St.meld. nr. 17 (1999-2000)

Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet

Til innholdsfortegnelse

2 Gode oppvekst- og levekår for barn og ungdom

2.1 Gode levekår for alle

2.1.1 Utjevning av levekår

I arbeidet med å forebygge og bekjempe barne- og ungdomskriminalitet står utjevning av levekår sentralt. Barn og ungdom i vårt land har oppvekstkår som sammenlignet med tidligere tider eller andre deler av verden må betegnes som svært gode. Dette gjelder imidlertid ikke alle, og et overordnet mål for regjeringen er å sikre alle barn og unge gode oppvekst og levekår, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn og hvor i landet de bor. Likeverd, solidaritet og deltakelse er viktige verdier i regjeringens barne- og ungdomspolitikk.

Den generelle levekårsforbedringen for flertallet av befolkningen har også kommet barn og ungdom til gode, og de fleste har en trygg og god oppvekst. Men samtidig som flertallet har fått bedre oppvekstvilkår, er det og barn og ungdom som har det vanskelig. Et hovedmål for regjeringens velferdspolitikk er å gi sikkerhet til de gruppene som har det vanskeligst i samfunnet. I St.meld. nr. 50 (1998-99): Utjamningsmeldinga legger regjeringen blant annet opp til å målrette det sosiale trygghets- og velferdssamfunn bedre mot de som er dårligst stilt i samfunnet. Trygghet for alle og bedre fordeling av inntekter og levekår står sentralt. En av målgruppene for forbedringstiltak er vanskelig stilte barnefamilier. I meldingen understrekes det at regjeringen vil opprettholde et sterkt offentlig ansvar for velferdssystemet, og føre en politikk som støtter opp under familien og frivillig engasjement.

Familien har det primære ansvar for barn og ungdoms velferd og utvikling. Der familien ikke strekker til har samfunnet en særlig plikt til å sikre barn og ungdom fullverdige omsorgstilbud og gode oppvekstkår. Gjennom foreldrepermisjon, foreldreveiledning, samlivskurs, økonomiske overføringer, barnehage og skole med fritidsordninger for de yngste bistår myndighetene i dag foreldrene i deres ansvar for barn og ungdoms utvikling.

2.1.2 Likeverdige tilbud og utviklingsmuligheter

Regjeringen ser det som viktig å tilrettelegge for en politikk som sikrer barn og ungdom over hele landet likeverdige tilbud og utviklingsmuligheter. Barn og ungdom har særskilte behov, interesser og rettigheter som må sikres gjennom tilrettelegging av en helhetlig barne- og ungdomspolitikk, både lokalt og nasjonalt. Det må tas hensyn til barn og ungdoms interesser i alle politiske beslutninger som har med deres situasjon å gjøre. I planlegging og politikkutforming må dette hensynet være gjennomgående.

Virkemidler og tjenestetilbud til barn og unge varierer kommuner og fylkeskommuner imellom. Dels kommer dette av ulik satsing og ulike forutsetninger, men viktig er også spørsmålet om hvordan en klarer å samordne sine tjenester og tilbud. Å styrke og utvikle det tverretatlige samarbeidet, slik at hensynet til barn og unge blir satt klarere på dagsorden, er et viktig mål for barne- og ungdomspolitikken. Samarbeid, samordning og tverrfaglighet blir viktige stikkord for organisering av arbeidet både sentralt og lokalt. Når barn og unge settes i sentrum, må de organisatoriske løsningene formes ut fra hva som er best for barn og unge.

Det er tilbud og tjenester som må tilpasses behovene, og barn og unge med behov for hjelp og støtte skal f.eks. ikke bli gjenstand for lange diskusjoner om hvor i hjelpeapparatet de hører hjemme. Det er sammenhengen mellom behov og tilbud som skal stå i fokus, og slike diskusjoner rammer også ofte de som har de tyngste problemene. Behov endrer seg, og tilbudene og virkemidler må være under stadig vurdering. Hvis fokus ikke rettes mot dette, kan resultatet lett bli stagnasjon i stedet for utvikling.

