9 Ungdommens rett til medvirkning

9.1 Gjeldende rett

Prinsippet om barnets rett til å bli hørt er slått fast både i Grunnloven og i FNs barnekonvensjon. Det følger av Grunnloven § 104 første ledd at barn «har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling». FNs barnekonvensjon artikkel 12 nr. 1 oppstiller en plikt for konvensjonspartene til å «garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet». Denne retten til å uttrykke seg gjelder generelt i alle spørsmål som vedrører barnet.

Retten til å bli hørt regnes som en viktig rettighet i FNs barnekonvensjon og er ansett å være ett av de fire generelle prinsippene som utgjør grunnsteinene i konvensjonen, se nærmere punkt 2.1.2.

FNs barnekomité har i generell kommentar nr. 12 (CRC/C/GC/12) gitt uttrykk for hvordan barnekonvensjonens artikkel 12 skal tolkes. Retten til å bli hørt er en prosessregel ved at den stiller krav til saksbehandlingen i saker som gjelder barn. Ifølge komiteen innebærer retten til å uttale seg fritt, en rett til å formidle sine synspunkter uten press. Barnet skal selv få velge om det vil utøve denne retten eller ikke. For å kunne benytte seg av retten må barnet ha tilstrekkelig og tilpasset informasjon i forkant. Det er et grunnleggende krav at prosessen er åpen, informativ, respektfull og frivillig. Medlemsstatene skal ivareta disse rettighetene uavhengig av økonomiske ressurser. Retten etter artikkel 12 nr. 1 gjelder for hvert enkelt barn i den enkelte sak, men også for at grupper av barn, og barn generelt, skal bli hørt i samfunnet. Etter artikkel 12 nr. 2 kan barnet høres enten direkte, eller gjennom en representant eller et egnet organ.

Videre er barnets rett til medvirkning også lovfestet i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 17 om forvaltningsorganers utrednings- og informasjonsplikt. Det følger av denne bestemmelsens første ledd at forvaltningsorganet skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder, og at de mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet.

Konfliktrådsloven inneholder ingen særskilte bestemmelser om barns rett til å bli hørt. Imidlertid stilles det i en rekke sammenhenger krav om ungdommens samtykke. Blant annet kreves det at ungdommen samtykker til selve reaksjonen, se punkt 8.2.1, til informasjonsdeling, se punkt 10.1 og til innholdet i ungdomsplanen, se punkt 18.3.1.

9.2 Forslaget i høringsnotatet 1. september 2020

I høringsnotatet 1. september 2020 foreslo departementet å innta en ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 b om ungdommens rett til medvirkning. Forslaget gikk ut på at ungdomskoordinatoren skulle gi ungdommen og dennes verger utfyllende informasjon om straffereaksjonene, og videre at ungdommen og dennes verger skulle gis anledning til å uttale seg, dersom koordineringsgruppen vurderte ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging som egnede reaksjoner. Det ble blant annet vist til at ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er inngripende reaksjoner, hvor ungdommens medvirkning er av særlig betydning. Videre ble det vist til at flere av de gjeldende samtykkekravene ble foreslått fjernet, og at det også av den grunn var behov for å ivareta ungdommens rett til medvirkning på andre måter.

9.3 Høringsinstansenes syn

Totalt ni høringsinstanser – Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Buskerud overgangsbolig og friomsorgskontor, Forandringsfabrikken, Kriminalomsorgen region nord,medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norges Røde Kors og Sekretariatet for konfliktrådene – er positive til forslaget om å lovfeste ungdommens rett til medvirkning. De fleste av disse understreker imidlertid også at FNs barnekonvensjon artikkel 12 om ungdommens rett til medvirkning gjelder under hele prosessen, og at ungdommen derfor bør få informasjon og anledning til å uttale seg før drøftelsene i koordineringsgruppen, samt at det kan være behov for å høre ungdommen flere ganger.

