29 Oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c for personer mellom 15 og 18 år

29.1 Utvidelse av hjemmelen for å ilegge oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c

29.1.1 Gjeldende rett

29.1.1.1 Bestemmelser om oppholdsforbud, besøksforbud og kontaktforbud

Straffeprosessloven § 222 c gir påtalemyndigheten hjemmel til å forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted dersom det er grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling, jf. første ledd første punktum. Oppholdsforbudet skal gjelde for et bestemt tidsrom, og for høyst seks måneder av gangen, jf. andre ledd. Oppholdsforbudet må være tilstrekkelig begrunnet og kan ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven § 170 a. Dette er uttrykkelig slått fast i § 222 c første ledd andre punktum.

Barnet har rett til å uttale seg før oppholdsforbudet besluttes, og vergen må samtykke til oppholdsforbudet, jf. § 222 c tredje ledd. Samtykker ikke vergen, bringes beslutningen om oppholdsforbud inn for retten, jf. fjerde ledd.

Oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c er ikke en strafferettslig reaksjon, men et forebyggende og beskyttende tiltak. Bestemmelsen er ment å gi politiet mulighet til mer effektivt å kunne følge opp barn som oppholder seg i belastede og kriminelle miljøer, slik at den forebyggende innsatsen overfor barnet styrkes, jf. Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven m.m. (lovtiltak mot barne- og ungdomskriminalitet punkt 10.2 side 52. Oppholdsforbudet vil kunne bidra til å beskytte barnet mot å begå fremtidig kriminalitet, samtidig som forbudet vil kunne bidra til å bryte opp uheldige miljøer og hjelpe foreldrene til å sette grenser, jf. Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 6.4.1 side 40–41. Brytes oppholdsforbudet, kan barnet blant annet bringes hjem av politiet etter politiloven § 13 første ledd, se punkt 29.3.1 nedenfor.

Slik bestemmelsen er utformet i dag, kan straffeprosessloven § 222 c ikke benyttes til å ilegge ungdommer mellom 15 og 18 år et oppholdsforbud. Departementet vurderte i Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 6.4.2 side 41 om bestemmelsen også burde kunne anvendes overfor denne aldersgruppen, men gikk ikke inn for en slik løsning:

«Det kan tenkes at et oppholdsforbud ville være et hensiktsmessig tiltak også overfor personer over 15 år. Innholdet i bestemmelsen slik departementet foreslår den, taler likevel for at det kun skal gjelde for personer under 15 år. Bestemmelsen er tenkt å bidra til politiets forebyggende arbeid overfor barn. I tillegg vil oppholdsforbudet sette grenser som i all hovedsak ligger innenfor foreldremyndighetens ansvar, se mer om dette i punkt 6.4.4. En person over 15 år kan for eksempel selv velge utdanning, medlemskap i foreninger og trossamfunn og inngå arbeidsavtaler. Vedkommende er dessuten strafferettslig ansvarlig. Det er dermed ikke like naturlig å begrense bevegelsesfriheten til en person over 15 år for å beskytte personen selv, som det er overfor en person under 15 år.»

Straffeprosessloven § 222 a gir påtalemyndigheten adgang til, på nærmere vilkår, å ilegge personer over den kriminelle lavalder et «besøksforbud», dersom det er grunn til å tro at personen ellers vil begå nærmere bestemte handlinger overfor en eller flere andre personer, jf. første og andre ledd. Til forskjell fra et oppholdsforbud etter § 222 c, er formålet med besøksforbudet først og fremst å beskytte en nærmere avgrenset krets av personer mot handlinger fra den som forbudet retter seg mot. Et besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a vil ikke uten videre kunne ilegges for å beskytte den som selv ilegges forbudet, på bakgrunn av at det antas at opphold på et bestemt sted øker faren for at det begås kriminalitet. Se for øvrig Prop. 128 L (2022–2023) punkt 5.1.1 side 17.

Et besøksforbud etter § 222 a kan blant annet gå ut på at den som forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, jf. tredje ledd bokstav a. Et mye omtalt eksempel er en kjennelse inntatt i HR-2019-1078-U. Kjennelsen gjaldt lovligheten av et ilagt besøksforbud som forbød A å oppholde seg i Arendal sentrum i nærmere angitte tidsrom (ettermiddag/kveld/natt). Forbudet var ilagt for å beskytte et ungdomsmiljø som regelmessig oppholdt seg i området. Ankeutvalget kom blant annet til at vilkåret om at besøksforbudet må gjelde et bestemt sted klart var oppfylt når det var utarbeidet et kart over det forbudte området. Besøksforbudet innebar ikke et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven § 170 a, og stred ikke mot As rett til frihet etter EMK artikkel 5. Dette selv om besøksforbudet også medførte at andre i Arendal sentrum enn den beskyttede ungdomsgjengen ble vernet mot A.

Etter straffeprosessloven § 222 b har påtalemyndigheten adgang til å forby personer over den kriminelle lavalder, som tilhører eller har tilknytning til en voldelig gruppering, å oppholde seg på bestemte eiendommer. Vilkåret er at det, på grunn av personenes opphold der, er fare for skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av den aktuelle eiendommen, som følge av voldsutøvelse som et ledd i et gjensidig oppgjør mellom voldelige grupperinger. Formålet med hjemmelen er å hindre oppgjør mellom voldelige grupperinger, se Ot.prp. nr. 85 (1996–97) Om lov om endringer i straffeprosessloven m.m (oppholdsforbud) punkt 2.1 side 1–2 og punkt 9 side 7. På samme måte som ved besøksforbud etter § 222 a, er oppholdsforbud etter § 222 b ment å verne andre enn den eller de som ilegges forbudet.

Politidirektoratet fremmet i 2014 et forslag om å utvide hjemmelen i straffeprosessloven § 222 b, slik at den også omfatter ordensforstyrrelse fra grupper eller personer knyttet til offentlige arrangementer, herunder fotballkamper. I NOU 2020: 4 Straffelovrådets utredning nr. 1: Kriminalisering av deltakelse i og rekruttering til kriminelle grupper foreslo utvalget å vurdere hensiktsmessigheten av å innføre en utvidet adgang til å ilegge oppholds- eller besøksforbud i preventivt øyemed, se NOU 2020: 4 del IV punkt 19.5 side 112. Prop. 190 L (2020–2021) Endringer i straffeprosessloven og straffeloven (kriminalisering av deltakelse i kriminelle sammenslutninger), som fulgte opp straffelovrådets utredning, inneholdt ikke forslag om å utvide adgangen til å ilegge oppholds- eller besøksforbud i preventivt øyemed.

Straffeloven § 57 om kontaktforbud, som er straff, gir retten adgang til blant annet å forby en person å oppholde seg i bestemte områder ved dom, se nærmere punkt 13.2.1. Videre kan en person ilegges oppholdsforbud som vilkår for fullbyrdingsutsettelse (betinget fengsel) etter straffeloven § 34, jf. § 37. Disse bestemmelsene kan bare brukes som ledd i en straffereaksjon, og kan ikke ilegges forut for at det er begått en straffbar handling.

