Prop. 126 S (2010–2011)

Jordbruksoppgjøret 2011 – endringer i statsbudsjettet for 2011 m.m.

Til innholdsfortegnelse

3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler.

På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes i forhold til den helhetlige virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og nærmere 50 000 jordbruksforetak. Utviklingen mellom gårdsbruk med ganske like muligheter, og fra det ene bygdesamfunnet til det andre, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket kan by på, og hvilke andre muligheter som synes attraktive for den enkelte gårdbruker. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat. Utviklingen av en god og helhetlig landbrukspolitikk, må skje ut fra en samlet forståelse av utfordringer og muligheter.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

  • Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk og vederlag til arbeid og egenkapital.

  • Referansebruksberegninger for jordbruket: Beregningene er basert på driftsgranskninger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

  • Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken: Her rapporteres det om utviklingen innenfor sentrale områder.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter for maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregning har Budsjettnemnda bl.a. revidert seriene for arbeidsforbruk (fra 2007), kjøre- og arbeidsinntekter (fra 2004), energi (fra 2006) og medlemsbonus og utbytte fra samvirkeorganisasjoner (fra 1995).

Totalkalkylen er et sektorregnskap for alle produksjoner. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger.

Premissgrunnlaget og rapportering

St.meld. nr. 19 (1999-2000) «Om norsk landbruk og matproduksjon» og Stortingets behandling av denne gjennom Innst. S. nr. 167 (1999-2000), har de siste 10 årene vært det viktigste premissgrunnlaget for utformingen av landbrukspolitikken. Riksrevisjonen gjennomførte en forvaltningsrevisjon om måloppnåelse og styring i jordbruket i 2010. Dokument 3:12 (2009-2010) – Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, ble behandlet av Stortinget i Innst.77 S (2010–2011).

Departementets rapportering til Stortinget om resultater av jordbruksavtalen, har i stor grad vært lagt opp som en samlet vurdering av måloppnåelsen. I dette kapitlet er resultatindikatorene nå i større grad søkt koblet til de mest relevante mål. Det er likevel grunn til å peke på at flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen.

Departementet vil også vurdere problemstillingene knyttet til mål- og resultatrapportering i forbindelse med utformingen av ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken.

Overordnede mål for jordbruket

Innenfor den gjeldende jordbrukspolitikken har Stortinget utformet sentrale mål på følgende områder:

  1. Aktivt jordbruk over hele landet

  2. Nasjonal matproduksjon

  3. Miljø og klima

Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, der målretting og forenkling av virkemidlene også er viktig.

3.1 Et aktivt og variert jordbruk over hele landet

Stortinget har fastsatt et overordnet mål om å opprettholde et aktivt og variert jordbruk over hele landet. I Innst. S. nr. 167 (1999-2000) sier Stortinget følgende på dette området:

«Komiteen viser til at det er bred politisk enighet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Et aktivt landbruk i alle deler av landet er et viktig bidrag til å oppfylle målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Komiteen legger til grunn at norsk landbruks bidrag til bosetting og sysselsetting i distriktene forutsetter livskraftige driftsenheter og attraktive arbeidsplasser i næringen.»

Ved behandlingen av inneværende jordbruksavtale uttalte flertallet i Næringskomiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet:

«Flertallet er opptatt av å sikre lønnsomheten i landbruket ved å stimulere til at landbrukseiendommenes totale ressurser blir utnyttet på en optimal måte. Det vil bidra til et aktivt landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet.»

I de siste års jordbruksoppgjør er det gitt sterk prioritet til de grasbaserte produksjoner i distriktene. Politikken skal motvirke betydelige og tunge økonomiske og samfunnsmessige trender, og departementet har i mange år rapportert til Stortinget om grader av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. En sammenligning med f.eks. Sverige kan likevel i noen grad illustrere positive resultater av politikken i Norge på dette området.

Produktivitetsutviklingen i landbruket har i mange år vært større enn i andre næringer, som følge av økt avling/ytelse per enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer etc. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlandsk forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. Disse utviklingstrekkene gjør at det er viktig å legge til rette for alternativ sysselsetting. Derfor legger Regjeringen stor vekt på å stimulere til å utvikle nisjeproduksjoner og tilleggsnæringer.

Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå et aktivt og variert landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdommen, skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida.

Departementet har valgt å belyse måloppnåelsen for et aktivt og variert jordbruk over hele landet gjennom følgende parametere:

  • arealutvikling og -fordeling

  • geografisk fordeling

  • nærings- og bygdeutvikling, inkl. likestilling og rekruttering

3.1.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979-1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,8 pst. Denne utviklingen har senere flatet ut, og i perioden 1999-2010 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 3 pst., jf. tabell 3.1. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 2001 og er siden da redusert med om lag 3,8 pst. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med korn- og oljevekster. Arealet med annen eng og beite har økt i perioden 1999-2010, men har hatt nedgang fra 2009 til 2010.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Ved søknadsrunden 31.07.2010 var ca. 240 kommuner med i alt 6,886 mill. dekar jordbruksareal, først og fremst i sentrale jordbruksområder, omfattet av det nye kartgrunnlaget. Tall fra SLF viser at arealmålingene fra nytt kartverk i perioden 2005-2010 innebar en engangsreduksjon i arealet på nær 2,6 pst. i gjennomsnitt i de kommunene hvor kartverket ble tatt i bruk. For øvrige kommuner var nedgangen 0,3 pst. i gjennomsnitt per år. Dette kan tyde på at arealet i de 240 kommunene er redusert med nær 180 000 dekar som følge av nye arealmålinger. Fra 2005 har det vært en nedgang i totalarealet på 287 000 dekar. Den resterende nedgangen, differansen mellom nedgangen på 287 000 dekar og 180 000 dekar, har mest sannsynlig andre årsaker.

Tabell 3.1 Utviklingen i jordbruksareal, 1000 dekar

1979

1989

1999

2009

2010

Endring 1999-2010

Korn- og oljevekster

3 254

3 530

3 345

3 104

3 078

-8,0 %

Annen åpen åker og hage

893

872

650

462

466

-28,4 %

Eng på dyrket jord

4 211

4 444

4 876

4 829

4 764

-2,3 %

Sum fulldyrket jord

8 358

8 846

8 871

8 395

8 308

-6,3 %

Annen eng og beite

1 239

1 096

1 511

1 748

1 759

16,4 %

Jordbruksareal i drift i alt

9 597

9 942

10 382

10 143

10 068

-3,0 %

Jordbruksareal i daa/innbygger

2,36

2,36

2,34

2,11

2,07

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.1.2 Geografisk fordeling

Fordelingen av antall jordbruksbedrifter mellom landsdelene har endret seg noe siden 1989. Fra 1999 til 2010 har den årlige prosentvise reduksjonen vært størst i Agder og Telemark (-4,6 pst.), Vestlandet (-4,5 pst.) og i Nord-Norge (-4,3 pst.). Reduksjonen har vært minst i Rogaland, som har hatt en årlig reduksjon på 2,5 pst. per år siden 1999.

Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2010 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 4 og 8,5 pst. Generelt har det vært en nedgang i åpenåkerarealer og en økning i eng- og beitearealer. I alle landsdeler reduseres fulldyrket areal, mer enn totalarealet, relativt sett. Iflg. statistikken har totalarealet økt i Rogaland, jf. figur 3.1.

Figur 3.1 Endring i fulldyrket areal og totalt jordbruksareal i landsdelene 1999 til 2010.

Figur 3.1 Endring i fulldyrket areal og totalt jordbruksareal i landsdelene 1999 til 2010.

Når det gjelder produksjonsfordelingen det siste tiåret, er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er mer stabil på regionnivå. Den sterke produksjonsøkningen for kylling har kommet i Trøndelag, i Rogaland og på Østlandet. Det har imidlertid også vært vekst i områder med mindre produksjon. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland.

For de grasbaserte produksjonene har produksjonen vært mer stabil det siste tiåret og det har vært relativt små endringer i den geografiske produksjonsfordelingen etter disse inndelingene. Tabell 3.2. viser prosentvis andel av husdyrproduksjonene fra 1999-2008 i landsdelene og i bo- og arbeidsmarkedsregionene (BA-sentralitet), som er en inndeling av landets kommuner etter sentralitet. Den største endringen er økningen i produksjonen av sau-/lammekjøtt i Rogaland, og nedgangen for resten av Vestlandet. Kvoteordningen sikrer geografisk stabilitet i melkeproduksjonen, likevel har Rogaland økt sin andel av produksjonen med 1 prosentpoeng. Siden 1999 har antall ammekyr økt med 75 pst. på Østlandet og arealet med eng og beite har økt med om lag 200 000 dekar.

Tabell 3.2 Endringer i prosentvis andel (prosentpoeng) for noen husdyrproduksjoner fra 1999 til 2008, mellom BA-regioner og landsdeler, målt i produsert mengde.

BA-sentralitet

Melk

Storfe

Sau/lam

Svin

Kylling

Storbyregioner

-0,1 %

-0,8 %

1,0 %

0,1 %

0,4 %

Mellomstore byregioner

-0,2 %

0,0 %

0,2 %

0,4 %

-9,1 %

Småbyregioner

0,0 %

-0,1 %

-0,5 %

0,4 %

5,5 %

Småsenterregioner

0,8 %

0,9 %

-0,1 %

-0,6 %

3,3 %

Spredt bosetting

-0,4 %

0,0 %

-0,7 %

-0,3 %

-0,2 %

Landsdel

Østlandet

0,0 %

0,3 %

-1,0 %

-2,6 %

-16,0 %

Agder/Telemark

-0,4 %

0,0 %

-1,4 %

-1,1 %

-1,3 %

Rogaland

1,0 %

-0,1 %

2,1 %

4,5 %

5,3 %

Vestlandet

-0,8 %

-1,2 %

-2,5 %

0,0 %

-1,8 %

Trøndelag

0,2 %

0,2 %

0,7 %

-1,4 %

13,8 %

Nord-Norge

0,0 %

0,9 %

2,2 %

0,6 %

0,0 %

Kilde: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.

Når det gjelder den geografiske fordelingen av arbeidsforbruket i jordbruket, viser den om lag det samme bildet som endringene i arealbruk og produksjon på landsdelsnivå. Rogaland og Østlandet har hatt en reduksjon i sysselsettingen på henholdsvis 26 og 28 pst., mens reduksjonen for øvrige landsdeler har vært fra 32 til 38 pst. At Trøndelag er på linje med øvrige landsdeler, målt med denne indikatoren, kan skyldes at den arbeidskrevende melkeproduksjonen utgjør en stor andel i Trøndelag og at det har skjedd betydelige strukturendringer det siste tiåret.

Til tross for omfattede bruk av virkemidler har sysselsettingsreduksjonen i jordbruket det siste tiåret vært lavest utenfor virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene (33 pst. i sone 1), mens reduksjonen i alle de tre øvrige sonene har vært 39 pst. Dette illustrerer betydningen av fortrinnene produksjonen i sentrale områder har.

Figur 3.2 viser utviklingen i sysselsettingen det siste tiåret i bo- og arbeidsmarkedsregionene. Landbruksnæringen utgjør en større andel av sysselsettingen i områder med spredt bosetting og småsenterregioner, enn i mer sentrale strøk av landet. Disse områdene har hatt en større nedgang i sysselsettingen i jordbruket enn øvrige regioner.

Figur 3.2 Årlig prosentvis endring i sysselsetting i jordbruket fra 1999 til 2010, etter BA-sentralitet.

Figur 3.2 Årlig prosentvis endring i sysselsetting i jordbruket fra 1999 til 2010, etter BA-sentralitet.

3.1.3 Nærings- og bygdeutvikling

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet. I St.meld. nr. 19 (1999-2000) ble det lagt vekt på å legge til rette for en helhetlig næringsutvikling på bygdene ved å styrke grunnlaget for et allsidig og lønnsomt næringsliv, og rekruttering av kvinner og ungdom til næringen. Landbruks- og matdepartementets strategi Ta landet i bruk! er førende for arbeidet. Strategien bygger opp under hovedmålene i landbrukspolitikken og danner et rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt i gårdens menneskelige og materielle ressurser.

