St.meld. nr. 20 (2004-2005)

Vilje til forskning

Til innholdsfortegnelse

10 Instituttsektoren i norsk forskning

Et velfungerende forsknings- og innovasjonssystem trenger enheter som kan drive langsiktig grunnleggende kunnskapsoppbygging, som er i stand til å holde tritt med den akademiske forskningsfronten, og som evner både å bevare kunnskap over tid og å overføre den effektivt til stadig nye generasjoner mennesker. Samtidig trengs det enheter som kan drive med handlingsrettet, praktisk orientert forskning, og som gjennom dette kan bidra til å løse problemer i næringsliv og i samfunn for øvrig. Til sist trengs det enheter som er i stand til å ta i bruk og videreutvikle kunnskap og slik bidra til bedrifters og andre organisasjoners læring og innovasjon.

I Norge har vi valgt å bygge opp forskningsinstitutter for å dekke behovet for anvendt kunnskap i næringsliv og forvaltning. I forbindelse med arbeidet med denne meldingen er det foretatt en gjennomgang av instituttsektoren. Flere forhold gjorde en slik gjennomgang ønskelig:

Instituttsektoren står samlet for en betydelig del av forskningen i landet, samtidig som den består av institusjoner som har svært ulike formål. Sektoren er hovedsakelig resultatet av enkeltbeslutninger om instituttetableringer for å dekke spesifikke kunnskapsbehov, selv om det også har ligget et langsiktig forskningsperspektiv til grunn for mange av etableringene. Det er behov for å tegne et samlet bilde av sektoren og avklare hvilken rolle instituttene skal ha i det samlede forsknings- og innovasjonssystemet i årene fremover.

Instituttsektorens rammebetingelser er også endret fordi universiteter og høyskoler forventes å ha sterkere fokus på kommersialisering av forskningsresultater og på samarbeid med næringslivet enn tidligere.

Internasjonaliseringen av norsk forskning stiller også instituttene overfor nye utfordringer. Det er blitt økt internasjonal konkurranse både om forskningsoppdrag og -finansiering. Mer av forskningsmidlene blir fordelt gjennom internasjonal konkurranse, blant annet gjennom EUs rammeprogrammer.

Kunnskapsbehovene både i næringsliv og i offentlig forvaltning er under endring på en slik måte at arbeidsdelingen i forskningssystemet kan bli endret. Næringslivet kan ta mer av forskningen selv eller øke samarbeidet med universiteter og høyskoler. Samspillet mellom næringslivet og instituttene kan endres som følge av nye virkemidler, for eksempel Skattefunn.

Til sist må nevnes at oppdragslinjen i norsk instituttpolitikk i seg selv gjør en gjennomgang nødvendig. De fleste instituttene ble etablert som offentlige institusjoner, men er i dag i stor grad fristilte og i varierende grad avhengige av et prosjekt- og oppdragsmarked. Det er viktig å vurdere finansieringen i forhold til de oppgavene instituttene skal ivareta for offentlig sektor og næringslivet.

10.1 Instituttenes plass i forsknings- og innovasjonssystemet

Bakgrunnen for en omfattende etablering av forskningsinstitutter i Norge var både sektorpolitiske vurderinger av viktige kunnskapsbehov og næringspolitiske vurderinger av behovet for å stimulere til næringsutvikling.

På det næringspolitiske området var utgangspunktet for etablering av institutter at norsk næringsliv besto av svært mange små og mellomstore bedrifter. I gjenreisningstiden etter annen verdenskrig var det et sterkt behov for anvendt teknologisk kunnskap som verken universitetene eller næringslivet maktet å dekke. Det var også behov for enheter som kunne utføre oppdragsforskning.

Forskningsinstituttene er flerfaglig sammensatt og bygget opp med andre funksjoner og handlingsmuligheter enn universiteter og høyskoler. Instituttsektorens roller dekkes verken av universitets- og høyskoleinstitusjonene, industrielle og forretningsmessige institusjoner i næringslivet eller av forvaltningen.

Departementene har sett på forskning som et virkemiddel for å dekke sine løpende kunnskapsbehov. Mange av de offentlig orienterte forskningsinstituttene har vært faglig nær knyttet til departementenes virksomhet. På denne måten har sektorprinsippet stått sentralt ved etableringen av instituttene og i norsk forskningspolitikk, jf. kap. 3.5.

Boks 10.40 Fremveksten av den norske instituttsektoren

Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) etablerte i 50- og 60-årene en rekke spesialinstitutter innenfor industriell forskning, energi, miljø, samferdsel og fysisk planlegging. Også andre forskningsråd og departementene etablerte institutter. I noen tilfeller skjedde dette ved at programsatsinger ble videreført som permanente institusjoner. Statlige midler til instituttene skulle bidra til fornyelse av næringslivet, økonomisk vekst og sysselsetting. Oppbyggingen av institutter skjedde gradvis og tilpasset tilgangen på kvalifisert personell. Det ble også etablert såkalte bransjeinstitutter av næringslivet selv.

Departementene har medvirket til å etablere institutter som virkemidler innenfor sektorpolitikken på flere politikkområder. Det ble for eksempel etablert samfunnsfaglige institutter med oppgaver knyttet til forbruker- og velferdspolitikken og rusmiddelområdet. Disse instituttene vokste frem som ledd i utviklingen av velferdsstaten. Institutter innenfor anvendt samfunnsforskning hadde en kraftig vekstperiode fra 1960-årene og utover. I mange tilfeller har instituttene ivaretatt et bredt spekter av oppgaver, ikke minst forvaltningsrettede oppgaver og spesialiserte tjenester for det offentlige. Dette gjelder for eksempel miljøinstituttene. Noen av instituttene ble etablert ved å skille ut forskningsoppgavene fra forvaltningsenheten. For eksempel ble Norsk institutt for naturforskning skilt ut fra Direktoratet for naturforvaltning.

En annen gruppe institutter – de regionale – ble etablert i 70- og 80-årene, som oftest ved regionale initiativ i tilknytning til de nyetablerte distriktshøyskolene (i dag statlige høyskoler), der blant andre fylkeskommunene var medstiftere. Først senere fikk disse institusjonene økonomisk støtte fra sentrale myndigheter. Disse instituttenes oppgaver skulle i første rekke ha sitt utspring i det lokale næringslivs behov for kunnskap, men de skulle også bistå offentlige myndigheter.

Gjennomgangen som Utdannings- og forskningsdepartementet nå har foretatt av instituttsektoren, er i hovedsak avgrenset til de 61 instituttene som omfattes av Retningslinjene for statlig finansiering av forskningsinstitutter 1 . Dette er ikke en gruppe ensartede institusjoner, men en høyst heterogen samling av enheter med ulike oppgaver og målgrupper, ulik bakgrunn, ulikt finansieringsgrunnlag, og ulike organisasjons- og tilknytningsformer. I sitt arbeid rettet mot instituttene opererer Forskningsrådet med undergrupper som er mer homogene ut fra formål og virkemåte, jf. inndelingen som fremgår av figur 10.1. En liste over hvilke institutter som omfattes av de statlige retningslinjene per 31. desember 2004 innenfor hver av gruppene, er gitt i vedlegg 1.

Retningslinjene for finansiering og det strategiske ansvaret overfor instituttsektoren som Norges forskningsråd har fått fastsatt i vedtektene, utgjør sammen med bevilgninger til instituttene de virkemidlene som staten har for å utøve en samordnet og helhetlig politikk overfor instituttsektoren.

Staten må sikre seg at forskningen ved instituttene er av god kvalitet, har høy relevans og er internasjonalt konkurransedyktig, slik at samfunnet får tilbake resultater av de ressursene som stilles til disposisjon. En helhetlig instituttpolitikk er ikke noe mål i seg selv, men et middel for å fremme disse hensynene. En felles politikk må imidlertid gi rom for tilpasninger av virkemidler overfor de ulike instituttgruppene slik at institutt- og sektorspesifikke behov kan imøtekommes.

10.2 Fakta om den norske instituttsektoren 2

Instituttsektoren utgjør i dag en viktig del av det norske forskningssystemet og er i omfang nesten like stor som universitets- og høyskolesektoren:

  • Nærmere en fjerdedel av Norges samlede FoU-utgifter skriver seg fra instituttsektoren.

  • De samlede FoU-utgiftene i sektoren beløp seg i 2003 til 6,4 mrd. kroner; til sammenligning ble det innenfor universitets- og høyskolesektoren utført forskning for 7,5 mrd. kroner.

  • Av instituttsektorens samlede ressurser skriver vel 5,4 mrd. kroner, eller knapt 85 prosent, seg fra de 61 instituttene som er underlagt de statlige retningslinjene.

  • I alt deltok 9411 personer i FoU-virksomheten i instituttsektoren i 2003, og det ble utført vel 7200 FoU-årsverk, mens det i universitets- og høyskolesektoren ble utført 7900 årsverk.

  • De teknisk-industrielle instituttene utgjør den største gruppen med 42 prosent av de totale FoU-utgiftene og 28 prosent av de offentlig finansierte FoU-utgiftene, jf. figur 10.1 og 10.2.

  • SINTEF-konsernet er den største enheten i instituttsektoren. SINTEF hadde 1758 ansatte og en omsetning i 2003 på 1,7 mrd. kroner.

  • Det er etablert institutter over hele landet, men med en konsentrasjon i Oslo og Trondheim, jf. figur 3.2.

  • Instituttene har et stort internasjonalt engasjement. Inntektene fra utlandet har de siste årene ligget på 600–700 mill. kroner.

  • De teknisk-industrielle instituttene står for knappe tre fjerdedeler av utenlandsinntektene, miljøinstituttene står for vel 10 prosent, mens resten fordeler seg noenlunde likt mellom de samfunnsvitenskapelige instituttene og primærnæringsinstituttene.

  • Utenlandsk næringsliv er den største finansieringskilden for utenlandsinntekter, men de siste årene er EU blitt en stadig viktigere finansieringskilde.

  • Instituttsektoren mottok 42 prosent av EUs støtte til norske deltakere i det 5. rammeprogrammet.

  • Flere av instituttene har anstrengt økonomi, særlig gjelder dette for institutter innenfor den samfunnsvitenskapelige gruppen.

Figur 10.1 Totale FoU-utgifter i instituttsektoren etter type institutt,
 2003.

Figur 10.1 Totale FoU-utgifter i instituttsektoren etter type institutt, 2003.

