7 Utformingen av straffebudet

7.1 Gjerningsbeskrivelsen

7.1.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet presenterte departementet to alternative forslag til et nytt straffebud om involvering av mindreårige i kriminalitet, se høringsnotatet punkt 6.10 side 17–18. Det materielle innholdet i de to alternativene var ment å være sammenfallende, men den lovtekniske utformingen var noe ulik. Begge alternativer var utformet slik at straffebudet rammer den som «involverer» en person under 18 år i «en straffbar handling». Departementet bemerket at de hensynene som ligger til grunn for lovforslaget, til en viss grad også gjør seg gjeldende ved involvering av unge personer over 18 år. Departementet antok imidlertid at det er behov for en klar avgrensning av bestemmelsen på dette punktet, og viste til at de sammenlignbare straffebudene i Sverige og Danmark er avgrenset på samme måte.

Departementet uttalte at vilkåret «involverer» innebærer at gjerningspersonen må ha handlet på en slik måte at den mindreårige blir trukket inn i en straffbar handling, enten ved å medvirke til at den mindreårige begår lovbrudd eller på annen måte. Videre la departementet til grunn at vilkåret «involverer» innebærer at det må være tale om en straffbar handling som gjerningspersonen selv eller noen andre enn den mindreårige i hovedsak står bak. Om dette uttalte departementet (høringsnotatet punkt 6.2 side 10):

«Med ‘involverer’ menes at det må være tale om et lovbrudd som gjerningspersonen selv eller noen andre enn den mindreårige i hovedsak står bak. Det er nettopp i disse tilfellene at hensynene som ligger til grunn for lovforslaget, slår til. En tilsvarende forutsetning ligger til grunn for det svenske straffebudet, jf. punkt 5.1. Begrepet ‘involverer’ innebærer dermed en avgrensning mot tilfeller hvor den mindreårige selv i vesentlig grad står bak lovbruddet. Også tilfeller hvor den straffbare virksomheten er begått etter et felles initiativ mellom jevnaldrende ungdommer, kan etter omstendighetene være unaturlig å karakterisere som involvering i kriminalitet. Det bør på den annen side ikke være et vilkår for straffansvar at gjerningspersonen er høyt oppe i hierarkiet i et kriminelt nettverk mv. Også en mindre sentral aktør som for eksempel overleverer et våpen til den mindreårige til bruk for en voldshandling, bør etter departementets syn omfattes.»

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om en slik avgrensning av straffebudet bør fremkomme tydeligere i lovteksten, eventuelt om den bør innrettes på en annen måte, og hvordan avgrensningen i så fall kan se ut.

Departementet viste til at formuleringen «involverer» i seg selv er relativt vid, og at det derfor kan være klargjørende å innta noen eksempler i lovteksten på hvilke handlinger som kan omfattes. Departementet foreslo å nevne alternativene «instruerer», «gir oppdrag til», «yter fordeler til», «overleverer formuesgoder til» og «medbringer». For å synliggjøre at opplistingen ikke er uttømmende, foreslo departementet å presisere i lovteksten at straffebudet også rammer den som «på annen måte» involverer en mindreårig i kriminalitet. Departementet uttalte at det i alle tilfeller beror på en konkret vurdering om en handling innebærer at en mindreårig involveres i kriminalitet, og at eventuelle likhetstrekk med de nevnte alternativene vil ha betydning i vurderingen. Om de nevnte alternativene uttalte departementet følgende (høringsnotatet punkt 6.2 side 10–11):

«Forslaget nevner for det første alternativet ‘instruerer’ som en måte å involvere et barn i en straffbar handling på. Det vil typisk kunne dreie seg om en beskjed å forholde seg på en bestemt måte i forbindelse med en straffbar handling eller virksomhet. Dette kan for eksempel være å holde vakt, eller stå i bakgrunnen ved en voldshendelse for å skape inntrykk av overtall overfor motparten. Det kreves ikke at barnet er kjent med at det skal skje en straffbar handling. Det er heller ikke noe krav at instruksen går ut på at barnet skal utføre en objektivt sett straffbar handling eller medvirke til dette.

Alternativet ‘gir oppdrag til’ har likhetstrekk med alternativet ‘instruerer’, og disse vil delvis overlappe hverandre. Alternativet tydeliggjør imidlertid at den foreslåtte bestemmelsen vil omfatte tilfeller hvor noen gir et barn et oppdrag som innebærer at barnet involveres i en straffbar handling eller virksomhet, for eksempel å utføre en voldshandling eller verve andre til å delta i fremtidig kriminell virksomhet. Departementet antar at dette alternativet er så praktisk at det bør nevnes særskilt, selv om det i noen grad dekkes opp av andre alternativer i bestemmelsen. […]

Når det gjelder alternativet ‘yter fordeler til’, viser departementet til at betaling og gaver kan brukes av kriminelle personer og miljøer for å rekruttere mindreårige, som belønning for utførte tjenester eller for å sikre at barnet opptrer lojalt. Det å yte fordeler som stammer fra straffbar virksomhet til mindreårige, for eksempel narkotika eller penger som helt eller delvis er utbytte fra narkotikasalg, vil innebære en involvering av den den mindreårige i heleri eller hvitvasking, og vil rammes av bestemmelsen. Fordeler av både økonomisk og ikke-økonomisk art omfattes.

Alternativet ‘overleverer formuesgoder til’ omfatter overlevering av både gjenstander, penger og andre formuesgoder, dersom overleveringen innebærer involvering i en straffbar handling. Både fysisk overlevering og andre former for overføring av formuesgoder omfattes, for eksempel digital overføring av penger eller kryptovaluta. Alternativet omfatter typisk det å overlevere gjenstander som er egnet til å bli brukt ved utføringen av lovbrudd, eller at man får overlevert utbytte av en eller flere straffbare handlinger. Som ellers etter bestemmelsen er det ikke noe krav at den mindreårige er kjent med formuesgodets tilknytning til en straffbar handling eller virksomhet.

Den foreslåtte bestemmelsen nevner endelig at gjerningspersonen ‘medbringer’ en mindreårig, og dermed involverer den mindreårige i en straffbar handling. Det at en mindreårig er tilstede når kriminalitet begås, vil kunne være en del av en rekrutteringsprosess til kriminelle miljøer. Slik tilstedeværelse kan fungere som en opplæring i kriminalitet og bidra til en normalisering av slike handlinger, som svekker den mindreåriges motforestillinger mot selv å begå lovbrudd. Det å medbringe et barn når kriminalitet begås, bør derfor etter departementets foreløpige syn rammes av bestemmelsen. Et eksempel kan være at barnet er tilstede i en bil hvor det fraktes narkotika eller at barnet er tilstede ved en narkotikahandel eller en voldshendelse. Begrepet ‘medbringer’ omfatter det at gjerningspersonen aktivt gjør noe for at barnet er tilstede. Alternativet bør imidlertid også ramme den som vet at et barn er tilstede når kriminalitet begås, men ikke påser at barnet forlater stedet, og dermed passivt involverer barnet. Det kreves ikke at barnet på forhånd er kjent med hva som skal skje eller har noen annen rolle enn å være tilstede.»

Når det gjelder vilkåret om at den mindreårige involveres i «en straffbar handling», uttalte departementet at det med dette siktes til en overtredelse av straffeloven eller straffebestemmelser i spesiallovgivningen som begås enten av den mindreårige selv eller av en annen. Departementet la til grunn at vilkåret innebærer at handlingen må være kommet så langt i hendelsesforløpet at forholdet er straffbart, men at det likevel kan være aktuelt med straff for forsøk dersom den mindreårige involveres mens forholdet fortsatt er på et straffritt forberedelsesstadium. Departementet bemerket at etterfølgende handlinger, for eksempel befatning med utbytte av en straffbar handling, i seg selv vil kunne være straffbare, og at involvering i slike handlinger også vil kunne omfattes av bestemmelsen.

