8 Strafferammer og straffutmåling

8.1 Strafferamme og straffutmåling ved alminnelig overtredelse

8.1.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at strafferammen for overtredelser av ny § 200 skal være fengsel inntil 3 år. Departementet uttalte at involvering av mindreårige i kriminalitet er skadelig både for den unge og for samfunnet som helhet, og at allmennpreventive hensyn tilsier at slik involvering bør kunne straffes strengt. Videre viste departementet til at en strafferamme på 3 års fengsel harmonerer med strafferammen i straffebud som det er naturlig å sammenligne med, blant annet straffeloven § 183 (oppfordring til en straffbar handling), § 198 (forbund om alvorlig organisert kriminalitet) og § 199 (straff for deltakelse mv. i en forbudt kriminell sammenslutning).

Departementet vurderte om også bot bør inntas som et straffalternativ i bestemmelsen, slik at det kan reageres med bot alene. Det ble vist til at straffebudet vil ramme involvering av mindreårige i alle typer straffbare handlinger, også mindre alvorlige handlinger der straffenivået er bot. Departementets foreløpige oppfatning var likevel at involvering av mindreårige i kriminalitet er så alvorlig at det alminnelige straffenivået bør være fengselsstraff, også i tilfeller der involveringen gjelder mindre alvorlig kriminalitet. Departementet pekte på at straffeloven § 80 uansett åpner for å fastsette reaksjonen til en mildere straffart enn det som er foreskrevet i straffebudet hvis det foreligger bestemte formildende omstendigheter, for eksempel at lovbryteren er under 18 år.

Når det gjelder straffutmålingen, uttalte departementet at det må foretas en samlet vurdering der flere momenter vil kunne være relevante. Departementet antok at det blant annet må legges vekt på hva slags lovbrudd den mindreårige er involvert i, involveringens karakter og den mindreåriges alder og utvikling. Det ble pekt på at overtredelsen som utgangspunkt vil være mer alvorlig jo yngre den mindreårige er, og at det vil være klart straffskjerpende dersom den mindreårige er under den kriminelle lavalderen. Departementet så foreløpig ikke grunn til å gi nærmere føringer om hvor straffenivået bør ligge. Det ble vist til at lovforslaget vil ramme et bredt spekter av handlinger av ulik straffverdighet, og at domstolene på vanlig måte og med utgangspunkt i overtredelsens alvor bør se hen til hva som utgjør en passende straff i det enkelte tilfellet.

8.1.2 Høringsinstansenes syn

Følgende høringsinstanser uttaler at de støtter forslaget om at den øvre strafferammen settes til fengsel inntil 3 år: Agder tingrett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bergen kommune, Det nasjonale statsadvokatembetet, Institutt for psykologi ved NTNU, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Skien kommune, Sveio kommune og Kirkens Bymisjon.

Riksadvokaten mener at en strafferamme på 3 års fengsel muligens kan forsvares hvis straffebudet justeres slik at det treffer noe mer presist på alvorligere tilfeller av involvering av mindreårige. Dersom gjerningsbeskrivelsen forblir så vidtrekkende som foreslått i høringsnotatet, mener riksadvokaten at en strafferamme på 3 års fengsel kan gi vilkårlige utslag:

«Slik straffebudet står i høringsnotatet, vil en strafferamme på tre år i en del saker kunne føre til et stort sprang i lengstestraffen sammenlignet med det underliggende straffbare forholdet, noe som skaper en risiko for vilkårlige utslag. Dersom gjerningsbeskrivelsen forblir så vidtrekkende, vil det være ønskelig at det i forarbeidene gis nokså utfyllende retningsgivende uttalelser om hvilke omstendigheter ved lovbruddet som skal tillegges størst vekt ved reaksjonsfastsettelsen.»

