8 Forskere: rekruttering og karriere

Dyktige forskere er avgjørende for et godt forskningssystem og for forskning av høy kvalitet. Myndighetene har et ansvar for å legge forholdene til rette slik at de mest talentfulle og best kvalifiserte velger en forskerkarriere, og blir værende i den. Myndighetene spiller en viktig rolle for rekrutteringen gjennom dimensjonering og utforming av både grunnutdanning og forskerutdanning, gjennom regulering av tilsettings-, lønns- og arbeidsvilkår i de offentlig eide forskningsinstitusjonene og gjennom tilrettelegging for mobilitet og internasjonal rekruttering.

En forutsetning for at forskeryrket skal ha høy status, er imidlertid at forskningen holder et godt faglig nivå. Myndighetenes viktigste bidrag til å øke forskeryrkets status er å sikre gode forskningsmiljøer tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre forskning av høy kvalitet. Det er miljøenes eget ansvar å benytte disse ressursene på en måte som sikrer god rekruttering til forskningen.

De viktigste utfordringene knyttet til forskerrekruttering og forskerkarrieren synes nå å være økt rekruttering til fagene matematikk, naturvitenskap og teknologi, bedre organisering av forskerutdanning og karriereløp og en mer konkurransedyktig forskerkarriere.

Regjeringens ambisjoner for opptrapping av forskningsinnsatsen vil øke behovet for rekruttering til forskning, og da særlig innenfor de prioriterte områdene matematikk, naturvitenskap, teknologi og helsefag. For å møte de utfordringene som er skissert ovenfor, mener Regjeringen at det er behov for å sette inn noen generelle tiltak for å få en bedre organisering av forskerutdanningen og karriereløpet i universitets- og høyskolesektoren. Videre vil det være nødvendig å sette inn enkelte tiltak mot de fagområdene der det er spesielle rekrutteringsproblemer. Andre viktige temaer i kapitlet omfatter spørsmålet om lovfesting av individuell akademisk frihet, rekruttering til medisin, mobilitet, og likestilling i forskningssystemet.

8.1 Rekruttering til matematikk, naturvitenskap og teknologi

Rekruttering av nok kvalifisert personell til matematikk, naturvitenskap og teknologi er en utfordring i mange OECD-land 1 . I de fleste landene har imidlertid ekspansjonen innenfor høyere utdanning ført til at man, på tross av synkende interesse for disse fagene, likevel har oppnådd å øke antall kandidater med høyere utdanning innenfor naturvitenskap og teknologi 2 . Dette er ikke tilfellet i Norge. Søkningen til fagene, både på lavere grad og hovedfag, er lav, særlig blant jenter. Dette gir et begrenset rekrutteringsgrunnlag til forskningen, samtidig som en stor andel av forskerne innenfor disse fagene nærmer seg pensjonsalderen. I det følgende er betegnelsen «realfag» brukt som samlebegrep for matematikk, naturvitenskap og teknologi.

Utviklingen innenfor realfagene er bekymringsfull, både fordi disse fagene er viktige for næringslivet, og fordi fagene har en sentral plass i allmenndannelsen i et stadig mer teknologisk avansert samfunn. Empiriske kartlegginger tyder på at det ikke først og fremst er holdningene som hindrer rekruttering. Nordmenn er både kunnskapsrike og rimelig optimistiske med hensyn til vitenskapens muligheter, og vi er blitt mer optimistiske de siste fem årene. Nordmenn flest har stor interesse for forskningsstoff i mediene. Sammenlignet med andre temaområder skårer forskning og teknologi høyt. I en undersøkelse av befolkningens holdninger til teknologi og vitenskap svarer hele 77 prosent at de er generelt interessert i forskning og teknologistoff i mediene. Den tilsvarende andelen for sport er 61 prosent 3 .

Det internasjonale ROSE-prosjektet har kartlagt ungdommers holdninger til realfagene, og viser at norske 15-åringer synes at naturvitenskap og teknologi er viktig for samfunnet 4 . Samtidig misliker de sterkt å ha disse fagene på skolen, og nesten ingen 15-åringer kan tenke seg å jobbe med naturvitenskap eller teknologi senere i livet. Problemet består særlig i at fagene oppleves som vanskelige, og dermed fristende å velge bort. Figur 8.1 viser at det er en systematisk forskjell mellom rike og fattige land, og mellom gutter og jenter, når det gjelder interesse for en fremtidig forskerkarriere innenfor disse fagene.

Kilde: Sjøberg 2004

En annen motivasjonsfaktor for studie- og yrkesvalg er lønnsutsiktene. Den økonomiske motivasjonen for å velge realfag er svak i forhold til mer populære fag som jus, medisin og økonomi. Figur 8.2 viser at den gjennomsnittlige arbeidstakeren med hovedfag i matematikk, naturvitenskap og teknologi ligger opp mot 100 000 kroner lavere i årslønn enn dersom vedkommende i stedet hadde valgt en karriere innenfor jus eller økonomi. Klette og Møen 5 peker på at lønnsnivået for realistene kan føre til et kvalitetsproblem med varige konsekvenser.

Kilde: Hægeland og Møen (2005): Forskerrekruttering og opptrappingsplanen. Estimerte lønnsprofiler for utvalgte utdanninger på master- og doktorgradsnivå. Manuskript, Statistisk sentralbyrå.

Det har vært en svak, men langvarig nedgang i andelen ungdommer som tar fordypning i realfag i videregående opplæring – fra nærmere 30 prosent i 80-årene til 20 prosent i 2003. Antallet varierer med størrelsen på fødselskullene, men er nå lavere enn før (under 12 000 per år). Rekruttering til høyere utdanning innenfor realfagene totalt har ligget konstant på rundt 6000 studenter per år de siste 20 årene, mens rekruttering til universitets- og høyskolestudier totalt er mer enn doblet (se figur 9.8). Selv om total rekruttering til realfagene har vært konstant, er det store forskjeller mellom de ulike fagområdene, se figur 8.3 6 . Innenfor teknologifagene har det vært sterk vekst i tilstrømningen til IT-fag, mens det har vært en vedvarende svikt i rekrutteringen til ingeniørfagene. Veksten i søkningen til IT-fagene stoppet opp i 2001, men det forventes at søkningen vil ta seg opp igjen når arbeidsmarkedet bedres.

Matematikk/statistikk-fagene hadde langt større rekruttering enn biofagene og faggruppen fysikk, kjemi og geologi i 1985, men nå har disse tre områdene omtrent like stor rekruttering – i overkant av 400 studenter i året. Utviklingen skyldes delvis en svak nedgang i rekruttering til matematikk/statistikk, men hovedsakelig økt tilstrømning til biofag og faggruppen fysikk, kjemi og geologi.

Kilde: NIFU STEP

De fleste som begynner på ingeniørfag eller IT-fag, tar en grad i faget, mens de færreste som begynner på matematikk/statistikk, tar en grad i dette faget. Av de 400–500 som begynner, er det kun rundt 50 som tar en grad. Dette skyldes delvis at matematikk/statistikk er et nødvendig faglig grunnlag for studenter som planlegger å ta en grad innenfor andre fag, men det illustrerer også at studier i matematikk og statistikk oppfattes som lite attraktive. I biofag og faggruppen fysikk, kjemi og geologi er det langt flere – rundt 300 per år – som tar en grad. Frafallet i realfagene er generelt høyere enn i andre fag. Dette understreker betydningen av at universiteter og høyskoler tilrettelegger attraktive studietilbud i disse fagene og følger opp studentene for å motvirke frafall.

Flere fag har problemer med å rekruttere gode kandidater til forskning. Det har vært en svakere utvikling i antall doktorgrader i realfagene enn for andre fag, særlig i ingeniør-/teknologifagene. Evalueringen av forskerutdanningen konkluderte med at i informatikk var ikke akademia konkurransedyktig i forhold til næringslivet. Det var mange gode kandidater, men de søkte seg ikke til doktorgradsprogrammene. Ingeniørfag med spesialisering i matematikk, fysikk, datateknikk og IT har også problemer med å rekruttere til forskning på grunn av bedre lønns- og arbeidsforhold i næringslivet. Matematikk/statistikk og naturvitenskap har hittil hatt en like god økning i avlagte doktorgrader som øvrige fag. Evalueringen av forskerutdanningen advarer likevel mot at den dårlige søkningen til fagene matematikk, fysikk og kjemi på sikt kan skade rekrutteringen til doktorgradsutdanningen. En styrking av forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi, slik denne meldingen går inn for, forutsetter at rekrutteringssituasjonen bedres.