Å stimulere til samarbeid på tvers av etater, sektorer, yrkesgrupper og forvaltningsnivåer må være en høyt prioritert oppgave i et samfunn der oppsplitting og spesialisering fortsatt er en hovedtendens. Dette gjelder både i forhold til det forebyggende arbeidet, og arbeid med barn og unge der det er nødvendige med særskilte tiltak.

I arbeidet med å sikre barn og ungdom gode tilbud og tjenester er det viktig at det også legges til rette for kompetanseutvikling blant fagfolk. Holdningene blant de profesjonelle som kommer i kontakt med barn og unge og deres familier vil ofte være avgjørende for hvordan kontakten forløper. Dette krever oppdatert kunnskap blant alle yrkesgrupper som kommer i kontakt med barn og unge med behov for hjelp og støtte og deres familier.

2.1.3 Taushetsplikt og samarbeid

Reglene om taushetsplikt slår fast visse begrensninger i adgangen til å gjøre opplysninger tilgjengelige for andre. Bakgrunnen er i første rekke hensynet til personvernet. Taushetsplikten blir i gitte situasjoner oppfattet som en hindring for samarbeid mellom etater med overlappende oppgaver. Erfaringer viser imidlertid at der man har en god samordning, vil man også finne ordninger innenfor gjeldende lovverk som sikrer tilstrekkelig informasjon til beste for den saken gjelder.

Både legeloven og forvaltningsloven, som barnevernloven refererer til, har bestemmelser om at taushetsplikt bortfaller ved samtykke fra den som har krav på taushet. I den utstrekning slikt samtykke gis, betyr det for eksempel at man kan gi et samlet tilbud om hjelp som inkluderer bidrag fra flere tjenester (f.eks. barnevern, barne- og ungdomspsykiatri og rusomsorg) uten hinder av taushetsplikten. Samtykkeregelen åpner for at informasjon kan gis mellom ulike tjenester i nær sagt alle tilfeller der det er ønskelig.

I en arbeidsrapport fra Sosial- og helsedepartementet (1995) heter det at i prosjekter der brukermedvirkning og samarbeid/samordning er eksplisitte mål, blir ikke taushetsplikten oppfattet som noe stort problem. Samarbeid mellom ulike etater, yrkesgrupper og med pårørende ble i stor grad basert på brukerenes samtykke. Problemer med å praktisere taushetsplikten på en fornuftig måte handler med andre ord i stor grad om manglende tillit mellom «hjelper» og «bruker», mellom hjelpeapparatet og de pårørende og mellom ulike profesjonsgrupper og etater. «Brukere» som har stor tillit til sine «hjelpere», har også tillit til at bare de nødvendige og riktige opplysningene blir gitt videre. Hvordan taushetsplikten praktiseres kan dermed ikke sees løsrevet fra hvordan yrkesutøvelsen skjer rent generelt, hvordan arbeidet er ledet og organisert, og hvordan samarbeidsklimaet mellom de forskjellige instansene er.

2.1.4 En styrket innsats for oppvekstmiljøet

I Norge har vi i de senere årene lagt vekt på å styrke oppvekstmiljøet blant annet gjennom omfattende reform- og forsøksarbeid og gjennom utvikling av nye tilbud og tjenester. Selv om det alt er gjort en viktig innsats er det fortsatt utfordringer. Fortsatt er det barn og ungdom som har det vanskelig og noen skaper problemer for andre barn og ungdommer. Kriminalitet, mobbing, vold og rusproblemer, rasisme, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet er en del av virkeligheten for noen. Vi vet også at en del barn og ungdom med innvandrerbakgrunn har spesielle problemer med å finne en plass i fellesskapet.

Selv om både statlige og lokale myndigheter har styrket innsatsen med å forebygge og bekjempe negative utviklingstrekk i barne- og ungdomsmiljøene er det behov for å videreutvikle dette arbeidet. På kort sikt må fokus rettes mot å løse de problemene som oppstår. Det langsiktige arbeidet med hovedvekt på forebyggende arbeid er imidlertid viktigst.