Departementet viste til at vilkåret «en straffbar handling» ikke innebærer noe krav om at den straffbare handlingen må kunne konkretiseres i tid eller omfang, og at både enkeltstående straffbare handlinger og en mer sammensatt virksomhet bestående av flere straffbare handlinger omfattes. Departementet vurderte om straffebudet bør utformes slik at det også rammer den som involverer en mindreårig «i straffbar virksomhet», for å tydeliggjøre at det ikke er nødvendig å konkretisere den straffbare handlingen. Departementets foreløpige vurdering var imidlertid at en slik tydeliggjøring i lovteksten ikke er nødvendig.

Departementet mente at det ikke bør være til hinder for straffansvar at den mindreårige frivillig eller til og med på eget initiativ involveres i den straffbare handlingen, såfremt det er gjerningspersonen selv eller noen andre enn den mindreårige som i hovedsak står bak lovbruddet. Departementet viste til at det primært er samfunnets interesse i å hindre at mindreårige involveres i kriminalitet som det foreslåtte straffebudet er ment å beskytte. På bakgrunn av dette foreslo ikke departementet å oppstille noe vilkår om at gjerningspersonen utnyttet eller forledet den mindreårige eller utøvet vold, trusler eller annen utilbørlig atferd. Departementet pekte på at involveringen i disse tilfellene også vil kunne rammes av et eller flere av straffebudene i straffeloven kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred.

Departementet gikk ikke inn for å avgrense straffebudet til å gjelde involvering i et eller flere spesifikke lovbrudd, lovbrudd av en viss alvorlighet eller lovbrudd med en bestemt strafferamme. Departementet uttalte at straffverdigheten av å involvere barn i kriminalitet tilsier at straffebudet bør gjelde generelt. Departementet ba likevel om høringsinstansenes syn på behovet for en slik avgrensning.

7.1.2 Høringsinstansenes syn

En rekke av høringsinstansene som har uttalt seg, er overordnet positive til at straffebudet skal ramme den som «involverer» en mindreårig i en straffbar handling. Dette gjelder blant annet Agder tingrett, Innlandet politidistrikt, Kripos, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Troms politidistrikt, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Vest politidistrikt, Økokrim, Øst politidistrikt og Kirkens Bymisjon. Oppfatningen blant flere av disse høringsinstansene synes å være at vilkåret «involverer» på en hensiktsmessig måte fanger opp en rekke tilfeller der mindreårige trekkes inn i kriminalitet. Riksadvokaten er derimot kritisk til involveringsbegrepet. Riksadvokaten reiser spørsmål om straffebudet kan bli enklere å anvende i praksis dersom det skilles mellom de ulike formene for involvering som er ment omfattet:

«Involveringsbegrepet innebærer at det innføres en ny kategori av delaktighet i lovbrudd (det å bli involvert) som i seg selv ikke er straffbar. I høringsnotatet søkes involvering brukt for å fange opp både delaktighet i allerede begåtte lovbrudd, delaktighet i straffbare handlinger som ikke ennå er fullbyrdet, og delaktighet i en kriminell virksomhet i bredere forstand. Riksadvokaten vil reise spørsmål om bestemmelsen kan bli enklere å anvende i praksis dersom det skilles mellom de ulike fenomenene departementet ønsker å ramme, og fortrinnsvis anvendes figurer som allerede eksisterer i straffeloven, slik som forbund, fremfor å ramme alt som ulike varianter av involvering.»

Flere høringsinstanser har kommentert forslaget om at straffebudet skal være avgrenset til å gjelde lovbrudd som gjerningspersonen selv eller noen andre enn den mindreårige i hovedsak står bak. Agder tingrett, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter og Øst politidistrikt gir uttrykk for at det bør gjelde en slik avgrensning, og at den kommer tilstrekkelig klart frem gjennom vilkåret «involverer». Flere av de nevnte høringsinstansene understreker samtidig behovet for at avgrensningen omtales nærmere i forarbeidene. Halden kommune og Wayback mener på sin side at avgrensningen bør komme tydeligere til uttrykk i lovteksten. Kripos synes også å være positiv til å avgrense straffebudet til å gjelde lovbrudd som noen andre enn den mindreårige i hovedsak står bak, men peker samtidig på at det i forarbeidene bør gis eksempler på hvilke situasjoner som er ment å falle utenfor bestemmelsen.

Det nasjonale statsadvokatembetet, Lillesand kommune og Kirkens Bymisjon mener at straffebudet ikke bør avgrenses til å gjelde lovbrudd som gjerningspersonen selv eller noen andre enn den mindreårige i hovedsak står bak. Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler at «[i]nvolvering av mindreårige til kriminalitet kan klart være straffverdig også i de tilfellene hvor den mindreårige selv i hovedsak står bak lovbruddet», og viser til at et praktisk eksempel kan være at den mindreårige selv melder seg til tjeneste for et kriminelt nettverk. At den mindreårige tar initiativ til eller i hovedsak står bak lovbruddet, bør etter embetets syn i stedet hensyntas av retten i straffutmålingen. Også Advokatforeningen har innvendinger mot denne delen av forslaget, og mener at det vil oppstå grensespørsmål om det er gjerningspersonen selv eller den mindreårige som i hovedsak står bak lovbruddet. Advokatforeningen uttaler at den foreslåtte avgrensningen kan medføre at lovbrudd innrettes på en slik måte at det tilsynelatende er den mindreårige som i hovedsak står bak, og at man i slike tilfeller «igjen [vil] måtte bygge på det etablerte medvirkeransvaret og skjerpende omstendigheter, som er gjeldende rett i dag».

Flere høringsinstanser støtter forslaget om å liste opp noen eksempler i lovteksten på hva involveringen kan gå ut på. Dette gjelder blant annet Agder tingrett, Bergen kommune, Kripos, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Troms politidistrikt, Vest politidistrikt og Kirkens Bymisjon. Flere av de nevnte høringsinstansene gir samtidig uttrykk for at oppregningen ikke bør være uttømmende.

Kripos, Politidirektoratet og Øst politidistrikt uttaler at de støtter de alternativene som er foreslått inntatt i lovteksten. Øst politidistrikt mener at disse alternativene dekker de vanligste handlingene i praksis. Troms politidistrikt gir uttrykk for det samme og trekker frem alternativet «gir oppdrag til», sammenholdt med forsøksansvaret, som særlig viktig. Troms politidistrikt viser til at dette typisk kan ramme forsøk på rekruttering av unge til voldsoppdrag på sosiale medier.

Øst politidistrikt mener at det av pedagogiske hensyn bør vurderes om også det å «bestille» bør nevnes, ettersom rekruttering av barn til kriminalitet ofte foregår ved at det legges ut bestillinger om kriminelle oppdrag på chattegrupper mv. Det nasjonale statsadvokatembetet foreslår for sin del at lovteksten også skal nevne det å «gi lovnad om» eller å «forespeile» en fordel. Embetet peker på at det er flere eksempler på at mindreårige lokkes med fordeler, men der fordeler faktisk ikke blir gitt eller der dette er uklart.

Vest politidistrikt skriver at alternativene «instruerer» og «gir oppdrag til» ligger helt i kjernen av formålet med lovforslaget, og understreker at disse handlingene bør nevnes uttrykkelig. Vest politidistrikt er mer i tvil om behovet for å nevne alternativene «yter fordeler til» og «overleverer formuesgoder til». Høringsinstansen viser til at det nok kan tenkes tilfeller der slike handlinger faller utenfor involveringsbegrepet, og at handlingene uansett vil kunne dekkes av formuleringen «på annen måte».

Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl. støtter at alternativene «instruerer», «gir oppdrag til» og «yter fordeler til» inntas i lovteksten. Statsadvokatembetene er noe usikre på om alternativet «overleverer formuesgoder til» er nødvendig for å ramme bruk av penger, kryptovaluta eller verdigjenstander som virkemidler for å involvere barn i kriminalitet, og viser til at slike formuesgoder uansett vil omfattes av alternativet «yter fordeler til». Statsadvokatembetene mener videre at begrepet «formuesgoder» fremstår mindre egnet til å synliggjøre at overlevering av fare- og skadevoldende gjenstander som kniv eller skytevåpen også er ment omfattet, og foreslår i stedet å benytte «gjenstand».

