mellom tiltaket og situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. [...] I fjerde ledd sies det uttrykkelig at politiet har rett til å anvende makt under tjenesteutførelsen. Med makt menes tvangsmessige fysiske inngrep mot person eller eiendom.»

Politiloven antas å gi uttrykk for en rettslig standard som kan gi veiledning for myndighetsutøvelse og maktanvendelse også på enkelte andre områder, blant dem utøvelse av tollmyndighet.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om tollmyndighetenes adgang til maktbruk.

Til § 13–7 Plikt til å medvirke ved tollkontroll

Bestemmelsen omhandler den plikten enhver har til å medvirke til tollkontroll, og viderefører tolloven § 14.

Til § 13–8 Tollvakt

Bestemmelsen omhandler bruken av tollvakt for å utøve kontroll med transportmiddel, og den ansvarliges plikt til å dekke omkostningene ved dette. Bestemmelsen viderefører tolloven § 18.

Til § 13–9 Bruk av tollsegl

Bestemmelsen omhandler bruken av tollsegl, og viderefører tolloven §§ 65 og 79.

Første ledd omhandler bruk av tollsegl i alminnelighet. Rettsstridig brudd på tollsegl er straffbart, jf. tolloven § 65. Kontrollformålet innebærer også en begrensning i tollmyndighetenes bruk. Bestemmelsen om bruk av annen stats tollsegl er plassert i kapittel 14 om Tollsamarbeid med annen stat, og innarbeidet i § 14–6. Bestemmelsen om straff er plassert blant straffebestemmelsene i kapittel 16, og innarbeidet i § 16–6. En forskriftsfullmakt er tilføyd i nytt annet ledd.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å fastsette nærmere bestemmelser om bruken av tollsegl.

Til kapittel 14 Tollsamarbeid med annen stat

Overskriften er hentet fra tolloven kapittel XI, men med den endring at uttrykket «tollsamarbeid» erstatter «grensetollsamarbeid». Kapittelet videreføres som et selvstendig kapittel. Bestemmelsene er hentet dels fra tolloven §§ 75 til 81 og dels fra tolloven § 4 om lovens virkeområde og om myndighet til å iverksette overenskomst om tollsamarbeid med annen stat.

Til § 14–1 Håndhevelse av annen stats tollbestemmelser i kontrollområde på norsk område

Bestemmelsen angir at andre staters tollbestemmelser kan anvendes og håndheves innen særskilt fastsatt kontrollområde på norsk område når dette følger av overenskomst med annen stat. Bestemmelsen viderefører tolloven § 75.

Til § 14–2 Fastsettelse av særskilt kontrollområde

Bestemmelsen omhandler fastsettelse av særskilt kontrollområde til gjennomføring av overenskomst med annen stat om tollsamarbeid eller annen gjensidig bistand i tollsaker. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4 første ledd nr. 1, jf. lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 4.

Første ledd er inndelt i bokstav a og b, for å gjøre bestemmelsen mer oversiktlig. Uttrykket «kontrollområde» er benyttet i stedet for tollovens uttrykk «kontrollsone», for å unngå sammenblanding med den sjøvertskontroll som tollmyndighetene kan utøve i den tilstøtende sone utenfor sjøgrensen etter territorialfarvannsloven § 4. Den tilstøtende sone ( «contiguous zone» ) er et etablert begrep i havretten, og er definert i Havrettskonvensjonens artikkel 33 som en sone utenfor territorialfarvannet, der kyststaten kan utøve den kontroll som er nødvendig for å hindre eller forfølge overtredelser på dens territorium, av dens lovgivning om toll, skatt, innvandring og helse. Tolloven § 4 gjelder norske tollmyndigheters samarbeid med de tilsvarende myndigheter i våre naboland, og har således et annet siktemål enn tollkontroll utenfor territorialfarvannene. Tollovens bestemmelser om grensetollsamarbeid var en videreføring av en særlov av 18. desember 1959 om grensesamarbeid med fremmed stat, der det ble åpnet for å håndheve de samarbeidende staters tollovgivning i grenseområdene, se Tollovkomitéens innstilling side 15. Det vises for øvrig til omtalen av § 1–3 om stedlig virkeområde.

Annet ledd er hentet fra tolloven § 4 første ledd nr. 1 tredje avsnitt.

