3 Merknader til utkast til vedtak om toll

Generelt om utkastet til Stortingets vedtak om toll (tollvedtaket)

Stortinget skal etter Grunnloven § 75 bokstav a treffe vedtak om tollpålegg i plenum. Plenarvedtaket om toll har ofte vært omtalt som tollpålegget eller tollbeslutningen, som en parallell til Stortingets skattepålegg (skattebeslutninger). Betegnelsen «tollvedtak» er imidlertid blitt den vanlige, blant annet i budsjettdokumentene. Tollvedtaket har etter Grunnloven begrenset gyldighetstid, inntil utgangen av det budsjettåret vedtaket gjelder for. Et nytt stortingsvedtak vil imidlertid kunne endre gjeldende vedtak – med den samme tidsbegrensning. Tollvedtaket inngår som ett av flere stortingsvedtak i budsjettprosessen. I regjeringens budsjettdokumenter er forslaget til tollvedtak inntatt i Stortingsproposisjon nr. 1, Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Tollvedtaket er normalt delt i tre deler. Del I viderefører tolltariffen og tolltariffens innledende bestemmelser, og angir i underavsnitt (A) endringene som skal gjøres i tolltariffens innledende bestemmelser, (B) endringene som skal gjøres etter nedtrappingsplaner som Norge er bundet av etter WTO-avtalen og (C) endringene som skal gjøres i visse tollsatser slik dette fremgår av et særlig vedlegg til proposisjonen. Del II gir Finansdepartementet fullmakt til å iverksette frihandelsavtaler eksempelvis mellom EFTA og nærmere angitte tredjeland der avtalene ennå ikke er ratifisert, eller iverksettelse av de tollmessige sider ved avtalen om EØS-utvidelsen. Endelig gir Del III Finansdepartementet fullmakt til å innarbeide tekniske endringer i tolltariffen.

I proposisjonen for budsjettåret 2007 fyller forslaget til tollvedtak én side. Tolltariffens innledende bestemmelser, som rettslig sett er en integrert del av tollvedtaket for det enkelte budsjettår, fyller til sammenligning i underkant av 30 sider. Etter dagens ordning kunngjøres tollvedtaket i Norsk Lovtidends Avdeling I, under kategorien «Stortingsvedtak». Kunngjøringen har tittelen «Vedtak om tollavgifter for budsjetterminen [...]». Konsolideringsteknikken fremgår indirekte av kunngjøringen, der det innledningsvis heter: «Tolltariffen slik den gjelder 31. desember [...], herunder tolltariffens innledende bestemmelser, skal fortsatt gjelde fra 1. januar [...], med følgende endringer: [...]». Den valgte konsolideringsteknikken er imidlertid ikke gjennomført konsekvent, ettersom den konsoliderte versjonen av tolltariffens innledende bestemmelser i Lovdata er kunngjort separat, uavhengig av stortingsvedtaket om toll.

Det vedlagte utkast til stortingsvedtak om toll skiller seg fra gjeldende vedtak på flere måter. Ettersom tolltariffens innledende bestemmelser foreslås innarbeidet i formell lov, vil denne delen av plenarvedtaket falle bort, og det samlede tekstomfanget dermed reduseres vesentlig. Det etableres samtidig en forbindelse mellom plenarvedtaket på den ene side og bestemmelsene i formell lov på den annen, ved at den sentrale pliktregelen i § 1 i plenarvedtaket viser til lov . Løsningen vil gi bedret oversikt og sammenheng, ved at plenarvedtaket blir forbeholdt regler som i større grad knytter seg direkte til Stortingets budsjettbehandling (tollsatser mv.), og ved at bestemmelser som det erfaringsvis bare sjelden er behov for å endre, får plass i formell lov. Plassering i lov vil dessuten gi bedret tilgjengelighet og oversikt for de fleste brukere.