Politiloven § 7 gir derimot politiet en viss adgang til å ilegge oppholdsforbud før et lovbrudd er begått, for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet, se første ledd nr. 2. Departementet legger til grunn at bestemmelsen bare gir adgang til å ilegge oppholdsforbud av begrenset varighet, se blant annet Myhrer, Tor-Geir (2006), «… men ellers er det håpløst!» Kan langvarige individuelle påbud eller forbud hjemles i politiloven § 7? i Fauchald mfl. (red.): Festskrift til Carl August Fleischer: dog Fred er ej det Bedste … (2006).

For øvrig finnes det enkelte hjemler for å ilegge kontaktforbud eller oppholdspåbud, blant annet i straffeprosessloven § 181, straffeloven § 50 og straffegjennomføringsloven § 43.

Politiloven § 13 gir politiet særskilte hjemler til inngrep overfor barn og unge, se nærmere nedenfor under punkt 29.3.1.

29.1.1.2 Konstitusjonelle og internasjonale rammer

Et oppholdsforbud kan ha store personlige konsekvenser for den det gjelder. Det griper inn i personens grunnlovs- og konvensjonsfestede rettigheter, blant annet bevegelsesfriheten, se Grunnloven § 106 og EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2. Det vises til den nærmere omtalen av dette i punkt 13.2.1 og i Prop. 128 L (2022–2023) punkt 4.3.1 side 13 flg. Om oppholdsforbudet blir så omfattende at man i realiteten blir frihetsberøvet, for eksempel i form av husarrest, vil det innebære et inngrep i ungdommens personlige frihet etter EMK artikkel 5 og FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav b, se punkt 13.2.1. Et oppholdsforbud kan også gripe inn i den kontrollertes forsamlings- og foreningsfrihet, jf. Grunnloven § 101 andre ledd og EMK artikkel 11.

Dersom det skal gjøres inngrep i bevegelsesfriheten eller i forsamlingsfriheten må inngrepet, som nevnt, ha hjemmel i lov, oppfylle et legitimt formål og være nødvendig og forholdsmessig, jf. EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 nr. 3 og EMK artikkel 11 nr. 2.

I lovskravet ligger det både et krav om at inngrepet må fremgå av lov eller forskrift (legalitetskravet) og et krav om at rettsregelen er tilgjengelig og forutberegnelig. I praksis fra EMD har særlig kravet om forutberegnelighet spilt en rolle i saker om preventive inngrep, slik som inngrep etter straffeprosessloven § 222 c. Det avgjørende er om den relevante rettsregelen er utformet med tilstrekkelig presisjon til at individer – om nødvendig med relevant bistand – i rimelig grad kan forutse konsekvensene av en gitt handling, se De Tommaso mot Italia 23. februar 2017 (43395/09) avsnitt 107. For rettsregler med et skjønnselement, krever EMD at grensene for skjønnet skal fremgå enten av selve bestemmelsen, eller av fast offentlig praksis e.l., se samme dom avsnitt 109 med videre henvisninger, samt Landvreugd mot Nederland 4. september 2002 (37331/97) avsnitt 54–66 og Olivieira mot Nederland 6. november 2002 (33129/96) avsnitt 47–59. I de to sistnevnte sakene la domstolen også vekt på at klagerne hadde blitt forhåndsvarslet om hvilke handlinger som ville kunne føre til et oppholdsforbud og hva oppholdsforbudet ville gå ut på. Hvilket presisjonsnivå som kreves avhenger av innholdet i regelen, hvilket rettsområde og hvilke personer regelen gjelder for, se De Tommaso mot Italia avsnitt 108 med videre henvisninger. Dette innebærer at det kreves et høyere presisjonsnivå når regelen gjelder barn.

Relevante formål for å gripe inn i retten til bevegelsesfrihet etter EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 nr. 1 og 2, er blant annet hensynet til offentlig trygghet, å forebygge forbrytelser eller å beskytte andres rettigheter og friheter, jf. artikkel 2 nr. 3. Etter artikkel 2 nr. 4 kan det ilegges innskrenkninger i bestemte områder i samsvar med lov og av samfunnsmessige hensyn.

Hensynet til barnets beste skal ved vurderingen av oppholdsforbud – som i alle andre avgjørelser som berører barn – være et grunnleggende hensyn, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1, se punkt 2.1.2. Dette gjør seg særlig gjeldende når inngrepet også er ment å verne barnet selv.

Videre har FNs barnekomité frarådet statene å ha straffebestemmelser som kriminaliserer handlinger dersom de begås av barn, men ikke dersom de begås av voksne, såkalte «status offences». Det vises til FNs barnekomités generelle kommentar nr. 10 (CRC/C/GC/10) punkt 8, som er fulgt opp i generell kommentar nr. 24 (CRC/C/GC/24) avsnitt 12, jf. også FNs retningslinjer for forebygging av ungdomskriminalitet 14. desember 1990 (A/RES/45/112, Riyadh-retningslinjene) punkt 56.

29.1.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

Departementet foreslo i høringsnotatet 1. september 2020 å utvide anvendelsesområdet til straffeprosessloven § 222 c om ileggelse av oppholdsforbud til også å omfatte unge mellom 15 og 18 år. Dette ble foreslått gjennomført ved at det i straffeprosessloven § 222 c ble innatt et nytt andre ledd der det skulle fremgå at «tilsvarende forbud» som i første ledd kunne ilegges personer mellom 15 og 18 år, og at straffeprosessloven § 170 a skulle gjelde tilsvarende.

Formålet med forslaget var å forebygge kriminalitet. Departementet viste blant annet til at aktører i straffesakskjeden har spilt inn et behov for utvidede hjemler for oppholdsforbud for ungdommer, med det formålet å hindre at ungdommer oppholder seg i belastede områder eller på steder som antas å øke faren for at det begås en straffbar handling. Det ble uttalt at forbudet ville kunne benyttes overfor medlemmer av en ungdomsgjeng som har et bestemt oppholdssted, såfremt opphold der antas å øke faren for at kriminalitet begås. Bestemmelsen ville også kunne benyttes der unge oppsøker steder som brukes som tilholdssted for kriminelle grupperinger. Departementet pekte på at forslaget på den måten ville kunne bidra til å hindre videre rekruttering av ungdommen til kriminelle miljøer, samt svekke utviklingen av ungdomsgjenger som begår kriminalitet, samtidig som ungdommen selv ville beskyttes mot å begå kriminalitet. Det ble likevel understreket at det må være tale om et særlig belastet område for at forbudet skulle kunne ilegges, slik at det ville være få legitime grunner for ungdommen til å oppholde seg der.

