2 Utslippsutvikling og utslippseffekt av politikken

2.1 Historiske utslipp og utslippsutvikling framover

Klimaloven stiller krav om at det årlig skal gjøres rede for utviklingen i utslipp og opptak av klimagasser og for fremskrivinger av framtidige utslipp og opptak.

Foreløpig utslippsstatistikk for 2025 viser at klimagassutslippene i Norge var på 44,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene var 0,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter lavere enn i 2024. Det tilsvarer en nedgang på 1,2 prosent. Reduksjonen i 2025 var mindre enn i de to foregående årene, da utslippene falt med over 4 prosent. Utslippene har falt med 13,9 prosent siden 1990, hvorav mesteparten av nedgangen har skjedd de siste fem årene. Både trenden de siste årene og fremskrivinger framover viser at utslippene er på vei ned.

Den største utslippsreduksjonen i 2025 var i veitrafikken, hvor utslippene falt med 8,2 prosent fra 2024 til tross for økt trafikkmengde. Nedgangen i utslipp fra veitrafikken skyldes i hovedsak økt andel elbiler. Utslipp fra olje- og gassutvinning gikk ned 0,9 prosent sammenlignet med 2024, hvorav utslippene på sokkelen gikk noe opp, mens for petroleumsanlegg på land gikk utslippene ned. Nedgangen for landanleggene var særlig knyttet til en vedlikeholdsstans ved Hammerfest LNG. Utslippene fra industri og bergverk økte med 1,6 prosent i 2025. Mye av økningen skyldes driftsstans i 2024, som dro utslippene ned dette året. Samtidig bidro også delvis driftsstans ved oljeraffineriet på Mongstad i 2025 til lavere utslipp fra industrien dette året. Utslippene fra jordbruk økte med 0,9 prosent i 2025. Det skyldes særlig økt omsetning av mineralgjødsel. Utslipp fra luftfart, sjøfart og anleggsmaskiner gikk samlet sett noe opp i 2025.

2.1.1 Utslippsfremskriving med vedtatt politikk

Figur 2.1 Utslipp av klimagasser etter hovedkildene i utslippsregnskapet¹

¹ Historiske tall til og med 2024. Foreløpig utslippsstatistikk for 2025. Anslåtte utslipp fra og med 2026. Deler av utslippene som fanges i CO₂-fangstanleggene på Heidelberg Materials Brevik og Hafslund Celsio Klemetsrud, er fra forbrenning av biologisk materiale og regnes dermed som negative utslipp.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet og Finansdepartementet.

Under Parisavtalen er alle land pålagt å rapportere framtidige utslipp av klimagasser, blant annet for å kunne følge med på hvordan partene ligger an i oppfyllelsen av sine klimamål. Et sentralt punkt i retningslinjene er at partene skal legge fram en fremskriving basert på dagens innretning av klimapolitikken (vedtatt politikk).10 Det innebærer at fremskrivingen som legges fram i Meld. St. 1 (2026–2027) Nasjonalbudsjettet 2027 (Nasjonalbudsjettet 2027, NB27) kun inkluderer virkemidler og tiltak som er iverksatt i forskrift, stortingsvedtak mv.11 Fremskrivingen inkluderer dermed ikke virkemidler som legges fram i forslaget til statsbudsjett for 2027, og regjeringens planlagte politikk, som omtalt i kapittel 2.1.2. Siden fremskrivingen ikke er basert på regjeringens mål, planer, eller virkninger av ny klimapolitikk, må den ikke forstås som en prognose på den mest sannsynlige utslippsutviklingen. Endringer i forutsetningene for utslippsfremskrivingene fra Nasjonalbudsjettet 2026 er omtalt i boks 2.1.

Det er usikkerhet i fremskrivingene, og usikkerheten øker utover i tid. Utviklingen i utslipp av klimagasser er tett knyttet til økonomisk aktivitet og teknologisk utvikling. Norge er en liten, åpen økonomi og utslippsutviklingen vil derfor i stor grad påvirkes av utenlandske forhold. For eksempel kan lavere økonomisk vekst hos handelspartnerne føre til lavere etterspørsel etter utslippsintensive eksportvarer, som metaller og kunstgjødsel, og dermed trekke ned utslippene i Norge. Teknologisk utvikling, som for det meste foregår utenfor Norge, har også stor betydning for utslippsutviklingen, men er svært vanskelig å forutse. Større teknologiske gjennombrudd internasjonalt vil kunne føre til raskere nedgang i utslippene enn lagt til grunn. Se nærmere analyse av dette i avsnitt 5.2.2 i Perspektivmeldingen 2024.