Her er det behov for en styrket innsats og et godt samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter. Men minst like viktig er det å trekke barn og ungdom, foreldre og frivillige organisasjoner aktivt inn i dette arbeidet. Innsatsen må utformes og organiseres slik at alle barn og ungdommer får gode utviklingsmuligheter og den hjelp og støtte de har behov for.

I meldingen gis det en samlet oversikt over hvordan regjeringen vil legge opp arbeidet med å forebygge og bekjempe negative utviklingstrekk i barne- og ungdomsmiljøene.

2.2 Barne- og ungdomskriminaliteten i Norge

2.2.1 Situasjonen i dag og over tid

Omfanget av kriminalitet blant barn og ungdom vil det alltid være vanskelig å gi eksakte opplysninger om. Dette gjelder enten tallene bygger på registrert kriminalitet, selvrapportering eller offerundersøkelse. Datakildene har alle sine svakheter.

Det er bare den kriminaliteten som anmeldes til politiet som kan bli registrert. Den ikke registrerte kriminaliteten betegnes som mørketall. Mørketallene er størst for de minst alvorlige lovbruddene, og mindre for de alvorlige lovbruddene og der man kan få noe igjen på forsikringen ved en anmeldelse. Dessuten må en forbrytelse være oppklart før alderen på gjerningspersonen kan fastsettes. Politiets oppklaringsprosent er høyere for alvorlig kriminalitet som vold (ca. 60 prosent), enn for tyverier (ca. 12 prosent).

Kriminalstatistikkene vil derfor bare gi et utsnitt av den totale begåtte kriminalitet blant aldersgruppen. For å få et bilde av omfanget, kan man benytte selvrapportering fra barn og ungdom selv. Også her foreligger det feilkilder. Undersøkelsene forutsetter at ungdommen svarer sant, og dessuten kan de mest belastede være noe underrepresentert.

Vi har for få selvrapporteringsstudier til at det er mulig å si noe om utviklingen over tid. Undersøkelsen «Ungdomstid i storbyen» (A. Bakken, NOVA 1998), gir imidlertid et bilde av ungdommer i Oslo i 1996. Over 11 000 Oslo-ungdommer i alderen 14-17 år svarte på spørreskjemaet. Blant annet var kriminalitet, rusbruk og annen problematferd sentrale temaer. Resultatene peker entydig på at Oslo-ungdommen er langt bedre enn sitt rykte. Undersøkelsen viser at konformitet, prektighet og lovlydighet er et langt mer treffende bilde enn vold, utagering og lovbrudd. Som gruppe betraktet utmerker ungdom med innvandrerbakgrunn seg i undersøkelsen som gjennomgående mer lovlydige og ved at de i større grad holder seg unna legale og illegale rusmidler. Totalt sett er det nesten like mange jenter som gutter som har vært involvert i problematferd i løpet av siste året. Ved mer omfattende problematferd var det imidlertid større forskjeller. Forholdet mellom antall gutter og jenter som karakteriseres som «gjengangere» er nesten 6:1.

Undersøkelsen identifiserer også en liten gruppe som tungt belastede ungdommer med omfattende atferdsproblemer. Disse ungdommen preges av dårlig forhold til familie, skole og voksensamfunnet. De utgjorde ca. 5 prosent både av norsk ungdom og av ungdom med ikke-vestlig bakgrunn. Når det gjaldt hærverk, sniking, nasking og andre mindre alvorlig overtredelser var ungdom med norsk bakgrunn overrepresentert. Ungdom med innvandrerbakgrunn var noe oftere involvert i voldshandlinger. I det store og hele var det ingen vesentlige forskjeller i lovbruddsmønsteret for norske ungdommer og ungdommer med innvandrerbakgrunn.

Kriminalstatistikken bygger på opplysninger fra landets politikamre. Den gir, med de nevnte begrensninger, et bilde av utviklingen over tid og fordeling på ulike typer forbrytelser. Den registrerte kriminaliteten har steget i etterkrigstiden med en mangedobling på seksti-, sytti- og åttitallet. På nittitallet har kriminalitetsstatistikken vist en tendens til utflating. Det kan virke som om en langsiktig strategi med bred forebyggende innsats ved siden av politi og rettsvesen kan ha hatt positiv eller dempende effekt.