Følgende høringsinstanser stiller seg positive til at straffebudet også skal ramme involvering som går ut på å «medbringe» en mindreårig, og at alternativet bør nevnes uttrykkelig i lovteksten: Agder tingrett, Innlandet politidistrikt, Kripos, Lillesand kommune, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Søndre Østfold tingrett, Troms politidistrikt, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Vest politidistrikt og Øst politidistrikt. Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter fremholder:

«Det at en mindreårig tas med der straffbare handlinger eller kriminell virksomhet skjer, uten at den mindreårige nødvendigvis direkte involveres, vil klart være et naturlig steg i en rekrutteringsprosess. Det er derfor viktig at bestemmelsen kriminaliserer også dette, samt at dette spesifikt nevnes i bestemmelsen som et ledd i bekjempelsen av denne type handlinger.»

Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl. uttaler i sitt høringssvar:

«Vi mener at alternativet er viktig for å markere det svært straffverdige ved at voksne kriminelle bevisst bringer barn inn i kriminelle miljøer og aktiviteter, og dermed legger grunnlaget for rekruttering, opplæring i, og integrering av kriminelle holdninger og verdier.»

Innlandet politidistrikt uttaler at det bør klargjøres at alternativet «medbringer» også kan omfatte handlinger som skjer digitalt, for eksempel tilfeller der kriminelle aktører inkluderer mindreårige i en chattegruppe der det fremsettes trusler eller lignende.

Advokatforeningen synes å være kritisk til at straffebudet også skal ramme involvering som går ut på å «medbringe» en mindreårig. Advokatforeningen uttaler at klanderverdigheten ved å «medbringe» en mindreårig kan markeres gjennom straffeloven § 77 bokstav l. Riksadvokaten gir uttrykk for lignende synspunkter i sitt høringssvar:

«Riksadvokaten kan forstå at det anses ønskelig å ramme visse typer atferd som omfattes av denne handlingen i ordlyden, men der straffesaken springer ut av et konkret lovbrudd som er begått, vil riksadvokaten anta at det straffverdige ved å medbringe barn kan fanges opp fullgodt ved reaksjonsfastsettelsen. Utenfor slike tilfeller, blir det et spørsmål om ordlyden blir i overkant vid, i den forstand at den rammer handlinger av marginal straffverdighet. Det vil være et behov for føringer i forarbeidene til hjelp for rettsstridsvurderingen og påtalemyndighetens skjønnsutøvelse, men fortrinnsvis bør det vurderes å gjøre straffebudet snevrere.»

Romerike og Glåmdal tingrett har innvendinger mot at «medbringer»-alternativet også er ment å ramme den som vet at et barn er til stede når kriminalitet begås, men ikke påser at barnet forlater stedet, og dermed passivt involverer barnet. Tingretten uttaler at dette «antagelig [er] en for omfattende kriminalisering idet det i realiteten er et pålegg om aktivt å rydde åsted for mindreårige før straffbare handlinger begås». Tingretten mener dessuten at slik passivitet neppe ligger innenfor en naturlig språklig forståelse av ordlyden «involverer». Oslo politidistrikt uttaler i samme retning:

«I høringsnotatets punkt 6.2 presiserer departementet at begrepet ‘medbringer’ bør ramme også den som vet at et barn er tilstede når kriminalitet begås, men ikke påser at barnet forlater stedet, og dermed passivt involverer barnet. En slik vid forståelse av ‘medbringer’ stemmer dårlig overens med formålsbetraktningene bak bestemmelsen og ordlyden for øvrig som nettopp krever en aktivitet fra gjerningspersonen ref. for eksempel ordlyden ‘involverer’.»

Kripos, Politidirektoratet, Troms politidistrikt og Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter er enige i at straffebudet også bør ramme den som passivt «medbringer» en mindreårig. Troms politidistrikt mener imidlertid at dette bør komme tydeligere frem av lovteksten. Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter reiser spørsmål om det kan være behov for en slik tydeliggjøring av hensyn til klarhetskravet, og viser til at formuleringen «medbringer» språklig sett indikerer at det må foreligge en aktiv handling.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten stiller spørsmål om det i forarbeidene bør tas stilling til hvilke passivitetstilfeller som er ment å falle utenfor straffebudet. Høringsinstansen viser til at det kan tenkes situasjoner der barn er til stede når en straffbar handling begås, men der det ikke foreligger noen form for rekruttering eller utnyttelse, for eksempel situasjoner der en forelder har med barnet i bilen under uforsvarlig kjøring, eller der barn er til stede mens foreldre eller andre selger narkotika i hjemmet.

Redd Barna tar ikke uttrykkelig stilling til alternativene «instruerer», «gir oppdrag til», «yter fordeler til», «overleverer formuesgoder til» og «medbringer», men etterlyser mer konkrete føringer for hvilke handlinger som er ment å ligge i kjernen av straffebudet, og som ikke rammes av andre straffebud. Norsk forening for kriminalreform har lignende synspunkter. Foreningen mener at lovforslaget er bredt og uklart utformet, og at det kan skape både rettslige og praktiske utfordringer. Foreningen uttaler at formuleringer som «på annen måte involverer» åpner for en vid tolkning og kreativ anvendelse, med en reell risiko for «overforfølgning».

Når det gjelder vilkåret om at den mindreårige må involveres i «en straffbar handling», mener Det nasjonale statsadvokatembetet og Øst politidistrikt at «straffbar virksomhet» bør tilføyes i lovteksten for å tydeliggjøre at det ikke gjelder noe krav om at den straffbare handlingen må konkretiseres. Kripos mener at en slik tydeliggjøring i lovteksten er unødvendig såfremt det presiseres i forarbeidene at det ikke gjelder noe krav til konkretisering. Vest politidistrikt ser heller ikke behov for noen slik tydeliggjøring i lovteksten. Romerike og Glåmdal tingrett uttaler at formuleringen «straffbar virksomhet» ikke er tilstrekkelig klar, og reiser spørsmål om hva som omfattes av denne formuleringen som ikke allerede dekkes av «straffbar handling». Også Advokatforeningen mener at det mest hensiktsmessige vil være å benytte «straffbar handling» fremfor «straffbar virksomhet», med henvisning til at «straffbar handling» har et klarere innhold.

Søndre Østfold tingrett er i utgangspunktet enig i at det ikke er nødvendig å tilføye «straffbar virksomhet» i lovteksten, men mener likevel at dette vil være klargjørende. For bedre å få frem det alvorlige, samfunnsskadelige og særlig straffverdige i organisert kriminalitet som involverer barn, foreslår tingretten som et alternativ å benytte formuleringen «straffbar handling, kriminell virksomhet eller straffbart forbund».

NIM mener at lovteksten bør tydeliggjøres hvis det skal være adgang til å straffe involvering av mindreårige i mer sammensatt kriminell virksomhet. Som et alternativ til «straffbar virksomhet» foreslår NIM å tilføye «organisert kriminell gruppe», eventuelt «kriminell sammenslutning», jf. straffeloven § 79 bokstav c og § 198 annet ledd og straffeprosessloven § 222 e. NIM antar at domstolene ellers ikke vil kunne anvende straffebudet ved rekruttering av mindreårige til organiserte kriminelle grupper eller sammenslutninger.

Riksadvokaten anser det som uklart om vilkåret «en straffbar handling» vil medføre at straffebudet vil kunne anvendes som forutsatt, og anbefaler at lovteksten klargjøres dersom intensjonen også er å ramme involvering av mindreårige i mer uspesifisert kriminell aktivitet over tid. Riksadvokaten bemerker for øvrig at forutsetningen om at den mindreårige må involveres etter at handlingen har kommet over et straffritt forberedelsesstadium, men likevel før handlingen er avsluttet, «tilsier at det må foretas en vurdering av hvorvidt involveringen har skjedd før, under eller etter forøvelsen av en straffbar handling, hvilket i seg selv fordrer en tidfesting av underliggende straffbare handlinger».

Økokrim har et innspill til når involveringen bør anses fullbyrdet, i lys av uttalelsen i høringsnotatet om at vilkåret «en straffbar handling» innebærer at handlingen må være kommet så langt i hendelsesforløpet at forholdet er straffbart. Økokrim mener at fullbyrdelsestidspunktet bør inntreffe allerede på rekrutteringsstadiet, så lenge det er klart at det er noe straffbart som er formålet med rekrutteringen. Øst politidistrikt synes å ta til orde for det samme i sitt høringssvar.