Med unntak av enkelte privatpersoner er det ingen høringsinstanser som direkte tar til orde for at strafferammen for overtredelser av ny § 200 bør settes høyere enn 3 års fengsel. Økokrim peker imidlertid på at den foreslåtte strafferammen innebærer at det ikke er adgang til å benytte kommunikasjonsavlytting eller dataavlesing under etterforskningen, og at dette svekker straffebudets effektivitet. Økokrim viser til at rekruttering av mindreårige til kriminalitet skjer på sosiale medier og krypterte kanaler, og at det eneste reelle etterforskningsskrittet i mange tilfeller vil være å innhente informasjon fra kommunikasjonen mellom gjerningspersonen og den mindreårige. Etter Økokrims syn bør det nye straffebudet inntas i opplistingen av overtredelser som gir hjemmel for kommunikasjonsavlytting og dataavlesing i straffeprosessloven §§ 216 a og 216 o. Alternativt mener Økokrim at strafferammen må heves tilstrekkelig for å sikre at disse etterforskningsmetodene er tilgjengelige.

Agder tingrett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bergen kommune, Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Skien kommune, Søndre Østfold tingrett og Kirkens Bymisjon gir uttrykk for at bot ikke bør inntas som et straffalternativ. Disse høringsinstansene viser gjennomgående til at involvering av mindreårige i kriminalitet er så straffverdig at det bør reageres med fengselsstraff. Flere av høringsinstansene peker også på at straffeloven § 80, som åpner for å fastsette straffen til en mildere straffart enn straffebudet foreskriver, vil være en tilstrekkelig sikkerhetsventil i saker der det foreligger formildende omstendigheter. Bergen kommune understreker samtidig viktigheten av å vurdere andre reaksjoner enn ubetinget fengsel når lovbryteren er mindreårig, for eksempel betinget fengsel eller ungdomsstraff.

Politihøgskolen heller også i retning av at bot ikke bør være med i strafferammen, men uttaler at de ikke har sterke synspunkter på spørsmålet. Politihøgskolen peker på at den som involverer en mindreårig i kriminalitet, ofte samtidig vil være skyldig i medvirkning til andre lovbrudd, og at det derfor sjelden vil være aktuelt med bot. Videre uttaler Politihøgskolen at behovet for en mild reaksjon kan ivaretas ved å ilegge betinget fengsel, ungdomsoppfølging, samfunnsstraff eller ungdomsstraff.

Lillesand kommune, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Øst politidistrikt og Advokatforeningen mener på sin side at bot bør inntas som et straffalternativ. Disse høringsinstansene viser til at straffebudet vil kunne ramme et bredt spekter av handlinger, også forhold som er mindre alvorlige, og at straffebudet ikke bør stenge for å ilegge bot alene. Øst politidistrikt og Advokatforeningen trekker frem tilfeller der en mindreårig involverer en annen mindreårig i kriminalitet som et eksempel på når bøtestraff kan være aktuelt. Advokatforeningen understreker videre at domstolene kan følge opp lovgivers signal om at det alminnelige straffenivået bør være fengselsstraff selv om straffebudet åpner for å ilegge bot. Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter peker på risikoen for at domstolene viker tilbake for å domfelle en gjerningsperson dersom den ventede reaksjonen fremstår uforholdsmessig streng.

8.1.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at den øvre strafferammen for overtredelser av ny § 200 skal være fengsel inntil 3 år. Involvering av mindreårige i kriminalitet kan medføre en rekke negative konsekvenser for den enkelte mindreårige og for samfunnet som helhet. Allmennpreventive hensyn tilsier at slike handlinger bør kunne straffes strengt. En strafferamme på 3 års fengsel harmonerer også godt med strafferammen i bestemmelser som har fellestrekk med forslaget her, slik som straffeloven § 183 (oppfordring til en straffbar handling), § 198 (forbund om alvorlig organisert kriminalitet) og § 199 (straff for deltakelse mv. i en forbudt kriminell sammenslutning).

I høringen har riksadvokaten pekt på at en strafferamme på 3 års fengsel i enkelte saker vil kunne føre til et stort sprang i lengstestraffen sammenlignet med det underliggende straffbare forholdet, og at dette kan gi vilkårlige utslag. Departementets forslag til straffebud er nå utformet slik at det i større grad er rettet mot de mer alvorlige tilfellene der mindreårige involveres i straffbare handlinger, se nærmere om dette i punkt 7.1.3. Slik departementet ser det, vil de foreslåtte justeringene i gjerningsbeskrivelsen kunne imøtekomme noen av riksadvokatens innvendinger. Departementet viser til at forslaget ellers har fått støtte blant høringsinstansene som har uttalt seg.

Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at også bot bør inntas som et straffalternativ, slik at det etter omstendighetene kan reageres med bot alene, jf. straffeloven § 53 første ledd. Som flere høringsinstanser har pekt på, vil det foreslåtte straffebudet ramme et bredt spekter av handlinger av ulik straffverdighet, og det vil også komme til anvendelse ved involvering av mindreårige i lovbrudd som selv kan straffes med bot, herunder overtredelser av straffeloven § 231 (narkotikaovertredelse), § 271 (kroppskrenkelse), § 321 (tyveri), § 332 (heleri) og § 337 (hvitvasking). Straffebudet er heller ikke avgrenset til å gjelde involvering i straffbare handlinger som begås som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Det vil derfor også kunne ramme handlinger som ikke har noen sammenheng med organisert kriminalitet. Straffebudet skiller seg slik sett fra straffeloven § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet og § 199 om straff for deltakelse mv. i en forbudt kriminell sammenslutning, som ikke åpner for å ilegge bot alene. Departementet nevner også at en strafferamme på fengsel inntil 3 år anses som normalskjæringspunktet for når bøter bør kunne ilegges som eneste straff, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 23.2.3 side 307. På bakgrunn av dette vurderer departementet det slik at bestemmelsen ikke bør stenge for ileggelse av bot, selv om bøtestraff normalt ikke vil være en tilstrekkelig reaksjon. Departementet antar at bot for eksempel kan være aktuelt i tilfeller der gjerningspersonen selv er ung og involveringen gjelder et mindre alvorlig lovbrudd som ikke har noen tilknytning til organisert kriminalitet.

Departementet fastholder at det ikke er hensiktsmessig å gi noen nærmere føringer om straffenivået ved overtredelser av ny § 200. Overtredelsene av det foreslåtte straffebudet vil som nevnt variere i alvorlighetsgrad. Domstolene må derfor på vanlig måte og med utgangspunkt i overtredelsens alvor se hen til hva som utgjør en passende straff i det enkelte tilfellet. Som nevnt i høringsnotatet vil sentrale momenter i straffutmålingen være hva slags lovbrudd den mindreårige er involvert i, involveringshandlingens karakter og den mindreåriges alder. Overtredelsen vil som utgangspunkt være mer alvorlig jo yngre den mindreårige er, og det bør etter departementets syn være klart skjerpende dersom den mindreårige er under den kriminelle lavalderen, se også punkt 8.2.3. At gjerningspersonen selv er mindreårig, vil være en omstendighet som skal tillegges vekt i formildende retning, jf. straffeloven § 78 bokstav i. Hvis gjerningspersonen ble utnyttet eller presset til å begå den aktuelle handlingen, må dette også få betydning ved straffutmålingen. Ble gjerningspersonen utnyttet og presset på en slik måte at forholdet rammes av straffeloven § 257 om menneskehandel, har myndighetene et ansvar for å sikre at forholdet ikke i urimelig utstrekning straffeforfølges, se nærmere om dette i punkt 4.3.

Økokrim har pekt på at en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år vil innebære at det ikke er adgang til å benytte kommunikasjonsavlytting eller dataavlesing under etterforskningen. Etter Økokrims syn bør forslaget til nytt straffebud inntas i opplistingen av overtredelser som gir hjemmel for slike tvangsmidler i straffeprosessloven §§ 216 a og 216 o. Spørsmålet om det bør åpnes for flere tvangsmidler enn det den foreslåtte strafferammen på 3 års fengsel tilsier, har ikke vært nærmere utredet eller hørt. Departementet har derfor ikke vurdert dette i proposisjonen her. Departementet nevner at det etter omstendighetene vil være adgang til å foreta kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved etterforskningen av lovbruddet den mindreårige har blitt involvert i. Det vil også kunne gis tillatelse til å foreta kommunikasjonsavlytting og dataavlesing ved mistanke om overtredelse av straffeloven § 257 om menneskehandel, jf. straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav b og § 216 o første ledd bokstav b.

