5 Måloppnåelse for 2030 

Dette kapittelet viser hvordan Norge ligger an til å nå det lovbestemte klimamålet for 2030, jf. klimaloven § 7. For å kunne si noe om måloppnåelse redegjøres det først for Norges klimamål for 2030 og samarbeidet med EU. Deretter hvordan Norge ligger an til å oppfylle forpliktelsene i samarbeidet med EU og hvordan samarbeidet bidrar til å nå Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen. Siden EU-samarbeidet trolig ikke tar oss helt til klimamålet for 2030, redegjøres det også for samarbeid med land utenfor EU/EØS (kjøp av klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6). Til slutt omtales usikkerheten rundt måloppnåelsen, før det gis et anslag på hvordan EU-samarbeidet bidrar til måloppnåelse.

5.1 Norges klimamål for 2030

Norges klimamål for 2030 er å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent sammenlignet med hva de norske utslippene var i 1990, se figur 5.1. Målet er både lovfestet i klimaloven og meldt inn under Parisavtalen. Ved å oppfylle Norges mål for 2030 under Parisavtalen, oppfylles også målet for 2030 i klimaloven.

Figur 5.1 Norges klimamål for 2030

Ifølge Parisavtalens artikkel 4 nummer 2 skal landene gjennomføre nasjonale reduksjonstiltak. Samtidig åpner Parisavtalens artikkel 6 for at landene kan samarbeide om oppfyllelsen av sine mål. Dette betyr at landene også kan oppfylle sine mål gjennom utslippsreduksjoner som finner sted i andre land.

I innmeldingen av målet til Parisavtalen kommuniserte Norge at målet skal kunne oppfylles i samarbeid med EU.

Det er med andre ord flere ulike elementer som kan bidra til oppfyllelsen av Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen. Dette er:

1. innenlandske utslippsreduksjoner63
2. klimaeffekten av at Norge samarbeider med EU på klimaområdet, det vil si godskriving av utslippsreduksjoner i andre EØS-land som følge av at vi deltar i EUs klimaregelverk
3. kjøp av utslippsreduksjoner (klimakvoter) fra land utenfor EU/EØS-området gjennom Parisavtalens artikkel 6, dersom oppfyllelse av klimasamarbeidet med EU ikke er tilstrekkelig for at Norge når klimamålet.

Fordi Norge samarbeider med EU (punkt b), og om nødvendig andre land (punkt c), for å oppfylle klimamålet for 2030 kan vi ikke lese Norges måloppnåelse under Parisavtalen direkte ut av utslippstallene i Norge (punkt a). Alle de tre elementene nevnt ovenfor (a–c) må med i beregningen når det skal vurderes hvordan Norge ligger an til å oppfylle klimamålet for 2030.

5.2 Klimasamarbeidet med EU

Regjeringens plan for å oppfylle klimamålet for 2030 under Parisavtalen tar utgangspunkt i at Norge deltar og oppfyller sine forpliktelser i EUs tre klimaregelverk: klimakvotesystemet, innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket. Innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket inneholder rettslige forpliktelser som Norge må overholde, uavhengig av Parisavtalen.

Til sammen omfatter de tre EU-regelverkene alle utslipp og opptak som inngår i EUs mål under Parisavtalen og er innrettet for å sikre at EU oppfyller klimamålet sitt for 2030. Norge deltar i klimakvotesystemet gjennom EØS-avtalen. I 2019 inngikk Norge og Island en avtale om klimasamarbeid med EU, som gjør at vi også deltar i innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket. I kapittel 5.2.1 og vedlegg 4 beskrives regelverkene og samarbeidet med EU i mer detalj.

Når Norges oppnåelse av målet for 2030 under Parisavtalen skal vurderes, vil klimaeffekten av norsk deltakelse i EUs klimaregelverk regnes inn. Fordi Norge og EU har separate mål under Parisavtalen, må vi bli enig med EU om hvordan Norges deltakelse i klimakvotesystemet og oppfyllelse av norske forpliktelser innen innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket, skal reflekteres under Parisavtalen. Norge arbeider for at dette skal avklares raskest mulig, og har også tatt opp dette på politisk nivå med EU. Det er imidlertid fortsatt uavklart hvordan dette oppgjøret vil se ut. Avklaring av Islands og Norges deltakelse i de oppdaterte regelverkene fra 2023 er nødvendig for å kunne kjøpe utslippsenheter fra EU i tide til det første oppgjøret for innsatsfordelingen, som starter i 2027. Fram til dette blir avklart vet vi ikke sikkert hvor langt EU-samarbeidet vil ta Norge mot oppfyllelse av klimamålet under Parisavtalen på minst 55 prosent utslippskutt i 2030. Addisjonelle bidrag fra skog- og arealbrukssektoren, negative utslipp og samarbeid med land utenfor EU/EØS (kjøp av klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6) kan benyttes til å dekke det som eventuelt mangler for å oppfylle klimamålet.

Norge kjøper utslippsreduksjoner fra land utenfor EU/EØS-området og vil, dersom det blir nødvendig, benytte disse inn i måloppnåelsen for Parisavtalen. En positiv tilleggseffekt av dette arbeidet er bidraget til å etablere et velfungerende internasjonalt marked for kjøp og salg av utslippsreduksjoner som kan gi aktører i land som i dag i liten grad priser utslipp, insentiver til å gjennomføre klimatiltak.

5.2.1 Norges klimasamarbeid med EU fram mot 2030

Figur 5.2 viser hvordan de tre pilarene i EU-samarbeidet skal bidra til oppnåelse av Norges klimamål under Parisavtalen.

Figur 5.2 EU-samarbeidets bidrag til å oppfylle klimamålet for 2030

Å oppfylle forpliktelsene i klimasamarbeidet med EU betyr at norske bedrifter deltar i EUs klimakvotesystem, og at Norge oppfyller forpliktelsene i regelverkene for innsatsfordelingen og skog- og arealbruk, som vist i figur 5.2. Vi kan oppfylle forpliktelsene under innsatsfordelingen og skog- og arealbruk ved nasjonale utslippskutt eller økt opptak, eller ved å kjøpe utslippskutt fra land i EU/EØS som overoppfyller egne forpliktelser.

EUs klimakvotesystem

EUs klimakvotesystem (EU ETS) setter et felles tak for hvor mye bedrifter i Norge og EU samlet kan slippe ut. Kvotesystemet omfatter blant annet klimagassutslipp fra industri, kraftproduksjon, petroleum, luftfart og skipsfart. I praksis fungerer systemet slik: Det finnes et begrenset antall klimakvoter, og hver kvote gir rett til å slippe ut ett tonn CO₂-ekvivalenter. Bedriftene må ha nok kvoter til å dekke sine utslipp og kan kjøpe og selge kvoter seg imellom. Antallet kvoter reduseres år for år, slik at utslippene innenfor kvotesystemet i 2030 skal være 62 prosent lavere enn i 2005. For omtale av EUs forslag til nytt kvoteregelverk etter 2030, se kapittel 6.2.2. Under Parisavtalen må Norge rapportere utslippene fra sin andel av den felleseuropeiske kvotemengden, ikke de kvotepliktige utslippene fra norsk territorium. Hvordan kvotemengden fordeles mellom land, er usikkert og vil bestemmes i oppgjør mellom EU, Island, Liechtenstein og Norge.

