St.meld. nr. 17 (1999-2000)

Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet

Til innholdsfortegnelse

6 Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer

6.1 Omfang og ansvar

6.1.1 Omfang og årsaker til atferdsproblemer blant barn og ungdom

Atferdsforstyrrelser er den vanligste psykiatriske diagnosen hos barn og unge i Norge. I henhold til en ekspertgruppe nedsatt av Norges forskningsråd (1998) regner en med at omlag 5 prosent av barne- og ungdomsbefolkningen har atferdsforstyrrelser, og flere i byene enn på landet. Som en tommelfingerregel opererer ekspertgruppen med at om lag halvparten av de som har atferdsforstyrrelser i barnealder, fortsatt har problemer i ungdomsalder. I ungdomsalderen kan vanskene innbefatte voldshandlinger mot andre, alvorlig aggressivitet, alvorlige kriminelle handlinger, skoleskulk, vagabondering og misbruk av alkohol og narkotika.

I barnevernloven gis det mulighet for plassering av barn og unge i opplærings-/ behandlingsinstitusjon på grunn av alvorlige atferdsproblemer i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, og/eller ved vedvarende bruk av rusmidler eller på annen måte. 1. kvartal 1999 var 322 barn og unge plassert etter disse bestemmelsene. Det er grunn til å tro at langt flere vil kunne profittere på et behandlingstilbud.

Ulike studier har kartlagt risikofaktorer som øker sannsynligheten for utvikling av alvorlige atferdsproblemer. Ekspertgruppen nedsatt av Norges Forskningsråd har gått igjennom disse og finner særlig resultatene fra Oregon Social Learning Center i USA interessante. Disse er i hovedtrekk sammenfallende med andre undersøkelser, men representerer samtidig en av de mest vedvarende og varierte forsøk på å avklare opprinnelsen til atferdsproblemer. Analysene tar for seg belastninger som foreldres sykdom, psykiske problemer, rusproblemer, dårlig økonomi, arbeidsløshet, samlivsbrudd og brutte hjem. Disse forholdene påvirker barna primært gjennom foreldrenes evne til og muligheter for å kunne oppdra sine barn. Den kumulative effekten av små kriser og uoverensstemmelser bidrar til å undergrave foreldrenes kompetanse og forsterker aggressiv atferd hos barnet.

De viktigste risikofaktorene ser altså ut til å være knyttet til egenskaper ved familien. De nevnte studiene fra USA tyder på at den største risikoen for å utvikle atferdsproblemer oppstår i familier der foreldrene har svak evne til disiplin og konsistent tilsyn med barna. Samtidig er det viktig å se de forskjellige faktorene i sammenheng, billedlig talt som et «årsakshjul» som triller galt av sted. Viktige faktorer er:

  • ineffektiv foreldredisiplin (manglende grensesetting)

  • mangel på tilsyn og kontroll

  • fysisk straff fra foreldrene

  • avvisning fra foreldre

  • lav selvfølelse

  • svake sosiale ferdigheter

  • avvisning fra jevnaldrende

  • medlem i en avvikende barnegruppe

  • mislykket skolekarriere

Som en følge av at barn og ungdom opplever vold i sine egne familier, var i fjor over 1800 barn innom krisesentrene rundt om i landet. Barn og unge som blir utsatt for vold i familien, enten ved at de selv blir utsatt for vold eller som deltakende vitner til vold mellom foreldrene, har økt risiko for selvdestruktiv atferd og vil ha økt risiko for selv å bli voldelige som voksne.

Det er vanligvis ikke enkeltfaktorer som alene forklarer barnets antisosiale atferd. Flere risikofaktorer i familien bringer barnet inn i en negativ utvikling, som samvær med andre barn med atferdsvansker og skolenederlag kan forsterke. En vanskelig familiesituasjon starter den antisosiale atferden og fører til omgang med avvikende barne- og ungdomsgrupper, som igjen kan føre til tidlig kriminaltet, som så for noen betyr å bli kronisk lovovertreder for å ende opp i en antisosial livsstil.

Denne utviklingen preges av at mangfoldet i problematferden øker heller enn at en type problematferd erstattes av en annen. Mens barn med tidlige og betydelige atferdsvansker løper en stor risiko for å utvikle antisosial atferd, kan en god del ha forbigående avvik i ungdomsalderen.

6.1.2 Ansvarsdelingen mellom kommune og fylkeskommune

Ansvaret for atferdsvanskelige barn og unge er delt mellom kommune og fylkeskommune. Kommunen har ansvaret for å utrede og iverksette hjelpetiltak for ungdommene og for eventuelt å ta initiativ til institusjonsplassering. Fylkeskommunen har ansvaret for å skaffe institusjonsplasser som er faglig og materielt tilfredsstillende.