For eksempel uttaler Norges institusjon for menneskerettigheter følgende:

«Imidlertid mener vi at den foreslåtte endringen ikke ivaretar barnets rett til medvirkning underveis i alle ledd i prosessen. Den foreslåtte § 22 b i konfliktrådsloven, sammenholdt med departementets vurderinger i høringsnotatet, ser ut til å legge til grunn at ungdommens uttalerett introduseres først etter at koordineringsgruppen har gjort sin vurdering av om ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging er ‘egnet’ og en skisse til ungdomsplan er lagt frem. NIM mener at dette er uhensiktsmessig, og at det kan oppleves som sent i arbeidet med reaksjonsfastsettelsen. Vi nevner her FNs barnekomités generelle kommentar nr. 12, som sier:

‘If participation is to be effective and meaningful, it needs to be understood as a process, not as an individual one-off event.’

[…]

NIM anbefaler derfor en endret ordlyd i den foreslåtte § 22 b, som slår fast som et utgangspunkt at barnet skal ha anledning til å uttale seg i hele prosessen. Det bør også vurderes å lovfeste krav til innhenting av barnets mening før koordineringsgruppen gjør sin vurdering.»

Medlemmer i forskergruppen for strafferett og straffeprosess ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen mener at retningslinjen om at det skal legges stor vekt på ungdommens uttalelse i saken, bør være allmenn og inntas i straffeloven § 52 a som et nytt andre ledd, slik at vektleggingen av ungdommens syn kan kompensere for at samtykke ikke lenger skal være et vilkår for ungdomsstraff.

Sekretariatet for konfliktrådene understreker betydningen av at ungdommens ønsker og motivasjon tillegges stor vekt i egnethetsvurderingen dersom samtykkekravet fjernes. Samtidig mener høringsinstansen at det er behov for større fleksibilitet med hensyn til hvilke ungdommer som får tilbud om en samtale med ungdomskoordinator, tidspunktet for samtalen, samt om det skal være en eller flere samtaler med ungdommen og møter i koordineringsgruppen. Dessuten må ungdommen gis anledning til å uttale seg på nytt dersom hans eller hennes standpunkt endres. Sekretariatet for konfliktrådene mener også at koordineringsgruppen bør ha adgang til å drøfte saker som kan ende i ungdomsreaksjon, selv om ungdommen ikke ønsker å møte til samtale med ungdomskoordinatoren.

Trøndelag politidistrikt mener at påtalemyndigheten har tilstrekkelig kompetanse og erfaring til å vurdere ungdommens egnethet, og at det ikke er behov for en ytterligere vurdering fra koordineringsgruppen. På denne bakgrunn uttaler politidistriktet at ungdommens medvirkning kan sikres gjennom politiavhør, eventuelt med ad-hoc bistand fra konfliktrådet til å forklare de ulike straffereaksjonene per telefon eller videolink ved behov.

9.4 Departementets vurdering

Det er viktig å tydeliggjøre barns rett til å bli hørt etter Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12. Som i høringen mener departementet at det er behov for å lovfeste en bestemmelse om ungdommens rett til medvirkning under ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. I lys av innspill under høringen, foreslår imidlertid departementet en mer generell regulering av ungdommens rett til medvirkning enn det opprinnelige forslaget la opp til. Videre foreslås det at ungdommens rett til medvirkning også innarbeides i enkelte særlig aktuelle bestemmelser i konfliktrådsloven, samt i straffeloven § 52 a. Formålet med forslagene er å sikre ungdommens rett til medvirkning gjennom hele prosessen i konfliktrådet.

Konkret foreslår departementet at det inntas en ny bestemmelse i konfliktrådsloven § 22 b, som presiserer at ungdom har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører ungdommen etter konfliktrådsloven kapittel IV om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Selv om rettighetene etter Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12 kun omfatter barn under 18 år, foreslår departementet at retten til å medvirke skal gjelde i alle saker hvor det kan være aktuelt å ilegge ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging. Det foreslås derfor at også denne bestemmelsen benytter begrepet «ungdommen», se kapittel 6.

«Medvirkning» er ikke et begrep som benyttes i Grunnloven § 104 eller FNs barnekonvensjon artikkel 12. Det foreslås derfor å beskrive kravet til medvirkning nærmere i bestemmelsen. Kravet innebærer at ungdommen skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og gis mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Videre skal ungdommen bli lyttet til, og ungdommens synspunkter skal tillegges vekt. Departementet legger til grunn at retten til medvirkning inneholder det samme som retten til å bli hørt i Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 12.

