26 Avhenting og pågripelse ved ungdomsstraff
26.1 Avhenting
26.1.1 Gjeldende rett
Både ved samfunnsstraff og ved prøveløslatelse fra fengselsstraff, plikter domfelte å etterkomme pålegg fra kriminalomsorgen, blant annet om å møte til fastsatt tid og sted, jf. straffegjennomføringsloven § 54 første ledd og § 43 andre ledd.
Det følger av straffeprosessloven § 461 første ledd at kriminalomsorgen skal meddele en domfelt som er på frifot, og som er idømt frihetsstraff eller samfunnsstraff, pålegg om å møte opp til fastsatt tid og sted slik at straffegjennomføringen kan påbegynnes. Dersom domfelte ikke etterkommer et slikt pålegg om å fremstille seg, kan domfelte avhentes av politiet etter begjæring fra kriminalomsorgen, jf. § 461 andre ledd første punktum. Når og hvordan innkalling og eventuelt avhenting skal skje, er nærmere regulert i forskrift 19. mars 2010 nr. 408 om innkalling og utsettelse ved fullbyrding av straff (forskrift om fullbyrding av straff) § 4, jf. § 2. Det skal blant annet fremgå av innkallingen at domfelte vil bli avhentet av politiet dersom han eller hun ikke møter til avtalt tid eller ikke tar kontakt med kriminalomsorgen, jf. straffeprosessloven § 461 andre ledd og forskrift om fullbyrding av straff § 2 tredje ledd andre punktum.
Domfelte kan også avhentes dersom han eller hun uteblir under gjennomføringen av straffen, eller dersom det før påbegynt soning er grunn til å tro at domfelte vil unndra seg fullbyrding av straffen, jf. straffeprosessloven § 461 andre ledd andre punktum. Bestemmelsen gjelder tilsvarende der narkotikaprogram med domstolskontroll eller program mot ruspåvirket kjøring er fastsatt som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse, jf. straffeloven § 37 andre ledd, jf. første ledd bokstav f.
Dersom domfelte bryter vilkår under gjennomføringen av samfunnsstraff, eller vilkår fastsatt i prøvetiden etter løslatelse fra fengselsstraff, kan kriminalomsorgen pålegge den domfelte å møte til innskjerpingssamtale, jf. henholdsvis straffegjennomføringsloven § 58 første ledd og § 44 første ledd. I innskjerpingssamtalen kan det, som konsekvens av bruddet, bli fastsatt nye vilkår som domfelte plikter å overholde. Hvis det er nødvendig for å iverksette en reaksjon etter de nevnte bestemmelsene, kan kriminalomsorgen anmode politiet om å avhente den domfelte, jf. straffegjennomføringsloven § 58 siste ledd og § 44 siste ledd, jf. straffeprosessloven § 461 andre ledd. Forarbeidene gir ingen ytterligere veiledning om hvor langt avhentingshjemmelen rekker.
Etter konfliktrådsloven § 27 første ledd bokstav a plikter ungdommen å møte til fastsatt tid og sted for ungdomsstormøtet, samt i møte med oppfølgingsteamet og i andre møter eller avtaler som fremgår av ungdomsplanen. Det foreligger imidlertid ikke noen hjemmel for avhenting av ungdommer som gjennomfører eller skal gjennomføre en ungdomsreaksjon, og som ikke møter til angitt tid og sted.
Både politiloven og alminnelig tjenesteinstruks for politiet av 22. juni 1990 nr. 3963 (politiinstruksen) har utførlige regler for bruk av makt. Etter politiloven § 6 skal ethvert oppdrag søkes utført gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel. Virkemiddelet skal være forholdsmessig og nødvendig, og fysisk makt skal kun anvendes hvis det er nødvendig og forsvarlig. Når barn er involvert, gjelder det i tillegg spesielle retningslinjer og instrukser. Politidirektoratet har nylig utarbeidet Nasjonal retningslinje for politiets møter med barn av 29. november 2022. Det gjelder et skjerpet forholdsmessighetsprinsipp for bruk av makt mot barn, og politiet skal ha en traumeinformert tilnærming. I oppgaveløsningen skal politiet aktivt følge de barnefaglige prinsippene, som er trygghet, forståelse, forutsigbarhet og involvering – i tråd med den konkrete konteksten. Politiet skal involvere mindreårige og deres foreldre i direkte dialog.