I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av Fylkesmannen, Innovasjon Norge, Fylkeskommunen landbrukets organisasjoner, kommunene med flere.

Etterspørselen etter investeringsvirkemidler i landbruket er stor i forhold til disponibel ramme, og det er nødvendig å foreta prioriteringer. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det er også stor interesse for midler til utvikling av nye næringer.

3.1.3.1 Stiftelsen KSL Matmerk

Stiftelsen KSL Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Dette gjøres gjennom bl.a. å arbeide med merkeordninger, kvalitetssystemer og kompetanse, for på den måten å synliggjøre konkurransefortrinn overfor forbruker og marked. Stiftelsen har i oppgave å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), samt generisk markedsføring av økologisk mat. Stiftelsen har også en viktig oppgave i å bidra til profilering og markedsadgang for norske matspesialiteter.

3.1.3.2 Kvalitetssystem i landbruket (KSL)

Formålet med KSL er å dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår, og å være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde. I 2010 ble det gjennomført om lag 4 600 eksterne revisjoner. Det er også utarbeidet et eget kvalitetssikringssystem for Inn på tunet jf. kapittel 3.2.5.5 I tillegg har KSL-standardene blitt oppdatert. KSLs koordineringsutvalg ble avviklet i september 2010, men faggruppene innenfor KSL videreføres.

Merkeordningen Beskyttede betegnelser

Merkeordningen Beskyttede betegnelser er en konkurransestrategi for norsk matproduksjon. Totalt har 18 produkter fått godkjenning. I 2010 ble Basturøkt kjøtt på namdalsk vis og Villsau fra norskekysten godkjent. Ved utgangen av 2010 forelå det syv søknader om Beskyttet betegnelse.

Merkeordningen Spesialitet og aktiviteter knyttet til markedsadgang og kommunikasjon

Ved utgangen av 2010 var 200 produkter fra 51 bedrifter godkjent for bruk av Spesialitetmerket. Det arbeides med å videreutvikle markedsbudskapet både for Spesialitet og Beskyttede betegnelser. Høsten 2010 ble det gjennomført en større kampanje for merkeordningen. KSL Matmerk har i samarbeid med eksterne produksjonsselskap utarbeidet en TV-serie om norske matspesialiteter.

Utvikling av merkeordningen Nyt Norge

Merkeordningen ble lansert i 2009. Ved utgangen av 2010 hadde 16 virksomheter godkjenning for bruk av merket på totalt 660 produkter. Søknad fra to nye virksomheter var under behandling.

KSL Matmerk har i 2010 prioritert markedsmidler til arbeidet med å øke kjennskapen til og kunnskapen om merkeordningen i befolkningen. Kommunikasjonsplattformen er forankret hos merkebrukerutvalget. Det er arbeidet med markedsføring gjennom året, og gjennomført tre større kampanjer våren, sommeren og høsten 2010. Hjulpet kjennskap til merket har økt fra 19 pst. ved inngangen til 2010 til 56 pst. ved utgangen av året.

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

Formålet med KIL er å bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket eller i tilleggsnæringer til primærlandbruket. Midlene skal bidra til å utvikle nye kompetansegivende tilbud eller til videreføring og videreutvikling av eksisterende kompetansegivende tilbud. KSL Matmerk mottok i 2010 37 søknader om støtte, hvorav 18 ble innvilget. Til sammen ble det gitt tilsagn om tilskudd på nær 5,5 mill. kroner.

3.1.3.3 Rekruttering, likestilling, utdanning og kompetanse

Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for mer entreprenørskap blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder Landbruks- og matdepartementet. Målet er at vesentlig flere kvinner skal bli entreprenører, og at andelen kvinner skal være 40 pst. innen 2013. Kvinner eier i dag 25 pst. av alle landbrukseiendommer og andelen aktive kvinnelige gårdbrukere i 2010 var på 14,4 pst. Kvinner driver og eier ofte de mindre gårdsbrukene. Flere av samvirkeorganisasjonene har nådd målet om minst 40 pst. representasjon av hvert kjønn i sine styrer.

Når det gjelder de økonomiske virkemidlene som Innovasjon Norge forvalter, har det vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2010 var kvinneandelen på 46,2 pst. for BU-midlene og hele 76 pst. for etablererstipendene. Gjennom trendundersøkelser er det fremkommet en forholdsvis høy kvinneandel i næringer som Inn på tunet, gårdsturisme/grønt reiseliv og økologisk drift. Det arbeides med et bedre dokumentasjonsgrunnlag for utviklingen i disse næringene generelt.

I jordbruksforhandlingene 2010 ble avtalepartene enige om en satsing for å rekruttere ungdom inn i næringen. Som en del av denne satsingen ble det satt av 4,5 mill. kroner til et treårig nasjonalt prosjekt for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivå. Prosjektet er organisert med en styringsgruppe bestående av to representanter fra henholdsvis Landbruks- og matdepartementet, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Prosjektansvar og prosjektsekretariat er lagt til Norges Bondelag. Prosjektet vil bli sett i sammenheng med øvrige midler til rekruttering og kompetanse i landbruket.

Matindustriens kompetanseprosjekt er et samarbeid mellom NHO Mat og Bio, NHO Mat og Drikke, Landbrukets Arbeidsgiverforening (LA) og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) for å styrke kompetanse- og rekrutteringsgrunnlaget i matindustrien. Prosjektet har en total ramme på 16 mill. kroner over tre år. Landbruks- og matdepartementet støtter prosjektet med 1,5 mill. kroner over sentrale BU-midler inneværende år, og tar sikte på å videreføre støtten gjennom hele prosjektperioden.

Fylkesvise midler til rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene har fra 2010 fått ansvar for 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering, likestilling og kompetanseheving innen både tradisjonelt landbruk og nye næringer. Fylkesvis fordeling av midlene er basert på samme fordelingsnøkkel som benyttes for de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene.

Midlene er forvaltet med bakgrunn i regionale strategier for landbruksbasert næringsutvikling, og fylkeskommunenes øvrige strategi- og plandokumenter på området. Det skal legges til rette for et forpliktende samarbeid med næringen om innretningen av midlene spesielt, og om den landbrukspolitiske dialogen i fylket generelt. Enkelte fylker har utarbeidet egne strategier og handlingsplaner for bruken av midlene i samarbeid med næringsorganisasjonene og Fylkesmannen.

I 2010 er tilskuddsmidlene hovedsaklig benyttet til kompetansehevende kurs og tiltak av kortere varighet innenfor tradisjonelle og nye næringer, og til tiltak med formål om å øke rekrutteringen til næringen og til videregående opplæring innenfor naturbruksfag.

Tildeling av midler i 2010 er forankret politisk i fylkene etter prosesser der nærings- og interesseorganisasjoner og Fylkesmannen har vært rådgivende. Målgrupper for ordningen har bl.a. vært kursarrangører, videregående skoler, lag, foreninger, kommuner og landbruksorganisasjoner. Det har vært fylkesovergripende samarbeid der søknader har involvert flere fylker.

3.1.3.4 HMS i landbruket

Ulykkes- og skadesituasjonen i landbruket er ikke tilfredsstillende. Ved siden av de personlige belastningene, påfører dette både næringen og samfunnet store kostnader. I jordbruksoppgjøret 2010 ble partene enige om å følge opp forslagene i arbeidsgrupperapporten Helse, miljø og sikkerhet i landbruket -organisering og arbeidsformer. Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket ble opprettet i 2010, og to møter er avholdt. Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen har innvilget 5,6 mill. kroner over fire år til forskningsprosjektet Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse og framtidige utfordringer. Det er totalt innvilget 12,2 mill. kroner til prosjektet som starter i 2011.

Landbrukets HMS-tjeneste (LHMS) tilbyr rådgiving i form av medlemsskap, kurs, krisebistand og tilleggstjenester. I 2010 hadde LHMS en omsetning på 33,5 mill. kroner. Av dette var 16 mill. kroner jordbruksavtalemidler, mens 17,5 mill. kroner var medlemskontingent, salg av kurs og tjenester. Det er stor oppslutning om kurset praktisk HMS-arbeid i landbruket som har hatt over 10 000 deltakere.

3.1.3.5 Verdiskapningsprogrammet for mat (VSP mat)

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP mat) har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping gjennom innovasjon og produktmangfold. Budsjettrammen for VSP mat var på 67 mill. kroner i 2010. I tillegg ble i underkant av 21,2 mill. kroner overført fra tidligere år. Totalt disponerte Innovasjon Norge og Landbruks- og matdepartementet i underkant av 88,2 mill. kroner til VSP mat.

Det ble søkt om 94,4 mill. kroner i støtte fra programmet i 2010. Det ble innvilget omlag 58 mill. kroner til 121 prosjekter. Etterspørselen fra bedriftene var lavere enn de siste par årene, trolig som en konsekvens av usikkerhet rundt programmets framtid. Totalt var omsøkt beløp på tilsvarende nivå som tidligere.

Fra juni 2009 ble tilbudet under VSP mat utvidet med en ordning rettet mot matbedrifter som ønsker å vokse (vekstbedriftene).

Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelse for 2010 (blant bedrifter som fikk støtte i 2009) viser at programmet har svært høy addisjonalitet, dvs. at programmet har vært utløsende for at prosjektene har blitt realisert. Av de spurte sier 93 pst. at tjenesten som tilbys har middels eller høy addisjonalitet.

VSP Mat ble avsluttet som program i 2010. Med utgangspunkt i de positive resultatene og effektene av programmet, ble Jordbruksavtalepartene enige om å videreføre arbeidet i et nytt utviklingsprogram fra 2011: «Utviklingsprogrammet for matspesialiteter fra norsk landbruk.»

Offentlige strategier

Offentlige strategier er en del av VSP mat. I 2010 ble det avsatt 7 mill. kroner til ordningen. Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å styrke omdømmet til norsk mat og landbruk. Hensikten er å skape interesse og grunnlag for ny næringsutvikling på mat- og reiselivsområdet.

Av prosjekter i 2010 kan nevnes Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin i samarbeid med Innovasjon Norge, Nærings- og handelsdepartementet og Utenriksdepartementet. Videre omfattet satsingen for 2010 støtte til Måtidets Hus / NCE Culinology i Stavanger for bedre kunnskapsformidling til små og store matbedrifter. Midlene brukes også til delfinansiering av den landsomfattende konkurransen «Det norske måltid», samt grunnfinansiering av Stiftelsen Norsk Matkultur, i samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet. Samarbeidsavtalene med Det norske kokkelandslaget og Ungt Entreprenørskap er inngått for å styrke interessen for norsk mat og matkultur.

3.1.3.6 Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

BU-midlene skal legge til rette for langsiktig verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket.

Forvaltningsansvaret deles mellom Innovasjon Norge og Fylkesmannen på regionalt nivå. Det er Innovasjon Norge som forvalter de bedriftsrettede midlene, og Fylkesmannen som forvalter de øvrige midlene til utviklings- og tilretteleggingstiltak. Investeringsmidler kan benyttes til å støtte utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til å støtte utvikling av det tradisjonelle landbruket. Midlene forvaltes i henhold til forskrift om midler til bygdeutvikling.

Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) leverte i samarbeid med Norsk senter for Bygdeforskning en evaluering av de fylkesvise, bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene i februar 2010. Evalueringen konkluderte med at BU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer i landbruket. Det ble foreslått endringer for å klargjøre og forenkle målene med ordningen, samt foreslått endringer i forvaltningen av midlene. BU-midlene ble også vurdert i tilknytning til Econ Pöyrys m.fl. evaluering av Innovasjon Norge, som ble levert i august 2010. Evalueringene og eventuelle konsekvenser for forvaltningen og innretningen av de fylkesvise BU-midlene vil bli sett i sammenheng med arbeidet med ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken og oppfølgingen av evalueringen av Innovasjon Norge.

