4 Gjeldende rett

4.1 Medvirkningsansvaret

Den som på ulike måter involverer en mindreårig i kriminalitet, vil etter forholdene kunne straffes for medvirkning til lovbrudd begått av den mindreårige, jf. straffeloven § 15. Medvirkning kan etter omstendighetene straffes like strengt som eller strengere enn hovedgjerningen. Medvirkningsansvaret etter § 15 omfatter både fysiske og psykiske medvirkningshandlinger, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 30.1 side 411. Psykisk medvirkning kan blant annet bestå i å tilskynde noen til å begå et lovbrudd, for eksempel ved å gi en person i oppdrag å begå et lovbrudd eller oppfordre en person til å begå et lovbrudd. Eksempler på fysisk medvirkning kan være å overlevere våpen eller andre gjenstander som kan brukes ved lovbruddet. Medvirkningsansvar kan etter forholdene også inntre ved passivitet, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 412. Om passivitet skal bedømmes som straffbar medvirkning, beror på en tolkning av det enkelte straffebudet og de nærmere omstendighetene i saken. Ren passivitet vil imidlertid normalt ikke være tilstrekkelig for medvirkningsansvar.

Dersom hovedgjerningen ikke fullbyrdes, eller medvirkningshandlingen ikke har fått noen innvirkning på hendelsesforløpet, vil straff for forsøk på medvirkning kunne være aktuelt, jf. straffeloven § 16. Straffeloven § 16 første ledd fastsetter at «[d]en som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt». Dette gjelder også i relasjon til medvirkning etter straffeloven § 15, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.1 side 416. Ved forsøk på medvirkning innebærer kravet om fullbyrdelsesforsett i § 16 at gjerningspersonen både må ha forsett om at noen vil begå en handling som oppfyller gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet, og forsett om å medvirke til dette.

4.2 Aktuelle straffebud

Den som involverer en mindreårig i kriminalitet, vil i visse tilfeller også kunne straffes for overtredelse av egne straffebud. Aktuelle bestemmelser kan blant annet være straffeloven § 198 (forbund om alvorlig organisert kriminalitet), § 256 (forbund om grov frihetsberøvelse), § 279 (forbund om drap eller å volde betydelig skade på kropp eller helse), § 329 (forbund om ran), § 336 (forbund om heleri), § 341 (forbund om hvitvasking), § 183 (oppfordring til en straffbar handling) og § 199 (straff for deltakelse mv. i en forbudt kriminell sammenslutning). Ved befatning med våpen og eksplosiver kan det foreligge en overtredelse av blant annet straffeloven §§ 190 og 191 om alminnelig og grov ulovlig befatning med skytevåpen, våpendeler, eksplosiver og utgangsstoffer for eksplosiver. Dersom involveringen inneholder et tvangselement, vil den kunne rammes av et eller flere av straffebudene i straffeloven kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred, herunder § 251 om tvang og § 263 om trusler. Involveringen kan også ha skjedd ved bruk av metoder og til formål som innebærer at forholdet rammes av straffeloven § 257 om menneskehandel, se punkt 4.3.

4.3 Særlig om menneskehandel

Straffeloven §§ 257 og 258 om menneskehandel viderefører bestemmelsen om menneskehandel i straffeloven 1902 § 224, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) punkt 16.5 side 421. Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 224 ble innført på bakgrunn av Norges tilslutning til FNs konvensjon 15. november 2000 mot grenseoverskridende organisert kriminalitet og den tilhørende protokollen for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, også kjent som Palermo-protokollen, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.) punkt 1 side 5. Protokollen artikkel 5 forplikter statene til å kriminalisere menneskehandel som beskrevet i artikkel 3, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 6.4.2 side 58.

Straffeloven § 257 rammer blant annet den som «tvinger, utnytter eller forleder» noen til «tvangsarbeid eller tvangstjenester», jf. første ledd bokstav b. Der handlingen er rettet mot en person som er under 18 år, gjelder straffansvaret uavhengig av om det er anvendt vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd, jf. tredje ledd første punktum. Uvitenhet om den mindreåriges alder er uten betydning for straffansvaret hvis gjerningspersonen «på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet», jf. tredje ledd annet punktum. Dette gir anvisning på en meget streng aktsomhetsnorm. Regelen er begrunnet med straffverdigheten av handlingen, herunder utnyttelsesaspektet, offerets behov for vern og hensynet til straffebudets effektivitet, se Ot.prp. nr. 50 (2005–2006) Om lov om endringer i straffeloven 1902 (straff for å utnytte eller forlede noen til å tigge mv.) punkt 4.3 side 9.

Alternativet «utnytter» dreier seg om å bruke en person til egen fordel, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 97. Det fremgår av forarbeidene at det typisk vil være tale om en direkte eller indirekte økonomisk fordel, men at det også kan tenkes at fordelen er å oppnå en viss posisjon i et bestemt miljø eller gjentjenester. Med «forleder» menes psykisk påvirkning som fører til at personen blir ført bak lyset, lurt eller overtalt til å være med på noe som han eller hun ellers ikke ville ha blitt med på, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 97. Alternativet «tvinger» ble tilføyd ved innføringen av § 257, samtidig som formuleringen «tvangsarbeid eller tvangstjenester» ble endret til «arbeid eller tjenester». Hensikten med endringene var å få bedre frem at også for eksempel prostitusjon kan ha elementer av tvang i seg, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.5 side 421. Formuleringen «arbeid eller tjenester» ble i 2020 endret tilbake til «tvangsarbeid eller tvangstjenester», uten at noen realitetsendring var tilsiktet, se Prop. 66 L (2019–2020) Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.) punkt 7.2.4 side 63.

