St.meld. nr. 20 (2004-2005)

Vilje til forskning

Til innholdsfortegnelse

6 Forskningsbasert nyskaping og innovasjon – veier til fornyelse

Forskning og utvikling spiller en viktig rolle i fornyelsen av næringsliv og offentlig sektor. Forskning og utvikling bidrar til omstilling, til kunnskap om omstilling og til forståelse for behovet for omstilling. Landets internasjonale konkurranseevne avhenger av i hvilken grad næringsstrukturen og offentlig sektor er tilpasset Norges utfordringer på sikt. Konkurranseevnen avhenger også av at næringslivet er effektivt balansert i forhold til hvilke produkter og tjenester det samfunnsøkonomisk sett lønner seg å eksportere, og hvilke det er mer lønnsomt å importere. Konkurranseutsatt virksomhet vil trenge høy produktivitet og høy lønnsomhet for å dekke kostnadene knyttet til bruk av norsk arbeidskraft og norskproduserte innsatsfaktorer i produksjonen. Høy produktivitet og høy lønnsomhet er også nødvendig for å opprettholde det norske velferdssystemet.

En sterk og velbalansert kunnskapsinfrastruktur er en forutsetning for et mer kunnskapsintensivt næringsliv og offentlig sektor. Norge har et godt utbygd system av universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter over hele landet. Institusjonene utdanner kandidater og forskere som igjen leverer nødvendig kunnskap, forskning, utvikling og kommersielle produkter til privat og offentlig sektor. Forskningen som foregår ved disse institusjonene, kan være av grunnleggende og langsiktig karakter eller mer kortsiktig og direkte anvendbar karakter. Begge typer forskning er av avgjørende betydning for nødvendig kunnskapsutvikling i privat næringsliv og offentlig sektor. Forskning er også viktig for å utvikle nye idéer og nye teknologier som det enda ikke er etterspørsel etter.

Velfungerende samfunnsinstitusjoner er en forutsetning for en velfungerende økonomi og et velfungerende næringsliv 1 . Stabile offentlige rammebetingelser, et pålitelig rettssystem, velfungerende infrastruktur og gode velferdstilbud er alle viktige i så måte. Offentlig sektor ivaretar mange viktige samfunnsoppgaver, og det er derfor viktig at offentlig sektor leverer tjenester av høy kvalitet. Det offentlige ivaretar hensyn som ikke kan kobles direkte til økonomisk vekst, for eksempel innenfor omsorgssektoren. I flere tilfeller kan det imidlertid hentes ut betydelige økonomiske verdier fra områder som ikke har økonomisk verdiskaping som hovedmål, for eksempel innenfor helse (helseteknologi) og miljø (miljøteknologi). Verdiskaping i næringslivet er avhengig av at offentlig sektor kan tilby ordninger og tjenester som legger grunnlag for gode levekår og god ressursutnyttelse i befolkningen.

Forskning spiller en viktig rolle som grunnlag for politikkutvikling og forvaltning, og bidrar til en mer kritisk og åpen samfunnsdebatt. Forskningsbasert kunnskap bidrar til bedre beslutningsgrunnlag, også i spørsmål av mer verdimessig karakter. Mer kunnskap og forskningsinnsats må til for å bidra til å forstå og løse sentrale samfunnsutfordringer som økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, demokratisk deltakelse, rettferdig fordeling og en langsiktig bærekraftig utvikling. Forskning er videre viktig for å sette det enkelte individ bedre i stand til å forstå samfunnet og til å samvirke med sine omgivelser, det være seg som privatperson, som velger, som arbeidstaker/arbeidsgiver eller annet.

Figur 6.1 Bruttoprodukt fordelt på sektorer, utvalgte år,
 1983–2003. Faste 2000-priser. Kategoriseringen av næringer
 er basert på Statistisk sentralbyrås inndeling
 i nasjonalregnskapet.

Figur 6.1 Bruttoprodukt fordelt på sektorer, utvalgte år, 1983–2003. Faste 2000-priser. Kategoriseringen av næringer er basert på Statistisk sentralbyrås inndeling i nasjonalregnskapet.

De siste tiår har strukturen i norsk nærings- og arbeidsliv endret seg betydelig. Olje- og gassektoren, tjenestesektoren og offentlig forvaltning er de sektorene som har hatt størst vekst i bruttoproduktet i perioden 1983 til 2003. Tjenestesektorens utvikling er i tråd med en internasjonal tendens, mens økningen i olje- og gassproduksjonen er relatert til spesielle norske fortrinn. Veksten i industriens samlede bruttoprodukt fra 1983 til 2003 var til sammenlikning liten og økte kun fra 127 mrd. kroner i 1983 til 134 mrd. kroner i 2003. Til gjengjeld er industrien blitt betydelig mer effektiv og konkurransedyktig i denne perioden. Langt færre produserer mer enn tidligere. Eksempelvis produserer Hydros aluminiumsverk på Sunndalsøra i dag seks ganger så mye aluminium per ansatt som for 20 år siden. Mange norske bedrifter, spesielt innenfor de råvarebaserte næringene, har investert betydelige ressurser for å bedre eller effektivisere uttak og produksjon av råvarer eller råvarebaserte produkter. Denne typen prosessinnovasjoner er mer gradvise, noe mindre forskningsbaserte og fanges trolig i noe mindre grad opp i innovasjonsstatistikken enn nye produkter og tjenester. Særtrekk ved det norske innovasjonssystemet kan dermed være én av flere forklaringer på norsk næringslivs gode resultater når det gjelder produktivitet og lønnsomhet, til tross for at målinger viser en forholdsvis gjennomsnittlig forsknings- og innovasjonsinnsats.

Den største veksten i norsk økonomi er knyttet til privat og offentlig tjenesteyting. I dag sysselsettes ca. tre av fire i denne kategorien. Privat tjenesteyting er en svært heterogen kategori, også når det gjelder forskningsinnsats. Forskning og utvikling spiller generelt en mindre rolle innenfor tjenesteyting enn i tradisjonell vareproduksjon 2 , men det finnes flere tjenesteytende bransjer der forskning og utvikling spiller en svært viktig rolle (for eksempel innenfor IKT-baserte tjenester). En noe lavere forsknings- og utviklingsandel generelt i tjenestesektoren er ikke synonymt med lite innovasjon. To tjenestenæringer – varehandel og innenriks samferdsel – har hatt den høyeste produktivitetsveksten i norsk økonomi de siste 20 årene 3 . Det er også grunnlag for å hevde at kunnskapsintensiv, forretningsmessig tjenesteyting blir stadig viktigere både i omfang og som drivkraft for produktivitetsøkning i den øvrige økonomien.

Forskjellene mellom teknisk-vitenskapelige, forskningsdrevne innovasjonsprosesser innenfor industrien og mer brukerorienterte innovasjonsprosesser innenfor offentlig og privat tjenesteyting kan være betydelige. 4 Innovasjonsprosessen innenfor tjenesteyting er sterkere knyttet til kundens/klientens brukssituasjon og til samhandlingen mellom aktørene i en leveransekjede, enn til utvikling av konkrete teknologiske løsninger og produkter. Litt forenklet kan man si at drivkreftene for nyskaping i tjenestesektoren i større grad ligger på etterspørselssiden (kunde) og i samhandlingen (nettverk), enn på tilbudssiden (produsent/oppfinner).

6.1 Forskning og innovasjon i næringslivet

6.1.1 Innovasjon og omstilling

Med dagens endringstakt i mange viktige markeder kreves det at bedrifter må kunne omstille seg raskt og effektivt til varierende og endret etterspørsel, skiftende tilgang på arbeidskraft og kapital, endrede konkurransevilkår, teknologisk fremgang og nye rammebetingelser av mange slag. Omstilling kan være en nødvendig reaksjon på ytre endring, så vel som at en bedrift eller et næringsmiljø på eget initiativ aktivt foretar endringer som fremmer deres konkurranseevne. Både for samfunnet og for enkeltpersoner er det bedre å legge til rette for ny vekst og etablering av mer lønnsomme bedrifter i forkant, enn i etterkant å håndtere arbeidsledighet og uvirksomme ressurser. En av de viktigste oppgavene i innovasjonspolitikken er å øke økonomiens og bedriftenes evne til omstilling og innovasjon, slik at de kostnadene som omstilling alltid vil innebære, blir så små som mulig og omstillingene dermed minst mulig smertefulle.

Næringslivet omstiller seg gjennom fremvekst av nye bedrifter og bransjer, og gjennom omstilling i etablerte bedrifter. Innovasjon og nyskaping er sentralt i alle disse formene for omstilling.

Boks 6.20 Hva er innovasjon?

Innovasjon kan forstås som et nytt produkt, en ny tjeneste, ny produksjonsprosess, ny anvendelse eller ny organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk. Innovasjon bygger på ny kunnskap og nye kombinasjoner av kjent kunnskap. Kunnskap og læring utgjør således kjernen i innovasjonsprosesser. Kunnskapen bygger på ulike kilder, og bygges på ulike måter. Kunnskapen bearbeides og settes sammen på nye måter før noe nytt introduseres på markedet. Ny kunnskap kan genereres fra praktisk erfaring, systematisk forskning og utvikling eller en kombinasjon av de to. Innovasjon skjer ofte i et samspill mellom ulike aktører der både samarbeid og konkurranse kan virke stimulerende. Innovasjon foregår også ofte i skjæringsfeltet mellom bransjer eller mellom fagområder.

  • Teknisk-vitenskapelig forskningsdrevet/produksjonssentrert innovasjon spiller en større rolle i privat enn offentlig sektor. Innovasjon i offentlig sektor dreier seg imidlertid ofte om samhandling med nye IKT-løsninger.

  • Kundedrevne innovasjoner skjer ved at kunder/brukere stiller nye krav til ytelsesnivå, for eksempel tilgjengelighet, kvalitet, design eller valgfrihet.

  • Samhandlingsdrevne innovasjoner finner sted når flere aktører (virksomheter eller etater) finner nye mønstre for å arbeide sammen langs verdikjeder eller i verdinettverk.

Innovasjon kan forekomme i form av radikale innovasjoner, der nye produkter og tjenester og/eller prosesser introduseres, eller i form av gradvise (inkrementelle) innovasjoner som forbedrer eksisterende produkter, prosesser, tjenester eller systemer. Begge typer innovasjon er nødvendig for å få til en tilstrekkelig utvikling og omstilling i næringslivet og offentlig sektor. Forskning, utvikling og kommersialisering spiller en viktig rolle for begge former for innovasjon, men på noe forskjellige måter.

Omstilling og innovasjon er prosesser som kan læres, og som aktørene i økonomien kan være mer eller mindre dyktige til å gjennomføre. Innovasjonsevnen i økonomien vil avhenge av hvor gode arbeidstakere og bedrifter er til å lære, og til å omsette læring til ny praksis, nye produkter og tjenester. Medarbeidere som opplever høye krav til læring, høyt læringstrykk, og som har gode muligheter til læring i det daglige, vil gjennomgående være mer oppfinnsomme og kreative i problemløsningen enn andre. Organisasjoner med høy læringsintensitet vil normalt være mer innovative enn andre. Læringsintensiteten i arbeidslivet er ulikt fordelt etter utdanning. Kravene til og mulighetene for læring i det daglige arbeidet stiger generelt med utdanningsnivået. 5

Konkurranse stimulerer innovasjon. Nye aktører motiveres av muligheten til å oppnå fortjeneste ved å tilby bedre varer og tjenester, samt utvikle og benytte bedre produksjonsteknologi. Konkurransen bidrar til at de etablerte aktørene må tenke nyskapende og innovativt, herunder investere i forskning og utvikling. I enkelte næringer er evne til innovasjon og nyskaping og evne til å ta i bruk ny teknologi en like viktig konkurranseparameter som pris alene. Konkurransepolitikken er et viktig virkemiddel for å stimulere til innovasjon i næringslivet.

Norsk næringsstruktur er i mindre grad enn næringsstrukturen i for eksempel Sverige og Finland dominert av store og innovative industrilokomotiver i høyteknologiske bransjer. Andelen innovative virksomheter ligger noe lavere i Norge enn hva vi finner i de fleste andre EØS-landene 6 . Innovasjonsgraden varierer etter størrelsen på virksomhetene. De største enhetene er nødvendigvis oftere innovative enn de mindre enhetene. Store virksomheter har ofte større ressurser både økonomisk og kunnskapsmessig til å drive innovasjonsvirksomhet. Store virksomheter har også gjennomgående et bredere produktspekter og flere prosesser enn mindre virksomheter, og dermed større mulighet for innovasjon på minst ett område.

Boks 6.21 Mobiltjenester inspirert av kula-handelen

Selv om det er vanlig å hevde at potensialet for innovasjon er størst innenfor de teknisk-naturvitenskapelige fagene, er det en viktig erkjennelse at også andre fagområder er viktige for innovasjon, og at innovasjoner innenfor disse områdene først kan nå sitt fulle markedsmessige potensial når de kombineres med kunnskap fra økonomiske, samfunnsvitenskapelige eller humanistiske fagretninger.

Malinowskis studium av kula-handelen på Trobrianderøyene er en antropologisk klassiker. Studien beskriver hvordan trobrianderne sender ornamentale smykker laget av skjell som gaver fra øy til øy. Kula-handelen skiller seg fra en enkel, toveis gaveutveksling ved at gavekjeden går i sirkel slik at ingen samfunn mottar gaver fra de samme som de sender til. Malinowskis forskning dokumenterte at kula-handelen styrket de sosiale båndene mellom Trobrianderøyene.

Denne lærdommen trekker dagens antropologer på i utviklingen av høyteknologiske tjenester og produkter. Et eksempel er mobilselskapet Vodafones postkorttjenester i Storbritannia. I 2003 utviklet en av selskapets antropologer en mobiltjeneste som styrker sosialt samhold mellom grupper etter samme prinsipp som kula-handelen. Tjenesten fungerer slik at mobilkundene sender et bilde og en tekstmelding til Vodafone, som skriver dette ut som et postkort og sender det til ønsket mottaker. Tanken er at mottakeren selv vil ønske å sende et postkort til en tredjepart, og gjennom dette trekkes flere abonnenter inn i nettverket. I tillegg til å dra nytte av innsikt fra studier av fjerne og fremmede steder, er det stadig vanligere at teknologibedrifter benytter seg av etnografiske metoder for å finne ut hvordan folk bruker ny teknologi på jobb og i fritiden.

Kilde: «Anthropologists beat gadget rage.» New Scientist, 18. desember 2004

Blant de innovative virksomhetene er imidlertid både innovasjonskostnadene og nye og endrede produkter som andel av omsetningen høyere for de små virksomhetene enn for de store. Dette viser at selv om små virksomheter generelt er mindre innovative enn store virksomheter, er de innovative, små virksomhetene til gjengjeld mer innovasjonsintensive enn de store. Dette er i tråd med nyere innovasjonsforskning, som viser at radikale innovasjoner oftere skjer i mindre eller nye bedrifter, mens store bedrifter er bedre mht. gradvise innovasjoner fordi innovasjonsaktiviteten settes i system 7 . Virksomhetene innenfor industrien viser seg generelt å være mer innovative enn tjenesteytende virksomheter.

Internasjonalt orienterte virksomheter må være innovative for å overleve konkurransen. Det reflekteres i målinger som viser at innovative virksomheter er betydelig mer internasjonalt orientert enn virksomheter som ikke er innovative. Blant virksomhetene totalt eksporterer 41 prosent en del av sine produkter. For innovative virksomheter er andelen 56 prosent. Innovative virksomheter står for om lag 75 prosent av all eksport. En studie 8 viser klare forskjeller mellom høyteknologiske virksomheter og virksomheter i tradisjonelle, lavteknologiske bransjer når det gjelder internasjonalisering. De sistnevnte er i langt større grad «låst inne» i det nasjonale innovasjonssystemet når det gjelder kunnskapsproduksjon og marked, mens virksomheter innenfor nye høyteknologiske næringer oftere vil være henvist til internasjonale forsknings- og utviklingsmiljøer for sine kunnskapsbehov og for et større internasjonalt marked for sine produkter. Den økte globaliseringen reduserer imidlertid ikke betydningen av hjemmebasen som primærkilde for innovasjon, men snarere forsterker og tydeliggjør denne 9 . Internasjonale allianser og nettverk i næringslivet og i forskningsmiljøene bidrar til å fornye det nasjonale innovasjonssystemet og hindre innelåsning.

I teknologisk ledende land kommer omtrent 90 prosent av alle patenteringer og kommersialiseringer fra næringslivets egne forskningsaktiviteter. Disse gir større avkastning, vokser fortere og er mer robuste enn andre patenter og kommersialiseringer. Resten kommer fra universiteter og forskningsinstitutter. Norsk næringsliv skårer forholdsvis lavt på internasjonal patentstatistikk. I 2001 var det 28 innenlandske patentsøknader per 100 000 innbyggere i Norge, 37 i Danmark, 44 i Sverige og 50 i Finland. Én årsak til dette ligger i norsk næringsstruktur med få bedrifter innenfor patentintensive bransjer som farmasi og bioteknologi.

6.1.2 Forskning i regi av næringslivet

Utgifter til forskning og utvikling

I de fleste OECD-landene finansierer næringslivet størstedelen (ca. 70 prosent) av den nasjonale forsknings- og utviklingsinnsatsen. I Canada, Nederland, Island og Norge utgjør næringslivets andel mindre enn 60 prosent av de totale utgiftene til forskning og utvikling.

Figur 6.2 Næringslivsfinansiert forskning og utvikling i Norge
 og andre land, 2001.

Figur 6.2 Næringslivsfinansiert forskning og utvikling i Norge og andre land, 2001.

Kilde: OECD

I Norge har næringslivets andel av samlede forsknings- og utviklingsutgifter økt betydelig de siste 25 årene, fra ca. 38 prosent i 1979 til ca. 50 prosent i 2003. Utgifter til forskning og utvikling utgjør størsteparten av virksomhetenes innovasjonskostnader. For 2001 utgjorde egenutført forskning og utvikling 54 prosent av innovasjonskostnadene i norsk næringsliv. Andelen er stigende etter bedriftsstørrelse, og høyere for industribedrifter enn for tjenesteytende sektor. I tillegg utgjorde innkjøp av forsknings- og utviklingstjenester 18 prosent av kostnadene. Så mange som 40 prosent av de innovative virksomhetene utviklet imidlertid nye produkter eller prosesser uten bruk av egen forskning og utvikling i 2001.

Bare tre prosent av næringslivets forsknings- og utviklingskostnader gikk til mer langsiktig, grunnleggende forskning i 2001. 27 prosent gikk til anvendt forskning mens 70 prosent gikk med til utviklingsarbeid. Omtrent 60 prosent av total norsk industriell eksport er fra bransjer med lav og mellomlav forsknings- og utviklingsinnsats. Dette er ikke nødvendigvis et svakhetstegn for norsk økonomi. Mange nyskapende bedrifter bruker avansert forskningsbasert kunnskap og sofistikerte produksjonssystemer uten selv å finansiere utviklingen av disse direkte. I begynnelsen av 1980-årene gikk mindre enn fem prosent av bedriftenes forsknings- og utviklingskostnader til kjøp fra utlandet. I dag utgjør tallet nærmere 15 prosent.

Boks 6.22 Marine muligheter – forskning flytter grenser

Mulighetene er mange innenfor marin bioteknologi og bioprospektering. I hver liter sjøvann er det over hundre millioner bakterier. Her jakter forskere på molekyler som kan anvendes i medisiner, mat, dyrefôr og annet. Det er funnet bakterier i tangplanter som har en forsvarsmekanisme som i fremtiden trolig kan overføres til humanmedisin, dyrefôr og antivekstmidler til båter og marine installasjoner. I tinevann fra reker er det funnet et enzym som nå brukes i genanalyser på laboratorier over hele verden, og selges kommersielt for svimlende summer. Gelatin fra fiskeskinn og andre produkter fra havet kommer til anvendelse i alt fra medisin og matvarer til mobiltelefoner, satellitter og foredragstransparenter.

En av fremtidens marine næringer kan være torskeoppdrett. Imidlertid må forskningen løse en del utfordringer før oppdrett av torsk er mulig. Torsken er kannibal. Det krever nye former for sortering, slik at ulike størrelser lever i atskilte merder. I motsetning til laksen forsøker torsken aktivt å rømme fra merdene. En torsk begynner rømningen ved å nappe en tråd i merden, nestemann napper videre på samme sted inntil det er hull. Torskeoppdrett krever derfor ny merdteknologi og nye materialer.

Forskning, utvikling og næringsstruktur

Når det norske næringslivet totalt sett investerer forholdsvis mindre i forskning og utvikling enn næringslivet i andre OECD-land, kan det i hovedsak forklares med at Norge har en næringsstruktur som består av forholdsvis små bedrifter, og en stor andel bransjer der forsknings- og utviklingsinnsatsen også internasjonalt er lav. Norge har en liten andel bedrifter innenfor forskningsintensive bransjer som for eksempel bil-, fly-, bioteknologi og farmasiindustrien.