Tabell 3.3 Fylkesvise BU-midler (ekskl. adm. kostnader og rentestøtte), mill. kroner

Innvilgings- ramme 2010

Innvilget 20101

Ansvar 01.01.112

Budsjett 2011

Innovasjon Norge: Bedriftsrettede tiltak

341,3

409,5

480,4

371,8

Region Valdres/N.Gudbr.dal

11,7

14,1

18,0

12,7

Fylkesmannen: Utredning/tilrettelegging

65,0

70,9

112,5

60,0

Sum

418,0

494,5

603,4

444,5

1 Faktisk innvilget er høyere enn innvilgningsramme p.g.a. overføring av ubrukte midler fra tidligere år.

2 Ansvarets størrelse må delvis ses i sammenheng med at tilskudd som innvilges ett år kan komme til utbetaling i sin helhet flere år senere. Ansvaret kan av den grunn bli større enn årlig avsetning.

For 2010 ble fylkene tildelt til sammen 418 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte og administrasjonskostnader. Tabell 3.3 gir en oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2010. Som det fremgår av tabellen, er forsøket i Valdres og Nord-Gudbrandsdal finansiert innenfor den ordinære rammen for fylkesvise BU-midler. Forsøket er nå forlenget til ut 2011. I 2010 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 489 søknader. Dette omfatter 1 555 bedriftsrettede tiltak. Det blir foretatt en betydelig siling av prosjekter på kommunenivå for å utnytte de begrensede rammene best mulig. Avslagsprosenten i 2010 for landet totalt var på 13 pst. og utgjør 232 søknader.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2010 ble det innvilget 847 søknader om tilskudd til investeringer for tradisjonelt dyrehold. Ved investering i tradisjonelt landbruk foretas det ofte en betydelig modernisering av drifta på eiendommene. Driftsbygninger som er nedslitte og nedskrevet, moderniseres eller erstattes med nye. Dette vil vanligvis være en forutsetning for at produksjonene kan fortsette å gi arbeid og inntekt for en ny generasjon. En slik modernisering fører vanligvis til at arbeidsforbruket blir redusert per produsert enhet og at arbeidstid frigjøres til andre områder.

I tilknytning til etablering av ny næringsvirksomhet i landbruket er det en klar politisk målsetting at BU-midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler i 2010 anslår en sysselsettingsvekst på omlag 600 årsverk. Anslaget er basert på søkernes forventninger til sysselsettingsvekst. Ett årsverk vil kunne bli fordelt på flere deltidsarbeidsplasser.

Fylkesmannen har i 2010 innvilget BU-midler til 658 utviklings- og tilretteleggingstiltak. Dette er en nedgang på 131 støttede tiltak fra 2009. Nedgangen må ses i sammenheng med at Fylkesmannens innvilgningsramme ble redusert med 12 mill. kroner fra 2009 til 2010. Utrednings- og tilretteleggingstiltak omfatter mange ulike tiltak, som næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter på matområdet, reiseliv og opplevelsesproduksjon, Inn på tunet, kunnskapsbasert næringsutvikling, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, praktikantordningen mv. Midlene inngår også ofte som en del av landbrukets bidrag til regionale utviklingsprosjekt initiert av andre regionale utvikingsaktører.

BU-midlene skal legge til rette for et landbruk der kvinner og menn gis like muligheter. Tabell 3.4 viser fordelingen av midler og tilsagn fordelt på ulike formål, og hvor stor andel av tilsagnene som ble gitt til kvinner. Kvinneandelen av innvilget beløp har økt i 2010 både innenfor tradisjonelt landbruk og innenfor nye næringer. For tradisjonelt landbruk er kvinneandelen av innvilget beløp på tilnærmet 42 pst, mens kvinneandelen for innvilget beløp innenfor nye næringer er på 60 pst. For etablererstipend er kvinneandelen av bevilget beløp på hele 76 pst. Det vises til kapittel 3.1.3.2. for ytterligere omtale av dette.

Tabell 3.4 Fylkesvise BU-midler ekskl. rentestøtte. Fordeling av innvilgning på ulike formål og andel til kvinner, 2010.

Ordning

Innvilget i mill. kroner

Kvinneandel av midlene i %

Antall tilsagn

Kvinneandel i % av tilsagn1)

Utredning/tilrettelegging

70,9

3,5

658

5,0

Investeringer, tradisjonelt landbruk

309,0

41,7

986

37,6

Investeringer, nye næringer

101,3

60,0

521

61,3

Forsøksregionene i Oppland

14,1

22

68

23,5

1 Tiltak kommer i denne kategorien dersom minst ett av følgende kriterier er oppfylt: Kvinner som starter egen virksomhet, tiltaket er spesielt rettet mot å øke kompetansen til kvinner ansatt i foretaket, kvinner utgjør mer enn 30 pst. av styremedlemmene eller ledelsen i en bedrift, eller tiltaket bidrar til å øke antall kvinnelige eiere, styremedlemmer, ledere eller er spesielt rettet mot å øke antall sysselsatte kvinner.

Innovasjon Norge har målt den distriktspolitiske innretningen av BU-midlene ved å registrere hvor stor andel av innvilget beløp som har gått til foretak lokalisert innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. I 2010 gikk 68 pst. av BU-midlene til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 70 pst. Nivået på innvilget beløp innenfor det distriktspolitiske virkeområdet er relativt stabilt.

Rentestøtte

Ordningen med rentestøtte ble etablert med virkning f.o.m. 2003. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele tilbakebetalingstiden. Rentestøtten settes til 50 pst. av risikofri rente 3 år stat (ST4X) for foregående år. Det kan gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på 1 000 mill. kroner. Det ble i 2010 gitt rentestøtte til en låneramme på i alt 1 027,5 mill. kroner. Etterspørselen etter rentestøtte er stor i de fleste fylkene, med unntak av Troms og Finnmark. Det vises til kapittel 7 vedrørende utviklingen av ansvar og utbetaling for rentestøtteordningen.

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen i 2010 var på 4,3 mill. kroner.

3.1.3.7 Sentrale bygdeutviklingsmidler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene i 2010 var på 18 mill. kroner. Av midlene ble 8 mill. kroner fordelt av avtalepartene, mens 10 mill. ble disponert av Landbruks- og matdepartementet. I samråd med avtalepartene ble det bl.a. tildelt midler til grunnfinansiering av organisasjoner og ulike prosjekter etter søknad, samt midler til konfliktforebyggende tiltak mellom reindrift og jordbruk. Av midlene som Landbruks- og matdepartementet disponerte, ble det bevilget støtte til matpolitiske prosjekter, regionale og kommunale utviklingsprosjekter, prosjekt innen areal- og bosettingspolitikk, samt ulike landbrukspolitiske satsninger, inkl. klimaarbeid.

3.1.3.8 Inn på tunet

Inn på tunet-løftet ble iverksatt som en treårig satsing i regi av Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet i 2010. Det er avsatt 15 mill. kroner over jordbruksavtalen og 3 mill. kroner fra Kommunal- og regionaldepartementet til den treårige satsingen. Målet er økt forankring av tilbudene i kommunesektoren og utvikling av gode tjenester til innbyggerne. Innovasjon Norge og Fylkesmannsembetene står for gjennomføringen av satsingen. Det har vært stor interesse for Inn på tunet-løftet, og hele 137 kommuner søkte om midler i første søknadsrunde. Prosjektmidlene for 2010 ble fordelt til 25 prosjekter som 37 kommuner står bak. De utvalgte kommunene tar fatt i viktige utfordringer i bl.a Omsorgsplan 2015, Kunnskapsløftet og Samhandlingsreformen. Prosjektene varierer fra integrering av flyktninger, arbeidstrening, rusomsorg, tilpasset opplæring i skolen, frafall i videregående skole og til tilbud for demente.

Et eget kvalitetssikringsverktøy for Inn på tunet ble introdusert i 2010. Dette skal eies og driftes av KSL Matmerk. Norges Bondelag har utviklet kvalitetssikringsverktøyet i samarbeid med Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Kommunenes Sentralforbund, Fylkesmannen, KSL Matmerk og Landbrukets HMS-tjeneste.

Landbruks- og matdepartementet og Kommunal-og regionaldepartementet har i 2010 sammen tatt initiativ til en nasjonal strategi for Inn på tunet. I forbindelse med arbeidet er det satt ned en tverrdepartemental referansegruppe bestående av Justisdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeidsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunal – og regionaldepartementet og Landbruks – og matdepartementet. KS og Faglig møtearena for Inn på tunet vil også være involvert.

3.1.3.9 Grønt reiseliv

Grønt reiseliv er landbrukets bidrag til oppfølgingen av Regjeringens reiselivsstrategi. Landbruks- og matdepartementet har flere reiselivsrelaterte satsinger. I tilegg til de tre satsingene nevnt nedenfor er støtten til utvikling av verdensarvområdene, Utvalgte kulturlandskap, Seterprosjektet, satsingen på frukt/bær/kulturlandskap/reiseliv på Vestlandet og Norges stand på Internationale Grüne Woche viktige bidrag til en reiselivsrelatert satsing på landbruks- og matområdet.

Utviklingsprogrammet for Grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv skal bidra til å videreutvikle det natur- og kulturbaserte reiselivet i tilknytning til landbruket. Programmets innsatsområder er produktutvikling, kompetanse, markedsføring og samarbeid. Med overførte midler hadde programmet en disponibel ramme på 21 mill. kroner for 2010. Av dette er 13,3 mill. kroner fordelt til markedsføringstiltak og temaprosjekter innenfor vandring, sykkel og fiske, mens omlag 7,4 mill. kroner er tildelt 10 større utviklingsprosjekter på grunnlag av søknader fra ulike reiselivsaktører. Støtte til nettverket av historiske hoteller, Heritage Hotels AS, og støtte til Havass Skog BA som skal utvikle tematiske og naturbaserte reiselivsprodukter i Akerhus og Oslo er eksempler på dette.

Utviklingsprogrammet for innlandsfisk

Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske, fra og med 2008. Programmet har sin bakgrunn i Landbruks- og matdepartementets Handlingsplan for innlandsfiske, som ble lagt fram i 2006. Handlingsplanen dokumenterte at det er et uutnyttet potensial i innlandsfiske som tilleggsnæring i landbruket. Potensialet ligger i innlandsfisk som matressurs (yrkesfiske og oppdrett), og i fiskeopplevelser (landbruksbasert turisme og reiseliv). Programmet skal bidra til å gjennomføre en samordnet offentlig politikk på området, utvikle lønnsomme bedrifter, fremskaffe ny kunnskap og etablere suksesskriterier for virksomheter innenfor næringsfiske, fiskeoppdrett og fisketurisme. Interessen for programmet har vært stor. I 2010 kom det inn over 30 søknader med et samlet søknadsbeløp på over 11 mill. kroner. Prosjektene det er gitt støtte til favner bl.a. utvikling av internettbasert fiskekortsalg, utvikling av et mangfold av fisketurismeprodukter, utviklingstiltak som skal legge grunnlag for aktivt næringsfiske og kunnskapsutvikling knyttet til oppdrett av røye.

Mat langs Nasjonale turistveger

I jordbruksoppgjøret 2009 ble det vedtatt å igangsette et treårig prosjekt kalt «Mat langs Nasjonale turistveger», med en totalramme på 6 mill. kroner. Målet er å øke landbruksbasert næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger i samarbeid med andre aktører i verdikjedene for mat og reiseliv. For å sikre eierskap og engasjement i de berørte regioner har Fylkesmannen i Oppland fra 2010 tatt på seg ansvaret for koordinering og økonomiforvaltning, og det er opprettet en regional styringsgruppe for dette formålet.

3.1.3.10 Skogbruk og bioenergi

Målbevisst ressursoppbygging og forvaltning av skogressursene har gitt stor verdiskaping i skogsektoren til nytte for distriktene og landet i et hundreårsperspektiv. Skogressursene gir grunnlag for både framtidig verdiskaping, karbonbinding, opplevelseskvaliteter og biologisk mangfold.