Kilde: NIFU STEP

Figur 10.2 Totale offentlige utgifter til forskning og utvikling i instituttsektoren
 etter type institutt, 2003.

Figur 10.2 Totale offentlige utgifter til forskning og utvikling i instituttsektoren etter type institutt, 2003.

Kilde: NIFU STEP

Den offentlige finansieringen av forskningsinstituttene kan inndeles i basisbevilgning, som består av grunnbevilgning samt midler til strategiske programmer, og bevilgninger til prosjekter og programmer der de enkelte institutter får uttelling etter konkurranse ut fra kvalitet og relevans. Noen institutter med et sterkt innslag av forvaltningsrettede oppgaver får i tillegg bevilgninger til forvaltningsstøtte eller andre generelle bevilgninger. For institutter som ikke har slike bevilgninger, vil basisbevilgningens andel av de totale inntektene bli et uttrykk for hvor avhengige instituttene er av et oppdragsmarked, enten offentlig eller privat. Tabell 10.1 viser basisbevilgning for de enkelte instituttgruppene i perioden 1997–2003 som andel av instituttenes totale inntekter. Institutter med et sterkt innslag av forvaltningsoppgaver og/eller som er finansiert direkte fra departementene, er ikke med i datagrunnlaget (gjelder Havforskningsinstituttet, Nasjonalt institutt for ernæring og sjømatforskning, Veterinærinstituttet, Institutt for forsvarsstudier, Statens institutt for forbruksforskning, Statens institutt for rusmiddelforskning og Forsvarets forskningsinstitutt).

Tabell 10.1 Basisbevilgninger som andel av totale inntekter ved forskningsinstitutter underlagt de statlige retningslinjene, etter type institutt, 1997–2003.

  1997 1999 2001 2003
Samfunnsvitenskapelige institutter 18 18 20 20
Regionale institutter 8 12 14 16
Miljøinstitutter 18 18 17 16
Primærnæringsinstitutter, landbruk 25 23 23 22
Primærnæringsinstitutter, fiskeri 19 15 20 23
Teknisk-industrielle institutter 8 9 8 7
Alle instituttgruppene 15 16 15 15

Institutter med sterkt innslag av forvaltningsoppgaver er ikke med.

Kilde: Norges forskningsråd

10.3 Instituttenes oppgaver og roller

Instituttsektoren utfører ulike oppgaver både i forhold til næringslivet og det offentlige. I forbindelse med innrapportering til OECD kategoriserer NIFU de norske instituttene som enten næringsrettet eller offentlig rettet. 3 De næringsrettede instituttene representerer en kunnskapsbase for forskning som næringslivet selv ikke har, eller av markedsmessige grunner ikke ønsker å satse på. De offentlig rettede instituttene står sentralt i forhold til kunnskapsbehov knyttet til forvaltning og politikkutvikling. De teknisk-industrielle instituttene er eksempler på næringsrettede institutter, mens de samfunnsvitenskapelige instituttene er offentlig rettet. Dette gjelder i overveiende grad også de regionale forskningsinstitutter, selv om bistand til regional næringsutvikling er et viktig mål for disse instituttene. Miljøinstituttene og mesteparten av primærnæringsinstituttene er klassifisert som offentlig rettet, men er i praksis også rettet mot næringslivet.

10.3.1 Primærnæringsinstituttene

Primærnæringsinstituttene har vært en viktig del av apparatet som det offentlige har bygd opp for å dekke forvaltningens og primærnæringenes behov for forskningsbasert kunnskap. Et typisk trekk ved primærnæringsinstituttene er at de utfører mye «på vegne av»-forskning. Det vil si at instituttene, ofte i samarbeid med næringens utøvere, definerer forskningsbehovene og utfører forskning for de mange små enhetene som primærnæringene består av (enkeltmannsforetak og svært små bedrifter). Instituttene spiller dessuten en viktig rolle i kunnskapsoverføringen og kunnskapsimplementeringen i næringene. Primærnæringsinstituttene er dessuten tillagt omfattende og tunge forvaltningsorienterte oppgaver med basis i forskning innenfor sine fag- og ansvarsområder. I tillegg til bevilgning til forskning gjennom Forskningsrådet får flere av instituttene direkte bevilgninger fra henholdsvis Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet til forvaltningsstøtte og nasjonale forvaltningsoppgaver.

10.3.2 Miljøinstituttene

Miljøinstituttene arbeider med anvendt forskning innenfor miljø, kulturhistorie, samfunnsfaglig og naturvitenskapelig forskning, og er sentrale aktører for å frembringe kunnskap for at samfunnet skal utvikles i bærekraftig retning. Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) er landets eneste frittstående forskningsinstitutt innenfor humaniora. Nasjonalt representerer offentlige organer (kommuner, fylker, direktorater og departementer) de viktigste oppdragsgiverne til miljøinstituttene. Det er en økende konkurranse om disse oppdragene ved at de fleste oppdrag legges ut på åpent anbud. I tillegg til de offentlige organene som er nevnt ovenfor, er Norges forskningsråd en viktig oppdragsgiver, også innenfor anvendt, forvaltningsrelatert forskning. Miljøinstituttene spiller en meget viktig rolle når det gjelder forskning knyttet til forvaltning og for kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming. Kontinuiteten som miljøinstituttene representerer, både når det gjelder kompetanse, lange dataserier og infrastruktur, anses som essensielle i denne sammenhengen. Det er også en klar tendens til økende internasjonal aktivitet i flere av instituttene, og norsk miljøforskning representert ved miljøinstituttene har hatt god uttelling i EUs rammeprogrammer, jf. kap. 4.3.

I tillegg til å utføre forskning bidrar instituttene med forskningsmessig ekspertise, rådgivning og bistand til Miljøverndepartementet i nasjonale og internasjonale fora, med utredninger av ulike miljøspørsmål, og de ivaretar bibliotekfunksjon og informasjonsvirksomhet. Det er også eksempler på at enkeltinstitutter ivaretar spesielle oppgaver, for eksempel holder Norsk institutt for vannforskning en egen algesamling.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for luftforskning (NILU), Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR), Transportøkonomisk institutt (TØI), Forskningsavdelingen ved Meteorologisk institutt og Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo etablerte høsten 2004 et felles miljøforskningssenter i Gaustadbekkdalen: Forskningssenter for miljø og samfunn. Reisingen av et nybygg for senteret er kommet i gang.

10.3.3 De samfunnsvitenskapelige instituttene

De samfunnsvitenskapelige instituttene utgjør i antall nærmere halvparten av de instituttene som omfattes av Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter, men står for kun 16,5 prosent av de totale inntektene og for vel 16 prosent av totalt utførte årsverk ved disse instituttene.

Det er vanlig å inndele denne instituttgruppen i to hovedgrupper: regionale forskningsinstitutter og nasjonale samfunnsvitenskapelige institutter. De regionale instituttene omtales i kap. 10.3.4.

Forskningsprofilen til de samfunnsvitenskapelige instituttene varierer fra institutter med grunnforskningsprofil og betydelig samarbeid om forskning og undervisning med universiteter og høyskoler, til oppdragsinstitutter med en sterk anvendt orientering. Mange av instituttene arbeider i dag primært med handlingsrettet forskning knyttet til ulike politikkområder. Selv om arbeidsdelingen ikke er skarp, kan de fleste nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene sies å ha en spesialisering mot et politikkfelt.

I tillegg til forsknings- og utredningsoppgaver leverer flere av de samfunnsvitenskapelige instituttene forskningsbasert kunnskap til offentlig sektor og utfører langsiktige oppdrag av ulike slag som har stor økonomisk betydning for vedkommende institutt.

Hovedtyngden av inntektene for denne instituttgruppen kommer fra ulike offentlige kilder, mens både inntektene fra næringslivet og fra utlandet er forholdsvis beskjedne for gruppen som helhet. De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene får enten basisbevilgning direkte fra et departement eller via Norges forskningsråd.

10.3.4 Regionale forskningsinstitutter

De tolv regionale forskningsinstituttene får alle sin basisbevilgning fra Nærings- og handelsdepartementet, kanalisert gjennom Norges forskningsråd, og har en relativt lik etableringshistorie. De regionale instituttene ble etablert med utgangspunkt i miljøene ved distriktshøyskolene. Instituttenes oppgave var i første rekke å dekke det lokale næringslivets behov for kunnskap, men instituttene skulle også bistå offentlige myndigheter i deres planlegging og gjennomføring av både offentlige og næringsrettede tiltak, og skape allianser mellom regionale kompetansemiljøer og tilsvarende miljøer andre steder. De fleste har nå sin hovedvekt innenfor samfunnsvitenskapelig forskning. Flere av instituttene har en viss spesialisering rettet mot velferdsordninger og regional utvikling, dels knyttet til sine relasjoner til nærliggende statlig høyskole, dels til sin regionale forankring. De regionale instituttene har en relativt lav basisfinansiering sammenlignet med de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene. Næringslivet står for om lag 20 prosent av instituttenes inntekter. Instituttene har liten internasjonal aktivitet og medvirker i liten grad i Skattefunn-ordningen. Oppdragsporteføljen er preget av mange små oppdrag. De regionale instituttene utfører også nasjonale forskningsoppdrag.

10.3.5 De teknisk-industrielle instituttene

De teknisk-industrielle instituttene er forholdsvis store enheter sammenliknet med den øvrige instituttsektoren. SINTEF er den desidert største aktøren, hele 54 prosent både av de totale inntektene og av næringslivsinntektene til de teknisk-industrielle instituttene skriver seg fra SINTEF-konsernet.

Samlet dekker de teknisk-industrielle instituttene et bredt spekter av fag og disipliner innenfor naturvitenskap, teknologi, miljøfag og teknologiledelse.

De teknisk-industrielle instituttenes viktigste funksjoner:

  • Gjennom samarbeid med forskningsinstitusjoner i inn- og utland å bygge opp en kompetanse som kan brukes i oppdragsforskning og konsulentoppdrag.

  • Å være bedriftenes hjelpere og læringspartnere, og gjennom samarbeid med bedriftene bidra til en gjensidig oppbygging av kompetanse på felt som er avgjørende for bedriftenes læring og innovasjonsaktiviteter.

  • Gjennom forskning og utvikling å frembringe ny kunnskap og nye teknologier, produkter, prosesser og tjenester som bedriftene kan gjøre bruk av i sitt innovasjonsarbeid, eller som bedriftene kan bringe frem til markedet.