For å oppnå en varig forbedring av rekrutteringen til realfag er det nødvendig med tiltak tidlig i utdanningsløpet. Gode, inspirerende og kompetente lærere er særlig viktige. Utdannings- og forskningsdepartementets strategi for styrking av realfagene Realfag – naturligvis fra 2002 (oppdatert januar 2005), samt gjennomføringen av Kunnskapsløftet i grunnopplæringen, har ført til at det allerede er planlagt eller satt i verk mange tiltak for å forbedre realfagsopplæringen i grunnskole og videregående opplæring. Dette er langsiktige tiltak, og det vil nødvendigvis ta noe tid før det er mulig å måle effektene av dem. Ut over eksisterende tiltak i Realfag – naturligvis vil Utdannings- og forskningsdepartementet vurdere å innføre en ordning for ettergivelse av studielån for studenter som gjennomfører en lærerutdanning som inkluderer høyere grads nivå i visse realfag. Utformingen av ordningen vil bli nærmere vurdert, herunder hvilke krav som skal stilles til at kandidaten tar arbeid i skolen. Departementet vil også vurdere mer generelle tiltak i studiefinansieringen for å stimulere til økt rekruttering i realfag og teknologi.

Det er dokumentert at elever som velger studieretningsfag i realfag, må forvente å få dårligere uttelling enn «like gode» elever som velger andre studieretningsfag. Dermed vil elever ofte tape ved å få dårligere gjennomsnittskarakterer dersom de velger fordypning i realfag. Utdannings- og forskningsdepartementet vil derfor øke antall realfagspoeng til elever som tar studieretningsfag. Dette skal sikre at elevene i videregående opplæring samlet sett ikke taper på å velge slike studieretningsfag. For å støtte opp under institusjonenes arbeid med å sikre gode studietilbud ønsker Utdannings- og forskningsdepartementet å styrke basisfinansieringen knyttet til utdanninger i matematikk, naturvitenskap og teknologi ved universiteter og høyskoler, og vil komme tilbake til dette i forslaget til statsbudsjett for 2006, jf. kap. 9.4.

8.1.1 Tiltak

• Utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere en ordning med ettergivelse av studielån for studenter som gjennomfører lærerutdanning som inkluderer høyere grads nivå i visse realfag.

• Mer generelle tiltak i studiefinansieringen for å stimulere til økt rekruttering innenfor realfag og teknologi vil bli vurdert.

• Antall realfagspoeng for elever som tar studieretningsfag i realfag, skal økes.

• Institusjonenes basisfinansiering knyttet til utdanninger i matematikk, naturvitenskap og teknologi skal styrkes.

8.2 Rekruttering til medisin

I den forrige forskningsmeldingen, St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille, ble medisinsk og helsefaglig forskning utpekt som ett av fire prioriterte tematiske områder. Meldingen viste til at rekruttering av leger til forskning var en hovedutfordring. Det har vært en markert nedgang i andelen leger blant doktorgradsstipendiatene i medisin i løpet av de siste 20 årene, fra 63 prosent i 1983 til 40 prosent i 1999. Det har samtidig vært en tendens til at etablerte forskere med legebakgrunn går over i andre stillinger. Kombinert med høy gjennomsnittsalder blant de faste vitenskapelig tilsatte blir resultatet betydelige problemer med rekruttering til professorater og mellomstillinger som krever medisinsk profesjonsbakgrunn. Rekrutteringsproblemene til medisinsk forskning kan til dels skyldes at helsesektoren for øvrig tilbyr svært gunstige lønnsbetingelser, og at staten dermed konkurrerer med seg selv på lønn. Også i odontologi og psykologi er rekrutteringssituasjonen vanskelig, jf. St.meld. nr 35 (2001–2002) Kvalitetsreformen. Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren (Rekrutteringsmeldingen).

Flere tiltak har blitt iverksatt for å bedre rekrutteringen både til medisinstudiet og til forskerutdanningen i medisin. Ordningen med studentstipend for medisinstudenter i regi av Forskningsrådet er forbedret. Sammen med sterkere fokusering på rekruttering av studenter lokalt ved lærestedene har dette ført til at interessen for studentstipend og forskning har steget. Høsten 2002 ble forskerlinjene ved medisin på de fire daværende universitetene etablert, og ved opptaket høsten 2004 var nesten alle studieplassene besatt. Fra 2005 vil det rekrutteres vel 50 studenter per år til forskerlinjene. Det er foreløpig ikke iverksatt særskilte rekrutteringstiltak innenfor odontologi eller andre helsefag.

Tall fra NIFUs forskningsstatistikk for 2003 viser likevel at tendensen fra 1990-årene, der stadig færre leger velger forskning som karrierevei, vedvarer. Antall dr.med.-grader har vært synkende. I 2002 og 2003 ble det avlagt henholdsvis 77 og 78 dr.med.-grader. Dette er det laveste antallet siden 1993. Tall for 2004 viser imidlertid en økning i antallet avlagte dr.med.-grader, til 94. Det totale antallet doktorgrader i fagområdet medisin har, som for de fleste andre fagområder, økt i 1990-årene. Men det har vært en markert nedgang i andelen medisinske doktorgrader avlagt av leger. Leger blir tildelt graden dr.med., og i 1990 var andelen dr.med.-grader 81 prosent, i 2001 var den 64 prosent, og i 2003 sank den til 49 prosent. Det er først og fremst naturvitere, men også samfunnsvitere, som erstatter legestipendiatene i fagområdet medisin.

Medisinsk og helsefaglig forskning er avgjørende for å kunne tilby hele befolkningen gode og oppdaterte helsetjenester. For å nå dette målet er det en forutsetning at undervisningen av morgendagens leger er forskningsbasert, og at helsetjenesten har leger som evner å ta i bruk sine egne og andres forskningsresultater i forebygging og pasientbehandling. Utdannings- og forskningsdepartementet mener at det økende innslaget av forskere med annen fagbakgrunn enn medisin i medisinsk forskning er både ønskelig og en naturlig del av fagutviklingen. Det er likevel en nedre grense der ikke bare andelen, men også antallet personer med medisinsk eller annen helsefaglig bakgrunn innenfor et forskningsfelt blir for lavt. Passeres denne grensen, vil både forskningens relevans, dens kliniske betydning og opplæringen av fremtidens leger og helsepersonell lide. De som skal drive den pasientnære kliniske forskningen, vil i hovedsak samtidig ha ansvar for klinisk og pasientrettet arbeid. Det bør derfor vurderes sterkere koblinger mellom spesialist- og forskerutdanning, slik man nå gjør i dobbeltkompetanseprosjektet i psykologi.

Det vil gå en tid før effekten av iverksatte tiltak vil bli fullt synlig. Eksempelvis vil man først i 2007 kunne se en effekt av at forskerlinjestudentene går over i stipendiatstilling. Kanaliseringen av forskningsmidler til de regionale helseforetakene fra 2004 har heller ikke rukket å få noen effekt på statistikken. Utdannings- og forskningsdepartementet vil følge utviklingen i rekrutteringssituasjonen nøye, og vil blant annet vurdere behovet for særskilte rekrutteringstiltak rettet mot andre helsefag, for eksempel odontologi.

8.2.1 Tiltak

• Helse skal fortsatt være en av de tematiske prioriteringene i forskningspolitikken videre fremover. Dette vil gi rom for mer konkurransedyktige vilkår for medisinsk forskning.

• Eksisterende tiltak for å rekruttere leger til medisinsk forskning skal videreføres.

• Behovet for rekrutteringstiltak innenfor andre helsefag vil bli vurdert nærmere.