Førstehåndsverdien av tømmeret som blir hogd og omsatt har de siste ti årene ligget på mellom 2 og 3 mrd. kroner årlig. Den samlede brutto produksjonsverdien i skogsektoren har i samme periode ligget på mellom 40 og 50 mrd. kroner, og utgjorde i 2009 5,3 pst. av den totale omsetningen i norsk industri. Skogsektoren bidrar dermed til betydelig verdiskaping og ringvirkninger i samfunnet. Skogens positive rolle i klimasammenheng vil også bidra til å styrke grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping.

Statistikk for skogkultur for 2010 viser at nedgangen i omsetning av skogplanter fra norske skogplanteskoler fortsetter. Planteomsetningen er nå tilbake på 2006-nivået med drøye 22 mill. granplanter. Nedgangen fra 2009 til 2010 for alle planteslag utgjør ca. 7,4 pst. Mye av dette skyldes lav aktivitet p.g.a. finanskrisen. Det ble i 2010 innledet et arbeid rettet mot håndheving og kontroll av foryngelsesbestemmelsene i bærekraftforskriften. Dette arbeidet, samt tilrådinger fra regionalt hold om økt plantetetthet, forventes å kunne snu trenden for kommende sesong.

Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere i moderne tid, og det er et stort potensial for å øke avvirkningen. Mulighetene for økt hogst er først og fremst på skogarealer med furu og lauv, som ligger langt fra vei og/eller har vanskelig tilgjengelighet av andre årsaker. Avvirkningen i norske skoger har de senere årene ligget på rundt 8-10 mill. m3. I 2010 ble det hogd 8,2 mill. m3. I tillegg kommer hogst til ved som årlig ligger på mellom 2 og 3 mill. m³.

Skogbruket har over flere tiår jobbet aktivt med å løse miljøutfordringer som oppstår som følge av skogsdrift. Skogbrukets miljøinnsats er utviklet dels innenfor næringen selv og dels i et partnerskap mellom næring og myndigheter. Miljøregistreringer og fortsatt kunnskapsutvikling danner grunnlaget for bl.a. gode avveiinger mellom klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog.

Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over Landbrukets utviklingsfond i 2010 utgjorde 218 mill. kroner jf. tabell 3.5. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2010 gitt tilskudd til skogkultur, førstegangstynning, miljøtiltak i skog, veibygging, drift med taubane og med hest. Midlene til veibygging og drift med taubane og med hest blir forvaltet av Fylkesmannen, mens de øvrige midlene blir forvaltet av kommunene.

Tilskuddsmidlene over LUF kan brukes både til miljøregistreringer i forbindelse med skogbruksplanleggingen og til miljøhensyn gjennom tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Miljøregistreringer må være gjennomført før man kan iverksette skogbrukstiltak i et område. Registreringene dekker nå store deler av det produktive skogarealet, og det er viktig å følge opp dette arbeidet på en god måte. Det innebærer at innsamlede data må forvaltes på en slik måte at de kan gjenbrukes rasjonelt, og det må legges til rette for nødvendige nykartlegginger i områder der det er behov for det. Tilskuddene til miljøtiltak er bl.a. blitt brukt til å støtte opp om skogbrukets frivillige miljøarbeid.

Tabell 3.5 Skogbruk og bioenergi i perioden 2008-2010, mill. kroner1

2008

2009

2010

Nærings- og miljøtiltak i skogbruket

109

108

126

Veibygging, taubane og hest

59

59

66

Skogkultur, miljøtiltak og andre tiltak

50

49

60

Kystskogbruket2

5

10

10

Skogbruksplanlegging med miljøregistrering

30

30

33

Bioenergi

35

35

39

Sentrale tiltak

11

10

10

Kompetansetiltak 3

10

10

10

Skogstreforedling

1

-

-

Sum

190

193

218

1 Det ble i 2010 tildelt 66 mill. kroner til verdiskapings- og klimatiltak i skogbruket over statsbudsjettets kapittel 1149, post 71.

2 Virkesomsetning, utredning av behovet for tømmerterminaler, tilgjengelighet mv.

3 Skogbrukets kursinstitutt m.m.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav veidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur, mangel på utbygd industri mv. Med bakgrunn i dette har skogbruket i kyststrøkene over tid fått tildelt en større andel av de ordinære tilskuddsmidlene enn objektive kriterier skulle tilsi. I tillegg gis det en særskilt bevilgning til Kystskogbruket, som omfatter fylkene Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser, men har tradisjonelt hatt lav skogbruksaktivitet. Dette må ses på som et midlertidig tiltak for å legge til rette for et mer lønnsomt skogbruk og økt verdiskaping lokalt og regionalt.

Satsingen på bioenergi gjennom bioenergiprogrammet bidrar til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, samtidig som det gir mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Bioenergiprogrammet hadde et ordinært budsjett på 39 mill. kroner for 2010. I tillegg til bruk av overførte midler, ble det innvilget støtte til prosjekter for over 70 mill. kroner i 2010, mot 64,3 mill. kroner i 2009. Det var sterkest vekst i støtten til større gårdsvarmeanlegg for leveranse av energi til næringsdrift, med nesten en dobling av antall prosjekter.

3.1.3.11 Utviklingstiltak for geit – Friskere geiter

Målet med prosjektet Friskere geiter er å få kontroll med sjukdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter. I Jordbruksavtalen 2010 ble det bestemt å videreføre saneringsprosjektet i en fase III og gjennomføring i hele geitepopulasjonen. Det ble ikke fastsatt sluttidspunkt for prosjektet.

Det gjenstår nå sanering i godt under halvparten av geitepopulasjonen. Saneringen innebærer bedre dyrevelferd, forbedringer av driftsapparatet med hensyn til smittevern, økt produktkvalitet, økt ytelse og holdbarhet hos geit, samt generell kompetanseheving hos brukerne. Besetningene følges opp med prøvetaking på mjølketank, enkeltprøver og kliniske undersøkelser. Dette innebærer kostnader som påløper i noen år etter gjennomført sanering. Prosjektet vurderes å ha en avgjørende betydning for fremtidig geitemelkproduksjon i Norge. I 2010 ble det utbetalt 11,3 mill. kroner til prosjektet Friskere geiter. Det ble også utbetalt 3,6 mill. kroner i kompensasjon for bortfall av produksjonstilskudd og avløsertilskudd ved ferie og fritid til deltagere i smittesaneringstiltaket.

3.1.3.12 Beiteprosjekt

Beiteprosjektet skal bidra til bedre sauehold med mindre tap av dyr på beite, samt å utvikle en bedre organisering av beitebruken. I 2010 er det gitt støtte til videreføring av prosjekter i Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal, Oppland, Hedmark, Troms og Finnmark. Det er også avholdt en nasjonal erfaringskonferanse i januar 2011.

Det har blitt prioritert å finansiere prosjekter knyttet til videre utprøving av elektronisk overvåkingsutstyr med ca. 4 mill. kroner, organisering/planlegging og samarbeid med ca. 1 mill. kroner, samt forskning på flått og alveld som tapsårsak med ca. 1 mill. kroner.

Prosjekter knyttet til organisering og planlegging i viktige beiteområder i Hedmark og Oppland, bidrar med viktige erfaringer om hvordan nye utfordringer og endrede rammebetingelser kan løses for fremtidsrettet beitebruk. Elektronisk overvåking gir god informasjon om beitedyras bruk av arealene, mer effektivt tilsyn og økt mulighet til å fastslå tapsårsak. Undersøkelser i 2006-2009 viste en usikker tapsreduserende effekt ved bruk av elektronisk overvåking, mens undersøkelser i 2010 viste en markant positiv effekt for flere beitelag. Styringsgruppen for prosjektet mener det er grunn til å forvente økt tapsreduserende effekt med økt erfaring og bruk av utstyret. Informasjon fra elektronisk overvåking forventes videre å bidra med økt kunnskap som grunnlag for avl, samt planlegging og styring av beitebruken. I Møre og Romsdal er det gjort kartlegging av forekomst av flått, andel flått som bærer smittsomme sykdommer og utprøving av tapsreduserende tiltak. Fra 2011 videreføres FoU på flått i et treårig FoU-prosjekt med støtte over forskningsmidlene. Vedrørende sjukdommen alveld er arbeidet med analyser fra feltarbeid videreført. Beiteprosjektet har også miljømessige formål jf. kapittel 3.3.1.

3.1.3.13 Fotråte – Prosjekt Friske føtter

Målet med prosjektet er å bekjempe sjukdommen fotråte hos sau og geit i Norge. Fotråte er en alvorlig smittsom sykdom med potensielt store konsekvenser for dyrevelferd og produksjon. Prosjektet startet i 2009 som en nasjonal videreføring av prosjektet «Snu sauen».

Ved utgangen av 2010 var det totalt 63 besetninger som har eller har hatt alvorlige symptomer på fotråte. Fra og med høsten 2010 er det igangsatt systematisk prøvetaking av kontaktbesetninger og besetninger som ble båndlagt under «Snu sauen». Det er påvist alvorlig klinisk fotråte og/eller virulente varianter av fotråtebakterien i 74 besetninger. Det ble igangsatt sanering i 25 besetninger høsten 2010. Resultatet vil foreligge høsten 2011. Det er hittil ikke utbetalt midler til prosjektet av avsatt ramme på 2 mill. kroner for både 2009 og 2010. På bakgrunn av antall besetninger under sanering og påmeldinger vil disse midlene komme til utbetaling i 2011 og 2012.

3.1.3.14 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et eget styre bestående av avtalepartene. Ordningens formål er å bidra til å dekke behov for FoU med hovedvekt på anvendt forskning. Midlene disponeres i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning og konkurranse. Ved behov nyttes det også midler til utredninger.

I 2010 var det satt av 44 mill. kroner til forskningsmidler over Jordbruksavtalen. Av dette ble det innvilget 41,4 mill. kroner til diverse prosjekter for 2010. Av hensyn til fremtidig ansvar ble ikke hele rammen for 2010 anvendt.

Avtalestyret har gjennomført en fellesutlysning med programmet Natur og næring i Norges forskningsråd. Her ble åtte prosjekter innvilget, med en samlet tildeling fra avtalemidlene på 4,5 mill. kroner for nye prosjekter med oppstart i 2011 og 17,2 mill. kroner over hele prosjektperioden for disse prosjektene. For 2010 har Avtalestyret samfinansiert forskningsprosjekter med programmet Natur og næring for totalt 14,6 mill. kroner. Videre har avtalestyret innvilget midler til programmet Miljø 2015 i Forskningsrådet på til sammen 16 mill. kroner i prosjektperioden 2008-2011.

I St.prp. nr. 133 S (2009-2010) Om Jordbruksoppgjøret 2010 – endringer i Statsbudsjettet for 2010 m.m. ble det gitt føring om å prioritere forskning på HMS i landbruket. I den forbindelse har avtalestyret innvilget til sammen 5,6 mill. kroner til prosjektet «Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse og fremtidige utfordringer».

Norge og Sverige har inngått et samarbeid om hesteforskning til en verdi av 70 mill. kroner. Av dette bidrar Avtalestyret med til sammen 8 mill. kroner fordelt over perioden 2010-2013.

3.1.3.15 E-sporing, fagpiloter

Målet med eSporingsprosjektet er å etablere en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matproduksjonskjeden. I 2010 ble det bevilget 2 mill. kroner til eSporing fagpiloter. Pilotmidlene benyttes til medfinansiering av utviklings- og administrasjonsoppgaver i arbeidet med pilotprosjektene. Bransjepiloter for frukt og grønt, meieriprodukter og kjøtt fikk tildelt midler i 2010.

I eSporingsprosjektet i 2011 skal arbeidet med utvikling av en IKT-infrastruktur ferdigstilles. Staten har tilrettelagt og finansiert utviklingsarbeidet, og forventer at alle aktører i matkjeden bidrar til å sikre oppslutning om og aktiv bruk av eSporingsløsningen når den er ferdigstilt. Det forventes også en fortsatt aktiv deltagelse fra alle ledd i verdikjeden gjennom styringsgruppa i prosjektet.