  • Å være opplæringsinstitusjoner, ved at de både deltar i opplæringen av studenter og doktorgradsstudenter, og ved at mange av de tilsatte senere finner veien til næringslivet.

Instituttene utfører forskning og utvikling på brukerens premisser, importerer teknologi fra utlandet og bidrar aktivt til teknologibasert innovasjon. Hovedtyngden av de teknisk-industrielle instituttenes oppdragsportefølje er knyttet til næringer med høy FoU-intensitet. Bedriftene er krevende kunder som trenger forskning av høy kvalitet og relevans, samtidig som de selv ofte er drivkrefter for ny forskning og innovasjon. I tillegg har instituttene et forholdsvis høyt innslag av mindre konsulent- og testoppdrag for FoU-svake små og mellomstore bedrifter med mindre betalingsevne – oppdrag som i stor grad er muliggjort gjennom kompetanse og infrastrukturinvesteringer fra «kjernevirksomhet» i instituttene. Indirekte vil også resultatene av instituttenes forskningssamarbeid med de tyngre FoU-bedriftene tilflyte små og mellomstore bedrifter gjennom leverandør/kunde-forhold til de større bedriftene. De teknisk-industrielle instituttene opererer i stor grad på et internasjonalt marked og er sårbare for internasjonale konjunktursvingninger. De næringsrettede instituttene synes i mindre grad å være i stand til å hjelpe bedrifter som faller utenfor de etablerte bransjene og teknologiene («det ufødte næringsliv»). Dette skyldes primært at instituttene er økonomisk avhengige av oppdrag som betaler seg, og at «det ufødte næringslivet» naturlig nok ikke har så stor betalingsevne.

De teknisk-industrielle instituttene har få oppgaver knyttet til forvaltningsoppgaver. Unntakene er Norges geotekniske institutt (NGI), som har ansvaret for å vedlikeholde og utvikle kompetanse på snø og skred, og NORSAR, som har ansvaret for å ivareta Norges rolle knyttet til gjennomføring av avtalen om stans i prøvesprenging av atomvåpen.

De teknisk-industrielle instituttene er en viktig innfallsport og importhavn for teknologihjemhenting til norsk næringsliv. Nær 75 prosent av instituttsektorens utenlandsinntekter i 2003 skriver seg fra de teknisk-industrielle instituttene med SINTEF i spissen. De internasjonale oppdragene til de teknisk-industrielle instituttene består i stor grad av produkt- og prosessutvikling, testing og utredning. De teknisk-industrielle instituttene er også hovedsamarbeidspartnere for bedrifter som bruker Skattefunn-ordningen.

Boks 10.41 SINTEF – Europas fjerde største oppdragsinstitutt

Figur 10.3 Organisasjonskart SINTEF.

Figur 10.3 Organisasjonskart SINTEF.

Nøkkelfakta

  • 1800 medarbeidere – 1400 i Trondheim og 400 i Oslo.

  • Avdelingskontorer i Bergen og Stavanger.

  • Datterselskaper på Raufoss og i Mo i Rana.

  • Etableringer i USA, Danmark og Makedonia.

  • Omsetning: 1,7 milliarder kroner i 2003.

  • Total portefølje: 6300 prosjekter i 2003.

  • Om lag 47 prosent av oppdragene er på under 50 000 kroner, men disse utgjør kun 4 prosent av den totale omsetningen.

  • SINTEF topper listen over norske miljøers deltakelse i EUs rammeprogrammer.

  • SINTEF topper listen over næringslivets samarbeid med forskningsinstitutter innenfor Skattefunn-ordningen med 423 prosjekter.

Fellesskapet NTNU – SINTEF

Samarbeidet mellom NTNU og SINTEF består i at NTNU-personell engasjeres i oppdragsvirksomheten ved SINTEF, mens SINTEF-personell engasjeres i undervisning og veiledning av studenter ved NTNU. På sentrale områder har institusjonene et utstrakt, langsiktig strategisk samarbeid. Dette kan også gjelde samarbeid inn mot store programmer i EU og Norges forskningsråd. Antall ansatte som arbeidet for begge institusjoner, var 537 i 2003. Hver av partene investerer årlig om lag 30 millioner kroner i vitenskapelig utstyr, som er tilgjengelig for begge parter. NTNU og SINTEF samarbeider også om etablering av nye bedrifter. I dag eksisterer det om lag 100 nye bedrifter med 2000 medarbeidere som har sprunget ut av NTNU-SINTEF i perioden 1985–2000.

GEMINI-samarbeidet mellom NTNU og SINTEF er et samarbeid mellom parallelle faggrupper ved institusjonene som ønsker å gå sammen om faglige hovedprioriteringer, for derigjennom å skape større faggrupper med høyere kvalitet enn partene kan klare hver for seg. Ved inngangen til 2005 var det utnevnt ni Gemini-sentre mellom SINTEF og NTNU og ett senter mellom SINTEF og Universitetet i Oslo.

Figur 10.4 SINTEFs inntekter, 2003.

Figur 10.4 SINTEFs inntekter, 2003.

Kilde: SINTEF

10.4 Hva viser instituttgjennomgangen?

Et sentralt utviklingstrekk ved instituttpolitikken fra 1980-årene er organisatorisk fristilling fra staten og reduserte basisbevilgninger, spesielt for de teknisk-industrielle instituttene, jf. tabell 10.1. Målsettingen var å sikre sterkere markedstilknytning og større relevans på den ene siden, og uavhengighet fra myndighetene på den andre. På mange måter har dette vært en vellykket politikk. Instituttene har beholdt sitt gjennomslag i forskningssystemet og bidratt til en internasjonalisering av norsk forskning.

Gjennomgangen som er foretatt, og tidligere evalueringer av instituttene, underbygger at instituttene er et verdifullt element i det norske forskningssystemet, og at de i hovedtrekk oppfyller sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, leverer forskning av god kvalitet og gjennomgående har god kundetilfredshet. Høy grad av gjenkjøp av oppdrag er et uttrykk for dette. Instituttene bidrar også til å skape allianser og nettverk mellom instituttsektor, universitets- og høyskolesektor og bedrifter.

Instituttene, spesielt de teknisk-industrielle og miljøinstituttene, er viktige aktører i det internasjonale forskningssamarbeidet og henter hjem kunnskap og teknologi. Det er imidlertid stor variasjon i omfanget av instituttenes forskningssamarbeid med utenlandske miljøer.

Ifølge Forskningsrådet er det likevel god grunn til å hevde at sektoren samlet ikke har tilstrekkelig konkurransekraft, og at evnen til mer langsiktig kompetanseutvikling er svekket. Dels fordi mange av instituttene ikke er brede og robuste nok faglig og organisatorisk, dels er det en konsekvens av reduserte basisbevilgninger. Forskningsrådet mener likevel at forskningsinstituttene, i samspill med universiteter og høyskoler, næringsliv, forvaltning og offentlig sektor, har kompetanse til å løse en rekke av de utfordringene som Norge står overfor.

NIFU STEP finner at de næringsrettede instituttene 4 spiller en viktig rolle i dagens norske innovasjonssystem, og at instituttenes funksjoner og oppgaver vanskelig kan overlates til andre bedrifter og kunnskapsinstitusjoner uten at dette vil svekke innovasjonssystemets totale evne til å frembringe relevant kompetanse og kunnskap.

Instituttenes muligheter til å fylle rollen som leverandører av forskningstjenester til fremtidig samfunns- og næringsliv og bidra til økt innovasjon og verdiskaping, avhenger imidlertid av at de har tilstrekkelige midler til rådighet for langsiktig kompetanseutvikling. Videre er det nødvendig å forsterke samspillfunksjonen mellom institutter og universiteter og høyskoler for en mer optimal utnyttelse av offentlige ressurser til forskning.

10.4.1 Påstander om den norske instituttsektoren

De siste årene har instituttpolitiske spørsmål vært drøftet gjentatte ganger i ulike fora. Det har vært fremsatt en rekke påstander av til dels kritisk karakter. Den klareste kritikken mot instituttsektoren generelt ble fremmet i Technopolis’ evaluering av Norges forskningsråd 5 . Technopolis hevdet at instituttsektoren var for stor og fragmentert, at den trakk til seg dyktige folk som andre deler av forsknings- og innovasjonssystemet kunne ha bedre bruk for, og at den var en barriere for samarbeid mellom universitetene og næringslivet.

«Instituttsektoren er for stor»

NIFU STEP 6 har vurdert størrelsen på den norske instituttsektoren i forhold til tilsvarende sektor i andre land.

Når man sammenligner størrelsen på «instituttsektoren» i ulike land, så kan man både vurdere den ut fra sektorens størrelse i det nasjonale FoU-systemet, og ut fra mengden forskning som utføres. Strukturen i det enkelte lands forskningssystem er også av betydning ved sammenligninger mellom land. Forsknings- og innovasjonssystemet er ulikt organisert i ulike land. Norge skiller seg ut ved at instituttsektoren utfører en forholdsvis stor andel av den totale forskningen. I Sverige blir hovedtyngden av forskningen utført i næringslivet og ved universiteter og høyskoler, mens Finland har mange statlige forskningsinstitutter. I Danmark består forskningssystemet foruten universitetene av om lag 30 sektorforskningsinstitutter og ti godkjente teknologiske serviceinstitutter (GTS-instituttene) samt forskerparker. Også Nederland har en forholdsvis stor instituttsektor.

Målt ut fra absolutt størrelse (totale FoU-utgifter) ligger den norske instituttsektoren på om lag samme nivå som «instituttsektoren» i Danmark og Finland, og kan ikke sies å være spesielt stor, jf. tabell 10.2. Som andel av totale FoU-utgifter ligger imidlertid Norge med 23 prosent av total forskning utført i instituttsektoren godt over alle de andre landene som er med i NIFUs undersøkelse. Vurdert ut fra dette kriteriet kan det være et visst grunnlag for å hevde at sektoren er stor.

Tabell 10.2 Indikatorer på omfanget av «instituttsektoren» i utvalgte land, 2001.