Til § 14–3 Håndhevelse av norske tollbestemmelser på annen stats territorium

Bestemmelsen omhandler muligheten for å anvende norske bestemmelser på annen stats territorium når dette følger av overenskomst med annen stat. Bestemmelsen viderefører tolloven § 76.

Til § 14–4 Tjenestepersonell som utfører annen stats tollmyndighet

Bestemmelsen angir at tjenestepersonell som utøver annen stats tollmyndighet innen kontroller på norsk område, i samsvar med overenskomst, er å anse som offentlig tjenestepersonell etter straffeloven §§ 12 og 34. Bestemmelsen viderefører tolloven § 77.

Til § 14–5 Overgivelse av person til annen stats kontrollmyndighet mv.

Bestemmelsen angir at person som er pågrepet innen kontrollsonen på norsk territorium, kan overgis til den annen stats toll- og politimyndighet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 78.

Til § 14–6 Bruk av annen stats tollsegl

Bestemmelsen angir at en annen stats tollsegl kan benyttes som norsk tollsegl, og viderefører tolloven § 79.

Til § 14–7 Hjelp fra andre norske myndigheter

Bestemmelsen angir at den underretnings- og hjelpeplikten politi og militære myndigheter har overfor tollmyndighetene etter § 12-3, også gjelder overfor annen stats tolltjenestepersonell som utfører norsk eller fremmed stats tolltjeneste på norsk område. Bestemmelsen viderefører tolloven § 80.

Til § 14–8 Utveksling av opplysninger med annen stat

Bestemmelsen omhandler utveksling av opplysninger til annen stats myndigheter uten hinder av taushetsplikten, og viderefører tolloven § 4 første ledd nr. 2 og 3 og annet ledd.

Utenriksdepartementet har påpekt at også andre folkerettslige avtaler kan sette grenser for taushetsplikten, og vist til at problemstillingen har vært aktuell ved traktatbestemmelser som pålegger en plikt til utveksling av taushetsbelagte opplysninger med de begrensninger som følger av nasjonal lovgivning. Finansdepartementet er i prinsippet enig i dette, men viser til at kapittel 14 gjelder tollsamarbeid med annen stat. Det anses da mest naturlig å knytte hjemmelen opp til den aktuelle overenskomsten med den samarbeidende staten.

Til § 14–9 Innkreving av krav utskrevet av myndighet i annen stat

Bestemmelsen omhandler innkreving av tvangskraftige krav på toll og avgifter som er utskrevet av myndighet i annen stat. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4 første ledd nr. 3.

Etter første ledd kan norske myndigheter innkreve tvangskraftige krav som er utskrevet i annen stat, når dette følger av en overenskomst. Forslaget er endret etter høringen der det viktigste vilkåret om gjennomføring av overenskomst med annen stat, var utelatt. Etter annet ledd kan departementet gi forskrift om innkrevingen.

Til Kapittel 15 Tilbakehold av varer som krenker immaterialrettigheter

Kapittelet gir regler om grensekontroll og tilbakehold av varer i regi av tollmyndighetene for å sikre visse immaterialrettigheter. Bestemmelsene har med dette en side til de generelle reglene om kontroll plassert i kapittel 13. Reglene er imidlertid så vidt spesielle at det er naturlig å plassere dem i et eget kapittel.

Kapittelet viderefører innholdet i tolloven § 39, men foreslås delt inn i fem paragrafer. Hensikten med oppdeling av innholdet i flere paragrafer har vært å gjøre teksten lettere tilgjengelig.

Til § 15-1 Varsel og tilbakehold av varer før midlertidig forføyning

Bestemmelsen omhandler varsling av rettighetshaver og tilbakehold av varer når det foreligger begrunnet mistanke om at innførsel eller utførsel av varer under tollbehandling krenker en immateriell rettighet. Det vil bli foreslått et nytt første ledd i tolloven (1966) § 39 i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2007 med ikraftsetting straks lovendringen vedtas. Her foreslås denne bestemmelsen videreført i § 15-1.

Etter første leddførste punktum vil tollmyndighetene, uten hinder av taushetsplikt etter tolloven § 12-1, kunne varsle rettighetshaver, herunder innehaveren av den immaterielle rettigheten eller lisenshaver, i tilfeller hvor det foreligger begrunnet mistanke om at innførsel eller utførsel av varer som er under tollbehandling vil utgjøre inngrep i en immateriell rettighet. Med immateriell rettighet menes rettigheter som er beskyttet av åndsverksloven, varemerkeloven, patentloven, lov om kretsmønstre for integrerte kretser, planteforedlerrettloven eller designloven.