Norges forpliktelse under innsatsfordelingen

EUs innsatsfordeling er et system for å redusere utslipp i sektorene transport (inkludert skipsfart), jordbruk, bygg, avfall og deler av industri og petroleum (også kalt «ikke-kvotepliktige utslipp»). Ordningen fungerer slik at hvert land får årlige grenser for hvor mye de kan slippe ut fram mot 2030. Landene kan også benytte ulike former for fleksibilitet i regelverket, se kapittel 5.2.4.

Norges forpliktelser under skog- og arealbrukssektoren

Skog- og arealbrukssektoren har egne mål og regler i klimasamarbeidet med EU. Denne sektoren omfatter utslipp og opptak fra blant annet skog, jordbruksarealer, vann og myr samt arealbruksendringer, som nedbygging av natur. For perioden 2021–2025 har Norge en såkalt netto-null-forpliktelse. Det betyr at utslippene fra sektoren ikke skal være større enn det samlede opptaket av klimagasser, gitt et eget sett med bokføringsregler. Som for innsatsfordelingen er Norge i dialog med EU om perioden 2026–2030.

5.2.2 Hvordan Norge ligger an til å oppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen

Utslippsgap for forpliktelsesperioden med vedtatt og planlagt politikk

Ifølge klimaloven skal regjeringen redegjøre for status for Norges karbonbudsjett, også innenfor et eventuelt samarbeid med EU om felles oppfyllelse av klimamål. Et karbonbudsjett setter en grense for hvor store utslippene kan være innenfor en bestemt tidsperiode. Gjennom avtalen med EU er Norge forpliktet til å overholde årlige budsjett for utslipp under innsatsfordelingen som til sammen utgjør et karbonbudsjett for perioden 2021–2030. Norges utslippsbudsjett for perioden 2021–2030 ved en oppdatert forpliktelse på 50 prosent reduksjon i utslipp innenfor innsatsfordelingen, er beregnet til 204,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, som vist i tabell 5.1. Dette er summen av de årlige utslippsbudsjettene i perioden. Norge er forpliktet til å overholde dette utslippsbudsjettet, men det er ikke et krav at budsjettet oppfylles gjennom innenlandske kutt. Det er også mulig å benytte ulike former for fleksibilitet i regelverket innad i EU/EØS.

I utslippsfremskrivingen med vedtatt politikk anslås utslippene under innsatsfordelingen over perioden 2021–2030 til 223,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det betyr at norske utslipp med vedtatt politikk ligger an til å være 18,9 millioner tonn høyere enn utslippsbudsjettet for perioden 2021–2030, og vi har et utslippsgap med vedtatt politikk. Dette underskuddet må dekkes inn for å overholde forpliktelsen.

Regjeringen har varslet flere grep i klimapolitikken som vil redusere utslippene framover. Planlagte virkemidler i Klimastatus og -plan for 2027 er anslått å redusere utslippene i innsatsfordelingen med til sammen 7,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i innsatsfordelingen i årene fram til 2030. Dette kommer i tillegg til effektene av politikk som allerede er vedtatt. Effekten av planlagte virkemidler reduserer utslippsgapet til 11,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Utslippsgapet er størst i den første av de to forpliktelsesperiodene, 2021–2025, på 5,7 millioner tonn. Det betyr at det ligger an til at Norge tar med seg utslippsgjeld fra første periode til andre periode. Dette er basert på foreløpige utslippsstatistikk for 2025. Endelige tall for 2025 publiseres i november 2026. Utslippsgapet i andre forpliktelsesperiode, 2026–2030, er beregnet til 5,4 millioner tonn.

Tabell 5.1 Utslippsbudsjett og utslippsgap under innsatsfordelingen. Millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

¹ Ved en oppdatert forpliktelse med EU om 50 prosent reduksjon i 2030, sammenlignet med 2005-nivå.

Kilder: Klima- og miljødepartementet, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Planlagte virkemidler i innsatsfordelingen

Figur 5.3 viser årlige utslippsbudsjett, utslippsfremskrivinger og hvordan de ulike virkemidlene i klimaplanen er beregnet å bidra til å redusere utslippsgapet. De mørkegrønne søylene er de årlige utslippsbudsjettene under avtalen med EU. Mørkegrønn linje viser historiske utslippstall (til og med foreløpige utslippstall for 2025), mens stiplet linje viser utslippsutviklingen i fremskrivingene med vedtatt politikk. Arealene i ulike farger viser anslått effekt av virkemidlene i klimaplanen. Utslippseffekter av planlagt politikk er vist i tabell 5.1. Som det framgår i figuren er det de målrettede satsingene for å fase ut utslipp fra tungtransport, varebiler, sjøfart, industri og bygg og anlegg (i gult) som er beregnet til å gi det største bidraget til utslippsreduksjoner. Av disse gir satsingene på tungtransport og varebiler størst utslippseffekt. Som omtalt i kapittel 4.5, består satsingene av flere ulike virkemidler for å nå måltallene om innfasing av nye nullutslippskjøretøy. Varslede krav for akvakulturfartøy, krav til bruk av landstrøm og bevilgninger til Hurtigbåtprogrammet inngår i den målrettede satsingen for sjøfart. Forbud mot indirekte fossil fyring i ikke-kvotepliktig industri, varslet forbud mot bruk av fossil gass til permanent oppvarming og minimumskrav til energibruk i offentlige anskaffelser av bygge- og anleggsarbeid inngår også i de målrettede satsingene.

Planlagt opptrapping av omsetningskravene for biodrivstoff i veitrafikk, ikke-veigående maskiner og sjøfart i 2028, 2029 og 2030 gir en betydelig utslippseffekt (i grønt). Videre følger anslått effekt av opptrappingen av det generelle nivået på klimaavgiftene til 2 400 kroner (2025-priser) i 2030 (i rosa). Anslått bidrag fra virkemidler i jordbruket, herunder virkemidler i matsvinnloven og effekter av jordbruksoppgjøret, vises i rødt.

Figur 5.3 Utslippsbudsjett under innsatsfordelingen, fremskriving av utslippene med vedtatt politikk og effektene av planlagt politikk

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Miljødirektoratet, Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet

Endringer i utslippsgap siden Klimastatus og -plan for 2026

Det anslåtte utslippsgapet i innsatsfordelingen er redusert siden Klimastatus og -plan for 2026 ble lagt fram. Der var utslippsgapet estimert til 13,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2021–2030. Anslått utslippsgap er nå på 11,1 millioner tonn. Enkelte endringer i klimapolitikken, oppdaterte vurderinger og kunnskap om utslippsutviklingen i utslippsfremskrivingene og enkelte metodiske endringer har bidratt til å redusere utslippsgapet siden forrige Klimastatus og -plan.