  Total FoU (mill. euro) Andel av totale FoU-utgifter (prosent) Anslag for offentlig finansiering av FoU i instituttsektoren (prosent)
Norge 689,1 23 61
Danmark 629,3 15 72
Finland 625,9 14 63
Nederland 1 078,0 14 78
Sverige 460,1 4 70
Tyskland 6 968,0 14 92
Østerrike 340,4 10 53

Kilde: NIFU STEP

Ved vurdering av sektorens størrelse må det også tas hensyn til den rollen som instituttene har, til oppdragsmarkedet og evnen til å hevde seg der.

«Instituttene er en barriere for samarbeid mellom universiteter og høyskoler og næringslivet»

Ved evalueringen av Norges forskningsråd hevdet Technopolis at instituttene kan ha hindret koblinger mellom andre aktører i innovasjonssystemet. NIFU STEP har undersøkt denne påstanden i flere utredninger uten å finne belegg for den 7 . Universitetene og høyskolene i Norge samarbeider ikke noe mindre med næringslivet enn det som er vanlig i OECD-området. Undersøkelser tyder også på at universitetsforskere med industrisamarbeid nesten alltid samarbeider med institutter i tillegg, ifølge NIFU STEP.

«Norsk næringsliv forsker så lite fordi instituttene gjør all den anvendte forskningen»

Påstanden springer antakelig ut av de historiske begrunnelsene for opprettelse av instituttene – nemlig at de gjennom sine laboratorier og forskningsressurser særlig skulle hjelpe forskningssvake små og mellomstore bedrifter i forsknings- og utviklingsarbeidet.

Ifølge Statistisk sentralbyrås FoU- og innovasjonsundersøkelse fra 2003 utførte næringslivet internt FoU verdt 13,5 mrd. kroner og kjøpte i tillegg eksterne FoU-tjenester verdt 3,5 mrd. kroner. Undersøkelsen viser at hovedtyngden av næringslivets kjøp av FoU-tjenester skjer fra andre norske foretak, herunder konsulentforetak. Også utenlandske foretak og eget konsern i utlandet er like aktive leverandører av FoU-tjenester til norsk næringsliv som forskningsinstituttene.

Statistikk og annen dokumentasjon synes å understreke følgende forhold:

  • Hovedregelen er at norske foretak kjøper det meste av sine FoU-tjenester fra andre foretak (noe som er «normalt»).

  • Det er de forskningskompetente foretakene, med egen FoU-virksomhet, som står for den alt overveiende delen av næringslivets kjøp av FoU-tjenester fra de norske instituttene.

  • Forskningsinstituttenes bidrag begrenser seg ikke til de tjenester og den forskningsinnsats som er direkte forbundet med de prosjektene de utfører på oppdrag for bedrifter. Utover dette er forskningsinstituttene en viktig kilde til kompetanseheving og kvalitetssikring i bedriftene og et «sted å gå» for å få tilgang til forskningsresultater og medlemskap i faglige kompetansenettverk 8 .

  • I økonomisk omfang utgjør oppdragene fra forskningssvake små og mellomstore bedrifter for de teknisk-industrielle instituttene kun en marginal andel, selv om antall prosjekter er stort og nytten for det enkelte foretak god. Prosjektene er i mindre grad forskning, men enklere assistanse, testing og måling for en lang rekke små og mellomstore bedrifter uten egne laboratorier og muliggjort gjennom instituttenes generelle kompetanse og utstyrsinvesteringer gjennom FoU-prosjektene.

  • I de siste 30 år har næringslivets andel av total FoU-innsats økt fra 30 til 50 prosent. Instituttsektoren synes ikke å ha hemmet næringslivets vekst.

Det finnes således neppe grunnlag for å hevde at næringslivets lave FoU-innsats skyldes instituttene.

10.5 Utfordringer i instituttpolitikken

I St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille fastslo den daværende regjering at det vil være et overordnet mål å sikre en sterk og levedyktig instituttsektor som kan betjene næringsliv og offentlig sektor. Regjeringen mener at denne overordnede målsettingen for instituttpolitikken skal ligge fast. I tillegg må instituttpolitikken få en sterkere internasjonal dimensjon og forankring.

Regjeringens målsetting med gjennomgangen av instituttsektoren og vurderingen av virkemidlene overfor sektoren er å legge grunnlag for en politikk som kan bidra til at det samlede norske forskningssystemet har en organisering, funksjonsmåte og finansiering som fremmer kvalitet, relevans og produktivitet på høyt internasjonalt nivå og samtidig er tilpasset norske samfunns- og næringsinteresser.

Instituttgjennomgangen og innspillene fra ulike aktører har avdekket følgende problemer og utfordringer som må vurderes ved utformingen av instituttpolitikken:

  1. Instituttenes rammebetingelser må gi rom for fornyelse og oppbygging av langsiktig, strategisk kompetanse slik at de kan møte endrede behov i samfunns- og næringsliv og hevde seg i den økende internasjonale konkurransen.

  2. Instituttene må gis anledning til å videreutvikle seg innenfor et helhetlig FoU-system der virkemidlene stimulerer til styrket samspill mellom universiteter og høyskoler og instituttene.

  3. De økonomiske virkemidlene må ha en utforming som fremmer kvalitet og relevans. Forskningsrådets strategiske ansvar for instituttsektoren må tydeliggjøres og styrkes, og rådet må få nødvendig handlingsrom for å ivareta sitt ansvar.

Hovedtyngden av instituttene er organisert som selvstendige juridiske enheter med ansvar for sin egen utvikling. Instituttene har stor frihet og konkurrerer om oppdrag og offentlige midler. Departementene verken kan eller bør detaljstyre instituttenes virksomhet. Staten kan likevel ved utforming og bruk av virkemidler påvirke utviklingen i instituttene og strukturen i FoU-systemet og hvilket samspill som etableres mellom institusjonene.

10.6 Instituttenes langsiktige kompetanseoppbygging og internasjonale konkurransedyktighet

10.6.1 Langsiktig kompetanseoppbygging

En nødvendig forutsetning for at instituttene skal fylle sin rolle som leverandør av anvendt forskning, er at instituttene gis anledning til å videreutvikle sin kompetanse og bygge opp relevant strategisk kunnskap for fremtidig konkurransedyktighet. Det er særlig instituttenes basisbevilgninger som kan brukes til langsiktig kompetanseoppbygging.

Markedsfokus og kundeorientering er en styrke ved norsk instituttsektor, og har bidratt til den suksessen som spesielt en del av de teknisk-industrielle og miljøinstituttene har hatt i internasjonal konkurranse, og til fornøyde oppdragsgivere. For mange av instituttene er imidlertid innslaget av oppdrag med lite FoU-innhold stort. Dette, sammen med et lavt nivå på basisbevilgningene, påvirker instituttenes faglige kvalitet og konkurransedyktighet, og kan på sikt redusere instituttenes mulighet for å bidra til innovasjon både i næringsliv og offentlig sektor.

Brukerstyrt forskning spiller en viktig rolle for de teknisk-industrielle instituttene. Instituttene har imidlertid problemer med å fremstå som attraktive samarbeidspartnere for bedrifter som faller utenfor etablerte bransjer og teknologier, og som har lav betalingsevne.

De teknisk-industrielle instituttene opererer i stor grad på et internasjonalt marked og er sårbare for internasjonale konjunktursvingninger. De trenger rammebetingelser som sikrer langsiktig kompetanseutvikling, fornyelse og konkurransedyktighet i et internasjonalt oppdragsmarked.

Primærnæringsinstituttene betjener bransjer med til dels lav FoU-intensitet. En viktig utfordring er å sikre at primærnæringene har tilgang på den forskningskompetansen som er nødvendig for videreutvikling av næringene, at forskningen gjennomføres på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte og bidrar aktivt til innovasjon og verdiskaping i sektoren. For å få til dette må forskningsinstituttene ha tilstrekkelige midler til langsiktig kompetanseutvikling. Offentlig finansiert oppdragsforskning er også nødvendig for å drive frem ny kunnskap for næringer som ellers ville underfinansiere forskning og gå glipp av viktige konkurransefortrinn. Forskningen innenfor de to primærnæringssektorene landbruk og fiske er fragmentert og utføres av mange og til dels små aktører. Forskningen krever betydelig infrastruktur som er kostbar å etablere og drifte. Finansieringen av instituttene er i det alt vesentlige offentlig. Utviklingen innenfor forskningen går raskt, og det er behov for bedre samhandling for å befeste og videreutvikle Norges sterke forskningsfaglige posisjon på disse sentrale områdene. Det er et viktig mål at Norge skal hevde seg i den internasjonale konkurransen. Fiskeri- og kystministeren og landbruks- og matministeren nedsatte i august 2003 en styringsgruppe som skulle se på mulighetene for mer synergi og bedre arbeidsdeling mellom instituttene innenfor primærnæringene. På bakgrunn av forslag fra denne styringsgruppen vil Regjeringen foreslå en omstrukturering av de såkalte blå-grønne forskningsinstituttene. Det vises til omtale i kap. 10.6.3 samt i stortingsmelding om marin næringsutvikling. Regjeringen vil komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett 2005 og i statsbudsjettet for 2006.

Den høye internasjonale aktiviteten ved miljøinstituttene er et kvalitetsstempel i forhold til den nasjonale rollen disse instituttene har, og bidrar til å skape faglig tyngde i internasjonale forhandlinger der norske interesser knyttet til miljø og naturressurser blir berørt. Utfordringene for miljøinstituttene er å oppnå sterkere samarbeid mellom instituttene, særlig omkring sektorovergripende, langsiktige miljøutfordringer. Utfordringer ligger også i alliansebygging med andre forskningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt.

De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene arbeider med en rekke problemstillinger knyttet til sysselsetting og arbeidsliv, velferd og sosiale forhold, forbruk, utdanning og forskning, internasjonale spørsmål og samferdsel. En viktig utfordring for de samfunnsvitenskapelige instituttene er å skape robuste forskningsmiljøer som både har faglig tyngde, bredde og spisskompetanse, og som kan hevde seg i et marked med økt nasjonal og internasjonal konkurranse.

Utfordringen for de regionale instituttene er å bidra i sterkere grad til innovasjon, verdiskaping og regional utvikling.

Basisbevilgningen, og dermed avhengigheten av et oppdragsmarked, varierer både mellom de ulike instituttgruppene og innenfor hver gruppe, jf. tabell 10.1.

I figur 10.5 9 er de «næringsrettede» instituttene plassert inn langs følgende dimensjoner: Den vertikale aksen viser FoU- og oppdragsinntekter fra det offentlige som andel av instituttenes totale inntekter. Den horisontale aksen viser basis- og generelle bevilgninger som andel av totale inntekter. Størrelsen på sirklene viser størrelsen av de enkelte instituttene målt som antall årsverk totalt.