Erfaringene viser at ansvaret for de atferdsvanskelige har lett for å bli pulverisert. Ungdommene har en tendens til å bli kasteballer mellom ulike instanser og får dermed ikke den helhetlige behandlingen som er nødvendig. Samarbeidet mellom kommune og fylkeskommune og innad på begge forvaltningsnivåer fungerer ikke alltid godt nok. Kommunen har ofte ikke tilstrekkelig kompetanse til å avgjøre hvilke tiltak som er best egnet for den enkelte og trekker spesialisttjenestene for sent inn. Generelt sett har det faglige nivået i arbeidet med de atferdsvanskelige vært for lavt og lite etterprøvd. Dette gjelder både de offentlige og de private tiltakene.

6.1.3 Handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer

Ovenstående dannet bakgrunnen for at Barne- og familiedepartementet i 1997 satte i gang arbeidet med «Handlingsplan for barn og unge med alvorlige atferdsproblemer» i samarbeid med fylkeskommunene. For å sikre barn og unge med alvorlige atferdsproblemer bedre hjelp, er det hvert år gitt et tilskudd til barnevernets arbeid med denne gruppen. Pengene har gått til faglig opprustning, f.eks. kvalitetssikring av institusjoner, og i de fleste fylkene er det etablert en fylkeskommunal konsultasjons- eller veiledningstjeneste for å styrke oppfølgingen av barn og unge i barne- og ungdomshjem, forsterkede fosterhjem og andre tiltak etter barnevernlovens atferdsparagrafer. Konsultasjonstjenestene skal også bistå det kommunale barnevernet i de vanskeligste sakene slik at drastiske tiltak (som for eksempel institusjonsplassering) i størst mulig grad unngås.

Som et ledd i handlingsplanen fikk Norges Forskningsråd i 1997 i oppdrag fra Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet å arrangere en konferanse om nasjonal og internasjonal forskning om årsaksforhold, behandlingsmetoder og resultater av ulike typer tjenester og tiltak for barn og unge som er spesielt vanskelige og utagerende. Den nevnte ekspertgruppen ble nedsatt for å følge opp konferansen med tilrådinger til tiltak. Ekspertgruppens hovedkonklusjon er at institusjonstilbud alene ikke egner seg for denne gruppen. I tillegg må det satses intensivt på tiltak der ulike deler av hjelpeapparatet trekkes inn sammen med familie, skole, arbeidsliv og fritidsmiljø. Som et resultat av dette er det satt i gang opplæring i alternative metoder for å forebygge og stoppe problematferd hos barn og unge. Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet samarbeider om å implementere disse metodene i samtlige fylker.

6.2 Innsats og tiltak

6.2.1 Økt barne- og ungdomspsykiatrisk bistand

Når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrisk bistand (dvs. spesialisthelsetjeneste), legges det i Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006 (St.prp nr. 63 (1997-98)) opp til både en kvalitativ og en kvantitativ styrking av behandlingsapparatet. Dekningen med hensyn til behandlingstilbud for aldersgruppen 0-18 år skal økes fra 2 prosent til 5 prosent. Dette innebærer en økning fra ca. 22 500 til ca. 50 000 barn og unge som skal gis et tilbud. Tilbudene skal omfatte poliklinisk og ambulant behandling, dagbehandling og døgnbehandling. Det vises for øvrig til nærmere omtale i St.prp. nr. 63 (1997-98).

6.2.2 Styrket samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatri og barnevernet

I svært mange fylkeskommuner er det et utstrakt samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatri og barnevern, og noen har også valgt en organisatorisk samordning mellom disse tjenestene. Det er viktig at disse samarbeidsprosessene fortsetter, først og fremst fordi ulike rapporter tyder på at noen barn og unge ikke får tilstrekkelig hjelp fordi de havner i en gråsone mellom forskjellige tjenester. Dette rammer ofte barn og ungdom med sammensatte, alvorlige problemer, og som trenger både omsorgstilbud og behandling. I denne situasjonen må det være tjenesteyterne og tjenestetilbudet som må tilpasse seg behovene, barn og unge skal ikke bli gjenstand for diskusjoner om hvor de hører hjemme.

Tiårene vi har bak oss er blant annet kjennetegnet av at de sterke profesjonene og fagetatene har vokst fram. I årene som kommer vil brobygging mellom fag og profesjoner, etater og forvaltningsnivåer, bli en tilsvarende viktig utfordring. Dette gjelder såvel for barnevern og barne- og ungdomspsykiatri som i et bredere forebyggende perspektiv. Barnevernloven pålegger barnevernet et bredt samarbeidsansvar, og i nyere helsepolitiske dokumenter er behovet for samarbeid og samordning mellom barnevern og barne- og ungdomspsykiatri framhevet. Det er en stor og viktig utfordring å få fag og tjenester til å trekke sammen, og dette bør på ingen måte innebære en svekkelse av verken den ene eller andre tjenesten, men snarere en styrking.