Nedgangen i norske utslipp av klimagasser ventes å fortsette, også uten ny og planlagt politikk, som vist i figur 2.1. I fremskrivingene avtar utslippene i gjennomsnitt med om lag 3 prosent årlig fram mot 2050. Det innebærer at i 2030 er de nasjonale utslippene rundt 15 prosent lavere enn i 2025, mens de i 2040 er 38 prosent lavere og 55 prosent lavere i 2050. Utviklingen skyldes i hovedsak at allerede sterke virkemidler gjør det attraktivt å gjennomføre tiltak som reduserer utslipp, som å forbedre og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi eller effektivisere bruken av ressurser som gir utslipp. Prising av utslipp, gjennom klimaavgiftene og deltagelsen i EUs kvotesystem, er et av de viktigste omstillingsvirkemidlene vi har som virker over tid. Samtidig dempes nedgangen i utslippene av at økonomien og befolkningen ventes å vokse.

Nedgangen i utslippene fram mot 2050 anslås å være noe større i kvotepliktig sektor (blant annet innen industri, kraftproduksjon, petroleum, luftfart og deler av skipsfarten) enn for utslipp som i dag omfattes av innsatsfordelingen (transport inkludert skipsfart, jordbruk, bygg, avfall og deler av industri og petroleum). Utslippene under innsatsfordelingen anslås å falle om lag 11,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mellom 2025 og 2050, mens de kvotepliktige utslippene anslås å falle 12,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippene er forventet å reduseres ytterligere når planlagt politikk inkluderes, se kapittel 2.1.2 for mer informasjon om utslippseffekt av planlagt politikk.

Endelige tall for 2024-utslipp fra Statistisk sentralbyrå ble nedjustert med om lag 0,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter sammenlignet med de foreløpige tallene som ble presentert i fremskrivingen i Nasjonalbudsjettet 2026. De foreløpige utslippstallene for 2025 fra Statistisk sentralbyrå er om lag 0,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter lavere enn det som var lagt til grunn i fremskrivingen.

De samlede utslippene i 2030 og 2040 anslås å være på om lag samme nivå som i fremskrivingen i Nasjonalbudsjettet 2026. Sammenlignet med fjorårets fremskriving anslås raskere teknologiutvikling for tunge kjøretøy å trekke ned utslippene fra veitrafikk, spesielt fram til 2030. Nytt klimakrav til offshorefartøy innføres fra 2029. Kravet vil strammes inn og dermed ha økende effekt fram til 2040. Karbonprising, hvor både effekten av klimaavgifter og kvotepriser inngår, bidrar også til litt lavere utslipp i fremskrivingen.

Økte utslipp fra olje- og gassvirksomheten sammenlignet med fremskrivingen fra Nasjonalbudsjettet 2026 trekker utslippene opp på 2030-tallet. Grunnen til at utslippene er oppjustert er nedskaleringer av og endret fremdriftsplan for enkelte elektrifiseringsprosjekter. Nærmere omtale av status for utslippsutviklingen i petroleumsvirksomheten omtales i kapittel 4.8 og i Prop. 1 S (2026–2027) for Energidepartementet.

2.1.2 Utslippseffekt av planlagt politikk i Klimastatus og -plan for 2027

Virkemidlene som inngår i regjeringens klimaplan, men som ikke er vedtatt i forskrift eller stortingsvedtak, regnes som planlagt politikk. Planlagte virkemidler er beskrevet i kapittel 4.

Virkemidlene som inngår i planlagt politikk er økning og grunnlagsutvidelse av klimaavgifter, varslede krav og forbud i sjøfart, industri, oppvarming, bygg og anlegg, økte omsetningskrav for biodrivstoff, virkemidler rettet mot tungtransport og varebiler, og virkemidler rettet mot jordbruk. Forslag til endringer i bevilgning til Enova sammenlignet med inneværende budsjett er også regnet inn i planlagt politikk. De tallfestede utslippseffektene av planlagte virkemidler er vist i tabell 2.1. Planlagt politikk retter seg særlig mot utslipp som omfattes av innsatsfordelingen. I tillegg har regjeringen varslet forbud mot indirekte fossil fyring i kvotepliktig industri, som vil bli sendt på høring høsten 2026. Det er per i dag ikke utviklet metoder for å beregne utslippseffekter av alle planlagte virkemidler som kan påvirke utslippene. Se kapittel 5 og 6 for beskrivelse av effekt på oppnåelse av klimamålene.