8.3 Forskerutdanningen

8.3.1 Opptrapping av antall doktorgrader

EUs målsetting i Lisboa-strategien om å øke forskningsinnsatsen til 3 prosent av BNP innen 2010 vil kunne kreve opptil 700 000 nye forskere innen 2010 ut over det ordinære utskiftingsbehovet. Dette vil medføre økt internasjonal konkurranse om forskerne i årene som kommer, særlig i naturvitenskap og teknologi, der mange land sliter med rekrutteringen. Det er altså behov for flere forskere, samtidig som konkurransen om de beste hodene øker.

Det har vært en betydelig vekst i antall personer som fullfører en forskerutdanning i Norge de siste 30 årene. Tabell 8.2 viser at det i begynnelsen av 1980-årene var ca. 200 avlagte doktorgrader per år, og at dette tallet ble doblet til rundt 400 i begynnelsen av 1990-årene. Mot tusenårsskiftet var det en påfølgende sterk vekst til 600, og de siste par årene har det blitt avlagt i overkant av 700 doktorgrader per år. Nye tall fra NIFU STEP viser at 2004 ble et rekordår, med 782 avlagte doktorgrader. I forhold til 2003 økte antallet doktorgrader både innenfor det medisinske fagområdet og innenfor teknologi og humaniora, mens det var en viss nedgang innenfor samfunnsvitenskap.

Under behandlingen av den forrige stortingsmeldingen om forskning vedtok Stortinget at veksten i antall rekrutteringsstillinger i en femårsperiode skal være minst 150 de første to årene og heves til minst 200 per år de neste årene, jf. Innst. S. nr. 110 (1999–2000). I rekrutteringsmeldingen la Regjeringen til grunn at opptrappingen av forskningsinnsatsen først og fremst skal rettes inn mot økt kvalitet i forskningen, og at institusjonene derfor skal prioritere å bedre rammene for de gode forskerne fremfor å rekruttere nye. Regjeringen vurderte likevel rekrutteringsbehovet som stort, basert på analyser av blant annet aldersavgang, behovene i næringslivet og andre sektorer, samt mangelfull rekruttering i enkelte fag. Meldingen understreket institusjonenes eget ansvar for å prioritere områder med særlig liten tilgang på kvalifisert personell i sine fordelinger av doktorstipendiatstillinger. Dette ansvaret er presisert i St.prp. nr. 1 (2004–2005), der det er sagt at universiteter og høyskoler har et selvstendig ansvar for å forvalte personalressurser og å sikre etterveksten av faglig personale. I tillegg skal institusjonene ta hensyn til at også samfunnet utenfor akademia har behov for arbeidstakere med doktorgrad.

I 1999 var det ifølge NIFU STEPs beregninger 3222 doktorstipendiatstillinger i Norge, og i 2003 hadde antallet steget til 3551 stillinger 7 . Rekrutteringsmeldingen foreslo en utvidet opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger, der målet er at Norge ved utgangen av 2007 skal ha 2000 flere slike stillinger enn i 1999. I perioden 2004–07 ble det lagt opp til en årlig vekst på 350 nye doktorstipendiatstillinger per år. Stillingsveksten har hittil til dels ligget under målet. Dette skyldes særlig at det bare ble opprettet 100 øremerkede doktorstipendiatstillinger i statsbudsjettet for 2005, og at universiteter og høyskoler til dels bruker lang tid på å tilsette doktorstipendiater i nye stillinger. Utdannings- og forskningsdepartementet vil vurdere om forsinkelser i tilsetting skal få konsekvenser for fremtidig tildeling av stipendiatstillinger

Regjeringen vil prioritere en fortsatt vekst i doktorstipendiatstillinger. Den gjeldende opptrappingsplanen bør fortsatt legges til grunn, selv om vekstmålet for norsk forskning styrkes. Begrunnelsen for dette er både at opptrappingsplanen er vedtatt nokså nylig, og også at det er viktig å legge realistiske vekstmål til grunn for opptrapping av stillingene. I 2007 vil spørsmålet om videreføring og eventuell justering av opptrappingsplanen bli vurdert. Veksten i antall doktorstipendiatstillinger må balanseres i forhold til en generell styrking av forskningsvilkårene, jf. forutsetningene i Rekrutteringsmeldingen. Denne meldingen foreslår flere tiltak for å styrke de forskningsvilkårene som vil bidra til økt kvalitet og bedre gjennomstrømning i forskerutdanningen.

8.3.2 Kvalitet og effektivitet i forskerutdanningen

I rekrutteringsmeldingen uttrykte Regjeringen bekymring over lav gjennomstrømning og høy gjennomsnittsalder ved disputas. Forskningsrådets evaluering av norsk forskerutdanning fra 2002 hadde da vist at det er en stor andel doktorgradskandidater som enten ikke fullfører sin doktorgradsutdanning, eller som bruker langt mer enn normert tid på å fullføre den. Kvaliteten på norske doktorgradsavhandlinger er god, men effektiviteten kan bli bedre, særlig innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Innenfor de fleste fagområder avdekkes det misnøye med doktorgradsopplæringen, med svak organisering og manglende forankring i miljøene, samt lav internasjonal mobilitet blant stipendiatene. Dette bildet bekreftes også av en rekke fagevalueringer som har vært gjennomført de siste årene.

Det er en utfordring å redusere frafallet i doktorgradsutdanningen og å bidra til at doktorgradsstudentene gjennomfører forskerutdanningen på normert tid. For å øke kvaliteten og gjennomstrømningen anbefalte evalueringen av forskerutdanningen 8 blant annet at Norge burde opprette forskerskoler tilknyttet store og stimulerende forskningsmiljøer. Dette forslaget ble støttet i rekrutteringsmeldingen og i Stortingets behandling av denne. Et sentralt funn både i evalueringen av forskerutdanningen og i fagevalueringene er at forskning og forskerutdanning fungerer best innenfor grupper der etablerte forskere og rekrutter samarbeider.

Spørsmålet om hvordan en ordning med forskerskoler kan iverksettes i Norge, er utredet av en arbeidsgruppe nedsatt av Universitets- og høgskolerådet. Arbeidsgruppen konkluderer med at forskerskolene bør stå for konsentrasjon, synlighet og en viss status, og presenterer to ulike modeller for organisering: «flaggskipmodellen» og «nettverksmodellen». Flaggskip etableres i tilknytning til velrenommerte miljøer og prioriterte felt, som for eksempel et senter for fremragende forskning eller andre sterke sentre og fagfelt. Ved slike skoler har kandidatene og de etablerte forskerne fysisk tilknytning til samme arbeidsplass. Dette vil bidra til en sentralisering av forskerutdanningen fordi forskermiljøene må være av en viss størrelse. Nettverksforskerskoler forbinder ulike miljøer og er særlig velegnet for å skape bedre læringsmiljø for små og/eller spesialiserte fag eller fagområder. Studentene er knyttet til sine egne institusjoner, og nettverkene kan og må trekke på ressurser fra flere institusjoner, gjerne i flere land. Også nettverksskolene må være en organisatorisk enhet med en veldefinert ledelse.

En forskerskoles område kan være knyttet til en disiplin, et tverrfaglig forskningsfelt, et teori- eller metodefellesskap eller etablert for et mer anvendt formål. Noen forskerskoler legger særlig vekt på å gi kandidatene en bredere kompetanse, gjennom å gi opplæring i ferdigheter ut over de fagdisiplinære, for slik å ruste kandidatene for en ny forskerrolle. Bevissthet om egen profesjon og egne ferdigheter innenfor kommunikasjon, samarbeid, tverrfaglig tenkning og forskningsledelse er viktige elementer i opplæringen.

Universitetene har etablert eller er i ferd med å etablere forskerskoler. Institusjonene etablerer stort sett forskerskoler i sammenheng med sine egne satsingsfelt og i tilknytning til relativt sterke miljøer ved institusjonene. Universitets- og høyskoleloven vektlegger at institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Det vil si at vitenskapelig og kunstnerisk utviklingsarbeid er likestilt. Stillingskategoriene i kunstfagene har lenge vært de samme som for andre fagområder i høyere utdanning. Kunsthøyskolene har for eksempel flere professorer. Likevel har det manglet muligheter for systematisk kvalifiseringsvirksomhet på kunstfagområdet på kunstens egne premisser.