Innførsel og utførsel av varer til privat bruk vil ikke krenke immaterielle rettigheter her i landet. De immaterielle rettighetene gir kun en enerett som gjelder i næring.

Tollmyndighetene må vurdere om innførsel eller utførsel av de aktuelle varene vil utgjøre inngrep i en immateriell rettighet. Dette gjelder både om den aktuelle varen krenker en immateriell rettighet og om innførsel eller utførsel er en handling som den immaterielle rettigheten er til hinder for.

Tollmyndighetene vil ikke ha noen varslingsplikt, men kun en adgang til å varsle rettighetshaver når det foreligger begrunnet mistanke om at varer tollmyndighetene har til tollbehandling vil utgjøre inngrep i en immateriell rettighet. I kravet om at mistanken må være begrunnet ligger at det må foreligge konkrete holdepunkter for at innførsel eller utførsel av varene vil utgjøre inngrep i en immateriell rettighet. Det kreves ikke at det foreligger noen overvekt av sannsynlighet for at varene vil utgjøre et slikt inngrep, men en fjern mulighet for det foreligger inngrep er ikke tilstrekkelig. Tollmyndighetene vil ikke ha plikt til å foreta undersøkelser av varene ut over det vanlig tollbehandling tilsier for å avklare om det foreligger begrunnet mistanke. I praksis vil tollmyndighetene ofte være avhengig av opplysninger fra rettighetshaver for å komme til at det foreligger begrunnet mistanke om inngrep.

Når det foreligger en begrunnet mistanke om at varer vil utgjøre inngrep i en immateriell rettighet, forutsettes tollmyndighetene normalt å varsle rettighetshaver når tollmyndighetene er kjent med hvem som kan varsles. Tollmyndighetene må imidlertid vurdere konkret om det i enkelte tilfeller er behov for å varsle rettighetshaver, for eksempel fordi det dreier seg om svært få varer med begrenset verdi og at det derfor er grunn til å anta at rettighetshaver neppe vil ta seg bryet med å gripe inn.

Fordi tollmyndighetene aldri har noen plikt til å varsle skal det svært mye til for at rettighetshaver skal kunne holde tollmyndighetene ansvarlig for manglende varsel. Tollmyndighetenes kontroll har fra tid til annen karakter av stikkprøver. Det kan da ikke være grunnlag for erstatningsansvar i tilfeller hvor det ikke foretas undersøkelser av vedkommende parti. Men også der varepartiet faktisk blir inspisert av tollmyndighetene, kan det være forståelige grunner for at varsel ikke blir gitt og at partiet dermed ikke blir tilbakeholdt. Inspiseringen av varene vil ofte skje i et høyt tempo, og av tjenestemenn som i praksis ikke kan forventes å ha oversikt over alle markeder og vareslag.

Etter annet punktum kan tollmyndighetene når det varsler en rettighetshaver i medhold av første ledd første punktum, holde de aktuelle varene tilbake i inntil fem virkedager regnet fra da varslet ble gitt. Dette gir rettighetshaver mulighet til å få på plass en midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-7. Tollmyndighetene har ingen plikt til å holde varene tilbake, men bør normalt gjøre dette, med mindre rettighetshaver i forbindelse med mottagelse av varslet meddeler at vedkommende ikke er interessert i at varene holdes tilbake. På samme måte bør tollmyndighetene frigi tilbakeholdte varer hvis rettighetshaver før det har gått fem virkedager meddeler at vedkommende ikke lenger er interessert i at varene skal holdes tilbake. Hvor det dreier seg om varer som kan gå til grunne ved tilbakehold, for eksempel matvarer, vil det måtte foretas en konkret vurdering av om adgangen skal brukes der det blant annet bør sees hen til hvor sterk mistanken er.

Dersom det i et tilfelle hvor tollmyndighetene har benyttet sin adgang til å holde varer tilbake, senere blir bindende fastsatt at varene ikke utgjorde noe inngrep i rettighetshavers rettigheter, vil ikke varemottakeren kunne holde tollmyndighetene erstatningsansvarlig for økonomisk tap i femdagersperioden så lenge tollmyndighetenes vurdering av om det forelå en begrunnet mistanke om inngrep må sies å ha vært forsvarlig. Ut fra de begrensede krav som stilles til hva som utgjør en begrunnet mistanke og den begrensede undersøkelsesplikt tollmyndighetene har, må det her legges til grunn en mild aktsomhetsnorm, slik at det skal mye til før det kan legges til grunn at tollmyndighetene har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt. I tiden hvor varene eventuelt holdes tilbake i medhold av en midlertidig forføyning etter tvisteloven § 34-7, vil et eventuelt økonomisk ansvar der være en sak mellom varemottaker og rettighetshaver, jf. tvisteloven § 32-11.