Utslippseffekter av regjeringens planlagte politikk kommer i tillegg til anslåtte utslippsreduksjoner i fremskrivingen basert på vedtatt politikk, se kapittel 2.1.1. Utslippseffekter av planlagt politikk er i år beregnet fram til 2050. Beregningene er usikre, og usikkerheten øker utover i tid. Virkemidlene i regjeringens klimaplan er særlig rettet mot å bidra til å nå klimamålene for 2030 og 2035. Disse virkemidlene vil også ha effekt på utslippene på lengre sikt og bidra til omstillingen til et lavutslippssamfunn. Utslippseffektene mot 2050, som synliggjort i figur 2.2, er basert på regjeringens nåværende planlagte politikk. Disse anslagene viser dermed kun effekter av den planlagte politikken som er varslet i Klimastatus og -plan for 2027, og ikke eventuelle forsterkninger eller ny politikk som må til for å nå klimamålet for 2050. Det er i anslaget lagt til grunn en videreføring av det varslede avgiftsnivået i 2035 for klimaavgifter. Videre er det kun gjort beregninger for effektene av planlagte nasjonale virkemidler, ikke av mulige EU-regelverk.

Anslag så langt fram i tid bygger på en rekke usikre forutsetninger, er mer en beregningsteknisk øvelse og må ikke anses som det mest sannsynlige utfallet. For eksempel bygger anslaget på at klimapolitikken internasjonalt ligger fast og at utviklingen av ny teknologi går om lag i samme tempo som i dag. Både økonomisk og teknologisk utvikling og klimapolitikk i Norge og globalt vil ha mye å si for utviklingen.

Figur 2.2. viser historisk utslippsutvikling, utslippsfremskrivinger med vedtatt politikk (mørkegrønn linje) og anslåtte utslipp med regjeringens planlagte politikk (lysegrønn linje).

Figur 2.2 Anslått utslippsutvikling med vedtatt og planlagt politikk i Klimastatus og -plan for 2027.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet

Fremskrivingene og effekten av regjeringens planlagte politikk i Klimastatus og -plan for 2027 viser at utslippene er på god vei nedover. Fremskrivinger med vedtatt politikk viser at utslippene totalt anslås til om lag 37 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030 og 32 millioner tonn i 2035, som er en reduksjon på 27 prosent i 2030 og 37 prosent i 2035, sammenlignet med 1990-nivå. Når effektene av regjeringens varslede planlagte politikk inkluderes, er utslippene anslått til 34 millioner tonn i 2030 og 29 millioner tonn i 2035, en reduksjon på 33 prosent for 2030 og 44 prosent for 2035, sammenlignet med 1990-nivå. Disse tallene inkluderer kun utslipp som inngår i det norske utslippsregnskapet. Utslippene forventes å fortsette å falle mot 2050. Etter 2040 anslås det at takten i utslippsreduksjonene vil avta noe. Anslagene for utviklingen med vedtatt politikk viser at norske utslipp vil være på om lag 20 millioner tonn i 2050. Dersom planlagt politikk videreføres som i Klimastatus og -plan for 2027 også etter 2035 anslås utslippene å kunne bli om lag 18 millioner tonn i 2050. Effekten av planlagt politikk avtar etter hvert som utslippene de er rettet mot faller. I 2050 vil utslippene dermed kunne være om lag 26 millioner tonn lavere enn i 2025, som vil si mer enn en halvering. Dette tilsvarer en reduksjon på om lag 64 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Anslagene er usikre.

Det forventes utslippsreduksjoner i årene framover i de fleste sektorer. Figur 2.3 viser utslipp i 2025, 2030 og 2035 gitt fremskrivinger med vedtatt politikk, som vist i søyler. Anslåtte utslipp inkludert effekter av regjeringens planlagte politikk vises i stiplete linjer i søylene. Olje og gass og veitrafikk er de sektorene der utslippene samlet sett anslås å reduseres mest fram mot 2035, sammenlignet med utslippsnivået i 2025. Utslippene fra jordbruk er i fremskrivingene og med planlagt politikk relativt uendret. Utslippsfremskrivingene for olje og gass skiller seg noe fra andre sektorer fordi disse reflekterer selskapenes planer, som blant annet er basert på selskapenes forventninger til framtidig bruk og innretning av virkemidler.

