12 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 19

Andre ledd første punktum er endret slik at det ikke lenger bare er politiet som kan motta melding om skifte av bopel, men at slik melding også kan gis til andre deler av utlendingsmyndighetene. I nytt tredje punktum er det tatt inn en forskriftshjemmel, som åpner for at Kongen i forskrift kan gi regler om at melding om skifte av bopel også kan gis til andre enn utlendingsmyndighetene. For øvrig vises det til punkt 9.4.

Til § 43

I andre ledd nytt andre og tredje punktum innføres et krav til samtykke fra den andre forelderen med foreldreansvar når søsken søker familiegjenforening med enslig mindreårig med beskyttelse i Norge og bare én forelder med foreldreansvar får oppholdstillatelse her. Formålet er å sikre at norsk regelverk om familieinnvandring ikke legger til rette for barnebortføring eller i realiteten avgjør konflikter mellom foreldre. Det er unntak fra kravet dersom samtykke er «umulig å innhente» eller «særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse uansett bør gis». Kravet skal forstås og anvendes på samme måte som likelydende krav som allerede følger av utlendingsloven § 42 andre ledd om familiegjenforening mellom barn under 18 år og en forelder med foreldreansvar i Norge, se nærmere omtale i de alminnelige motivene i punkt 8.5.

Nytt fjerde ledd første punktum innebærer at oppholdstillatelse til foreldre og søsken kan nektes dersom hensynet til barnets beste tilsier det. Etter andre punktum gjelder det samme der referansepersonen har blitt over 18 år når det vil stride mot referansepersonens grunnleggende interesser å gi oppholdstillatelse. Formålet med bestemmelsen er å etablere en tydelig sikkerhetsventil slik at barn og unge voksne i Norge ikke blir gjenforent med foreldre eller søsken når dette kan være til skade for barnet/den unge voksne.

Avslagshjemmelen skal ivareta hensynet til det konkrete barnet som er referanseperson i Norge, og er ikke ment benyttet som et generelt innvandringsregulerende tiltak. Hva som er til det beste for barn som gruppe kan likevel være relevant for vektleggingen av konkrete momenter i den enkelte saken, f. eks. i saker der foreldrene har utsatt sitt barn for barneekteskap/tvangsekteskap eller menneskehandel som ledd i familiens migrasjonsstrategi.

Momenter i barnets beste-vurderingen vil blant annet være barnets alder, de forholdene barnet har vært utsatt for i opprinnelseslandet eller på reisen til Norge, hvordan barnet er preget av handlingene, hvordan barnet har det i Norge uten foreldrene, barnets familiemessige nettverk i Norge, om det kan antas at søkerne og den enslige mindreårige har hatt en familietilknytning fram til barnets flukt til Norge, barnets eget ønske om familiegjenforening, i hvilken grad barnet kan opprettholde egen kultur og identitet og om barnet kan opprettholde en viss kontakt med sin familie på annen måte enn gjennom familiegjenforening, for eksempel ved kontakt via digitale kanaler. Oppramsingen er ikke uttømmende. De forholdene som tilsier at det ikke er til barnets beste med familiegjenforening må veie tyngre enn de ulempene en langvarig eller varig familiesplittelse innebærer for at man kan nekte oppholdstillatelse. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vises for øvrig til eksempler og nærmere omtale under punkt 6.5.2.

Adgangen til å nekte tillatelse av hensyn til referansepersonens grunnleggende interesser er en snever unntaksregel hvor referansepersonens eget ønske i størst mulig grad bør respekteres. Referansepersonen har nådd myndighetsalder, og har rett til å bestemme over seg selv. Samtidig må det ses hen til at referansepersonen kan være utsatt for sterkt press fra familien for å sikre familiegjenforening i Norge, og at vedkommende har behov for å beskyttes. Hvorvidt en tillatelse bør nektes må bero på en konkret vurdering av om referansepersonen er i en situasjon som gir grunn til å tro at hen ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser ved å nekte samtykke til familiegjenforening etter lovens § 51 og om det er risiko for at hen vil bli utsatt for skadelige forhold dersom foreldre eller søsken kommer til Norge i familiegjenforening, for eksempel risiko for å bli utsatt for press til å bli værende i et tvangsekteskap, risiko for vold, menneskehandel eller annen utilbørlig utnyttelse, se nærmere under punkt 6.5.1.