Når det gjelder endringer i de ordinære (ikke-preferensielle) tollsatsene, legges det opp til at disse fortsatt vil foreligge i form av et særlig vedlegg inntatt i budsjettproposisjonen. Stortingets komitébehandling og plenarvedtak vil basere seg på dette vedlegget, og teksten i Stortingets vedtak vil – som i dag – benytte en henvisning til dette vedlegget. Det vil derfor fortsatt være behov for en etterfølgende tekstmessig konsolidering, slik at de tollsatsene som berøres blir àjourført i samsvar med vedlegget, og de øvrige ordinære satser videreføres. Den konsoliderte versjonen vil gi uttømmende opplysning om samtlige vareposisjoner, varebeskrivelser og tilhørende tollsatser. Den bør foreligge så snart som mulig etter at Stortinget har truffet sitt vedtak, og helst i god tid før inngangen til den budsjettermin tollvedtaket skal gjelde for.

De øvrige bestemmelsene i det vedlagte utkast til plenarvedtak gjelder dels preferansetollbehandling på grunnlag av frihandelsavtaler og ensidige ordninger, og dels fullmakter til å fravike de ordinære tollsatser som Stortinget har fastsatt. I samtlige paragrafer er det inntatt en passus om at pålegget skal iverksettes «slik som bestemt i lov». Henvisningsteknikken gjør det mulig å utforme kortfattede fullmakter i tollvedtaket, og slik at utfyllende regler kan gis av Stortinget i formell lovs form. De personelle kompetansereglene vil fremgå både av plenarvedtaket og av formell lov. Også i utkastet til plenarvedtak legges det til grunn at departementet gis fullmakt til å sette ned tollen, mens kompetansen til øke tollen utover de stortingsvedtatte satser, legges til Kongen i statsråd. Denne løsningen er i samsvar med gjeldende rett.

Stortingets tollbeskatningsmyndighet etter Grunnloven § 75 bokstav a reiser en rekke statsrettslige spørsmål, både om Stortingets valgfrihet mellom plenarvedtaks og formell lovs form, om de rettslige virkninger av et slikt valg (for eksempel der vedtak av ulik form har motstridende innhold), og i hvilken utstrekning Stortinget kan delegere sin tollbeskatningskompetanse – herunder om dette skal skje ved lov eller ved plenarvedtak.

Til § 1 Plikten til å svare toll

Bestemmelsen bygger dels på tolltariffens innledende bestemmelser § 1, og dels på Stortingets årlige tollvedtak, romertall I.

Første ledd gir hovedregelen om plikten til å svare toll. Pliktregelen må leses på bakgrunn av bestemmelsen i Grunnloven § 75, der det heter: «Det tilkommer Storthinget: [a.] at [...] paalægge Skatter, Avgifter, Told [...]». Uttrykket «svare toll» er hentet fra gjeldende tollvedtak, og samme uttrykk er benyttet om å svare skatt i Stortingets skattevedtak. Uttrykket refererer til selve tollpålegget, og er beholdt for å unngå sammenblanding med de nærmere regler om plikt til fortolling, betaling og oppgjør som vil finnes i formell lov. I skatteretten finnes betalings- og oppgjørsreglene i skattebetalingsloven, som nå er erstattet av en ny skattebetalingslov, jf. lov 17. juni 2005 nr. 67. Innkreving av toll, avgifter og skatt følger nå i større grad felles regler.