En nordisk sammenlikning av forsknings- og utviklingsinvesteringer i forskjellige bransjer i forhold til bransjenes bruttoprodukt viser at bransjene i Norge ligger noe under eller omtrent likt når det gjelder forskningsintensitet i forhold til tilsvarende bransjer i tre andre nordiske land.

Tabell 6.1 Forsknings- og utviklingsinvesteringer som prosent av bruttoprodukt i ulike bransjer i Norge, Danmark, Finland og Sverige.

  Norge Danmark Finland Sverige
Nærings- og nytelsesmidler 0,66** 1,6 2,8 1,6
Tekstil og bekledning 1,1 0,9 2,4 1,1
Trevarer/treforedling, grafisk/forlag 1,0 0,3 1,3 2,2
Kull- og petrolum, kjemisk/gummi/plast 3,9 5,7 1,7
Ikke-metallholdige mineralprodukter 1,23** 1,3 1,9 2,3
Metaller 3,5 2,5 2,3 4,2
Metallvarer 2,0 0,6 3,8 1,2
Maskiner og utstyr 7,5 6,6 7,5 10,4
Kontor- og datamaskiner 32,4* 18,3 22,0 13,9
Andre elektriske maskiner og apparater 10,7 8,2 17,5 6,9
Elektronisk utstyr (Radio, TV og kommunikasjon) 12,52** 15,0 25,6 64,8
Medisinske og optiske instrumenter, klokker og ur 15,8 15,3 12,0 17,7
Motorkjøretøyer 19,0 3,6 24,6
Annet transportutstyr 4,0 10,1 3,7 19,9
Møbler, annen industri 2,99* 1,7 1,4 1,0
Gjenvinning 6,1 16,9 1,1
Kraft og vannforsyning 0,3 0,2 1,8 0,9
Bygg og anlegg 0,2 0,1 0,5
Tjenestesektor 0,6 0,7 0,5 0,5

* Norge er mest FoU-intensiv

** Norge er minst FoU-intensiv

Kilde: Norges forskningsråd

Sammenlikningen viser at Norge er det mest «gjennomsnittlige» landet når det gjelder bransjespesifikk forskningsintensitet 10 . Med det menes at Norge innenfor hver enkelt bransje i liten grad forsker mest eller minst i forhold til bruttoprodukt, sammenliknet med de andre landene.

6.1.3 Forskning ved universiteter, høyskoler og helseforetak

Forskningen ved universiteter, høyskoler og helseforetak spiller en viktig rolle for utviklingen av dagens og morgendagens næringsliv. Grunnforskning spiller en avgjørende rolle i utvikling av ny kunnskap, nye instrumenter og metoder, som kan åpne for nye næringsmessige muligheter. Deltakelse i grunnforskning gir også tilgang til nasjonale og internasjonale nettverk av eksperter og informasjon, og er avgjørende for kvaliteten på utdanningen av kandidater til videre forskning og næringsliv. Grunnleggende og strategisk forskning bidrar til innovasjon på flere måter. Det skjer direkte ved at forskningsresultater og idéer kommersialiseres, og indirekte gjennom næringslivets rekruttering av kandidater og forskere, oppdragsforskning, kunnskapsformidling og kompetanseutvikling i samarbeid med næringslivet.

Faglig sterke miljøer innenfor grunnforskning og langsiktig strategisk forskning er en forutsetning for internasjonalt forskningssamarbeid og for å holde kontakt med den internasjonale kunnskapsfronten. Faglig sterke grunnforskningsmiljøer er ofte også en forutsetning for samarbeid med næringslivet. En svekkelse av universitetenes evne til å levere solid og grunnleggende forskning vil på sikt kunne innebære en svekkelse av den kunnskapsallmenningen som næringslivet også er avhengig av. Det er videre tegn som tyder på at grunnforskningen er i ferd med å få en økende betydning for næringslivets innovasjonsvirksomhet. Ny teknologi og nye idéer med næringspotensial utvikles i økende grad direkte fra grunnforskningsmiljøer. Innenfor IKT og bioteknologi har dette vært en tydelig tendens.

Mens universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak spiller en viktig rolle for forskning, utvikling og bruk av ny kunnskap, spiller næringslivet en viktig rolle som samarbeidspartner og krevende kunde overfor forskningsmiljøene. Kvaliteten på og omfanget av dette samspillet har stor betydning for norsk innovasjonsevne. En undersøkelse 11 gjort av NIFU viser at universitetene ligger omtrent på OECD-nivå hva gjelder eksternt finansierte prosjekter. Endringene i universitets- og høyskoleloven i 2002 har gitt institusjonene et større ansvar for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv og økt anvendelse av vitenskapens metoder og resultater i næringslivet.

6.1.4 Forskning ved institutter

Instituttene er viktige aktører i innovasjonssystemet og har tradisjonelt hatt andre funksjoner og roller enn universiteter og høyskoler. Instituttene i Norge er en stor og uensartet gruppe, noe som gjør det vanskelig å beskrive instituttenes rolle generelt, jf. kap. 10. Et fellestrekk ved de næringsrettede instituttene er imidlertid at de danner en kobling mellom de mer akademiske kunnskapsmiljøene og næringslivet. Det gjør at næringslivet får lettere tilgang til forskning og akademisk kompetanse. Samtidig bidrar det til å åpne de akademiske kunnskapsmiljøene mot næringslivet og til bedre utnyttelse av forskningsresultatene til verdiskaping.

Instituttenes viktigste funksjoner er:

  • gjennom samarbeid med forskningsinstitusjoner i inn- og utland å bygge opp en kompetanse som kan brukes i oppdragsforskning og konsulentoppdrag.

  • å være bedriftenes hjelpere og læringspartnere, og gjennom samarbeid med bedriftene å bidra til en gjensidig oppbygging av kompetanse på felt som er avgjørende for bedriftens læring og innovasjonsaktiviteter.

  • gjennom forskning og utvikling å frembringe ny kunnskap og nye teknologier, produkter, prosesser og tjenester som bedriftene kan gjøre bruk av i sitt innovasjonsarbeid, eller som bedriftene kan bringe frem til markedet.

  • å være opplæringsinstitusjoner, ved at de både deltar i opplæringen av studenter og doktorgradsstudenter, og ved at det kan øke mobiliteten mellom instituttene og næringslivet.

Økt dynamikk og samspill mellom aktørene i innovasjonssystemet er positivt for innovasjonsevnen. Både mer konkurranse og mer samarbeid kan være positivt i dette perspektivet 12 . Gode tiltak i så måte vil være å fremme personmobilitet, partnerskap, møteplasser og andre former for nettverk. Det kan også virke positivt om instituttmiljøer kobler seg tettere inn mot universitets- og høyskolemiljøene. Dermed vil man også styrke bindeleddsfunksjonen. Samtidig er det mulig å se instituttene som en del av næringslivet (kunnskapsbasert tjenesteyting) og som en rekrutteringsbase for nye bedrifter. I dette perspektivet er det antakelig en styrke at det er mange aktører i instituttsektoren. Forutsatt at instituttene klarer å være konkurransedyktige, synes det viktigere å fremme samspill og konkurranse enn å redusere antall aktører.

6.2 Lønnsomhet i investeringer i forskning og utvikling

En rekke undersøkelser peker i retning av at investeringer i forskning og utvikling har høy privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk avkastning 13 . Griliches 14 oppsummerer ulike empiriske studier av lønnsomheten av forsknings- og utviklingsinvesteringer fra 1962 til 1993, som samlet sier at den privatøkonomiske bruttoavkastningen ligger mellom 9 og 52 prosent, med en median på 25 prosent. Den samfunnsøkonomiske avkastningen ligger høyere, mellom 10 og 160 prosent med en median på 73 prosent. Griliches skriver at bedrifter som investerer relativt mye i forskning og utvikling, har høyere verdiskaping, produktivitet og lønnsomhet enn de som investerer lite. Avkastningen av private forsknings- og utviklingsinvesteringer er spesielt høy. En forklaring på dette kan være at private investeringer er mer direkte rettet inn mot å effektivisere produksjonsprosesser eller utvikle nye produkter med høyt verdiskapingspotensial enn det som er tilfellet for den offentlige sektorens forsknings- og utviklingsinnsats.

Hægeland og Møen 15 gjennomgår den litteraturen som omtaler betydningen av høyere utdanning og grunnforskning for økonomisk vekst. Når det gjelder avkastningen av grunnforskning, sier studiene at det er vanskeligere å gjøre privatøkonomisk vinning på grunnforskning til tross for høy samfunnsøkonomisk verdi. En annen konklusjon er at det er kvaliteten på humankapitalen som har størst betydning for den økonomiske veksten. Det er i land med høyt innsatsnivå innenfor utdanning og forskning man finner høyest vekst. Disse resultatene forklares dels med at land med høye nivåer har en arbeidsstyrke med høyere produktivitet, men spesielt med at dette er land som har fortrinn i å utvikle og håndtere ny teknologi. I tillegg pekes det på at land med en høyt utdannet arbeidsstyrke er mer omstillingsdyktige og således takler endringer og tilegner seg ny lærdom lettere.

Boks 6.23 Flerfasestrømning – et eksempel på lønnsom forsknings- og utviklingsinvestering

Da det amerikanske oljeselskapet Conoco inngikk et samarbeid med norske forskningsmiljøer i 1979, var det som del av de såkalte «goodwill-avtalene». Forskning i Norge økte mulighetene for å få lisenser på norsk sokkel. 20 år senere evaluerte Conoco forskningsprosjektene i Norge og konkluderte med at avkastningen var fire ganger så stor som innsatsen.

Ved starten av perioden forpliktet Conoco seg til å bruke 100 millioner kroner på forskningsmiljøer i Norge. Etter som samarbeidet skred frem, ble rammen utvidet til 900 millioner kroner over en periode på 20 år. Totalt ble det gjennomført 318 prosjekter. 64 av disse ga målbare resultater for Conoco, med en samlet avkastning på 3,6 milliarder kroner. Conoco anslo avkastningen av denne forskningen for hele næringen til 16 milliarder kroner.

Blant de mest vellykkede av Conocos prosjekter var flerfaseprosjektet, som alene ga firmaet en avkastning på 750 millioner kroner av en investering på 20 millioner kroner. Flerfaseprosjektet var et samarbeid med SINTEF og Institutt for Energiteknikk (IFE) for å forstå og mestre flerfasestrømning, det vil si transport av olje, gass og vann i samme rør. Prosjektet munnet blant annet ut i regneprogrammet OLGA, som i dag er kommersialisert gjennom Scandpower og er blitt en standard på verdensbasis.

Sentralt i forskningen sto Flerfaselaboratoriet på Tiller utenfor Trondheim. Det ble åpnet i 1984, og er fortsatt en samarbeidsarena for norske og internasjonale forskere fra institutter, universiteter og oljeselskaper. Uten denne forskningen kunne ikke gassfeltet Ormen Lange ha blitt bygd ut i sin nåværende form. Også Snøhvitutbyggingen baserer seg på resultater fra den norske flerfaseforskningen.

Trollfeltet var tidlig ute med å ta i bruk flerfaseteknologi. Besparelsene ved å legge prosesseringsanlegget på land og ikke på en plattform summerer seg ifølge Statoil til rundt 500 millioner kroner per år i hele feltets levetid på 60 år!

Studier som er gjort av Teknologibedriftenes Landsforening 16 og i regi av Forskningsrådet 17 , viser at bedrifter som satser på forskning og utvikling, både er mer lønnsomme, har en sterkere omsetningsvekst og bedre eksportvekst enn bedrifter i samme bransje som ikke satser på forskning og utvikling. At bedrifter som forsker er mer lønnsomme enn andre, kan også reflektere det forhold at lønnsomme bedrifter i større grad investerer i forskning enn andre bedrifter.

Det er vanskelig å slå fast hva som er det optimale investeringsnivået for forskning i et samfunn. Ifølge en undersøkelse av Jones og Williams 18 synes imidlertid det optimale investeringsnivået for anvendt næringslivsforskning i USA å være to til fire ganger større enn dagens nivå. Det til tross for at USA er blant de mest forskningsintensive landene i verden.

6.2.1 Forholdet mellom private og offentlige forskningsinvesteringer

Det offentlige bidrar med ressurser til utdanning, grunnleggende forskningsinfrastruktur og forskning i og for næringslivet, fordi økonomisk teori og erfaring har vist at det er lønnsomt for samfunnet at bedriftene forsker mer, tilegner seg mer forskning og samarbeider mer om forskning enn det de ville ha gjort om bedriftene bare la bedriftsøkonomisk lønnsomhet til grunn. I sosialøkonomiske termer kalles denne forskjellen «markedssvikt». Det innebærer at markedet, i form av private bedrifter, ikke investerer tilstrekkelig ressurser i forskning og utvikling i forhold til hva som er samfunnsmessig optimalt. Et «samfunnsmessig optimalt investeringsnivå» inkluderer også det som er optimalt i forhold til bedriftenes internasjonale konkurranseevne. Hvilket investeringsnivå som rent faktisk er optimalt for næringslivet og samfunnet, er svært vanskelig, for ikke å si umulig, å fastslå presist. Den økonomiske forskningen omkring disse problemstillingene er til nå ikke kommet særlig langt, og det er ikke utviklet tilstrekkelig gode modeller til å kunne fastslå hva som er optimale investeringsnivåer for forskning og utvikling i et land.

Det er større markedssvikt knyttet til grunnforskning enn hva som er tilfellet for anvendt forskning 19 . Dette kombinert med den direkte og indirekte betydningen grunnforskning har for konkurranseevne, økonomisk vekst og velferd i et samfunn, har gjort at grunnforskning i stor grad har vært det offentliges ansvar. Det finnes også andre grunner til at det offentlige skal ha et spesielt ansvar for grunnforskning:

  • De økende kostnadene ved grunnforskning og behovet for tverrdisiplinær grunnforskning for å bidra til å løse viktige samfunnsutfordringer (helse, miljø o.a.)

  • Verdien av kunnskap som felles eiendom i samfunnet

  • Ikke-kommersiell innretting er trolig viktig for høyest mulig kvalitet og langsiktig faglig relevans i mye grunnleggende forskning

  • Mye grunnleggende forskning som kan ha potensial for økonomisk verdiskaping, er ikke først og fremst økonomisk motivert

Anvendt forskning er mer rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser, og befinner seg dermed nærmere muligheten for privatøkonomisk avkastning gjennom omsetning i markedet.

Det er flere mekanismer som kan bidra til at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av investeringer i forskning og utvikling er høyere enn den bedriftsøkonomiske lønnsomheten:

  • Utvikling av ny teknologi og kunnskap kan være svært kostbart, mens bruken av den kan være svært rimelig. Mange kan bruke den samme kunnskapen samtidig. Jo flere som bruker kunnskapen, desto større vil den samfunnsøkonomiske effekten kunne være. Jo flere som bruker kunnskapen, desto mindre vil kunnskapen kunne være et konkurransefortrinn for den bedriften som har utviklet kunnskapen, med mindre bedriften kan hente ut gevinster av andre bedrifters bruk av kunnskapen. I den grad private kunnskapsprodusenter ikke er i stand til å innhente alle gevinstene som fremkommer fra egne investeringer, vil en uregulert markedsøkonomi investere for lite i kunnskapsproduksjon i samfunnsøkonomisk forstand. En bedrift vil kunne vegre seg mot å investere i forskning hvis den ikke har muligheter for å hindre, eller i det minste tjene på, konkurrentenes bruk av de aktuelle forskningsresultatene. Eierrettigheter, for eksempel patenter eller copyrights, kan sikre privatøkonomisk avkastning, men samtidig risikerer man å redusere den samfunnsøkonomiske avkastningen.

  • Ved samarbeid mellom bedrifter om forskning og utvikling kan investeringskostnadene bli mindre for hver bedrift, samtidig som de bedriftene som samarbeider, deler tilgangen til forskningsresultatene. Mangel på denne type samarbeid kan skyldes ulike former for organiserings- eller koordineringssvikt.

De positive eksterne effektene knyttet til forsknings- og utviklingsinvesteringer går gjennom kunnskapsspredning eller kunnskapslekkasjer. Det er to typer eksterne effekter som kan gjøre seg gjeldende:

  • Kunnskapen skapt i én bedrift overføres til andre bedrifter som nyter godt av dette for eksempel i produksjonsprosessen. Det at andre kan benytte seg av kunnskapen produsert i én bedrift, er en ekstern effekt fra kunnskapsproduksjon som påvirker den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av forskningsinvesteringer.

  • Bedrifters investeringer i forskning og utvikling kommer andre til nytte gjennom nye eller billigere produkter, billigere innsatsvarer i produksjonen eller høyere kvalitet til samme pris. På denne måten kan forsknings- og utviklingsinvesteringene foretatt i én bedrift øke gevinstene for andre produsenter som kan produsere til lavere kostnader, samt øke gevinstene for konsumentene hvis de reduserte produksjonskostnadene gjør varene billigere.

Bedrifter kan samarbeide på ulike vis for på denne måten å dele kostnader og gevinster ved investeringer i forskning og utvikling. Gevinster for samfunnet ved slikt samarbeid kan være et argument for offentlig subsidiering av forskningssamarbeid. Mange bedrifter vil imidlertid selv ha interesse av å utvikle samarbeidsformer som internaliserer effektene, for eksempel gjennom større konserndannelser, prosjektsamarbeid mv.

6.2.2 Bedriftenes vurdering av lønnsomhet

Det bør som utgangspunkt legges til grunn at bedriftene investerer i forskning og utvikling på riktig nivå i forhold til hva som er lønnsomt for bedriften, gitt den informasjonen bedriften besitter. Med den rivende utvikling som skjer innenfor forskning og kunnskapsproduksjon på alle samfunns- og næringsområder, kan det imidlertid stilles spørsmålstegn ved om alle bedrifter har tilstrekkelig kunnskap til alltid å gjøre de rette vurderingene i forhold til investeringer i forskning og utvikling.

Bedrifter vurderer investeringer i forsknings- og utviklingsprosjekter forskjellig, avhengig blant annet av bedriftens størrelse, bransje, kompetanse og kontakt med forskningsmiljøer. Mange bedrifter har omfattende prosesser med kost/nytte- og risikoanalyser knyttet til investeringer i forskning og utvikling, og kan gjennom disse finne frem til et optimalt investeringsnivå for bedriften. Andre bedrifter kan imidlertid ha mindre ressurser til denne type vurderinger, og evner dermed i mindre grad å finne frem til et optimalt investeringsnivå for bedriften. Generelt vil mindre bedrifter ha mindre kapasitet til å foreta omfattende investeringsanalyser i forskning og utvikling enn de store, og kan av den grunn komme til å avstå fra også bedriftsøkonomisk lønnsomme investeringer. Kunnskap om forskningsfeltet og investeringer i forskning generelt i bedriften, vil øke sjansen for treffsikre kost/nytte- og risikoanalyser for investering i forskning og utvikling.

Forskning er en langsiktig investering hvor de positive effektene vil fremkomme over tid. Risikoen ved ikke å investere i forskning viser seg ofte på lengre sikt. Dersom krav om avkastning på investeringer blir gjort for kortsiktige, kan dette gå utover de mer langsiktige forskningsinvesteringene og bidra til et for lavt investeringsnivå i forhold til hva som er bedriftsøkonomisk lønnsomt på sikt. Avhengig av bl.a. størrelse og kompetanse, kan det for den enkelte bedrift være vanskelig å ha tilfredsstillende oversikt over de mulighetene som økt forskning og utvikling kan innebære av økt verdiskaping og lønnsomhet. Det er ofte stordriftsfordeler og læringseffekter i forskning; en blir bedre til det ved erfaring. Slik kan et visst omfang av forskningsinvesteringer over tid øke sannsynligheten for å få gevinst.

Det vil være positivt om flere bedrifter og næringsmiljøer med liten erfaring med forskning og utvikling arbeider mer systematisk med dette. For dårlig kjennskap til forsknings- og utviklingsmiljøer er en av flere barrierer for økt innovasjon i bl.a. mindre bedrifter. Disse argumentene betyr imidlertid ikke at alle bedrifter bør forske, forske mer eller investere mer i forskning. Mange bedrifter vil imidlertid trolig kunne tjene på en mer systematisk tilnærming til forsknings- og utviklingsinvesteringene. Det gjelder uavhengig av om investeringene etter en slik tilnærming går opp eller ned.