Kriminalitet blant barn og ungdom har som annen kriminalitet, vist økende tendens i den samme perioden, men i betydelig mindre grad enn den totale kriminaliteten. Fra å utgjøre nærmere to tredjedeler av alle siktede på sekstitallet, utgjorde andelen siktede barn og unge (under 21 år) i 1998 under en tredjedel av de siktede. Det er voksne som særlig står for økningen i kriminalitet. Alderen på siktede for kriminalitet har forskjøvet seg. På femtitallet var det fjortenåringene som dominerte. På syttitallet var det sekstenåringene. På nittitallet har den registrerte kriminalitetsfrekvensen vært høyest for 18-19 åringene. Den vanlige kriminelle er fremdeles en ung mann i byen (Christie 1974), men den unge mannen er blitt noe eldre.

I 1998 ble 28 651 personer siktet for forbrytelser. Forholdet mellom antall menn og kvinner som siktes for forbrytelser, er ca. 6:1. 70 prosent av de siktede var over 20 år. Antall siktede i alderderskategoriene over 20 år fortsetter å stige på nittitallet. Barn og unge viser derimot stabilitet og nedgang i antall siktede.

Figur 2.1 Siktede for forbrytelser etter alder. 1990-1998

Figur 2.1 Siktede for forbrytelser etter alder. 1990-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

I fig. 2.2 tas det hensyn til antall innbyggere i de ulike alderskategoriene for barn og unge. Det er i alderkategoriene 18-20 år det er flest siktede (pr. 1000 innbygger).

Figur 2.2 Siktede for forbrytelser, 5-20 år, pr. 1000 innbygger. 1987-1998

Figur 2.2 Siktede for forbrytelser, 5-20 år, pr. 1000 innbygger. 1987-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

Fig. 2.2 viser utviklingen fra 1987 til 1998. Den registrerte kriminaliteten blant barn og ungdom var spesielt lav i 1987. Antall siktede i alle alderskategoriene under 21 år viste stabilitet eller nedgang fra 1980 til 1987. Det skjer så en økning igjen fram til 1990. I nittiårene viser siktede 15-20 år nærmest stabilitet i absolutte tall, men en svak økning pr. 1000 innbygger. De yngste under den kriminelle lavalder, viser svak nedgang.

Barn under femten år er under kriminell lavalder. De blir registrert og etterforsket, men får ingen strafferettslig reaksjon. Nedgangen for de yngste kan være reell, men det er også rimelig å tro at samfunnet (for eksempel helsevesen, barnehage, skole og barnevern) i større grad griper inn og forebygger problematferd før den har utviklet seg til kriminalitet. Barnevernet skal alltid bli underrettet av politiet om et barn under 18 år er under etterforskning, unntatt når saken er av bagatellmessig karakter (straffeprosessloven § 232a). Dersom barnet er under den kriminelle lavalder kan barnevernet gripe inn med midlertidig vedtak (barnevernloven § 4-25), utredning eller lengre tids plassering i institusjon med eller uten samtykke (barnevernloven § 4-24, § 4-26). Er den unge mellom 15 og 18 år har barnevernet om nødvendig selvstendige ansvar for å sette inn tiltak, samtidig som ungdommen kan straffeforfølges, (se nærmere i kapittel 7.1).

Når det gjelder hva slags kriminalitet de unge begår, gir kriminalstatistikkene et bilde av dette for perioden. De yngste er i hovedsak registrert for vinning og skadeverk. Voldsforbrytelser er mer uvanlig og narkotikalovbrudd forekommer i enda mindre grad. Samtidig er det et gjennomgående trekk at kriminalitetsformene og alvoret endrer seg og øker med økende alder. De yngste er sjelden alene om forbrytelsen. De er oftest sammen med omtrent jevnaldrende kamerater. Først for siktede over 18 år er det flere siktede uten medskyldige enn med.