Bestemmelsen slår fast at plikten til å svare toll gjelder ved innførsel av varer. I tolltariffens innledende bestemmelser § 1 er den tilsvarende regel utformet slik at den omfatter både innførsels- og utførselstilfellene. Dette utgangspunkt er imidlertid modifisert i § 2 samme sted, der det heter: «Når ikke annet er uttrykkelig hjemlet i lov eller i disse bestemmelser, skal det ved innførsel av varer svares toll i samsvar med tolltariffens satser og anmerkninger.» De øvrige bestemmelser omhandler bare innførselstoll. Toll ved utførsel av varer er ikke benyttet siden 1893. For tiden vil det ikke være behov for regler om utførselstoll, og det vil derfor være klargjørende at plenarvedtaket utformes slik at det bare refererer til toll ved innførsel. Dersom behovet skulle oppstå, og Stortinget skulle ønske å pålegge toll også for tilfeller der varer utføres, vil plenarvedtaket i så fall måtte inneholde pliktregler om dette. For sammenhengens skyld skal bemerkes at utkastet til formell lov vil omhandle vareførselen i sin alminnelighet. Eksempelvis vil lovens meldings- og kontrollregler omfatte så vel innførsels- som utførselstilfellene.

Pliktregelen refererer til de ordinære satser som Stortinget fastsetter for budsjettåret. Uttrykket «ordinære satser» sikter til de satser som får anvendelse der det ikke foreligger unntaksregler, som for eksempel om preferansetoll. De ordinære satsene vil kunne svare til de satser som Norge er bundet til i WTO, men ikke overstige disse – for så vidt de anvendes overfor andre WTO-medlemmer. Men Stortinget vil også kunne fastsette ordinære satser som er lavere enn det som følger av WTO-avtalen, under forutsetning av at de får generell anvendelse overfor alle WTO-medlemmer, etter den såkalte mestbegunstigelsesklausulen i Generalavtalen artikkel I (Most-Favoured-Nation Treatment). Eksempelvis var de ordinære satsene som Stortinget fastsatte i forbindelse med gjennom­føring av forhandlingsresultatet etter Uruguay-runden og etableringen av Verdens Handelsorganisasjon i 1995, en antesipering av de nedtrappingsplanene Norge var bundet av over en seksårsperiode, se St.prp. nr. 59 (1994–95). Ordinære satser har sitt motstykke dels i preferansetollsatser, det vil si tollettelser hjemlet i frihandelsavtaler mv., og dels i de satser som fastsettes av forvaltningen under budsjettåret som ledd i administreringen av tollvernet. Det vises i denne forbindelse til omtalen nedenfor av utkastet §§ 2, 3 og 4.

Plenarvedtakets pliktregel er utformet slik at den henviser til korresponderende bestemmelser i lovgivningen om toll og vareførsel. Dette innebærer at de rettsreglene som skal ligge til grunn for det materielle tollpålegget og tollforvaltningen, vil finnes i så vel plenarvedtak som i formell lov, og at en tolkning av lovgiverviljen vil måtte bygge på begge sett av rettsregler. En slik dobbel forankring av plikten til å svare toll – i både Stortingets plenarvedtak etter Grunnloven § 75 bokstav a og i Stortingets lovvedtak sanksjonert av Kongen etter Grunnloven § 78 – er ny i tollretten, men må likevel antas å være i samsvar med forfatningsrettslig sedvane. I avgifts- og skatteretten har slik hjemmelsbruk vært tradisjon. Stortingets merverdiavgiftsvedtak er utformet med en eksplisitt henvisning til merverdiavgiftsloven, og plenarvedtak om skatt benytter en lignende teknikk.

Det nye plenarvedtaket om toll utformes slik at lov om toll og vareførsel, så vel som annen lovgivning som får tilsvarende anvendelse på vareførselen, vil omfattes av henvisningen. En tilsvarende henvisningsteknikk er benyttet i Stortingets skattevedtak, der det i § 1–2 er inntatt en uspesifisert lovhenvisning: «Så langt dette vedtak ikke bestemmer noe annet, legges lovgivningen om skatt på formue og inntekt til grunn ved anvendelsen av vedtaket.» En oppregning av de øvrige lover som kan få anvendelse på vareførselen vil neppe være lovteknisk hensiktsmessig, og heller ikke nødvendig – for så vidt som det i øvrig lovgivning eksplisitt vil bli vist til toll- og vareførselsloven.