6.2.3 Vurderinger ved utvikling av offentlige virkemidler

Formålet med offentlige virkemidler for forskning og utvikling i og for næringslivet er hovedsakelig å styrke bedriftenes omstillings- og konkurranseevne. Forut for utredninger av nye offentlige virkemidler knyttet til forskningsbasert nyskaping bør det foreligge en undersøkelse av hvorfor de private aktørene ikke kan antas selv å foreta tilstrekkelige investeringer, og hvilke bedriftsmessige og samfunnsmessige konsekvenser virkemiddelet vil medføre. Utformingen av tiltak bør gjøres med sikte på i størst mulig grad å oppnå ønskede målsettinger, uten for mange andre og uønskede effekter. På denne måten kan det offentlige sørge for at volumet av forskning og utvikling øker. Det fordrer betydelig informasjon og god innretning av virkemidlene å sikre at offentlig innsats så langt det lar seg gjøre ikke fortrenger privat innsats. Dersom den offentlige innsatsen fortrenger den private, vil samfunnet samlet sett lide et netto tap som følge av at offentlig skattefinansiering er kostbar for samfunnet.

Å utforme offentlige tiltak på en målrettet måte kan være vanskelig pga. mulig mangel på informasjon i forkant, og muligheten for å måle effekter og bieffekter av det isolerte tiltaket i etterkant. Det kan eksempelvis være vanskelig å vite hvilke midler som gir en økning i bedriftenes egne forsknings- og utviklingsinvesteringer utover det bedriften selv ville ha gjennomført uten tiltaket (addisjonalitet). I noen tilfeller kan man stå overfor så vidt store måleproblemer at det kan være vanskelig å få til en så målrettet virkemiddelbruk som ønsket. Man må da akseptere noe mindre presise virkemidler, andre typer virkemidler eller eventuelt ikke virkemidler i det hele tatt. Hvilke av disse valgene som er best, avhenger av hvor stort behovet er for tiltaket, og hvorvidt tiltaket har tilstrekkelig positive effekter til at potensielle måleproblemer og eventuelle negative effekter som følger av tiltaket blir underordnet.

Flere bransjer og geografiske områder har et stort innslag av små bedrifter med dårligere forutsetninger for å kjøpe forskningsoppdrag og små eller ingen forutsetninger for å drive egen forskning. Dette er bakgrunnen for at det tidvis fremmes krav om skjerming av offentlige midler til geografiske områder eller bransjer. En orientering av offentlige forsknings- og utviklingsmidler mot bestemte bransjer og geografiske områder kan føre til at noen bedrifter som i dag ikke klarer å nå opp i konkurransen om offentlige forskningsmidler, kan motta slike midler. Dette kan være positivt ved at det setter flere bedrifter i stand til å forske eller ta i bruk forskning. På den annen side vil en effekt av slike ordninger, pga. en begrenset mengde midler, være at bedrifter utenfor bransjen eller det aktuelle geografiske området får redusert muligheten til å søke på og motta midler. En for sterk skjerming av midler vil kunne svekke mulighetene for at offentlige midler går til de beste og samfunnsøkonomisk mest lønnsomme prosjektene. En skjerming av midler til bestemte bransjer eller næringer kan også komme til å gå bekostning av omstillingsevnen i næringslivet totalt, ved at midlene bidrar til å opprettholde bedrifter som kanskje ikke har forutsetninger for å overleve. Mange små konkurransearenaer om forskningsmidler vil dessuten kunne bidra til mer byråkrati og en mindre kostnadseffektiv administrasjon av midlene.

6.2.4 Prioritering ved utvikling av offentlige tiltak

Forskning og utvikling gir nasjonale og internasjonale konkurransefortrinn. Som et prinsipielt poeng kan det hevdes at gevinstene av den forskningen som produseres i en liten, åpen økonomi, i større grad tilfaller aktører i andre land. Dermed kan den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av forskning i et lite land ofte være mindre enn den ville vært i et større land. På den annen side vil et lite lands satsing på forskning kunne bidra til betydelig gevinst gjennom at det øker absorberingsevnen for den store mengden kunnskap og forskning som er utviklet utenfor landets grenser.

Det er gode grunner til å prioritere offentlig forskningsinnsats mot problemstillinger som er særlig relevante for det norske samfunn, for eksempel knyttet til forvaltning av våre naturressurser eller i form av samfunnsmessige eller kunnskapsmessige behov. Vi må være i stand til å utvikle ny kunnskap fordi den internasjonale forskningen på feltene kanskje ikke dekker alle norske behov. En for sterk prioritering av forskningsmidler kan imidlertid komme i konflikt med et særlig mål for forskningspolitikken, nemlig å sikre mangfold. Mangfold er et mål for de offentlige forskningsinvesteringene, fordi det kan være vanskelig å si hvilke forskningsområder som vil være av særlig relevans for norsk nærings- og samfunnsliv i fremtiden, fordi innovasjoner ofte forekommer i skjæringspunktet mellom forskjellige fagområder, og fordi tilstrekkelig mangfold i liten grad kan antas å sikres av privat forskningsinnsats. Ofte vil de nye teknologiene gå inn i et samspill med etablerte næringer og bidra til omstilling av disse. Eksempelvis foregår ikke nødvendigvis forskning på IKT innenfor en egen IKT-bransje eller innenfor rene IKT-bedrifter, men er nær knyttet til andre næringer. Figur 6.3 viser andel av henholdsvis tjenesteyting/IKT-forskning og industri/produksjon-forskning innenfor maritime og olje/gassprosjekter i Skattefunn-ordningen.

Figur 6.3 Maritime olje- og gassprosjekter med støtte fra Skattefunn,
 2002 og 2003.

Figur 6.3 Maritime olje- og gassprosjekter med støtte fra Skattefunn, 2002 og 2003.

Kilde: Norges forskningsråd

6.3 Myndighetenes medvirkning

6.3.1 Tidligere meldinger og rapporter

Forrige forskningsmelding Forskning ved et tidsskille (St.meld. nr. 39 (1998–99)) pekte på behovet for å styrke næringsrettet forskning og utvikling i bred forstand. Styrking av den langsiktige og strategiske forskningen ble imidlertid gitt særskilt prioritet. For øvrig ble det vist til at skatteincentiver eller andre tiltak for å stimulere forskningen i bedriftene skulle bli vurdert med bakgrunn i tilrådingen fra et regjeringsoppnevnt utvalg, det såkalte Hervik-utvalget. Dette temaet ble derfor bare i begrenset grad behandlet i den forrige forskningsmeldingen.

Hervik-utvalgets primære oppgave var å vurdere tiltak for å stimulere til økt privat finansiering av forskning og utvikling. Utvalgets utredning (NOU 2000: 7 Ny giv for nyskaping ) resulterte bl.a. i en tilskuddsordning over statsbudsjettet, den såkalte FUNN-ordningen, som ble avviklet etter kort tid. Istedenfor FUNN-ordningen etablerte Regjeringen Skattefunn-ordningen fra 2002.

Regjeringen la høsten 2003 frem en plan for en helhetlig innovasjonspolitikk, med navnet Fra ide til verdi . Planen hadde særlig fokus på innovasjon knyttet til næringslivet. Regjeringen presenterte her sin visjon om at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land der bedrifter og mennesker med pågangsmot og skaperevne har gode muligheter til å utvikle lønnsom virksomhet. På viktige områder skal Norge ligge i tet internasjonalt når det gjelder kunnskap, teknologi og verdiskaping.

Den overordnede målsettingen for Regjeringens innovasjonspolitikk er å legge til rette for økt verdiskaping over hele landet – en verdiskaping som skal gi fellesskapet de ressursene det trenger til å kunne nå overordnede velferdspolitiske mål. Økt verdiskaping krever økt innovasjon i norsk næringsliv. For å oppnå dette har Regjeringen satt følgende mål:

  • gode og forutsigbare rammebetingelser som samlet gir et godt grunnlag for innovasjon og verdiskaping

  • et fremragende system for læring og utdanning som skal gi næringslivet tilgang på mennesker med relevant kunnskap av høy kvalitet

  • et mer forskningsbasert næringsliv

  • flere nyetableringer med vekstpotensial i Norge

  • elektronisk og fysisk infrastruktur som fremmer effektiv interaksjon mellom bedrifter, markeder, kunnskapsmiljøer og offentlige myndigheter

  • en arbeidsform som muliggjør utvikling av en effektiv, dynamisk og helhetlig innovasjonspolitikk

For å oppnå et mer forskningsbasert næringsliv vil Regjeringen særlig iverksette tiltak på følgende områder:

  • økt forskning og utvikling i næringslivet

  • økt kommersialisering av forskningsresultater

  • bedre samspill mellom kunnskapsinstitusjoner og næringsliv

6.3.2 Offentlige virkemidler

Norske bedrifter forsker like mye eller litt mindre enn tilsvarende bedrifter innenfor samme bransjer i andre OECD-land. Gitt en økende internasjonal konkurranse er det vanskelig å hevde at dette er tilstrekkelig for å tilfredsstille de krav til omstilling og verdiskaping som næringslivet vil bli stilt overfor i de kommende år og årtier. Bedrifters vilje til å finansiere forskning og utvikling vil avhenge av prisen, kvaliteten og relevansen av forskningen, samhandlingsarenaer med forskningsmiljøer og deres evne til å nyttiggjøre seg forskningsresultatene. Selv om en betydelig risiko alltid må ligge på næringslivet selv, kan det offentlige gjennom ulike virkemidler redusere noe av den risikoen som følger med næringslivets investeringer i forskning og utvikling. Det offentlige bidrar langs flere akser til verdiskaping i næringslivet. De viktigste bidragene er kompetent arbeidskraft gjennom et godt utdanningssystem, kandidatproduksjon og rammer for livslang læring, og langsiktig kunnskapsbygging ved universiteter, høyskoler, institutter og helseforetak. I tillegg bidrar det offentlige med en rekke virkemidler rettet mot økt forskning i næringslivet og for samspill mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner. Nedenfor presenteres sentrale virkemidler.

Skattefunn

For å stimulere til økte forskningsinvesteringer etablerte Regjeringen Skattefunn-ordningen fra 2002. Gjennom Skattefunn kan bedrifter få støtte, gitt at forsknings- og utviklingsprosjektet tilfredsstiller gitte kriterier. Skattefunn er en tilskuddsordning administrert gjennom skattesystemet, noe som innebærer at eventuell fradragsverdi ut over skyldig skatt betales ut til bedriften ved skatteoppgjøret. Skattefunn retter seg mot bredden av norsk næringsliv og supplerer andre virkemidler, som forsknings- og utviklingskontrakter og brukerstyrte forskningsprogrammer. Ordningen er ubyråkratisk, med kort behandlingstid for søknader. Skattefunn representerer en vesentlig bedring av de generelle rammevilkårene for forskning og utvikling. For å stimulere til økt kunnskapsflyt mellom forskningsinstitusjoner og næringslivet er ordningen laget slik at bedriftene må samarbeide med godkjente forskningsinstitusjoner for å få maksimal gevinst av Skattefunn. Drøyt en femtedel av Skattefunn-prosjektene var planlagt med innkjøp fra godkjente forskningsinstitusjoner i 2003.

Skattefunn-ordningen ga umiddelbar respons i næringslivet. Selv om ordningen først trådte i kraft i oktober i 2002, ble 2600 prosjekter godkjent for støtte dette første året. Provenytapet i 2002 var budsjettert til 510 mill. kroner, men skatteoppgjøret viste fradrag og utbetaling på til sammen ca. 690 mill. kroner. I 2003 ble 3500 av nærmere 5000 søknader godkjent. Det samlede budsjetterte prosjektvolum i 2003 er estimert til 9,5 mrd. kroner med en budsjettert skattelette på ca. 1,6 mrd. kroner. For 2004 er den budsjetterte skatteletten ca. 1,8 mrd. kroner. Hovedtyngden av prosjektene utføres av små og mellomstore bedrifter, selv om Skattefunn-ordningen i 2003 ble åpnet også for store bedrifter. Om lag halvparten av Skattefunn-prosjektene utføres av bedrifter med mindre enn ti ansatte. Dette er bedrifter som vanligvis ikke gjør seg gjeldende i forskningsstatistikken. En indikator på at ordningen virker mobiliserende, er at en betydelig andel (90–95 prosent) av bedriftene som har mottatt Skattefunn-midler, ikke tidligere har vært i kontakt med eller mottatt midler fra Forskningsrådet.

Rogalandsforskning 20 gjennomførte en analyse av sluttrapporter fra 740 av de 784 Skattefunn-prosjektene som ble avsluttet i 2002. I 18,5 prosent av prosjektene ble det oppgitt samarbeid med forskningsinstitusjon. Studien viser en sammenheng mellom størrelsen på innkjøp av forsknings- og utviklingstjenester og antall innovasjoner. 45 prosent av bedriftene rapporterer at Skattefunn ikke har hatt noen betydning for at prosjektene blir gjennomført. En litt mindre andel av bedriftene ville imidlertid utsatt eller gjennomført prosjektet i en mer begrenset skala dersom Skattefunn ikke hadde eksistert.

Statistisk sentralbyrå skal på oppdrag fra Norges forskningsråd evaluere Skattefunn-ordningen for perioden 2002–2006. Evalueringen skal ferdigstilles i 2007. Et sentralt tema i evalueringen blir spørsmålet om Skattefunns evne til å utløse økt forsknings- og utviklingsinnsats i bedriftene (innsatsaddisjonalitet). Et annet tema er om ordningen har bidratt til å endre bedriftenes forsknings- og utviklingsatferd (atferdsaddisjonalitet). Videre vil evalueringen se på avkastningen av ordningen både for enkeltbedrifter og for samfunnet. Forholdet til andre virkemidler for forskning og utvikling og virkemiddelapparatet vil også være et sentralt spørsmål.

Brukerstyrt forskning

Forskningsrådets brukerstyrte programmer er det mest direkte rettede virkemiddelet for å stimulere til økt forsknings- og utviklingsinnsats i næringslivet. Hovedintensjonen med brukerstyring er at brukere, i hovedsak bedrifter, skal initiere, styre og delfinansiere forskningsaktiviteter innenfor programmene for å sikre at forskningen er tilstrekkelig næringsrelevant, og at forskningsresultatene tas i bruk. Offentlige midler brukes til å utløse og forsterke næringslivets eget forsknings- og utviklingsengasjement og til å sikre at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter blir gjennomført. En sentral tilleggsmålsetting er at prosjektene også skal bidra til et styrket samspill mellom bedrifter og mellom bedrifter, institutter og universitets- og høyskolesektoren. I 2002 ble 266 doktorgradsstipendiater, eller nær en fjerdedel av det totale antallet forskningsrådsfinansierte doktorgradsstipendiater, finansiert gjennom brukerstyrte forskningsprogrammer.

Boks 6.24 Evaluering av brukerstyrte programmer

Forskningsrådets brukerstyrte prosjektportefølje siden midten av 90-årene er blitt evaluert av Møreforskning. Den siste studien, som tar for seg 240 prosjekter med støtte fra Forskningsrådet i perioden 1995–2000, viser at de totale forsknings- og utviklingskostnadene for prosjektene var 1826 millioner kroner. Av dette finansierte Forskningsrådet 587 millioner kroner, mens bedriftene investerte 1239 millioner kroner.

Fire år etter prosjektavslutning har prosjektene en netto nåverdi på 2846 millioner kroner etter fradrag for alle forsknings-, utviklings- og øvrige investeringskostnader. Fra de 115 bedriftsprosjektene som ble avsluttet i 2003, var det utviklet 151 nye produkter, 69 nye prosesser og 29 nye tjenester. 45 prosent oppgir at prosjektet har hatt stor betydning for utvikling av konkurranseevnen, mens bare 19 prosent oppgir at prosjektet har vært viktig for utvikling av produktiviteten. Evalueringene har imidlertid også vist at det er en betydelig skjevfordeling av de økonomiske gevinstene for bedriftene i tidligere porteføljer. En mindre andel av prosjektene utgjør en forholdsvis stor del av de samlede økonomiske gevinstene ved evalueringstidspunktet.

Prosjektene har bidratt signifikant til å bygge kunnskapsallmenningen og skape eksterne virkninger – blant annet gjennom avlagte doktorgrader, vitenskapelige publikasjoner og oppretting av samarbeidsrelasjoner mellom bedrifter, institutter og universiteter og høyskoler. To tredjedeler av prosjekteierne gir uttrykk for at de ikke ville ha gjennomført prosjektene uten støtte fra Forskningsrådet, og at Forskningsrådets bidrag har medvirket til å gjøre prosjektene større og spenstigere.

Forsknings- og utviklingskontrakter

Over Innovasjon Norge delfinansieres tilskudd til såkalte forsknings- og utviklingskontrakter. Forsknings- og utviklingskontrakter innebærer et forpliktende og målrettet samarbeid mellom to eller flere parter i næringslivet eller mellom næringslivet og det offentlige. IFU-ordningen (industrielle forsknings- og utviklingskontrakter) er en målrettet tilskuddsordning for utvikling av små og mellomstore norske bedrifter som leverandører til større bedrifter lokalisert i Norge eller i utlandet. En økende vekt er lagt på virkemiddelet som bidrag til internasjonalisering av norske bedrifter, og stadig oftere inngås det nå avtaler med utenlandske kundebedrifter.

Virkemidler for samspill mellom forskning og næringsliv

Det er utviklet flere offentlige virkemidler som har til oppgave å bedre samspillet mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner og eventuelt regionale myndigheter. Flere av disse virkemidlene er rettet mot små og mellomstore bedrifter med liten forskningsinnsats og -erfaring og mot høyskolene. Bedriftene skal gjennom virkemidlene øke sin innovasjonsevne, verdiskaping og konkurransekraft, og forskningsinstitusjonene skal innrette en del av sin forskningsinnsats mot det omkringliggende næringslivs behov.

Mobilisering for forsknings- og utviklingsrelatert innovasjon i små og mellomstore bedrifter (MOBI) skal utvikle langsiktige relasjoner og samarbeidsprosjekter mellom bedrifter med lav forsknings- og utviklingsaktivitet, særlig små og mellomstore bedrifter, og forskningsmiljøer for å skape mer innovative og konkurransedyktige bedrifter. Virkemidlene i MOBI består i hovedsak av Næringsrettet høyskolesatsing og ARENA.

Næringsrettet Høyskolesatsing skal bidra til at de statlige høyskolene blir mer attraktive og tilgjengelige for regionalt næringsliv. Forskningsrådet vil fra 2005 utvide satsingen til også å omfatte universiteter og vitenskapelige høyskoler. I første omgang igangsettes det to til fire pilotprosjekter.

Arena-programmet stimulerer til samarbeid og nettverk mellom regionale næringsmiljøer, relevante kunnskapsmiljøer og offentlige støttespillere.

Verdiskaping 2010 – bedriftsutvikling gjennom bred medvirkning (VS 2010) skal bidra til økt verdiskaping i næringslivet ved å stimulere bedrifter til å jobbe sammen med forskere om organisasjonsutvikling, innovasjon og nyskaping. Spesielt skal programmet bidra til å videreutvikle og utløse potensialet for bedriftsintern og nettverksbasert innovasjon.

Næringslivets Idéfond for NTNU ble stiftet i 1998 med det formål å stimulere faglig nyorientering og tverrfaglig forskning ved NTNU, i nært samarbeid med næringslivet. 17 norske bedrifter har bidratt med til sammen 55 mill. kroner til fondets kapital. Evaluering av fondet har vist høy nytteverdi for NTNU ved at det er skapt langsiktig forskning med solide tverrfaglige studie- og forskningsmiljøer. Fondet vil bli videreført med støtte fra Forskningsrådet.

Forskningsbasert kompetansemegling er et program i Norges forskningsråd som skal knytte bedrifter og forskningsmiljøer tettere sammen. Kompetansemeglere jobber aktivt overfor bedrifter med begrenset erfaring med FoU-arbeid, og bistår dem med å finne en forsker som kan hjelpe bedriften med å utvikle produkter, prosesser eller tjenester.

Prosjektetableringsstøtte for næringslivet (PES) kan gis til et forprosjekt som skal resultere i plan/søknad for EU-prosjekt og EUREKA-prosjekt. Støtten kan dekke partnersøk/etablering av nettverk, søk i patentdatabase, utarbeidelse av samarbeidsavtaler, plan og søknad for hovedprosjektet.

Gjennomgang av virkemidler

Norges forskningsråd er i ferd med å gjennomgå sine innovasjonsrettede virkemidler. Hensikten er å finne frem til en mer optimal sammensetning av egne virkemidler som mer treffsikkert skal kunne bidra til å utløse mer forskning og utvikling i næringslivet og å styrke samspillet mellom næringslivet og forskningsinstitusjonene. Arbeidet adresserer særlig hvordan Forskningsrådet kan ta hensyn til effektene av den rettighetsbaserte Skattefunn-ordningen, og hvordan virkemidlene kan gis større treffsikkerhet. Samtidig synes det rasjonelt å forenkle virkemiddelbruken noe, i tre mer tydelige kategorier.

Virkemidler som Skattefunn-ordningen har som formål å mobilisere norsk næringslivs forskningsinnsats generelt. Ordningen er derfor rettighetsbasert. Videre er det behov for generelle virkemidler som utdeles etter konkurranse, slik at midlene går til de beste prosjektene med størst forsknings- og innovasjonspotensial. På noen utvalgte områder der landet har nasjonale fortrinn, behov eller betydelige verdiskapingspotensial, kan det være hensiktsmessig med spesielle satsinger.