I 1998 var 1 857 barn under den kriminelle lavalderen (5-14 år) registrert for forbrytelser. Det utgjør 0,32 prosent av alle barn i alderskategorien, og 6 prosent av alle siktede. Vinningforbrytelsene er vanligst, 47 prosent. Deretter følger skadeverk, 30 prosent. 15 prosent er registrert for vold, 2 prosent for narkotika, 2 prosent for sedelighet og 4 prosent for annet.

I alderskategorien 15-17 år ble 3144 siktet for forbrytelser. Det utgjør 2 prosent av alle barn i alderskategorien, og 11 prosent av alle siktede. 42 prosent ble siktet for vinningsforbrytelser, 19 prosent for narkotika, 18 prosent for vold, 13 prosent for skadeverk, 1,5 prosent for sedelighet og 6,5 prosent for annet.

Fig. 2.1 og 2.2 viste hovedutviklingen. Utviklingen for de hyppigst forekommende former kriminalitet for barn og ungdom, vinning, skadeverk, vold og narkotika viser imidlertid ulike retninger. De kommenteres hver for seg.

Vinningsforbrytelsene er den klart dominerende form for kriminalitet. Endringer her vil derfor sterkest påvirke den samlede kriminaliteten. Siktede for vinningskriminalitet har totalt sett vist en svak nedgang i nittiårene. Dette skyldes nedgangen i antall siktede barn og unge under 21 år for vinningsforbrytelser.

Figur 2.3 Vinningsforbrytelser etter alder. 1987-1998

Figur 2.3 Vinningsforbrytelser etter alder. 1987-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

Lovbrudd inndeles i forbrytelser og forseelser. Det ble i løpet av 1998 anmeldt 446 000 lovbrudd, 318 000 forbrytelser og 128 000 forseelser (88 prosent mot veitrafikkloven). Bildet av hvilke vinningslovbrudd unge gjør, utvides når en tar med forseelser. Naskeri (vesentlig fra butikk), som ble nedkriminalisert fra forbrytelse til forseelse i 1972, er den dominerende forseelsen for unge under 18 år. I 1998 var de registrert for 2200 av 6300 naskerier.

I Levekårsundersøkelsen 1997 (Statistisk sentralbyrå) sa vel en av åtte voksne at husholdningen hadde vært utsatt for tyveri eller skadeverk i løpet av det siste året. Dette var uendret fra 1991.

Skadeverkutgjør bare 6,5 prosent av alle siktede for forbrytelser, men 14 prosent for barn og unge under 21 år.

Figur 2.4 Siktede for skadeverk etter alder. 1987-1998

Figur 2.4 Siktede for skadeverk etter alder. 1987-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

Fig. 2.4 viser at antallet barn og unge under 18 år siktet for skadeverk har vært stigende. Barn 5-14 år var registrert for nesten hvert tredje skadeverk. Fokuseringen på tagging det siste tiår vil sannsynligvis her gi seg utslag for barn og unge, men det kan være flere årsaker. De siste par årene har skadeverk vist en svak nedgang.

Voldskriminalitet. Den registrerte volden har økt for alle alderskategorier. 70 prosent av de siktede for vold er over 20 år. Deler av økningen fra slutten av åttiårene kan skyldes omlegging av registreringsrutinene. I løpet av nittiårene har det imidlertid vært nesten en dobling av antall siktede innen alle alderskategoriene. Vold innbefatter her forbrytelser mot liv, legeme og helbred, forbrytelser mot den personlige frihet, vold mot offentlig tjenestemann og forsettelig forvoldelse av ild.

I følge Oslo politikammer foregår volden hyppigst i hjemmet, deretter følger restaurant, gater utenom sentrum og sist i sentrum. Dette speiler at volden i hovedsak er et voksenfenomen. Forskning har påvist en klar sammenheng mellom alkohol og vold. I følge Oslo politikammer var halvparten av alle voldsutøvere påvirket av alkohol og tre av fire voldsutøvere i Oslo sentrum i 1998. Nesten tilsvarende er tallene for ofre.