Avhenting av barn og ungdom må gjennomføres på en så skånsom måte som mulig. Dette gjelder både med hensyn til hvem i politiet som foretar avhentingen, at avhenting hovedsakelig skjer med sivilt personell og at det brukes minimalt med makt.
Politiet bistår andre offentlige myndigheter både i straffesaker og i sivile saker. For bistand knyttet til håndtering av personer med psykiske lidelser har Helsedirektoratet og Politidirektoratet utarbeidet rundskrivet Helsetjenestens og politiets ansvar for personer med psykisk lidelse – oppgaver og samarbeid (sist faglig oppdatert 3. juli 2023). I rundskrivets punkt 6 står det:
«Politiet avgjør i utgangspunktet selv på hvilken måte og med hvilke midler bistandsoppdraget skal gjennomføres, jf. politiinstruksen § 13-5. […]
Politiets håndtering av personer med antatt psykisk lidelse skal skje på en mest mulig skånsom måte. Mindre inngripende midler skal vurderes før sterkere midler tas i bruk. Det skal vurderes om det er mulig og hensiktsmessig å gjennomføre oppdraget i sivilt antrekk og med bil uten politimerking.»
26.1.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020
Departementet foreslo å åpne for at ungdom som er idømt ungdomsstraff kan avhentes av politiet. Hjemmel til avhenting ble foreslått inntatt i nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 461.
Etter forslaget skulle ungdommen kunne avhentes av politiet etter begjæring fra ungdomskoordinatoren dersom ungdommen unnlater å etterkomme et pålegg om å møte til ungdomsplanmøte. Det samme skulle gjelde om ungdommen «uteblir under gjennomføringen» av straff, eller om det «før ungdomsstraffen er påbegynt, er grunn til å tro at ungdommen vil unndra seg fullbyrdingen av straff». Formuleringene tilsvarer langt på vei reglene som allerede gjelder for iverksetting og gjennomføring av samfunnsstraff og frihetsstraff etter § 461 første og andre ledd.
Departementet viste til at en tverrfaglig arbeidsgruppe nedsatt av Sekretariatet for konfliktrådene hadde spilt inn at en slik avhentingshjemmel bør vurderes. Bakgrunnen for forslaget var blant annet at en adgang til å sikre at ungdommen møter til ungdomsplanmøtet, eller til senere bruddsamtaler, vil kunne fange opp ungdommen på et tidlig tidspunkt og forhindre brudd under straffegjennomføringen.
26.1.3 Høringsinstansenes syn
Elleve høringsinstanser støtter den foreslåtte lovendringen uten særskilte bemerkninger eller forbehold. Dette er Kriminalomsorgsdirektoratet, Kriminalomsorgen region nord, Kripos, Nordland politidistrikt, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Troms politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete.
Nordland politidistrikt viser til sin erfaring med at ungdommer har kunnet trenere bruddsamtaler i ukesvis, slik at ungdommen i realiteten har trukket samtykket uten at politi eller konfliktråd har hatt mulighet til å hente dem inn for en avklarende prat, og for å få fortgang i saksbehandlingen. Forslaget vil ifølge politidistriktet bidra til å øke forståelsen av at ungdomsstraffen er en straffereaksjon, der fravær av oppfyllelse har en konsekvens.
Seks høringsinstanser støtter at det innføres en avhentingshjemmel, men med bemerkninger eller under enkelte forutsetninger. Dette gjelder Advokatforeningen, Buskerud overgangsbolig og friomsorgskontor, Innlandet politidistrikt, Jussgruppen WayBack, Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene.
De nevnte instansene er opptatt av at avhenting kun skal brukes når det er nødvendig og hensiktsmessig etter en konkret vurdering. Terskelen skal være høy, og avhenting må skje på en skånsom måte som ivaretar ungdommen. Hjemmelen må være forutsigbar, og det må ikke brukes mer makt enn nødvendig.