Departementet bemerket at unge mellom 15 og 18 år har en større grad av selvbestemmelsesrett enn yngre barn, og at et oppholdsforbud derfor ville kunne utgjøre et mer inngripende tiltak overfor denne aldersgruppen enn for de under 15 år. Departementet understreket at enhver beslutning om oppholdsforbud må vurderes opp mot forholdsmessighetskravet i straffeprosessloven § 170 a.

29.1.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget, støtter at anvendelsesområdet til straffeprosessloven § 222 c om oppholdsforbud utvides til å omfatte unge mellom 15 og 18 år. Enkelte instanser har likevel innvendinger mot, eller forutsetninger knyttet til, den nærmere utformingen av forslaget.

Åtte høringsinstanser støtter forslaget slik det ble fremsatt i høringsnotatet 1. september 2020. Dette er Kripos, Nordland politidistrikt, Oslo statsadvokatembete, Politihøgskolen, Politidirektoratet, Riksadvokaten, Troms politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete. Domstoladministrasjonen omtaler forslaget uten å fremsette innvendinger mot det.

Kripos,Riksadvokaten og Sekretariatet for konfliktrådene uttaler at et utvidet anvendelsesområde for § 222 c vil være et viktig hjelpemiddel for å forhindre at ungdom oppholder seg i kriminelt belastede områder hvor rekruttering til videre kriminalitet erfaringsmessig skjer.

Riksadvokaten bemerker at det finnes åpenbare innvendinger mot en slik løsning, men at departementet har avveid de ulike hensynene i forslaget på en god måte. Forholdsmessighetsvurderingen som skal foretas, må ses i lys av at selvbestemmelsesretten generelt øker med alderen. Dette innebærer, etter Riksadvokatens syn, at det skal mer til for å ilegge en 17-åring enn en 15-åring et oppholdsforbud.

Sekretariatet for konfliktrådene mener at et oppholdsforbud kun bør kunne benyttes i unntakstilfeller, der andre mindre inngripende løsninger er prøvd ut, og kun der bruken er forholdsmessig sett opp mot de potensielle lovbruddene man forsøker å forebygge. Oppholdsstedet bør være presist angitt og bør ikke omfatte større geografiske områder. Det er, ifølge Sekretariatet for konfliktrådene, avgjørende for ungdommens rettssikkerhet og inngrepets lovlighet at både barnet og vergene får uttale seg om et eventuelt oppholdsforbud før det vedtas. Videre må vedtaket prøves rettslig dersom vergene ikke samtykker.

To høringsinstanser går ikke uttrykkelig imot forslaget, men har innvendinger eller bemerkninger til det. Dette er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Norges institusjon for menneskerettigheter. Begge peker på menneskerettslige utfordringer ved forslaget.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet ser at forslaget kan ha en forebyggende effekt, men kan kun støtte forslaget dersom vilkårene og rammene for oppholdsforbudet tydeliggjøres. Høringsinstansen peker på at det i forslaget ikke er stilt krav om at ungdommen tidligere har gjort noe straffbart, og at det ikke er sagt noe nærmere om hvilke ungdommer et oppholdsforbud kan nedlegges overfor. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til at det kan gis oppholdsforbud for svært store geografiske områder, «slik som ble gjort i Arendal sentrum i 2019».

Norges institusjon for menneskerettigheter påpeker at forslaget blant annet reiser spørsmål knyttet til Grunnloven § 106, EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 og FNs barnekonvensjon, og skriver følgende om forholdsmessighet og rettssikkerhetsgarantier:

«Inngrepets lovlighet vil kunne avhenge av forholdsmessigheten i det, og om de[t] oppstilles rettssikkerhetsgarantier. Når det gjelder det første spørsmålet, mener NIM at det bør tydeliggjøres at oppholdsforbud ikke kan ilegges for et større område enn nødvendig, eller for en lengre periode enn nødvendig. Når det gjelder rettssikkerhetsgarantier, viser NIM til det som departementet selv påpeker i høringsnotatet, om at denne gruppen barn har en større grad av selvbestemmelsesrett enn yngre barn. […] Selv om ikke barn i utgangspunktet har selvbestemmelsesrett, og ikke på dette området er gitt en særlig myndighet, bør det diskuteres om barn i denne aldersgruppen bør få en selvstendig adgang til å bringe vedtaket inn for domstolskontroll, eventuelt ved å oppstille samtykkekrav som utløser domstolsbehandling dersom den mindreårige ikke samtykker, slik gjeldende lov § 222 c tredje og fjerde ledd i dag gir det tilsvarende forløpet dersom vergen ikke samtykker.»

Fire høringsinstanser – Barneombudet, Forandringsfabrikken, medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen og Norges Røde Kors – er klart imot forslaget.

Barneombudet uttaler at forslaget gir politiet fullmakt til å ilegge svært inngripende tiltak av lang varighet, uten tilstrekkelig rettssikkerhetsgarantier for den ungdommen det gjelder, og viser til «Arendal sentrum». Barneombudet mener det bør settes klare grenser i forarbeidene for hvor stort og hvilken type område et oppholdsforbud kan gjelde, og oppholdsforbud bør ikke kunne ilegges for så lenge som seks måneder. Barneombudet anser det klart uheldig at ikke ungdommen selv skal kunne kreve vedtaket bragt inn for retten.

Forandringsfabrikken uttaler at kunnskap fra barn tilsier at det å forby barn å oppholde seg bestemte steder «ikke funker» for barn, og går imot forslaget.

Medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen peker på at forslaget, der brudd på oppholdsforbud vil være straffbart for unge som er fylt 15 år, strider mot anbefalinger fra internasjonale organer:

«Brudd på oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c vil være straffbart. Ved innføringen av en slik bestemmelse vil en altså innføre handlinger som er straffbare for barn, men ikke for voksne. Handlinger som kun er straffbare der de er begått av barn, og ikke voksne, omtales ofte som ‘status offenses’. FNs barnekomité har gjentatte ganger oppfordret til å endre lovgivning som inneholder slike ‘status offenses’, jf. General Comment no. 10 avsnitt 8, fulgt opp i General Comment no. 24 avsnitt 12, jf. også Riyadh-retningslinjene artikkel 56. Vi vil sterkt fraråde at denne typen lovgivning innføres i norsk rett.»

Medlemmer i forskergruppen mener også at vurderingstemaet i forslaget ikke er tilstrekkelig klart utformet til at det kan danne grunnlag for en straffesanksjon.

Norges Røde Kors er bekymret for at et oppholdsforbud vil kunne være et svært inngripende tiltak overfor ungdommen. Høringsinstansen mener at hjemmelen i seg selv er relativt vid, og at det er svært strengt at forbudet kan vare opp til seks måneder. En del kriminelt belastede områder er sentrumsområder som ungdommer kan ha gode grunner til å oppholde seg i eller ferdes igjennom, uten at formålet er kontakt med kriminelle eller selv å begå kriminelle handlinger. Norges Røde Kors er i tillegg bekymret for at et oppholdsforbud bare vil flytte utfordringen med rekruttering til et annet geografisk område, og dermed ha liten faktisk effekt.

