Seinkarrierer - arbeid og pensjonering i privat sektor etter pensjonsreformen

Denne rapporten fra Fafo gir en oversikt over pensjoneringsadferd og arbeidstilpasning etter fylte 60 år i privat sektor.

Rapporten viser at færre går av med tidligpensjon som 62- og 63-åringer etter pensjonsreformen enn før, i tråd med tidligere forskning. Andelen som velger å kombinere arbeid og pensjon har økt betydelig. Flertallet av disse velger å jobbe like mye som før, men gjør det imidlertid over færre år enn tidligere. 

De som velger å fortsette å jobbe i høy alder, er generelt svært fornøyd med arbeidssituasjonen og trives med det sosiale miljøet på arbeidsplassen. De opplever at nærmeste leder verdsetter dem, at det er en fordel å være godt voksen og ha lang erfaring i den jobben de har og de opplever heller ikke at deres kompetanse er utdatert. Det flertallet av de yrkesaktive seniorene oppga som avgjørende for beslutningen om å fortsette i arbeid, er kjente faktorer som at «jobben fremdeles var interessant og givende», og at de «trivdes godt i lag med arbeidskameratene». Det avgjørende for mange synes å være individuelle faktorer, som sterk jobbmotivasjon og interesse for det arbeidet de utfører, i kombinasjon med arbeidsmiljøfaktorer, som et godt sosialt arbeidsfellesskap. Begge faktorene indikerer at arbeidsglede.

Forskerne viser til en tydelig seleksjonseffekt, at andelen som er mest tilfreds, føler seg verdsatt og får energi av å jobbe er høyere blant dem som hadde fortsatt, enn blant dem som hadde gått av tidlig. Seleksjonseffekten vises på mange indikatorer. De som hadde valgt å gå av, hadde oftere hatt fysisk tunge jobber enn de som fortsatte. Flere av dem hadde følt at kompetansen begynte å bli utdatert, og at kravene i jobben ofte var større enn de mestret. Flere synes også å ha vært misfornøyd med lønna. Det var i tillegg få av dem som hadde opplevd at jobben ga dem ekstra energi. Sammenlignet med dem som fortsatte i jobben, hadde også flere av tidligpensjonistene følt seg fysisk utmattet etter endt arbeidsdag.

Det er fremdeles stor forskjell i avgangsmønster etter yrke og utdanning, ansiennitet, helse og arbeidsevne. Forskjellene i yrkesgruppenes pensjoneringsadferd er tydeligst ved fylte 62 år, hvor en langt større andel lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte og ansatte i tradisjonelle arbeideryrker velger å gå av (om enn færre enn før reformen). Akademikere og ledere synes fortsatt i stor grad å vente med avgangen til de er 67 år. De med lengst ansiennitet som 62-åringer går av tidligst, men i mindre grad etter enn før pensjonsreformen. Andelen som går av som 62-åringer, er noe høyere blant dem med rett til AFP enn dem uten AFP. Videre er det flere som rapporterer om helseutfordringer som går av tidlig, enn de med god helse.

Rapporten viser at den viktigste faktoren for tidlig avgang er et ønske om mer fritid, for alle yrkesgrupper. Ansatte i tradisjonelle arbeideryrker vektlegger også arbeidsbelastninger og dårlig helse, mens ledere og akademikere i større grad vektlegger tap av jobbmotivasjon og et ønske om å gå av fordi partneren er pensjonist eller snart blir det. Blant lavere funksjonærer, service- og omsorgsansatte er arbeidsbelastninger en viktig begrunnelse, helseproblemer og slitenhet, i tillegg til ønsket om å gå av fordi partneren er pensjonert. Få sa de hadde valgt å jobbe lenger for å sikre seg en høyere pensjon. En stor andel som oppgir at de fortsatte i jobb fordi de trengte lønnsinntektene.

Rapporten er en leveranse under forskningsprosjektet PensjonsLAB: Nytt pensjonssystem – Legitimitet, Atferdsvirkninger og Bærekraft.

Prosjektet, som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning, Fafo, Frischsenteret og Statistisk sentralbyrå, er en satsing finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet i perioden 2018–2021.

Oppdragsgiver: Arbeids- og inkluderingsdepartementet