Etter annet ledd skal tollmyndighetene varsle mottaker eller dennes representant når varsel gis til rettighetshaver og varer holdes tilbake etter bestemmelsens første ledd. Varsel bør rettes til den som har rett til å få varen ut.

I tredje ledd er det inntatt en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi nærmere bestemmelser om at rettighetshavere oppfordres til å gi tollmyndighetene opplysninger med sikte på å avdekke varer som nevnt i første ledd og om hvem som kan motta varsel på vegne av rettighetshaver.

Til § 15–2 Midlertidig forføyning

Bestemmelsen angir hva en midlertidig forføyning til sikring av immaterialrettigheter skal gå ut på, og viderefører tolloven § 39.

Til § 15–3 Varsel mv. ved tilbakehold av varer etter midlertidig forføyning

Bestemmelsen omhandler tollmyndighetenes varsel til tingretten, saksøkeren, varemottaker og eventuelt representanten, når det er avdekket varer som skal holdes tilbake. Bestemmelsen viderefører tolloven § 39.

Til § 15–4 Deklarering ved tilbakehold av varer og ansvar for skyldig lagerleie

Bestemmelsen angir at deklareringsplikten står ved lag også når tollmyndighetene tilbakeholder en vare, og viderefører tolloven § 39.

Til § 15–5 Opphevelse og bortfall av forføyning

Bestemmelsen omhandler opphevelse og bortfall av den midlertidige forføyningen, og angir at retten skal underrette tollmyndighetene. Bestemmelsen viderefører tolloven § 39.

Til Kapittel 16 Straff og andre reaksjoner

Kapittelet omhandler straff og andre reaksjoner ved tollovertredelser.

Det følger av straffeloven § 26 bokstav a at retten kan idømme bøtestraff sammen med frihetsstraff. I høringsnotatet la departementet til grunn at det ikke var behov for en særskilt hjemmel i straffebestemmelsene i kapittel 16 til å idømme bøtestraff i tillegg til fengselsstraff. I utkastet til §§ 16–2 til 16–6 var derfor ordene «eller begge deler» fjernet. Riksadvokaten påpeker at denne endringen innebærer en utilsiktet, materiell endring, og viser til at det har prosessuell betydning om bøtestraff tas med i det aktuelle straffebudet eller ikke. Dette fordi grunnvilkåret for pågripelse etter straffeprosessloven § 171 er at det foreligger skjellig grunn til mistanke for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre «høyere straff enn fengsel i 6 måneder». Under henvisning til strafferammen på fengsel i inntil 6 måneder som fremgår av de fleste bestemmelsene, påpeker Riksadvokaten at det ikke lenger vil være adgang til pågripelse eller fengsling - naturlig nok heller ikke for tolltjenestepersonell, idet § 16-13 viser til straffeprosesslovens regler. Riksadvokaten foreslår derfor at uttrykket «eller begge deler» tas inn i de aktuelle bestemmelsene, etter mønster av de gjeldende bestemmelser i tolloven. Finansdepartementet slutter seg til Riksadvokatens innspill, og har innarbeidet ordene «eller begge deler» i de aktuelle paragrafene. For øvrig er bestemmelsene hentet fra tolloven i stort sett uendret form. Forarbeidene til tolloven vil følgelig gi veiledning ved tolkning og anvendelse av bestemmelsene.

Til § 16–1 Alminnelige bestemmelser om straff

Bestemmelsen angir at skyldkravet for straff er uaktsomhet, at forsøk straffes på samme måte som fullbyrdet overtredelse, og at medvirker straffes på samme måte som hovedmannen. Bestemmelsen viderefører tolloven § 60.

Til § 16–2 Ulovlig vareførsel

Bestemmelsen omhandler straff for den som inn­fører eller utfører vare utenom tollmyndighetenes kontroll, eller disponerer over vare i strid med loven. Bestemmelsen viderefører tolloven § 61.