Med «tvangsarbeid» menes menneskehandel som har til formål å utnytte en persons arbeidskraft, der personen ikke har kommet frivillig inn i arbeidsforholdet eller ikke kan komme frivillig ut av det, se Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 6.5.2.2 side 65. Alternativet «tvangstjenester» er ment å ramme former for utnyttelse som har klare likhetstrekk med tigging, se Ot.prp. nr. 50 (2005–2006) punkt 3.4.3 side 8. Fra høyesterettspraksis er det et eksempel på at utnyttelse til å begå kriminalitet har vært ansett som «tvangsarbeid», se Rt. 2013 side 39. Det beror på en helhetlig vurdering av den konkrete situasjonen om det foreligger tvangsarbeid i lovens forstand, og vilkåret vil kunne være oppfylt selv om personen i og for seg ville ha kunnet bryte ut, dersom situasjonen realistisk bedømt likevel ga lite valg, se HR-2017-1124-A avsnitt 35. Videre har det betydning om fornærmede er mindreårig eller voksen. Der fornærmede er under 18 år, kan det ikke stilles for strenge krav til den tvangen som må foreligge, men det må være utvist en form for press fra gjerningspersonen, se blant annet Rt. 2011 side 1061 avsnitt 46 og Rt. 2012 side 1175 avsnitt 28.

Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel, som Norge har undertegnet og ratifisert, pålegger medlemsstatene et ansvar for å sikre at ofre for menneskehandel ikke i urimelig utstrekning selv blir straffeforfulgt, jf. artikkel 26. Artikkelen forplikter medlemsstatene til å «hjemle adgang til å avstå fra å idømme ofre straff for deres deltakelse i ulovlig virksomhet, i den utstrekning deltakelsen skyldes at de er blitt tvunget til det». I norsk rett er det lagt til grunn at flere ulike regler og retningslinjer sammen bidrar til å oppfylle denne forpliktelsen, se St.prp. nr. 2 (2007–2008) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel punkt 3.4 side 17. Straffeprosessloven § 69 gir påtalemyndigheten adgang til å avgjøre saken med påtaleunnlatelse. Der offeret har vært i en nøds- eller tvangssituasjon, kan også reglene om nødrett og nødverge i straffeloven §§ 17 og 18 få anvendelse. I tillegg gir straffeloven § 61 domstolene en adgang til å frafalle å utmåle straff.

Strafferammen for menneskehandel etter straffeloven § 257 er fengsel inntil 6 år. Dersom overtredelsen er grov, forhøyes strafferammen til fengsel inntil 10 år, jf. straffeloven § 258 første punktum. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på om den som ble utsatt for handlingen, var under 18 år, om det ble brukt grov vold eller tvang, og om handlingen har medført betydelig utbytte, jf. § 258 annet punktum. Den særlig strenge aktsomhetsnormen etter § 257 tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende, jf. § 258 tredje punktum.

4.4 Straffutmåling – straffeloven § 77 bokstav g og l

Etter straffeloven § 77 bokstav g skal det ved straffutmålingen i skjerpende retning særlig tas i betraktning at lovbruddet «er forøvet ved at lovbryteren har utnyttet eller forledet unge personer, personer i en meget vanskelig livssituasjon, som er psykisk utviklingshemmet eller står i et avhengighetsforhold til lovbryteren». Med «unge personer» menes først og fremst personer under 18 år, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet) punkt 12.1 side 271. Det er ikke et krav at personen som ble utnyttet eller forledet, var over den kriminelle lavalderen. Tvert imot vil det som utgangspunkt være mer skjerpende ved straffutmålingen jo yngre personen er.

Straffeloven § 77 bokstav g kan anvendes både i tilfeller der gjerningspersonen har fått andre til å utføre lovbruddet, og i tilfeller der gjerningspersonen har fått andre til å foreta medvirkningshandlinger, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.1 side 270. Det er et krav om årsakssammenheng mellom personens alder, livssituasjon, psykiske utviklingshemming eller avhengighetsforhold og personens deltakelse i den straffbare handlingen, jf. formuleringen «utnyttet eller forledet». Grensen mellom utnyttelse og forledelse er ikke skarp. Det sentrale i utnyttelse er at personen ikke selv har noen motforestillinger mot å delta. Forledelse kjennetegnes av at gjerningspersonen mer aktivt må bruke den styrende makten vedkommende har over den andre i egenskap av alder, viten, forstand eller posisjon. Også tilfeller der gjerningspersonen driver en person til å medvirke til handlingen ved å fremsette uriktige påstander eller fortie sannheten (svik), omfattes, se Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.1 side 271.

Dersom et lovbrudd er begått i nærvær av et barn under 15 år, skal det særlig tas i betraktning i skjerpende retning ved straffutmålingen, jf. straffeloven § 77 bokstav l. Straffeloven § 77 bokstav l ble innført ved lov 19. juni 2009 nr. 74 om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning). Formålet med bestemmelsen er å synliggjøre i straffutmålingen at barn som blir vitne til straffbare handlinger, ofte lider under dette, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.1 side 398. Bakgrunnen for at bestemmelsen er avgrenset til å gjelde barn under 15 år, er at det særlig er yngre barn som har behov for et slikt vern.