8.2 Grov overtredelse

8.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om det er behov for en høyere strafferamme enn fengsel inntil 3 år for visse alvorlige overtredelser, og ba om høringsinstansenes syn på dette. Som eksempel pekte departementet på tilfeller der barn under den kriminelle lavalderen på 15 år involveres i en straffbar handling. Departementet skisserte to ulike reguleringsalternativer (høringsnotatet punkt 6.8 side 17):

«En mulighet kan være at loven fastsetter en høyere strafferamme for visse skjerpende omstendigheter, for eksempel at den mindreårige er under 15 år. En annen aktuell regulering kan være en egen bestemmelse om grove overtredelser. Dette gir rom for å vektlegge flere omstendigheter, slik som for eksempel typen lovbrudd den mindreårige blir involvert i og involveringens karakter, herunder om involveringen har et systematisk og organisert preg eller om det er utøvet press, overtalelse eller lignende, i tillegg til at den mindreåriges alder vil stå sentralt. I tråd med straffelovens system vil en passende strafferamme for grove overtredelser kunne være fengsel inntil 6 år, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 11.4.»

Departementet antok at den foreslåtte strafferammen på fengsel inntil 3 år vil være tilstrekkelig også for de mer alvorlige tilfellene. Departementet utformet likevel et forslag til en bestemmelse om grov overtredelse som skissert i en ny § 200 a.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, gir uttrykk for at de støtter eller er positive til å fastsette en høyere strafferamme for grove overtredelser. Dette gjelder Agder tingrett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Gjøvik kommune, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Rogaland fylkeskommune, Romerike og Glåmdal tingrett, Skien kommune, Sveio kommune, Søndre Østfold tingrett, Troms politidistrikt, Trondheim kommune, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Vest politidistrikt, Øst politidistrikt, Sentralt ungdomsråd i Oslo og Wayback. Flere av de nevnte høringsinstansene viser til at en høyere strafferamme særlig kan være aktuell i tilfeller der den mindreårige er under den kriminelle lavalderen eller involveringen gjelder alvorlig kriminalitet. Bergen kommune uttaler at de ikke stiller seg avvisende til å innføre en egen bestemmelse om grov overtredelse, men mener at en slik bestemmelse bør begrenses til lovbrytere over 18 år.

Agder tingrett antar at en strafferamme på 3 års fengsel i utgangspunktet vil være tilstrekkelig også for de mer alvorlige tilfellene, men peker på at forslaget til ny § 200 a kan fungere som en sikkerhetsventil. Heller ikke Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl. synes å mene at det er noe stort behov for en høyere strafferamme enn 3 års fengsel, men uttaler at en egen bestemmelse om grov overtredelse vil være et pedagogisk virkemiddel for å synliggjøre hvilke hensyn som er særlig relevant å vektlegge ved bedømmelsen av handlingens alvor.

De fleste høringsinstansene som mener at det er behov for en høyere strafferamme for grove overtredelser, gir uttrykk for at en strafferamme på inntil 6 års fengsel er passende. Unntaket er Søndre Østfold tingrett, som tar til orde for at strafferammen bør settes til fengsel inntil 10 år. Tingretten viser blant annet til at strafferammen er 10 års fengsel for flere lovbrudd med en egen bestemmelse om grov overtredelse, herunder bestemmelsene om grov uriktig anklage, grov narkotikaovertredelse, grov frihetsberøvelse og grov kroppsskade.