Regjeringen mener generelt at det er fornuftig med en gjennomgang av de innovasjonsrettede virkemidlene, og at det er et betydelig behov for en forenkling og tydeliggjøring av de enkelte virkemidler. I noen tilfeller vil sammenslåing eller sanering av etablerte virkemidler være fornuftig.

6.4 Veier til fornyelse av norsk næringsliv

6.4.1 Situasjonsbeskrivelse: Forskning i og for næringslivet

Regjeringen mener at norsk næringsliv forsker for lite i forhold til fremtidige utfordringer, og at det er et mål å øke andelen forskningsbaserte bedrifter i norsk næringsliv. For å styrke verdiskapingen i næringslivet bør flere bedrifter investere i forskning og utvikling. For å sikre en bedre utnyttelse av de offentlige investeringer som går til høyere utdanning og forskning, bør flere bedrifter engasjere seg i samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjonene. Internasjonale investeringer i forskning og utvikling i Norge er noe begrensede, og det må arbeides for å øke disse.

Små og mellomstore bedrifter

Små og mellomstore bedrifter utgjør størstedelen av norsk næringsliv. 99,5 prosent av de registrerte virksomhetene i Foretaksregisteret har mindre enn 100 sysselsatte. 96,8 prosent av bedriftene har under 20 sysselsatte, og så mange som 85 prosent av bedriftene har under fem sysselsatte.

Kategorien små og mellomstore bedrifter består av en svært heterogen gruppe av virksomheter. Mange av dem finnes innenfor tradisjonelle områder som varehandel og andre tjenesteytende næringer, og representerer entreprenørens levebrød. Disse bedriftene vil kunne holde en stabil størrelse med et begrenset antall relativt sikre arbeidsplasser i lengre tid. De er dermed meget viktige for den norske økonomien, men de har sjelden ambisjoner om stor vekst. Det er heller ikke sikkert at det er mangel på forskning eller kjennskap til forskning som er det store hinderet for vekst i disse bedriftene. Blant små og mellomstore bedrifter er det imidlertid også et betydelig antall vekstbedrifter. Disse etableres gjerne på grunnlag av en ny vare eller tjeneste, og kjennetegnes ved stor innovasjonsevne. Virksomhetens målsetting er å utvikle en vare eller tjeneste med sikte på markedsintroduksjon og videre vekst. En betydelig del av vekstbedriftene er såkalte «Born Globals», dvs. at de etablerer seg direkte i det internasjonale markedet.

Det formelle kompetansenivået i næringslivet er jevnt over vesentlig lavere enn innenfor offentlig forvaltning. I størstedelen av de små og mellomstore bedriftene er kompetansenivået lavere enn i de større bedriftene. Når det gjelder den generelle kompetanse- og forskningsintensiteten, gjelder følgende karakteristika for mange av de små og mellomstore bedriftene:

  • Mindre bedrifter ivaretar i hovedsak sitt behov for kompetanse- og teknologiutvikling ved internopplæring og gjennom kontakt med kunder og leverandører.

  • Mangel på kvalifisert personale begrenser i betydelig grad bedriftenes innovasjonsvirksomhet og omstillingsevne.

  • Kompetanseutvikling sees på som viktigere for fremtidig konkurranseevne enn investeringer i ny teknologi.

  • Det er begrenset samarbeid mellom bedriftene og universitets- og høyskolesektoren.

Like fullt har de små og mellomstore bedriftene (mindre enn 100 ansatte) økt sin andel av de samlede forsknings- og utviklingsutgiftene i næringslivet de seneste årene. Fra 2002 til 2003 økte disse bedriftenes andel fra 35 til 39 prosent.

For de fleste små og mellomstore bedrifter medfører globaliseringen av både økonomien og teknologien store endringer og utfordringer. I og med at kunnskapen foreldes raskere enn før, blir tilgangen på oppdatert kunnskap en stadig viktigere konkurransefaktor.

I enkelte bransjer er det innført lovhjemlede forskningsavgifter, til bruk på forskning av felles interesse for bransjen. Denne typen avgifter synes å være spesielt aktuelle i bransjer med en stor andel små og mellomstore bedrifter, med begrenset mulighet og kompetanse til å bestille forskning hver for seg. Slike avgifter er innført i landbrukssektoren og i marin sektor.

Boks 6.25 Nyskaping i landbrukssektoren

Norsk landbruk kjennetegnes av høy faglig kompetanse, god plante- og dyrehelse, miljøfortrinn og nær kontakt mellom forskningsmiljøer og næringsaktører. Dette har blant annet gitt en bredde og helhetsforståelse innenfor norsk avlsforskning som har gjort norsk husdyrmateriale sterkt etterspurt internasjonalt.

GENO har eksportert avlsmateriale av storfe i mer enn ti år, blant annet til Australia, New Zealand og USA. Interessen fra utlandet er så stor at det nå er etablert et eget eksportselskap, og de norske forskningsmiljøene er invitert til USA som deltakere i arbeidet med å kartlegge storfeets genom. Tilsvarende er Norsvin International AS i ferd med å inngå en avtale som gir store muligheter for norsk gris på det amerikanske markedet. Også dette er muliggjort gjennom målbevisst avl, kombinert med eksepsjonelt god dyrehelse.

Med utgangspunkt i metodikk og kunnskaper fra avls-, ernærings- og sykdomsforskningen på husdyr har også norsk havbruksnæring i dag blitt verdensledende på flere områder og et nasjonalt satsingsområde. Erkjennelsen av dette grunnleggende fellesskapet mellom deler av den marine forskningen og landbruksforskningen, sammen med et ønske om å modernisere, markedsrette og forenkle deler av norsk instituttsektor, står sentralt i samarbeidet mellom Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet om etablering av den «blå-grønne matalliansen». Her legges det opp til økt synergi mellom to biologisk baserte næringer som møtes ved matbordet.

Store bedrifter

De store bedriftene 21 utgjør kjernen i flere av våre næringsmiljøer med sterke internasjonale posisjoner. De er å finne innenfor for eksempel petroleum og energi, maritim, marin, lettmetaller og IKT. I forsknings- og innovasjonspolitikken er de store bedriftene interessante av følgende grunner:

  • Store bedrifter vil ha bedre evne til å inngå i langsiktig forpliktende samarbeid med forskningsinstitusjoner knyttet til grunnleggende og strategisk forskning og utviklingsarbeid.

  • De store bedriftene virker som importhavn for kunnskap om teknologi og forskning. De store kunnskapsintensive bedriftene har tette relasjoner til nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner og er bindeledd mellom disse og mindre bedrifter. Store bedrifter er i mindre grad bundet opp til geografiske begrensninger.

  • Store bedrifter i sterke næringsklynger er de som har best forutsetninger for å utnytte og kommersialisere offentlig grunnleggende forskning.

  • Store bedrifter i sterke næringsklynger vil mest effektivt kunne spre kunnskapen til bredden av norske bedrifter.

  • Store bedrifter har størst forutsetninger for å være lokomotiv og krevende kunder for mindre underleverandører.

  • Store bedrifter er bedre i stand til å investere i og innhente forskning der den er best og mest relevant.

Store bedrifters (her: med flere enn 100 ansatte) andel av næringslivets forsknings- og utviklingsutgifter har sunket de senere år. Fra 2002 til 2003 sank disse bedriftenes andel fra 65 prosent til 61 prosent. Dette skyldes økt forskningsinnsats blant små og mellomstore bedrifter.

Lokalisering av internasjonal forskningsvirksomhet i Norge

Det er i dag konkurranse mellom land om å beholde og tiltrekke seg bedrifters forsknings- og utviklingsvirksomhet. Dels handler det om å tiltrekke seg nye og internasjonale bedrifters forsknings- og utviklingsvirksomhet, dels om å hindre utflagging av nasjonale bedrifters forsknings- og utviklingsinnsats. Andelen av forskning og utvikling i industrien som utføres av datterselskaper av internasjonale konserner varierer fra land til land, fra mindre enn 2 prosent i Japan til 68 prosent i Irland. I Sverige og Finland utfører utenlandske datterselskaper henholdsvis 19 og 12 prosent av industriens forskning og utvikling (noe ulike år som sammenligningsgrunnlag). Flere land, bl.a. Irland, har hatt en målrettet strategi når det gjelder å tiltrekke seg forskningsintensive internasjonale bedrifter, og oppmerksomheten omkring internasjonale bedrifters betydning for nasjonale innovasjonssystemer er økende.

Man kan skille mellom to typer av internasjonalisering. En virksomhet kan ha internasjonal forsknings- og utviklingsvirksomhet, dvs. samarbeid med forsknings- og utviklingsenheter i andre land, eller den kan ha multinasjonal forsknings- og utviklingsvirksomhet, dvs. formelt etablerte forsknings- og utviklingsavdelinger i andre land. Når det gjelder lokalisering av multinasjonale selskapers forsknings- og utviklingsenheter i nye vertsland, viser erfaring og dokumentasjon 22 to ulike beveggrunner. Den ene beveggrunnen er knyttet til et ønske om å sikre seg tilgang til nye viktige markeder, der den nye forsknings- og utviklingsenheten sees i sammenheng med etablering av utenlandsk produksjonsenhet. Den andre beveggrunnen er knyttet til behovet for å «lære» og tilegne seg verdensledende teknologi – det være seg fra bedrifter eller forskningsmiljøer, jf. boks 6.8. Etableringer av utenlandske selskapers forsknings- og utviklingsvirksomhet og samarbeid med internasjonale bedrifter om forskning og utvikling kan bidra vesentlig til innovasjonsvirksomheten i Norge. Internasjonale bedrifter kan bidra med internasjonal forsknings- og innovasjonskompetanse, markedskompetanse, distribusjonsnettverk og arbeidsplasser.

Boks 6.26 Norsk spisskompetanse i olje- og gassektoren

Schlumberger Ltd. er et ledende internasjonalt teknologiselskap innenfor tjenester til olje- og gass-sektoren, med 57 000 ansatte over hele verden. Markedsverdien tilsvarer Statoil, Hydro og Kværner til sammen. Årlig bruker selskapet internt 3,5 milliarder kroner på forskning og utvikling.

Schlumberger har som strategi å finne de beste miljøene i verden på sine ulike teknologiområder, og samle aktivitet og videre forskning der. Dette ligger til grunn for Schlumbergers oppkjøp av de tre norske teknologiselskapene Inside Reality, TechnoGuide og VoxelVision. Både TechnoGuide og VoxelVision var små, innovative teknologiselskaper med solid kunnskap om sitt fagområde. VoxelVision har utviklet 3D-teknologi for funn av olje- og gassforekomster.

Gjennom Schlumberger har produktene til TechnoGuide og VoxelVision fått tilgang på en internasjonal markedskanal som selskapene selv vanskelig kunne bygge opp. Oppkjøpene har tilført betydelig med kapital til eierne og skapt varige arbeidsplasser i Norge. Med bakgrunn i oppkjøpene har Schlumberger flyttet utviklingsaktiviteten på dette feltet fra USA til Norge, og vil nå også legge mye av kommersialiseringen av produktene hit.

Norge har noen spesielle fortrinn og noen spesielle ulemper når det gjelder å tiltrekke seg internasjonale forsknings- og utviklingsinvesteringer og lokalisering av internasjonal forsknings- og utviklingsvirksomhet:

  • Nasjonale fortrinn: naturbaserte fortrinn, høy generell kompetanse, stabile samfunnsforhold, gode helseregistre, forholdsvis billig, høykompetent arbeidskraft o.a.

  • Nasjonale «ulemper»: små miljøer, få fremragende miljøer, utenfor EU, lite marked o.a.

Det er ventelig få områder der det norske markedet i seg selv vil kunne representere tilstrekkelig attraktivitet til å få lokalisert internasjonal forsknings- og utviklingsvirksomhet. Det vil først og fremst være på områder der vi i kunnskapssystemet kan utvikle en spisskompetanse i verdenstoppen, at vi kan ha reelle muligheter for å sikre oss etablering av tyngre multinasjonale forsknings- og utviklingsenheter.

Regjeringen mener det er viktig for norsk næringsliv og norske forskningsmiljøer at landet evner å tiltrekke seg en større andel av internasjonale forsknings- og utviklingsinvesteringer enn tidligere. Den viktigste lokaliseringsfaktoren for utenlandske konserner antas å være sterke, internasjonalt ledende forskningsmiljøer innenfor relevante områder. De finnes først og fremst ved de større forskningsinstitusjonene, men sterke norske næringer og bedrifter kan spille en tilsvarende rolle. I tillegg vil attraktive rammebetingelser for utøvelse av forsknings- og utviklingsaktiviteter kunne bidra til lokalisering av internasjonal forsknings- og utviklingsvirksomhet. Målrettede tiltak, som for eksempel en ordning med sentre for forskningsdrevet innovasjon, vil kunne virke positivt på utenlandske forsknings- og utviklingsinvesteringer i Norge.

Gode forskningsmiljøer vil likevel ikke nødvendigvis være tilstrekkelig. En rekke faktorer som ligger utenfor forskningspolitikken, vil også være av betydning for lokalisering av utenlandsk forskningsvirksomhet. Det gjelder for eksempel spørsmålet om skatt og generelle rammebetingelser for næringslivet. Regjeringen vil følge opp disse spørsmålene i sammenheng med utvikling av den generelle innovasjonspolitikken, og vil i tillegg be Norges forskningsråd og Innovasjon Norge sammen utrede mulige tiltak for å tiltrekke seg internasjonale forsknings- og utviklingsinvesteringer og lokalisering. Utredningen må inneholde kost-nytte-analyser av foreslåtte tiltak.

6.4.2 Hvordan fremme forskning i og for næringslivet?

Regjeringen vil ved utvikling av nye virkemidler legge avgjørende vekt på offentlige midlers evne til å utløse næringslivets egne forskningsinvesteringer og -engasjement, og på deres bidrag til nasjonalt og internasjonalt samspill mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner. Regjeringens satsing vil skje gjennom styrking av etablerte ordninger og utvikling av enkelte nye ordninger med formål:

  • å utløse økt innovasjonsrettet forskningsinnsats også i de større og mer forskningsintensive bedriftene

  • å styrke samarbeidet mellom større og små og mellomstore bedrifter

  • å øke internasjonale forsknings- og utviklingsinvesteringer i Norge

  • å styrke samspill mellom forskningsinstitusjoner og næringsliv.

Regjeringen mener at offentlige virkemidler i større grad enn tidligere bør innrettes med tanke på behov hos og potensial til større bedrifter og bedrifter med betydelig eksisterende forskningsvirksomhet. Dette på grunnlag av argumentene i kap. 6.4.1 om større bedrifters rolle og betydning i det nasjonale forsknings- og innovasjonssystemet. De større bedriftene satser allerede betydelige ressurser på forskning, selv om deres andel av den totale innsatsen har gått ned de siste år. Regjeringen mener at riktig innrettede virkemidler vil kunne bidra til å heve de større bedriftenes forskningsinnsats videre ut over det bedriftene i dag investerer. Små og mellomstore bedrifter er imidlertid verken i formell eller praktisk forstand hindret fra deltakelse i de tiltak og virkemidler som presenteres i denne meldingen. Nye virkemidler er derimot innrettet slik at de legger opp til tettere samarbeid mellom større og små og mellomstore bedrifter. Det innebærer at små og mellomstore bedrifter vil kunne se betydelige gevinster av alle Regjeringens nye satsinger.

Vel så viktig for små og mellomstore bedrifter er at Skattefunn-ordningen, som blir mye brukt av disse, trolig ennå ikke har nådd sin fulle bruk. Dette gjelder kanskje spesielt for små og mellomstore bedrifter med liten erfaring fra forsknings- og utviklingsarbeid. Ifølge en rapport fra OECD 23 har Norge den sjette mest gunstige skatteordningen for skattefradrag for små bedrifter. Av de europeiske landene har Italia, Spania, Nederland og Portugal bedre ordninger. OECDs indikator sammenlikner bedrifter som er i skatteposisjon. Den norske ordningen er særskilt gunstig ved at den gir utbetaling til bedrifter uten eller med lavt skattegrunnlag, noe som ikke kommer frem i OECDs sammenlikning. Evalueringen av Skattefunn vil bli ferdigstilt i 2007.

Regjeringen fremmer i denne meldingen en rekke tiltak for å bedre rekrutteringen til realfag og for å styrke de realfaglige forskningsmiljøene. Regjeringen går bl.a. inn for økt finansiering av naturvitenskapelig og teknologisk grunnforskning (se kap. 9.4) og for økte basisbevilgninger til de teknisk-industrielle instituttene (se kap. 10.6). Dette er nødvendige tiltak for å styrke den næringsrettede forskningen på lengre sikt.

Av større sektorer, foruten olje- og energisektoren, er tjenestesektoren den som har vokst raskest de senere tiår. Tjenestesektoren er svært heterogen. Noen bransjer innenfor tjenestesektoren har betydelig forsknings- og innovasjonsaktivitet, mens andre har lite av dette. Noen av tjenestene er teknologibasert, mens andre er det ikke. Tjenestesektorens heterogenitet gjør det vanskelig å behandle hele tjenestesektoren samlet med tanke på forskning og innovasjon. En rekke av tiltakene som fremmes i denne meldingen (IKT som satsingsområde, sentre for forskningsdrevet innovasjon, økt brukerstyrt forskning, styrking av instituttsektoren, innovasjon i offentlig sektor), vil kunne være relevante for hele eller deler av tjenestesektoren og bidra til økt satsing på forskning og innovasjon innenfor denne. For å øke kunnskapsgrunnlaget om innovasjonsprosesser i den private tjenestesektoren har Regjeringen satt i gang et utredningsprosjekt. Prosjektet skal identifisere drivkrefter og flaskehalser for innovasjon i sektoren og vil kunne gi grunnlag for å vurdere konkrete politikktiltak. Prosjektet ferdigstilles høsten 2005.

Regjeringen har ved utforming av tiltak lagt vekt på å finne en balanse mellom virkemidler som tar utgangspunkt i det etablerte næringslivets behov, og virkemidler som bidrar til å utvikle nytt næringsliv. (I praksis vil en betydelig del av det nye næringslivet utvikles gjennom omstilling og spin-off fra det etablerte næringslivet.) En sterk brukerorientering av offentlige virkemidler er viktig, men en for sterk brukerorientering av forskningsbevilgningene kan virke konserverende ved at det i for stor grad tas utgangspunkt i etablerte behov og i mindre grad i fremtidige behov. På den annen side vil en for stor vektlegging av virkemidler mot det «ufødte» næringsliv stå i fare for å prioritere områder og prosjekter der private investeringer er vanskelig å få til, og som det i mindre grad finnes et marked for.

Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI)

Norges forskningsråd har med bakgrunn i internasjonale erfaringer utredet et nytt virkemiddel som de har kalt Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Virkemiddelet skal stimulere innovasjonsevnen i næringslivet gjennom satsing på langsiktig og grunnleggende forskning i samarbeid mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner. Det stilles høye krav til vitenskapelig kvalitet og nærings- og samfunnsmessig relevans for å oppnå status som senter for forskningsdrevet innovasjon.

SFI-ordningen er spesielt rettet mot den mer forskningsintensive delen av norsk næringsliv i samarbeid med tunge forskningsmiljøer. Satsingen forutsetter samfinansiering mellom offentlige myndigheter og private bedrifter (gjerne flere bedrifter og forskningsinstitusjoner per senter). Ordningen forutsetter betydelig engasjement fra brukersiden, men likner ellers mye på ordningen Senter for fremragende forskning. Deltakende bedrifter deltar i senterets styring, finansiering og forskning. Forskningsrådet har i sammenheng med utredningen vært i dialog med flere tunge aktører i næringsliv og forskning som har sagt seg prinsipielt interessert i ordningen. I tillegg til å frembringe relevante forskningsresultater, økt forskningssamarbeid og teknologioverføring er forskerutdanning et viktig siktemål med ordningen. SFI-konseptet har sitt forbilde i de såkalte «Competence Centres» som er etablert med gode erfaringer i en rekke land, blant annet Sverige. Et senter får finansiering for en periode på 5 år med mulig forlengelse til 3 år til. Deretter skal sentrene oppløses. Forskningsrådet legger i første omgang opp til etablering av 8–10 sentre med oppstart fra 2007. Forskningsrådets andel av finansieringen dekkes gjennom avkastning av Fondet for forskning og nyskaping.