Regjeringen har varslet flere forsterkninger i klimapolitikken. I revidert nasjonalbudsjett la regjeringen fram forslag om at en andel av energibruken på bygge- og anleggsplasser i offentlig regi skal være nullutslipp eller biogass, som er anslått å kunne gi utslippsreduksjoner på om lag 0,4 millioner tonn over perioden 2027–2030. Flere vedtak fra enigheten om revidert nasjonalbudsjett vil også redusere utslippene under innsatsfordelingen, for eksempel økt bevilgning til Enovas planlagte støtteprogram for CO₂-fangst. En stor andel av utslippsreduksjonene som følger av vedtakene fra revidert nasjonalbudsjett er imidlertid allerede inkludert i regjeringens klimaplan, eller vil trolig først gi utslippsreduksjoner etter 2030. Noen av dem er heller ikke mulig å tallfeste nå. Regjeringen varsler også å sette i gang flere nye utredninger av forsterket klimapolitikk, blant annet innen sjøfart og for varetransporttjenester. Utredningene påvirker ikke utslippsgapet, men vil gi viktig informasjon om konsekvenser, kostnader og utslippsreduksjoner knyttet til virkemidlene, slik at det er mulig å vurdere om de er hensiktsmessige å innføre de neste årene.

Det har også blitt vedtatt enkelte politikkendringer som bidrar til å øke utslippsgapet, sammenlignet med regjeringens forslag til 2026-budsjett. Stortinget har vedtatt at krav om metanhemmere i fôr til melkekyr ikke vil bli innført som tidligere planlagt. I budsjettforliket for 2026 ble det også enighet om å ikke gå videre med regjeringens forslag om å innføre avgift på mineralgjødsel og det ble besluttet en reduksjon i veibruksavgiften tilsvarende pumpeprisvirkninger i veitrafikken av økt CO₂-avgift i regjeringens forslag. Etter budsjettforliket for 2026 ble utslippsgapet anslått til 13,8 millioner tonn.

Oppdatert informasjon og kunnskap om effekten av ulike klimatiltak har også påvirket utslippsgapet. Det er også gjort enkelte metodiske endringer, som blant annet gir høyere beregnet utslippseffekt av den målrettede satsingen på veitransport.

Nye utslippsfremskrivinger viser lavere utslipp fram mot 2030 enn anslått i fjorårets Klimastatus og -plan, og er den viktigste årsaken til at utslippsgapet er redusert. Utslippsfremskrivingene gir isolert sett om lag 3 millioner tonn lavere utslipp i innsatsfordelingen i perioden fram til 2030 enn anslått i fjor. Som beskrevet i kapittel 2.1.1, skyldes nedjusteringen av utslippene blant annet at det legges til grunn raskere teknologiutvikling for tunge kjøretøy og en revisjon i metanutslippene for sau.

Det er per i dag ikke utviklet metoder for å beregne utslippseffekter av alle virkemidler som kan påvirke utslippene. Det er også forslag i statsbudsjettet som kan påvirke utslippene, uten at effekten er tallfestet.

Anslagene for utslippseffekter av planlagt politikk er usikre. Usikkerheten er knyttet både til beregningene av utslippseffekter av virkemidlene og til at virkemidlene blir innført i det tempo som er forutsatt i beregningene. Flere virkemidler i planen skal utredes nærmere før innføring, og det kan dukke opp informasjon som er til hinder for å gjennomføre virkemidlene som planlagt. Teknologisk utvikling spiller også en viktig rolle når det gjelder utslippseffekt av virkemidler.

Videre arbeid for å nå forpliktelsen under innsatsfordelingen

Regjeringen har i de to siste Klimastatus og -plan kommunisert at den legger opp til å oppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og ved bruk av fleksible mekanismer. Norge har tilgang på 5,8 millioner tonn fra EUs kvotesystem (EU ETS) som vil benyttes til å oppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen eller skog- og arealbruksregelverket. Dersom vi bruker kvoter fra EU ETS under innsatsfordelingen, vil det gjenstående anslåtte utslippsgapet med vedtatt og planlagt politikk reduseres fra 11,1 millioner tonn til 5,3 millioner tonn over perioden 2021–2030.

Utslippsgapet på 11,1 millioner tonn er teknisk delt i to perioder. Norge ligger an til utslippsgap i begge oppgjørsperiodene i forpliktelsen. I første periode (årene 2021–2025) er utslippsgapet på 5,7 millioner tonn. Dette må dekkes med bruk av fleksible mekanismer, ved å benytte kvotene fra EU ETS og/eller kjøpe utslippsenheter fra land i EU/EØS. Oppgjøret for denne første perioden starter i 2027.

Utslippsgapet for andre periode (2026–2030) er anslått til 5,4 millioner tonn. Selv om anslått utslippsgap er mindre i år enn i fjorårets Klimastatus og -plan er tiden til 2030 blitt knappere. Vurderingen er fremdeles at det å skulle tette et stort utslippsgap framover med ny nasjonal politikk på så kort tid krever betydelige forsterkninger av virkemiddelbruken. Klimaavgiftene må trolig mer enn dobles fram til 2030 sammenlignet med dagens opptrappingsplan dersom avgiften alene skal gi tilstrekkelige utslippsreduksjoner til å tette utslippsgapet i årene framover. Alternativet er kraftige forsterkninger i andre virkemidler som raskt kan redusere utslippene. Det kan være krav og reguleringer, for eksempel betydelig økt bruk av biodrivstoff i transportsektoren. Det er vanskelig å se at en betydelig raskere opptrapping av avgiftsnivået eller rask innføring av nye krav og reguleringer kan gi næringslivet den tiden som trengs for å drive en forutsigbar, langsiktig og rettferdig omstilling. En slik tilnærming vil også kunne bidra til valg av løsninger som kutter utslipp på kort sikt, men som gjør omstillingen framover mer krevende.

For å tette utslippsgapet vil det være behov for å kjøpe utslippsenheter fra andre land i EU/EØS. Fordi tilgang på denne typen kvoter er usikker, er det risiko for at Norges forpliktelser i avtalen med EU ikke innfris. Regjeringen har styrket innsatsen for å redusere denne risikoen. Samtidig er det avgjørende at vedtatt og planlagt politikk gjennomføres slik som varslet i klimaplanen. Utover overføring av kvoter fra EU ETS er tilgangen på og pris for utslippsenheter fra andre land i EU usikker. Se nærmere omtale i kapittel 4.13.

I årene fremover er regjeringens ambisjon at Klimastatus og -plan skal videreutvikles og politikken forsterkes. Videre opptrapping av avgifter og innføring av krav og andre reguleringer, bidrar sammen med støtteordninger til å redusere norske utslipp framover.