Regjeringen opprettet derfor i 2002 et stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid, som en parallell til doktorgradsprogrammer. Dette fører foreløpig ikke frem til en grad, men skal være på nivå med et doktorgradsprogram. Doktorstipendiatstillingene er en del av den generelle opptrappingen. Det er frem til 2005 til sammen øremerket tolv doktorstipendiatstillinger knyttet til de utøvende kunstfagene ved høyskoler og universiteter. Denne virksomheten representerer et nybrottsarbeid. Derfor er det opprettet en egen styringsgruppe som bl.a. er gitt i oppgave å utvikle hva kunstnerisk utviklingsarbeid skal være på dette nivået og innenfor en stipendiatsammenheng. Styringsgruppen skal også velge ut prosjekter, sørge for faglig veiledning og vurdering, inkludert å arrangere faste samlinger mellom stipendiatene og veilederne. Stipendprogrammet har derfor samme preg som en forskerskole.

8.3.3 Etablering av forskerskoler

Både evalueringen av forskerutdanningen i Norge og erfaringene fra andre land med etablering av forskerskoler tilsier en styrket satsing på formaliserte forskerskoler i Norge. Regjeringen legger til grunn at en slik satsing vil bidra til tettere strukturering av opplæringen og bedre oppfølging av kandidatene, og derigjennom økt kvalitet og bedre gjennomføring i forskerutdanningen. Forskerskoler vil motvirke fragmentering og mangel på faglig ledelse i norsk forskning og bidra til mobilitet, både nasjonalt og internasjonalt. I Bologna-prosessen kan en forvente økt vektlegging av institusjonsbasert samarbeid for stipendiatenes mobilitet. Samtidig vil forskerskoler bidra til bedre kontakt mellom akademia og andre sektorer. En mer strukturert organisering av forskerutdanningen vil også stimulere rekrutteringen generelt, og prioriterte fag spesielt. Det sosiale nettverket forskerskolene tilbyr, kan virke likestillingsfremmende innenfor fag der det i dag er sterk kjønnsubalanse. En styrking av det nordiske samarbeidet kan være en mulig gevinst. Felles nordiske forskerskoler er etablert, og andre nordiske land har etablert nasjonale forskerskoler.

For å gi forskerskolene nødvendig synlighet og størrelse vil Regjeringen etablere en nasjonal ordning med forskerskoler. Denne ordningen innebærer at miljøer som kan vise til høy vitenskapelig kvalitet, skal kunne konkurrere på nasjonal basis om status som nasjonal forskerskole. En slik status vil utløse økonomisk støtte. Ordningen vil gi mulighet for nasjonal konkurranse og målretting av satsingene. Den vil også sikre at studentene knyttes til sterke og dynamiske forskningsmiljøer. Institusjonene bør ha anledning til å nominere egne forskerskolemiljøer. Dette vil sikre forankring i en vertsinstitusjon, samtidig som det vil bidra til å begrense ressursbruk til søknadsbehandling. En nasjonal ordning med forskerskoler skal være et supplement til den ordinære forskerutdanningen, og aktiviteten ved forskerskolene må skje innenfor rammen av doktorgradsreglementene.

Regjeringen vil be Norges forskningsråd, i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet, om å utarbeide et forslag til en nasjonal ordning med forskerskoler. De nasjonale forskerskolene skal:

• bidra til økt kvalitet og effektivitet i forskerutdanningen,

• etableres i forbindelse med miljøer som kan vise til høy vitenskapelig kvalitet, og som sikrer at studentene knyttes til sterke og dynamiske forskningsmiljøer og til den internasjonale forskningsfronten innenfor sitt fagfelt,

• bidra til internasjonalisering, herunder bør det vurderes om forskerskolene kan bidra til å forsterke det nordiske samarbeidet, og

• bidra til økt kontakt med næringslivet, herunder skal det utredes en egen delsatsing på etablering av en nærings-ph.d., jf. kap. 6.4.

En nasjonal satsing på forskerskoler skal ikke i utgangspunktet ekskludere spesielle fagområder. En tematisk organisert forskerskole vil for eksempel kunne ha behov for kompetanse fra ulike fagområder. En nasjonal satsing på forskerskoler må imidlertid sees i sammenheng med øvrige nasjonale forskningspolitiske prioriteringer. Regjeringen understreker betydningen av at institusjonene parallelt med en nasjonal satsing på forskerskoler viderefører det arbeidet som er i gang med å etablere forskerskoler lokalt. Disse vil dels kunne inngå i den nasjonale ordningen, og dels vil de kunne være et viktig supplement til den. Generelt må institusjonene sikre forskerutdanningen innenfor de små fagene.

8.3.4 Tiltak

• Regjeringen vil prioritere en fortsatt vekst i doktorstipendiatstillinger i tråd med tidligere mål.

• Regjeringen vil etablere en ordning med nasjonale forskerskoler, der miljøer som kan vise til høy vitenskapelig kvalitet, kan konkurrere om status som nasjonal forskerskole og økonomiske midler knyttet til slik status. Regjeringen vil be Norges forskningsråd, i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet, om å utarbeide et forslag til en slik ordning.

8.4 Karriereløp etter avlagt doktorgrad

Et vanlig karriereløp for forskere ved universiteter og høyskoler er doktorgrad, midlertidig postdoktorstilling, påfølgende fast tilsetting i førsteamanuensisstilling og deretter tilsetting som eller opprykk til professor. Postdoktorordningen ble innført i 1980-årene, etter modell fra USA, der slike stillinger betraktes som en naturlig del av kvalifiseringsprosessen for å bli forsker etter at doktorgrad er avlagt. Postdoktorstillingen har som hensikt å kvalifisere til forskning på et nivå ut over doktorgrad, og forutsetter derfor at stillingsinnehaveren arbeider i et tungt forskningsmiljø. Det er Forskningsrådet som har hovedansvaret for finansiering av postdoktorstillinger i Norge. Antall postdoktorårsverk finansiert av Norges forskningsråd i 2003 var 464, mens universiteter og høyskoler finansierte 230 postdoktorårsverk over grunnbudsjettene samme år. I forhold til årsproduksjonen av norske doktorgrader går omkring en fjerdedel inn i postdoktorstilling 9 .

Utdannings- og forskningsdepartementet har fått en rekke innspill der det hevdes at perioden etter avlagt doktorgrad er preget av for mye usikkerhet. Dette vanskeliggjør langsiktig planlegging for både kandidatene og forskningsmiljøene ved universiteter og høyskoler. Kandidatene blir gående i relativt kortvarige postdoktorstillinger og engasjementer, mens miljøene på sin side kvier seg for å ansette kandidater i faste stillinger uten at man har fått prøvd deres ferdigheter i undervisning og forskningsledelse.

Gjennomsnittsalderen ved tilsetting i fast vitenskapelig stilling ved universiteter og høyskoler var i 1998 42 år, noe som må karakteriseres som høyt 10 . Av dem som avla doktorgraden ved en norsk institusjon i perioden 1990–94, finner man senere igjen én av tre i mellom- eller toppstilling ved universitet eller høyskole. De som får fast stilling, tiltrer i gjennomsnitt vel fire år etter avlagt doktorgrad 11 . Tidsspennet er lavest i humaniora og samfunnsfag, og kortere for kvinnelige ansatte enn for mannlige.

Fra en rekke fagmiljøer blir det hevdet at det i Norge går for lang tid mellom avlagt doktorgrad og tidspunkt for fast ansettelse. Andre miljøer mener at tiden mellom disse to milepælene tvert imot er for kort. Dette synet deles av enkelte av Forskningsrådets fagevalueringer. Ulike oppfatninger kan delvis skyldes ulike fagtradisjoner og dermed ulike forventninger. I eksperimentelle fag, med lang tradisjon for å danne forskergrupper, kan behovet for skolering i forskningsledelse før fast tilsetting være særlig sterkt.