Agder tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Elverum kommune, Kripos, Lillesand kommune, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt, Vest politidistrikt, Økokrim og Øst politidistrikt støtter forslaget om at straffebudet ikke avgrenses til å gjelde involvering i spesifikke lovbrudd, lovbrudd av en viss alvorlighet eller lovbrudd med en bestemt strafferamme. Øst politidistrikt bemerker imidlertid at straffebudet i så fall også vil gjelde for lovbrudd som ligger i randsonen av det tiltenkte anvendelsesområdet, og peker på at det for slike overtredelser bør vurderes å åpne for at reaksjonen kan være bot.

Rogaland fylkeskommune mener derimot at straffebudet bør avgrenses mot lovbrudd som etter sin art ikke er beslektet med organisert kriminalitet. Også Riksadvokaten er kritisk til at det ikke skal gjelde noe krav til arten eller alvoret av kriminaliteten som den mindreårige involveres i. Riksadvokaten mener at dette, i tillegg til en nokså lav terskel for vilkåret «involverer», medfører at straffebudet får et noe uoverskuelig anvendelsesområde, og at det også vil ramme forhold av en helt annen art og langt lavere alvorlighetsgrad enn dem som er fremhevet i begrunnelsen for forslaget.

Flere høringsinstanser, herunder Agder tingrett, Bergen kommune, Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo politidistrikt, Skien kommune og Søndre Østfold tingrett, er enige i at det ikke bør oppstilles noe vilkår om at gjerningspersonen utnyttet eller forledet den mindreårige eller utøvet vold, trusler eller annen utilbørlig atferd. Politidirektoratet tar ikke uttrykkelig stilling til spørsmålet, men etterlyser nærmere føringer i forarbeidene om hvor «aktiv» involveringen må være sammenlignet med straffeloven § 257 om menneskehandel.

Ingen høringsinstanser har innvendinger mot at straffebudet begrenses til å gjelde involvering av personer under 18 år. Advokatforeningen tar imidlertid til orde for at aldersgrensen bør settes lavere, slik at den samsvarer med den kriminelle lavalderen. Advokatforeningen mener at det i tilfeller der for eksempel en 18-åring involverer en 17-åring, er vanskelig å se noen begrunnelse for at involveringen i seg selv skal straffes. Advokatforeningen peker på at utnyttelsen som lovforslaget søker å kriminalisere, ikke er relevant på samme måte når også den «involverte» er over den kriminelle lavalderen.

Blant høringsinstansene som har uttalt seg om de to alternative utformingene av gjerningsbeskrivelsen, er preferansene delte. Følgende høringsinstanser støtter alternativ én: Agder tingrett, Kripos, Oslo politidistrikt, Søndre Østfold tingrett, Troms politidistrikt, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter og Øst politidistrikt. Følgende høringsinstanser støtter alternativ to: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Innlandet politidistrikt, Politihøgskolen og Romerike og Glåmdal tingrett. Sveio kommune støtter begge alternativene.

7.1.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår i stor grad å videreføre gjerningsbeskrivelsen som ble foreslått i høringsnotatet, men med enkelte justeringer for å sikre at straffebudet ikke blir for vidtgående og mer målrettet rammer involvering av mindreårige i alvorlig og organisert kriminalitet. Ved utformingen av straffebudet har departementet tatt utgangspunkt i alternativ to i høringsnotatet.

Departementet opprettholder forslaget om at straffebudet skal ramme den som «involverer» en mindreårig i en straffbar handling. Flertallet av høringsinstansene har vært overordnet positive til denne delen av gjerningsbeskrivelsen. Med «involverer» menes at gjerningspersonen må ha handlet på en slik måte at den mindreårige blir trukket inn i en straffbar handling. I kjerneområdet for bestemmelsen er handlinger som bidrar til at den mindreårige begår eller medvirker til den straffbare handlingen. Eksempler kan være at den mindreårige begår en voldshandling på oppdrag fra gjerningspersonen, eller at gjerningspersonen instruerer den mindreårige til å holde vakt mens en straffbar handling pågår. Det er imidlertid ikke et vilkår at den mindreårige selv har begått eller medvirket til den straffbare handlingen. Straffebudet vil for eksempel også kunne ramme tilfeller der gjerningspersonen tar med seg en mindreårig når en straffbar handling begås eller på annen måte får en mindreårig til å overvære en straffbar handling. Som påpekt i høringsnotatet kan det at en mindreårig er til stede når kriminalitet begås, være et ledd i en opplærings- eller rekrutteringsprosess til kriminelle miljøer og bidra til en normalisering av kriminalitet som svekker den mindreåriges motforestillinger mot selv å begå lovbrudd. Departementet viser til at en rekke høringsinstanser støtter at slike handlinger omfattes av straffebudet.

I formuleringen «involverer» ligger også at gjerningspersonen må ha gjort noe aktivt for å trekke den mindreårige inn i en straffbar handling. I høringsnotatet uttalte departementet at straffebudet også vil kunne ramme tilfeller der en person vet at en mindreårig er til stede når en straffbar handling begås, men ikke påser at barnet forlater stedet, og dermed passivt involverer barnet. I høringen har blant annet Oslo politidistrikt pekt på at et så vidtrekkende straffansvar harmonerer dårlig med begrunnelsen for forslaget, og at slike passivitetstilfeller heller ikke faller naturlig inn under ordlyden «involverer». Departementet er enig i at hensynene bak straffebudet ikke slår til med samme tyngde hvis gjerningspersonen ikke har gjort noe aktivt for at den mindreårige skal overvære den straffbare handlingen, men den mindreårige mer tilfeldig befinner seg på stedet. At en mindreårig er til stede når en straffbar handling begås, vil uansett kunne hensyntas som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen, jf. straffeloven § 77 bokstav l og punkt 10 nedenfor. Departementet legger derfor til grunn at slike passivitetstilfeller ikke vil rammes av straffebudet. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der gjerningspersonen «involverer» den mindreårige gjennom en kombinasjon av aktive handlinger og passivitet. Et eksempel kan være at en person overleverer et våpen til en mindreårig og i ettertid blir kjent med at den mindreårige vil bruke våpenet til å begå en straffbar handling, men unnlater å gripe inn mot disse planene. Slike tilfeller vil kunne rammes av straffebudet.

I tråd med forslaget i høringsnotatet går departementet inn for å liste opp noen eksempler i lovteksten på hva involveringen kan gå ut på. Departementet foreslår å nevne alternativene «gi oppdrag», «yte fordeler» og «overlevere gjenstander» til og «medbringe» den mindreårige. Flere høringsinstanser har trukket frem også andre eksempler på handlinger som i praksis kan være aktuelle, og enkelte høringsinstanser mener at ikke alle de nevnte alternativene bør inntas i lovteksten. Departementet understreker at opplistingen ikke er uttømmende, og at den kun er ment som et pedagogisk grep for å synliggjøre hvilke handlinger som kan omfattes. Det avgjørende vil i alle tilfeller være om gjerningspersonen ved sin handlemåte «involverer» den mindreårige i en straffbar handling. For en nærmere beskrivelse av hvilke typer handlinger som kan rammes av straffebudet, vises det til spesialmerknadene i punkt 12.

Som i høringsnotatet legger departementet til grunn at det foreslåtte straffebudet bare kommer til anvendelse når det er noen andre enn den mindreårige som i hovedsak står bak den straffbare handlingen. Hvis det er den mindreårige selv som i hovedsak står bak handlingen, er det ikke noen andre som «involverer» den mindreårige i lovbruddet. Det samme gjelder hvis en straffbar handling for eksempel begås etter et felles initiativ mellom jevnaldrende ungdommer. Departementet viser til at det svenske straffebudet inneholder en lignende avgrensning, og at de fleste høringsinstansene har vært positive til at straffebudet avgrenses slik. På bakgrunn av høringen har departementet kommet til at avgrensningen kommer tilstrekkelig klart til uttrykk gjennom ordlyden «involverer». Det vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak om det er noen andre enn den mindreårige som i hovedsak står bak den straffbare handlingen. Sentrale momenter vil være hvem som har initiert, planlagt og iverksatt den straffbare handlingen, og hvem som i det vesentlige oppnår fordelene av den. Det må ikke påvises hvem som i hovedsak står bak den straffbare handlingen. Det er tilstrekkelig at det kan legges til grunn at det er noen andre enn den mindreårige.