Landsforeningen for barnevernsbarn uttaler i høringen 2022 at intensjonen bak forslaget er god, spesielt når man ser hvordan flere ungdommer i dag begår kriminelle handlinger blant annet på grunn av tilhørighet og eierskap til sitt boområde. Landsforeningen for barnevernsbarn anbefaler at ungdommen gis mulighet til å bringe vedtaket inn for domstolen selv, og at det settes rammer for hva slags og hvor stort område et vedtak om oppholdsforbud kan gjelde. Dersom det ikke inntas en slik presisering, mener høringsinstansen at ungdommen står i fare for å kunne bli ekskludert fra hele sentrum, forebyggende arenaer eller områder der jevnaldrende møtes for å gjøre lekser og slappe av.

29.1.4 Departementets vurdering

29.1.4.1 Utvidelse av hjemmelen til å ilegge oppholdsforbud

De fleste høringsinstansene deler departementets syn på behovet for å utvide hjemmelen for å ilegge oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c til også å omfatte personer mellom 15 og 18 år. Departementet opprettholder forslaget, men med enkelte endringer.

Foreldre skal, i kraft av foreldreansvaret, ivareta barnets interesser når det ikke selv er i stand til det. Dette gjelder i utgangspunktet også unge mellom 15 og 18 år. Omfanget av foreldrenes kontroll over barna endres likevel med alderen. Foreldre skal gi et barn stadig større selvbestemmelsesrett med alderen frem til det er myndig, jf. barnelova § 33.

Som departementet påpekte da hjemmelen for oppholdsforbud i straffeprosessloven § 222 c ble innført, er det ikke like naturlig å begrense bevegelsesfriheten til en person over 15 år for å beskytte personen selv, som det er overfor en person under 15 år, se punkt 29.1.1.1. Imidlertid har tiden vist at det er behov for kontroll med enkelte ungdomsmiljøer, og videre et behov for å forebygge at utsatte ungdommer blir rekruttert inn i et kriminelt miljø. Også ungdommer mellom 15 og 18 år er i en sårbar fase. Ettersom foreldrene i mindre grad enn for yngre barn kan kontrollere hvor ungdommer mellom 15 og 18 år oppholder seg, kan det nettopp være behov for at politiet kan ilegge et oppholdsforbud, for på den måte å kunne forebygge at ungdommen blir rekruttert til kriminalitet.

Departementet mener at en utvidelse av hjemmelen som foreslått, i nytt andre ledd i straffeprosessloven § 222 c, vil være et egnet og nødvendig virkemiddel for å redusere risikoen for barne- og ungdomskriminalitet – av hensyn til den enkelte ungdommen, men også av hensyn til samfunnsvernet. Etter forslaget vil et oppholdsforbud kunne ilegges barn mellom 15 og 18 år, på samme vilkår som for barn under 15 år. En utvidelse som foreslått vil kunne benyttes overfor medlemmer av en ungdomsgjeng som har et bestemt oppholdssted, såfremt den enkelte ungdommens opphold der antas å øke faren for at kriminalitet begås. Bestemmelsen vil også kunne benyttes der det anses uheldig at unge oppsøker steder som brukes som tilholdssted for kriminelle grupperinger, og vil dermed kunne bidra til å hindre videre rekruttering av ungdommer til kriminelle miljøer, samt svekke utviklingen av ungdomsgjenger som begår kriminalitet. Det viktigste er at ungdommen selv beskyttes mot å begå kriminalitet, og at faren for at ungdommen blir rekruttert til kriminelle miljøer reduseres. Et oppholdsforbud som foreslått anses som et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, virkemiddel for å oppnå dette. Muligheten for at et kriminelt miljø vil kunne flytte til et annet område dersom rekrutteringsgrunnlaget svikter, er etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig til ikke å innføre den foreslåtte utvidelsen.

Departementet har vurdert behovet for å eventuelt utvide hjemmelen i straffeprosessloven § 222 c ytterligere enn det som foreslås, for eksempel slik at utvidelsen ikke bare skal gjelde mindreårige mellom 15 og 18 år, men også unge voksne i alderen 18 til 24 år. Oslo Economics (2022/25) skriver følgende om barn og unge i alderen 15 til 24 år i punkt 8 på side 105:

«[…] Det anses som spesielt viktig å forebygge og redusere kriminalitet blant barn og unge, da dette er en sårbar og utsatt gruppe som trenger særlig vern. Barne- og ungdomstiden er en viktig fase som legger grunnlaget for videre livsløp, og lovbrudd i denne perioden kan skade unge og deres utvikling og muligheter til å lykkes i samfunnet i voksen alder. Det er videre grunn til å tro at grunnlaget for en eventuell kriminell karriere legges i ung alder. Derfor vektes også individualpreventive hensyn i større grad enn allmennpreventive hensyn ved straffeutmåling til mindreårige, og forebygging av barne- og ungdomskriminalitet har vært prioritert av flere regjeringene de siste årene.»

Videre viser departementet til politiets omtale av rekruttering av unge personer til gjengkriminalitet i Politiets trusselvurdering 2021 side 13 og i Politiets trusselvurdering 2022 side 7–8. Også unge i alderen 18 til 24 år kan være sårbare og i fare for rekruttering til kriminalitet. Oppholdsforbud er imidlertid et større inngrep jo mer selvbestemmelse den unge har. Det vises til det som er sagt ovenfor om barns begrensning i bevegelsesfriheten, og til at man etter 18 år ikke lenger er underlagt foresattes ansvar og kontroll. Videre er barn og unge under 18 år særlig sårbare for rekruttering til kriminelle miljøer. Departementet opprettholder derfor aldersavgrensingen som foreslått.

Bestemmelsens forhold til konstitusjonelle og internasjonale rammer er i liten grad drøftet i forarbeidene til nåværende § 222 c. Departementet ønsker, blant annet i lys av høringen, å knytte noen kommentarer til dette. Det følgende er ikke ment å endre gjeldende rett utover det som følger av den foreslåtte utvidelsen av hjemmelen, men heller å utfylle det som fremgår av Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 6.4 side 40 flg. og punkt 10.2 side 53–54.

Som medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen har påpekt, har FNs barnekomité frarådet statene å ha straffebestemmelser som kriminaliserer handlinger dersom de begås av barn, men ikke dersom de begås av voksne (såkalte «status offences»). Departementet anser ikke adgangen til å ilegge oppholdsforbud for barn under 18 år i seg selv å utgjøre en «status offence». Anbefalingen om å ikke straffe barn for noe som ikke er straffbart for voksne gjelder – slik departementet forstår de generelle kommentarene fra FNs barnekomité og Riyadh-retningslinjene – først og fremst straff, og ikke ileggelse av restriksjoner som oppholdsforbud. Departementet viser særlig til barnekomiteens uttalelser i generell kommentar nr. 24 (CRC/C/GC/24) punkt 17, om at det er opp til partene selv å bestemme det nøyaktige innholdet i de tiltakene de vedtar for å håndtere barn som er i konflikt med loven uten å gå til rettslig prosess, og å ta de nødvendige lovgivningsmessige og andre skritt for å iverksette disse tiltakene. Når det gjelder spørsmålet om overtredelse av oppholdsforbud bør være straffbart, viser departementet til punkt 29.2.4.

