St.meld. nr. 17 (1999-2000)

Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet

Til innholdsfortegnelse

7 Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger

7.1 Unge lovovertredere

7.1.1 Reaksjoner overfor unge lovovertredere

Den kriminelle lavalder i Norge er 15 år. Det innebærer at når kriminalitet er begått, vil unge over 15 år være underlagt det samme lovverk som de voksne. De samme reaksjoner kan bli gjort gjeldende, men ofte med særskilte tillempinger på grunn av alder. Dersom gjerningspersonen er under 15 år, blir saken henlagt som straffesak. Ofte blir saken fulgt opp av andre sivile instanser, som barnevern og sosialetat. Det er også vanlig at barn og foreldre blir innkalt til samtale med politi. Mange saker blir oversendt konfliktrådene som sivile saker. Det er i tilfelle en frivillig ordning.

Selv om barnet er under den kriminelle lavalder, kan det bli innbrakt av politiet og satt i ventecelle i inntil fire timer, jf. politiloven § 8. Barn kan også bli innbrakt hvis de er beruset, jf. politiloven § 9. Etter § 13 kan politiet vise eller bringe hjem barn som driver omkring på egen hånd på offentlig sted etter kl. 22.00. Muligheten for å bli innkalt til politiet sammen med foreldrene, eller å bli kjørt hjem for å stå til rette, med en politimann tilstede, kan være virkningsfull.

Dersom personen er over 15 år, blir det ved avsluttet etterforskning tatt ut siktelse. Påtalemyndigheten har stor frihet til å velge de reaksjoner som den mener er best egnet. Det forutsetter at det ikke er snakk om alvorlig kriminalitet. Dersom det er mindre alvorlige forhold, kan påtalemyndigheten avgjøre at det skal gis påtaleunnlatelse eller forelegg. I slike saker vil ofte politiet følge opp saken med formanende samtale og advarsel. Sakene kan også overføres til konfliktråd. For barn og unge, spesielt førstegangslovbrytere, er det vanlig å benytte en av disse reaksjonsformene. For denne gruppen søker man gjerne å unngå fengselstraff som reaksjonsform. For tiden utgjør unge mellom 15 og 20 år bare mellom seks og sju prosent av de innsatte.

7.1.2 Barnevernets mulighet for inngripen

Barnevernet står i en nøkkelposisjon når det gjelder yngre lovovertredere. Spesielt overfor ungdom under den kriminelle lavalder er det primært barnevernet som har mulighet for å sette inn mer håndgripelige tiltak. Det kan dreie seg om å styrke foreldrenes rolle i omsorg, grensesetting og oppsyn med barnet, men det kan også være aktuelt å ta barnet ut av familien og nærmiljøet for en periode, enten til fosterhjem eller institusjon.

Barnevernloven gir adgang til å sette i verk tiltak overfor barn som har vist alvorlige atferdsvansker, blant annet ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Et slikt tiltak skal være motivert ut fra barnets behov for hjelp, og det må være til barnets beste. Ved gjentatt kriminalitet er det åpenbart til barnets beste at tiltak blir satt i verk, enten tvangstiltak eller frivillig hjelpetiltak. Barnevernet må gripe inn i slike tilfeller for å hjelpe barnet og familien.

Barnevernsloven gir hjemmel for å plassere og holde tilbake et barn i institusjon for kortere eller lengre tid. Korttidsplassering, hvis varighet er fire uker med mulighet for fire ukers forlengelse, brukes dersom formålet med plasseringen er observasjon, undersøkelse og/eller korttidsbehandling. Er det trolig at barnet har behov for mer langvarig behandling, kan det vedtas plassering i behandlings- eller opplæringsinstitusjon i opptil 12 måneder, som i særlige tilfeller kan forlenges med 12 måneder. Vedtak om slik plassering må fattes av fylkesnemnda for sosial saker. Før vedtak kan treffes, er det et vilkår at frivillige hjelpetiltak er vurdert.

I tilfeller der det er behov for særlig rask inngripen, kan barnevernstjenesten eller påtalemyndigheten umiddelbart fatte et midlertidig vedtak (jf. barnevernloven § 4-25). Dette vedtaket skal godkjennes av lederen i fylkesnemda innen 48 timer. I 1998 ble det fattet 117 slike vedtak.