Advokatforeningen mener at en skånsom avhenting kan være et hensiktsmessig verktøy, og påpeker at mange ungdommer trenger flere sjanser for å lykkes, og at det ikke er alle som forstår alvoret som ligger i det å få en ungdomsreaksjon. En mulighet for avhenting vil kunne øke sjansene for at ungdommen lykkes med gjennomføringen av straffen. For å unngå at avhentingen blir mer inngripende enn nødvendig, mener Advokatforeningen at det bør fremgå av lovbestemmelsen at ungdommen som avhentes, skal bringes direkte til ungdomskoordinatoren. Dette vil forhindre at ungdommen kan settes i arrest under transport.
Riksadvokaten fremsetter ingen innvendinger mot forslaget, men understreker at avhentingshjemmelen må brukes med varsomhet. Riksadvokaten ser videre et behov for en nærmere avklaring av den foreslåtte bestemmelsens anvendelsesområde. Blant annet stiller Riksadvokaten spørsmål om det er behov for en hjemmel til avhenting ved unndragelsesfare, og synes det fremstår uklart om hjemmelen vil gi anledning til å avhente ungdom som ikke møter opp til gjennomføring av tiltak i ungdomsplanen:
«Bestemmelsen er i tråd med det som gjelder for avhenting av personer idømt frihetsstraff eller samfunnsstraff. De to siste alternativene (under gjennomføring og ved unndragelsesfare) er lite omtalt i høringsnotatet, og det er noe uklart om det er behov for sistnevnte i tillegg til den uttrykkelige hjemmelen for avhenting etter pålegg om å møte til ungdomsplanmøtet. Også alternativet om avhenting ‘under gjennomføringen’ bør omtales nærmere. Ut fra det som står i høringsnotatet, synes det som om avhenting kun gjelder der ungdommen ikke møter til pålagt bruddsamtale, men ordlyden dekker også tiltak i ungdomsplanen. Så vidt vi kan se, kan personer som er idømt samfunnsstraff ikke avhentes for avtjening av selve straffen, se Straffeprosessloven, kommentarutgave (Keiserud m.fl.), kommentar nr. 3 til § 461 og straffegjennomføringsloven § 58 (om bruddsamtale).»
Sekretariatet for konfliktrådene uttaler at en skånsom avhenting kan være et hensiktsmessig verktøy for å fange opp ungdom som ellers ville droppet ut av straffegjennomføringen. De enkelte konfliktrådene er ifølge Sekretariatet for konfliktrådene delte i synet på forslaget. Flere konfliktråd er negative og mener at forslaget går imot de grunnleggende prinsippene for hvordan man jobber med ungdommer som gjennomfører ungdomsstraff. Andre konfliktråd støtter forslaget og mener at det kan føre til færre brudd. Noen av konfliktrådene har påpekt at avgjørelsen om avhenting bør ligge hos påtalemyndigheten, og ikke hos ungdomskoordinatoren. Sekretariatet for konfliktrådene bemerker for øvrig at de nye tvangstiltakene som er foreslått, deriblant avhenting, sett i sammenheng med forslaget om å fjerne samtykkekravet, gjør at man fjerner seg fra grunnideen om at ungdomsstraffen er en alternativ straffereaksjon bygget på gjenopprettende prosess, og går i retning av at det blir en mer ordinær straffereaksjon.
Barneombudet går ikke uttrykkelig imot forslaget, men viser til at selv om forslaget isolert sett kan være godt begrunnet, mangler en helhetlig drøftelse av hvordan forslagene samlet sett påvirker de gjenopprettende elementene ved ungdomsstraffen.
Forandringsfabrikken og Norges Røde Kors går imot forslaget.
Forandringsfabrikken viser til at barn opplyser at det er skummelt, vondt og krenkende å bli hentet av politiet, og at man heller må finne årsaken til hvorfor de eventuelt ikke møter opp til avtalte møter.
