3 Rettsområder som ses i sammenheng med CBAM

3.1 Innledning

CBAM er et nytt virkemiddel og det finnes ingen gjeldende rett på området i Norge. Innføringen av CBAM vil imidlertid kunne påvirke andre rettsområder og må ses i sammenheng med ulike deler av norsk regelverk.

3.2 Klimakvoteregelverket

Norge har deltatt i EUs klimakvotesystem siden 2008. Klimakvotedirektivet og underliggende rettsakter er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett gjennom klimakvoteloven, forurensningsloven og klimakvoteforskriften. Klimakvotesystemet er et markedsbasert virkemiddel som setter et samlet utslippstak for EU ved at et begrenset antall klimakvoter gjøres tilgjengelig i markedet. Aktører som driver virksomhet omfattet av systemet må kjøpe klimakvoter som fritt kan omsettes i markedet. Formålet er å skape insentiver til kostnadseffektive utslippsreduksjoner i aktiviteter som omfattes av systemet.

En del av klimakvotene tildeles vederlagsfritt til sektorer som er særlig utsatt for karbonlekkasje. Reglene for vederlagsfri tildeling av klimakvoter er gjennomført i norsk rett gjennom klimakvoteforskriften kapittel 4. Kapittelet inneholder sentrale bestemmelser om tildeling og henviser til en rekke underliggende rettsakter som ligger til grunn for beregningen. Forordning (EU) 2019/331 om felles regler i unionen for vederlagsfri tildeling er den mest sentrale.

Industrianlegg har rett på tildeling av klimakvoter under EUs klimakvoteregelverk. I klimakvotedirektivet er det regler om reduksjon av tildeling til anlegg som produserer CBAM-varer, jf. artikkel 10a. Regelen om at årlig tildeling skal reduseres som følge av innføringen av CBAM, er gjennomført i klimakvoteforskriften § 4-7 tredje ledd og gjelder fra 2026.

Anleggene som omfattes av denne regelen vil motta følgende andel av full vederlagsfri tildeling i årene fram mot 2033:

• 97,5 pst. i 2026

• 95 pst. i 2027

• 90 pst. i 2028

• 77,5 pst. i 2029

• 51,5 pst. i 2030

• 39 pst. i 2031

• 26,5 pst. i 2032

• 14 pst. i 2033

Fra 2034 vil anleggene ikke lenger få tildelt klimakvoter vederlagsfritt. CBAM-deklarantenes forpliktelse til å svare CBAM-sertifikater trappes opp i tilsvarende periode.

3.3 Vareførselslovgivningen

Vareførselsloven gjelder for all inn- og utførsel av varer til og fra tollområdet. Tollområdet er det norske fastlandet og tilhørende territorialfarvann, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland. Kontinentalsokkel og økonomisk sone inngår ikke i tollområdet.

Ved innførsel av varer til tollområdet er det etter vareførselsloven kapittel 2 krav om forhåndsvarsel av varer (fra tredjeland under EUs tollsikkerhetsregime), jf. § 2-1, melde- og opplysningsplikt ved ankomst til tollområdet, jf. § 2-3, og plikt til å fremlegge varene for kontroll, jf. § 2-4. Tilsvarende plikter for utførsel av varer følger av vareførselsloven kapittel 5.

I tillegg skal alle varer som innføres til tollområdet tollbehandles etter vareførselsloven kapittel 3, ved at varer underlegges en tollprosedyre for innførsel etter vareførselsloven kapittel 4. Dette gjøres gjennom deklarasjonsplikten i § 3-2 og ved å levere en deklarasjon til tollmyndighetene for aktuell tollprosedyre etter §§ 4-1 til 4-8. Prosedyren overgang til fri disponering, jf. § 4-1, innebærer at tollavgift og andre innførselsavgifter beregnes og at varen kan disponeres fritt i tollområdet. Deklarasjonsplikten for utførsel følger av vareførselsloven kapittel 5.

Elektrisk kraft skal også underlegges en tollprosedyre ved innførsel. På grunn av varens egenskaper er det kun tollprosedyren overgang til fri disponering som er aktuell. I vareførselsforskriften § 4-1-6 niende ledd er det en særregel om at elektrisk kraft kan deklareres ved at Statnett SF rapporterer innførsel etterskuddsvis for hver måned. Det er etter § 2-1-2 annet ledd bokstav a også unntak for plikten til å gi forhåndsvarsel og etter § 2-4-5 bokstav d unntak for fremleggelsesplikten for elektrisk kraft.

Ved innenlands bearbeiding av CBAM-varer vil prosedyren innenlands bearbeiding av industrivarer, jf. vareførselsloven § 4-7, være aktuell. Ved bruk av denne tollprosedyren beregnes ikke tollavgift eller andre innførselsavgifter.