I tråd med forslaget i høringsnotatet er straffebudet rettet mot den som involverer en mindreårig i «en straffbar handling». At den mindreårige involveres i en handling som er «straffbar», innebærer at involveringen ikke er fullbyrdet dersom handlingen fortsatt er på et straffritt forberedelsesstadium. Det vil derfor ikke foreligge en fullbyrdet overtredelse av straffebudet i tilfeller der en mindreårig for eksempel får et oppdrag om å begå en straffbar handling, men oppdraget av ulike grunner ikke blir gjennomført. I slike tilfeller kan det likevel være aktuelt med straff for forsøk på involvering, se punkt 7.4. Når den straffbare handlingen er avsluttet, vil det i utgangspunktet ikke lenger foreligge en straffbar handling som den mindreårige kan involveres i. Etterfølgende handlinger kan imidlertid i seg selv være straffbare, for eksempel fjerning av bevis eller befatning med utbytte av en straffbar handling. Involvering i slike handlinger vil kunne omfattes av straffebudet.

Departementet fastholder at det ikke skal gjelde noe krav om at den straffbare handlingen den mindreårige er involvert i, må kunne konkretiseres i tid eller omfang. Det er imidlertid en forutsetning at det kan påvises at den mindreårige er involvert i en straffbar handling av en slik art at den omfattes av det foreslåtte straffebudet, se nærmere nedenfor. Dette innebærer at straffebudet ikke vil ramme involvering av mindreårige i mer uspesifisert kriminell aktivitet. Det vil heller ikke i seg selv være tilstrekkelig at en mindreårig for eksempel er rekruttert inn i et kriminelt miljø.

I høringsnotatet gikk ikke departementet inn for å avgrense straffebudet til å gjelde involvering i straffbare handlinger av en viss art eller alvorlighetsgrad, men ba om høringsinstansenes syn på behovet for en slik avgrensning. I høringen har blant annet riksadvokaten vist til at det foreslåtte straffebudet også vil ramme tilfeller der hensynene bak lovforslaget i liten grad gjør seg gjeldende, og der en strafferamme på fengsel inntil 3 år vil fremstå uforholdsmessig høy. Departementet ser at et straffebud som er utformet generelt, uten noen krav til handlingens art eller alvorlighetsgrad, vil kunne bli urimelig vidtgående og få utilsiktede konsekvenser. Departementet har derfor kommet til at straffebudet bør utformes slik at det i større grad retter seg mot de mer alvorlige tilfellene der mindreårige involveres i straffbare handlinger. Én mulig løsning kunne være å begrense straffebudet til å gjelde involvering i lovbrudd med en bestemt øvre strafferamme. Med en slik innramming ville imidlertid en del lovbrudd som typisk kan ha sammenheng med organisert kriminalitet, men som har lav strafferamme, falle utenfor. Departementet har derfor kommet til at den beste løsningen er å oppstille et strafferammekrav i kombinasjon med en opplisting av nærmere angitte straffbare handlinger. Departementet går inn for at straffebudet skal ramme involvering av mindreårige i lovbrudd som kan medføre fengsel i 3 år eller mer. Blant lovbruddene departementet foreslår å nevne særskilt, er overtredelser av straffeloven § 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted), § 190 (ulovlig befatning med skytevåpen, våpendeler, eksplosiver og utgangsstoffer for eksplosiver), § 231 (narkotikaovertredelse), § 263 (trusler), § 321 (tyveri), § 332 (heleri) og § 337 (hvitvasking). Det vises til forslaget til ny § 200.

Departementet opprettholder synspunktet i høringsnotatet om at det ikke bør være til hinder for straffansvar at den mindreårige frivillig involveres i den straffbare handlingen. Det er primært samfunnets interesse i å hindre at mindreårige involveres i kriminalitet som straffebudet er ment å beskytte. Departementet foreslår på bakgrunn av dette ikke å oppstille noe vilkår om at gjerningspersonen utnyttet eller forledet den mindreårige eller utøvet vold, trusler eller annen utilbørlig atferd. I disse tilfellene vil involveringen etter forholdene kunne rammes av straffeloven § 257 om menneskehandel, se punkt 4.3 og 6.4.

Med unntak av Advokatforeningen er det ingen høringsinstanser som har hatt innvendinger mot at straffebudet avgrenses til å gjelde involvering av personer under 18 år. Advokatforeningen tar til orde for at aldersgrensen bør settes lavere, slik at den samsvarer med den kriminelle lavalderen. Departementet mener at de hensynene som ligger til grunn for forslaget, også gjør seg gjeldende ved involvering av mindreårige mellom 15 og 18 år. Det særlig straffverdige ved å involvere barn under den kriminelle lavalderen bør etter departementets syn i stedet hensyntas ved straffutmålingen, se punkt 8.

7.2 Straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder

7.2.1 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at det foreslåtte straffebudet i utgangspunktet også vil ramme tilfeller der en mindreårig involverer en jevnaldrende i kriminalitet. Departementet pekte på at det kan hevdes at det først og fremst er når aldersforskjellen er stor, at involveringen er særlig klanderverdig. Samtidig fremholdt departementet at det er kjent at kriminelle nettverk også bruker mindreårige til å involvere andre barn, og at barn kan ha viktige roller i kriminelle miljøer. Departementet uttalte at det i prinsippet ikke er noe i veien for at en 16-åring kan involvere en 17-åring i en straffbar handling, og at et slikt tilfelle i utgangspunktet ikke synes å være så lite klanderverdig at det bør falle utenfor straffebudet. Departementet reiste likevel spørsmål om det kan være hensiktsmessig med en regel om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder, lignende straffbortfallsregelen i det svenske straffebudet (høringsnotatet punkt 6.3 side 13–14):

«Departementet er i utgangspunktet tvilende til om jevnbyrdighet i alder bør være avgjørende for om involvering av en mindreårig skal straffes etter bestemmelsen. Involvering av mindreårige i straffbare handlinger synes å være straffverdig også i de tilfellene hvor gjerningspersonen selv er ung. Et unntak fra straffansvaret i denne retning vil kunne uthule straffebestemmelsen og redusere dens reelle betydning for å bekjempe rekruttering av mindreårige til kriminalitet. Etter departementets syn er det neppe et tungtveiende behov for en slik bortfallsgrunn for å hindre at likeverdige samarbeid mellom jevnaldrende ungdom faller utenfor straffebestemmelsen. Det vises til at vilkåret ‘involverer’ innebærer at det må dreie seg om kriminalitet som andre enn den mindreårige står bak. Dette innebærer nettopp en avgrensning mot kriminalitet som den mindreårige i vesentlig grad selv står bak.»

Departementet inntok til overveielse et forslag til en mulig straffbortfallsregel i ny § 200 annet ledd, som slo fast at straffen «kan bortfalle dersom gjerningspersonen og den mindreårige er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling og overtredelsen for øvrig anses som mindre alvorlig». Departementet ba om høringsinstansenes syn på behovet for og eventuelt utformingen av en slik regel.

7.2.2 Høringsinstansenes syn

Blant høringsinstansene som har uttalt seg, er det delte oppfatninger av om det bør inntas en regel om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder. Følgende høringsinstanser gir uttrykk for at de støtter en straffbortfallsregel som skissert i høringsnotatet: Barneombudet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bergen kommune, Institutt for psykologi ved NTNU, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Vest politidistrikt, Advokatforeningen og Redd Barna. Også Halden kommune synes å stille seg positiv til en slik regel.