7.1.3 Nettverk og ettervern

De fleste lovbrytere har et sårbart sosialt nettverk, og det er fristende å søke kontakt med miljøer som har høy toleranse for kriminalitet og rusmiddelmisbruk. All erfaring viser at behovet for et godt etablert nettverk og ettervern rundt lovbrytere er av stor betydning for å hindre tilbakefall til ny kriminalitet.

Erfaringer har vist at den første tiden etter løslatelsen er den mest kritiske, og det er et særskilt behov for kontroll og oppfølging i denne perioden for å motvirke ny kriminalitet. Ifølge St. meld. nr. 27 (1997-98): Om kriminalomsorgen skal hovedregel fremdeles være at innsatte med fengselsstraff over 73 dager skal prøveløslates ved 2/3 tid, men at det skal gjøres en individuell vurdering med særlig vekt på den sikkerhetsrisiko en prøveløslatelse kan medføre.

Meldingen foreslår også at de prøveløslatte skal ilegges tilsyn av friomsorgen med en varighet på 3 måneder. I tillegg kan andre vilkår for prøveløslatelse settes. Friomsorgen har i tillegg til tilsynsansvaret et koordineringsansvar i forhold til etater som sosialkontor og arbeidskontor.

I ettervernet inngår både offentlig nettverk og privat nettverk. For å sikre en god oppfølging av unge lovovertredere er det viktig med et tett og godt samarbeid mellom kriminalomsorg i frihet, arbeidskontor, sosialkontor og andre kommunale etater. Det er og viktig med et godt samspill med familie og nærmiljø.

Som et særskilt tiltak for å sikre et bedre ettervern har det over flere år blitt gjennomført samarbeidsseminarer på lokalt plan. I samarbeidsseminarene deltar kriminalomsorgen (både fengselsvesenet og friomsorgen) og relevante kommunale etater. Hensikten er å styrke samarbeidet, dialogen og avklarering av ansvarsforhold.

7.2 Kriminelle ungdomsgjenger

7.2.1 Trekk ved ungdomsgjenger

Problemer knyttet til voldelige og kriminelle ungdomsgjenger har stor oppmerksomhet. Selv om gjenger har en del generelle fellestrekk, kan de ha svært ulik fokus når det gjelder dominerende aktiviteter. Den sosiale bakgrunnen til medlemmer av ulike type gjenger, og motivene for å gå inn i gjenger, kan også variere mye. Generelt søker ungdom med et problematisk forhold til familie, skole og voksensamfunn respons hos likesinnede jevnaldrende. Gjennom gjengen får de identitet og fellesskap der kriminalitet også blir en del av deres egen kultur. Gjenger med antisosiale trekk utvikler seg oftere med basis i bostedsområde enn etnisk tilhørighet. Ledelsen av gjenger vil ofte variere med hvem som enhver tid deltar.

Noen gjenger består i hovedsak av ungdom med innvandrer- eller flyktningbakgrunn, som ofte har svake ferdigheter i norsk språk og problemer med å henge med på skolen. I mange tilfeller føler de seg marginalisert og diskriminert i det norske samfunnet. En del av disse ungdommene har vanskelig for å se at de har noen særlig forlokkende fremtid innenfor arbeidslivet, og ser på mulighetene for raske penger gjennom en kriminell tilværelse som mer tiltrekkende.

Et trekk ved noen ungdomsgjenger, f.eks. nasjonalistiske eller rasistiske gjenger er at de har et verdisystem og normsett som står i motsetning til de rådende verdiene i samfunnet omkring, og som verdsetter handlinger som det etablerte samfunnet har kriminalisert. Innenfor et slikt verdisystem er visse former for vold ikke bare regnet som akseptabelt, men også nærmest påkrevet i bestemte situasjoner. Det å gå inn i en slik gjeng medfører normalt en betydelig økning i det nye medlemmets egen voldelige og kriminelle atferd. Brudd med gjengmiljøet resulterer vanligvis i en tilsvarende reduksjon i vedkommendes kriminelle aktivitet.