Norges Røde Kors mener det er uheldig å introdusere flere tvangsmidler til bruk ved ungdomsstraff, da det er viktig å bevare elementene av gjenopprettende prosess og frivillighet, og at all bruk av makt vil flytte ungdomsstraffen vekk fra dette utgangspunktet.
26.1.4 Departementets vurdering
Ved vurdering av bruk av tvangsmidler mot barn, må det tas utgangspunkt i Grunnloven og de generelle prinsippene i FNs barnekonvensjon og artiklene som regulerer de tilfeller barn er i konflikt med loven. Prinsippene om hensynet til barnets beste, barnets rett til å bli hørt, samt barnets rett til liv, utvikling og ikke-diskriminering er viktige faktorer i spørsmålet om det enkelte tvangsmiddelet skal innføres, og hvordan det eventuelt skal reguleres for å sikre en straffegjennomføring som er i tråd med konvensjonsforpliktelsene, se nærmere omtale i punkt 2.1. Det vises også til Beijing-reglene punkt 5.1, der det følger at:
«The juvenile justice system shall emphasize the well-being of the juvenile and shall ensure that any reaction to juvenile offenders shall always be in proportion to the circumstances of both the offenders and the offence.»
Departementet foreslår at det i nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 461 inntas en hjemmel for konfliktrådet til å begjære avhenting av ungdommer i nærmere angitte situasjoner ved gjennomføring av ungdomsstraff. Forslaget er noe justert sammenlignet med forslaget i høringsnotatet.
Bestemmelsen vil klargjøre at konfliktrådet skal pålegge ungdommen å møte til fastsatt tid og sted for at fullbyrding av ungdomsstraffen kan påbegynnes, jf. straffeprosessloven § 461 nytt tredje ledd første punktum. Dersom ungdommen unnlater å etterkomme et slikt pålegg, kan vedkommende avhentes av politiet etter begjæring fra konfliktrådet, jf. andre punktum. Det samme vil gjelde om ungdommen etter å ha brutt vilkår eller krav nevnt i konfliktrådsloven § 31 første ledd, ikke etterkommer et pålegg om å møte til samtale for å motvirke nye brudd, jf. tredje punktum. Sistnevnte mulighet til å anmode politiet om avhenting av domfelte til bruddsamtale inntas også i konfliktrådsloven § 31, se forslag til nytt sjette ledd.
Formålet med forslaget er særlig å legge til rette for at konfliktrådet kan fange opp ungdommer som ikke møter til ungdomsplanmøtet eller til senere bruddsamtaler. Selv om ungdomsstraffen er basert på egnethet og ungdommens motivasjon, kan motivasjonen variere i løpet av straffegjennomføringen. Enkelte faser av straffegjennomføringen kan innebære større risiko for at ungdommen unndrar seg deltakelse, som ved oppstart og i tilfeller hvor ungdommen må forholde seg til egne brudd. Avhenting kan etter departementets vurdering være et hensiktsmessig verktøy for å fange opp ungdommer med sviktende motivasjon, og for å redusere risikoen for nye brudd.
Så lenge avhenting skjer som forutsatt, mener departementet at forslaget kan bidra til å sikre en rask oppstart og øke sjansen for en vellykket gjennomføring av ungdomsstraffen.
Forslaget vil også kunne bidra til en mer effektiv saksbehandling ved brudd, i den forstand at ungdommen vil få mindre anledning til å trenere bruddsamtaler, og at øvrige aktører raskere kan få avklart videre håndtering. Dette vil særlig være formålstjenlig i saker der ungdommen ikke forstår rekkevidden av å bryte vilkår under straffegjennomføringen, og trenger informasjon om situasjonen og de ulike alternativene for videre gjennomføring.
Som også bemerket i høringsnotatet, og som flere høringsinstanser har vist til, vil en avhentingshjemmel stå i kontrast til ungdomsstraffens grunntanke om frivillighet, egnethet og motivasjon. Departementet er enig i at dersom man skal innføre et slikt tvangsmiddel, må det være for å komme i posisjon til å gjennomføre eller fullføre ungdomsstraffen. Avhenting av ungdommen vil kunne gjøre det vanskelig å bygge opp nødvendig tillit til straffereaksjonen og ungdomskoordinatoren. I tillegg kan avhenting virke negativt på ungdommens motivasjon for å endre atferdsmønster. For avhenting til samfunnsstraff og frihetsstraff vil det i praksis sjelden være aktuelt å avhente før ungdommen har unnlatt å etterkomme et konkret pålegg om å møte. Dette vil også gjelde for avhenting etter den foreslåtte bestemmelsen.