Fra flere hold blir det påpekt at opptrappingen av antallet doktorgradsstillinger de senere år øker behovet for å ha et tilstrekkelig antall postdoktorstillinger som forskerrekrutter kan gå inn i. På en del fagområder er tilsetting i postdoktorstilling i ferd med å bli en forutsetning for senere fast tilsetting i vitenskapelig stilling. Tiltak som fremmer mobilitet, behov for en mer strukturert postdoktorperiode og en tydeliggjøring av postdoktorperioden som del av en forskerkarriere, er elementer fagmiljøene trekker frem som særlig viktige. Regjeringen tar sikte på å øke antall postdoktorstillinger.

Den ordinære karriereveien skaper problemer for noen universitets- og høyskolemiljøer, mens den er hensiktsmessig for andre. Det er stor variasjon i antall søkere til hver utlyst stilling. Ved de mest attraktive institusjonene kan flere postdoktorer, og til og med professorer, være søkere til en fast førsteamanuensisstilling. Andre miljøer vil være fornøyd når de får søkere med doktorgrad. Attraktive miljøer kan også ha problemer med å rekruttere unge forskere til førsteamanuensisstillinger, fordi det er et prinsipp i offentlig virksomhet at den best kvalifiserte søkeren skal tilsettes. Opprykksordningen til professor gjør at utlyste førsteamanuensisstillinger i gode miljøer også kan være attraktive for professorer fra andre miljøer.

På denne måten skaper ordningen med opprykk til professor etter kompetanse problemer med å rekruttere yngre forskere i noen miljøer. En evaluering av ordningen gjennomført av NIFU 12 viser også at ordningen har virket negativt inn på mobiliteten mellom institusjonene. Mange faglige ledere ved de institusjoner som deltok i undersøkelsen, mener at opprykksordningen svekker institusjonenes evne til å styre faglige prioriteringer. Andelen professorer i de faglige stillingene var i 2001 kommet opp i 47 prosent i Norge, et svært høyt tall i internasjonal sammenheng. Ordningen har ikke hatt stor betydning for kjønnsbalansen til nå, selv om en noe høyere andel kvinner enn menn har blitt professorer gjennom ordningen. Den synes imidlertid å virke positivt på karrieremulighetene til yngre forskere. Stortinget har tidligere i eget vedtak bestemt at det skal opprettholdes en opprykksordning til professor.

Særlig fra forskningsmiljøer i eksperimentelle fag der flere forskere jobber i grupper med ledere, gis det uttrykk for at tiden som stipendiat og postdoktor ikke er tilstrekkelig til å utvikle kompetanse innenfor forskningsledelse og undervisning, slik at det er forsvarlig å tilsette i fast stilling. Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag mener det bør opprettes en midlertidig stillingskategori mellom postdoktornivå og fast stilling. Stillingene bør utlyses internasjonalt, gis tilstrekkelige startpakker og tillegges undervisningsoppgaver. Fakultetsmøtet foreslår også at de tilsatte bør vurderes etter fire til seks år for professorat og mulig fast tilsetting. Forskningsrådets biofagevaluering foreslår også å opprette en midlertidig stillingskategori mellom postdoktorperioden og fast stilling, samt at institusjonene bør innføre startpakker, det vil si ekstraordinære driftsbevilgninger til nytilsatte i vitenskapelige mellom- og toppstillinger. Dette er et vanlig virkemiddel internasjonalt.

Den høye gjennomsnittsalderen for fast tilsetting ved universiteter og høyskoler illustrerer behovet for å redusere alderen både ved oppstart og avslutning av doktorgradsutdanningen. De mange innspillene som forteller om stor usikkerhet og manglende forutsigbarhet, viser at det er et behov for stillingsmuligheter av en betydelig varighet. Det trengs stillingsmuligheter som kan bidra til at forskeren kvalifiserer seg for fast tilsetting, men som også gir institusjonene handlingsrom til å kunne vurdere hvilke kandidater de tilsetter i fast stilling.

Flere andre land har mellomstillinger der forskningsmiljøene får anledning til å vurdere kandidatenes potensial over lang tid, samtidig som kandidatene får en relativt lang periode på seg til å vise at de har en professor i seg. I USA er dette blitt en standardmåte for rekruttering til faste stillinger. I Tyskland pågår reformer for å opprette treårige juniorprofessorater rett etter avlagt doktorgrad. Tilsetting i juniorprofessoratet kan fornyes én gang. Etter dette går det an å søke professorat med fast tilsetting. Også Sverige er opptatt av tiltak som bidrar til å kvalifisere til videre forskning. SOU 2004: 27 En Ny Doktorsutbildning foreslår tilsetting som doktor i to år, for å bygge bro over til etablerte forskeres undervisnings- og forskningsvirksomhet.

Et alternativt karriereløp: stipendiat – postdoktor – ny midlertidig mellomstilling på fire–seks år – professor, vil være hensiktsmessig for mange miljøer. Etter den midlertidige mellomstillingen vurderes man for fast professorstilling. Gjennom den nye stillingen vil det være mulig å vurdere den tilsattes kompetanse innenfor forskningsledelse og undervisningsaktiviteter. Det vil være mer av slike aktiviteter i den nye stillingen enn det som er vanlig i rekrutteringsstillingene, der hovedvekten er lagt på forskning. Samtidig gir tilsettingsperioden den tilsatte forskningsmuligheter. Sammen med tiden i stipendiat- og postdoktorstilling gir dette god anledning til å kvalifisere seg til professorkompetanse. Et argument mot et slikt karriereløp vil være at tiden frem til fast tilsetting kan bli lengre, og at unge forskere derfor kan forlate akademia og søke mer trygghet i andre sektorer. Forutsigbarheten for den enkelte forsker vil likevel bli større med en ny mellomstilling, fordi den er av betydelig lengre varighet enn de mange midlertidige engasjementene som tilbys i dag.

Det legges til grunn at tilsatte i den nye mellomstillingen skal vurderes for professortilsetting etter åremålsperioden, og tilbys fast tilsetting dersom fastsatte kriterier er oppfylt. Hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurderingen, må drøftes nærmere ved den enkelte institusjon. Utdannings- og forskningsdepartementet legger til grunn at både forskning, undervisning, formidling og forskningsledelse blir vurdert. Vurderingsgrunnlaget vil således være bredere enn det som tilligger bedømmelseskomitéer. Institusjonene må utforme prosedyrer for denne typen vurderinger. Det vil være naturlig at faglig leder får en sentral plass i beslutningsprosessen. Kriteriene bør uansett være kjent ved tilsetting i den nye stillingen, og det forutsettes at den tilsatte gis tilbakemeldinger om sin egen utvikling i tilsettingsperioden. Det må være institusjonene selv som står for avveiningen av hvorvidt en skal lyse ut en ny midlertidig mellomstilling eller en fast førsteamanuensisstilling, ut fra fagmiljøenes egenart. Videre må en vurdere mulighetene for å gi nødvendige utviklingsbetingelser for den midlertidige stillingen, foruten rekrutteringssituasjonen generelt.

8.4.1 Tiltak

• Regjeringen tar sikte på å øke antall postdoktorstillinger.

• Det tas sikte på å opprette en ny midlertidig undervisnings- og forskningsstilling med varighet fra fire til seks år, der den som innehar stillingen, vurderes for fast ansettelse som professor etter periodens utløp. Regjeringen vil fremme forslag om nødvendig hjemmel for åremålstilsetting i lov om universiteter og høyskoler.

8.5 Lønns- og arbeidsvilkår for forskere

Innenfor en del fagområder der det er stor rift om kompetansen, taper forskningen konkurransen om de beste hodene. Dette gjelder helseprofesjonene, som medisin og odontologi, samt informatikk og ingeniørfag, der næringslivet og andre deler av det offentlige tilbyr interessante jobber og høyere lønn. Innenfor disse fagene kaster det lite av seg lønnsmessig å velge en forskerkarriere.