Noen av de norske ungdomsgjengene med rasistisk tilsnitt består av svært unge tenåringer. Deres problemer er ofte psykososiale snarere enn sosioøkonomiske. Mange har dårlig forhold til sine foreldre, eller annen vanskelig familiebakgrunn. Noen har vært mobbeofre, andre har selv vært mobbere. Ungdom med medisinsk betingede atferdsforstyrrelser (som ADHD) synes å være overrepresentert i en del slike gjenger. Ungdom som rekrutteres til disse gjengene opplever gjerne slike rasistiske gjenger som mer inkluderende og tolerante enn hva vanlige «streite» ungdomsmiljøer er. Deres erfaringer med innvandrere er gjerne preget av negative møter med gjenger som de føler seg truet av.

En annen type gjenger består av eldre ungdommer med lite utdannelse, og som ikke har klart å komme inn på arbeidsmarkedet. Slike marginaliserte ungdommer blir gjerne beryktet i lokalmiljøet for fyll, bråk og småkriminalitet. Ofte er slike miljøer svært mottakelige for fremmedfiendtlig argumentasjon.

Det er en rekke motiver og årsaker til at ungdom danner eller går inn i gjenger. Gjenger kan oppfylle noen grunnleggende sosiale og psykologiske behov for en del ungdommer - behov de ikke har fått oppfylt i andre sammenhenger. Et motiv kan være behovet for kollektiv beskyttelse mot ytre trusler, særlig fra andre gjenger. Noen gjenger oppstår som en direkte respons på at noen av ungdommene har blitt truet eller banket opp. Samtidig kan det å tilhøre en gjeng gi status og identitet som de ikke kunne bygget opp på egen hånd. Gjenglivet kan også by på spenning og muligheter for kriminell profitt. Enkelte gjenger har også en ideologisk eller politisk dimensjon (f.eks. nasjonalistiske gjenger), selv om mange av medlemmene i utgangspunktet ble med av helt andre grunner. Noen gjenger er også bygget rundt spesielle subkulturelle aktiviteter. For mange gjengmedlemmer er kameratskapet og opplevelsen av at alle stiller opp for hverandre, noe av det viktigste ved gjenglivet.

Det å være med i en gjeng har derfor mange sider som oppleves som positive for deltakerne selv. Men de negative sidene blir også etter hvert påtrengende. Etter hvert som deres tilknytning til en voldelig, kriminell eller rasistisk gjeng blir kjent, vil de selv vanligvis bli stigmatisert og marginalisert i lokalsamfunnet. Mange vil etter hvert pådra seg et kriminelt rulleblad, og få problemer i forhold til skole og arbeidsliv. Parallelt med at de integreres i et kriminelt eller ekstremt miljø og tar opp i seg de verdier og handlingsmønstre som er gjengs der, vil de ofte oppleve at båndene tilbake til det normale samfunnet blir stadig færre og svakere.

Ut fra en målsetning om å redusere nivået på vold og kriminalitet i et lokalsamfunn med gjengproblemer, vil det være en fornuftig strategi å forsøke å redusere rekruttering til gjengene, stimulere til at medlemmer trekker seg ut, forsøke å svekke samholdet i gjengene, og ikke minst å forsterke de oppløsende og splittende prosesser i gjengene (jf. tiltak og innsats i kapittel 5.2).

7.2.2 Politiets innsats

Tradisjonelt politiarbeid i form av inngripen overfor kriminelle handlinger, arrestasjon, etterforskning og straffereaksjoner er viktige virkemidler også i forhold til ungdomsgjenger. Målrettet spaning og uroing overfor gjengmiljøer begrenser gjengenes handlingsrom, og kan bidra til å gjøre gjengmiljøet mindre attraktivt. Rask etterforskning og reaksjoner er imidlertid spesielt viktig overfor unge lovbrytere dersom slike reaksjoner skal ha den tilsiktede preventive effekt overfor den enkelte og miljøet generelt. Oppklaring av alvorlige kriminelle forhold og domfellelse av sentrale gjengmedlemmer har i mange tilfeller virket lammende på hele gruppen. Spesielt undergravende på gjengsamholdet kan det være dersom politiet klarer å få gjengmedlemmer til å «tyste» på hverandre under avhør.

I forhold til å forebygge fremvekst av - og eventuelt oppløse - ungdomsgjenger er det grunn til å spesielt fremheve betydningen av å drive lokalorientert og problemorientert politiarbeid. Ved at polititjenestemenn over lang tid arbeider tett opp mot et avgrenset lokalmiljø, kan de bygge opp stor lokal- og personkunnskap. Dette gir også mulighet til å være i forkant av begivenhetene, ikke minst i forhold til voldelige konfrontasjoner mellom gjenger. Når politiet arbeider lokalorientert og forebyggende, rår det over et stort repertoar av virkemidler for å løse opp gjenger og hindre at enkeltungdommer havner ut på en kriminell løpebane.