5.2.3 Hvordan Norge ligger an til å oppfylle forpliktelsene i skog- og arealbrukssektoren

Perioden 2021–2025

Med dagens regelverk og beregninger ligger Norge an til et gap til forpliktelsen i skog- og arealbrukssektoren (Land use, land-use change, and forestry – LULUCF) på 11,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i regelverkets første femårsperiode, 2021–2025. Dette er sammenlignet med «netto-null-målet», som innebærer at sektorens utslipp ikke skal være høyere enn opptaket, gitt et eget sett med bokføringsregler. Det betyr at de bokførte utslippene er høyere enn opptaket, og at Norge må bruke fleksible løsninger i EU-regelverket for å oppfylle forpliktelsen. Det er en stor endring sammenlignet med fjorårets Klimastatus og -plan der det ble estimert et gap på 36,4 millioner tonn. Årsaken til denne endringen er sammensatt. Hovedgrunnen er at Miljødirektoratet og NIBIO, i tråd med EU-forordningen, har utført en teknisk korreksjon av den framoverskuende referansebanen for forvaltet skog. Det er denne referansebanen som definerer Norges forpliktelse under regelverket, og som det faktiske netto-opptaket som blir observert i skogen måles mot. Den oppdaterte referansebanen tar høyde for de endringene vi observerer i skogen relatert til økt naturlig tredødelighet og lavere tilvekst.

Dersom EU samlet sett når netto-null-målet, kan Norge og andre land med gap få tilgang til en kompensasjonsmekanisme. I så fall kan Norges gap bli redusert til om lag 7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Alle disse beregningene er usikre og kan endre seg.

Figur 5.4 viser hvordan utslippet og opptaket fordeler seg på de ulike arealkategoriene i perioden 2021–2025 under EUs klimaregelverk. Beregningene er usikre. Avskoging står for en stor del av utslippene, med gjennomsnittlig 2,1 millioner tonn per år, mens forvaltet skog har et beregnet utslipp på 0,8 millioner årlig i gjennomsnitt. Dette skyldes at netto-opptaket har vært lavere enn referansebanen.

Figur 5.4 Forventet årlig opptak (–) og utslipp (+) for perioden 2021–2025, fordelt på de ulike bokføringskategoriene under EUs regelverk (millioner tonn CO₂-ekvivalenter)

Kilde: Basert på tall fra NIBIOs fremskrivinger (2024) med tall fra det offisielle utslippsregnskapet fra 2024, og oppdatert referansebane for forvaltet skog (2024)

Det blir nødvendig for Norge å kjøpe utslippsenheter eller skogkreditter for å oppfylle forpliktelsene for 2021 til 2025. Norge har inngått en intensjonsavtale med Danmark om mulig samarbeid under skog- og arealbruksregelverket. Se nærmere omtale av tilgang til skogkreditter og utslippsenheter i kapittel 5.2.4.

Perioden 2026–2030

Regjeringen er i dialog med EU-kommisjonen om å innlemme det oppdaterte regelverket for skog og arealbruk, som fastsetter nye forpliktelser for perioden 2026–2030. Island og Norge sendte utkast til EØS-komitebeslutning til Kommisjonen i juni 2025. Utkastet inneholder forslag til hvordan regelverket kan innlemmes i EØS-avtalen. Vi avventer fortsatt tilbakemelding fra EU-kommisjonen, men spørsmålet om innlemmelse har vært reist i dialogen med EU-kommisjonen flere ganger.

Det er ikke avklart hva Norges forpliktelse for 2026–2030 vil bli dersom Norge beslutter å delta i det oppdaterte regelverket. Det finnes ulike tolkninger av regelverket som gir forskjeller i størrelsen på Norges mål for 2030. Uklarheten ligger i hvorvidt arealkategorien «annen utmark»64 skal inkluderes i beregningen av mål for økt opptak. Dersom målet beregnes uten å inkludere annen utmark, gir dette et mål i 2030 om økt opptak i skog- og arealbrukssektoren på omtrent 1,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dagens fremskrivinger indikerer da et samlet bokført gap for perioden 2026–2030 på 26,4 millioner tonn.

Dersom beregningen av målet også inkluderer arealkategorien annen utmark, leder dette til et større mål for Norge i 2030, slik at målet for økt opptak i stedet blir omtrent 3 millioner tonn. Med denne beregningsmåten er det totale gapet anslått til 32,1 millioner tonn, altså en økning på 5,8 millioner tonn. Fremskrivingene er svært usikre og forventes å endre seg i betydelig grad, etter hvert som ny og oppdatert kunnskap kommer til.

Uavhengig av regnemetode har gapet endret seg svært mye siden Klimastatus og -plan for 2026, der gapet ble anslått til å være på 1,4 millioner tonn.

Den store endringen skyldes at nye fremskrivinger viser et betydelig lavere opptak i perioden 2026–2030 enn tidligere antatt. Siden 2019 har vi sett en utvikling i fremskrivingene som viser et lavere framtidig netto opptak i skogen for hver nye fremskriving65 som blir gjennomført (se figur 5.5). Dette gir kraftige utslag. Klimaendringene kan være en medvirkende årsak, som påvirker vekstforholdene i skogen negativt, samtidig som skogen eldes. Det observeres nå høyere mortalitet, økt hogst og lavere tilvekst i skogen enn tidligere. Den negative trenden i netto-opptaket i norsk skog er i tråd med den utviklingen vi har sett i andre sammenlignbare europeiske land med mye skog. Den nye fremskrivingen påvirker utslippsgapet vårt for perioden 2026–2030 i stor grad.

Figur 5.5 Fremskrivinger i skog- og arealbrukssektoren

Figuren viser utviklingen i de fire siste fremskrivingene i skog- og arealbrukssektoren. Historiske tall vises i heltrukken linje, mens de fremskrevne tallene vises i stiplet linje. Historiske tall endrer seg som følge av metodeendringer.

Kilde: Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)

Effekt av planlagt politikk og virkemidler

Det er ikke mulig å tallfeste effekten på opptak eller utslipp av regjeringens plan for skog- og arealbrukssektoren (se kapittel 4.10) og det er dermed heller ikke mulig å si hvordan gapet for perioden 2026–2030 påvirkes. Klimatiltak i skog virker primært på lengre sikt, og vil derfor i liten grad kunne bidra til måloppnåelsen i denne perioden.

5.2.4 Bruk av fleksibilitet under EUs klimaregelverk

Det er viktig for regjeringen å nå forpliktelsene i EU-samarbeidet. Norge har besluttet å benytte muligheten for å overføre om lag 5,8 millioner klimakvoter fra EUs kvotesystem (EU ETS) for hele perioden 2021–2030. Kvotene fra klimakvotesystemet kan benyttes under innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket. I tillegg åpner EU-regelverket for at skogkreditter og utslippsenheter som skaffes fra andre land kan benyttes til oppfyllelse av forpliktelsene under skog- og arealbruksregelverket og innsatsfordelingsforordningen. Klima- og miljødepartementet er i dialog med EU-land med mulig overskudd både under innsatsfordelingen og under skog- og arealbruk (LULUCF) for å få tilgang til fleksibilitet.