Tvangsmidlet må i alle tilfeller være nødvendig for å oppnå formålet og ikke være uforholdsmessig. Et element i denne vurderingen er i hvilke situasjoner tvangsmidlet kan tas i bruk. Det er, etter departementets syn, viktigst å sikre ungdommens deltakelse ved ungdomsplanmøtet, slik at straffereaksjonen kan iverksettes. Videre mener departementet det er viktig å legge til rette for gjennomføring av en bruddsamtale etter konfliktrådsloven § 31 første ledd. Pålegg om oppmøte og gjennomføring av tiltak i ungdomsplanen omfattes ikke av forslaget. Tilsvarende er det heller ikke anledning til å beslutte avhenting til gjennomføring av innholdet i samfunnsstraffen.
Departementet opprettholder ikke forslaget om avhenting i de tilfeller der det, før iverksettelse av ungdomsstraffen, er grunn til å tro at ungdommen vil unndra seg straff, med unntak av avhenting til ungdomsplanmøtet.
Avhenting representerer maktbruk og skal benyttes med varsomhet. Avhenting skal bare begjæres hvis ungdomskoordinatoren kommer til at tiltaket er nødvendig og forholdsmessig etter en konkret og samlet vurdering. I vurderingen skal hensynet til hva som er til det beste for ungdommen veie tungt. Før avhenting blir begjært, må andre løsninger ha vært forsøkt eller vurdert, og det er viktig å sikre notoritet rundt begjæringen og gjennomføringen av tvangsmiddelet. Departementet legger til grunn at avhenting kun vil bli benyttet i et begrenset omfang.
Generelt vil departementet peke på at barn og unge er en sårbar gruppe. Avhenting bør organiseres slik at ungdommen blir transportert direkte til møte med ungdomskoordinatoren, og helst gjennomføres av polititjenestepersoner ungdommen kjenner og har tillit til. Nærmere retningslinjer for politiets avhenting, i tillegg til gjeldende nasjonal retningslinje om politiets møter med barn, kan gis av Politidirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene.
Departementet har merket seg at enkelte konfliktråd mener at begjæring om avhenting bør ligge hos påtalemyndigheten og ikke hos konfliktrådet. Siden det i all hovedsak er konfliktrådet som har ansvar for iverksetting og gjennomføring av ungdomsstraff og bruddhåndtering, finner departementet det naturlig at ansvaret legges til konfliktrådet.
Unnlatelser av å etterkomme pålegg om å møte til fullbyrding, ilagt etter forslaget til straffeprosessloven § 461 nytt tredje ledd, skal ikke straffesanksjoneres.
Departementet foreslår ikke å innføre noen tilsvarende adgang til avhenting ved ungdomsoppfølging.
26.2 Pågripelse
26.2.1 Gjeldende rett
Pågripelse er en innledende eller foreløpig frihetsberøvelse hvor en person etter nærmere bestemte vilkår blir holdt i politiets varetekt.
Det følger av straffeprosessloven § 173 a at den som med skjellig grunn mistenkes for vilkårsbrudd som nevnt i straffeloven § 39 andre ledd (gjentatte eller alvorlige brudd på særvilkår for betinget fengsel), straffeloven § 46 første ledd (brudd på vilkår for prøveløslatelse fra forvaring) eller straffeloven § 52 første ledd bokstav a, jf. straffegjennomføringsloven § 44 andre ledd andre punktum (brudd på vilkår for samfunnsstraff), kan pågripes på nærmere angitte vilkår.
Vilkårene for pågripelse i straffeprosessloven § 173 a omfatter tilfeller der det er grunn til å frykte at vedkommende vil unndra seg fullbyrdingen av straff eller andre forhåndsregler, det antas påkrevd for å hindre nye vilkårsbrudd eller vedkommende selv begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende.