Regjeringen vil følge opp dette forslaget. Regjeringen mener at et senter som hovedregel bør ha internasjonal forankring, og at det er viktig at også mindre, men forskningsintensive bedrifter kan delta i et senter. Regjeringen mener videre at en utlysing av SFI-ordningen bør foregå samtidig med neste utlysing for nye sentre for fremragende forskning. Det gir institusjonene en god anledning til å prioritere i forhold til de to ordningene. Forskningsinstitusjonene må på lik linje med næringslivet vurdere deltakelse i et senter etter mulighet for egen innsats og mulighet for ønsket resultat. Institusjonene må vurdere deltakelse i forhold til sine egne strategiske valg og i forhold til potensielle gevinster knyttet til rettigheter til og kreditering av publiseringer, patentering, lisensiering og andre resultater fra sentrene. Ressursinnsatsen til sentrene må fordeles slik at forskningsinstitusjonenes deltakelse kan tilpasses også andre prioriterte oppgaver. Institusjonene må forhandle med eventuelle samarbeidspartnere om bruk av institusjonens ressurser og rettigheter til eventuelle kommersialiserbare resultater som følge av en senterdannelse. Næringslivets vilje til å delta i finansieringen av et senter er en viktig indikator på at et senter utfører grunnleggende forskning som er relevant for næringslivet.

Skattefunn

Skattefunn er Regjeringens viktigste virkemiddel for å stimulere til økt forskning og utvikling i bredden av norsk næringsliv. Erfaringer så langt viser at dette er et virkemiddel som har hatt et bredt geografisk nedslagsområde.

I henhold til budsjettavtalen for 2005 vil Regjeringen utrede og legge frem forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2005 om en rammestyrt støtteordning for ulønnet forskningsinnsats i bedriftene, enten som en utvidelse av fradragsgrunnlaget i Skattefunn-ordningen, eller som en særskilt tilskuddsordning som kompensasjon for at slik forskningsinnsats faller utenfor Skattefunn-ordningen. Regjeringen vil også vurdere mulighetene for at ordningen gis tilbakevirkende kraft innenfor den foreslåtte rammen på 70 mill. kroner.

Brukerstyrt forskning

Med grunnlag i det omfattende evalueringsmaterialet som etter hvert foreligger av brukerstyrt forskning, mener Regjeringen at en styrket innsats på brukerstyrt forskning vil være et av de mest effektive virkemidler for å stimulere det eksisterende forsknings- og utviklingskompetente næringsliv (både små og store bedrifter) til å øke sin egen forskningsfinansiering. Regjeringen vil gå inn for å øke de årlige rammene til brukerstyrt forskning.

Forskningsrådets støtte til brukerstyrte innovasjonsprosjekter har tradisjonelt vært organisert i en rekke bransjerettede eller verdikjederettede programmer som har bidratt til fokuserte innsatser på områder der det foreligger særlige behov eller stort næringsmessig potensial. Evalueringene av brukerstyrt forskning har vist at det er en betydelig skjevfordeling av de økonomiske gevinstene for bedriftene i tidligere porteføljer. Generelt vil en for sterk bransjefokusering i for smale segmenter kunne medføre at bedrifts- og samfunnsøkonomisk mer lønnsomme prosjekter ikke når opp i konkurransen om midler. Regjeringen mener derfor det vil være riktig å gjøre konkurransearenaen bredere for en større del av rammen for brukerstyrt forskning. Prosjektene bør i større grad vurderes ut fra sin egen verdi med hensyn til verdiskapingspotensial og kvalitet.

Industrielle forsknings- og utviklingskontrakter

Tidligere evalueringer av ordningen med industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) har vært positive. IFU-ordningen har de siste årene vært innrettet mot små og mellomstore bedrifter med store vekstambisjoner og næringsmessig potensial nasjonalt og internasjonalt. Prosjektene har, med bakgrunn i denne innretningen, gjennomgående vært små. Regjeringen mener at det er hensiktsmessig med en noe mer fokusert satsing i større enkeltprosjekter eller gjennom programsatsinger der flere prosjekter på et enkeltområde kan bidra til å utvikle og befeste forretningsområder der Norge har gode forutsetninger for å lykkes internasjonalt. Satsingen vil i større grad rette seg inn mot store eller mellomstore bedrifter, men vil være basert på at disse trekker med seg også mindre underleverandører av teknologi.

Boks 6.27 Innovasjon i tradisjonelle næringer – byggnæringen

Senter for innovasjonsforskning (STEP) laget i 2003 en rapport om innovasjon og forskning i bygge-, anleggs- og eiendomsbransjen på oppdrag fra Norges forskningsråd. Bygg, anlegg og eiendom i Norge sysselsetter omkring 200 000 mennesker fordelt på rundt 70 000 bedrifter. Rapporten konkluderer med at næringen i dag står overfor innovasjonsutfordringer i forbindelse med produktivitet og kvalitet, globalisering av bransjen, ny teknologi, etterspørsel etter ny funksjonalitet, bærekraftig utvikling og økt fokus på bevaring. Små bedrifter og en betydelig andel enmannsbedrifter preger næringen, og det drives i liten grad forskning, utvikling og innovasjon. Samtidig brukes det mye ressurser på kjøp av produkter der forsknings- og utviklingskostnader utgjør en stor del av produksjonskostnadene.

Teknologi og teknologisk forskning har spilt og spiller en avgjørende rolle når det gjelder byggevareprodukter og materialer. Norske bedrifter og forskningsmiljøer har styrke på noen områder, men er på mange felt rene importører av teknologi. Informasjonsteknologi representerer en utfordring for hele bransjen, og er spesielt viktig for innovasjon innenfor prosjektering, konstruksjon og bygging. Industrialisering og modulbasert systembygging innebærer store muligheter for effektivisering og kvalitet, men samtidig store utfordringer for forskning og næringsutvikling. Dette stiller store krav til flerfaglighet og integrering av ulike typer fagbaserte tjenester. Bærekraftig utvikling er en overordnet problemstilling for hele næringen.

Kilde: Ørstavik, Bugge og Pedersen (2003): Bare plankekjøring? Utvikling av en overordnet innovasjonsstrategi i BAE næringen. STEP-rapport 21/03

Regjeringen vil gå inn for en styrking av de økonomiske rammene for IFU-ordningen. Regjeringen legger til grunn at fremtidige IFU-kontrakter bør være rettet mot områder der offentlige midler bidrar til å utløse økt privat finansiering, og at de

  • bør være rettet inn mot prosjekter med utsikter til stor fremtidig verdiskaping

  • bør være rettet inn mot områder der vi har eller vil ha gode næringsmessige forutsetninger for å utnytte og kommersialisere forskningsresultatene

  • bidrar til å styrke næringslivets internasjonale forsknings- og utviklingssamarbeid, og/eller rettes inn mot områder der det kan identifiseres store felles interesser og forsknings- og utviklingsbehov mellom næringsliv og offentlig sektor, og der det kan ligge til rette for et sterkere offentlig/privat partnerskap.

Internasjonalt forskningssamarbeid

Regjeringen vil i økende grad vektlegge betydningen av internasjonalt forskningssamarbeid i forsknings- og innovasjonspolitikken. Størstedelen av slikt samarbeid skjer i dag gjennom multinasjonale samarbeidsorganisasjoner, men bilateralt forskningssamarbeid med forskningsledende land (USA, Japan) er også av stor betydning. En viktig motivasjon for dette er å tilrettelegge for et industrirettet og teknologisk samarbeid for å styrke norske bedrifters internasjonale konkurransedyktighet. Særlig gjelder dette vår deltakelse i EUs 7. rammeprogram for forskning, det bedriftsrettede europeiske EUREKA-samarbeidet og vår deltakelse i Den europeiske romorganisasjon (ESA).

I EU forberedes det nå en rekke tyngre initiativ for å etablere såkalte europeiske teknologiplattformer, som skal adressere saksområder som er sentrale for økonomisk vekst, og som inneholder større teknologiske utfordringer. Plattformene skal være forskningsintensive og ha et middels til langt tidsperspektiv. De skal være ambisiøse prosjekter der man ser en felles europeisk utfordring, og der store offentlige og private investeringer er nødvendige. Konseptet skal bidra til å øke næringslivets investeringer i forskning og ansees som et viktig virkemiddel for å oppfylle Lisboa-strategien. 24 slike plattformer er så langt etablert. Flere av disse faller innenfor norske satsingsområder og har stor relevans for norske forsknings- og næringsmiljøer (hydrogen/brenselceller, nanoteknologi, maritim mfl.). Norsk deltakelse i teknologiplattformene bør blant annet vurderes i sammenheng med etableringen av Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI).

Regjeringen vil vurdere å utvide finansieringsordningen for å understøtte forskningsinstituttenes deltakelse i EUs forskningsprogrammer til også å dekke deler av bedriftenes egenandel. Tiltaket bør sees i sammenheng med tiltak på norsk side for å posisjonere norske bedrifter og forskningsmiljøer som aktive deltakere i de av EUs kommende teknologiplattformer som regjeringen anser som strategisk viktige.

EUREKA er det største industri- og teknologisamarbeidet i Europa etter EUs rammeprogram og ESA. Årlig igangsettes det nye prosjekter for ca. 13 mrd. kroner. Den offentlige medfinansieringen, som er nasjonal og knyttet til de enkelte prosjektene, er gjennomsnittlig ca. 20 prosent. Norge har vært med fra starten i 1985. EUREKA fremstår som et viktig redskap for internasjonalisering av norsk næringsliv, særlig av innovative små og mellomstore bedrifter. Offentlig norsk medfinansiering skjer i dag først og fremst via Forskningsrådet, men også via Innovasjon Norge. Regjeringen vil vurdere å opprette en egen ordning for å styrke bedriftenes EUREKA-deltakelse.

Innenfor romrelatert virksomhet har Norge både ledende forskningsmiljøer og næringsliv, samt store offentlige brukerbehov. Gjennom deltakelsen i den europeiske romorganisasjonen (ESA) har Norge tilgang til ESAs forskningsprogrammer, og frivillige programmer for å dekke brukerbehov og industriutvikling. Regjeringen mener at medlemskapet i ESA vil kunne utnyttes bedre gjennom en mer koordinert nasjonal satsing fra forskningsmiljøer, offentlige myndigheter og næringslivet. Det vil i denne sammenheng også være naturlig å vurdere en styrket norsk deltakelse i ESAs industri- og teknologirettede utviklingsprogrammer.

6.4.3 Samspill mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner

Innovasjon skjer i samspill mellom mennesker, organisasjoner og bedrifter. Enkeltbedrifter kan vanskelig ha oversikt over, inneha eller håndtere all relevant kunnskap, og er derfor avhengig av samspill med andre bedrifter og kunnskapsmiljøer. Etter hvert som produksjonen blir mer kunnskapsbasert, produktene får kortere levetid, og næringskjedene blir mer oppsplittet og spesialisert, er det mer nødvendig enn tidligere for aktørene å søke sammen i nettverk, allianser og partnerskap.

Det å styrke de regionale nærings- og kompetansemiljøene og deres forgreninger ut over regionen vil være god innovasjonspolitikk og bygge opp under målet om økt verdiskaping i hele landet. Tett konkurranse og samarbeid mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer innenfor avgrensede geografiske eller næringsmessige områder gir et bedre grunnlag for innovasjon. Det kan være lettere å samhandle med aktører som befinner seg i samme geografiske område, om dette er lokalt, regionalt eller nasjonalt. Nærhet gir lavere transaksjonskostnader, bedre kunnskapsflyt mellom aktørene, og folk i samme geografiske område utvikler personlige relasjoner, felles referanseramme og identitet. Siden innovasjonsvirksomhet involverer mange selvstendige, men funksjonelt avhengige aktører, må samspillet partene imellom baseres på frivillighet og gjensidig nytte. Aktørene må gjennom dialog og forhandlinger finne frem til felles satsinger og prioriteringer.

Personmobilitet er viktig for å overføre kunnskap mellom ulike bransjer og sektorer og mellom forskningsinstitusjoner og bedrifter (se også kap. 8.6). En for lav mobilitet er til hinder for at næringslivet bestiller forskning fra forskningsinstitusjonene, blir en krevende kunde overfor forskningsinstitusjonene og evner å ta i bruk nyere forskning. Forskningsinstitusjonene på sin side har for få ansatte med erfaring fra næringslivet og dermed kontakt med potensielle bestillere av forskning. Selv om samspillet mellom forskningsinstitusjoner og næringsliv er betydelig økt og bedret de senere år, mener Regjeringen at det fortsatt er for lite flyt av personer og kunnskap mellom universiteter og høyskoler, institutter og næringsliv.

Regjeringen ønsker å styrke og bedre samspillet i det norske innovasjonssystemet. I «et bedre samspill» mellom bedrifter og næringsliv ligger det ikke bare økt samspill, men også et samspill som tar hensyn til forskningsinstitusjonenes og næringslivets egenart. Forskning på internasjonalt nivå er krevende. Det er derfor viktig at forskere får tilstrekkelig tid til å forske, samtidig som det lages ordninger og nettverk som gjør at forskningsresultatene og kunnskapen som utvikles, tilflyter potensielle brukermiljøer.

Virkemidler for økt samspill

Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd har på oppdrag fra flere departementer utredet en ordning kalt Regionale innovasjonssentra etter mønster av den finske Center of Expertise -ordningen. Denne ordningen er rettet mot å styrke og videreutvikle regionale bedrifts- og kunnskapsmiljøer med internasjonalt fokus og potensial. Sentrene skal stimulere nettverk og kompetanse i forpliktende samarbeid mellom regionale forskningsinstitusjoner, næringsliv og myndigheter med utgangspunkt i regionens behov og forutsetninger. Sentrene vil være helt sentrale i Regjeringens regional- og innovasjonspolitikk. Gjennom bedriftsinitierte prosjekter er siktemålet å utvikle innovative næringsklynger basert på regional forankring og lokale fortrinn som kan bli internasjonalt ledende. Regjeringen har frem til årsskiftet 2004–05 initiert og etablert tre piloter for å hente erfaringer med ordningen. Regjeringen ønsker å etablere en ordning tilsvarende den finske ordningen fra og med 2006. Finansieringen av sentrene består av midler til koordinering og stimulering av koblinger og samarbeid mellom partnerne i nettverket. Ordningen skiller seg fra ordningen med sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) gjennom først og fremst å være et innovasjonsrettet samspilltiltak basert på regional næringsutvikling, mens SFI primært vil være et instrument for å styrke grunnleggende strategisk forskning i og for større bedrifter. En mer utvidet beskrivelse av ordningen vil gis i den kommende Regionalmeldingen.

I Danmark er det etablert en ordning med såkalt «erhvervs-PhD», som er basert på et samarbeid mellom en doktorgradsstudent, et universitet og en bedrift rundt et konkret utviklingsprosjekt. Doktorgradsstudenten ansettes og lønnes av bedriften under hele forskerutdanningsperioden, og oppholder seg dels ved bedriften og dels ved forskningsinstitusjonen. Bedriften og universitetet får økonomisk støtte fra staten.

Norsk forskerutdanning har hittil i hovedsak vært innrettet mot å sikre nyrekruttering til akademia, og ikke i så stor grad mot å sikre kompetanse på doktorgradsnivå innenfor andre sektorer. En ordning med nærings-ph.d. etter modell av den danske ordningen vil kunne bidra til å heve kompetansen i alle sektorer, og samtidig bidra til å utdanne forskere som har innsikt i næringslivsmessige aspekter ved forskning og utvikling. I tillegg er det grunn til å forvente at innføring av en ordning med nærings-ph.d. vil bidra til mer forskning i næringslivet. En slik ordning vil også kunne bidra til å styrke rekruttering til forskning, ettersom flere trolig vil ønske å satse på en karriere som forsker dersom de ser at det finnes flere muligheter enn en akademisk karriere. Regjeringen anbefaler at en ordning med nærings-ph.d. utredes i forbindelse med forskerskoler, jf. kap. 8.3. Ordningen bør etableres i en mindre skala til å begynne med. Videre utvikling av ordningen bør vurderes etter evaluering og vurdering av om de ønskede resultater oppnås.

6.4.4 Kommersialisering av forskningsresultater

Økt kommersialisering av forskningsresultater er et viktig element i mange lands innovasjonsstrategi, og det stilles internasjonalt høye forventninger til forskningens bidrag til nye idéer med kommersielt potensial. Kommersialisering av forskningsresultater bidrar til nye idéer, nye produkter og nye bedrifter, og er viktig for omstilling av norsk næringsliv. Kommersialisering av forskningsresultater skjer i private bedrifter og fra offentlige forskningsinstitusjoner. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det viktig at forskningsbaserte ideer med betydelig kommersielt potensial blir tatt i bruk.

Bedrifter etablert på bakgrunn av forskningsresultater fra offentlige forskningsinstitusjoner er etter internasjonal erfaring ofte små, vokser forholdsvis sakte, men ser ut til å ha en lavere konkursrate enn andre bedriftsetableringer. Deres bidrag til omstilling mot et mer kunnskaps- og forskningsintensivt næringsliv må ikke undervurderes, da de er viktige importhavner for internasjonalt utviklet kunnskap, og da de gjennom konkurranse og salg av produkter og tjenester også bidrar til omstilling i etablerte bedrifter.

Oppstartsbedrifter vil ha betydelig fordel av kontakt med og koblinger mot etablerte bedrifter. I en del tilfeller vil det imidlertid ikke finnes etablerte bedrifter som vil eller har muligheten til å støtte opp under en ny forskningsbasert bedrift, fordi den nye teknologien eller produktet er for annerledes fra deres eget satsingsområde. I en del tilfeller vil også den nye teknologien eller produktet kunne stå i direkte konkurranse med etablert teknologi eller produkt. Blant annet derfor finnes det et offentlig virkemiddelapparat til å støtte opp under utvikling av de nye idéene.

Kommersialisering av forskningsresultater fra universiteter, høyskoler og helseforetak

Ved universiteter og høyskoler, helseforetak og institutter utvikles det kontinuerlig idéer som foruten sin forskningsmessige interesse også har et kommersielt potensial. God kommersiell utnyttelse av forskning er med på å legitimere forskning og gir argumenter til økt privat og offentlig innsats for forskning. Det er imidlertid viktig at den langsiktige forskningen og kunnskapsoppbyggingen ikke ofres på bekostning av mer kortsiktige og kommersielle interesser.

Det såkalte Bernt-utvalget leverte sin utredning Fra innsikt til industri (NOU 2001: 11) i mars 2001. På bakgrunn av denne utformet Regjeringen et lovforslag om endringer i arbeidstakeroppfinnelsesloven (Ot.prp. nr. 67 (2001–2002)), som ble vedtatt i Stortinget i november 2002 med virkning fra 1. januar 2003. Endringene medførte at universiteter og høyskoler fikk anledning til å overta retten til næringsmessig utnyttelse av patenterbare oppfinnelser gjort av ansatte. De ansatte beholdt imidlertid sin rett til å publisere resultatene. I tillegg til disse endringene ble det foreslått, og senere vedtatt, endringer i lov om universiteter og høyskoler (Ot.prp. nr. 40 (2001–2002)) slik at institusjonene under loven fikk et større ansvar for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv og for å utbre forståelse for og anvendelse av vitenskapens metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturlivet og i næringslivet. Regjeringen anser så langt lovendringene for vellykkede. Dette fordi universitetene og høyskolene på en annen og langt mer omfattende måte enn tidligere har engasjert seg i arbeidet med kommersialisering av forskningsresultater. Regjeringen har imidlertid forventninger til at institusjonene skal føre dette arbeidet videre.

Universiteter og høyskoler har ulike forutsetninger for kommersialisering av forskningsresultater. Særlig universitetene og de vitenskapelige høyskolene, men også enkelte høyskoler, har i etterkant av lovendringene arbeidet aktivt med kommersialisering av forskningsresultater. Institusjonene har utviklet organisasjoner, systemer og rutiner for å ta på seg det nye ansvaret for kommersialisering av forskningsresultater, samt arbeidet med konkrete kommersialiseringsprosjekter. Trolig kan flere institusjoner engasjere seg mer i slikt arbeid, enten gjennom sin egen institusjon, eller gjennom samarbeid med andre og større institusjoner.

De organisatoriske løsningene institusjonene har valgt for kommersialiseringsarbeidet, er dels like og dels ulike, basert bl.a. på institusjonens historie, størrelse og innretning. Universitetene og noen av høyskolene har eller er i ferd med å utvikle egne kontorer for teknologioverføring til å ta seg av de nye oppgavene. Ved idéspeiding fra institusjonens side, et tett og tillitsfullt samarbeid mellom institusjon og forskere og bedre rammebetingelser forventes det at et større antall idéer blir vurdert i forhold til kommersialisering enn tidligere.

Boks 6.28 Holdninger til kommersialisering av forskningsresultater

Holdninger til kommersialisering av forskningsresultater er tema for en rapport fra NIFU. Utvalgte forskere ved universiteter og høyskoler er intervjuet om temaet i etterkant av endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven og lov om universiteter og høyskoler. De intervjuede forskerne la særlig vekt på følgende:

  • Kommersialisering av forskningsresultater har en lang, men noe ujevn tradisjon ved norske forskningsinstitusjoner.