Figur 10.5 Finansielle rammevilkår ved primærnæringsinstituttene,
 miljøinstituttene, regionale forskningsinstitutter og de
 teknisk-industrielle instituttene.

Figur 10.5 Finansielle rammevilkår ved primærnæringsinstituttene, miljøinstituttene, regionale forskningsinstitutter og de teknisk-industrielle instituttene.

Kilde: NIFU STEP

Jo nærmere man kommer langs den diagonale linjen, desto større er andelen av den inntekten som finansieres via det offentlige (inklusive Forskningsrådet). Figuren viser først og fremst en markert forskjell i finansieringsstruktur mellom primærnæringsinstituttene og de teknisk-industrielle instituttene.

De nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene er ikke plottet inn i diagrammet. De samfunnsvitenskapelige instituttene som er knyttet opp mot forvaltningen og som er direkte finansiert fra departementene, ville plassert seg tett opp under diagonalen i samme område som primærnæringsinstituttene, mens instituttene som er finansiert via Forskningsrådet, ville plassert seg i samme område som miljøinstituttene/Norsk institutt for by- og regionforskning/Nordlandsforskning.

10.6.2 Internasjonal konkurransekraft

Forskningsmarkedet blir stadig mer internasjonalt. Globaliseringen fører til økt konkurranse mellom landene når det gjelder å trekke til seg gode forskningsmiljøer, sikre solide nettverk og sørge for kompetanseoverføring mellom næringsliv og forskningsmiljøer. Dette gir nye utfordringer for de norske forskningsinstituttene.

Kvaliteten på det faglige arbeidet er avgjørende for om man lykkes internasjonalt. Faglig kvalitet er igjen avhengig av mange faktorer der bl.a. interessante prosjekter, faglig kompetent personale, tilgang til frie midler, god tilgang på infrastruktur og samarbeidsrelasjonene med andre institusjoner er sentrale. Instituttene må styrke sin posisjon på det internasjonale markedet gjennom økt kvalitet, kompetanse og samarbeid gjennom strategiske allianser.

De norske forskningsinstituttene har ulike faglige forutsetninger for å delta internasjonalt, og de økonomiske rammebetingelsene varierer også mellom de ulike instituttgruppene, jf. tabell 10.1. Særlig de teknisk-industrielle instituttene har en høy andel oppdragsfinansiering. Finansieringsmodellen som er valgt for de norske instituttene, bygger i stor grad på konkurranse om prosjekter og i mindre grad på tildelinger av basisbevilgninger. Den norske modellen skiller seg således relativt klart fra modeller andre land benytter. De norske instituttene er blitt vant til å håndtere konkurransemessige vilkår for FoU, noe som er en styrke i internasjonal konkurranse om oppdrag. Den norske modellen tvinger også frem en nærmere kontakt med brukere og andre finansieringskilder, noe som bidrar til økt brukerrelevans av forskningen.

NIFU STEP 10 har gitt en vurdering og sammenligning av rammevilkårene til norske og utenlandske institutter. Generelt viser FoU-statistikken at offentlig finansiering av FoU utført i offentlig sektor varierer betydelig mellom landene, og at den har blitt redusert i flere land i løpet av de siste ti årene. Anslag for offentlige bevilgninger til forskningsinstitutter viser at norske institutter mottar en lavere andel offentlige bevilgninger (basisbevilgninger samt bevilgninger fra programmer tildelt ut fra konkurranse) enn institutter i Danmark, Nederland, Sverige og Tyskland, men omtrent samme andel som finske institutter, jf. tabell 10.2. De teknisk-industrielle instituttene skiller seg ut ved å ha en lavere andel offentlige bevilgninger enn gjennomsnittet for den norske instituttsektoren.

NIFU STEP konkluderer med at «hvis man ønsker at disse (de teknisk-industrielle) instituttene skal spille en sterkere rolle i det norske FoU- og innovasjonssystemet og samtidig ha en evne til å hevde seg internasjonalt, bør man vurdere om ikke disse trenger en endring i de økonomiske rammevilkårene i retning av en større andel basisbevilgning».

Norges forskningsråd har i sitt innspill til arbeidet med denne instituttgjennomgangen foreslått å øke de offentlige bevilgningene til instituttsektoren og at «økningen først og fremst brukes til å styrke forskning og langsiktig kompetanseoppbygging i de mest konkurranseutsatte instituttene for å øke kvalitet, endringsevne og evne til å medvirke til innovasjon på en internasjonal arena».

Den nye ordningen med nasjonal medfinansiering av EU-prosjekter som er innført i 2004, kan betraktes som en slags resultatbasert grunnbevilgning. Gjennom statsbudsjettet for 2005 er denne ordningen forlenget innenfor en fordoblet økonomisk ramme. Dette gir en betydelig økning i de offentlige basisbevilgningene til de institutter som får innvilget EU-prosjekter, og derigjennom økt konkurransekraft.

Boks 10.42 Nasjonal medfinansiering av prosjekter i EUs 6. rammeprogram

Norges forskningsråd etablerte i 2004 en ordning med nasjonal medfinansiering av forskningsinstitutters deltakelse i prosjekter i EUs 6. rammeprogram. Formålet med ordningen er å gjøre norske forskningsinstitutter konkurransedyktige og attraktive som deltakere i EU-prosjekter gjennom å sikre bedre finansiering. Støttenivået er begrenset oppad til 25 prosent av kostnadene i forbindelse med prosjektdeltakelse. Denne grensen er satt for at konkurransereglene overholdes og EU-bidraget ikke avkortes. Medfinansieringen innvilges som regel automatisk og uten en ny norsk vurdering. Dette er mulig fordi EUs evaluering av prosjektene ivaretar kravene både til kvalitet og til deltakernes evne til å gjennomføre prosjektene.

Støtteordningen gjelder foreløpig for samarbeidsformene «integrerte prosjekter» (Integrated Projects) og «strategiske forskningsprosjekter» (Strategic Research Projects). Forskningsrådet vurderer en utvidelse av ordningen til også å omfatte nettverkssamarbeid (Networks of Excellence). Prosjekter som organiseres gjennom universiteter og høyskoler eller randsoneinstitusjoner, kan ikke søke om finansiering gjennom ordningen.

Midler fra Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet finansierer støtteordningen.

10.6.3 Vurderinger

For å opprettholde fremtidig konkurransekraft og innovasjonsevne i norsk næringsliv mener Regjeringen det er nødvendig å videreutvikle de næringsrettede instituttene slik at de blir mer konkurransedyktige både nasjonalt og internasjonalt. Instituttene skal bidra både til teknologisk fornyelse i det eksisterende næringslivet og til utvikling av nytt næringsliv. De har også en viktig rolle å ivareta som internasjonaliseringsagenter.

Regjeringen mener derfor at basisbevilgningene til de internasjonalt mest konkurranseutsatte instituttene bør økes. En slik økning må komme i tillegg til ordningen med nasjonal medfinansiering av EU-prosjekter som er beskrevet ovenfor.

Etter Regjeringens mening bør økningen i første omgang gå til de teknisk-industrielle instituttene og miljøinstituttene. Disse instituttene arbeider også primært innenfor naturvitenskap og teknologi, som Regjeringen vil prioritere i årene som kommer, jf. kap. 2.6. Økningen i basisbevilgningene kan også anvendes til en strukturell tilpasning for å legge til rette for samarbeid innenfor større og mer konkurransekraftige enheter; for eksempel kan det vurderes om deler av økningen kan benyttes for å stimulere til økt samarbeid knyttet til det nye miljøforskningssenteret i Gaustadbekkdalen, både mellom instituttene i «Miljøalliansen» og i forhold til Universitetet i Oslo.

Økte basisbevilgninger og videreutvikling av ordningen med nasjonal tilleggsfinansiering av EU-prosjekter vil medvirke til at de norske instituttene står bedre rustet på den internasjonale konkurransearenaen. I samråd med Forskningsrådet vil Utdannings- og forskningsdepartementet også vurdere å øke bevilgningene til posisjonerings- og promoteringstiltak, slik at flere miljøer skal kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen.

Samfunnsvitenskapelig forskning har også i instituttsektoren hatt en langt sterkere vekst enn områdene matematikk/naturvitenskap og teknologi i perioden 1993–2003, både målt i antall kroner og i prosent, jf. tabell 10.3. Nøkkeltallene fra Forskningsrådet viser også at de nasjonale samfunnsvitenskapelige instituttene har hatt en viss vekst i perioden 1997 til 2003, både i basisbevilgninger, prosjektinntekter fra Forskningsrådet og i totale inntekter. Sammenlignet med noen av de andre instituttgruppene har de nå en forholdsvis høy basisbevilgning, men det er til dels store forskjeller mellom de instituttene som finansieres direkte fra departementene, og de som får sin basisbevilgning kanalisert gjennom Forskningsrådet. Det vises for øvrig til kap. 10.8, der det er foreslått en gjennomgang av samfunnsvitenskapelige institutter.

Tabell 10.3 Driftsutgifter til FoU i instituttsektoren etter fag. Faste 2001-priser (mill. kroner).

  1993 1995 1997 1999 2001 2003
Humaniora 104 161 155 159 180 157
Medisin 362 404 419 330 346 383
Samfunnsvit. 847 892 910 928 940 1 071
Teknologi 2 390 2 191 2 112 2 014 1 941 2 054
Mat.-nat. 1 693 1 034 1 041 988 1 101 1 213
Landbruk mv. 541 896 873 753 831 935
Realfag totalt 4 625 4 122 4 026 3 755 3 872 4 202
Totalt 5 937 5 578 5 511 5 172 5 337 5 814

De regionale forskningsmiljøene er relativt små og har en bred faglig orientering med hovedvekt på samfunnsvitenskapelig og næringsrettet forskning med utgangspunkt i regionalt næringsliv. Regjeringen mener at dette er verdifulle forskningsmiljøer, både som alternativ til de større miljøene i universitetsbyene, og i kraft av den kunnskapen de bygger opp om samfunnsforhold i landsdelen. Regjeringen vil legge til rette for at disse miljøene videreutvikles. Regjeringen ser den tilnærmingen som nå skjer organisatorisk mellom de regionale instituttene og de statlige høyskolene, som ønskelig og nødvendig for å kunne etablere slagkraftige regionale kunnskapsmiljøer, jf. omtale i kap. 10.7. Regjeringen vil styrke de forskningsprogrammene som er særlig rettet mot de regionale forskningsmiljøene. Ved utforming av finansielle virkemidler rettet mot statlige høyskoler og regionale forskningsinstitutter skal Forskningsrådet legge til rette for å stimulere til økt samarbeid mellom høyskolene og instituttene.