Ungdommer med innvandrerbakgrunn kan få negative opplevelser hvis de blir stoppet, avkrevd legitimasjon og kanskje også ransaket av politiet - uten at de selv mener å gjort noe som skulle tilsi en slik behandling. Dersom de som blir stoppet er lovlydige ungdommer, oppleves naturlig nok dette som provoserende og urettferdig.

Å ransake etter kniver og våpen vil likevel ofte måtte være et viktig virkemiddel for å forebygge gjengvold og alvorlige voldsspiraler. For å unngå at ytre kjennetegn som etnisitet og hudfarge blir det faktiske ransakelseskriteriet, bør slik ransaking i størst mulig grad gjennomføres ut fra inngående kunnskap om de ungdommene det gjelder. Et nærpoliti som kjenner ungdommene i sitt område, vil kunne ransake på grunnlag av langt mer inngående kunnskap enn bare ytre kjennetegn. Treffsikkerheten blir større, provokasjonene mindre, og trolig vil dette gi grunnlag for et bedre tillitsforhold mellom politi og ungdom.

For å utvide innsatsen mot gjengkriminalitet, herunder voldsbruk, hærværk og barneran, og styrke arbeidet overfor barn og ungdom som har vært barnesoldater i annet land, er det etablert et tett samarbeid mellom Oslo kommune, Justisdepartementet og Oslo politidistrikt, både for å vurdere iverksetting av nødvendige tiltak og for gjensidig informasjonsutveksling.

7.3 Innsats og tiltak

7.3.1 Prosjekt mot gjengkriminalitet i ungdomsmiljøene i Osloregionen

Det er tatt initiativ for å lage et program særlig beregnet på kriminelle ungdomsgrupper i Osloregionen. Programmets formål er å redusere gjengkriminaliteten i Oslo gjennom et bredt tverretatlig samarbeid og målrettede tiltak. Prosjektet er et samarbeid mellom Oslo kommune, Oslo politidistrikt og Justisdepartementet. Den endelige prosjektplan utarbeides av Oslo politidistrikt i forståelse med Oslo kommune. Oslo politidistrikt er også ansvarlig for nødvendig metodeutvikling. Tiltakene gjennomføres i samarbeid mellom utvalgte skoler, politi og barnevern. Oslo kommune vil bli tilført midler fra sentralt hold til delfinansiering av barnevernskonsulenter, som vil ha sin arbeidsplass lokalisert til de lokale politistasjonene i Oslo.

Erfarne tjenestemenn fra politiet vil ha som hovedoppgave å kartlegge gjengene og følge virksomheten til gjengene for å begrense uønsket aktivitet. Tverretatlige lokale nettverk vil i tett samarbeid bidra til oppløsning av gjengene. Skolene vil være sentrale i arbeidet med særlig tilrettelagte tiltak for elever som ikke finner seg til rette i skolen og søker til gjenger. Prosjektet vil blant annet basere seg på kunnskap fra «Prosjekt EXIT» (jf. kapittel 5) og andre nasjonale og internasjonale erfaringer for å bekjempe gjengkriminalitet.

Også Drammen og Kristiansand vil bli tilført midler for å delta i tilsvarende prosjekt mot gjengkriminalitet, blant annet på grunnlag av erfaringene fra arbeidet i Oslo.

7.3.2 Bekymringssamtalen

Bekymringssamtalen er et strukturert verktøy for samtaler med unge og foresatte om risikoatferd i forhold til kriminalitet, utarbeidet av forebyggende avsnitt ved Manglerud politistasjon i Oslo. Målgrupper for bekymringssamtalen er førstegangslovbrytere og unge som er i risikosonen for å begå lovbrudd. Manglerud politistasjon har utviklet et meget strukturert opplegg som er under utprøving.

Samtalene brukes både for å kartlegge den unges situasjon, gi veiledning i forhold til skole, arbeid og fritid, og for å planlegge innsats for å sikre en positiv fremtidig utvikling. For å skape det nødvendige nettverk, er det forutsatt at andre etater som barnevern, skole og andre involveres i et tett samarbeid. Samtalene journalføres slik at det gir opplysninger, som kan være av verdi for politiets arbeid med forebygging av kriminalitet.