Nytt femte ledd innebærer at det kan gis utfyllende regler i forskrift om adgangen til å nekte oppholdstillatelse etter tredje og fjerde ledd.

Til § 51

Nytt fjerde ledd innebærer at førstegangs oppholdstillatelse etter §§ 43 til 45 og 52, som alle gjelder søknad om familiegjenforening med barn, skal nektes dersom referansepersonen har inngått ekteskap, samboerskap eller annen ekteskapslignende forbindelse etter fylte 18 år. Hovedformålet med endringen er å begrense foreldre og søskens rett til familiegjenforening i tilfeller der det i tråd med referansepersonens myndighetsalder kan legges til grunn at hen frivillig har etablert seg med egen kjernefamilie.

Aldersgrensen på 18 år er satt med bakgrunn i regler om at ekteskap inngått i utlandet der én av partene var mindreårige som hovedregel ikke anerkjennes i Norge, jf. ekteskapsloven §§ 18 b første ledd bokstav b og 18 c. Det kan dermed ikke legges til grunn at herboende referanseperson har etablert seg med egen kjernefamilie gjennom barneekteskap. Tilsvarende vil gjelde der barnet har inngått et samboerskap eller annen ekteskapslignende forbindelse før fylte 18 år.

Med «samboer» forstås to voksne som lever sammen i et ekteskapslignende forhold uten å være gift. Samboerforholdet må ha en viss varighet, men det er ikke en forutsetning at samboerforholdet er av en slik art at det ville danne grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 41 om oppholdstillatelse for samboere.

Med «ekteskapslignende forbindelser» forstås utenomrettslige ekteskap som ikke er formelt gyldig, men der forbindelsen er varig, oppleves som bindende og etablerer rettigheter og plikter mellom partene av religiøs, sosial eller kulturell karakter, jf. samme definisjon i straffeloven § 253 første ledd bokstav b, jf. merknader til bestemmelsen i Prop. 66 L (2019–2020).

Det er kun frivillige ekteskap, samboerskap eller ekteskapslignende forbindelser som omfattes av kravet. Referansepersonens sivilstatus skal vurderes ut fra forholdene på vedtakstidspunktet. Dersom det er tvil om et ekteskap mv. er inngått, er det utlendingsmyndighetene som må sannsynliggjøre forholdet.

Endringen innebærer et krav om at herboende referanseperson er uten ektefelle, samboer eller annen ekteskapslignende forbindelse på vedtakstidspunktet. Dette reflekteres gjennom formuleringen «[f]ørstegangs oppholdstillatelse» og «skal nektes». Søknad om en fornyet oppholdstillatelse kan dermed ikke avslås på dette grunnlaget. Dersom referansepersonen inngår slike forbindelser etter at søkerne har fått førstegangstillatelse, vil det imidlertid fortsatt gjelde et krav om at partene skal bo sammen, dersom dette er et vilkår i de nevnte bestemmelsene.

For øvrig vises det til punkt 7.5.

Til § 62

I åttende ledd er det tatt inn mer detaljerte regler om hvor lenge en utlending må ha oppholdt seg i utlandet for at vedkommende mister den permanente oppholdstillatelsen i Norge. Bestemmelsen angir nå hvor langvarig et mellomliggende opphold i Norge skal være for at et opphold i utlandet ikke regnes som sammenhengende. Dette er i dag regulert i utlendingsforskriften, men bestemmelsen løftes nå inn i loven, for å tydeliggjøre og forenkle regelverket. Forslaget innebærer ikke noen realitetsendring.

I niende ledd er forskriftshjemmelen i bokstav c endret. Som følge av endringen i åttende ledd, er det ikke lenger nødvendig med en forskriftshjemmel om hvor langvarig et mellomliggende opphold i Norge skal være for at et opphold i utlandet ikke regnes som sammenhengende. For øvrig vises det til punkt 10.