Slik straffeprosessloven § 222 c er utformet, mener departementet at oppholdsforbudet heller ikke vil innebære et inngrep i EMK artikkel 5. Det vises til det som fremgår nedenfor under punkt 29.1.4.2 om forholdsmessighetsvurderingen. Det vises også til at bestemmelsen hjemler et oppholdsforbud, som etter sin art vil være mindre begrensende enn et oppholdspåbud.

Et oppholdsforbud vil imidlertid gripe inn i ungdommens bevegelsesfrihet etter Grunnloven § 106 og EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2. Slik hjemmelen i straffeprosessloven § 222 c er utformet, er vilkårene for ileggelse av oppholdsforbud skjønnsmessige. Oppholdsforbud kan ilegges dersom det er «grunn til å tro» at ungdommens opphold på et bestemt sted «øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling». Videre er konsekvensen ikke helt klart angitt, i den forstand at konsekvensen er et forbud mot å oppholde seg på «et bestemt sted». Det vil være vanskelig for den enkelte ungdommen å vurdere om man omfattes av vilkårene – og dermed kan ilegges oppholdsforbud – og hva et eventuelt oppholdsforbud vil innebære.

Departementet har ikke funnet grunn til å innta nærmere rammer for oppholdsforbudet i lovbestemmelsen for å imøtekomme kravet til en klar og forutberegnelig regel. Dette i motsetning til hva enkelte høringsinstanser har tatt til orde for. En slik innramming vil kunne bli for kasuistisk og lite fleksibel. Det vil også kunne legge for store føringer på den helhetlige forholdsmessighetsvurderingen som må foretas. Det som vil utgjøre et stort inngrep for én ungdom, vil kunne stille seg helt annerledes for en annen. Departementet mener det er mer hensiktsmessig å gi føringer for hva som skal inngå i denne forholdsmessighetsvurderingen i forarbeidene, se nedenfor under punkt 29.1.4.2. Departementet har også sett hen til at forarbeidene er offentlig tilgjengelige, og at anvisningene her vil danne grunnlag for en enhetlig praksis, noe som også vil sikre forutberegnelighet.

Også ungdommens rett til å uttale seg er med på å imøtekomme forutberegnelighetskravet. Dette fremgår av nåværende § 222 c tredje ledd første punktum, og foreslås videreført i forslaget til § 222 c fjerde ledd, se punkt 29.1.4.3. Dersom ungdommen opplyser at han eller hun ikke vil oppholde seg i det aktuelle området, eller vil avholde seg fra handlinger som vil kunne føre til oppholdsforbud, vil det være relevant i forholdsmessighetsvurderingen, se nærmere nedenfor under punkt 29.1.4.2.

Slik hjemmelen for oppholdsforbud er foreslått utformet for barn mellom 15 og 18 år, og med de føringer som fremgår av punkt 29.1.4.2 nedenfor, mener departementet at det må være adgang til å gripe inn i bevegelsesfriheten i de tilfellene lovforslaget tar sikte på, og at dette ikke er i strid med EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2.

Et oppholdsforbud som foreslått kan også gripe inn i den enkeltes rett til å delta i fredelige forsamlinger etter EMK artikkel 11, avhengig av innretningen på og til hvilken tid forbudet gjelder. Departementet mener at det må være adgang til å gripe inn i denne friheten på den måten lovforslaget tar sikte på, og med de rettssikkerhetsgarantier som ligger i straffeprosessloven § 170 a, se nedenfor under punkt 29.1.4.2. Hvorvidt et oppholdsforbud vil gripe inn i barnets forsamlingsfrihet, vil måtte inngå som en del av forholdsmessighetsvurderingen.

29.1.4.2 Nærmere om forholdsmessighetsvurderingen

Straffeprosessloven § 170 a angir generelle prinsipper for bruk av tvangsmidler, herunder nødvendighet og forholdsmessighet. Bestemmelsen gjelder ved ileggelse av oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c, jf. § 222 c første ledd andre punktum. Videre oppstiller EMK fjerde tilleggsprotokoll artikkel 2 og EMK artikkel 11 krav om forholdsmessighet.

Hva som bør inngå i den forholdsmessighetsvurderingen som må gjøres etter straffeprosessloven § 222 c, er ikke drøftet i noen særlig grad i forarbeidene til nåværende § 222 c. I lys av forslaget, vil departementet gå noe nærmere inn på dette. Det følgende er ikke ment å endre gjeldende rett ut over det som følger av den foreslåtte utvidelsen av hjemmelen, men å utfylle det som fremgår av Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 6.4 side 40 flg. og punkt 10.2 side 53–54.

Forholdsmessigheten må vurderes både knyttet til spørsmålet om et oppholdsforbud skal ilegges og ved utformingen av oppholdsforbudet. I «tilstrekkelig grunn» i straffeprosessloven § 170 a ligger det at inngrepet må være nødvendig, altså at inngrepet er egnet til å oppnå det ønskede formålet, og at andre mindre inngripende løsninger ikke er tilstrekkelig. Hensynet til den som ilegges oppholdsforbud, må veies mot samfunnets interesser i å begrense ungdommens bevegelsesfrihet. Det er den samlede intensiteten av begrensningene i bevegelsesfriheten som må være forholdsmessig.

Påtalemyndigheten må blant annet se hen til hvor sterk grunn det er til å tro at ungdommens opphold på stedet øker faren for at vedkommende vil begå en straffbar handling, og hvor alvorlig straffbar handling som det er grunn til å frykte. Et element i vurderingen vil også kunne være risikoen for rekruttering til et kriminelt miljø, og at det igjen kan føre til at ungdommen begår en straffbar handling. En generell risiko for rekruttering i et område er imidlertid ikke tilstrekkelig til å ilegge enhver ungdom oppholdsforbud i området. Det samme gjelder for å hindre at det begås kriminelle handlinger generelt, for å beskytte allmennheten eller for å sikre ro og orden. Vurderingen må være konkret og knyttet til den enkelte ungdommen.