Et av tiltakene for styrking av tjenestetilbudet til barn og ungdom i St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet var å formalisere samarbeidet mellom regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatri og utviklingssentrene i barnevernet. Det skal også vektlegges å få til et forpliktende samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet når søknader om tildeling av statlige midler behandles. I psykisk helsevern for barn og ungdom har regionsentrene en sentral funksjon i kompetanseoppbygging og utvikling av nye behandlingstilbud generelt. Samarbeidet med utviklingssentrene i barnevernet vil være vesentlig ved iverksetting av nye metoder i arbeidet med atferdsvanskelige barn og unge. Det fremheves også at barne- og ungdomspsykiatrien må bidra til et fleksibelt og velfungerende samarbeid med andre tjenester som pediatrien, rusmiddelomsorgen og voksenpsykiatrien.

Regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatri i region IV (Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag) og region V (Nordland, Troms og Finnmark) samarbeider med barnevernets utviklingssentre om implementering og utprøving av en metode for foreldretrening. Metoden er rettet mot barn fra 4-8 år med atferdsvansker. Den er avledet fra metoden «Parent management training» (se omtale av metoden under neste punkt). Metoden skal tilpasses lokale forhold. Sosial- og helsedepartementet har finansiert deler av kostnadene ved iverksettingen av tiltaket.

6.2.3 Metoder for behandling av atferdsvanskelige barn og ungdom - PMT og MST

For å forebygge og dempe kriminalitet og atferdsproblemer er det behov for en særlig forebyggende innsats rettet mot barn og unge som har utviklet, eller er i ferd med å utvikle, alvorlige atferdsproblemer. Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet har gitt økonomisk støtte til to omfattende utviklingsprosjekter i de neste årene for å utprøve, implementere og evaluere to veldokumenterte metoder. For yngre barn dreier det seg om «Parent management training» (PMT). For eldre atferdsvanskelige barn vil det bli satset på «Multisystemic Therapy» (MST). Metodene tar utgangspunkt i hvilke faktorer som best beskytter barn og unge mot en utagerende, antisosial og kriminell utvikling.

«Parent management training» (PMT)

Metoden er spesielt utviklet og utprøvet i forhold til relativt små barn (opp til 12 år) med ulik grad av atferdsvansker. Behandlingen går ut på å trene foreldre i å bruke alternative og mer hensiktsmessige strategier i hverdagen i håndteringen av sitt atferdsvanskelige barn. Ved en bedre håndtering reduseres risikoen for at alvorlige atferdsproblemer oppstår eller får utvikle seg videre. Samtidig trenes foreldre i teknikker for å kunne håndtere sinneutbrudd og voldelig atferd, slik at opptrapping av aggresjon og vold unngås. Studiene viser at bruk av PMT-metoden gir betydelig reduksjon av atferdsproblemer både hjemme og på skolen. Det er også påvist positive langtidseffekter av behandlingen, samt gunstig effekt på søskens atferd. Metoden kan anvendes både som ledd det forebyggende arbeidet og i en behandlingssammenheng.

«Multisystemic Therapy» (MST)

«Multisystemic Therapy» er utviklet med tanke på atferdsvanskelig ungdom. Metoden består av et intensivt, tidsavgrenset og familiebasert (familieintensivt) tilbud til ungdom som kjennetegnes av alvorlige atferdsproblem som lovbrudd og rusmisbruk. Tilbudet er rettet mot den unge og dennes familie og gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser, og der alle aktuelle instanser blir involvert. Gjennomsnittlig behandlingstid er fire måneder hvor behandlerne er tilgjengelige hele døgnet så lenge behandlingen gjennomføres. Det foreligger en betydelig forskningsdokumentasjon som viser at MST er en av de mest lovende metoder for å behandle alvorlige atferdsproblem i USA. Det foreligger også nordisk behandlingsforskning som underbygger at familieintensive og nærmiljørettede tiltak kan gi gode resultater overfor denne vanskelige målgruppen.

Barne- og familiedepartementet og Sosial- og helsedepartementet vil fra høsten 1999 og i tre år framover gi tilbud til alle landets fylkeskommuner om deltakelse i disse to opplæringsprogrammene. Ved hjelp av prosjektene som er forankret ved Universitetet i Oslo, vil eksperter fra USA i samråd med prosjektlederne bistå hvert fylke til å få utdannet veiledere og behandlere innenfor disse metodene. Når denne kompetansen er utviklet innenfor det fylkeskommunale apparatet, vil kunnskapene om disse behandlingsformene kunne spres til andre tjenestenivåer og andre utdanningsinstitusjoner. De to viktigste målsettingene er å nå fram med riktig hjelp til barn og unge med atferdsvansker på et så tidlig tidspunkt som mulig, og å hindre institusjonsplassering av barn og unge som kan hjelpes i sin familie eller fosterfamilie innenfor deres lokalmiljø.

Til forsiden