Basisbevilgningene til de regionale forskningsinstituttene over Nærings- og handelsdepartementets budsjett vil i større grad rettes inn mot å styrke instituttmiljøenes rolle i, og bidrag til, regional næringsutvikling.

Som nevnt i kap. 10.6.1, vil Regjeringen foreslå en omstrukturering av forskningsinstituttene innenfor blå-grønn sektor. Regjeringen mener at et holdingselskap med datterselskaper vil gi muligheter for å utnytte synergier mellom instituttene i blå-grønn sektor, samt sikre ønskelig arbeids- og ansvarsdeling. Regjeringen vil foreslå at holdingselskapet organiseres med hovedkontor i Tromsø og datterselskaper i Bergen og Ås. Selskapene skal dannes ut fra Akvaforsk as, Fiskeriforskning as, Matforsk as, Norconserv as, samt relevant næringsaktivitet som skilles ut fra Havforskningsinstituttet, fra Nasjonalt institutt for ernæring og sjømatforskning og Veterinærinstituttet. Det skal være opp til selskapets organer å organisere den interne forskningsaktiviteten. Dagens institutter samarbeider nært med universiteter og høyskoler, og dette samarbeidet skal opprettholdes og videreutvikles.

10.7 Styrking av samarbeidet mellom forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler

Regjeringens overordnede målsetting er å oppnå et forsknings- og innovasjonssystem med kvalitet, relevans og produktivitet på høyt internasjonalt nivå. Systemet skal samtidig være tilpasset norske samfunns- og næringsinteresser. En viktig utfordring er å gi forskingsinstituttene anledning til å videreutvikle sin kvalitet og kompetanse gjennom et styrket samspill med universiteter og høyskoler. Tilsvarende kan universiteter og høyskoler utnytte den kompetansen som instituttene har når det gjelder kontakt med næringslivet og offentlig sektor.

10.7.1 Samarbeidet i dag

Gjennom mange år har det vært et utstrakt samarbeid mellom instituttene og universiteter og høyskoler. Samarbeidet spenner over hele registeret fra samarbeid mellom enkeltforskere om konkrete prosjekter, via mer formalisert samarbeid om forskning, undervisning og veiledning, II-er-stillinger, styredeltakelse og eierrelasjoner. Det meste av samarbeidet mellom universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren er faglig motivert. Universitets- og høyskolesektorens grunnforskningskompetanse komplementerer instituttsektorens anvendte forskningsaktiviteter på mange områder. Samarbeid mellom de to sektorene gir økt gjennomslagskraft for norsk forskning internasjonalt, bedre kvalitet, mer tverrfaglighet og tyngre og mer sammensatte forskningsmiljøer.

Instituttene tar gjennom sin bidrags- og oppdragsforskning et visst ansvar for forskerrekrutteringen. Tilsatte ved instituttene er veiledere for hovedfagsstudenter og for doktorgradsstudenter. Instituttilsatte underviser også i regulære emner ved universitetene og høyskolene. Vitenskapelig personale ved universiteter og høyskoler deltar i instituttenes prosjekter. Samarbeidet mellom universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren bidrar til rekruttering og utveksling av dyktige kandidater mellom de to sektorene og må ansees for å være et gode. Det tilfører ekstern ekspertise og kompetanse som beriker og gjør utdanningene mer relevante. Forskningsinstituttene og universitetene og høyskolene har også et utstrakt samarbeid om felles investeringer og bruk av vitenskapelig utstyr, laboratorier, databaser, registre og annen infrastruktur for forskning.

Tabell 10.4 gjengir en del utvalgte nøkkeltall for samarbeid mellom de to sektorene. Den viser spesielt at instituttene har en viktig rolle i forskerrekrutteringen.

Tabell 10.4 Nøkkeltall for samarbeid mellom forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler, 2003.

  Forskere ved instituttet med bistilling i UoH (årsverk) Forskere ved UoH med bistilling i institutt (årsverk) Avlagte doktorgrader der instituttet har bidratt med veiledning Antall hovedfags- og diplomstudenter med arbeidsplass ved institutt Antall veiledere for hovedfags- og doktorgradskandidater Antall doktorgradsstipendiater med arbeidsplass ved institutt
Miljøinstitutter 1,2 5,1 4 33 50 27
Primærnæringsinstitutter 8,7 5,9 31 139 198 157
Nasjonale samfunnsvitenskapelige institutter 4,7 22,8 18 98 140 74
Teknisk-industrielle institutter 19,1 46,2 46 232 238 150
Regionale institutter 7,2 12,1 3 6 16 25
Totalt 39,0 89,1 103 503 633 436

Kilde: Norges forskningsråd

NIFU STEPs utredning om de næringsrettede instituttenes rolle i innovasjonssystemet viser at 57 prosent av de vitenskapelige publikasjonene fra de næringsrettede instituttene i perioden 1999–2002 var forfattet sammen med forskere fra universiteter og høyskoler.

Samtlige av de berørte universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene gir utrykk for at det nåværende samarbeidet mellom universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren fungerer bra, men at det er rom for forbedringer.

Universitets- og høyskoleloven gir institusjonene anledning til å etablere nye selskaper for oppdragsforskning i randsonen eller til å kjøpe seg inn i eksisterende selskaper. De siste årene har det vært en betydelig aktivitet med sikte på å etablere nye selskaper eller kjøpe seg inn i eksisterende selskaper.

Både Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø har utviklet konsernmodeller for å ivareta oppdragsforskningen. Universitetet i Bergen kontrollerer et konsern som inkluderer blant annet Unifob AS og Christian Michelsen Research AS, se figur 10.6. Universitetet i Tromsø kontrollerer NORUT-gruppen; se figur 10.7. Andre universiteter og vitenskapelige høyskoler har valgt andre løsninger basert mer på avtaler og forpliktende allianser.

Mange statlige høyskoler og regionale forskningsinstitutter har kommet frem til, eller er i ferd med å utvikle, ordninger med sikte på sammenslåing eller samordning av oppdragsforskningen. Det er nå kun to regioner med et regionalt forskningsinstitutt der det ikke er etablert, eller satt i gang prosesser med sikte på å etablere, felles selskaper for oppdragsforskning. 11 Bakgrunnen for den sterke økningen i antall formaliserte samarbeidsløsninger går flere år tilbake i tid. På regionalt plan er løsningene delvis motivert av den svake økonomien til de regionale instituttene.

Det som kjennetegner alle prosessene, er at universitetene og høyskolene etablerer et mer formelt og institusjonelt forankret samarbeid med forskningsinstitutter. I flere tilfeller dreier det seg om delt eierskap i aksjeselskaper. I tillegg til selskapsformen ser vi også utvikling av formelle allianser og/eller samarbeid om strategiutvikling når det gjelder oppdragsforskning.

Figur 10.6 Organisasjonskart UNIFOB A/S.

Figur 10.6 Organisasjonskart UNIFOB A/S.

Figur 10.7 Organisasjonskart NORUT.

Figur 10.7 Organisasjonskart NORUT.

10.7.2 Utfordring

Fra flere av aktørene innenfor instituttsektoren er det uttrykt bekymring for at universiteters og høyskolers adgang til å etablere egne selskaper for oppdragsvirksomhet kan medføre en uheldig fragmentering av FoU-systemet og unødvendig konkurranse om små midler.

Utdannings- og forskningsdepartementet ser det som viktig at universitets- og høyskolesektoren i sterkere grad samarbeider med samfunns- og næringsliv. Det ligger et betydelig potensial for universiteter og høyskoler til å øke sine eksterne inntekter gjennom økt oppdrags- og bidragsforskning, samtidig som sterkere bånd til eksterne aktører kan være faglig berikende. Formålet skal være å styrke kjernevirksomheten ved universiteter og høyskoler gjennom økt kontakt med eksterne miljøer. Næringslivet kan ha interesse av å gi direkte økonomisk støtte til forskningsmiljøer i universitets- og høyskolesektoren. Det er imidlertid viktig at kortsiktig oppdragsforskning ikke går på bekostning av den langsiktige grunnforskningen ved universiteter og høyskoler.

Departementet legger vekt på at det nye lov- og regelverket for universitets- og høyskoleinstitusjonene gjør det enklere å utvikle formelle og uformelle samarbeidsinstitusjoner og skape gode allianser mellom universiteter og høyskoler og den eksisterende instituttsektoren der en utnytter de ulike institusjonenes styrke. Dagens instituttsektor har høy grad av profesjonalitet i oppdragsforskningen når det gjelder kontraktsfestede prosjekter med definerte mål og tidsrammer. Universiteter og høyskoler bør derfor søke samarbeid med dagens institutter i arbeidet med å øke sine eksterne inntekter der det ligger til rette for det, fremfor å etablere nye institutter.

Fra instituttsektoren er det kommet påstander om visse konkurransemessige problemer knyttet til finansiering av eksterne oppdrag ved universiteter og høyskoler. Det er fastsatt et eget reglement for forvaltning av eksternt finansiert virksomhet ved universiteter og høyskoler, jf. rundskriv F-35–02. I dette reglementet er det bl.a. fastsatt at eksterne oppdragsgivere skal dekke alle direkte og indirekte kostnader som oppdraget fører med seg. Dersom det ikke er mulig å oppnå full kostnadsdekning fra oppdragsgiver, kan institusjonen i det enkelte tilfelle vurdere om prosjektet har slik faglig nytte at det kan åpnes for delfinansiering fra institusjonens side. Institusjonen kan imidlertid ikke subsidiere prosjekter av egen grunnbevilgning der dette kan føre til konkurransevridning i forhold til andre aktører som leverer tilsvarende tjenester. Institusjonene må i det enkelte tilfelle avklare hvordan de skal håndtere fullfinansieringskravet, slik at det ikke skjer utilsiktet subsidiering av den eksternt finansierte virksomheten fra institusjonenes grunnbevilgning. Utdannings- og forskningsdepartementet viser her til reglementet og legger til grunn at institusjonene følger dette, slik at konkurransevridning ikke oppstår.