Figur 2.3 Utslippsutvikling på sektornivå gitt fremskrivinger med vedtatt politikk og regjeringens planlagte politikk

Kilde: Finansdepartementet og Klima- og miljødepartementet

Tabell 2.1 viser anslått utslippseffekt av planlagte virkemidler for perioden 2027–2030 og 2035. Utslippseffekten måles som endringen i utslipp sammenlignet med referansebanen, som er utslippsfremskrivingen basert på vedtatt politikk. Under opptrapping av klima- og miljøavgifter inngår både utslippseffekt av den planlagte økningen av generell sats for klimaavgiftene under innsatsfordelingen til 2 400 kroner (2025-priser) i 2030 og den videre økningen til 3 400 kroner (2025-priser) i 2035. Anslagene er usikre. Virkemidler som ble presentert i fjorårets Klimastatus og -plan, og som er vedtatt siden den gang, er nå inkludert i fremskrivingen som vedtatt politikk og er dermed ikke lenger en del av planlagt politikk. For virkemidler som avgifter og bevilgninger, er 2026-nivåer som hovedregel regnet som vedtatt politikk. Tallene presentert i tabellen er derfor ikke direkte sammenlignbare med effekter av de samme virkemidlene presentert i Klimastatus og -plan i tidligere år.

Den direkte utslippseffekten av den reduserte bevilgningen til Enova, som beskrevet i kap. 4.3.2, er regnet med i de målrettede satsingene. Det er forutsatt at reduksjonen er varig. Til tross for virkemidler som reduserer utslipp fra de ulike sektorene, medfører den reduserte bevilgningen fra Enova at den samlede effekten av satsingen blir mindre. Utslippseffekten avhenger av hvordan Enova operasjonaliserer den reduserte bevilgningen i sine budsjetter. Inkludert i dette er hvordan Enova fordeler midler mellom ulike sektorer. Styringsavtalen for perioden 2025–2028 legger til grunn at Enova først og fremst skal prioritere utslippskutt under innsatsfordelingen.

Den beregnede effekten i de målrettede satsingene gjenspeiler ikke effekten av alle virkemidler rettet mot de ulike sektorene. Både klimaavgifter og omsetningskrav for biodrivstoff anslås også å redusere utslippene i sektorene som omfattes av de målrettede satsingene.

Tabell 2.1 Anslått utslippseffekt av planlagte virkemidler i Klimastatus og -plan for 2027

¹ Utslippseffekten inkluderer varslet forbud mot indirekte fossil fyring i ikke-kvotepliktig og kvotepliktig industri. Øvrige virkemidler i tabellen er rettet mot utslipp som i dag inngår i innsatsfordelingen.

² Klimaplanen inneholder flere virkemidler som er rettet mot samme utslipp. Overlappende utslippseffekt av de målrettede satsingene og endrede klima- og miljøavgifter samt Enova er summert i egen linje i tabellen. Overlapp mellom omsetningskravene og de målrettede satsingene er også inkludert i denne linjen. Redusert drivstoffbruk som følge av avgiftsøkninger er inkludert i beregningen av utslippseffekten av omsetningskravene.

2.1.3 Status for utslipp og opptak fra skog- og arealbrukssektoren

Skog- og arealbrukssektoren skiller seg fra de andre sektorene i klimagassregnskapet ettersom den omfatter både opptak og utslipp av klimagasser innenfor arealkategoriene skog, dyrket mark, beite, vann og myr, bebygd areal og annen utmark. Det blir også beregnet opptak og utslipp fra endringer i bruken av arealene ved overgang mellom de ulike arealkategoriene, og lagring av karbon i treprodukter (trelast, trebasert panel og papir- og kartongprodukter) produsert innenlands. Figur 2.4 viser hvordan historisk utslipp og opptak fordeler seg på de ulike arealkategoriene i klimagassregnskapet fra 1990 til 2024.