Bestemmelsen i straffeprosessloven § 173 a medfører at ungdommer som etter gjeldende rett er idømt ungdomsoppfølging som vilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel), jf. straffeloven § 37 første ledd bokstav j, i prinsippet vil kunne pågripes dersom de øvrige vilkårene er oppfylt. En tilsvarende hjemmel for pågripelse ved brudd på ungdomsstraff foreligger imidlertid ikke.
I forarbeidene til § 173 a, inntatt i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.4 side 491, uttales det:
«I vurderingen av om bruk av et tvangsmiddel vil være uforholdsmessig, må retten blant annet ta i betraktning sannsynligheten for at omgjøring eller gjeninnsettelse vil skje. Departementet legger til grunn at det ikke ofte vil være behov for å pågripe og fengsle personer med hjemmel i den nye § 173 a, og at slike inngrep ofte vil fremstå som unødvendige og uforholdsmessige. For eksempel kan det bare i rene unntakstilfeller tenkes å være aktuelt å fengsle noen for å hindre nye vilkårsbrudd (av annen art enn nye straffbare handlinger).»
Det er en høyere terskel for å pågripe barn enn personer over 18 år. Det følger som nevnt av FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b at frihetsberøvelse og pågripelse av barn bare skal benyttes som siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Det følger videre av straffeprosessloven § 174 at barn under 18 år ikke bør pågripes med mindre dette anses «særlig påkrevd». Uttrykket markerer at terskelen for frihetsberøvelse av barn i form av pågripelse er høy, og vilkåret skal forstås som at det gjelder et skjerpet nødvendighetskrav, jf. straffeprosessloven § 170 a og NOU 2016: 24 punkt 14.3.4.1 side 313.
26.2.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020
Departementet foreslo å innta en hjemmel i straffeprosessloven § 173 a som åpner for at domfelte som med skjellig grunn kan mistenkes for vilkårsbrudd under ungdomsstraff som nevnt i straffeloven § 52 c første ledd, kan pågripes på nærmere vilkår.
Departementet la særlig vekt på at det fremstår som lite konsekvent at domfelte under 18 år kan pågripes ved brudd på vilkår for samfunnsstraff og ungdomsoppfølging, når ungdomsoppfølgingen er idømt som vilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel), men ikke for brudd på ungdomsstraff. Videre viste departementet til at det i spesielle tilfeller kunne være hensiktsmessig å pågripe en ungdom som en siste mulighet for å hindre ytterligere brudd på ungdomsstraffen, og som et raskt og effektivt virkemiddel for å følge opp ungdommen. Det ble understreket at terskelen for å pågripe personer under 18 år fortsatt skulle være høy.
26.2.3 Høringsinstansenes syn
Flertallet av de 18 høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter at det innføres en hjemmel som åpner for at også ungdom som er idømt ungdomsstraff kan pågripes på nærmere vilkår.
Ni høringsinstanser støtter forslaget uten innvendinger. Dette er Kriminalomsorgsdirektoratet, Kripos, Oslo statsadvokatembete, Oslo tingrett, Nordland politidistrikt, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Troms politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete.
Nordland politidistrikt uttaler at en pågripelseshjemmel vil kunne bidra til en effektivisering av straffegjennomføringen og behandling av bruddsaker, i tillegg til at det øker forståelsen for at det har konsekvenser å bryte straffereaksjonen.
Flere instanser er positive til forslaget, men under enkelte forutsetninger. Dette gjelder Advokatforeningen, Buskerud overgangsbolig og friomsorgskontor, Innlandet politidistrikt, Kriminalomsorgen region nord, Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene.
Advokatforeningen forutsetter at avhenting er forsøkt før pågripelse blir iverksatt.
Buskerud overgangsbolig og friomsorgskontor og Kriminalomsorgen region nord mener at pågripelse kun må brukes i helt nødvendige tilfeller hvor alle andre løsninger er forsøkt, og det bør tydeliggjøres når pågripelse kan skje.