Både fra instituttsektoren og fra flere universiteter og høyskoler hevdes det at det nye finansieringssystemet for universiteter og høyskoler som ble innført i 2003, fungerer som et hinder for samarbeid mellom de to sektorene. Det er spesielt indikatoren for eksterne inntekter i forskningskomponenten for de statlige høyskolene som hevdes å gi slike virkninger. Utfordringen vil derfor være å utforme indikatorer som ikke virker hemmende på samarbeidet mellom universitetene og høyskolene og instituttene.

Finansieringssystemet bygger delvis på indikatorer som måler resultater av aktiviteten, samt noen som måler innsatsfaktorer. Som i ethvert system med resultatindikatorer må man avgrense systemet slik at det bare er aktiviteten i universiteter og høyskoler som blir målt. I motsatt fall ville systemet kunne gi et incentiv for kreativ organisering og «samarbeid» for å omfavne så mye som mulig av aktiviteten i opplandet omkring universitetet/høyskolen.

10.7.3 Vurderinger

Regjeringen ønsker mer samarbeid og bedre samspill mellom instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren. Dette vil gi mer robuste og kvalitativt bedre forskningsmiljøer i begge sektorer, som kan opptre med større faglig tyngde internasjonalt. Regjeringen støtter derfor den utviklingen som er i gang med sikte på samordning av oppdragsforskningen i universitets- og høyskolesektoren og forskningen i instituttsektoren både på nasjonalt og regionalt nivå, og vil legge til rette for at denne utviklingen kan fortsette. Regjeringen vil også legge forholdene til rette for at det gode samarbeidet om undervisning og veiledning kan fortsette og utvikles videre.

Universitetene og høyskolene har frihet til å organisere eksternt finansiert virksomhet internt ved institusjonen eller eksternt i egne rettssubjekter. Hvis denne friheten benyttes til å etablere egne selskaper for oppdragsvirksomhet, kan det medføre en ytterligere fragmentering av FoU-systemet. Regjeringen mener at dette vil være uheldig og bør unngås. Også universiteter og høyskoler har et ansvar i så måte.

For å unngå ytterligere fragmentering og uheldig konkurranse bør universitetene og høyskolene vurdere om samarbeid med eksisterende forskningsinstitutter kan være et bedre alternativ før de eventuelt oppretter egne, konkurrerende institutter. Utdannings- og forskningsdepartementet vil innarbeide bestemmelse om dette i reglementet for eksternfinansiert virksomhet (randsonereglementet).

Regjeringen mener at resultatindikatorer fortsatt skal være en sentral komponent i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler, jf. kap. 9.2. Av praktiske grunner er det nødvendig å avgrense systemet slik at det bare er aktiviteten i selve institusjonene som blir målt og som gir uttelling. Indikatoren for eksterne inntekter vil bli fjernet fra forskningskomponenten i det oppdaterte, enhetlige finansieringssystemet for universiteter og høyskoler som nå blir utviklet.

Forskningsrådet vil bli pålagt å utarbeide et forslag til nytt finansieringssystem for basisbevilgninger til instituttsektoren, jf. kap. 10.9. I begge disse prosessene skal hensynet til samarbeid mellom de to sektorene være sentralt. Utvikling av indikatorer og innhenting av grunnlagsdata vil så langt som mulig bli samordnet mellom de to sektorene.

10.8 Forskningsrådets strategiske ansvar

10.8.1 Det strategiske ansvaret til Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er gjennom sine vedtekter tillagt et strategisk ansvar for instituttsektoren. Det viktigste instrumentet som Forskningsrådet har for å utøve dette ansvaret, er tildeling av basisbevilgninger.

Hovedmønsteret for tildeling av basisbevilgning til de 61 instituttene som omfattes av de statlige retningslinjene for finansiering av forskningsinstitutter, er at bevilgningene kanaliseres gjennom Norges forskningsråd. Unntaket fra dette er bevilgninger til ni statlige institutter som er tillagt dels betydelige forskningsbaserte forvaltningsoppgaver. Eksempel på slike institutter er Forsvarets forskningsinstitutt og Havforskningsinstituttet. Tildelingsregimet er ytterligere fragmentert ved at for eksempel basisbevilgningene til gruppen nasjonale samfunnsvitenskapelige institutter kommer fra sju ulike departementer, der fire av disse tildeler bevilgningene direkte til instituttene utenom Forskningsrådet. Det er også eksempel på at flere departementer finansierer samme institutt, og at noen departementer gir detaljerte føringer for rådets tildeling av basisbevilgninger. Systemet legger ikke til rette for at Forskningsrådet kan utøve sitt strategiske ansvar på en helhetlig og god måte. Ved Technopolis’ evaluering av Norges forskningsråd ble det da også påpekt at rådet ikke var gitt rom for å ivareta sitt strategiske ansvar for sektoren.

10.8.2 Vurderinger

Regjeringen mener at Forskningsrådets strategiske rolle og ansvar for instituttsektoren må tydeliggjøres og styrkes. Det bør være samsvar mellom det formelle ansvaret og mulighetene for å ivareta dette ansvaret gjennom konkrete virkemidler. Som hovedprinsipp bør samtlige basisbevilgninger kanaliseres gjennom Forskningsrådet. Unntaket er bevilgninger til forskningsinstitutter som hovedsakelig utfører forvaltningsrettet forskning, og der sektordepartementet av ulike grunner har et direkte styringsbehov overfor vedkommende institutt. Regjeringen vil legge vekt på å finne frem til styringsformer overfor disse instituttene som ivaretar instituttenes faglige uavhengighet.

Midler som kanaliseres gjennom Forskningsrådet, skal gi merverdi for forskningen i form av høy kvalitet, samarbeid og god arbeidsdeling. Forskningsrådet skal, gjennom tildeling av basisbevilgninger, bidra til langsiktig kompetanseheving og faglig fornyelse på nasjonalt viktige områder, og sørge for at de øvrige virkemidlene gir en konkurransearena for dynamikk og videreutvikling av kvalitet og relevans. Det strategiske ansvaret må også innebære å utforme sektorovergripende, tverrfaglige satsinger, samarbeid og arbeidsdeling mellom instituttene og samarbeid mellom institutter og universitetene og høyskolene.

Fra 1. januar 2006 vil Regjeringen kanalisere basisbevilgningene til Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) gjennom Norges forskningsråd. For de andre instituttene som i dag får sine basisbevilgninger direkte fra departementene (Forsvarets forskningsinstitutt, Havforskningsinstituttet, Institutt for forsvarsstudier, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Statens institutt for forbruksforskning, Statens institutt for rusmiddelforskning og Statens arbeidsmiljøinstitutt) må det vurderes i det enkelte tilfelle om basisbevilgningen skal kanaliseres via Forskningsrådet eller direkte til instituttet fra departementet. Velges direkte finansiering, bør vedkommende institutt «løftes ut av» virkeområdet for de statlige retningslinjene og fra Forskningsrådets strategiske ansvarsområde. Forskningsrådet bør likevel ha en rådgivende rolle overfor departementene i spørsmål som berører disse instituttene, og instituttene kan søke om støtte til prosjekter innenfor Forskningsrådets programmer.

Med virkning fra 1. januar 2005 har STAMI fått unntak fra bevilgningsreglementets § 4 og er omdannet til forvaltningsorgan med særskilte fullmakter (nettobudsjettert). STAMI og SIRUS er nasjonale kompetansesentre med fokus på langsiktig forskning, forvaltningsnære funksjoner og med begrensede muligheter for markedsfinansiering. Ut fra dette vil Regjeringen ikke endre tildelingsregimet overfor disse instituttene.

Havforskningsinstituttet (HI) har hovedtyngden av sin virksomhet rettet mot ulike deler av fiskeri- og miljøforvaltningen. Denne profilen vil bli ytterligere forsterket med Regjeringens forslag til omstrukturering av de blå-grønne forskningsinstituttene. Forslaget forutsetter at den forvaltningsrettede forskningen skal skilles ut fra den næringsrettede forskningen. Fiskeri- og kystdepartementet og Landsbruks- og matdepartementet vil sette ned et utvalg som skal gi konkrete anbefalinger om dette skillet for de berørte forvaltningsinstituttene. Det synes dermed naturlig at HI fortsatt finansieres med bevilgninger direkte fra forvaltningsdepartementet. Det samme vil være tilfellet for Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, som har hovedtyngden av sin virksomhet innenfor såkalt forvaltningsstøtte.

Barne- og familiedepartementet har bedt Norges forskningsråd gjennomføre en evaluering av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Etter at en slik evaluering er foretatt, vil Regjeringen vurdere organisasjonsformen og tildelingsregimet for dette instituttet.

I St.meld. nr. 42 (2003–2004) Den videre modernisering av Forsvaret i perioden 2005–2008 sa Regjeringen at opplegget med basisfinansiering, strategiske instituttprogrammer og oppdragsfinansiering som tilføres Forsvarets forskningsinstitutt, skal videreføres, og at instituttets tilknytningsform er hensiktsmessig. Det er derfor ikke aktuelt å endre FFIs tildelingsregime.

I likhet med instituttsektoren generelt er strukturen på det samfunnsvitenskapelige området i høy grad historisk betinget. Opp gjennom årene har det skjedd både restruktureringer og nyetableringer av samfunnsvitenskapelige institutter. Mange av instituttene arbeider i dag primært med handlingsrettet forskning knyttet til ulike politikkområder. Selv om arbeidsdelingen ikke er skarp, har de fleste av de nasjonale instituttene en spesialisering mot et politikkfelt. Flere av instituttene arbeider således på forskningsfeltene utenriks- og sikkerhetspolitikk eller med forskning på arbeidsliv og ulike velferds- og sosialpolitiske spørsmål. Selv om det kan være fellesnevnere i forskningsområder og problemstillinger, har instituttene som oftest ulik innfallsvinkel og tilnærming.

Forskningsrådet har siden 1993 gjennomført en rekke evalueringer som har omfattet og/eller har betydning for de samfunnsvitenskapelige instituttene. For noen av instituttene er det lenge siden evalueringen ble gjennomført, mens andre ikke har vært evaluert i perioden.