Rogaland fylkeskommune har merknader til den nærmere utformingen av forslaget til ny § 200 a. Etter forslaget skal det ved vurderingen av om lovbruddet er grovt, blant annet legges vekt på om involveringen «har et systematisk og organisert preg». Rogaland fylkeskommune er kritisk til at dette skal inngå som et moment i grovhetsvurderingen:

«Den foreslåtte bestemmelsen (§ 200) om involvering av mindreårige i kriminalitet er særlig ment å ramme kriminelle nettverks utnyttelse av mindreårige, og slik utnyttelse vil normalt måtte antas å ha et systematisk og organisert preg. Dersom systematisk og organisert preg regnes opp som en av grunnene til at involveringen blir regnet som grov, kan dette føre til at også mindre alvorlige tilfeller av involvering av mindreårige straffes hardere enn de ellers ville blitt straffet etter foreslått § 200.»

Oslo politidistrikt uttaler at det bør vurderes hvilket skyldkrav som skal gjelde med hensyn til barnets alder dersom man går videre med forslaget til ny § 200 a. Oslo politidistrikt antar at det kan være grunn til å begrense en bestemmelse om grov overtredelse til tilfeller der gjerningspersonen har forsett om at den som involveres, er under 18 år.

Øst politidistrikt uttaler at det bør vurderes å innta en henvisning til ny § 200 a i opplistingen av lovbrudd som gir hjemmel for kommunikasjonsavlytting i straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav b.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos og Advokatforeningen uttaler at det ikke er behov for en egen bestemmelse om grov overtredelse med en høyere strafferamme. Riksadvokaten stiller seg tvilende til om det er behov for en slik bestemmelse. Det nasjonale statsadvokatembetet fremholder at en strafferamme på 3 års fengsel gir domstolene tilstrekkelig spillerom for å utmåle en passende straff både for mindre alvorlige og alvorlige overtredelser. Advokatforeningen peker på at det må forventes at det foreslåtte straffebudet i all hovedsak vil benyttes ved siden av andre straffebud, og at det i disse tilfellene er adgang til å fastsette en høyere straff i medhold av straffeloven § 79 bokstav a. Kripos og riksadvokaten gir uttrykk for lignende synspunkter.

Politihøgskolen holder det åpent om det er behov for en egen bestemmelse om grov overtredelse. Politihøgskolen viser til at lovbryteren ofte vil kunne dømmes for medvirkning eller forsøk på medvirkning til andre straffbare handlinger, og at det derfor vil være mulig å ta hensyn til forholdets alvor gjennom utmålingen av straff for hovedlovbruddet.

8.2.3 Departementets vurdering

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det bør fastsettes en høyere strafferamme for grove overtredelser av forslaget til ny § 200. Departementet legger til grunn at strafferammen på fengsel inntil 3 år i de fleste tilfeller vil gi domstolene tilstrekkelig rom for å utmåle en passende straff. Som flere høringsinstanser har pekt på, er det også grunn til å tro at ny § 200 i stor utstrekning vil anvendes sammen med andre straffebud, med den konsekvens at strafferammen forhøyes i medhold av straffeloven § 79 bokstav a, se punkt 8.3. Dette innebærer at strafferammen i mange saker vil kunne være betydelig høyere enn fengsel inntil 3 år. Departementet mener likevel at involvering av mindreårige i kriminalitet i enkelte tilfeller kan være så alvorlig at handlingen i seg selv bør kunne gi grunnlag for strengere straff enn fengsel inntil 3 år, for eksempel der den mindreårige er under den kriminelle lavalderen på 15 år og involveres i en alvorlig straffbar handling. Departementet viser til at flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg, er positive til å fastsette en høyere strafferamme for grove overtredelser.

I tråd med forslaget som ble skissert i høringsnotatet, går departementet inn for å innføre en egen bestemmelse om grov overtredelse i ny § 200 a. En egen bestemmelse om grov overtredelse er mest i tråd med straffelovens systematikk og gir rom for å vektlegge en rekke momenter ved vurderingen av om overtredelsen er grov. Departementet foreslår at strafferammen for grove overtredelser settes til fengsel inntil 6 år, som er den neste alminnelige strafferammen loven opererer med. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg, mener at en strafferamme på inntil 6 års fengsel er passende.

