1 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2011
1.1 St.meld. nr. 19 (1999-2000)
St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon ble behandlet i Stortinget 9. mai 2000. I Innst. S. nr. 167 slutter flertallet i Næringskomiteen seg til hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr. 19. Meldingen legger vekt på landbrukets samlede bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken. I komiteens merknader heter det bl.a.:
«Komiteen mener landbruket i tråd med samfunnets behov skal:
produsere helsemessig trygg mat av høy kvalitet med bakgrunn i forbrukernes preferanser
produsere andre varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser
produsere fellesgoder som livskraftige bygder, et bredt spekter av miljø- og kulturgoder, og sikre en langsiktig matforsyning.
Komiteen vil understreke at sumvirkningen av landbrukets ulike funksjoner representerer næringens totale samfunnsnytte, og legger til grunn at en attraktiv landbruksnæring og aktiv matproduksjon over hele landet er et viktig grunnlag for å få løst sentrale samfunnsoppgaver på en god måte.
Komiteen mener norsk jordbruk både på kort og lang sikt skal bidra til å sikre forbrukerne en stabil og god matforsyning. Jordbruket skal produsere for å dekke etterspørselen etter varer det er naturlig grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de til enhver tid gjeldende handelspolitiske rammer. Produksjonsmengden må tilpasses slik at markedet balanseres over tid. Maten skal produseres på en etisk akseptabel og økologisk og samfunnsmessig bærekraftig måte.»
1.2 Regjeringens politiske plattform
I Politisk plattform for flertallsregjeringen 2009-2013 heter det om landbruksområdet:
«En variert landbruks- og matproduksjon over hele landet
Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. De siste års matkriser viser betydningen av dette. Landbruks- og matpolitikken legger grunnlaget for næringer og opplevelser innen utmark, reiseliv, næringsmiddelindustri, åpne kulturlandskap og biologisk mangfold. Matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende og mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet som gir attraktive arbeidsplasser og sikrer rekruttering. Med sikte på å legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk vil regjeringen gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding.
Regjeringen vil:
videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode
gjennomgå landbruks- og matpolitikken i en egen stortingsmelding
videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene. Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer fra hele landet skal sikres
sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking av det grasbaserte husdyrholdet
sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Norge skal arbeide internasjonalt for et internasjonalt rammeverk (EØS/WTO) som sikrer dette. Ved en eventuell ny WTO-avtale skal regjeringen ta i bruk alle de virkemidler avtalen gir til å sikre norsk landbruksproduksjon og norsk næringsmiddelindustri. Ved en slik avtale må det gis kompensasjon for tap av inntekt. Eventuell videreutvikling av våre avtaler med EU må utformes på en gjensidig fordelaktig basis innenfor partenes respektive landbrukspolitikk
gjøre landbruket til en del av klimaløsningen ved å følge opp St. meld. nr. 39 (2008-2009). Vurdere virkemidler for å utvikle biogassanlegg og industrielle verdikjeder for bioenergi med basis i landbrukets ressurser står her sentralt
følge opp høringsnotatet om jordvernpolitikken, deriblant vurdere en hjemmel for varig vern av dyrket jord
stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge. Vi skal videreføre en restriktiv holdning
øke landbruksbistanden for å styrke global matsikkerhet
sikre en livskraftig reindriftsnæring i balanse med beiteressursene, og som medvirker til å opprettholde samisk egenart. Vi vil evaluere reindriftsforvaltningen
at det skal være et mål at 15 prosent av matproduksjonen og matforbruket i 2020 skal være økologisk
stimulere til økt satsing innenfor vare- og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv, utmarksnæringer og «inn på tunet»
sikre grunnutdanning og videreutdanning i landbruket og øke konkurranse og innovasjonsaktiviteten i hele verdikjeden for mat og andre landbruksbaserte næringer gjennom økt satsing på kunnskap og forskning.»
Erklæringen omfatter spørsmål både innenfor og utenfor jordbruksavtalens ansvarsområde.
1.3 Stortingets behandling av tidligere jordbruksoppgjør
Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2010 (Innst. 364 S (2009-2010)), uttalte Næringskomiteen:
«Komiteen er opptatt av at landbruket skal produsere trygg mat av høy kvalitet, med bakgrunn i forbrukernes preferanser og samfunnets behov. Landbruket skal produsere varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser, og sikre langsiktig matforsyning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at landbruket og ressursene knyttet til landbrukseiendommene spiller en viktig rolle for sysselsetting og bosetting i store deler av landet, og vil legge til rette for at næringen kan utvikle seg på en god måte framover.
Flertallet viser til at jordbruket, i tillegg til å produsere mat, også medvirker til å produsere fellesgoder som livskraftige og levende bygder, og et bredt spekter av miljø- og kulturgoder.
Flertallet viser også til Stortingets behandling av St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringen – landbruket en del av løsningen, jf. Innst. S. nr. 100 (2008–2010) om landbrukets tilpasninger til klimautfordringene, og hvor betydningen av et aktivt og bærekraftig skogbruk som tar hensyn til det biologiske mangfoldet, ble understreket sterkt både i næringssammenheng og ikke minst i forhold til skogbrukets store betydning i klimasammenheng.
Flertallet er opptatt av å sikre lønnsomheten i landbruket ved å stimulere til at landbrukseiendommenes totale ressurser blir utnyttet på en optimal måte. Det vil bidra til et aktivt landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at jordbruksavtalen bidrar til denne utviklingen gjennom en markert satsing på det grasbaserte husdyrholdet, og med en klar distriktsprofil i virkemiddelbruken. Mangfoldet i bruksstørrelse og produksjon over hele landet er et viktig fundament for landbrukets legitimitet i befolkningen. Budsjettoverføringene i jordbruksavtalen kan bare forsvares gjennom at distriktslandbruket blir opprettholdt og at landbruket også i årene framover i stor grad skal dekke innenlands etterspørsel etter de produkter det er naturlig å produsere her i landet.