Et robust system som bidrar til å sikre god sporing gjennom hele verdikjeden vil være et viktig bidrag for å bygge opp under opprinnelsesmerkeordningen «Nyt Norge».

eSporingsprosjektet er planlagt avsluttet i løpet av 2011. Statens engasjement vil da fases ut, og det legges opp til at den utviklede løsningen skal forvaltes, driftes og videreutvikles av brukerne gjennom et foretak opprettet av aktørene i matnæringa. Det vises til også til omtale av eSporingsprosjektet og sporing under kapittel 4.5.1 og kapittel 7.2.11.

3.1.3.16 Overføring til Samisk utviklingsfond (SUF) og konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Avsetningen over LUF på 2 mill. kroner disponeres av Sametinget. Totalt tildelte Sametinget 4,7 mill. kroner til jordbruksformål i 2010. Alle tilskudd ble innvilget til investeringer i bygg.

Det ble avsatt 1 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift over sentrale BU-midler i 2010 jf. kapittel 3.1.3.5. Midlene er forvaltet av Innovasjon Norge.

3.1.3.17 Andre utviklingstiltak i landbruket

Seterprosjektet i Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal

Det 5-årige seterprosjektet hadde en ramme på 10 mill. kroner og ble avsluttet i 2010. Prosjektet har hatt en rekke aktiviteter for å øke interessen for seterdrift. Det utarbeides bl.a. en seterhåndbok/-veileder i samarbeid med fylkesmannsembetene i Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, samt Norsk Seterkultur. Denne vil foreligge i papirversjon og på nettet, og vil inneholde fagstoff med tema knyttet til seterhold og seterkultur, produkter relatert til seterturisme, mat og mattradisjoner, foredling, agronomi, utmarksbeite, byggeskikk m.m. Stor interesse for prosjektet fra flere hold har vært en viktig inspirasjonskilde og et løft for brukerne til å opprettholde drift på setrene. Økt seterturisme er avhengig av at den tradisjonelle setringen opprettholdes.

Beiteareal for gjess

Det vises til omtale under kapittel 3.3.1.7.

3.1.3.18 Tilbakeførte reguleringsmidler

I jordbruksoppgjørene 2007 og 2008 ble LUF tilført til sammen 56,5 mill. kroner av tilbakebetalte investeringsmidler gitt til reguleringsanlegg som ikke lenger benyttes til formålet. De tilbakebetalte reguleringsmidlene er i 2010 disponert til ulike satsningsområder i henhold til tabell 3.6 .

Tabell 3.6 Tilbakebetalte reguleringsmidler disponert i 2010, mill. kroner

Tiltak

2010

Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap

3,0

Utviklingsprogram for frukt og grønt

2,0

Energi i veksthusnæringen

1,0

Sum

6,0

Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap og utviklingsprogrammet for frukt og grønt videreføres i ett år til med en støtte på 2 mill. kroner per år for hvert av programmene.

3.2 Nasjonal matproduksjon

3.2.1 Generelt

Stortinget har fastsatt et overordnet mål for norsk jordbruksproduksjon. I Innst. S. nr. 167 (1999-2000) sier Stortinget følgende:

«Komiteen mener norsk jordbruk både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre forbrukerne en stabil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere for å dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten skal produseres på en etisk akseptabel og økologisk og samfunnsmessig bærekraftig måte.»

3.2.2 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 5 pst., iflg. volumindeksene fra normalisert regnskap i Totalkalkylen, jf. figur 3.3. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om lag 8 pst. Det er særlig svin, fjørfe og egg som øker. For det grovfôrbaserte husdyrholdet er produksjonen forholdsvis stabil. Disse trendene er i tråd med endret etterspørsel.

Produksjonen av planteprodukter varierer mer enn for husdyrprodukter, og den underliggende produksjonsutviklingen er noe vanskeligere å fastslå. Produksjonen har falt det siste tiåret for korn, poteter og særlig for blomster. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og at Budsjettnemnda har beregnet negative avlingstrender for hvete og havre, mens den fortsatt er positiv for bygg. Det er markedsmuligheter for økt kornproduksjon.

Produksjonen har økt for grønnsaker og hagebær. Fruktproduksjonen økte svakt i begynnelsen av perioden, men har falt de siste årene ifølge normalisert regnskap. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både p.g.a. nasjonale forhold og importpress. Målprisene oppnås i varierende grad. Ifølge volumindeksene har produksjonen av blomster falt med om lag 23 pst. de siste ti årene. Det er særlig produksjonen av snittblomster som mister markedsandeler til import.

For 2011 budsjetterer Budsjettnemnda med en produksjonsreduksjon på 0,7 pst. Nemnda regner med reduksjon i alle produksjoner utenom fôrkorn og bær.

Figur 3.3 Produksjonsutvikling for plante- og husdyrprodukter de siste ti år, iflg. volumindekser fra  normalisert regnskap, 2002=100.

Figur 3.3 Produksjonsutvikling for plante- og husdyrprodukter de siste ti år, iflg. volumindekser fra normalisert regnskap, 2002=100.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

De siste årene har markedene for norske jordbruksvarer vært i noenlunde balanse. For storfe og sau tenderer markedet igjen i retning av underskudd med norskprodusert vare, slik det har vært i en del år. For de kraftfôrkrevende produksjonene budsjetteres det med overskudd for egg og svinekjøtt. For storfe og kylling er det indikasjoner på at prismulighetene på de dyreste delene av sortimentet begrenses som følge av importkonkurranse.

Tilbudsoverskudd gir økt omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen gir grunnlag for. Det er iht. Jordbruksavtalen jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Budsjettnemnda har beregnet at brutto pristap som følge av tilbudsoverskudd vil øke med om lag 100 mill. kroner fra 2010 til 2011.

3.3 Miljø og klima

3.3.1 Miljø

I St.meld. nr. 19 (1999-2000) ble det satt følgende mål for miljø i landbruket:

«Landbruket skal i tråd med samfunnets behov produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og en langsiktig matforsyning.»

I Innst. S. nr. 167 (1999-2000) sluttet Stortinget seg til dette med bl.a. følgende kommentar til miljø:

«Komiteen viser til at jordbrukets miljøgoder omfatter en rekke ulike samfunnsverdier som kulturlandskap, kulturminner, biologisk mangfold og god dyre- og plantehelse… Komiteen mener at et vakkert kulturlandskap og andre miljøverdier i landbruket er samfunnsgoder som avhenger av et aktivt landbruk.»

Nedenfor beskrives miljøstatus i jordbruket, med hovedvekt på resultater av jordbruksavtalens virkemidler. Det er vanskelig å måle effekter av tiltak i naturen. Dette skyldes at det er mange ulike faktorer som spiller inn. Flere av resultatene er derfor presentert i form av aktivitetstall, mer enn kvantifisert miljøeffekt. Det arbeides med å videreutvikle rapporteringen på miljøresultater i landbruket, inkl. utvikling av indikatorer som måler effekten av tiltak og virkemidler. Økologisk jordbruk er omtalt i kapittel 3.3.2.

3.3.1.1 Næringsstoffavrenning og vannforurensning

Å redusere vannforurensning (avrenning av næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet i jordbruket. Aktiviteten har de siste årene vært rettet mot å følge opp vannforskriften. Vannforskriften ble fastsatt i 2006 som en gjennomføring i norsk rett av EUs rammedirektiv for vann fra 2000. Hovedmålet med direktivet og forskriften er å beskytte, og om nødvendig forbedre, tilstanden i ferskvann, grunnvann og kystnære områder. Det er et mål at alle vannforekomster innen 2015 og 2021 skal oppnå en god økologisk tilstand. I juni 2010 ble de første forvaltningsplanene godkjent. Disse forvaltningsplanene omfatter ca. 20 pst. av alle vannområder. Nødvendige tiltak skal iverksettes innen 2012 og gjennomføres frem til 2015, og videre der det er nødvendig.

For øvrige vannområder har arbeidet nå startet opp, og forvaltningsplaner skal foreligge i 2015. Flere av vannforekomstene i de større jordbruksområdene er blitt klassifisert med dårlig vannkvalitet. Resultater fra JOVA (program for jord- og vannovervåking i landbruket) viser at tap av næringsstoffer til dels har økt i flere av JOVA-feltene i den perioden overvåkingen har pågått (fra 1992). Dette har skjedd til tross for omfattende tiltaksgjennomføring. Ifølge Bioforsk skyldes dette at mer nedbør og ustabile vintre har gitt økt avrenning. Vannforskriften forutsetter vassdragsvis forvaltning og lokal tilnærming til utfordringene. Målretting av tiltakene er viktig for å få kostnadseffektiv gjennomføring.

Bruk av mineralgjødsel

Omsetningen av mineralgjødsel har endret seg mye over tid. Høye gjødselpriser i 2008/2009 førte til lavere innkjøp av handelsgjødsel, men dette ble delvis kompensert med høyere innkjøp sesongen før. Gjødslingsnormene er de siste årene gjennomgått og anbefalt fosforgjødsling er betydelig redusert for mange vekster. I 2010 lå forbruket av fosfor på ca. 7 500 tonn. Det er også en betydelig reduksjon i nitrogenbruken, jf. figur 3.4 (se også kapittel 3.4.2).

Figur 3.4 Forbruk av nitrogen, kalium og fosfor i tonn mellom 1950 og 2010 (Mattilsynets mineralgjødselstatistikk 2010). Tall for 2010 er estimert.

Figur 3.4 Forbruk av nitrogen, kalium og fosfor i tonn mellom 1950 og 2010 (Mattilsynets mineralgjødselstatistikk 2010). Tall for 2010 er estimert.

3.3.1.2 Klima og jordbruk

Jordbrukets utslipp av klimagasser

Jordbruket sto for et utslipp av klimagasser på omlag 4,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2009 (beregnet ut fra utslippene som inngår i Kyotoavtalen). Dette utgjør ca. 9 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 8 pst. siden 1990. Nedgangen skyldes i hovedsak reduksjon i lystgassutslippene som følge av lavere bruk av nitrogengjødsel (i form av handelsgjødsel), samt en liten reduksjon i utslipp av metan som i hovedsak skyldes nedgang i antall melkekuer.

I 2009 la Regjeringen fram en egen melding til Stortinget om landbruk og klima (St. meld. nr. 39 (2008-2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen). Meldingen ble behandlet i Stortinget høsten 2009 (se også Innst. 100 S (2009-2010)). Meldingen tar utgangspunkt i sektormålsetningene fra St.meld. nr. 34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk:

«Regjeringens mål er at eksisterende og nye virkemidler i primærnæringene og avfallssektoren utløser en reduksjon i klimagassutslippene med 1–1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter i denne sektoren fram mot 2020, i forhold til den referansebanen som legges til grunn i Statens forurensningstilsyns tiltaksanalyse. Utslippsmålet omfatter utslipp fra jordbruk, fiske og avfallsdeponering. Målene knyttet til sektorene er basert på anslag og vil måtte revurderes dersom framtidige prognoser, kostnader, teknologiutvikling eller andre vesentlig endrede forutsetninger tilsier det. Dersom utviklingen går i retning av at de målene ikke realiseres, vil regjeringen vurdere ytterligere tiltak.»

St.meld. nr. 39 synliggjør tiltak innenfor jordbruket som kan redusere klimagassutslippene fra sektoren med 1,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter. De viktigste tiltakene er produksjon av biogass (reduserte metanutslipp og substitusjon av olje med biogass), økt effektivitet i melkeproduksjonen, bruk av halm til bioenergi, økt effektivitet i saueholdet og mer effektiv bruk av nitrogen (redusert lystgassutslipp).

Klima og forurensingsdirektoratet offentliggjorde i mars 2010 en rapportserie (Klimakur) om mulige tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp i Norge. Sektorrapporten Jordbruk gir en meny av mulige klimatiltak i jordbruket. Rapporten har videreutviklet og fornyet flere av beregningene fra St.meld. nr. 39.