Annet ledd gjelder endringene i de ordinære tollsatsene i forhold til inneværende år, og må leses i sammenheng med første ledd. Bestemmelsen er utformet slik at de tollsatsene som Stortinget har fastsatt for inneværende budsjettår, fortsatt skal gjelde – med de endringer som følger av et særlig vedlegg. Vedlegget vil rettslig sett være en del av stortingsvedtaket, og ikke adskille seg fra dette. Vedlegget vil måtte angi varenummer, vareslag og gjeldende ordinære satser og endringer i disse. Ved behov vil det kunne gjøres ytterligere spesifikasjoner. Det vises for øvrig til hva som er omtalt innledningsvis ovenfor om konsolidering mv.

Til § 2 Preferansetoll

Preferansebestemmelsen i § 2 må leses i sammenheng med utkastets § 1, der det heter at toll skal svares etter formell lov og til de ordinære satser Stortinget fastsetter. Bestemmelsen bygger på tolltariffens innledende bestemmelser § 2 nr. 3 første, tredje og fjerde ledd, med en del endringer og tilføyelser. Preferansetoll er knyttet til den enkelte varesending og den tollmessige behandling denne tilkommer. I det nye plenarvedtaket benyttes derfor uttrykket «vareførsel». Begrunnelsen for å innta en bestemmelse om preferansetoll i plenarvedtaket, når detaljregler om dette vil finnes i formell lov, er vesentlig av informativ art. Hensynet til en systematisk oppbygning av stortingsvedtaket tilsier dessuten at preferansetollbehandling bør nevnes som en modifikasjon av det alminnelige utgangspunkt i § 1, om plikten til å svare toll etter de ordinære satser.

Første ledd omhandler i første punktum preferansetollbehandling på grunnlag av frihandelsavtale med annen stat eller gruppe av stater. De frihandelsavtaler Norge for tiden er bundet av, er fremforhandlet gjennom det Europeiske frihandelsforbundet, EFTA. Den viktigste er EØS-avtalen mellom EU og tre av EFTA-landene (Island, Liechtenstein og Norge), men EFTA har også inngått avtaler med en rekke tredjeland med tilsvarende regler om preferansetollbehandling. I annet punktum nevnes preferansetollbehandling på grunnlag av bilateral eller unilateral erklæring i tilknytning til frihandelsavtale, og videre det generelle system for preferansetoll for utviklingsland ( Generalized System of Preferences ). Detaljbestemmelser om opprinnelsesregler, landlister mv. vil finnes i formell lov og i forskrifter hjemlet der. Tredje punktum slår fast at preferansetollbehandling bare vil innrømmes dersom vilkår fastsatt i de respektive avtalenes opprinnelsesregler, og i formell lov, er oppfylt. Sidestilt med avtalenes opprinnelsesregler er de tilsvarende opprinnelsesregler i vedkommende ensidige preferansesystem. Lovreglene og forskrifter hjemlet i disse vil angi de nærmere vilkår, se lovutkastet §§ 8–1 flg. Finansdepartementet har etter høringsuttalelsen fra Utenriksdepartementet endret bestemmelsen fra en kan- til en skal-fullmakt.

Annet ledd er hentet fra gjeldende plenarvedtak om toll, romertall II. Fullmakten gjelder iverksettelse av fremforhandlede frihandelsavtaler mellom det europeiske frihandelsforbund EFTA eller Norge og eventuelle tredjeland, der avtalene ennå ikke er ratifisert. Fullmakten tar sikte på de tilfeller der det anses hensiktsmessig fra norsk side å ensidig innrømme tollpreferanser fra et tidspunkt vedkommende avtale ennå ikke er ratifisert eller trådt i kraft. Til forskjell fra de øvrige fullmaktene i plenarvedtaksutkastet, vil denne fullmakten være situasjonsbestemt – der forhandlinger om en mulig frihandelsavtale er innledet (eller vil innledes) og forventes avsluttet innen det kommende budsjettårets utløp. Spørsmålet om Stortingets samtykke til ratifikasjon må forutsettes at fremlegges i en særlig stortingsproposisjon på vanlig måte.