Figur 2.5 Antall siktede for vold, etter alder. 1987-1998

Figur 2.5 Antall siktede for vold, etter alder. 1987-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

Grovheten i voldsforbrytelsene kan ses ut fra typer vold de er siktet for. Legemsfornærmelser, som ikke nødvendigvis innebærer forsettelig skade på person, og trusler er de vanligste voldsformene. De utgjør over to tredjedeler av alle siktede for voldsforbrytelser og tre av fire for de yngste. Den vesentlige veksten på nittitallet har vært innen disse formene for vold. Legemsbeskadigelsene har imidlertid også steget nesten like sterkt. Det er den tredje største form for vold og utgjør nesten hver femte voldsforbrytelse, og hver åttende for de yngste. For den aller groveste voldsforbrytelsen, drap, har det vært en nedgang fra begynnelsen av nittiårene. I 1990 og 1991 ble 4 unge under 18 år siktet for dette, men ingen i 1997 eller 1998.

For den yngste alderskategorien økte antall registrert for voldsforbrytelser fra 180 i 1990 til 273 i 1998, men det var liten økning i grovhet. Den vesentlige økningen skriver seg fra legemsfornærmelser (96 i 1990 og 138 i 1998) og trusler som fordoblet seg fra 35 til 67, men også antall legemsbeskadigelser økte fra 21 til 35.

For alderskategorien 15-17 år økte antall siktede fra 236 i 1990 til 567 i 1998. Største var økningen i legemsfornærmelser (fra 143 til 318) og trusler (fra 17 til 91), men også de grovere voldsforbrytelsene økte. Antall siktede for legemsbeskadigelser mer enn fordoblet seg (fra 44 til 105), mens grov legemsbeskadigelse holdt seg på et lavt nivå, (økte fra 4 til 5). Alderskategorien 18-20 år viste samme tendens, men med en utflating de siste årene.

Antall siktede for ran (ran, grovt ran, grovt tyveri fra person, utpressing og annet) har totalt økt relativt moderat fra 1987 til 1998 (fra 227 til 307). Antall ran har imidlertid økt sterkt for alderskategoriene under 18 år på nittitallet og gått ned for de eldre. For de under 15 økte antall registrerte for ran fra 13 i 1987 til 43 i 1998, og for 15-17 år økte antall siktede fra 35 til 62.

Økningen av vold i samfunnet underbygges imidlertid ikke av offerundersøkelsene. Levekårsundersøkelsene (Statistisk sentralbyrå) fra 1983 til 1997 viser at andelen av personer 16-79 år som var utsatt for vold og trusler økte fra 4 til 6 prosent, men det har ikke vært noen statistisk sikker økning i løpet av de ti siste årene. Det samme gjelder for andelen som var utsatt for vold, som økte fra 2 til 3 prosent etter 1983.

Unge menn og unge kvinner (16-24 år) er hyppigst utsatt for vold eller trusler. Vel en av åtte unge menn og kvinner rapporterte dette. Blant personer over 45 år er det bare 1-2 prosent som har vært utsatt for vold. Fra 1995 til 1997 var det en nesten tilsvarende nedgang for menn som økning for kvinner, så de er nå omtrent like utsatt. Hele 14 prosent av unge kvinner (16-24 år) var utsatt for vold eller trusler i 1997. I 1983 var andelen 6 prosent. En markante endringen i siste levekårsundersøkelse skriver seg fra kvinner som oppgir at de har blitt utsatt for vold på arbeidsplassen. En av fem ble utsatt for vold eller trusler i egen bolig.

Ved Oslo legevakt ble en undersøkelse av ofre i 1972 gjentatt i 1996 (Melhus og Sørensen 1997). Den viste liten og ingen forskjell i antall, alvor eller grovhet i handlingene, alder på ofre eller anmeldelseshyppighet. De fleste ofrene var rundt 30 år og de færreste forholdene ble anmeldt.