  • Spenningsforholdet mellom grunnforskning og kommersialisering av forskningsresultater er begrenset. De to aktivitetene er ofte med på å berike hverandre. På den annen side kan det være vanskelig tidsmessig å gjøre begge deler.

  • Det er ingen reell konflikt mellom publisering og patentering, selv om publisering kunne bli utsatt noe av hensyn til patentering.

  • Det mangler ekspertise i støtteapparatet for kommersialisering av forskningsresultater, men noen av forskerne mente at situasjonen var i ferd med å bedre seg.

  • Studenter er i økende grad interessert i å skape sin egen arbeidsplass, og flere ønsker å kombinere fag- og forretningsutvikling i sine hovedfagsoppgaver. Dette er med på å endre kulturen på universiteter og høyskoler.

  • Kommersialisering av forskningsresultater er kapitalintensivt.

  • Potensialet for videre verdiskaping basert på forskning er fortsatt stort, selv om rapporten antyder at Norge ligger omtrent på europeisk nivå når det gjelder kommersialisering av forskningsresultater (patenter, lisenser, oppstartsbedrifter).

  • Flaskehalsen for økt kommersialisering av forskningsresultater ligger på finansierings- og markedssiden. Vellykket kommersialisering forutsetter ofte betydelig kapitalinnsats og markedskompetanse. Markedskompetansen må ofte være internasjonal da det norske markedet for mange produkter er lite.

Kilde: Gulbrandsen (2003): Jeg gjør jo ikke dette for å bli rik av det. NIFU-rapport 6/2003

FORNY-programmet, som er et samarbeid mellom Forskningsrådet og Innovasjon Norge, er det sentrale offentlige virkemiddelet for kommersialisering av forskning. I tillegg til en prioritert innsats rettet mot tunge forskningsmiljøer har ordningen også en egen innsats rettet mot de statlige høyskolene. I høringsrunden i forbindelse med endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven la mange av høringsinstansene vekt på at FORNY var et svært vellykket program, og at det bør styrkes. Etter lovendringene ble FORNY endret noe for å tilpasse seg den nye situasjonen og for å fokusere mer på de tyngre forskningsmiljøene. Høsten 2004 ble FORNY-programmet igjen endret for å styrke det regionale samarbeidet om kommersialisering av forskningsresultater. Fra å fordele en del av midlene direkte til forskningsparkene må kommersialiseringsaktørene (universitet, institutt, høyskole, helseforetak, forskningspark) innenfor den enkelte region nå søke sammen om midler fra FORNY-programmet. Endringen forventes å føre til mer samarbeid og en tydeligere rollefordeling mellom aktørene. FORNY-programmet har således spilt en viktig nasjonal rolle for å bringe institusjonene sammen i arbeidet med kommersialisering av forskningsresultater. Regjeringen mener at FORNY-programmet fortsatt bør ha en viktig koordinerende rolle, og at det bør styrkes.

For at de offentlige virkemidlene skal være best mulig tilpasset den nye situasjonen for kommersialisering av forskningsresultater, har Regjeringen, slik det ble beskrevet i Regjeringens innovasjonsplan, satt i gang arbeidet med en gjennomgang av de offentlige virkemidlene til kommersialisering av forskning.

Gitt Norges næringsstruktur, med et mindre antall forskningsintensive bedrifter, vil oppstart av nye bedrifter, eller salg av lisenser utenlands, kunne bli en vanligere løsning for forskningsinstitusjonene enn salg av lisenser til norske bedrifter. Flere universiteter satser allerede aktivt på entreprenørskapsveiledning og -utdanning. Erfaring viser at studenter som har gjennomgått entreprenørskapskurs, har en betydelig større tendens til å starte egne bedrifter. Forskere har imidlertid for få incentiver til å kommersialisere sine forskningsresultater, og risikoen ved å kommersialisere kan for noen forskere i dag oppfattes som for høy. Det er derfor viktig at det offentlige legger til rette for at flere forskere i en periode får anledning til å konsentrere seg om arbeidet med å kommersialisere sine forskningsresultater, uten at de må si fra seg stillingen eller kontakten med institusjonen av den grunn.

Universiteter og høyskoler har etter lovendringene beveget seg inn i et område av virkemidler og institusjoner som har arbeidet med kommersialisering av forskningsresultater i større grad og over lengre tid, og som har hatt kommersialisering av forskningsresultater som spesiell oppgave. Dette har vært en ønsket utvikling. Samtidig stiller det krav til samarbeid og hensiktsmessig arbeidsdeling mellom universitetene og høyskolene og de etablerte ordningene og institusjoner som forskningsparker, helseforetakene og instituttsektoren. Det ansees ikke som hensiktsmessig at det opparbeides for mange parallelle eller overlappende strukturer, og i flere sammenhenger kan en tydeligere arbeidsdeling, tettere samarbeid og/eller sammenslåing være ønskelig og aktuelt. Særlig viktig er dette i forhold til helseforetakene, der mange ansatte ved universitetene har deltidsstilling (eller omvendt), og i forhold til forskningsparkene. Partene oppfordres til å finne frem til et hensiktsmessig regionalt og nasjonalt system. En rimelig konsekvens av lovendringene er at forskningsparkene beveger seg i mer markedsnær retning. Dette er også i overensstemmelse med en evaluering 24 som ble gjort av FORNY-programmets midler til forskningsparkene.

Kvaliteten på institusjonenes kommersialiseringsarbeid vil være bestemt av deres evne til å fremme gode prosjekter og sile ut på et tilstrekkelig tidlig tidspunkt ikke-kommersialiserbare idéer, eller idéer med for lavt vekstpotensial. Det kan være vanskelig å bedømme det kommersielle potensialet i nye idéer, men med en god idéstrøm, erfaring over tid og god kontakt med forvalter- og kapitalmiljøer vil evnen til å skille ut gode og mindre gode idéer bedres. Kvaliteten på kommersialiseringsarbeidet bestemmes dermed også av institusjonenes evne til å utvikle nettverk og kanaler mot investorgrupper og næringsliv. Gode prosjekter vil lettere tiltrekke seg private midler i en tidlig fase, og det vil da være mindre behov for offentlig risikoavlastning. Videre vil institusjonenes evne til å utvikle tillit og finne frem til gode idéer blant egne forskere være et viktig kvalitetskriterium.

Det ble i sammenheng med lovendringene for universitetene og høyskolene lagt vekt på behovet for gode avtaler mellom forskerne og institusjonene og eventuelt eksterne aktører som finansierer forskning med kommersielt potensial. Det er viktig fremover at det også legges vekt på åpenhet omkring potensielle interessekonflikter knyttet til forskeres engasjement i kommersialisering av forskningsresultater. På den måten kan det unngås at forskernes kommersielle interesser kan få uheldig innflytelse på det arbeidet forskeren skal gjøre ved institusjonen. Institusjonene bør, på bakgrunn av erfaring fra andre land, starte arbeidet med å utvikle retningslinjer for håndtering av interessekonflikter knyttet til kommersialisering av forskningsresultater.

Det er viktig at alle oppgaver ved universiteter og høyskoler vektlegges ved vurdering av forskere. Det er i dag mulighet for å tillegge relevant erfaring fra næringslivet og erfaring med kommersialisering (som f.eks. patentering) vekt ved bedømmelse av kompetanse og i lønnsoppgjør. For å styrke muligheten for at forskningsresultater i større grad enn i dag kommer til kommersiell anvendelse, bør universitetene og høyskolene vurdere hvorvidt kommersialisering i sterkere grad enn i dag bør gjøres meritterende for forskere.

Frembringelse og anvendelse av ny kunnskap er blant sykehusenes viktigste oppgaver. At ny viten utnyttes kommersielt er et tilleggsgode, og innovasjon og kommersialisering bør derfor integreres som en del av helseforetakenes satsing på forskning. Helseforetakene har over en lengre periode hatt fokus på kommersialisering av forskningsresultater. Likevel har helsesektoren et stort uforløst potensial for verdiskaping basert på kommersialisering av forskningsresultater i eksempelvis biomedisin, medisinsk teknologi, biobanker og helserettet informasjonsteknologi. Innenfor sykehussektoren har det erfaringsmessig vært store forskjeller når det gjelder praktisering av incentivordninger, rettigheter og eierskap. Det er til dels utviklet lokale regelverk. Det er imidlertid behov for samordning av regelverk og retningslinjer på nasjonal basis. Organisering i regionale helseforetak og etablering av regionale samarbeidsorganer med universitetene legger til rette for felles strategisk tenkning. Et betydelig antall forskere har stillinger (hovedstilling og bistilling) både i helseforetak og ved universitet. I sammenheng med kommersialisering av forskningsresultater er det viktig at regelverket for dette er tilstrekkelig likt mellom helseforetak og universiteter, og at det finnes gode avtaler knyttet til utnyttelsen av resultater fra prosjekter som har oppstått i grenseflaten mellom helseforetak og universitet.

Instituttsektoren, og særlig de teknisk-industrielle instituttene, utvikler idéer med betydelig kommersielt potensial. Mange av idéene vil være knyttet til eksterne prosjekter, og de kommersielle rettighetene til idéene vil ligge utenfor instituttet. Noen av idéene vil imidlertid instituttene selv ha kommersiell råderett over. Det er viktig at også disse får mulighet til å kommersialiseres og bidra til verdiskaping, dog uten at det går på bekostning av instituttenes eksterne engasjementer. Det kan stilles spørsmål ved om instituttenes egne kommersielle prosjekter og interesser kan virke negativt på eller fortrenge interessen for nåværende og fremtidige oppdragsgivere og deres interesser. Det er vanskelig å se helt bort fra at uheldig sammenblanding av disse rollene kan forekomme, men det synes likevel ikke å være et tilstrekkelig tungt argument til at instituttene skal se bort fra det betydelig kommersielle potensialet som ligger i egne forskningsresultater og oppfinnelser. Viktigere er det at instituttene er seg denne problemstillingen bevisst, og utvikler god praksis og regler som hindrer at ederes gne engasjementer går på bekostning av den brukerrettede rollen de forventes å ha i det nasjonale innovasjonssystemet. Erfaring viser også at det er mulig å kombinere de to rollene.

Kommersialisering av forskningsresultater fra næringslivet

Idéer og forskningsresultater med kommersielt potensial som utvikles i næringslivet, kan ha et betydelig fortrinn i forhold til andre idéer, fordi de er omgitt med infrastruktur, markedskunnskap og nettverk som lettere gjør at de kan nå et marked. Samtidig er det grunn til å sette spørsmålstegn ved om det i Norge er et uutnyttet potensial for kommersialisering av forskningsresultater i form av knoppskyting fra det eksisterende næringslivet. Ut fra et nyskapingsperspektiv er det interessant å finne ut av hva som skjer med de forsknings- og utviklingsresultatene som ikke finner plass innenfor bedriftenes kjerneområder. Bedriftene kan velge å legge forsknings- og utviklingsresultatene til side, selge disse til annen industri eller la medarbeidere kommersialisere i form av knoppskyting. En rapport 25 utviklet for Nordisk Innovasjonssenter viser et forholdsvis begrenset omfang av høyteknologiske spin-off-bedrifter fra norsk næringsliv. En grunn til det kan være at næringslivet fokuserer sin virksomhet til definerte kjerneområder, og at det ikke finnes en kultur for å slippe medarbeidere fri til å utvikle prosjekter på siden av disse. Regjeringen vil arbeide videre med disse spørsmålene i tett dialog med næringslivet, med sikte på bedre samfunnsmessig ressursutnyttelse av også disse idéene.

Generelle forutsetninger for kommersialisering av forskning

Nødvendige forutsetninger for å lykkes med forskningsbasert kommersialisering er god markedskunnskap, industrielle nettverk, kapital og god kjennskap til industriell eiendomsrett. En idé eller oppfinnelse kan fra forskningsmiljøets side være svært interessant, men uten et marked eller markedspotensial er den mislykket som innovasjon. Samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og etablerte bedrifter, miljøer med markedskompetanse eller idéutviklingskompetanse kan bidra til at det i mindre grad satses ressurser på oppfinnelser uten slikt markedspotensial.

Beskyttelse av intellektuell kapital, i form av industrielle rettigheter, bidrar til å redusere risiko ved investering i et forskningsprosjekt, ved at det kan hentes ut en større gevinst av prosjektet. Universiteter og høyskoler må etter endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven forholde seg mer aktivt til bruk og beskyttelse av den intellektuelle kapital institusjonen sitter på. Samtidig skal de ivareta tradisjonelle akademiske verdier som åpenhet og spredning av kunnskap. Det forutsetter en bevisst holdning og et gjennomtenkt forhold til industrielle rettigheter. Institusjonene vil være tjent med å utvikle strategier for industrielle rettigheter, gjerne i fellesskap.

Kapitalsituasjonen i Norge er generelt god 26 , men ifølge tall fra European Venture Capital Association ligger Norge ikke spesielt langt fremme når det gjelder mobilisering av privat innovasjonskapital 27 . Tilgjengelig pre-såkorn og såkornkapital er viktig for å få til kommersialisering av forskningsresultater og en viktig forutsetning for at forskningsinstitusjonene skal kunne ta ut det kommersielle potensialet som ligger i deres forskning. Privat kapital søker ofte sikker avkastning og reduksjon av risiko. Det vil derfor tidvis være vanskelig å reise privat kapital til kommersialiseringsprosjekter fra forskning, pga. høy teknologisk og markedsmessig usikkerhet i disse bransjene. Ulik kunnskap og informasjon mellom investorsiden og forskeren/entreprenøren øker dessuten risikoen for at prosjektets kvalitet feilvurderes. Det er sjeldnere at mangel på privat kapital stopper gode prosjekter når de nærmer seg venturefasen eller er kommet over i denne fasen. Noen bransjer er betydelig mer kapitalintensive enn andre, og dette kan også være bransjer der det finnes lite næringsliv i Norge (bioteknologi, nanoteknologi). Dette kan gjøre det spesielt vanskelig å reise privat kapital innenfor disse. Statistikk fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Chalmers Tekniske høyskole i Sverige viser at kommersialisering av forskningsresultater varierer med generelle økonomiske konjunkturer.

Figur 6.4 Antall spin-offs fra NTNU/SINTEF, 1981–2001.

Figur 6.4 Antall spin-offs fra NTNU/SINTEF, 1981–2001.

Kilde: NTNU/SINTEF

Norge er et lite marked, og det er sjelden hensiktsmessig å beskytte patenterbare oppfinnelser bare i Norge. Norge er ikke medlem av den europeiske patentorganisasjonen (European Patent Organisation). Det gjør at norske patentsøknader for det europeiske området koster ca. 100 000– 150 000 kroner mer per søknad enn hva tilfellet ville vært dersom Norge var medlem. For universiteter, høyskoler, helseforetak og institutter som i mange tilfeller vil bære kostnadene ved patentsøknadene, er dette en ulempe.

For å redusere risikoen for private investeringer i de mest sårbare utviklingsfasene og de vanskeligst stilte geografiske områdene har det i Norge, som i andre land, vært utviklet ulike offentlige pre-såkorn og såkornordninger. Evalueringen av de tidligere etablerte såkornfondene 28 konkluderer med at såkornordningen har fungert etter sin målsetting. Gjennomsnittlig har det for hver statlig krone i den etablerte såkornordningen vært investert 4,8 kroner i privat kapital. I hvor stor grad de offentlige midlene virkelig utløste de private midlene eller om disse uansett ville blitt investert i såkornfasen, er imidlertid vanskelig å si. Selv om det finnes en del privat såkornkapital, finnes det få eksempler på større, helt private såkornfond.

Evalueringen av såkornordningen konkluderer også med at flere av fondene er for små, og at fremtidige fond som man ønsker rettet mot såkornfasen, må tildeles forvaltere eller fond med tilstrekkelig nærhet til de tyngste forskningsmiljøene. Offentlige såkornfond er svært viktige for å få til kommersialisering av forskningsresultater fra forskningsinstitusjonene. På den annen side må vurdering av prosjektene, med henblikk på såkorninvesteringer, foregå på en armlengdes avstand fra prosjektenes eier. I statsbudsjettet for 2005 ble det bevilget 667 mill. kroner i ansvarlig lån og 167 mill. kroner til tapsfond for å opprette fire nye landsdekkende såkornfond. Fondene skal etableres i universitetsbyene Trondheim, Oslo, Bergen og Stavanger, men kan investere i såkornprosjekter i hele landet. Regjeringen mener at en viktig forutsetning for økt kommersialisering ved universiteter og høyskoler dermed er på plass.

For å få et bedre beslutningsgrunnlag for eventuell fremtidig offentlig innsats for forskningsbasert nyskaping må det utvikles analyseverktøy og internasjonale sammenlikninger av innovasjonskapitalsiden. Det må ved eventuell utvikling av nye tiltak også tas i betraktning at reduksjon av risiko ved tidligfase-investeringer kan oppnås på andre måter enn ved direkte statlig kapitaltilførsel til såkornfond.

Virkemidler for økt kommersialisering av forskningsresultater

Regjeringen har som mål å fremme kommersialisering av forskningsresultater, og vil stimulere ytterligere den positive utviklingen man har sett de siste årene. Regjeringen ser ikke at det er behov for større endringer av lovmessig eller institusjonsmessig karakter, men ser det som nødvendig at systemet for kommersialisering nå får tid til å etablere seg, samtidig som det blir lettere for forskere å kommersialisere sine idéer.

Som følge av lovendringene i universitets- og høyskolesektoren, og det arbeidet institusjonene nå har igangsatt for å følge dem opp, forventes det at det vil komme frem flere idéer med kommersielt potensial. Bevilgningene til FORNY-programmet har de siste årene ligget omtrent på samme nivå som før lovendringene. Regjeringen vil øke bevilgningene til FORNY-programmet.

For å gjøre det lettere for forskere å bevege seg mellom forskning og kommersialisering av forskningsresultater vil Regjeringen sette i verk en ordning med etablererstipend til forskere som for en periode (ett år) ønsker å bruke hele eller deler av sin tid til å kartlegge og/eller utvikle det kommersielle potensialet i et forskningsresultat eller en oppfinnelse. Stipendet innebærer lønn for opptil ett år og midlertidig permisjon fra stillingen ved universitet, høyskole eller institutt. Midlene tildeles FORNY-programmet, som fordeler dem etter nasjonal konkurranse. Det forutsettes at FORNY-programmet har tett dialog med aktuelle forskningsinstitusjoner vedrørende vilkårene for permisjon fra institusjonen. Stipendet forutsetter tett oppfølging, fremdrift og konkrete resultater i henhold til milepæler for prosjektet.

For å sikre god håndtering av kommersialiseringsprosjekter i grenseflaten mellom universiteter og helseforetak vil Regjeringen legge til rette for at institusjonene utarbeider et enhetlig regel- og avtaleverk inkludert en avtale for samarbeid mellom universitet og helseforetak om kommersielle rettigheter knyttet til delte stillinger.

Regjeringen vil evaluere endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven etter 1. januar 2006 (jf. Innst. O. nr. 6 (2002–2003)).

Regjeringen vil gjennomgå offentlige virkemidler til kommersialisering av forskningsresultater med sikte på økt verdiskaping, samarbeid, arbeidsdeling og forenkling.

6.4.5 Tiltak

  • Det skal etableres en ordning med sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI).

  • Ordningen med industrielle forsknings- og utviklingskontrakter (IFU) skal styrkes.

  • Brukerstyrt forskning skal styrkes.

  • Mulige tiltak for å tiltrekke internasjonale forsknings- og utviklingsinvesteringer og lokalisering skal utredes.

  • Internasjonaliseringstiltak skal vektlegges med sikte på å styrke norsk deltakelse i EUs teknologiplattforminitiativ, øke bedriftsdeltakelse i EUs rammeprogram for forskning og støtte økt norsk EUREKA-deltakelse.

  • Det skal opprettes en ordning med Regionale innovasjonssentre.

  • Det skal etableres en ordning med nærings-ph.d.

  • Bevilgningene til FORNY-programmet skal økes.

  • En ordning med etablererstipend for forskere som vil kommersialisere idéer, skal iverksettes.

  • Det skal legges til rette for et enhetlig regel- og avtaleverk for kommersialisering av forskningsresultater mellom universitet og helseforetak, og sikre at det utarbeides en avtale om kommersielle rettigheter knyttet til delte stillinger.

  • Endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven skal evalueres etter 1. januar 2006.

  • De offentlige virkemidlene til kommersialisering av forskningsresultater skal gjennomgås med sikte på økt verdiskaping, samarbeid, arbeidsdeling og forenkling.

6.5 Fornyelse av offentlig sektor

Dyptgående endringer – nasjonalt, i Europa og globalt – stiller det norske samfunnet overfor store utfordringer. Forskning bidrar til forståelse av og kunnskap om slike prosesser.

Dels handler det om forståelse av vår tid, om kulturelle brytninger og institusjonelle endringer. Historisk har teoretiske nyvinninger ofte blitt drevet frem av forsøk på å forstå store samfunnsmessige omstillinger og utfordringer. Grunnforskningsmiljøene har et særlig ansvar for at slike kultur- og demokratifunksjoner ivaretas på en god måte.