Til § 3 Nedsettelse av ordinære tollsatser

Bestemmelsen er formet som en fullmakt til departementet, der det åpnes for at de ordinære tollsatser som Stortinget har fastsatt, kan settes ned innenfor budsjettåret slik som bestemt i lov. Den modifiserer således hovedregelen i utkastets § 1.

Fullmakten er betinget av at departementet går frem slik som bestemt i lov. Som nevnt ovenfor, kan hensynet til systematikk og sammenheng tilsi at stortingsvedtaket inneholder en henvisning til lov – ikke bare i omtalen av plikten til å svare ordinær toll – men også i fullmaktsbestemmelsene. Tilsvarende vil det være naturlig at en tilhørende forskriftsfullmakt plasseres sammen med de materielle bestemmelsene i formell lov.

Uttrykket «sette ned» sikter til det forhold at en tollsats reduseres i forhold til den ordinære sats, slik sistnevnte er fastsatt i plenarvedtaket. Fullmakten vil således ikke gjelde de særskilte tolløkninger som er hjemlet i plenarvedtaket § 4 og de korresponderende lovbestemmelser om handels- og beskyttelsestiltak mv., slik som inntatt i lovutkastet §§ 10–1 flg. Her vil nedsettelsesadgangen følge av fullmakten selv, slik at kompetansen til å pålegge en særskilt toll etter vedtaket § 4 og loven §§ 10–1 flg. også vil innbefatte en kompetanse til å sette ned den samme tollen. Det må imidlertid forutsettes at fremgangsmåten for slike nedsettelser, og de kriterier som skal oppfylles i det enkelte tilfelle, vil fastsettes i forskrift.

Intervallet for forvaltningens bruk av tollnedsettelser vil være begrenset oppad til ordinær sats, og nedad til tollfrihet. Et forvaltningsvedtak om tollnedsettelse kan imidlertid innebære både ned- og oppjustering innenfor dette intervallet, avhengig av om vedkommende vareslag er omfattet av et tidligere tollnedsettelsesvedtak.

Uttrykket «enkelte vareslag» sikter til det forhold at forvaltningens vedtak om å sette ned de ordinære tollsatsene skal spesifiseres. Forvaltningsvedtaket, enten dette er et enkeltvedtak eller en forskrift etter forvaltningslovens definisjoner, vil følgelig måtte angi det eller de vareslag som omfattes, med fullstendig varebeskrivelse og vareposisjonsnummer med åtte siffer.

Fullmakten vil omfatte både generelle og individuelle nedsettelser, i den forstand at forvaltningsvedtaket kan rette seg mot enten en ubestemt eller en bestemt krets av private rettssubjekter. Saksforberedelse og vedtak må forutsettes at følger de alminnelige forvaltningsrettslige regler om forskrifter og enkeltvedtak, se forvaltningsloven kapittel IV til VII. På enkelte områder vil imidlertid lovutkastets bestemmelser gå foran forvaltningslovens, for eksempel om kunngjøring og taushetsplikt.

De nærmere regler om nedsettelse av de ordinære tollsatser vil finnes i lov, se lovutkastet §§ 9–1 flg.

Til § 4 Tollmessige handels- eller beskyttelsestiltak

Bestemmelsen er utformet som en fullmakt til Kongen, og gjelder systematisk de tilfeller der det skal kunne pålegges toll høyere enn de ordinære tollsatser som ellers følger av plenarvedtaket om toll. Med utgangspunkt i Grunnloven § 75 a, vil Stortinget for disse tilfellene måtte avgi en særlig fullmakt i tollvedtaket, om forhøyelse av tollen utover ordinære satser. Utfyllende regler om tollmessige handelstiltak vil finnes i lov. Utkastet er utformet slik at kompetansen til å fastsette tollmessige beskyttelsestiltak ligger hos Kongen i statsråd, mens departementet gis forskriftsfullmakt til å gi utfyllende bestemmelser om saksbehandling, iverksettelse mv.