Mens offerundersøkelsene totalt viser liten endring i rapportert utsatthet for vold, viser den registrerte voldskriminaliteten en økning i omfang. Hoveddelen av økningen skriver seg fra trusler og legemsfornærmelser, men det har også vært en vel så sterk økning i legemsbeskadigelser. For alderskategori under 18 år har registrerte ran økt bekymringsfullt. Utflatingen de siste årene kan muligens tyde på at noe av den registrerte utviklingen av vold og ran er i ferd med å kuliminere. Oslo politikammer har meddelt at både vold og antall ran sank med ca. 10 prosent første halvår 1999. Betydningen av forebyggende innsats mot denne type atferd blant barn og unge begrunnes imidlertid ikke med at tallene endrer seg noe, men med at hvert tilfelle er uønsket.

Narkotikaforbrytelser. Antall siktede for narkotikaforbrytelser har steget, spesielt etter 1994 for alle alderskategorier over 15 år.

Figur 2.6 Siktede for narkotikakriminalitet, etter alder. 1987-1998

Figur 2.6 Siktede for narkotikakriminalitet, etter alder. 1987-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

Totalt ble det registrer 6550 narkotikaforbrytelser i 1998. Personer over 20 år utgjør 70 prosent av de siktede. Fra å ha en fallende tendens i begynnelsen av nittiårene viser alle over 15 år sterk vekst fra 1994 til 1998.

For de yngst, under den kriminelle lavalder, er narkotikakriminalitet fremdeles en sjelden forekommende forbrytelse. De hadde en topp i 1990 med 115 registrerte. I 1998 var det 43.

Figur 2.7 Siktede for narkotikaforbrytelser, 5-20 år, pr. 1000 innbygger, 1987-1998

Figur 2.7 Siktede for narkotikaforbrytelser, 5-20 år, pr. 1000 innbygger, 1987-1998

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1999).

For alderskategorien 15-17 år har narkotikakriminalitet økt til den forbrytelse de nest oftest er siktet for. Antall siktede (15-17 år) for narkotikaforbrytelser mer enn firedoblet seg fra 1994 (142) til 1998 (593), og utgjør nesten hver femte siktede. Fram til 1994 var rekkefølgen på de vanligste forbrytelsene for alderskategorien; vinning, skadeverk, vold og narkotika. I 1998 var dette endret til; vinning, narkotika, vold og skadeverk. Unge, 18-20 år, er den alderskategorien med størst andel siktede. Veksten i antall siktede har også for dem vært spesielt sterk fra 1994 (504) til 1998 (1321).

I noen grad kan det økte antall unge siktede forklares med økt politiinnsats mot ungdomsmiljøer som bruker narkotika. Den registrerte utviklingen er imidlertid sammenfallende med resultatene fra selvrapporteringsundersøkelsene til Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA). Fra slutten av sekstiårene i Oslo og fra 1986 for hele landet har det vært gjennomført undersøkelser for ungdom 15-20 år om bruk av rusmidler. Fra 1994 til 1998 ble prosentandelen som noen gang har brukt forskjellige stoffer mer enn fordoblet, for eksempel cannabis 8,7 prosent til 18 prosent, amfetamin og lignende 1,1 prosent til 3,7 prosent, tatt stoff med sprøyte 0,3 prosent til 1,4 prosent.

Disse tallene er bekymringsfulle. Mens andre former for kriminalitet viser relativt stabile tall på slutten av 1990-tallet, har det vært en økning i narkotika både i registrerte saker og selvrapportert bruk for unge i alderen 15 til 20 år.

Utviklingen i noen former for registrert kriminalitet blant unge gir grunn til uro. Det er nødvendig med en helhetlig satsing for å motvirke rekruttering og hindre tilbakefall. Statistisk sentralbyrå sin tilbakefallsstatistikk etter fem år for siktede for forbrytelser i 1992 viser at nesten to tredjedeler av unge under 18 år begikk nye straffbare handlinger. For å forebygge tilbakefall og kriminalitet generelt kreves det en bred satsing. Kriminaliteten i Norge ligger imidlertid fremdeles på et lavt nivå sammenlignet med våre naboland og andre. De positive oppvekstkårene som gjelder for de fleste barn og unge, må utvides og styrkes for å fange opp og inkludere de som er i faresonen eller har falt utenfor.

Til dokumentets forside