Usikkerhetene i hvor stort utslippsgapet i LULUCF blir, et gap vi i liten grad kan påvirke på kort sikt gjennom nasjonale virkemidler, gjør at vi må planlegge under stor usikkerhet. I statsbudsjettet for 2027 foreslås en budsjettbevilgning på 600 millioner kroner for kjøp av utslippsenheter og skogkreditter. I tillegg foreslås det å øke fullmakten til kjøp av fleksible mekanismer i klimasamarbeidet med EU (klimakvoter) med 1 milliard kroner til 3,4 milliarder kroner. En fullmakt gir Klima- og miljødepartementet mulighet til å inngå avtaler med utbetaling i framtidige budsjettår. Samlet viser budsjettbevilgningen og fullmakten en mulig totalkostnad på 4 milliarder kroner.

Selv med pågående arbeid for å sikre tilgang på fleksibilitet, vet vi ikke per nå hvor mange utslippsreduksjoner vi vil klare å kjøpe. Det er ikke kjent hvor mange utslippsenheter og skogkreditter EU-land vil være villige til å selge. Hva prisen for utslippsenheter og skogkreditter vil bli er heller ikke kjent. Det er foreløpig ingen land som har inngått kontrakter om kjøp av skogkreditter eller utslippsenheter i perioden 2021–2030.

Fullmakten gir regjeringen anledning til å inngå kontrakter med utbetaling på framtidige budsjett, men størrelsen på fullmakten er satt basert på anslag med usikre forutsetninger. Det endelige budsjettbehovet kan bli høyere eller lavere, og regjeringen vil informere Stortinget om dette i relevante budsjettprosesser når mer informasjon blir tilgjengelig. Budsjettbevilgningen for 2027 på 600 millioner kroner er også basert på foreløpige anslag med usikre forutsetninger. Bevilgningen kan overføres til 2028.

Oppgjør og overføring av utslippsenheter og skogkreditter under EU-regelverket for årene 2021–2025 gjennomføres i 2027–2028, etter en omfattende revisjon og endelig fastsettelse av utslipp og opptak for hvert enkelt land. EU-kommisjonen vil i slutten av 2027 legge fram en rettsakt med endelige utslippstall for alle EU-land for perioden 2021–2025. Når disse tallene er klare, blir den samlede tilgangen til å kjøpe utslippsenheter og skogkreditter avklart. Det vil være bestemte tidsvinduer for når overføring og handel med utslippsenheter og skogkreditter vil skje. For innsatsfordelingen har imidlertid landene anledning til løpende å selge inntil 10 prosent av sin beholdning for hvert av årene 2021 til 2025, og opp til 15 prosent for årene 2026 til 2030. Landene kan også velge å bruke andre fleksible mekanismer, for eksempel å spare til senere i perioden, å «låne» mellom år, eller å overføre mellom skog- og arealbruksregelverket og innsatsfordelingen (etter gitte regler).

Hvis land selger av sitt overskudd til andre land, skal selgerland bruke inntektene fra salg av utslippsenheter til klimatiltak enten i EU eller i tredjeland, og skal informere EU-kommisjonen og offentliggjøre hvilke tiltak som gjennomføres.

Norsk deltakelse i oppgjøret fordrer at EUs forsterkede regelverk på skog og arealbruk og innsatsfordelingen er tatt inn i EØS-avtalens protokoll 31. Usikkerhet om tidslinjen for når dette er på plass vurderes å være en ulempe i arbeidet med å skaffe tilstrekkelig med utslippsenheter og skogkreditter.

Fleksibilitet under innsatsfordelingen:

Norge ligger an til underskudd (11 millioner tonn) i innsatsfordelingen, som beskrevet i kapittel 5.2.2, og har derfor behov for å kjøpe utslippsenheter fra andre EU/EØS-land. Deler av dette gapet kan gjøres opp med bruk av ETS-kvoter (5,8 millioner tonn). Dersom alle Norges tilgjengelige ETS-kvoter benyttes under innsatsfordelingen, reduseres utslippsgapet til 5,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Foreløpige beregninger viser at EU/EØS totalt sett ligger an til å få et overskudd under innsatsfordelingsforordningen for årene 2021–2025 gitt eksisterende virkemidler, men et underskudd i andre periode (2026–2030), som totalt sett gir et samlet underskudd for hele perioden 2021–2030. Om det også tas hensyn til planlagt politikk og virkemidler kan EU gå i overskudd for hele perioden 2021–2030. EU-landenes evne til å redusere utslippene under innsatsfordelingen er sentral for å vurdere mulighet for overføring av utslippsenheter mellom land. Kjøp innebærer å inngå bilaterale kjøpsavtaler. Selv om flere land har overskudd for årene 2021- 2025, kan land fortsatt være usikre på om de faktisk vil selge, da regelverket gir landene en viss fleksibilitet ved at de kan overføre utslippskutt til senere år. Land kan også velge å overføre utslippsenheter til bruk under skog- og arealbruksregelverket, om de har underskudd der. Dersom det blir et samlet underskudd i EU, vil det begrense tilgangen og potensielt drive opp prisen. Det er fortsatt usikkert hvilken tilgang Norge har til å kjøpe utslippsenheter under innsatsfordelingen.

Fleksibilitet under skog- og arealbruksregelverket:

I september 2025 ble det inngått en intensjonsavtale med Danmark om samarbeid under skog- og arealbruksregelverket. Avtalen åpner for at Norge og Danmark kan samarbeide for å oppfylle forpliktelsene under EUs skogregelverk i perioden 2021–2030. Det innebærer at landene kan overføre skogkreditter seg imellom med formål om å oppfylle sine respektive forpliktelser.

De endelige tallene for opptak og utslipp i perioden 2021–2025 under EU-regelverket vil være klare i slutten av 2027. Norge og Danmark vil komme tilbake til betingelsene for eventuell overføring av skogkreditter når oppgjøret nærmer seg.

Foreløpige beregninger viser et samlet utslipp i EU i skog- og arealbrukssektoren. Det vil si at netto-null-målet i skog- og arealbrukssektoren ikke vil nås. Beregningene er imidlertid svært usikre. Referansebanen skal derfor også justeres før oppgjøret skal skje. Det er derfor vanskelig å si noe sikkert nå hvordan norsk behov for skogkreditter vil være, ei heller om sektoren totalt sett vil oppnå netto-null.