Uttrykket «tollmessige handels- eller beskyttelsestiltak» omfatter de tilfeller der det etter internasjonale avtaler er adgang til å iverksette tolløkninger utover de bundne satser. Uttrykket kan etter forholdene også omfatte andre tollrelaterte tiltak enn tolløkninger, som skjerpede krav til opprinnelsesdokumentasjon eller lignende. Det mest praktiske etter denne bestemmelsen kan være antidumping- eller utjevningstiltak.

Henvisningen til de folkerettslige rammer gir en regel om samsvarstolkning, og innebærer at praktisering skal skje innenfor de rammer som folkerettslige forpliktelser setter. Den henvisningsmåte som er benyttet med hensyn til de folkerettslige rammer, er hentet fra innførsle- og utførslereguleringslova § 1. Tiltak vil kunne rette seg både mot WTO-medlemmer og andre. Henvisningen til folkeretten vil imidlertid i praksis gjelde WTO-avtalen. WTO-retten og de regionale avtaler Norge er bundet av vil sette skranker for hvorledes et handelstiltak utformes, både med hensyn til vareslag, vareopprinnelse, satsøkning og handelsvolum. Eksempelvis vil en forhøyet tollsats ikke nødvendigvis kunne gis generell anvendelse, men måtte begrenses til varer med opprinnelse i visse land.

Stortingets adgang til å delegere tollbeskatningsmyndighet etter Grunnloven § 75 bokstav a vil være undergitt visse konstitusjonelle skranker. Det er imidlertid langvarig konstitusjonell sedvane for at kompetanse til å iverksette tollmessige handelstiltak kan overføres til Kongen på nærmere vilkår. I tolltariffens innledende bestemmelser § 3 nr. 11 heter det at Stortinget skal orienteres dersom regjeringen iverksetter antidumping- eller utjevningstoll, og en tilsvarende regel om meddelelse uten opphold finnes i § 4 femte ledd for så vidt gjelder beskyttelsestoll. Reglenes historikk går tilbake til 1800-tallet, og har i juridisk teori vært begrunnet i de særlige behov for rask tilpasning, blant annet på utenriksøkonomiens område. En regel om plikt til å orientere Stortinget var i høringsnotatet foreslått videreført i utkastet. På bakgrunn av høringsuttalelse fra Utenriksdepartementet , har Finansdepartementet utelatt kravet om orientering. Departementet forutsetter at Stortinget informeres på egnet måte, uten at slik informasjon vil ha betydning for gyldigheten av vedtaket. Det vil være naturlig at informasjon gis gjennom en omtale i stortingsproposisjon nr. 1 om skatte-, avgifts- og tollvedtak, av de tilfeller der slike handels- eller beskyttelsestiltak har vært benyttet i det forløpne budsjettår.

Til § 5 Kunngjøring av Stortingets tollvedtak mv.

Bestemmelsen omhandler àjourføring og kunngjøring av tollsatsene. Den er formet både som en fullmakt og som et pålegg til departementet.

Første ledd pålegger departementet å kunngjøre Stortingets tollvedtak med de tollsatser som skal gjelde for budsjettåret. Om selve kunngjøringsmåten vil det være gitt særlige regler i lov, se lovutkastet § 1–6 og motiveringen av dette.