Dels handler det om forskningens mer eksplisitt instrumentelle funksjon i forhold til utvikling av gode, effektive offentlige tjenester og som grunnlag for forvaltning og politiske beslutninger. I Norge har vi en lang tradisjon for at forskningsinstitutter ivaretar myndighetenes behov for anvendbar forskningsbasert kunnskap, for eksempel i landbruks- og fiskeriforskning, miljø og anvendt samfunnsforskning. Også universitets- og høyskolemiljøene leverer viktige bidrag. Universitetene og høyskolene bidrar også med forskning, utvikling og utdanning innenfor profesjonsfag som er sentrale i offentlig tjenesteyting.

I dette kapitlet vektlegges særlig forskningens instrumentelle funksjon. Behovet for omstilling og effektivisering av offentlig sektor er med på å begrunne en satsing på forskningsbasert innovasjon og nyskaping, jf. kap. 2.6. Satsingen omfatter forskning for fornyelse av offentlig sektor, herunder velferdsforskning, forskning om rett og demokrati og migrasjon og integrering. Også forskning innenfor de tematiske satsingene, som helse og energi og miljø, og innenfor teknologiområdet informasjons- og kommunikasjonsteknologi, vil kunne være av stor betydning for fornyelse av offentlig sektor. Figur 6.5 illustrerer noen av de sentrale samfunnsutfordringene forskningsmiljøer og offentlig sektor står overfor, og hvordan forskning kan bidra.

Figur 6.5 Forskning for fornyelse av offentlig sektor.

Figur 6.5 Forskning for fornyelse av offentlig sektor.

6.5.1 Offentlig sektor utfordres

I ulike samfunn vil omfanget, organiseringen og finansieringen av offentlig sektor variere. Det kan også være uenighet om disse prinsippene i et samfunn. Ulike grupper vil ha ulike forventninger til hvilke oppgaver offentlig sektor kan og bør løse. De siste 50 årene har det i Norge og andre vestlige land funnet sted en omfattende utbygging av offentlige velferdsordninger. Dette har skjedd parallelt med en videreutvikling av viktige funksjoner innenfor rettspleie, regulerings- og konkurransepolitikk og utbygging av infrastruktur. Veksten i det offentlige tjenestetilbudet innenfor helsepleie, omsorg for barn, eldre, syke og uføre og innenfor videregående og høyere utdanning har vært særlig sterk 29 . Ifølge Perspektivmeldingen tilsier omfanget av offentlig sektor, aldringen av befolkningen, samt fallende inntekter fra olje- og gassektoren de kommende tiår at innovasjon og omstilling i offentlig sektor er svært viktig for samfunnets evne til å løse fremtidige velferdsutfordringer. Offentlig sektor må omstille seg til nye rammer, nye brukerkrav og krav til effektivitet.

Utbyggingen av de offentlige velferdsordningene etter annen verdenskrig reflekteres i en sterk økning i de offentlige utgiftene. For Norges del tilsvarte de samlede utgiftene i offentlig forvaltning i Norge rundt 25 prosent av BNP i 1960. Gjennom de neste 20 årene økte offentlige utgifter (utenom utgifter til oljevirksomheten) betydelig raskere enn verdiskapingen, og rundt 1980 utgjorde utgiftene rundt 44 prosent av BNP. I 1980-årene var veksten i de offentlige utgiftene mer avdempet, og i 1990-årene gikk utgiftsandelen noe ned. Som andel av verdiskapingen har offentlige utgifter likevel økt noe raskere i Norge enn i EU-landene de siste 25–30 årene. I Perspektivmeldingen vises det til at for å oppnå balanse i offentlige finanser må enten skatteinntektene økes betydelig, det må gjennomføres større reformer som reduserer de offentlige utgiftene, eller omfanget av ordningene må reduseres.

6.5.2 Betydningen av forskning og innovasjon i offentlig sektor

I Norge er det store forventninger til offentlig sektor, som er tungt inne i viktige samfunnsoppgaver som utdanning, helse og omsorg. Det er derfor viktig med en offentlig sektor som fungerer godt og som leverer tjenester av høy kvalitet. Brukertilfredshet, velferd, fordeling og demokratisk deltakelse er viktige mål for innovasjon i offentlig sektor. Det må også tas hensyn til at offentlig sektor har en annen type incentivstruktur enn privat sektor. Offentlig sektor skal yte nye og mer effektive tjenester, samtidig som fordelingshensyn og formelle krav om likebehandling skal ivaretas. Målene er sammensatte og reformuleres kontinuerlig, som et resultat av demokratiske, konstitusjonelle og politiske prinsipper for offentlige institusjoner. Forskning kan blant annet bidra til å belyse hvordan ulike målsettinger dannes og nåes, og eventuelle kostnader ved dem.

Innovasjon i offentlig sektor er ofte mindre produktrettet enn innovasjon i næringslivet. Med innovasjon i offentlig sektor menes det oftere en ny tjeneste, nye prosesser, ny anvendelse eller ny organisasjonsform som er tatt i bruk for å gi bedre eller mer effektive ytelser. For å møte nye krav og ufordringer må oppgavene i offentlig sektor løses på smartere og mindre ressurskrevende måter enn i dag.

Offentlig sektor har i det siste tiåret opplevd store endringer, både når det gjelder hvilke oppgaver som utføres, og hvordan de utføres. Skillet mellom offentlig og privat sektor er ikke like klart som før, bl.a. gjennom dannelsen av nye aksjeselskaper, utsetting av offentlige tjenester på anbud og ved å åpne for nye samarbeidsformer mellom offentlig sektor, frivillige organisasjoner og næringsliv. Mange offentlige tjenesteprodusenter står i en ny konkurransesituasjon og må klare seg i konkurransen med private aktører.

Det er til dels store effektivitetsforskjeller mellom ulike leverandører av samme type tjeneste. Nyere studier knyttet til sektorene vann og avløp, arbeidskontorene og politiet antyder et potensial for effektivisering på mellom 10 og 26 prosent, dersom alle tjenesteleverandører var like effektive som den beste på sitt område. En gjennomgang basert på noe eldre studier av ulike tjenesteområder konkluderte med et potensial på rundt 20 prosent. Effektivisering vil imidlertid ikke uten videre resultere i budsjettmessige innsparinger. Økt effektivitet kan i stedet bli tatt ut i form av forbedret kvalitet eller økt tjenesteproduksjon. Effektiviseringspotensialet varierer imidlertid mellom sektorer. Enkelte sektorer, som tele- og transportsektoren, har gjennomført betydelige forvaltningsreformer og omstillinger de siste 10–15 årene.

Den teknologiske utviklingen har ført til endrede arbeidsmetoder, blant annet i form av hurtigere kommunikasjon. Få teknologier har en slik betydning for samfunnsutviklingen generelt og for den enkeltes hverdag som informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det er viktig å utvikle kompetansegrunnlaget for nyskapende og effektiv bruk av IKT også i offentlig sektor.

Boks 6.29 Program for digital kompetanse

Program for digital kompetanse er en nasjonal satsing på IKT i utdanningssektoren for perioden 2004–08. Programmet har fire satsingsområder:

  • infrastruktur

  • kompetanseutvikling

  • forskning og utvikling og digitale læringsressurser

  • læreplaner og arbeidsformer

Gjennom programmet vil det fokuseres på hvordan IKT påvirker utdanningens kvalitet, motivasjon for læring og læringsformer. Utnyttelse av IKT som en katalysator for endring og innovasjon står sentralt i programmet.

Det er behov for forskning på virkemiddelbruken i offentlig sektor og for å se om det offentlige når sine mål på en effektiv måte. Aktuelle vurderingstemaer vil være sammenhengen mellom virkemiddelbruken på ulike departementsområder, om det finnes ressursmessige og organisatoriske «flaskehalser» som reduserer effektiviteten, eller hvor bruk av ressurser på tverrgående politikkområder antas å gi størst effekt. Moderniseringsdepartementet vil, i samråd med berørte departementer, ha en bestillerfunksjon for slike tverrsektorielle, kritiske analyser, jf. St.prp. nr. 1 (2004–2005).

Innovasjon og fornyelse i offentlig sektor foregår på mange plan, fra lokale virksomheter til store offentlige etater. Forskning kan bidra til å identifisere problemer og se løsninger av betydning for moderniseringen av offentlig sektor. Moderniseringen av offentlig sektor har i stor grad skjedd gjennom reformer rettet mot effektivisering og gjennom løpende, stegvis utvikling i virksomhetene. En rekke studier av slike reformer er gjennomført av fagfolk innenfor statsvitenskap, sosiologi, sosialøkonomi og historie. Innovasjon i offentlig sektor i betydningen effektivitetsanalyser, omstillinger og omlegging av tjenesteproduksjonen har ofte blitt håndtert av konsulentmarkedet og deler av instituttsektoren. Økt bidrag fra forskning vil kunne bidra til kvalitetsheving og en helhetlig tilnærming til problemstillinger som er aktuelle for de store tjenesteytende sektorene. I det følgende nevnes noen virkemidler i Norges forskningsråd og Innovasjon Norge som skal stimulere til nytenkning og nyskaping i offentlig sektor.

Virkemidler

Norges forskningsråd har programmer som helt eller delvis er rettet mot offentlig sektor, og der brukerforankring er forsøkt ivaretatt. Et eksempel på et slikt program er IKT i medisin og helsetjeneste. Formålet er blant annet å utvikle bedre tjenester i samarbeid med brukerne, men med et hovedformål å fremme kompetanseheving og nyskaping for norsk industri. Innenfor flere av de brukerrettede programmene i Forskningsrådet finnes det prosjekter der offentlige institusjoner eller foretak er partnere, til tross for at disse programmene er rettet mot privat virksomhet. Dette forekommer for eksempel i Puls – programmet for tjenesteyting, handel og logistikk . Puls har «relevante offentlige institusjoner og foretak» som målgruppe sammen med private bedrifter og forskningsinstitusjoner. Programmet har som formål å støtte brukerdrevet forskning med nye tjenester, nye handels- og distribusjonsformer og forbedret logistikk. Ikke minst IKT-basert tjenesteytingsforskning har ofte hatt offentlig virksomhet inkludert i målgruppen. Dette gjelder ikke minst innenfor e-læring og utvikling av tjenester i konsulent- og rådgivningsbedrifter rettet mot offentlig virksomhet. Innenfor Puls finnes det derfor god erfaring med brukerstyrt forskning til gode for også offentlig virksomhet.

Virksomheter i offentlig sektor formulerer og gjennomfører forskningsbaserte innovasjonsprosjekter og utviklingsoppgaver. Prosjektene gjennomføres og løsningene prøves gjerne ut i partnerskap med forskere og med kompetansemiljøer i næringslivet og i organisasjoner. Slike prosjekter kan bringe frem og prøve ut innovative endringer som gir klare forbedringer for innbyggerne, effektivisere tjenesteproduksjon og forvaltning i offentlig sektor, og samtidig skape gode eksempler på hvordan vi kan utføre offentlige oppgaver i fremtiden. Forskningsrådet er i ferd med å utarbeide et program (VIOS) som skal muliggjøre idéutvikling, bringe sammen kompetanse, støtte utvikling og utprøving av innovasjoner og støtte formidling av resultatene i offentlig sektor og til samfunnet for øvrig.

Et kunnskapssamfunn trenger en endringsorientert og endringsdyktig utdanningssektor. Utdanningsforskningen står gjennom fremveksten av digitale og medierike verktøy overfor nye utfordringer i skjæringspunktet mellom teknologi og pedagogikk. Dagens og morgendagens elever vokser opp i en medierik hverdag, og for dem er IKT en naturlig del av læring, lek og spill. Skolens primære utfordring blir å utnytte IKT for å fremme motivasjon, utvikle robuste læringsstrategier og godt læringsutbytte for elevene. Brukt på en pedagogisk fornuftig måte kan IKT understøtte arbeids- og vurderingsformer bl.a. gjennom bruk av digitale læringsressurser og bedre kommunikasjon mellom hjem og skole. Dette viser bl.a. følgeforskningen til den stor satsingen PILOT 2000–2003 og internasjonale studier. PILOT var en del av IKT i norsk utdanning: Plan for 2000–2003, som ble etterfulgt av Program for digital kompetanse.

Det finnes også andre programmer som går ut over vanlige rammer for anvendt forskning og utvikling som er relevante for innovasjon i offentlig sektor:

  • HØYKOM (Tilskudd til høyhastighetskommunikasjon) ble etablert i 1999 som en treårig tilskuddsordning under Nærings- og handelsdepartementet. Formålet med ordningen er å bidra til at offentlige virksomheter over hele landet tar i bruk avansert høyhastighetsinformasjons- og kommunikasjonsteknologi, som igjen ville lede til utbygging av bredbånd i Norge, gi nye og mer effektive offentlige tjenester og øke innovasjon, verdiskaping og konkurranseevne i næringslivet. Norges forskningsråd arbeider nå for å oppnå bedre synergier mot Forskningsrådets øvrige programmer og særlig satsingen rettet mot innovasjon og modernisering i offentlig sektor.

  • Program for helsetjeneste og helseøkonomi omfatter blant annet forskning på ulike organisasjonsformer, ledelse og styring, finansiering av tjenester, samt ansvarsdeling mellom private og offentlige tilbydere i helsetjenesten. Organisatorisk er den forankret i helseøkonomimiljøene ved universitetene i Bergen og Oslo. En evaluering i 2003, som hadde særskilt fokus på infrastruktur, rekruttering, samarbeid, forskningskvalitet og -volum, konkluderte med at oppbyggingen av og satsingen på disse miljøene har vært meget vellykket.

Offentlige utviklingskontrakter (OFU-kontrakter) gjennom Innovasjon Norge gir brukerstyring av forskning og utvikling til offentlige institusjoner og organisasjoner. En OFU-kontrakt er en forpliktende avtale mellom en offentlig etat og en norsk bedrift som påtar seg å utvikle og levere et nytt produkt eller en ny løsning til etaten. OFU-ordningen er en tilskuddsordning som gir norske bedrifter en unik anledning til å utvikle seg som leverandør i samfunnet, i samarbeid med ulike offentlige etater. Ved siden av at OFU-kontraktene er et målrettet virkemiddel for omstilling og markedsorientering i norsk næringsliv, er det også en ordning som kan være med på å bidra til fornyelse og innovasjon i offentlig forvaltning. I de årlige kundeundersøkelsene som gjennomføres av Innovasjon Norge, skårer OFU/IFU-ordningene gjennomgående høyt som virkemiddel når det gjelder å bidra til økt teknologisk kompetanse og utvikling av nye og bedre produkter og tjenester.

Boks 6.30 Realisering av idéer i helsesektoren

InnoMed, Nasjonalt senter for innovasjonsbistand og næringsutvikling i helsesektoren, er et samarbeidsprosjekt mellom Norut Medisin og Helse i Tromsø, Innovest i Bergen, Medinnova i Oslo og SINTEF i Trondheim. Fra 2005 koordineres prosjektet av Sosial- og helsedirektoratet.

InnoMed sitt nettverk fungerer som «fødselshjelper» for idéer og nye bedrifter, og knytter forbindelsen mellom leverandør og kunde. Det ytes assistanse med å finne finansiering, og nye produkter og tjenester hjelpes til markedet både nasjonalt og internasjonalt. De fleste InnoMed-prosjekter dreier seg om praktisk utvikling av hjelpemidler som øker effektiviteten i helsesektoren. For eksempel har Porsgrunn-bedriften Cardiac utviklet et IT-system som gjør at pasientene ved St. Olavs Hospital i Trondheim skal få gjøre alt fra å se på TV til å lese i pasientjournalen fra sykesengen. Et annet eksempel er selskapet Sonitor Technologies AS, som har utviklet et system for sporing av utstyr og personell ved hjelp av små ultralydbrikker som forteller hvor ting befinner seg.

Spredning av forskningsresultater og kunnskap om effektivisering er viktig. Mange kommuner har høstet positive erfaringer fra Effektiviseringsnettverkene 30 . Dette har vært et tverrsektorielt prosjekt som har gitt deltakende kommuner mulighet til å få kunnskap om ressursbruk og brukertilfredshet for en rekke av kommunens tjenester. Nettverkene har også gitt mulighet til å sammenligne data kommuner imellom, noe som igjen har gitt grunnlag for bl.a. analyser, formidling av gode eksempler og felles diskusjon om utfordringer.

6.5.3 Sentrale utfordringer

Det er et mål at den kunnskapen som ligger til grunn for de politiske beslutningene, skal være så grundig og oppdatert som mulig. Det norske samfunnet står overfor en rekke utfordringer som går på tvers av departementer og forvaltningsområder, og som krever samarbeid mellom alle berørte parter. Det gjelder områder som utdanning, helse og omsorg, miljø, arbeid og sysselsetting, demokrati og sikkerhet. Miljøinstituttene arbeider med anvendt forskning innenfor miljø, kulturhistorie, samfunnsfaglig og naturvitenskapelig forskning, og de er sentrale aktører for å frembringe kunnskap for at samfunnet skal utvikles i bærekraftig retning. Bærekraftig utvikling er et grunnleggende mål for samfunnet, og de sentrale miljøproblemene må få en løsning for at bærekraftig utvikling kan oppnås. Dette er et viktig anliggende for offentlig sektor, og det foreslås at basisbevilgningen til miljøinstituttene skal økes for å styrke den langsiktige kompetanseoppbyggingen i instituttene, jf. kap. 10.6. Det planlegges en gjennomgang av de samfunnsvitenskapelige instituttene som arbeider innenfor områdene utenriks- og sikkerhetspolitikk og arbeids- og sosialpolitikk, jf. kap. 10.8.

Et godt kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling må være både problemorientert, handlingsrettet og mulighetsorientert. Det er viktig i forhold til ressursbruk å vurdere om politikktiltak faktisk fungerer etter hensikten. Reformaktiviteten i offentlig forvaltning er stor. Prosessene blir imidlertid i varierende grad gjenstand for systematisk evaluering og læring. Det er også behov for mer forskningsstøttet forvaltningsutvikling, som kan bidra til å skape bedre oversikt over de ulike innsatsene/reformtiltakene, og få frem mer tverrsektoriell kunnskapsdeling, sikre erfaringsoverføring mellom statlige virksomheter og mellom styringsnivåene. Det bør være anledning til å sette i gang eksperimentelle og utradisjonelle forsøk, og ikke minst bidra til systematiske vurderinger av de tiltakene som settes i gang for eksempel gjennom følgeforskning, aksjonsforskning og forskningsbaserte evalueringer. Det er viktig at det settes av budsjettmidler til forskning og utvikling når nye reformtiltak igangsettes, for å sikre en forsvarlig forvaltning, og for å sikre læring og spredning av erfaringene til andre områder eller sektorer.

Europa

Fra et innovasjonspolitisk synspunkt er Den europeiske union interessant blant annet fordi den skaper en møteplass for dels overlappende, dels konkurrerende styrings- og organisasjonsideologier, forankret i ulike nasjonale tradisjoner, politiske grunnsyn og profesjoner. Det er sannsynlig at slik kontakt, og de spenninger og kollisjoner som oppstår mellom tradisjonene, kan stimulere til innovasjon. Det som har vært tatt for gitt innenfor en nasjonal ramme, må nå forklares og rettferdiggjøres innenfor en europeisk ramme. De demokratiske aspektene ved EUs institusjons- og styringsformer har fått stadig mer oppmerksomhet. I løpet av de siste 10–15 årene har stadig flere gitt uttrykk for at det er for stor avstand mellom de styrende og de styrte i EU. Det finnes et «demokratisk gap», og for å skape større legitimitet for det europeiske prosjektet blant de menige borgerne må det skapes bedre institusjonelle betingelser for innsyn og deltakelse. Disse spørsmålene fikk økt aktualitet med utvidelsen til 25 medlemsland, noe som skapte større forskjeller mellom medlemslandene både når det gjelder økonomisk utvikling og politiske og rettslige tradisjoner. Ingen kan med sikkerhet si hvordan EU vil fungere med 25 medlemmer, og hvilke innovasjoner som må til for at EU skal kunne sikres både en rimelig grad av effektivitet og demokrati.