Det bør være et mål at de samfunnsvitenskapelige instituttene er robuste forskningsmiljøer med høy kvalitet, har kompetanse som ivaretar sentrale brukeres behov, og at de er internasjonalt konkurransedyktige. Regjeringen mener det er nødvendig å få frem nye vurderinger av hvordan disse instituttene nå står seg, og vil derfor be Norges forskningsråd om å foreta en gjennomgang i første omgang avgrenset til instituttene innenfor områdene utenriks- og sikkerhetspolitikk og arbeids- og sosialpolitikk. Gjennomgangen skal også foreslå tiltak der den identifiserer forbedringspotensial.

10.9 Utforming av økonomiske virkemidler

Forskningsrådet har til nå som hovedregel tildelt grunnbevilgninger til de ulike instituttene ut fra historiske fakta og skjønn innenfor de årlige budsjettrammene og uten konkurranse. Midler til strategiske programmer har som hovedregel vært fordelt etter konkurranse basert på kvalitet og relevans. For bevilgninger fra enkelte departementer har konkurransearenaen omfattet både universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren. NIFU STEP har i sin rapport om de næringsrettede instituttene sagt at dagens konkurranseutsetting av strategiske programmer strider med tanken om likebehandling av instituttene når det gjelder rammevilkår. Søknadsrunden tar tid og oppmerksomhet bort fra det som er hovedhensikten med basisbevilgningene – langsiktig kompetanseoppbygging på områder av vital interesse for instituttets virkeområde. Dette fører til at de strategiske instituttprogrammene blir mer like prosjekter finansiert fra FoU-programmene, ifølge NIFU STEP. Rapporten fra NIFU STEP anbefaler at ordningen med strategiske programmer for de næringsrettede instituttene evalueres, og at man deretter bør vurdere om man skal videreføre en ordning uten konkurranse, bruke disse midlene innenfor ordinære forskningsprogrammer, eller omgjøre dem til ikke øremerkede grunnbevilgninger. Forskningsrådet har på sin side anbefalt at «dagens SIP-midler omfordeles til å gi økte grunnbevilgninger, mer dialogbaserte strategiske prosjekter og til konkurranseutsatte programmer på prioriterte nasjonale områder».

10.9.1 Vurderinger

Etter Regjeringens oppfatning bør finansieringssystemet og tildelingsregimet for basisbevilgninger til instituttene endres. Norges forskningsråd vil få i oppdrag å utarbeide forslag til nytt finansieringssystem for instituttene. Forskningsrådet bør i dette arbeidet ha en dialog både med instituttene og med finansierende departementer.

Tildelingen av grunnbevilgning bør være resultatbasert, og foretas ut fra indikatorer for kvalitet og relevans. Slike indikatorer kan være forsknings- og forskerkvalitet, publisering, nasjonal og internasjonal oppdragsmengde, samarbeid med universitets- og høyskolesektoren, innovasjonspotensial og verdiskaping m.m. Kriteriene må utvikles og eventuelt vektes ulikt for ulike instituttgrupper. I den forbindelse må det tas hensyn til tilsvarende arbeid med videreutvikling av budsjettmodellen for universiteter og høyskoler. Den nye ordningen med nasjonal medfinansiering av EU-prosjekter bør også betraktes som del av en resultatbasert grunnbevilgning.

Også spørsmålet om videreføring av ordningen med strategiske instituttprogrammer skal vurderes nærmere. Forskningsrådet bør vurdere om den nåværende ordningen skal videreføres uendret, eller om midlene kan omfordeles til økte grunnbevilgninger og bevilgninger til dialogbaserte og/eller konkurranseutsatte strategiske satsinger ut fra en nasjonal prioritering.

Som en konsekvens av at Regjeringen ønsker å tydeliggjøre og styrke Forskningsrådets strategiske ansvar, og den foreslåtte endringen av finansieringen, vil det være nødvendig å endre de nåværende retningslinjene for statlig finansiering av forskningsinstitutter. De nye retningslinjene bør knyttes sterkere til utøvelse av Forskningsrådets strategiske ansvar, og til hvilken rolle rådet skal ha i finansiering av virksomheten i instituttsektoren. Institutter og virksomhet som finansieres direkte fra departementene, bør ikke være omfattet av de nye retningslinjene.

Retningslinjene må klart fastslå hvilke kvalitets- og relevanskrav som skal stilles som vilkår for at et institutt skal kunne få statlig basisbevilgning, og prosedyre for å avgjøre slike spørsmål. Tildeling bør skje mer ut fra resultatbaserte enn institusjonelle kriterier. Gjennom utforming og bruk av virkemidler bør Forskningsrådet aktivt medvirke til å utvikle en hensiktsmessig struktur i instituttsektoren.

Retningslinjene må videre gi rammer for hvordan Forskningsrådet kan tildele og eventuelt omfordele basisbevilgningene innenfor rammen av sektorprinsippet og Stortingets budsjettvedtak. I den forbindelse vises det for eksempel til at Arbeids- og sosialdepartementet i St.prp. nr. 1 (2004–2005) har gitt uttrykk for at den samlede basisbevilgningen til Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) fra 2008 skal inngå i en pott som Norges forskningsråd vil fordele mellom flere institutter etter søknad. Det vises også til at Forskningsrådet har fått fullmakt til å forvalte midlene fra seks ulike departementer som en felles ordning til nasjonal medfinansiering av EU-prosjekter i instituttsektoren. En lignende ordning bør tilstrebes for instituttenes grunnbevilgninger. Dette vil gi institutter som arbeider innenfor samme faglige sektor, mer likeverdige rammebetingelser og konkurransevilkår enn de har i dag. Det bør også vurderes hvordan resultater av evalueringer skal få konsekvenser for fremtidige basisbevilgninger.

Utdannings- og forskningsdepartementet vil gi Norges forskningsråd i oppdrag å utarbeide forslag til nye retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter, som også klargjør Forskningsrådets strategiske rolle og ansvar. Retningslinjene vil bli fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet i samråd med øvrige departementer.

10.10 Tiltak

Det er et overordnet mål for Regjeringen å sikre en sterk og levedyktig instituttsektor som kan betjene næringsliv og offentlig sektor ut fra kvalitet, relevans og produktivitet på høyt internasjonalt nivå. For å oppnå dette skal følgende tiltak iverksettes:

  • Basisbevilgningene til de teknisk-industrielle instituttene og miljøinstituttene skal økes for å styrke instituttenes internasjonale konkurranseevne og langsiktige kompetanseoppbygging.

  • Forskningsprogrammer rettet mot de regionale instituttene og høyskolenes forskningsvirksomhet skal styrkes og utformes slik at de stimulerer til samarbeid og regional utvikling.

  • Det etableres et holdingselskap for den næringsrettede FoU-virksomheten innenfor blå-grønn sektor med hovedkontor i Tromsø og med ett datterselskap i Bergen og ett i Ås.

  • Regjeringen vil legge forholdene til rette for at utviklingen av samarbeidet mellom universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter kan fortsette.

  • Institusjonene i universitets- og høyskolesektoren bør, der det ligger til rette for det, søke samarbeid med dagens institutter i arbeidet med å øke sine eksterne inntekter, fremfor å etablere nye institutter.

  • Ved utviklingen av et enhetlig finansieringssystem for universitets- og høyskolesektoren skal det tas spesielt hensyn til samarbeidet med instituttsektoren, jf. kap. 9.2.

  • Forskningsrådets strategiske rolle og ansvar overfor instituttsektoren skal tydeliggjøres og styrkes. Forskningsrådet skal få større handlingsrom til å ivareta sitt strategiske ansvar.

  • Som hovedprinsipp skal alle basisbevilgninger til forskningsinstitutter kanaliseres gjennom Forskningsrådet. Basisbevilgningene til NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt) og NOVA (Norsk institutt for velferd, oppvekst og aldring) vil bli kanalisert via Norges forskningsråd med virkning fra 1. januar 2006.

  • Norges forskningsråd skal utarbeide forslag til nytt finansieringssystem og tildelingsregime for basisbevilgninger til instituttene i samsvar med vurderinger gjort under kap. 10.9.

  • Norges forskningsråd skal utarbeide forslag til nye retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter, som også klargjør Forskningsrådets strategiske rolle og ansvar. Retningslinjene vil bli fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet i samråd med øvrige departementer.

  • Forskningsrådet skal foreta en gjennomgang av de instituttene som arbeider innenfor det arbeids- og sosialpolitiske området samt på området for utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Fotnoter

1.

Fastsatt i 1994 av det daværende Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

2.

Basert på Norges forskningsråds rapport: Instituttgjennomgang. Beskrivelser. Mai 2004, samt FoU-statistikk for 2003.

3.

Slipersæter, S., Wendt, K. og Sarpebakken, B.: Instituttsektoren i norsk forskning. NIFU skriftserie nr. 30/2003.

4.

Næringsrettede institutter omfatter her de teknisk-industrielle, primærnærings-, miljø- og de regionale instituttene, jf. Kaloudis, A. og Koch, P. (2004): De næringsrettede forskningsinstituttenes rolle i det fremtidige innovasjonssystemet. NIFU STEP rapport 4/2004.

5.

Arnold, E., Kuhlman, S. og van der Meulen, B.: A Singular Council. Evaluation of the Research Council of Norway. Technopolis 2001.

6.

Slipersæter, S., Wendt, K. og Sarpebakken, B.: Instituttsektoren i et internasjonalt perspektiv. NIFU skriftserie nr. 30/2003.

7.

Brofoss, K.E. og Sivertsen, G.: De samfunnsvitenskapelige instituttene. NIFU skriftserie 3/2004 og Kaloudis, A. og Koch, P.M.: De næringsrettede instituttenes rolle i det fremtidige innovasjonssystemet. NIFU STEP rapport 4/2004.

8.

Brofoss, K.E. og Nerdrum, L. (2002): Forskningsinstituttene og næringslivet. Delrapport 3: Bedriftenes kjøp av FoU fra instituttene. NIFU Skriftserie 23/2002.

9.

Fremstillingen bygger på NIFU STEP rapport 4/2004 (Kaloudis, A. og Koch, P.M.: De næringsrettede instituttenes rolle i det fremtidige innovasjonssystemet).

10.

Brofoss, K.E. og Slipersæter, S. (2004): Forskningsinstituttenes rammebetingelser for internasjonal konkurranse. NIFU STEP rapport 19/2004.

11.

De to regionene er Telemark og det indre Østlandet.

Til dokumentets forside