Svaret på slike utfordringer ligger dels i å bedre mulighetene for å kombinere en karriere i praksisfeltet med meritterende forskning, og dels i å forbedre vilkårene, slik at forskerkarrieren fremstår som konkurransedyktig innenfor disse fagene. Videre må det bli enklere å rekruttere dyktige forskere fra utlandet til kortere eller lengre forskeropphold i Norge, jf. kap. 4.3. Forskerrekrutteringsstillinger i Norge er i internasjonal målestokk høyt lønnet, mens faste vitenskapelige stillinger relativt sett ligger lavt, noe som i stor grad gjenspeiler Norges relativt flate lønnsstruktur. Bedre vilkår betyr ikke bare høyere lønn, men også større grad av forutsigbarhet i finansieringen og bedre rammer i form av driftsmidler, utstyr og støttepersonell.

Innenfor alle forskningsfelt – og ikke bare i disiplinene nevnt her – er det et gode i seg selv at forskeryrket kan tilby rammebetingelser som tiltrekker seg de største talentene. Betydningen av dette illustreres ved at det er et lite antall forskere som genererer en svært stor andel av resultatene. Dersom disse går tapt for forskningen, vil det ha langvarige konsekvenser. Det tar lang tid å bygge opp et forskningsmiljø, men kort tid å rive det ned.

En forutsetning for at forskeryrket skal være attraktivt, er at lønns- og arbeidsforholdene ikke ligger tilbake for det talentfulle kandidater kan få i alternative yrker. Forskning er et krevende arbeid, og forskere arbeider langt mer enn de fleste andre arbeidstakere. I snitt arbeider universitetsforskere nesten 50 timer per uke, ifølge undersøkelser 13 gjort av NIFU der forskerne selv rapporterer sitt arbeidsomfang. Det uttrykkes ofte misnøye fra forskerhold – og da særlig fra universitets- og høyskolesektoren – med at de ikke har tilstrekkelig med sammenhengende tid til forskning. Undersøkelsene tyder imidlertid på at tidsbruken har vært stabil siden 1980, med forbehold om at det ikke foreligger data for perioden etter at Kvalitetsreformen ble innført. Vitenskapelig tilsatte ved universiteter og høyskoler har betydelig fleksibilitet når det gjelder egen arbeidssituasjon. Mye tyder på at tilsatte i vitenskapelige stillinger ved universiteter og høyskoler i Norge ikke har særlig høy undervisningsplikt i gjennomsnitt, men at vi skiller oss ut gjennom at forsknings- og undervisningsoppgavene er svært jevnt fordelt på alle ansatte. I noen andre land er det vanlig med mer differensiering i form av rene undervisningsstillinger og mer konsentrerte forskningsperioder.

I fag der det er stor rift om kandidatene, som medisin, odontologi, ingeniørfag og informatikk, taper forskningen fordi det ikke tilbys konkurransedyktige vilkår. Det er rimelig å anta at lav lønn i forskningen skaper et særlig problem med å rekruttere folk som allerede har tilpasset seg et høyere lønnsnivå i andre sektorer, og at dette hindrer mobilitet inn i akademia.

Kilde: SSB/Forskerforbundet

På noen områder har universiteter og høyskoler store problemer med å konkurrere på lønn, også i forhold til staten og offentlig eide virksomheter for øvrig. Særlig gjelder dette innenfor helse, der det er inngått tariffavtaler for bl.a. leger som gjør det svært vanskelig å konkurrere lønnsmessig for medisinsk forskning ved universitetene. Videre har dommere fått ekstra lønnsøkninger utenom de tradisjonelle oppgjørene, noe som har fristet en del over til yrket fra de juridiske fakultetene. For høyskolene har lærernes lønnsoppgjør, med særskilte lønnspakker de senere år, ført til at mange høyskolelektorer har problemer med å nå opp til lønnsnivået i skolen. Internasjonale forskningsmiljøer kan ofte tilby bedre lønninger enn de norske. Evalueringen av forskning innenfor informatikk tok opp lønn som et stort problem i forhold til rekruttering, både nasjonalt og internasjonalt. Når det gjelder norske doktorgradsstipendiater, har disse gode lønnsvilkår sammenliknet med mange andre land, noe som gjør det relativt enkelt å rekruttere utenlandske doktorgradsstipendiater til Norge. Sammenliknet med alternative karrieremuligheter i andre sektorer innenlands er imidlertid ikke situasjonen like god.

Statens lønnssystem gjelder for tilsatte i universitets- og høyskolesektoren og for forskere i statlige institutter. De fleste tilsatte i instituttsektoren er knyttet til ikke-statlige institutter som har egne tariffavtaler utenfor staten. Det statlige lønnssystemet gir anledning til en rekke avlønningsmuligheter i hver stilling. En professor kan tjene fra ca. 450 000 kroner til 780 000 kroner, en førsteamanuensis fra ca. 380 000 kroner til 600 000 kroner, mens et opprykk fra førsteamanuensis til professor maksimalt vil gi ca. 60 000 kroner i lønnsøkning. En gjennomgang av bruken av lønnssystemet viser at en høy andel av de vitenskapelig tilsatte lønnes på de laveste lønnstrinnene i det tillatte spennet, og at få lønnes på de høyeste, jf. figur 8.5. Dette kan skyldes at institusjonene har økonomiske begrensninger på å utnytte de muligheter lønnssystemet gir. Det kan også skyldes at institusjonene prioriterer nytilsettinger fremfor å gi allerede ansatte forskere bedre vilkår, eller at det har rådet en likelønnskultur i akademia. Man har i liten grad premiert fremragende vitenskapelige prestasjoner økonomisk, selv om en rekke universiteter og høyskoler de senere årene har innført ulike typer incentiver.

Gode rammebetingelser for å drive forskning er viktig for å gjøre det attraktivt å være forsker. Rammebetingelser vil bl.a. omfatte støttepersonale, utstyr og driftsmidler til forskning. Norske forskere har mindre støttepersonale enn forskere i mange sammenliknbare land. For teknisk-naturvitenskapelig forskning vil teknisk støttepersonale bety stadig mer. Komplisert teknisk utstyr krever ingeniørfaglig kompetanse på høyt nivå for drift og utvikling. På flere forskningsfelt må fagkompetansen ofte kombineres med IKT-kompetanse på tilsvarende høyt nivå for at en skal kunne gjennomføre forskning i front. I næringslivet er dette personalet viktig for bedriftenes innovasjonsevne, og de står i mange bedrifter for mye av forskningen.

Flat lønnsstruktur, lite støttepersonell, samt en relativt lav andel utstyrskrevende forskning (naturvitenskap og teknologi) gjør at utgiftene per forskerårsverk er lavere i Norge enn i de fleste andre europeiske land, se figur 8.5. Samtidig viser figuren at Norge ligger mer på linje med andre land når det gjelder utgifter til totale forskerårsverk. Dette må bety at det norske forskerpersonalet uten forskerutdanning kommer relativt sett bedre ut enn de som har slik utdanning.

Kilde: NIFU STEP

Det kan være et fortrinn for Norge at forskning er relativt rimelig her. Dette kan gjøre at vi lettere kan tiltrekke oss utenlandske forskningsprosjekter, og at vi får mye igjen for de pengene vi investerer i forskning i Norge. Kvalitet er imidlertid et ufravikelig krav innenfor forskningen. Dersom en forskerkarriere i Norge ikke fremstår som attraktiv for de beste talentene, vil vi heller ikke kunne levere forskning av internasjonal kvalitet.

Lønnssystemet skal ikke bare ivareta behovet for å rekruttere forskere inn i akademia, men også stimulere karrieremessig utvikling. Samtidig er oppgaveporteføljen og samfunnets forventninger til institusjonene i endring. Institusjonene vil ha behov for å utvikle en lokal lønnspolitikk som støtter opp om evnen til å møte disse forventningene. Lønnspolitikken ved institusjonene må ivareta markedsmessige behov for å rekruttere og beholde arbeidskraft. Her er de ulike fagområdene ulikt utsatt. Samtidig må lønnspolitikken premiere tilsatte som utfører god forskning, utdanning og formidling av kunnskapen, slik at denne tas i bruk i resten av samfunnet.