Figur 2.4 Netto utslipp og opptak fra arealkategorier i sektoren «skog og annen arealbruk» fra 1990 til 2024 (regnereglene i klimakonvensjonen)

Kilder: NIBIO og Miljødirektoratet

Fra 1990 til 2010 økte både opptaket og utslippet av klimagasser i sektoren, mens det samlede nettoopptaket har vist en nedadgående trend siden 2011. I 2024 var det totale nettoopptaket i sektoren på 15,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, som tilsvarer omtrent 34,5 prosent av de samlede norske utslippene av klimagasser samme år. Skog står for størstedelen av karbonopptaket i sektoren. I 2024 var nettoopptaket i skog rapportert til å være på 19,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, mot 13,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 1990. I tillegg bidro karbonlagring i treprodukter til opptak i 2024. Det høye nettoopptaket i skog er blant annet et resultat av at det ble plantet mye skog i Norge i etterkrigstiden. Nedgangen i opptaket siden 2010 kommer av redusert tilvekst (mer skog som ikke vokser like raskt lenger), økt mortalitet (høyere andel trær som dør), økt hogst og lavere investeringer i tiltak som øker skogproduksjon de siste tiårene. Utslippene fra andre arealkategorier har økt svakt siden 1990. Avskoging, altså omdisponering av skog til andre arealbrukskategorier, som utbygging, jordbruk og andre formål, sto for et utslipp på 1,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2024, mot 1,9 millioner tonn i 1990. Disse utslippene registreres i den arealkategorien som skogen blir omdisponert til.

Fremskrivingene mot 2100, se figur 2.5, tilsier at nedgangen i nettoopptaket i skog vil fortsette de neste to tiårene uten nye tiltak. Videre antydes det at nettoopptaket etter hvert vil flate ut, før det igjen vil øke en gang i andre halvdel av dette århundret. Klimatiltak i skog, som skogplanteforedling, tettere planting etter hogst og gjødsling, som ble iverksatt fra 2016, bidrar til et høyere opptak enn det ellers ville vært. Samtidig kan klimaendringene isolert sett føre til at skogen framover vil kunne gi lavere opptak av klimagasser.

Figur 2.5 Fremskriving av utslipp og opptak fra forskjellige arealkategorier fram til 2100

Kilder: NIBIO

2.2 Utslipp som ikke inngår i klimamålene

2.2.1 Forbruksbaserte utslipp

Gjennom det internasjonale rammeverket for klima er hvert land ansvarlig for klimagassutslippene i sitt land. Norges ressursbruk påvirker imidlertid også utslipp i andre land, gjennom forbruk av importerte varer og tjenester. Begrepet forbruksbaserte klimagassutslipp inkluderer klimagassutslipp i hele verdikjeden fra varer og tjenester som brukes i Norge, uavhengig av i hvilket land utslippene skjer. Se boks 2.2 for nærmere forklaring av begrepet. Forbruksbaserte klimagassutslipp er dermed ikke det samme som et lands klimaforpliktelse under Parisavtalen, men tiltak i Norge som bidrar til å redusere disse utslippene kan likevel bidra til at verden kollektivt oppnår temperaturmålet i Parisavtalen.

Regjeringen arbeider for å redusere Norges klimafotavtrykk (se nærmere omtale av dette i kapittel 11 i Meld. St. 25 (2024–2025) Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet. En del av dette arbeidet handler om å gjøre det enklere å velge reparasjon og ombruk, fremfor å kjøpe nytt.Regjeringen utreder nå en ny støtteordning som skal gjøre det billigere å reparere hvitevarer.I behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett 2026 ba Stortinget regjeringen om å utrede med sikte på å innføre hvordan lavverdipakker kan ilegges toll og mulig kontrollgebyr slik at det norske tollsystemet harmonerer bedre med våre naboland. Se nærmere omtale av anmodningsvedtaket i Finansdepartementets Prop. 1 LS (2026–2027).

I behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett 2025 ba Stortinget regjeringen om å utrede et reduksjonsmål for Norges forbruksbaserte utslipp og komme tilbake til Stortinget på egnet måte i løpet av 2026. Miljødirektoratet har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet gjort vurderinger av reduksjonsmål for globale klimagassutslipp fra forbruk i Norge. Miljødirektoratet leverte sin utredning i mai 2026. Klima- og miljødepartementet arbeider med å vurdere anbefalingene. Se nærmere omtale av anmodningsvedtaket i Klima- og miljødepartementets Prop. 1 S (2026–2027).