Ved å videreutvikle Bekymringssamtalen, vil det kunne bidra til standardhevning og kvalitetssikring av dette viktige bidraget i forebygging av kriminalitet. Bekymringssamtalen vil bli evaluert for å sikre kvalitet og kunnskap om effekt, samt om nødvendig utvikles videre. I 2000-2001 planlegger Justisdepartementet å iverksette evaluering, materiellutvikling og produksjon av materiell om Bekymringssamtalen for oppfølging av unge i risikosonen og førstegangskriminelle i alle politidistrikt.

7.3.3 Forsøk med Ungdomskontrakter

Ungdomskontrakter er en ordning med alternativ straff for kriminalitet. Ordningen er innført i Danmark etter en forsøksordning og en evaluering. Ungdomskontrakt er en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av foresatt på den ene side og politi og kommunale myndigheter på den annen side. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse.

Ungdomskontrakten retter seg særlig mot unge i alderen 15-17 år som ikke har kommet inn i et fast kriminalitetsmønster. Lovbruddene skal være av en type som normalt fører til påtaleunnlatelse, betinget dom eller bot. Kontrakten skal innholde tiltak som bidrar til å endre adferd og gir støtte til å komme inn i et positivt livsløp. Både den unge og familien skal delta i gjennomføring av kontrakten. Tiltakene kan fastsette at den unge skal fortsette utdanning, få arbeid, delta i aktiviteter eller rusavvenningsprogram. Tiltakene kan også fastsette krav om erstatning, handlinger for å rette opp skader, konfliktrådsmekling mv.

Gjennomføringen av kontrakten iverksettes umiddelbart og følges opp av den oppnevnte kontaktpersonen, som har løpende kontakt med den unge. Ved brudd på kontrakten underrettes politiet, som vurderer annen straffeforfølging. I ungdomskontrakten ligger tilbud om bistand for å komme i gang med utdanning, arbeid, rusavvenning, botilbud og annet som måtte være påkrevet. Den unge forplikter seg til å arbeide seg tilbake til samfunnet. Samtidig gir ordningen rom for at man kan gjøre opp for seg, for eksempel ved erstatning eller å rette opp skader.

Ordningen med Ungdomskontrakter vil bli utprøvet i et begrenset omfang i noen kommuner i Norge. Det vil bli utarbeidet en norsk modell for ungdomskontrakter. Ordningen vil bli prøvd ut i tre til fem kommuner av variert karakter, og arbeidet vil bli løpende evaluert. Arbeidet vil bli sett i sammenheng med annen innsats rettet mot ungdom med atferdsproblemer, som f.eks. «Multisystemic Therapy» (MST) (jf. kapittel 6). Forsøket med Ungdomskontrakter skal etter planen starte opp i 2000 og gjennomføres over en periode på to år som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet. På grunnlag av erfaringene vil departementene vurdere videre oppfølging.

7.3.4 Bruk av konfliktråd

Konfliktrådet behandler både straffesaker og sivile saker. Konfliktrådsmegling er et alternativ til en ordinær strafferettslig reaksjon der strafferammen ikke går ut over betinget dom. Begge parter må samtykke til megling. Partene bringes sammen i et ansikt-til-ansikt møte med en megler. Partene skal finne frem til en løsning som begge kan være fornøyd med. Dersom den foreslåtte avtalen er åpenbart urimelig overfor den ene part, eller er urealistisk, plikter megleren ikke å godkjenne avtalen.

Konfliktråd er et tilbud som henvender seg til alle samfunnsmedlemmer. Som alternativ straffereaksjon er det særlig godt egnet overfor barn og ungdom. Gjerningspersonen får en mulighet til å ta ansvar, beklage og gjenopprette skaden direkte og konkret overfor offeret. Det er ikke mindre viktig at offeret gjennom meglingen får anledning til å gi uttrykk for sine følelser i forbindelse med lovbruddet han har vært utsatt for direkte til gjerningspersonen, og at han får direkte innflytelse på hvordan saken skal løses.