Ungdommens alder er også et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen. Det vises til det som fremgår ovenfor om at ungdommens selvbestemmelse øker med alderen, og at et oppholdsforbud vil innebære et større inngrep jo eldre ungdommen er, se også punkt 21.2.1.5. Ungdommens alder har betydning både for om det skal ilegges oppholdsforbud og for utformingen av forbudet. Betydningen av tilgangen til et gitt område vil kunne forandre seg med alderen. Eldre ungdommer vil også kunne ha et økende behov for å kunne ferdes over større områder. Det skal derfor mer til for å ilegge en 17-åring et oppholdsforbud enn en 15-åring. Ved å innta utvidelsen av virkeområdet i nytt andre ledd i § 222 c, fremfor å inkorporere utvidelsen i første ledd, ønsker departementet blant annet å tydeliggjøre at barnets alder har stor betydning for forholdsmessighetsvurderingen.

Dersom ungdommen gjennomfører en ungdomsreaksjon, vil det sjelden være forholdsmessig å ilegge et oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c. Ungdommen er da under oppfølging i konfliktrådet, og det er mer naturlig at et eventuelt oppholdsforbud inngår som en del av ungdomsplanen, jf. forslag til konfliktrådsloven § 25 første ledd bokstav h og i, eventuelt som vilkår ved brudd etter konfliktrådsloven § 31 andre ledd bokstav a og b eller § 33 andre ledd bokstav a og b, se punkt 18.1.4 og punkt 20.1. Det samme gjelder dersom retten har vurdert ileggelse av kontaktforbud etter straffeloven § 57, se punkt 13.2.5, eller etter straffeloven § 52 c fjerde ledd, se punkt 21.2.1.5. Dersom behovet for å ilegge oppholdsforbud oppstår etter at ungdomsplanen er kommet i stand, og det ikke foreligger brudd, kan det likevel tenkes at oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c kan være aktuelt.

Hvilket område oppholdsforbudet gjelder, må angis klart, se nærmere i Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 6.4.3 side 41. En egnet måte kan være å angi forbudsområdet på et kart eller som et konkret geografisk sted, for eksempel en navngitt skole. Området skal heller ikke være større enn nødvendig. Både områdets størrelse og karakter vil være av stor betydning i forholdsmessighetsvurderingen, se den tilsvarende vurderingen i punkt 13.2.5.2 og punkt 21.2.1.5. Noen av høringsinstansene har vist til at det ikke må være adgang til å ilegge oppholdsforbud tilsvarende i saken om «Arendal sentrum». Bemerkningene synes å knytte seg til HR-2019-1078-U, omtalt i punkt 29.1.1.1 ovenfor. Den dommen gjelder straffeprosessloven § 222 a (besøksforbud), der formålet er å verne andre konkrete personer eller grupper av personer, og ikke oppholdsforbud etter § 222 c, der formålet er å verne ungdommen selv og samfunnet. Vedkommende som ble ilagt besøksforbud i den saken var også over 18 år på det aktuelle tidspunktet, noe som har betydning for forholdsmessighetsvurderingen. Departementet er for øvrig enig i at et så stort og sentralt område som i den nevnte saken fort vil kunne innebære et uforholdsmessig inngrep ved ileggelse av et oppholdsforbud etter § 222 c.

Påtalemyndigheten må også vurdere hvilke legitime grunner ungdommen har for å oppholde seg i det eventuelle forbudsområdet. Det vil åpenbart være uforholdsmessig å ilegge oppholdsforbud i et område der ungdommen for eksempel har arbeid eller skole, i en tid der ungdommen jobber eller går på skole. Det kan likevel – ut fra de konkrete omstendighetene – være forholdsmessig å ilegge ungdommen oppholdsforbud på skolens område etter skoletid. Det vil også kunne trekkes inn om ungdommen for eksempel har nære venner eller familie – som ikke er en del av et kriminelt miljø – i det aktuelle området. Om ungdommen, gjennom oppholdsforbudet, står i fare for å bli utestengt fra sentrale forebyggende områder, for eksempel idrettsanlegg, ungdomsklubber, biblioteker osv. må også inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Dersom politiet har konkret mistanke om at personer i rusmiljøet møter en bestemt ungdom på ungdomsklubben, kan dette likevel begrunne et oppholdsforbud for ungdommen på ungdomsklubben, for å hindre at vedkommende rekrutteres inn i rusmiljøet, slik departementet la til grunn i Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 10.2 side 53–54. Departementet legger til grunn at en del belastede områder er sentrumsområder, kollektivknutepunkter, bydelssentre mv. som ungdommer kan ha gode grunner til å oppholde seg i eller ferdes igjennom, uten at formålet er kontakt med kriminelle eller å selv begå kriminelle handlinger. Dette må inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Det er også mye som kan justeres knyttet til områder og tidspunkter som vil kunne gjøre oppholdsforbudet mindre inngripende for ungdommen, for eksempel ved å angi tidspunkter på døgnet for oppholdsforbudet, se Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) punkt 6.4.3 side 41.

Oppholdsforbudet skal ikke ilegges for lengre tid enn nødvendig, og skal oppheves straks vilkårene ikke lenger er oppfylt, jf. nåværende § 222 c andre ledd andre punktum (videreført i forslag til nytt tredje ledd). Hva som er nødvendig lengde for å oppnå formålet, og hva som er forholdsmessig i den enkelte saken, må vurderes konkret. Forslaget omfatter personer «mellom 15 og 18 år», det vil si fra og med 15 år og opp til 18 år. Oppholdsforbudet kan ikke derfor strekke seg ut over vedkommendes 18-årsdag.

Departementet opprettholder dagens maksimale tidsramme på seks måneder, men poengterer at dette ikke skal være den alminnelige lengden, se Ot.prp. nr. 106 (2001–2002) side 54.

29.1.4.3 Uttalerett, underretning, samtykke og rettslig prøving

Departementet viderefører som nevnt ungdommens rett til å uttale seg etter nåværende straffeprosesslov § 222 c tredje ledd, men flytter reguleringen til et nytt fjerde ledd. Uttaleretten vil sikre påtalemyndigheten et bedre beslutningsgrunnlag for et eventuelt forbud, og vil gi mulighet til å tilpasse for eksempel område og tidspunkter, slik at inngrepet blir forholdsmessig. Uttaleretten imøtekommer også barnets rett til å bli hørt etter Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12. Videre vil uttaleretten sikre ungdommen forutberegnelighet, se punkt 29.1.1.2. Dersom ungdommen uttaler seg muntlig, som naturlig vil være hovedregelen, poengterer departementet at det må sikres notoritet om uttalelsen. Barnets uttalelse må inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Før barnet uttaler seg, må det få tilstrekkelig informasjon om hvilke handlinger som kan føre til et oppholdsforbud og – så langt det lar seg gjøre – informasjon om hva et oppholdsforbud vil gå ut på. Hvilken informasjon barnet har fått, bør også nedtegnes.