Norge rapporter et tap av CO2 fra dyrket myr og åpenåkerproduksjoner (i hovedsak korn) på 2,4 mill. tonn CO2 per år. Dette er ikke en del av Kyotoforpliktelsen, men rapporteres til UNFCCC (FNs klimakonvensjon) under kategorien areal, arealbruksendringer og skogbruk.

Internasjonal forskning har vist at grasdyrking og beitearealer kan ha betydelig innlagring av karbon. Dette er imidlertid avhengig av jordsmonn og klima. Institutt for skog og landskap har estimert et langsiktig reduksjonspotensial i Norge på om lag 7,5 mill. tonn. Tiltaket innebærer imidlertid å dyrke gras på arealer som har høyt humusinnhold og som i dag brukes til korndyrking. Et slikt tiltak vil altså øke grasproduksjonen og redusere kornproduksjonen.

Tiltak

I dag er det noen få gårdsbaserte biogassanlegg i Norge som er i drift. Dette tilsvarer bruk av 1 pst. av gjødsla. I St.meld. nr. 39 fremgår det at det bør være et mål at 30 pst. av husdyrgjødsla skal gjennom en behandling i biogassanlegg.

Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for handelsgjødsel og bedrer vannmiljøet. Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor viktig for å redusere klimabelastningen fra landbruket. I 2008 ble det igangsatt en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Dette er omtalt under kapittel 3.3.1.4.

Det har vært en betydelig reduksjon i bruken av nitrogen fra handelsgjødsel (se figur 3.4), men det er noe usikkert om hvor varig denne effekten er. Dersom forbruksnivået stabiliserer seg, vil denne reduksjon utgjøre om lag halvparten av reduksjonsmålsettingene for 2020 i St. meld. nr. 39.

Mindre pløying om høsten gir lavere utslipp av CO2 fra jordbruksjord. Endret jordarbeiding er et tiltak innenfor Regionale miljøprogram. Redusert jordarbeiding kan på den andre siden gi kvalitetsproblemer i kornproduksjonen med mer soppdannelse og mer ugras. Dette kan videre føre til økt bruk av plantevernmidler som i neste omgang kan gi andre forurensingsutfordringer.

3.3.1.3 Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Evalueringen av «Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2004-2008)», viser at målsetningene i forrige planperiode ikke ble nådd. Omsetningen er ikke redusert, men det har vært en dreining mot midler med lavere helse- og miljørisiko, jf. figur 3.5. Den nye handlingsplanen for perioden 2010-2014 viderefører målsetningene om å redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler i norsk landbruk, og redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av slike midler.

Figur 3.5 Utvikling i omsetning og utvikling i risiko basert på risikoindikatorer for helse og miljø.

Figur 3.5 Utvikling i omsetning og utvikling i risiko basert på risikoindikatorer for helse og miljø.

Kilde: Mattilsynet

For å nå målsetningene vektlegges økt kunnskap om riktig bruk av plantevernmidler, alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere, en videreføring av et godt godkjenningssystem for plantevernmidler, samt et differensiert avgiftssystem som stimulerer til valg av preparater med lav risiko for helse og miljø. Etter endt planperiode skal minst 70 pst. av brukerne av plantevernmidler i jordbruket ha gode kunnskaper om integrert plantevern, og minst 50 pst. av brukerne benytte integrert plantevern. Integrert plantevern går ut på å kombinere flere ulike tiltak og metoder for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler. Kjemiske plantevernmidler benyttes i kombinasjon med andre planteverntiltak som f.eks. biologisk bekjempelse, fysiske bekjempelsesmetoder, sortsvalg, bruk av vekstskifte, m.v.

For 2010 og 2011 er det bl.a. bevilget midler til en rekke prosjekter hvor integrert plantevern vektlegges. Mange av tiltakene er av langsiktig karakter, og er avhengig av en videreføring for å oppnå optimal effekt.

3.3.1.4 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensning og tap av næringsstoffer. Arealutviklingen henger nært sammen med areal- og kulturlandskapstilskuddet og den generelle økonomien i næringen.

Programmet består av både tilskuddsordninger, miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd, samt forskrift om miljøplan.

Arealutvikling og beiting i utmark

Kun om lag 3 pst. av Norges areal er dyrket. Totalt jordbruksareal i drift har gått ned med ca. 3,8 pst. de siste 10 årene (se også 3.1.1 hvor dette er omtalt).

Beiting i utmark er viktig for ivaretakelse av kulturlandskap og for mange plante-, sopp- og dyrearter. Antall beitedyr på utmark har økt med 11 400 dyr fra 2009 til nær 2 250 000 dyr i 2010. Det er størst økning av sau og lam, men også antall storfe øker. 85 pst. av alle sau og lam går på utmarksbeite, mens andelen storfe på beite er om lag 26 pst. og er svakt økende. De ulike dyreslagene har ulik innvirkning på naturmangfoldet. Det har tidligere vært en stor nedgang i antall storfe på utmarksbeite, så økningen i storfe på beite er positivt, slik at beitetrykket mange steder igjen kan komme opp på et gunstig nivå for naturmangfoldet.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte arbeidet med registrering av bevaringsverdige storferaser. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønderfe og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Det er innført et eget dyretilskudd til bevaringsverdige storferaser. Figur 3.6 viser at det har vært en oppgang i antall dyr for alle rasene siden registreringsarbeidet begynte. Fremdeles regnes alle rasene som truet etter FAOs definisjon av hva som er truet rase (færre enn 1000 hunndyr i avl). Etter 2000, da den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert, har økningen i populasjonsstørrelse vært markant. Spesielt gjelder dette vestlandsk fjordfe og telemarkfe. Sidet trønder- og nordlandsfe ble tatt inn i registeret i 2010.

Figur 3.6 Utviklingen i antall kyr eldre enn to år, fra 1990 til 2010, registrert i Kuregisteret.

Figur 3.6 Utviklingen i antall kyr eldre enn to år, fra 1990 til 2010, registrert i Kuregisteret.

3.3.1.5 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over Jordbruksavtalen. Å bevare spesielle kulturlandskap er et viktig mål innenfor RMP, og det er en rekke forskjellige ordninger for å sikre særskilt skjøtsel av disse. I tillegg er det flere tiltak for å redusere forurensning til vann. I 2010 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 400 mill. kroner. Figur 3.7 viser fordelingen per hovedområde. Tiltak for å ivareta kulturlandskapet og tiltak for å redusere avrenning til vassdrag, får til sammen omlag 77 pst. av midlene i denne perioden. Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene. Fylker med stor andel korndyrking bruker en stor andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de andre fylkene vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper.

Figur 3.7 Fordeling av RMP på hovedområder i 2010

Figur 3.7 Fordeling av RMP på hovedområder i 2010

For å begrense avrenning av næringsstoff og partikler til vassdrag, er endret jordarbeiding (ikke høstpløying – areal i stubb om vinteren) den klart største ordningen. Andelen stubbåker av totalt kornareal er i overkant av 50 pst. Andelen har flatet ut de siste årene, etter en økning de første årene etter innføring av RMP. Dette skyldes at fylkene har målrettet virkemiddelbruken mot de mest erosjonsutsatte arealene, og gitt mindre til andre arealer. Dette øker miljøeffekten av ordningene, men gir noe lavere totalandel av arealet. Tiltaket bidrar også til å redusere CO2-utslipp fra jordbruksjord.

3.3.1.6 Nasjonalt pilotprosjekt for mer miljøvennlig håndtering av husdyrgjødsel

I jordbruksoppgjøret 2007 ble det bestemt å etablere en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. Dette innebærer at det blir gitt tilskudd til produsenter i utvalgte områder som benytter mer miljøvennlige måter å spre husdyrgjødsla på enn tradisjonell spredning. Spredning av husdyrgjødsel fører til tap av både ammoniakk (NH3) og lystgass (N2O) til luft. Ammoniakkutslipp fra jordbruket utgjør om lag 90 pst. av de totale utslippene av ammoniakk i Norge. Husdyrgjødsel står for om lag 90 pst. av jordbruksutslippene, der den største delen kommer fra gjødselspredning. Pilotprosjektet startet opp i 2008, og har pågått i 3 år. Prosjektet som startet i utvalgte områder i Buskerud, Hedmark og Rogaland, ble utvidet til å gjelde Sogn- og Fjordane i 2009 og Nord-Trøndelag i 2010. I 2010 har ordningen dekket et område på 170 000 daa. Bioforsk har etter 2010-sesongen evaluert ordningen på oppdrag fra SLF. Evalueringen har basert seg på forskningsresultater i Norge og utlandet. Disse viser at denne typen spredemetoder gir en betydelig reduksjon av ammoniakkutslippene sammenlignet med bredspredning. Spredemetodene vil også gi lavere avrenning av fosfor og de reduserer lukt. Spredemetodene som har fått tilskudd reduserer ammoniakkutslippene med 20 til 60 pst. NILF jobber med å kartlegge kostnader og nytte ved tiltaket.

3.3.1.7 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsprogram

Spesielle miljøtiltak i jordbruket

Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL) skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket, utover det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Ordningen forvaltes av kommunene og var for 2010 på 120 mill. kroner. På nasjonalt nivå går ca. 80 pst. av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme kulturlandskap og kulturmiljøer, og nær 20 pst. til tiltak for å redusere forurensning. Investeringsstøtte til organisert beitebruk ble tatt ut av SMIL fra 2010. Figur 3.8 viser hvordan kulturlandskaps- og forurensningstiltak er fordelt på formålsgrupper. Hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning, mens freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene for bevaring av kulturlandskap.

Figur 3.8 Fordeling av kulturlandskaps- og forurensningstiltak innenfor SMIL-ordningen, fordelt på noen formålsgrupper i 2009.

Figur 3.8 Fordeling av kulturlandskaps- og forurensningstiltak innenfor SMIL-ordningen, fordelt på noen formålsgrupper i 2009.

Organisert beitebruk

Beiting bidrar til å vedlikeholde kulturlandskapet ved å holde det åpent, og er positivt for en rekke arter. Investeringsstøtte til organisert beitebruk har økt med 5 mill. kroner til 11 mill. kroner i 2011. Tilskudd gis til beitelag for investeringer, eksempelvis til gjerder og elektronisk overvåking (radiobjeller). Investeringsstøtten legger grunnlag for et mer effektivt beitehold, og en bedre utnyttelse av beiteressursene. Midlene til organisert beitebruk ses i sammenheng med nasjonalt beiteprosjekt, jf. kapittel 3.1.3.11. I tillegg bidrar Miljøverndepartementet med 7,5 mill. kroner til elektronisk overvåking.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket

Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet samfinansierer en satsing på utvalgte kulturlandskap. Det er 22 utvalgte kulturlandskap som er valgt ut på bakgrunn av store biologiske, jordbruks- og kulturhistoriske verdier. Arbeidet med å iverksette tiltak for å ivareta disse områdene er godt i gang, og det er et økende antall skjøtselavtaler med grunneiere og jordbruksforetak. I 2010 og 2011 er det bevilget 14 mill. kroner til satsingen, hvorav 8 mill. kroner fra jordbruksavtalen.

Verdensarv

Over jordbruksavtalen bevilges det 3 mill. kroner til verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan. Jordbruk og jordbrukets kulturlandskap er en viktig del av verdiene som ligger til grunn for verdensarvstatusen. Det er utarbeidet forvaltnings- og tiltaksplaner for begge områdene. Miljøverndepartementet samfinansierer satsingen med 3 mill. kroner. Det rapporteres om god oppslutning om tiltakene fra jordbruksforetakene som tar del i ordningene, og at tiltakene gir ønskede miljøeffekter.

Tiltak for å redusere beiteskader av gås

Formålet med ordningen er å tilrettelegge beitearealer for gås (kortnebbgås og kvitkinngås) for å redusere konflikten mellom beitende gås og jordbruksproduksjon. Miljøverndepartementet finansierer overvåkingsarbeid gjennom bevilgning til Norsk institutt for naturforskning (NINA) som gjør årlige registreringer av trekk- og landingsmønstre, slik at ordningen kan målrettes. Det er ca. 150 tilskuddsmottakere i ordningen. Det rapporteres at ordningen fungerer etter hensikten, men at utfordringene øker p.g.a. økende bestander av gås.