Departementet påpeker at det er en nær sammenheng mellom ungdommens rett til medvirkning og hensynet til barnets beste, jf. Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1. Det vises til at FNs barnekomité i generell kommentar nr. 12 (CRC/C/GC/12) punkt 70–74 har uttalt at en forsvarlig vurdering av barnets beste først kan skje når barnet har fått anledning til å uttale seg, og det er lagt tilstrekkelig vekt på barnets synspunkter. Barnekomiteen uttaler videre at de to prinsippene utfyller hverandre. Barnets beste skal være målet, og fremgangsmåten for å nå dette målet er å innhente barnets synspunkter.

Ungdommen er den som vet best hvordan han eller hun har det, og ved å la ungdommen få uttrykke sin mening, får man frem ungdommens perspektiv i saken. Retten til medvirkning vil dermed også styrke ungdommens posisjon og gi ungdommen bedre rettssikkerhet. Videre kan opplevelsen av å bli hørt være avgjørende for ungdommens motivasjon for å gjennomføre en ungdomsreaksjon.

Medvirkning betyr ikke at ungdommen selv skal bestemme. Ungdommen har heller ingen plikt til å medvirke. Departementet understreker at ungdommen kan avstå fra å uttale seg, og at ungdommen ikke skal presses til å uttrykke sine synspunkter. Ungdommen skal uansett få tilstrekkelig informasjon, og informeres om at han eller hun står fritt til å benytte seg av uttaleretten. Det at ungdommen skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, innebærer også at informasjonen som gis skal være forståelig for ungdommen.

Departementet mener den foreslåtte lovendringen er i tråd med den generelle rettsutviklingen, hvor barn og unge i større grad anerkjennes som selvstendige rettighetshavere.

Lovendringen innebærer både en selvstendig rettighet for ungdommen, og samtidig en plikt for myndighetene til å gi ungdommen mulighet til å medvirke. Retten til å medvirke vil gjelde gjennomgående i alle forhold som vedrører ungdommen, også utover de øvrige lovbestemmelsene hvor ungdommen er gitt en eksplisitt rett til å uttale seg. Ungdommen vil dermed ha rett til å medvirke i alle forhold både før og under gjennomføringen av ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff, herunder ved koordineringsgruppens vurdering av ungdommens egnethet og aktuelle oppfølgingstiltak, ved selve reaksjonsfastsettelsen, under arbeidet med utformingen av ungdomsplanen, ved etableringen av oppfølgingsteamet, under oppfølgingen av ungdomsplanen, og ved eventuelle brudd. Plikten til å la ungdommen medvirke etter den foreslåtte bestemmelsen i konfliktrådsloven § 22 b omfatter alle instanser som utfører oppgaver etter konfliktrådsloven kapittel IV.

Når det gjelder forslagene om å innarbeide ungdommens rett til medvirkning i enkelte andre og særlig aktuelle bestemmelser i konfliktrådsloven, vises det til kapittel 10 om informasjonsdeling, punkt 18.3 om utforming av ungdomsplanen, punkt 18.4 om endringer i ungdomsplanen og punkt 20.1 om nye vilkår ved brudd. For andre avgjørelser under straffegjennomføringen, herunder vedtak om utenlandsopphold etter konfliktrådsloven § 27, om utsettelse av gjennomføringen etter konfliktrådsloven § 30 og om fastsettelse av et rusforbud etter konfliktrådsloven § 28, vises det til nærmere omtale i punkt 19.5.

Ungdommen har også rett til å medvirke til selve reaksjonsfastsettelsen, se punkt 8.2. Ved ileggelse av ungdomsoppfølging videreføres kravet om at ungdommen må samtykke til reaksjonen. For ungdomsstraff foreslås imidlertid samtykkekravet erstattet med en egnethetsvurdering. I lys av dette foreslår departementet at ungdommens rett til medvirkning også innarbeides i nytt tredje ledd i straffeloven § 52 a. Retten til medvirkning foreslås også innarbeidet i straffeloven § 52 c nytt fjerde ledd.