Dagens krav til form, innhold og underretning om påtalemyndighetens beslutning om oppholdsforbud videreføres, men flyttes til nytt femte ledd. I nåværende § 222 c tredje ledd fjerde punktum fremgår det at § 222 a femte ledd, tredje og sjette punktum gjelder tilsvarende så langt de passer. Ved lov 19. juni 2009 nr. 75 om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (elektronisk kontroll ved kontaktforbud, saksbehandlingsreglene for besøksforbud mv.) ble det innført et nytt sjette punktum i § 222 a femte ledd, slik at daværende § 222 a sjette punktum ble nytt syvende punktum. At ikke henvisningen til § 222 a i § 222 c ble endret for å reflektere dette, antas å bero på en inkurie. Av § 222 a femte ledd tredje punktum følger det at den som et besøksforbud er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. Videre følger det av det som tidligere var § 222 a femte ledd sjette punktum, og som etter senere endringer utgjør femte ledd syvende punktum, at beslutningen om besøksforbud kan gis muntlig, dersom det er fare ved opphold, men at den da snarest mulig skal nedtegnes. Henvisningene rettes og videreføres i forslag til § 222 c nytt fjerde ledd andre punktum. Endringen forutsetter at en inkurie i § 222 a første ledd rettes slik som foreslått i Prop. 128 L (2022–2023) punkt 11.1 side 63.

Etter gjeldende rett bringes beslutningen om oppholdsforbud inn for retten dersom vergen ikke samtykker, jf. nåværende § 222 c fjerde ledd. Departementet mener, i likhet med flere av høringsinstansene, at ungdommer fra 15 år bør ha en selvstendig adgang til å bringe påtalemyndighetens beslutning om oppholdsforbud inn for domstolskontroll. Det er nærliggende å anta at ungdommen og vergene vil kunne ha forskjellig syn på spørsmålet om oppholdsforbud. En selvstendig prøvingsrett fra 15 år er i tråd med prinsippet i barnelova § 33 om at barn skal gis stadig større selvråderett med alderen. Dette samsvarer også med forslaget om å gi ungdommer selvstendig klagerett i saker etter konfliktrådsloven, se forslag til konfliktrådsloven ny § 22 e andre ledd, og nærmere om begrunnelsen i punkt 19.3.2.3. På denne bakgrunn mener departementet at ungdom mellom 15 og 18 år bør ha en selvstendig prøvingsrett i saker etter straffeprosessloven § 222 c, og foreslår at manglende samtykke fra ungdommen eller vergene vil utløse domstolsbehandling. Departementet foreslår ingen endringer i adgangen til domstolsprøving ved ileggelse av oppholdsforbud for barn under 15 år.

Dagens krav om at påtalemyndigheten må bringe saken inn for retten «snarest råd» og så vidt mulig innen fem dager, videreføres i nytt syvende ledd. Henvisningen i nåværende § 222 c fjerde ledd andre punktum til § 222 a sjette ledd, ble ikke endret ved lov 7. mars 2008 om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte) eller ved den nevnte endringslov 19. juni 2009 nr. 75. At ikke henvisningen i § 222 c ble endret, antas å bero på en inkurie, som rettes.

Av det som tidligere var § 222 a sjette ledd andre punktum, som etter senere endringer ble sjette ledd fjerde punktum, fremgår det at grunnen til at eventuell oversittelse av femdagersfristen for oversendelse til retten skal opplyses i rettsboken. Av det som tidligere var § 222 a sjette ledd fjerde og femte punktum, og som etter senere endringer ble åttende ledd andre og tredje punktum, fremgår det at den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter, at de har rett til å være til stede og til å uttale seg. Av det som var § 222 a sjette ledd sjette og syvende punktum, som etter senere endringer ble åttende ledd femte og sjette punktum, fremgår det at rettens avgjørelse treffes ved kjennelse, og at reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer. Henvisningene rettes og videreføres i forslag til § 222 c nytt syvende ledd andre punktum. Også denne endringen forutsetter at en inkurie i § 222 a første ledd rettes slik som foreslått i Prop. 128 L (2022–2023) punkt 11.1 side 63.

29.2 Bør brudd på straffeprosessloven § 222 c være straffbart?

29.2.1 Gjeldende rett

Brudd på besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a og oppholdsforbud etter § 222 b er straffsanksjonert, se straffeloven § 168 bokstav b. Bryter et barn under 15 år oppholdsforbudet i § 222 c, kan det ikke straffes ettersom barnet er under den kriminelle lavalder. Politiet kan imidlertid blant annet bringe barnet hjem etter politiloven § 13 første ledd, se punkt 29.3.1 nedenfor.

Videre vises det til omtalen av «status offences» i punkt 29.1.1.2.

29.2.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet at brudd på oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c skulle gjøres straffbart for personer over den kriminelle lavalder, ved å innta brudd på oppholdsforbud etter § 222 c i straffeloven § 168 bokstav b. Forslaget ville gi politiet et større spekter av virkemidler overfor personer mellom 15 og 18 år, dersom et oppholdsforbud ilagt etter § 222 c ikke overholdes.

29.2.3 Høringsinstansenes syn

Kripos ser det som positivt at brudd på oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c blant annet vil gi grunnlag for bekymringssamtale med politiet.

Riksadvokaten mener det ikke er opplagt at det bør reageres med straff ved brudd på ilagt oppholdsforbud, men er i all hovedsak enig med departementets vurderinger om at straff er et nødvendig «ris bak speilet». Et brudd på oppholdsforbud er ikke i seg selv alvorlig nok til å kvalifisere for ungdomsoppfølging fastsatt av påtalemyndigheten, selv om ungdommen kunne ha nytte av oppfølging. Riksadvokaten antar for øvrig at mange ungdommer som er kandidater for å ilegges et oppholdsforbud vil ha gjennomført bekymringssamtale allerede.

Sekretariatet for konfliktrådene uttaler følgende om håndtering av brudd på oppholdsforbud:

«Det er en betydelig utfordring at brudd på oppholdsforbud vil medføre ytterligere straffeansvar for personer over 15 år. Ileggelse av oppholdsforbud vil dermed kunne bidra til en ond sirkel der ungdom vikler seg ytterligere inn i konflikt med loven, noe som kan virke stigmatiserende snarere enn forebyggende.»

Det vises videre til medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen sin høringsuttalelse om «status offence» omtalt ovenfor i punkt 29.1.3.

29.2.4 Departementets vurdering

Departementet går ikke videre med forslaget om å innta brudd på et ilagt oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c i straffeloven § 168 bokstav b. Departementet foreslår ikke å straffesanksjonere brudd på slike oppholdsforbud. Departementet har særlig lagt vekt på innspillet fra medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen.

I motsetning til straffeprosessloven § 222 a og § 222 b og straffeloven § 57, oppstiller ikke straffeprosessloven § 222 c noe vilkår om at forbudet skal beskytte andre personer. Oppholdsforbud etter § 222 c skal først og fremst verne den som ilegges forbudet. Det følger av skadefølgeprinsippet at straff normalt ikke bør brukes for å verne den enkelte mot skader som vedkommende påfører seg selv, se blant annet Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 7.5.2.5 side 91. Selv om oppholdsforbud etter § 222 c både ivaretar hensynet til ungdommen selv og samfunnsmessige interesser, mener departementet at skadefølgeprinsippet taler mot å straffesanksjonere brudd på et ilagt oppholdsforbud.