Innlandet politidistrikt peker på at strafferammer for den begåtte handlingen, gjentakende adferd i form av flere uteblivelser, hvilke varsler som må være sendt ut i forkant mv. og hvilken informasjon vergen skal ha, er forhold en bestemmelse om pågripelse må berøre.
Riksadvokaten støtter forslaget, men peker på at det trolig vil være mest aktuelt for ungdommer som er fylt 18 år før eller under straffegjennomføringen.
Sekretariatet for konfliktrådene viser til at det i dag foreligger hjemmel for pågripelse ved brudd på samfunnsstraff og ved brudd på ungdomsoppfølging som vilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel), og at likhetshensyn dermed taler for at det det bør være en tilsvarende mulighet for ungdomsstraff, som er en strengere reaksjon. Sekretariatet for konfliktrådene bemerker imidlertid også at pågripelse er lite forenlig med konfliktrådets tilnærming til ungdommen. Høringsinstansen påpeker, som også nevnt i punkt 26.1.3, at de nye tvangstiltakene som foreslås, setter nye rammer for straffereaksjonene som gjør at man fjerner seg fra grunnideen om at dette er alternative straffereaksjoner som bygger på gjenopprettende prosess.
På samme måte som ved avhenting, går Barneombudet ikke uttrykkelig imot forslaget, men viser til at selv om forslaget isolert sett kan være godt begrunnet, mangler en helhetlig drøftelse av hvordan forslagene samlet sett påvirker de gjenopprettende elementene ved ungdomsstraffen.
Forandringsfabrikken og NorgesRøde Kors er imot forslaget.
Forandringsfabrikken mener at det ikke vil være hensiktsmessig å benytte pågripelse som en siste mulighet for å hindre ytterligere brudd på ungdomsstraffen, eller som et raskt og effektivt virkemiddel for oppfølging.
NorgesRøde Kors peker på at departementet ikke har gitt opplysninger om i hvilken grad adgangen til pågripelse er benyttet ved samfunnsstraff og ungdomsoppfølging. Høringsinstansen mener det derfor er vanskelig å forstå om det faktisk er et behov for en slik hjemmel. Det er også vanskelig å forstå hva formålet med adgangen skal være og hvem som skal vurdere om det foreligger et brudd. Samlet sett mener Norges Røde Kors at departementet ikke viser at det er gode nok argument for å innføre en slik hjemmel når det med bakgrunn i reglene i FNs barnekonvensjon skal svært mye til før pågripelse skal kunne brukes.
26.2.4 Departementets vurdering
Etter en ny vurdering vil departementet ikke åpne for at ungdommer som gjennomfører ungdomsstraff skal kunne pågripes ved brudd på vilkår for straffegjennomføringen.
Bakgrunnen for den nye vurderingen er for det første at tvangsmidlet innebærer frihetsberøvelse og er direkte i motstrid med formålet med ungdomsstraffen.
Den sentrale hensikten med ungdomsstraff er å styrke ungdommens ressurser og vilje til å ta et oppgjør med egen kriminalitet, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 1.1 side 10. En pågripelse etter straffeprosessloven § 173 a vil innebære at ungdommen arresteres og tas i politiets varetekt. Videre kan pågripelse etterfølges av varetektsfengsling, dersom dette blir begjært og retten finner at vilkårene for fengsling er oppfylt. Både Sekretariatet for konfliktrådene og Barneombudet har påpekt at pågripelse er lite forenlig med konfliktrådets tilnærming til ungdommen, og at en hjemmel vil gi et annet utgangspunkt for det videre arbeidet og for ungdommens forhold til aktørene i straffegjennomføringen.
Videre kan det stilles spørsmål om forslaget er i samsvar med FNs barnekonvensjons vilkår for frihetsberøvelse, ettersom tvangsmidlet sjelden vil være forholdsmessig eller framstå som siste utvei. Terskelen for pågripelse av personer under 18 år er særlig høy.