5.3 Samarbeid om utslippsreduksjoner i land utenfor EU/EØS

Parisavtalens artikkel 6 åpner for at land frivillig kan samarbeide om utslippsreduksjoner som overføres mellom land for bruk mot utslippsmål. Dette er også kjent som handel med klimakvoter. Regjeringen mener det er viktig å ta i bruk dette regelverket for å legge til rette for et internasjonalt marked for kjøp og salg av utslippsreduksjoner. Dette vil i praksis kunne bidra til å etablere en global skyggepris for CO₂, og på den måten gi insentiver til utslippsreduksjoner i land som i dag i liten grad har fastsatt en pris på utslipp. Et velfungerende internasjonalt marked bidrar til gjennomføringen av en effektiv klimapolitikk globalt.

Slikt samarbeid gjør det mulig for både vertsland og kjøperland å øke sine ambisjoner ved å sette seg mer ambisiøse mål om utslippsreduksjoner, og gjennomføre flere klimatiltak enn de ellers ville gjort. Dette kan bidra til å øke farten og omfanget på den globale omstillingen, og mobilisere private investeringer til grønne løsninger for å realisere temperaturmålet i Parisavtalen. God miljøintegritet og bærekraftig utvikling er viktige elementer for mulige samarbeid. Klimakvoter kjøpt under Parisavtalens artikkel 6 kan imidlertid ikke benyttes til å oppfylle de norske forpliktelsene i EU-regelverket.

I Prop. 1 S (2025–2026) meldte regjeringen at den, som et risikoreduserende tiltak, vil jobbe for å kjøpe klimakvoter tilsvarende opptil 15 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fram til 2030 utenfor EU/EØS. Det er stor usikkerhet om det endelige behovet for kvotekjøp, og det kan bli både lavere og høyere enn 15 millioner klimakvoter.

Initiativ for globale utslippsreduksjoner(NIGU)66 er Norges innsats for samarbeid med andre land om klimamål under Parisavtalens artikkel 6. I tillegg til resultatbaserte utbetalinger for selve utslippsreduksjonene, kan NIGU bidra med noe midler til kapasitetsbygging og programutvikling. NIGU jobber tett med samarbeidspartnere og myndigheter i vertsland for å få til utslippsreduksjoner som ellers ikke ville ha skjedd, som Norge kan kjøpe som klimakvoter. Slikt samarbeid er etterspurt av utviklingsland, og bidrar til investeringer i land hvor dette ofte er krevende.

Klima- og miljødepartementet er i prosess for å oppskalere arbeidet under NIGU for å kunne kjøpe opptil 15 millioner klimakvoter til klimamålet for 2030. Arbeidet med å skaffe utslippsreduksjoner under Parisavtalens artikkel 6 er krevende. Det tar lang tid å utvikle og forhandle kontrakter, samt å oppnå utslippsreduksjonene. Det er også høy risiko for at prosjekter ikke leverer utslippsreduksjoner som forventet. Det er derfor viktig å planlegge for denne typen samarbeid tidlig dersom de skal bidra til oppfyllelse av norske klimamål. Gitt at det er kort tid til 2030 er det ikke sikkert at det er mulig å skaffe 15 millioner klimakvoter utenfor EU/EØS fram til og med 2030.

Regjeringen foreslår i Prop. 1 S (2026–2027) å øke fullmakten for kjøp av klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6 til 26,1 milliarder kroner. Fullmakten skal dekke behov for kvotekjøp for både 2030 og 2035-målet. Økningen må særlig ses i sammenheng med usikkerheten knyttet til utformingen av EUs klimarammeverk etter 2030, og bidraget til måloppnåelse for Norges klimamål i 2035. Den økte fullmakten vil gi tid til å utvikle gode prosjekter og trygghet for at vi har tilstrekkelig fleksibilitet. For mer informasjon om NIGUs arbeid og kjøp av klimakvoter utenfor EU/EØS, se kapittel 6.3.3, kapittel 8.3.3 og Programkategori 12.70 Internasjonalt klimaarbeid i Klima- og miljødepartementets Prop. 1 S (2026–2027).

5.4 Anslag på måloppnåelse og usikkerhetsmomenter

I dette kapittelet beskrives status for hvordan EU-samarbeidet bidrar til måloppnåelse 2030, samt forhold som kan bidra til at målet ikke nås.

Som beskrevet i kapittel 5.2, er det ikke endelig avklart med EU hvordan Norges deltakelse i klimakvotesystemet, innsatsfordelingen eller skog- og arealbruksregelverket skal reflekteres under Parisavtalen. Det legges likevel til grunn at Norge kan telle både kvoter fra norsk deltagelse i kvotesystemet, og eventuelt anskaffede utslippsreduksjoner som er nødvendig for å oppfylle innsatsfordelingen, inn i måloppnåelsen av klimamålet under Parisavtalen.

I kapittel 5.4.1, blir usikkerhetsmomenter av særlig betydning løftet frem. I kapittel 5.4.2 gjøres det kort rede for hvordan EU-samarbeidet kan bidra til å oppfylle Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen, og i vedlegg 4 beskrives regelverkene mer detaljert.

5.4.1 Risiko for ikke å nå Norges klimamål for 2030

Det er en rekke forhold som kan påvirke Norges måloppnåelse under Parisavtalen. Usikkerhetsmomenter av særlig betydning for oppnåelse av Norges klimamål for 2030 er:

At det ikke er endelig avklart hvordan deltakelse i EU-samarbeidet vil reflekteres under Parisavtalen: Det er av særlig betydning at det gjenstår å avklare hvor stor andel av utslippsreduksjonene under EUs klimakvotesystem som Norge kan benytte i sin måloppnåelse under Parisavtalen. Det må avklares sammen med EU, Island og Liechtenstein. En slik avklaring vil trolig skje etter at Norges deltagelse i den forsterkede innsatsfordelingen og skog- og arealbruksregelverket er avklart.

At Norge ikke klarer å skaffe nok skogkreditter og utslippsenheter fra europeiske land: Det planlegges for å oppfylle forpliktelsene under innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbruksregelverket gjennom nasjonale utslippsreduksjoner og bruk av fleksible mekanismer. Vi har tilgjengelig 5,8 millioner klimakvoter gjennom ETS-fleksibilitetsmekanismen, som beskrevet i boks 4.1 i vedlegg 4. Utover det må vi kjøpe skogkreditter eller utslippsenheter fra andre europeiske land som har overoppfylt sine forpliktelser for å dekke et eventuelt gap. Noen spesifikke risikomomenter er blant annet:

• At den forsterkede innsatsfordelingen og skog- og arealbruksforordningen ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31 innen oppgjøret for første periode starter høsten 2027. For at Norge skal kunne delta i det tekniske oppgjøret og få tilgang til fleksible mekanismer må det oppnås enighet med Kommisjonen om vilkårene for Islands og Norges deltakelse i regelverket tidsnok til at det kan innhentes samtykker fra Stortinget og det islandske Alltinget i løpet av vårsesjonen 2027. At det oppdaterte EU-regelverket for 2030 ikke er gjort gjeldende for Norge kan være en risiko for selgerland, da salget ikke kan gjennomføres før regelverket er på plass. Det kan føre til at eventuelle selgerland foretrekker å inngå avtaler med andre EU-land fremfor Norge.
• Det er fortsatt uklart om en del land vil ha overskudd og om de faktisk er villig til å selge et eventuelt overskudd. Regelverket gir landene adgang til å spare overskudd og bruke dem senere eller flytte dem mellom ulike deler av regelverket.
• Det er usikkert om EU som helhet når sin egen forpliktelse. Dersom det blir et samlet underskudd i EU, vil det begrense tilgangen på skogkreditter og utslippsenheter og potensielt drive opp prisen.