Til § 16–3 Forberedelse til ulovlig vareførsel

Bestemmelsen omhandler straff for den som inngår avtale med noen med sikte på inn- eller utførsel av vare i strid med loven. Bestemmelsen videre­fører tolloven § 62.

Til § 16–4 Heleri av ulovlig innført vare mv.

Bestemmelsen omhandler straff for den som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender, overlater til andre eller erverver vare som er innført i strid med loven. Bestemmelsen viderefører tolloven § 63.

Til § 16–5 Motarbeiding av tollmyndighetene

Bestemmelsen omhandler straff for den som unnlater å følge fastsatte kontrollbestemmelser eller pålagte kontrolltiltak, unnlater å yte pliktig bistand eller unnlater å gi pliktige erklæringer eller deklarasjoner. Bestemmelsen viderefører tolloven § 64.

Til § 16–6 Straff for brudd på lås eller segl mv.

Bestemmelsen omhandler straff for den som bryter tollmyndighetenes lås eller segl, og viderefører tolloven §§ 65 og 79.

Første ledd bokstava og b er hentet fra tolloven § 65 første ledd. Bestemmelsen angir straff for den som rettsstridig bryter tollmyndighetenes lås eller segl. I Ot.prp. nr. 108 (1992–1993) er det uttalt at denne delen av bestemmelsen kun antas å ramme den som bryter lås eller segl påsatt av norsk tollmyndighet. Ved lov 3. juni 1994 nr. 14 ble bestemmelsen derfor endret slik at den også rammer brudd på «lås eller segl påsatt eller godkjent av utenlandsk tollmyndighet som vi etter konvensjonen eller avtale er forpliktet til å godta.» Første ledd bokstav c er hentet fra tolloven § 79 annet ledd, bortsett fra henvisningen til straffeloven § 343 da denne ikke tilføyer noe utover det som følger av tolloven § 16-6.

Annet ledd er hentet fra tolloven § 65 annet ledd, men er endret slik at innledningen «Er tollvesenets lås eller segl...» er erstattet med «Er lås eller segl som nevnt i første ledd...» . Endringen medfører at annet ledd også rammer brudd på lås eller segl påsatt eller godkjent av utenlandsk tollmyndighet som Norge etter konvensjon er forpliktet til å godta. Dette ble forutsatt i Ot.prp. nr. 108 (1992–1993) vedrørende endringer i tolloven, men ble den gang ikke inntatt i selve lovteksten.

Tredje ledd er hentet fra tolloven § 65 tredje ledd.

Til § 16–7 Særlig grov overtredelse

Bestemmelsen omhandler straff for grove overtredelser av §§ 16-2 til 16-6, og viderefører tolloven § 66. Bestemmelsen ble endret ved lov 11. april 2003 nr. 21 der strafferammen ved forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse ble økt til 6 år, jf. Ot.prp. nr. 38 (2002-2003) og Innst. O. nr. 69 (2002-2003).

Til § 16–8 Inndragning

Bestemmelsen omhandler inndragning av vare til statskassen når nærmere vilkår er oppfylt. Bestemmelsen viderefører tolloven § 67.

Til § 16–9 Forenklet forelegg

Bestemmelsen omhandler forenklet forelegg for tollovertredelser av mindre alvorlig art. Bestemmelsen viderefører tolloven § 68.

Til § 16–10 Tilleggstoll

Bestemmelsen angir at tollskyldneren kan ilegges tilleggstoll med inntil 60 prosent av fastsatt toll dersom han eller hun forsettlig eller uaktsomt har overtrådt loven. Bestemmelsen viderefører tolloven § 69.

Logistikk- og Transportindustriens Landsforening mener utkastet § 16-10, som viderefører dagens regel, bygger på en misforståelse. Det anmodes om at bestemmelsen endres tilbake til slik den var før 1994 da tilleggskravet ble rettet mot vareeieren, importøren, som da kunne bli ilagt straffetillegg også dersom hans fullmektig, speditøren, opptrådte uaktsomt. Foreningen mener endringen i 1994 der det ble innført hjemmel for også å ilegge speditøren tillegg, blir urimelig for speditøren som bygger på de opplysninger han får fra importøren.

Den norske advokatforening peker på den praksis som har utviklet seg ved at det mer eller mindre automatisk beregnes tilleggsavgift med minst 5 prosent, også i de tilfellene hvor det ikke kan konstanteres noen fare for tap for statskassen. Foreningen viser til at tilleggsavgift langt på vei fungerer som et alternativ til å beregne renter i etterberegningstilfellene, og anfører blant annet at innføringen av renteplikt i den nye skattebetalingsloven også bør få konsekvenser for bruk av tilleggsavgift.