Tidligere år har regjeringen satt i gang arbeid for å få bedre oversikt over klimagassutslipp knyttet til norsk forbruk. Miljødirektoratet har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet fått utarbeidet et tallgrunnlag for Norges forbruksbaserte utslipp. Tallgrunnlaget ble publisert for første gang i januar 2024, og deretter oppdatert i november 2024. Metoden for forbruksbaserte utslipp tar utgangspunkt i utslippene som skjer i Norge (for eksempel bilkjøring), og legger til nordmenns utslipp utenlands (for eksempel flyreiser) og utslippene fra produksjon og transport av varer som importeres fra andre land (for eksempel klær). Utslipp i Norge fra produksjon av varer og tjenester som eksporteres til og brukes i utlandet, trekkes fra. Usikkerheten er høyere i de tallene som viser utslipp i utlandet som følge av vår import, siden det krever andre metoder og data som ikke har like høy kvalitet som det norske offisielle klimagassregnskapet. Utslipp og opptak fra skog, arealbruk og arealbruksendringer er ikke med i det forbruksbaserte regnskapet siden det ikke finnes tilstrekkelig gode data for disse utslippene. Det forbruksbaserte utslippet gjelder utslipp knyttet til forbruket til norske husholdninger, næringslivet og offentlig sektor.

Figur 2.6 viser forbruksbaserte klimagassutslipp i 2021 fordelt på sektor og opprinnelse. Analysen anslår at om lag to tredjedeler av klimagassutslippene knyttet til norsk forbruk skjer utenfor Norges grenser. Dette skyldes i stor grad at mange av varene og tjenestene vi forbruker, produseres i andre land – ofte i utviklingsland med høy utslippsintensitet i produksjonen. Analysen anslår at i 2021 utgjorde de norske forbruksbaserte utslippene 77 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, tilsvarende omtrent 14 tonn per innbygger. Av dette kommer 44 prosent fra land som i analysen er definert som utviklingsland (inkludert Kina). De største utslippskildene er transport, bygge- og anleggsvirksomhet, samt mat og drikke. Analysen viser også at husholdninger med høy inntekt har dobbelt så høye utslipp som husholdninger med lav inntekt.

Et forbruksbasert regnskap innebærer at utslipp som finner sted på ett lands territorium, tilordnes forbrukere (husholdninger, næringsliv og offentlig sektor) i andre land. Det kan svekke koblingen mellom ansvaret for utslippene og de virkemidlene landene selv rår over. Siden muligheten for å påvirke produksjonsmåtene i andre land er relativt begrenset vil virkemidlene i hovedsak måtte rette seg mot redusert eller annerledes forbruk. Forbruksbaserte tall for klimagassutslipp er et supplement til, og ikke en erstatning for, det territorielle utslippsregnskapet som ligger til grunn for Parisavtalen.

Bærekraftige innkjøp, sirkulær økonomi og internasjonalt samarbeid for å produsere varer og tjenester med lavere utslipp kan bidra til å redusere utslipp knyttet til norsk forbruk. Eksempelvis vil tiltak for global prising av klimagassutslipp bidra til at produkter med store utslipp blir forholdsmessig dyrere. EUs karbongrensejusteringsmekanisme, CBAM, kan bidra til at produksjon av varer eller innsatsfaktorer omfattet av mekanismen ikke flyttes til andre land for å unngå slike avgifter.

Figur 2.6 Forbruksbaserte klimagassutslipp i 2021 fordelt på sektor og opprinnelse

Kilder med utslipp på mindre enn to tonn CO₂-ekvivalenter er ikke tatt med i figuren.

Kilde: XIO Sustainability Analytics A/S, redigert og oversatt av Miljødirektoratet

Figur 2.7 viser utviklingen i utslipp fra det norske forbruket over tid. Analysen anslår at det samlede forbruksbaserte klimagassutslippet for Norge har vært synkende de siste ti årene, med unntak av en økning i 2019 og 2021. Fra 2012 til 2021 har det samlet sett vært en nedgang i det forbruksbaserte klimagassutslippet på 21 prosent. Nedgang i utslipp fra transporttjenester, forretningsvirksomhet, engros- og detaljhandel og overnatting og serveringsvirksomhet har særlig bidratt til dette.

Figur 2.7 Utslipp fra det norske forbruket fra 2012–2021

Kilde: XIO Sustainability Analytics A/S, redigert og oversatt av Miljødirektoratet

Tallgrunnlaget for forbruksbaserte utslipp bør ses i sammenheng med annen relevant kartlegging av klima- og miljøeffekter av forbruket vårt, eksempelvis arbeid med utvikling av indikatorer blant annet for sirkulær økonomi. Regjeringen vil fortsette å gjennomføre jevnlige analyser for å følge utviklingen i forbruksbaserte utslipp.