Skulle vi ikke klare å oppfylle forpliktelsen under innsatsfordelingen, må tilsvarende manglende utslippskutt gjennomføres for å nå klimamålet under Parisavtalen, for eksempel ved å kjøpe utslippsreduksjoner fra andre land utenfor EU/EØS.

At vi ikke klarer å skaffe tilstrekkelig klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6 fra land utenfor EU/EØS, dersom EU-samarbeidet ikke er nok til å nå Norges 2030-mål: Det tar lang tid å utvikle og forhandle kontrakter, samt at investeringene begynner å gi utslippsreduksjoner. Det er også høy risiko for at prosjekter ikke leverer utslippsreduksjoner som forventet.

At nasjonale virkemidler innenfor innsatsfordelingen ikke reduserer utslippene som anslått: Utslippsutviklingen framover er usikker. For utslippsfremskrivingene med vedtatt politikk vil blant annet teknologiutvikling og økonomisk utvikling være viktig. Dette er beskrevet i kapittel 2.

For effekten av planlagt politikk er det usikkerhet knyttet både til beregningene av utslippseffekter av de planlagte virkemidlene og til at virkemidlene blir innført slik som forutsatt i beregningene.

Skog- og arealbrukssektorens iboende usikkerhet: Spesielt netto-opptaket i skogen har store naturlige variasjoner fra år til år. På grunn av metodeforbedringer vil også de historiske tallene svinge. Dette gir en usikkerhet mot måloppnåelsen i seg selv. Under Parisavtalen har Norge meldt inn til FN at kun addisjonelle opptak og utslipp i skog- og arealbrukssektoren skal regnes inn mot måloppnåelsen. Grunnen til dette er et mål om å redusere påvirkningen fra den naturlige usikkerheten i sektoren på Norges måloppnåelse under Parisavtalen. Konkret metode for beregning av addisjonelle opptak og utslipp er ikke endelig avklart. Valg av metode kan få betydning for oppfyllelsen av Parismålet.

5.4.2 Hvordan EU-samarbeidet bidrar til 2030 målet

Bidrag fra klimakvotesystemet

Kvotesystemet trapper ned antallet tilgjengelige klimakvoter over tid. Utslippene som er omfattet vil bli redusert med om lag 62 prosent fram mot 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 2005. Disse utslippsreduksjonene må under Parisavtalen fordeles mellom EU og EØS-landene som deltar i klimakvoteregelverket, og det er behov for oppgjørsregler som fordeler utslippsreduksjonene. Landene holdes ansvarlige for utslippene fra en gitt andel av klimakvotene i kvotesystemet. Under Parisavtalen må Norge derfor rapportere utslippene fra vår andel av den felleseuropeiske kvotemengden, ikke de kvotepliktige utslippene fra norsk territorium.

Det gjenstår å avklare hvordan Norges andel av den felleseuropeiske kvotemengden skal beregnes. En metode for å komme fram til et anslag på Norges andel er å legge til grunn at Norges andel følger samme nedskaleringstakt fra 2005 som de kvotepliktige utslippene i Europa som helhet. Da vil Norges andel av kvotene i kvotesystemet utgjøre i størrelsesorden 10 millioner tonn i 2030. Fremskrivinger og planlagt politikk viser at Norge ligger an til å ha kvotepliktige utslipp på om lag 18 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030. Hvis Norge blir ansvarlig for om lag 10 millioner tonn i 2030, vil Norge få overført om lag 8 millioner tonn utslippsreduksjoner fra EU i 2030 som Norge kan benytte til å oppfylle klimamålet for 2030 under Parisavtalen. Vi kan dermed melde til FN at de kvotepliktige utslippene i Norge er 10 millioner tonn i 2030, uavhengig av hva de kvotepliktige utslippene fra norsk territorium er.

Kvotesystemets bidrag til oppfyllelse av Norges klimamål for 2030 er dermed direkte proporsjonalt med antall klimakvoter i kvotesystemet. Det er derfor viktig for Norge at EU setter ambisiøse klimamål, og at EU lykkes med å redusere antall klimakvoter i kvotesystemet over tid. Selv om kutt i norske kvotepliktige utslipp ikke gir direkte bidrag til oppfyllelse av klimamålet for 2030 under Parisavtalen kan det være andre grunner til å ha virkemidler rettet mot kvotepliktig sektor i tillegg til kvoteplikt.

Bidrag fra innsatsfordelingen

For innsatsfordelingen er det naturlig å anta at Norge vil være ansvarlig for utslipp som tilsvarer Norges utslippsbudsjett. Hvis Norge overholder dette utslippsbudsjettet ved å gjennomføre innenlandske utslippskutt, vil utslippskuttene være reflektert i mengden utslipp fra norsk territorium. Norge vil utnytte fleksibiliteten i EU-regelverket, ved å overføre kvoter fra EUs kvotesystem og kjøpe utslippsenheter under innsatsfordelingen fra andre land. Det legges til grunn at Norge kan bruke disse overførte utslippsenhetene og regne det inn som en del av vår oppfyllelse av klimamålet for 2030.

Bidrag fra skog- og arealbruksregelverket

Norge forholder seg til to ulike regelverk når det gjelder skog- og arealbruk i klimapolitikken: EUs skog- og arealbruksregelverk (LULUCF-regelverket) og Norges klimamål under Parisavtalen. Disse to regelverkene bruker ulike metoder for å vurdere hvilke opptak og utslipp fra skog og arealbruk som skal regnes med mot måloppnåelsen.

Norge er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å oppfylle Norges mål i EUs skog- og arealbruksregelverk. Skog- og arealbruksregelverkets koblinger til innsatsfordelingen medfører også at et eventuelt gap under skog- og arealbruksregelverket ved oppgjøret med EU vil overføres som en strammere forpliktelse under innsatsfordelingen. Se nærmere omtale av dette regelverket under kapittel 5.2.4.

Samtidig er det ingen direkte sammenheng mellom EU-regelverket for skog- og arealbruk og Norges klimamål under Parisavtalen. Under Parisavtalen bruker Norge en annen metode for å beregne bidrag fra skog- og arealbrukssektoren. Her teller ikke Norge med utslipp og opptak fra skog og arealbruk i basisåret (referanseåret man måler fremgang mot, i dette tilfellet 1990), slik som EU gjør. I Norges mål for 2030 og 2035 er det spesifisert at det kun er addisjonelle opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren som skal regnes inn mot måloppnåelsen. Hva som konkret skal regnes som addisjonelt, og hvordan dette skal beregnes, er ennå ikke avklart.