De vilkårsbruddene som vil kunne omfattes av straffeprosessloven § 173 a vil være ulikeartede. På den ene siden kan det være tale om kontrollerende tiltak som innetider eller kontaktforbud. På den andre siden vil også tiltak av mer rehabiliterende art, som skolegang, arbeid eller deltakelse i kriminalitetsforebyggende programmer også kunne omfattes. Departementet legger til grunn at det svært sjelden vil være hensiktsmessig eller forholdsmessig å beslutte pågripelse av en ungdom som følge av slike vilkårsbrudd.
Riktignok ville straffeprosessloven § 173 a også kunne fange opp vilkårsbrudd som vil kunne lede til fullbyrding av den subsidiære fengselsstraffen. Samtidig ville inngrepet representere en frihetsberøvelse som igangsettes før det er avklart om domstolen vil omgjøre den gjenstående delen av ungdomsstraffen, helt eller delvis til ubetinget fengselsstraff, eller velge andre alternativer.
Departementet viser også til forarbeidene til straffeprosessloven § 173 a, der det fremgår at det bare i rene unntakstilfeller vil være aktuelt å fengsle noen for å hindre nye vilkårsbrudd, se punkt 26.2.1 ovenfor. Pågripelse for brudd på vilkår under straffegjennomføring blir også lite brukt i praksis. I Politidirektoratets årsrapport om arrestforhold er det, for 2020, 2021 og 2022, ingen mindreårige som er registrert pågrepet for brudd på vilkår under straffegjennomføringen.
Gjennomføring av ungdomsstraff forutsetter at saken egner seg for slik behandling, og krever mye av ungdommen selv. Dersom det foreligger gjentatte vilkårsbrudd, uavhengig av om det er fare for videre brudd eller unndragelse, skisserer konfliktrådsloven flere løsninger for håndtering av brudd. Etter konfliktrådsloven § 31 kan ungdomskoordinatoren blant annet innkalle til ny bruddsamtale, og, etter departementets forslag beskrevet i punkt 26.1.4, om nødvendig anmode politiet om å avhente ungdommen til slik samtale. I tillegg kan ungdomskoordinatoren innkalle til nytt ungdomsplanmøte, eller oversende saken til kriminalomsorgens regionale nivå med innstilling om at saken bringes inn for retten. Se også departementets forslag i punkt 21.1.4 og punkt 21.2.1.4.
I lys av disse alternativene, kan en generell adgang til pågripelse for vilkårsbrudd fremstå mer som en markering for å avskrekke ungdommen til å avstå fra ytterligere vilkårsbrudd, heller enn å være en «siste utvei». Departementet viser også til Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i Rt. 2001 side 1604 om at varetektsfengsling ikke skal brukes som en «lærepenge», altså som en reaksjon som skal avholde domfelte fra nye straffbare forhold. Departementet mener at det kun kan legges helt begrenset vekt på argumentet om at ungdommen skal forstå alvoret med straffereaksjonen.
Departementet viser avslutningsvis til at forslaget i punkt 7.1.4 om å forenkle det rettslige rammeverket for ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, vil innebære at det ikke lenger vil være hjemmel for å pågripe ungdommer som gjennomfører ungdomsoppfølging for vilkårsbrudd i medhold av straffeprosessloven § 173 a. Dette som en følge av at domstolen ikke lenger vil kunne idømme ungdomsoppfølging som særvilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) eller for betinget bot. Hensynet til harmonisering av regelverket for ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, som delvis begrunnet forslaget i høringsnotatet 1. september 2020, gjør seg dermed ikke lenger gjeldende.
Etter en samlet vurdering anbefaler derfor ikke departementet å gå videre med forslaget om å åpne for pågripelse etter brudd under gjennomføring av ungdomsstraff.
Det vil etter departementets syn heller ikke være riktig å innføre en hjemmel for pågripelse kun for ungdommer som har fylt 18 år under selve straffegjennomføringen. Det vises til de samme mothensynene som er nevnt over, og til at hensynet til likebehandling taler imot en slik løsning.
For de tilfellene hvor ungdommen begår nye straffbare forhold under gjennomføringen av en ungdomsreaksjon, vil pågripelse kunne skje dersom vilkårene etter straffeprosessloven kapittel 14 for øvrig er oppfylt.