Finansdepartementet kan ikke se at bestemmelsen om tilleggstoll er basert på en misforståelse, slik Logistikk- og Transportindustriens Landsforening anfører. Det følger av Ot.prp. nr. 108 (1992-93) kapittel 5.10.7 «Ny § 69, endring av skyldkrav ved ileggelse av tilleggstoll mv» at hensynet bak reaksjonen er at den skal ha en viss preventiv effekt på deklaranten for å unngå toll- og avgiftsunndragelser ved innførselen. Når det gjelder ansvarssubjektet, ble det vist til at bestemmelsen i første rekke retter seg mot vareeieren, men at man også fant det hensiktsmessig at vareeierens representant nevnes eksplisitt. Departementet understreket samtidig at det må utøves et konkret skjønn i saker om tilleggstoll. Finansdepartementet finner ikke grunn til å endre bestemmelsen nå ved å unnta representanter fra ansvaret for tilleggstoll. For å bedre sammenhengen i regelverket, og for å unngå for mange bestemmelser med ulike ansvarssubjekt, anser imidlertid departementet det hensiktsmessig å knytte subjektene for tilleggstollen til subjektene for tollskyld, slik de er regulert i lovutkastet kapittel 2.

Om renter som blir ilagt, også bør få betydning ved fastsettelse av eventuell tilleggstoll, slik Den norske advokatforening anfører, finner departementet ikke grunn til å gå inn på i proposisjonen her.

Departementet anser det ikke hensiktsmessig å lovfeste et skjæringspunkt for når en feil anses som oppdaget. Det kunne vært et alternativ å innføre en generell 10-årsfrist fra fortollingen, men dette vil innebære en materiell endring i statens favør som departementet nå ikke ser hensiktsmessigheten av.

Til § 16–11 Adgangen til å representere mottaker ­eller avsender

Bestemmelsen angir at personer som har opptrådt i strid med loven kan forbys adgang til å representere mottaker eller avsender av varer. Bestemmelsen viderefører tolloven § 70.

Til § 16–12 Tilbakehold av ting til sikring av inndragningsbeløp og bøter

Bestemmelsen omhandler muligheten for å holde tilbake transportmiddel og andre ting som har vært brukt ved overtredelser som nevnt i dette kapittelet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 72.

Til § 16–13 Beslag og pågripelse

Bestemmelsen angir at varer kan beslaglegges når det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse som nevnt i dette kapittelet. Bestemmelsen viderefører tolloven § 73.

Til § 16–14 Behandling av beslag

Første ledd bestemmer at tollmyndighetene kan ta beslaglagte varer i forvaring.

Etter annet ledd kan varer som er utsatt for hurtig bedervelse og levende dyr, straks utleveres eieren mot betaling av toll mv. Dersom eieren ikke vil overta varen, eller eieren er ukjent, kan tollmyndighetene selge varen. Hvordan tvangssalget skal gjennomføres følger av skattebetalingsloven § 14-10. Første og annet ledd viderefører tolloven § 74.

Tredje ledd inneholder en hjemmel for tollmyndighetene til å tilintetgjøre eller ta hånd om varen på annen måte. Denne bestemmelsen er ny. Behovet for å kunne tilintetgjøre eller på annen måte ta hånd om en vare, kan oppstå når tollmyndighetene har tatt beslag i matvarer og levende dyr, og tollskyldneren ikke ønsker å overta varen i medhold av annet ledd. Varens beskaffenhet kan gjøre at heller ikke tvangssalg er aktuelt. Omkostninger ved tilintetgjørelse av en vare, og tidligere påløpte omkostninger, skal dekkes av tollskyldneren.

Fjerde ledd viderefører forskriftshjemmelen i tolloven § 74 tredje ledd. I tillegg gis departementet hjemmel til å gi forskrift om tollmyndighetenes adgang til beslag, forvaring, utlevering, salg og tilintetgjøring etter første til tredje ledd, og adgangen til å kreve omkostninger dekket.