Til sammenligning bokfører EU selv opptak fra skog og arealbruk både i basisåret og i målåret 2030, som en del av sin egen oppfølging av Parisavtalen. Dette er altså en tredje måte å regne på, forskjellig fra både Norges metode og fra EUs eget skog- og arealbruksregelverk. Det er flere årsaker til at Norge har en annen tilnærming enn EU, se omtale i Prop. 129 L (2024–2025) Endringer i klimaloven (klimamål for 2035), kapittel 3.5.

Anslag på bidrag fra EU-samarbeidet til klimamålet for 2030 under Parisavtalen

I et scenario der Norge oppnår forpliktelsen under innsatsfordelingen og med et anslag om at Norge blir ansvarlig for om lag 10 millioner tonn kvotepliktige utslipp i 2030, vil Norge kunne komme til om lag 51 prosent utslippskutt i 2030 sammenlignet med 1990-nivå. Det er en rekke usikkerheter knyttet til dette tallet. Det har tidligere vært anslått at EU-samarbeidet kan ta Norge til om lag 52 prosent. Dette er nå justert ned som følge av nye forutsetninger for anslag på Norges andel av kvotepliktige utslipp i 2030.

Figur 5.6 Illustrasjon av hvordan EU-regelverkene kan bidra til oppfyllelse av Norges mål under Parisavtalen som et punktmål i 2030

Kilder: Klima- og miljødepartementet, Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå

Figur 5.6 er en illustrasjon på hvordan Norges deltakelse i EUs klimaregelverk kan bidra til måloppnåelse i året 2030 under Parisavtalen, gitt usikre forutsetninger. Illustrasjonen viser kun et scenario for året 2030 og ikke for hele perioden 2021–2030.

Grå søyle viser norske territorielle utslipp i 1990, som var på 51 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette inkluderer ikke opptak og utslipp fra skog- og arealbrukssektoren. Stiplet linje viser målet Norge har meldt inn under Parisavtalen om et kutt på minst 55 prosent sammenlignet med 1990-nivå.

Den rosa søylen viser hvilket bidrag Norges oppfyllelse av EUs innsatsfordeling kan gi på 2030-målet under Parisavtalen. Dette er i figuren vist som den utslippsreduksjonen som er nødvendig å gjennomføre, sammenlignet med 1990-utslippene, for å oppfylle utslippsbudsjettet under innsatsfordelingen. Bidraget til måloppnåelse, det vil si høyden på søylen, forutsetter at Norge oppfyller sin forpliktelse under innsatsfordelingen. Norge ligger foreløpig an til et underskudd i innsatsfordelingen, som forklart i kapittel 5.2.2.

Den gule søylen viser hvilket bidrag Norges deltakelse i EUs klimakvotesystem kan gi på Norges oppfyllelse av 2030-målet under Parisavtalen. Bidraget, det vil si høyden på søylen, avhenger av hvor mange av klimakvotene i EUs klimakvotesystem som tilskrives Norge. I figuren er det lagt til grunn at Norge holdes ansvarlig for 10 millioner kvoter i 2030. Dersom Norge får ansvar for flere kvoter, blir søylen tilsvarende lavere. Dersom Norge får ansvar for færre enn 10 millioner kvoter, blir søylen høyere. Høyden på søylen er beregnet som differansen mellom 10 millioner tonn og utslippene i 1990.

Til sammen gir den rosa og den gule søylen en reduksjon på om lag 51 prosent fra 1990 til 2030.

Den oransje søylen viser det gjenstående behovet for å komme til minst 55 prosent utslippsreduksjoner. Gitt forutsetningene som er lagt til grunn i denne beregningen, gjenstår det et gap på om lag 1,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i målåret 2030. Høyden på denne søylen er usikker og avhenger særlig av hvilke oppgjørsregler Norge og EU blir enige om for kvotesystemet, altså størrelsen på den gule søylen, og av at Norge oppfyller sin forpliktelse under EUs innsatsfordeling.

Regelverket under Parisavtalen krever at land som samarbeider og bruker klimakvoter for å nå klimamålene, må se utslipp og bruk av klimakvoter i sammenheng for hele perioden klimamålene gjelder for. Dette gjelder også når klimamålet er formulert for enkeltår, som er tilfelle for Norges klimamål for 2030 og 2035 under Parisavtalen. Se vedlegg 5 om Omgjøring av punktmål til budsjett under Parisavtalen for omtale av foreløpig utslippsbane.

Dersom oppgjøret med EU om Norges deltakelse i EUs kvotesystem faktisk skulle bli slik som lagt til grunn i antagelsene over, og Norge oppfyller sin forpliktelse under innsatsfordelingen, har Norges fremdeles behov for ytterligere utslippsreduksjoner for å nå målet under Parisavtalen på anslagvis 15 millioner tonn summert over hele perioden 2021–2030. Det må dekkes ved finansiering av utslippsreduksjoner under artikkel 6 (klimakvoter utenfor EU/EØS), negative utslipp eller mulige bidrag fra skog- og arealbrukssektoren. Det er vanskelig å se at det vil være mulig å oppnå store mengder negative utslipp fram til 2030. Det er trolig behov for å kjøpe klimakvoter under Parisavtalens artikkel 6.

Siden antagelsene om bidraget fra klimakvotesystemet bare tar hensyn til luftfart og stasjonære virksomheters deltagelse i EU kvotesystem, men ikke skipsfart, kan effekten av norsk maritim sektors deltagelse i EUs klimakvotesystem også kan gi et positivt bidrag til norsk måloppnåelse for klimamålet for 2030 som ikke er lagt inn i anslaget over.

Det er også flere forhold som kan gjøre at behovet for klimakvoter under artikkel 6 kan bli høyere enn anslaget over. For det første er ikke andelen kvoter som Norge står ansvarlig for i EUs kvotesystem, bestemt ennå. For det andre er det en risiko for at Norge ikke oppfyller forpliktelsen under innsatsfordelingen i avtalen med EU. For at Norge skal nå målet under Parisavtalen vil det i så fall være behov for tilsvarende flere antall kvoter fra land utenfor EU. For å ta høyde for usikkerheten ble fullmakten økt til 15 milliarder kroner i Prop. 1 S. (2025–2026) for å kjøpe artikkel 6-kvoter tilsvarende opptil 15 millioner tonn CO₂-ekvivalenter som et risikoreduserende tiltak for oppfyllelse av Norges mål under Parisavtalen for 2030. Gitt at det er kort tid til 2030 er det imidlertid ikke sikkert at det er mulig å skaffe 15 millioner klimakvoter utenfor EU/EØS fram til og med 2030.