Vest politidistrikt uttaler følgende:

«Vest politidistrikt mener det bør være en regel som åpner for straffbortfall når det er en mindreårig som har involvert en annen mindreårig i kriminalitet, gjerne i tråd med utkastet i høringsnotatet. Vi viser til at det er opplagt mer straffverdig når en mindreårig involverer en annen mindreårig i alvorlige lovbrudd med høye strafferammer og kanskje minstestraff, enn når en mindreårig involverer en annen mindreårig i lovbrudd med lav strafferamme. For eksempel bør bestemmelsen åpenbart ramme tilfeller hvor en mindreårig involverer et annet barn i drap, voldtekt eller grov narkotikaovertredelse, men det er ikke like opplagt at den bør ramme tilfeller som f. eks. en 15 år gammel jente som får sin 13 år gamle søster til å stjele en flaske sprit fra deres felles foreldre.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten uttaler seg i samme retning, men påpeker samtidig at unntaksadgangen bør være snever:

«Bufdir støtter at det bør være en hjemmel for bortfall av straff i tilfeller hvor forholdet er mindre alvorlig på grunn av jevnbyrdighet i alder eller andre grunner. Hvor det eksempelvis er fravær av organisert kriminalitet, eller hvor de mindreårige ikke har historikk med gjentatte/alvorlige lovbrudd, kan det være gode grunner til å gjøre unntak for straff.

Bufdir vurderer imidlertid at unntaksadgangen bør være snever. Dette for å forhindre at kriminelle miljøer gis rom for å benytte mindreårige til rekruttering av andre mindreårige. Bufdir er bekymret for at en vid unntakshjemmel kan medføre en ytterligere og mer omfattende involvering av sårbare barn og unge, både som rekrutterere til, og utførere av, kriminalitet.»

Bergen kommune fremhever at det også kan være behov for en straffbortfallsregel i tilfeller der overtredelsen har grunnlag i frykt eller tvang som følge av at gjerningspersonen selv er involvert i kriminalitet. Barneombudet gir uttrykk for det samme, men mener i likhet med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten at unntaksadgangen bør være snever:

«Barneombudet mener at en slik straffrihetsgrunn kan være med på å sikre at mindreårige som mellomledd ikke blir straffet. Mindreårige som brukes som mellomledd er ofte unge ofre for utnytting av større kriminelle nettverk, og bør derfor ikke straffes. Samtidig er det viktig å påpeke at en vid adgang til bortfall av straff ved jevnbyrdighet i alder kan føre til økt bruk av mindreårige som mellomledd. Derfor bør unntaksadgangen være snever.»

Også Halden kommune understreker viktigheten av at straffebudet ikke utilsiktet rammer mindreårige som selv kan ha blitt rekruttert til kriminalitet og i realiteten er ofre for utnyttelse. Kommunen påpeker samtidig at jevnbyrdighet i alder ikke nødvendigvis bør frita for straffansvar, og at involvering av mindreårige i kriminalitet kan være straffverdig også når gjerningspersonen selv er ung.

Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl. uttaler at en straffbortfallsregel som foreslått kan gi grunnlag for konkrete og nyanserte vurderinger av om forholdet bør straffes og eventuelt i hvilket omfang. Statsadvokatembetene peker på at straffeloven § 308, som åpner for straffbortfall ved nærmere angitte seksuallovbrudd, kan gi god veiledning ved utformingen av regelen.

Følgende høringsinstanser er negative til en straffbortfallsregel ved jevnbyrdighet i alder: Agder tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Innlandet politidistrikt, Kripos, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Romerike og Glåmdal tingrett, Skien kommune, Troms politidistrikt, Trondheim kommune, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Økokrim og Wayback. Blant disse høringsinstansene er det flere som viser til at en straffbortfallsregel potensielt vil kunne uthule straffebudet. For eksempel uttaler Oslo politidistrikt:

«OPD ser at også unge involverer andre unge i kriminalitet, for eksempel ved å selge narkotika. Unge kriminelle kan forholdvis raskt klatre i kriminelle miljøer og være sentrale i rekruttering av andre unge kriminelle. En hjemmel for bortfall av straff på grunn av jevnbyrdighet i alder og utvikling vil potensielt kunne uthule bestemmelsen.

I praksis dreier dette seg om personer i aldersspennet 15 – 17 år. Og tross ordlyden ser man for seg at det i praksis kun vil dreie seg om alder (og ikke utvikling). OPD er av den oppfatning dette vilkåret lett kan gi seg uheldige utslag. Det synes ikke å være en tydelig sammenheng mellom alder og rang for lovbrytere i denne aldersgruppen. Som departementet uttaler er det ikke en uaktuell problemstilling at en 16åring kan involvere en 17åring i straffbare handlinger. Hvor langt ungdommen i denne aldersgruppen har kommet i sin kriminelle karriere, hvor høy status man har oppnådd og hvilken kriminell kapasitet man besitter vil variere mye uavhengig av alder.»

Enkelte av høringsinstansene trekker også frem at en regel om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder vil kunne føre til økt bruk av mindreårige som mellomledd for å rekruttere barn til kriminalitet. Innlandet politidistrikt skriver følgende:

«Slik straffrihetsgrunn mener vi vil gjøre det enda mer lukrativt for kriminelle nettverk å benytte unge personer til å rekruttere andre unge inn i kriminell aktivitet. Det vil åpne for at kriminelle tilpasser seg regelverket og gir oppdrag til unge personer som faller innunder unntaket. Selve kjernen i kriminelle aktiviteten man ønsker å bekjempe er nettopp bruk av mindreårige.»

Politihøgskolen peker på at det kan være vel så stor risiko for at et barn blir forledet av en jevnaldrende ledertype som av en voksen, og viser til avgrensningen som allerede er ment å ligge i vilkåret «involverer». Politihøgskolen uttaler videre:

«De reglene vi har om jevnbyrdighet i alder og utvikling, rettet seg not seksuallovbrudd (straffeloven § 308) og barneekteskap (straffeloven § 262 andre ledd fjerde punktum). Straffebudene retter seg altså mot handlinger som voksne borgere står fritt til å foreta, og ofte vil ha en legitim interesse i (og glede av) å gjennomføre. Det stiller seg annerledes med å involvere barn i kriminalitet.

Regelen vi har i straffeloven § 308 om jevnbyrdighet i alder og utvikling, er heller ikke så klart definert. Hvor stor aldersforskjell som kan godtas, er i det vesentlige domstolsskapt og gjør det ikke lett for borgerne å forutse sin rettsstilling. Etter rettspraksis vil det også ha betydning om lovbryteren har utnyttet den andre. Regelen skal hindre at ungdom blir straffet som seksuallovbrytere i gjensidige forhold. Disse hensynene slår ikke til ved involvering av barn i kriminalitet, der et premiss nettopp er at den ene er blitt utnyttet av den andre (også der barnet blir med frivillig).

Å innføre en regel om jevnbyrdighet i alder og utvikling her ville også reise spørsmål om betydningen av rettspraksis om seksuallovbrudd.»

Politihøgskolen mener på bakgrunn av dette at en straffbortfallsregel som skissert vil være uheldig i sitt innhold og føre til en komplisert og uforutsigbar rettstilstand.

Oslo politidistrikt mener at straffansvaret avgrenses på en tilfredsstillende måte gjennom vilkåret «involverer». Det samme synes å gjelde Romerike og Glåmdal tingrett. Økokrims oppfatning er at den ordinære rettsstridsreservasjonen vil utgjøre en tilstrekkelig sikkerhetsventil. Agder tingrett, Det nasjonale statsadvokatembetet, Politidirektoratet, Trondheim kommune og Wayback mener at de forholdene som kan begrunne en straffbortfallsregel ved jevnbyrdighet i alder, i tilstrekkelig grad kan hensyntas i straffutmålingen.

Søndre Østfold tingrett er delt i synet på om det bør inntas en regel om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og har inngitt to synspunkter. Som et første synspunkt mener tingretten at en slik regel vil være uheldig, blant annet med henvisning til at det vil medføre at straffebudet trolig vil bli anvendt langt sjeldnere. Som et andre synspunkt mener tingretten at det bør inntas en regel om straffbortfall, og støtter den foreslåtte utformingen i høringsnotatet.