Kapittel 17 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og opphevelse av og endringer i andre lover

Til § 17–1 Ikrafttredelse

Bestemmelsen regulerer ikrafttredelse for ny lov om toll og vareførsel og for endringer i andre lover som har sammenheng med denne. Det er hjemmel for at Kongen kan sette i kraft de forskjellige bestemmelsene til forskjellig tid. Det er fastsatt at den gjeldende tolloven oppheves fra da ny lov om toll og vareførsel settes i kraft, jf. § 17-3.

Til § 17–2 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen omhandler forvaltningsvedtak truffet med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser eller tolloven.

Første ledd bestemmer at forskrifter og instrukser hjemlet slik som foran nevnt, fortsatt skal gjelde så langt de passer, inntil departementet opphever eller endrer disse i medhold av denne lov eller ved særskilt bestemmelse. I utgangspunktet vil det være ønskelig at gjeldende forskrifter revideres og settes inn i den kapittelstruktur som loven legger opp til. Det kan imidlertid ikke ses bort fra at enkelte forvaltningsvedtak som har vært truffet opp gjennom årene ikke vil bli omfattet av en slik forskriftsrevisjon, til tross for at de etter sitt innhold kan ha karakter av forskrift slik dette er definert i forvaltningsloven § 2. Eksempelvis er tidligere forvaltningspraksis etter tolltariffens innledende bestemmelser § 12 første ledd, om fritak for eller nedsettelse av tariffbestemt toll, bare i noen grad kunngjort i forskrift, selv om de etter sitt innhold er rettet til en ubestemt krets av rettssubjekter.

Annet ledd gir en tilsvarende bestemmelse for enkeltvedtak. Et praktisk tilfelle vil være tarifferingsvedtak etter tolloven § 15 annet ledd, som derved gis fortsatt gyldighet.

Tredje ledd gir departementet fullmakt til å gi de overgangsbestemmelser som er nødvendige innenfor lovens rammer.

Til § 17-3 Endring i andre lover

Bestemmelsen omhandler endringer i annen lovgivning, herunder opphevelse av gjeldende tollov. Endringene er plassert i rekkefølge etter lovens alder.

Til endringene i merverdiavgiftsloven

I høringsnotatet ble det foreslått en lovteknisk løsning i forhold til merverdiavgiftsloven som innebar at fritak i toll- og vareførselloven ble gitt anvendelse også for merverdiavgift, men slik at det kunne gjøres unntak fra dette i forskrift. Departementet anser det ikke hensiktsmessig å gjøre slike endringer i merverdiavgiftsloven nå, og viser til at det pågår et eget lovarbeid med sikte på en teknisk revisjon av merverdiavgiftsloven. Det er naturlig at forholdet til toll- og vareførselloven vurderes i det arbeidet. Endringene i merverdiavgiftsloven vil derfor i denne omgang begrenses til en henvisning til de aktuelle bestemmelsene i den nye toll- og vareførselloven.

I § 62 første ledd gjøres kun en endring i annet punktum hvor det foreslås en henvisning til de aktuelle bestemmelsene i tolloven som gjelder beregningsgrunnlaget.

§ 64første punktum viser til bestemmelsen om den tollskyldige i tolloven §§ 2-2 og 2–3, som erstatter reglene om vareeier i gjeldende tollov. Annet punktum viser til forslagets §§ 12-10 til 12-12 og 16-10 om endringer og om tilleggstoll, som erstatter tolloven §§ 58, 59 og 69.

§ 65 viser til tolloven § 1–5, som erstatter § 9 i tolloven.

Til endringen i kystvaktloven § 10

Bestemmelsen er endret slik at den henviser til tolloven.

Til endringen i tvisteloven § 34-7

I første ledd foreslås begrepet «vareeieren» erstattet med «mottakeren eller dennes representant» og begrepet «tollvesenet» erstattet med «tollmyndighetene».

I annet ledd foreslås henvisningen til tolloven § 39 endret til en henvisning til lov om toll og vareførsel §§ 15-1 til 15-5.

Til endringene i skattebetalingsloven

I skattebetalingsloven § 10-51 henvises til tolloven § 69. Henvisningen justeres til § 16-10 i den nye loven. I skattebetalingsloven § 14-10 henvises det til tolloven §§ 30, 47, 53, 72 og 74. Henvisningene justeres til tolloven §§ 4-2, 4-31, 16-12 og 16-14. Videre erstattes vareeier med tollskyldner i første, annet og femte ledd .

Til endringene i straffeprosessloven

Straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d henviser til tolloven § 66. Henvisningen justeres til § 16-7 i den nye loven.