Boks 6.31 Prosjekt for større mobilitet mellom EU-land

Fri flyt av arbeidskraft i EU leder til økende flytting mellom landene. Dette forutsetter at offentlig informasjon om og til arbeidstakerne er tilgjengelig på tvers av landegrensene. Informasjonen kommer fra institusjoner og databaser hvis struktur varierer mellom landene. Prosjektet Single Point of Access for Citizens in Europe (SPACE) ble opprettet for å håndtere denne utfordringen. SPACE har blitt tildelt EU-pris for Good Community Practic e for sin løsning, som består i at:

  • hver sektor i hvert land etablerte sin egen regeldatabase som forteller hvilken informasjon de trenger for hver innbygger, og hva de kan tilby fra sine databaser

  • SPACE etableres med aksesspunkt i hvert land

  • innbyggeren går inn på SPACE og oppgir hvor han/hun skal flytte

  • SPACE samler all nødvendig informasjon fra arbeidstakeren på en form som passer myndighetene i det nye landet

  • innflytteren sjekker informasjonen og godtgjør oversendelse til de nye myndighetene

  • SPACE kanaliserer informasjonen til systemene hos de ulike myndighetene i det nye landet

Kilde: Norges forskningsråd

Spørsmålet om hvordan EUs styringsordninger må endres, har vært diskutert i stor detalj i forbindelse med utarbeidelsen av den nye grunnlovstraktaten. På den ene siden kan man her se spor etter norsk og nordisk demokratitenkning – spesielt når det gjelder åpenhet, deltakelse, likestilling. På den andre siden er det liten tvil om at de løsninger som utvikles i EU, også vil få betydning for demokratitenkning og institusjonsutforming i Norge, uavhengig av vår tilknytningsform. I 6. rammeprogram for forskning og utvikling i EU er «Citizens and governance in a knowledge-based society» en tematisk prioritering som blant annet tar for seg fornyelse av og innovasjon i EUs styrende organer. Norske forskningsmiljøer har deltatt i store forskningsprogrammer og nettverk under denne satsingen.

I arbeidet med å utvikle det 7. rammeprogrammet tas det også sikte på å få til en satsing på innovasjon i offentlig sektor. Dette har vært etterlyst av både næringsliv, forvaltning og forskningsmiljøer i mange av landene. Dette er et område der Norge har god faglig grunnkompetanse. Norge bør også være tidlig ute med en nasjonal satsing på dette feltet og dermed medvirke til utnytting og videreutvikling av eksisterende kompetanse, så vel som formidling og levering av relevante løsninger til både nye og gamle EU-land.

Det EU-finansierte forskningsprosjektet PUBLIN («Innovation in the public sector») er rettet mot å utvide forståelsen av hvordan endringsprosesser oppstår i offentlig sektor – både på politisk nivå og på tjenesteytende nivå. Det overordnede målet er å forstå politisk læring og teknisk og administrativ innovasjon i utformingen av politikken og i leveringen av offentlige tjenester. PUBLIN skal blant annet studere den betydningen kulturelle trekk, politikk, ledelse, nettverk og samarbeid, entreprenørskap og evaluering har på slike innovasjonsprosesser. Ni ulike land er involvert i prosjektet, som ledes av NIFU STEP. Prosjektet SPACE er et EU-finansiert brukerstyrt prosjekt, der Norsk Regnesentral og Statens informasjonstjeneste deltar fra Norge.

Velferd

Velferd og livskvalitet dekker brede samfunnsområder som arbeid, utdanning, velferd og kultur og samspillet mellom disse faktorene. Velferdsforskningen rommer forskning på temaer som familie og oppvekst, minoriteter, fattigdom, arbeidsliv og arbeidsmarked, forskning om grenseflaten mellom offentlig og privat sektor, kulturutvikling og kulturpolitikk, etikk og verdivalg og utdanning. Andre temaer som faller inn under velferdsforskning, er kompetanseutvikling, regionale endringsprosesser, inkludering, likestilling, deltakelse og demokrati. Regjeringen har nedsatt en lokaldemokratikommisjon som det forventes vil peke på behov for videre forskning knyttet til utvikling av lokaldemokrati, herunder valgdeltakelse og innbyggernes medvirkning.

Velferdsforskningen kan imidlertid lett bli en defensiv beskrivelse av de etablerte institusjonenes utilstrekkeligheter, mens politikken etterspør mer kunnskap om sannsynlige virkninger av ulike typer virkemiddelvalg og institusjonell design. I denne sammenhengen er det blant annet behov for juridisk grunnforskning som gir økt kunnskap om hvordan normer og rettsregler skapes, forstås og anvendes, samt hvilke virkninger de har for oppnåelse av bestemte målsettinger. Det er videre behov for forskning som bedrer formåls- og kostnadseffektivitet for de store midlene som går via offentlig sektor, og som blant annet fokuserer på spenningen mellom kostnadseffektiv ressursbruk og ivaretakelse av rettssikkerheten. Høy sysselsetting bidrar til vekst og danner grunnlaget for høyt velferdsnivå. Det er behov for mer helhetlige analyser for å forstå hvordan ulike virkemidler kan bidra til å beholde og få flere i arbeid. Det er også behov for forskning knyttet til aldringen av befolkningen, som vil gi samfunnet store utfordringer. Hvordan samfunnet møter disse utfordringene, vil kunne påvirke den samlede velferden og fordelingen av denne.

Velferdssamfunnet er basert på et samspill/samarbeid mellom stat, marked og det sivile samfunn. Det er en positiv sammenheng mellom en godt utviklet velferdspolitikk og økonomisk vekst. Det er en utfordring for velferdsforskningen å utvikle en faglig agenda som kan øke innsikten i sammenhengene mellom økonomiens funksjonsmåte og de velferdspolitiske virkemidlene. Forskningens politiske relevans kan øke dersom det kan frembringes mer kunnskap om gruppers levekår og velferdsordningers virkemåter på tvers av land og historiske faser.

Det nye programmet for velferdsforskning i Norges forskningsråd (2004–08) har to tematiske hovedsatsinger. Temaene angir en retning og et ønske om at norsk velferdsforskning i større grad enn tidligere henter sine forskningsspørsmål fra de utfordringer samfunnet står overfor:

  • velferdsordninger, sosiale institusjoner, familien og arbeidsmarked

  • mer effektiv og treffsikker tjenesteyting

Boks 6.32 Program for velferdsforskning

Programmet skal ha fokus på de store linjene og helheten i velferdsforskningen, og vil:

  • prioritere større prosjekter der forskere med ulik fagbakgrunn samarbeider

  • iverksette spesielle tiltak for å bedre rekrutteringen til velferdsforskningen fra juridiske, historiske og statsvitenskapelige miljøer

  • oppfordre til bruk og videreutvikling av allerede eksisterende databaser

Velferdsprogrammet har som ambisjon å få frem en anvendt, politikkrelevant forskning som blant annet vil:

  • øke innsikten i og sammenhengene mellom velferdsordningene, endringer i familiesituasjonen og andre sosiale institusjoner og det økonomiske systemets (herunder arbeidsmarkedets) virkemåter

  • styrke den historiske og komparative forskningen, på tvers av land og mellom ulike beslutningstakere innad i Norge

  • utfordre kunnskapssystemet til å forstå mer av hva som er drivkreftene bak dagens samfunnsutvikling

Kilde: Norges forskningsråd

Sammenliknet med mange andre land har Norge lenge hatt fokus på infrastrukturspørsmål for samfunnsforskning og velferdsforskning, jf. kap. 4.3.3. Det er viktig å opprettholde og videreutvikle dagens datatilbud om norske samfunnsforhold. I den grad det er mulig, må en legge vekt på å få etablert datatilbud som åpner for sammenligninger med andre land. Sentralt her står regelmessig deltakelse i omfattende internasjonale intervjuundersøkelser som «European Social Survey», «International Social Survey Program», «World Values Survey» og «The European Survey on working and living conditions». Med de nye teknologiske mulighetene vil norske forskere få en mye bedre tilgang til data for komparative analyser, analyser av tidsserier og forløp. Dette krever imidlertid at dokumentasjonen legges opp på en slik måte at mulighetene ivaretas, gjennom bl.a. felles internasjonale standarder for dokumentasjon og det å gjøre dataene tilgjengelige.

Rett og demokrati

Nyere forskning, i særlig grad Makt- og demokratiutredningen, har pekt på at økt rettighetslovgivning er et utviklingstrekk som påvirker og utfordrer måten velferdsstaten og det norske folkestyret fungerer på. Ifølge utredningen ble det i 1990-årene vedtatt flere lover som på mange måter må kunne sies å underbygge utredningens påstand om rettighetsfesting av befolkningens behov for helsetjenester, velferd og utdanning. Mange av disse rettighetene har sin opprinnelse i internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet og innarbeidet i det norske lovverket. Makt- og demokratiutredningen hevder i sin sluttrapport (NOU 2003: 19) at en økende rettighetsfesting og -orientering øker behovet for juridisk ekspertise og rettslig konfliktløsning omkring service- og forbrukerrettighetene, konkurransevilkårene og det statlige tilsynet med fristilt virksomhet. Utredningen hevder videre at utviklingen mot et mer rettighetsbasert samfunn har ført til at domstoler og andre rettsinstanser har fått større betydning for og innflytelse på viktige beslutningsprosesser, ofte på bekostning av folkevalgte organer. Den peker på at velferdsrettigheter som skal gjennomføres på kommunalt nivå, begrenser spillerommet for det lokale selvstyret ved å overbelaste kommunale budsjetter. Utviklingen betegnes i utredningen som rettsliggjøring. Det hevdes at områder som tidligere nesten utelukkende var underlagt det friere politiske handlingsrom, gjennom nasjonal lovgivning, internasjonale avtaler og vedtak av overnasjonale og internasjonale organer underlegges rettslige forpliktelser og begrensninger. EØS-retten og menneskerettighetskonvensjonene griper inn på de fleste livs- og rettsområder, og legger grunnleggende føringer og begrensninger på nasjonale valgmuligheter.

I St.meld. nr. 17 (2005–2006) Makt og demokrati presenteres en nærmere analyse av utredningens drøftelse av rettsliggjøring. Meldingen legger vekt på konsekvenser for makt og demokrati i sin gjennomgang av området. Et spørsmål er i hvilken grad rettsregler kan bidra til at vedtakskompetanse, og dermed makt, flyttes fra de folkevalgtes kompetanseområde og over til rettslige organer. Det vises til at rettsreguleringer i utgangspunktet er et sentralt styringsinstrument for de folkevalgte og ikke i seg selv kan sies å frata folkevalgte organer makt. I et demokratiperspektiv knytter de største utfordringene ved bruk av rettsregler seg til hvor presist reglene er utformet, og til rettsorganers utvikling av gjeldende rett. I tillegg kommer de særlige bindingene som ligger i internasjonale avtaler.

Det er behov for en sterkere satsing på forskning om implikasjonene av den rettslige utviklingen: for utviklingen av velferdssamfunnet, for borgernes rettssikkerhet og for det norske folkestyret, både på lokalt og nasjonalt nivå. Normativ forskning knyttet til spenninger i demokratier mellom prinsipper om flertallsstyre på den ene siden, og rettsstatsprinsipper og beskyttelse av individers rettigheter på den annen, bør styrkes. Internasjonaliseringen av retten innebærer nye utfordringer på området som også bør analyseres nærmere – både hvordan rettsutviklingen faktisk er, og hvilke konsekvenser denne har for sentrale verdier. Det er naturlig at forskning på feltet rett og demokrati bidrar til å analysere og belyse de utfordringene som knytter seg til maktforskyvning mellom de tre statsmakter, lovgivende, dømmende og utøvende myndighet. Rettsliggjøring kan også sies å omfatte forhold som ikke direkte kan påvirke maktbalansen, men som mer indirekte kan påvirke sentrale samfunnsnormer og -strukturer. Begrepet «amerikanisering» er blitt brukt om en økende tendens i samfunnet til å søke rettslige løsninger på konflikter som ikke tidligere ble sett som (først og fremst) rettslige konflikter. Forskning på feltet vil kunne bidra til å belyse om det faktisk er slik at konflikter i dag i økende grad blir søkt løst rettslig, og hvilke konsekvenser dette i så fall har for samfunnet.

En arbeidsgruppe bestående av representanter fra de juridiske fakultetene, Norges forskningsråd og Justisdepartementet har nylig utarbeidet en strategi for styrking av rettsvitenskapen i Norge 31 . Gruppen peker på flere av de samme forholdene som nevnt over, og som gjør det nødvendig med økt satsing på juridisk forskning. Rettssystemet og rettsvesenet blir tildelt større oppgaver og stilt overfor nye utfordringer. Privatisering og mer markedsstyring av økonomien krever et stabilt og forutsigbart rettslig rammeverk omkring økonomisk virksomhet. Norske jurister må i økende grad ha kunnskap om og innsikt i et omfattende og uoversiktlig internasjonalt rettsmateriale. Gruppen peker på at det er av avgjørende betydning for Norge at norsk rettsvitenskap settes i stand til å kunne analysere og forstå den europeiske rettsutviklingen og til å kunne bidra til en modernisering av norsk rett som gjør at vi er på høyde med rettsutviklingen i resten av Europa. Uten tilstrekkelig tyngde i rettsvitenskapen risikerer en at Norge blir hengende etter den rettslige og samfunnsmessige utviklingen i Europa.

Migrasjon og integrering

Et av de viktigste samfunnsspørsmålene i Norge og internasjonalt er internasjonal migrasjon, dens konsekvenser for mottakersamfunnene og hvordan et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn best kan utvikles. Det er behov for forskning både på positive effekter av migrasjon, hvilke utfordringer det fører til, og hvilke politikktiltak som kan lede til de resultatene man ønsker. Dette politikkområdet er et sammensatt kunnskapsfelt som berører de fleste sektorer, og som må sees i sammenheng med de øvrige prioriteringene i meldingen. Innvandring har effekter på alt fra barnehager, skoler, arbeidsliv til helse- og sosialomsorg. For eksempel medfører innvandring at det i befolkningen er individer og grupper med helseproblemer og sykdommer som er uvanlige blant flertallsbefolkningen, og som har helse- og sykdomsoppfatninger som er annerledes enn de som helsetjenesten tar for gitt. For å kunne tilby alle grupper i befolkningen likeverdige helsetjenester er det behov for kunnskap om variasjon i helsetilstand og sykdomsoppfatninger og kunnskap som gjør det mulig å forstå enkeltindividet i en større sosial sammenheng.

Innvandring er et internasjonalt fenomen, og det er derfor viktig med en komparativ tilnærming. Forskning fra en rekke disipliner bør utnyttes og utvikles mer målrettet for å øke det norske samfunnets evne til å håndtere de økonomiske, kulturelle og sosiale utfordringer som migrasjonen medfører. Det er særlig behov for utlendingsrettslig forskning. Det er behov for å etablere faste tiltak som ivaretar oversikt over og formidling av eksisterende kunnskap og å utarbeide en samlet strategi for ny forsknings- og utviklingsinnsats i en 5–10-årsperiode. Høyere kvalitet på forskningen og flerfaglig forskning vil være viktige momenter i en slik strategi. Kommunal- og regionaldepartementet er sektoransvarlig for innvandrings- og integreringspolitikken og vil i samarbeid med Norges forskningsråd videreføre satsingen Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER) i perioden 2005–10. Kommunal- og regionaldepartementet har i tillegg samordningsansvar i statsforvaltningen og tar derfor initiativ overfor andre departementer om forskningssamarbeid på innvandrings- og integreringsfeltet.

6.5.4 Tiltak

Langsiktig kompetansebygging i forskningsmiljøene gir et grunnlag for forståelse av og kritisk dialog om vårt samfunn og vår tid. Våre lange tradisjoner for forskningsbasert forvaltning og politikkutvikling skal opprettholdes.

  • Modernisering av offentlig sektor skal underbygges og styrkes gjennom utvikling og bruk av forskningsresultater.

  • Forskning som grunnlag for politikkutvikling skal styrkes, særlig innenfor velferd, rett og demokrati og migrasjon og integrering.

  • Viktige reformer og omstillinger skal systematisk evalueres, og utvikling av offentlig sektor skal basere seg på forskningsbasert kunnskap.

  • Ordningen med offentlige utviklingskontrakter (OFU) skal styrkes.

  • Databaser om norske samfunnsforhold skal videreutvikles, og det skal legges til rette for å etablere datatilbud som åpner for sammenligninger med andre land, samt at Norge regelmessig deltar i de store internasjonale samfunnsvitenskapelige intervjuundersøkelsene.

  • Forskningsmiljøer og virksomheter skal stimuleres til å delta aktivt i EUs arbeid med innovasjon i offentlig sektor.

Fotnoter

1.

Olsen, Johan P. (2004): Innovasjon, politikk og institusjonell dynamikk. Innspill til Norges forskningsråd i forbindelse med ny forskningsmelding.

2.

OECD (2004): Promoting Innovation in Services, Paris.

3.

ECON (2003): Tjenesteytende sektor i forandring, ECON 2003–044.

4.

Se for eksempel St.meld. nr. 22 (2004–2005) Kultur og næring.

5.

Utdannings- og forskningsdepartementet (2003): Hvordan skapes vektløse verdier? Utdannings- og forskningsdepartementet (2004): En snarvei til Kompetanseberetningen 2003.

6.

NIFU STEP / SSB (2004): Det norske forsknings- og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer 2003.

7.

Utterback, J.A. (1996): Mastering the Dynamics of Innovation. Boston, Harvard Business School Press. Baumol, W. (2002): The free-market innovation machine: analyzing the growth miracle of capitalism. Princeton, N.J., Princeton University Press.

8.

Narula, R. (2002): Explaining ‘Inertia’ in R&D internationalisation: Norwegian firms and the role of home country-effects.

9.

Lundvall, B.Å. (2002): Innovation, Growth & Social cohesion. The Danish Model. Cheltenham: Edward Elgar.

10.

En slik bransjemessig sammenlikning av investeringer i forhold til bruttoprodukt må tolkes med en viss forsiktighet. Innenfor hver enkelte bransje kan det finnes underbransjer med betydelige forskjeller hva gjelder forskningsintensitet, og ulik tilstedeværelse av disse mellom de ulike land kan gjøre det vanskelig å sammenlikne bransje for bransje. Det er heller ikke et mål i seg selv at forsknings- og utviklingsinvesteringene skal være høyest i forhold til bruttoprodukt.

11.

Larsen, I.M. og Stensaker, M. (red.) (2003): Tradisjon og tilpasning. Organisasjon og styring av universitetene. Cappelen Akademisk Forlag.

12.

Fagerberg, Mowery og Nelson (2005): The Oxford Handbook of Innovation. Oxford University Press.

13.

OECD (2003): The sources of growth in OECD countries. Paris.

14.

Griliches, Zvi (1995): «R&D and Productivity: Econometric Results and Measurement Issues» i Paul Stoneman (red.): Handbook of the Economics of Innovation and Technological Change, Blackwell, Oxford.

15.

Hægeland og Møen (2000): Betydningen av høyere utdanning og akademisk forskning for økonomisk vekst. En oversikt over teori og empiri. SSB-rapport 2000/10.

16.

Teknologibedriftenes Landsforening (2000): FoU- og innovasjonsundersøkelse.

17.

Norges forskningsråd (2002): Det regionale maritime Norge / Effekter av forskning.

18.

 Jones, C.I. og Williams, J.C. (1998): Measuring the social returns to R&D. Quarterly Journal of Economics, 113 (4).

19.

Hægeland og Møen (2000): Betydningen av høyere utdanning og akademisk forskning for økonomisk vekst. En oversikt over teori og empiri. SSB-rapport 2000/10.

20.

Quale og Tønnesen (2004): Skattefunn – Analyse av sluttrapporter 2002. Rogalandsforskning rapport 2004/29.

21.

Når det i denne meldingen brukes begrepet «store» eller «større» bedrifter, er ikke dette begrepet presist definert, slik det for eksempel brukes i internasjonal statistikk. Begrepet omfatter både store bedrifter i betydningen mange ansatte, men også bedrifter med noe færre ansatte, men med betydelig forskningsintensitet. For enkelhets skyld omtales de her som «store» bedrifter.

22.

Meyer-Krahmer, Reger og Kuemmerle mfl. (1999): The policy implications of the globalisation of innovation. Research Policy, Vol 28, Nos. 2–3, 1999.

23.

OECD (2003): Tax incentives for research and development: trends and issues. Paris.

24.

Bolkesjø og Vareide (2004): Evaluering av kommersialiseringsenhetene i FORNY-programmet. Telemarksforskning.

25.

Nås og Sandven (2003): High-Tech Spin-Offs in the Nordic Countries. STEP-rapport 23/03.

26.

Sandmo-utvalget (2004): Kapitaltilgang og økonomisk utvikling. Rapport avgitt til Finansdepartementet.

27.

Vækstfondene (2004): Benchmarking af markedet for innovationsinvestering (2001–2003).

28.

Wassum Investment Consulting (2003): Evaluering av såkornordningene.

29.

St.meld. nr. 8 (2004–2005) Perspektivmeldingen 2004 – utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi. Finansdepartementet.

30.

Prosjekt i regi av Kommunenes Sentralforbund (KS) og staten. Fra 2005 videreføres det i regi av KS.

31.

Krafttak for juridisk forskning. Forslag til gjennomføring (2005). Gruppen har tatt utgangspunkt i det arbeidet som ble gjort med «Krafttak for juridisk forskning», som ble presentert av Justisdepartementet i januar 2004.

Til dokumentets forside