Øst politidistrikt tar ikke endelig stilling til om det bør foreslås en straffbortfallsregel ved jevnbyrdighet i alder. Øst politidistrikt uttaler at en slik regel i utgangspunktet kan være hensiktsmessig, med henvisning til at de særlig straffverdige tilfellene primært synes å gjelde involvering der det er en viss forskjell i alder og modenhet mellom gjerningspersonen og den mindreårige. Øst politidistrikt påpeker samtidig at de tilfellene straffebudet er ment å ramme, ofte kjennetegnes av at det er flere impliserte i ulike og ofte hierarkiske ledd, der mindreårige kan inneha flere roller, og at en regel om straffbortfall «igjen vil kunne føre til både økt rekruttering samt rekruttering av stadig yngre barn».

Elverum kommune, som heller ikke tar endelig stilling til om det bør gjelde en straffbortfallsregel, er bekymret for at straffansvaret overfor mindreårige som involverer andre barn vil kunne bli for vidtrekkende. Kommunen påpeker samtidig at det kan virke preventivt dersom straffebudet ikke inneholder en straffbortfallsregel for disse tilfellene.

Agder tingrett og Romerike og Glåmdal tingrett, som mener at det ikke bør inntas en regel om straffbortfall, har kommet med innspill til utformingen forutsatt at det inntas en slik regel. Agder tingrett understreker viktigheten av føringer i forarbeidene om hvilke tilfeller som kan være aktuelle, «særlig der gjerningspersonen er så vidt over 18 år og selv ung, og den ‘involverte’ er like under 18 år». Romerike og Glåmdal tingrett mener at en eventuell regel bør avgrenses slik at straffbortfall ikke er aktuelt ved alvorlig og organisert kriminalitet.

7.2.3 Departementets vurdering

Departementet går ikke inn for en regel om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder. Høringen har bekreftet departementets syn om at en slik regel potensielt vil kunne uthule straffebudet og svekke straffetrusselens preventive effekt. Flere høringsinstanser har også pekt på at en slik regel i ytterste konsekvens kan føre til økt bruk av mindreårige som mellomledd for å rekruttere barn til å begå straffbare handlinger. Involvering av mindreårige i kriminalitet kan dessuten være klart straffverdig også i tilfeller der gjerningspersonen selv er ung. Som Oslo politidistrikt har fremhevet i høringen, kan mindreårige ha viktige roller i kriminelle miljøer og være sentrale i rekrutteringen av andre barn til kriminalitet.

Departementet mener uansett at behovet for en regel om straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder er begrenset. Som nevnt i punkt 7.1.3 vil det foreslåtte straffebudet ikke komme til anvendelse der en straffbar handling er begått etter et felles initiativ mellom jevnaldrende ungdommer. I disse tilfellene er det ikke noen andre som «involverer» den mindreårige i lovbruddet. Videre går departementet inn for å avgrense straffebudet til å gjelde involvering av mindreårige i nærmere angitte lovbrudd eller lovbrudd med en bestemt øvre strafferamme, slik at det i større grad treffer de mer alvorlige tilfellene der mindreårige involveres i kriminalitet, se nærmere om dette i punkt 7.1.3. Departementet foreslår også at bot inntas som straffalternativ, slik at det etter omstendighetene kan reageres med bot alene, se punkt 8.1.3. Dette gir rom for å ilegge en mild reaksjon i tilfeller der gjerningspersonen selv er ung og overtredelsen for øvrig anses mindre alvorlig. At gjerningspersonen var under 18 år, skal uansett hensyntas som en formildende omstendighet ved straffutmålingen, jf. straffeloven § 78 bokstav i. Når det gjelder betydningen av at gjerningspersonen selv ble utnyttet eller utsatt for press, viser departementet til punkt 8.1.3.

7.3 Skyldkrav

7.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Utgangspunktet er at straffansvar forutsetter at gjerningspersonen har utvist forsett, og at forsettet dekker samtlige vilkår i gjerningsbeskrivelsen, jf. straffeloven §§ 21 og 22. I høringsnotatet foreslo departementet et unntak fra dette utgangspunktet når det gjelder den mindreåriges alder. Departementet uttalte at straffverdigheten av å involvere mindreårige i kriminalitet og hensynet til en effektiv strafferegulering tilsier at det bør være tilstrekkelig at gjerningspersonen var uaktsom med hensyn til alderen, på samme måte som etter straffeloven § 295 bokstav c (misbruk av overmaktsforhold og lignende), § 309 (kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige) og § 310 (fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn), jf. § 307 annet punktum, samt §§ 270 og 270 a (konverteringsterapi). Etter disse bestemmelsene vil ikke uvitenhet om barnets alder føre til straffrihet hvis gjerningspersonen «kan klandres for sin uvitenhet». Dette gir anvisning på en alminnelig aktsomhetsnorm, se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 7.16.3 side 259. Departementet holdt det åpent om aktsomhetsnormen eventuelt bør være strengere, slik som etter straffeloven § 307 første punktum, som får anvendelse for seksuallovbruddene i §§ 299–306, § 262 (brudd på ekteskapsloven mv.) og §§ 257 og 258 (menneskehandel). Etter disse bestemmelsene fører uvitenhet om barnets alder ikke til straffrihet hvis gjerningspersonen «på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet». Departementet ba om høringsinstansenes syn på hvilken aktsomhetsnorm som bør legges til grunn.

7.3.2 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget om å gjøre unntak fra forsettskravet slik at det vil være tilstrekkelig for straffansvar at gjerningspersonen var uaktsom med hensyn til den mindreåriges alder. Dette gjelder Agder tingrett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Innlandet politidistrikt, Kripos, Lillesand kommune, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Skien kommune, Søndre Østfold tingrett, Troms politidistrikt, Trondheim kommune, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Vest politidistrikt, Øst politidistrikt, Kirkens Bymisjon, Wayback og en privatperson. Troms politidistrikt fremholder:

«Lovforslaget er begrunnet i et sterkt behov for å verne mindreårige mot utnyttelse til kriminell virksomhet. Det er behov for effektiv strafferegulering. Subjektiv skyld knyttet til kunnskap om et barns alder vil i praksis kunne by på bevismessige utfordringer og bidra til vidløftiggjøring av den enkelte sak, og dermed også en mindre effektiv håndhevelse av straffebudet. Verneinteressen veier her også såpass tungt at det må anses forsvarlig at skyldkravet senkes fra forsett til uaktsomhet hva angår barnets alder.»

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler i samme retning:

«NAST er enig med departementet i at straffverdigheten av å involvere mindreårige i kriminalitet og hensynet til en effektiv strafferegulering, tilsier at straffansvaret ikke bør være betinget av at gjerningspersonen hadde forsett om den unges alder. NAST er enig i at utvist uaktsomhet bør være tilstrekkelig når det gjelder kunnskap om alder. De som involverer unge personer i kriminalitet bør ha et særskilt ansvar for å forsikre seg om at personen de involverer ikke er mindreårig.»

Blant høringsinstansene som støtter forslaget, mener Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Innlandet politidistrikt, Kripos, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Søndre Østfold tingrett, Trondheim kommune, Vest politidistrikt, Kirkens Bymisjon og Wayback at den strengere aktsomhetsnormen bør legges til grunn. Mange av disse høringsinstansene fremholder at en strengere aktsomhetsnorm er viktig for å sikre en effektiv håndheving av lovbruddet. Til støtte for denne løsningen er det også flere som viser til straffverdigheten av å involvere mindreårige i kriminalitet og barns særlige behov for vern.

Agder tingrett og Troms politidistrikt er i tvil om hvilken aktsomhetsnorm som bør velges. Agder tingrett fremholder at en strengere aktsomhetsnorm i større grad vil bidra til å oppnå formålet med lovforslaget, men at det samtidig er ulemper knyttet til at ansvaret vil være tilnærmet objektivt. Troms politidistrikt viser til at det i motsetning til seksuallovbruddene i straffeloven §§ 299–306 og §§ 257 og 258 om menneskehandel vil kunne være store variasjoner i krenkelsesgraden og skadevirkningene for barnet. Troms politidistrikt påpeker samtidig at en særlig lav uaktsomhetsterskel vil bidra til en mer effektiv håndheving av lovbruddet. Også Øst politidistrikt synes å være delt i synet på hvor streng aktsomhetsnormen bør være.

Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter mener at den alminnelige aktsomhetsnormen bør legges til grunn. Embetet trekker frem hensynet til sammenheng i straffelovgivningen og peker på at den strengere aktsomhetsnormen – med unntak for straffeloven §§ 257 og 258 om menneskehandel – ellers bare er valgt for lovbrudd hvor aldersgrensen er satt lavere enn 18 år. Embetet foreslår imidlertid at den strengere aktsomhetsnormen eventuelt gis anvendelse for grove overtredelser.

Blant høringsinstansene som har uttalt seg, er det bare Advokatforeningen og Norsk forening for kriminalreform som ikke støtter forslaget om å gjøre unntak fra forsettskravet når det gjelder den mindreåriges alder. Advokatforeningen viser til at formålet med lovforslaget er å ramme den kyniske bruken av mindreårige i kriminalitet, og at et unntak fra forsettskravet vil være selvmotsigende i lys av dette formålet. Advokatforeningen uttaler videre at det foreslåtte straffebudet «skiller seg vesentlig fra tilsvarende begrunnelse for uaktsomhet knyttet til alder ved seksuallovbrudd mv., idet disse straffebudene primært tar sikte på å verne den mindreåriges interesser». Advokatforeningen mener subsidiært at den alminnelige aktsomhetsnormen bør legges til grunn.

7.3.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å gjøre unntak fra forsettskravet når det gjelder den mindreåriges alder. Straffverdigheten av å involvere mindreårige i kriminalitet og hensynet til straffebudets effektivitet tilsier etter departementets syn at det bør være tilstrekkelig at gjerningspersonen var uaktsom med hensyn til alderen. Departementet viser til at de aller fleste høringsinstansene som har uttalt seg, støtter forslaget.

Når det gjelder valg av aktsomhetsnorm, går departementet inn for at den alminnelige aktsomhetsnormen legges til grunn. I straffeloven er den strengere aktsomhetsnormen ellers bare valgt for lovbrudd der aldersgrensen er satt lavere enn 18 år, med unntak for §§ 257 og 258 om menneskehandel. Den strengere aktsomhetsnormen kom inn i bestemmelsene om menneskehandel ved en lovendring i 2006. I forarbeidene uttalte departementet at det var i tvil om hvilken aktsomhetsnorm som burde legges til grunn. Departementet konkluderte med at særlig straffverdigheten av handlingen, herunder utnyttelsesaspektet, og offerets behov for vern tilsa at den strengere aktsomhetsnormen bør anvendes, se Ot.prp. nr. 50 (2005–2006) punkt 4.3 side 9. Det straffebudet som foreslås i proposisjonen her, vil ha et videre anvendelsesområde enn bestemmelsene i §§ 257 og 258, ved at det også rammer tilfeller der gjerningspersonen ikke utnyttet eller forledet den mindreårige eller utviste noen form for press, se punkt 6.4 og 7.1.3. Videre tar straffebudet primært sikte på å beskytte samfunnets interesse i å hindre at mindreårige involveres i straffbare handlinger. Departementet kan i lys av dette ikke se at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å oppstille en tilsvarende streng aktsomhetsnorm her.

7.4 Forsøk

I høringsnotatet foreslo departementet ikke noe unntak fra utgangspunktet om at også forsøk på overtredelse av det foreslåtte straffebudet skal være straffbart, jf. straffeloven § 16. Departementet antok at forsøksansvaret vil kunne utgjøre en praktisk viktig straffetrussel ved involvering av mindreårige i kriminalitet, for eksempel ved forsøk på rekruttering av mindreårige på digitale plattformer. Departementet viste til at samfunnets interesse i å beskytte barn og unge mot å bli involvert i kriminalitet taler for at håndhevende myndigheter bør kunne gripe inn allerede på forsøksstadiet, og at dette vil sikre en mer effektiv håndheving av bestemmelsen.

Samtlige av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, støtter forslaget om at også forsøk på involvering av mindreårige i kriminalitet skal være straffbart. Dette gjelder Agder tingrett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Møre og Romsdal statsadvokatembeter mfl., Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Romerike og Glåmdal tingrett, Skien kommune, Søndre Østfold tingrett, Troms politidistrikt, Økokrim, Øst politidistrikt, Kirkens Bymisjon og Wayback. Flere av disse høringsinstansene viser til at forsøksansvaret vil være viktig for straffebudets effektivitet, og at også forsøk på involvering av mindreårige i kriminalitet er straffverdig. For eksempel fremholder Det nasjonale statsadvokatembetet:

«NAST er enig med departementet i at forsøk på involvering av mindreårige i kriminalitet bør være straffbart, og at det ikke bør gjøres unntak fra straffeloven § 16. At man ikke har kommet lenger enn til forsøksstadiet antas å kunne være en praktisk problemstilling i saker om involvering av mindreårige i kriminalitet, hvis man for eksempel ikke kan bevise hvor langt i hendelsesforløpet man har kommet. Forsøk på involvering av mindreårige til kriminalitet er uansett straffverdig, selv om man ikke er over på over fullbyrdelsesstadiet.»

Oslo politidistrikt skriver i sitt høringssvar:

«Forslaget om at også forsøk på rekruttering skal være straffbart, vurderes som særlig viktig. Det betyr at allerede det å fremsette et tilbud, en oppfordring eller annen henvendelse med sikte på å involvere en mindreårig i kriminalitet, vil kunne rammes av bestemmelsen.

Dette gir politiet et konkret og tidlig inngrepspunkt – før barnet eller ungdommen rekker å bli involvert i faktiske handlinger.»

Departementet fastholder synspunktet i høringsnotatet om at også forsøk på involvering av mindreårige i kriminalitet bør kunne straffes, og at det derfor ikke bør gjøres unntak fra det alminnelige forsøksansvaret i straffeloven § 16. Forslaget fikk tilslutning fra de høringsinstansene som uttalte seg. Høringen har etter departementets syn bekreftet at forsøksansvaret vil være viktig for straffebudets effektivitet. Straff for forsøk vil for eksempel kunne være aktuelt i tilfeller der kriminelle nettverk gjennom digitale plattformer henvender seg til en mindreårig om et voldsoppdrag, men der oppdraget av ulike grunner ikke blir gjennomført.

7.5 Medvirkning

Etter straffeloven § 15 rammer et straffebud også den som medvirker til overtredelsen når ikke annet er bestemt. I høringsnotatet foreslo departementet ikke noe unntak fra utgangspunktet om at også den som medvirker til overtredelsen, kan straffes. Departementet viste til at hensynene som ligger til grunn for lovforslaget, taler for at også medvirkning til involvering av mindreårige i kriminalitet bør være straffbart. Departementet pekte på at medvirkningsansvaret vil være nødvendig for at straffebudet også skal ramme blant annet bakmenn som gir andre i et kriminelt nettverk i oppdrag å rekruttere en mindreårig til å begå et lovbrudd.

Ingen av høringsinstansene som har uttalt seg, har innvendinger mot forslaget om at også medvirkning til involvering av mindreårige i kriminalitet skal være straffbart. Agder tingrett, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familieetaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Skien kommune, Søndre Østfold tingrett og Kirkens Bymisjon uttaler at de støtter forslaget. Også riksadvokaten synes å være positiv til at medvirkning skal rammes dersom departementet går inn for å foreslå et nytt straffebud. Riksadvokaten uttaler at medvirkningsansvar vil kunne være av avgjørende betydning for å arbeide seg bakover i et kriminelt nettverk.

Departementet opprettholder sitt syn i høringsnotatet om at det ikke bør gjøres unntak fra det alminnelige medvirkningsansvaret i straffeloven § 15. Som påpekt i høringsnotatet vil medvirkningsansvaret kunne gjøre det mulig å straffeforfølge lederskikkelser eller andre høytstående medlemmer i et kriminelt nettverk som gir andre i oppdrag å involvere mindreårige i lovbrudd. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot departementets forslag på dette punktet.