Mange ungdommer som vil kunne bli ilagt oppholdsforbud har vokst opp med livsbetingelser som gjør det vanskeligere for dem å forstå konsekvensene av egne handlinger, sammenlignet med andre. Straff bør være konsekvensen der ungdommen faktisk begår en straffbar handling, ikke ved brudd på oppholdsforbud ilagt blant annet av hensyn til ungdommen selv.

En straffesanksjonering av brudd på oppholdsforbud etter § 222 c ville også utgjort et såkalt «status offence» – et forhold som er straffbart for barn, men ikke for voksne – som blant annet FNs barnekomité har frarådet. Se omtalen ovenfor i punkt 29.1.1.2. Brudd på oppholdsforbud er et mindre alvorlig forhold, og reaksjon ville i utgangspunktet vært bøter, noe som anses som en lite egnet straffereaksjon for barn og unge. Departementet er enig med Riksadvokaten i at brudd på oppholdsforbud ikke i seg selv er alvorlig nok til å kvalifisere for ungdomsoppfølging fastsatt av påtalemyndigheten. Det er således vanskelig å se hva som kunne vært egnet straffereaksjon for brudd på oppholdsforbudet.

Departementet ser fordelen med å kunne ha straffesanksjon som et «ris bak speilet», og ser politiets behov for et bredere spekter av virkemidler overfor eldre ungdommer som bryter et ilagt oppholdsforbud. Sett hen til det som fremgår ovenfor, er likevel dette behovet ikke tilstrekkelig til å begrunne ileggelse av straffesanksjon for brudd på oppholdsforbud. Politiet vil uansett ha andre virkemidler tilgjengelig, for eksempel innkalling til samtale eller å bringe barnet hjem etter politiloven § 13, se nærmere nedenfor under punkt 29.3. Slike tiltak vil til en viss grad kunne bidra til at oppholdsforbudet overholdes og forebygge at ungdommen begår straffbare handlinger.

Det er også viktig å påpeke at ileggelse av oppholdsforbud etter § 222 c ikke forutsetter at ungdommen har begått en kriminell handling. Dersom ungdommen gjør det, har politiet andre virkemidler.

29.3 Endring av politiloven § 13

29.3.1 Gjeldende rett

Politiet kan vise eller bringe et barn hjem dersom politiet treffer på barn som antas å være under 15 år, og som «driver omkring» på egenhånd på offentlig sted etter kl. 22.00, eller som bryter oppholdsforbud nedlagt etter straffeprosessloven § 222 c, jf. politiloven § 13 første ledd, jf. tredje ledd første punktum. Videre kan politiet sørge for at et barn bringes til verge eller annen foresatt, eller om nødvendig tas hånd om av barnevernet, dersom de treffer på barn under omstendigheter som «klart innebærer en alvorlig risiko for barnets helse eller utvikling», jf. politiloven § 13 andre ledd. Er barnet over 15 år, kan hjemmelen i andre ledd kun benyttes dersom det er grunn til å anta at «inngripen vil være tjenlig», jf. tredje ledd andre punktum. Tanken var at politiet skal være mer tilbakeholdne med å aksjonere overfor eldre barn enn overfor yngre barn, jf. Ot.prp. nr. 22 (1994–95) Om lov om politiet (politiloven) punkt V side 64.

Dersom politiet har grunn til å tro at en person under 15 år har begått en ellers straffbar handling, eller at en person mellom 15 og 18 år har begått en straffbar handling, kan barnet og foreldrene pålegges å møte for politiet til en bekymringssamtale, jf. politiloven § 13 fjerde ledd. Formålet er å forebygge ytterligere lovbrudd. Dersom innkalte personer unnlater å møte til samtalen, kan de avhentes av politiet etter § 13 femte ledd.

29.3.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I forlengelsen av forslaget om å utvide straffeprosessloven § 222 c til å omfatte også personer mellom 15 og 18 år, foreslo departementet i høringsnotatet 1. september 2020 at politiloven § 13 første ledd endres slik at bestemmelsen gir hjemmel til å bringe hjem personer «under 18 år» ved brudd på oppholdsforbud nedlagt etter § 222 c. Som følge av dette ble det også foreslått at presiseringene i dagens § 13 tredje ledd innarbeides i § 13 første og andre ledd, og at tredje ledd oppheves. Forslaget var ikke ment å innebære realitetsendringer av § 13 andre ledd.

29.3.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har kommentert den foreslåtte endringen av politiloven § 13 uttrykkelig.

Politihøgskolen støtter at politiloven § 13 endres for å gi politiet adgang til å gripe inn også overfor ungdommer som er fylt 15 år.

Forandringsfabrikken er uttrykkelig imot forslaget. Forandringsfabrikken påpeker at barn kan ha mange legitime grunner til å være ute på kveldene. Forslaget kan gjøre det utrygt for barn, ved at barn som drar hjemmefra fordi de opplever vold eller overgrep hjemme, kan bli satt i farlige situasjoner ved å bli kjørt hjem av politiet. I tillegg kan det være stigmatiserende for barn å bli kjørt hjem av politiet.

29.3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å endre politiloven § 13 første ledd, slik at bestemmelsen gir hjemmel til å bringe hjem barn «under 18 år» som bryter oppholdsforbud nedlagt etter straffeprosessloven § 222 c. Endringen utvider anvendelsesområdet til bestemmelsen i politiloven § 13 første ledd, og er en naturlig følge av utvidelsen av hjemmelen for oppholdsforbud i straffeprosessloven § 222 c. Endringen anses også nødvendig som følge av at departementet ikke foreslår å straffesanksjonere overtredelse av slike oppholdsforbud, se punkt 29.2.4 ovenfor. Det blir derfor viktig for politiet å kunne bruke virkemidlene i politiloven § 13.

Som en følge av forslaget til endring av politiloven § 13 første ledd, foreslår departementet at presiseringene i dagens § 13 tredje ledd innarbeides i § 13 første og andre ledd, og at tredje ledd oppheves. Dette er kun redaksjonelle endringer, og innebærer ikke realitetsendringer av § 13 andre ledd.

Ettersom departementet foreslår at brudd på oppholdsforbudet ikke gjøres straffbart, ser departementet det nødvendig at adgangen til å innkalle til samtale etter nåværende § 13 fjerde ledd i politiloven også gjelder ved brudd på oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222 c. Brudd på oppholdsforbud foreslås derfor inntatt som nytt alternativt vilkår for innkalling til samtale.

For øvrig foreslår departementet enkelte språklige endringer i politiloven § 13 for å gi bestemmelsen en ensartet begrepsbruk. Dette er ikke ment å innebære realitetsendringer.