Uttrykket «med de tollsatser som skal gjelde for budsjettåret» sikter dels til tollsatser som fremgår av vedlegget til stortingsvedtaket, og dels til satser som videreføres fra det forutgående budsjettåret. Slik vedtaket er utformet, er bare endringene nevnt eksplisitt. Selve konsolideringsarbeidet vil i prinsippet først kunne gjøres etter at Stortinget har truffet sitt vedtak. I praksis vil imidlertid departementet kunne påbegynne arbeidet i god tid. Den konsoliderte versjonen vil således kunne foreligge før inngangen til det nye budsjettåret. Henvisnings- og konsolideringsteknikken er plassbesparende, slik at budsjettdokumentene og stortingsvedtaket kan begrenses til å omtale endringene – uten å gjengi hele tariffoppsettet med varenummer, varebeskrivelse, satser mv. En konsolidert versjon utgjør et tabellverk på flere hundre sider, med informasjon om samtlige varenummer og varebeskrivelser, de enkelte tollsatser og øvrige opplysninger. Til nå har dette tabelloppsettet vært utarbeidet én gang hvert år og utgitt som trykksak, under betegnelsen «Tolltariff med statistisk varefortegnelse og rundskriv om visse tollettelser, utarbeidet av Toll- og avgiftsdirektoratet på grunnlag av Stortingets vedtak om tollavgifter». Den samme informasjonen er også tilgjengelig i digital form på toll- og avgiftsetatens nettsted.

Uttrykket «tolltariffen» har i dagligtale vært lite klargjørende. Mange brukere vil ikke nødvendigvis ha interesse av å få opplyst de satser som Stortinget har fastsatt før budsjettårets inngang, men heller å etterspørre de satser som får anvendelse på et gitt tidspunkt innenfor budsjettåret. Ovennevnte trykksak vil ikke gi informasjon om de tollsatser som er satt ned eller opp som ledd i forvaltningens administrering av tollvernet gjennom året. Begrepsbruken i utkastet til plenarvedtak og formell lov er derfor noe endret, og uttrykket «tolltariff» er ikke benyttet. Hensikten har vært å unngå sammenblanding mellom på den ene side de satser som er fastsatt av Stortinget, og på den annen side de satser som er fastsatt av forvaltningen og som skal legges til grunn for den enkelte vareførsel gjennom året.

Annet ledd første punktum er hentet fra gjeldende stortingsvedtak Del III, og gir departementet fullmakt til å innarbeide nye tariffoppdelinger eller endre gjeldende oppdelinger. Ordlyden er noe endret, ved at uttrykket «tekniske endringer» er endret til «oppdelinger» – ettersom de endringer som fullmakten har omfattet, knytter seg til de kolonner i tariffoppsettet som omhandler henholdsvis varebeskrivelser og tilhørende posisjonsnumre. Varebeskrivelsene opp til seks-sifret nivå er norsk gjengivelse av konvensjonsteksten i HS-konvensjonen (Konvensjonen om det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer, som trådte i kraft 1. januar 1988). Her vil konvensjonen tidvis oppdateres som følge av vedtak truffet i Verdens tollorganisasjon, på bakgrunn av teknologisk utvikling, produktutvikling mv., og fullmakten i annet ledd vil omfatte innarbeidelse av slike endringer. Videre vil fullmakten omfatte de såkalte nasjonale oppdelingene på 7. og 8. nivå, der det ikke foreligger konvensjonsforpliktelser. Fullmakten vil innebære at en gitt vare, som følge av endret plassering i varebeskrivelse og varenummer, kan få økt eller redusert tollsats. Fullmakten må imidlertid forutsettes tolket slik, at endringene ikke medfører nevneverdige provenymessige endringer. Forvaltningens kompetanse til å endre oppdelingene må forutsettes at utøves i samsvar med alminnelige regler om høring mv. Det vil være nærliggende at praktiseringen av fullmakten blir omtalt i budsjettproposisjonen for det påfølgende budsjettår. Når det gjelder kunngjøring, er det i annet ledd annet punktum vist til første ledd, og de regler som gis i formell lov. Det vises for øvrig til omtalen av kunngjøringsreglene i loven, se lovutkastet § 1–6.