Denne meldingen varsler en fortsatt styrking av bevilgningene til grunnforskningen ved universiteter og høyskoler. Økte ressurser vil gi institusjonene bedre muligheter til å utvikle en god lønnspolitikk, og også til å gi bedre rammevilkår for den enkelte forsker, gjennom midler til utstyr og drift. For ytterligere å bidra til å gi forskerne en bedre tilgang til små driftsmidler til forskning vil det bli innført en egen ordning gjennom Norges forskningsråd, jf. kap. 9.3.

8.5.1 Tiltak

• Regjeringen vil styrke ressursgrunnlaget for norsk forskning. Institusjonene må bruke økte ressurser dels til å videreutvikle en lokal lønnspolitikk som aktivt bruker lønn for å oppnå ønskede resultater, dels til å gi forskerne bedre arbeidsvilkår for øvrig.

8.5.2 Tilsattes akademiske frihet – spørsmål om lovfesting

Ved behandlingen av forslaget til ny lov om universiteter og høyskoler ba Stortinget departementet sette i gang arbeidet med å få utredet aktuelle problemstillinger knyttet til behovet og mulighetene for en lovfesting av den akademiske friheten for den enkelte vitenskapelig tilsatte og gi en tilbakemelding til Stortinget på egnet måte, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) og Innst. O. nr. 48 (2004–2005).

At den enkelte tilsatte ved universiteter og høyskoler i dag har en utstrakt faglig autonomi, er en viktig premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Den enkelte tilsattes autonomi er viktig for at universiteter og høyskoler skal kunne oppfylle lovens formål og ivareta sin funksjon i samfunnet. I all faglig virksomhet ved universiteter og høyskoler må det være åpenhet for diskusjon, nye tilnærmingsmåter, nye resultater, og for kritikk og tvil. Det er helt avgjørende at dette er en grunnholdning for utdanning så vel som for forskning. Vitenskapelig erkjennelse vinnes gjennom dialog og diskurs.

Det er vanlig praksis ved universiteter og høyskoler at den enkelte forsker selv velger forskningsemner og metoder. Dette gjelder innenfor rammene av den tilsettingskontrakten den enkelte har. Ved utlysing av stillinger fastsetter institusjonen krav om fagområde og nærmere forskningsspesialitet. Søkerne til en stilling har dermed i utgangspunktet akseptert en innskrenkning i sin frihet til valg av forskningsområde. Videre kan ikke institusjonene være forpliktet til å finansiere ethvert forskningsønske, men må vurdere de ressurser, både finansielle og tidsmessige, som kan stilles til rådighet for et prosjekt. Denne vurderingen må foretas i et helhetsperspektiv innenfor institusjonens økonomiske rammer og samlede oppgaver. Kvalitetshensyn vil inngå i denne typen vurderinger. Faglig ledelse dreier seg også om å foreta slike prioriteringer, jf. kap. 5.3. Samtidig kan det bare i helt spesielle tilfeller være aktuelt å nekte en vitenskapelig tilsatt å forske på en bestemt problemstilling dersom vedkommende er i stand til å tiltrekke seg forskningsressurser som gjør det mulig.

Store forskningssatsinger krever i stigende grad interne prioriteringer og eksternt engasjement. For å kunne nå opp i konkurransen om midler i forhold til EU- og forskningsrådsprogrammer m.m., eller hevde seg i forskningsfronten på enkelte eksperimentelle områder, må ofte en større gruppe forskere gå sammen i et prosjekt. Her vil det være behov for ledelse og koordinering, og det kan være spenninger mellom enkeltforskeres ønsker og institusjonens behov. Skal institusjonen ha muligheter for å agere som aktør utad i enkelte sammenhenger, vil det kunne være behov for intern koordinering.

Universiteter og høyskoler som institusjoner må derfor ha en forskningsfrihet som på noen områder går lenger enn den enkelte tilsattes. Den enkelte forsker må ha frihet til å velge metode, fremgangsmåter og emner innenfor institusjonens forskningsstrategiske rammer på det fagfeltet vedkommende er tilsatt på. Den enkelte må også stå fritt til å publisere sine egne forskningsresultater. Universitetene og høyskolene har som oppgave å verne om vitenskapens etikk, og enkeltforskerne må også forventes å opptre innenfor slike rammer. Tilsatte ved universiteter og høyskoler må ta undervisningsoppgaver ut fra hvordan faglig ledelse definerer de reelle undervisnings- og veiledningsbehov som følger av vedtatt studieplan og studieorganisering.

Samlet sett vil det kunne skapes vanskelige avgrensningstilfeller hvis prinsipper om akademisk frihet for den enkelte skal kodifiseres i lov uten at konsekvensene er utredet tilstrekkelig på forhånd. Utdannings- og forskningsdepartementet mener like fullt at det vil være positivt å få vurdert nærmere behovet og mulighetene for en lovregulering av disse forholdene. Departementet vil derfor, bl.a. med bakgrunn i Stortingets anmodning, iverksette et snarlig arbeid med å få utredet disse problemstillingene.

8.5.3 Tiltak

• Utdannings- og forskningsdepartementet vil utrede mulig lovregulering av enkeltforskeres akademiske frihet.

8.6 Mobilitet

Mobilitet er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for å fremme kvalitet i forskningen, og for at den kunnskapen som forskningen fremskaffer, skal tas i bruk. Dette kan oppnås gjennom at forskere oppholder seg i kortere eller lengre perioder ved internasjonalt anerkjente forskningsmiljøer for å bygge opp kompetansen og skape nettverk. Det kan også oppnås gjennom at stillinger innenfor forskningsinstitusjonene utlyses på en måte som fremmer reell konkurranse om stillingene slik at de best kvalifiserte blir ansatt, eller gjennom at forskere i deler av karrieren oppholder seg i næringslivet eller offentlig sektor og bidrar til innovasjon og fornyelse.

Utdannings- og forskningsdepartementet har ikke noen fullstendig oversikt over omfanget av mobilitet blant norske forskere. Av de som avla doktorgraden i perioden 1990–94, er 40 prosent ikke senere ansatt verken ved universiteter, høyskoler eller institutter. Det er altså en betydelig mobilitet av nyutdannede forskere ut av akademia og inn i andre sektorer. En rekke av Forskningsrådets fagevalueringer påpeker imidlertid at det er for lav mobilitet i universitets- og høyskolesektoren i Norge, både gjennom mye «innavl» i miljøene, og ved at for få stipendiater og vitenskapelig ansatte tar utenlandsopphold. Innføring av postdoktorstillingene hadde som intensjon å bidra til økt mobilitet og internasjonalisering. En gjennomgang av ordningen i 2003 viser at den i liten grad har bidratt til mobilitet mellom lærestedene og bare delvis har svart til forventningene om økt internasjonalisering 14 . Utdannings- og forskningsdepartementet mener at Norges forskningsråd fremover må vektlegge slike mål sterkere.

Arbeidsmarkedet for forskerne er stadig mer internasjonalt. For at norsk forskning skal holde god kvalitet, er det viktig både at norske forskere reiser ut, og at utenlandske forskere tilbringer tid i norske forskningsmiljøer. Det er ofte særlig viktig at forskere i rekrutteringsstillinger får faglige impulser fra utenlandske miljøer og tidlig etablerer et internasjonalt nettverk. I tillegg til forskernes arbeidsplass er Forskningsrådet og Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU) sentrale i arbeidet med å fremme internasjonal forskermobilitet ut av og inn i Norge. Disse institusjonene er også viktige for å fremme norsk utnyttelse av EUs mobilitetsordninger.

Det er et ønske at norske forskere skal bruke stipendordningene under EUs rammeprogram for å finansiere forskningsopphold i utlandet. Andelen norske søkere har imidlertid vært svært lav så langt. En del tiltak er satt i verk, uten at det har høynet andelen norske «Marie Curie Fellows» nevneverdig. De økonomiske sidene ved forskeropphold i utlandet er avgjørende for mange potensielle søkere. Det foreslås derfor en toppfinansiering av norske stipendiater som reiser ut gjennom EUs stipendordninger. Total støtte skal tilsvare Forskningsrådets satser for stipend ved utenlandsopphold.