Departementet går inn for at ny § 200 a utformes etter mønster av andre bestemmelser i straffeloven om grove overtredelser. Dette innebærer at det vil bero på en helhetsvurdering om lovbruddet skal anses som grovt, men at loven angir noen momenter som det særlig skal legges vekt på. Hva slags straffbar handling den mindreårige ble involvert i, vil naturligvis måtte stå sentralt i vurderingen. Departementet foreslår å presisere i loven at det særlig skal legges vekt på om den mindreårige ble involvert i en alvorlig straffbar handling. Videre mener departementet at det er særlig straffverdig å involvere barn under den kriminelle lavalderen i straffbare handlinger, og at dette bør nevnes særskilt som et moment. I tillegg foreslår departementet å nevne som moment om overtredelsen har et systematisk eller organisert preg.

Utgangspunktet er at gjerningspersonen må ha utvist forsett om de momentene som inngår i vurderingen av om overtredelsen er grov, jf. straffeloven §§ 21 og 22. Departementet foreslår et unntak fra dette utgangspunktet når det gjelder momentet om at den mindreårige var under den kriminelle lavalderen. Straffverdigheten av å involvere mindreårige i kriminalitet og hensynet til bestemmelsens effektivitet tilsier etter departementets syn at det bør være tilstrekkelig at gjerningspersonen var uaktsom med hensyn til alderen, på samme måte som etter ny § 200.

Når det gjelder innspillet fra Øst politidistrikt om å innta forslaget til ny § 200 a i opplistingen av lovbrudd som gir hjemmel for kommunikasjonsavlytting i straffeprosessloven § 216 a første ledd bokstav b, viser departementet til omtalen i punkt 8.1.3.

8.3 Konkurrens

Når en handling oppfyller gjerningsbeskrivelsen i flere straffebud, skal disse anvendes i konkurrens «når dette er nødvendig for å markere momenter ved den straffbare handling som ikke blir markert om man bare anvender ett straffebud», se Rt. 2003 side 1376 avsnitt 28. Ett straffebud anvendes dersom det fullt ut dekker samtlige sider av det straffbare forholdet. Ved konkurrens forhøyes strafferammen i medhold av straffeloven § 79 bokstav a.

I høringsnotatet antok departementet at det foreslåtte straffebudet som regel vil kunne anvendes i konkurrens med medvirkningsansvaret og eventuelle øvrige straffebud gjerningspersonen har overtrådt. Departementet viste til at straffeloven ikke ellers inneholder noe straffebud som primært ivaretar samfunnets interesse i å hindre at mindreårige involveres i kriminalitet.

I høringen har enkelte høringsinstanser kommentert spørsmålet om det foreslåtte straffebudet også skal kunne anvendes i konkurrens med straffeloven § 257 om menneskehandel. Det nasjonale statsadvokatembetet, Kripos og Politidirektoratet mener at bestemmelsene bør kunne anvendes i konkurrens. Øst politidistrikt synes å gi uttrykk for det samme. Vest politidistrikts foreløpige syn er derimot at involvering som går ut på at den mindreårige tvinges, utnyttes eller forledes til tvangsarbeid eller tvangstjenester, fullt ut synes å dekkes av § 257. Vest politidistrikt understreker at det vil være en fordel om det i forarbeidene tas standpunkt til spørsmålet. Det samme gjelder Politihøgskolen, som mener at det ikke er åpenbart at det alltid vil være naturlig å anvende bestemmelsene i konkurrens.

Departementet fastholder at det foreslåtte straffebudet bør kunne anvendes i konkurrens med det alminnelige medvirkningsansvaret og eventuelle øvrige straffebud gjerningspersonen har overtrådt. Som påpekt i høringsnotatet inneholder straffelovgivningen ikke ellers noe straffebud som primært ivaretar samfunnets interesse i å hindre at mindreårige involveres i straffbare handlinger, og som dekker denne siden av det straffbare forholdet. Når det gjelder straffeloven § 257 om menneskehandel, er det først og fremst individets rett til å treffe frie valg over eget liv som er vernet. Departementet legger derfor til grunn at det foreslåtte straffebudet også vil kunne anvendes i konkurrens med § 257.