3.3.2 Økologisk produksjon og forbruk

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området skjer med utgangspunkt i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk!.

3.3.2.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper utgjorde omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen 1,0 pst. av total omsetning innen sammenlignbare varegrupper i 2010. Etter flere år med økning i markedet for økologiske varer (i verdi), har det vært en liten nedgang i omsetningen i 2010.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for nær 1,2 mrd. kroner i 2010, og av dette utgjorde ca. 220 mill. kroner omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen. Omsetningen via andre salgskanaler økte med 7 pst. i 2010. Eksempler på slike kanaler er storhusholdninger, Bondens marked, bakerier og abonnementssalg.

Generelt viser tall fra dagligvarehandelen en synkende etterspørsel. NOU 2011:14 Mat, makt og avmakt, viser blant annet til at betalingsviljen for økologiske produkter varierer mellom produktgrupper. I kjølvannet av finanskrisen ble forbrukerne mer bevisste på pris, noe som blant annet kan observeres ved at lavprisbutikkene vant markedsandeler.

Utvalget mener at økte priser på økologiske produkter, redusert tilgjengelighet og sterkere konkurranse på pris, er faktorer som kan forklare nedgangen i salget av økologiske varer.

Meierivarer er den største varegruppen av økologiske matvarer (ca. 230 mill. kroner), og hadde en nedgang på 5 pst. fra 2009. Tabell 3.7 viser andel økologiske varer av total omsetning og endring siden 2009 for et utvalg varer. Kjøttvarer utgjør en relativt liten del av den økologiske omsetningen.

Tabell 3.7 Prosentvis andel økologiske varer av total omsetning (i verdi) i 2010 og prosentvis endring fra 2009 til 2010

Utvalg økologiske varer

Omsetning i mill. kroner i 2010

Omsetning i pst. av totalomsetning i 2010

Endring i pst. fra 2009 til 2010

Barnemat

71,5

15,0

28,0

Egg

79,2

4,7

5,0

Grønnsaker

174,0

2,0

3,0

Meieriprodukter

227,5

1,7

-5,0

Kornprodukter og bakevarer

138,8

1,2

-15,0

Kjøtt

24,9

0,2

-3,0

3.3.2.2 Produksjonsutvikling

Økologisk produksjon utgjør små, men økende andeler av den totale produksjonen innen de ulike produksjonsområdene. Figur 3.9 viser utvikling i antall jordbruksforetak med økologisk drift og økologisk- og karensareal for perioden 1991-2010. De økologiske arealene i 2010 var på ca. 470 000 dekar, og utgjorde ca. 4,7 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,7 pst.).

Figur 3.9 Jordbruksbedrifter med økologisk drift, og økologisk- og karensareal. Hele landet,  1991 – 2010.

Figur 3.9 Jordbruksbedrifter med økologisk drift, og økologisk- og karensareal. Hele landet, 1991 – 2010.

Kilde: Debio.

Eng-, beite- og fôrarealer utgjør hoveddelen av de økologiske jordbruksarealene. Korn og oljevekster utgjør 2,2 pst. av det totale kornarealet.

Det er store regionale variasjoner i andelen jordbruksarealer som er i økologisk drift. Sør-Trøndelag (8,2 pst.) og Buskerud (7,6 pst.) hadde de høyeste andelene økologiske arealer i 2010, mens Rogaland hadde lavest andel (0,7 pst.). Den kraftigste veksten i areal har Aust-Agder og Vestfold med over 30 pst.

De økologiske husdyrene utgjør foreløpig en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Antallet økologiske dyr økte imidlertid for nesten alle husdyrslag i 2010. Størst økning var det for økologisk gris, med en økning på 30 pst. Likevel utgjør økologisk gris bare 0,3 pst. av landets griser. Antallet økologiske melkekyr økte også og andelen utgjør nå 3,6 pst. av antall melkekyr i Norge.

Andelen med økologisk sau og lam utgjør 4,6 pst. Antall økologiske verpehøns har hatt en nedgang fra 2009 til 2010. Andelen økologiske verpehøns utgjør nå 3,8 pst. av totalt antall verpehøns.

32 pst. av det økologiske grovfôrarealet er på jordbruksforetak som ikke har økologisk kjøtt- og melkeproduksjon. Dette tyder på at en del produsenter ser seg tjent med kun å legge om planteproduksjonen til økologisk grovfôr uten å legge om husdyrproduksjonen.

Tabell 3.8 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Vest- Europa. Som det framgår av tabellen er Norge på nivå med sentrale land i Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.

Tabell 3.8 Økologisk areal (inkl. karens) og %-andel av totalt jordbruk i 2009, hektar

Land

Hektar

% økologisk

Danmark

150 104

5,6

Frankrike

677 513

2,5

Tyskland

947 115

5,6

Norge

56 737

5,5

Sverige

391 524

12,6

Storbritannia

721 726

4,5

Kilde: http://www.organic-world.net/statistics-europe- production.html

3.3.2.3 Utviklingsprosjekter

Det ble for 2010 satt av 43 mill. kroner til prosjekter som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen. Disse utviklingsmidlene er forvaltet av SLF og går til å gjennomføre fylkenes handlingsplaner, økologiske foregangsfylker, utviklingsprosjekter innen veiledning, produktutvikling og markedsutvikling. I tillegg er det avsatt 2 mill. kroner til generisk markedsføring av økologiske produkter i regi av KSL Matmerk.

I 2009 ble Buskerud, Nord- og Sør-Trøndelag, Hordaland og Sogn og Fjordane, Oslo og Akershus og Østfold og Vestfold tildelt status som økologiske foregangsfylker. Foregangsstatus innebærer at fylket er gitt et særskilt ansvar innenfor et utviklingsområde for økologisk produksjon og forbruk. Kunnskapen og kompetansen som utvikles skal være overførbar til tilsvarende aktivitet andre steder i landet. Tilsammen representerer foregangsfylkene et bredt spekter av satsningsområdene innenfor både produksjon og forbruk av økologisk mat. Arbeidet er godt i gang i alle regioner. Fylkesmannen har det administrative ansvaret for aktivitetene.

3.4 Inntekts- og kostnadsutviklingen

3.4.1 Inntektsutvikling

Fra 2006 til 2011 har bruttoinntektene i jordbruket økt med vel 6 mrd. kroner, etter at de lå nokså stabilt rundt 30 mrd. kroner i en årrekke. Kostnadene, utenom renter, har økt med 3 ¾ mrd. kroner. Fra 2009 til 2011 øker bruttoinntektene med 2,1 mrd. kroner, mens kostnadene øker med 0,8 mrd. kroner. Normalisert realrentekostnad er beregnet å øke svakt i perioden, slik at resultatmålet Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker med om lag 0,6 mrd. kroner.

Tabell 3.9 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2009 til budsjetterte tall for 2011 iflg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

Tabell 3.9 Utviklingen i inntekter og kostnader i mill. kroner, samt vederlag til arbeid og egenkapital i kroner per årsverk i flg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper.

2009

2010

2011

10/09

11/10

Prosent

Prosent

Produksjonsinntekter, mill. kr.

25 471

26 173

26 085

2,8 %

-0,3 %

Direkte tilskudd, mill. kr.

9 446

9 789

10 252

3,6 %

4,7 %

Sum inntekter, mill. kr.

34 917

35 962

36 337

3,0 %

1,0 %

Driftskostnader, mill.kr.

16 453

16 338

16 809

-0,7 %

2,9 %

Kapitalkostnader, mill. kr.

7 367

7 217

7 861

-2,0 %

8,9 %

Sum kostnader, mill. kr.

23 820

23 556

24 670

-1,1 %

4,7 %

Vederlag arbeid og egenkapital, mill. kr.

11 097

12 407

11 666

11,8 %

-6,0 %

Antall årsverk

57 300

55 000

53 200

-4,0 %

-3,3 %

Kroner pr. årsverk

193 700

225 600

219 300

16,5 %

-2,8 %

Verdi skatteordning, kr. pr. årsverk

20 700

23 300

23 500

Totalt, kr. pr. årsverk

214 400

248 900

242 800

16,1 %

-2,5 %

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Årets beregninger viser en inntektsøkning fra 2009 til 2010 på 16,1 pst., eller 34 500 kroner per årsverk. Det er 2 000 kroner mer enn lagt til grunn av avtalepartene i fjor, og skyldes bl.a. noe større reduksjon i arbeidsforbruk og høyere etterbetaling for TINEs produsenter enn budsjettert. Fra 2010 til 2011 budsjetteres det med en inntektsreduksjon på 2,5 pst., tilsvarende 6 100 kroner per årsverk. Det er 12 500 kroner svakere enn partene la til grunn for avtalen i fjor. Foruten den høye melkeprisen i 2010, er hovedårsakene:

  • Budsjettnemnda budsjetterer med en reduksjon i produksjonen på 0,7 pst.,

  • økt brutto pristap på 100 mill. kroner fra 2010 til 2011 som følge av manglende målprisoppnåelse og økt omsetningsavgift

  • sterkere økning i driftskostnadene, spesielt for mineralgjødsel og energi

For perioden 2006 til 2011 er inntektsøkningen per årsverk beregnet til 53,8 pst., eller 84 900 kroner. Økningen for andre grupper har vært henholdsvis. 25,3 pst., eller 91 200 kroner.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå, og beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder. Bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. Samtidig er inntektsnivået høyere i referansebrukene. Det henger sammen med at deltagerbrukene er rekruttert blant de om lag 70 pst. av jordbruksforetakene som har størst driftsomfang.

Tabell 3.10 viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk for referansebrukene i årene 2009 til 2011.

Tabell 3.10 Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk på referansebrukene. Inntektsverdi av jordbruksfradraget ved ligningen er lagt til.

2009

2010

2011

09 til 10

10 til 11

09 til 11

1

Melk og storfe, 21 årskyr

246 300

286 700

295 900

40 400

9 200

49 600

2

Korn, 335 daa

188 700

218 500

157 900

29 800

-60 600

-30 800

3

Sau, 142 vinterfôra

174 800

197 500

210 000

22 700

12 500

35 200

4

Melkegeit, 90 årsgeiter

279 800

312 000

318 700

32 200

6 700

38 900

5

Svin og korn, 45 avlssvin

251 600

277 500

219 100

25 900

-58 400

-32 500

6

Egg og planteprodukter, 5 600 høner

284 800

299 000

296 100

14 200

-2 900

11 300

7

Poteter og korn, 87 daa poteter

264 300

297 600

247 800

33 300

-49 800

-16 500

8

Ammeku/storfeslakt, 26 ammekyr

172 000

199 200

208 900

27 200

9 700

36 900

9

Frukt/bær og sau, 48 daa frukt

269 700

294 700

298 600

25 000

3 900

28 900

10

Fjørfekjøtt og planteprodukter

257 900

315 300

315 100

57 400

-200

57 200

11

Økologisk melk, 23 årskyr

298 900

324 500

333 400

25 600

8 900

34 500

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra 2009 til 2010. Økningen var sterkest på referansebrukene med melk og med fjørfekjøtt/planteprodukter. Egg og planteprodukter hadde den minste økningen. Fra 2010 til 2011 er utviklingen svakere, med klart best utvikling for det grasbaserte husdyrholdet. Bruk med korn som hovedproduksjon eller i kombinasjon, har den svakeste utviklingen. Nettoresultatet i kornproduksjonen påvirkes sterkt av svingninger i gjødselprisene. I tillegg har Budsjettnemnda beregnet en relativt sterk produktivitetsnedgang. Produktivitetsberegningen for korn er særlig usikker og resultatet svinger til dels mye fra år til år.