Norske forskere som har hatt lengre opphold i utlandet, kan i en del tilfeller oppleve at det er vanskelig å etablere seg i Norge igjen etter endt opphold. Det er behov for å vurdere ordninger som kan lette denne overgangen. Også inngående mobilitet, dvs. rekruttering av dyktige utenlandske forskere til Norge, er et sentralt tiltak for å bidra til kvalitetsheving og nettverksbygging i norske forskningsmiljøer. Inngående mobilitet er omtalt nærmere i kap. 4.3.

Samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og instituttsektoren kan bidra til bedre kvalitet i den anvendte forskningen ved instituttene, samtidig som det skaper muligheter for å få tatt i bruk ny kunnskap som utvikles i universitets- og høyskolesektoren. Bruk av bistillinger, eller at forskere har arbeidsplass ved en annen institusjon i en periode, er vanlige samarbeidsformer mellom instituttsektor og universitets- og høyskolesektor. Omfanget er likevel relativt lite. Instituttsektoren bidrar imidlertid vesentlig i utdanningen av nye forskere. Dette samarbeidet bør utvides og styrkes, jf. kap. 10.7.

Figur 8.6 viser mobilitet mellom instituttsektor, universitets- og høyskolesektor og næringsliv i perioden 1999–2003. Det var stigende mobilitet fra instituttene over i næringslivet frem til konjunkturomslaget i 2001, som særlig rammet teknologibedrifter. Videre mottar instituttsektoren årlig rundt 100 forskere fra næringslivet og like mange fra universitets- og høyskolesektoren, mens halvparten så mange går fra instituttsektoren og over i universitets- og høyskolesektoren. Mer detaljerte analyser viser at det er de teknisk-industrielle instituttene som i dag har størst grad av mobilitet inn i og ut av næringslivet og universitets- og høyskolesektoren.

Kilde: Norges forskningsråd

NOU 2000: 7 Ny giv for nyskaping viste til at kunnskapsoverføringen mellom den offentlige forskningssektoren og næringslivet i stor grad følger arbeidskraften. Utvalget så dette som et argument for å lage ordninger som kunne stimulere til utveksling av arbeidskraft mellom disse sektorene. Dette kunne også bidra til å gjøre utdannings- og forskningssektoren mer bevisst på næringslivets behov. Det gjennomføres mye forskning i næringslivet, og mye av den er på høyt nivå. På europeisk nivå kommer den forskningsvirksomheten som skjer i mange større bedrifter, godt ut med hensyn til publiseringer/siteringer i forhold til mange universiteter. Den offentlige forskningssektoren må derfor legge til rette for at også erfaringer fra næringslivet kan overføres til sektoren ved personoverganger.

Norsk forskerutdanning har hittil i hovedsak vært innrettet mot å sikre nyrekruttering til akademia, og ikke i så stor grad mot å sikre kompetanse på doktorgradsnivå i andre sektorer. En ordning med nærings-ph.d. vil kunne bidra til å heve kompetansen i alle sektorer, og samtidig bidra til å utdanne forskere som har innsikt i næringslivsmessige aspekter ved forskning og utvikling, jf. kap. 6.4 og 8.3. Bologna-prosessen har også satt forskerutdanning på dagsordenen, og landene drøfter nå innholdet i utdanningen, blant annet behovet for utvikling av ferdigheter som også kan brukes i samfunnet for øvrig.

8.6.1 Tiltak

• Arbeidet for at norske forskere – særlig de som er i rekrutteringsstillinger – skal ta forskningsopphold i utlandet, skal styrkes.

• Norges forskningsråd skal iverksette en egen ordning for toppfinansiering av norske stipendiater som reiser til utlandet gjennom EUs stipender.

• Ordninger som forenkler hjemkomsten for norske forskere som har oppholdt seg i utlandet, skal vurderes.

• Det skal innføres en ordning med nærings-ph.d. i Norge. Dette bør utredes i forbindelse med en nasjonal ordning for forskerskoler, jf. kap. 8.3.

8.7 Likestilling

Norsk forskning står i dag overfor to hovedutfordringer med hensyn til likestilling. For det første er kvinner underrepresentert i vitenskapelige stillinger på alle nivåer. Underrepresentasjonen øker jo høyere opp i stillingshierarkiet man kommer. Den andre utfordringen er den skjeve kjønnsfordelingen innenfor visse fag og sektorer. I 2003 var kvinneandelen blant fast vitenskapelig personale i teknologiske fag bare seks prosent. Til sammenligning var 36 prosent av de fast ansatte innenfor humanistiske fag kvinner. I rekrutteringsstillinger er fordelingen noe jevnere. Kjønnsfordelingen blant forskere i næringslivet er mer ujevn enn i andre sektorer.

Kvinnelige forskere faller av på alle nivåer i karrierestigen i høyere grad enn menn, både i Norge og i Europa for øvrig. Europakommisjonen har gitt dette betegnelsen «the leaky pipeline» – rørledningen som lekker. Å lykkes med å rekruttere, beholde og forfremme kvinnelige forskere er viktig for å nå målet om at EU skal bli verdens mest kunnskapsbaserte og innovative region innen 2010.

Kilde: Third European Report on S&T indicators/NIFU STEP

EU-kommisjonens strategiske tilnærming til likestillingsspørsmål har siden 1996 vært gender mainstreaming. Dette innebærer å integrere et likestillingsperspektiv på alle fagområder, under planlegging, gjennomføring og evaluering av prosjekter og programmer. For å styrke likestillingen i norsk forskning opprettet Regjeringen en komité for integreringstiltak i forskningen i januar 2004. Komitéens oppgave er å gi anbefalinger som kan bidra til å integrere arbeidet for likestilling ytterligere i sektoren. Slike anbefalinger vil være nyttige både for forskningsinstitusjonene, Norges forskningsråd og departementet.

Likestillingsloven pålegger all offentlig virksomhet å integrere likestillingshensynet. Utdannings- og forskningsdepartementet har etatsstyringsansvar for universitetene, høyskolene og Norges forskningsråd, og vil sørge for at disse institusjonene følger opp arbeidet for likestilling. Det er opp til institusjonene selv å velge hvilke virkemidler de vil bruke. Virkemidlene kan være kjønnsnøytrale (f.eks. flere plasser i bedriftsbarnehagene og opprettelse av forskerskoler) eller rettet spesielt mot det underrepresenterte kjønn (f.eks. mentorordninger, rekrutteringsstipender og lederutviklingskurs for det underrepresenterte kjønn). Det er hensiktsmessig å overlate valg av virkemidler til institusjonene, som har best oversikt over sine likestillingsutfordringer og hvilke tiltak som har en effekt.

Lav nyrekruttering til vitenskapelige stillinger har en negativ effekt på likestilling. Dette gjelder særlig i fag der det historisk har vært få kvinnelige kandidater til slike stillinger, men der rekrutteringsgrunnlaget i dag er bedre. Tiltak for å øke mobiliteten i forskningssystemet generelt kan i slike tilfeller stimulere til en jevnere kjønnsbalanse. Innføring av postdoktorstillingene hadde som en av flere intensjoner å øke kvinneandelen i vitenskapelige stillinger, og en økning i antall postdoktorstillinger vil ventelig ha en positiv effekt på kjønnsbalansen i akademia.

Forrige stortingsmelding om forskning utpekte øremerking av forskerstillinger for kvinner som et virkemiddel for bedre likestilling i forskningen. Denne muligheten falt bort etter at EFTA-domstolen i januar 2003 slo fast at slik øremerking er ulovlig. Imidlertid har institusjonene fortsatt muligheter for å øke kvinneandelen for professor II, som ofte tilsettes ved kallelse. Kvinneandelen i disse stillingene er i dag under 10 prosent, og det er et mål å øke denne.

8.7.1 Tiltak

• Arbeidet med å integrere likestillingshensynet på alle nivåer i forskningsadministrasjon, søknadsbehandling og rapportering skal opprettholdes.

• Forskningsrådet og forskningsinstitusjonene skal fortsette arbeidet for å fremme likestilling.

• Institusjonene skal arbeide for å øke kvinneandelen i professor II-stillinger.