Det finnes ikke særskilte tollprosedyrer som kan benyttes for utenlands bearbeiding av varer eller for varer som returneres til Norge. I disse tilfellene må prosedyren utførsel benyttes, jf. vareførselsloven § 5-9, i kombinasjon med tekniske prosedyrekoder i TVINN (Tolletatens elektroniske deklarasjonssystem) og valgt prosedyre ved gjeninnførsel. Prosedyrekoder er koder som betegner hva innførselen eller utførselen gjelder. På den måten innhentes mer informasjon om varene som underlegges tollprosedyren for utførsel. Ved utenlands bearbeiding av en CBAM-vare, kan prosedyrekoden 2100 benyttes ved utførsel for å markere at varen skal bearbeides i utlandet, og prosedyrekode 6021 ved gjeninnførsel for å markere at varen er blitt bearbeidet i utlandet.

Vareførselsloven § 7-21 har regler om tollrepresentant. Det følger av bestemmelsen at tollrepresentanten handler på vegne av den representerte og i den representertes navn. Tollrepresentanten blir derfor ikke ansvarlig for forpliktelsene den representerte har under vareførselsregelverket. I motsetning til i UCC som det henvises til i CBAM-forordningen, har ikke vareførselsloven regler om bruk av indirekte tollrepresentant. Ved indirekte tollrepresentasjon i UCC opptrer representanten i eget navn overfor tollmyndighetene, selv om et underliggende avtaleforhold viser at vedkommende opptrer på vegne av en annen. I CBAM-forordningen kan en indirekte tollrepresentant etter UCC benyttes som CBAM-deklarant. Se mer om dette i punkt 6.2.2. Siden det ikke er noen regel om indirekte tollrepresentasjon i Norge i dag vil det foreslås en regel om representasjon i forskrift til CBAM-loven.

Opprinnelsesregler benyttes for å avgjøre opprinnelsen til en vare. Tollavgiftsloven § 4-1 regulerer spørsmål om preferensiell opprinnelse ved innførsel av varer til Norge. Med preferensiell opprinnelse menes fastsetting av opprinnelsesland på grunnlag av frihandelsavtale eller det generelle preferansesystemet for utviklingsland (GSP). Norge har inngått frihandelsavtaler med en rekke land hvor hver avtale har sitt sett med preferensielle opprinnelsesregler. De preferensielle opprinnelsesreglene i EØS-avtalen er regulert i protokoll 4, hvor det vises til den regionale konvensjonen om felles preferensielle opprinnelsesregler for EFTA, EU og landene rundt Middelhavet (PEM). Preferensiell opprinnelse gir grunnlag for preferensiell tollavgiftssats, jf. tollavgiftsloven § 3-1 første ledd bokstav b og c. Tollavgiftsloven § 4-2 regulerer ikke-preferensiell opprinnelse ved innførsel av varer til Norge. Ikke-preferensielle opprinnelsesregler har betydning for andre spørsmål enn tollavgiftsatser, blant annet for anvendelse av handelstiltak, opprinnelsesmerking, offentlige innkjøp og handelsstatistikk. I CBAM-forordningen er det lagt opp til at EUs regler om ikke-preferensielle opprinnelse skal benyttes for å avgjøre om en CBAM-vare har opprinnelse i et tredjeland. Disse reglene er ikke tatt inn i EØS-avtalen og gjelder dermed ikke i norsk rett. For å sikre like vurderingskriterier i EØS for fastsettelse av om en CBAM-vare har opprinnelse i et tredjeland, arbeider departementet for å ta inn en bestemmelse i forskrift til CBAM-loven som fastslår at EUs ikke-preferensielle opprinnelsesregler skal benyttes for CBAM-formål. Se mer om dette i punkt 6.2.2.

Den norske tolltariffen (forskrift om klassifisering av varer) anvendes til å klassifisere varer ved import. Om en vare omfattes av CBAM-forordningen avgjøres imidlertid utfra dens CN-kode, som er EUs system for klassifisering av varer. Det norske klassifiseringssystemet er ikke identisk EUs. For å sikre enhetlig klassifisering av CBAM-varer på tvers av EØS arbeider departementet med å fastsette regler i forskrift til CBAM-loven som regulerer hvordan varer skal klassifiseres i Norge for CBAM-formål.

3.4 Insolvenslovgivningen

Forholdet mellom insolvenslovgivningen og klimakvoteregelverket er tema i en sak som står for domstolene og som ikke er rettskraftig avgjort. I den aktuelle saken er det reist spørsmål om et flyselskaps plikt til å levere klimakvoter innen en frist kunne gjøres opp ved dividende med frigjørende virkning i forbindelse med rekonstruksjon av flyselskapet.

En tilsvarende problemstilling kan tenkes å oppstå for et selskap med plikt til å levere CBAM-sertifikater. Som i klimakvoteregelverket, er det ingen unntak fra plikten til å levere CBAM-sertifikater, og plikten er strengt sanksjoner med bl.a. forhåndsfastsatte gebyrer. Regelverkets likeartete oppbygning tilsier at det kan stilles spørsmål ved hvorvidt denne plikten, som kvoteplikten, kan reduseres til et dividendekrav ved insolvens. Det vil på denne bakgrunn være naturlig å vurdere eventuelle lovgivningsmessige grep i forholdet mellom CBAM-regelverket og insolvenslovgivningen i lys av utfallet i den aktuelle saken.