Dette flertallet viser videre til at klimaendringene gjør matproduksjonen i verden mer ustabil, og at denne situasjonen sammen med matvarekrisen og finanskrisen, bygger opp under verdien av det norske landbruket.
Dette flertallet viser til at jordbruket de siste 10 årene har hatt en gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsframgang på 4,8 pst. per år, noe som er betydelig høyere enn andre fastlandsnæringer.
Dette flertallet viser til at det har vært en sterk strukturendring i norsk landbruk ved at mange bruk er lagt ned og/eller innlemmet i nabobruk. Selv om denne tendensen har flatet noe ut i senere år, mener dette flertallet at det er viktig å ha fokus på denne problemstillingen for å hindre at denne utviklingen går for langt.
Komiteen er opptatt av å sikre landbruket lønnsomhet og langsiktige og stabile rammevilkår.»
1.4 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi
Utviklingen i norsk økonomi
Verdensøkonomien tok seg markert opp i fjor etter det kraftige tilbakeslaget som fulgte finanskrisen. Blant Norges viktigste handelspartnere var det særlig høy vekst i framvoksende økonomier som Kina og India, men også i Sverige, Tyskland og Japan. I industrilandene har oppgangen i første omgang blitt drevet av lageroppbygging og ekspansiv økonomisk politikk, men veksten er etter hvert blitt mer selvdreven ved at privat forbruk og investeringer har tatt seg opp. Framover vil innstramminger i finanspolitikken for å bremse økningen i, og etter hvert bygge ned, offentlig gjeld isolert sett virke dempende på den økonomiske veksten i flere industriland.
Norge klarte seg bedre enn de fleste andre land gjennom den internasjonale finanskrisen. Etter en nedgang på 1,3 pst. i 2009, økte BNP for Fastlands-Norge med 2,2 pst. i fjor. Veksten i aktiviteten i norsk økonomi gjennom fjoråret var relativt bredt basert, med særlig oppgang i industrien, bygg og anlegg og forretningsmessig tjenesteyting. Sett fra etterspørselssiden var det først og fremst økt etterspørsel fra husholdningene og offentlig sektor som drev veksten. Verdiskapingen i fastlandsøkonomien økte med 0,3 pst. i 4. kvartal i fjor, etter at veksten hadde ligget på mellom 0,5 og 1 pst. i de foregående fire kvartalene. Ny statistikk for utviklingen inn i 1. kvartal 2011 tyder på at aktivitetsveksten fortsetter, og forutsetningene for videre vekst i fastlandsøkonomien framover ser ut til å være gode.
Den økonomiske oppgangen gjenspeiles i en bedring i arbeidsmarkedet. Fallet i sysselsettingen snudde til oppgang ved inngangen av 2010, og sysselsettingen økte med 13 000 personer fra 1. til 4. kvartal 2010. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen tyder på at sysselsettingen tok seg videre opp i 1. kvartal i år. Etter å ha ligget på rundt 3½ pst. av arbeidsstyrken gjennom 2010, gikk ledigheten ned til 3¼ pst. som gjennomsnitt i perioden desember-februar i år.
De store utfordringene for konkurranseutsatt sektor har stått sentralt i årets inntektsoppgjør. Det er oppnådd enighet sentralt i flere viktige oppgjør i privat sektor innenfor økonomiske rammer på anslagsvis 3½ – 3¾ pst. Oppgjørene i staten kom til enighet innenfor en ramme for årslønnsveksten på 3,9 pst., og kommunene på 4¼ pst. Regjeringen har i sin politiske plattform understreket behovet for å støtte opp om frontfagsmodellen for å understøtte en lønnsvekst i Norge som er bærekraftig for konkurranseutsatt sektor over tid.
Den økonomiske politikken
Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en strategi for jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter til et nivå som kan opprettholdes over tid. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter det enkelte år tilpasses konjunktursituasjonen. Rammeverket legger således til rette for å bruke budsjettet til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi, både på kort og lang sikt.
Den fleksibiliteten handlingsregelen gir har blitt utnyttet. For å dempe virkningen av finanskrisen og tilbakeslaget internasjonalt ble finanspolitikken lagt om i kraftig ekspansiv retning i 2009. Samtidig brakte den aktive finanspolitikken bruken av oljeinntekter opp på et høyt nivå.
En ekspansiv budsjettpolitikk i nedgangskonjunkturer må motsvares av tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter når den økonomiske aktiviteten tar seg opp og utsiktene ser lysere ut. Veksten i norsk økonomi har nå fått godt fotfeste. Sysselsettingen øker og arbeidsledigheten har holdt seg på et stabilt, lavt nivå over lang tid. Av hensyn til rente, kronekurs og konkurranseutsatt sektor er det i denne situasjonen viktig å holde igjen i finanspolitikken, i tråd med handlingsregelen. Også hensynet til generasjonskontrakten og langsiktig bærekraft i budsjettpolitikken tilsier tilbakeholdenhet i bruken av oljeinntekter i årene framover.
Regjeringen fører en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Basert på den nordiske modellen vil Regjeringen fornye og utvikle de offentlige velferdsordningene og bidra til et arbeidsliv der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves. Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn, en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem og en sterk offentlig sektor. Alle disse delene må virke sammen for at vi skal klare å nå disse målene.