Budsjettnemnda har i år endret utvalgskriteriene for referansebruk nr. 12, 13 og 14, med melkeproduksjon, for å gi et bedre bilde av inntektsforskjeller mellom foretak av ulik størrelse. I tillegg er det etablert et nytt referansebruk, nr. 28, som er et fellesforetak/ samdrift. Hønetallet på referansebruk nr. 6 er økt med nesten 1 000 høner, sammenlignet med fjorårets materiale, for å vise inntektssituasjonen til de som har tilpasset seg de nye innredningskravene. Det vil være stor variasjon rundt gjennomsnittet i de enkelte produksjoner, bl.a. som følge av investeringstidspunkt, ulike driftsmåter, omfang av leasing osv. Det vises til nærmere omtale i kapittel 6.2.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.11 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, iflg. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2010. Avtalepartene har lagt til grunn en inntektsvekst på 3,85 pst. for 2011. For 2012 er det lagt til grunn 4,1 pst., som anslått av SSB i Økonomiske analyser, nr. 1/2011.

Tabell 3.11 Lønnsutviklingen for andre grupper1

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

Andre grupper i %

5,4 %

6,3 %

4,2 %

3,5 %

3,85 %

4,1 %

Andre i kr. (DTBU-nivå)

360 000

379 400

403 300

420 200

434 900

451 600

470 100

Økning i kr.

19 400

23 900

16 900

14 700

16 700

18 500

1 Utvikling fra 2006 og nivå i 2010 fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene

3.4.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Som det går fram av tabell 3.9, falt både driftskostnadene og kapitalkostnadene fra 2009 til 2010. Driftskostnadene falt med 0,7 pst, særlig p.g.a. kraftig fall i gjødselprisene. Kapitalkostnadene falt med 2 pst. p.g.a. reduksjon i normalisert realrente. Totalt, inkl. realrente, falt kostnadene med 265 mill. kroner.

Fra 2010 til 2011 regner Budsjettnemnda med en total kostnadsvekst på 1 115 mill. kroner. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 2,9 pst., eller om lag 470 mill. kroner. Kostnadsveksten er størst for mineralgjødsel, som budsjetteres å øke med vel 21 pst., eller 245 mill. kroner. Energikostnadene er budsjettert opp med 4,2 pst.

Den sterke prisveksten på gjødsel har bidratt til at det budsjetteres med at mengden mineralgjødsel i 2011 vil være 18 pst. lavere enn gjennomsnittet av årene 2000-2007, til tross for en økning fra 2010 til 2011. Tilført mengde nitrogen per dekar er om lag 11 pst. lavere enn i perioden 2000-2007, jf. tabell 3.12.

Tabell 3.12 Næringsforbruk av nitrogen, fosfor og kalium

Jordbruks-

Nitrogen

Fosfor

Kalium

Verdistoff

areal i daa

Tonn

Kg/daa

Tonn

Kg/daa

Tonn

Kg/daa

Tonn

2003/04

10 397

105 096

10,1

12 786

1,2

46 281

4,5

164 163

2004/05

10 354

106 882

10,3

12 660

1,2

45 926

4,4

165 468

2005/06

10 345

104 088

10,1

12 431

1,2

45 359

4,4

161 878

2006/07

10 320

107 588

10,4

12 155

1,2

45 253

4,4

164 996

2007/08

10 245

103 027

10,1

11 656

1,1

43 810

4,3

158 493

2008/091

10 143

93 823

9,3

8 561

0,8

33 277

3,3

135 661

2009/10

10 068

85 131

8,5

7 938

0,8

32 380

3,2

125 449

2010/11

9 985

91 557

9,2

8 280

0,8

32 972

3,3

132 809

1 Inkl. verdistoff av 65 000 tonn handelsgjødsel som ble overlagret fra 2007 til 2008.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å øke med 8,9 pst. eller 644 mill. kroner fra 2010 til 2011. Det er særlig den normaliserte realrentekostnaden som øker, med 424 mill. kroner. Kapitalslit og leasing øker også, med henholdsvis 2,7 og 7,0 pst.

Investeringene nådde sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2002, men har siden økt. De siste årene har investeringsvolumet vært noenlunde stabilt, med en viss reduksjon i 2009, iflg. Budsjettnemnda. Figur 3.10 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i nominelle verdier etter 1990. Utviklingen i investeringene har vært mer positive enn det Budsjettnemnda la til grunn i fjor, bl.a. etter oppretting av feil i SSBs statistikk for igangsatte landbruksbygg.

Figur 3.10 Utvikling i bruttoinvesteringer. Løpende kroner.

Figur 3.10 Utvikling i bruttoinvesteringer. Løpende kroner.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.4.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 2,5 pst. av samlet sysselsetting i 2009, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. Tabell 3.13 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere. SSBs fullstendige jordbrukstelling for 2010 viser en noe større reduksjon i arbeidsforbruket enn det Budsjettnemnda har regnet med de siste årene.

Etter 2005 viser tallene fra Budsjettnemnda en redusert avgangstakt for antall jordbruksbedrifter, mens reduksjonen i samlet sysselsetting ligger relativt stabilt på om lag 3,5 pst. per år. Det anslås en reduksjon i antall årsverk fra 2009 til 2010 på 4,0 pst. og fra 2010 til 2011 på 3,3 pst. Fra 2011 til 2012 anslår Budsjettnemnda en reduksjon i antall årsverk på om lag 3,2 pst.

Tabell 3.13 Antall jordbruksbedrifter og årsverk i 1000 stk. for landet, 1979-2010

År

1979

1989

1999

2005

2009

2010

2011

2012

Antall jordbruksbedrifter

125,3

99,4

70,7

53,0

47,7

46,2

45,0

43,8

Antall årsverk

134,6

101,2

81,6

65,7

57,3

55,0

53,2

51,5

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.4.4 Strukturutvikling

Siden 1999 er antall jordbruksbedrifter redusert med nesten 35 pst., eller om lag 24 400 bedrifter. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 148 dekar i 1999 til 218 dekar i 2010.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2010 var det 11 414 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Antall eiendommer med aktiv melkekvote var 14 990. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 51 pst. i perioden 1999 til 2010. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til vel 21 melkekyr i 2010. Gjennomsnittlig kvotestørrelse har økt fra 73 200 til 132 300 liter.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 01.03.2009. I 2008 ble det på det meste registrert 2 068 samdrifter, mens det ved kvoteårets start i 2011 ble registrert 1510 samdrifter. Per 01.03.2011 utgjorde samdrifter 14 pst. av alle foretak med melkeproduksjon. 59 pst. av samdriftene består av 2 medlemmer.

Antall dekar korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 150 dekar i 1999 til 227 dekar i 2010. I samme periode økte gjennomsnittlig sauebesetning fra 42 til 63 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra 2 400 til 5 600 fra 1999 til 2010, når bedrifter med under 100 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med avlsgris har økt fra 27 til 65 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller dekar preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer bl.a. at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 41 pst. SLFs registrering av jordleiepriser viser at leieprisene for arealer til korn- og potetdyrking har økt siden 2000, mens prisene ellers har holdt seg om lag på samme nivå, eller gått ned jf. tabell 3.14.

Tabell 3.14 Prisindeks for jordleie for hver enkelt driftsform, (2000 = 100)

År

2000

2002

2004

2006

2008

2009

2010

Grasdyrking

100

81

86

95

92

100

92

Korndyrking

100

96

95

105

105

110

112

Grønnsakdyrking

100

85

91

103

99

95

103

Potetdyrking

100

91

87

106

117

112

112

Kulturbeite

100

92

87

104

92

92

79

Kilde: Statens landbruksforvaltning

3.4.5 Produktivitet

Årets beregninger fra Budsjettnemnda, med oppdatert tallgrunnlag, viser at jordbrukssektoren de siste 10 årene har hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 6 pst. per år og en økning i multifaktorproduktivitet på 2,2 pst. per år. Iflg. Nasjonalregnskapet var økningen i arbeidskraftproduktiviteten for private fastlandsnæringer i perioden 1991-2009 2,4 pst. per år, mens total faktorproduktivitet økte med 1,9 pst. per år.

3.4.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er deretter synkende med noe årlig variasjon. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, iflg. OECD. Norge har, sammen med Sveits, Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært 61 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 22 i 2008. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil imidlertid ha særlig stor betydning.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og i andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Tabell 3.15 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

Tabell 3.15 Gjennomsnittlig PSE for Norge og andre land

1986-88

2007-09

2007

2008

2009

OECD-gjennomsnitt

37

22

22

21

22

EU

39

23

24

22

24

Norge

70

61

57

60

66

Sveits

76

58

54

57

63

Island

77

53

58

53

48

Japan

64

47

46

48

48

Korea

68

52

58

46

52

Kilde: OECD (2010), Agricultural Policies in OECD Countries 2010 – At a glance

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2008 på -40 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -10 pst.

3.5 Målretting og forenkling, styring og kontroll

Riksrevisjonen har i sin forvaltningsrevisjon stilt spørsmål ved om behovet for forenkling kan ivaretas og forsterkes innenfor dagens virkemiddelsystem. De rettighetsbaserte generelle tilskuddene som måles ut på grunnlag av areal og dyr, samt pristilskuddene per kg/l har generelt lave transaksjonskostnader. De målrettede og spesifikke tilskuddene har både et mer komplisert regelverk, og krever større forvaltningskostnader. Det er derfor i de fleste tilfeller vanskelig å oppnå både målretting og forenkling samtidig.

Riksrevisjonen mener i sin gjennomgang at det kan stilles spørsmål ved om Landbruks- og matdepartementet har tilstrekkelig oppmerksomhet på målretting av de rettighetsbaserte tilskuddene. Generelt blir lovverket brukt i større grad for å sikre viktige miljøhensyn enn for de andre målene i landbrukspolitikken. Mange av tilskuddene for å nå de øvrige målene, har også en miljøeffekt eller en kopling til miljøkrav. I tillegg er det flere spesifikke ordninger som skal bidra til å nå miljømålene. Det gjelder f.eks. de regionale miljøprogrammene som også er utformet som rettighetsbaserte ordninger for å sikre en enklere forvaltning.

Departementet har de seneste årene lagt vekt på enkelt regelverk og enkel forvaltning av de store tilskuddsordningene, som har formål som inntekt, produksjon og vanlig jordbruksdrift. I styringsdialogen med de underliggende forvaltningsorgan legger departementet særlig vekt på å gi klare og gode styringssignaler. Departementet har en omfattende styringsdialog med de underliggende organer både skriftlig og gjennom institusjonaliserte møter. Ved siden av styringen av forvaltningsorganer som er direkte underlagt departementet, gjennomføres det også styringsmøter med alle fylkesmannsembeter hvert andre år.

Riksrevisjonen reiser spørsmål ved om det i lys av tilskuddenes omfang og kompleksitet på jordbruksområdet, er etablert et tilstrekkelig robust kontrollsystem. Departementet og forvaltningen arbeider kontinuerlig med å få et så robust kontrollsystem som mulig. LMD er godt kjent med ressurssituasjonen i landbruksforvaltningen i kommunene, og har derfor iverksatt flere tiltak for å bedre denne situasjonen.

Statens landbruksforvaltning (SLF), som har ansvar for utbetaling av aktuelle tilskudd og kontroll, har gjennomført et omfattende kontrollprosjekt i samarbeid med fylkesmennene og KS for å styrke fylkesmennenes kontrollfunksjon på landbruksområdet. Med grunnlag i kontrollprosjektet stiller SLF nå krav om at fylkesmannen hvert år skal utarbeide en risikobasert kontrollplan og gjennomføre forvaltningskontroll av kommuner, samt foretakskontroll.

Når det gjelder kompetanse i landbruksforvaltningen, har fylkesmannen og SLF en god og kontinuerlig oppfølging gjennom løpende veiledning og rådgivning, kommunebesøk med fokus på landbruk som en del av fylkesmannens samlede oppfølging av kommunenes oppgaver og ansvar for gjennomføring av nasjonal politikk, særskilte kommunesamlinger og kompetansetiltak rettet mot de landbruksansvarlige i kommunene.

Departementet legger til grunn at det er et kontinuerlig behov for forbedring av kontrollsystemet. Undersøkelser viser likevel at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett er begrenset. Gjennom å utnytte de eksisterende organer kan man dra nytte av eksisterende kompetanse.

Til dokumentets forside