Ansvar og innsikt gjennom deltakelse står sentralt i meglingen. Sammen med meglerens respektfulle holdning både overfor offeret og gjerningspersonen, er dette viktige elementer som kan bidra til å hindre gjentakelse. Konfliktrådenes erfaringer viser at ikke minst i voldssaker der ungdom er involvert, kan megling være en verdifull tilnærming til problemet. Det er en forutsetning at det ikke er alvorlig vold som er utøvet, men at volden har karakter av legemsfornærmelser. For bedre å utnytte meglingens gode virkning i voldssaker der ungdom er involvert, er det nødvendig at politiet innarbeider rutiner slik at den sakstypen vi her snakker om i større grad blir overført til megling ved konfliktrådene. Konfliktrådene på sin side bør ta seg tid til å informere og samtale med politiet om hvordan man arbeider med disse sakene slik at politiet og konfliktrådene kan utvikle en felles forståelse av hva som kan være en god tilnærming og reaksjon i voldssaker der ungdom er involvert.

Der det er naturlig, bør konfliktrådene i tillegg inngå samarbeid med organisasjoner som retter seg inn mot å bekjempe vold blant ungdom, som f. eks. Ungdom mot vold og Alternativ til Vold.

7.3.5 Effektivisering av straffesakskjeden

Tidsfaktoren er viktig for at etterfølgende tiltak skal ha effekt. Hver dag som går før en ung lovbryter møter reaksjon, får dom og gjennomfører soning, svekker mulighetene for at samfunnets reaksjoner har effekt. Derfor er det særlig viktig med rask straffesaksbehandling for unge lovbrytere

Justisdepartementet har arbeidet med effektivisering av straffesakskjeden på generell basis. Man har arbeidet for å fjerne flaskehalser i rettssystemet og få ned behandlingstiden i de ulike organene. Av særlig viktighet i den forbindelse er å redusere den tiden en sak ligger i påvente av videre arbeid med den. En effektivisering av straffesakskjeden må imidlertid ikke medføre en mindre betryggende saksbehandling.

Det har vært gjennomført lokale tiltak for å effektivisere straffesakskjeden. På Nordmøre fikk man senket saksbehandlingstiden betydelig, ikke minst i saker som gjaldt barn og unge. Østerdal politidistrikt har gjennomført effektiv straffesaksbehandling som forebyggende tiltak. I Oslo har man for eksempel avsatt to rettssaler i Oslo byrett der politi/påtalemyndighet selv kan beramme saker. Der har også unge lovbrytere blitt prioritert.

Justisdepartementet har satt ned to arbeidsgrupper som skal kartlegge hvor flaskehalsene i straffesakskjelden er og foreslå tiltak for å korte ned saksbehandlingstiden. Tiltakene skal rettes mot alle ledd i straffesakskjeden - fra anmeldelse er mottatt til fullbyrdelsen er iverksatt. Dette vil kunne bidra til ytterligere effektivitet og kortere ventetid i straffesaker også for unge gjerningsmenn. Arbeidsgruppenes funksjonstid er satt til 23. juni 2000.

7.3.6 Særlige tiltak for unge sonere

Unge lovbrytere blir normalt gjenstand for spesiell oppmerksomhet i kriminalomsorgen. Det er særlige bestemmelser i fengselsreglementet som er knyttet opp mot unge innsatte. Gjennom individuelle tiltak av forskjellig karakter blir soningen tilrettelagt for gruppen.

Når en ung straffedømt står under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet (KIF), vil tilsynsfører normalt forsøke å samarbeide med foreldre/verger. Videre vil KIF i en del tilfeller samarbeide med barnevern og skoleverket.

Ved ubetinget fengselsstraff vil ung alder hos den innsatte bli vektlagt ved valg av soningssted. Man vil særlig unngå at den unge kommer sammen med erfarne kriminelle. Blant annet Hassel kretsfengsel har et utvidet pedagogisk opplegg, og benyttes mye for unge innsatte med rusproblemer. Skoletilbudet i anstaltene er generelt et viktig tiltak for unge lovbrytere.

Fengselsregelmentet legger opp til at unge innsatte bør vurderes for soning i åpen anstalt, og at soningen fortrinnsvis skal skje i anstalt nær den innsattes hjemsted. Anstalten skal tilstrebe samarbeid med andre etater for å legge forholdene til rette for unge. Det gjelder særlig unge med mangelfull utdanning.

Til dokumentets forside